God jul i Vallersund nr1-2016

"#$%&'%()'*+!,"$(%-!%'(./%0!/1!2%34#$*!5#)3'$6!

God i od Val

lersundal

God jul i Vallersund

har her i, He av. edegl ha ykke trf noe «va edm Og

håper vi som ftejuleheft et du r væ tltheenke all i rha åletM r.ngellersundiva av og for alle vi enerm allersundinger»

Hei, her har du et julehefte som vi håper du vil ha glede av. Målet har i all enkelthet vært å trykke noe for og av vallersundinger. Og med «vallersundinger» mener vi alle som bor i bygda, har feriebolig her eller på annen måte føler tilknytning til Vallersund.

vil du r rt væå som e «v bor, h ygda i b ti føler fø te må

relle her boligferie fe ar , ha allersund.V til ilknytning

ble eorgN I 18 av uttensl regne som tde t Og rge. No Se elgtudva

p fterjuleheft å det 00 8-n e t. M lle ta8 1 eedleral fteteheftjul første før tde som sgne lingsam liten «En var tittelen bsska l-nor dve servirikkeD og

I Norge ble det vanlig å utgi julehefter på slutten av 1800-tallet. Men allerede i 1817 kom det som regnes som det første juleheftet i Norge. Og tittelen var «En liten samling av udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere».

nanne 17 i t av g skenor fattere».rfaFo

som Vie gla reka nevoks de av segepr B om eles å og for 11 de by i tsisterek

78.'9':&'&!8&6(%!/1!;<&9<(**/*!(!

=/..'$%8*)!>!'*!89#?&()'.(6@!.(&'*!

Juleheftet utgis av Nothoinnan i Vallersund – en uhøytidelig , liten forening for godt voksne karer

:<$'*(*6!:<$!6<)&!1<-%*'!-/$'$A!

er rsund»alle l i V ju od«G er er,nnhol i av yem at se lvi du og egl ha lvi du tror vi enM tte. odskutem flotte de leal ,ekat rha som neikkebut elligeskjor noe. nenev å For ygda.

B$?-&!(!CDE!'-%A!9<%!B$?--F/$&*'$!(!

fl

Vi som lager «God jul i Vallersund» er godt voksne karer, og du vil se at mye av innholdet preges av dette. Men vi tror du vil ha glede av å lese om Batek, alle de flotte skutemodellene og de 11 forskjellige butikkene som har eksistert i bygda. For å nevne noe.

tdennhol av ede elendel å il

B$<*)9'(GA!

Trykt i 250 eks. hos

TrykkPartner, Trondheim

H$/:(%-!3(%&/*)+!I..'3'$6!J<.)!KL!

Grafisk bistand:

M$'-%&/)!

i l d Go

e alle

nyt så og g alt og ligfrede fr ide i

God lesing – og så benytter vi anledningen til å ønske alle ei fredelig jul og alt godt i det nye året!

Ulleberg Wold, Brekstad

5')/-&#$+!N))!O(*/$!P$(.%1(-!

Redaktør: Odd Einar Drilsvik

"#$!%&'!(!)*''+,-&.$!

Innhold:

De fine skutemodellene

Vi hadde et gammelt foto av en skutemodell og bestemte oss for å lete etter flere med tilknytning til Vallersund. Her ser du det vi fant. Side 4 – 9.

Den jula glemmer jeg aldri

Hans, Paul og Elin forteller om hver sin spesielle juleopplevelse. Side 10 – 12.

Takk for handelen

Visste du at det i Vallersund har eksistert 11 butikker som har solgt innbyggerne mat, redskaper, klær og mye mer? Her er oversikten over alle fra slutten av 1700-tallet og fram til i dag. Side 13 – 21.

Fotbaill`n dein va roinn

John kan berette om «dårlig spell, men likevel mang ei herlig stund» når de som jobbet på sjøen og landjorda stilte i Jøssunds røde og blå drakter for nærmere 70 år siden. Side 22 – 23.

Slik lager du en julekrans

Selma gir deg noen ideer til hvordan du lager en fin julekrans som du kan henge på ytterdøra eller pynte et bord med. Side 24.

Berusende frigjøring i Vallersund i 1945

Et skipsforlis er gjerne dramatisk og tragisk, men ikke alltid bare det. Les journalist Per Jevnes beskrivelse av hva som skjedde her noen dager før krigen var over. Side 25 – 29.

Ordførerens kopibog

På et mørkeloft kan det gjemme seg så mangt. På Valsøya fant Stein

Erik 1000 sider interessant Vallersund-historie. Side 30 – 31.

I Maris album er det mange fine bilder

Ikke mange vi kjenner er så flink til å fange stemninger med kameraet sitt som Mari. Vi har fått plukke sju fotos du kan komme i godt humør av å ta en titt på. Side 32 – 33.

Kryssord og barneside

Et skikkelig julehefte skal inneholde litt hjernetrim for barn og voksne. Hans Petter har laget både kryssord og barneside .Sender du inn riktig løsningen på kryssordet, deltar du i trekningen av en julekurv gitt av Coop Vallersund. Side 34 – 35.

Julespill i bygda

For tredje året inviterer Vallersund Gård til julespill mellom Vallersund Oppvekstsenteret og Småttisen. Julespill er en eldgammel tradisjon som Dag kan fortelle mer om. Side 36

TAKK til alle som har bidratt med informasjon om skutemodeller og butikker i tidligere tider. Og til Fosen Bildearkiv som har lånt oss fotos.

Henriette og Sivert på Skaget og galeasen Capella

Sivert var sjømann og fisker. Capella var en av båtene han var matros på. Den tilhørte den store flåten av skuter som var eid eller leid av

O.A. Normann i Vasøya. De siste årene som arbeidskar var han fyringsvakt på tørkhuset der det ble tørket bankfisk av ymse slag. Det kunne

være en langsommelig jobb og Sivert benyttet noe av tiden til å lage denne vakre modellen av galeasen han hadde reist med. Henriette var Siverts stedatter og skutemodellen eies i dag av et barnebarn av henne.

Vi tror begge var stolte av resultatet av denne hobbyen. I vår lille jakt etter andre skutemodeller i Vallersund har vi funnet mye flott arbeid. Her har netthendte folk med store kunnskap og mye kjærlighet til en skute de enten har eid eller seilt med, lagt ned mye verdifullt arbeid.

Dette er historiske skatter som det blir viktig å ta godt vare på av kommende generasjoner.

Se flere skutemodeller de neste sidene Kilder til tekstene: Eierne av modellene og Kurt Haukaas` «Fiske- og fraktebåter fra Fosen» 2009.)

Fullrigger

Dette er en modell av en staslig fullrigger. Den eies i dag av Jan Tørum som fikk den da han var 2-3 år gammel. Bakgrunner er følgende: Modellen ble bygd av en sjømann og anleggsarbeider fra Teksdal. Under arbeidet med den nye Jøssundbrua i 1939, var han utsatt for et alvorlig arbeidsulykke som endte med at han måtte amputere det ene beinet. Det fortelles at han laget denne modellen som så ble utloddet og inntektene gikk til levebrød i en vanskelig situasjon. Dette var i tidsrommet 1945 – 47. Jans foreldre kjøpte vinnerloddet i Jans navn.

Børøysund

Denne kystdampen ble bygd på Trondhjem Mek. Verksted i 1908. Georg bygde modellen i 1984. Børøysund er en kullfyrte dampbåten som gikk i rute som kombinert passasjer- og fraktebåt bl.a. på Trøndelagskysten. Senere havnet den i Nord-Norge og eies i dag av en veteranbåtklubb i Oslo.

De øvrige skutemodellene:

Sleipner

Berg på Valsøya hadde flere fartøyer som drev fiske og salting av fisk og frakt av fiskeprodukter. En av disse var sluppen Sleipner. Skipper i mange år var Mikkel Mikkelsen. Han overtok båten i 1907. Georg Sørvik har laget modellen.

Frohavet

Lothar Mandal hadde fartstid på frakteskuta «Frohavet» og laget senere denne modellen. Båten ble bygd som fiskekutter, men drev hovedsakelig med oppkjøp av skrei og sild og vanlig godstransport. Tilhørte Ulvan-rederiet på Frøya.

Torita

Denne fiskebåten ble bygd av Ulvan på Hitra på 1960-tallet og eid av Røy Jøssund noen år før den ble solgt til Flatanger. Der forliste den. Motoren var en 6 – 12 hk Saab. Harold Traa har laget modellen.

Klippen

Denne jakta ble bygd i Hardanger og var eid av Helge Andersen Traa og hans onkel da den kom til bygda på 1890-tallet. Etter noen år ble den solgt til Arkhangelsk. Helges barnebarn Harold har bygd modellen.

Brise

Dette er en av mange båter som trofast fartet opp ned langs kysten med Vallersund som hjemmehavn. Den var 75 fot lang og ble bygd i 1938 for eier og skipper Edvin Olsen. Den ble solgt i 1975. Modellen er laget av Lothar Mandal.

Lyna

Denne jakta var i sin tid eid av Kristian Nilsen på Storfosna. Modellen tilhørte og var laga (?) av Olaf Nygård. Den hadde vært ute i hardt vær som leiketøy og John Martin Mandal som eier den nå fikk Georg Sørvik til å foreta en storoverhaling.

Colin Archer

Harold Traa har laget denne modellen av den første redningsskøyte som konstruktør og båtbygger Colin Archer bygde i 1893. Det ble senere bygd 36 skøyter etter samme tegning.

Fakstind

Hans Paulsen var i yngre år med denne skuta på selfangst. Som pensjonist laget han modellen. MK Fakstind ble bygd i 1917. Den drev også bl.a. fiske etter storsild med garn og etter en forlengelse også med snurpenot.

Berta

Skroget til denne modellen fant Bjørn Olsen da han kjøpte huset etter Ludvik Søberg. Hans far Leif laget riggen etter minnet om «Berta» og tok seg nok litt «kunstnerisk frihet». Berta var ca. 45 fot og var eid av Petter J. Mandal.

Vaagen

Vaagen kom til Vallersund i 1917. Eier var Ingvald Drilen og frakteskuta skulle bli i familiens eie til 1980. Etter år med tradisjonell stykkgodsfart langs kysten, ble det satset på sandtransport. Roger Teksdal laget modellen til sin bestefar Alf.

Moder Haukaas

En av flere skuter eid av Haukaas-rederiet. Hun ble bygd i 1907 og kom til Vallersund i 1910 som jakt med seil fram til 1954. Drev med oppkjøp av sild og fisk og senere ordinær fraktfart. Alfred Fauskan bygde modellen.

Activ

Dette er en slupp og den ble bygd bl.a. til dorging i Nordsjøen. Opprinnelig hadde en slupp en mast, oftest todelt, men etter hvert ble det vanlig med to maste, klyverbom og baugspyd. Georg Sørvik har laget modellen.

Jessingfjord

Odin Drilsvik fikk bygd skuta i 1917. Den var på storsildfisket med garn, bankfisket, Lofotfiske med juksa og not men mest ble det satset på sildefiske med landnot og etter hvert snurpenot. Odins sønn Johannes bygde modellen.

Stein og Asbjørn

Hans Paulsen hadde flere sesonger på en landstasjon for kval på Syd Georgia. I fritiden bygde han skutemodeller. Han laget to identiske kuttere, som sønnene fikk da han kom heim. På rorhuset på den ene sto STEIN, på den andre ASBJØRN.

Arna

Dette er en av flere skutemodeller bygd av Lothar Mandal. Dette er ikke modell etter en bestemt skute. Målet var å lage en typisk jakt, noe han oppnådde til fulle. Modellen er oppkalt etter hans kone Arna f. Bjørnes.

Odd Einar

Johannes Drilsvik bygde snurperen Odd Einar to ganger – første gang da han bestilte båten i 1952 og da han som pensjonist laget modellen. Skuta hadde på det meste en mannskap på 21 og drev sildefiske langs kysten til den ble solgt i 1960.

Redningsskøyte

Det viser seg at det er lang tradisjon for modellbygging i Tolefsvika. Denne bygde Daniel Bjørnes, far til Ragnvald som igjen var Lothar Mandals svigerfar. Daniel laget en tradisjonell Colin Archer skøytesom vi ikke kjenner navnet til.

Erna

Denne skuta ble bygd som jakt med formål salting av sild og skrei. Før Andre verdenskrig ble den nedrigget og forlenget og fikk innsatt motor. Den ble solgt i 1947. Daniel Bjørnes kjøpte Erna og sønnen Ragnvald laget modellen.

Den jula glemmer jeg aldri

Vi har alle våre minner om jul. Vi husker juletradisjoner

heime da vi var små, spesielle gaver vi har fått osv.

«God jul i Vallersund» har bedt tre vallersundinger dele hver sitt juleminne med oss.

Hans Borgfjord: I romjula fikk vi «storbesøk»

Jeg skal fortelle om jula 1944.

Da var jeg vel 14 år gammel. 6. desember dette året døde min far Johannes, bare 44 år gammel etter et kort sykeleie.

Han ble lagt på likstrå på låven heime, og jeg måtte være med og løfte av lokket på kista når naboer og arbeidskamerater kom for å ta farvel.

Begravelsen var 20. desember med stor deltagelse.

Det ble ei stusslig jul. Mor Hanna var prega av det som hadde skjedd så noe julestell orka hun ikke.

Men mat var det nok av og arbeidet i fjøs og stall måtte gå sin gang.

I mellomjula var bestefar og jeg på låven og hakka halm. Da oppdaget jeg en stor trekasse inne i halmen. Dette ville jeg ikke fortelle bestefar, men da han kvilte middag åpnet jeg kassen.

Den inneholdt en radio, noen skarpe Krag-skudd, flere pakker salongskudd og flere pakker med dynamitt samt lunte og fenghetter. Jeg spikra igjen kasse og gjemte den i ei krå med mye frøhams.

Nyttårsaften kom Hedvig og Johan Berg på besøk for å hjelpe mor å rydde etter gravølet. Da får vi ubedt besøk. Det er bygdas NS-ordfører i full hirduniform med kryssreim og pistol i beltet. Og sammen med ham en høyere tysk offiser. Fra et skriv leser ordføreren at de skal rekvirere den østre stua vår. Den skal straks ryddes for innbo da det neste dag skal flytte inn fem tyske soldater.

Fra venstre: Hans, Elin og Paul

Foto R.A. Velle

Mor protesterer heftig og sier at hun vet at det står tre stuer tomme på Birkeli der ordføreren holder til. Svaret er at de har myndighet til å rekvirere hele huset på Borgfjord. Mor blir rasende og Johan Berg er redd hun skal fly i ansiktet på nazisten, så han tar i skuldrene hennes og sier «Ro dæ ned no Hanna – ro dæ ned».

Når kirkeklokkene ringer nyåret inn, er stua strippa. I tolvtiden kommer fem soldater med alt sitt pikk-pakk. Jeg ble beordret til å finne fram halm som soldatene skal ha i madrassene. Og da ble det spennende fordi en soldat satte seg i frøhamsen der kassen med radio m.m. lå og begynte å rulle seg en røyk. Med fakter og geberder fikk jeg ham til å forstå at han ikke kunne røyke der. Han gikk da ut og faren var over.

Denne jula og nyttårshelga sitter spikra i minnet. Om «leieboerne» kan jeg bare si at de oppførte seg fint. Bare sjefen var helhjerta nazist, men når han var på vakt, kunne jeg lytte på London i radioen. Tyskerne ble i stua til 16. mai og vi kunne feire freden.

Paul Lien: Julaften i rom sjø i -63

Mine første 18 julaftener hadde jeg alltid feira heime i Vallersund etter de tradisjoner som hersket. Mye god julemat, juletre med julelys (levende talglys) som måtte overvåkes kontinuerlig da risikoen for «skogbrann» var rimelig høy. Dagen derpå, 1. juledag, var det proklamert generelt portforbud, da både store og små som beveget seg utendørs risikerte å komme i klammeri med både nisser, troll og onde vetter.

Julaften 1963 skulle bli annerledes. 11 måneder tidligere hadde jeg for første gang forlatt trøndersk jord og mønstret på et tankskip i Houston, Texas som telegrafist. Lite tenkte jeg da jeg dro at det skulle gå nesten to år før jeg skulle komme heim til kjente og kjære igjen. Skipet, en såkalt «Parcel tanker», gikk hovedsakelig mellom USA`s øst- og vestkyst og Japan med smøroljer og diverse lugubre kjemikalier. Jobben min som telegrafist besto primært i å formidle informasjon til anløpshavner vedrørende lastedetaljer og ankomsttider via amerikanske og japanske kystradiostasjoner.

Dessuten sto nå jula for døra. Hundredevis av julehilsener (xlh-

telegrammer) skulle formidles til / fra skipet via Rogaland Radio som var vår kommunikasjonsmessige livsnerve til gamlelandet.

I Kobe i Japan hadde vi fått besøk av Sjømannskirka med julegaver til besetningen. Dette var gaver som ble formidlet fra givere i Norge til norske sjøfolk. Fra Japan seilte vi til Taiwan, losset siste resten av lasten og satte kursen for San Fransisco – en sjøreise som for vårt vedkommende skulle ta ca. 30 døgn. En ukes tid etter at vi forlot Keelung, med synet av sandsekkebarrikader og maskingeværstillinger på toppen av kaiskurene, var det juleaften.

Vi gikk i ballast og skuta rullet heftig fra side til side på høye, oljeblanke dønninger. Temperaturen lå rundt 20 grader og antrekket var som vanlig i disse farvannene shorts, T-skjorte og slippers. Klokken 1800 sharp var alle som hadde frivakt invitert av kapteinen til julemiddag. Shortsen og Tskjorta var byttet ut med uniformer for offiserene og med oppshinete landgangsuiter for mannskapet. Skipperen ønsket velkommen og

1. styrmannen, som var litt mer religiøs enn resten av forsamlingen, leste Juleevangeliet. Julemiddagen besto av velkjent svineribbe samt pinnekjøtt som for meg var et relativt ukjent næringsmiddel. Men for de øvrige som i 90% av tilfellene var fra Haugesundområdet, var dette en selvfølge. Etter middag og kaffe var det tid for utdeling av julegaver og juletelegram. Julegaver fra slekt og venner ble delt ut først. Deretter ble gavene fra Sjømannskirka distribuert. Ofte hadde giverne skrevet spesielle føringer på disse pakkene. Da båtmannen, som sto for utdelingen, leste det som sto på lappen på en av de siste pakkene, gliste han og sa: «Gnisten, denne pakken er til deg». Jeg tok i mot pakken og leste: «Til ein ung sjømann som ikkje drikker». Jeg prøvde å protestere og sa at dette ikke var helt korrekt, men ble avfeid med at jeg definitivt var den i forsamlingen som drakk minst. Og dermed satt jeg med julegave fra ei ung jente fra Rogaland.

Klokka 21.00 fikk vaktene i maskinen og på brua avløsning slik at de også fikk ta del i julefeiringa. Jeg ruslet opp til radiostasjonen for å se om det var noen sent inngående telegrammer som ventet, kikket på «stasjonsuret» som viste GMT og registrerte at klokka bare var 14.00 på juleaften heime. Gikk en tur ut på brovingen og kikket på en flokk delfiner som hadde eskortert oss i noen dager og som nå holdt juleforestilling med sprett og hopp rundt skutebaugen.

Hadde jeg heimlengsel? På sett og vis hadde jeg vel det, eller mer korrekt savnet jeg å være sammen med kjære og kjente i jula. Jeg var ung og ubundet, men registrerte veldig godt at de som hadde kone og barn hadde sine tunge stunder.

Jeg «tok køya på ryggen» og med hodet fullt av inntrykk og tanker sovnet jeg.

Elin Stranden: Min første jul i et fremmed land

Høsten 2013 var jeg ferdig på videregående, og ville reise bort – helst så langt som mulig. Etter noen måneder i Asia og Australia, befant jeg meg i desember i New Zealand. Det lille landet på den sørlige halvkula blir ofte sammenliknet med Norge, på grunn av en vill natur og ei spredt befolkning, men denne måneden var det lite som minnet meg om advent og jul hjemme i Vallersund.

Sommeren hadde akkurat sparket i gang, og da jeg åpnet første pakke i adventskalenderen jeg fikk tilsendt fra mamma, var det iført sommerklær under ei steikende sol. Stratoskua var smelta til det ugjenkjennelige, men den smakte uendelig godt likevel. Etter noen uker med sightseeing og sommerferie, flyttet jeg inn hos en familie som jeg skulle bo og jobbe hos

over jul. Familien besto av mor, far og to små gutter på 4 og 2 år, som drev en melkegård utpå landsbygda på Nordøya.

Jeg var en smule skeptisk til å skulle tilbringe jula med fremmede folk på motsatt side av jorda, men som det ofte gjør gikk ting bedre enn forventet. Familien var åpen og gjestmild, og det tok ikke mange dager før det føltes helt naturlig å være en del av deres hverdag. Vi melket kyr, malte hus og passet barna, og det eneste som minnet om at jula var på vei, var en juleparade i den nærmeste landsbyen. Brannbiler, traktorer, monstertrucks, gravemaskiner og alt mulig annet på hjul var pyntet med julepynt, og kjørte rundt blant jublende tilskuere.

I New Zealand er det ikke julaften, men Christmas Day, som er den store dagen. Morgenen den 25. startet tidlig med de små guttene i høygir – under juletreet lå det nemlig gaver som nissen hadde kommet med i løpet av natta. Etter at vi hadde undersøkt og prøvd ut alle de nye lekene, dro vi på julelunsj hos besteforeldre, der hele slekta var samlet. Barna hadde fotballturnering i hagen, damene ordnet med maten og mennene satt på verandaen med hver sin kalde øl i hånda.

Selv om juleribba var byttet ut med koldtbord, og peisvarmen var erstattet med ei steikende sol, handlet julefeiringa i all hovedsak om det samme: familie, julegaver og god mat. Jeg lovde likevel meg selv at det blir veldig lenge til neste gang jeg bytter ut den tradisjonelle jula her hjemme.

Handelsstedet Vallersund

I en oversikt over de forskjellige butikkene som har eksistert i bygda, er det naturlig å starte i Vallersund.

I Åfjord og Jøssund gårdshistorie skriver lektor Hansen bl.a. om Vallersund Gård: «Antagelig litt før 1680 er det begynt litt forretningsvirksomhet med utskjenking av øl». Eier av stedet den gangen var Salomon Paulsen Kipper og han ble titulert øltapper.

Hovedvirksomheten var skysstasjon og gjestgiveri og mulighetene lå i stedets gunstige beliggenhet tett inntil leia.

Men etter hvert ble en mangfoldig handelsvirksomhet stadig viktigere.

Utviklingen skjøt for alvor fart etter at trondhjemeren Even K. Normann først kjøpte husene i 1762 og hele eiendommen ti år senere. Handelen

skulle etter hvert dreie seg om tre typer varer. Det handlet om varer som var viktige for drift og vedlikehold av båter, slik som fiskeredskaper, tauverk og seil og varer til husholdningene. Det neste var kjøp og salg av sild. Og det dreide seg om korn, både matkorn og såkorn.

Når det gjelder vanlige handelsvarer, så gir en søknad om bevilling for salg fra 1780 et godt bilde på sortimentet som ble tilbudt fastboende og sjøfarende. Forretningsideen ble beskrevet slik: «skal for Almuen i Bemeldte Aafjords Præstegjeld, som ey selv reiser til Vor Kiøbstad

Trondhiem, være bekveme til der at kunde forsynes med de for samme nødvendige Vahre, og igjen afsette de ringe Fiske Vahre, da kand tilveijebringe». Bevillingen ble innvilget og det fulgte med en detaljert liste over hvilke varer det var anledning til å selge: Salt, hvete, rug, bygg, malt, havre, erter, gryn, mel, humle, tobakk, hamp, stry, lin, tauverk, rug, snører, seilgarn, fiskeredskaper, jern, stål, messing, jern- og ståltråd, sirup, slipesteiner, brød og etendes varer, blekkpulver, pennefjær, papir, kammer, grove lerreter, hatter, vadmel. Seil- og klammerduk, lær, hekter, ulne luer, jerngryter, såpe, angler, krutt, skytegevær, bly til fisketeiner eller annet bruk, hagl, karder til ull, sakser,

kniver, knappenåler, synåler, syringer, fingerbøll, sagblad, filer, rasper, bor, syler, flasker, glass, høvler, huggjern, spiker, møllesteiner, bøssesteiner, krukker, fat, krus, skåler av innenriks steintøy, tobakkspiper, almanakker, bøker, kompasser, kart, bord og trematerialer til hus- og båtbygging.

Så er det verdt å merke seg at forutsetningen for dette handelsprivilegietvar at alle varer måtte kjøpes av handelsborgere i Trondhjem. Handelen ble etter hvert drevet fra eget butikklokale som eksiterer godt bevart den dag i dag.

Her åpnet dørene første gang i 1865, og fortsatt er det mulig å handle her, dog med begrenset åpningstid og utvalg.

I 1879 ble det startet bakeri i Vallersund med egen ansatt bakermester. Historien forteller at det vi kan benevne bygdehandel etter hvert ble

nedprioritert i forhold til omfattende handel med fisk og sild. En av årsakene til dette var at butikkdriften i Vasøya, som ble drevet av Odin Normann som var en bror av Johan Normann, hadde blitt en betydelig konkurrent. Vasøya overtok for en periode butikkdriften i Vallersund, men i 1927 var det ugjenkallelig slutt.

Haldorhavn

Haldorhavn har også hatt sin historie med butikk. Rundt 1870 bygde kristiansunderen O.Riese butikk og bakeri. Vi kan gå ut ifra at stedets beliggenhet med nærhet til leia og gode havneforhold var årsaken til etableringen nettopp her. Butikkdriften ble preget av flere store uhell. Først brant husene ned etter et lynnedslag. Stedet ble bygd opp av Rosbach, også han fra Kristiansund og handelen startet opp igjen. Han drev i tre år i Haldorhavn før brødrene Tofte overtok. Husene ble på nytt skadet i brann, også denne gangen etter lynnedslag. Og så gikk firmaet konkurs og det var ugjenkallelig slutt med handel i Haldorhavn.

Det fortelles at i kjølvatnet av konkursen var det med nød og neppe at to av de større gårdene i området ikke også gikk overende. Begge hadde kausjonert for Tofte og måtte selge unna grunn for ikke å gå med i dragsuget.

O.A. Normann og Fosen

Handelskompani

I 1879 fikk den da knapt 30 år gamle Odin Albert Normann skjøte på husmannsplassen Vasøya fra sin far Even Normann i Vallersundet. Det ble starten på en eventyrlig utbygging i Vasøya. Etter noen få år var dette det største handelsstedet i området. Det ble bygd brygger for fiskemottak, gårdstun med den prektige hovedbygningen som bl.a. inneholdt butikk og gjestgiveri, fjøs, stabbur og etter hvert bakeri og egen butikkbygning. Da driften var på det høyeste leide eller eide OA, som han gjerne ble kalt, ikke mindre enn 12 fartøyer.

Butikkdriften var nok viktig for helheten i virksomheten, men de store pengene lå i kjøp og omsetning av sild og fisk.

I folketellingen i 1900 finner vi i tillegg til sjølfolket folk med titler som huslærer, handelsbetjent (2) og butikkjomfru, dreng, bakersvend, budeie (2), kokkepike og barnepike (2).

På toppen av sin forretningsmessige karriere dør Odin A. Normann. Driften blir overtatt av hans sønn Birger, men denne dør plutselig bare fem år senere.

Nå går det av forskjellige årsaker dårligere i Vasøya. I 1922 blir firmaet slått konkurs. Mye av virksomheten fra storhetstiden fases etter hvert ut, men butikkdriften fortsetter. Detaljhandel og fiskemottak i navnet til AS O.A. Normann foregår i noen år med flere bestyrere. I 1943 overtar Martin J. Rømen. Han var opprinnelig fra Rømmen og drev som skipsmegler i

Trondheim. Og han får de mange rustne hjul i gang igjen. Det handles med fisk og byggevarer og butikken leies bort til AS Fosen Handelkompani. På slutten av 1950-tallet overtas handelskompaniet av Roald Hoddø. I tillegg til ordinær butikkdrift satses det på pilling av reker. Etter hvert kom et forsøk med oppdrett av regnbueørret, for øvrig med landbasert anlegg. Dette var et pionerforsøk og resultatet sto ikke i forhold til forventningene. I 1966 kaster Hoddø kortene og ca. 80 år med en mangslungen virksomhet i Vasøya var over.

Nils Braa`s Eftf.

Handelsstedet i sine velmaktsdager (ca. 1900) med bygninger til en rekke formål.

Foto av den første brygge det ble drevet handel fra i Asserøys. Kysten, som trofast trafikkerte mellom Trondheim og Namsos, legger til kai.

Nils Braa (f. 1886) startet forretning på Teksdalstranda i 1913. Han hadde vært noen år i Amerika som snekker får kan kom heim og ble kjøpmann. De første årene ble butikken drevet på basis av faren Lars sitt handelsbrev utstedt av lensmannen i Åfjord 19. august 1913. Lars Braa var gårdbruker og herredskasserer i Jøssund. Handelsbrevet ble for øvrig oppsagt allerede i 1918 og det tyder på at Nils Braa da hadde sine «egne papirer» i orden. Hovedvirksomheten var assortert landhandel med dampskips-ekspedisjon. Ny butikk ble bygd i 1940 bryggen. Etter hvert kom en liten bensinstasjon som hadde en pumpe og ellers solgte olje og noe rekvisita. Nils Braa eide også frakteskuta «Anna Braa» som bl.a. drev med salting av fisk og tradisjonell fraktfart langs kysten. Den eksisterer den dag i dag som veteranskuta «Anna Bro».

Omkring 1947 ble virksomheten delt mellom tre brødre ved at Erling overtok gården, Alfred «Anna Braa» og Halvdan butikken. Fra da av ble navnet Nils Braa`s Eftf. benyttet. Så i 1962 flyttet han butikkdriften til nytt bygg ved vegen. Her kom det også ny bensinstasjon som ble drevet at Johan Leikvang. Tore Johnsen startet som butikkmedarbeider i 1965 og etter ganske kort tid leide og drev han butikken for egen regning. Så ble det kjøp i 1971 og drift fram til han solgte i 1988. Deretter kom det flere forsøk på å holde butikken åpen, den siste som eide den var Hans Dahl.

As Tørum & Co., Fauskan ass.

Handel

John Tørum var født på Tørum i 1884 og ble gift med Magda Kiran som var født i 1893. Han hadde skaffet seg erfaring med handelsvirksomhet fra Roan og ved Lysøysund Handelskompani før han startet opp egen virksomhet omkring 1920. Dette var ei tid med stor virksomhet med fiske og arbeid på bergan flere steder i Vallersund-området. Butikken øst på Fauskan betjente både fastboende og sjøfarende. I tillegg til butikkdriften var det anløp av Namsosbåtene her samt at det ble etablert et brevhus. Butikken var kjent for sitt gode utvalg og store hjelpsomhet, begge deler kunne nok gå ut over lønnsomheten.

utviklingen gikk i feil retning. Trafikken gikk fra sjø til land og

konkurransen Papirer fra før 2. verdenskrig forteller en interessant historie om stor aktivitet og bredt utvalg. Bl.a. går det fram at Tørum førte byggevarer. En kvittering fra en handel med Olaf (Karlsen) Jøssund viser at Tørum skaffet det meste til et hus byggmesteren skulle sette opp. Og så viser en fyldig innkjøpsliste fra Brekstad Dampbakeri at mye av butikkens kundegrunnlag nok kom fra notbruk, andre fiskere og sjøfarende. Etter Johns død i 1949 ble driften overtatt av sønnen Jon. Men økte og

grunnlaget for en butikk på Fauskan smuldret bort. I 1954 ble driften innstilt.

Tørums-brygga der butikken lå. Denne brant og ble gjenoppbygd, men ny handel ble det ikke. Ved kai ligger en av flere av Elieserbåter som tilhørte Den Indre Sjømannsmisjon. Den første båten ble bygd i 1903 og disse skutene fungerte som flytende bedehus og hospitalskip bl.a. i forbindelse med Lofotfisket. Båtene dro også på turer sommerstid og inviterte folk langs kysten på møter.

Sigurd Gjelseths butikk i

Vallersundet

I årene 1924 - 1939 lå det en liten landhandel i krysset mellom

Valsøyveien og Meieristrandveien. Her tilbød Sigurd Gjelseth sine varer fra i ombygd smie. Han og kona Lovise Henriette kom fra Helgeland og han hadde vært skipper på en båt han eide sammen med sin bror. Sigurd må ha vært en iderik kar. Det fortelles at han i tillegg til butikkdriften drev laksefiske, eksport av fisk til England og litt med pelsdyr. Han tok også på seg jobber som skredder.

Han gikk heller ikke av veien for å prøve nye tilbud til kundene. På en av turene sine til byen fikk han den ideen at han skulle gjøre et framstøt med salg av hatter til damene i bygda. Han kjøpte ikke mindre enn to kasser, og

alt ble visstnok revet unna i en fart. Han er også å betrakte som en pioner i det som i dag kalles kundepleie. Han kjøpte inn en tønne appelsiner, sjelden vare den gangen, og delte ut til kundene sine. Men det kom tider med motgang. I en orkan blåste fiskebrygga hans ned og den var ikke forsikret.

Butikken ble etter hvert dårlig levebrød for familien, særlig etter at kooprasjonen startet opp Vallersund, like før Andre verdenskrig var det tid for å stenge dørene.

Henriette og Sigurd levde sine siste år i Trondheim.

Ludvik Søberg

Ludvik Søberg åpnet sin landhandel i 1930, da var han 33 år gammel. Før det hadde han som de fleste vært fartøyskar på fiske- og fraktebåter. Det fortelles at Ludvik leste til handelsskoleeksamen, som var forutsetningen for å få handelsbrev og kunne starte egen forretning mens han var på Lofotfiske. Vi kan gå ut ifra at forholdene for studier ikke var de beste. Da han kjøpte sin første varebeholdning, ble alt betalt kontant. Fra en oversikt over salg til folk i grenda, kan vi slutte at det var basisvarer som fant veien over disken. I 1930 var prisene slik:

1 kg sirup 40 øre, 1 kg kaffe 85 øre, 1 brød 44 øre, en pakke gjær 10 øre og ! farin 33 øre. Men du kunne også få kjøpt en blyant for 15 øre, ei kladdebok kostet 12 øre og et lampeglass 35 øre. I tillegg til å selge varer til husholdninger, viser notatbøker at det ble omsatt diverse matvarer til båtmannskap. I januar solgte Søberg tre sildelodd til et landnotbruk. Virksomheten var mangslungen og utvalget bredt.

I tillegg til handel fra butikken, leverte Ludvik Søberg varer heim til kundene på kveldstid. Da tok han sykkelen med en liten henger fatt. Men konkurransen økte, og det gjorde alderen også. Butikken ble nedlagt rundt 1965, men i ennå ca. 10 år drev han en slags kioskhandel fra bolighuset. Her kunne vi i alle fall stikke innom på vei til kinoforestilling i

Folkvang for å kjøpe karameller, «Kongen av Danmark» og seigmenn, for å nevne noe. Da kunne det hende at vi også fikk med oss et dikt om hendelser i bygda, som ble overlevert muntlig.

Coop Vallersund

Her holdt først innkjøpslaget til og senere samvirkelaget.

(Maleri Asbjørn Rødberg)

Den spede begynnelsen var Vallersund Innkjøpslag som ble etablert i 1937. 18. februar 1939 ble det vedtatt å etablere Vallersund Samvirkelag. Det ble laget vedtekter og valgt styre. Lagets første styreleder var John Stenstvedt. Reidar Hanssen ble ansatt som bestyrer og Jens K. Sandnes ble valgt til revisor.

Ansettelsen av Reidar Hansen var nok et lykkelig valg. I tillegg til å være skipper hadde han erfaring fra butikkdriften både i Vallersund "#!$!%&'()&*!

sammen holdt seg med tre bestyrere i tillegg til Reidar. Sønnen Kolbjørn kan i år tangere farens 35 år. Det ble inngått avtale om leie av Stentvedt-brygga på nord side av Sandnesvågen. Husleien må sies å være rimelig, 30,- kr. pr. måned, og denne sto uforandret så lenge laget holdt til der. De første årene kom varene med Namsosbåten. Det var ikke anløp i Sandnesvågen slik at det måtte losses i Vasøya og kjøres med en mindre båt derfra. Høsten 1955 flyttet laget til nye og moderne lokaler på andre siden av vågen. Historien derfra forteller om en nærmest kontinuerlig rekke av forandringer og utbygginger, alt for å tilpasse seg ny teknologi og kundenes forventninger til vareutvalg og service. Som eneste dagligvarebutikk i bygda er Coop Vallersund en meget viktig brikke for at samfunnet vårt kan eksistere og folk trives.

Jørgine og Einar Strand

«Einar Strand Fiskematforretning» sto det i mange år på veggen til en enebolig i krysset mellom Melumsvikvegen og Vasøyvegen. Her produserte Jørgine og Einar Strand fiskeboller, fiskekaker og fiskepudding til befolkningen i ytre deler av Fosen. Og her ble det etter hvert etablert en landhandel.

«Einar Strand Fiskematforretning» sto det i mange år på veggen til en enebolig i krysset mellom Melumsvikvegen og Vasøyvegen. Her produserte Jørgine og Einar Strand fiskeboller, fiskekaker og fiskepudding til befolkningen i ytre deler av Fosen. Og her ble det etter hvert etablert en landhandel.

Men vi begynner med begynnelsen.

Einar Strand ble født i 1919 og vokste opp i barndomsheimen sør for Drilsvatnet. De harde tredveåra var en realitet for de aller fleste og Einars oppvekst var intet unntak. Men unggutten var bestemt på å skaffe seg et levebrød og løsningen var å dra rundt i grendene på sykkel for å selge fisk og fiskemat. Han solgte bl.a. for Sørensen på Ørlandet og av et utsalgspris på 0.75 kr. var Einars fortjeneste 15 øre.

Et stykke ut i krigen satset han på brødutsalg på heimplassen. Leverandør av brødvarer var Brekstad Dampbakeri og etter hvert baker Helgesen i Trondheim. Dette gikk til tider bra og utvalget ble supplert med vaskepulver og noe pålegg. Bl.a. kunne Einar tilby kaviar og marmelade, begge deler i løs vekt.

Så i 1944 ble Einar og Jørgine gift og enmannsforetaket ble til en familiebedrift. Produksjonen av fiskemat tok til for alvor i 1948. Etter hvert fant dette sted i kjelleren i nybygd hus og virksomheten vokste. Produksjon var en ting, men dagene ble ekstra lange fordi Einar også distribuerte varene rundt til forretningene og enkeltkunder. Dette skjedde med motorsykkel og etter hvert bil. Vi kan lett tenke oss at strabasene ikke var få, sommer som vinter og på veger som kunne være temmelig uframkommelige til tider.

Men det gikk bra. De syntes nok de fikk betalt for strevet ved at resultatet av driften ble stadig bedre. I tillegg til fiskemat-produksjon, ble det startet røykeri.

Så i 1968 ble det knoppskyting gjennom en liten landhandel. Dette betjente først og fremst kunder fra Vasøya og det øvrige nabolaget. Fiskematproduksjonen ble etter hvert nedtrappet. I 1991 hadde Einar Strand, etter hvert sammen med Jørgine, drevet produksjon og handel i over 50 år og det var tid for opphørssalg og å stenge dørene.

Asserøy Landhandel AS

21.november 1950 ble Asserøy Landhandel AS formelt etablert. Eiere var Peder og Kristmar Hansen. I tillegg til de to besto det første styret av Ola

P. Klakken og Guttorm Steen. Kristmar var daglig leder. De første årene ble forretningen drevet fra kjelleren i bolighuset og utvalget besto hovedsakelig av kolonialvarer. Så i 1960 ble det bygd eget butikklokale.

Da besto vareutvalget i kolonial, melk, manufaktur, jernvarer, kufor, gjødning, bensin og parafin.

Asserøy Landhandel tilbød seg å bringe ut varer til kundene sine.

Betjeningen besto først og fremst av Kristmar, men det ble også benyttet inntil to deltidsansatte:

Peder og Kristmars sønn Idar Roald forteller at han som ung gutt fikk anledning til å prøve seg som diskenspringer. Den jobben kunne f.eks. bestå i å øse opp melk og fløyte i spann som kundene medbragte. Butikken ble nedlagt i 1971.

Gustav Mandal / Toppen

Tidlig på 1960 - tallet startet Aslaug og Gustav Mandal opp en liten butikk like ved bolighuset sitt. De hadde begge gode erfaringer med butikkarbeid. Aslaug hadde jobbet på Samvirkelaget under krigen og i noen etterkrigsår, Gustav hadde erfaring både fra Samvirkelaget og Fosen Handelskompani i Vasøya. Vareutvalget var bredt. Her kunne du selvsagt få kjøpt matvarer, men også klær, gaver og olje, kol og koks til fyring. Pluss glassruter og laksnotstreng m.m.

Aslaug og Gustav drev butikken i noen og tjue år før først Bjørg Sæther og til slutt Gustavs bror Ove kjøpe og drev butikken noen år til den ble nedlagt i 1993. Det var Sæther som først benyttet navnet Toppen.

Slik så den lille, hyggelige butikken ut. Fra venstre: Aslaug med døtrene Torild og Gunni på hver side, ukjent og Mary Markusen. Mary var Aslaugs svigerinne og jobbet i og drev egen butikk i hele sitt yrkesliv.

Fotbaill`n dein va roinn…

Før Andre verdenskrig ble det gjort noen spede forsøk på organisert fotball i bygda vår. Under krigen var det smått stell, men da freden kom ble det mer fart i sakene. Juleheftet har hatt en prat med John Audal som ikke bare kjenner, men som også var en sentral del av fotballhistorien i etterkrigstiden.

John debuterte på Jøssunds A-lag i en treningskamp mot Oksvoll

- Å ta på seg lagets blå og røde drakt og løpe ut på banen sammen med voksenkaran, var stor stas. Og så vant vi 3-2, og jeg var så heldig å score seiersmålet.

Og siden ble det mange kamper og mye trening?

- Vel, jeg for min del hadde 12 sesonger for Jøssund og en for Bjugn.

Treningen besto helst i at vi møttes på banen etter arbeidsdagens slutt vi som var i heimhaugan. De fleste spillerne var til vanlig på fiske eller mannskap om bord i fraktebåter.

Så «delte vi sund» og spilte mot to mål hvis vi var så mange. Kondisjonen var så som så, men vi var sterke i trua og mange var hårde i tacklingene.

Hvilken divisjon spilte dere i?

- Det husker jeg ikke annet enn at vi spilte serie mot lag som Oksvoll, Nes, Bjugn, flere lag fra Ørlandet og etter hvert også Åfjord, Fevåg og Tarva.

Og så ble det spilt treningskamper. Hver vår ble det arrangert lynturnering med mange lag, korte cup-kamper og mye folk. Det var alltid spennende.

Var det oppmann eller treneren som sto for laguttaket?

- Ingen av delene. Dette avgjorde vi spillerne oss i mellom. Det var ellers slik at inn mot ei helg med kamp, knyttet det seg alltid spenning til hvem av spillerne som var tilgjengelige. Vi sa på spøk at vi sto oppe på haugene og lyttet etter motordur for å finne ut om den og den båten var på heimtur og en lagkamerat var klar til søndagen.

Og når søndagen kom var alle klare til innsats?

- Det kunne være så ymse. Lørdagene var jo også festdag og oppladning kunne det nok bli smått med. Spenning kunne det også knytte seg til om hvem som kom fram til kampstart.

Det var kanskje ikke så mye fokus på system i gode, gamle dager?

- Si ikke det. Vi spilte etter beste evne etter det samme systemet som RBK vant NM med i 1960. Det vil i tillegg til målmannen si to backer, en centerhalf, to vinghalfer og fem i løperrekka som besto av center, to indreløpere og to vinger. Plassen som vinghalf var den minst ettertraktede – der puttet vi lagets dårligste spillere. Ellers handlet det vel mest om det engelsmennene kaller «kick and run»en sparket og de som orket sprang etter ballen.

Og så hadde dere det artig og det ble mange episoder

- Klart det. Og det skal ikke undervurderes at dette var en av få fritidssysler som samlet ungdommen i bygda. Vi koste oss og ble gode kamerater. Jeg kan fortelle en av mange episoder. På en hjemmekamp fikk jeg et kjempetreff. Ballen traff tverrliggeren og returen satte Otto Valsø over mål og rett i et vindu på nabohus så gardinene og blomsterpottene flagret. Ut kom fruen i huset med kjøkkenkniven og ville stikke hull på ballen. Saken løste seg i all fordragelighet og navnet på banen er etter henne. Apropos ball –den var kostbar og vi hadde bare råd til en. Det hendte at denne gikk i stykker og at kampen måtte utsettes til ballen var reparert.

Banen var en historie for seg?

var nenBa

- Marienborg, som den etter hvert ble hetende hadde noen utfordringer i forhold til å spille kremfotball. Det var en grus- og jordbane med mye stein. Før kampene var det vanlig med dugnad for å plukke stein. Og så skrådde banen mot nord. Høydeforskjellen mellom målene var nærmere to meter. Så her kunne vi på en god dag spille i unnabakke og ha sola og vinden i ryggen – i alle fall i en omgang.

-r rienbo Ma for historie en he ble hvert etter den som rg, etende nnoe ddeha fotbemfot krl al F stein. emy for ddugna H nord. tmo to rmerenæ unna i llespi gda ggen ry–i a

spi

å til dforhol for i ringefordrutfor grus en var Det .-ne dbajor og me det var enekamp Før

åddeskr så stein. ukkepl å må llomme kjellenforskjHøydefo en vi kunne rhe Så meter.

nvi og asol ha og kkeba omgang. n ll i e fa lle i a

Det fortelles at du alltid har vært tilhenger av skikkelig spill på vingene

tilh t ær v har alltid du at es nengevi spill g e nde Or tes.nytut må eddebr ns

m må enlinjside før ikke tde jobbe torgj nngevi rha Da en.

Ja, hele banens bredde må utnyttes. Ordentlig vingspill er det ikke før sidelinjen må merkes på nytt i pausen. Da har vingen gjort jobben med løp framover og bakover på banen.

.enban overbak og overam

llepi med ne d nneba dde var lene n ni nde fortelle t De skikkelig av ban hele ,Ja er llpingsvi uspa i tnyt mam fr ed rlig Dål esp und st-tt ifr

herl ei angm likevel enm l, leksandersenA geÅ rette tt

Dårlig spell, men likevel mang ei herlig stund - fritt etter Åge Aleksandersen

g

enger ligntde smerke nobbe ig n -a ,Ja nå sos tekos bort istere

eM aget.landsl kom oss av kve om nneba tesmøt vi r v så spilte og ekamperrt sykkel på for fo sene rlangtu kulle i s v år t n bå

. kunnes iRe rlle il e bstela interesse

- Ja, ingen av oss kom på landslaget. Men vi koste oss når vi møttes på banen om kveldene, reiste på bortekamper og spilte så godt vi kunne. Reisene gikk for øvrig på sykkel, med lastebil eller båt når vi skulle på langtur.

Her er guttene som vant en lynturnering på Oksvoll i 1952. Foran fra venstre: Jan Sunde, Åsmund Rønning, Magne Aune, Johannes Mandal, Birger Nygård.

Bak fra venstre: Asbjørn Nygård, John Audal, Rolf Haukaas, Georg Kanstad, Kolbjørn Hanssen og Ingolf Drilen.

beholdt har fotball fo for fo en

vi en nelde kve, vi med l, r. den t

Og interessen for fotball har jeg beholdt den dag i dag.

g.da i gda

Lag din egen julekrans

Av Selma Frivoll

Har du vintergrønne busker i hagen? Eller bor du nær en skog? Vel, da kan du lage deg en flott krans selv, på en to tre. Nesten uten kostnad. Og om du ikke har tilgang på gratis materiale, så er det alltid vintergrønt å få kjøpt – så sett i gang.

Du trenger:

Grunnkrans av myke grener eller tykk ståltrådeller du kjøper halmkrans.

Tynn ståltråd til å feste det grønne med Vintergrønt

Materiale til å dekorere med, gjerne fire lys, kongler, greiner o.l.

Husk: En krans er ikke bare for å henge opp, men kan også legges på et bord som dekorasjon. Bruker du levende lys, så vær obs. på brannfaren.

Klipp opp det vintergrønne i ca. 5 – 6 cm lange ender som du vikler på kranseringen med en tynn tråd. Gå hele runden før du fester tråden.

Det er lurt å legge kransen på et fat når den skal på et bord.

Kransbindemetoden er enkel og gir rom for mange ulike materialer, ikke bare vintergrønt. Bland gjerne flere slag. Eføy går også fint sammen med barvekster.

Men det er vintergrønt som er mest aktuelt på vinteren når blomster og lyng dekkes av snø.

NB.: Jobb slik at du ikke dekker hele hullet i midten med materiale for da kommer følelsen av krans bort.

Nå har du et flott underlag som du kan dekorere videre på. Bruk ståltråden til å feste kongler og annen dekor med. Følg kransens form og lek deg framtil det uttrykket du ønsker deg.

Ønsker du mye natur, er det fint med kongler, lerkegreiner osv. Sjå for deg om kransen skal henges opp eller ligge på bordet og ta hensyn til det når du setter på en sløyfe eller lignende.

…og tilført farge / glam

Bare natur…

Den 8. mai 1945 var sannsynligvis Vallersund ytterst på Trøndelags-kysten landets mest fuktige sted.

Omkring 12. april strandet nemlig det lille lasteskipet «Batek» av Oslo ved Ross-skjæret et par hundrede meter utenfor Vallersund og i land fløt det – ja, hold Dem fast – kassevis med brennevin, noe som forårsaket at frigjøringen hos enkelte kunne feires hele sommeren og til langt ut på høsten. Hele 3500 flasker ble stukket vekk før bergingsmannskapene fikk overlevert den flytende lasten til Vinmonopolet.

Den dag i dag, 30 år etter skipshavariet, minnes man den fuktige tid med et salig glis, og man snakker om at karfolket i Vallersund kunne «drikke» Batek som de kalte det.

M/S Batk på 180 tonn var på vei fra Trondheim til Narvik med blant annet 150 kasser sprit i lasten. I hver kasse var det 50 flasker med snabelvann. En mørk aprilnatt i 1945 kjørte «Batek» feil utenfor Vallersund og havnet på gal side av en merkestake, med den følge at båten gikk seg på skjæret. Neste morgen dro blant andre Odd Norvik og hans bror Arne ut til båten for å se på mulighetene for å berge last, noe folket i Vallersund har drevet med i årtier.

Frokost med akevitt

Allerede da vi kom om bord, forsto vi at her ble det noe til liv, forteller Odd Norvik.

– Mannskapet hadde brutt plombene på brennevinskassene om bord, og gar i ferd med å skylle ned frokosten med god akevitt. Stemningen var høy

om bord skl jeg si. Odd Norvik og noen av hans kammerater begynte bergingen av lasten og fikk på land 20 kasser brennevin. Men neste natt satte nordvesten inn, og skuta begynte å brekke sammen på skjæret. Stormen varte noen dager, men da den endelig stilnet av, fikk folk i Vallersund sitt livs syn. På en to kilometer lang strekning fløt stranda av brennevinskasser, som var reket i land fra «Batek». I tillegg fløt også mye annet rart i land, såkalte krisesko, konfirmasjonsdresser og møbler.

Og det mangler så visst på «bergingsmannskaper». Folk fra Nes og

Jøssund kommune gikk mann av huse, slapp det de holdt på med og dro rakt ned i fjæra. Omkring 20 kasser ble låst inne på låven på gården Haldorhamn, som ligger bre et steinkast fra fjæra. Disse kassene ble senere overlevert Vinmonopolet sammen med 60 kasser som var stablet et annet sted.

Puddingbleke dykkere

Men da det ble opptelling, manglet det likevel nærmere 70 kasser med akevitt og såkalt sykehuskonjakk, samt dobbelrenset sprit. Og dette var velkomment ildvann etter fem sprit-magre krigsår. Labgs hele stranden sprang mannfolkene og samlet brennevinsflasker. Noe dro de meds eg hjem, noe stakk de unna i bergsprekker, under torva og i småtjern rundt i Vallersund. Pettertjernet fikk sin del av flaskene, det far nemelig vondt for tørste karer å få med seg alt hjem, og overskuddslagrene ble dumpet i tjernet. Og så snart sola begynte å varme i været, kunne man observere puddingbleke kystbeboere i overdreven svømme-, stupe- og dykkevirksomhet i Pettertjernet. Kaldt i vannet? Pytt, det gjorde da ingen ting. Det skulle varme godt det som ble tatt opp.

Over alt ble flasker stukket vekk, men i mange tilfeller var de edle varene borte da vedkommende som mente å eie spriten kom for å hente det fram.

Å drikke Batek

Det faktiske forhold er at partier med brennevin skiftet eier flere ganger, ble det fortalt oss. De 3500 flaskene som ikke Vinmonopolet fikk kloa i, var ofte ute på lange vandringer før de omsider ble åpnet og det ble drukket «Batek». Etter sigende var de det som lå på lur oppå knausene og overvåket «bergingsmannskapene» som fikk det meste av spriten. De så nemlig hvor flaskene ble stukket vekk, og i nattens mulm og mørke kom de tassende og grov fram utbyttet.

På gården Haldorhamn var folk på ferde og knuste et vindu for å komme seg inn. Etter det ble kassene stablet inne i våningshuset til de ble overlevert Vinmonopolet. De som ikke fikk tid til å bringe sine varer i hus, stakk flaskene vekk på steder de mente var trygge. Men tørsten og

oppfinnsomheten hos folk var stor. Et sted ble flere flasker gjemt under en haug med tang, men da høsten kom og eieren skulle ta dem fram var de forduftet.

Tanghaugen var endevendt.

På en gård like ved ble noen flasker stukket vekk i skittønna på utedoen. Også denne ble endevendt og brennevinet kom for en dag. Historiene om disse belivede dagene i Vallersund er mange. Folk flest kan bekrefte mange av de tildragelser som fant sted, men de er likevel ikke særlig ville til å la sitt navn komme på trykk i intervjus form, selv om de ikke legger skjul på at de så å si alle har hatt befatning med Batekpjolterne.

Heidundrende

- Så mye brennevin har jeg hverken før eller siden sett, forteller en gårdbruker fra Vallersund til Adresseavisen.

- Jeg husker godt fire karer som ved en anledning den sommeren grov frem en Batek-flaske og tok en slurk hver, før de knuste resten mot bergveggen.

De syntes ikke en halvflaske var noe å spare på, det var mer der det kom fra. Heidundrende fester ble det nok der ute både titt og ofte, men alle vi ratet med mente å kunne si at det aldri var noen som skeiet ut. Batekbrennevinet var godt, ble det fortalt. Riktig nok måtte man være noe forsiktig med sykehuskonjakken, den inneholdt vist noe dævelskap som ikke var beregnet på friske folk, og konjakken ble derfor drukket med forsiktighet. Men akevitten og dobbelrenset gikk ned på normal måte.

Styggedommen

Det fløt også i land 200 liters fat med bensolsprit et stykke unna vrakstedet. Det ene fatet ble av finnerne overlevert til Vinmonopolet, men det andre havnet i «rette hender». Nå er jo bensolèn noe man helst ikke drikker som den er, og de oppfinnsomme karfolkene som ble involvert i ivaretagelsen av den ene tønna, greide snart å ta tabbe på styggedommen i spriten.

- De dunkene varte lenge, fortalte vår hjemmelsmann og ble vassen i blikket.

Noen skulle ha snodd seg riktig godt på Batek-brennevinet, forteller ryktene, men dette ble bestemt benektet av de vi snakket med i Vallersund.

Kanskje ble det solgt noen få flasker, men rike ble ingen. Og skoene som fløt i land var krisesko og ikke til særlig nytte, mens noen få møbler fra båten kunne brukes.

Det bitreste ved hele denne historien er likevel at de omkring 80 kassene som ble overlevert Vinmonopolet, ikke kunne selges, da flaskene hadde vanlig kork og man mente at godvannet kunne ha tatt skade av sjøvannet. Det ble således betraktet som verdiløst, sies det, og bergingsmannskapet fikk lite i finnerlønn.

- Vi skulle jo beholdt hele greia selv, hevdet en vi snakket med. – Men jeg håper inderlig at folkene på polet ikke tømte ut brennevinet, så skadet kan det ikke ha vært.

Det fortelles også at en båt som seilte i leia kom over en kasse med 50 flasker. Båten sakket farten og kassen ble berget om bord. Mannskapets tilstand ved ankomst Trondheim var heller miserabel.

Men hva med øvrigheten? Den tok det fint fortelles det. Selvsagt viste lennsmannsfolkene hva som foregikk, men det ble ikke gjort noe særlig for å hindre folk i å feire frigjøringen på Batek-brennevin.

Snublet i sprit

I mange år etter denne lykkelige tildragelsen i Vallersund, snublet folk i spritflaske over alt der ute. Flasker som eierne hadde stukket unna i en fart, men som de senere ikke var kar om å huske hvor de hadde gjemt. Den foreløpige siste Batek-skål ble drukket for et par år siden, da en flaske ble rotet fram under en einebusk. Det skal ikke ha vært noen usmak på stoffet. Det er et noe underlig 30-årsminne folk i disse dager har i Vallersund, men en ting er i alle fall sikkert: En fuktigere sommer har Vallersund aldri opplevd.

mottagelsen av en skuddmaske. Han forteller at denne skal benyttes i ei grend der det ikke fins slikt hjelpemiddel.

12. desember 1911

Det går fram av et brev at Fagerenget Ungdomslag og Ungdomslaget Enigheten har tatt initiativet til å opprette Jøssund Folkebibliotek. Lagene bevilger samlet 30,00 kr. I et kommunestyremøte 9. januar året etter bevilger kommunen samme beløp og velger samtidig tre personer til å sitte i styret.

12. mai 1912

Da er det tydelig at det arbeides for anskaffelse av orgel i kirka. I et brev til «Komiteen for Anskaffelse av Orgel i Jøssund kirke» kan ordføreren informere om at kommunen garanterer for at 1000,00 kr. til innkjøp av orgel blir dekket.

8. mars. 1913

Det arbeides fortsatt med å skaffe orgel og man er avhengig av frivillige bidrag. Dette bekreftes av et brev ordfører Johs. Berg sender til en avis i Trondhjem der det heter: «Takk! – Tillat mig Hr. Redaktør gjennom Deres Blad at bringe D`Herrer Jørgen M. Adserø, Jørgen A. Eide, Albert Olsen Tranø og

Edvard H. Ness i Tiver Falls, Main Deres gamle Hjembygds kjærligste Takk for det fra

dem ved Hr. Morten Adserø hertil oversendt Pengebeløp, kr. 50,00 fra hver, til Anskaffelse av Orgel til Sognekirken her».

14. april 1913

På sitt møte 12. april er kommunestyret opptatt av to samferdselsspørsmål og det medfører at ordføreren forfatter to brev til myndighetene i Trondhjem.

Det ene stiles til veibestyrelsen fordi det er bekymringsfullt at det kjøres i trav over Jøssundbrua. Det er ønskelig med et skilt der det kan stå: »Kjør i skridt over broen».

I det andre brevet som går til Amtmannen refereres vedtak i herredsstyret: «Motorvogner bør ikke tillates benyttet innen herredet, da så vel Hoved- som Bygdeveiene herstedt til dels er så smale, at andre Trafikanter ikke kan komme forbi».

20. september 1914

Nå er første verdenskrig brutt ut og ordføreren engasjerer seg i å sikre forsyningene av «brødmel som kommunen maatte tiltrenge til Avhjelp av Mangel».

Tidligere på høsten valgte kommunen et «Proviantteringsråd» og før jul samme året ble det gitt en fullmakt til å oppta et lån i Norges Bank på 5000,00 kr. til innkjøp av mel og korn.

Johannes Berg (1863 – 1935) eide

Valsøya Gård før den ble solgt til et aksjeselskap i 1917. Han var sjømann i utenriks- og innenriksfart, fisker og politiker. Han var medlem av Jøssund kommunestyre i 24 år og ordfører i 18 av disse. Han var på Stortinget i to perioder, 1922 – 24 og 1925 – 27. Etter at han solgte gården bosatte han seg på Seheim og drev bygdas postkontor derfra.

Julespill i bygda.

lesJu g Ba v D A a.bygd i pill voi l

Av Dag Balavoine

nelavoi g Ba

hus ariaM og e.mem hja St r bygdee ntfa

k rva ly huse s førteoppfø og ddle sli så llen aut ser nde som ut k det s ekue s rde llespindrva åogs

g eg by fra fr dem kj de iksl ført førfram fr ebl lletspi rde ut e . I fra fr etndrva llernespikue

enkelte til a

og Maria husly var kledd og oppførte seg slik de kjente dem fra bygda hjemme. Stallen så slik ut som den ser ut der spillet ble framført. I enkelte bygder fantes det også vandrespill der skuespillerne vandret fra bygd til bygd med teateret sitt.

”Jeg synger julekvad, jeg er så glad, så glad”……

synger eg”J kansk er t De p beina d me bev bli å gse h ldigvis He følelsenleføju

… ” … glad

Det er kanskje ikke så lett som et moderne oppegående, voksent menneske med beina på jorda, å synge med i de god gamle julesangene og å tillate seg å bli beveget av julas nære verdier?

Heldigvis har vi drahjelp fra barna omkring oss som enda kan føle disse julefølelsene helt naturlig, om vi makter å formidle dem.

j tiden, i rFø fo rberedtefo

g så ,glad så er ,vadjulek er oderm et som lett så ikke kje kj go de i d me synge å av eget v? verdier renæ lasju kom barna fra fr hjelpdrahj vi ar eg liturna lt her akte i m v m , o si for fo enerm bygd i lk fol ju til seg e end me

em voksent rne ti å og e ml ga od d føle fø kan enda som oss ring .dem idleform fo å r den i-j i snø rva alltid tde da gjøringjulereingj og d

Før i tiden, jeg mener for lenge, lenge siden - da det alltid var snø i julaforberedte folk i bygdene seg til jul med julebakst og julereingjøring. Ja, da var det julestri med brygging av juleøl, slakting av julegris, henting av juletre, laging av julepresanger. Julesangene ble varmet opp, og forberedelser til juleselskapene med alt som skulle med måtte gjøres. Julesangene ble pugget utenat og bibelhistorien var daglig kost på skolen.

g yj eg eøljul av ngyggibr edm estriul Julesan lepresanger.ju av ng alt edm til er bibelh og utenat pugget ble e anm pa,Euro i rundreårh gere de ekjnska og teigsktvi tde kdom seg rholdt fe og verdag til i h den viste som Frans ssisA i nneskene me for fo fram fr eromR afr innhold ngelienes

enneske llate disse aul jg, a . J

g j g j inthe is,egrjul av ingslakt ,øl og opp, etvarm ble gene åtm edm skulle om se gjør gj te sk kost daglig var orienhist var steder, nge tdeinnhol elleturkul steene t est. leve edm første fø n ktet ma sjonenformasjrefo aD si. et det grep rkirkens

I enda tidligere århundrer i Europa, mange steder, var evangelienes billedrikdom det viktigste og kanskje det eneste kulturelle innholdet som folk flest forholdt seg til i hverdag og fest.

av ing s. olen. som ende å intenst t

ra fra fr er te tte D e

2014 i tingenoppsetti a ot(F

e) Ve A R o

Dette er fra oppsettingen i 2014 (Foto R.A. Velle)

te edm sitt. eateret a jul tde rva da lagin letre,ju rberedelsefo ngenelesaJu tidlig enda I ikdomlledrbi fo estfl lkfo den var t De f nnesker me evan gjøreigjfr

gjø iynl sn eva fra fr bildene ggjøre ykk r-n k kunne som form fo en Fr .evdeoppl flest tfolke fol som

kjelligerskjfo orN i åogs og de var rstFø o kgik entid

fl

vangeliespill e- i b isjoner sj adtr

f få å ære stor en rva etD .ge l fikk fi som gutter unge kun et nhetetligeisg ndenavsta og

gligionskrire pjules ligeår iliebel

gelanev

v ene gj fikk fi t,lerabet ar hetivenbeg stor en var pillet

ld h f d ed ld

tevin m . O liv va holde rfo

liginneoppr

grep, og rtlivsnæ erm et i ngeliene jule ytte ne ernærm ietgelanev tde todopps av tid nde ra dste flere og yer bi er s ssedi i edm revæ å til lov å spille å ov l,s hvert etter n me ferdforfe fo de jennom , g gj aom i R

s forhold fo nære de m elden g t o kald og nø t s de var ren u å til klar var og enarm anlkeør og erlmpa antbl rva

fle

den til e .llenespi som edelig et

D .edm være å til lov etenjen tforban fo i i f j i t kj lket f

si fra fr gjenigj teen fo som arkenm på gd ve ttsa sl Ikke sauene. afr bort ulven etktne som erteneV p.kaands

neeg ne bålet d det ik efJos

Det var den hellige Frans som viste den første julekrybben med levende mennesker fram for menneskene i Assisi. Da reformasjonen maktet å frigjøre evangelienes innhold fra Romerkirkens grep, oppstod det et intenst behov for å synliggjøre bildene fra evangeliene i et mer livsnært og folkelig uttrykk - en form som kunne knytte juleevangeliet nærmere til den hverdagen som folket flest opplevde. Fra den tid av oppstod det forskjellige evangeliespill-tradisjoner i byer og bygder flere steder i Europa og også i Norge. Det var en stor ære å få lov til å være med i disse spillene. Først var det kun unge gutter som fikk lov å spille, men etter hvert som tiden gikk og avstanden til geistligheten i Roma, gjennom de forferdelige religionskrigene var etablert, fikk også jentene lov til å være med. Det årlige julespillet var en stor begivenhet i bygda. Spillet forbant evangeliebildene med de nære forhold som folket kjente igjen fra sine egne liv. Om vinteren var det snø og kaldt og hyrdene på marken satt ved bålet for holde varmen og var klar til å jage ulven bort fra sauene. Ikke slik det opprinnelig var blant palmer og ørkenlandskap. Vertene som nektet Josef

undallersV I invi irbl fram fr når keik M lse,budebe

av noe gjenigj opp tatt vi har d inne ingndrvaernelant til tertnvi fra fr nå å reenkle lir t b de og m Jo og aria Me gj fs sefs

stida etlys ke fruens frm rgsom øre å for for hovbe uttr lkeligfo s ngerdahve

, høyg den rfo s nnesker me hos seg servi hje t ero h mro ut rde trneba nnesker. me i noe det Er tehjer hj itt”M

sjonen.disjtra enne ds ulførj fø I riselekt tde rde nskoge i nne om . J enebild setidlø e til d am om edm terreng ulendt ennom

barnet dteufø det og gravide vinn egen tenker kun som ltenke en rten;ve nde som de s or enge trå s gO t.de elm en,turna strenge nde i e

g vertene, av vvisningenA . mhjertigheten hj bar så gO ning. ska og rvaans tar som rsontpe nyf re,sårba tde edm nybbekr å fullegsfulsorom og enedyr llom

g som n rpeka yfødte født e

I Vallersund har vi tatt opp igjen noe av denne tradisjonen. I førjulstida blir bygda invitert til lanternevandring inne i skogen der det elektriske lyset ikke når fram og det blir enklere å nå fram til de tidløse bildene. Jomfruens bebudelse, Maria og Josefs vandring gjennom ulendt terreng med omsorg for den høygravide og det ufødte barnet. Avvisningen av vertene, mennesker som kun tenker på egen vinning. Og så barmhjertigheten som viser seg hos den gode verten; en enkeltperson som tar ansvar og skaper hjerterom hos de som trenger det. Og så krybben med det sårbare, nyfødte barnet der ute i den strenge naturen, mellom dyrene og omsorgsfulle mennesker.

der? kjennergjenkj gj vi selv oss

” . …kervan ltidal

?. hjerterom hj vi trenger le Al

Er det noe i oss selv vi gjenkjenner der? Alle trenger vi hjerterom. ”Mitt hjerte alltid vanker….” .

!"#$%&''$'(#$)*"'+$,-#"+.(##$%/01/2$345$1"+"%6"*7$

Oppmøte ved Vallersund Oppvekstsenter kl. 18.00. Vallersund Utviklingslag spanderer pepperkaker og gløgg.