Er Gud fiende av fornuft og vitenskap?

John Lennox Professor, Oxford

Fra ny-ateistisk hold hevdes det at ‘Monoteismen avskyr intelligens’, og at ‘Gud dreper alt som reiser seg mot han, og begynner med fornuften, intelligensen og det kritiske sinn’ (M. Onfray). Men naturvitenskapens historie forteller noe helt annet. Utdraget under er fra boken Gunning for God, kap. 1.

Michel Onfray tror riktignok ikke at 'Gud er død', men begrunnelsen hans er 'at en illusjon aldri forsvinner'. For Onfray er det altså en konstruert gud som er fiende av fornuften. Vel, oppdiktede guder kan godt være fiender av fornuft, Bibelens Gud er det ikke. Det første av de to store bud innbefatter å elske Gud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Det alene burde indikere at Gud ikke er en fiende av forstand, selv om han står over den. Som Skaperen har han ansvar for det menneskelige sinn og forstand. Mennesket er skaperverkets høydepunkt. Bare de er skapt som fornuftige vesener, i Guds bilde - i stand til fellesskap med Gud, og gitt evne til å forstå universet de lever i.

I stedet for å være anti-vitenskapelig, så ga Bibelen mennesket dets første mandat til å kartlegge skaperverket. Hver fagdisiplin har sin navngivning og sine faguttrykk. I følge 1.Mosebok var det Gud som initierte denne prosessen ved å be mennesket navngi dyreverdenen. Biologisk taksonomi ble igangsatt fra Skaperen selv, i hvem sitt bilde menneskelig bevissthet ble dannet. Dermed kunne mennesket etter hvert få en forståelse av naturen som noe rasjonelt.

Som A.N. Whitehead og andre har påpekt, er det sterke beviser for at bibelsk verdenssyn var nært involvert i framveksten av vitenskapen i det 16. og 17.århundre. C.S. Lewis formulerer det slik: Mennesket ble vitenskapelig fordi de forventet en lovmessighet i naturen, og forventet en lovmessighet fordi de trodde på en lovgiver. Professor i vitenskap og religion ved Oxford Universitet, Peter Harrison, har forsterket Whiteheads tese. Han viser at det ikke bare generelt var teismen, men også spesielt reformatorenes fortolkningsprinsipper for å forstå skriften, som ga et betydningsfullt bidrag til framveksten av vitenskapen

Bibelen viser at skapelsen hadde alternative muligheter, og at Gud som skaper er fri til å skape den verden han ønsker og slik han ønsket det. For å se hvordan universet er og fungerer, må vi da undersøke det. Det blir i motsetning til å ha noen á priori prinsipper, som universet måtte tilpasse seg. Et eks. på et slikt prinsipp var at perfekt bevegelse måtte være sirkulære. Siden Aritstoteles tenkte at alt utenfor månen var perfekt, så fulgte det at planetene måtte bevege seg i sirkler. Det var bare da den kristne Kepler bestemte seg for å bryte løs fra denne Aristoteliske bindingen, at han oppdaget at planeten Mars sin bevegelse, ut fra data av Tycho Brahe, faktisk var elliptisk.

Vi beundrer Kepler for hans mot til å følge dit bevisene ledet, heller enn å la seg knytte til datidens metafysiske ramme. Likevel kom det en storm av protester da den verdenskjente filosof A. Flew gjorde kjent sin overgang til deisme, fra et naturalistisk verdensbilde. Reaksjonene i forhold til Flew er et eks. på hvordan binding til en á priori naturalisme, kan forhindre at forestillingen om at sider av universet best kan forklares ut fra en intelligens, blir utbredt.

Endelig var det en teist, ikke en ateist, som fikk idéen som ledet til den nå så kjente forestillingen om 'Big Bang'. Den belgiske prest og astronom, Georges Lemaitre (1894-1966), utfordret historien om et evig univers, som hadde vært god vitenskap i århundrer grunnet innflytelsen fra Aristoteles. Lemaitre utarbeidet en briljant anvendelse av Einsteins relativitetsteori knyttet til kosmologien, og utformet i 1927 en forløper til Hubbles lov, ut fra det faktum at universet utvidet seg. I 1931 fortsatte han med å foreslå sin hypotese om 'urtidsatomet'. Han mente det var begynnelsen på universet, en dag som ikke hadde noen forløper. Denne forestillingen om en begynnelse for universet, voldte stor ståhei innen det etablerte vitenskapshierarki. Både Einstein, sir Arthur Eddington (1882-1944) som var Lemaitres lærer, og så sent som i 1960-årene, sir J. Maddox (redaktøren i Nature), reagerte alle negativt i forhold til bevis som støttet Big-Bang hypotesen. Sistnevnte var bekymret for at teorien ga dem som støttet en Bibelsk doktrine rikholdig ammunisjon i forhold til skapelsen. Dette er eks. på at heller ikke 'de nye ateistene' er så villige til å følge bevis dit det leder, spesielt når bevis truer deres naturalistiske forutsetninger.

Maddox sine protester mot at universet hadde en begynnelse, måtte gi tapt overfor bevismateriale i form av rødforskyvning, samt det kosmisk mikrobølge ekko fra skapelsen. Mikrobølger i bakgrunnen bekreftet det bibelske syn om en begynnelse for universet. Det er litt typisk at mens vitenskapelige oppdagelser ble motsagt på 1600-tallet fordi de syntes å kunne gå imot kristnes oppfatninger, nå blir motsagt fordi de synes å støtte bibelske oppfatninger. Det er da kanskje ikke uventet at den samme Big-bang modellen nå blir brukt til å drive Gud bort fra skapelsen, av en av mest briljante teoretiske fysikere, Stephen Hawking.

Elektromagnetisk spektrum. Bilde fra NASA.

Stephen Hawking og Gud

Jeg har skrevet om Hawkings negative syn på filosofi og hans 'gud i hullene' andre steder, og vil bare kort omtale noen andre punkter i relasjon til dette. Hawking synes å forutsette en gravitasjonslov. Det er noe annet enn ingenting, som han hevder universet er dannet ut fra. Hans 'døde filosofiske tese': 'Universet kan og vil danne seg selv', kan logisk beskrives som: 'X skaper X'. Det forutsetter eksistensen av noe, hvis eksistens skal forklares. Litt filosofi og ikke minst logikk, ville faktisk ha hjulpet en god del. Videre er hans tidligere påstand om å velge mellom Gud og fysikk, blir en kategori-feilaktig påstand. Det kan sammenlignes med å måtte velge mellom fysikkens lover og jetmotorens oppfinner Fr. Whittle, når en skal forklare jetmotoren.

Den feilen ble ikke gjort av Hawkings forløper i Cambridge sin lærestol i fysikk, sir Isaac Newton. Han sa ikke: nå som jeg har formulert de lover gravitasjonen virker etter, så trenger jeg ikke lenger Gud. Tvert imot skrev han i 'Principia Mathematica' at han håpet det ville overbevise tenkende mennesker til tro på Gud. Fysikkens lover kan forklare hvordan f.eks. en jetmotor virker, men ikke på hvorfor denne kraften kom til å få sin eksistens. Vitenskapsfolk har lyktes i å utvikle teorier grunnet på matematiske formler, knyttet til naturlige fenomen. Men lovene som vi finner kan ikke selv forårsake noe, langt mindre skape det. F.eks. hverken skaper eller forklarer Newtons lover gravitasjonen. Newton innså dette klart. Det de kan er å beskrive sammenhenger, som mellom kraft, masse og akselerasjon. De postulerer et mønster som inntrådte hendelser, under normale omstendigheter, må tilpasse seg.

Den strenge naturalistiske verden, der geniale matematiske lover helt alene bringer universet og liv i eksistens, er ren (science) fiction. Synspunktet om at lover skulle ha en slik kapasitet, vitner om et fluktforsøk fra den alternative muligheten i Hawkings spørsmål: 'Eller trenges det en skaper?' Richard Feynman, Nobelprisvinner i fysikk, tar dette videre: 'Det faktum at det finnes universelle lover er et slags mirakel. De forstås ikke, men de gjør det mulig å forutsi hva som skjer '. For Einstein var det en konstant kilde til undring som pekte utover det fysiske univers, til den 'ånd som enormt overgår menneskets ånd '

Når Hawking trekker fram gravitasjon, hvor kom denne ifra? Hvem plasserte den der? Likeså, når han i sin teori for spontan selvskapelse, sier at det kun er nødvendig at fyrstikken ble tent ved å rive den av på fyrstikkeskens riveflate, så er det fristende å spørre: hvor kom riveflaten på esken fra'? Dersom det satte universet i gang, så er det tydeligvis ikke en del av universet. Så hvem tente på det, om ikke Gud? Allan Sandage, kjent som far til moderne astronomi (oppdager av kvasarer, og vinner av Crawford-prisenastronomiens parallell til Nobel-prisen) er ikke i tvil: "Det må være et organiserende prinsipp. Gud er et mysterium for meg men forklaringen på mirakelet i det å eksistere - hvorfor finnes det noe framfor ingenting".

I forsøket på å unnslippe eksistensen av guddommelig intelligens bakenfor naturen, så er scientister tvunget til å tilskrive kreative evner til mindre og mindre troverdige kandidater, slik som masse/energi og naturlover. Lik enhver annen fysiker, er Hawking konfrontert med kraftig bevismateriale for design, som han kommer inn på i boken sin: "Vårt univers og dets lover synes å ha et design som er skreddersydd for å støtte oss, og har lite rom for endring om vi skal overleve. Det relativt nyoppdagede faktum om ekstrem finjustering blant en mengde naturkonstanter, kunne i det minste lede oss tilbake til den gamle ideen om at dette store design er verket fra en stor designer. Det er ikke svaret til moderne vitenskap..: 'vårt univers synes å være ett av mange, hver med ulike lover'."

Slik kommer vi nå frem til multivers-hypotesen. Grovt sagt innebærer den at det finnes så mange univers at det som kan skje, vil skje i ett eller annet av disse universene. Slik begrunner man at det ikke er overraskende at det minst må være ett univers som vårt. Når Hawking så setter opp som ekskluderende alternativer: Gud eller multivers, så er det igjen en kategorifeil. Gud kan skape så mange univers han vil, uten at vi (som det heller ikke er mulig) kjente til dem. Vi er tilbake i filosofien, som Hawking i begynnelsen av sin bok påsto var død. At Hawking gir inntrykk av å være stemmen til moderne vitenskap, holder ikke i den forstand at det er vektige stemmer som ikke støtter Hawkings syn. F.eks. professor John Polkinghorne: "La oss gjenkjenne disse spekulasjonene for det de er, metafysikk". Det er ingen ren vitenskapelig begrunnelse for å tro at det finnes en horde univers utenom oss. Av prinsipp er disse univers ukjennelige for oss. En mulig forklaring, med likeverdig intellektuell tyngde, ville være at denne ene verden er som den er, grunnet viljen til en Skaper som hadde til hensikt at den skulle være slik.

Paul Davies som ikke er en teist, sier om det som gjerne benevnes M-teorien: "Den er ikke testbar, i enhver overskuelig framtid." Oxford fysiker Frank Close går videre: "M-teorien er ikke engang definert. Close konkluderer: "Jeg ser ikke at M-teorien legger en tøddel til i Guds-debatten, verken pro eller kontra." Mteorien er høyst spekulativ, og tilhører ikke det området av vitenskapen som vi har noen beviser for. For å konkludere om Hawkings M-teori, så har den form av en logisk syllogisme:

A. Om M-teorien er sann, så finnes ingen Gud.

B. M-teorien er sann.

C. Derfor finnes ingen Gud.

Vi har sett at premiss A er feilaktig. Det kan finnes både en Gud og flere univers. Premiss B er ikke bekreftet. Konklusjonen C er dermed ikke gyldig.

Det storslåtte skaperverk (Grand Design) peker fremdeles mot den store designeren (The Grand designer).

John C Lennox (2011). Gunning for God - Why the New Atheists are missing the target.

Stoffutvalg, oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund. Referanser finnes i boken over.