fra etter andre verdenskrig. Dette var varer de tilberedte selv i den gammeldagse husholdningen. I den moderne skulle man frigjøre seg fra slikt. Dermed ble det et stort marked for spekepølse. Det var til tider mange av dem som solgte, med kjøpers marked som resultat. Men vi hadde alltid en lei følelse av et visst prissamarbeid. Av de med lengst fartstid finner vi pølsemakerne Karl Rekedal fra Gausdal og Konrad Henriksen fra Moelv. Som følge av satsinga på småskala matvarer de seinere år, har det dukket opp et spennende tilbud på Stavsmartn. Det er oftest småbedrifter som har satset på å skape ny interesse for lokale og regionale tradisjonelle spesialiteter. Bakstvarer eller kjøtt- og fiskevarer i gammel eller nyskapende utførelse, eller basert på gamle konserveringsmetoder.
HONNINGKAKUA
Sist, men ikke minst var det selveste martneskakua. Den var ufordervelig. Honningkaku har vært i salg på martn så langt rapportene går. Det er noe mytisk over den. Alle med sinnelag for martn, og martn i sitt hjerte, skulle ha med seg honningkaku hjem. Det er nærmest blitt et årlig rituale. Fra 1920-tallet meldes det at den var mer modnet og kompakt enn den mer moderne danske typen med søt krem inni. Men også den originale norske kunne være søtet med ei grønn stripe sukatstrø oppå. Det var flere som omsatte honningkaku på Stavsmartn. I den frie konkurransens ånd sto de her side om side. En av dem utmerket seg med å være veldig fin i tøyet. I kjole og hvitt holdt han ut i den sure nordatrekken, med kunder innpakket så bare øynene vistes. Det er trolig derfor han ble omtalt som bykar. Han het Lennart Gustavsson. De to honningkakukjerringene holdt ut i mange år. Den ene i brun og den andre i sort skinnkåpe. Den ene holdt ut lenger enn den andre, men det er tvilsomt om det hadde med fargen på kåpene å gjøre. Fru Pedersen het den ene. Ei av dem var «lys, stor og frodig», mens den andre var «svart og mager». .........................................................................
Ei honningkakukjerring holdt til med fast plass på vestsida av søre inngangsdøra på Fonstadbygningen. Den fungerte forresten også som utgangsdør. Over dette vindfanget er en liten altan ut fra andre etasje. Her oppe losjerte martneskarene. En av dem, en hestekar fra dalen, hadde det blitt for mange kjøpskåler på i løpet av dagen. Han måtte tidlig til køys. Men han hadde ikke sovet lenge før han måtte ut for å opptre på naturens vegne. I dyp ørske fikk han fomlet seg ut på denne altanen for å slå lens. Han kunne jo ikke ane at det fortsatt var tidlig kvelds og full aktivitet på Stavsplassen. De edle dråper var blitt ytterligere foredlet, og med dem traff han HANDEL
.........
ANNEN
219