Stavsmartn handel og vandel gjennom to århundrer av Odd Bjerke

ODD BJERKE

S T AV S M A R T N handel og vandel gjennom to ĂĽrhundrer

KAR TSKISSE OVER TRETTEN SENTRUM Vegsystemet er oppdatert til 1926.

Kartgrunnlag: Hidle&Finnemann

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø

Bergseth Bådstø Åbbårtjøynnet Eriksrud Stavsplassen Stav, garden Stav, tettstedet Kveinndalen Stavshaugen Tretten kirke Elvestad Formo Mo Mosvollen Mælum Mælumsvollen Øygarden pensjonat Bjørkholt Mosgruva Stasjonsbyen Tretten stasjon Losnaos hotell Sundhaugen Bygningen Solbjør Holmen Kongevegen (- 1857) Trondhjemske Hovedvei (1857 -)

ODD BJERKE

S T AV S M A R T N handel og vandel gjennom to århundrer

U TGITT

AV

AL S TAVSMAR TN BA 2001

FORMGIVNING: HILMAGRAFISKDESIGN TRYKK

OG INNBINDING:

AIT O T T A AS

I S B N : _ ______

Innhold

.................................................................................

Forord Innledning Et overblikk Stavsmartn – et fenomen Tradisjonenen er gammel Vareomsetningen Opprinnelsen til Stavsmartn Garden Stav Underbruk under Stav

Stavsmartn periodevis Musdalskongen slo første slaget Stavsmartn på Stav 1801-1838

7 9 11 15 23 26 31 36 38 39

40 41 Folket på Stav 44 Innlosjering 45 Martn i Holmen 1839-1857 46 Autorisasjonen 1855-1858 48 Martneskontrakta 51 Martn på Stav igjen 1858-1887 54 Innlosjering 56 Restaurasjonen 57 Sjalongen 58 Dansesalongen 59 Bådstø 59 Finnsandsalongen 60 Brennevins-Erik 62 Debatten om flytting 63 Hesteutstillinga 1859-1886 66 Mælumsvollen 69 Mosvollen 71 Nedtur vendes til opptur 73 Ved et århundreskifte 74 Tettstedutviklinga 75 På Stav nok en gang 1894-1939 80 Forbrødring 82 En ny glansperiode 83 Flere losjihus 84 Eriksrud 85 Bådstø 86 Stavshaugen 86

.........

4

INNHOLD

Okkupasjonstida 1940-1943 Perioden 1945-2000

88 90 Fra havrehest til jernhest 93 Endret tidspunkt 94 Miljøet i Stallringen 95 Ny strategi 95 Endring av tidspunktet igjen 99 Martnesføre og ferdsel 100 Vær og føre 100 Ny riksveg og dampskip 101 Jernbane og bru 103 Biltransport 106 Trafikkulykker 106 Arenaen 108 Bebyggelsen på Stav 108 Stavsplassen 111 Atkomsten 111 Martnesplassen 112 Stav Camping 113 Jordbruket 113 Andre formål 114 Økonomiske løft 114 Fonstadbygningen 117 Hotel Stavs Markedsplads 121 Folkefesten 125 Underholdningen 125 Oppsiktsvekkende innslag 126 Tivoli 127 Artister 131 Eksotiske dyr 132 Sigøynere 134 Andre innslag 135 Martnesdansen 137 Fyll og spetakkel 142 Bilismen 143 Lensmannen fikk kalde føtter 144 Rådstugua 146 Skjenking 147 Motkrefter 150 Håndfaste ordensmenn 152

Hestemartn Hesten Binderekker Stallringen Stallplass Hesteomsetningen Hestehandelen Ride- og kjørebane Hest til militæt bruk Martneskarene Hestekarene Hestehandlerne Anton Lindseth Lars Laumb Svenskene og danskene Daniel Olsson Ved et tidsskille Tatere Jaget og kneblet

155 155 158 160 162 164 171 175 176 180 183 186 188 189 191 192 192 194 194

Fremmed i eget land Hva nå?

Annen handel Trelastbørsen Landbruksmaskiner Varehandelen Musikk, – eller leven?

Tekstiler For de små Sikrere gevinst Verdisaker, – eller juggel?

Matvarer Honningkakua Stands Pruting Martnes-Kasper Over i et tredje århundre Til ettertanke Kilder

196 204 205 205 209 216 214 214 216 217 217 218 219 220 220 222 225 229 233

.........

INNHOLD

5

Praktfulle Dalegudbrand 446 var stamhingst i dalen, og en av matadorene i avl på dølahest. Han var født i Vågå i 1891. (Utlånt fra Kristine Gunstad.)

Forord Stavsmartn har eksistert i omtrent 200 år. Ved overgangen til et tredje århundre kom det på tale å samle historia bak Stavsmartn i de to foregående mellom to permer. Denne boka er et forsøk på å få til nettopp det.

Boka setter fokus på de ulike element i martnestradisjonen på Stav. De ulike aktørers roller, fenomenet Stavsmartn som institusjon og forholdet til det samtidige samfunn den skulle betjene. Samfunnet gjennomgikk dyptgripende endringer i løpet av to århundrer. Derfor bør det ikke overraske noen at også Stavsmartn ble endret etterhvert. Det vil trolig være mer overraskende hvor små endringene var. Det gis en del svar på hvilke, og hvor omfattende de var.

Tidligere publisert materiale om Stavsmartn er for det meste enkeltartikler og skildringer. Skribentene Kristian Paalsrud og Kristian Ourom etterlot seg verdifull informasjon. Bygdabokforfatteren Tor Ile er den som har satt martneshistoria inn i en større sammenheng, men han følger historia bare halvvegs, til siste del av 1800-tallet. Om noen skulle ønske å lese mer om Stavsmartn, bør de sette seg ned med bind 2 av «Bygdabok for Øyer» og Paalsruds artikler i boka «Et bygdesentrum blir til».

Bak denne boka ligger et omfattende materiale. For dem som ønsker å komme tettere inntil kildematerialet, vil det bli gitt tilgang til databasen som ligger til grunn. I databasen er kilder og kildeutdrag gjengitt, og det finnes over 700 kildehenvisninger. De er på den måten så lett tilgjengelige at det i denne boka er gitt få henvisninger til kilde.

Med det kildemateriale som foreligger, blir det hele en kamp mellom tro og viten. Jeg gjør mitt beste for å skille mellom stilartene. Flere aviser er gjennomsøkt, men ikke alle til enhver tid. I perioden før 1894 er Lillehammers Tilskuer gjennomsøkt systematisk. Etter 1894 gjelder det Gudbrandsdølen.

Andre aviser er mer tilfeldig sjekket. Noen mer enn andre. Uten avisene ville denne boka ikke vært mulig å skrive. Det har vært spennende å arbeide med aviser som historisk kildemateriale.

Enkelte vil reagere på skriftlig bruk av dialektuttale på enkelte sentrale begrep. Det falt så naturlig, og jeg mener det kan være nyttig. Jeg kaller Stavsmarkedet for Stavsmartn, fordi det hjelper meg å holde atskilt det store markedet generelt og det mindre markedet på Stav. De eldre i dag ville trolig skrevet Stavsmartna, -martnan, martnaer, martnaskarer og martnashandel.

Når jeg valgte å skrive -martn, martner og martnes-, er det fordi det ligger nærmere aktuell uttale i dag. Når det skurrer noe også i mine ører, skyldes kanskje det at heller ikke jeg er noen ungsau lenger.

Av samme grunn bruker jeg heller ikke ord som øyk og gamp, men hest, selv om de to første i noen sammenhenger er bedre og frodigere. Noen vil opp.........

FORORD

7

fatte begrepet kjerring som nedsettende, men i vår dialekt er det ikke negativt ladet.

Det vil nok være lettere å akseptere at jeg bruker dialektuttale på en del egennavn. Det blir rett og slett korrekt på den måten. Fenomenet Stavsmartn levde i en muntlig verden. Lite ble skrevet ned, utover de reportasjene avisene hvert år presenterte. Der opptrådte egennavn i de merkeligste former.

Det foreligger et svært begrenset utvalg fotografier fra Stavsmartn.

Dette var ikke anledningen da familiebilder ble tatt. Været og føret ga heller ikke inspirasjon til å forevige det som skjedde. Igjen må jeg holde meg til avisene som i seinere år var flinke til å krydre sine reportasjer med fotografier.

Bilder fra martn i tidligere perioder finnes knapt. Jeg gjengir bilder tatt i området ved andre anledninger. De blir stående som illustrasjoner. Sammen med teksta forøvrig vil de likevel bidra til å klarlegge det som foregikk.

Som ansvarlig for det innholdsmessige forsøker jeg ikke å legge skjul på at Stavsmartn også er en viktig del av min egen identitet. Teksta blir tidvis preget av mangel på nøkternhet. Den frodige martneskulturen ville da også blitt tannløs om den skulle framstilles helt edruelig. I arbeidet med faktaopplysninger har jeg imidlertid gjort mitt ytterste for å være korrekt.

Jeg har under hele prosessen forholdt meg direkte til styret i andelslaget Stavsmartn. De er oppdragsgiver. Ei referansegruppe har gitt viktig bistand med korrigering, supplering, språklig forbedring og stimulans. Gruppa besto av Svanhild Skaug, Mari Botterud, Kjell Haugerud og Johan Kraabøl. De skal ikke tillegges ansvar for det innholdsmessige. Ei rekke andre informanter har utvist stor tålmodighet og forståelse. Blant de mange som har lånt ut fotografier er det grunn til å framheve fotoarkivet til Gudbrandsdølen Dagningen, en unik kulturskatt. Det samme kan sies om samlinga til Opplandsarkivet avdeling Maihaugen, som sikrer vår lokale kulturhistorie. Mye kunnskap er hentet derfra til denne boka. Liv Aasen har lest korrektur. Alle fortjener rosende omtale og en stor takk.

Den viktigste og mest intense del av skriveprosessen fant sted i HercegNovi, Montenegro. En takk går også til mine venner der nede. Spesielt til Olivera _Duratovic´ som la forholdene til rette for meg. Og til Arnt Tore Andersen som løftet meg opp når jeg trengte det mest.

Odd Bjerke juli 2001

.........

8

FORORD

Innledning

.................................................................................

I 1992 lavet snøen ned under Stavsmartn søndagen. Fylkesmann Knut Korseth sto for den offisielle åpningen, for anledningen oppdresset i rød martnesbusserull og bredbremmet hatt. Han var glad Øyer kommune så verdien i Stavsmartn, både som kultur- og næringsfaktor. Han håpet at Tretten med dette ville bevare sin identitet og få opprettholde sine servicefunksjoner.

Trolig hadde Korseth mest de kommunale servicefunksjoner i tankene. Men allerede før 10 år er gått, har dette vesle bygdesamfunnet gjennomgått en opprørende prosess der både offentlig, halvoffentlig og privat servicetilbud raseres dramatisk. Ett århundre etter at tettstedutviklinga i Stav skapte ei helt ny sosial omgangsform med ei rekke nye møtesteder, mangler samfunnet snart alle sentrale arenaer for disse tilfeldige møtene mellom folk. Enten det var foran skranker eller på kaféer, ga slike møter den enkelte en opplevelse av fellesskap. Nå er det knapt skranker og kaféer igjen. Martn på Stav synes likevel å bli opprettholdt som et slikt møtested. Men den kan neppe dekke hele behovet fordi den foregår bare en gang årlig.

Styrken ved de små bygdesamfunn har vært de mange og sterke sosiale nettverk den enkelte omga seg med. Nett med ulik maskevidde, og ulik funksjon. Enheter som familie, slekt, naboer, kolleger, venner, kjenninger og bygda. For den enkelte oppleves slike nettverk som både nyttige og betryggende. De gir tilhørighet og identitet. Hver enkelt flettes inn i de ulike system. Maskevidda i flere av nettverkene er nå blitt så stor at noen faller gjennom. Med mangel på tilfeldige møtesteder vil også antall bekjente avta.

Inter-nettverket og mobil-nettverket er kommet som tillegg i seinere år. De gir neppe tilsvarende effekt, om noe skulle støte på. Å møtes ansikt til ansikt utgjør ei sosial omgangsform der folk spiller på mange strenger.

Det skapes musikk. De nye kontaktflatene gir bare en streng til rådighet, eller er egentlig best egnet til å unngå omgang. Mange blir mer og mer henvist til svekkede nettverk.

Behovet for de organiserte møteplasser som forplikter er mer enn dekket. Enten det er bursdagsselskap, fagmøter, treninger eller foreldremøter. Derfor er det greit å kunne samle fokus på Stavsmartn som nettopp dekker noen av de grunnleggende behov folk har for å møtes uforpliktende, tilfeldig og ansikt til ansikt. Dessuten er det arena for møter mellom .........

INNLEDNING

9

Tretten stasjon var ett av de tilfeldige møtestedene som nylig forsvant. Det har vært umulig å finne bilde av martnestrafikken på stasjonen, men påsketrafikken i 1949 illustrerer noe av det. (Foto: Torbjørn Koen. Utlånt fra Randi Koen)

folk fra ulike bygder, distrikt og nasjoner. Martn gir et utvidet tilbud der ulike miljø og kulturer har utvekslet varer, idéer og impulser gjennom lang tid.

Historia om Stavsmartn er ikke bare en flik av vår lokale historie.

Den rommer et stort omland i geografisk forstand. Og den har dekket folks behov for varebytte og varehandel innenfor et vidt spekter. Den er en del av vår nasjonale historie og felles kulturarv. Stavsmartn ble del av martneskulturen i landet. Et viktig redskap i utviklinga av norsk næringsliv og dermed et bidrag til å bringe samfunnet opp til den standard det har i dag. Det såkalte velferdssamfunnet.

Velferdssamfunnet blir etterhvert så svulstig av velstand og egosentrisk tenkning at det sprenges. De sikkerhetsnett som omgir oss blir så grovmasket at folk risikerer å falle igjennom. Det skyldes hverken en vel optimistisk Knut Korseth eller martn på Stav. Men det setter det hele inn i større sammenheng, der fenomenet Stavsmartn synes å overleve uansett endringer i samfunnet omkring den.

Midt oppe i de store omstillinger samfunnet gjennomgår, forholder vi oss her til noe uforandret. Et atferdsmønster vi er en del av akkurat som generasjon etter generasjon før oss. Det gir trygghet å vite det. Det setter også Stavsmartn i et annet perspektiv enn folk vanligvis tenker over på sine vandringer mellom utstillerne.

Det er derfor vi må se nærmere på hva Stavsmartn har vært, og hvorfor den nesten uavbrutte tradisjonen fortsatt eksisterer i så godt som uforandret form. .........

10

INNLEDNING

Et overblikk

.................................................................................

D

ET ER PÅ SIN PLASS MED ET RASKT SVEIP GJENNOM MARTNESHISTORIA FØR

VI GÅR DYPERE NED I STOFFET.

DET KAN VÆRE NYTTIG SOM OVERBLIKK FOR DE

SOM VIL LESE MER, OG TIL LETTVINT ORIENTERING FOR DE SOM HAR ANNET Å GJØRE ENN Å LESE DENNE BOKA FRA PERM TIL PERM.

I kildene er Stavsmartn omtalt tilbake til 1802 med henvisning til noe som skjedde trolig året før. Mye eldre kan den ikke være. Allerede da ble martn avholdt på garden Stav på Tretten i Gudbrandsdalen, men dens forløper finner vi etter all sannsynlighet på kirkevangen på Tretten noe tidligere. Stavsmartn har alltid vært spesialisert hestemartn, selv om varetilbudet ellers var nokså omfattende og stadig økende.

Tilstrømningen til Stavsmartn økte. Stevnet ble først avviklet på en dag, men det gikk over flere dager allerede da det i 1839 ble flyttet til Holmen, et par kilometer lenger sør. Her fortsatte oppgangen. Martn ble flyttet tilbake til Stav i 1858. Stavsmartn var uoffisiell helt til den da ble autorisert som offentlig hestemartn. Da sto Den Trondhjemske Hovedvei gjennom bygda ferdig. Martn fikk et enda større oppsving. Også som følge av at statens hesteutstilling fra 1859 ble lagt til bygda, først på Mælumsvollen og fra 1861 på Mosvollen. Den foregikk samtidig med martn. Bygda var satt fullstendig på hodet av flere tusen hester på det meste, og et enda

Stavsplassen var arena for Stavsmartn nesten hele tida. (Foto: Widerøe's Flyveselskap AS. Nr. 133033. 1959)

OVERBLIKK

.........

ET

11

større antall martnesfolk. Det store antall kremmere satte også sitt preg på miljøet de dagene de oppholdt seg i bygda. Det kunne være opptil et par uker.

I løpet av 1870- og 80-årene startet tettstedutviklinga i Stav, og bygda kom inn i en omfattende og dyptgripende endringsprosess. Men martn på Stav fortsatte ikke å vokse. Antallet salgshest stabiliserte seg på et noe lavere nivå enn i toppårene etter 1857. Det lå ofte omkring 1.000, men det var nok til å skape den nødvendige virak. Statens hesteutstilling ble etter en lang og heftig prosess flyttet til Smestadmoen på Lillehammer i 1887.

Martneshandelen flyttet etter av seg selv.

Det var utviklet et avhengighetsforhold mellom utstillinga og martn de knappe tre tiårene de levde sammen på Tretten. Pussig nok gikk martn delvis under navnet Stavsmartn både mens den pågikk i Holmen og på Smestadmoen. Hesteutstillinga hadde aldri gått av stabelen på Stav, men den gikk under navnet «Den Almindelige Norske Hesteudstilling» ved Stav.

Gardsnavnet Stav var så sterkt foretaksnavn i miljøet at det hang ved.

Det ble 6 år uten martn på Stav. Nå ble jernbanestrekningen HamarSel bygget. Den sto ferdig til Tretten høsten 1894. Sterke krefter i bygda var stimulert av dette, og forsøkte å dra i gang martn på Stav igjen fra 1894. De lyktes. I løpet av ganske få år klarte de å tilrive seg hegemoni over martneshandelen på Smestadmoen. Stavsmartn foregikk igjen på Stav, men utstillinga kom aldri tilbake til bygda i det format den hadde hatt.

Jernbana førte til ny vekst både for bygda og martn. For martnestrafikken representerte den et stort framskritt for hestetransporten.

Tilstrømningen til Stavsmartn økte til et nytt toppunkt i årene omkring 1920, med antall hester fra 5-600 til over 1.000. I mellomkrigsårene varierte antallet mer, og var ett år helt nede i vel 100.

Under andre verdenskrig ble det ikke avholdt Stavsmartn i 1943 og 1944. Da jubelen slapp løs ved frigjøringa, slo dette ut i et nytt stort oppsving for martnestrafikken. Antall hest nådde i etterkrigsårene opp i 1.5001.700. Overgangen fra bruk av hest til traktor og bil førte med seg et omfattende tilbakeslag for hestemartn på Stav. Fallet kom gradvis, og kuliminerte omkring 1970 på et antall av 27 hester. Derfra og til skrivende stund har antall hest på Stavsmartn svingt mellom 30 og 70. Dette gjør arrangementet fortsatt til hestemartn. Utrolig, når vi ser hestens plass i samfunnet forøvrig.

Etterhvert fikk annen handel, og ikke minst festligheter omkring hestemartn, en mer og mer sentral plass. Den var her hele tida, men ble mer synlig ettersom hesten ble mer usynlig i viraken på martnesplassen.

Men i Stallringen pågår fortsatt akkedering om dårlig lynne, feil vinkler, tørre bein og altfor høy pris. Kjøpskålene er ikke lenger så mange, men de .........

12

ET

OVERBLIKK

er her, og de er like gode. Nå er fokus fra flere rettet mot tivoli, basarer, husflid og håndverk, småskala matvarer, landbruksmaskiner og informasjonsstands. Det aller meste av disse tilbud har fulgt Stavsmartn hele vegen, men innhold og form ble endret noe med årene.

Nå er en vesentlig del av Stavsmartn flyttet inn i haller og stortelt.

Det er blitt en mer komfortabel opplevelse å besøke martn på Stav. Det var det også inntil 1887, mens martn gikk av stabelen i august/september. Før 1858 var martn tidfestet etter kirkekalenderen. Til den 11. søndag etter treenighet. Denne søndagen vekslet i tid med over fire uker fra år til år. Med autorisasjonen i 1858 ble det mulig å holde slik syndig atferd i god avstand til messesøndagen, slik lova hadde påbudt allerede i lang tid. Da ble martn fastsatt til siste tirsdag i august.

Fra 1894 ble martn flyttet til første uka i november, noe som ofte kunne føre til ufyselige vær-, vind- og føreforhold. Årsaken til flyttinga var press fra mange hold for å unngå borthefting i travleste onnetida. Nå ble Stavsmartn skillet mellom sommer- og vinterarbeid i landbruket. Like viktig var det at hestene kunne presenteres i mer salgbar stand ved at de kunne tas ned fra fjellbeite og innefôres før salg.

Omkring 1960 ble Stavsmartn noen år avholdt siste uka i oktober.

Det viser igjen avhengighetsforholdet til hesteutstillinga, som fortsatt pågikk på Smestadmoen. Eksperimentet var ikke vellykket. Etter noen år falt martn på plass igjen uka etter. I løpet av 1990-årene er autorisasjonen fraveket på nytt. Denne gangen med bedre resultat. Nå er man igjen kommet tilbake til søndagen, men fortsatt i månedsskiftet oktober/november.

Det ble mer praktisk å benytte helga fullt ut. Både arrangør og publikum er i jobber som hindrer dem i å delta på virkedager. Martn går nå over 3 dager.

Stavsmartn lever fortsatt i beste velgående. Selv om det har skjedd endringer gjennom årene, er ingen av de sentrale element borte. Det er heller ikke kommet til nye innslag som er vesentlig ulikt det som var her hele vegen. Vareutvalget har endret form og stil, men er i bunn og grunn det

Dersom noen har interesse av å tallfeste martnestradisjonen på Tretten, kan det være til hjelp at Stavsmartn i år 2001 avholdes 200 år etter den første kjente. Er det behov for andre tallstørrelser kommer straks usikre moment inn i bildet. Det foreligger ikke dokumentasjon på at den pågikk hvert år først på 1800-tallet. Det er på den andre sida heller ingenting som tyder på at den ikke gjorde det. Den er også da omtalt som årlig. Om den var det, er Stavsmartn i 2001 den 193. i rekka. Uansett er det den 136. autoriserte etter at den ble offentlig godkjent for 143 år siden. Det er de eneste faste tallstørrelser man kan forholde seg til, etter det kildene viser nå.

Men historiske kilder har det eventyrlige ved seg at det alltid er mer dokumentasjon å finne for den som leiter godt nok.

OVERBLIKK

.........

ET

13

samme. Publikum er fortsatt folk av kjøtt og blod, og de er i godlune uansett vær og føre. Men de klær seg annerledes. Dette er styrken ved Stavsmartn, at den befinner seg midt i tradisjonen, og ikke bare viser til den.

Det var sterke krefter som ville Stavsmartn til livs ved flere anledninger. Politiske miljø, kirka, kristne miljø og avholdsbevegelsen satte inn flere støt, men de klarte aldri å sette inn nådestøtet. Okkupasjonsmakta lyktes bedre under andre verdenskrig, men det ble heller ikke nådestøt.

Martn lå nede for telling bare i 2 år. Stavsmartn levde i eksil i Holmen og på Smestadmoen noen år. Det blir i denne sammenheng nærmest som pusterom. Stavsmartn overlevde alle trusler og den levde sitt liv tilpasset markedet. I brennpunktet mellom kjøpernes og selgernes interesser. Her lå mye energi samlet fordi kjøperne og selgerne ganske enkelt er folk flest.

.........

14

ET

OVERBLIKK

Stavsmartn – et fenomen

.................................................................................

J

EG VOKSTE OPP I EI BYGD DER NESTEN ALLE HADDE ET STERKT FORHOLD TIL

STAVSMARTN. DET VAR VÅR EGEN MARTN. MIN FORUNDRING BLE DERFOR STOR DA JEG KOM TIL VIDEREGÅENDE SKOLE PÅ LILLEHAMMER. DER TRAFF JEG JEVNALDRENDE FRA BYEN, BRØTTUM OG BIRI SOM ALDRI HADDE HØRT OM STAVSMARTN. OG SOM LANGT MINDRE HADDE VÆRT HER. DET VAR VANSKELIG Å TRO, DEN GANGEN. SIDEN ER MIN VERDEN BLITT ENDA STØRRE. NÅ ER DET VANSKELIGERE Å TRO AT DEN GAMLE TRADISJONEN FAKTISK LEVER I BESTE VELGÅENDE. DET FINNES SNART IKKE HESTER I DAGLIGLIVET OMKRING OSS, MEN TIL STAV KOMMER HESTER FRA ALLE KANTER. STAVSMARTN ER FORTSATT HESTEMARTN. LIKEVEL BLE ANTALL SALGSHEST SÅ LAVT FRA OMKRING 1970 AT HESTEN ALENE UMULIG KAN HA HOLDT LIV I TRADISJONEN. NOE ANNET MÅTTE GÅ I TOSPANN MED HESTEN, OG VÆRE MED Å DRA LASSET. De grove trekk ved Stavsmartn er de samme i dag som de alltid har vært.

Det dreier seg om kjøp og salg. Fra middelalderen og opp gjennom det gamle bondesamfunnet er det enkelt å forstå at martneshandelen hadde en viktig funksjon. Med framveksten av industrisamfunnet i siste halvdel av 1800-tallet dukket det opp handelssteder og forretninger i stadig større antall med omsetning hele året. Bedre kommunikasjoner og transportmidler, nytt bosettingsmønster og nye sosiale strukturer endret samfunnet dramatisk. Dermed skulle man tro at martneshandelen utspilte sin rolle.

Og det gjorde den faktisk. Mange av de store og tradisjonsrike martner rundt omkring i landet opphørte.

Vareomsetningen havnet mer og mer i butikkhyller. Derfor skulle man tro at Stavsmartn også ville opphøre eller i alle fall drastisk endre karakter. Men det skjedde ikke. Hesten havnet aldri i butikkhyllene. Den egnet seg ikke for omsetning over disk. Omsetningen krevde et spesielt forretningslokale, og Stavsplassen egnet seg ypperlig til formålet.

Det lå festivitas og kultur bak og omkring handelen. Også på de martner som tok slutt. Det er ikke her vi finner forklaringa på hvorfor Stavsmartn fortsatt lever i beste velgående. Det var oppgang og nedgang også på Stav, men med bemerkelsesverdig små svingninger. Samfunnet omkring Stavsmartn forandret seg nesten til det ugjenkjennelige. Men Stavsmartn fortsatte som om ingenting hadde hendt.

Så falt hesten ut av næringslivet, og først da skjedde det noe. Dette -

ET

FENOMEN

.........

STAVSMAR TN

15

var jo hestemartn. Men også her viste Stavsmartn overlevelseskraft.

Hesten falt aldri helt ut. Det var hestehandelen som holdt liv i Stavsmartn.

Lenge nok til at ingen motkrefter så seg tjent med at den opphørte. .........................................................................

– Ikke reis på det tullet, fikk Lars Malme høre av kona hvert år, mens han gjorde seg klar for avreise til Stavsmartn. Han var fra Malmefjorden ved Molde.

– Men Stavsmartn er ferien min det, fortalte han i 1971. Han hadde handlet hest siden han var 17 år, og hadde ikke tall på hvor mange fjordinger han hadde brakt med seg hit. På det meste hadde han med seg 7 hester, men noen av dem kom aldri så langt som til Stav.

– Det er fort gjort å treffe på hestehandlere undervegs, vet du, sa han, – og da har det lett for å bli handel.

Han var på Stav første gang i 1938 og hadde nesten ikke fravær alle de år. Sønnen var også med til Stav noen år, men som oftest ble han hjemme for å hjelpe mora med garden og kolonialforretningen.

– Det er liddelig moro å få komme tilbake og hilse på gamle kjente, la han til. Han aktet å komme igjen så lenge han orket. Han orket mange flere turer.

Lars Malme var bare en av mange som hadde denne dragningen i seg. Han kunne selvfølgelig begrunne turen med at det var forretningsreise. Som regel hadde han med seg bare 2-3 hester, og gevinsten var neppe større enn at den dekket reise og opphold. Men gjorde den det, hadde han gratis ferie hvert år, i motsetning til mange andre. Denne sosiale opplevelsen var trolig det viktigste for Lars Malme. Det var nok det kona hans også la til grunn. .........................................................................

Ett av de sterkeste element i Stavsmartn er at den er årlig. Og med så lang ventetid til neste gang blir det rikelig med tid til å skru opp forventningene.

Nærmest som et influensavirus angriper Stavsmartn oss hver høst. Hele den vesle bygda Tretten blir satt på ende noen uker og opplever rein karnevalsstemning de dagene det varer. På samme vis rammes brede lag av folk i de nærmeste bygder og i særskilte miljø i mye større omkrets.

Sammenligninger med karneval under varmere himmelstrøk er ikke tatt ut av løse lufta. Forskjellen er bare at hverken vårt klima eller vår mentalitet tillater nakenhet. I alle fall ikke seinhøstes i full offentlighet. For oss arter det seg som lykkerus over at martn er her igjen. Vi kjenner barnslig glede inni oss. Både vi som er små utenpå og vi som er små bare inni.

Mange voksne later som de feirer martn for ungenes skyld. Da snakker de trolig om ungen i seg selv, om de tør å kjenne etter. Vi store er sparsomme .........

16

STAVSMAR TN

-

ET

FENOMEN

med å la slik fryd vises for godt utenpå. Vi er da respektable mennesker, godt beskyttet i tett tilknappede og varme klær.

Vi mangler masker å dekke oss bak, slik de har det på sørligere breddegrader. Derfor er vi mer ubeskyttet enn vi aner. Vi blir henvist til å holde den maska vi har så godt vi kan. Med maske ville effekten blitt enda større.

Den er kanskje stor nok som den er, for vi opplever langt på veg det samme.

Sosiale skiller viskes ut og bånd knyttes. Vår atferd blir endret idet vi spaserer ned Stavsgutua. Skrittene er lettere og mer slentrende, kommentarene mer muntre, samtalen mer løftet, dristig og direkte, og hodebevegelsene kvikkere enn om vi møtes på Samvirkelaget en hverdag. Men faktene med frie og store armbevegelser hindres av at vi må ha hendene plantet dypt i lommene for ikke å fryse på fingrene. Eller er det mest for å være på den sikre side i forhold til det å røpe vår tilstand. For martn er også en sinnstilstand. .........................................................................

Martn oppleves som høytid, noe historia forteller om, fra steder de har martn.

– Hvor mange høytider har vi?, spurte læreren.

– Fire. – Jul, påske, pinse og martn, svarte Ole. .........................................................................

I tater- og sigøynerkretser var martn høytid. De feiret og iførte seg sin fineste stas. Dette var anledninger der de ulike følger og familier satte hverandre stevne. I vår tid er martnesbesøket blitt til ei utflukt for hele familien.

På den måten følger vi opp tradisjonen taterne i sin tid ble så hundset for.

Slik var det ikke tidligere. Dette var først og fremst mannfolkenes arena. Ungdommen forholdt seg avventende til martnesdansen tok til ved mørkets frambrudd. Kjerringene tok seg tid til et besøk en av de siste dagene, og kunne gjøre godkjøp til kjøkken og garderobeskap. Ungene ble holdt hjemme om de ikke var så heldige å få henge i stakken kjerringdagen.

I de ulike hestemiljø var Stavsmartn også høytid. Men de iførte seg sin mest praktiske stas med vadmelsklær tilpasset klimaet, og med lommer store nok til å romme helflasker.

– Stavsmartn er omtrent det samme for hestekarene som julekvelden er for ungene, sa en bedugget døl under martn på Stav en gang. Han hadde rett i det, og kunne ikke sagt det bedre om han hadde vært edru. Men det gjaldt langt flere enn hestekarene. Her møttes de. Kremmere og kunder. De som levde livet på denne måten og de som kom for å leve livet en stakket stund.

-

ET

FENOMEN

.........

STAVSMAR TN

17

For noen var dette en måte å overleve på. Andre hadde levd bedre om de lot være å gå. Men felles for alle var at de kunne ikke leve uten denne årlige turen til Stav. Om de dro herfra med god avkastning i baklomma, eller som raka fant, hadde de det felles at de alt gledet seg til neste martn på Stav.

Martn er og var også en del av vår tidsregning. Folk forholdt seg til skifter i årets gang, både som oppgjørsfrister og tidsmerker i forhold til arbeidet. Det var Kristianiamartn i januar/februar, Grunnsetmartn i mars, sommerdagen 14. april, pinse, sankthans, mikkelsmess i september, vinterdagen 14. oktober og jul. Også Stavsmartn var et slikt tidsskille, og er det fortsatt. Mest som overgangen mellom sommer- og vinterarbeider i landbruket, men også ellers. Vi hører stadig begrep som før martn og etter martn. Den dag i dag venter skogeiere med å starte tømmerdriftene til etter martn. Tidligere var det faktisk reelle tømmerprisforhandlinger under martn på Stav som avgjorde om det skulle avvirkes mye, lite eller ingenting.

Martnesdagene var det reine «trelastbørsen» på Hotel Losnaos.

Ikke alle føler lik, og like sterk dragning til martn. Det er avhengig både av alder, kjønn, interesser, legning og tilknytning til bransje. Vi som fikk oppleve martn som unger, kjenner et sug hver høst når de første kjøredoninger kommer på plass og de første lys tennes på Stavsplassen.

– Hva har martn å by på i år?

På tilsvarende vis kjenner vi merkelig tomhet og tristhet når plassen ryddes etterpå.

Vi opplever martn ulikt avhengig av egen alder. Ettersom vi vokser til, erobrer vi nye deler av martnestradisjonen. En ting er vi voksne enige om. Martn er ikke lenger hva den var. Uttalelser gjennom hele martneshistoria trekker i denne retning. Mon tro om det har mer med vår egen mentalitet å gjøre, enn med martn som sådan. Vi tror det var artigere å være unge på martn før, enn det er nå. Det kan skyldes at vi ikke er unger selv lenger. Ungene har ikke dette utgangspunktet. De kaster seg uti det og trives like godt som før. For skoleunger og -ungdom var, er og blir martn et kjærkomment avbrudd i et langt høstsemester der lite ellers avviker fra de hverdagslige rutiner.

Eller kanskje var det artigere på martn tidligere. Med sterke menn, dødsryttere, løver og andre oppsiktsvekkende innslag. Mange av dem egnet til både å forbause og skremme, slik som da det ble vist et «utstoppet menneske». Selvsagt mot betaling.

Tidligere var det ikke vanlig å ha med seg små unger på martn.

Ungene som vokste opp i sentrum av Tretten var heldige. Martn lå midt inne i deres egen lille verden. De sirkulerte mer eller mindre fritt i martnesområdet. Vi andre ble holdt hjemme. Vår verden rakk ikke til Stavsplassen.

Og hjemme var det likevel alltid folk tilstede til å ta seg av oss. Neste ter.........

18

STAVSMAR TN

-

ET

FENOMEN

Stavsgutua. (Foto: Kristian Hosar 1991. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

skel var å få bli med en voksen og ha ei trygg, beskyttende hånd å holde i, med alt det skremmende og fremmede rundt oss. Fristelsen til å løsrive seg fra hånda kunne være der, men ikke sterk nok til å temme angsten. Neste trinn i frigjøringa var å tilkjempe seg litt bevegelsesfrihet, men samtidig alltid vite hvor den trygge hånda befant seg. Deretter var det å bevege seg helt frigjort fra den fryktelig begrensende hånda, bare med avtale om henting hjem. Nå var angsten avløst av uhemmet spenning, men det kunne finnes begrensninger av mer økonomisk art. Med den siste terskelen var vi i egne øyne «ferdig oppvokst». Nå var det viktig å ikke bli observert av voksne som sto oss for nær. For nå opplevde vi den store følelsen ved igjen å ha ei hånd å holde i. Ei like kjærlig og god, men mer jevnbyrdig. Å gå kjærest på Stavsmartn var mye mer stas enn ellers i året.

Mange vil hevde at martn sitter så i blodet at de ganske enkelt må på martn minst en dag. Helst blir det to. Også de som på forhånd hadde tenkt og sagt at de dette året skulle stå over, er ofte å se i Stavsgutua. Og er man først på plass skal man i alle fall ikke gå tomhendt derfra. Kanskje blir det bare et par spekepølser. Langt vanligere er det nok at besøket ender opp med større innkjøp enn tenkt eller stort pengeforbruk uten synlige resultater.

Stavsmartn gir oss hvert år en kjærkommen anledning til å bli kjent med våre svakheter. Til alt overmål kan vi rakrygget vise og innrømme svakhet. Styrken ved Stavsmartn er at den spiller på svakheter i oss. Ved nærmere ettertanke er det våre svakheter som gir oss de største opplevelser. De som mener at dette er utskeielser, unner hverken seg selv eller -

ET

FENOMEN

.........

STAVSMAR TN

19

andre opplevelser. Martn virker slik på oss at vi ivrer etter å fortelle om det til andre, også om den handelen vi gjør viser seg å være elendig. Vi trenger ikke en gang å framstille handelen som god, da det under martn er legitimt å være brakt litt ut av fatning. Martnesprisen som skulle være så nedsatt, viser seg av og til å være prisen seinere på vinteren. Det forteller vi derimot ingenting om. Ei sammenbuntet pakke med klær, fem bukser og fem jakker, fant sin kjøper under auksjonarius Bergs opptreden i Stallringen et år, og prisen ble 5 kroner. Om plaggene i ettertid viste seg å passe noen i familien var da vel helt uinteressant der og da.

Det har lenge vært mulig å handle ei skjorte hele året. Men skjorta bæres på en helt annen måte om den blir din i en martneshandel. Da blir handelen til et opptrinn. Samtalen over handelen, gjerne med akkedering om pris, gjør at skjorta liksom sitter bedre. Kanskje er det her ett sted vi finner bakgrunnen for at martn har slik tiltrekningskraft. En martneshandel er ikke bare et bytte, vare mot penger. Det er gjerne en lengre samtale og en prosess.

Når det på Stavsmartn nå omsettes husflids- og håndverksgjenstander laget hjemme eller i små industribedrifter, er ikke det noe annet enn det som til alle tider har fulgt martn. Er de nye gjenstandene laget i god, tradisjonell stil, er de i stand til å vekke minner om gamle tilsvarende gjenstander. Det leder oss gjerne inn i tanker og prat om hvordan de var i bruk tidligere. For nå er de gamle bruksting som brukeren forbannet, blitt til prydgjenstander og bare til glede. Slik drar martn oss tilbake i tid og inn mot det tidløse. Det som ikke forandrer seg. Mange finner trygghet i det.

Med Stavsmartn viser vi styrke i vår tilnærming til vær og føre. Det kalles martnesvær. Og som følge av martnesvær oppstår martnesføre. Fra 1894 har tidspunktet vært fastsatt til første uka i november, værmessig kanskje den mest nitriste årstid. Krumnakket og stivfrosne står vi i lystig samtale i Stavsgutua i den sure nordatrekken som har plukket med seg alle kuldegradene på sin ferd over Losnavatnet. Likevel er vi helt enige om at dette er skikkelig martnesvær. Akkurat slik skal det være. Hva annet kan lyse opp i den lange, triste høsten slik som et martnesbesøk eller to. Og det gir da vitterlig en større opplevelse å kjenne varmen i kroppen etter at man har vært skikkelig nedkjølt. Det kunne ofte være slikt føre i martnesområdet at lorten tøyt langt oppover leggene. I 1895 ble både kalosjer og gebiss innlevert som hittegods til lensmannen under martn. Det bør ikke forundre noen at folk kunne miste slikt løsøre, men det bør forundre mer at noen var i stand til å finne det.

Martn som møtepunkt for folk fra ulike strøk og kulturer, og med ulik hudfarge, tungemål og dialekt måtte gjøre mye sterkere inntrykk før.

De mest langvegsfarende er færre nå, og vi møter verden utenfor i så .........

20

STAVSMAR TN

-

ET

FENOMEN

mange andre sammenhenger. Artisten som opptrådte på Stavsmartn i mellomkrigsårene, vakte trolig mest oppsikt fordi han var «neger».

Tidligere var martn mye mer enn et handelsstevne. Den var arena for utveksling av impulser og kunnskap. Her ble både kjennskap og vennskap utviklet. De dro hjem fra martn med mange flere, mer fremmede og mer oppsiktsvekkende inntrykk. Vi har så lett for å tro at folk i en avsidesliggende dal som vår var mer isolert enn sant var. Nettopp ved hjelp av kontaktpunkter som Stavsmartn åpnet verden seg for dem. Og verden måtte fortone seg som mye større for dem, enn den gjør for oss i dag. Vi enser ikke så mye at folk som deltar på martn oppgir fødested Karmøy, Sardinia og India. Tenk hvilket inntrykk det måtte gjøre at folk snakket svensk, sunnmørsk og østfolding på Stav den gangen.

Men verden var aldri større enn at den kom til martn på Stav, og tidligere ble det fest av det. Nå ankommer folk familievis i bil etter å ha avsluttet frokosten hjemme. Og de reiser klin edru hjem til kveldsmaten. De anser seg ferdig med Stavsmartn for denne gang. Tidligere lå de fleste over i dagevis, blant annet på Hotel Stavs Markedsplads, der de fikk servert morgenkaffe på senga og bestilte blandevann på rommet til kvelds. Mange av dem rakk aldri å bli innhentet av bakrusen. På den måten er det opplagt at Stavsmartn også har gjennomgått grunnleggende endringer.

Nytteverdien av Stavsmartn holdt seg lenger oppe enn de andre martner. Det skyldtes hesten. Hesten var og ble den sentrale handelsvare på Stav. Og hesten hadde like sterk posisjon i samfunnet helt til den så og si ble overkjørt av traktoren og bilen i 1950-60-årene. Da hadde allerede samfunnet endret seg såpass mye i forhold til annen vareomsetning at de gamle store martner forlengst var blitt bare fornøyelsesarrangement, eller var nedlagt. Ved sida av det nyttige med martn gikk en like nyttig ledsager.

Det unyttige. Det som gjorde martn til karneval og høytid.

Martn på Stav var aldri en fast størrelse. Den var heller ingen forutsigbar størrelse. Det var hvert år rom for fornyelser, ganske enkelt fordi nye innslag stadig dukket opp. Det var dette usikre som skapte ekstra spenning hvert år. Noe av det som skapte feststemning, var nettopp å kunne hengi seg til, eller til og med koste på seg, det unyttige. Derfor må nytteverdien av Stavsmartn også omfatte det totalt unyttige.

Hvem har ikke sett ballongen som fôr til himmels bare sekunder etter handelen fordi den vesle neven også hadde annet å gjøre enn å holde fast i snora. En slik skuffelse, eller en fryktelig dårlig handel, er også en opplevelse. Opplevelsen ble etterhvert et viktigere element enn bare å handle det som trengtes. Det var nettopp opplevelsen som gikk i tospann med hesten gjennom alle disse år, og som trolig er den viktigste årsaken til at Stavsmartn i dag er fundamentert på en nesten ubrutt tradisjon.

-

ET

FENOMEN

.........

STAVSMAR TN

21

Stavsmartn er endret noe både i form og innhold. Vår egen følelse av stolthet over å være vertskap for så mange tilreisende, synes derimot å være uendret. Lokal tilhørighet handler om fellesgods og fellesskap. Martn gir oss denne store følelsen av at også vi har noe å by resten av verden på.

Tretten-bygda har vært i fokus i andre sammenhenger, knyttet til enkelthendinger. Ofte med tragisk tilsnitt. Bombinga av Tretten sentrum i 1940, Tretten-ulykka i 1975 og Moksa-flommen i 1995 er alle sterke, negative opplevelser. Desto viktigere blir det å rette fokus mot noe positivt som er egnet til å styrke vår lokale identitet gjennom stolthet.

Stavsmartn var egentlig ikke et arrangement. Den var lenge et fenomen og arrangerte seg selv. Det frie markedet var arrangør. Fra slutten av 1980-årene ble den gjort til et arrangement. Det medfører mye arbeid for mange. Men de stiller opp, til tross for alle andre fellesoppgaver som tar tid og krefter fra folk.

De fleste opplever det som riktig å delta. Det gir et godt fellesskap.

En opplevelse av å sikre tradisjonen og ta et løft på lokalsamfunnets vegne, selv om mange opptrer som utkommanderte fra lag og foreninger. Noen opplever det faktisk som flaut å ikke bidra.

Stavsmartn har fortsatt ei rolle å spille i vårt moderne samfunn. Rolla er kanskje ikke lenger den samme, men teaterstykket og scena er den samme gamle. Nå er vi gitt mulighet til å bidra mer aktivt ved at andelslaget er vårt eget redskap som eier og arrangør.

På det tidspunkt fenomenet Stavsmartn gikk over til å bli et arrangement var det meste av det fenomenale ved martn allerede gått tapt. De mest oppsiktsvekkende innslag fulgte med til omkring 1970, men fortsatt kunne det år om annet finnes karuseller som var egnet til å ta pusten fra folk. Det er riktig å hevde at det er fenomenalt og spektakulært nok at tradisjonen fortsatt lever i beste velgående.

Gutorm Aarnes til venstre og Bjørn Thorsen, krumtappene i arrangementet de siste årene.

Her i oppstemt samtale under Wenche Myhres opptreden. (Foto: Odd Bjerke 1999.) .........

22

STAVSMAR TN

-

ET

FENOMEN

Tradisjonen er gammel

.................................................................................

M

ARTN ER BETEGNELSEN PÅ ET ÅRLIG HANDELSSTEVNE, AVHOLDT PÅ SAMME

STED OG TIL SAMME TID HVERT ÅR. DE SOM HADDE NOE Å SELGE VISSTE AT HER VAR GOD UTSIKT TIL Å MØTE EN KJØPER, OG OMVENDT, UTEN NÆRMERE AVTALE.

EN

PRAKTISK ORDNING I EI TID DA DE HVERKEN HADDE DAGSAVISER

ELLER INTERNETT FOR KUNNGJØRING.

Martn er like gammel som vår kultur, og betegner det handelsstevnet der det foregikk vareomsetning av et visst omfang. Det var ikke tilstrekkelig med et par byttehandler, «tuskhandler» som de kaltes, ved en grindstolpe for å kunne omtales som martnesplass. Omsetningen måtte foregå regelmessig. Martn oppsto ofte der folk var samlet i annet ærend, for eksempel tingstevner og religiøse offerhandlinger, og seinere ved katolske helgenfester.

Folk hadde bosatt seg der ressurstilgangen ga grunnlag for å overleve. Det gjaldt å være selvforsynt med det meste, men alltid var det helt nødvendige ressurser som manglet. Det oppsto behov for å gjøre byttehandel med andre regioner der slike mangelvarer kunne skaffes. Slik ble handel tidlig en viktig del av de enkelte samfunns kamp for å fø seg og sine.

Det var marked for vareomsetning på alle nivå. Mellom naboer, bygder, regioner og landsdeler. Og sjøvegen gjorde tidlig dette markedet enda større. Varebytte var et internasjonalt anliggende.

De fleste av dem som foretok martnesferd hadde varer å selge fra egen produksjon. På den måten kunne de bytte til seg varer de trengte uten å måtte betale i kontante penger. De tuskhandlet. Men mellomlag kunne det bli, og kontanter var tidlig i omløp på martn. En stor del av vareomDersom det skal gås grundig til verks må inngangen til temaet gå gjennom begrepet martn. Det fører helt tilbake til den romerske handelsgud Mercurius som basis for begrep som marked og merkantil. Mercurius var guddommen for kjøp og salg, og ble først og fremst dyrket av kjøpmenn. Han ble framstilt billedlig med vingesko og vingehatt, og med en underlig stav i hånda. Seinere ble han utstyrt med pengepung, noe som faller lettere inn i den martneskulturen vi kjenner.

Mercurius var dessuten de vegfarendes gud, noe som også leder til alle dem som levde langs vegen og satte hverandre stevne nettopp på Stav en gang i året. I vår egen norrøne kultur opptrer begrepet som marknadr, og det ble til martna og martn når det dukket opp i vår lokale språkdrakt.

ER

GAMMEL

.........

TRADISJONEN

23

setningen i løpet av et år foregikk her. Dermed ble det viktig å være god martneskar og å «gjera god martna», som Tor Ile skriver.

I den første trykte almanakken her i landet fra 1644, er det registrert bare fire offentlig godkjente martner. Det var Fredrikstad, Kristiania, Levanger og Stavanger. Men flere av de andre sentrale martner er også av gammel dato, blant andre Grunnsetmartn og Romsdalsmartn som var godt besøkt fra våre kanter. Mange martner finner sine røtter i middelalderen.

Stavsmartn er av nyere dato og skulle dukke opp i markedet som spesialisert hestemartn. Den skulle aldri få stor betydning for omsetning av matvarer, korn og salt. Tidspunktet var tilpasset hesteomsetning. Men den var viktig nok innenfor andre sentrale deler av varespekteret. Stavsmartn fant sin plass i martnestradisjonen og sin nisje innenfor vareomsetningen.

Om en selger skulle dra ut på måfå for å finne en kjøper ville det blitt ødsling med verdifull arbeidskraft hjemme og fare for forderving av lite holdbare vareslag. Kanskje måtte han gjøre vendereis uten å finne kjøper.

Kjøperen opplevde tilsvarende dilemma. Med martnesplassene var problemet løst. Mest hadde de sine verdier i varene de brakte med seg. På martnesferd spilte de derfor som regel begge roller, både som selger og kjøper. Fra våre regioner kunne de bringe smør og ost for salg. På hjemtur kunne de ha med seg det kornet eller saltet de så sårt trengte i egen husholdning.

Slik dukket martner opp der behovet for utveksling av mangelvarer var størst og der det lå til rette med ferdselsårer til vanns og lands. Det krevde et visst omland og nedslagsfelt både med hensyn til rasjonell transport og varetilgang. Derfor ble mange liggende ved kysten der det var god havn. Og det var en styrke om martn ble avholdt i skjæringspunkt mellom regioner med ulike næringsvilkår og ulik tilgang på ressurser.

Mange av disse stedene utviklet seg etterhvert til byer. Det nye med byene var at kjøper og selger kunne slippe å møte opp til fastsatt tid, for der ble det handlet året rundt. Til tross for det mistet ikke bymartner sin effekt før omkring 1900, fordi både selgere og kjøpere i hele omlandet måtte innfinne seg til samme tid. Det var ikke alltid tilbud og etterspørsel nok i vedkommende by. Det ble ikke byer av alle martnesplasser, men det henger sammen med at vilkårene ellers ikke lå til rette.

Med framveksten av byene foretok myndighetene reguleringer for å konsentrere mest mulig handel der, nettopp for å styrke byene. En tendens vi ser allerede i middelalderen. Med såkalte privilegier fikk byborgere i 1662 enerett på all handel, men med store avstander og få byer ble dette mer et ønske enn et mål fra myndighetenes side. Vareomsetningen hadde tendens til å styre seg selv dit kjøpere og selgere så seg best tjent med det, uavhengig av hva myndighetene måtte mene. .........

24

TRADISJONEN

ER

GAMMEL

Handelsstevner ble avholdt mange steder og til ulike tider av året, til stor lettelse for folk flest. Myndighetene stilte seg bak og godkjente eller autoriserte flere martner etterhvert. Der kunne salg foregå i kontrollerte former og på lovlig vis. Vareutvalget var delvis styrt av det offentlige, men alt taler for at dette ikke var mulig å styre. Det foregikk mer på den måten at myndighetene etterhvert stadfestet og legaliserte de martner og den omsetningen som allerede hadde dannet seg fritt i markedet. Ett av styringsgrepene de satte inn var å tildele enkelte martner spesialiteter ved autorisasjon. I almanakkene er det anvist spesialiserte martner for bukker, hester, kveg, slaktekveg, matvarer, håndverksarbeider, trevarer, jernvarer og kramvarer.

Etter kongelig befaling i 1747 skulle alle martner i Danmark-Norge avholdes på de steder og til de tider som var fastsatt i almanakken. Alle de andre selvgjorte martner med åpne buer og annet kjøp og salg skulle være «aldeeles ophævede». Myndighetene lyktes aldri helt med denne handelshindringa. De mindre martner, som aldri ble autorisert, levde sine egne liv med større og mindre suksess enten myndighetene likte det eller ikke.

De autoriserte martner i 1799, på den tid Stavsmartn oppsto av seg selv, som det hevdes i kildene.

Christiania Fredrichsstad Levanger Kongsberg Elverum Erlien Bragernes Tromsøe Tronhiem Slepnæsledingsberg Kongsberg Biørnledingsberg Roldal i Bergens Stift Tilrum Nærøen Aas i Mosse Bye Christiansand Leerdal Moe i Edsberg ved Christiania Devold (Romsdalsmartn) Kongsberg Christiansand Overhald Stavanger Tronhiem

15. Jan. 19. Febr.

5. Marti 5. Marti 5. Marti 7. Marti 12. Marti 12. Marti 25. Juni 2. Juli 2. Juli 4. Juli 9. Juli 11. Juli 18. Juli 6. Aug. 28. Aug. 17. Sept.

24. Sept.

1. Oct. 1. Oct. 8. Oct. 10. Oct. 22. Oct. 1. Octbr.

i 3 Dage i 3 Dage i 5 Dage til Ugens Udgang i 3 Dage i 3 Dage

Heste og Qv.

i 3 Dage med Bukke i 8 Dage Heste og Qv. i 3 Dage

Quægm.

ER

GAMMEL

.........

TRADISJONEN

25

Myndighetene brukte enda mer krefter på å komme den stadig økende omførselshandelen til livs. Det lyktes de i alle fall ikke med, ganske enkelt fordi folk flest hadde behov for den slags varetilførsel. Skreppekremmerne ble godt mottatt i bygdene. Av lista over martner omkring 1800 går det fram at det ble lange avstander for folk i de sentrale dal- og fjellstrøk i Sør-Norge, og en skreppekremmer kunne bringe til gards kjærkomne mangelvarer.

Samfunnet gikk over fra skattelegging i varer til kontante penger.

Skatteskylda på Stav var for eksempel 3 skinn, men også her ble det nå behov for å ha kontanter til skatteoppgjøret. Det ble nødvendig å omsette produkter mot betaling ved sida av byttehandel og byttearbeid. Det var ikke alltid enkelt å handle til seg kontanter i nabolaget, fordi naboen heller ikke hadde. Men på martn var dette mulig. Her var penger i omløp.

VA R E O M S E T N I N G E N En stor del av vareomsetningen gjennom året foregikk nettopp ved martner, både autoriserte og uautoriserte. Innlands-Norge var inntil 1800-tallet utelukkende et bondesamfunn. De færreste hadde mer enn de trengte, men noe måtte de avsette for salg for å skaffe de nødvendige mangelvarer. I dårlige år var ikke det så enkelt. Desto viktigere ble det «å gjera god martna».

Det finnes mange oppgaver over hvilke varer som var i omløp allerede omkring 1800. Men ingen av dem sier noe om vareutvalget på Stavsmartn de første tiårene. Derfor kan en enkel gjennomgang av en del viktige handelsvarer og handelsruter, og noen mindre viktige, bare illustrere hva som kunne være omsatt på Stav.

Salt, korn og andre tonnvarer måtte hentes ved kai og fraktes hjem av kjøper. Handelen måtte foregå der. Dersom selger skulle frakte alt dette i vilkårlige mengder til omsetning på martner eller i bygdene i innlandet sto han i fare for ikke å få solgt alt og måtte frakte det i retur. Slike ferder etter for eksempel korn i Kristiania kunne ta ukevis. De måtte ro Mjøsa om de ikke fikk seilbør, og måtte finne landligge om de fikk motbør.

I denne regionen med lange avstander til kysten på alle kanter ble det stort transportbehov. Gardbrukere flest hadde hverken tid eller ressurser til å ta de lange ferdene, selv om det mest foregikk vinterstid på sledeføre.

Det ble et samspill, der de kunne samarbeide om å utruste seg til slik langtur eller de benyttet seg av lasskjørerne. Mange i våre distrikt drev som profesjonelle lasskjørere, eller landprangere som myndighetene ofte kalte dem når de skulle omtales i negative vendinger. De drev transitthandel .........

26

TRADISJONEN

ER

GAMMEL

mellom regionene. Noen av dem slo seg opp og samlet seg stor rikdom. De hadde ei viktig rolle å spille, og de kunne rolla.

.........................................................................

Per Mølmen fra Lesja skriver i Årbok for Romsdal Sogelag i 1986 om lasskjøring i Romsdalen. Det gir det hele et personlig preg, fordi han selv var lasskjører. Han virket riktignok godt inne på 1900-tallet, men forholdene ble ikke endret vesentlig før 1924, da Raumabana sto ferdig.

Mølmen skriver: – Lasskjøringa i Romsdalen var hardt arbeid for hesten i alt slags vær og på alt slags føre. Lasset kunne veie 600 kg og føret kunne ofte skifte på vegen mot Åndalsnes. Ble det flekkbart ble det hogd rå-or og lagt i vegbana, og når ikke det var nok, måtte de inn på gardene og låne kjerre. Det var et ulidelig slit, og stadig omlasting av tunge kolli gjorde det ikke lettere. Fat med parafin, sirup og sild, og sekker på 100 kg. Hestene lå aldri nedpå på slike turer og ble veldig slitne innen de kom hjem. Turen tok 3 dager eller døgn. Tre fullstappede sekker med godt høy til hver hest var medbrakt hjemmefra. .........................................................................

Oftest fraktet lasskjørerne fiskevarer fra Vestlandet og Nordvestlandet til flatbygdene på Østlandet, og korn på tilbaketuren til fjellbygdene og til de store bergverkene. Undervegs var det oppdrag å hente og handel å gjøre i dalene. Kristianiamartn, Romsdalsmartn og Grunnsetmartn ga lettvint tilgang og avsetning for deres varer.

Nicolai Christian Lassen utga dagbok over sin studiereise i Gudbrandsdalen i 1778. Han reiste på oppdrag fra det kongelige kabinett.

Her skrev han at handelen også omfattet krøtter og fisk som de kjøpte nordafjells og avsatte på Opplandene, Romerike og i Kristiania. Derfra handlet de til seg korn som de malte og førte til kopperverkene i Folldal og Røros. De fikk godt kjøp på hester, storfé og sauer nordafjells og det ble årlig kjøpt opp ei mengde. Ellers kjøpte de tørket kjøtt som de avsatte om vinteren i Kristiania og andre byer på Østlandet. Der fikk de godt betalt for reinsdyr, ryper, dyreskinn, smør, ost og talg. De som avsatte kull til verkene hadde lite fortjeneste. Sild og tørrfisk ble kjøpt nordafjells, dels til eget forbruk og dels for videre salg. Det kunne faktisk forekomme bedre kjøp på fiskevarer her i dalen enn i kjøpstedene nordafjells. Det ble årlig forbrukt store mengder salt i dalen, ifølge Lassen. Det ble kjøpt både nordafjells og i kjøpstedene på Østlandet.

ER

GAMMEL

.........

TRADISJONEN

27

Salt, fisk og korn ble tidlig og i store mengder viktige handelsvarer som måtte tilføres våre regioner. Vilt, husdyr og husdyrprodukter ble den store gjenytelsen herfra. Dette faller inn under begrepet nødvendighetsartikler.

Omsetningen på Grunnsetmartn fra denne perioden finnes det flere oppgaver over. Med det antall besøkende som trakk til Stavsmartn ville det være ulogisk om kremmerne ikke tidlig fant vegen også til dette kundepotensialet.

Lassen skriver i 1778 om gudbrandsdølene: – Beboerne have stor lyst til Handel, og saasnart deres Mark Arbeide er forbi, fare de fra et Sted til et andet.

Fra Gudbrandsdalen ble det til Grunnsetmartn særlig ført hester, kveg, huder og skinnvarer, matvarer, smør, ost, talg, saltet saukjøtt, lintøy, ull- og blandatøy og snekkervarer som for eksempel sleder. Der møtte de martnesfolk fra Toten, Hedemarken, Østerdalen, Solør, Odalen, Valdres, Romsdalen, Trøndelag og Vestlandet. De møtte kremmere fra kjøpstedene og fra Dalarne og Värmland i Sverige. Vareutvalget ellers kunne være tauverk og grimer. Kramvarer i alle størrelser, fasonger og prisklasser.

Jernvarer som kuklaver, spiker, søm og hestesko, kniver, nåler, ljåer, gryter og stekepanner. Andre bruksting i kobber og blikk. Husflid i messing som bjeller, selebeslag, lysestaker og strykejern. Trearbeider som treskjeer, vevskjeer og kopper. Klær, bomulls- og silkestoffer, vevde plagg av lin, bomull, hår og strie. Eller det kunne være fjær og dun å få kjøpt. Matvarer utover det dølene brakte med seg kunne være korn, mel, gryn, lefse og brød. Eller saltet ørret og røye.

Fra Vestlandet kom tørrfisk, saltet fisk og spekesild. Fra kjøpstedene kom urtekram som sukker, kaffe, te, tobakk, brennevin og apotekvarer.

Dessuten isenkram og nürnbergersaker. Det sist nevnte var helst billige kramvarer, pynte- og gaveartikler. Ellers var det leker og sølv- og gullarbeider. Eller det kunne bli en slipstein fra Sælbu. Det var jo sledeføre.

Også på Grunnsetmartn ble det omsatt det som i denne sammenhengen kan kalles «unødvendige varer». Dette er et tidløst fenomen. Slike varer ble først og fremst solgt til den bedrestilte del av befolkningen og var helst varer som signaliserte høy status. Noe som folk kunne smykke seg selv eller omgivelsene med. Tobakken ble raskt et populært nytelsesmiddel. Den ga ekstra status i og med at den ble innført fra utlandet. Verdien falt raskt etterhvert som folk flest tok den i bruk. Lassen nevner i 1778 at det allerede da ble brukt store mengder tobakk i dalen. Kaffe, te, sukker og fransk brennevin ble også omsatt i større mengder enn godt var. Slike varer ble benyttet i liten grad av bønder flest før 1800, men desto mer av de mer fornemme.

.........

28

TRADISJONEN

ER

GAMMEL

Det fornemmes at det her var mulig også for bønder å bli fornemme. Og på martn stiftet folk flest bekjentskap med denslags varer. Slike moderne nyvinninger kunne bli sittende igjen som spennende inntrykk fra ei ellers festlig martnesferd. Eller enda bedre, – bringes med hjem. .........................................................................

Fogd Pram, bosatt på Fron, skriver i en betenkning til amtmannen i 1764 om omsetningen av unødvendige artikler allerede da. Her er det omsetningen hos landhandlerne det gjelder, men dermed ville utvalget også lett finne vegen til martn. Derfor refereres et utdrag fra brevet som er å finne i fogdearkivet for Christians Amt, pakke 121.

– At joe Land-Kræmmerne, hvoraf, efter første Indretning, skulde være 6 her i Gulbrandsdalen, har skilt Landet med een u-troelig Sum Pænge, og derimod indbragt een, iblandt Bonde-Standen, som meget vel kand klæde og føede sig med Deres eegen Jords Producter, at, for overflødig Pragt og Yppighed, det er een Sandhed, som falder strax i Øinene, naar man vil gjøre en Calculation over hvad røde og rannede Huer, Knapper, Spænder, Handsker, Tørklæder, Kniver etc. etc. etc. etc. og Quindfolckenes endda kostbarere Dragt af Cottons, Stoffer ja vel og Silckes Trøier og Skjørter, Kaaber, Kniplinger, fiint Linnet, Huer og Pande-Puder, Baand med videre, som icke i Landet fabriqueres, kand koste, da man skal med Forundring blive vare hvilcken u-troelig Skatt Overdaadighed fortærer. Det værste er endda, at den regjerende Mode-Syge baade i Henseende til Tøi og Facon har næsten inficeret Landet ligesaameeget som Kjøbstæderne.

Det oeconomiske Problema, om Overdaadighed er meere nyttig, end skadelig for Staaten, er vel allereede nogenleedes fastsatt; men jeg tvivler paa, om den, som søger at forsvare samme, tager Bonde-Standen, som dog den betydeligste Deel af Staten, under Betragtning. I mine Tancker er den for samme, een, i mange Henseender fortærende Gift. Imidlertiid er den, saavidt Klædedragten angaaer, bleven et næsten u-lægeligt Onde; thi omendskjøndt Land-Kræmmerne bleve afskaffede, saa bragte dog Bønderne Selv Hjem med sig Materialer nock til at vedliigeholde og forøge den med, da Forskjællen blev, at i Stæden for de neml. LandKræmmerne nu nødes dog til at holde sig med Nogenleedes goede Vaere og for taalelig Priis, saa lode disse sc. Bønderne sig Selv først bedrage, for igjen at bedrage andre, baade med Varene og Betalingen, og da bleve næsten ligesaa mange Kramboeder som handlende Bønder. Jeg meener, at naar Land-Kræmmernes Tall blev indskrænket til 2de eller høist 3 her i Gulbrandsdalen, kunde, de saaledes som Omstændighederne nu er, være tjenlige. .........................................................................

ER

GAMMEL

.........

TRADISJONEN

29

Av fogdens klageskrift framkommer det at vareomsetningen ikke bare var begrenset til «fornuftige varer». Og dette lenge før Stavsmartn kom på plass. Det vil være merkelig om ikke vareutvalget også fant vegen til Stavsmartn. Når det seinere på 1800-tallet dukker opp opplysninger om vareutvalget på Stavsmartn, er bare få nødvendighetsartikler identifisert.

Grensa mellom det nyttige og unyttige flyttet seg. Men da vi etterhvert beveget oss inn i industrisamfunnet, var slik vareomsetning flyttet over fra martn og inn i butikker. Det bør ikke utelukkes et bredt spekter av nødvendighetsartikler på Stavsmartn, tilnærmet slik det var på de store og gamle martner. Det kan likevel heller ikke bekreftes.

Martn som institusjon var sterk og rotfast. Myndighetene måtte innrette seg på martnestrafikken som best de kunne. Futen i vårt distrikt beklaget seg allerede i 1721 over at vårtingene i Sør-Gudbrandsdalen ble avholdt før bøndene var kommet hjem fra Kristianiamartn. Om høsten var det like ille da høsttingene i Nord-Gudbrandsdalen inntraff mens bøndene var på Romsdalsmartn. Futen rapporterte om dette til stiftet. Han bemerket at dette førte til store skatterestanser og at få bønder møtte fram på tinget.

Futen gikk så langt at han foreslo tingstevnene lagt til mer gunstige tidspunkt. Den samme klagen over at vårtingene falt sammen med martn framkom også i 1840, men da snakkes det om Grunnsetmartn.

Her kolliderte to sterke institusjoner. Når futen var villig til å tilpasse tinget etter martn betyr det at martnestradisjonen var sterk. Dette var allerede lenge før Stavsmartn krøp fram fra sin tilbaketrukne tilværelse, kanskje fra kirkevangen på Tretten.

.........

30

TRADISJONEN

ER

GAMMEL

Opprinnelsen til Stavsmartn

.................................................................................

I

1801 SOM DEN FØRSTE KJENTE MARTN PÅ STAV. DET MÅ ÅPNES FOR AT DEN KAN VÆRE NOE ELDRE, MEN IKKE MYE. TOR ILE, VÅR EMINENTE BYGDABOKFORFATTER HEVDER OGSÅ DETTE. ANDRE FORFATTERE OMTALER STAVSMARTN SOM ALT FRA EN AV LANDETS ELDSTE (AMUND HELLAND) TIL DALENS YNGSTE (EINAR HOVDHAUGEN). INGEN AV DEM HAR RETT. VI HOLDER OSS TIL TOR ILE. DEN MEST OMFATTENDE HESTEHANDEL I DENNE REGIONEN FOREGIKK TIDLIGERE PÅ GRUNNSETMARTN. DER BLE ET STORT ANTALL HEST SOLGT AV GUDBRANDSDØLER, TOTNINGER, HEDEMARKINGER OG DELVIS VESTLENDINGER TIL SVENSKENE. GRUNNSETMARTN FOREGIKK I MARS. UGUNSTIG TID FOR HESTEOMSETNING. SKOGSDRIFTENE VAR PÅ DET KILDENE FRAMSTÅR

NÆRMESTE SLUTT OG KJØPEREN BLE HENVIST TIL Å FÔRE HESTEN I FLERE MÅNEDER FØR DEN KOM I ARBEID IGJEN SEINHØSTES.

FOR

SELGEREN KUNNE

DET RESULTERE I EN LANG SESONG MED INNEFÔRING AV SALGSHEST.

MARKEDET,

SOM HADDE EI INNEBYGGET EVNE TIL Å REGULERE SEG SELV PÅ

GUNSTIGSTE VIS, VAR PÅ LEITING ETTER EN LØSNING PÅ DETTE PROBLEMET.

LØSNINGEN BLE STAVSMARTN.

Fra Stavsmartn i 1966. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

TIL

STAVSMAR TN

.........

OPPRINNELSEN

31

I 1845 kunne folk lese i Lillehammers Tilskuer at Stavsmartn hadde holdt seg i hevd i omkring 40 år. Amund Tande skrev på sine eldre dager at Stav fra uminnelige tider var en selvvalgt martnesplass. Han var født i 1810. Fra andre kanten er det flere beretninger seint på 1700-tallet, i perioden 17641790, som nettopp uttrykker savnet av en martn i regionen. Flere av dem har ei slik form at Stavsmartn ville vært nevnt om den eksisterte.

Gardtaksta på Stav økte dramatisk i løpet av årene omkring 1800. Det kan underbygge slik tidfesting, fordi ingen andre opplagte faktorer skulle tilsi så stor økning. Takseringer er likevel for usikre til å stå som selvstendige argument i denne sammenhengen. Tilgjengelige kilder peker alle i retning Stav nær 1800.

Tor Ile mener å finne en forløper for Stavsmartn på kirkevangen på Tretten. Han hadde hørt det av eldre folk, skriver han, og han lyttet tidlig og godt til det de eldre hadde å fortelle. Han var født i 1890. Det var mange kirkevanger der handel foregikk som naturlig konsekvens av at folk likevel var samlet. Det frie markedet fungerte slik. En som hadde ei vare å selge, oppsøkte steder til tider der mange var samlet. Der var sjansen størst for å finne kjøper. Martn ble det først når hensikta med å samles var kjøp og salg.

Kanskje utviklet det seg slik denne messesøndagen ved Tretten kirke at folk dukket opp mer og mer kun i den hensikt å handle, og dermed stå over messa. Det måtte i tilfelle være til stor irritasjon for sognepresten.

Det er logisk at de av egen fri vilje, eller helst etter pålegg fra ham, forflyttet seg til et annet, nærliggende sted. Det mest nærliggende og egnede sted kunne være Stav. Stav var sentralgard, gjestgiveri og skysskifte på det tidspunkt. En spesiell messesøndag utviklet seg til å bli markedsdag på Tretten. Det ble den 11. søndag etter treenighet. Her var hesten fra første stund den sentrale handelsvare. Og da var det praktisk at den falt på en augustdag.

Hestehandelen på Tretten ble kjent i videre kretser, og trakk til seg folk utenbygds fra. I 1924 sto det å lese i Gudbrandsdølen at gamle folk fra Tretten hevdet at det egentlig var fåvanginger som i sin tid hadde skapt Stavsmartn. En del folk fra Fåvang ankom Stav en søndag ettermiddag med hester, og tretlinger møtte opp. Folk fra Tretten kalles tretlinger. Her ble det byttet, kjøpt og solgt hester, drukket punsj, eller det som lokalt ble kalt pons. De hadde det med andre ord hyggelig. Siden fulgte andre døler fåvangingenes eksempel, og hestestevnet fikk stadig større omfang. Men det pågikk alltid på søndag, og bare over en dag.

Det overlates til andre å bedømme teoriene, og fantasere videre.

Opprinnelsen til Stavsmartn vil forbli et akademisk spørsmål. Det begynte i det små. Det kan slås fast. Men når og hvor det fikk preg av å være martn er umulig å bestemme. I 1801 var det i alle fall skjedd, og stedet var da Stav. .........

32

OPPRINNELSEN

TIL

STAVSMAR TN

Fjordinger i sitt rette element, – fjordlandskapet. (Utlånt fra Kristine Gunstad.)

Tor Ile legger til at vestlendinger allerede i lengre tid hadde ført de hestene de ikke fikk solgt på Fjordingsmartn i Norddalen nedover dalen for å finne kjøpere. De stanset der det falt seg slik, og solgte det de fikk solgt. Slik fortsatte de så lenge de hadde hest å selge. De kom år etter år. For sørdølene var det lettvint å få hestene tilkjørt i stedet for å måtte ta den lange turen til martn i Norddalen midt i ei travel slåttonn. Dette kan være noe av forklaringa på hvorfor hestemartn utviklet seg i Sørdalen. Smått om senn kunne det bli avtalt å møtes på Tretten, trolig på kirkevangen. Om dette er korrekt, kan det antas at forløperen for Stavsmartn hadde preg av også å være fjordingsmartn. Men det ville være rart om det ikke i tillegg var et sterkt innslag av den stedegne rasen, gudbrandsdalshesten eller dølahesten.

Tidspunktet for Fjordingsmartn i Norddalen var den 9. søndag etter treenighet. Det ga dem to uker på turen til Stav. Nok tid til også å hente mer hest i de innerste vestlandsbygdene, om nødvendig.

Dølene kjøpte tidlig mye fjording fra Vestlandet. Rasen egnet seg godt i de brattlendte gardene her. Vår egen rase, dølahesten, hadde dølene solgt sør- og østover i lang tid allerede. De måtte føres blant annet til Grunnsetmartn og Kristianiamartn for salg der. Det hadde vært lettvint for TIL

STAVSMAR TN

.........

OPPRINNELSEN

33

dølene om kjøperne også kunne innfinne seg på Tretten, slik selgerne vestfra nå gjorde. Dette synes å ha slått til, og mer og mer dølahest ble å finne mellom fjordingene. Og ettersom dølahester i stort antall ble ført ut av dalen både på martn og i annen handel, måtte det skaffes tilførsler av fjording vestfra til de dølene som sverget til den.

I det gamle samfunnet, som i vårt område da var et reint bondesamfunn, var viktige martner allerede på plass for å betjene våre behov for varetilgang og -avsetning. Martner hadde utviklet seg i pakt med det markedet de betjente, og de hadde utviklet seg slik på egen hånd. Myndighetene hadde ei hånd inne til å styre, men de var knapt nok i stand til å foreta endringer i det mønsteret som utviklet seg selv.

Det var i første rekke Grunnsetmartn, Romsdalsmartn og Kristianiamartn som dekket våre regioners behov for tilførsler av mangelvarer. Og der fant våre distrikt avsetning for det meste av de varer de klarte å produsere mer enn til eget bruk. Når de var avhengige av å hente varer utenfra måtte de enten betale eller sørge for å ha noe i bytte. Det måtte være varer som egnet seg for transport. Hesten var ett av flere egnede vareslag. I dalen var det tilgang til et godt avlsmateriale, og store og gode beiteressurser i fjellet. Det ble ført store antall hest ut av dalen på denne måten lenge før martn på Stav så dagens lys. Hesten ble betraktet som disse bygdenes største inntektskilde av amtmann Sommerfeldt i 1790.

Da hadde amtmannen allerede i 1764 mottatt et brev fra fogd Pram på Fron. Pram var bedt av amtmannen om å uttale seg om opprettelse av et kjøpsted, men det følte han seg ikke kompetent til. Han ønsket heller å argumentere for nytten ved at en martn ble tillatt for området Gudbrandsdalen, Hedemarken, Østerdalen, Toten, Vardal og Biri, på et dertil egnet sted. Det stedet mener han må være i grenseområdet mellom Gudbrandsdalen og Hedemarken. Og det måtte i tilfelle foregå på seinhøsten etter at kornet var brakt i hus. Handelen ville uten tvil bli hester, slaktekveg, smør, og særlig de romsdalske fiskevarer. Såvel romsdøler som gudbrandsdøler foretok reiser hele vinteren igjennom, skriver Pram.

Det er påfallende hvor nær Pram traff den Stavsmartn som skulle dukke opp noen tiår seinere. Årsaken til at det skulle bli Tretten og Stav er vanskelig å forklare utfra samtidige kilder. Med utgangspunkt i hans nedslagsfelt og resonnement, kan de reint geografiske forhold kanskje gi en pekepinn.

Med ferdselsleier og veger i retning nord/sør gjennom dalen, kunne det være mer logisk om martn ble liggende i Fåberg eller Ringsaker. Da ville de som kom nordfra komme nærmere overgangen mot Hedemarken.

For dem som kom sørfra på vestsida av Mjøsa var det mest hensiktsmessig

.........

34

OPPRINNELSEN

TIL

STAVSMAR TN

Gardstunet på Stav like før 1900. Fra venstre Føderådsbygningen, Småféhuset, Låven, Loftsbygningen på gammel tomt og Hovedbygningen. (Utlånt fra Inge Fonstad.)

å plassere martn nær det beste sundstedet over Mjøsa/Lågen. I så måte kunne det ligge til rette for å velge Lillehammer eller Fåberg.

Ferdselen over fjellet fra Østerdalen ville kunne ta seg fram tilnærmet like godt til alle sørdalsbygder, men fjellstrekningen blir kortere desto lenger sør man kommer mot Fåberg og Ringsaker. De blir dessuten mindre ugjestmilde lengst sør. Men det er knapt noe argument da det normalt er sommerføre også i fjellet på denne tid av året. Vestfra ville de like enkelt kunne ta seg gjennom Gausdal til Tretten som til Fåberg.

Det finnes få geografiske argument for at martn skulle havne på Stav, men derimot flere for at den burde havne lenger sør. Lillehammer var ikke kjøpsted ennå, så det ble ikke noe argument. Det måtte være flust med egnede arealer å velge mellom både i Fåberg og for den del i Øyer, men det ble Stav. Årsaken må ligge i at det på Tretten allerede hadde utviklet seg et helt uformelt hestestevne, slik Tor Ile beskriver det. Først på kirkevangen og etterhvert på Stav.

På denne bakgrunn vil jeg hevde at det aldri ble foretatt noe stedsvalg. Det frie markedet hadde allerede stedfestet martn til Stav.

TIL

STAVSMAR TN

.........

OPPRINNELSEN

35

Garden Stav

.................................................................................

G

STAV VAR DEN ARENA STAVSMARTN FIKK Å BOLTRE SEG PÅ. GARDEN SKULLE BLI ET KNUTEPUNKT FOR HESTEINTERESSERTE GJENNOM LANG TID. FOR Å FÅ SATT BILDET AV STAVSMARTN INN I EI RAMME, KAN DET VÆRE NYTTIG Å HA MED SEG NOEN AV DE VIKTIGE TREKK VED GARDSHISTORIA. GARDEN FIKK ARDEN

MED MARTN EI STRATEGISK ROLLE SOM LANGT OVERSTEG DET GARDEN SOM JORDBRUK SKULLE TILSI.

MEN

DEN SPILTE OGSÅ ANDRE ROLLER.

SOM

SKYSSKIFTE OG GJESTGIVERGARD HADDE DEN VÆRT SENTRALGARD I BYGDA ALLEREDE LENGE FØR MARTN DUKKET OPP.

BÅDE

FORDI DEN LÅ VED HOVED-

VEGEN GJENNOM DALEN OG FORDI DEN VAR SENTRALT PLASSERT I FORHOLD TIL INNENBYGDS FERDSEL MELLOM GRENDENE.

SEINERE SKULLE GARDEN OGSÅ BLI

KRAFTSENTRUM OG ARENA FOR DEN FØRSTE TETTSTEDUTVIKLINGA PÅ

TRETTEN. Gardsnavnet opptrer allerede i middelalderen som «Stafs tingaa». Det skyldes nok mest at dens sentrale beliggenhet naturlig ga navn til tinglaget.

Tinglaget besto av Musdal og Tretten så langt sør som til Rindal. Ofte ble storgarder benyttet som tingsted. Tinget krevde stor plass. Mye folk var samlet. Stav hadde neppe ressurser til å romme tinget. Riktignok var det rikt fiske i Lågen utenfor Stav, men ofte satt andre garder med fiskerettene der. Det er likevel grunn til å tro at Stav kan ha vært ferdakvile i middelalderen. Tor Iles sterke fokus på Tjodvegen oppe i bygda har ført til at noen later til å tro at all ferdsel foregikk der. Det gjorde den ikke.

Om garden hadde hatt ei rolle å spille i middelalderen, var den likevel blant de siste som ble tatt i bruk på nytt, da folketallet og ressursbehovet økte igjen på 1600-tallet. I skattelista i 1614 ble Mads Stav klassifisert som «husmann». Han satt i annen manns hus og var uten skatteevne, men begrepet må ikke forveksles med det seinere så kjente husmannsvesenet.

Så seint som 1635 ble Siver Stav betegnet som – en arm rydningsbruker uten næring. Garden holdt hester i 1650- og 1660-årene til tross for et lite jordbruk. Det kan tyde på at de allerede var i sving med skyssing, noe de sannsynligvis fortsatte med. Dermed er det nærliggende å tro at de også tok inn losjerende allerede da.

Garden fikk etterhvert rådighet over relativt store rettigheter i fjellet, sett i forhold til gardens beskaffenhet forøvrig. Den første kjørevegen gjennom dalen sto ferdig omkring 1700. Her blir den kalt Kongevegen. .........

36

GARDEN

STAV

Dette ble ei ytterligere styrking av gardens verdi, fordi vegen gikk gjennom tunet på Stav. Det var flere grunner til at den ressurssterke Monrathfamilien, med adelige og selveste sognepresten i spissen, kjøpte garden i 1715 av lensmann Samuel Olsen Tande.

For første gang ble det nevnt i 1723 at Stav var gjestgivergard, seinere også i 1736. I 1764 omtales garden i fogdearkivet. Det er å finne i pakke 121 i – Specification over de Stæder, der formedelst Skyds og Herberger til de Reisende, ere tilsatte som gastgjæbere i Gudbrandsdalens Fogderie. Her står det: – Een liden Plads af Skyld 3 Skind, tilhører een ung Dreng Hans Erichsen som tilholder der. Dette er et beleiligt Stæd til Gastgjæberie og Kroehold, dog er i værende Tiid derved intet at gjøre, men dersom Gastgjæberen nyder friehed, som oven er meldt, da kand og bør denne løese Kongl. Bevillning og betale Recognition.

Om jordbruket kan skattelista i 1647 fortelle at gardens skatteskyld var satt til 3 skinn krongods og den var klassifisert som øygard. Ti år seinere ble buskapen oppgitt til 1 hoppe, 3 storfé og 3 sauer i kvegskattelista. I 1665 var garden utviklet til å fø 2 hester og 8 storfé. Skylda var fortsatt 3 skinn, men krongodset var nå utløst. Tildelte særretter og mulighet til å skaffe inntekt ved sida av jordbruket kan være grunnlag for produksjonsøkningen. Garden disponerte nemlig verdifulle rettigheter. I skjøtet fra 1715 er gardens herligheter utenom jordbruket nevnt. Det var kvern, fiske, slåtte- og beiteretter i fjellet, sæter og sæterløkke, og notvarpene i Lågen og Moksa. Fjellslåttene er Tautern, Digeråsen og Baulstulen.

Seinere også fjellslåtten Blårysjåsen og bygselsrett til fiske i Tittertjøynnan og Fjelltjøynnan.

Ut gjennom 1700-tallet kom garden stadig på handel innenfor de mer fornemme kretser. Det var høystatusfolk og spekulanter som besatt garden Stav. Ofte var det annen bruker enn eier, men jordbruket ble fortsatt skyldsatt til 3 skinn. Garden var attraktiv. Ikke som jordbruk, men som sentralgard med skysstasjon og gjestgiveri.

Dersom det var slik at martn på Tretten først foregikk på kirkevangen og derfra måtte finne seg en ny arena, var det naturlig at valget falt på Stav. Der var det gjestgiveri og allerede tradisjon for å håndtere et større antall tilreisende gjester enn det som var vanlig i gardene ellers i bygda.

STAV

.........

GARDEN

37

UNDERBRUK UNDER STAV Det er verdt å merke seg at denne vesle garden hadde fire underbruk som tidvis var husmannsplasser. Det innebærer at det var arbeid å utføre på garden langt utover det jordbruket skulle tilsi. Det var Kveinnstugua, Grøndokka, Stavslia og Bådstø. Ikke alle var underbruk til samme tid. I 1781 ble både Bådstø og Stavslia fradelt. Garden Stav sto igjen med nedsatt skatteskyld til 2 skinn. Ikke stort mer enn et godt husmannsbruk kunne ha vært i stand til å svare.

Allerede før Bådstø ble fradelt, hadde Stav akseptert at det også der foregikk salg til reisende, i konkurranse med hovedbølet. Kongevegen passerte høyt ovenfor Bådstø. Likevel var det så mye ferdsel langs og over Losnavatnet at det var både behov for og tilbud om servering. Det var båtferdsel vannvegen sommerstid og sledeføre på isen vinterstid, både på langs og tvers. Her var sundsted som i perioder ga sikrere kryssing av Lågen enn ved Sundhaugen for de som sognet til Musdal og Gausdal.

Bådstø og Stav var trafikknutepunkt både for lokalmiljøet og for langferdselen.

Bådstø som gjestgiveri bygger på lang tradisjon på stedet. Styrken var dens strategiske plassering. Ole Pedersen og kona ryddet plassen «fra raa Rod», som det het den gangen. De fikk bygselsseddel fra Stav allerede i 1751. De skulle svare Stav både pliktarbeid og årlig avgift på en riksdaler.

Men de fikk ikke lov til å huse «innerster», eller det som i dag kan kalles leieboere i egen husholdning. Da de fornyet kontrakta i 1776 ble avgifta fordoblet, men da står det at de fortsatt har anledning til å selge øl, brennevin, tobakk, piper og søtsaker til reisende. Det vil si at de allerede var i gang, og at Stav ikke så noen grunn til å hindre denne konkurransen. Men om de seinere skulle finne på å gjøre det, måtte avgifta bortfalle.

.........

38

GARDEN

STAV

Dette er et av de eldste oversiktsbilder over Stavsplassen, Stav og Kveinndalen, men heller ikke det leder oss lenger tilbake enn til september 1910. Når dette oppfattes som et gammelt bilde, forteller det noe om hvor langt det er tilbake til tida da Stavsmartn dukket opp omkring 1800. (Foto: H.H.Lie – 13479. Utlånt fra Maihaugen.)

Stavsmartn periodevis

.................................................................................

D

STAV PERIODEVIS. I EGNE KAPITLER SEINERE BLIR HESTEOMSETNINGEN, ANNEN VAREOMSETNING, UNDERHOLDNINGSTILBUDET OG SELVE MARTNESLIVET BEHANDLET SÆRSKILT. DET VIL GI ET BEDRE BILDE AV HVA MARTN VAR. MEN HER SETET KAN VÆRE PRAKTISK Å PRESENTERE MARTNESHISTORIA PÅ

TES FØRST FOKUS PÅ RAMMA OMKRING BILDET OG PÅ Å BESKRIVE DET ROMMET BILDET SKAL PLASSERES I.

UTVIKLINGA AV MARTN GIKK HÅND I HÅND MED VIKTIGE UTVIKLINGSTREKK I NÆRMILJØET OG I SAMFUNNET FORØVRIG. OG DEN VAR STADIG UTSATT FOR REGULERINGER OG PÅKJENNINGER FRA ULIKE KRETSER. ALT DETTE FØRTE TIL ENDRINGER I HVORDAN, HVOR OG NÅR MARTN BLE AVHOLDT. PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

39

MUSDALSKONGEN

SLO FØRSTE SLAGET

Gjennom årene er det mange enkeltpersoner som har nedlagt viktig innsats for Stavsmartn. Først og fremst eierne av garden Stav, men med viktige bidrag fra politikere og hestekarer. Etter at martn ble et arrangement fra slutten av 1980-årene, har flere titalls enkeltpersoner besatt viktige roller i arrangementskomitéer. I skrivende stund kan Bjørn Thorsen og Gutorm Aarnes nevnes uten at andre skal føle seg forbigått. Det er slått mange slag av mange i årenes løp, men Musdalskongen slo det første slaget for Stavsmartn. Han slo i mer bokstavelig forstand.

Forlikskommisjonen i Øyer var samlet til møte på Moshus den 1. februar 1802. Som sak 6 på dagsorden var selveste Musdalskongen innstevnet av Ole Olsen Mæhlum fra Ringebu. Begge hadde tatt bryet med å møte fram, men saka ble avvist av kommisjonen. Erik Eriksen Hong hadde fått tilnavnet «Musdalskongen» ettersom han kjøpte opp skogteiger og la dem innunder sin gard Nordigard Hong.

Både Ole og Erik var omkring 50 år på denne tid. De skulle derfor ventelig ha løpt av seg de verste ungdommelige stormer. Like fullt røk de uklar med hverandre under martn på Stav. Striden sto nok helst om forretninger, kanskje hestehandel. Neppe om ei skjønn fruentimmer. Hva det nå enn skyldtes var Erik stevnet for at han «slog og spente» Ole. Det er lite trolig at de to slo følge nordgjennom Skarsmoen etter kommisjonens dom.

Historia er ikke spesiell. Heller ikke er den interessant, om det ikke var for at dette er første gangen Stavsmartn dukker fram fra de historiske kildene. Det er å håpe at videre studier, særlig av tingbøkene, vil kunne avsløre eldre funn. Ikke kunne Musdalskongen ane at han på denne måten skulle slå et historisk slag for martn på Stav. Men han trengte vel ikke å sparke ...

En annen kar fra Ringebu gikk i 1997 til anmeldelse av en kar fra Tretten etter å ha blitt bitt i skuldra under martnesfesten. I forklaringa framkom det som formildende omstendighet at en kamerat av fornærmede hadde slått tretlingen i ansiktet. Det gjør imidlertid ikke episoden mer interessant, for i dag har vi så mye annen informasjon å forholde oss til.

Men han trengte vel ikke å bite ...

Mellom den noe røffe inntreden til Erik Eriksen Hong, trolig i 1801 og den like røffe opptreden i den andre saka i 1997 er det et spenn på nær to århundrer, med alle de ulikheter det innebærer. Likevel er det forbausende mange felles og tidløse trekk både ved episodene og ved Stavsmartn på begge tidspunkt. Men episodene forteller ingenting om alt det som foregikk i mellomtida. .........

40

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

S T AV S M A R T N

PÅ

S T AV 1 8 0 1 - 1 8 3 8

I den første perioden, fra 1801 til 1838, er det kjent at Stavsmartn eksisterte og at den gikk av stabelen på Stav. Men innholdet og martneslivet som sådan er lite kjent. Heldigvis hadde en del martnesfolk også den gang såpass dårlig oppførsel at noe avtegnet seg for ettertida i kildene. Historia viser at du enklest blir historisk ved å være råtass eller kjeltring. Det rekker med ett velrettet slag. Derimot må du gå seirende ut av hele slag og arbeide deg den lange vegen opp for å bli historisk som helt. Alle de som hverken var kjeltringer eller helter, forteller kildene som regel ingenting om. Det må ikke av den grunn etterlates et inntr ykk av at martnesfolk flest sto for lovbrudd og annen usømmelig atferd.

Etter 1802 er Stavsmartn nevnt i kildene med lange mellomrom. Ikke ofte nok til å fastslå at den var en årlig foreteelse, men heller ingenting som skulle tilsi det motsatte. Det bør antas at den var årviss, for det ligger i martners natur.

Kirkas menn viste heldigvis omsorg for bygdas vé og vel innimellom ved å uttale seg negativt om hestemarkedet på Stav, der – drukkenskap og andre synder gikk i svang. Lensmann og fogd viste bygda den samme omsorg og etterlot seg også viktig kildemateriale. Ved opprettelsen av det lokale folkestyret i 1837 var ikke annet å vente enn at Stavsmartn ble ei av de første sakene Øyer formannsskap fikk på sitt bord. Lensmannen i Øyer hadde bedt sin fogd om å sørge for å få sløyfet eller innskrenket martn på Stav. Fogden på sin side ba, i det unge lokaldemokratiets navn, om uttalelse fra formannsskapet. Det fikk han. Det må tillegges at ordføreren på denne tid var vår avholdte sogneprest Nissen.

I sin uttalelse fra 1838 fastslo formannsskapet at den sanne nytte ved denne hestehandelen var svært liten sammenlignet med den skade den forårsaket i moralsk og økonomisk henseende. Forsamlinga anmodet om at martn ble helt avskaffet. Hvis ikke det var mulig, ba de om at den måtte flyttes til et mer bekvemt sted. Argumentasjonen viser at folk flest, og en del av bygdas brave menn, fikk det som de ville.

Tvisynet kan anes allerede i vedtaket denne gang, og enda mer siden.

Tvisynet mellom hva våre folkevalgte visste at de burde mene og hva de egentlig mente. Trolig fikk ikke ordføreren/sognepresten det helt som han ville. I vedtaket argumenteres det først for at Stavsmartn bør flyttes vekk fra bygda. Men det konkluderes med at den bør forbli i bygda og bare flyttes til et mer egnet sted. Hesteomsetningen var den nyttige delen av martn.

Den ble ennå ikke av alle betraktet som viktig nok i forhold til ulempene.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

41

Det mer egnede stedet skulle vise seg å være Holmen, 1,7 kilometer lenger sør. Men her var de fortsatt i bygda. Og stedet var da vitterlig heller ikke mer bekvemt.

Det var brukeren på Stav, dyrlege Elling Manstad, som ikke var fornøyd med tingenes tilstand. Han så seg ikke tjent med å huse martn uten å få annet igjen for innsatsen enn bare problemer. Han hadde bedt seg fri fra – denne Slags Kommerce straks han kjøpte garden i 1834. Det vises til at det i denne perioden var – Fylderi og Slagsmaal, ofte utført i en vederstyggelig grad. Eneste fordel av denne trafikken tilfalt enkelte krohusholdere som beriket seg med brennevins – og deslige Sagers udsalg.

Men martn var totalt uregulert. Det var ingen myndigheter som effektivt hverken kunne eller ville ta affære. Det forelå ikke vedtak på at den skulle opprettes. Da var det heller ikke enkelt å vedta at den skulle nedlegges. Her hersket lova om det frie marked. Martn sørget for å opprettholde seg selv, så lenge aktørene, kjøperne og selgerne, så seg tjent med den. Straks formannsskapet var på plass i 1837 fantes et slikt redskap, om bare viljen hadde vært sterk nok.

Allerede i Kristian den femtes lov av 1687 var det slått fast at intet marked måtte holdes på en søndag eller helligdag. Om det skjedde måtte det flyttes til andre virkedag deretter. Ei kongelig befaling i 1747 understreket dette ytterligere ved å trekke inn både lørdag, søndag og mandag som forbudte dager. Dette var årsaken til at autoriserte martner startet tirsdag, med flere dager å gjøre seg ferdige på, før ny helg inntraff. Selv om Stavsmartn var av nyere dato, ble den ikke autorisert før 1858. Da først skulle Kristian den femtes lov slå ned her på berget. Dette problemet ble løst, men det var flere.

Før 1858 var Stavsmartn fastsatt til 11. søndag etter treenighet. Det var fast messesøndag på Tretten. Bygda var tilgodesett med messe bare hver tredje søndag fram til 1883. Det var derfor rik anledning til å holde seg unna messesøndagen. Men som tidligere nevnt var poenget nettopp å holde seg til messa. Dette blir derfor ett av de sterkeste indisier på at forløperen til Stavsmartn så dagens lys på kirkevangen. Å endre tidspunkt for et slikt uoffisielt hestestevne var ingen enkel sak. På denne tid var det ikke mulig å nå hele det store nedslagsfeltet for Stavsmartn med beskjed om nytt tidspunkt. Ikke kunne de annonsere og heller ikke maile beskjed. Og rop fra kirketrappa nådde ikke langt. Man måtte holde seg til den lenge avtalte tid, for folk ville uansett dukke opp da.

Dersom Stavsmartn hadde vært autorisert, ville nytt tidspunkt blitt kunngjort i almanakken. Men dette handelsstevnet hadde skapt seg selv og levde sitt eget uautoriserte liv.

.........

42

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Man kan undre seg hvorfor de holdt seg til kirkekalenderen og ikke til primstaven. Dette er også indikasjon på at martn var knyttet til messa på Tretten. Den 11. søndag etter treenighet falt på ulik tid fra år til år med et avvik på over en måned fra først i august til først i september. Ofte ble Stavsmartn i samtida oppgitt å gå for seg ved barsoktid, og barsok falt på 24. august. Det er tre uker etter det tidligst mulige tidspunkt etter kirkekalenderen. Det sier noe om hvor mye romsligere begrepet tid var den gang, sammenlignet med vår tilværelse med et varselsignal på sekundet ved hver hele time.

Hvordan det nå enn var, ble den 11. søndag etter treenighet – Fæhandlernes og Hesteprangernes store Dag. Den ble omtalt slik i 1845.

Handelen ble i de tidligste år stort sett avsluttet denne ettermiddagen, men allerede i 1830-årene gikk den over flere dager. Stavsmartn ble i mange dokument fra 1830-tallet helt til 1887 omtalt som skadelig både i moralsk og økonomisk henseende.

Martn inntraff vanligvis i den travleste onnetid i jordbruket. Det var en av de aller viktigste grunnene til at myndighetene ville oppheve martn, eller i hvert fall utsette den til seinhøsten. Mange travle arbeidshender gikk uvirksomme i den mest dyrebare tid for jordbruket som var landets viktigste næring.

Det gjorde ikke situasjonen bedre at martn i tillegg bidro til økt drukkenskap og uorden. Det vekket ikke bare anstøt. Skadevirkningene ble desto større fordi bøndene, ifølge skikk og bruk, vanskelig kunne holde unger og tjenestefolk hjemme på søndagen. På martn fikk de møte – det begeistrende Drikke. Og var de først kommet på galeien, vendte de som regel ikke hjem før etter flere dager, kunne formannsskapet fortelle i 1838.

Det kunne ikke være enkelt for Erland Torgersen på Stav å forstå hvorfor handel bare kunne foregå under martn. Ved flere anledninger forsøkte han å dra igang fast landhandleri. Han ble hver gang forsøkt hindret av handelsstanden på Lillehammer, som i mellomtida var gitt kjøpstedsprivilegier. Med myndighetenes velsignelse skulle de der ha seg frabedt konkurranse fra landsens kremmere. Lensmannen i Øyer foretok seg i første omgang ingenting, men han ble tuktet til det etterhvert. Etter at handelslovene ble liberalisert, først i 1842, lå forholdene derimot til rette.

Stav ble blant de første landhandleri i dalen med fast utsalgssted. I mange år riktignok med svært begrenset vareutvalg, men likevel med lovende start. Så seint som i 1861, da Amund Tande skulle gjøre innkjøp til arbeidsgjengen som var i ferd med å reise den seinere så velkjente Stallringen på Mosvollen, klaget han over mangelfull tilførsel av matvarer i landhandleriet på Stav.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

43

FOLKET P Å STAV Folketellinga i 1801 gir et direkte innblikk i status på Stav på den tid Stavsmartn steg fram fra det historiske bakrommet. På Stav bodde da 3 husholdninger. Marit Hansdatter satt i andre ekteskap med Kristen Samuelsen fra Klævamoen. De var henholdsvis 37 og 46 år gamle og drev gjestgiveriet og gardsbruket. Marit hadde tre døtre hjemmeboende fra første ekteskap med Arne Johnsen fra Manstad, og en sønn og ei datter fra dette. Som skysskaffer fungerer gammelbrukeren og Marits onkel, Lars Eriksen, enkemann og 61 år gammel. Marit var datterdatter av Erik Olsen fra Glomstad, som var gjort til arving til garden av Hans Cold av Monrathfamilien. Hans Cold var blitt sittende barnløs i to ekteskap. Marit Hansdatter hadde skjøte på Stav fra 1790 til 1807, og det er sannsynlig at det var i hennes brukertid martn oppsto, ut fra det kildene så langt viser.

Etter Marit ble det hennes datter fra første ekteskap, Guro Arnesdatter som overtok. Hun var gift med Erland Torgersen. Guro døde allerede i 1816, og Erland drev garden videre til han i 1834 solgte til Guros onkel Elling Hansen Manstad. Selv beholdt Erland, sammen med sin andre kone Ragnhild Olsdatter, både Grøndokka og Kveinnstugua som føderådsbruk. Elling Manstad var gift med Petronelle Johannesdatter, men han var også dyrlege. Det var han som ville ha seg frabedt denne fordervelige martnestrafikken, og i 1839 havnet Stavsmartn i Holmen for en periode. Om han også frasa seg, eller mistet, funksjonene som gjestgiveri og skysskifte til Holmen, skal være usagt.

Gamle Marit Hansdatter rakk ikke å oppleve at all denne trafikken opphørte på Stav. Etter at Elling hadde fravristet garden store verdier, valgte han å satse mer på sin dyrlegegjerning, og solgte garden i 1843 til forretningsmannen Ole Jakob Sæther. Eiendommen var dermed i de beste hender igjen. Han startet med å åpne landhandleri, og skulle seinere avslutte med å slå et langt viktigere slag for Stavsmartn enn det Musdalskongen slo.

.........

44

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

INNLOSJERING Jeg har ingen opplysninger om at det ble reist særskilte bygninger på Stav til bruk under martn i denne første perioden. Gardsbygningene var allerede dimensjonert som gjestgiveri og skysstasjon. Det er grunn til å tro at de dekket behovet også under martn, ved sida av det nærliggende garder hadde å by på. Den maten martnesfolket ikke hadde medbrakt som nistemat, kunne nok skaffes på stedet.

Om det kunne bli trangt om plassen, var folk den tida i stand til å overnatte kummerlig, også under åpen himmel om nødvendig. De befant seg for det meste i august. Med datidas krav til komfort ga gjestgiveriet plass til mange under martn.

I mangel på mer eksakte opplysninger om innlosjeringa, er det fristende å flette inn ei skildring som Josef Strand skapte, selv om den ikke handler om martn. Den er hentet fra boka På råk og rekste, side 6, og heter Haustnatt.

Du ligg og lye på haustvær ute, dæ suse og sjoge mot vegg og rute.

Dæ lirke og larke og klågå og læt – dæ æ som du høre at haustnatta græt.

Dæ rusle og pusle, dæ sitt fast, men fri seg, dæ læka og slæka og vreingje og vri seg.

Dæ klynke og kvin, dæ ule og rasle dæ knåkå og perr – og dæ sope og tasle.

Regnværet sto på – den utlange natta.

Du låg der og lydde medan grastorva smatta.

Den værgråe grind sto og ynka som før, dæ riksa og slo i ei uthusdør.

Nå kjem visst dæ du ha veinta på lengje, dæ æ liksom sjølveste haustnattrefrenget.

Dæ tyngje mot husom når basstemmer syng om lauvet som fell – og om fargerik lyng.

Dæ dundre mot lafte, og riv over ruta, du snur deg i senga og stelle på puta.

Dæ klaske mot glase når striregnet kjem du ligg der og høre – dæ sildre og renn.

Nå hive dæ innpå mæ hylande kast, og nordover bær det, mæ huing og hast.

Dæ vart ingen sømn da – i natt på deg.

Haustnatta vinke, og takke for seg.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

45

MAR TN

I

HOLMEN 1839-1857

Om Stav nå etablerte seg som handelssted, var det likevel i Holmen at bygdas nye sentralgard befant seg. Bare delvis skyldtes det den nyankomne Stavsmartn. Det ble den fortsatt hetende selv om den i årevis skulle gå av stabelen i Holmen. Det sier noe om at martneskulturen på Stav allerede på dette tidspunkt var befestet. Året var 1839. Det første av 19 år med martn i Holmen. Ikke alle kan rose seg av å ha vegger malt rosa innvendig på låven. I Holmen kan de det. Det var der martnesdansen foregikk mens Stavsmartn var i Holmen.

Gardstunet i Holmen var flyttet på tørt land etter å ha ligget flomutsatt til nede ved Lågen. Med nye, store bygninger kunne garden nå dekke flere behov enn gardens egne. Dette ble bygdas nye skysskifte og gjestehus, og her var sundsted på vegen over mot Musdal og videre til Gausdal.

Holmen ble sentralgard. En vesentlig del av bygningsmassa synes å skrive seg fra perioden 1835 til 1840, nettopp da skysstasjonen, gjestgiveriet og Stavsmartn tok sete her.

Martn synes ikke å ha det store omfanget før de siste årene i Holmen på 1850-tallet. Dette er det imidlertid knyttet stor usikkerhet til. Kildene er for sparsomme, samtidig som det allerede i 1840-årene meldes om langvegs tilreisende martnesfolk. Med flyttinga av martn hadde enkelte hatt håp om at den ville opphøre av seg selv, men martn fikk derimot et oppsving i Holmen. Antall salgshest ble i 1845 anslått til 100-150 og folkevrimmelen talte flere hundre av begge kjønn. I 1852 ble antall hest anslått til 600, og i 1857 til hele 2.000. Tallene må tas med flere klyper salt, men de uttrykker et helt klart oppsving. På Lillehammer ble det observert store følger med løshest på veg sørover etter Stavsmartn og stor trafikk på mjøsdamperne til og fra martn.

Ellers ble det rapportert at det – Fulleri, og det dermed forbundne Spektakel som foregikk mens martn var på Stav, hadde avtatt noe etter at de flyttet til Holmen. I Holmen hersket fullkommen orden, da det ikke var alkoholservering, hevdes det. Det er knapt troverdig. Det innløp anmeldelser om ulovlig brennevinshandel også i Holmen. Og i noen nærliggende plasser fikk man styrket seg – til Nødtørft.

.........

46

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

.........................................................................

Erik Solheim, seinere gründer på Tretten, opplevde martn første gang i 1851 eller 1852. Han var da bare guttungen, og i følge med familien. I sine memoarer skriver han dette: – Da vi kom ned ovenfra bakken ned til hovedbygningen på Holmen, fikk vi se to slåsskjemper som gjorde opp sitt mellomværende. Den ene var en sterk, før kar, men ikke så lite beskjenket, og den andre en kvikk liten fyr som bare brukte neven og slo sin større motstander omkring øynene, så blodet strømmet nedover ansiktet. Dette var et uhyggelig syn for en smågutt på en 10-11 år, så mye mer som dette var det første slagsmål jeg til da hadde sett. Huff, jeg fikk et trist inntrykk av markedslivet. .........................................................................

Martnestrafikken satte sitt preg på gjestgiveriet og skysskiftet i dagevis hvert år. Det kunne by på problemer for de reisende som intetanende befant seg midt i denne forunderlige tradisjonen. Martnesfolk drev, her som i Stav, ideligen med kappridning på hovedvegen. Ikke uten fare for annen ferdsel, står det skrevet. Reisende måtte trolig forskyve sitt nattelosji til neste skysskifte, om det skulle finnes ledig skysshest i Holmen. Her var det neppe ledige senger, og i alle fall ikke nattero å få. Kanskje tok reisende oppstyret som et kjærkomment avbrekk og valgte å ta del. Et stort problem ble det nok ikke, da det om sommeren ikke var mange reisende langs hovedvegen.

I flere omganger ble det reist debatt om flytting av martn. Også mens Stavsmartn oppholdt seg i Holmen gikk diskusjonen høyt. Nå ble det argumentert sterkt for å flytte den til Jørstadmoen i Fåberg og la den falle sammen med fémartn der. Ett motinnlegg ble avsluttet omtrent på denne måten. – Nei, la hest være hest, ku være ku, la Tretten få beholde sitt Stavsmarked, Øyer sin stortingsmann, og la fåberginger og gausdøler få sin stutefornøyelse på Jørstadmoen. Debatten endte med flytting. Ikke til Jørstadmoen, og heller ikke nå ut av bygda.

Nyvegen, Den Trondhjemske Hovedvei, var under arbeid og sto ferdig til Tretten i 1857. Den ble liggende lenger øst på strekningen forbi Holmen. Da lokaliseringsdebatten oppsto ble det fra gjestgiver Ole Holmen i 1855 gitt tilsagn om at den gamle vegen skulle kunne holdes av som kjøreog ridebane når den gikk ut av bruk. Slik at ferdselen langs nyvegen ikke ble hindret. Om martn fortsatt ble i Holmen skulle det også avsettes et lite hestetorg som ville gi bedre bekvemmelighet. Holmens tilbud var 2 mål jord avsatt nede ved gammelvegen, og 6 til 8 mål mellom husene og ny-

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

47

Holmen fotografert ved århundreskiftet 1900. Vi legger merke til at Statstelefon-sentralen var i Holmen på denne tid. (Foto: K. Knudsen, Bergen. Utlånt fra Herman Olsen/Gudbrandsdølen Dagningen.)

vegen. Bekvemmelighetene ellers ble betraktet som store og gode for martnesfolk, med vognskur og staller. Godt beite fantes på og nær garden.

Men det var derimot ingen lett tilgang til vann i Holmen.

Dette skulle vise seg å være for dårlig mot det tilbud Stav kunne legge fram. Stavsmartn flyttet tilbake til Stav.

AUTORISASJONEN 1855-1858 Etterhvert fikk Stavsmartn i Holmen et slikt omfang, med de konsekvenser det innebar, at den lokale ordensmakt ikke lenger kunne takle situasjoner som oppsto. Krav om å få hestestevnet autorisert kom på dagsorden for alvor fra 1855. Med autorisasjon kunne myndighetene få et sterkere redskap til å regulere det som foregikk under martn. Men det skulle etterhvert vise seg å bli bare delvis og i mer teoretisk forstand. Stavsmartn ønsket fortsatt å leve sitt eget liv. Og mange ønsket at den nettopp skulle gjøre det. Med oppsvinget var det nå attraktivt å være arena. Nå ble det anbudsrunde der forholdene på Stav og i Holmen ble satt opp mot hverandre. .........

48

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Den generelle samfunnsutviklinga førte til stadig økende vareomsetning.

Med bedre ferdselsveger i regionen skjøt denne utviklinga fart. Dette preget også Stavsmartn med større vareutvalg og omsetning, og med større tilstrømning av folk og dyr. Martner var et helt nødvendig ledd i denne vareomsetningen. Derfor overlevde de inntil videre alle angrep som var rettet mot dem på grunn av ordensproblemene. Lokale myndigheter gikk inn for å autorisere Stavsmartn fordi de nå betraktet nytten som større enn de problemene den førte med seg. Det var lensmann Jevne som gjennom fogden i 1855 tok initiativet til autorisasjonen. Han hadde grunn til å håpe på bistand til vaktholdet om martn ble offentlig godkjent.

Autorisasjon innebar at martn ble underlagt offentlig kontroll.

Tidligere hadde martn oppstått av seg selv og levde i større grad sitt eget liv. Det var vanskelig for myndighetene å sette inn effektive kontrolltiltak.

Det hadde også ei økonomisk side ved at det offentlige med autorisasjon kunne innkreve avgifter av noe av omsetningen.

Nå hadde omsetningen av hest tiltatt. Samtidig foregikk det ei bevisstgjøring omkring hesteavl som ga hestestevnet på Tretten større aktelse. I Øyer formannsskap ble denne hestehandelen i 1855 oppfattet som gagnlig for hele Gudbrandsdalen i sin alminnelighet. Sist det var tema, i 1838, evnet de ikke å se noen fordeler. De lokale politikerne startet nå sin argumentasjon på kjent vis med at de ikke turde å ha noen formening om ulempene var så store at det ga grunn til å flytte eller avskaffe martn.

Seinere i samme vedtak argumenterte de likevel grundig mot å flytte martn til Lillehammer. Et press derfra hadde tydeligvis oppstått allerede.

Et press som seinere skulle vise seg å bli enda større. Flytting ville medføre lengre veg og færre besøkende fra Romsdalen, Bergens stift og Norddalen, ifølge formannsskapet. De antok at hestehandelen ville avta i omfang og at utgifter i byen til beite og fôring ville bli høyere. Og om det nok var mer bekvemmelige losjier i Lillehammer, tillot de seg å anta at martnesfolk ikke stilte så strenge krav til slikt. Øyer formannsskap så også med bekymring på at det med byens mange skjenkeverter ville bli omfattende svir og drikk, og problemer med riding og kjøring i byens gater. Som ordfører satt Amund Tande. Gjennom lang tid framover skulle han opptre som aktiv og varm forkjemper for Stavsmartn. Men her utviste han også rørende omsorg for dølabyens vé og vel. Mellom linjene er det lett å lese at det likevel var bygda si han aktet å beskytte. Det ble antydet flere muligheter for å utbedre forholdene i Holmen, der martn nå gikk av stabelen. Tande dukket også opp igjen når det virkelig røynet på i 1880-årene.

Samtidig med autorisasjonen ble Stavsmartn endelig frigjort fra messesøndagen og hektet av kirkekalenderen. Sogneprest Nissen måtte være PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

49

tilfreds med det. Fra 1858 ble den fastsatt til siste tirsdag i august.

Martnesfolk ble gående i bygda i dagevis. Det ble umulig å unngå at de også befant seg her søndagen etter, men da var det ikke messesøndag på Tretten.

Det var fortsatt i ei travel tid i jordbruket, men likevel seinere i sesongen enn man vanligvis havnet etter kirkekalenderens 11. søndag etter treenighet. Nå ble det som oftest anledning til å holde hestene på frodig fjellbeite i lengre tid før omsetning. Kjøper ble heller ikke lenger så avhengig av å ha dem gående på dårligere beite ei tid, og sette dem på kostbar fôring, for at de skulle få hold til å kunne settes i arbeid.

Men fortsatt kunne martn havne på ugunstige tidspunkt. Ganske enkelt fordi innhøstingstidspunktene kunne variere innenfor de allerede varierende klimatiske forhold i nedslagsfeltet til Stavsmartn. I 1879 førte været til at bøndene oppover dalen var fullt sysselsatt med skuronn i martnesuka. De som likevel tok seg en martnestur, var nødt til å innskrenke turen til å bli dagstur. Det ble altså tur og ikke turing den gangen.

Under saksbehandlinga knyttet til autorisasjon ble det vurdert flere mulige steder på Tretten som arena for Stavsmartn. Mælumsvollen ble ansett som hensiktsmessig på flere måter, men da arealet var avgitt til ekserserplass for den Ringeboeske Landeværns-Division ble det dratt i tvil om det ville bli tillatt av «de høye vedkommende». Stedsvalget ble derfor stående mellom Holmen og Stav.

Ole Jakob Sæther, opprinnelig fra Østfold, hadde kjøpt Stav i 1843.

Han kom til å spille ei fundamental rolle i utviklinga av Stavsmartn ved at han fikk etablert og opparbeidet den martnesplassen som skulle være i bruk helt opp til vår tid. Det startet med at han la inn tilbud om å påta seg martn. På oppdrag fra amtmannen gjorde premierløytnant Lumholz og lensmann Jevne forundersøkelser. De endte opp med å anbefale Sæthers tilbud på Stav som det beste.

Lumholz var en travel mann. Han sto også midt oppe i arbeidet med Den Trondhjemske Hovedvei som ble anlagt på denne tid. De to karene la særlig vekt på at det på Stav ble et enklere politioppsyn ved at plassen ga rom for en mer avgrenset markedsplass, mindre risiko for sjenerende trafikk på hovedvegen og lettere tilgang til vanning av hestene i Lågen. Eneste minus med Sæthers tilbud i forhold til Holmens var beiteforholdene. Men det lot seg løse, og Stav kunne snart tilby beite til minst 50 hester.

Saksbehandlinga med å autorisere Stavsmartn gikk sin gang. I tur og orden var saka innom det lokale formannsskap, amtets landbrukskomité og amtstinget, før regjeringa utstedte kongelig resolusjon den 22. juli 1857.

Det såkalte – Stavs Hestemarked i Thrøtten Annex til Øiers Præstegjeld, Gudbrandsdal Fogderi er fra neste år å regne for autorisert som offentlig .........

50

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

martn, står det. Resolusjonen inneholdt også et punkt om at det kun måtte omsettes hester og andre varer som det ikke trengtes spesiell tillatelse eller handelsbrev for å omsette. Selv om byprivilegiene var utvasket noe ved handelslova av 1842, gjensto fortsatt begrensninger.

Et par uker seinere fikk lensmann Jevne i oppdrag å forhandle fram kontrakt med Stav om avståelse av martnesplass. Kontrakta er gjengitt i Amtstingsforhandlingene, 1858 side 51-54. Den ble signert den 8. januar 1858, godkjent uten merknad av amtmannen, og tinglyst 1. mars 1858. .........................................................................

MAR TNESKONTRAKTA Med Hjemmel i Gudbrandsdalens Fogderies Skrivelse af 6te August ...erkjender jeg Johannes Eriksen Jevne, Lensmand i Øiers Thinglag, paa det Offentliges Vegne, og jeg Kjøbmand O.J.Sæther, som Eier og Bruger af Gaarden Stav i Thrøtten Annex, med hinanden at have indgaaet følgende Kontrakt om Afgivelse af Jord til Markedsplads og Huses Opførelse m.V. til formeldte Hestemarked paa titmeldte Gaard Stavs Grund saaledes: Undertegnede O.J.Sæther forpligter mig og efterkommende Eiere af Gaarden Stav i Thrøtten Annex til: a) at forskaffe et Jordsmon af 22 (tyve og to) Maals Vidde til Markedsplads nede ved Laugen og vestenfor mit Agerjorde af Figur som vedlagte af Premiærlieutenant Lumholtz forfattede Kroquis udviser, hvilket Jordsmon, der nu for en Deel er bevoxet med Kratskov, jeg forbinder mig til inden anstundende August Maaned at oprydde og udjevne samt derhos at bortbringe den Steen som kan være til Besvær, Alt uden anden Godtgjørelse eller Erstatning enten for Jordens Afstaaelse eller i andre Maader end den almindelige Udsalgsret af lovmedholdige Varer som paa Markeder i Almindelighed, deriblandt Drikkevarer o.desl. Ligesom jeg, som Eier af Gaarden Stav, forbeholder mig min fulde og uindskrænkede Ret over den Deel af Gaarden, som ikke er afgivet til Markedsplads, saaledes betinger jeg mig og efterkommende Eiere ogsaa en passende Godtgjørelse af de Udsalgsboder som Nogen paa Markedspladsen maatte opføre. Ligeledes Ret til billig Godtgjørelse af de Personer, der maatte drive Handel paa Pladsen eller min Gaard uden Bod eller Udsalgsted, uden dog at herunder er indbefattet Handelen med Heste, der skal være fri for nogen Afgift; kan mindelig Overenskomst herom ikke opnaaes, bestemmes denne Godtgjørelse af Politiet. b) Paa foranmeldte Markedsplads at oprydde og anlægge en saavidt gjørlig flad og jevn Ride- og Kjørebane af Bredde 10 Alen og i en Længde Nord og Syd, saaledes som paa Kroquiet betegnet, af 450 Alen. Den sydligste Deel deraf eller Kjørebanen, der gaar udenom den egentlige Markedsplads, forbinder jeg mig til PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

51

inden samme Tid at indhegne med forsvarligt Gjerde, der sættes 5 Alen fra den egentlige Bane, saaat Bredden mellem Gjerderne bliver 20 Alen. Den egentlige Markedsplads skal jeg ligeledes forsyne med forsvarligt Gjerde paa de tre Sider, nemlig paa nordre, søndre og østre Side. c) Paa egen Bekostning at oparbeide og i Fremtiden vedligeholde en Vei, 6 Alen bred indenfor Grøfterne, og forsynet med Gjerde til begge Sider, fra den nye Hovedvei nordligst i Stavs Agerjorde vestover til Markedspladsen i den Retning som Kroquiet viser. d) Paa Markedspladsen at opføre og fremtidig vedligeholde et forsvarligt Vagthuus med to Rum nedenunder og en Sal ovenover; de Første for Vagtpersonalet og den Sidste til Beboelsessted for Politiet under Markedstiden. De 2de Første forsynes med to Køier i hver, forsynede med Halm og Straaklæder. e) Inden to Aar fra Midten af forleden August Maaned i en Udkant af Markedspladsen at opføre og indrede et Vaaningshuus med mindst tre Værelser ovenover og Dandsesal med et Kammer ved siden nedenunder; herudenom de fornødne Udsalgssteder, hvilke Sidste jeg endog forbinder mig til inden dette Aars August Maaned at have istand til Benyttelse under det kommende Marked. f) Under Markedstiden forpligter jeg mig og efterkommende Eiere af Gaarden Stav at indtage af de Markedssøgende i Logi saa Mange, som den ene Bygning paa Gaarden Stav, der bestaar af 5 større og mindre Værelser, kan rumme, og det for en saa rimelig og billig Betaling som muligt, ligesom at forskaffe de Markedssøgende Havn, saavidt tilstrække kan for sine Heste, ligeledes for en rimelig Betaling for Stykket, saavelsom at have Hø til Udsalg for dem, der maatte tiltrænge saadant. g) Udenom Markedstiden hvert Aar har nuværende Eier og efterkommende Eiere af Gaarden Stav ene Rettighed saavel til Markedspladsen som det øvrige Jordsmon med de derpaa opførende Huse, samt til at indvinde den Høavling som paa Jordsmonnet muligens Aarlig maatte fremvoxe, ligesom i Husene at indtage Logerende, om dertil skulle gives Anledning. Gjødselen, som falder ved og paa Markedspladsen, har Stavs Besidder ene Rettighed til at benytte. .........................................................................

Forberedelser til offentlig godkjent martn på Stav kunne starte. Det var bare noen sommermåneder å utføre arbeidene på.

Med autorisasjonen kom Stavsmartn i almanakken. Den gang forholdt folk seg til almanakken på samme måte som vi i dag sjekker TV-programmet. Dermed fikk autorisasjonen også ei sterk markedsføringseffekt, på både godt og vondt. Stavsmartn ble mer alminnelig kjent, også i kriminelle miljø. Lensmannen fryktet at flere lovbrytere nå ville finne vegen til Stav. Frykten viste seg å være begrunnet. Men den positive effekten var .........

52

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

viktigere enn den negative. Stavsmartn kom i godt selskap i almanakkens oppføringer i 1858, på linje de med store gamle martner.

.........................................................................

Autoriserte martner i Norge i 1858: Skibotten i Lyngens Præstegjeld Lillehammer eller Vignæs Christiania Drammen Røraas Skien Bossekop i Alten Talvigs Præstegjeld Grundset i Elverums Præstegjeld Levanger Kongsberg Skibotten i Lyngens Præstegjeld Stokmarknæs i Hadsel Præstegjeld Sleipnæsledingsberg i Rødø Præstegjeld Trondhjem Bjørnledingsberg i Alstahoug Præstegjeld Tilrum i Brønø Præstegjeld13.

Nærøbjerget i Nærø Præstegjeld Christiansand

18.

19.

2.

9.

16.

23.

1.

2.

2.

9.

16.

21.

29.

29.

6. juli 20.

31.

jan jan febr febr febr febr mars mars mars mars mars juni juni juni juli juli aug

Stavs Hestemarked i Thrøtten Annex

31. aug og 2 paafølgende Dage

Lærdalsøren i Lærdals Præstegjeld Røraas Veblungsnæsset i Gryttens Præstegjeld Mælen i Overhaldens Præstegjeld5.

Trondhjem Christiansand Stavanger Skibotten i Lyngens Præstegjeld Kjækan ved Bunden af Qvænangsfjord i Skjærvøe Præstegjeld Bossekop i Alten Talvigs Præstegjeld Carlsbotten i Næsseby Præstegjeld Levanger

21.

21.

5. okt 5.

5.

26.

12.

sept sept okt okt okt okt nov

18. nov 29. nov nov/des 13. des

.........................................................................

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

53

MAR TN

PÅ

S T AV

IGJEN

1858-1887

Martn var fra 1839 avholdt i Holmen. Med de problemene avviklinga viste seg å få der, gir det grunn til å tro at det også var gardstunet som hadde vært arena mens martn var på Stav tidligere.

Hadde de da hatt rådighet over Stavsplassen lenger vest hadde Holmen neppe blitt ansett som fullverdig arena. Med den tilslutningen martn hadde på den tid, hadde trolig gardstunet dekket behovet på Stav. Men dette kan være feil. Flere forhold taler imot dette. Blant annet at Stavsplassen delvis var bevokst med krattskog da kontrakta ble inngått i 1858. Det kan tyde på at den noen år tidligere hadde vært ubevokst og dermed r yddet. Og den har aldri vært oppdyrket. Dessuten var det brukeren på Stav som i 1838 ønsket martn vekk. Martn hadde på det tidspunkt mindre tilstrømning og omfang enn den fikk 20 år seinere, når den kom tilbake til Stav i 1858.

Hvordan martn forløp i 1858 er ukjent, men året etter var det et voldsomt oppbud med hest. Morgenbladet melder visstnok om bortimot 3.000 salgshest i 1859. Dette hadde også sammenheng med at landets første statsutstilling for hest samtidig ble avholdt på Mælumsvollen, en kilometer lenger sør. Denne trakk et stort publikum og mange utstillingshester. En del salg foregikk også der. Dobbelteffekten forsvant igjen i 1860, da det ikke var utstilling. Og ganske riktig rapporteres det da om mindre tilslutning til martn. Men 3.000 hester, om tallet er riktig, må ha satt et voldsomt preg på bygda. Det var meldt om 2.000 på martn i Holmen to år tidligere, og dermed blir tallet mer sannsynlig. Med unntak av 1947 kom antall hest aldri mer opp mot slike høyder.

Fra 1861 startet statsutstillinga igjen, men nå på Mosvollen like ved Mælumsvollen. Her skulle den gå hånd i hånd med Stavsmartn i mange år framover. Utstillinga omtales grundig i eget kapittel, men nevnes her for å illustrere hvilken trafikk med hest og folk det måtte medføre mellom Stav og Mosvollen. Utstillinga ble lagt til martnesdagene på Stav, noe som har sammenheng med at den langt på veg trakk det samme publikum og de samme aktører. Det slo positivt ut på martnesbesøket. Å se de kjente avlshingstene i levende live var en publikumsvinner den tida.

Med avisene ble en ny æra innledet. Det ga anledning til å nå ut til en langt videre krets enn tidligere. Som med så mye annet, ble det de næringsdrivende i byene som først kom på offensiven med å annonsere sine tilbud.

Styrken i Stavsmartn var at den årlige gjentagelsen gjorde slik kunngjøring overflødig. Likevel var ei av de tidlige i Lillehammer-avisene, nettopp ei kunngjøring av selve Stavsmartn. .........

54

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Sakset fra Lillehammers Tilskuer 6. august 1861

Thore Larsen Bjerke, eier av Stavsplassen 18651887. (Hentet fra Kristian Paalsruds bok «Et bygdesamfunn blir til».)

Denne W. Selmer, som er nevnt i annonsa, opptrådte på vegne av eieren av Stav, Halvor Kjørlie. Forbindelsen mellom de to er ukjent. Wilhelm Fredrik Selmer var på denne tid handelsborger og kjøpmann i Johnsegården på Hamar der han også hadde eget ølutsalg.

Ole Jakob Sæther sørget for å bringe Stavsmartn tilbake til Stav. Han rakk å iverksette flere store byggeprosjekter på Stavsplassen før han i 1862 solgte garden til Halvor Knudsen Kjørlie fra Valdres. Halvor fikk fradelt martnesplassen i 1865 og solgte den til Thore Bjerke. Halvor beholdt garden Stav inntil Thore også fikk skjøte på den i 1869. Overdragelsen må imidlertid ha foregått allerede året før, for det var Thore som tegnet brannforsikringer på hele garden i september 1868.

Thore Bjerke var fra Furnes, men hadde eiendommer også i Ringsaker og flere andre steder. Ifølge han selv var det 21 garder, en femtedel av Kristiania Bryggeri og store aksjeposter i Norges Bank og Oplandske Kreditbank. Han anla ei rekke bruk og ble oftest omtalt som brukseier. Thore var dessuten ivrig hestekar. På Stav rakk han å gjennomføre flere omfattende byggearbeider før han døde i 1887, samtidig med at Stavsmartn forsvant fra Stav igjen.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

55

INNLOSJERING I denne perioden var så mye folk og hest samlet på Stavsmartn at det var ufattelig at de alle lyktes i å komme seg under tak når natta falt på. Alle gjorde kanskje heller ikke det, men de som lyktes hadde etterhvert ulike tilbud å forholde seg til. Mange hadde selvfølgelig såpass kort reiseavstand at de kom seg hjem. Andre måtte finne losji på eller nær martnesplassen eller lengre ute på bygda ettersom hus etter hus ble fylt opp. Mange kunne bli nødt til å ta til takke med en benk eller et golv å ligge på. Da hadde de i alle fall tak over hodet. Og noen fant seg til rette på en høysekk i stallen eller under himmelhvelvingen, om været tillot.

Flere bygninger på og inntil Stavsplassen tjente som losjihus og dekket et stort behov for servering til martnesfolk. I konkurranse med andre tilbud med nærhet til Stav hadde disse det fortrinn at de lå midt i martnesområdet. Dette var et fortrinn særlig i forhold til servering. I hvilken grad det ble konkurranse ut av det er uklart. Det skulle noe til å dekke behovet.

Det kommer ofte fram i kildene at det var de på Stav som måtte avvise folk og be dem henvende seg andre steder.

Mange benyttet sjansen Stavsmartn ga til å styrke sitt husholdningsbudsjett, også om de ikke lå i umiddelbar nærhet til Stavsplassen. Dermed ga Stavsmartn i ei årrekke viktige sideeffekter for dette vesle lokalsamfunnet. Stavsmartn ble den direkte årsaken til den uvanlig store kapasiteten på stallrom i bygda. Kampen om å fylle disse stallene førte i 1880-årene til at de tok seg både umaken og kostnaden ved å annonsere i forkant. Og det i ei tid da annonsering ikke var så utbredt som i seinere tid. Ved Tretten Handelsforening i Stav var stallrom til leie, men også losji for rolige losjerende. Johan Vangen i Vangastugua nordafor Bådstø hadde til og med – lukkede Spiltaugrum. Garver O. M. Olsen på Sandviksberget averterte ledige stallrom.

Med autorisasjonen av martn fra 1858 ble alt satt i system. Det innebar også krav til losji og servering. Den ene bygningen i tunet på Stav, den som sto på utsida av hovedvegen, besto av 7 større og mindre rom.

Bygningen hadde grunnflate på 90 kvadratmeter. I første etasje med kjøkken, kammers og dagligstue, i andre etasje sal og et soverom, og i røstet to rom. Det var trolig i denne bygningen at eieren ble pålagt å stille 5 rom til disposisjon som losji for martnesfolket. Kontrakta satte som krav at tilbudet skulle gis til så mange som mulig og til så rimelig pris som mulig. I ei annonse fra 1861, der Stavsmartn kunngjøres, opplyses det at begge våningshus på gardstunet delvis benyttes til losjerende under martn. Her ble hele potensialet utnyttet og det ga eieren kjærkommen inntekt.

.........

56

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

RESTAURASJONEN Hvor lenge gardsbebyggelsen på Stav var i bruk til losjerende er uklart, men trolig tok det slutt etterhvert som kapasiteten på Stavsplassen og i nærområdet ellers økte. Det kom raskt opp en stor tømmerbygning på Stavsplassen. Jeg kaller den Restaurasjonen for enkelhets skyld, selv om den i kildene også kalles både Våningshuset og Restaurasjonsbygningen.

Martneskontrakta satte krav om at det innen to år skulle stå klar et våningshus i utkanten av martnesplassen. I 1861 annonseres martn med tilbud om en – udmærket Restauration. Kanskje var den klar til bruk som forutsatt allerede året før. Det var stilt krav om at denne bygningen skulle romme dansesal med kammers inntil i første etasje og minst 3 rom i andre etasje. Dette skulle komme i tillegg til nødvendige utsalgssteder som skulle være på plass allerede under martn i 1858. Det kan tyde på at dette siste ble noen provisorier i påvente av at Restaurasjonen sto ferdig.

Restaurasjonen kom opp mot nord nederst på Stavsplassen, men ikke så langt ned som jordet. Ole Jakob Sæther må ha vært så genial at han reiste denne bygningen og Rådstugua, nevnt annet sted, i flukt med hverandre slik at de seinere enkelt kunne sammenføyes med et mellombygg i bindingsverk. Den bygningen som presenteres i branntaksta i 1868 er tydelig satt opp i to omganger. Når Rådstugua ikke er nevnt særskilt, må den opprinnelig være ene enden av den sammenbygde Restaurasjonen. Den søre delen av huset var da tekket med skifer og den nordre med bordtak, begge deler tømret i to etasjer. Midtre del var bordkledd bindingsverk.

Bygningen var hele 22 meter lang og snaut 8 meter bred, medregnet svalgangen på langveggen. I første etasje var det ei stor spisestue i søre enden og to ulike kjøkken i nordenden. I andre etasje var det to soverom i søre enden og i nordenden 4 rom. Begge ender hadde atskilte trappeganger. Da rommene i nordenden ikke er kalt soverom, er min gjetning at det er her vi finner Rådstugua. Det er ellers merkelig at uthus ned til de enkleste, og til og med salgsbuer, er nevnt eller forsikret i branntakstene.

Men ikke Rådstugua, som skulle være tømret og av større verdi. Rådstugua må ha vært nordenden av Restaurasjonens andre etasje.

Bygningen ble endret og ominnredet ved flere anledninger. Blant annet ble den påbygd åpen inngangsaltan. Dansesalen, som var spisesal på dagtid noen år i begynnelsen, ble ombygd til 3 rom da annet tilbud kom opp. Etter at den større Sjalongen kom opp i slutten av 1860-årene, tjente Restaurasjonen mest som losjihus. Noen rom var fortsatt avsatt til Rådstugu. Like etter 1900 ble Restaurasjonen tatt ned. Tømmeret ble benyttet til å reise Fonstadbygningen som sto klar i 1903.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

57

1.mai-toget passerer Sjalongen i 1950. Da var det allerede over 50 år siden bygningen ble flyttet hit til Stasjonsbyen og ble hetende Solheimsbygningen. (Foto: Torbjørn Koen. Utlånt fra Randi Koen.)

SJALONGEN

Dersom martneskarene var i stand til å forflytte seg 47 meter østover fra Restaurasjonen på Stavsplassen, fant de like etter 1865 en ny stor bygning som etterhvert skulle få navnet Sjalongen. Det er naturligvis lokal uttale for salongen. Thore Bjerke overtok Stavsplassen det året, og martn hadde vokst ut av Restaurasjonen lenger vest allerede idet den sto ferdig.

Thore gikk straks i gang med å bygge nytt og større. Sjalongen sto nesten helt ferdig ved takstforretningen i 1868. Jens Kraabøl var byggmester. Sjalongen ble reist i nord-østre hjørne av Stavsplassen, og røstet nord/sør.

Bygningens lengde var 25 meter og bredda vel 11 meter. Den var tømret i to etasjer. I nordenden var kjøkkenet på østsida og ei stue på vestsida. Sørover herfra var det to gjennomgående rom, først et mindre, og den store dansesalen i sørenden. I salen var det særskilte opphøyninger til begge sider og et eget «galerie» for musikanten. I andre etasje var det gang midt langsetter med 11 rom ferdig innredet på begge sider og ett større rom uferdig uten golv. Dette ble til ytterligere 3 rom, viste det seg i seinere takster. Flere av rommene var atskilt med lettvegger som var malt allerede i 1868. Bygningen hadde hele 33 vinduer.

Inntil nordenden av bygningen var det allerede ved nybygg oppført et åpent bislag i bindingsverk med inngang både til stua og kjøkkenet, og med trappegang til andre etasje. Alle vil kunne gjenkjenne bygningen der den fortsatt står i Stasjonsbyen på Tretten. Den havnet der i forbindelse med utbygginga knyttet til jernbaneåpningen i 1894 og skulle i nesten et .........

58

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

århundre tjene blant annet som Solheimsbutikken. Sjalongen ble utmeldt fra forsikring på Stav i juni 1894.

På Stavsplassen ble pipa etter Sjalongen planert ut i dompa der Paviljongen ble reist i 1935. Gråsteinspeisen og -pipa hadde stått inntil østveggen i nordenden av bygningen.

DANSESALONGEN

Da Sjalongen ble flyttet til stasjonen, ble et tilbygg stående igjen på Stavsplassen noen år. Det var ikke et hvilketsomhelst tilbygg. Salen i Sjalongen hadde nok ikke dekket behovet både som spisesal og dansesal.

Tilbygget var allerede før 1878 reist som dansehall.

Bygningen ble kalt Dansesalongen i samtidige kilder og var reist inntil Sjalongens sørende. Det var en mye enklere konstruksjon i bordkledd bindingsverk, og hallen sto i forbindelse med Sjalongens sal gjennom ei dør. En dobbel port førte de dansende ut i frisk luft. Hallen var kun ett rom, men var til gjengjeld stor. Den var 22,5 meter lang og knappe 10 meter bred.

5 vinduer slapp inn dagslys til dansen såvidt hadde startet.

De kilder jeg har tilgang til omtaler den store tømmerbygningen som Sjalongen. Den som ble flyttet til Stasjonsbyen. Jeg har mistanke om at dette kan være feil, og velger å stille spørsmålet om ikke det som på folkemunne ble kalt Sjalongen egentlig var nettopp denne Dansesalongen. Med fare for å ta feil, velger jeg å avstå fra å gi svaret. Dansesalongen sto fortsatt i 1898. Den er da nevnt i Hypothekbankens takstprotokoll. Men det er tvilsomt om den fikk stå da Fonstadbygningen ble reist. Trolig kom den i konflikt med tomta til nybygget. Og der trengtes materialer.

Dansesalongen hadde vært mye større enn Fonstadsalen, som kom som erstatning. Dette så nok også den ivrige martneskaren Erik Klæva, som gikk i tanker om å utnytte martnestrafikken. Han startet etterhvert planlegginga av Eriksrudsalen.

BÅDSTØ Nærhet til Bådstø og Bådstøhaugen har hele tida vært en styrke både for Stavsmartn og for Bådstø. De tok sin skjerv av innkvarteringa og bevertningen av martnesfolk. Og i Bådstøhaugen sto hester bundet til furu- og bjørkelegger når Stallringen og binderekkene på Stavsplassen var fylt opp.

Allerede fra 1700-tallet var det tradisjon for servering til reisende i Bådstø.

Stav kunne ikke dekke alles behov, slik martn vokste.

I kildene dukker det opp en bygning til som var knyttet til martn. En stor tømmerbygning i Bådstøhaugen var reist av Erik Monsen Bådstø og PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

59

Bådstø ligger så vakkert til ved Åbbårtjøynnet. Hovedbygningen ble flyttet hit fra Bådstøhaugen etter brannen i 1873. Bildet er tatt like etter 1900. Foran bygningen står Ragnhild Johnsdatter Bådstø, Erik Monsens kone. (Foto: Mathea Bådstø. Utlånt fra Bådstø.)

Thore Bjerke i fellesskap. De eide halvparten hver. Den var reist nettopp til bruk under Stavsmartn, men om det var for å dekke behovet for losji eller servering er det ikke nevnt noe om. Trolig dekket også den begge funksjoner. Behovet måtte være nær sagt umettelig i årene fra 1858 til 1887.

Bådstø ble rammet av gardsbrann i 1873. Bare to stabbur og eldhuset ble reddet. Eldhuset ble familiens tilhold inntil de fikk reist nytt våningshus, og det ble nettopp denne bygningen i Bådstøhaugen. Erik kjøpte ut Thores halvpart og flyttet den til tunet i Bådstø. Allerede i 1875 var Erik Bådstø tilbake som vertshusholder under Stavsmartn.

FINNSANDSALONGEN Det som i dag er kjent som Eriksrudsalen tilhører 1900-tallet. På 1800-tallet sto Finnsandsalongen i furulunden på denne tomta ved Åbbårtjøynnet, i nyere tid kalt Bådstøtjøynnet. Søre delen av Åbbårtjøynnet ble til og med kalt Finnsandvika.

I boka «På råk og rekste» kan vi på side 18 lese hva Josef Strand skriver i forbindelse med postferdselen: – postmannen bar ein diger pistol på seg. Det er fortald at denne pistolen klikka eingong posten møtte ein tannflekkjande gråbein nordved Finsandbua og Åbbortjøynne. Josef Strand omtaler Finnsandsalongen som ei «bu». Trolig er det mer korrekt enn å kalle den «salon», men det siste låter unektelig noe flottere. .........

60

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Finnsandsalongen var et enkelt, bordkledd halvtekke i bindingsverk, men sikkert nokså romslig. Den omtales som en stor restaurantbygning og ble benyttet bare under Stavsmartn. Det er vanskelig å finne ut nøyaktig hvor lenge Finnsandsalongen var i bruk, men den ble tildelt skjenkerett i tidsrommet 1872-1884. I den sammenhengen kommer det fram at Finnsand delvis opptrådte i kompaniskap med grunneieren i Tutrud.

Torkild Finnsand var født i Ådal i Buskerud i 1830 og slo seg ned som handelsborger, restauratør og brennevinshandler på Lillehammer. Han drev Finnsandsjappa på Kopperberget ved dampskipsbr ygga og Finnsandsalen i vognmann Knudsens gård sør i byen, hvor han også tok inn losjerende. Hans omgang med skjenkebestemmelsene på Lillehammer var noe lemfeldig. Og hvorfor skulle dette være annerledes når han sto i salongen sin i Finnsandvika under Stavsmartn? Etter en fuktig 17. maifest i Finnsandsalen ble han bøtelagt med 800 kroner etter 9. gangs salg av brennevin til ulovlig tid. Han ble også bøtelagt fordi dattera Tobine stadig forsømte skolen. Hun var da 14 år og sikkert i fullt arbeid hos foreldrene.

Finnsand var virkelig en mann for sitt mot og sine holdninger. Og han var foretaksom. Det måtte være nærliggende for en slik kar å gjøre business midt i martnestrafikken på Stav. Finnsandsalongen ble et yndet serveringssted. Ifølge ei skildring sto dunken med punsj i et hjørne i Finnsandsalen på Lillehammer. Det var ordnet slik at den som ønsket det, kunne få seg en skikkelig dram.

Torkild Finnsand annonserte i avisene etter råvarer til sin salong i Finnsandvika. Han var kjøper av feite okser, kyr og sauer, av smør, fløte, grønnsaker og poteter. Her ble det servert kaffe, kaker, lapskaus, kjøttsuppe, ertesuppe, søtsuppe, øl og vin. Innimellom serverte Torkild dram også, kanskje fra en punsjdunk i hjørnet også her. Det fortelles at de hadde slakteskrotter hengende i et tre i Finnsandvika. Martn var sist i august den tida og det kunne være varmt i været. Fluer samlet seg i tykke lag på slakteskrotten og mange av dem ble med hele vegen til kjøttsuppa. Fluene fløt opp, men Madam Finnsand bare strøk dem av under serveringa.

Folk var ikke så kresne da. Det kunne de ikke være, for det foreligger uttalelse både fra herredsstyret og fogden på at alt var i orden i Finnsandsalongen. Det var ett av argumentene de brukte da det ble reist tvil om hans øl- og vinrett, fordi han ikke tok inn losjerende. De nevnte myndigheter var enige om å ikke inndra rettene, da han bevertet allmuen med billig mat og samtidig holdt det ordentlig hos seg.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

61

.........................................................................

Kristian Paalsrud omtaler Finnsandsalongen i «Et bygdesentrum blir til», side 115f. I sin skildring «Elskov og markensliv» forteller han så levende om martneslivet i 1880-årene.

– Og den som er sulten kan få seg mat for en billig penge i bua hos Finnsand. Den tjukke kona hans har det travelt med koking i det vesle primitive kjøkkenet bak bua. Og sultne markensgjester sitter rundt de små trebordene under skråtaket, og gjør seg tilgode med en tallerken rykende varm ertersuppe, eller en porsjon lapskaus, mens Finnsand sjøl, liten og smilende bak helskjegget, står bak disken og leverer ut matporsjoner og ølflasker og stundom det som sterkere er, og tar imot pengene og ser etter at alt går stille og rolig for seg. .........................................................................

.........................................................................

B R E N N E V I N S -E R I K Kristian Paalsrud omtaler Brennevins-Erik i «Et bygdesentrum blir til», side 115. Erik skulle etter sigende være å finne på nordsida av Stavsplassen.

– Der foregikk nok den største handelen, skriver han. – For der står han Brennevins-Erik i ei gammel bu og selger gloheit punsj i store spillkommer. Og alle karfolkene må innom der. For det er godt å få seg noe varmt i kroppen nå på kalde vinterdagen, og så hjelper det så velsigna godt på humøret.

Brennevins-Erik var en kar fra Turrmoen litt lenger oppi bygda. Han drev slik omsetning på helårsbasis til reisende, men visstnok aldri i ordnede former. Om han fikk stå på martn på denne måten og til denne tid, er det i beste fall overraskende. Men Kristian Paalsrud hadde det ikke med å fuske med sannheter. Kanskje tillot han seg likevel litt kunstnerisk frihet i denne skildringa som går i en slags novellestil. Eller kanskje sto Brennevins-Erik virkelig der.

Han beskriver forholdene som kalde som på en vinterdag, men det har da vitterlig også hendt i slutten av august. Særlig etter en lang dag i strabasene på Stavsplassen. .........................................................................

.........

62

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

DEBATTEN

O M F LY T T I N G

Andre martner var utsatt for motkrefter på samme måte som Stavsmartn, og argumentene var de samme overalt. Grunnsetmartn gikk heller ikke fri. Da diskusjonen der var på det mest glødende om å stanse den tradisjonsrike martn, gikk stedets fogd likevel inn for å fortsette. Han mente de påståtte ulemper var overdrevet. Riktignok hadde Stavsmartn overtatt mer av omsetningen av stashester. Men av simplere arbeidshest var det fortsatt stor omsetning på Grunnsetmartn, særlig til Sverige, skriver han i 1869. Departementet støttet fogden, og tradisjonen overlevde på Elverum. Men den var på hell. Hva med Stavsmartn?

Stavsmartn gjennomlevde i denne perioden vekslende tilslutning, men i det lange løp var det en sterk periode. Det møtte omkring 1.000 salgshester rett som det var. Dette var grunnen til at trusler om flytting ut av bygda fikk et annet innhold. Tidligere var det krefter innenbygds som helst så hele martn forsvinne. Nå fikk de samme kreftene kjærkommen støtte av enda sterkere krefter utenfra som ønsket seg martn. Det ble et underlig samspill mellom pietister og liberale. De var trolig uenige om det meste, men her falt deres interesser sammen.

Hele bygda var tatt i bruk for å huse folk og hester, og det frie markedets lover var i sving for å skru opp prisene. Prisnivået ble kritisert i lokalpressa, og en debattant fra Valdres holdt en knapp på flytting til Gjøvik.

Han skriver at – Flertallet af Tilreisende maa søge Logi paa langtfra liggende Gaarde og Pladse, hvor alt er kostbart som i en større By. Amund Tande tok til motmæle i 1875. Han innhentet priser fra NordMageli, Ledum, Klæva, Fossum, Stavshaugen og Stalsberg. Flere av gardene 5-6 kilometer fra Stav.

Tande refererte priser på beite, høy, nattelosji, kaffe, Amund Tande 1810-1885. Politiker, entusiast og martneskar. (Tegninga er hentet fra hans egen bok Levnetsbeskrivelse.)

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

63

frokost og kveldsmat. Stallplass var det ennå ikke så stort behov for. Martn foregikk tidlig på høsten. Prisoppgavene til Tande gjorde kanskje inntrykk, men de avlivet ikke debatten. Den kom stadig opp igjen med større og bredere kraft både i avisspalter og i amtstinget.

Bygdas brave menn måtte ta skikkelig til motmæle. De frarådet flytting – paa det bestemteste. Martn på Stav hadde skapt seg selv og Stavsplassen var fra uminnelige tider en selvvalgt martnesplass. Den var allerede for lang tid tilbake landets største hestemartn og hadde siden økt i tilslutning. Stavsmartn hadde i lang tid bestått sin prøve – til Flerhedens Tilfredshed. Å flytte den derfra til et annet sted på – det uvisse maafaa ville bare føre til at hovedmartn likefullt ble avholdt på Stav.

Slik fortsatte argumentasjonen. Men de lokale debattanter syntes foreløpig å være uvitende om hvor sterke bånd det var knyttet mellom martn på Stav og hesteutstillinga på Mosvollen. I 1882 vedtok amtstinget å flytte hesteutstillinga fra Mosvollen til Smestadmoen på Lillehammer, men vedtaket ble aldri iverksatt. Det sterkeste presset utenfra dreide seg først og fremst om flytting av utstillinga.

Da amtstinget i 1885 fikk flytting av Stavsmartn til Lillehammer til behandling, våget de ikke å stikke neven inn i kveksbolet. De utsatte saka med den begrunnelse at de ikke oppfattet seg som godt nok orientert.

Debattene gikk over mange år og argument ble framført med sterke anklager mot den andre part. Her lå lokal patriotisme til grunn og den enkeltes reiseavstand til Stav og Smestadmoen syntes å være avgjørende.

Om de var mer taleføre, skal være usagt, men de som fikk det avgjørende ord var bosatt slik at de hadde kortere reise til Smestadmoen. Slik ble det.

Hesteutstillinga ble flyttet til Lillehammer, men det ble kjempet tappert også herfra.

I og med at tema for de heiteste debatter alltid var valg av arena for hesteutstillinga, opplevde ikke martneskarene at det angikk dem så sterkt.

De levde sitt eget liv noe på sida av utstillingsmiljøet. De gikk ut fra at martn ville forbli på Tretten om utstillinga forsvant, slik den hadde vært før utstillinga kom. Mange av aktørene på Stavsmartn var hjemmehørende nordover dalen og vestafjells. For dem ble det lengre avstand til Lillehammer.

Lokalt var Amund Tande den mest tale- og skriveføre. Han kjempet en ærerik kamp, selv om han satt utenfor de politiske posisjoner da hovedslaget sto. I lokalpressa hadde man merket seg at noen arbeidet iherdig for å beholde martn på Stav. Lillehammers Tilskuer var av dem som mente at kreftene kunne vært bedre anvendt. Deres innsats var likevel ikke helt forgjeves. De som noen år seinere skulle kjempe til seg martn i bygda igjen, hentet nok mye av sitt engasjement fra deres argumentasjon. .........

64

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Siste hesteutstilling på Mosvollen gikk av stabelen i 1886. Men martn på Stav hadde sine egne argumenter og ville holde stand av seg selv, mente mange. Ei gruppe undertegnet som «hestekjøpere» da de skriver et lett irritert innlegg i Gjøvik-avisa Samhold i 1887. De var forbauset over den tvil som hersket blant en del vognmenn i og omkring Kristiania, om martn dette år skulle foregå på Stav eller på Lillehammer. Utstillinga var vitterlig flyttet til Lillehammer, fastslo de, og dermed selvfølgelig hestemartn. De benyttet anledningen til å oppfordre alle hesteoppdrettere og handlende til å møte fram på Smestadmoen. De hadde ikke tid til å reise lenger nordover dalen, hevdet de. Dette skulle vise seg å være en utbredt holdning.

Forvirringa var skapt av amtmannen selv. På spørsmål fra Norsk Landmandsblad hadde han nemlig svart ganske riktig at Stavsmartn ikke var nedlagt og at det ikke var berammet martn på Lillehammer i forbindelse med utstillinga. Han antok derimot at noe hestehandel ville foregå under og etter utstillinga. Avisene og mange andre antok at martn ville følge etter utstillinga til Lillehammer. Det gjorde den.

Forholdene var lagt til rette på Smestadmoen med binderekker for salgshest. Der var det beite, stallrom og losji på de nærmeste gardene og i byen. Fogden utstedte til og med en politiplakat der det under utstillinga ble innført forbud mot oppstilling og stopp med hester, og folkeansamling i vegbana og vegkanten. Fartsgrensa ble satt ned til skrittgang på hovedvegen nær plassen. Forstyrrelser for ferdselen langs hovedvegen var ett av de sterkeste argument for å flytte martn fra Holmen til Stav i 1858.

Problemet ble dermed løst. Når de nå flyttet til Smestadmoen oppsto det igjen, uten at det ble brukt som argument i den omfattende prosessen.

Tidligere er det nevnt at martn ble gående under navnet Stavsmartn også de årene den foregikk i Holmen. Nå framkommer igjen styrken i foretaksnavnet Stav. Direksjonen for dampskipene på Mjøsa annonserte sine avganger til martn i avisene. Så seint som i 1892 opererte de i Lillehammers Tilskuer med overskrifta Til Stavsmarked i feite typer. Det var det sjette året med martn på Smestadmoen.

I 1887 ble det bare en amputert martn på Stav, men det møtte flere med salgshest også der. Blant dem to østerdøler som hadde tatt vegen over fjellet med 10 hester. De ble liggende på Stav i to dager uten å få solgt en eneste hest før de dro videre til Smestadmoen. Nissen på lasset denne gangen var martnestradisjonen på Stav.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

65

Slik kan stemningen ha vært på Stav i 1887. Da ble det ingen skikkelig martn. Men bildet er fra 1964. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

HESTEUTSTILLINGA 1859-1886 De siste få årene har det vært føllutstilling på Stav under martn.

Det er et publikumsvennlig innslag som fører mer hest til Stavsmartn enn det antall salgshest som ellers samles nå til dags. Innslaget føyer seg dessuten perfekt inn i en rik tradisjon med utstilling under martn. Statens hoppeutstilling gikk under Stavsmartn i 1957 bare som gjestevisitt det ene året i forbindelse med at den skulle flyttes permanent fra Smestadmoen til Stampesletta. Men søkes det tilbake til 1886, ligger det der 26 år med Statens hesteutstilling på Mosvollen i martnesuka, i tillegg til den første på Mælumsvollen i 1859. Det har vært arrangert mange andre utstillinger på Stavsplassen, men de faller utenfor her, da de ikke ble avholdt sammen med martn. .........

66

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Vi kommer ikke utenom svensken Johan Lindequist, som ble ansatt som statsagronom i 1855. Han gikk straks i gang med å organisere avlsarbeidet på hest. Hesteutstillinga ble et viktig redskap i dette arbeidet, og den ble lokalisert til Tretten samtidig med Stavsmartn. Det falt helt naturlig, da den måtte ligge i dølahestens eget rike. At den ble liggende inntil Stavsmartn var like naturlig, med den posisjon den hadde fått.

Lindequist hadde allerede utpekt dølahesten som den beste hesterase i landet. Han ville utvikle rasen i dalen for å få fram et tilstrekkelig antall glimrende hingster for utstasjonering i hele landet. Han aktet å få slutt på den vilkårlige avlen som pågikk med løshingster på fjellbeite. Han ville at staten skulle leie eller kjøpe ei av de beste sætre i dalen der premierte hopper fritt kunne oppvartes av den mest utmerkede hingst som kunne oppdrives.

Han ønsket på statens bekostning å avvikle hesteutstilling under Stavsmartn der verdige dyr skulle premieres. Dette var hans agenda da han steg inn i stua på Stavshaugen under Stavsmartn i 1859. Der hadde han sørget for å samle to representanter fra hver bygd i dalen, alle oppnevnt av de respektive formannsskap. Hans planer fikk her full tilslutning under møteledelse av selveste amtmannen. Han fikk dermed ledende skikkelser fra hesteoppdretternes egne miljø på sin side. Et viktig grep for å få nyordningen til å fungere i praksis.

Lindequist fikk det som han ville etterhvert, men denne første utstillinga i 1859 hadde ikke status som statsutstilling.

– La oss beholde det bestående, sa de gamle skjeggubber, og så dypsindige og kloke ut. Det var den sarkastiske kommentaren til at staten hadde stilt seg negativ til å delta i slike nymotens påfunn. Derfor hadde han henvendt

Et bilde fra ei hesteutstilling på Stavsplassen i 1940-årene kan illustrere noe av det som foregikk på Mosvollen, men der foregikk det mer samlet inne i Stallringen. (Utlånt fra Inge Fonstad.)

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

67

seg til Selskab for Norges Vel for å få midler til premiering ved denne første utstillinga. Deres motto var å utvikle næringslivet. De kastet seg uti det med 500 spesidaler. .........................................................................

Mye av begrunnelsen for opprettelsen av utstillinga er samlet i amtsdyrlege Stenersens tale etter premieutdelinga på Mosvollen i 1877. Han ble referert slik i Lillehammers Tilskuer: – Naar et Land havde en god Hesterace, eiede det en Kapital, som baade det offentlige og den private havde al Opfordring til at røgte og pleie, forat den kunde bære saa store Renter som muligt. Vi havde i vor gudbrandsdalske Hest en udmærket Race, der var anerkjendt næsten over hele Europa. I Sverige opnaaedes langt større priser paa norske Heste, end for fremragende Blodsheste. Man havde der forsøgt Krydsning med Ardennerheste, men dette havde faldt uheldigt ud, og nu var man igjen tyet til den norske Hest. Dette var Kjendsgjerninger. Det var derfor stor Opfordring for alle og enhver til at arbeide for at bevare og befæste vore Hestes Egenskaber, saa at man tilslut kunde komme saa langt, at de virkelig fortjente Navn af en Race. En god Avl og et godt Opdræt maatte gaa Haand i Haand, ja det sidste var det vigtigste af alt. Desverre var der baade mod Avlens og Opdrættets simpleste Love her i Landet i den Grad syndet, at dersom vi ikke havde havt vore herlige Fjeldbeiter, vilde vor Hesteavl for længe siden gaaet tilgrunde. Efter nærmere at have paavist de Feil, hvori man havde gjort sig skyldig, og hvorledes man skulde undgaa dem for Fremtiden, udtalte Hr. Stenersen paa samtlige Prisdommeres Vegne sin Glæde over, at man iaar dog havde seet Tegn til, at Opdrætterne havde begyndt at bevæge sine Heste. Det havde ikke iaar som før hendt, at der blev ført frem Heste, som bogstavelig ikke havde lært at bruge sine ben.

Høytidelighetene endte med at Hr. Landbrugsdirektør Smit utbrakte et leve for prisdommerne, bestyrelsen, utstillerne og enhver som hadde interessert seg for utstillinga. Og – Solen sank over Den 18de Almindelige Norske Hesteudstilling ved Stav. .........................................................................

.........

68

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Mælumsvollen lå nede på sletta i høyre del av bildet. I bakgrunnen ser vi jordet i Holmen og Sundhaugen. (Utlånt fra Janna Glomstad.)

MÆLUMSVOLLEN Den første utstillinga i 1859 foregikk på ekserserplassen Mælumsvollen.

Det viste seg at «de høye vedkommende» ikke hadde innvendinger mot å bruke plassen til annet formål, slik Lumholz og Jevne antok da de undersøkte alternative arenaer for martn noen år tidligere. Men her hadde de heller ikke til hensikt å oppholde seg permanent med arrangementet. Det ble med dette ene året.

For dommerne var det bygd et podium som for anledningen var dekorert med løv. Her fungerte ei stor løvhytte som sekretariat. Ei volte, 20 meter i diameter, ga plass for visning av hestene. Hele plassen, 180 meter lang og 60 meter bred var inngjerdet med et 1,80 meter høyt gjerde. Til stor skuffelse for mange ble det krevd inngangspenger av publikum, men reaksjonene ble så sterke at det etter sigende aldri gjentok seg.

33 hingster og 23 hopper ble vist, flest fra Fron og Gausdal. Flere av hingstene hadde allerede ry som avlshingster, blant andre Veikle-Balder og Olstad-Svarten. De trakk alene et stort publikum. Veikle-Balder var avkom i tredje ledd etter den sagnomsuste engelske fullblodshingsten Odin som hadde kommet hit i 1834.

Andre dag av utstillinga var det premiering av hestene. For Lindequist var festivitas, pomp og prakt viktige virkemidler for å gjøre utstillinga attraktiv. Her var taler og defilering. Han hadde engasjert vår lokale militærtambur, Johannes Olsen Holmen, til å lede an i prosesjonen med premierte hingster og hopper. Hingstene var ganske sikkert kåte nok i utgangspunktet. Og idet Holmen lot trommestikkene falle med sikker, militær kraft, slo de seg helt vrange. De reiste seg på to bein og slo bakut.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

69

Fullstendig kaos oppsto. Det ble ingenting av at paraden passerte podiet med de stolte, høye herrer. Hele paraden måtte oppgis. Og Johannes måtte nøye seg med å underholde et mye smalere publikum med sin musikk borte i et bjørkeholt like ved.

Det var denne andre utstillingsdagen at Aasmund Olavsson Vinje dukket opp og holdt sin mye omtalte fésjåtale på Mælumsvollen, hvor han skamroste dølene og dølahesten. Her hadde han et stort og lydhørt publikum som sa seg mer enn enig. Han ble godt mottatt, denne uredde, humørfylte og festlige karen. I all hast var noen kasser stablet sammen som talerstol. Kristian Ouroms far var 17 år den gangen og husket mannen som en skranglete fyr med et pjuskete ytre. Kristian skriver: – Han vranga av seg skreppa, denne underlige skruen i fakter og ord, men at han hadde vett i skolten, det skjønte alle.

Johan Lindequist lyktes etterhvert i å få myndighetenes velsignelse for sin utstilling. En mer permanent utstillingsplass måtte opparbeides.

Mælumsvollen var fortsatt noen år i bruk som ekserserplass, og valget falt derfor på Mosvollen, noen hundre meter lenger nord.

Det bør være plass til et lite sideblikk til Mælumsvollens historie, mens utstillinga er på flyttefot til Mosvollen. Mælumsvollen var årsaken til at sersjant Peder Ravnum fra Fåberg i 1840-årene bosatte seg på Tretten. Som om alt hang sammen den tida, giftet han seg i 1847 med Karen Erlandsdatter, datter av tidligere eier av Stav, Erland Torgersen. De sto for den utbygginga i Formo fra 1848, som etterhvert skulle dekke så sentrale funksjoner i bygda.

Mælumsvollen var tatt i bruk som ekserserplass for det Ringeboeske Compagnie i 1830. Kompaniet omfattet Tretten, Fåvang og Ringebu. En kar fra Fåvang som hadde eksert her i 1830-årene, fortalte om en tragisk hendelse på turen sørover den gangen. De rodde Losnavatnet fra Fåvang til Tretten. I båten var det 45 stykker, blant andre en ung gutt fra lenger nord i dalen som han ikke kjente. Han satt bakerst og så svært sturen ut. Han sa ikke ett ord på hele turen. Da de nærmet seg Bådstø, reiste han seg og stupte uti. Det lyktes ikke de andre å redde ham. Han var nok fryktelig redd for å komme i militærtjeneste.

På Mælumsvollen sto et laftet telthus, oppsatt her i 1841, men visstnok flyttet hit fra Ringebu. Bygningen ble revet og flyttet til Jørstadmoen der den ble satt opp igjen like ved fjøset på Søre Onsum og tatt i bruk som offisersforlegning. Der ble den stående under navnet Mælumsboden. I 1922 ble det foretatt en del innendørs ombygging og deretter fungerte bygningen som messe for underoffiserene med spisesal i første etasje. Fra sommeren 1945 var Mælumsboden i flere år benyttet som bolig for befalsfamilier inntil den ble revet i 1962 og gjenreist i Øyerfjellet som privat hytte.

Det finnes i dag ingen håndfaste kulturminner fra denne fliken av vår historie. Mælumsvollen er bare et sted i landskapet hvor kunnskapen om dens eksistens kan plasseres. Vi er av og til dyktige til å skjule våre spor. Det lider også deler av martneshistoria under.

.........

70

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Mosvollen ble skoleplass da Aurvoll ble tatt i bruk i 1915. Slik så den ut i perioden 1965-1987, hundre år etter at dette var arena for hesteutstillinga. (Foto: Odd Bjerke.)

MOSVOLLEN Planene for bygg og anlegg på Mosvollen ble lagt ut på anbud. Amund Tande fikk tilslaget. Knut Morterud på Lillehammer forlangte 2.200 spesidaler, mens Amunds forlangende var på 1.500. Det påløp noen ekstraarbeider undervegs, verdsatt til 200 spesidaler. Tandes utgifter viste seg faktisk å ende på 2.200 spesidaler.

Amund var i ettertid ikke videre tilfreds med økonomien i prosjektet.

Han sto selv for arbeidsledelsen og måtte holde arbeiderne i kosten, da det ikke var mat å få kjøpt hos den eneste «ubetydelige» landhandler i bygda, på Stav. Johan Krukhaugen var bare guttungen, men var med å bære mat fra Tande til karene på Mosvollen. Han fortalte at det ikke var småtteri som gikk med. Amund benyttet både gardens egne arbeidsfolk og innleid mannskap.

Arbeidene omfattet kontorbygning, gjerder og staller. Stallene var den velkjente, firkantede Stallringen som seinere ble flyttet til Stavsplassen, og som fortsatt befinner seg der. På Mosvollen lå ikke Stallringen spesielt værhardt til, men deler av taket blåste av tre ganger. Hadde det ikke vært for at reisverkstolpene rakk en meter ned i jordbakken og var forsterket med skråband, ville det hele rast sammen. Etter idé fra Lindequist forsterket Arne Roen konstruksjonen ved å hekte taket til stolpene med jernhaker.

Trolig var det dette som ble gjort i 1874. Det året ble det nemlig gjort utbedringer på taket.

Høsten 1861 var det klart for utstilling på Mosvollen. Den gikk under den pompøse betegnelsen – Den Anden Almindelige Norske Hesteudstilling ved Stav. Den var nå statsutstilling. Gardsnavnet Stav ble knyttet til tittelen.

Det hadde sammenheng med det renommé gardsnavnet hadde i vide kretser knyttet til hest. I mange år framover sto hele bygda i hestens tegn disse PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

71

dagene. Folk og hester valfartet mellom Stav og Mosvollen. Det skuet som møtte publikum på Mosvollen, måtte gjøre inntrykk. Utstillinga foregikk i slutten av august, og det var derfor ikke behov for lukkede staller.

Stallringen sto åpen uten frontvegg og dører. En besøkende omtalte etterpå det han så som en hingstevrinskende araberleir med sine rike farger og brokete folkeliv. Ikke engang det rike England hadde så hensiktsmessig utstillingsplass, skal Lindequist ha uttalt. Han visste hva han snakket om.

Han hadde oppholdt seg der for å studere deres avlsarbeid.

Hvordan plassen ellers var utnyttet og organisert er ikke kjent i ettertid. Grunneieren på Mo reiste en stor restaurantbygning med dansesal like inntil plassen. Den ble i mange år innvilget skjenkerett for øl og vin, og da skulle ingenting mangle. Det måtte være denne restauranten som for en guttunge omkring 1880 fortonte seg som to gamle brakker borte i skogen på andre sida av vegen. Han fortalte til avisa Dale-Gudbrand i 1944 at de der solgte kaffe og kaker. Den brakkelignende konstruksjonen omtales som salon og restaurant i herredsstyreprotokollen når den ble tildelt skjenkerett. Det er ikke mer enn å forvente. Heller ikke i dag ville de lett tildele skjenkerett til ei brakke.

Utstillinga på Mosvollen synes å ha hatt økende tilslutning framover 1860-årene og trolig nedadgående tendens i 1870-årene. Men det er neppe årsaken til at spørsmålet om flytting til Lillehammer etterhvert ble reist.

Som nevnt annet sted var argumentene av ulik kvalitet og tyngde, men det mest festlige sto trolig hesteavlsbestyrer og statsagronom Edv. Kjekstad for. Han hevdet at lufta var så mye bedre her oppe i dalen enn ved Mjøsas nordende. Da som nå hadde slike spørsmål lett for å koke ned til et spørsmål om kostnader. Det var denne taktikken Amund Tande la an. Som byggmester og med stor pondus la han fram en utredning der installasjonene på Mosvollen ikke lot seg flytte til overkommelig pris. Det skulle vise seg at de enkelt lot seg flytte til Stav, men det er knapt verdt å nevne her.

Alle argumenter til tross. Siste statsutstillinga på Mosvollen gikk av stabelen i 1886.

.........

72

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

NEDTUR

VENDES TIL OPPTUR

Mens martn oppholder seg på Smestadmoen noen år er det rom for et lite overblikk over situasjonen. På Tretten ble det 6 år uten martn. Fra 1888-1893. Hesteutstillinga forsvant ut av bygda i 1887 og Stavsmartn fôr året etter. Stemningen var nedtr ykt og bygda ble preget av tapet. Men ikke lenge. Mange hadde andre ting fore. Et tettsted var under utvikling i Stav. Snart ble det kjent at det endelig var bestemt å bygge jernbane mellom Hamar og Otta med første byggetrinn til Tretten. Anleggsarbeidet skapte stor virak. Og distriktet ble grepet av optimisme.

Under arbeidet med framføring av jernbane til Tretten og videre nordover, losjerte mye anleggsslusk i tettstedene og gardene nær bana. De oppholdt seg i bygda også etter ferdigstillelsen til Tretten i 1894. Da ble det martn i bygda igjen. Slusken var fortsatt et par år i arbeid på strekningen nordover fra Tretten. Under martn kunne det ofte oppstå konflikter mellom slusken og martnesfolket. De kunne møte opp i hundretall på martn den tida anlegget sto på. De gjorde inntrykk både på guttunger og gifteferdige jenter. Fine og flotte som de var i blådresser og blomstrete halstørklær i ruvende farger stukket ned under vesten.

Utviklinga av tettstedet Stav satte ny fart med etableringer av småindustri og håndverksbedrifter. Etter at jernbana var åpnet dukket et helt nytt tettsted opp på Tretten, Stasjonsbyen. Det store hamskiftet nådde sitt høydepunkt med jernbana. Folks hverdag ble endret. Anlegget ga arbeidsplasser med den følge at utvandringa til Amerika stanset helt opp for ei tid.

Sosiale mønstre ble forandret som følge av ny bosettingsstruktur, men også fordi det kom sterkere impulser fra byene. Det dukket opp kaféer i stort antall, ett av de mest spennende element i omstillingsprosessen. Mange flere fikk langt oftere ærend til sentrum. Noen fikk ventetid, mens andre valgte å ta seg ventetid. Da ble kaféene gode å ty til. Det vokste raskt fram en sterk kafékultur, noe enkelte miljø selvfølgelig heller valgte å betrakte som ukultur.

En av dem som kastet seg inn i den nye tida med stor entusiasme var den tidligere gardbrukeren og ivrige hestekaren Erik Klæva. Han hadde skodd seg både på garden og på etablering av mølledrift og sagbruk. Han var nå brukseier, forretningsmann og gauve i bygda. Han er blitt stående som den viktigste drivkrafta bak oppstarting av martn på Stav igjen i 1894.

Det var slett ikke tilfeldig at det ble samme høst som jernbana sto ferdig.

Jernbanefrakt skulle bli en vinner også i forhold til martnestrafikken.

Foreløpig bare sørfra, men strekningen til Otta åpnet to år seinere, til stor lettelse for ferdselen også nordfra. Det ble tilløp til klondikestemning i PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

73

bygda. De lokale gauvene, med Erik Klæva som den ene, fikk problemer med å frigjøre sine stambord på kaféene.

VED ET ÅRHUNDRESKIFTE

Det trengs et lite tilbakeblikk til Stavsplassen og Stavsmartn slik den utviklet seg. Det startet i det små.

Kanskje dekket gardsbygningene på Stav behovet for losji og servering ei tid. Flere og flere måtte ta inn på andre garder i bygda. Da martn ble autorisert fra 1858 hadde den de siste årene vokst seg stor og den ble raskt enda større.

Særskilt utbygging myntet på martnestrafikken ble igangsatt på Stavsplassen. Restaurasjonen eksisterte fra 1860-61 til omkring 1902. Sjalongen fra 186768 til 1894. Dansesalongen inntil Sjalongen fra før 1878 til omkring 1900. Den store bygningen i Bådstøhaugen noen få år inntil den ble flyttet i 1873-74.

Finnsandsalongen fra før 1872 til etter 1884. Og kanskje sto Brennevins-Erik for tvilsom servering ei tid Erik Samuelsen Klæva omkring 1880, men det var trolig ikke mer enn det (1838-1918) var fødemange andre også sto for. Enten det var under disk rådsmann på Klæva, eller bak hushjørner. Den store Restaurantbygningen brukseier, entusiast og martneskar. Han med dansesal på Mosvollen må heller ikke glemmes. sto bak etableringene Den kom opp først i 1860-årene og var i bruk til 1886. i Eriksrud.

Man skulle tro at dette måtte dekke behovet, men (Foto: Joh. Thorsen, Christiania. Utlånt fra det gjorde det ikke. De tok inn losjerende over hele Kristine Gunstad.) bygda. I særlig grad gjaldt dette de nærmeste, som de store våningshusene i Bådstø, Stavshaugen og Mo. Et iøynefallende trekk ved opplistinga foran er at det mot slutten av 1800tallet forsvant flere tilbud på selve Stavsplassen og dens umiddelbare nærhet. Dette kan delvis forklares med at Stavsmartn i 1887 forsvant til Smestadmoen på Lillehammer sammen med utstillinga. Men den kom tilbake. Forklaringa blir derfor like mye at andre tilbud dukket opp i tettstedene Stav og Stasjonsbyen. Mange satset også i det små på losji og servering av mat og drikke i sine hjem under martn.

På Stavsplassen var det bare Restaurasjonen og Dansesalongen tilbake da de greide å tilkjempe seg Stavsmartn igjen fra 1894. Det klarte seg vel på et vis de første årene, men igjen viste Stavsmartn muskler, og vokste seg større år for år. .........

74

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Da Ole Jensen Fonstad kjøpte Stav i 1897 skulle det kunne antas at det falt i hans lodd å erstatte den kapasiteten som hadde gått tapt både med servering og losji. Men det skjedde ingenting før han i 1903 kunne presentere en ny restaurantbygning. Det er grunn til å undres hvorfor han benyttet tømmeret fra Restaurasjonen lenger nede på plassen og materialene fra Dansesalongen. Man skulle tro at det var behov for dem begge i tillegg til nybygget. Svaret er nok at det nå var tilstrekkelig kapasitet ellers i sentrumsområdet.

TETTSTEDUTVIKLINGA I kildene kommer det fram tall som tyder på at tilstrømningen til martn raskt kom opp i det antall som var vanlig før 1887. Etterhvert som tettstedet Stav og seinere Stasjonsbyen fra 1894 vokste fram, var det blitt rikelig med plass til losjerende flere steder. Gjestehus og hotell dukket også opp. Først Hotel Losnaos og etterhvert flere.

Derfor er det grunn til å se litt nærmere på utviklinga av tettstedene i bygda. Den henger sammen med martneshistoria. I Kristian Paalsruds bok «Et bygdesentrum blir til» gis et detaljert innblikk i det som skjedde. Her settes fokus på enkelte viktige utviklingstrekk. Tettstedet ga etterhvert et utvidet tilbud til de som oppsøkte Stavsmartn.

Tettstedutviklinga startet så smått omkring 1870, og satte fart etterhvert. På sørsida av Moksa og et stykke oppover Kveinndalen kom ei rekke etableringer. Ei rivende utvikling omskapte også dette lokalsamfunnet til det ugjenkjennelige i løpet av en periode på tre-fire tiår. Blant enkeltpersonene som sto bak viktige etableringer befinner det seg relativt mange innflyttere sammen med lokale entusiaster. De hadde idéene, kvalifikasjonene og ressursene med seg til bygda. Og nissen på lasset var her det store hamskiftet.

I folketellinga i 1865 var industrialiseringa ennå ikke påbegynt her. Alle med tilhold på Stav eller på underbruk av Stav hadde kun jordbrukstilknytning.

Sagbruket var på dette tidspunkt bare gardssag. Det var imidlertid noen unntak. Det ene unntaket var to møllere i losji på Stav, Simen Jonsen og gausdølen Johan Olsen.

Møllebruket i Stav var på dette tidspunkt det eneste som lignet industri, selv om slik virksomhet også tilhørte det gamle bondesamfunnet. De betraktes som unntak fordi det er snakk om leiemaling med særskilt mannskap. De drev spesialisering. Dette var det nye med industrialisering i forhold til det gamle bondesamfunnet. Der dekket hver enkelt flere funksjoner, og utførte et sett av oppgaver. Stavheim Mølle hadde begynt å ta hånd om større kvanta leiemaling av korn enn det som tidligere var vanlig på de mange gardskvernene. Et annet unntak kan være drifta av stampe like bak sagbruket i Stav. Stampehuset er nevnt allerede i 1840-årene.

Landhandleriet som Ole Jakob Sæther hadde drevet, lå nede i 1865, men her hadde det selvfølgelig vært ansatte i ny næring. Elling Manstads funksjon som dyrlege bør også betraktes som noe nytt i forhold til det som fantes i det gamle bonde-

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

75

samfunnet. Likevel har tellinga på Stav i 1865 alle trekk av å tilhøre det gamle bondesamfunnet.

Den mye omtalte Thore Bjerke kjøpte Stavsplassen i 1865 og garden Stav i 1869. Han skulle bli ei av drivkreftene i den utviklinga som nå fulgte, uten at han skal tillegges ære for alle etableringene. Han var foretaksom og omtales som en karaktersterk mann. Thore bodde ikke fast på Stav, men oppholdt seg mye her. Han holdt til på et lite rom i øvre bygningen når han var på garden. Kona og familien var nesten aldri på besøk.

Da Thore kom på plass ble Stavheim Mølle den første byggeklossen.

Nærmest som en grunnstein i arbeidet med å bygge det nye tettstedet Stav. Da blir det et tankekors at mølla ble den siste klossen som ble revet etter flommen i 1995.

Dermed var nesten alle spor etter storhetstida fjernet.

Folketellinga i 1875 viser at det nå var etablert lege, poståpneri, bakeri og fargeri på Stav. Og mer skulle komme. Legene skulle etter tur holde til på Stav til etter 1900. Thore Bjerke brakte noen fagarbeidere, tjenerskap og andre med seg til Stav fra sine hjemtrakter, Furnes, Ringsaker, Vang og Løten. Men mange ble også rekruttert lokalt.

I årene som fulgte dukker det i kildene opp flere bakere, møllere, handelsbetjenter og sagbruksarbeidere. Blant de som kom raskt på plass var håndverkerne.

Det var verksteder for skomaker, smed, skredder og snekker. Til og med Ole Stalsberg etablerte seg først i Stav med sin vognmannstrafikk før han flyttet til Stasjonsbyen da den vokste fram seinere.

I 1866 hadde Just Broch etablert manufakturforretning på Stavshaugen, men hans forretning kom under hammeren bare to år seinere. På auksjonen ble det blant annet solgt over 100 hodetørklær og stoffer i alle kvaliteter. Tretten Handelsforening ble etablert i 1871 i leide lokaler i Bådstø, men kom raskt i egne lokaler i Stav.

Tomtekontrakt på ett mål mellom Thore Bjerke og Tretten Handelsforening ble tinglyst i 1872 mot årlig avgift. I dette forretningsbygget bodde i 1875 handelsbetjentene Ole Arnesen Paulsrud og Ole Jensen Fonstad. Sistnevnte ble fra 1880 bestyrer av Foreninga og kjøpte seinere garden Stav. Han ble dermed den første «martnesgeneral» i rekka med fire i Fonstadfamilien.

På Foreninga bodde i 1875 også Ingeborg Monsdatter Viker som husholder for de to, men samtidig oppgis det at hun levde av bevertning. Ingeborg var søster av Erik Monsen Bådstø. Hun ble den første som trådte fram i kildene som spesialisert kaféjente i bygda. Kafékulturen skulle komme til å blomstre framover, og ble på sett og vis et viktig kjennetegn på den nye tida. Også fordi det forteller noe om ei ny omgangsform. Kaffeserveringa var slettes ikke ny, men det oppsto nå spesialiserte kaféer. Tidligere hadde enkelte husholdninger solgt kaffe ved sine egne kjøkkenbord. Det ble stor trafikk på kaféene på messesøndager. Mange tok turen innom på veg til kirke, og enkelte pratet seg helt bort. De kom ikke lenger enn til kaféen, eller i beste fall for seint til messe. Snart kom det påbud om å stenge kaféene på messesøndager.

I flere år var kaféen på Foreninga den eneste i Stav. Men så satte Thore Bjerke opp et hus på sagtomta like nord for Foreninga. Dette ble den etterhvert så kjente Ingeborg-kaféen, der Ingeborg Monsdatter ble den første i ei rekke med flere vertinner med navnet Ingeborg. Kaffe-Ingeborg ble en sentral skikkelse i miljøet.

Alle forholdt seg til henne. Det er vel derfor den temperamentsfulle kjerringa gikk

.........

76

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

under så mange kallenavn. Det var Kaffe-Svarta, Tante Bisk, Ingeborg på Hjørnet, Monsa og flere. Til og begynne med het kaféen Trassopp på folkemunne. De mente den ble igangsatt på trass av Thore Bjerke på Stav med tilnavnet «fortære meg», i konkurranse med kaféen på Foreninga. Tilnavnet hadde han fått fordi han var så dyktig i bannskap. Han var en besluttsom mann og etterlot ingen tvil når han rett som det var styrket sine argumenter med «faen fortære meg». Ingeborg-kaféen var med i gardhandler på Stav på 1890-tallet.

Sammen med andre kaféer i området var dette et viktig tilbud til martnespublikum. Flere av kaféene solgte varm mat under martn. Men folks evindelige kaffedrikking ble også ansett som et tilnærmet rusproblem. Samtidig var det selvfølgelig et atferdsproblem i og med at det ble fritid av det. Sogneprest Ola Ulsteen kom med et hjertesukk i 1897: – Men har bruken av rusdrikk avtatt så har bruken av kaffe økt. Ikke blot i Husene, men ogsaa i de med Landhandlerierne forbundne Kafferestaurationer nydes Kaffe, ofte mange gange om Dagen. Og Kaffe ansees ikke for at være god, medmindre den laves stærk.

Med jernbana ble Tretten stasjon en viktig arena for ferdselen til og fra Stavsmartn. Trolig ikke det første året, i 1894, for da manglet fortsatt bru over Lågen. Den ble åpnet for trafikk våren 1895 og utgjorde et løft for martnestrafikken.

På få år ble et helt nytt tettsted utviklet i stasjonsområdet med tilsvarende tilbud som i Stav. Til tross for dette fortsatte nyetableringer å komme i tettstedet Stav.

Omkring århundreskiftet 1900 var det stor aktivitet og mange sysselsatte i Stav og oppover Kveinndalen. Det var Moksa som ga sving på hjulene og liv til det meste av virksomhetene. Elva som et hundreår seinere selv skulle slette nesten alle spor.

Det var ei blomstringstid helt uten sidestykke i bygdas historie når tettstedet Stav og Stasjonsbyen sees under ett. I Stav var det stampemølle, fargeri, frørenseri, smie, snekkerverksted, skredder, manufaktur, strykeforretning, systue, sagbruk, høvleri, mølle, skomaker, bakeri, dampmeieri, forretninger, forsamlingssaler og kaféer. Og her kom flere konkurrerende i de bransjer som allerede var etablert. Her var sysselsetting for både mestere og drenger. Her traff man på malersvenn, brukseier, veverske, lege, sypike, vognmann, kaféjomfru og handelsbetjent. Bosettinga i tettstedet Stav økte stadig. Bortimot halvparten av dem var født utenbygds.

Innflyttere bidro i vesentlig grad til å utvikle dette nye samfunnet.

Tross alt dette nye må de ikke glemmes, de som fortsatt hadde sitt virke i jordbruket. På Stav var det behov for slike. Det foregikk spesialisering i jordbruket.

Nå kom det tilbud fra profesjonelle håndverkere i bygdas tettsted. Bøndene oppsøkte dem med oppdrag. Dette var håndverk som tidligere ble utøvd på hver enkelt gard eller som byttearbeid med naboer som kunne faget bedre. Noen var bedre enn andre i de enkelte fag. Dette ble utnyttet også i det gamle bondesamfunnet. Det nye var at det etablerte seg spesialister som tok så mange oppdrag at de ble mestere i sine fag. De fikk ressurser til å ta i bruk nyere teknologi i mye større grad. Det er dette som kalles industrialisering. Når de foretrakk å etablere seg sentralt for å være lettere tilgjengelig, ble det tettstedutvikling av det.

De personer som til daglig hadde sitt virke i sentrum var i stor grad også aktører under Stavsmartn. Med så stor tilstrømning som martn hadde på denne tid, vrimlet folkelivet gjennom hele sentrum. Martnesfolk hadde og behov for de tjenester tettstedet kunne by på. Så lenge de oppholdt seg i bygda ble det i alle fall behov for barbering.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

77

Nedre del av tettstedet Stav sett mot sør i 1916. Øvre del, industriområdet, ligger lenger til venstre oppover Kveinndalen. I forgrunnen Stav Sag. Lenger vekk fra venstre Bastugua, H.A.Nustads forretningsgard, Hagensbygningen, Ingeborgkaféen og Fossbergbygningen. Enda lenger vekk en låve som sto igjen etter husmannsbruket Tjøynnet, Elvestad under oppføring, og bygninger i Formo. (Utlånt fra Ole Johan Elvestad.) .........................................................................

Kristian Paalsrud refererer ei historie i boka «Et bygdesentrum blir til», selv om den nok er av litt nyere dato: Hans Bjørnstad hadde skomakerverksted i Tatergata i Stasjonsbyen.

Han var ikke verre på det enn at han tok på seg både hårklipp og barbering. En martneskar kom innom og satte seg til å vente. Hans reiste seg fra sin lest og gjorde seg klar. Med bekk på hendene tok han til å stryke barberkniven fram og tilbake over lærreima. Hans nynnet og sang mens han kvesset kniven, og til slutt utbrøt han: – Enda er ikke alle Jomsvikinger døde!

Naboen Aleksander Rønning satt tilfeldigvis også her i en krok. Spilloppmaker som han var, ville han spille dem et puss. Akkurat da Hans sa dette om jomsvikingene, spratt han opp og sprang på dør, idet han ropte: – Nå får'n att ei ri!

Den stakkars fremmede martneskaren tok det på alvor og ble skremt.

Han spratt opp, han også, og tok kuten ut av døra.

Det ble ingen barbering på Hans den gangen. En ubarbert martneskar avla ham neppe et nytt besøk. .........................................................................

Forløpere for velferdssamfunnet ble etablert ved århundreskiftet 1900. De første ble tilgodesett med offentlig pensjon og det ble bygd badstue i Stav. Nesten som krona på verket kom Gustav Thoruds elektrisitetsverk i drift den 24. oktober 1908 som det første i bygda og ett av de to-tre første i dalen. Det ga 16 hk og drev sagverket om dagen og ga lys om natta. Det mye mer omtalte og større Solheimsverket kom i drift året etter. Seinere kunne Moksa Kraftstasjon etterhvert forsyne hele bygda med elektrisk strøm.

Tettstedet innebar grunnleggende endringer i folks levesett, og jernbana endret folks mulighet til å reise på enklere og raskere vis. Bilen gjorde også sin spede

.........

78

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

En del av tettstedet Stav sett mot vest en gang mellom 1902 og 1907. På venstre side av Stavshauggutua ligger Handelsforeninga med Fossbergbygningen bak. Sentralt i området på mer enn en måte ligger Ingeborgkaféen. På høyre side ligger Fransstugua nærmest. Videre Thorudseinere Nystedbygningen og Stav Sag. I bakgrunnen gardsbygningene på Stav og Fonstadbygningen lengst vekk. (Utlånt fra Odvar Nustad.) .........................................................................

Ei historie fra 1919 leder oss tilbake til Stavsmartn. Det er nevnt at martnesfolk også benyttet tjenestetilbudet i tettstedet rundt martnesplassen. Samvirkelaget holdt til i Fossbergbygningen og her skjedde det en gang noe spesielt. Det var naturlig at martnesfolk hadde behov for å låne telefonen, men at kontoret skulle bli forvandlet til kirkerom kunne trolig ha skjedd bare under martn.

Det var kommet et stort følge sigøynere til martn. En av martnesdagene fødte ei sigøynerkvinne en unge. Det stolte foreldreparet kom til samvirkelaget for å ringe til presten og tinge dåp. Jon J. Paulsrud var bestyrer, og de fikk selvfølgelig låne telefonen. Presten ville døpe ungen, men han syntes det var uråd å fyre opp hele kirka bare for det. Dermed ble det til at dåpen skulle foregå på kontoret på samvirkelaget. Det resterende gjengis slik Jon Paulsrud er referert i Klokkeklang i oktober 1980: – Utan videre la ho det nyfødde barnet i armane mine, fortalde Paulsrud, for at eg skulle få den æra å bera det fram. Ja, eg så gjorde etter eg hadde fått visst namnet. Så auste presten vatn på hovudet til det mørke, vakre barnet og gav det namnet Josef Buccolo. Det er nok einaste gongen det har vore dåp på Tretten Samvirkelag! .........................................................................

inntreden i bygda i 1896, da landets første rutebil startet trafikk mellom Tretten og Ringebu.

Det gjensto fortsatt mange steg mot det samfunnet vi kjenner i dag. Likevel var de store endringer tilbakelagt her. Det som skjedde seinere ble mer eller mindre videreutvikling av trekk som fantes allerede omkring 1900. Alt skulle bli større og bedre. Tettstedene Stav og Stasjonsbyen lå der med Formo som et lite kraftsentrum midt i mellom. Etterhvert skulle alt dette vokse sammen til ett langstrakt tettsted, under navnet Tretten sentrum.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

79

Ole Jensen Fonstad, eier av Stavsplassen 18971913. (Foto: Hnr. Stinessen, Throndhjem.

Utlånt fra Kristine Gunstad.)

P Å S T AV

Ingvald og Magnhild Fonstad, eiere av Stavsplassen 1913-1943. (Foto: Torp, Lillehammer.

Utlånt fra Inge Fonstad.)

NOK EN GANG

1894-1939

Da Thore Bjerke døde, havnet Stavsmartn på Smestadmoen.

Hans datter, Lovise, som var gift med kaptein Jacob Nielsen, overtok garden. Hverken Thore og kona Lisbeth, eller neste generasjon, bodde fast på Stav. Lovise og Jacob solgte Stav videre til hotell- og vognmann Lars Johannesen fra Lillehammer i 1894. Samtidig kom martn tilbake derfra. I de tre årene han satt som eier, ble garden frasolgt lokaler og produksjonsbedrifter i det nye tettstedet som var utviklet over noen tiår på Stavs grunn. Dette gjaldt blant andre Stav Sag og Stavheim Mølle.

Blant de som kjøpte finner vi Erik Samuelsen Klæva som seinere etablerte Eriksrud.

Etter at garden Stav var kjøpt av Ole Jakob Sæther i 1843 gikk den på handel mellom fremmede og utenbygds familier. Da ser vi bort fra Lovises overtakelse etter faren. Forretningsmannen Ole Jensen Fonstad kjøpte i 1897 eiendommen av Lars Johannesen. De var heller ikke i familie, men nå overtok en av bygdas egne sønner. Martn var kommet til Stav for å bli der. Det var også familien Fonstad. Ole Jensen og kona Lisabeth drev garden til 1913 da neste generasjon, sønnen Ingvald og hans kone Magnhild, overtok. .........

80

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

.........................................................................

Høsten 1894 var det rykket inn ei annonse i flere aviser. Ei beskjeden annonse, men de var ofte det på den tid. Der sto å lese: – Hestestevne paa Stav i Tretten Tirsdagen den 6te November. .........................................................................

Etter initiativ fra blant andre Erik Klæva hadde herredsstyret allerede i juli fattet vedtak om at de skulle gjenoppta tradisjonen. I mellomtida hadde Stavsmartn falt ut av almanakken og det ble viktig å tenke strategisk i forhold til kunngjøring. Ei annonse ble, taktisk nok, første gang rykket inn i forkant av hesteutstillinga og hestestevnet på Smestadmoen. Dermed ble det raskt tema i hestemiljøet at denne høsten møtes vi på Stav igjen. Det kan synes som miljøet var tent, for det ble stor tilstrømning allerede denne første høsten. Mye hest og ikke få kjøpere, svenske som andre. Og ikke liten omsetning til noenlunde gode priser. Det var den noe dempede kommentaren i lokalavisa.

De fikk uventet drahjelp i markedsføringa. Ei anonym annonse dukket opp i Gudbrandsdølen helt innunder martn dette året. Der sto det: – Hesteskonning udføres under Markedet paa Stav i næste Uge i en Smedje paa Pladsen.

Den lokale presse hadde nesten vært som aktører å regne i prosessen med valget mellom Smestadmoen og Stav som arena for hesteutstillinga og hestemartn. For dem ble den nye situasjonen med martn begge steder vanskelig å forholde seg nøkterne til. Reportasjen fra martn på Stav i 1894 var da også uvanlig tam. Det ble avklaring etterhvert, for Stav tiltrakk seg stadig større tilslutning og ga bedre priser år for år. I 1900 ble de ansett som like godt besøkt. Hestemartn på Smestadmoen fikk nådestøtet da utstillinga i 1901 ble splittet mellom ei hingsteutstilling om våren og ei hoppeutstilling sammen med martn om høsten. Det var hingstene som tiltrakk seg det store publikum. Dette ble raskt merkbart for martneslivet der.

På Tretten var de på offensiven. Med et herredsstyre som denne gangen ikke la noen motforestillinger til grunn, skjedde ting i tur og orden.

De hadde allerede valgt første tirsdag i november som nytt tidspunkt for avviklinga. Dette falt i god jord hos hestekarene. Et par kommunale utsendinger til Lillehammermartn hadde fått det bekreftet. Herredsstyret fulgte opp med å søke om å få tidspunktet fastsatt ved kongelig resolusjon.

Våren 1896 ble den kongelige resolusjonen vedtatt slik det var søkt om.

Stavsmartn kom på plass i almanakken til martn i 1898. Dessuten spilte nå amtet på lag igjen. De dekket halvparten av utgiftene til politioppsyn.

Alt falt raskt og smertefritt på plass. Stavsmartn var seg selv igjen.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

81

Hovedårsaken synes å være at martn endelig var forskjøvet til et riktigere tidspunkt for hesteomsetning. Et gjennomgående trekk i tida som kom var at hestene oppnådde høyere priser på Stav enn på de martner som gikk av stabelen tidligere på høsten. Mange kommentarer trekker i den retning.

Her ble det et stort rom for spekulanter i markedet. De kunne gjøre fortjeneste ved å kjøpe med seg hest for salg på Stav.

Likevel foregikk omfattende handel med hest også utenom martn.

Oppkjøpere saumfôr dalen hele høsten. På langt nær alle hester ble ført vegen om Stav. Når etterspørselen var stor, og det ble den nå, tok flere av dem turen oppover dalen i forkant av Stavsmartn for å handle til seg hester som var undervegs til Stav. Etter at jernbana var åpnet til Otta i 1896 ble det der opplastet mye hest nordfra og vestfra for videre jernbanefrakt til Tretten. Der kunne det tidvis være omfattende handel. Etterspørselen var stor og konkurransen hard til tross for at det totale antall hest i Norge økte raskt i denne perioden. Enkelte oppkjøpere gikk så langt at de annonserte sitt nærvær på Stavsmartn i avisene. Flere hevdet at Stavsmartn ved århundreskiftet 1900 igjen hadde tilkjempet seg plassen som ledende hestemartn i landet.

FORBRØDRING Det oppsto en dramatisk politisk situasjonen fram mot folkeavstemningene i 1905. Norge brøt ut av unionen med svenskene og valgte seg en dansk prins som norsk konge. Det dramatiske spillet fram mot det endelige bruddet engasjerte og opprørte folk. Men folkeavstemningene ga entydige svar og lite grunnlag for dypere splittelser. Det er heller ikke grunn til å tro at møtene med de fredelige svenske hesteoppkjøperne innebar problemer.

Både for svensker og nordmenn flest var det viktigste å få saka ut av verden.

Innenfor mer aktive politiske kretser og maktapparat, med svenskekongen i spissen, var situasjonen atskillig mer betent. Og for de stakkars soldater som ble mobilisert om høsten og sendt til svenskegrensa, var dette blodig alvor. De sendte brev hjem om at alt var bare bra. Men meldingene hjem hadde nok mer til hensikt å berolige dem hjemme enn som faktisk beskrivelse av hvor ubehagelig dette måtte være for dem der ute. På Stavsmartn høsten 1905 var unionens skjebne avgjort. Valget av regent var derimot tema. Det var bare dager fram til folkeavstemningen som ikke uventet ga et klart nei til det svenske kongehus. Det norske folk hadde glemt 1814 og «400-årsnatta», men husket den igjen 9 år seinere.

Gjennom våren og sommeren 1914 hadde nasjonen vært preget av jubilering i forbindelse med at vi 100 år tidligere kvittet oss med danske.........

82

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

åket. I mellomtida hadde vi også kvittet oss med svenskeunionen. I valget mellom de to «onder», brødrefolkene, skaffet vi oss likevel konge fra det danske kongehus. Gledesscener ble snart erstattet med lavmælt angst.

Utover høsten 1914 kunne de følge nyhetene fra Europa der det tilspisset seg mellom stormaktene.

Når tida for martn nærmet seg skapte dette usikkerhet omkring eksportsituasjonen. Det gikk i orden, men ble ikke kunngjort før martnestirsdagen. Det hadde møtt fram mange danske oppkjøpere. Noen norske handlet også for det danske markedet. Danskene hadde dårlig tid og omsetningen gikk så rivende at den ble betegnet som amerikansk. Det var ikke rom for pruting og lange overveielser. Departementet hadde gitt dispensasjon fra eksportforbudet på bare 100 hester, noe som raskt viste seg å være altfor få.

Andre dagen ba de om forhøyet kvote og fikk 300. Stemningen steg ytterligere. Særlig blant selgerne som knapt kom seg ut av toget eller dynene før kjøperne var over dem. I et hjørne av Stallringen fikk hester på rekke og rad et par svimerker i hoven. De ble godkjent for eksport. Hester som av remontekommisjonen ble vurdert som for gode til eksport, ble avvist.

Mye simpel hest gikk til Danmark disse årene. Var hesten under 16 år, måtte den nesten være giktbrudden for å bli tillatt ført ut av landet.

Det var 100 år siden den lange «400-årsnatta» med danskene tok slutt. Folk hadde knapt kommet seg etter feiringa før danskene mottok lovprisninger over mang en kjøpskål på Stav. Og mang en reiseglad tretling fikk seg ei reise som oppassere på de mange jernbanevognene. Trolig uteble lovordene i Danmark over standarden på den norske hesten.

EN NY GLANSPERIODE

Martn ble flyttet til seinhøsten. Det innebar mange fordeler, men også ei ulempe. I 1910 ble det meldt at det var svært nattkaldt under martn. Men hestene led ingen nød da det både på Stav og i Eriksrud var innrettet spilltau og lukkede staller. Og det legges til at det mange steder ellers i Tretten sentrum nå var innrettet for å ta i mot både folk og hester.

De åpne spilltau ble etterhvert lukket som følge av forskyvningen til november. Det fikk også den konsekvens at det nå ble stilt større krav til nattelosji. Å ligge på en høysekk i et spilltau kan være greit nok i august. I november vil det derimot lett kunne bli en hutrende og rystende opplevelse. Martnesfolk måtte ofte trekke langt ut på bygda for å finne losji og stallplass. Dermed kunne behovet relativt enkelt dekkes i normalår.

Tilstrømningen kunne bli for stor. Martn på Stav i 1912 omtales som den mest folksomme i manns minne. Slike betraktninger finnes det flere av PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

83

gjennom hele martneshistoria. De bør tas med ei klype salt. Deres minne synes av og til å være utrolig kort. Kanskje var det likevel korrekt i 1912, da Hotel Losnaos og andre pensjonat og losjihus ble fylt til randen. Mange måtte reise til Lillehammer for å finne nattelosji.

Til tross for den økte kapasiteten tettstedutviklinga førte med seg, kunne mye enkelte ganger ikke være nok, den tida heller. Om jernbana var årsak til den markerte økningen i tilstrømningen av martnesfolk, skal være usagt, men transporten ble forenklet vesentlig. Dessuten kunne utfordringer løses på kurant måte. I 1913 ble det for eksempel satt opp ekstratog fra og til Hamar både fredagen og lørdagen for å dekke behovet.

Stavsmartn hadde et klart oppsving i perioden fra 1894 til 1920-årene.

Omtrent hvert år ble tilstrømningen både av folk og hest rapportert å være større enn forventet. Det er derimot vanskelig å danne seg et bilde av hva slags forventninger de hadde til enhver tid. Prisene var gode. Enda bedre ble de da dyrtida satte inn under første verdenskrig. Dette måtte før eller seinere ende galt. Det skjedde fra 1925. Prisene sank da betraktelig, selv om antall hest ikke ble så sterkt redusert.

Dyrtida forsvant også fra Stallringen på Stav. Mer normale tilstander var gjenopprettet. Stavsmartn beholdt sitt renommé og sitt hegemoni i forhold til andre martner. Det skyldtes det gunstige tidspunktet. I mellomtida hadde flere av de store martner opphørt. Hester kom, og hester dro i forbausende stort antall år etter år. Både på veg og bane. Etterhvert mest på jernbanevogner.

Så satte andre verdenskrig inn. Vi ble mer direkte involvert til forskjell fra under den første. Det preget også Stavsmartn, etterhvert i slik grad at den faktisk skulle opphøre.

FLERE LOSJIHUS Det ble mange losjihus i bygda etterhvert. Martnesfolk fant vegen til dem alle. Det dukket opp losjihus i tettstedet utenom det Stav selv kunne tilby i Fonstadbygningen og våningshusene.

Hotel Losnaos var flaggskipet. I Bjørkholt var det hotelldrift noen få år etter 1910, og i 1930-årene drev Klara Olsen Tretten Hotel i den gamle meieribygningen. Hun måtte finne seg i å omdøpe etablissementet til Gjestgiveri på grunn av kravene til standard. Men det hele brant ned under krigshandlingene i 1940. Klara flyttet sin virksomhet i 1942 til Solvang Pensjonat lenger sør.

Enkelte garder startet etterhvert med det vi i dag kaller gardsturisme. Tande, Glomstad, Optun og Øygarden er eksempler på det. Noen utviklet seg til pensjonat. .........

84

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Eriksrud, Bådstø og Stavshaugen ble likevel stående i en særstilling i forhold til martn, fordi de lå så nær martnesplassen. Men også fordi de la spesielt til rette med rikelig spilltauplass.

ERIKSRUD

Erik Samuelsen Klæva var blant dem som ivret for å starte opp igjen med Stavsmartn i 1894, og de lyktes. Ti år seinere kastet han seg mer direkte inn i martnestrafikken ved å kjøpe ei stor tomt på nordsida av Stavsplassen.

Det var bare naturlig at eiendommen fikk navnet Eriksrud. Han reiste to våningshus, Øvre og Nedre Eriksrud, og flere uthus. Blant annet stall med 19 spilltau og binge i Nedre, og en med 3 spilltau i Øvre Eriksrud. Tomta strakte seg også til utsida av riksvegen der Finnsandsalongen hadde stått.

Her reiste Erik Klæva Eriksrudsalen.

Erik Klæva hadde hatt mølledrift og sagbruk ved Moksa i Frydenlund høyt oppe i bygda. Han avviklet sin virksomhet der og konsentrerte seg om å ta del i tettstedutviklinga. Dansesalen ble reist av det største av de to kvernhusene i Frydenlund og kafédelen av det minste. I tillegg til det gamle tømmeret trengtes mye materialer til paneler og til golvplank. Salen har en stor, hvelvet himling. Gustav Thorud i Stav Sag hadde billige materialer av alle slag, står det skrevet. Men alt ventelig av prima kvalitet.

Johannes Eriksrud opplevde bygginga av både Øvre og Nedre Eriksrud. Han deltok som håndtlanger og visergutt. Amund Kampen var byggmester og hadde flere karer i arbeid. Alle hus ble reist av tømmer fra andre bygninger. Hovedbygningen i Nedre Eriksrud ble reist av en føderådsbygning Erik hadde kjøpt på Nord-Mageli for 300 kroner.

Kildene spriker noe i forhold til når ting skjedde i Eriksrud.

Eriksrudsalen sto ferdig i 1904-1905, hevder flere. Det synes som de alle bygger på opplysningen fra Tor Ile, som oppgir 1904. Derfor er det merkelig at salen ikke allerede ble med da hele 8 bygninger ble taksert for brannforsikring i 1905. Det skjedde utbedringer og byggearbeider i Eriksrud helt fram til 1912. Kristian Paalsrud hevder at salen ble bygd nettopp det året.

Uten nærmere studier av nyere branntakster, og andre kilder, blir det umulig å fastslå om Eriksrudsalen sto ferdig i 1904-05 eller i 1912. At det var martnesdans i Fonstadsalen helt til 1913, gir grunn til å holde seg mer til Kristian Paalsrud enn til Tor Ile på dette punkt. Trolig tar de begge feil.

Kildene synes å tidfeste det til perioden 1906-1910.

Aksel Blomberg leide Eriksrud av Erik i martn i 1915 og betalte 150 kroner for hele uka. I Nedre Eriksrud var det hele 14 rom og over spilltauene ytterligere 4. Anne Bergseth var engasjert som vertinne i martn i mange år. Nattelosji kostet 50 øre. Det var billigere enn i FonstadPERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

85

bygningen, men da måtte det ligge to i hver seng. Eriksrud hadde ingen hotellstatus. Lunsj kostet 50 øre, og kaffe med to kaker 10 øre. Spilltauplass kostet 3 kroner for hele martnesuka. Det var stor trafikk i Eriksrud under martn. På tunet artet det seg nærmest som en egen liten martn.

Vestlendingene holdt ofte til i Eriksrud.

Erik Klæva døde i 1918. Året etter fikk Aksel Blomberg skjøte på Nedre Eriksrud med Eriksrudsalen, og Johannes Eriksrud på Øvre Eriksrud. Eriksrudsalen med kafé og leilighet overdro Aksel til Olav Vikmoen i 1944, med skjøte i 1947.

BÅDSTØ

Bådstø hadde levd på egne bein siden stedet ble fradelt Stav på 1700-tallet og støttet hele tida godt oppunder martnestrafikken. Fra 1956 med Mari og Johan Bådstø som vertskap, men Mari hadde da allerede noen år på nakken. De gjennomførte omfattende utbygginger. I Bådstø har både kremmere og hestehandlere funnet losji og fått servering gjennom hele martneshistoria. Det utviklet seg et eget miljø med gjengangere år etter år. Opptil 60 mann kunne det være plass for, men da måtte noen ligge to i hver seng.

Martnesmenyen var kjøttkaker og geitekjøtt fra eget fjøs, kålstuing, ertesuppe og bærgrøt, og selvfølgelig øl, kaffe og kaker. I Bådstø var det spilltauplass til over 30 hester.

STAVSHAUGEN Stavshaugen var opprinnelig underbruk under Mo, og het derfor lenge Moshaugen. Her var det romslig med husvære og stor martnestrafikk. Øverst på tunet sto en stor bygning der det var sengeplass for mange, og de hadde rikelig med senger som ble rigget opp til martn. Likevel lå mange på flatseng. Denne bygningen er omtalt i årene fra 1900 og framover ei tid før Knut Aamot kjøpte den og satte den opp igjen på Lillehammer.

Det var så fullt belegg i alle bygninger at familien selv måtte ta til takke med det som falt seg. Guttungen pleide å ligge i badekaret i kammerset mens huset var fylt opp med martnesfolk. Når han vokste seg større la de lem oppå karet slik at han kunne fortsette å ligge der. På Stavshaugen slaktet de sau før martn og serverte alltid fårikål.

Det var mye fyll blant de losjerende, også på Stavshaugen. I en slåsskamp på storkjøkkenet var det en som kløyvde den grove plata på langbordet med en krakk. En kar fra Lom var av de mest trofaste losjerende på Stavshaugen. Han ankom allerede fredag før martnesuka med tog eller bil og med mange hester. Da gikk han mer og mindre full helt til han dro hjem .........

86

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Stavshaugen midt i bildet. (Foto: Widerøe's Flyveselskap AS. Nr. 61904. 1953.)

etter neste helg. Han var likevel såpass ryddig at han overlot lommeboka til gardbrukeren på Stavshaugen når han forsto det var blitt vel mye å drikke.

Han hadde fast losji i kjelleren på føderådsbygningen. Dette var en lang stake av en kar som flere har historier å fortelle om. Men det var fyll også blant de som ikke tok losji. Det var trist for folk på Stavshaugen å se de staute gardbrukerne oppe i bygda kravle seg over tunet på veg hjemover fra Stavsmartn. Fulle og skitne, som om de kom fra møkkjelleren om våren, skulle mange av dem hjem til kjerring og unger.

.........................................................................

Tor Ile nedtegnet ei martneshistorie fra Stavshaugen. Martn handlet ikke bare om handel, men også om vandel. Den gjengis helt usminket. Slik gjør den seg best. Martn var usminket.

– Ein gausdøl va på Stavsmartna ein haust og så hadd'n leigt se' nattlego på Stavshauga. Siste natta han låg der fekk'n mågårefta og livsykja, så'n laut opp att; rikti brå-dritu tå verste slagje. Han skunda se alt'n kunde, gausdøl'n stakkar, mein da'n kom ut i gangen skjønte'n at'n fekk dæ inte mæ se dit'n skulde likevel.

Teil eill lykke sto dæ ein stamp mæ sveitte (blod) ette slaktingen, mein gausdøl'n meinte koppen va tom, han, dermæ hykte'n se lekesågodt ne'på stampen og gjorde vel i frå se der.

Om mårån, da'n gjorde opp for se, nevnte'n inte eit or' om at'n hadde haft døradilla om natta. Men se'a teinkte'n på at dæ va inte pent gjort tå'om, dæ heill, han borde i det minste betalt litegreinn attpå for reingjeraing tå koppa. Åre ette va gausdøl'n på Stav att, og da gjekk'n einkom oppå Stavshaugen og fortalde alt samen. Mein da gjekk dæ opp eit ljøs for Stavshaugjea: – Va dæ inte dæ e sa, e kjæring, at dæ småkå drit ta blo'pøsj'n våre i fjor! .........................................................................

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

87

OKKUPASJONSTIDA 1940-1943 Krigshandlingene våren 1940 ødela ingen installasjoner eller bygninger på Stavsplassen, men to hus på gardstunet i Stav gikk tapt. Dermed var arenaen for Stavsmartn intakt, men martnesstemningen ble ikke den samme.

Det var færre salgsbuer og mindre «martnesgøy» enn vanlig, men pølsebuer var på plass, riktignok i et mindre antall. Sanitetsforeninga var på plass med sin tombola, med utlodning av fint hvetemel, egg, ull og andre nyttige ting. Alt som bar preg av underholdning ble etterhvert forbudt.

Martnesdansen ble selvfølgelig heller ikke avholdt. Dermed uteble ungdommen. Men de omreisende kinobyrå var på plass, trolig med et repertoar tilpasset myndighetenes propagandabehov. Under okkupasjonen tok martn slutt allerede onsdagen.

Tyskerne ordnet seg med forkjøpsrett på de beste hestene, og for dem var store, grove dølahester de beste. Dette syntes å drive prisene i været og det var livlig handel under martn i 1940. Til å regulere hesteomsetningen var det oppnevnt takstnemnder i hvert veterinærdistrikt. De foretok forhåndstakst og satte maksimalpriser. Selgerne var svært misfornøyd med reguleringene for det var stor etterspørsel under martn. Til og med takstnemndas medlemmer syntes maksimalprisene lå for lavt. Tross det fant de i 1941 ingen hest som kunne settes i maksimalpris. Dette forteller nok mest om dårlig kvalitet på hestene da de beste allerede var rekvirert av tyskerne. I 1941 og 1942 var det så lite hest og mange kjøpere at Stavsmartn var raskt og greit unnagjort. Så var det da heller ikke andre tilbud i martnesområdet å hefte seg bort med. .........................................................................

En pølsemaker fra Moss stilte på Stavsmartn under okkupasjonen for å kjøpe opp slaktehest. Blant alle reguleringstiltak og begrensninger fra myndighetenes side, var hønsepostei fritt omsettelig. Man spurte seg derfor hva han skulle med all slaktehesten. Han forklarte at den blandet han selvfølgelig i hønseposteien.

– I hvilket forhold, da, ble han spurt.

– Sånn hipp som happ, en hest på ei høne. .........................................................................

.........

88

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Ordførerne satt som selvskrevne medlemmer i hestenemndene. De sto for regulering av omsetningen av brukshest og det førte mye administrasjon med seg. Både selger og kjøper måtte innhente omsetningstillatelse fra nemnda. Hestehandlere måtte skaffe seg offentlig godkjenning. Flere gjorde det. Fra sommeren 1943 ble det forbudt å drive kjøp og salg til og med for godkjente hestehandlere. De ble derimot pålagt å opptre som kommisjonærer for nemndene. Bare sju hestehandlere i dalen var godkjente på det tidspunkt. Omsetning av hest mellom bygdene måtte godkjennes av fylkeshestenemnda. Dersom fylkets behov var dekket måtte salget meldes videre til departementet. Ordningen var ment å kunne dekke behovet i fylker med underskudd på hest. Systemet fungerte ikke fordi omsetningen ganske enkelt nesten stoppet opp. I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ikke ble noen Stavsmartn i 1943 og 1944.

Den totale omsetningen av hest stoppet i praksis opp, når vi ser bort fra okkupasjonsmaktas rekvirering og oppkjøp. Men den var til gjengjeld så omfattende at hesteavl ble lønnsom geskjeft. Avlen gikk sin gang i gardene og stallene rundt omkring ble fylt til randen. Påsettet ble for stort og avlen for lite planmessig til å falle inn i statsagronom Lindequists ånd fra 1850årene. Det gikk på bekostning av kvalitet. Antall hest økte med 13 prosent, eller bortimot 30.000 dyr i løpet av andre verdenskrig. Det anes en stille ulydighetsaksjon fra oppdretternes side mot okkupantene. Hest ble som et samleobjekt i påvente av bedre tider.

Stavsmartn skulle ikke avvikles i 1943. Men det var en hake ved det.

Den opererte i et marked med lang tradisjon for å styre seg selv. Derfor var det selvfølgelig ikke tilstrekkelig å annonsere at Stavsmartn var avlyst bare i Lillehammer-avisene. Folk kom langvegsfra, og de kom selvfølgelig også i 1943, slik de gjorde i 1887 da martn i bunn og grunn hadde flyttet til Smestadmoen. Det ankom flest kjøpere, men også noen med hest å selge.

De hadde tatt den lange reisa forgjeves. Henvendelse til fylkesmannen om ikke omsetning likevel kunne skje under myndighetenes kontroll, ble avvist. Om den da ikke kunne foregå etter den nye forordning. Det lot seg selvfølgelig ikke gjøre. Om de ikke fikk tusket bort en og annen hest lokalt i ly av nattemørket, måtte de alle dra slukøret hjem dette året.

I 1944 kom ingen.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

89

PERIODEN 1945-2000 Gjennom nesten hele martneshistoria på Tretten er det ofte nevnt at Stavsmartn var landets største eller en av de største.

Men kildene er sprikende på dette punkt samtidig som påstanden blir ekstra vanskelig å forholde seg til da antall salgshest kunne variere mye fra år til år. I 1980 slås det fast at Stavsmartn er den eneste hestemartn i Norge. Ironisk nok kan det derfor med sikkerhet slås fast at Stavsmartn var størst i den perioden det var minst hest samlet i Stallringen.

Denne nyeste perioden i martneshistoria på Stav fikk en knallstart etter andre verdenskrig og som følge av okkupasjonstida. Men det skulle snart vise seg at det var mange skjær i det farvannet martn nå beveget seg inn i. Stavsmartn skulle komme til å gjennomleve de første grunnleggende endringer i sin allerede lange historie. Samfunnet omkring martneskulturen endret seg likevel i et enda raskere tempo og enda mer omfattende.

Derfor vil et mer nyansert overblikk vise at martn endret seg overraskende lite i denne perioden.

Olav og Gudvei Fonstad overtok Stav etter Ingvald og Magnhild i 1943. De drev den fram til 1987, da sønnen Inge overtok. I mange år måtte Olav tidlig opp om morgenen under martn for å hente høy på stasjonen. Det var mange hester

Olav Fonstad, eier av Stavsplassen 1943-1987.

Her fotografert i Stallringen i 1983. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.) .........

90

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

som skulle fôres og garden Stav hadde forpliktet seg til å skaffe nødvendig høy. Garden produserte ikke mer grovfôr enn det de selv trengte.

De aller fleste, både utstillere og hestekarer ringte før martn og bestilte buplass og stallplass. Noen gjorde aldri det. Innkvarteringa var ikke alltid like enkel. De fylte opp alle hus på Stav og mange måtte ta til takke med flatsenger. Som regel måtte de sende folk videre til annet losji, særlig til Stavshaugen og Moe. Høsten 1945 var ennå ikke jubelscenene fra frigjøringsvåren helt ute av folks bevissthet da martn på Stav sto for døra. De første krafttak var unnagjort for å få næringslivet på føttene igjen etter krigsvåren 1940. Det ble gjort allerede under okkupasjonen. Det som nå gjensto, ble utløst av den optimisme og pågangsmot som frigjøringa skapte. Nå ble viktige begrensninger borte. Det var tid for å satse igjen. Okkupasjonen hadde demmet opp for så mangt, både av sosial og forretningsmessig karakter. Nå fikk hesteomsetningen fritt spillerom, og det ble rom for både å feire og ture martn igjen.

Det var stor tilstrømning av både folk og hest til martn i 1945.

Handelen gikk livlig. Fonstadbygningen var ikke frigitt tidsnok til martn, så tilbudet på servering og tak over hodet var noe begrenset. Etterspørselen etter hest ble på langt nær dekket. Antall kjøpere var større enn noen kunne huske. Mange snakket om å reise hjem etter mer hest. Innunder martn hadde det hersket usikkerhet omkring etterspørselen. Det var rikelig med hest i bygdene. Det fikk de merke i de årene som kom. Antall hest på martn skulle bli større enn på lang tid.

Reaksjonen kom allerede året etter da mye hest ble tilført martn. Nå så ikke bøndene lenger noen grunn til å fôre mer hest enn nødvendig. Men for mange selgere ble det bomtur. Det ble ingen livlig handel i 1946.

Myndighetenes somling med å avklare eksportsituasjonen høstet besvergelser og bannord i Stallringen på Stav. Den beste salgstida ble sølt bort.

I Polen var næringslivet rasert under andre verdenskrig. Det ble inngått avtale om hesteeksport fra Norge før Stavsmartn i 1947 som ledd i arbeidet for å få landet på fote igjen. Meldingene nådde oppdretterne og hestekarene, og et rekordstort antall hest i nyere tid ble ført til Stav. Anslag lå mellom 1.400 og 1.700 hester, og omkring 900 av dem gikk til Polen. To polske innkjøpskommisjoner og en norsk takstkommisjon var i arbeid i Stallringen.

Det samme gjentok seg i 1948, men da i mye mindre skala. Antall hest som ble ført til Stav var noe over et normalår. Til Polen ble det ført bare 85 hester. Polakkene hadde vært i sving over store deler av Østlandet med større oppkjøp allerede i forkant av martn. I ettertid ble det slått fast at polakkene med dette reddet hesteomsetningen fra totalt prissammenPERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

91

brudd. De ble avtakere av det overskuddet på hest som okkupasjonsårene hadde skapt.

Meldinga om at polske oppkjøpere ville være tilstede i 1947 førte mange selgere til Stav. Selgere som ellers ikke hadde kommet. For mange hadde det blitt bomtur året før. Konsulent Holmgren fra Norges Kjøtt- og Fleskesentral ledet mønstringa for de to polske innkjøpskommisjonene.

Opplastinga av hester på jernbanevogner på Tretten stasjon startet allerede onsdag kl. 08. Hestene skulle fraktes til utskipning fra Sannesund i Sarpsborg.

Et rykte spredte seg på martn om at polakkene ifølge avtalen var forpliktet til å kjøpe 80 prosent av de hester som ble framvist, men Holmgren kunne avkrefte dette. Han kunne derimot fortelle at polakkene satte relativt strenge krav til at hestene skulle være i godt hold. De måtte tåle den lange transporten nedover. Avtalen innebar at polakkene skulle betale fast gjennomsnittspris. For dølahest ble den 1.550 kroner for vallak og 1.750 for hopper. For fjording 1.250 kroner for vallak og 1.400 for hopper. Takstkommisjonen skulle utfra disse faste prisene gi tillegg og fradrag etter skjønn. Det skulle vise seg at takstene også influerte på det innenlandske salget på martn. Prisene ble liggende på tilsvarende nivå om ikke handelen var avsluttet før mønstringa for polakkene. Den pågikk både tirsdag, onsdag og torsdag.

Hele 97 jernbanevogner ble lastet på stasjonen i løpet av torsdagen og fredagen i 1947. Det gikk 8 hester i hver vogn. Guttunger i bygda tjente mange slanter ved å leie hester fra og til stasjonen dette året. På stasjonen var det hektisk aktivitet. Det ble hektet ekstra dyrevogner til persontogene og et ekstra skiftelokomotiv dro fram vogner under opplastinga.

Mange følelser var knyttet til denne omfattende transporten. Folk gråt åpenlyst. Enkelte mente at hestene kom til å få det vondt i Polen. Året etter, i 1948, var det 21 kuldegrader da hestene ble taksert for polske oppkjøpere på Otta. Flere av hestene sto uten dekken. Da var det ingen som snakket om dyreplageri.

Polakkene ankom med egne kjørehester til martn på Stav. De polske hestene gjorde inntrykk i bygda. De var svært grovbygde. En hestesko med bredde på 17 cm og lengde på 19 ble tatt vare på. Den har fire hull for pigger og 14 hull for saum.

Svenskene hadde etter andre verdenskrig fortsatt svært begrenset antall lisenser for utførsel. Lisensene som ble innvilget ble stort sett gitt på avlsdyr. Det fant de ikke mye av på Stavsmartn i denne perioden.

.........

92

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

Så seint som i 1970 kunne det være grunn til å la tankene gå til hestens fortreffelighet. Her har Karsten Nordgårds elgjaktlag kjørt seg skikkelig ned i Grunnesmyra. Stemningen ble ikke bedre av at traktorens eier, Morten Bjerke, absolutt skulle ha vært i konfirmasjonsselskap. (Utlånt fra Odd Bjerke.)

FRA HAVREHEST TIL JERNHEST Etterhvert som markedet på hest normaliserte seg i etterkrigsårene oppsto et nytt problem. Jordbrukstraktoren kom inn på markedet i stadig større antall. De første var på plass allerede før andre verdenskrig, men traktoren skapte ikke bekymring i hestemiljø før traktoromsetningen skjøt fart fra 1951. Riktignok var mange traktorer allerede satt i arbeid som følge av Marshallhjelpa. Men i det miljøet det her er snakk om, var hesten fortsatt betraktet som uovertruffen som arbeidskraft.

Fra 1952 begynte alvoret i situasjonen å prege stemningen i Stallringen på Stav. Antallet hest gikk ned og etterspørselen gikk enda mer ned. Lokale slaktere ble satt i arbeid for å slakte usolgt hest de siste dagene under martn. Enkelte av årene etter andre verdenskrig ble det slaktet mye hest på Stav. Selgerne ville ikke ta kostnaden med å transportere all den simple hesten hjem som livdyr. Ved å ta dem hjem som slakt ble transportkostnaden langt lavere. En eier fikk slaktet hele 14 dyr ett år og fikk plass i en bil på hjemturen. Levende ville de fylt tre billaster.

På flatbygdene kom de første utgaver av traktoren bedre til sin rett enn i fjell- og dalbygdene. Kjøperne derfra uteble først fra Stavsmartn. Til flatbygdsjordbruket hadde det tradisjonelt vært avsatt mest tyngre dølahest. De tunge hestetransportene ble samtidig borte fra bygatene.

Svenskene som skulle ha tung dølahest til store skogsdrifter, var lammet av lisensbegrensninger. Dette var årsaken til at det nå ble relativt mer rift om fjordingen. Eller det er vel rettere å si at omsetningen av dølahest avtok raskere og mer dramatisk enn fjordingen i markedet.

Prisen på fjording hadde alltid ligget godt under prisen på dølahest.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

93

Helt ned til omkring halv pris. Fra midt på 1960-tallet ble fjordinger ofte priset helt oppunder dølahest. Antall hest på Stavsmartn ble redusert kraftig i løpet av 1960-årene til det nådde lavmål i 1972 med 27 dyr. Men annet var heller ikke å vente.

Kildene kan like gjerne tolkes slik at antall hest holdt seg forbausende høyt, utviklinga i næringslivet tatt i betraktning. Dette bar også enkelte kommentarer fra hestekarene preg av i «disse traktortider», som samtida kalte seg da. Siden har antall hest utrolig nok holdt seg mellom 30 og 70. Da ser vi bort fra 1989. Det året frarådet veterinærmyndighetene omsetning på grunn av hestehoste.

ENDRET TIDSPUNKT I 1957 ble den første tirsdag i november forlatt. Igjen fikk de erfare at det var en tunggrodd materie å rokke ved martn. Statens hoppeutstilling skulle nå arrangeres på Stav. Den hadde foregått på Smestadmoen etter at den flyttet fra Mosvollen i 1886. Utstillinga hadde gått av stabelen siste uka i oktober, nærmere bestemt mandag og tirsdag. På Stav måtte den gå til vanlig tid. Dermed var det praktisk å avholde Stavsmartn samme uka.

Tanken var at martn skulle føye seg inn fra onsdag. Og tanken var fin, den. Men hestekarer som skulle til Stav med salgshest hadde i alle år innfunnet seg i helga og mandagen før martn. Det gjorde de selvfølgelig også nå. Det ble trangt om stallplassen. Og i binderekkene i Taterhaugen sto hester tett i tett. Året etter ble hoppeutstillinga flyttet tilbake til Lillehammer. Nå til Stampesletta. Det var en gjesteopptreden bare dette ene året. I miljøet hadde de sett fordeler av et tettere samspill mellom martn og utstillinga.

Derfor ble martn på Stav hengende ei uke tidligere enn fastsatt i kongelig resolusjon fra 1896.

Samspillet hadde også ulemper. Remontekommisjonen fikk problemer med å være på begge steder til samme tid. Og hester fra utstillinga på Lillehammer, som skulle omsettes på Stav, ankom ikke før seint onsdag eller torsdag.

Det tette samspillet mellom utstillinga på Stampesletta og martn på Stav skulle bli mer til ulempe enn til gagn. Flere innså det etterhvert. Hvert år oppsto det usikkerhet om martn var flyttet tilbake til november igjen.

Forvirringa ble total da utstillinga i 1961 ble avholdt ytterligere ei uke tidligere.

Først fra 1963 ble Stavsmartn igjen plassert der den hørte hjemme.

Første uka i november. Resultatet ble at antall hest igjen økte dette ene året.

Dette til tross for at traktordur nå kunne høres fra de fleste garder. .........

94

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

MILJØET I STALLRINGEN For de som forsøkte å leve av hestehandel ble dette en vanskelig periode.

Flere av dem forsøkte å dra i gang handel med storfé på Stavsmartn, men det ble aldri stor omsetning av det. Seinere skulle flere av dem komme til å satse på fritidsbruk med hest, blant annet ridesentre. Men Stavsmartn fortsatte de å oppsøke hvert år, også om de ikke aktet å delta i handelen.

Rekrutteringa av hestekarer til Stallringen på Stav ble for liten til å hindre at gjennomsnittsalderen økte dramatisk. Ringen har de siste 30 år mer og mer blitt arena for nestorer i hestekarmiljøet der samtaler dreide seg mer om forgangne storhetstider enn om faktisk hestehandel. Det er likevel grunn til å merke seg at også yngre krefter kastet seg inn i bransja i perioden. Det står respekt av det, i et marked som var blitt en skygge av hva det engang var. Det er kun i historisk lys at det blir noe tafatt over det.

Og det er belysningen i denne boka.

For folk som kjenner martneskulturen på Stav bare fra besøk her i den siste 30-årsperioden, kan alt dette snakket om hest og hestemartn fortone seg som overdrevet. For folk utenfor hestemiljøet har hesten bare vært en liten del av martn i denne nyeste perioden. At så mye fokus blir gitt hesten i denne framstillinga har den enkle årsak at den ikke bare var begrunnelsen for opprettelsen av Stavsmartn, men også at den helt til 1960årene var det sentrale element. Hesteomsetningen var dessuten årsaken til at Stavsmartn ved flere anledninger overlevde og sto i mot press både innenfra og utenfra om flytting og nedleggelse.

Dermed er det ikke sagt at hesten var det eneste viktige. Folkefesten og annen handel gikk hele vegen hånd i hånd med hesteomsetningen. Og den ble mer framtredende ettersom hesten mistet sin posisjon gjennom 1950- og 1960-tallet.

NY STRATEGI

Stavsmartn endret karakter i tiåret fram til litt etter 1970 som følge av at hesten nesten helt falt ut av næringslivet. Men kanskje mest fordi bilismen samtidig endret martnesfolkets sammensetning og atferd. Siden framsto Stavsmartn uforandret. Bare med de årlige svingninger i publikumstilstrømning og i antall utstillere og aktører. Inntil Inge Fonstad i 1986 lanserte sin visjon om en martn som varte lenger, og som var mer omfattende.

Plass var det nok av på Stavsplassen.

Men da måtte flere trå til. Inge så for seg at lag og foreninger kunne delta, og et martneskontor til å betjene utstillere og publikum to uker før og under martn. Han utfordret kommunen som burde se potensialet i Stavsmartn. Inntil da var det derfra gitt lånegaranti i 1985 på 330.000 kroPERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

95

Inge Fonstad til høyre, eier av Stavsplassen 1987-2000. Her sammen med Erling Nustad. (Foto: Kjell Haugerud 1988. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

ner til investeringer i nytt elektrisk anlegg med kapasitet på 315 kw.

Lag og foreninger trådte til allerede året etter, anført av ildsjeler. Med Erling Nustad som en av frontfigurene, samarbeidet de med Inge Fonstad om avviklinga i 1987 og 1988. Det som skulle bli et løft for årene som kom, stoppet imidlertid med dette. Men idéen var utprøvd. I to år sto Inge igjen alene om Stavsmartn, godt støttet opp av Bjørn Thorsen.

Fra 1991 tok de frivillige lag fatt igjen. Nå i en endret organisasjon med 6 samarbeidende lag. Først med et prøveår som falt så heldig ut at det fortsatte fra 1992 med 5-årsavtale. Lagene som deltok var Øyer-Tretten Idrettsforening, Håndballgruppa ØTI, Tretten Musikkforening, Tretten Skolekorps, Tretten Skiskytterlag og Øyer/Tretten lag av LHL. Bjørn Thorsen, Steinar Haug og Mari Botterud ble lederskikkelsene i denne perioden. Helge Strangstad bidro da, og gjør det fortsatt, med å utføre alskens praktiske oppgaver.

Mari Botterud ledet arbeidet med å utvikle strategiplan som munnet ut i at andelslaget Stavsmartn ble stiftet i 1997. Bjørn Thorsen var leder av interimsstyret inntil det seinere på våren ble konstituert med Gutorm Aarnes som styreleder. Bjørn Thorsen ble da engasjert som daglig leder.

Andelslaget overtok arrangementet i 1997 med leiekontrakt på 40 år og et årlig leiebeløp til grunneieren. Avtalen ga rett til å benytte Stavsplassen også til andre arrangement og til andre tider. Og den ga rett til å oppføre bygninger. Martneshallene kom raskt på plass. .........

96

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

I perioden 1997 til 2000 ble en halv million kroner fordelt til lag og foreninger for deres innsats. Deres innsats betraktes i dag som dugnad selv om det er betalt innsats og utkommandering. Enkeltpersonene i sektorutvalg, og med styremedlemmene i spissen, står for den tradisjonelle, frivillige dugnadsinnsatsen. Ei slik arbeidsform kan føre til at folk blir utbrent.

Men det vil i tilfelle stå andre klare til å overta.

Andelslaget Stavsmartn kjøpte Stavsplassen i 2000. Leieavtalen fra 1997, og særlig oppkjøpet seinere, gjorde det mulig på helt annen måte å tenke langsiktig i forhold til å videreutvikle martn. Evalueringer ble et sentralt begrep og et viktig hjelpemiddel. Kvalitet skulle nå være et stikkord i tenkningen framover. Av satsingsområder ble særlig tre fokusert. Det var hest, husflid/håndverk og mattradisjoner, hvorav det siste etterhvert ble til småskalamat. Her fanget Stavsmartn opp en trend fra de seinere år.

Interessa for de gamle husflids- og håndverksfagene har blomstret opp i seinere tid. Det var i grevens tid, for de gamle utøverne og kunnskapen var i ferd med å bli glemt eller dø. Tradisjonen skulle nå være det viktigste konkurransefortrinn. Den historiske martn skulle tas vare på i ei nåtidig, moderne form. Hesten skulle fortsatt være profilen i markedsføringa.

Arrangementet ble tilført plan- og prosjektmidler fra offentlige budsjetter. Blant annet BU-midler. Det ble dessuten mottatt driftsmidler fra det kommunale næringsfond i flere år. Ledende aktører i arrangementet framhever kommunens bistand som helt avgjørende for at de lyktes.

Strategiplanen satte som mål 20.000 besøkende i år 2000. Det viste seg å være et noe optimistisk anslag, men det kan da heller ikke være riktig å være pessimist i en slik situasjon. Strategiplanen fra 1996 blir oppdatert i skrivende stund. To rapporter foreligger våren 2001. Den ene omfatter martnesarrangementet og den andre omfatter helårlig drift.

Ambisjonsnivået synes å bli ytterligere hevet. Det blir spennende å følge utviklinga framover. Men enda mer spennende blir det å ta del i utviklinga. Årsaken til at Stavsmartn vurderes mer som et fenomen inntil slutten av 1980-årene og deretter som et arrangement, trenger trolig nærmere forklaring. Riktignok var det ved enkelte tilfeller annonsert at det var martn også tidligere, som i 1861. Men for det aller meste var det aktører og utstillere selv som annonserte sin tilstedeværelse i avisene. Stavsmartn opererte ikke med markedsføringsbudsjetter, hverken mot publikum eller mot utstillere. Martnesgeneralene sørget som regel for å oppnå forhåndsreportasje, om de ikke fikk det uoppfordret.

Som regel foregikk det på den måten at utstillerne avtalte ved avreise med eieren av Stav å komme igjen neste år, eller at de ringte i forkant og varslet. Mange varslet aldri sin ankomst, hverken med varer eller hester.

De bare dukket opp. Dette skapte ofte problemer i forhold til plassering, PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

97

men det løste seg med minnelighet. Det siste tiåret er dette blitt strukturert, noe som forutsatte administrasjon. Stavsmartn må nå arrangeres.

Markedet er ikke fritt på martn lenger, slik det var tidligere. Dette er et dilemma for arrangøren. De tilstreber å unngå at utstillere byr fram varer i direkte konkurranse med hverandre og med arrangøren selv. De forsøker å foreta siling, men lykkes ikke alltid. Noe som fører til reaksjoner. Det frie markedet arrangerte martn tidligere, men det hadde heller ikke alltid heldig utfall. Ett år møtte to konkurrerende tivoli opp med det resultat at det ble håndgemeng på hjørnet av Fonstadbygningen.

Stavsmartn gikk aldri med underskudd slik andre store stevner kunne gjøre. Her var alle sin egen lykkes smed. Beskjedne avgifter eller naturalier tilfalt eieren av Stav som godtgjørelse. Det kan ikke utelukkes at enkelte utstillere kunne gå med underskudd fra tid til annen. Men når de kom tilbake år etter år for å fryse vettet av seg på Stavsmartn, kunne det vel ikke være bare fordi det var morsomt.

Prisene på utstillingsplass er blitt strammet til i seinere år som følge av at forholdene er lagt bedre til rette med store investeringer. Martn på Stav er blitt et arrangement og et underholdningstilbud. I vår tid har slikt lett for å koste arrangøren dyrt. Han har på sin side lett for å skyve en del av kostnaden over på publikum. Slik fungerer vår samtid. Arrangøren av den første hesteutstillinga på Mælumsvollen forsøkte å avkreve publikum inngangspenger allerede i 1859, men da var ikke tida moden for slikt.

I dag må det betales både parkeringsavgift og inngangspenger på Stavsmartn. Slikt avler misnøye. Størst misnøye så lenge det er nytt. Med årene går dette seg til, men mishaget vil henge ved lenge. Vi finner oss i å betale parkeringsavgift i byene også, selv om det fortsatt er svært motvillig, etter alle de årene. Da vi måtte betale inngangspenger til byene om vi krysset bomringen, ble vi også bestyrtet. Men vi betaler og fortsetter. Vi snur ikke og reiser hjem. Slik er det bare.

Skal vi på martn, så skal vi på martn.

.........

98

STAVSMAR TN

PERIODEVIS

ENDRING AV TIDSPUNKTET IGJEN Etter at Stavsmartn fra slutten av 1980-årene ble et arrangement er det gjort flere endringer i valg av tidspunkt. Man treffer ikke alltid den første uka i november. Det startet med at det meste ble forsøkt åpnet til helga før første tirsdag i november med hviledag mandag. Deretter ble alt som det skulle være tirsdag og onsdag, da hestene kom til. Siden ble hviledagen forlatt for å få arrangementet mer kompakt. Konsentrasjon omkring helga ble prioritert. Man forlot onsdagen, og seinere også tirsdagen. I de siste årene ble martn avsluttet med mandagen, men i 1999 ble mandagen byttet ut med fredagen. De nærmeste årene vil vise om det etablerer seg her, til fredag, lørdag og søndag.

Tanken om å flytte Stavsmartn til sommeren har vært reist. Den har flere forlokkende sider ved seg. Særlig i forhold til å utnytte turistsesongen for å styrke besøket. Turistene strømmer til distriktet om sommeren. Det fins dessuten et godt klimatisk argument. Men samtidig er det en tendens til at den lokalbefolkningen dugnadsgjengen skal rekrutteres fra, er bortreist eller opptatt med så mangt annet på den tida av året. Risikoen for kollisjon i tid med andre større arrangement er ikke mindre sommerstid.

Dessuten vil flytting til sommeren innebære økt risiko for et endelig farvel med hesten. Og hva blir Stavsmartn da, annet enn et hvilketsomhelst kjøpesenter?

Som nevnt tidligere gikk Stavsmartn lenge av stabelen den 11. søndag etter treenighet. Kirka kjempet like lenge for å få flyttet denne fordervelige atferd vekk fra søndagen. De lyktes omsider i 1858, men i og med at martnesfolk ofte svimet rundt i området i over ei uke, må det kunne sies at de lyktes bare delvis. Kirka lot likevel martn leve mer sitt eget liv etter flyttinga vekk fra messesøndagen. De hadde fortsatt innvendinger mot folks atferd, men stilte mindre spørsmål ved martn som sådan.

Biskop Rosemarie Køhn avla Stavsmartn besøk i 1995 og foresto den offisielle åpningen. Da hadde arrangementet allerede noen år benyttet søndagen igjen. Hun presenterte ingen motforestillinger. Dette var mest et uttrykk for at martn i seinere tid var blitt mye mer stuerein.

Nå var det hestekarene selv som protesterte mot flytting til helga. De ønsket seg Stavsmartn kledd i samme drakt som tidligere. Men kritikken forstummet raskt.

PERIODEVIS

.........

STAVSMAR TN

99

Martnesføre og ferdsel

.................................................................................

M

ARTNESVÆRET OG -FØRET ER ET FLITTIG BENYTTET SAMTALETEMA I FOR-

STAV. IKKE UTEN GRUNN. FØRST I SEINERE ÅR ER MARTNESPLASSEN GRUSET OPP. DEN ER BLITT MER REINSLIG. TIDLIGERE STO FOLK OG STAMPET I JORD OG LORT. FOTTØY OG BUKSEBEIN I ALLE REGNBUENS

BINDELSE MED MARTN PÅ

FESTLIGSTE FARGER ANTOK ETTERHVERT KJEDELIGE FARGENYANSER I GRÅTT OG BRUNT, AVHENGIG AV I HVILKEN GRAD LORTEN RAKK Å TØRKE.

PÅ

DE ALLER

MINSTE KUNNE DET VÆRE BARE TENNENE SOM BEHOLDT SIN OPPRINNELIGE FARGE.

VÆR OG FØRE

Om det før martn lå an til å bli et reinslig føre, var sjansen stor for at et væromslag i grevens tid sørget for såkalt martnesføre, også da. Føret oppstår mest som et resultat av været. De som var gamle da de gamle var unge husket martn den tida den gikk av stabelen i august før 1887. De kunne selvsagt berette om bedre vær, men jammen kunne det også da være bistert med nullføre og nordatrekk som svei i kjakene. Og det kunne være ekstremt grisete føre om det kom skikkelig med regn.

Da martn fra 1894 ble flyttet til november, ble registeret med værtyper mye mer omfattende. Som regel inntraff flere av dem i løpet av martnesdagene. Væromslag ble det normale, noe som ofte gjorde føret skikkelig dårlig. Det kunne være fra 10-15 kalde grader til like mange varme. Det kunne være hålke, sludd eller plaskregn. Og det kunne være vårlig med lav sol over Musdalsbaklia noen få timer ved høgstdag. Men med høyblå himmel kunne det også være bitende kaldt. Som da en beklaget seg over at det var – for høyt oppunder taket på martn i år. Eller det kunne være dyp snø som i 1980, da tre dagers brøyting måtte til for å rydde martnesområdet.

Ikke rart vi alle ble glad i Fonstadbygningen og de store vedovnene der. Den ble redningen mang en gang. Slik sett er det verdt å merke seg at det året bygningen sto nyoppført og presenterte seg for martnesfolket første gang i 1903, da lyste fullmånen opp hver kveld som ei stor buelampe.

Det var vakkert høstvær.

Det er nå engang slik med værtegn og betraktninger omkring været, at vi har en normal å forholde oss til. Om det enkelte år slett ikke stemmer, ser vi bort fra det. Vi er mye dyktigere til å merke oss de årene det stem.........

100

MAR TNESFØRE

OG

FERDSEL

mer med normalen. Derfor ble vi også sittende med inntrykk av martnesværet som grisevær, og en martnesplass forvandlet til grisebinge etter to døgn med tett trafikk.

I 1913 startet martn med høy, klar himmel og solskinn og den avsluttet med snø og slaps. Føret egnet seg hverken for sledemeier eller kjerrehjul. Det ble ekstremt sølete og vegene ble utrustet med dype hjulspor.

Dette ble et mye større problem enn at klærne ble tilsølt. Ferdselen til og fra martn kunne by på store utfordringer, men til martn kom folk og hester i horder.

NY RIKSVEG OG DAMPSKIP

Den flotte, nye hovedvegen gjennom dalen, Den Trondhjemske Hovedvei, sto ferdig forbi Tretten i 1857. Også før den tid kom Kongevegen sørfra til tunet på Stav. Her ble den gamle utbedret. Og her var allerede relativt nye bruer på plass over begge løp i Moksa. I 1829 over det nordre løpet, hovedløpet. Peder Holmen hadde utført jobben for 435 spesidaler. Og i 1832 over det søre løpet, der Johannes Haug hadde oppdraget for 186 spesidaler.

Nordover fra tunet på Stav svingte Kongevegen opp Brattbakken. Derfor blir det feil når vegen mot Bådstø i vår tid fikk navnet Kongsvegen, også fordi vi lokalt kalte den gamle for Kongevegen.

Da martneskontrakta ble skrevet var den nye vegen på plass i ny trasé nordover forbi Åbbårtjøynnet. Korteste strekning fra hovedvegen til Stavsplassen ble logisk nok lengst nord på Fjøsvollen, der atkomsten til martnesområdet ble anlagt.

Den nye hovedvegen var likevel langt viktigere enn denne vegstubben over Fjøsvollen. Ferdselen gjennom dalen ble, etterhvert som den sto ferdig, en langt mer komfortabel opplevelse enn tidligere. Aasmund Olavsson Vinje uttrykte begeistring for vegen da han besøkte Stavsmartn i 1859. Etter sitt besøk skrev han i sin egen avis, Dølen, at den nye vegen som er anlagt fra Lillehammer de siste tre-fire år, er den sletteste han har kjørt på, til å ligge slik langs lia oppover en dyp dal. Det er som å rulle på golvet, og det virker som det går utforbakke enten det går oppover eller nedover. Det er benker og utsikt på de vakreste plassene og det er lett å se at mannen som sto for dette hadde både makt og mot. Den gamle vegen ligger i kroker opp og ned, skriver Vinje.

Nyvegen ble anlagt i plan med dalbunnen i den grad det var mulig.

Standarden ble hevet betraktelig. På enkelte strekninger ble den liggende vel mye i dalbunnen, for allerede etter storflommen i 1860 måtte strekninger ombygges og heves. Bygda fikk ny veg, noe som var langt mer enn bare praktisk. Det ble et puff for distriktet, og ga nødvendig optimisme til å OG

FERDSEL

.........

MAR TNESFØRE

101

ta fatt på de viktige oppgaver som skulle komme. Den skulle bli et veldig viktig fundament i det som etterhvert utviklet seg til et lite, lokalt industrieventyr i Stav og flere andre steder i dalen.

I 1840- og 1850-årene ble det foretatt et stort løft for å bedre samferdselen i distriktet. Også for de som skulle ferdes til og fra Stavsmartn.

Med jernbane Kristiania-Eidsvoll, dampskipstrafikk på Mjøsa, ny veg Lillehammer-Tretten, dampskipstrafikk på Losnavatnet en kortere periode og med videre utbygging av vegen nordover dalen. Det er ikke uten grunn at tilstrømningen til martn økte dramatisk disse årene. Økningen satte inn før autorisasjonen.

Dampskipstrafikken ble viktige ledd i lenken som trakk folk til martn. I 1883 ble det meldt fra Lillehammer at ei mengde svensker ankom med dampskip mandagskvelden på veg til martn på Stav. I etterkant av martn kom de i retur med flere hundre hester.

Dampskipet Dalegudbrand trafikkerte Losnavatnet mellom Bådstø og Elstad i Ringebu i fast rute. Skipet transporterte nok martnesfolk.

Dampskipsselskapet kastet seg også på mer lystig vis inn i martnestrafikken. Skipsfører Jakob Hendriksen hadde tilbud om lysttur med musikk ombord. Aksjeeierne var invitert til å være med. Om lystturene ble en suksess, er uvisst. Men det var uansett ikke nok til å redde skipets økonomi.

Den Trondhjemske Hovedvei langs Losnavatnet ble for god til at folk tok kostnaden og bryet med omlasting til skipsfart på strekningen.

Ferdselen langs den gamle Kongevegen var trolig mer omfattende enn vi ofte tenker oss i dag. Det kunne til tider være riktig trangt om plassen. Som da det ble ført fédrifter av ulikt slag. Fjell- og dalbygdene hadde overproduksjon av husdyr og det var god avsetning på slaktedyr i byene i sentrale østlandsstrøk. Den nye hovedvegen stimulerte til økt ferdsel.

I Sørdalen ble det samlet store antall beitedyr på de frodige fjellbeitene, noe som førte til hyppige og skarpe konflikter mellom sætereierne Sakset fra Lillehammers Tilskuer 1854.

.........

102

MAR TNESFØRE

OG

FERDSEL

og féhandlerne. Féhandlerne kjøpte opp dyr i gardene nordover dalene om våren, og samlet dem i fjellet. Slik ble det en del kilo i tilvekst uten kostnad, og dermed gevinst av handelen. På høstparten ble det ført store fédrifter langs vegene videre sørover. Som livdyr under transporten selvfølgelig, for slakting når målet for turen var nådd. I 1837 ble det rapportert om et par slike drifter fra Øyer til hovedstaden på 412 dyr. Sammen med féet gikk 42 «smukke» hester. Drifta ble anslått til en verdi av 1.500 spesidaler.

Det samme forholdet gjorde seg gjeldende med hestefølger og konflikter om beite. Hester som hadde gått på frodig fjellbeite om sommeren gjorde seg godt av det og solgte bedre på martn om høsten. Etter at avlen ble satt i system, ble det til og med satt som krav til premiering på utstillinger, at de skulle ha gått i fjellbeite. Det var likevel viktig å få tid til å feite dem opp med innefôring før salg. Da tok de seg enda bedre ut og ga enda bedre pris.

Omsetningen av fé og hester var så omfattende i våre områder at det ble en folkeforlystelse å se de store driftene passere langs vegene. Nordfra om våren og videre til fjells. Og ned fra fjellet og videre sørover om høsten.

Mange av dem var innom martn på Stav. Hestefølger nedover dalen med retning Stavsmartn om høsten kunne telle opptil 50 dyr i slengen. Og det var den tida de var henvist til å traske landevegen. Det var både 10, 15 og 20 salgshester rumpebundet til hverandre i ei stroe. Som oftest kjørte de foran med sin egen hest og kjerre. Da skulle det god lederhest og god kjørekar til.

JERNBANE OG BRU

Jernbana sørfra ble åpnet til Tretten i 1894 og to år seinere til Otta. Den ble en stimulans også for Stavsmartn. For de som tok turen, ble den så mye enklere med bana. Tog kom ikke i ordinær rute til Tretten før 15. november, men prøvedrift var i gang under martn allerede dette første året etter gjenoppstartinga av martn. Trolig kom flere til å benytte seg av toget først året etter. Da sto brua over Lågen på Tretten klar fra mai 1895. Før den tid måtte de ferjes over til Sundhaugen ved Holmen.

I Gausdal var det stort hestehold. Gausdølene kom i store antall til martn på Stav, og de var helt avhengige av denne ferja. Til Gausdal kom det aldri jernbane. Fra Musdal ble det rapportert om stor trafikk av kjørende med hest og gående, fra tidlig om morgenen martnesdagene. Det var ikke gummi på kjerrehjulene, så det var et svare leven når de kom stroevis. Og stor spenning om de ville stanse ved grindene i Nedre Musdal for å sikre seg losji. Mange av de med lengst hjemreise tok losji i de gardene.

Jernbana inntok ei veldig viktig rolle som transportør av hest til og OG

FERDSEL

.........

MAR TNESFØRE

103

Tretten stasjon fotografert i 1897, bare tre år etter åpningen. Fra venstre: stasjonsbygningen, den mye omtalte første Narvesenkiosken, ilgodshuset, Hotel Losnaos, godshuset, vanntårnet og posthuset.

fra Stavsmartn. Det kunne være flere titalls hestevogner som ankom fullastet nordfra. Det hendte at oppkjøperne møtte fram på stasjonen for allerede der å skaffe seg oversikt over utbudet og blinke seg ut aktuelle hester.

Når markedet var som mest presset, ble hester faktisk solgt før de kom seg av vognene.

Kjøpere kunne reise til Kvam eller Otta for å handle allerede under opplasting. Men vanligere var det at de ruslet sørover Tretten sentrum og stilte seg opp langs vegen til stasjonen når nye tog ankom. Her skaffet de seg førstehånds overblikk over hestene som kom i lange rader. Da fikk de se hestene i bevegelse. Med godt trente blikk for god hest kunne de raskt notere seg karakterdrag og bevegelsesmønster på aktuelle hester. Som hauker slo de ned på sitt bytte, kastet seg over eieren og fikk hans navn og hestens nummer. På den måten forenklet de søket i martnesområdet på Stav, der det kunne være nokså uoversiktlig.

Transporten av hest fra stasjonen til Stav og tilbake seinere i martnesuka satte sterkt preg på sentrum i de dagene. Mange skaffet seg forlystelsen det var å bivåne hestefølgene etterhvert som nye tog ankom.

De hadde et stort publikum, guttungene. For bygdas gutter i konfirmasjonsalderen ble det nemlig kjærkommen anledning til å tjene seg noen ører på å leie hest til Stav. Da var de som voksne å regne der de stolte og rakrygget, og på lette bein deltok i et viktig transportoppdrag. Og dermed hadde de sitt eget lille martnesbudsjett å forvalte i vrimmelen av underholdningstilbud og søtsaker på Stavsplassen. De rakk trolig også å skrangle til seg noen mynter for transport til stasjonen igjen før siste bu .........

104

MAR TNESFØRE

OG

FERDSEL

stengte på martn. Guttunger tok ljåslåtten i stasjonsområdet og hesjet. De solgte høy til hestekarene og tjente gode slanter, de også. Andre samlet tomflasker i martnesområdet som de pantet. Forretningstalenter dukket opp i tidlig alder på Tretten.

Det var stor trafikk av gående gjennom Tretten sentrum, særlig mellom stasjonen og Stavsplassen. Noen så selvfølgelig det kommersielle potensialet. I 1906 var Hans Børresen reserveskyssgutt hos hotelleier Olsen på Hotel Losnaos. Under Stavsmartn var det satt opp fast skyssrute mellom Losnaos og Stavsplassen. Den såkalte «diligensen». To hester var spent for ei firehjuls vogn med plass for 6 personer. Om nødvendig var det plass til to ekstra ved sida av kusken på kuskesetet. Det kostet 50 øre turen og ble et populært tilbud. De gikk ikke til fots dersom det var skyss å få den tida heller. Vegen til Stavsplassen var «stygg og klinete», fortalte Hans Børresen til Kristian Paalsrud. Ifølge gjeldende politivedtekter for Øyer på denne tid var fartsgrensa under Stavsmartn på hovedvegen fra Stav til Tretten stasjon satt til maksimum kort trav. Vegens beskaffenhet kunne ofte sette enda strengere begrensning.

På stasjonen måtte de belage seg på å ha tomvogner klare til de siste martnesdagene. Sidesporet på Tretten stasjon kunne være tettpakket med vogner da transportene sørover fra martn startet. Ofte startet de torsdag og opplasting og avganger kunne pågå i to-tre dager. De måtte starte opplastinga tidlig for å være klare for avreise med 10-toget som kom nordfra.

Ekstratog var satt opp og de hektet inntil tre vogner på persontogene.

Lasterampa ga plass til å laste tre vogner om gangen. Hver vogn ga plass for 8 hester, fire på hver side av bommene midt gjennom vogna. I midtgangen var det plass for høy i sekker eller bunter. Eller det kunne være opphengt høyhekk. Her måtte også oppasseren finne sin plass.

Det var et skuespill som foregikk ved lasterampa på stasjonen de dagene. Vanligvis skulle 30-60 vogner lastes opp i løpet av de siste martnesdagene. Dette var en jobb for kløktige mer enn for kraftige mannfolk. I situasjoner der hesten ble utsatt for utfordringer, og det var den under opplasting, oppsto et egenartet forhold mellom dyret og mannen. Det ble kommunikasjon uten ord, men mer med lyder og fakter.

Hesten ante umiddelbart om mannen trodde jobben ville løse seg enkelt. Om mannen ikke var trygg på det, gikk signal automatisk til hesten, og problemer kunne oppstå. Det var viktig for mannen å gå først inn på vogna, men for all del ikke bakvendt.

Hestevante kunne imidlertid også komme ut for problemer her.

Enkelte hester hadde mer nervøs legning enn andre. All viraken på Stavsplassen og stasjonen gjorde dem ikke mindre anspente. Å dekke til hestenes øyne kunne være et knep. Enkelte ganger hjalp ingenting. Det OG

FERDSEL

.........

MAR TNESFØRE

105

kunne oppstå store problemer, slik at det faktisk ble nødvendig å bruke makt. Da ble det demonstrert for et stort publikum hvor mange «karkrefter» det er i ei hestekraft.

BILTRANSPOR T

Biltransport av hest ble tatt i bruk før andre verdenskrig. Den økte stadig i omfang og overtok gradvis rolla til jernbana. I første omgang gjaldt dette særlig transporten nordfra til martn på Stav. Vestlendingene lastet opp på biler i fjordbygdene og så seg mindre og mindre tjent med omlasting til jernbane.

Anton Lindseth fortalte at transporten kunne ta dem tre og en halv dag før det ble mulig å bruke tog og bil til Otta. Med bil tok det 8 timer å komme helt til Stav. Det kunne være så trangt i førerhuset at karene måtte sitte på fanget til hverandre. Han fortalte om en større féhandel han hadde sammen med handelsmannen Amund Sveipe fra Fåvang. De hadde kjøpt opp 80 livdyr og fikk fraktet dem til Veblungnes. Derfra måtte de jage dem til Otta. Bare det tok ei uke. Fra Otta tok de dyrene med jernbane til Ullensaker og lå der i 14 dager for å få solgt dem.

Anton Lindseth brukte opptil 14 dager på en martnestur til Stav. Han solgte mye hest. Av og til måtte han bytte til seg slaktehest til å sette i skjækene på hjemtur.

Alt skulle bli så mye enklere. De siste tiår har all hestetransport foregått med bil. Etterhvert også med hestehengere.

TRAFIKKULYKKER Ulykker i trafikken er ikke lett å unngå. Derfor var det heller ikke til å unngå at det skjedde i martnestrafikken.

I 1977 skapte en relativt uskyldig kollisjon ekstra og gratis underholdning under Stavsmartn. Det var onsdag at en svenskregistrert trailer og en personbil smalt sammen i krysset mellom riksvegen og Stavsgutua.

Personbilen kom oppover Stavsgutua og rett ut i riksvegen foran traileren.

Traileren traff personbilen bak så den ble slengt inn i kanten på motsatt side av vegen. Derfra sklei den på to hjul tilbake over vegen og inn mellom to parkerte biler. De materielle skader på personbilen ble forholdsvis store og vegen ble blokkert en kort periode. Lensmannen kom raskt til og fikk orden på trafikken. Slikt kunne ikke martn by på hvert år, og folk stimlet sammen.

Ulykker og skader er ikke noe som oppsto først med bilismen.

Hesten er også en farkost der store krefter er i sving. Under Stavsmartn, .........

106

MAR TNESFØRE

OG

FERDSEL

med så mye folk og hest samlet, var det bare naturlig at det forekom episoder. En frøning fikk stygge hodeskader da han falt av hesten her i 1901.

Fra sykehuset ble det meldt at det ikke var fare for livet. Det gikk bra, for han var på plass på Stavsmartn igjen i 1905. Da losjerte han på nummer 6 i Hotel Stavs Markedsplads. Og jammen var han her igjen i 1914. Er man martneskar, gir man seg ikke så lett. Martnesonsdagen i 1936 ble en eldre mann fra Tretten ganske stygt forslått da en hest sprang ut.

.........................................................................

Trafikkulykker skjedde også med hest. Under overskriftene Skræmt Hest og Sluppet fra det med Livet, sto det i 1910 en notis i Gudbrandsdølen etter ei ulykke i Musdal.

– Lensmand Gløtvold i Vestre Gausdal kjørte Tirsdag Aften til Hestemarkedet paa Stav. Kommet til Tretten ved Ourom, blev Hesten skræmt ved noget, som faldt ned fra Veikanten. Den kastet sig tilside, og da Lensmanden tog godt Tag i Tømmerne, gik Hodelaget istykker og ind paa Hestens Hals. Hesten begyndte nu at slaa, saa Lensmanden blev kastet fremover og under Karjolresterne. Der blev han liggende paa Karjolarmene med Tag i Hestens Hale, mens Hesten fortsatte i det voldsomste Sprang.

Paa det Vis gik det mindst 1 km. til den blev stanset ved Nedkjørselen til nedre Vasrud, hvor der kom Folk til. Her blev Lensmanden frigjort. Han laa under de istykkerslaaede Dele af Karjolen, men var merkelig nok ikke kommet alvorlig tilskade. Der er ganske vidunderlig, at han slap fra denne Fart med Livet.

Mørkt var det, og Veien, hvor Tildragelsen fandt Sted, er forsynet med svære Stabbestene og skarpe Kurver. Det kom godt med, at Lensmanden er en kraftig kar.

Hesten slap ogsaa godt fra det. .........................................................................

OG

FERDSEL

.........

MAR TNESFØRE

107

Arenaen

.................................................................................

E

STAVSMARTN OG UTVIKLINGA AV STAVSPLASSEN OG STAV ER FLETTET INN I ANDRE KAPITLER. FOR Å GI ET MER N DEL INFORMASJON OM ULIKE ARENAER FOR

KOMPLETT BILDE ER DET NØDVENDIG Å GÅ GRUNDIGERE TIL VERKS MED NOE AV DET.

SÆRLIG

BYGGELSE PÅ

FONSTADBYGNINGENS HISTORIE OG DEN ØVRIGE BESTAV, MEN OGSÅ MED STAVSPLASSEN. DET BLE DESSUTEN NØDMED

VENDIG, FORDI DE FØLGENDE OMTALER STREKKER SEG OVER MER ENN EN PERIODE I MARTNESHISTORIA.

BEBYGGELSEN PÅ STAV

Da andelslaget Stavsmartn kjøpte Stavsplassen av Inge Fonstad i 2000, ble familien sittende igjen med skogen, sætra, gardstunet og gardsbygningene.

Det var imidlertid ikke mange hus igjen etter at flommen i Moksa hadde herjet stygt i området i 1995. Den ødela helt eller delvis flere av de hus som sto uskadet etter krigshandlingene våren 1940. Bare hovedbygningen og ei redskapsbu utgjorde gardsbebyggelsen etter at fjøset ble revet. Gjennom den perioden martneshistoria dekker hadde det vært mange. Om ikke alle tjente martnesformål, sto de her som ramme omkring Stavsmartn.

Stav ligger flomutsatt til med trusler både fra Lågen og sideelva Moksa. Under Storofsen i 1789 ble det omfattende skader på garden Stav.

Skadetaksta forteller at to hus og en del gjerder ble tatt av flommen. 20 mål åker og 14 mælinger eng var oversvømt, og ble vurdert som ødelagt for ett år. Høstflommen i 1938 gjorde på langt nær så omfattende skader, men Fjøsvollen og Eriksrudsalen sto under vann.

Våren 1940 kom trusselen sørfra. Tyskernes felttog gjennom dalen førte til store ødeleggelser på Tretten, særlig i tettstedet Stav. Men på garden Stav ble merkelig nok bare føderådsbygningen og et stabbur ødelagt.

– Bygningene ble antendt eller skutt i brann av de tyske tropper. Stedets befolkning var utflyttet og kun tyske soldater var tilstede under brannen, står det i lensmannens skaderapport. På Stavsplassen gikk ingenting tapt.

De to våningshusene, ett på østsida og ett på vestsida av hovedvegen, tjente omskiftende formål. De er begge trolig av eldre dato enn Stavsmartn.

I ei føderådskontrakt fra 1808 og branntakst fra 1868 var den østre bygningen føderåd. Fra mellomkrigstida vet vi at den vestre var føderådsbygning. Derfor er det mest ryddig om vi kaller den østre for hovedbygningen og den vestre for føderådsbygningen.

Stabburet, som ble flammenes rov i 1940, sto nær føderådsbygning.........

108

ARENAEN

Moksa gikk amok i månedsskiftet mai/juni 1995. Her er dramaet på Stav nær forestående den 31. mai klokka 16. I løpet av timer forsvant både Bryggerhuset til høyre, utedoen og Loftsbygningen.

Angrepet ble deretter rettet mot hovedbygningen. (Foto: Odd Bjerke.)

en. Det var oppført før 1868 og var tømret i to etasjer med bordkledd svalgang på østsida.

Vi kjenner Loftsbygningen, også kalt Svalbygningen. Den sto bare 4 meter fra hovedbygningen, og var i bruk til ulike uthusformål. I branntaksta fra 1920 ble også den betegnet som våningshus. Den inneholdt noen beboelsesrom som var i bruk lenge, særlig under martn. Bygningen ble før 1910 flyttet til denne tomta fra lengre nord, og det skulle bli dens skjebne.

Lenger oppmed Moksa, i en avstand av 24 meter fra hovedbygningen sto en mindre bygning. Den var reist som bakeri i perioden 1868-72 med tre tømrede vegger og en i murverk. Her virket baker Simen Pedersen. Da Stav ble tildelt skjenkerett under martn i 1872, sto den faktisk i hans navn.

Det er likevel ingen grunn til å tro at han skjenkte folk i bakeriet, men at han opptrådte i Thore Bjerkes fravær eller på hans vegne. Bakeribygningen var allerede i 1898 i bruk som bryggerhus, noe den var helt til nyere tid.

Hønsehuset øst for bryggerhuset var oppført først på 1900-tallet i to etasjer i bindingsverk. Allerede i 1923 var bygningen borte. I seinere tid holdt hønsene hus i etasjen over bryggerhuset.

Mellom bryggerhuset og hovedbygningen var det i 1920 kommet opp utedo. Den het selvfølgelig «privét» i all anstendighet. Det hjalp ikke med anstendighet heller da flommen raste i 1995. Loftsbygningen, doen og bryggerhuset gikk alle tapt. Kjøkkenhagen forsvant og bare få kvadratmeter av tunet sto igjen da elva brøt seg gjennom lenger oppe og tok nytt far sørover. Ødeleggelsene fortsatte lenger sør i tettstedet.

På 1800-tallet sto stallen på nordsida av hovedbygningen. Den hadde bare tre spilltau og tjente gardens eget bruk. Bygningen var tredelt med et .........

ARENAEN

109

vognskjul i midten og ei kornbu i sørenden. Over stallen og vognskjulet var det trev med høygolv og kornloft med innkjørsler østfra. Bygningens funksjon ble endret da nyfjøset fra 1878 etterhvert ble ominnredet med romslig med stallplass.

Bare 5 meter fra stallen sto en tømret toetasjes tryskerlåve som etterhvert ble forsynt med diverse tilbygg i bindingsverk. Låven ble revet i 1900 og stallen året etter. Begge bygninger var eldre enn 1868.

Småféfjøset omtales som nyoppført i 1878. Det sto 11 meter vest for tryskerlåven og på vestsida av riksvegen. Tømmerbygningen hadde to rom og blant annet 4 båser. Den ble revet i 1920.

Storféfjøset var mye eldre, etter taksta å dømme. Det var også tømret og tekket med næver og jord med bordtak over. Det inneholdt 9 båser og 3 binger, men var tilgodesett med bare ett vindu. Dette gammelfjøset ble revet og erstattet med nytt fjøs like før 1878. Nyfjøset ble oppført i gråsteinsmur. Det rommet ikke mye mer enn det gamle, med sine 10 båser og 3 binger, men var likevel romsligere. Før 1898 var det ominnredet til 2 rom med 10 spilltau i det ene og 4 båser i det andre. Over fjøset var et stort fôrtrev i bindingsverk. Melkeproduksjonen på Stav opphørte i slutten av 1950årene. Vi må heller ikke overse utedoen på vestsida av fjøset i denne sammenhengen. Den kunne være veldig viktig når den trengtes. Fjøset ble ikke skadet i flommen 1995, men likevel ble det revet året etter. Seinere kom Gutormshall opp på denne tomta.

Uthuset som står på sørsida av Stavsgutua øst for Stallringen ble satt opp som potetkjeller, garasje og redskapsbu i 1954. Det inngikk ikke i handelen da andelslaget Stavsmartn overtok Stavsplassen. På østsida av uthuset var det en romslig ringmur. Her gikk hestevandringa for seg. Drivakslingen ble ved bruk montert tvers over Stavsgutua og inn på fjøstrevet.

Som kuriositet må det nevnes at Thore Bjerke anla vinkjeller nordmed Fjøsvollen. Han var fortsatt i stand til å satse, den gamle mannen. Men han døde og rakk aldri å se den i bruk. Eldre folk husker fortsatt denne jordkjelleren, men den var ikke i bruk så langt deres minne rekker.

Stavs eiendom strakk seg godt over på sørsida av Moksa. Der kom det opp et industrisamfunn og tettsted i tiårene før og etter 1900. Bygninger og tomter ble etterhvert fraskilt Stav.

Mange hus ble stående etter at de gikk ut av bruk. Noen var produksjonslokaler og andre tjente uthusformål. Sammen med gardsbebyggelsen på Stav utgjorde denne bygningsmassa et helhetlig kulturminne av stor verdi. Den moderne del av vår felles lokale kulturhistoriske forankring lå samlet der. Den ble flammens og flommens rov i 1940 og 1995. I dag er en del av området avsatt til kunstpark. Moksa skapte et industrieventyr.

Den sørget selv for å fjerne alle spor vel hundre år seinere. .........

110

ARENAEN

Det var dyp sorg i måten Olav Fonstad betraktet herjingene på under flommen i 1995. Fra sitt stuevindu presenterte han sterke betraktninger om årsaken. Han hadde levd et langt liv med elva som nærmeste nabo og kjente dens luner. Under føttene hans var hovedbygningen i ferd med å bli undergravd. Den sto også i fare for å kollapse i vannmassene, men ble reddet i siste liten. Det ble ikke Loftsbygningen til høyre. (Foto: Berit Bergseng Sætha. Utlånt fra fotografen.)

S T AV S P L A S S E N Med unntak av bare korte avbrudd har Stavsplassen vært arena for Stavsmartn. Innenfor begrepet Stavsplassen ligger også arealet som nå er idrettsplasser. Vesentlige deler av dette arealet var i bruk under martn den tida et stort antall hester var samlet.

Plassbehovet ble mindre etterhvert som hestene ble færre, og i løpet av de siste 10-15 år er bruken av plassen under martn omorganisert. I dette kapitlet gis et overblikk over utviklinga av martnesplassen. Bygninger som dukket opp og forsvant, er behørig omtalt i andre sammenhenger.

ATKOMSTEN Atkomsten til Stavsplassen har ikke alltid vært den samme. Vi kjenner Stavsgutua slik den framstår i dag som en bred, oppgruset og reinslig atkomst. Tidligere var den mye trangere og slett ikke alltid like reinslig.

Gutua skriver seg fra den tida da Stallringen ble gjenreist her i 1887.

Før den tid var atkomsten til Stavsplassen fra riksvegen lengst nord på Fjøsvollen, omtrent der nedkjørselen til vollen er i dag. Den ble opparbeidet etter pålegg i kontrakta av 1858. Der var den forutsatt å være 3,7 meter bred mellom grøftene og inngjerdet på begge sider. Da Stallringen .........

ARENAEN

111

Oversikt over Eriksrud, Stavsplassen og Stav i 1952. Vi ser de nye binderekkene og at idrettsplassen er opparbeidet. (Foto: Widerøe's Flyveselskap AS. Nr. 49526.)

kom på plass som sentral arena for martnestrafikken, ble denne gamle atkomsten for omveg å regne. Men den var fortsatt i bruk i årevis. De siste rester var synlige inntil nylig.

MAR TNESPLASSEN En del av Fjøsvollen ble innimellom benyttet som martnesplass allerede så tidlig som like før andre verdenskrig. Da var det både kremmerbuer og tivoli der. I dag er Fjøsvollen helt omdisponert fra jordbruk til martnesplass. Den ble satt i stand med maskingrus etter flommen i 1995. Inntil da var den i flere år fra sist på 1980-tallet benyttet som parkeringsplass i kombinasjon med jordbruk. Det var ofte «skikkelig martnesføre» under martn.

Det førte til at åkeren ble våronngjort seinhøstes med biler. Til skade eller i det minste irritasjon for begge formål.

Før 1995 forholdt vi oss tradisjonelt til et annet martnesområde.

Stavsgutua, Stallringen og området omkring og vestover fra Fonstadbygningen. I eldre tid var området vest for bygningen i bruk helt eller delvis, avhengig av skiftende tilstrømning av hest og utstillere. Martnesplassen strakk seg på det meste helt fra Bådstøhaugen i nord til Taterhaugen i sør, der idrettsplassen ble planert ut etter andre verdenskrig, og helt ned til Lågen. Martnesplassen utgjorde samlet et stort areal, men likevel måtte skogen i Bådstøhaugen og Taterhaugen tas i bruk for å dekke behovet i perioder.

Selve martnesplassen var i nyere tid lenge begrenset til arealet på vestsida av Fonstadbygningen. Der var telt, buer og vogner i alle regnbuens farger satt opp i stor sirkel. Til tider var det rekker inne i sirkelen slik at området kunne fortone seg som en liten by med gater. Arealet på sørsida av Fonstadbygningen var også kranset av buer, blant andre Kasperbua, til .........

112

ARENAEN

et stykke opp i Stavsgutua. Varehandelen var for det meste samlet her, mens underholdningen oftest var samlet på vestsida av bygningen.

Stavsgutua oppover til hovedvegen ble tatt i bruk like etter andre verdenskrig.

JORDBRUKET Det står i kontrakta knyttet til autorisasjonen i 1858 at plassen delvis var bevokst med krattskog. Da var det 20 år siden sist martn var på Stav. Den hadde vært på gjestevisitt i Holmen. At det var krattskog kan gi en pekepinn om at arealet hadde vært brukt til noe tidligere. Om det hadde vært jordbruksdrift, vil det være merkelig om de ikke fortsatte å bruke det. Det var ikke så godt om jordbruksarealer på Stav. Dessuten hadde det i løpet av bare to tiår ikke rukket å bli skog, men bare krattskog. Vi kan gå ut fra at Stavsplassen kom i bruk som martnesplass allerede i den første perioden.

Kanskje var den i bruk allerede i 1801.

Det var Ole Jakob Sæther som signerte kontrakta i 1858. Han var bruker og eier av Stav fra 1843, og dessuten kjøpmann. Han avga 22 mål jord til martnesplass vest for Fjøsvollen. Området skulle gjerdes inn mot nord, sør og øst, altså ikke mot Lågen. Det innebærer at arealet den gang var i bruk helt ned til elva, også innbefattet jordet og det arealet E6 opptar i dag. Dette jordet var nok allerede dyrket, for det er nevnt i 1866. Plassen forøvrig måtte planeres. Og stein som kunne være til besvær måtte kjøres bort. Han påtok seg å skaffe beite så langt det var mulig og å skaffe høy for salg under martn. Garden fikk retten til å ta den høyavling martnesplassen måtte gi og enerett til all den møkka hestene etterlot seg.

STAV CAMPING Området vest for Fonstadbygningen ble tatt i bruk som campingplass i større og større grad etter den spede begynnelsen tidlig i 1950-årene. For fullt fra 1995, da det ble frigjort ved at Fjøsvollen kom i bruk som martnesplass. På campingplassen ble gjestene i årevis møtt av Magnhild Fossheim. Gudvei hengte ut et laken fra et vindu i Fonstadbygningen når hun trengte Magnhilds hjelp. Ellers var Øyvind Solby en trofast tjener på Stav.

I den første tida var det forresten like mye forespørsler om å leie rom i andre etasje i Fonstadbygningen som å leie teltplass ute. Nytt servicebygg ble oppført på campingplassen i 1987. Det betjener også martnesfolk. Før campingplassens tid ble martnesplassen brukt i kombinasjon med den jordbruksdrift som var mulig for ikke å hindre martn. De rakk å gi buskapen vårbeite, og høste ei høyavling som ljåslått, før martn. Også den tida martn gikk av stabelen i august.

.........

ARENAEN

113

ANDRE FORM ÅL Av tekniske anlegg forpliktet Ole Jakob Sæther seg i martneskontrakta til å anlegge atkomst og kjøre- og ridebane. Men merkelig nok ingen binderekker. Det er likevel grunn til å tro at de kom raskt på plass.

I kontrakta ble Stav også gitt retten til å innkassere avgift av de som måtte oppføre salgsbuer under martn. Det ble raskt oppført tre permanente buer for utleie. De sto sør for Restaurasjonen nede på plassen.

Tidlig på 1900-tallet kom den såkalte Havrebua opp like vest for Fonstadbygningen. Den var hele 13 meter lang og 3 meter bred. Bua rommet først fôr til hestene, før også den ble benyttet som salgsbu. Havrebua ble like etter 1938 flyttet til sørsida av Fonstadbygningen. Der ble den bedre kjent som Kasperbua. Kasper holdt til i vestre enden og tombolaen i østre, den såkalte Sanitetsbua. Kasper hadde også tilhold i Havrebua før flyttinga, sammen med Ringebu Ullspinneri.

ØKONOMISKE L ØFT Da Stavsplassen i 2000 ble oppkjøpt av andelslaget Stavsmartn, føyde dette seg inn i ei lang rekke med fradelinger som hadde pågått over lang tid. Det startet med at underbrukene Stavslia og Bådstø ble unnasolgt siste del av 1700-tallet. Omkring 1900 ble det meste av gardens eiendom på sørsida av Moksa frasolgt til aktører i det nye tettstedet. Og gjennom 1900-tallet ble et stort antall boligtomter frasolgt garden i Stavsfeltet.

Garden har opplevd omstillinger og har ligget sentralt til i forhold til de endringer samfunnet forøvrig ble påført. Allerede i 1865 solgte Halvor Kjørlie Stavsplassen til Thore Bjerke. Halvor, som var fra Valdres, hadde i 1862 kjøpt hele garden av Ole Jakob Sæther. Ole flyttet til Lillehammer etter salget. Stavsplassen sto som egen eiendom helt til Thore i 1869 også kjøpte garden av Halvor.

Mange vil huske ovalen et stykke nede på Stavsplassen. Den var anlagt i 1941. Ovalen var ikke i bruk til særskilt formål under martn, men den skulle tjente andre gode formål. Mest under utstillinger. Gudbrandsdal Hesteavlsforening oppførte ei dommerbu inne i ovalen. Den ble flyttet lenger vest, og tatt i bruk som campinghytte. Ovalen var også i bruk som travbane, men holdt neppe godkjente mål. Sommerstid var bana mye brukt som friidrettsbane inntil idrettsplassen i Taterhaugen sto ferdig.

Tretten Musikkforening oppførte Paviljongen på dugnad i 1935-1936 i søkken der steinen fra pipa etter Sjalongen ble brukt som fyllmasse. Dette er også en del av historia til Stavsplassen, men Paviljongen ble lite benyttet under martn. Først i 1988 fikk foreninga hjemmel til festerett på tomta for 99 år. Formalitetene ble ordnet i forbindelse med at det ble støpt dansegolv til erstatning for det gamle tregolvet. At det

.........

114

ARENAEN

Stavsmartn var inne i ei rivende utvikling. Med den ressurssterke Thore Bjerke på plass skjedde ei omfattende utbygging knyttet til martn. Enda mer omfattende enn den Ole Jakob sto for som følge av martneskontrakta.

Hva Halvor rakk i løpet av de tre årene han satt som eier av Stavsplassen er uklart. Trolig ble han som et intermesso å regne, da det meste allerede var tilrettelagt. Thore oppholdt seg lite på Stav, men nok til å sette i sving mange arbeider. Med de løft Stavsmartn førte til av utbygginger og tilrettelegginger, var det ikke uten grunn at ressurssterke personer stilte seg bak i denne perioden. De fant man ikke så lett innenbygds.

Ikke før Ole Jensen Fonstad kjøpte garden av Thores datter i 1897 og fortsatte utbygginga. Disse karene så det potensialet som lå i martn. De var forretningsmenn. Siden falt det i familien Fonstads lodd å føre arven videre.

Med alt det som var gjort ble det nå mindre behov for utbygginger.

Det er vanskelig å forstå at en såpass kortvarig tilstelning kan forsvare så store investeringer. Det har Stavsmartn gjort. Det er akkurat den samme begrunnelse og tro på prosjektet som ligger bak de store investeringer andelslaget Stavsmartn foretok med to permanente haller.

Gutormshall sto ferdig i 1997 med sine 500 kvadratmeter. Thorshall var ferdig til bruk i 1998 med sine 576 kvadratmeter. Thorshall rommer en stor serveringsdel. Hallene ble reist mens det ennå forelå bare langsiktig leieavtale med Stav. Da var det gått lang tid siden det siste store byggeprosjektet på Stavsplassen. Men mindre byggeprosjekt og større vedlikeholdsarbeider ble utført på 1950- og 1980-tallet.

Hallene fikk navn etter Bjørn Thorsen og Gutorm Aarnes. Ikke ufortjent, men det gjenstår å se om de fungerer i vår nådeløse dialektale omgang med navn. Vi er nå engang oppflasket med navn i bestemt form.

Dette ble store løft for det nye andelslaget. I ettertid ville ingen vært dem foruten. Heller ikke de økonomisk ansvarlige. Det er ingen tvil om at

ikke ble ordnet tidligere kan skyldes at Olav Fonstad var så aktiv i musikkforeninga at det ikke ble ansett som nødvendig å formalisere det tidligere.

Taterhaugen, og seinere idrettsplassen faller utenom det som strengt tatt var martnesplassen. Men i området var det bundet opp et stort antall hester da Stavsmartn hadde størst tilslutning. Arealet ligger likevel innenfor det området som omfattes av begrepet Stavsplassen. Tretten Idrettslag fikk hjemmel til festerett på idrettsplassen i 1948 for 40 år, og hjemmelen ble fornyet i 1984. Det ble utstedt skjøte i januar 1950.

Det 12 mål store arealet mellom Moksa og idrettsplassen ble leid ut fra Stav til idrettslaget fra 1983. Her ble det opparbeidet grusbane og håndballbane. Arealet er de seinere år benyttet som parkeringsplass under martn. I 1972 fikk Tretten Idrettslag avtale om rett til lysløype i området. Den ble opparbeidet, men var ikke i bruk lenge.

.........

ARENAEN

115

Martneshaller og stortelt gjorde Stavsmartn til en mer komfortabel opplevelse. Gutormshall til venstre. Bak Thorshall ruver Fonstadbygningen. (Foto: Odd Bjerke 1999.)

Stavsmartn med disse hallene nå er tidsriktig og mer konkurransedyktig i et marked der mange kjemper om folks oppmerksomhet. Stikkordet i dag er komfort. Det var annerledes den tida ett av argumentene mot flytting av martn til Lillehammer var at martnesfolk ikke trengte den komfort byens gjestehus kunne tilby.

Det var Stavsmartn, ikke garden, som var interessant for andelslaget.

Slik var det også for karene Sæther, Kjørlie, Bjerke og Fonstad. Det ble utarbeidet forslag til ny skyldsetting året etter at fradelinga på Stav skjedde i 1865. Stavsplassen ble da stående i 2 ort og 17 skilling, mens Stav ble stående igjen med 2 daler 3 ort 18 skilling. Skatteskylda på garden var bare 5 ganger skylda på martnesplassen til tross for større arealer, sæter, skog og helårlig landbruksproduksjon. Plassens skyld ble liggende bare 1 skilling under eiendommen Bådstø. Og dette var før de største utbygginger startet i martnesområdet.

På samme måte var det Stavsplassen som var interessant for andelslaget Stavsmartn i 2000. Boligeiendommen som var oppført i 1971 ble umiddelbart solgt unna. Til forskjell fra 1800-tallet har de nå campingplassen som helårsdrift. Det arbeides for tida intenst med å finne andre bruksområder på helårsbasis. Helårsdrift er heller ikke noe nytt fenomen på Stavsplassen. Store bygninger som var reist for å dekke behov under martn, ble tidvis benyttet til ulike formål ellers i året. Fonstadbygningen hadde til og med status som hotell en lang periode etter at den kom opp.

Felles for alle eiere var at det ble inntektene av martn som styrket økonomien aller mest til tross for at den pågikk så kort tid. Den store for.........

116

ARENAEN

skjellen ligger i at det tidligere var familiene som satset sin private økonomi, mens det nå er et andelslag. Der står 58 andelseiere for tida inne med samlet 160 andeler, hver pålydende 1.000 kroner. Et forbausende lavt antall, tatt i betraktning at dette var noe hele bygda skulle ta seg av.

FONSTADBYGNINGEN Fonstadbygningen er vurdert som bevaringsverdig på samme måte som Stallringen. De utgjør et bygningsmiljø som av historiske og antikvariske grunner har vesentlig verneverdi. Vi kjenner det på oss, vi som har fartstid på Stavsmartn og på Stavsplassen i andre sammenhenger. De var en viktig del av stemningen og ga oss ei fast og kjent ramme omkring alle de folkefester som foregikk her. Uthuset på nordsida av Fonstadbygningen var opprinnelig også gitt vernestatus, men ble seinere tatt ut av lista. Om vi vil være i stand til, og ser oss tjent med å bevare bygningene, er et åpent spørsmål. Det skal godt gjøres, om de ikke blir benyttet mer enn tilfellet er i dag. Særlig utsatt er uthuset, men også Fonstadbygningen på noe lengre sikt.

Fonstadbygningen ble reist av tømmeret fra Restaurasjonen lenger nede på Stavsplassen. Bygningen sto ferdig i 1903. Det er også grunn til å tro at materialer fra den store Dansesalongen ble benyttet, da den mest sannsynlig ble stående i vegen for den nye bygningen. Uthuset ble reist på samme tid som Fonstadbygningen. Dette underbygger tomtekonflikta med Dansesalongen. Uthuset fungerer i dag som lagerskur. Tidligere rommet det vedskjul og spilltau. Akkurat som Fonstadbygningen står uthuset fortsatt og forteller kulturhistorie inne i martneslandskapet.

Den velsignede utedoen, som er påhektet uthuset som ei skreppe, ble satt opp i begynnelsen av 1950-årene. Den avløste utedoen på nordvestre side av martnesplassen. Med fire båser for damer og tre for herrer, og med pissoar i anatomisk riktig utførelse. Når vi kjenner til den klart maskuline overvekt blant martnespublikum, kan dette tilbudet fortone seg som undervurdering av mannens behov. Men det ga vel helst overkapasitet, når vi kjenner hans nedarvede dragning mot naturlandskapet når han er på tomannshånd.

.........

ARENAEN

117

Uthuset og utedoen på nordsida av Fonstadbygningen var betraktet som verneverdige. Kanskje er de det. (Foto: Odd Bjerke 1999.)

Johannes Eriksrud hadde akkorden med å kjøre tømmeret fra Restaurasjonen opp til tomta. Jon Bruun var med på å sette opp Fonstadbygningen. Trolig var han byggmester. Arbeidet var ferdig i 1903, men inngangspartiet midt på østveggen sto ferdig først i 1906. Jon Bruun deltok også med det, og etterlot sin signatur i røstet.

Fonstadbygningen er like lang, men bortimot to meter bredere enn Restaurasjonen slik den sto lenger nede på plassen før flyttinga. Og da var svalgangen medregnet i breddemålet. Det er likevel samme tømmeret. Tømmeret fra langveggene i andre etasje i Restaurasjonen ble benyttet som gavlvegger i Fonstadbygningen. Dette kan være årsaken til at bygningen er sinklaftet. Den nye bygningen ble nemlig tømret bare i en etasje. Andre etasje er oppført i bordkledd bindingsverk.

På denne måten ble Fonstadbygningen mye romsligere enn Restaurasjonen.

Bredda i salene i den nye bygningen ble svalgangens bredde og enda de 2 metrene bredere, noe som må utgjøre over 3 meter til sammen. Det ga som resultat at salen lengst mot nord, som vi kaller Fonstadsalen, ble over 85 kvadratmeter, mens den gamle salen i Restaurasjonen hadde vært vel 55 kvadratmeter. Kjøkkendelen midt i bygningen mellom salen og kaféen ble satt opp i bordkledd bindingsverk på samme måte som i Restaurasjonen før flytting. Bygningens ytre mål er 22,1 meter ganger 9,6 meter.

Fonstadsalen i nordenden og Fonstadkaféen i sørenden ble mest benyttet til servering. Også den perioden først på 1900-tallet da det ble danset i salen på kveldstid. Den romslige andreetasjen ga losji for generasjon etter generasjon med martneskarer og noen få kvinnfolk. Den rommer 12 soverom.

Det ble installert elektrisk belysning i alle hus på Stav i 1920. Dette omfattet også Fonstadbygningen. Da Moksa Kraftverk så dagens lys og ble istand til å gjøre natta lys. Flimringa fra parafinlamper og talglys forsvant, men trolig bare gradvis.

De første generasjoner med glødelamper kunne svinge betraktelig i intensitet.

Romantikken ble dermed enda mer glødende. Lampene ble røde mens spenningen var lav. De gir oss likevel tilstrekkelig søkelys på historia som sitter i veggene. Den er mangfoldig. Bygningen har tjent mange ulike formål.

Servering og losjering skulle bli et omfattende kapittel i Fonstadbygningens historie, og dermed en viktig del av martneshistoria. Betrakter vi bygningen og det slitte interiøret i dag kan det synes å være et trist syn. Men velger vi å orientere oss om årsaken til slitasjen, åpenbarer det seg interessante trekk ved vår kulturhistorie.

.........

118

ARENAEN

Martneshistoria er en del av den.

Fonstadbygningen huset mange kortere kurs. Ingeborg Fonstad holdt som regel sine vevkurs i føderådsbygningen på Stav, men benyttet Fonstadbygningen av og til. Bygningen fungerte til og med som skolelokale innimellom. Her var snekkerskole vinterstid før andre verdenskrig. Det var Øyer skolestyre som opprettet Øyer arbeidsskole for gutter i 1934. Den varte 24 uker og holdt til i skiftende lokaler, men i Fonstadbygningen i 1935-36, 1937-38 og 1939-40.

I april 1940 ble det plutselig gitt ordre om å rydde Fonstadbygningen. Det ufattelige skjedde at landet ble besatt av fiendtlige styrker. Bygningen måtte tas i bruk som lasarett. Siste kurset måtte avbrytes, og kom aldri i gang igjen.

Blant de mange bygninger som ble totalskadd på Tretten under felttoget var Samvirkelagsbutikken. Forretningen holdt deretter til i Fonstadbygningen inntil de kunne flytte inn i nye lokaler i 1941.

I 1944 startet framhaldsskole opp i Fonstadsalen. Skoleåret startet i slutten av september, men allerede etter 14 dager fikk også de ordre om å rydde bygningen. Skolen fortsatte på Aurvoll.

Fonstadbygningen skulle nå huse russiske krigsfanger. Okkupantene benyttet lokalet som fangeanstalt for russiske krigsfanger vinteren 1944-1945. Da var det sengebrisker i flere høyder i alle rom i begge etasjer. 70-80 krigsfanger ble stuet sammen og området omkring bygningen var inngjerdet med et høyt nettinggjerde.

Krigsfangene var satt i tvangsarbeid med vedhogst i bygda. Deres voktere holdt hus i Eriksrudsalen.

Feiringa av nasjonaldagen samlet i lang tid hele bygda på Stavsplassen i og omkring Fonstadbygningen. 17. mai var vesentlig et utendørs arrangement, men bygningen betjente publikum til alles tilfredshet. Etter at Trettenhallen sto ferdig, er dagen blitt feiret innendørs. Barne- og borgertoget kunne spare seg turen til Stavsplassen.

Mange generasjoner ble på denne måten nært knyttet til Stavsplassen og Fonstadbygningen, både om våren og om høsten. Dette var vår felles tumleplass.

De unge må i dag ta til takke med å skaffe seg et tilsvarende forhold til plassen bare om høsten. Da Fonstadbygningen ikke lenger har en like sentral plass under martn, vil dette båndet neppe bli knyttet til de yngre generasjoner. Bygningen fikk en sentral posisjon i manges bevissthet og hjerter. Det gjelder ikke bare bygdafolk og hestekarer.

Fonstadbygningen framstår i 2000 uforandret siden 1954, da Asbjørn Svehaugen hadde oppdraget med å foreta restaurering. Bygningen bar preg av å være noe deprimert av alt den hadde opplevd. Øst- og vestveggen hadde fjernet seg litt fra hverandre, og taket var salrygget. Med strekkfisker, oppjekking og sverter ble takstoler hevet slik at bygningen fikk rettet ryggen. Andre etasje og røstet ble kledd med liggende panel utenpå den originale stående faspanelen. Asbjørn kledde inn et vindfang under altanen i sørenden av bygningen og flyttet kaféinngangen hit fra lengst sør på vestveggen. Han gjorde samtidig altanen større. Tidligere var det utvendig trapp ned til bakken fra altanen. Trolig en rømningsveg. Det ble ellers ikke gjort bygningsmessige inngrep ved denne restaureringa.

Det er på sin plass å gjengi noen observasjoner av bygningens beskaffenhet pr 2000, om det skulle bli foretatt vesentlige endringer i årene som kommer.

.........

ARENAEN

119

I skrivende stund er fortsatt gluggen i uthuset intakt. Bak lemmen hadde tyskernes schæfere tilhold. De fryktinngytende dyrene kunne slippes løs i innhegninga om det oppsto disiplinproblemer blant fangene. (Foto: Odd Bjerke 1999.)

Kafélokalet i søre delen var allerede før 1954 kledd med brystpanel og huntonittplater. I salen er tømmerveggene utildekket innvendig, og inngangsdøra fra østsida er panelt over utvendig. Kjøkkendelen midt i bygningen er satt opp i bindingsverk.

Inngangspartiet på østveggen ble som nevnt reist 3 år etter at bygningen sto ferdig.

Det bekreftes også av at det rundt døra inn til kjøkkenet er utendørs listverk.

Vinduene i begge saler er skiftet til mindre format, men i bygningen forøvrig sitter de originale. Midterste vindu på nordveggen er tømret igjen. Rom nummer 5 i andre etasje er pusset opp og isolert i nyere tid, men her er vinduene skiftet til samme format som de opprinnelige.

I andre etasje er det et sinnrikt fyringssystem av rør som leder røyken fra de enkelte vedovner på gjesterommene, på langs og på tvers av korridoren til de to pipene. Dette må også ha gitt relativt god oppvarming av korridoren.

Golvplankene i hele bygningen synes å være originale fra 1903 eller tidligere, med skråskjært skjøting. To små metallplater er skrudd fast i golvet i korridoren i andre etasje. Det er ikke kjent hva slags funksjon de har hatt eller hva de forsøker å skjule. De sier kanskje noe om at golvplankene var med på flyttelasset fra Restaurasjonen. Romdelinga i andre etasje der var annerledes. Eller mer sannsynlig at plankene hadde vært i bruk i Dansesalongen tidligere.

Det mest spesielle med bygningen er likevel drageren oppunder himlingen i begge saler. De er forsterket i en sinnrik teknikk som best kan beskrives som sagtinn-laminering. Lamineringa foregikk ikke med lim, men med kløkt. Firkanter ble lagt inntil hverandre og satt i spenn motsatt det presset de skulle utsettes for. I denne posisjonen ble oppmerking utført. Spennet ble fjernet, og utsaginga av sagtinn-hakkene ble gjort. Deretter ble de satt i spenn på ny og sammenføyd. På denne måten fikk de langt større bæreevne enn dimensjonen skulle tilsi. I nordre salen er faktisk tre firkanter sammenføyd på denne måten, men med spenn på godt over 9 meter er det likevel for sikkerhets skyld satt opp en stolpe midt under. Det skulle noe til for å takle martnestrafikken.

.........

120

ARENAEN

HOTEL STAVS MARKEDSPLADS De færreste er i dag kjent med «Hotel Stavs Markedsplads». Vi snakker fortsatt om Fonstadbygningen. Den fungerte mest som sommerhotell, men var fullbooket bare under martn. Da den sto ferdig i 1903, framsto den som tidsmessig, romslig og flott bygning. Det var naturlig for Ole Jensen Fonstad å sette i sving helårsdrift, ei problemstilling som tør være kjent i den aktuelle situasjonen 100 år seinere. Men nå framstår bygningen som så lite tidsriktig at den kun huser en pub og kontor for campingplassen utenom martnestida. Puben bærer selvfølgelig det klingende navnet «Pub-13».

Andre etasje er avstengt.

– Lov om Anmeldelse af Reisende og Fremmede af 4de Mai 1901 innskjerpet at alle som ville gjøre seg næringsveg av å motta reisende i natteherberge, måtte melde dette til politiet eller lensmannen, og føre nøyaktig fortegnelse over alle losjerende. Heldigvis, for dermed kan vi bla gjennom bygningshistoria på en helt annen måte enn vi ellers kunne. Trolig ville vi om noen år ikke visst at det var hotelldrift her og en hel del av martneshistoria var gått tapt. Fremmedboka ble stemplet og forseglet 29. oktober 1903, og rommer mer og mindre utførlig perioden fram til 1916. Dessuten er ei regnskapsbok fra hotelldrifta bevart.

Fremmedboka inneholder rubrikker for navn, stilling/beskjeftigelse, hjemsted, siste oppholdssted, bestemmelsessted, dato og romnummer.

Ikke alle var like utførlige i sine nedtegnelser. Noen var allerede i god martnesstemning ved ankomst, og inspirert til å etterlate seg morsomheter. Joh. Iversen fra «graven» var beskjeftiget med «nothing», kom med «train» og skulle til «himmelen». Hvattum var fra «Mesopotamien» men kom hit fra «hutiheita». Når Roven og Taarud fra Vinstra oppga at de var «martneskarer» som beskjeftigelse, var sikkert det bare rett og rimelig. Og de som skrev seg inn som «kompissere» fra Vinstra og «dameven» og «ingenting» fra Gausdal, hadde sikkert også sitt på det tørre.

Mer nyttig enn morsomt er alle de som tok noteringene på alvor og presenterer seg for oss. Det er folk fra både Øst- og Vestlandet og det kan ikke overraske at mange fra de nærmeste nabobygder også tok losji. Det ble seine kvelder og de skulle på'n igjen tidlig dagen derpå. Mange av de kjente martneshandlende og hestekarer trer også fram fra listene. Dermed er boka gull verdt i forhold til martneshistoria, og for dem som vil tettere inntil den.

De kunne bo både 4 og 5 karer på samme rom. Vi finner ikke mange jenter. Men det var noen kvinnelige underholdningsartister. To jenter fra Fron bodde i 1905 på nummer 1. Deres ærend er ukjent. Vi finner titler som artist, skuespiller, fotograf, reisende, handlende, handelsborger, kjøpmann, landhandler, ekspeditør, meierieier, anleggsarbeider, dagarbeider, smed, .........

ARENAEN

121

Fonstadbygningen i 1956, nyrestaurert. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

skredder, slakter, trelasthandler, lastehandler, tømmerhandler, tømmerkjøper, skogbestyrer, vognmann, vognfabrikant, handelsmann, hestehandler, hestekar, féhandler, redaktør, fullmektig, telegraf, agent, godsbesitter og bonde. Men aller mest gardbruker.

De losjerendes hjemsteder kan gi et visst inntrykk av nedslagsfeltet til Stavsmartn, men det blir et svært begrenset utvalg. Mange martneskarer fra byene på Østlandet tok losji på hotellet. De hadde ressurser til å unne seg en viss standard.

I regnskapsboka for Hotel Stavs Markedsplads kan vi lese oss til interessante opplysninger om hvordan de hadde det under oppholdet.

Prisene sier ikke mye om standarden, men noen rom ga dyrere sengeplass enn andre. Trolig fordi de rommet færre senger. I 1908 og 1910 lå prisene mellom 1 krone og 3,50 kroner for hver seng. Noen delte leie og holdt dermed bedre på varmen. Alle rom var vedfyrte.

Karl Ording var blant dem som bestilte vann og sukker til rommet.

Han bodde på nummer 9 i 1911. Det forteller oss at her turet de martn med pons. Ponsen var en del av mannfolkenes verden, noe som kommer til uttrykk ved at vann og sukker faktisk var priset. Randgaard og Ormvold kjøpte «3 vand & sokker» for 75 øre i 1910. Det som forøvrig måtte til for å få pons, hadde den enkelte sørget for før martn. Det var blodig pris på blandevannet, for de bestilte også 3 maltøl for bare 60 øre. Til andre rom ble det båret mye selters. .........

122

ARENAEN

Mange bestilte kaffe på rommet veldig tidlig om morgenen. De skulle fôre hester og måtte tidlig ut av skinnfellen. Svanhild Skaug hjalp til under martn i Fonstadbygningen i 1930-årene. Hun forteller at de alltid var to jenter om jobben med å servere kaffe på senga. Det var skummelt. .........................................................................

Hans Hagen fortalte ei historie under et hestekartreff om en martneskar. Han ble så trøtt etter en lang dag med mange opplevelser og godt drikke, at han ikke holdt ut festen om kvelden. De satt på et rom i Fonstadbygningen og drakk og pratet, og hadde det hyggelig. Han la seg nedpå senga. Før han sovnet sa han: – Men hvis døkk by'ne å prate om kvinnfolk, karer, da lyt døkk vekkje me. .........................................................................

I kaféen i Fonstadbygningen kostet kaffe med kake 12 øre i 1910, mens ei hel mugge melk kostet 15 øre. Røyken kunne ligge tett oppunder taket i kaféen og salen. De solgte et rikt utvalg sigarer, tobakk og til og med «damecigaretter». I kaféen sto en kolloss av en drabelig vedsluker fra Aadal Brug. Her var det godt å tine opp forfrosne lemmer og det kunne være folksomt rundt ovnen. Diskejentene kom seg knapt forbi i sin farting fram og tilbake med fulle og tomme kaffekopper, med wienerbrød med hvit glasur og rundstykker med ost i ulike farger.

På kjøkkenet ble bjørkekubber lempet inn i en glødende komfyr av travle oppvask-røde never. Dampende varmvann måtte de hente fra ei stor, vedfyrt bryggepanne utenfor bygningen. Til all denne trafikken trengtes mye vann. Det tok lang tid før det ble lagt vannledning inn i bygningen til sommerbruk. Bygningen sto for det meste ubrukt og ufyrt vinterstid.

Vaskevann kunne saktens trenges under martn. Reingjøringa av golvene i salen og kaféen startet med spade og trillebår når de stengte til kvelds.

I Fonstadsalen ble det servert mat. Salen var proppfull hele dagen.

Her gikk det i 1907 hardest på kjøttkaker og søtsuppe mens de i 1910 blant annet kunne få 3 blodpølse for 1,20 kroner. I innkjøpslista finner vi detaljert opplysning om hva de hadde på menyen. Det var fårekjøtt, oksekjøtt, poteter og kål, og ei mengde andre varer. Å drikke til var det i 1912 sportsøl, vørterøl, selters og brus å få kjøpt. Innkjøpet før martn talte mange hundre flasker.

I 1940-årene og framover var dugurdsmenyen i Fonstadsalen vanligvis blodpølse, hakkakjøtt og mjølkegryn. Til middag ble det da servert kjøttkaker og ertesuppe, med sviskegrøt til dessert. Alt ble tilberedt på Stav før martn. De kjøpte ingen ting, kan Gudvei Fonstad fortelle. Bare de siste årene kjøpte de inn mer og mer hos pølsemakerne i Stav. .........

ARENAEN

123

.........................................................................

Personalet i Fonstadbygningen fikk mange ubehagelige opplevelser å hanskes med. De fulle og kranglevorne skulle også ha mat og kaffe innimellom. En av dem satt bak et langbord ved veggen og ble mer og mer ustyrlig. Han deiset til dekketøyet så det gikk i golvet, og det var ikke laget av plast den gangen. Men da var lensmann Huuse innenfor rekkevidde. Det gikk gjetord om hans fysikk også den gangen. Han bøyde seg over bordet, grep fatt i lømmelen og løftet han frampå golvet. Karen ble ikke til å kjenne igjen etter dette. .........................................................................

I årene omkring 1910 jobbet opptil 6 jenter på kaféen, og for det meste 3 i spisesalen. De var i arbeid i inntil 6 dager under martn. Men trafikken avtok de siste par dagene. Bare ei jente var ansatt som værelsepike, og ei var særskilt hyrt inn som «oppvaskerske». Det var naturlig nok engasjert mannlig vedhogger. Dessuten ei betrodd «kassererske».

I lønningslister i regnskapsboka gjenkjenner vi mange av bygdas egne kvinner, men også tilreisende arbeidskraft som mottok reisepenger.

Trolig var dette bekjentskaper av innehaveren. Noen av de som i nyere tid trer fram fra kildene var myndige, eller i alle fall dyktige og årvisse. Det var Sigrid kokke og Ingeborg kokke før andre verdenskrig, og seinere blant andre Tora Bjerkestuen, Lina Øverlien og Solveig Skjellhaugen. Denne Ingeborg var Ingeborg Eriksrud, og må ikke forveksles med KaffeIngeborg på Ingeborg-kaféen. Anna Halstenstad sto for kaffekokinga i Fonstadbygningen «i styggmange år».

I noen år var hotellet bortleid til Hotel Losnaos under martn. De betalte 200 kroner i leie, men satt likevel igjen med skikkelige overskudd.

Omsetningstallene kan fortelle noe om hvilke martnesdager som var de beste. De bekrefter at det ikke ble fart over martn før på martnesonsdagen på denne tid. I 1911 var totalomsetningen på kaféen og spisesalen 1.100 kroner. Den fordelte seg med 7 prosent på tirsdag, 29 prosent på onsdag, 37 prosent på torsdag, 23 prosent på fredag og 4 prosent på lørdag. I tillegg til denne omsetningen ble det til rommene solgt for 112 kroner. Etter andre verdenskrig ble onsdagen den store dagen.

Hotel Stavs Markedsplads opphørte trolig før 1920, men innlosjeringa i Fonstadbygningen fortsatte helt til midt på 1990-tallet. Den siste tida bare under martn. Øyer formannsskap fastslo allerede i 1850-årene at martnesfolk ikke satte så strenge krav til bekvemmelige losjier. Trolig hadde de rett. I Fonstadbygningen var det mer enn bekvemt nok lenge.

.........

124

ARENAEN

Folkefesten

.................................................................................

I

NNLEDNINGSVIS BLE DET GREPET TAK I

FOLKEFORLYSTELSE.

OPPLEVELSEN

STAVSMARTN

SOM KARNEVAL OG

HAR HELE TIDA VÆRT EN VIKTIG DEL AV

MARTN VED SIDA AV SELVE HANDELSSTEVNET.

MANGE VIL HEVDE AT FOLKEFESTEN BLE VIKTIGERE ENN HANDELEN MED ÅRENE. DET KAN TENKES, MEN DA MÅ DET SKYLDES AT NYTTEVERDIEN AV VAREOMSETNINGEN HAR TAPT SEG MER ENN UNDERHOLDNINGSVERDIEN.

LIKE

MANGE VIL NEMLIG HEVDE AT MARTN

IKKE LENGER ER SÅ UNDERHOLDENDE SOM TIDLIGERE. OPPSIKTSVEKKENDE INNSLAG BLITT BORTE.

DE

I ALLE FALL ER DE MEST

SOM KUNNE TA PUSTEN FRA

PUBLIKUM.

MARTN BLE FEIRET OG TURET TIDLIGERE. I NYERE TID ER DET BLITT ET STUEREINT ARRANGEMENT, DER HELE FAMILIEN TAR DEL I ALL EDRUELIGHET. NÅR MARTNESDANSEN STARTER OM KVELDEN ER DERIMOT DEN GAMLE FESTSTEMNINGEN LETT Å GJENKJENNE. MEN DANSEN HAR DE SISTE 40 ÅR IKKE FOREGÅTT I MARTNESOMRÅDET OG DEN VOKSNE DELEN AV MARTNESPUBLIKUM UTEBLE MER OG MER.

UNDERHOLDNIGEN Samtidig med at de stengte øl- og vinkranene hadde herredsstyret allerede i 1898 bedt politimesteren om å avslå alle søknader om oppføring av teatre, akrobatiske forestillinger, panoramaer og gjøglerier av noe som helst slag under martn. I avisene noen år etter er det heller ikke referert til slik underholdning, men de kom tilbake. Amund Helland skrev i 1913 nokså nedsettende om Stavsmartn at tater og landstrykere, gjøglere og alskens humbugmakere opptrer og synes å gjøre god forretning.

Deltakerne hadde i lengre tid måttet innhente tillatelse på forhånd hos lensmannen, men dette var ikke så strengt overholdt. Det ble det derimot i 1915. Da hadde gjøglere nonchalant slått opp sine telt og knapt rukket å ønske sitt publikum stige på, før lensmannen dukket opp og resolutt ga dem reisepass. Det rammet både varieteen, ringkastinga og kraftprøva, – til almen glæde, skriver journalisten i Gudbrandsdølen. Pietismen nådde sitt høydepunkt, men den falt raskt på plass igjen.

Vi tør så litt tvil om journalistens evne til å vurdere den aktuelle allmennhet. Gjøgleri og underholdning var en viktig del av Stavsmartn, og .........

FOLKEFESTEN

125

det var en magnet mot andre miljø enn de som ble tiltrukket av hesteomsetningen. Slike innslag ga Stavsmartn preg av å være en festival, vårt karneval. I de seinere år har kvalitet og seriøsitet preget utviklinga av martn.

Dette legger demper på karnevalsstemningen. Det er blitt et bevisst valg etterhvert, men det var også et allminnelig trekk ved tida mens martn fortsatt skapte seg selv. For å skape den nødvendige entusiasmen blir nå gjøglere og underholdere innleid og lønnet av arrangøren. Et resultat av at det etterhvert ble et begrenset antall selvfinansierte gjøglere i markedet. På dette området var endringa i martneskulturen en konsekvens av den generelle samfunnsutviklinga.

OPPSIKTSVEKKENDE INNSLAG Tidligere var det rikelig av dem som tjente til livets opphold som omreisende i underholdningsbransja. Det er utrolig hva som gjennom årene dukket opp på Stavsmartn. Ofte befant de seg nær grensa til det uforsvarlige hva temperatur og klima angår. Men de opererte med atskillig romsligere grenser enn vi gjør i dag. Dette gjaldt også hva de anså som etisk akseptabelt. Vi må ikke bli forledet til å legge våre moderne normer til grunn for vurdering av innslagene.

Handikappede viste seg fram mot betaling ved flere anledninger på Stav. En kar med bare stubber til armer hadde laget en figur som spilte gitar og en «krøpling» satte pennen i munnen og skrev ut visittkort. Dette var deres måte å tjene til livets opphold på. Det var stor interesse for et telt der et menneskefoster og legemsdeler av menneske ble vist fram. De var nedlagt på sprit. Ei mumie eller et «utstoppet» menneske, som de kalte det, kunne studeres på nært hold. Selvsagt mot betaling. Tidene, og med dem martn, har så visst forandret seg. Noen av disse innslagene ville vi hatt vansker med å forholde oss til i dag, men det hadde trolig mange også da.

Dødsrytterne er på sjeldne visitter i Norge nå, men slike forestillinger trekker fortsatt fulle telt i grannelandet Sverige. De besøkte martn nesten hvert år fra 1935 til 1972 og samlet horder med skuelystne.

Motorsyklister foretok svimlende og halsbrekkende øvelser i tønne eller globus. Veggene i tønna kunne være både fem og seks meter høye, og publikum kranset seg oppå kanten. Vi sto på bakken omkring globusen, da den var konstruert i gjennomsiktig stålnett.

De som opptrådte i tønne kunne ta på passasjerer, om noen tok vågestykket. Ei budeie i bygda hadde kommet i «ulykkelige» omstendigheter og tok skyss i håp om å gjenopprette lykka. Om det resulterte i abort forteller historia ingenting om.

De som kjørte i globus toppet spenningen i siste sekvens med at ei .........

126

FOLKEFESTEN

Fantomerna Häxgrytan var på Stavsmartn i 1969. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

jente entret det brølende motorhelvete. Vakker som i eventyret og halvnaken som om det skulle foregå på andre breddegrader. Det så ut for oss som om hun satte livet til, men det gikk alltid bra. Det vil si, vi fikk høre at en dødsrytter virkelig hadde møtt døden i utlandet et sted.

Dødsrytternes opptreden og deres navn ble risset inn i vår bevissthet. Folk har dem på tunga den dag i dag. Johnny Teiger, Jack Capper, Willy's Motorshow med svenske Willy Råber i blå drakt og danske Henry Slettan i rød drakt, William Arnes Motorcirkus og Fantomerna Häxgrytan.

De gjennomførte øvelser i sine program som var skremmende bare å høre om. Styrtdykking, blindkjøring og dødsslynge var noen av numrene.

De solgte bilder av seg selv. De ublue prisene ble forklart med at de ikke var gitt anledning til å tegne forsikring. Kanskje bør vi i ettertid vise forståelse for både dem og forsikringsselskapene.

TIVOLI Det ble lett til at de mest spektakulære innslag på Stavsmartn fikk mest fokus. For å utgjøre et helhetlig tilbud var de like viktige, de enkle, mer beskjedne tivoliaktige innslag slik som den nevnte ringkastinga. Når noe så uskyldig ble betraktet nedsettende som gjøgleri i pietetskretser, hadde det sammenheng med at her tjente man penger på folks svakhet for spenning og lek. Det hadde nok ikke med at ringene innimellom skulle falle nedover champagneflasker. Flaska ble di om du lyktes. Det var fruktchampagne, må vite.

I samme kategori finner vi pilkast og skyting på blink, og ballkast så blikkbokser skranglet om du var dyktig nok. Dette var av de tidlige under.........

FOLKEFESTEN

127

holdningsinnslag på martn. Skytebane var på plass før 1900 og ble rammet av den samme holdningen. En journalist skrev i 1907 at – Bygdens Folk saa den gjerne vek. Og det i ei tid da de nylig hadde mobilisert folkelig nasjonal skytterlagsberedskap for å ta svenskene, om nødvendig. Men på det tidspunkt var det avklart at det ikke ble nødvendig.

Det fortelles om en martneskar og gammel jeger, at han ville skyte på blink på Stavsmartn en Ansiktsuttrykket til 6 år gamle Mona Iren Brendløkken forteller mer enn hva ei bildetekst gang. Han fikk bundet et tørkle kan gjøre. Bildet er fra 1992. (Utlånt fra over ene øyet og la an, men traff Gudbrandsdølen Dagningen.) parafinlampa. Det ble mørkt som i en sekk. Tretten Musikkforening sto i årevis på martn med skytebane for å riste noen kroner inn i lagskassa. På den måten bidro de positivt til det brede martnestilbudet. Det samme gjorde andre lag og foreninger med andre tilbud.

Tivoli med karuseller, basarer og lykkehjul er en viktig del av Stavsmartn, og har vært det så lenge kildene forteller om slikt. Karusellene var halsbrekkende allerede lenge før 1900, men tilbudet framstår selvfølgelig i vår tid som atskillig mer pompøst og fargerikt. Det var slettes ikke fargeløst tidligere heller, og i alle fall ikke mindre spennende. Transportmuligheter, byggematerialer og ressurser forøvrig har likevel gjort utvalget mer mangfoldig.

Det var basarlotterier med og uten lykkehjul. Basarer rører ved ei grunnleggende kraft inni oss. De aller fleste av oss har opplevd at lykka som regel ikke sto oss bi, men det gir oss enda større grunn til å prøve lykka en gang til. Alle de store bamsene henger alltid så utilgjengelig høyt.

Desto større blir lykka, og med den, øynene på de små som endelig vinner en slik.

Store baner med radiobiler gjorde sterkt inntrykk på oss som var i riktig alder da de var på Stavsmartn. Blant de nyeste og mest støyende tilbud finner vi spillehaller med banditter, både enarmede og andre.

Spikerpoker var et uskyldig og spennende innslag. Her ble de snekkerkyndige utfordret mer enn noen. Og hvem var ikke snekkerkyndig nok til å prøve dette. Du fikk utlevert hammer. Foran deg lå en grov firkant med noen spiker såvidt fastslått. Utfordringa var å slå spikerne helt ned med .........

128

FOLKEFESTEN

bare tre slag på hver. Lyktes du med det, vanket premiering. Du måtte selvfølgelig betale for å forsøke, men dette syntes da såre enkelt. I første øyekast la du kanskje ikke merke til at hammeren var feil skjeftet. Spikerne forsvant til sida, eller bøyde seg. Det viste seg å være nesten umulig, men nettopp det førte til at mange måtte forsøke flere ganger, og betale mer. Et genialt opptrinn i all sin enkelhet.

.........................................................................

I Tretten Ungdomslags lagsavis «Ungdom» står i 1932 følgende frodige og nærgående miljøskildring fra mellomkrigstidas martnesliv. «En markedskar» ga den tittelen «Mitt marknadsbesøk».

– Det hadde vært en ualmindelig slitsom dag. Fra kl.6 om morgenen og til kl 5 om kvelden hadde det gått i et eneste trav. Folk spaserte forbi alt i ett og jeg, arme synder, strevet for å bli ferdig så også jeg kunde få den fornøielse av å gå på marknaden.

Omskiftningen gikk raskt for sig og skjønt barberbladet var ytterst dårlig, gjorde det ikke det mindste vondt om jeg så rispet så blodet taut. Hadde så smått tenkt å treffe et kvinnfolk jeg som alle andre på min alder, og da er det altids bedre å komme attåt når en er glatt og god omkring kjeftamentet.

Det siste ord min mor skrek etter mig da jeg gikk, var at jeg skulde passe meg for jentom. Jeg tenkte i mitt stille sinn at hun snarere kunde ha uttalt disse ord på det motsatte. Og ikke nok med det.

– Og så drekk du de itte full om noen vil skjenke de, sa ho. Først da opdaget jeg at jeg i farten hadde glemt flaska som stod vel gjemt under senga bak noen sko. Der stod jeg, uviss på hvad jeg skulde gjøre. Å gå på marknaden uten en dråpe i bakhand var omtrent som å gå barbent i snøen.

Plutselig fikk jeg høre at døren gikk op. Jeg dukket ned bak gjerdet. Jo sandelig min hatt kom ikke mutter med ei bøtte og skulde gå et ærend i fjøset. Såsnart hun forsvant gjennem fjøsdøren pilte jeg inn, ut i mitt eget kammers og pladask på maven for å krabbe innerst under senga etter fludiummet. Med ett får jeg høre at det skrangler i ei bøtte. Døren gikk op og jeg var ikke det minste i tvil om hvem det var.

– Nei, men i Herrens navn, hva er det eg ser, sa hun idet hun hev bøtta på golvet så vannet flømmet, og drog ut, rimeligvis etter hjelp, for hun trodde sikkert at det var en reisende som i marknadstider ikke er så sjeldne. Dette drog jeg mig nytte av, og med tinten i hånden var jeg om et øieblikk langt borte i veien. Da jeg var vel ute av syne, drog jeg op korken og tok en alvorlig støiter. Det smakte fortreffelig. Jammen var det bedre å ha ei flaske i baklomma enn ti under senga.

Veien var lang, mørket falt på, ensom men vel fornøid over den vending saken hadde tatt, gikk jeg den ene bakke ned og den andre op, og snart var jeg på .........

FOLKEFESTEN

129

plassen. Her vrimlet det av folk og hester. Varme pølser kunde en få for 20 øre, til og med med lompe under og sennep på. Kamerater traff jeg, våres besøk borte i skogen blev nokså hyppige. Snart gikk det rundt for mig og flere med. Til alt hell fikk jeg øie på et stort hjul som gikk rundt den andre veien. Noen sa det var lykkens hjul. Nølende tok jeg op en 25-øring. Med skjelvende hånd la jeg den på en plate. Hjulet ble sveivet i veien; men lykken gikk mig forbi og jeg hadde ikke mer å si.

Et stykke nedenfor stod et stort telt. Det var visst verdens største loppesirkus med en stor plakat utenpå som lød noe slikt som så: En tåke foran øinene generte litt i å se klart, men det stod at verdens tyngste mann på 680 kg tok på sig å løfte alle som var på marknaden. Skrekken tok mig og føttene mine begynte uvilkårlig å gjøre gallopslag til andre kanten. Med ett stoppet jeg. Syntes formelig at jeg der i mørket støtte mot ei dun-pute, men da jeg så nærmere etter lå ei tjukk kjerring på ryggen foran mig.

– Unskyld mig, sa jeg, er fra Ringebu og skal på toget. Tenkte så smått på at skjenke henne en old brandy, men kom til den slutning at det var synd å søle bort så gode dråper på et så gammelt, tønnelignende individ av menneskeheten.

Borte i en krok hørtes en støi fra endel gutter og jenter. I den stemning jeg da befant mig, tok jeg veien etter lyden.

– Du er full, skrek ei jente til mig.

– Ja det er jeg, svarte jeg.

– Tror du kanskje det går vanskapte skapninger og reks her også?, for jeg fylte godt ut klærne. Kunde kanskje hatt litt mer i toppen for lua hang lovlig langt nede.

Mens jeg så opholdt mig på plassen, begynte det å bli varmt borte i skogen.

Folk strømmet til, selv var jeg i baktroppen. Jeg trodde først at Porat og Myller, som døkk husker blev bare bein og filler, hadde bokse-opvisning til inntekt for de trengende til jul; men ved nærmere undersøkelse viste det sig at det bare var en privat sak mellom to som hadde noe uavgjort med hverandre. Kampen blev visstnok vunnet av den ene part på teknisk knockout.

Sneen begynte å falle og fylte igjen spor etter fulle folk som titt og ofte fikk føle at de hadde baken bak. En spillemann, frossen og forpint, sto og spilte bestefarvalsen. Se der danser bestefar; å for steg han tar. Han kan ta med bestemor og bli en danser stor. Mens jeg stod og lyttet etter spillets toner, kom jeg til å tenke på vår kjære emigrant fra i fjor, om ikke han ennu kunde finnes her i nord. Jeg lette og søkte og famlet mig frem, og tilslutt syntes jeg dog å gjenkjende min venn. Med en hammer han stod og til spikeren han drog. Nei, det var visst ikke han likevel.

– Du driv og snekkerer du, sa jeg.

– Ja, penger å tjene, sa han.

– Kan altis hjelpe dig litt, sa jeg – tok hammeren og hamret løs på en spiker så godt jeg hadde lært. Jeg slo en 20-30 slag, og spikeren forsvandt sporløst. .........

130

FOLKEFESTEN

– 25 øre, sa han.

– Nei takk, sa jeg – dette ska jeg itte ha noe for, og dermed gikk jeg.

Da jeg kom hjem ut i de små timer, fikk jeg høre at det hadde vært en tater under senga mi like etterat jeg hadde gått om kvelden. .........................................................................

AR TISTER Ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet samlet panoramaer et stort publikum. Det var marionette-teater, dokketeater og diorama, der skygger falt på den skjermen publikum så. Dette var for sterk kost for herredsstyret. De oppga ingen begrunnelse, men ville ha slutt på det. Neppe fordi tekstene ble for sterke, men heller fordi folk ikke lenger hadde godt av å ha det moro.

En fonograf ble til stor forundring framvist i 1880-årene. For 5 øre kunne man sette hørerør til øret, og høre svak musikk. I 1900 det ble forkynt at man i et tilsvarende instrument kunne høre boernes nasjonalsang spilt av landets første trekkspiller.

Hva tilbudet gikk ut på, sies det ingenting om, men en utflyttet musdøl fortalte til Kristian Paalsrud fra 1880-årene at det sto et stort telt midt på Stavsplassen. Det var malt med ulike figurer. En mann i rare klær sto utenfor teltet og ropte at nå skulle forestillinga begynne.

– Bare kom, nu. Det er tyve for de voksne og ti for barn, sang han ut.

– Mor og jeg stod bare utenfor. Vi våget oss ikke inn for å se på gjøgleriet, fortalte musdølen.

Mange vil kunne kjenne seg igjen i dette. Årsaken til at vi ikke våget oss inn var som oftest et altfor trangt martnesbudsjett.

Av og til kunne underholdningstilbud dukke opp inntil Stavsmartn både i tid og sted. Som i 1920 da det søndagskvelden før martnesuka var kinematograf i Eriksrud med framvisning av – Spetakkel-Billy, et førsterangs morrostykke med godt innhold, som det står i annonsa. Bak forestillinga sto Sandøy&Eriksen. De ga forestillinger kl 5, 7 og 9. .........................................................................

I 1921 var det søndagen etter martnesuka sirkus i Eriksrud. Annonsa i Gudbrandsdølen ser slik ut: – Cirkus Britania's Vinterturné gir stor Premiereforestilling i Eriksruds Lokale, Tretten, søndag 6te November Kl. 8.30. 10 førsteklasses Artister samt Kr.anias morsomste Komiker og Visesanger. Trækspilassistance. Billetter à Kr. 3.00, 2.00, 1.00. Kun én Forestilling. ......................................................................... .........

FOLKEFESTEN

131

Det vi kan kalle artister har opptrådt på Stavsmartn hele vegen, men sjeldnere i seinere år. Det var buktalere og tryllekunstnere med Kasper i spissen som en av dem. Her var akrobater, lirekassespillere og kanonfotografer. Sciffle-Joe balanserte på sykkel med ett hjul mens han spilte både gitar og munnspill, og sang slagere.

I 1909 var et ensemble på Stavsmartn. Det var skuespiller Sigurd Andersen fra Bergen og artistene Stockfleth fra Kristiania og fru Holmsmo fra Trondhjem. Året etter kom blant andre artisten Th. Kristensen fra Drammen og fotografen Olaf Nilsen fra Kristiania. Musiker K. P. Olsen fra Kristiania underholdt på martn i 1912.

Fakirer besøkte martn ofte. En flammesluker vakte oppsikt like før andre verdenskrig, mest fordi han var «neger». Trollmannen Iwankiw opptrådte i Eriksrud under martn i 1959. Han tryllet fram kaniner og hvite mus, boret smalbladet dolk i hjertet og gjennom kjakene, rullet seg på flaskeskår og gjorde mange oppsiktsvekkende numre. Iwankiw snakket et underlig språk, noe som ytterligere forsterket mystikken rundt figuren. Det var ei merkelig blanding av russisk, polsk, tysk og svensk. Ben Ali var hyppig gjest i 1960-årene. Han stakk nåler gjennom kroppen flere steder, slukte flammer og sverd og lå på spikermatte mens han lot folk stå oppå seg.

Verdens sterkeste mann var ofte på plass. Det måtte være flere av dem. Det kunne arte seg slik at staute mannfolk fra bygda klatret opp på en lem. Kraftkaren stilte seg under og løftet dem alle 6, eller var det 8, til stor jubel. Herkules var en av dem. Han besøkte martn på Stav flere ganger før andre verdenskrig. Svensken bøyde entoms jernstenger over låret og løftet en lem med hele 13 karer oppå. Visstnok helt uten anstrengelse. Det sies at han seinere løftet seg i hjel i Spania, så kanskje var det anstrengende likevel. I 1950-årene var Ursus, den islandske bjørn, hyppig gjest på martn. Han løftet bil med fire mann i og viste 20 andre attraksjoner. Som ekstranummer opptrådte Elin Salomonsson, den islandske skjønnhetsdronning. Det skulle være noe for enhver smak.

EKSOTISKE DYR Et helt menasjeri var i sving på martn på Stav i 1909. Siden kom tilsvarende opptrinn i mindre formater. I 1909 var det familien Basso. De oppholdt seg her ei hel uke. Det var et omvandrende familieforetak, og med fødesteder som Haugesund, Trondhjem og Harstad kan vi forestille oss at de hadde lange turnéer. De kom til Stav fra Gjøvik, men som bestemmelsessted oppga de «verden» i fremmedboka til Hotel Stavs Markedsplads.

.........

132

FOLKEFESTEN

.........................................................................

Kristian Paalsrud skriver om menasjeri-forestillinga i «Et bygdesentrum blir til», side 124: – Og det var svert gjævt å sjå både for vaksne og born. Desse villdyra som vi hadde lese om på skulen, og som det var skilderi av i læreboka vår, fekk vi sjå livs levande på Stavsmarknaden den gongen.

Det var stor spaning hugsar eg, da 25-øringen var betalt, og eg fekk gå inn i det store teltet. Det var fullt av folk, både vaksne og born, og i teltet var det større og mindre jernbur der dei ville dyra var innestengde. Det var reint nifst å sjå.

Dei knurra og det lyste stygt i augo deira. Det var nå tigeren og løva som var dei verste villdyra. Tigeren gjekk brummande ikring i buret, men løva låg roleg og knurra så smått når einkvan kom like bort til sprinklane i buret hennar. Bjørnen var også meir godmodig å sjå til der han rusla rundt i buret sitt. Men det aller verste dyret, som fekk det til å gå kaldt nedetter ryggen på ein, var ein tri meter lang kvelerslange som låg ihoprulla i ei glasskasse.

Men det var også vakre, koselege og meir fredelege dyr og vakre fuglar frå fjerne land. Ein liten apekatt var til stor moro. Han var heile tiden i rastlaus aktivitet i det vesle buret sitt, og det var mange som stakk inntil han eitkvart, ihoprulla papir og slikt. I somme av desse papirrullane var det sukkertøy som han knaska i seg god og fornøgd, men når han fekk ein papirrull med ingenting inni, kasta han det frå seg på ein ilter måte, slik at ein skyna han var arg. Jau – denne marknadsdagen vart sitjande fast i minnet. Og så alle dei andre marknadsdagane år etter år fram gjennom ungdomsårene. .........................................................................

Samlet er det blitt vist et rikt utvalg fremmede dyr på Stavsmartn. Mange av dem dyr som folk tidligere kjente til bare fra bilder og illustrasjoner.

Klapperslange, kvelerslange, skorpion, bjørner, løve som brølte så den kunne høres til fjells, løveunge, leopard, tiger, apekatt og flere typer fugler.

Like før andre verdenskrig ble ei krokodille på vel meteren framvist.

Den lå i et kar med oppvarmet vann. Ei krokodille ble tatt i forvaring en gang fordi det var for kaldt. Det er uvisst om det var den nevnte. I et annet tilfelle fikk en lokal kar i oppdrag å holde nattevakt ved to store kasser under Stavsmartn. Der måtte han innrette seg seng, og sovnet. Ikke før dagen etter ble han klar over at han hadde delt leie med to krokodiller.

I 1951 fikk Stavsmartn besøk av den velvoksne elgen Bruse. De aller fleste hadde vel sett elg, men her kom de nær den på annen måte. Den sto oppstallet i et uthus på sagbrukstomta mellom elvefarene ved Stav. Elgen var tam og kom fra Solør-traktene. Der hadde den tilhold hos Magne Hallberget i Våler. Den ble funnet av noen unger da den var to dager .........

FOLKEFESTEN

133

gammel og kolla viste seg ikke. Den fulgte ungene hjem og siden hadde den holdt seg til familien. Der gikk den løs. Etter sine turer ut i terrenget kom den alltid tilbake. På Stavsmartn vakte den naturligvis stor oppsikt.

Enkelte ymtet frampå om at det måtte være dyreplageri, men den lokale dyrevernnemnda hadde ingenting å bemerke, slik denne saka artet seg.

Den var stygg i pelsen. Det kunne se ut som den hadde skabb.

Rekka av eksotiske dyr ble komplett da det nylig ble mulig å oppleve struts på Stavsmartn. Men da var den blitt et norsk husdyr.

SIGØYNERE Spåkoner sto for viktige underholdningsinnslag, selv om det neppe var ment slik. Det var i alle fall spennende og utfordrende. Enten opptrådte de for åpen scene eller de forskanset seg i sine små, mystiske telt, slik sigøynerkonene gjorde. Seinere holdt de til i campingvogner. Skjønt spåkone, i 1958 var det forresten også spåmann på Stavsmartn.

Publikum hadde vanskeligheter med å la seg spå om framtida. Men ved å la det bli spøk ut av det, kunne man lettere våge. Det sto jo alltid kjenninger utenfor og ville vite resultatet. Om de trengte stimuli for å tørre å stige på, og ikke var selvberget, kunne de først sveipe en tur bortom ei av de mange sjappene på eller nær plassen, den tida de eksisterte. – En glohet punsj servert i store spillkummer, som en skriver, kunne nok fjerne deres vegring mot å stige inn i denne magiske verden.

I avisreportasjer ligger ofte sterke fordommer også mot sigøynerne til grunn for formuleringene. Og dette var i ei tid da leserne ikke hadde mindre fordommer. Likevel ble sigøynerne mottatt med sitrende spenning på martn. Der hørte de hjemme. I 1959 var et tallrikt kompani sigøynere på plass i et stort telt. Der var det spåkone, show, tryllekunster og andre måter å «dra penger av godtfolk på», som var holdningen blant enkelte. Seinere ble martnespublikum presentert for den ungarske sigøynerspåkona Anita, som til daglig visstnok het Fredrikke Fredriksen og hadde 9 unger. Her var ravnsvarte svenske Sonja Columbu og ungarske Sibylla. Mange av dem hadde tilhold i eller tilknytning til Sverige.

Spåkonenes erfaring med dølene var sikkert blandet. De fleste avslo alle tilbud om å bli spådd. Noen av dem etter litt betenkningstid. Risikoen var stor for at de dermed avsto fra ei lysende framtid for noen lusne kroner.

Det var aldri negative utsikter i vente. Du kan ikke vente å få betalt for å fortelle folk om alle livets realiteter.

De som ikke lot seg imponere av spåkunsten og valgte å leve uvitende om sin framtid, kunne heller la seg forbause av å se sigøynerunger løpe barbent i den lortete Stavsgutua seinhøstes. .........

134

FOLKEFESTEN

ANDRE INNSLAG Under Stavsmartn ett av årene etter andre verdenskrig var det ei folkevogn som skapte stor interesse. Det var en amfibiebil som ble påstått å kunne gå både til lands og til vanns. Folk måtte selvfølgelig se det før de ville tro på slikt, og fulgte i store skarer etter til Bådstøstranda. Der fikk de virkelig se det. Bilen kjørte uti, tok en stor sving utover mot Stavslia og tilbake.

Problemet oppsto da den skulle på land igjen. Den ble stående å spinne i elvegrusen, men med litt bistand gikk også det bra.

De færreste gjorde seg nok tanker om at det et hundreår tidligere hadde vært tilsvarende oppstandelse akkurat på samme sted. Da med et, om mulig, enda mer tvilende publikum. De arbeidet med å klinke sammen dampskipet Dalegudbrand på Bådstøstranda. Skipet hadde kommet landevegen i sine enkelte bestanddeler. Mange blant publikum visste bedre enn at disse jernplatene kunne flyte. Deres spådommer ble gjort til skamme, også den gangen.

Samer var ved flere anledninger på Stavsmartn for å vise fram sin kulturelle egenart. Samtidig solgte de samiske artikler, alt fra håndsydde skaller og samekniver til reinsdyrpølser. I 1961 var Same-Jakki og hans følge stor attraksjon. De viste samenes liv i fest og arbeid. Forlovelses- og bryllupsskikker, lassokasting, joik og levesett forøvrig. Filmen om SameJakki av Per Høst var blitt et begrep. Den hadde vakt oppsikt ved filmfestivalen i Cannes i 1957.

Same-Jakkis egentlige navn var Anders Pentha. Han var selv hovedrolleinnehaver og regissør. Etter lanseringa av filmen hadde han turnert sammen med sju andre i familien. Turen var nå kommet til Stav, før turen gikk hjem til Kautokeino igjen. De var på Stavsmartn også i 1964 med et tilsvarende program.

Konkurranse er underholdning for mange. Og mye av underholdningstilbudet på martn har nettopp vært kappestrid. Når den kombineres med håndverksprestasjoner av ypperste merke, får den mye dypere bunn.

Et eksempel på denslags er utstilling av kniver der produsentene konkurrerer. Det har vært et populært innslag noen år nå. De fineste staskniver og brukskniver blir premiert, og publikum deltar i bedømmelsen.

Martneskulturen har i seg selv stor underholdningsverdi. Men for å skape et utvidet martneskulturbegrep ble det fra 1987 satt opp ulike kulturtilbud utenfor martnesplassen. Det har vært kulturkvelder og kabareter på Tretten Samfunnshus. Barne- og dokketeater på samfunnshuset og på Aurvoll skole. Det har vært kirkekonsert og kunstutstillinger. Særlig i Moksa Kunstverksted, men også på Hafjell Quality Hotel i Øyer. Noen arrangement har vært spennende tilvekster til programmet. Andre led under at publikum var utmattet til kvelds og foretrakk å komme seg hjem .........

FOLKEFESTEN

135

for å fyre opp i ovnen. De har delvis trukket et annet publikum enn det tradisjonelle martnesfolket. Mye taler for at det store publikum vil ha martn når det er martn og at de kan delta i alt det andre ellers i året.

Det er tvilsomt om en del av underholdningen kan sorteres ut som kulturtilbud. Man kan lett snuble borti begrepet finkultur. Om vi likevel skal ta sjansen forekom slike kulturtilbud også under martn tidligere.

Enten like før eller etter martn eller under martn på andre nærliggende steder. Da led de også delvis under publikumssvikt. Kulturtilbudet som martn i seg selv utgjør, synes å ha vært tilstrekkelig. Det har holdt seg innenfor ei tradisjonell ramme.

De skulle utvide denne ramma også i 1934, med konsert på Fonstadsalen søndagen før martnesuka. Tretten hadde allerede markert seg med et aktivt og godt kvalifisert musikkliv, både med musikkskapere og utøvere. Kanskje var det derfor konserten kom i stand. Det ble et dårlig publikumsoppmøte. Referatet i Gudbrandsdølen setter derfor spørsmålstegn ved om Tretten virkelig er senteret i Gudbrandsdalens musikkliv.

Formuleringa skulle tilsi at noen måtte ha ment det. Denne aftenen på Fonstadsalen bar nemlig bud om noe annet. Det var Bech-Remnes kvartett som hadde tatt turen til Stav denne kvelden og de hadde et overraskende godt program. Bech-Remnes sin egen komposisjon «Når bølgene synger» måtte etter det fåtallige publikums oppfordring gis dakapo. De høstet stormende bifall, står det å lese, men hvordan så få kan skape stormende bifall må journalisten svare for.

Nevnte kvartett var trolig kjendiser i sin samtid. Kjendiser ble også engasjert til å skape blest og sette fart i martn ved overgangen til det 21. århundre. Wenche Myhre i 1999 og Kari Gjærum i 2000 trakk opp stemningen, og trakk nok også et større publikum. Om slikt vil bli et årvisst innslag, vil tida vise.

Kjendiser på Stavsmartn er ikke et nytt fenomen. Tidligere hadde de derimot en tendens til å dukke opp på eget initiativ. De nevnte kjendiser føyer seg inn i en lang tradisjon når vi kan lese at selveste Myllarguten var på martn i Holmen i 1854. Selv om det ikke står å lese, kan vi gå ut fra at han trakk opp sin hardingfele til forlystelse for et stort publikum. Han hadde allerede turnert i mange år og med Ole Bulls hjelp var han nok allerede kjendis i vide kretser. Han kom til Holmen fra konsert på Lillehammer.

Aasmund Olavsson Vinje var her i 1859 og underholdt på sin måte med ei flammende nasjonalromantisk tale. Til alle tider har det dukket opp kjente ansikter på Stavsmartn, uten at de underholdt på annen måte enn å vekke oppsikt med sin kjendisstatus.

Tankene flyr til Martnes-Kasper som underholdt sitt publikum enten han opptrådte som artist eller kremmer. Han var for kjendis å regne i ei tid .........

136

FOLKEFESTEN

da det lå en helt annen innsats bak det å oppnå et så stort publikum. Det var før fjernsynet skapte kjendiser i lange baner. Han var en viktig del av martneskulturen og martn var en like viktig del av ham.

MAR TNESDANSEN For martneskarene var martnesdansen ett av høydepunktene.

Til kvelds fikk de selskap av flere som kom ens ærend for å få med seg dansen. Andre, som bodde nær nok, vanket til og fra Stav om dagen, men de kom igjen til dansen startet. Ved ansettelser av arbeidsfolk på gardene var det ikke uvanlig å kontraktfeste en fridag under martn, helst martnesonsdagen. Dette gjaldt både på Tretten og i nabobygdene. Onsdagen var den store martnesdagen i lang tid. Dansen falt også på onsdagen, da det etterhvert skrumpet inn til bare en dansekveld.

Martnesdansen har for mange vært en helt naturlig del av Stavsmartn. Uansett hva slags ærend man ellers hadde på martn skulle man på dans om kvelden. Bare ved noen få anledninger var det av ulike grunner ikke dans. Pietistiske grunnholdninger hindret kanskje martnesdans noen år etter at herredsstyret i 1902 ba politiet om å nekte all dans under Stavsmartn. Om de virkelig lyktes har det vært umulig å få bekreftet.

Det er svært tvilsomt. Pardans var sett på som styggedom i slike kretser og forsøkt erstattet med ringdans til gamle norske folkevisetekster i nasjonalromantikkens navn. Dette foregikk til store protester og aksjoner fra ungdommens side. Kampen om pardansen ble utkjempet med tøffe metoder i de frilynte ungdomslag der ungdommen raskt oppnådde et kompromiss.

Ringdansen fikk neppe innpass i martneskulturen.

Under okkupasjonen var det martn i årene 1940-1942, men selvfølgelig ingen offentlige dansetilstelninger.

Enkelte år fra 1984 til 1990 var det heller ikke martnesdans. Dette var i en periode da offentlig dans som sosial omgangsform også ellers i året fikk mindre oppslutning. Samfunnet ble preget av at også selskapslivet skulle være privatisert. Man skulle ha styring på hvem man hadde omgang med og ikke tilfeldig dumpe borti folk man ikke likte på offentlig dans. Nå skulle det være dansegalla i store haller og med lange reiseavstander. Her ble de små vennekretser mer anonyme uten forhold til det øvrige publikum.

Samtidig hadde det over lengre tid foregått sortering blant dansepublikum etter alder og hvilken dansemusikk de foretrakk.

Da lag og foreninger mer og mer overtok arrangementet av .........

FOLKEFESTEN

137

Stavsmartn, startet martnesdansen opp igjen fra 1991. Nå i Tretten Idrettshall. Da var den like mye begrunnet i utsikter til økonomisk gevinst som i sosial omgang. Selv om lokalet er uhorvelig stort, trakk det ikke flere til martnesdansen enn de mindre salene gjorde tidligere. Overraskende nok bar den nå preg av å være konfirmantfest, selv om musikken var mer tilpasset et voksent publikum. Det skal ikke konfirmantene klandres for.

Det var det voksne publikum som hadde sviktet.

Fra 1999 ble martnesdansen tilgodesett med øl- og vinrett.

Aldersgrensa ble dermed hevet til 18 år. De yngre ble henvist til et diskotek som slett ikke dekket deres behov, fordi det der var noen som var enda yngre. Ei stor gruppe ungdommer ble stående utenfor i bokstavelig forstand. Deres festlokale ble området foran inngangen til Tretten Idrettshall.

På det meste var det dans i flere dansehus på og omkring martnesplassen og hver kveld så lenge det var martnesfolk i området. Men den mer offisielle martnesdansen pågikk bare selve martnesdagene. Det kunne være fire-fem kvelder, det også. Antall kvelder var noe skiftende, med et gjennomgående trekk at antallet avtok fram til 1939, da det var bare en kveld. Like etter krigen hadde martn igjen et oppsving. Frigjøringsstemningen avtegnet seg også som feststemning og det ble dans flere kvelder igjen. Snart falt det tilbake til kun en kveld. Da gikk den enten tirsdag eller torsdag, men snart ble onsdagskvelden fast dansekveld.

Taterne var blant dem som sørget for mer uoffisielle dansetilstelninger i martnesuka. De slo opp sine telt i Taterhaugen under Stavsmartn. Der var det liv med sang og dans. Dette var en av deres store anledninger. Martn var nærmest som høytid å regne i deres krets. De holdt seg ofte for seg selv på denne måten. Om de blandet seg med de andre, ble de som regel utfordret, og det kunne bli bråk.

Tidlig i martneshistoria var det trolig ingen offentlig martnesdans da handelen foregikk over bare en dag. Mange var likevel henvist til å overnatte og det ville være rart om de ikke leet litt på seg utpå kvelden. Det var plass til det i gjestgiveriet på Stav. Mens martn gikk av stabelen i Holmen var det martnesdans på låven der. Ennå sitter rester etter rosa maling på veggene innvendig. Låven var neppe reist bare for å dekke behovet for danselokale, men det var rik anledning til kombinert bruk. Martn ble som regel avviklet allerede i august. Det heter seg herfra at ei ungjente danset seg i hjel på en av disse festene. Hun deltok i en tilreisende menasjeritrupp på martn og var omsvermet og gjev. Alle skulle danse med henne.

Stavsmartn fikk et oppsving i 1850-årene. Myndighetene ble bekymret ettersom det ble opprettet flere og flere forlystelsessteder, skjenkesteder og dansehus i bygda. De fryktet at uorden og rolighetsforstyrrelser ville få stadig økende omfang. I martneskontrakta av 1858 ble .........

138

FOLKEFESTEN

Stav pålagt innen to år å oppføre et våningshus med dansesal og kammers.

Behovet var ikke dekket lenge hverken som danse- eller spisesal.

Oppsvinget fortsatte. Den store Sjalongen kom raskt opp, med dansesal i sørenden. I salen var det opphøyning til begge sider og et særskilt galleri for musikanten. Sjalongen dekket heller ikke behovet lenge. Snart ble den enda større Dansesalongen reist inntil Sjalongen. Ei dør knyttet de to salene sammen. Dansesalongen alene var 220 kvadratmeter stor. .........................................................................

En brysom martneskar blåste ut lysene og la ellers for dagen uforskammet opptreden under en martnesfest. Utenfor lokalet sto en gjeng som ble mer og mer harme over opptrinnet. Men entréen kostet 50 øre, så fristelsen til å riste drittsekken ble for kostbar.

Mens de akkederte over dette kom en svenske dem i forkjøpet. Han betalte idet han proklamerte: – Jag går inn och skållar brysken! .........................................................................

Stavsmartn trakk mye folk og dansen om kveldene trakk enda flere.

Behovet var stort. Enkelte kilder kan opplyse at martnesdansen gikk på salen i andre etasje i Fonstadbygningen. Det er feil. Der har det aldri vært sal. Det som måtte ha foregått på soverommene etter mørkets frambrudd, må ha vært en annen dans. Hva vet vi. I Fonstadsalen var det dans fire kvelder i martnesuka. Antall solgte billetter â 50 øre ett av årene var henholdsvis 284, 302, 116 og 162. To musikere, Bjørnstad og en til, var engasjert mot en godtgjørelse på 9 kroner hver.

I forhold til Dansesalongen var ikke de 85 kvadratmetrene i Fonstadsalen mye å by på. Men fra 1903 til 1913 eller litt seinere var det martnesdans i Fonstadsalen. Også etter at Eriksrudsalen sto klar. Hvor lenge det var dans i begge hus er umulig å fastslå. Men fra ett tidspunkt ble martnesdansen utøvd bare i Eriksrudsalen. Uansett gikk martnesdansen i Eriksrud omkring et halvt århundre. Salen fikk raskt navnet «Trampetrevet», etter lyden fra den egenartede atferd som martnesdansen var lenge. Også her var det dans opptil fire kvelder i martnesuka.

Det har vært mange forsamlingslokaler og saler på Tretten gjennom tida. Bare på Stavsplassen fant vi først Restaurasjonen, deretter Sjalongen, Dansesalongen og Fonstadsalen. I sentrum forøvrig kom flere. Fossbergsalen og Solheimssalen er kjente begrep den dag i dag. Men inntil Tretten Samfunnshus sto ferdig i 1960 var Eriksrudsalen den største. De store festene ble arrangert her. I samtida var det noe imponerende over størrelsen .........

FOLKEFESTEN

139

på denne salen. Det gikk gjetord om den også utenbygds. Et annet gjetord nådde sogneprest Deinboll som frarådet konfirmantene i sterke ordelag å gå i «Det syndens hus, Eriksrud», som han kalte det.

Stemningen steg i martnesområdet etterhvert som parafinlykter og talglys ble tent i de mange små buene. Dansen nærmet seg. Mye uro og fyll fulgte med martnestrafikken og det dempet seg slett ikke til kvelds. Men Signe Blomberg hadde ei myndig hånd over kaféen i Eriksrudsalen. Hun ropte og skjente. Særlig over at folk forsynte seg for grovt av sukkeret. Det ble solgt kaffe og té, og ei skål med strøsukker sto på disken.

Under fester i Eriksrudsalen ble det stukket mang ei brennevinsflaske inn i snøkanten langs vegen sørover til Stav. Flaskene måtte skjules for lovas lange arm og andre langfingrede. Til manges fortvilelse kunne det vise seg at de ble for godt skjult. Flasker dukket opp igjen først i snøsmeltinga om våren.

Før forbudstida berettes det at punsj og øl gikk med i store mengder.

Virkningen lot ikke vente på seg. Det var et øredøvende spetakkel, og levenet avtok ikke mot de små timer. Dansegolvet ble stappende fullt av unge og eldre, jenter og gutter, kjerringer og skjeggete menn. Martnesdansen var en helt spesiell øvelse. Helt opp til 1960-årene var bekledningen ofte både beksømsko og rupsekk. Innimellom bar de høysekk og grime med seg inn på Trampetrevet. Om martnesføret var av det tradisjonelle slaget, ble det under dansen trampet av beksømskoene anseelige mengder lort. Lorten tørket etterhvert opp i det varme lokalet og støvet føk omkring de dansende så det var umulig å se hvem man danset med.

I forbudstida 1916-1927 var det også dans, men lite stimuli å få kjøpt for dem som ikke våget seg utpå golvet uten. Likevel var det mange med nok stimulans da den eldgamle husflidssysselen med hjemmebrenning fikk et alvorlig oppsving. Dessuten var brennevin tidvis også å få kjøpt under martn av kremmere som solgte lovlige varer over disk.

Johan Krukhaugen var ordensvern på martnesfester før 1875. Han var en sprek kraftkar i yngre år. Karene måtte betale 4 skilling for hver dans de var frampå golvet. Når dansen tok slutt måtte de bortom bordet ved musikerne for å gjøre opp for seg, før neste dans startet. Ordensvernet hadde også i oppdrag å påse at ingen lurte seg unna med 4-skillingen.

Skildringer fra dansen i Eriksrudsalen kan fortelle at lokalet gjerne åpnet klokka fire eller fem, og musikken spilte opp. Til martnesdansen i Eriksrud var det til å begynne med gjerne Stulskarene fra Ringebu som spilte. Seinere ofte Håkon Hovde med fele og Leif Nordgård med trekkspill.

Med ei halv krone i lomma og ei jente i armkroken, som det var godt fotlag i, kunne det bli moro. Den reglementerte trampen hørtes langt utover plassen, og dansegolvet så ut som et opprørt hav der strømvirvler tumlet rundt .........

140

FOLKEFESTEN

I september 1938 var det ekstra fuktig i Eriksrudsalen. Flommen i Lågen kuliminerte oppunder vinduene på samme nivå som flommen i Moksa i 1995. Det syndens hus var utsatt for angrep fra mange hold. I bakgrunnen skimtes Havrebua på Stavsplassen. (Utlånt fra Bådstø.)

og rundt. Både de dansende og lokalet ble stadig fullere. Etterhvert ble det bare mulig å bevege seg til musikken i en liten ring i midten.

Under forutsetning av at alt gikk greit for seg, skulle dansen få holde på til klokka ni eller ti. Man forventet i det lengste at lensmannen skulle vise overbærenhet og trekke det ut en time eller to. Et interessant trekk er at dansen startet og tok slutt seinere på kvelden for hver tid. Musikerne ble under martnesdansen plassert i den såkalte «fyrstikkasken» midt oppå bakveggen i Trampetrevet. Der maskinisten var plassert under kinoforestillinger. Om de satt på scena, ville de ikke fått fred for festlyden. I fyrstikkasken måtte de bardunere døra med en ranke mot rekkverket for å holde de festlige henvendelsene på avstand. En gang dundret det gjentatte ganger på denne døra, men Leif Nordgård enset ikke bråket. Det skjedde titt og ofte. Men denne gangen var det lensmannen som ville utpå for å forkynne at nå måtte dansen ta slutt. Det skulle stenges. Dette ble siste martnesdansen i Eriksrudsalen.

Martnesfesten ble flyttet til det splitter nye Tretten Samfunnshus fra 1960. Det var alltid mest gammeldans. Vi husker Nygård og Opheim. I løpet av årene omkring 1970 falt ikke denne dansemusikken så lett i smak hos det yngre publikum. De ville ha mer moderne rytmer. Det oppsto ei interessekonflikt som på en fest endte med at en lokal trekkspiller dro opp de tradisjonelle rytmer i pausene.

Samfunnshuset kunne være stappende fullt av folk. 600 på det meste, hevdes det. Også her kunne det innimellom være bare midt i salen at noen par fikk nok armslag til ta noen trinn. Greit nok for dem som ikke var så .........

FOLKEFESTEN

141

Eriksrudsalen tjente ut i 1960, da dette bildet ble tatt. Dansesalen er den delen av bygningen som vender vekk fra fotografen. Kaféen og leiligheta fremst. (Foto: Kristian Paalsrud. Utlånt fra Olav Pålsrud.)

støe i fotlaget. Martneskarer utstyrt med beksømsko og ryggsekk var her fortsatt og deres bredsporete dansestil gjorde ikke plassbehovet mindre.

FYLL

OG SPETAKKEL

Martn utløste hver høst et egenartet atferdsmønster i bygda. Alt fokus ble rettet mot det som foregikk på Stav. Oppe i bygda låste vi aldri ytterdøra om vi ikke var bortreist over lang tid. I martnestida holdt vi den alltid låst. For oss unger gjorde også dette ritualet martn til noe helt spesielt. Det var et varsel om at man skulle akte seg mer for vegfarende denne tida om høsten. I 1958 var det innbrudd i Paalsrudkiosken ved Brustad. Den ble ribbet for tobakksvarer og vekslepenger. Det er umulig å si om tyvene var mørkredde eller om de syntes det var praktisk, men de stjal også ei lommelykt. Innbrudd her i bygda var svært uvanlig på den tida og dette hendte selvfølgelig den natta det var martnesdans. Dette blir derfor et kapittel om driftene i oss. Og om de motkrefter som ble satt inn fra privat og offentlig hold for å holde oss i sjakk under martn på Stav. .........

142

FOLKEFESTEN

BILISMEN Så lenge hesten trafikkerte våre veger var det ikke fokus på rus målt i promille. Hestene var trente til, og til en viss grad i stand til å vurdere trafikkbildet. Også om kjørekaren skulle falle i søvn ved tømmene bakpå.

Martneskarene fant ikke her noen grunn til måtehold. Martn kunne feires skikkelig, eller tures, som det kalles om flaska brukes flittig nok.

Reisa var i seg selv en kraftanstrengelse for hest og kjørekar. Vegene var lange og ofte dårlige, og føret som regel enda dårligere. Dermed måtte kjørehesten være uthvilt til hjemturen. Salgshesten kunne stå foran ei enda lengre reise om den skulle til det sentrale Østlandet eller til utlandet.

Tidlig i martneshistoria ble det nødvendig med nattelosji både ei og flere netter. Også for dem som ikke hadde så lang hjemveg. Hadde de salgshest med, ville de gjerne avvente til siste martnesdagen for å oppnå best pris. Det var helst fra de aller nærmeste bygder at turen kunne gjøres til dagstur. Kildene viser imidlertid at også de ofte fant seg nattelosji. Det var stas å delta på martn og mange kjente å treffe. Folk de kanskje traff bare på martn. Martn var et rituale, og flaska sirkulerte nærmest som ei offerhandling.

– Blir det dårlig med hestehandel, kan vi tilby biler, sto det å lese i ei annonse i Gudbrandsdølen i 1965. Den var signert AS Brustad Bensinstasjon på Tretten. Dette kan stå som eksempel på at lokale forretningsdrivende satset på å utnytte martnestrafikken. Men det er mest et uttrykk for at ei ny tid var kommet. Bilen skulle med tida føre til ei grunnleggende endring av Stavsmartn. Like mye som traktoren, eller helst mer. Folks rekkevidde ble større. Etterhvert som bilen ble allemannseie, satte det dessuten mye større krav til vegstandard. Hovedvegene ble asfaltert. Både bilen og vegen ble raskere. Innenfor et mye større geografisk område ble det nå mulig å gjøre unna et martnesbesøk som dagstur.

Med bilen ble martn en familieopplevelse i mye større grad enn tidligere. Et helt nytt martnespublikum dukket opp. De tidligste bilister aktet ikke promillenivået så nøye, men etterhvert ble det vanskeligere å ture martn. Bilen var et farligere redskap enn hesten langs vegene, og med kjerring og unger som passasjerer ble det begrensninger fra alle kanter. Under Stavsmartn i seinere år har det knapt vært fulle folk å se utenom martnesfesten.

Bilismen løste problemet med fyll og spetakkel på Stavsmartn.

Motkrefter av ulikt slag kjempet forgjeves med problemet i årevis. Trolig representerer dette den mest grunnleggende endringen Stavsmartn har gjennomgått. Bilismen førte dessuten et nytt publikum til Stav.

De mer eller mindre fulle martneskarene var et framtredende trekk under Stavsmartn tidligere. Også i kildene framstår dette lenge nærmest .........

FOLKEFESTEN

143

Martnesprat i 1983.

(Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

som det sentrale ved martn. Slik var det selvfølgelig ikke. Forklaringa ligger i kirkas og justisvesenets forsøk på å regulere martn. Lokalt var de representert ved prest og lensmann. Det var de som produserte det mest omfattende og mest systematiske kildemateriale.

Materialet kan brukes til å legge ut om all elendighet. Det var mye av det. Men det kan også brukes som et middel til å nå tettere inntil hva martn var. En fest på godt, men også på vondt. Valget faller selvfølgelig på den siste metoden. Slik får vi også et innblikk i andre viktige sider ved Stavsmartn

LENSMANNEN FIKK KALDE F ØTTER Dersom det er riktig at forløperen for Stavsmartn fikk utvikle seg på kirkevangen, er det også sannsynlig at det fulgte drikkevarer med til kirkas nærområde. All annen fokus enn de kirkelige handlinger i kirkas nærhet på messesøndag ble sterkt motarbeidet av kirkas menn. Noen karer hadde tilbøyelighet til å prate seg bort i nærliggende kaffehus på veg til kirka og kom aldri til messe. Derfor kan det antas at ei form for martn ikke kunne .........

144

FOLKEFESTEN

leve et langt og lykkelig liv på kirkevangen, om den i det hele tatt var der.

Mannfolk pratet seg bort, og med de lange prekner rakk de trolig også å bli beruset, før kjerring og unger kom til døra og ville hjem. Ved kirka var det rik anledning til å nyte berusende drikke i de nærmestliggende hus og hytter, kunne biskopen berette i 1820. Om Stavsmartn spesielt, skriver han at drukkenskap og andre synder gikk i svang. Etterhvert ble kaffehusene nær kirka pålagt å holde stengt på messesøndager.

Vi vet ingenting om hvorfor Aslak døde martnessøndagen på Stav i 1811. Tanken på drap streifer oss, men ulykke eller sykdom kan være like sannsynlig dødsårsak. Aslak Pedersen Ekren fra Romsdalen var soldat, og ble bare 22 år gammel. I og med at han kom fra de kanter, er det sjanse for at han deltok med fjordinger som martneskar. Vi befinner oss i ei dramatisk tid med krig, uår og sult. Kanskje hadde han vært ved fronten mot svenskene i Napoleonskrigen. Der så mange ble helseløse av sykdom mer enn av krigshandlinger. Vi vet det ikke, men om det skulle være slik at han døde av årsaker knyttet til martn, er Aslak det første dødsoffer på Stavsmartn.

Det andre dødsoffer blir i tilfelle jenta som danset seg i hjel på låven i Holmen mens martnesdansen pågikk der. Begge tilfeller er av det svært usikre slaget. Om vi velger å se bort fra dem, foreligger det ingen sikre opplysninger om dødsfall eller drap som følge av drikking og fyll, slagsmål og vold eller ulykke på Stavsmartn.

Det er egentlig utrolig at kildene ikke kan fortelle om mer dramatiske hendelser på Stavsmartn med så mye folk samlet over så mange år.

Det er derimot rikelig med rapporter om mye fyll og slagsmål.

Martnesfolk var ingen ensartet gruppe. Her fantes folk av alle kalibre. Gjennom tida har det vært gjort mange forsøk på å tillegge folk gruppebetegnelser der de ofte gis nedsettende karakteristikker. Men vi må i dag bære over med slikt, da alle uttalelser må tolkes utfra den samtida de falt i. Omtalen av tater bar ofte preg av dette. Mange norddøler som var på martn hadde «hett blod», ble det påstått, og når de drakk tett ble det gjerne slagsmål. En gang sprengte de døra mellom to rom i Bådstø. En annen gang bodde en «klæs-jøde» i Bådstø under martn. En martneskar som påsto han var blitt lurt av jøden, kom bråkende til Bådstø for å by på juling.

Gardens egne folk fikk avverget situasjonen ved at de varslet jøden. Han gjemte seg i kjelleren.

I saksbehandlinga som endte med flytting av martn fra Stav til Holmen fra 1839, var det mange utfall mot all fordervelig drikking og problemene som fulgte i dens kjølvann. I etterkant hengte kirkas tilsynsmenn seg på og rapporterte i 1840 at martn hadde skadelig innvirkning både i moralsk og økonomisk henseende. Særlig fordi lova om skjenking av bren.........

FOLKEFESTEN

145

nevin både ble oversett og åpenbart ble overtrådt. I 1850-årene var både biskop og amtmann enige om at omsetningen av brennevin syntes å avta.

De var derimot mer bekymret for at øl og fruktvin hadde sterkt stigende kurve. Dette siste var deres generelle bemerkninger.

Denne generelle utviklinga synes ikke å avspeiles under Stavsmartn som på den tid hadde et voldsomt oppsving. Det kom mennesker fra nesten hele landet for å selge, kjøpe og handle. Om martn skrives det nemlig at det også kom mange som ikke hadde annet mål med turen enn å foreta brudd på all lovlig orden. Som følge av oppsvinget ble det stadig opprettet flere forlystelseshus med skjenking og dans. Amund Tande, som da var ordfører, var derimot enig med de høye herrer. Han innrømmet at fyll og bråk var et problem. Men det var mer av det tidligere, hevdet han. Han hadde fått med seg at fordelene med Stavsmartn hadde økt med oppsvinget, noe mange andre ikke syntes å vektlegge.

Lensmannen fikk imidlertid kalde føtter i forbindelse med oppsvinget. Han skulle slippe å stå lenge alene å fryse på føttene. I forbindelse med autorisasjonen av martn ba han om forsterkning fra politiet i Kristiania.

Grunnsetmartn fikk slik bistand. Stavsmartn hadde allerede vært oppsøkt av helere og tyver fra Kristiania. Ved at Stavsmartn nå ble mer alminnelig kjent, var problemet ventet å øke. Allerede under martn i 1858 var en politiembetsmann og en betjent fra Kristiania på plass, for sentralmaktas regning. Dessuten stilte fogden selv opp sammen med lensmannen.

Forøvrig trengtes et par mann daglig til å bevokte eventuelle arrestanter.

RÅDSTUGUA

Ifølge martneskontrakta av 1858 ble det ganske sikkert oppført ei rådstue nederst på Stavsplassen. Etter kontrakta skulle stua i første etasje inneholde et rom for vaktpersonalet og et annet for eventuelle arrestanter.

Begge rom skulle inneholde to køyer forsynt med halm og stråkleder. I andre etasje skulle det være sal som beboelsesrom for personalet.

Rådstugua ble sannsynligvis først konstruert omtrent slik. Mye taler imidlertid for at bygningen ble ombygd etter ganske kort tid. Eieren av Stav, Ole Jakob Sæther, hadde forpliktet seg i kontrakta til å oppføre både et våningshus og ei rådstue. Han reiste de to bygningen i flukt med hverandre slik at de enkelt kunne sammenføyes med en bygningsdel i bindingsverk. Dette var gjort før 1868, men kanskje rakk han selv å gjøre det før han solgte garden i 1862. I kildene i årene framover blir det bare vist til noen rom når Rådstugua omtales. Rådstugua ble til noen rom i andre etasje i den sammenføyde bygningen som fikk navnet Restaurasjonen.

Det ble raskt behov for utbedringer i Rådstugua, da arrestanter tok .........

146

FOLKEFESTEN

seg ut gjennom vinduene. I 1894 oppsto det samme problemet igjen. Et anonymt innlegg i Gudbrandsdølen omtaler martn. De aller verste urostifterne ble brakt til et slags rom som kaltes Rådstugua. Men rommet var ikke bygget til den slags bruk da det ikke var jerngitter foran vinduene.

Fanger tok seg ut gjennom dem og man måtte slå på sagbord. Seks personer ble arrestert for drukkenskap allerede dette første året etter at martn startet opp igjen. De ble ilagt bot på tre kroner hver. Lensmannen mente at det var av avgjørende betydning at Rådstugua ble satt i skikkelig forfatning dersom herredsstyret tillot videre salg av bayersk øl på Stav. Det var to rom som hadde vært i bruk som arrestlokale. Lars Johannesen, eieren av Stav, påtok seg å sette dem istand allerede før martn i 1895. Smed Sektnan i Stav skulle levere gitre foran vinduene, ferdig oppsatt for seks kroner og femti øre stykket. Like etter 1900 ble Restaurasjonen som inneholdt Rådstugua revet og flyttet lenger østover. Den gjenoppsto som element av Fonstadbygningen i 1903.

Behovet for arrestlokale var der fortsatt om Rådstugua forsvant. Den hadde forøvrig bare tjent formålet med midlertidig forvaring. Deretter måtte de videre til mer permanente lokaler, de som ikke bare skulle ligge til tørk over natta. Det var hjelpefengsel i Øyer, men det var nedlagt i 1872.

Da var hjelpefengselet i Lillehammer løsningen. Da kommunen i 1914 overtok Bjørkholt som administrasjonslokale, ble det innrettet fangehull i kjelleren der. Det kunne nok benyttes under Stavsmartn om nødvendig, men snart ble også polititjenesten mer mobil.

SKJENKING

For lensmann og politi ble det neppe noe mål å ta folk i forvaring, om det fantes andre måter å løse floker på. De hadde sine metoder. Som regel ordnet det seg på minnelig vis.

Lensmannens interesse ble vakt av en martneskar som hadde fått mange drammer mer enn godt var. Han ble høyrøstet og skrek og ropte.

– Du får dempe deg litt, nå, sa lensmannen.

– Jeg er ikke full, svarte bråkmakeren.

– Da får du se å drikke mer og skrike mindre, sa lensmannen.

Både lensmannen og kommunepolitikerne så før autorisasjonen i 1858 med bekymring på at de ble påført arrestutgifter og ansvar for vakthold over forbrytere. De bemerket at en tyv også sist martn ble pågrepet for tyveri, og at han fortsatt satt i arrest hos lensmannen. I lensmannens arrestprotokoll finner vi i 1854 en kar på 22-23 år arrestert for tyveri i Holmen og året etter en på 14 år arrestert for tyveri på Solbjør. Til skuffelse for lokale lesere kan det opplyses at de begge var av bygdas egne håpefulle .........

FOLKEFESTEN

147

martneskarer. Om vi blar til 1866 finner vi et helt kortlag arrestert for bedrageri i kortspill under martn. Til de sammes lettelse var det to svensker, en fra Vinger og en hallingdøl, alle 24-28 år gamle.

Selv om kildene viser til relativt få arrestasjoner, viser de til atskillig mer fyll. Dette ga herredsstyret bekymringer. Vi befinner oss ved sakas kjerne og herredsstyrets dilemma. De sto overfor valget mellom å utstede skjenkeretter for å tilføre kommunekassa sårt tiltrengte avgiftsinntekter eller å stenge kranene for å redusere alkoholbruken. Politikerne må ha vært realister. De innså trolig at det siste ikke var mulig, samtidig som det første var sterkt å ønske. Det ble medbrakt mye drikkevarer til martn.

Enten hjemmefra eller fra Lillehammer. Det ville være vanskelig å håndtere den ulovlige omsetningen som ville oppstå som følge av tørrlegging.

Dermed ble valget enklere og de åpnet kranene mer og mer. Vi befinner oss i perioden fra 1860 og tre tiår framover. .........................................................................

Morgenbladet hadde et oppløftende oppslag etter Stavsmartn i 1860. Her ble det meldt at alt var så mye verre andre steder. Avisa meldte om utmerket ro og orden under Stavsmartn, og mente det kunne ha sammenheng med det sørgelige været. Det kunne også skyldes at det var politimenn fra hovedstaden her og at mangelen på skjenkesteder måtte ha dempet gemyttene dette året. Hvor de 5000 flaskene øl kom fra da, er uklart. Skribenten fortsetter likevel med at han som viktigste grunn, anser den herværende befolknings alvor og betenksomhet i all sin opptreden.

Her får gudbrandsdølen godt skussmål av Morgenbladet, i motsetning til østerdølen.

Mens østerdølene på grunn av sin skoghandel blir – tilbøielig til en Del Svindel, paa Grundset-Markedet lader Champagnen bruse, er Gudbrandsdølen, hvis Næringskilder flyde karrigere, tilfreds med nogle Flasker Øl for sin egen Del og noget Frugtvin for sine Fruentimmer. Skjønt der saaledes under Markedet er bleven fortæret en fem-tusinde Flasker Øl, har der dog hersket en stor Nøgternhed og jeg har ikke været Vidne til et eneste Slagsmaal, ligesaalidt som jeg har hørt omtale noget Tyveri, Bedrageri eller anden Forseelse, der har paakaldt Justitiens Bistand. .........................................................................

Det måtte vel ligge til rette for at ølkranene også under Stavsmartn kunne skrus opp noe. Herredsstyret trengte et mottrekk mot eventuelle konsekvenser av sin «lemfeldighet» med skjenkerettene. De søkte i 1864 om at politilovgivningen for kjøpsteder måtte gjøres gjeldende under Stavsmartn. .........

148

FOLKEFESTEN

Der var det bestemmelser om gateuorden, rolighetsforstyrrelser, om offentlig dans, kortspill og annen lystighet. De ba om at politivedtektene måtte gjøres gjeldende gjennom hele prestegjeldet, da det langs hovedvegen fantes mange skjenkesteder hvor martnesfolk gjorde stopp til og fra.

Der hersket ikke den ønskede orden. Området måtte omfatte østsida av Lågen helt opp til en avstand på ei åttendedels mil fra Lågen. Politivedtektene burde vare fra lørdagskvelden kl 5 før martnesuka til lørdagskvelden kl 9 ei uke etter martnesuka. Altså vel to uker, noe som understreker påstander i andre kilder om at det oppholdt seg martnesfolk i bygda mye lenger enn selve martnesdagene.

Politivedtektene ble faktisk iverksatt, slik det var søkt om, ved kongelig resolusjon av 9. august 1865. Strategisk sett var dette et klokt trekk. Nå hadde de varslet om behovet for bistand. Når de nå skrudde opp ølkranene hadde de ikke lenger ansvaret for konsekvensene alene. Samtidig som søknaden ble sendt utstedte de skjenkeretter i lange baner. De kunne dermed sope kjærkomne skillinger inn i sine offentlige regnskaper.

Følgende fikk i 1864 ølrett, noen av dem også vinrett: Stav, Bådstø, Mortenstugua, Sagodden, Brudal, Formo, Stavshaugen, restauranten på Mosvollen, Bygningen og Holmen. Fattigkommisjonen tok året etter til orde for å bevirke ølhandelens opphør gjennom alvorlig høy beskatning.

Det ble kontant avvist i herredsstyret av hensyn til de reisende.

I årene som fulgte falt noen ut av lista og andre kom til. Av nye kan nevnes Finnsandsalongen ved Åbbårtjøynnet, Mo, Sundhaugen, Lybekk, Øygarden, Solbjør, Fossberg, Bergestugua, Vangastugua, Sandviksberget og Ingeborg-kaféen. I tillegg var det mange i nabobygdene som på samme måte forsøkte å fange inn sin del av martnesferdselen til og fra.

På det meste ser det ut til å ha vært 15 skjenkesteder i bygda under martn, og dette var de lovlige. Skjønt lovlige var de kanskje ikke. Herredsstyret hadde myndighet til å utstede bare faste skjenkeretter. Amtmannen ga dem korreks i 1880 for dette og for å ha utstedt for mange. Han handlet etter å ha innhentet rapport fra fogden. Fogden kalte det misbruk av myndighet. Stavsmartn var omfattet av lensmannens myndighet, mente amtmannen, fordi den ikke er fast, men «en enkel leilighet».

Herredsstyret ble kraftig forulempet og ga gjensvar så det monnet.

Stavsmartn var da slettes ikke noen enkel leilighet. Den var årlig og dertil fastsatt i almanakken med offentlig autoritet. De ville ha seg frabedt at de hadde tildelt rettene for lumpen vinnings skyld. Det var gjort utfra et åpent sinn for sine medmenneskers både moralske og materielle velvære – som maaske enhver Anden. Uttrykket enhver annen var myntet på amtmannen, men kanskje også fogden. Herredsstyret var kjent med at amtmannen ivret for å flytte martn til Lillehammer og antydet at nettopp det kunne være .........

FOLKEFESTEN

149

underliggende årsak til hans kritikk. Skjenkesteder langs vegen hadde nattelosjerende også under martn, hevdet herredsstyret, og la til at – da antages det at saafremt Baierøl nogensinde kan kaldes en Nødvendighed, da er oftest et Glas deraf noksaa vederkvegende for en reisende, imedens man standser for at udhvile sig og spise, delvis af medbragt Niste.

Thore «fortære meg» på Stav var av dem som ivret for salg av alkoholholdige drikkevarer. Ikke rart at han uttrykte det slik: – Det er itte det at folk drikk for mye. De tåler for lite!

Herredsstyrets praksis fortsatte med uforminsket kraft. Antall skjenkeretter sank riktignok etter kritikken, men ikke imponerende og heller ikke raskt. Det ble innkassert omkring 300 kroner årlig i slik skjenkeavgift knyttet bare til martn. Dette kom bygda til gode. Det gjorde også den fortjenesten det enkelte skjenkested fikk av denne trafikken.

Flere av dem drev i losji- og serveringsbransja også ellers i året. Andre benyttet denne anledningen under martn til å spe på et ellers meget trangt husholdningsbudsjett. Dessuten ble det et bredere og dermed bedre tilbud til de tilreisende martnesgjestene. I tillegg til de steder som ble tildelt skjenkerett tok ei rekke garder inn losjerende og ga stallplass til hester.

Dette tilbudet tjente samme formål. Også her ble det servert både vått og tørt. Det skulle bare mangle. Men det falt utenfor de offentlige lister fordi det var forutsatt at det ikke var avgiftsbelagte drikkevarer.

MOTKREFTER

Det frie markedet på Stavsmartn måtte forholde seg til mange motkrefter.

Blant de mest aktive var misjons- og avholdsbevegelsen. Indremisjonsforeninga kastet seg uti det i 1875. De hadde sett seg lei på den nedbrytende gjerning som foregikk under Stavsmartn, med drikkeskikker som florerte i stor stil. For å bøte på dette og for å vende folks tanker i en annen og bedre retning, hadde misjonsforeninga oppbyggelige tilbud nær martnesplassen. Vel og merke nær, og ikke på. Dessuten holdt sognepresten bibeltimer under Stavsmartn. I 1879 annonserte misjonen at det var – håp om å få høre Guds Ord forkynt under martn på Stav. To år seinere var det tonet ned til at det ville bli forsøkt avholdt bibellesning eller oppbyggelser nær martnesplassen. De kjempet en tapper kamp, men synes å ha hatt mindre suksess enn det avholdsbevegelsen fikk litt seinere.

.........

150

FOLKEFESTEN

.........................................................................

Krukhaugkarene kom et år til martn. De hadde ikke før svingt ned Stavsgutua før de traff på en fyllik som lå i en bylt innved gjerdet. Mathias svingte borttil og løftet hodet hans til side.

– Det er itte øyremarket vårt, slo han fast, før de fortsatte ned gutua. .........................................................................

Sannelig var det da også grunn til bekymring på så mange vis. Sommeren 1878 fødte ei fattig tjenestejente i Øyer et velskapt, men uekte jentebarn.

Det var ille nok at ungen var uekte, men den var til alt overmål unnfanget på Stavsmartn. Tjenestejenta var ikke i stand til å oppgi noen barnefar for presten. Hun hadde truffet ham først under martn og ble besvangret etter å ha vært traktert med øl. I ettertid kan vi humre litt over dette, men det var skjebnesvangert for den unge jenta.

Han som skrev anonymt i avisa i 1894 uttrykte noe det er grunn til å nevne i denne sammenhengen. På martn hadde han gått og tenkt på at herredsstyremedlemmene skulle vært her og sett alkoholens sørgelige virkninger. Hadde de sett hustruenes og mødrenes tårer, ville de ha tenkt seg om to ganger neste gang de skulle vedta skjenkeretter. Herredsstyret måtte imidlertid ha sett tårene, for nå ble bare Stav og et par andre tilgodesett med skjenkerett.

Ennå var ikke tida moden til å skru til alle kraner. Ei underskriftskampanje med flere hundre navn, underbygget med et skriv fra sognepresten, innløp til herredsstyret i 1895 med krav om å avvise alle søknader. Det fikk støtte av bare seks representanter. I 1898 foregikk ølsalg fire steder under martn. Til tross for redusert antall skjenkesteder måtte lensmannen og hans betjent likevel leie med seg tre assistenter i 1895 for å ta seg av ordensproblemene. De ble utstyrt med politilue innkjøpt for anledningen, og var i arbeid fra tidlig tirsdag morgen til avslutningen på lørdag.

Nye folk besteg de kommunale taburetter. Alle søknader om skjenkerett under Stavsmartn fra 1900 ble avvist. Nå hadde pipa fått ei ny låte fra kommunalt hold, men resultatet var ikke overveldende. Det resulterte i at store mengder brennevin ble rekvirert fra Lillehammer år etter år, helt til forbudstida inntrådte i 1916. Det ble svingt mange flasker, og det ble registrert en del fyll første kvelden. Men da det medbrakte var satt til livs, ble det roligere de neste dagene.

I 1906 ble det antatt at det var konsumert 400 liter konjakk og annen sprit på Stavsmartn. Det er mindre grunn til å forundres over mengda enn det er grunn til å undre seg over hvordan avisa fant tallet. Kanskje var det økningen i Samlagets omsetning den uka. Avholdsbevegelsen og herredsstyret i Øyer lyktes i 1913 med å få Samlaget på Lillehammer til å holde .........

FOLKEFESTEN

151

stengt martnesdagene. Martnesfolket måtte med andre ord gjøre unna sine innkjøp før martn.

Forbudstida gjorde det enda vanskeligere for de som skulle skaffe kjøpskål og mere til, men slettes ikke umulig. Det ble lukrativt å opptre som spritgauk på martn under dekke av å selge lovlige varer over disk. I 1923 ble en av dem tatt, og dermed satte de andre raskt inn ekstra sikkerhetstiltak. Han solgte frukt og den slags over disk.

Folks iver etter å skaffe seg brennevin i forbudstida ble utnyttet på det groveste. Det fortelles at flasker var fylt oppunder halsen med vann. De dryppet smeltet parafinvoks nedi. Den la seg som en propp. Halsen fylte de så med brennevin. Dermed forløp prøvesmakinga til kundens store tilfredshet, men det ble med den.

Det var umulig å fatte at dansen på Trampetrevet foregikk i et forbudsland, ble det rapportert. Drikkevarer fløt i rikelig monn. I 1928 kom det på tale å gjenåpne brennevinssamlaget på Lillehammer. Ikke engang det stedlige menighetsråd klarte å opptre samlet bak en forsiktig uttalelse om at de fryktet konsekvensene. Ved avstemning ble det seks mot seks. Et klart uttrykk for hvor mislykket forbudspolitikken hadde vært. Også i forhold til Stavsmartn.

På Tretten ble ikke kranene åpnet igjen slik de var tidligere. Det ble igjen omsatt lovlig øl og vin til mat på overnattings- og serveringssteder i bygda. I mellomtida var det utbygd så stor kapasitet på permanente losjihus, at markedet nesten ble borte for de andre som ville ta inn losjerende mot betaling under martn. Det ble heller ikke utstedt særskilte skjenkeretter under martn slik det var tidligere. Disse pensjonatene hadde helårig skjenkerett knyttet til matservering. Vel og merke forbeholdt utenbygdsboende, av en eller annen snodig grunn.

Avviket fra denne linja kom først i 1990-årene med pubkulturens inntreden på «Pub-13» i Fonstadbygningen og «Trauget» i fjøset i Bådstø.

Deres skjenkeretter er også helårige. På ett vis er vi tilbake der vi startet.

Serveringa er ikke knyttet til losji og forbeholdt utenbygdsboende. Det sier noe om utviklinga når disse to pubene dekker mer enn etterspørselen under martn i dag, til tross for stor tilstrømning av martnesfolk.

HÅNDFASTE ORDENSMENN

Vi forlot lensmannens rolle undervegs. Hans administrative gjerning knyttet til martn er mest fokusert i de gamle kildene. Hans oppgaver knyttet til det å hindre ordensforstyrrelse krevde like mye innsats som før helt til bilismen reduserte alkoholbruken. I nyere tid har han hatt beskjedent med administrative oppgaver i forbindelse med martn. Martn gikk sin vante .........

152

FOLKEFESTEN

Det oppsto dramatikk under Maihaugens jubileumsarrangement Dølan kjem i 1987. Stavsmartn var satt opp som historisk tablå. Mye martnesfolk var samlet på Telthusmoen og ordensmakta måtte gripe inn for å roe ned en av martneskarene. Fra venstre Jørn Kraabøl, Ole A. Sandvik og Runar Granskogen. (Utlånt fra Jørn Kraabøl.)

gang år etter år og lensmannsetaten gikk sine vante runder på martnesplassen. Rett som det var måtte de gripe inn for å roe gemytter eller for å ta hånd om slike som ikke klarte å ta hånd om seg selv.

En kar fra nabobygda, som hadde mistet lommeboka si om natta i 1910, kunne ikke redegjøre for hvor og hvordan, men hadde evne til å oppgi at den skulle ha inneholdt 700 kroner. Av og til kunne lommetyver operere på martn. En kar fikk seg en overraskelse da han skulle gripe etter sin, og fant den med ei klype på. Han hadde hatt flaks, noe enkelte andre ikke hadde. Denslags oppgaver og det vi kan kalle mer kurante inngripner fra lensmannens side var det mange av.

Innimellom måtte lensmannen slå hardt ned over bataljer og regulære slag. Det rapporteres om mange slike. Noen med alvorlige skader som resultat, men aldri noe som nærmet seg drap.

I vår tid går det gjetord om lensmann Huuse og hans ry som ordensmann i miljøet. Med krefter av en annen verden kunne han alene ordne opp i det meste. Men som regel hadde han forsterkninger under martn. I årene etter andre verdenskrig kunne de være sju mann i arbeid. En gang ble det slåsskamp inne på Fonstadsalen. Det gikk så voldsomt for seg at de veltet den store kakkelovnen som sto innved kjøkkendøra. Ovnen var høy og grov .........

FOLKEFESTEN

153

og måtte veie svært mye. Men lensmann Huuse løftet den enkelt og greit på plass igjen, før han tok hånd om synderne. Synderne var blitt svært medgjørlige.

Andre ganger kunne uoverensstemmelser løses uten at lensmannen ble tilkalt. En sørdøl kom i slagsmål med noen norddøler på martn et år. En annen sørdøl kom til. Han var hestegjeter og en sjeldent fin og rolig kar. Og en kraftig plugg. Han ble stående der så rolig å stappe pipa si før han fikk dempet norddølene bare med å si: – Ho æ komme hjålpa nå, ser'du.

.........

154

FOLKEFESTEN

Hestemartn

.................................................................................

S

Å LANGT HAR VI BARE STREIFET INNOM HESTEMARTN I ULIKE SAMMEN-

HENGER.

HESTEOMSETNINGEN

STAVSMARTN, OG EKSISTENS. I DAG ER DET

VAR SELVE KJERNEN VED

GRUNNLAGET FOR BÅDE DENS OPPRINNELSE OG

MANGE SOM IKKE FIKK OPPLEVE DET SAMFUNNET DER NÆRSAGT ALT VAR BASERT PÅ HESTEN SOM TREKKRAFT.

FOR

DEM KAN DET FORTONE SEG SOM

EVENTYRLIG, DET OMFANGET HESTEOMSETNINGEN HADDE.

DET VAR OGSÅ SOM TATT UT AV EVENTYRET DET MILJØET AV HESTEKARER I ALSKENS FRAMTONINGER SOM INNFANT SEG PÅ STAV HVERT ÅR. STAVSMARTN VAR SOM ET EVENTYR. MEN FOR ALL DEL, ET EVENTYR HENTET FRA DET VIRKELIGE LIV. HESTEN VAR EN VIKTIG FAKTOR I HVERDAGSLIVET, MEN NÅR DEN INNFANT SEG PÅ STAVSMARTN, BLE DET HØYTID.

HESTEN Tor Ile skriver i «Bygdabok for Øyer» at hesten er et vakkert og klokt dyr som gjennom lang tid har vært menneskene en trofast tjener. Går vi langt nok tilbake i tid, var hesten mye mer. Den var et hellig symbol. Å holde hesten i akt og ære er dermed ikke et påfunn fra nyere tid. Selv etter overgangen til kristen tro holdt de gamle forestillinger seg levende. Hesten var bildet på kraft. Både arbeidskraft og seksualkraft. Den var fruktbarhetssymbol. Et mangletre som forlovelsesgave måtte ha håndtak formet som hest for på magisk vis å sikre unger i ekteskapet.

Om ikke forholdet til hesten lenger var guddommelig i nyere tid, var det preget av dyp respekt og omsorg for dens vé og vel. Hesten ble langt mer enn de andre dyr på garden delaktig i det som foregikk. Den var nesten som et familiemedlem og deltok i arbeid og fest. Enten det var med sin trekkraft og bærekraft eller den dannet front i ekvipasjen når folk dro ut i finstasen.

Hesten måtte fungere godt i alle roller. Den skulle være sterk, utholdende, kløktig og staselig. For gardbrukeren var det viktig å ha god hest.

Han innså at dette lyktes best om han selv var forstandig overfor hesten. Et samspill på finstemte strenger. Det var helt forkastelig om det ikke ble sørget for at hesten fikk tilstrekkelig hvile og det var på stalltrevet det beste .........

HESTEMAR TN

155

Gjestar 1185 fotografert i 1934 med sine to hvite sløyfer. (Foto: M. Berge. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

høyet skulle stables. Om det kunne bli så som så med fôringa i fjøset gjennom vårknipa, skjedde aldri slikt i stallen. Hesten var en helt avgjørende faktor som gardsdrifta sto og falt med.

Det er delvis i dette perspektiv den må forstås, den posisjonen hestemartn på Tretten hadde i vide kretser. Hesteomsetning hadde høy status og spilte ei viktig rolle i det gamle bondesamfunnet. Men dette forandret seg ikke før lenge etter at bondesamfunnet var omskapt til et industrisamfunn.

Hesten beholdt sin posisjon i næringslivet, og i folk flest sin hverdag, til oppunder vår tid. Dermed overlevde Stavsmartn lenge nok til at ingen lenger så seg tjent med at den forsvant. Hverken politiske kretser, kristenfolket eller avholdsmiljø oppfattet martn som noen trussel på det tidspunkt hesteomsetningen ble ubetydelig i løpet av 1960-årene.

Omsetning av hest var lenge det sentrale på Stavsmartn. Noen hevdet hardnakket at det var det eneste viktige.

Bare i perioder ble gode avlsdyr omsatt på Stav. I den samlede hesteomsetning var det selvfølgelig flest bruksdyr. Det var for det meste i dette spekteret Stavsmartn spilte sin rolle. God brukshest er også god salgshest.

Det kunne være vekslende kvalitet på hestene i perioder. Inne mellom de bedre fantes alltid også de dårligere. Men det fantes i dette markedet også kjøpere som ikke ville betale høy nok pris til å få god hest. .........

156

HESTEMAR TN

.........................................................................

Å ha god hest var mye mer enn bare det å eie hest. Derfor var avl på gode individer alltid et viktig element i hesteholdet. Det skulle derimot ta tid før avlsarbeidet effektivt ble satt i system. Det skjedde midt på 1800-tallet. Etterhvert oppnådde de fremste avlsdyr slik oppmerksomhet at det igjen kunne minne om det gamle guddommelige.

Gjestar er død, sto det å lese i ei relativt feit overskrift i Gudbrandsdølen under Stavsmartn i 1940. Nekrologen var ledsaget av et stort fotografi av hesten i ei tid da foto i aviser ennå var sjelden kost.

– Statshingsten Gjestar 1185, vel den hingst som har øvet den største innflytelse på utviklingen i norsk hesteavl de senere år, har i følge bladet Hadeland skrantet svært den siste måned. Hingsten er 21 år gammel, men det skyldes dog ikke alderdomssvakhet at den nå er ferdig med livet. Hingsten ble syk for en tid siden og tross omsorg og pleie ble den stadig verre. Nå var det intet håp om helbredelse og derfor ble den avlivet. Hva Gjestar har betydd for hesteavlen vet enhver hestekar. Dens betydning kan ikke overvurderes og den etterlater seg en både stor og tallrik slekt. Den har også verdige avtagere – som vil føre slekten videre. .........................................................................

Gjennom tida ble det stilt skiftende krav til hesterasenes utseende og bruksegenskaper. Det oppsto stadig interessekonflikter mellom de som ville beholde den enkelte rase så nær vedtatt normal som mulig og de som ønsket å åpne for å dekke flere avvikende behov. Behovene var så ulike.

Hestene skulle arbeide på store og flate garder og på små og brattlendte bruk. De skulle dra tunge lass på landevegen og i bygater. De skulle ha evne til å baske seg fram i dyp snø i tømmerskogen. De skulle dekke de behov Hæren hadde. Og de skulle være staselige trekkdyr for kirkeskyss.

De som bestyrte avlsarbeidet skulle ta alt dette og mye mer i betraktning.

Dølahesten ble gitt to nokså ulike normaler for å dekke behovet for en lettere og raskere, og en tyngre og sterkere stamme. Men det var først etter intense og lange drakamper.

Striden om raseegenskaper kunne omfatte farge og avtegninger. Det kan synes merkelig, men det var velmente forsøk på å dyrke reine raser.

Mest gikk vurderingene på størrelse, muskelsetninger, bein, vinkler og proporsjoner. Forhold som hadde direkte med hestens bruksegenskaper å gjøre. Og sist, men ikke minst, gemytt og kløkt.

På Stavsmartn ble det nesten utelukkende omsatt fjording og lett og tung dølahest. Det kunne på det meste være utrolig mange av dem. Ifølge mange kilder var nordfjordingene ledende i å avle fram fjordingen.

Gudbrandsdølene hadde tilsvarende rolle i forhold til dølahesten. Trolig er .........

HESTEMAR TN

157

dette korrekt i ei tidlig fase. Kanskje så lenge som ut 1800-tallet. Det var i de regioner avlsarbeidet ble satt inn på grunnlag av de stedegne raser som var utviklet over lang tid. Det må likevel tas i betraktning at det både på 1700-tallet og tidligere var innført avlshingster fra blant annet Danmark og England for å forbedre de såkalt stedegne. Når det gjelder hesteoppdrett deltok også andre distrikt i rikt monn, og enda mer etterhvert. Det er nok å nevne Romsdalen, Møre, Toten, Ringsaker og Hedemarken.

Rik tilgang på godt fjellbeite var en viktig faktor østafjells og lang beitesesong en plussfaktor vestafjells. Det ble solgt store antall hest årlig til områder der forholdene ikke lå slik til rette. Hesteomsetningen ble derfor viktig inntektskilde for disse regioner. De to hesteraser ble framstilt for salg side om side ved mange egnede anledninger. Martn var den best egnede, med Stavsmartn som ledende i lang tid.

Det normale antall salgshester som var samlet under Stavsmartn var fra noen hundre til mange hundre. I perioder kunne det være normalt med over tusen. Dette krevde stor plass og det satte visse krav til hestenes vé og vel. Skogen i området egnet seg til å binde opp overtallige dyr, men der var det vanskelig for kjøperne å se hestene for bare trær. Oversiktlige binderekker måtte til. Etterhvert også spilltau og innbygde staller.

BINDEREKKER

Ingenting er nevnt om binderekker i martneskontrakta av 1858. Behovet er så innlysende at vi kan anta at de kom opp allerede da. I 1880 ble det anlagt nye. Da omtales de gamle rekkene som bare råtne rester. De nye ble oppført som fem parallelle rekker øst/vest, etter plan utarbeidet av lensmann Lütken, Jon Holmen og grunneieren Thore Bjerke på Stav.

Den første rekka fra sør ble satt opp ved det søre steingjerdet. Den andre ble anlagt 25 meter lenger nord fordi her gikk vegen ned til Ride- og kjørebana. Avstander videre til rekke nummer tre og fire var 15 meter mellom hver. Alle rekker var 105 meter lange med et lé midt på. Dessuten kom ei femte rekke på 55 meter. Samlet lengde var dermed bortimot 480 meter. Med hest på begge sider ga dette plass til et stort antall. Det er likevel tvilsomt om det alltid dekket hele behovet. Da var det å ty til legger av ulike tresorter i Taterhaugen og i Bådstøhaugen. Det var rikelig av dem.

Rekkene skulle konstrueres med stolper, over 2 meter lange og minst 20 cm tykke, nedsatt med nesten 4 meters mellomrom og satt 80 cm ned i bakken. Kostnadsoverslaget var på 200 kroner. Det innebar at det skulle slås fast to høyder med minst 60 millimeters plank i passende høyde på stolpene. Dette skulle hindre hestene i å hoppe over, men den bekym-

.........

158

HESTEMAR TN

ringa nærte ikke amtsformannsskapet. De mente det måtte klare seg med bare en planke, og bevilget halve beløpet.

Amtet ønsket egentlig at Thore Bjerke skulle påta seg ansvaret og kostnaden fullt ut i og med at han også hadde inntekt av plassen. Der møtte de veggen, og fikk et blankt nei. Thore hadde «fortære meg» fått for mange avslag fra det offentlige på søknader om nedsatte avgifter til å være godlynt i så måte. Dessuten var han heller ikke forpliktet av kontrakta av 1858, da binderekker var utelatt der.

Johan Nysveen utførte arbeidet for vel 100 kroner. I tillegg kom utgifter på knapt 50 kroner for tjærebreing. Det ble gått kraftig til verks, men ikke kraftig nok. Treverk varte ikke evig, da heller. Det som her var nytt, skulle raskt bli det gamle. Det trengtes stadig reparasjoner og utskiftinger på binderekkene.

Allerede før 1910 var nye binderekker konstruert. Da sto de nord/sør og var anlagt på en helt annen måte. Da var det tjærebredde tømmerstokker lagt over store steiner. Også de kraftige tømmerstokkene måtte skiftes ut ofte, kunne Olav Fonstad fortelle.

Dette tok herredsagronom Tord Kvitrud og Tretten Bondelag konsekvensen av da de reiste de tre betongklossene av noen binderekker i 1947, i overgangen mellom Stavsplassen og Taterhaugen. De var så voldsomt dimensjonert at uvitende måtte komme i tanker om at Romerriket i sin tid måtte ha nådd helt hit og at dette var en levning av Hadrians mur.

Det gikk med 560 sekker sement og 3 tonn med armeringsjern. Området var planert med bulldoser året før, foran beundrende skuelystne som aldri hadde sett maken til kraftkar. Finansieringa av dette arbeidet kom fra flere hold, men Kristine Glømmen, Inger Mo og Marie Holmen gjorde sitt ved å vandre rundt på Stavsmartn i 1946 med loddbøker. Gevinster var en vaskeservant og et par ski, og det innbrakte 600 kroner. Binderekkene ga plass til 400 storfé eller 200 hester. Det kom godt med i de årene da Stallringen på langt nær dekket behovet. Men det gikk ikke mange år før den gjorde det.

De nyeste binderekkene tjente også ut. Men hverken vær og vind, hester eller elefanter for den del, var i stand til å ta knekken på disse. Et enkelt vedtak derimot, i bondelaget i 1987, førte til at de endte sine dager.

De ble stedt til hvile langs Stavsgutua. Trolig vil ingen ha behov for å grave dem opp igjen. Som med Romerriket, tok også denne epoka slutt. Det fascinerende med epoker er at de som oftest avløses av ei ny. Kanskje ikke denne.

.........

HESTEMAR TN

159

Hingsteutstilling i Stallringen i 1941. (Foto: Alf Formo. Utlånt fra Inge Fonstad.)

STALLRINGEN

Allerede i 1861 annonserte Stav at det på martnesplassen fantes stallrom, både lukkede og åpne. På den tid hadde ikke gardstunet stallplass til mer enn sine egne hester og litt til. Det har ikke lykkes å finne andre opplysninger om de stallene annonsa nevner. Det er merkelig at de ikke ble brannforsikret. Trolig er det her snakk om noe som ble erstattet av Stallringen, da den kom. Det er derimot tvilsomt om de sto i samme tomt. Uansett kom dette tilbudet raskt på plass, selv om det ikke ble forutsatt i martneskontrakta av 1858.

I de fleste bygdesentra ble det reist stallrekker for å beskytte hestene mens ulike ærend ble utført. Det var også et element i tettstedutviklinga.

Om ikke annet, så i alle fall ved kirkebesøk. I Tretten sentrum dukket det opp mange stallrekker. Bygda er kanskje alene om det språklige og geometriske fenomen at fire stallrekker sammenføyd i firkant blir til en stallring. Hvordan ringen oppsto er omtalt i kapitlet om hesteutstillinga på Mosvollen. Den ble reist der i 1861 og benyttet helt til 1886. Det siste året før utstillinga ble flyttet til Smestadmoen på Lillehammer.

Stavsmartn flyttet året etter også til Smestadmoen, men i mellomtida .........

160

HESTEMAR TN

rakk eieren av Stav å få Stallringen flyttet til martnesplassen. Han kunne vel, minst av alle, forutse at spådommen skulle slå til. Mange spådde at martn ville flytte med utstillinga av seg selv. Eieren av Stav, Thore Bjerke, gikk under tilnavnet «fortære meg». Sine evner i bannskap ville han fått bruk for i fullt monn nå. Om han hadde kraft til det lenger. I 1887 gikk en veldig amputert Stavsmartn av stabelen på Stav. Han døde fredag den 2. september på sin eiendom Stein i Ringsaker. Dette var i selveste martnesuka. Da hadde trolig det lille som var av martnesfolk allerede forlatt Stav.

Stallringen ble stående til ingen nytte helt til 1894 da Stavsmartn kom tilbake dit den hørte hjemme.

Slik Stallringen sto på Mosvollen ble den lenge også stående på Stavsplassen. Den var åpen. Frontveggene var ikke bordkledd og spilltauene måtte være ugjestmilde de årene martnesværet var på sitt verste.

Inntil martn gjenoppsto i 1894 hadde den foregått sist i august. Da kunne ikke forholdene bli så ille som de normalt ble etter flytting til november.

Med flyttinga til seinhøsten oppsto behovet for mer skjermede spilltau. Likevel skjedde ikke utbedringer raskt, og heller ikke alt under ett. I 1898 var de fortsatt åpne og i 1920-årene var bare søre vangen forsynt med frontvegg og dører. I løpet av 1930-årene ble det samme gjort med nord- og vestvangen, mens østre vange ble tilgodesett først etter andre verdenskrig.

Oppunder taket over mange av spilltauene hadde hestekarene konstruert hjell eller hems, der de fikk plassert fôr og andre saker de måtte ha medbrakt. Konstruksjonen var enkel, med ståltråd og hesjastaur.

Hestene ble vannet i Stavs-stillen i Moksa på sørsida av Stallringen.

Her rant elva stille. Atkomsten var enkel da det var dør ut av Stallringen i øvre ende av sørvangen. Vassdøra, som de kalte den. De som likevel ikke tok bryet med å leie hestene til vanning, hentet vann derfra i bøtter inntil det ble lagt vannledning inn i ringen. På Nustadbutikken ble det solgt mange bøtter til slik bruk under martn. Dessuten solgte de mange hestedekken og hengelåser. Mange sto bundet opp nedover plassen på vestsida av Fonstadbygningen. Dette var lenge før riksvegen ble omlagt, og hestene derfra ble leid til Lågen for å få drikke.

Da det opprinnelige skifertaket ble byttet ut med plater og papp, var det ei endring mer enn et vedlikehold. Men det må være forståelse for slikt.

Uten nødvendig vedlikehold ville Stallringen vært et trist skue i dag. Den måtte tilpasses aktuelle behov for å kunne være i bruk. Brukt er mye bedre enn ubrukt, i slik sammenheng. Stallringen slik den står i dag er gitt en viss vernestatus på linje med Fonstadbygningen. Den betraktes som del av et bygningsmiljø som av historiske og antikvariske grunner har vesentlig verneverdi. Det er ingen tvil om at den har stor kulturhistorisk verdi for miljøet og at den framstår som et sterkt særtrekk ved bygda. .........

HESTEMAR TN

161

De tekniske data på Stallringen er noe sprikende, i alle fall når det gjelder antall spilltau. Det varierer i kildene fra 130 til 166. Trolig er det største antallet mest riktig. Hvor mange hester den teoretisk kan romme blir uinteressant. Plassen kunne ikke lett utnyttes maksimalt da det var mange hensyn å ta. Først og fremst til hestene. I dag er det totalt 100 stalldører. I tillegg må det ha vært omkring 12 dører i den ombygde vestre del av nordvangen.

Ringen har av naturlige årsaker gjennomgått reparasjoner gjennom tida, og også noen endringer. Flommen i 1995 gjorde så store skader på østvangen og østre del av nordvangen at de måtte bygges opp helt på nytt. Arbeidet ble imidlertid skjønnsomt utført for å benytte deler av det gamle i den grad det var hele deler å finne. Det gjaldt blant annet en del dører.

Innkjørselen inn til ringen midt på nordvangen er den opprinnelige. Åpningen mot vest er av nyere dato og ble nylig utvidet noe. Opprinnelig førte ei dør ut av ringen lengst øst i sørvangen. Lengst vest på nordvangen er det foretatt betydelige ombygginger i seinere tid. Hjørnet utvendig ble kuttet for å få bedre framkommelighet forbi ringen. Innvendig ble det i samme hjørne foretatt utvidelse og ombygging til et lite bingefjøs der Barnas Gård i Øyer har hatt tilhold med et svært populært tilbud under martn i 1990-årene. Resten av vestre del av nordvangen er ombygd innvendig til et stort, sammenhengende rom. Søre vangen ble dessuten restaurert i 1997.

STALLPLASS All ledig stallplass i Tretten sentrum, og langt utover bygda, ble benyttet under Stavsmartn. Stallringen dekket bare en større eller mindre del av behovet. I sentrumsområdet var det et stort antall stallplasser. Ikke nødvendigvis for å ta unna behovet bare under martn, men da også.

Forretningene og meieriet hadde mange staller, og private satte gjerne opp flere spilltau enn til eget behov på grunn av martn.

I Eriksrud var det 22 spilltau, i Bådstø plass til over 30 hester, og det var flere. Stavshaugstallene like ved kirka var også blant de som ble reist først og fremst for å huse hester under Stavsmartn. Stavshaugen leide ut losji i martn og hadde i den forbindelse stort behov for stallplass. Stallene var riktignok i bruk også ellers i året, blant annet under kirkebesøk. Men de var ikke reist til det formålet. De kom opp i 1924.

Gausdalsstallene ved stasjonen ble også bygget i 1924. De var ikke først og fremst reist for å dekke martnesbehovet, men hensikta var allerede da å leie dem ut under martn og utstillinger. De var bekostet av Østre Gausdal Nordre Innkjøpslag og oppført av Brustuen Bruk, som også skaf.........

162

HESTEMAR TN

Slik så deler av Stallringen ut da Moksa hadde avsluttet sitt hærverk i juni 1995. Bevaringsarbeid kan være vanskelig. (Foto: Odd Bjerke.)

fet materialer. Samlet byggekostnad ble 18.000 kroner. Gausdøler tok sine varer over Tretten stasjon og det var behov for lager og stallrom i den forbindelse. De kom ofte til stasjonen på morgenkvisten og det kunne bli lang dag før de returnerte, til stor glede for kaféene i Stasjonsbyen. Omkring 20 gardbrukere hadde sine bestemte rom med fra 2-5 spilltau hver. Totalt rommet bygningen 60 spilltau. Det ble lagt betonggolv og stallene ble innbygd og utstyrt med elektrisk lys allerede fra starten av. Over stallene hadde hver gardbruker sine lagerrom med ei lita dør inn fra fronten. Foran stallene ble det planert en stor plass med springvann.

Ett særtrekk ved Tretten sentrum var stallrekkene overalt.

Etterhvert som noen av dem ble malt uthusrøde, trådte Z-formede spikerslag på dørene fram i hvitt. I tusmørke måtte de lange rekkene med Z-er fortone seg som tekst i snorkebobler i et tegneseriemagasin. I alle fall for de som turet martn.

Men i martnestida var dette slettes ingen søvnig «Andeby».

.........

HESTEMAR TN

163

HESTEOMSETNINGEN – Det er vanskelig å selge ei vare ingen har bruk for, sa Kjell Øyhaugen fra Gausdal på martn i 1998. Han uttalte seg om omsetningen av hest i våre dager. Tidligere var dette ei vare alle hadde bruk for. Likevel var det variasjoner i hvor livlig handelen gikk for seg. Hesteholdet i landet økte fra 113.000 i 1835 til 211.000 i 1918. I mellomtida hadde det vært vanskelige tider i 1870- og 1880-årene, og periodevis nedgang i hestetallet. Ikke før i 1900 finner vi et så høyt antall som det hadde vært i 1855. Fra 1918 var det igjen nedgang til 177.000 i 1930, da tallet ble økende til 238.000 i 1946.

Nedgangen derfra til 15.000 i 1982 skjedde mest dramatisk de første årene, mens vi i de siste par tiår har sett en liten økning til 26.000 i 1999. Tallene er i seg selv ikke så interessante, men de gir oss ett interessant perspektiv.

Det er påfallende hvor nøye de faller sammen med svingninger i tilførsel av hest til Stavsmartn.

Vi må ikke bli sittende med det inntrykket at all hesteomsetning i Norge foregikk på Stavsmartn. For det første foregikk omfattende handel uorganisert direkte mellom oppdretter og bruker. Dessuten var hestehandlere i sving store deler av året, og de fôr vidt. Det ble omsatt hester ved alle martner, særlig ved de som var spesialisert på hest. Blant de som hadde stor omsetning av hest finner vi Kristianiamartn, Grunnsetmartn, Levangermartn og Røldalsmartn. På Kristianiamartn var det stor avsetning til byene på det sentrale Østlandet. Svenskene handlet store antall hest på Levangermartn og Grunnsetmartn.

I 1712 fortelles det at en stor del av de beste og største hestene ble solgt til Sverige, til tross for at det var utførselsforbud. Det ga grunn til bekymring for avlsmaterialet her hjemme. I 1830-årene kjøpte svensker årlig omkring 3.000 hester i Norge. I toppåret hele 5.000. På Levanger- og Grunnsetmartn – mødte op nogle hundrede, ja undertiden tusinde Jämter, skriver Amund Helland.

I 1845 rapporteres det at de beste hester ikke føres til Stavsmartn, men til Kristianiamartn. Der var det ventet flere «liebhabere» og bedre priser. Dette endret seg seinere da statens hesteutstilling på Mosvollen også trakk de aller beste hestene til Stavsmartn for salg. Dette understrekes av de klager som framkom i 1860 da det ikke var utstilling. Da var det knapt «smukk» hest å se på martn, men derimot godt utbud på arbeidshester. Journalisten overså at arbeidshester også kunne være smukke. Det må han selv stå inne for. Dyr som i denne framstillinga omtales som arbeidshester kunne være av god stamme og innimellom godt premierte.

.........

164

HESTEMAR TN

.........................................................................

Handelsmannen Johan J. Botterud kjøpte like før Kristianiamartn i 1870 en hest på Enge på Nord-Tretten og dro videre til Kristianiamartn med et stort hestefølge og godt med karhjelp. Det ble ei skikkelig martnesferd. Han aktet å gjøre et verdig inntog i hovedstaden, på et vis som kunne vekke oppsikt og som det kunne gå gjetord om i ettertid. Det oppnådde han til gagns, men neppe slik han hadde planlagt.

Ved bygrensa rumpebandt de hestene i ei lang stroe og satte i veg med Johan selv ridende på den første hesten. Det var den store hesten han hadde hentet på Enge. Det kunne minne litt om Sigurd Jorsalfars inntog i Miklagard, skriver Tor Ile. Alt gikk bra helt til de kom ned i Storgata. Der ble lederhesten skremt og skapte seg helt gal. Den skremte opp de andre hestene, og følget satte avgårde i fullt firsprang. Rumpebindinga holdt, utrolig nok. Farten ble større og større og hestene ble mer og mer skremt.

Som ved et mirakel kom alle skadesløse fra det. Men butikkinnehavere sto igjen med reparasjon av butikkvinduer og slikt. Det ble gjort adskillig Skade, som ble taksert til 800 spesidaler. I etterkant stevnet Johan selgeren for forlikskommisjonen i Øyer fordi han ikke hadde opplyst om hestens lyter ved handelen. Han ville gjøre selgeren ansvarlig for skadene i hovedstaden, for mindreverdig hest, og for å ha skjemt ut de andre hestene. Det ble ikke oppnådd forlik. .........................................................................

Det er grunn til å nevne Purkeskinnsmartn og Fjordingsmartn i Norddalen.

Dette var to ulike martner avholdt til ulik tid. Purkeskinnsmartn foregikk hver sommer ved sankthansleitet og Fjordingsmartn den 9. søndag etter treenighet. De gikk av stabelen på skiftende steder i Skjåk, Lom, Vågå, Dovre og Lesja. Her møttes vestlendinger og gudbrandsdøler. Vestfra kom de med fjordhest som dølene kjøpte til eget bruk og for videre salg. Sine egne dølahester solgte dølene sørover og østover.

Begrepet Purkeskinnsmartn skyldes at det her ble omsatt mye purkeskinn. Skinnet ble brukt under salen på hesteryggen med busta ned for å beskytte mot svetting og gnagsår. Men også her ble det handlet med andre varer, som kjøtt, flesk og smør. Tradisjonen varte til omkring 1900.

Som om ikke dette var nok ble det lenge også omsatt mye hest både på Gjøvikmartn, Hamarmartn og Lillehammermartn, bare for å nevne noen av dem som lå i samme nedslagsfelt som Stavsmartn. Dermed blir den omsetningen som foregikk på Stav stående i et riktigere perspektiv. Likevel ble martn på Stav, for eksempel i 1872, omtalt av Kristiania-avisa Dagbladet som landets største hestemartn. Det samme skjedde seinere til ulike tider i ulike kilder. .........

HESTEMAR TN

165

På Stav ble det lenge omsatt fra mange hundre til over tusen hester hvert år. I 1873 ble omsetningen på Stav anslått til hele 100.000 spesidaler. Likevel utgjør det bare en brøkdel av totalomsetningen. Sett i forhold til det totale antallet hest i omsetning i landet til enhver tid, blir tallene fra Stavsmartn små.

Når Stavsmartn i perioder var landets største hestemartn, var det som foregikk her slett ikke uvesentlig. I alle fall ikke for de som deltok i omsetningen. Dessuten fikk denne delen av omsetningen mye oppmerksomhet og den oppnådde høy status. Dette hadde med den store tilstrømningen å gjøre. Det var et attraktivt hestestevne, der det ofte ble oppnådd bedre priser enn ved andre martner og i annen omsetning. Konkurransen kunne være intens.

Hesteomsetning var stor forretning og viktig inntektskilde for distriktet. Allerede i 1854 hadde Stavsmartn i Holmen en ikke liten betydning for Gudbrandsdalen. Dette er det samme som vi ser i rapporter siste halvdel av 1700-tallet, med den forskjellen at nå var en viktig del av omsetningen kanalisert om Stavsmartn. Her var alle dalens handelsmenn samlet med sine hester, står det skrevet. Hadde man hest å selge eller bytte bort, eller man ønsket å kjøpe en, da dro man til Stavsmartn. Der kunne disse ønsker oppnås med letthet. Her traff man folk, ikke bare fra nærliggende bygder, men også fra fjerne strøk. .........................................................................

På oppdrag fra landbruksdepartementet foretok direktør Anders Fjelstad sommeren 1920 ei reise i Danmark, Tyskland og Sveits. Han skulle undersøke mulighetene for omsetning av norsk hest i disse landene. Særlig i Danmark var det stor interesse, og Fjelstad førte forhandlinger med flere interesserte.

Spesielt husmannsforeningene. Det hadde allerede i mange år vært et omfattende salg av hest til Danmark. I månedene etter hans reise ble det forventet ytterligere økning.

Det var i første rekke fjording danskene var interessert i, om prisen var gunstig. Den var velkjent der allerede og godt egnet på mindre gardsbruk. På de større bruk ble det vanskelig å konkurrere med den kraftigere jyske hesten.

Den sto for tida lavt i pris på grunn av innførselsbegrensninger i Tyskland. Det var forsøkt å dekke småbrukenes behov med innførsel av 10.000 islandshester årlig. De viste seg imidlertid å være for små og lette til jordbruksdrift.

Omsetningen hadde avtatt. Islandshesten ble vanligvis omsatt til 500 kroner, mens verdien på fjording ble anslått til det dobbelte.

I Tyskland var det stort behov for tilførsler av hest etter første verdenskrig, men de vanskelige pengeforhold gjorde import nesten umulig. I Sveits var det i normale tider behov for stor hesteimport, 11.000-12.000 årlig. Landet .........

166

HESTEMAR TN

hadde i 1911 en hestebestand på 144.000 mens det ved Fjelstads besøk ikke var mer enn 129.000. Imidlertid fikk de tilførsel mest fra Frankrike, der prisnivået var slik at fjordingen ikke kunne konkurrere.

Dermed sto Danmark igjen som det mest interessante marked for fjordingen. Salget til danskene hadde allerede vært stort siden 1890-årene. Men all den norske skraphesten som ble sendt dit under første verdenskrig syntes å virke mer negativt enn Fjelstads reise virket positivt. Den danske oppkjøperen Nielsen hadde vært på martner i Norge i over 25 år allerede, da han under Stavsmartn i 1924 kunne fortelle at maken til priser hadde han ikke opplevd.

Han kunne bekrefte at det nå var vanskelig å omsette norsk hest i Danmark.

Omsetningen til Danmark avtok, men det var et tappert forsøk Fjelstad gjorde. .........................................................................

Hesten var å betrakte som kapitalvare. Oppdrettet kostet mye og den var derfor dyr i innkjøp. Det fantes knapt ei mer kapitalkrevende handelsvare på markedet i det gamle bondesamfunnet. Også av den grunn ble denne handelen viet stor interesse, og gitt høy status. Et annet moment er at hesten også var menneskets beste venn i tykt og tynt. Dette med hunden må være ei nymotens greie.

Prisutviklinga på hestene er umulig å kartlegge. Delvis fordi markedet var et spill om fortjeneste som kunne veksle fra dag til dag og fra år til år. Men mest fordi de virkelige priser ikke er tilgjengelige. Da som nå hadde oppgitt pris ved avsluttet handel tendens til å være farget av behovet både selger og kjøper hadde for å plassere seg selv i fordelaktig lys.

Tilgjengelige oppgaver over prisene finnes vesentlig i avisreportasjer. Her framkommer det generelle trekk at de best premierte hingster oppnådde eventyrlige priser. Pris på arbeidshest varierte etter sigende mer enn forventet. I toppårene kunne til og med 20 år gamle hester gå til ågerpris. Toppår regnes i denne kulturen som det året prisene ble høye. Begrep som god og dårlig skulle normalt være avhengig av hvilken side du sto på i handelen. Om du var kjøper eller selger. Under martn på Stav er det i kildene tydelig selgers interesse som er bestemmende for vurderinga.

Dette skyldes at de hjemmehørende i distriktet vårt for det meste befant seg blant selgerne.

Det blir meningsløst å sammenligne faktiske priser fra år til år og fra periode til periode. Det var så mange variable faktorer. Flere av dem lå utenfor martnesområdet, blant annet kroneverdi, konjunktur og skiftende eksporthindringer. Det eneste vi kan forholde oss til, er de samtidige vurderinger som ble gitt i avisene. Også her ligger så mange usikre moment at vi avstår fra å gi slike sammenligninger. Trekker vi linjer gjennom topprisene .........

HESTEMAR TN

167

fra år til år, kan vi imidlertid tydelig avlese dyrtida under og etter første verdenskrig. Da steg prisene til det flerdoble. Det var også klar oppgang under andre verdenskrig. Begge trekk måtte forventes. Mer eksakt er det ikke mulig å få ut av oppgavene over prisutviklinga. Topprisen i 1896 var 500 kroner og i 1979 8.000 kroner. Det forteller oss ingenting annet enn at kroneverdien er sunket betraktelig.

Derimot er det mer interessant å fundere over hvilke faktorer som slo inn i prisnivået. Det var flere som avgjorde om det skulle bli god eller dårlig martn. Først og fremst var forholdet mellom tilbud og etterspørsel bestemmende for prisene, men det fantes også andre viktige faktorer.

Det blir i kildene fokusert mye på svenskenes antall og kjøpelyst.

Som gruppe framstår de nærmest som termometer til å måle temperaturen med i Stallringen på Stav. Det var få svensker på martn i 1881 og handelen gikk etter sigende nokså tregt. Året etter var de derimot tallrike og det ble stor omsetning over kjølen. Forøvrig gikk hester til Kristiania, Drammen, Skien, Bergens stift, Valdres, Toten, Hedemarken og til kavaleriet. Langt flere hester gikk til det norske marked enn til det svenske, men avismedarbeidere var som oss andre. De la best merke til det fremmede. Slik er det bare. Likevel hadde svenskenes skiftende etterspørsel gjennom årene innflytelse på prisutviklinga.

Vekslende konjunkturer i jord- og skogbruket hadde innvirkning på både antall hester på Stavsmartn og på prisnivået. Likevel kunne andre faktorer virke sterkere inn, slik at utfallet slo ut i uventet retning. Gode tømmerpriser ga stor aktivitet i skogen og dermed større etterspørsel etter grov hest til tømmerkjøring. Oppgangstider i jordbruket dro i samme retning. Økt nydyrking og satsing på nye bureisingsbruk i mellomkrigsårene slo også positivt inn i Stallringen på Stav. Perioder med dårlige tider førte til gammel og simplere hestebestand. Varte de for lenge ble det likevel behov for foryngelse, og det kunne bli god martn, selv om næringslivet fortsatt var presset. Kriger førte systematisk til økt behov for tilførsel av hest, og mer lønnsomt oppdrett, enten Norge deltok eller ikke.

Om hestene hadde dårlig beitesesong gjennom våren og sommeren, kunne de bli framstilt for salg med dårlig utseende. Dette ble det lett dårlig martn av. Dårlig sommer ga dessuten mindre vinterfôr enn normalt. Flere ble tvunget til å selge. Slik kunne faktorer virke i samme retning og forsterke en elendig martn ytterligere. Det store antallet hest, og de lave prisene, ga dermed kjøperne mulighet til å boltre seg. Men ikke alltid slo dette til, da andre faktorer kunne gi motsatt effekt. Innimellom kunne for eksempel svenskene ha bak seg dårlige fôrår samtidig med oss.

Etter god beite- og vekstsesong ble hestene som regel framstilt i bedre forfatning, noe som ofte styrket prisen for selger. Også etter slike .........

168

HESTEMAR TN

somre kunne det bli så store antall hest på Stavsmartn at prisene normalt skulle bli dårlige. Men da ble prisnedgangen ofte dempet av at selgerne hadde fôr nok og ikke var tvunget til å selge.

Ingenting i dette frie markedet var helt forutsigbart. Det normale var at gode hester ble omsatt de to første martnesdagene på Stav. Handel med mindre verdifulle dyr fant ofte sted lenger ut i uka. Et godt fôrår på svensk side av grensa i 1878 falt sammen med norske oppdretteres trang til å selge i den anstrengte økonomien de opplevde da. Det lå til rette for god martn.

Resultatet var imidlertid laber omsetning og lave priser. Bare 5 hester havnet på svenske hender. Til sammenligning var det året etter snakk om «hundreder» som gikk til Sverige.

Svenskene ble ofte omtalt som gruppe i kildene, men de opptrådte ikke alltid slik. Det kunne forekomme at de avtalte å ikke handle første dagen. Ikke alltid med heldig utfall. Det hendte oftere at prisene steg under martn enn at de sank fra dag til dag. Enkelte år var det liten norsk etterspørsel. Når svenskene oppdaget det, kunne de ta det veldig med ro, og dempe sine bud. På den måten sank prisene. Selgere som hadde takket nei til bud på tirsdagen, kunne angre på det seinere i uka.

Dette var et lotteri, men ikke bare det. Nesten alltid satt de dyktigste spillere igjen med gevinsten. De profesjonelle oppkjøperne fra byene på Østlandet og de hyppigste gjestene fra broderlandet skaffet seg gode kontakter i dalen og gjorde god forretning. Alle opptrådte de med stil. Mange av svenskene omtales som storbønder og godseiere og kjøpte opp store antall. En del av dem turnerte i dalen også til andre tider. Helt fram til jul kunne de være på leiting etter salgshest.

Været under Stavsmartn syntes å ha litt å si for kjøpelysten.

Oppkjøpernes veltrente blikk var nok i stand til å vurdere hester uavhengig av været, men vi vet alle at regnvåte og kalde dyr ser triste ut. At kjøperen også ble regnvåt og kald kunne nok i større grad påvirke stemningen, og dermed kjøpelysten. .........................................................................

Det er grunn til å gjengi et referat i Lillehammers Tilskuer fra 1879 for å illustrere hva slags kilder vi har å forholde oss til. Den uttrykker flere ting. Blant annet at forskjellene i pris mellom premierte dyr og arbeidshester kunne være stor. Prisoppgavene er imidlertid basert på journalistens samtaler med de enkelte selgere og kjøpere. Vi ser at Thore «fortære meg» handlet til seg en Lydig hest fra Gausdal.

– Fra Stavs Hestemarked ser vi os istand til at levere følgende nærmere Meddelelse: 1ste Præmiehingst i 3die Afdeling Klasse B, "Kvalebrunen", tilhørende Rolf Kvale af Skiaker, solgtes til Staldmæster Sverdrup efter Sigende for .........

KAPITTEL

169

26000 Kroner. 3die Præmiehingst i 2den Afdeling "Bredfod", tilhørende O. Svinberg af Rommedal, solgtes til Øiværinger for 24000 Kr. 3die Præmiehingst i samme Afdeling "Bergsblaaen", tilhørende Ole Hage af Vardal, solgtes til Sverige for 15000 Kr. (Som Præmielisten udviser utdeltes i 2den Afdeling ingen 1ste og 2den Præmier men tre 3die Præmier.) 2den Præmiehingst i 3die Afdeling "Tordenskiold", tilhørende S. Blaker af Lom, solgtes til Kjekstad og Sissener for ca.

24000 Kroner. "Vasken", tilhørende Torkild Majer af Thoten, solgtes til Sogn; "Tordenskiold", tilhørende T. Redølen af Dovre, solgtes til Sverige. Prisen for de to sidstnævnte Hingste, begge tildelte Opmuntringspræmie i 3die Afdeling, er Meddeleren ubekjendt.

Endvidere foregik bl.a. følgende Handeler af i 2den Afdeling udstillede men ikke Præmiebelønnede Hingste: "Kongelstadbrunen", tilhørende Halvor Kongelstad af Vardal, solgtes til en Svenske for 1200 Kr., men Handelen gik efter Kjøberens Ønske op igjen mod et Vederlag for Sælgeren af 400 Kr. "Lydig", tilh.

John Waalen af Gausdal, solgtes til Thore Bjerke. "Mindre Alf", tilh. Nikolai Bjerke af søndre Fron, solgtes til en Drammenser. "Ibrahim", tilh. Simen Øi af Vaage, solgtes til Sverige for 1600 Kr. Af almindelige Brugsheste, hvoraf der omsider tilførtes Markedet en stor Mængde, fandt en betydelig Omsætning Sted, men vistnok for det meste til lave Priser. Sælgerne søgte i Begyndelsen at holde Prisen oppe, men Trangen til at sælge var paa Grund af Tiderne saa stor, at det ikke kunde undgaaes at Svenskerne fik Herredømmet. Høieste Pris for store, gode Brugsheste var 500 Kr., dernest 400 Kr., men almindeligst 300 Kr. Endel Ungheste paa 1 og 2 Aar solgtes for 1 a 200 Kr. Det Antal Heste, som opkjøbtes af Svensker, gaar efter et løst Skjøn op i Hundreder.

Markedet har været begunstiget af godt Veir. .........................................................................

Fjordingen kom aldri opp i de priser dølahesten oppnådde under Stavsmartn. Prisforskjellen kunne likevel variere fra år til år og særlig fra tid til tid. Det gjennomgående inntrykk fra 1800-tallet og de første tiår på 1900-tallet er at fjordingen gikk for 50-80 prosent av prisen på dølahest av tilsvarende kvalitet. Dette hadde liten sammenheng med dølahestens tyngre slaktevekt. Årsaken var at dølahesten i mange kjøperkretser var den mest attraktive. En hest utgjorde forsåvidt ei hestekraft. Men i tyngre transport og tungt arbeid gjaldt det å ha størst mulig muskulatur og levendevekt samlet i en kropp å legge i skjækene.

Lanseringa av traktoren og annen mekanisk arbeidskraft i næringslivet kom først til å erstatte hesten i de kretser der dølahesten var foretrukket. De miljø som foretrakk fjordingen holdt ut lengst med hesten som .........

170

HESTEMAR TN

arbeidskraft. Dermed ble markedet på de to hestetypene gradvis utlignet etter andre verdenskrig. Da ble forskjellen i prisnivå mer og mer utvisket.

Fra 1970-årene og framover ble omsetningstallene på Stavsmartn så små, og oppgaver over prisnivå så tilfeldig, at det er umulig å si noe fornuftig om situasjonen. Remontekommisjonen holdt likevel topptakst på fjordinger fortsatt litt under dølahest. I alt som er sagt om prisnivået på hesterasene ligger forutsetningen at det er sammenlignbare individ. Godt premiert fjording ble selvfølgelig priset høyere enn upremiert dølahest.

Kildene har en tendens til å fokusere på fjordinger som kom direkte vestfra til Stavsmartn. Dette skyldes nok at de kom i større følger eller laster. Likevel utgjorde de samlet et mindre antall enn de hestene som kom fra dalen og andre østlandsstrøk. Enkelte kildeopplysninger tallfester dette.

I 1950 var det omkring 600 hester totalt, og 50 av dem kom vestfra. Det kom mange fjordinger til martn også fra Østlandet slik at andelen fjording var høyere enn de 50 vestfra skulle tilsi. Dølahesten var dominerende på Stavsmartn i større og mindre grad.

HESTEHANDELEN En særskilt kultur utviklet seg blant hestekarene på martn. Høy stemning og hjertelige gjensyn preget Stavsplassen når de møttes. De fleste møttes år etter år. For guttunger var det spennende å henge rundt dem og lytte til samtalen. Både fordi det var en fremmed kultur og fordi det vanket mye god humor og flåkjeft.

De hadde det morsomt til tross for at de sto midt oppe i kynisk forretning. Det fortonte seg som et gemyttelig kameratskap i Stallringen. Derfor er det merkelig at hestehandlerne fra gammelt av ble betraktet som farlige. De gode hadde alltid sine hestehandler-knep. Den som innimellom greide å snyte en hestekar presterte reine karstykket.

Noen garantiseddel fulgte ikke med handelen den tida.

– Er øyken feilfri?

– Han er slik du ser'n, du får ta'n for det'n er.

Mathias Bø fra Gausdal solgte hest til en svenske på Grunnsetmartn en gang. Svensken ville ha kvittering på at hesten var uten lyter.

– Du har kjøpt den av meg. Det er garanti god nok, svarte Mathias.

I de seineste tiår ble Stallringen på Stav preget av mer edruelighet enn tidligere. Edruelighet i dobbel forstand.

– Tidligere var det ikke så nøye med eksakte opplysninger om stamtavle og annet, fortalte Jens Tangen fra Kvam i 1999. Nå må det også foreligge .........

HESTEMAR TN

171

veterinærattest. Vitale opplysninger blir oppslått på stalldørene. Det fører til ryddigere forhold, men mer papirarbeid. Og mindre rom for fantasifulle argument om hestens kvaliteter. Kjøpskålen er her fortsatt, og er like viktig. Den utbringes imidlertid stadig oftere med såkalt stil. Da ledes de edle dråper omvegen om glass. Tidligere foregikk det alltid mer rasjonelt, direkte fra flaske til kjeft. Hestehandlernes turing til den lyse morgen med søvnmangel som resultat er blitt historie, det også.

I en gammel beretning heter det: – Fra gammel Tid har Hestehandel staaet i en Klasse for sig, idet det Krav paa Vederheftighed, som sedvanlig forlanges i Handel, neppe stilledes saa strengt for Hestehandelen. Det var ikke Skam at tage Kjøberen ved Næsen ved salg af Hest.

Videre står det: – Hestebyttekunsten udvikledes til stor Fuldkommenhed. Fra alle Egne meldes om Hestehandlernes Kneb og underfundighed.

Hestehandel ansaaes mere for en Turnering, hvor Overtalelseskunst, allslags Kneb og List var Vaaben, der bragte den dyktigste Seieren i Hænde.

Handelen kunne være svært pulserende under Stavsmartn. Og prisene kunne nå ufattelige høyder. I ett slikt tilfelle ble det meldt at likevel – undgik Sælgerne dennegang at høre Tale om nogen Uforskammethed eller nogen Hestehandler Henvisen til det for sin Hede bekjente Sted, som man saa ofte ved slike drøie Begjær før har haft Anledning til at høre.

Denne reportasjen i Dagbladet fra martn på Stav i 1872 viser til at det også kunne gå hett for seg. Dette var ei bransje der det ikke var plass for de som mistet hodet. Derfor holdt de seg for det meste innenfor rimelige og verdige grenser. I alle fall de profesjonelle hestehandlerne. Hvordan de andre taklet presset var ventelig noe mer skiftende.

Både for kjøper og selger av hest var det viktig å ha kunnskap og teft.

De måtte ha evne til å vurdere forventet prisutvikling fra martn til martn, og fra dag til dag under martn. Dersom det var utsikter til at prisene kunne øke, ville innkjøpt hest seinere kunne selges med fortjeneste, enten det var neste dag eller neste martn. Om prisene falt, måtte de som baserte seg på denne slags spekulasjon, beholde hesten til forholdene endret seg. Kanskje ble de nødt til å fôre den gjennom vinteren. De skulle være kløktige for å gjøre god forretning i denne bransja.

Om de kjøpte hest til eget bruk, eller til særskilt formål, var situasjonen en annen. Da var de mer villige til å betale for kvalitet.

Spillet mellom selger og kjøper foregikk slett ikke bare i hestehandel, men her ble det spilt på alle strenger. Det ble artisteri utav det som foregikk i Stallringen på Stav, i 1906 omtalt som – den gamle, firkantede, af Spiltauge omgivne Markedsplass. Her inne spankulerte og spekulerte bønder og profesjonelle hestehandlere. Og her summet ulike dialekter og språk. .........

172

HESTEMAR TN

.........................................................................

En hestehandel kan ha foregått på denne måten: For kjøperen er det viktig å sirkle inn selgeren og den aktuelle hesten. I god avstand lenge. Interessa må ikke være for åpenbar i starten. Det skal være mer tilfeldig at du slenger bortom, kanskje for å spørre: – Jasså, du er på martn? eller for å takke for sist.

Som oftest blir begge parter raskt enige om at martn heller ikke dette året er som i gamle dager. Du har ennå ikke berørt hesten. Bare kastet tilfeldige blikk, og kanskje allerede fått klarhet i om hesten er interessant. Om den er det, må du vente med å spørre om prisen. Helst bør du rusle videre.

Selgeren er heller ingen nybegynner og har allerede merket seg din hensikt.

Han kjenner seg trygg på at du vil komme tilbake. Teppet går ned for første akt, men dette er ofte ei fler-akters forestilling.

Det oppstår et dilemma for kjøperen. Flere svinger bortom selgeren for å hilse: – Jasså, du er på martn?

Han svarer selvfølgelig: – Og du au?

Du må beholde hesten i synsfeltet og være raskt innen rekkevidde om samtalen med andre blir for lang. Det går an å sno seg borttil og det vil være en fordel om du later som du vurderer en hest like ved. Kanskje er du da så nær at du får høre prisen, men helst må du gå vegen om en ny samtale. Det er best du tar kontakt igjen nå. Du stryker hesten tilfeldig over ryggen for å kjenne muskelsettinga. Du synes den er noe lang, men snakker mest om helt andre ting. Gjerne om martnesværet. For været er heller ikke slik det var før. Du tør etterhvert å feste blikket mer på dyret. Hestens blikk og ørelag tilsier at den har et brukervennlig gemytt. Det er ingen gyngehest, dette.

Nå har selgeren registrert alle signal. Han ønsker å gå rett på sak, selv om han vet at vegen fortsatt kan være lang før en handel eventuelt kan avsluttes. Han tar neste steg, og sier: – Denne må du sikre deg. Den vil gå fort.

Du må fortsatt være avvisende, men ikke mer enn at du benytter sjansen du fikk til også å ta ditt neste steg. Slik kommer samtalen i gang om hestens meritter og alder, men alderen vil du ikke godta. Du må vrenge kjeften på dyret, telle selv, og slå på et år eller to. Men denne hesten? Nei, den vil du ikke ha, om ikke prisen skulle være spesielt gunstig. Dermed får du prisen. Den hviskes, for her settes pris like mye etter selgerens vurdering av kjøperen, som av hesten. Da skal du le godslig og si: – Ja visst, ja!

Eller være litt freidigere og legge til at den ikke kan være verdt så mye.

Ingen her vil bla opp så mye for denne. Og om de vil det, så skal ikke du hin.........

HESTEMAR TN

173

Øye for øye, tann for tann. Et viktig øyeblikk, eller rettere sagt «tannblikk» under Stavsmartn i 1985. (Foto: Nils Ole Karlsen. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

dre dem. Du rusler videre nå, idet du drar neven nedover et par bein på hesten for å kjenne om hasene er tørre. Du sier adjø og kommer i prat med en annen gammel kjenning like ved. Du kan også spørre om han er på martn, men i og med at han ikke har hest å selge, kan du heller spørre hvordan det står til med helsa.

Selgeren har merket seg at din kjøpelyst er stor. Derfor er det viktig for deg å komme i prat med en annen som har hest å selge ikke for langt unna. Der gjentar du spillet, også om du ikke ser hesten hans som interessant. Du gjør dette både fordi det er del av din natur som hestekar, og for å vise den første selgeren at han ikke er alene på martn med hest. Når det er gjort, kan du ta en tur sammen med et par gamle kjenninger til Fonstadkaféen for en kopp kaffe og et wienerbrød. Kanskje bør du se an morgendagen.

Om prisen var nær det du kunne tenke deg å gi for hesten, må kaffekoppen vente. Du har kanskje på dine runder i Stallringen fått inntrykk av at kjøperne er utålmodige. Det er mange av dere og en noe rastløs stemning. Skal du spille dette spillet godt, må du delta i det store mønsteret, og legge opp strategien i forhold til hele miljøet. De andre forutsetninger kjenner du. Det var et godt fôrår. Dermed er selgeren kanskje ikke tvunget til å selge. Og tømmerprisene er relativt gode. Dermed blir det større aktivitet i skogen til vinteren, og flere hester blir satt inn i driftene. Nei, du må legge inn et bud på hesten.

Du trenger ikke lenger å være så unnvikende når du på ny oppsøker selgeren. Han har solgt hest i mange år og vet nøyaktig hva du tenker. Men du .........

174

HESTEMAR TN

har også kartlagt hans strategi. Du legger raskt inn et bud et sted mellom det du synes hesten er verdt og det du antar selgeren vil akseptere. Da har du allerede sømfart hestens lend, muskelfylde og høver. Mens du gjør det, er det du som har kontroll over hesten. Du merker hvordan den svarer på dine signaler. Om den svarer riktig vil du kunne akseptere selgerens siste prisavslag.

Det blir handel. Dermed vil du føre hesten et par store runder i de ulike gangarter for å se nærmere på dens bevegelsesmønster og atferd. Selgerens mønstring var for lite utfordrende for hesten. Når det er gjort, er du fortsatt fornøyd. Du blir trukket inn i spilltauet der sedler skifter hånd. Han har dessuten veldig godt brennevin å by på, selgeren.

Kjøpet er unnagjort. Nå er det tid for kjøpskålen. Den er like viktig som sedlene. Nærmest som signatur å regne. Handelen blir avsluttet, som det heter i de kretser. Hesten er nå din. Men du forlater ikke selgeren før du legger igjen en saftig replikk om hvor urimelig høy prisen ble. Dermed blir selgeren mer tilfreds. Når du så vender deg til en kjenning lenger borte, er replikken derimot en annen: – Detta va jammen et godkjøp. .........................................................................

RIDE- OG KJØREBANE

Ved hestehandel var det tradisjon å mønstre salgshestene i kjøring og i ulike gangarter. Forholdene var lagt til rette for det på Stavsplassen. På et eller annet tidspunkt falt behovet bort for særskilt bane til dette formålet.

Hestene ble utfordret med enklere prøve på fri gard i eller utenfor Stallringen. Etterhvert ble det vanlig med begrenset prøvetid etter at handelen var gjort. I 1990-årene uttrykte hestehandlere ønske om å få muligheter til mønstring igjen. Arrangøren la til rette for det, men tilbudet ble benyttet av bare et fåtall.

Kappritt og kjøring med hest på hovedvegen var inntil 1858 et stort problem for den alminnelige ferdselen der, ifølge myndighetene. Det var en av de viktigste grunner til at martn den gangen ble flyttet tilbake til Stav fra Holmen. Her ville det være mulig å holde martnestrafikken i litt avstand fra hovedvegen. Slik uvøren kjøring fra martnesfolkets side var nok rett og slett prøving av salgshest. Myndighetene klaget lenge intenst over kappridning på vegen. Det skyldtes nok at det hadde en tendens til å gå over i helt unyttig gapkjøring i fylla. Det var jo martn.

I martneskontrakta av 1858 ble eieren av Stav pålagt å anlegge egen ride- og kjørebane til formålet. Problemet ble dermed løst. Seinere ser vi lite til denslags i kildene. Bana var en arena der selger kunne demonstrere .........

HESTEMAR TN

175

hestens fortreffelighet. Dessuten var kjøpers prøving av hesten en sentral og endelig del av en hestehandel. Handelen ble ikke avsluttet, som det het, før hesten var prøvekjørt eller -ridd.

I martneskontrakta fra 1858 var det krav om at Ride- og kjørebana skulle være så flat som mulig. Den skulle være 6 meter bred og hele 275 meter lang i retning nord/sør. I tillegg skulle den være inngjerdet i 3 meters avstand på begge sider. Dette gjaldt i det minste den delen som strakk seg sørover fra det martnesområdet som allerede var inngjerdet.

HEST

TIL MILITÆR T BRUK

Hesten var en viktig faktor i næringslivet. Det var den også i Hæren. Men også der ble den etterhvert erstattet av motorisert trekk- og bærekraft. Overgangen skjedde gradvis og varte lenger enn i næringslivet. Hærens utreder vesen hadde som oppgave å sikre den militære hesteberedskap. Deres remontekommisjon vurderte hestene for innkjøp til militært bruk, eller de godkjente dem som tjenestehester. De sistnevnte skulle stå i beredskap rundt omkring på gardene og stalles opp i privat eie.

Remontekommisjonen var i arbeid under Stavsmartn helt til 1983. I mange år var de et sentralt og spennende innslag i hestemiljøet her. De ble omfattet med stor interesse både av selgere, kjøpere og publikum.

Enkelte garder var pålagt å skaffe og holde hest skikket til militært bruk. Disse gardene var kvarterer. Kvarterhestene var til og med tinglyst heftelse på garden og hesten kunne hverken selges eller pantsettes. Den ble stående til den var 16 år gammel, om den ikke ble uskikket eller slaktet tidligere. Da måtte ny skaffes, mellom 4 og 8-10 år gammel. Først fra 1909 ble ordningen lempet på, slik at fritak kunne gis dersom en annen gard kunne og ville overta. I 1955 ble det hele omorganisert til en frivillig ordning.

Da utrederlova ble fornyet i 1891, lå Stavsmartn nede. Det er derfor Stav ikke ble nevnt da det ble gjort kjent at utredere kunne få sine hester vurdert av remontekommisjonen under martn på Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Dette gjaldt Oplandske kavalerikorps. Men fra 1901 ble Stavsmartn opptatt som remonteringsmartn. Da hadde Stav gjenvunnet sin gamle posisjon fra martn på Smestadmoen. Nå kunne både trenkorpsets og kavaleriets utredere stille på Stav.

Det var remontekommisjonene som bedømte og godkjente hester .........

176

HESTEMAR TN

for innsetting i tjeneste eller på kvarter, og de satte pristakst. Kommisjoner for de enkelte våpengreiner i Hæren opptrådte i konkurranse med hverandre under hestestevner, noe som ofte kunne drive prisene unødig i været.

Dette ble det slutt med etter andre verdenskrig. Da ble det en felles kommisjon som foretok fordeling til greinene.

Remontekommisjonen besto av en militær befalingsmann som formann, to sivile skjønnsmenn, en veterinær og en protokollfører. Vi finner de samme år etter år på Stavsmartn. Som leder for kommisjonen stilte oftest hesteinspektøren for Hæren selv opp. Det var i årevis oberstløytnant Bjart Ording inntil han i 1963 ble avløst av oberstløytnant Johan Bye og seinere oberstløytnant William A. Jensen. Fra tidlig på 1900-tallet finner vi majorene Smith-Kjelland og Baumann som myndige ledere for kommisjonen under Stavsmartn.

Kommisjonen ga hestene karakterer fra 1,0 til 3,0 med hele og halve tall. Om hestens beslag, sko og annen utrustning, brukte de begrep som «godt» (nytt), «brukbart» og «dårlig». De fastsatte hestenes verditakst. Den årlige godtgjørelse eieren fikk for å holde hesten var 15 prosent av takst. I tillegg fikk eier utbetalt døgnpris for de dager hestene var i tjeneste. Eieren måtte avgi erklæring om at hesten var lytefri og kjøresikker ved innsetting.

Det var som regel fullt av tilskuere til remontekommisjonens opptreden på martn. Både kyndige og fyndige kommentarer ble levert fra mer og mindre syndige bivånere. Mange hester fant nåde for kommisjonens granskende blikk og målebånd, men noen ble avvist. Hestene ble ført flere runder på plassen. De ble testet i skritt og trav. Bare lytefrie ble antatt.

Halte ble strøket. Dårlige bein var vanligste årsak til avvisning. Ofte ble det bemerket at avviste hester kunne være svært tynne og bar preg av dårlig stell. I tillegg var de ofte elendig skodd og noen var mangelfullt dressert.

Flere av hestene var slett ikke kjøresikre og godlynte, slik ett av kravene var.

Fra 1957 måtte hestene etter godkjenning gjennomgå remonteskolen på 60 dager. Hestene ble ikke innkalt til remonteskole før det var gått ei tid, men der fikk de lære ting det ikke var så lett å få trent dem på hjemme.

Blant annet i føring av og på lasteplan. Dessuten kom de ofte nyskodd hjem derfra. Det var utvilsomt økonomiske fordeler ved å ha tjenestehest.

Seinere var det repetisjonsøvelser. De skulle vare inntil 21 dager annethvert år og helst legges utenom onnene. I praksis ble repetisjonsøvelser avholdt bare hvert femte år.

Eieren forpliktet seg ved innsetting til å stille hesten for visning eller mønstring. I prinsippet en gang årlig, men i praksis ikke så ofte. Hesten kunne brukes av eieren i gardens alminnelige drift, men den skulle til enhver tid framstå i tjenestedyktig forfatning. Systemet krevde et visst opp.........

HESTEMAR TN

177

syn med hvilken standard hestene ble holdt i, og at de i det hele tatt fortsatt eksisterte.

Visningen ble flyttet til Stav sist på 1960-tallet. Flyttinga var konsekvens av en dreining fra færre kvarterer på flatbygdene til flere i fjellbygdene. Hæren var ikke lenger fornøyd med hestenes kondisjon der de ikke lenger ble brukt i arbeid. Under visningen var det kjøreprøver og premiering for beste hest. Det viste seg sjelden mulig for fjordinger å nå opp i slike sammenhenger. En eier utbrøt sin inderlige forbannelse over dette på Stav en gang. Hæren anså lenge dølahesten som best tjenlig til militære formål. I 1920 uttalte for eksempel kommisjonens leder, major Baumann at det var få egnede hester da det var mest fjording til vurdering.

I 1961 var den offisielle holdningen blitt til at de ville ha god hest, uansett rase. Seinere ble fjordingen foretrukket i flere sammenhenger i Hæren.

Eieren forpliktet seg til å levere hesten til tjeneste der det måtte forlanges. Hesten skulle tørrfôres i 8 dager før levering til tjeneste. Om hesten ble skadet i tjeneste fikk eieren erstatning fra Hæren. For å forsikre seg mot tap, om den ble skadd mens den sto i kvarter, hadde kvarterene gjensidig opprettet ei såkalt hestehjelpskasse.

Det var ei æressak for en hesteeier å komme godt ut av remontekommisjonens bedømming av hesten. Kommisjonen stilte klare kvalitetskrav. Det ble gjort særskilte innkjøp av en del engelske og danske hester til tjeneste i Hæren, men det store antallet var lenge dølahester. Den ble da betraktet som den eneste norske hesten som dugde til formålet. Dette ble et viktig element i arbeidet med styrket avl på rasen. Dessuten befestet det rasens sterke posisjon i bygdene.

Tjenestehestene skulle tidligere ikke brukes i kvarter til skysskjøring og tungt arbeid som hestevandring og tømmerkjøring. De skulle ikke slites ut. Problemet ble det motsatte seinere. Da ble hestene for lite benyttet til å være sterke nok, og i god nok kondisjon.

Av de hestene som ble godkjent av kommisjonen ble som regel flere hvert år innkjøpt av Hæren og innsatt til tjeneste i stående avdelinger. De militære styrker var oppsatt med et stort antall hester og de sto samlet for en ikke ubetydelig del av omsetningen på Stavsmartn. Andre godkjente hester ble straks mer attraktive i handel og steg umiddelbart i pris. På denne måten pisket remonteringa opp martnesstemningen og satte liv i omsetningen. Det siste hadde også sammenheng med at mange selgere ville avvente godkjenning for å oppnå høyere pris. Kommisjonens takster satte ofte prisstandard.

Under første verdenskrig hadde kommisjonen det ekstra travelt under martn på Stav. Ved sida av at de skulle vurdere tjenestehester skulle de godkjenne hester for eksport til Danmark. Det var satt sterke begrens.........

178

HESTEMAR TN

ninger for kvalitet på de hestene som kunne eksporteres til Danmark. Det ble gitt lisens kun til hester som remontekommisjonen anså utjenlig til militært bruk. Ikke bare til artilleri, kavaleri eller tren, men også som reservehester. Til danskene gikk derfor bare hester som enten var for gamle eller som hadde en eller annen skavank. Landhusholdningsselskapet stilte seg bak tiltaket for å avhjelpe bønder og småbrukere med såkalt skrapgamp som ellers var uomsettelige. Da Stavsmartn opprant, var blant andre Gjøvikmartn unnagjort. Der var slik skraphest betalt med meget høye priser. Selgere med slik hest på Stav ble derfor rådet til å vente med å selge til de var merket for eksport. Da ville de oppnå best pris.

Det var stor interesse for kommisjonens arbeid. Den ble innimellom kritisert for å ta oppmerksomhet fra handelen. Smarte hestehandlere var raskt ute med å kjøpe hester på martn og meldte dem til visning for kommisjonen. Om de fikk dem godkjent, steg prisen og kjøpernes interesse øyeblikkelig. Men de som ikke var smarte nok, kunne fort bli sittende med svarteper, om hesten ikke ble godkjent. Det hendte innimellom og da fikk kommisjonen virkelig passet sitt påskrevet av betuttede eiere. Herrene i kommisjonen opptrådte imidlertid med militær verdighet, og lot seg selvfølgelig ikke pille ved nesen. De arbeidet etter klar instruks om hvordan de skulle forholde seg til publikum og hesteeiere.

Mange hester ble godkjent som tjenestehester under Stavsmartn også i 1983, men dette skulle vise seg å bli siste året. Stortinget vedtok å legge ned hestetjenesten i Hæren. Samtidig vedtok de å opprette en stiftelse for videreføring av de sivile interesser i Hærens Hesteskole på Starum.

Norsk Hestesenter ble stiftet 1. januar 1986.

Hærens utrederforeninger organiserte hesteeierne som satt med kvarterhester. I dette distriktet dekket sammenslutningen Biri og Gudbrandsdalen. Utrederforeninga ble nedlagt først i 1997. Da ble kassabeholdningen på nær 8.000 kroner gitt bort til Stavsmartn. Pengene ble benyttet til å restaurere søre vangen i Stallringen.

.........

HESTEMAR TN

179

Martneskarer anno 1973. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

MAR TNESKARENE Martneskaren, hvem er det? Det kan være hvem som helst i alle de ulike roller på martn. Kremmere og artister. Den aktive hestekaren og den passive tilskuer. Felles for dem alle må være at de årlig trekkes til martn, blant annet på Stav. De må ha det ved seg at de feirer martn eller i det minste opplever begeistring ved ankomst. Tidligere måtte de aller helst drikke en del brennevin.

Martneskaren kan selvfølgelig også være jente. Begrepet martnesjente har imidlertid ikke oppnådd å bli et likeverdig honnørord, da de tradisjonelt spilte ei helt underordnet rolle i dette mannsdominerte miljøet. Dessuten ble begrepet dannet i ei tid da «mann» omfattet alle. Trolig kan det i dag være bedre å bruke betegnelsen martnesfolk. Det er allehånde framtoninger. En karikaturtegner i aksjon på ville raskt ha pådratt seg yrkesnevrose. .........

180

HESTEMAR TN

Vi har få oppgaver å holde oss til om antall martnesfolk, men allerede i 1845 nevnes flere hundre mennesker av begge kjønn. Etter at jernbana kom til dalen ble det oppgitt at både 400 og 500 ankom med tog. Det ble satt opp ekstratog for anledningen. I tillegg kom et større antall landevegen fra alle kanter. Fra nyere tid vet vi at det også var tusener, men å anslå antall er umulig før de startet med billettsalg. Da oppgis besøkstall til både 10.000 og 15.000.

Alle var selvfølgelig ikke karer, men martneskar kunne man være for det, i dette maskuline samfunnet og i denne sammenhengen. Hans Hagen snakker om at det var ei æressak å være martneskar. Martnesjente derimot var mer negativt ladet. Vi aner hva han mener med det, selv om det ikke blir så dramatisk som i tilfellet «mannen i gata» og «gatejente».

Hans Holoen fra Gausdal kan trekkes fram fra mengda. Han var ikke hestekar, men derimot martneskar av aller beste merke. Han var på Stavsmartn første gang i 1913 og deltok hvert år siden. I 1992, 98 år gammel, var han fortsatt på plass. Nesten 80 år etter debuten klaget han over at han måtte stå over året før, etter en øyeoperasjon.

– Der var poesi over markedet dengang, ble det en gang uttalt.

Ole Arnfinn Torgersrud fra Gausdal skriver så ekte og vakkert om martneskaren i diktet «Martnan». Det er hentet fra hans diktsamling «Det gol ein gauk», side 62. Han fanger mye av det elementære i disse versene.

Det er forsøkt å legge melodi til, men teksta står seg best uten både melodi og videre kommentar.

For bøndom i bygdom er såmårn og hausten ei trevale tid og eit slit og eit kav.

Men ner døm har fått innatt horva og plogen da lakke og li det åt martna på Stav.

Da bli det full stas, for på Stav ha døm vore hår haust se' døm va med der, bluge og små.

Og dit lyt døm dra att ved Helgjemess-leite så lengje døm orke å krope og gå.

Ein grytidleg mårå er kjerringa oppe og lonke på kjelen før klukka er tri.

I dag ska'n Ola og guten på martnan, og da lyt døm ta åt i skikkeleg tid.

Svartkledde karer og blankpussa gamper kneggjer om kapp og tek vegen i tråv.

Og fleire kjem attåt og bli med i følgjet, for nå skjønne alle hår kuten ber åv.

.........

HESTEMAR TN

181

På Stav er det likt seg. Der står døm og trakke rundt øykjen i snogslaps og søle og skit.

Men tek du ein ørliten tripp bakom stallen, så skjenkjer døm denat og dyrlege-sprit.

Og etterpå bli du så varm inni bringen og lett oppi toppa og lentog og rar.

Og så kan du gå der og smile åt alle og kjenne at nå er du Stavsmartneskar. Å jau, her er kjens folk! Der har vi'n Stener med luva på nakka og kjeften på gli.

Og'n Amund og Mattis kjem beint ifrå fjordom med skagilde gamper – ja her ska det bli.

Og der er forsyne meg, Oliver-karan!

Her er ingen skilnad på folk eller fant.

God dag og vel møtt att og takk for ifjor haust, ja e'itte stas med'n martna i blant?

Og der står'n Kasper og fotografere ei gjente frå Musdal så bli som ei brur.

Hei, deg vil eg følgje åt Lågåton-svinga om kjerringa heme bli alder så sur! Å neida, det er itte som det har vore, det vante nok jøder og gjøgler og stell.

Men rett vil eg rope det ut åt døkk alle: D'er itnå så tyleg som Stavsmartnan lell!

Og såles går dagen med godprat og krangel, med handel og kjøpskål og kaffe og røyk te langt utpå natta. Og så lyt døm hemmatt, somme foruta, og somme med øyk. – På hemturen snu døm og vende på lerka og glise så godt når det fins att'n skvip.

I mårå lyt karan få såvå te dugurs og kanskje te middas au det, om det knip.

Og bøndan i bygdom lyt kaste se ti att med hogging og kjøring – det er rett eit kav.

Men frammafor vintern og vårn og såmårn der vente ein haust att med martna på Stav.

Han gamle Lars Lia går einsleg på hemtur og synes han alder har kjent seg så rar. – Gud hjålpe'n stømper som kanskje den siste vemodige gongen va Stavsmartneskar.

.........

182

HESTEMAR TN

Hestekarene er ingen ensartet gruppe. Heller ikke i 1973. (Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen)

HESTEKARENE For lokalsamfunnet Tretten ble rolla som vertskap det sentrale gjennom hele martneshistoria. Innen féhandel drev flere lokale i større målestokk. Også denne bygda fostret både hesteinteresserte og det vi kaller hestekarer. Men profesjonelle hestehandlere hadde vi knapt. Fra bygdas egne staller kom salgshest til Stavsmartn. Men antallet ble aldri stort. Det er likevel ikke tilfeldig at tre av de som kan betegnes som hestekarer, også spilte framskutte roller i martneshistoria. Det var Thore Bjerke på Stav, Amund Tande og Erik Samuelsen Klæva.

En hestekar. Hva slags skapning er nå det? Tankene flyr til en klassisk hellensk sagnfigur, kentauren. Dette demoniske og fabel-aktige vesenet som er halvt menneske og halvt hest. Sammenligninga med hestekaren i vår verden synes å være god, i den forstand at også han er vanskelig å skille fra hesten, uten at det nærmest står om livet. Dessuten opptrer kentauren som delvis lovløs, i alle fall tøylesløs, og svært følsom. Han er meget uberegnelig, like gjerne gjestfri som fiendtlig. Han har for dårlig rykte til at han er til å stole på. Om dette også kan sies om hestekaren på Stavsmartn skal være usagt, men alle må ha lov til å tenke sitt. Hellenerne konstruerte vesenet i sin uvitenhet om hesten etter rapporter fra slagmarka om skrekkinngytende asiatiske nomadekrigere på hesteryggen. Det må være deres problem. Vi må holde oss til den trauste hestekaren med arbeidshesten i vår egen andedam, Stallringen på Stav. .........

HESTEMAR TN

183

Hestekarene var ingen ensartet gruppe, men de hadde det felles at deres liv og levnet sirklet omkring hesten. Om vi begrenser oss til Stavsmartn, og det bør vi jo her, framstår for det første selgere og kjøpere av hest. Blant selgerne var det bønder som solgte av eget oppdrett og det var hestehandlere som gjorde forretning av å kjøpe opp hester hos bøndene for videre salg blant annet på martn. Dermed blir det et spørsmål om hvor du treffer dem på handelsruta, om de skal grupperes blant kjøpere eller selgere. Her påtreffes de på Stavsmartn.

Blant kjøperne kan vi skimte tre ulike typer. Det var oppkjøpere som opererte for en eller flere kunder med spesifiserte behov. Det var bønder, bedrifter og andre foretak som kjøpte til eget bruk. Og det var spekulanter som opptrådte som mellommenn i rommet mellom selgere og kjøpere.

Spekulanter hadde ambisjoner om å klemme litt fortjeneste ut av handelen.

De kunne kjøpe hest en dag for å selge den igjen samme eller neste dag under martn. Her finner vi også hestebytterne. De som satset på å oppnå fortjeneste i hest med høyere verdi. .........................................................................

– Veit du om nåån som vil byte bort ein hest? heter det i ei martneshistorie.

– Det vil nok sikkert Olaus, for e bytte bort ein åt honom her om dagen. .........................................................................

Blar man i kildene dukker det opp ei lang rekke navngitte kjøpere og selgere av hest på Stav. Noen er nevnt i forbifarten, mens andre blir bedre presentert. De aller fleste er gjengangere år etter år. De profesjonelle og halvprofesjonelle hestehandlerne startet ofte i unge år og holdt ut så lenge de orket. Mange orket lenge.

Dersom vi plotter inn deres hjemsteder på et kart ville faktisk hele Nord-Europa være merket, men det ville være størst tetthet på Østlandet, Nordvestlandet og store områder på svensk side av grensa mot Østlandet.

Vi har lett for å tenke oss reiseavstander som så mye større i gamle dager.

De var jo det, som følge av tregere farkoster. Dette ble imidlertid utlignet av at de den gang hadde et annet forhold til reisetid. Det er i dette lys vi må se det og ikke bli overrasket over hvor langvegsfarende de var allerede i tidlig fase av martneshistoria på Stav. Når vi kommer til de første tiår på 1900tallet bekreftes dette av gjesteboka på Hotel Stavs Markedsplads.

Allerede omkring 1850 finner vi i grove trekk det nedslagsfelt som Stavsmartn hadde siden. Trolig var mønsteret etablert lenge før, uten at det kan bekreftes av kildene. Det var ennå mens martn gikk for seg i Holmen og like etter at den ble flyttet tilbake til Stav. Sammen med – alle Dalens Handelsmenn med sine Heste innfant det seg også folk fra fjerne strøk. Ei .........

184

HESTEMAR TN

stor mengde svenske og noen engelske oppkjøpere var på plass. Fra Tallerås kom en hingst som på Stavsmartn gikk til en oppkjøper fra Finland.

Vognmann Olsen fra Kristiania var blant de årvisse og mest fornemme kunder. Han brukte å kjøpe et snes hester årlig. Han ble betraktet som gammel kjenning allerede i 1845. Dette året var en kommisjonær for Nils Yong på plass med planer om å kjøpe 12 hester. En Kristiania-mann hadde i 1860 i oppdrag å kjøpe hester for prins Oscar, prins Charles av Danmark og for en prøyssisk minister. Han så seg desverre ikke i stand til å utføre oppdraget. Trolig var det ikke arbeidshester de karene var ute etter. Derimot kjøpte en russisk greve dette året både fjordinger og dølahester som han brakte til Russland.

Skrus tida fram til 1871 møtte oppkjøpere både fra Sverige, Danmark, Skottland og Russland. Det var dette året hans majestet Kongen kjøpte to borkete fjordingshingster, selvfølgelig gjennom en representant. I 1872 var noen engelske oppkjøpere på plass. Hopper vi til 1882 gikk 25 hester til et par storsvensker fra Jämtland.

I 1883 ble det rapportert fra Lillehammer at ei mengde svensker ankom med dampskip mandagskvelden på sin veg til Stavsmartn. I etterkant av martn ble det meldt om følger på samlet flere hundre hester gjennom byen som skulle til Sverige. Når vi legger til at det i nyere tid havnet mye hest både i Danmark, Tyskland og Polen, er kartet over NordEuropa nærmest komplett. Dessuten var noen store oppkjøpere i sving under martn med innkjøp til de store handelsstallene i byene på Østlandet.

Derfra kunne de bli videresolgt hvor som helst, uten at vi vet noe om det.

Kildene er naturlig nok fokusert på de fornemme blant kundene og dermed gir dette et lite representativt bilde av situasjonen. Det klart største antallet hest ble normalt omsatt til bønder, skogbrukere og andre næringslivskunder. At en del av kundene ble så veldig fornemme siste del av 1800tallet, hadde mest sammenheng med statsutstillingene på Mosvollen som ble arrangert samtidig med martn på Stav. Både derfra og fra Stav ble det solgt høyt premierte dyr som lå i et prisleie bare de nevnte herrer fant seg til rette med.

Det gjennomgående trekk var likevel at selgere kom til Stavsmartn med arbeidshest fra Nordvestlandet, Gudbrandsdalen, Toten og Hedemarken for å finne kjøpere. Kjøperne kom stort sett fra skog- og flatbygdene, byene på Østlandet ned til Grenland og fra de svenske skogdistrikt Dalarna, Jämtland og Värmland. Innimellom dem var det en og annen fra hele det øvrige Sør-Norge og Trøndelag. Ellers gikk et stort antall hester fra Stav inn som tjenestehester i Hæren.

En hest kunne passere flere handler før den endte hos den kjøperen som satte den i arbeid. Den siste kjøper i denne omsetningskjeden kan kal.........

HESTEMAR TN

185

les bruker. Mang en handel gikk direkte fra oppdretter til bruker. Også under Stavsmartn. Men det var helst med mer lokale aktører. Avstandene innenfor nedslagsfeltet til Stavsmartn var store. Derfor var det ikke alltid mulig for oppdretter å reise helt til Stav for å selge hesten. Det samme forholdet gjorde seg gjeldende for brukere som trengte hest. Hestehandlerne fikk et stort spillerom som mellommenn for oppdretter og bruker. .........................................................................

Stener Olstadbakken sveipet innom Gunnar Brendemoen på hjemtur fra Vestlandet. Der hadde han handlet til seg ei dølamerr.

– Detta er et pertentlig dyr, brukte Stener alltid å si.

Det ble handel. Merra var grei å kjøre, men var ikke før kommet på stallen hos Gunnar, før hun begynte å slå. Seinere på høsten tok Gunnar henne derfor med til martn på Stav. Stener var selvfølgelig på plass, med 6-7 fjordinger.

Gunnar lyktes i å gjøre byttehandel med merra mot en av hans fjordinger.

Trolig ble det et mellomlag på en hundrelapp eller noe slikt. Det gikk ikke lang tid før Stener oppsøkte Gunnar. Merra hadde slått, og Stener var opprørt over hva slags dyr han var påprakket.

– Jasså, sa Gunnar, – jeg kjøpte den tidligere i høst av en som sa den var et pertentlig dyr. .........................................................................

Blant de hestekarer som presenteres oftest i kildene, er de vestfra som dro fra bygd til bygd og kjøpte opp fjordinger for omsetning blant annet på Østlandet. I fjellbygdene og dalene skjedde det samme, men da fikk lasta eller følget innslag av dølahest. Mange av hestene fant vegen til Stav. Og vi hører om oppkjøpere som henter hestene på Stav for å selge dem videre til kunder i sitt nærmiljø. Stav ble et treffpunkt for hestehandlerne, og arena for handelen.

Mange bønder hadde lagt seg til den vane å kjøpe unghest på martn til eget bruk. Den var i bruk noen år før de kom tilbake for å selge den.

Samtidig kjøpte de seg ny unghest. På den måten ble det noen hundrelapper i fortjeneste, men hva turen kostet dem, tier historia om. Om den kostet dem alle hundrelappene, investerte de dem i tilfelle i en stor opplevelse.

HESTEHANDLERNE Det var omsetningsleddet som først og fremst utspilte sitt teater under Stavsmartn. De profesjonelle aktører utviste størst aktivitet og de gjorde mest av seg. Vognmann Olsen fra Kristiania er allerede nevnt som en av de første store, men mange aktører fulgte etterhvert. Noen av hestekarene .........

186

HESTEMAR TN

framstår med større og mindre omtaler i reportasjer og artikler. Ved å trekke fram enkelte, er det alltid fare for å utelate andre. Det blir likevel meningsløst om ingen av den grunn skulle bli nevnt.

Gruppa med hestekarer som opptrådte som selgere på Stavsmartn var relativt ensartet. De var hestehandlere og drev profesjonelt. Noen drev eget oppdrett. Flere av dem ble som institusjoner å regne i miljøet. Og de kom år etter år. De var ensartet fordi de sjelden opptrådte som kjøpere på Stav. Det måtte være i de tilfeller der de solgte unna til og med kjørehesten, slik at de måtte skaffe seg ny, simpel en til hjemreisa. Med jernbana og lastebilen forsvant den problemstillinga.

Selgerne som er nevnt i kildene er stort sett hjemmehørende på Møre, i Romsdalen og Nordfjord og i Gudbrandsdalen. Men de kom også fra andre distrikt. De kunne faktisk også høre hjemme på flatbygdene.

Selgere dukket også opp fra Trøndelag, Bergen og Stavanger.

Blant kjøperne utgjorde de norske hestekarene det største antallet i Stallringen på Stav, og de kjøpte størst antall hest. Svenske oppkjøpere krydret stemningen i ringen nesten hvert år, og de ble betraktet som et viktig innslag. I perioder sto danske oppkjøpere for relativt store oppkjøp.

Svenskene var de fleste og mest utholdende. De uteble bare unntaksvis.

Utlendinger var på denne arenaen enklere å skille ut fra de andre som særskilte grupper. De gis av den grunn mer oppmerksomhet i omtaler enn antallet skulle tilsi. Andre nasjoner var innimellom representert, men de utgjorde aldri noen stor, stabil kundekrets. Polakkenes store oppkjøp etter andre verdenskrig var helt spesiell. Bildet fortoner seg som brokete når det dessuten opptrådte norske oppkjøpere som handlet til utenlandske markeder og i noen tilfeller omvendt. .........................................................................

Blant hestehandlerne dukker det opp mange ulike enkeltpersoner og miljø. To annonser fra Gudbrandsdølen i 1909 kan tjene som eksempler på at noen av dem var offensive og forhåndsannonserte sitt nærvær på Stavsmartn.

2- à 3-årige Hopper og Hoppeføl kjøbes paa Stavs Hestestevne.

Gus. Nielsen fra Sverike

Jarlsberg og Larviks Amts Landhusholdningsselskab agter ved Hestestevnet paa Tretten at indkjøbe endel Unghopper af god Afstamning.

.........................................................................

Det er vanskelig ut fra kildene å plassere enkelte hestekarer innenfor kategoriene selger og kjøper. Noen kunne opptre i begge roller som spekulanter eller i ulike roller fra år til år. Andre hadde helt spesifikke roller i .........

HESTEMAR TN

187

Stallringen. Rekka med noen av de mest aktive hestehandlere som var i aksjon på Stav inneholder navn mange vil dra kjensel på. Dette er et utvalg.

De som tilfeldigvis dukker opp i kildene. Sentrale aktører kan derfor være oversett. Hestehandlerne er her oppført i alfabetisk rekkefølge: Paul Alm. Nils Bakkeberg fra Lom. Berg. Jens Bergseng fra Løten.

Mathias Bjørlien fra Gausdal. P. Brandstrup. Gunnar Brendemoen fra Fron.

Bruaseth. Senior og junior Brun. Martin Dalsbotten. Jon Dyrhaug og sønnene Knut, Oddmund og Asbjørn fra Eide. Amund Einstad fra Gausdal.

Ellingsen fra Sarpsborg. Ole Elstad. Josef Enebo fra Lesja. Frank Eng fra Kongsberg. Edmund Finstuen fra Nord-Torpa. Edvard Flydal. Nils Grythe.

Haugsrud. Knut Hermundstad fra Valdres/Vardal. Olav Humborstad fra Kjølsdalen. Humborstad fra Møre/Mysen. Ragnvald Humborstad fra Solør.

Høgland. Hårstad fra Rennebu. Johan Johansen fra Namnå i Solør.

Martinus Klokseth fra Tennfjord. Kristiansen. Morten Kristoffersen fra Minnesund. Fredrik O. Kylling fra Verma. Øivind Landgraff fra Kongsberg.

Lars Laumb fra Oslo. Olaf Lefdal fra Nordfjordeid. Anton Lindseth fra Tresfjord. Ola Lindseth. Løhren fra Oslo. Løken-karene fra Askim. Lars Malme fra Malmefjorden. Anders Meland fra Drammenskanten. Melby fra Brandval. Mølmen. Naper fra Skien. Ingvar Nørstegård fra Lesja. Ohlberg fra Oslo. Andreas Olsen fra Skien. Stener Olstadbakken fra Gausdal.

Trygve Paulsen. Ruud fra Oslo. Ola Rytviken fra Kvikne. Kristian Sagflaten fra Heidal. Nils Sand. Frank Skubberud fra Ørje. Sollid. Aksel Solvang fra Nordre Høland. Steen. Nils Stenshorne fra Eiker. Ivar Sæther. Sørensen fra Oslo. Jens Tangen fra Fron. Petter Teige fra Fron. Thoresen fra Skien.

Ingvar Ulvestad fra Valdres. Thomas Vadseth. Vangsrud fra Solør. Ole Vestre. Olaf Viko. Arne Voll fra Løten. Terje Wellhaug fra Maura. Kristian Ødegården fra Gausdal. Sverre Øyhaugen og sønnen Kjell fra Gausdal. Ola Åndal fra Åndalsnes.

Noen av dem er fortsatt i sving i Stallringen på Stav.

ANTON LINDSETH

Han var en av de dominerende selgere i dette miljøet i lang tid. Han var fra Tresfjord og fast gjest som hesteselger på Stavsmartn i perioden 1901-1958, såvidt kildene viser. Ifølge eget minne hadde han ikke fravær utenom de to årene under andre verdenskrig da det ikke ble avholdt Stavsmartn. En høst under første verdenskrig hadde han militær vakttjeneste utmed Trondheimsfjorden og det så mørkt ut. Men han ble innvilget permisjon og kom til Stav også da.

I sin tidligste ungdom hadde Anton deltatt i fiske, derav to vintre i Lofoten, men det ble ikke noe å svinge seg opp med, som han selv uttrykte. .........

188

HESTEMAR TN

På sin første tur til Stav i 1901 var han 24 år og i følge med den viden kjente handelsmann Ola Åndal fra Åndalsnes. Da hadde han allerede vært flere år på Trondhjemsmartn. Anton drev med féhandel ved sida av hestehandelen. Han kjøpte opp livdyr og fraktet dem til Østlandet for salg. Eller han kjøpte opp slaktedyr, slaktet hjemme og dro de 10 mil til Ålesund for å omsette kjøttet. Denne grein av hans handelsvirksomhet fikk etterhvert et slikt omfang at turene til Ålesund nesten ble ukentlige. Sauehandel drev han også med i lang tid. Da hadde han gjerne omkring 100 sauer for året som han slapp på fjellbeite om sommeren. Om høsten stakk han dem.

Anton var lenge forbundsfelle med vår hjemlige handelsmann Mathias Bjørlien fra Gausdal. Bjørlien hadde stadig fjordinger for salg her og der, også utenom martnestida. Da var det svært ofte Anton som hadde flakket omkring og kjøpt inn hestene. Det kunne være over 1.000 hester som hadde gått over til Bjørlien på den måten, fortalte Anton.

Anton Lindseth hadde solgt hest til priser mellom 300 og 2.500 kroner. I løpet av alle de årene var det vekslende tider og kroneverdi. Fem til seks år gamle hester var alltid de enkleste å omsette. Det hadde aldri forekommet at Anton måtte gjøre vendereis med usolgt hest fra Stav.

Martneslivet gikk i blodet på Anton. Det ble lett til at han gikk og tenkte på ulike martner ettersom den ene eller andre nærmet seg. Som regel ble det til at han dro, også om det ikke kastet noe av seg. I hans siste aktive år ble det mye strev og mange dagsverk for å oppnå et stort nok antall salgshest til at det ble regningssvarende å ta den lange turen til Stavsmartn. Han fikk merke at hesteholdet var på retur, og sørget over det.

At det ble mindre fyll og slagsmål på martn gledet han seg derimot over.

Det var ikke bare til Stav han brukte å reise. Til Lillehammermartn dro han nesten like mange ganger. På Vintermartn og Sankthansmartn i Trondheim var han ofte. Noen ganger også på Grunnsetmartn. På Romsdalsmartn i oktober var han selvfølgelig hvert år. Før Raumabana kom i 1924, var vintermartn på Lillehammer av de mest slitsomme. Ofte var det svært kaldt. Tross alt slitet, var det alle de lyse minner han fokuserte på. Han samlet ei mengde av dem på alle sine reiser gjennom så mange år.

Anton Lindseth var å finne overalt hvor det ble pratet og handlet gamp så lenge han var forunt god nok helse, og hadde krefter til det.

LARS LAUMB Han utmerket seg blant oppkjøperne. Det er god grunn til å trekke ham ut av lista og presentere han spesielt.

Han kjøpte sin første hest på Stavsmartn i 1872, bare 17-18 år gammel. Han hadde ikke særlig greie på hest da. Det var faren som trengte hest .........

HESTEMAR TN

189

til gardsdrifta og sendte gutten avgårde. Hesten kostet bare 50 spesidaler, så han hadde litt penger igjen av det faren hadde sendt med. Resten brukte han til å kjøpe part i en hest til, sammen med gardbruker Hoel fra Eidsvoll. Den kostet 45 daler, og de satset på å gjøre fortjeneste. Hoel reiste til Vingermartn med den. Der ble hesten slått, så den måtte bringes hjem.

Det skulle vise seg å være hell i uhell, for den tysk-franske krig førte til at prisene føk i været. Da hesten igjen kom til Vingermartn seinere, gikk den til Svenneby for 300 daler. Like etter falt prisene dramatisk igjen. Lars Laumb hadde fått en god start.

Lars var lenge den mest kjente og største oppkjøper av brukshest og en velkjent skikkelse på Stavsmartn og andre martner. Han drev hestehandel og hestehold i stort format. Han hadde en stor handelsstall i Schweigårdsgata i Oslo sentrum og leide stallplass andre steder. Her ble det solgt og utleid hester i store antall, til bedrifter og offentlige etater i byen, som Fellesmeieriet og Oslo Renholdsverk.

Han drev også omfattende handel med furasje, som havre og stråfôr.

Hans kunder hadde behov for tung dølahest. Lars sverget til denne rasen.

Det var i dette distriktet dølahesten hadde sin hærkomst. Han betraktet derfor Stav som den beste arena for hesteomsetning såvel som for utstillinger.

Lars Laumb var foregangsmann i oppkjøpermiljøet og en av de toneangivende. Han gikk pratende omkring, stor og forstandig. Når folk fikk nyss om at han var ventet til Stav, da var det et signal om at det var grunn til å forvente god martn. Og han kom som regel. Om Lars på spørsmål svarte at – det er god martn i år, da var det liksom slått fast. Om andre måtte mene noe annet, kunne de skylde på seg selv.

Han kunne alene handle til seg et par hundre hester på Stav. Hest forsto han seg på. Han behøvde ikke engang å ta i dyrene, og lot seg aldri lure.

Kristian Ødegården fra Gausdal fortalte at han hadde kjøpt en hest i 1912 som viste seg å være så lat at han tok den tilbake til Stav fire år seinere. Lars kjøpte den til Oslo Renholdsverk. Der ville den passe bra, da den ikke løp ut. Det gjaldt å formidle riktig hest til riktig kjøper.

Når han var på Stav bodde Lars som regel i Fonstadbygningen etter at den kom opp. I 1910 skrev to blad Laumb seg inn i gjesteboka på Hotel Stavs Markedsplads. Den ene var trelasthandler og den andre handelsmann. Trolig var trelasthandleren hans bror. De var født og oppvokst i Nannestad, men etablerte seg tidlig i Kristiania med sine forretninger. Lars Laumb er registrert i kildene på Stavsmartn siste gang i 1936, men han var aktiv i miljøet også under andre verdenskrig. Det er derfor sannsynlig at han også var på Stav etter 1936.

.........

190

HESTEMAR TN

SVENSKENE OG DANSKENE Svenskene var som gruppe en viktig faktor ved de fleste martner på Stav.

De handlet store antall hest. Ofte benyttet de felles strategi i Stallringen.

De kunne avtale å ikke handle første dagen. Innimellom lyktes disse såkalte storsvenskene med å dempe prisene.

En periode så de seg imidlertid tjent med å fyre oppunder prisnivået.

Det var omkring 1900, da mange svenske småbønder begynte å ta den lange turen til Stav for å handle hest til egen bruk. De nyankomne hentet råd hos sine mer erfarne landsmenn, som mer enn villig ga råd til «pøikan», som de kalte dem. Storsvenskene ville ikke stimulere dem til flere martnesbesøk. Det ville bare bidra til å styrke etterspørselen på martn, og svekke den tilsvarende på svensk side. Oppkjøpernes rolle ville bli underminert.

Storsvenskene hadde derfor ingenting imot at pøikan betalte godt for seg.

Prisnivået ble mye høyere enn forventet og dølene var skjønt enige om at broderfolket kunne funnet på det som verre var. De populære oppkjøperne fra Sverige ble ikke mindre populære av dette. Men pøikan lot seg ikke skremme. De fortsatte å komme til Stav siden.

Blant svenskene var det dyktige spekulanter. Dette var ikke bare et innenlandsk fenomen. Da konjunkturene var som verst presset i 1870-årene viste de sine talenter i fullt monn. De dårlige tider i jordbruket her tvang bønder til å selge. Svenske oppkjøpere hadde martn i sin hule hånd.

På Stavsmartn kunne det være tosifrede antall svenske oppkjøpere. I 1920 var det hele 25 av dem. De profesjonelle svenske oppkjøperne opptrådte i sine karakteristiske og tradisjonelle knestøvler. I kildene trer det fram navn som Gus. Nielsen, Daniel Olsson, Nymann, Nils Nilsson Bonjer eller Bonjas-Nils, Nils Mattisson, Nylander, Anders Eriksson, Persson, Madsson, Danielsson, Hans Olsson, Rästas, Edvard Martinsson fra Lima, Anders Persson fra Østersund og Erik Eriksson fra Malung.

Danske oppkjøpere var i perioder mannsterke på Stav, men nesten ingen er identifisert i kildene. Innimellom var danskene svært aktive. De store oppkjøp til det danske marked startet i 1890-årene. I årene under og etter første verdenskrig kom det opp i stort omfang. Fjordingen var ansett som godt egnet på små garder i det danske marked.

I 1907 deltok for eksempel to dansker på Stav på oppdrag fra den sjællandske husmannsforening. De skulle kjøpe hele 50 hester til medlemmene. De viste mest interesse for mindre dølahest og fjording. Mens omsetningen var på sitt høyeste, gikk det unna mye simpel hest til Danmark fra det norske marked.

.........

HESTEMAR TN

191

DANIEL OLSSON Han var i en lang periode den dominerende og mest kjente svenske oppkjøper i miljøet. Han forsvant med hele vognlaster med hest fra Stav. Han var svært jovial og en populær gjest. Alltid med et bredt smil til alle sine gamle venner. Det falt ikke folk inn å kalle ham annet enn «du, Daniel». Han omtales som svært real å handle med. Fant han en hest han likte, ble det aldri mange ord. Og han var ikke knuslete.

I 1925 var han sterkt savnet. Det året uteble han fordi han var syk.

Han var så årviss at han ble omtalt i avisa for ikke å være på plass. Det skjedde også i 1914. Under første verdenskrig var det få lisenser for utførsel av hest til Sverige, men Daniel solgte da på det norske markedet. I kildene er han nevnt i perioden 1912-1931, men han var på Stavsmartn mye lenger enn dette.

VED

ET TIDSSKILLE

Hesten var først og fremst arbeidskamerat for mannfolk i jord- og skogbruket. Også under kjøreoppdrag var det mannens rolle å sitte med taumene. Bare unntaksvis kunne man treffe på kvinner som kusket.

Da bilismen trengte seg fram langs vegene oppsto problemer. Mest dramatisk da de første kom omkring 1900. Vegene var ikke tilpasset biler og hestene var heller ikke vant med slikt leven.

Klagemål mot dette nye, støyende og fremmede transportmiddel ble begrunnet i at det ikke lenger var mulig for kvinner og andre uøvde kusker å ferdes etter vegen. Vi ser en parallell til argumentasjonen i en mye seinere utgave, da bilismen var etablert. Lenge fant vi mest menn bak rattet. Den negativt ladede undertonen i begrepet «kvinner bak rattet» festet seg i språket. Det skyldtes at mannfolk anså seg som best egnet også til slikt.

Som i så mange andre sektorer arbeidet jenter seg også inn i miljø omkring hesten. Det hang i stor grad sammen med at hesten falt ut av rolla som arbeidskamerat. Den ble mer knyttet opp til fritidsbruk. Likevel er vi ved overgangen til det 21. århundre ikke kommet lenger enn at jentene bare såvidt har entret hestekarmiljøet i Stallringen på Stav. Det ser ikke ut til at de ønsker å etablere seg her. Men det kan like gjerne skyldes at mannfolkene i Stallringen utgjør et eget lukket samfunn.

Hvordan dette henger sammen vil vi få vite mer om i ettertid. Miljøet i Stallringen består nå av hestekarer der mange er så aktive med fritidshest, at ingenting vil hindre jentene i å få innpass, om de ønsker det. Miljøet er blitt så lite at det enkelt lar seg endre. .........

192

HESTEMAR TN

Inger Johanne Kjorstad mønstrer Sølvi for salg i 1988. (Foto: Asmund Hanslien. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

Å gjøre dette til kjønnskamp kan synes unyttig. Likevel kan mye tyde på at vi i dag står midt oppe i ei omstilling. Jenter vil kunne lede an i endringsprosessen. Innen kort tid kan det være etablert en helt ny kultur inne i Stallringen, der jentene trolig vil være mer toneangivende. Hesten vil være den samme, nemlig brukshesten.

De tradisjonelle hestekarene vil stå i fare for å komme bort i mylderet av hesteinteresserte av begge kjønn. Uniformeringa vil kanskje skifte fra vadmelsbukse og busserull til mer moteorientert rideutstyr i flere farger. Kanskje vil den frodige språkføringa i miljøet gå tapt. Om slike endringer skjer og om de i så fall er å beklage, vil avhenge av hvilket miljø man er plassert i. Mange av oss står utenfor begge leire, og betrakter det som skjer bare ved å sveipe innom Stallringen i ny og ne. Vi beklager det bare dersom det ikke vil gis plass for dem begge.

Om vi har vanskelig for å svelge begrepet martnesjente, er det likevel hyggelig å kunne slå fast at begrepet hestejente har god klang. Dermed vil det ikke være noe til hinder for at begrepet hestekar fortsatt skal legge seg godt til rette på tunga.

Tidligere var livet i Stallringen konsentrert om kjøp og salg av hest.

Det vil fortsatt omsettes mye hest. Spørsmålet blir om Stallringen på Stav fortsatt vil være arena for en del av omsetningen. Nå er den like mye blitt arena for underholdning og demonstrasjon av hest for et publikum som i stadig mindre grad kjenner hesten og dens fortreffelige vesen.

De hestekarene som fortsatt lever livet i Stallringen under martn på .........

HESTEMAR TN

193

Stav sitter inne med all denne kjennskapen. Ønsker vi ved dette tidsskillet å nyttegjøre oss den, så er tida inne nå.

TATERE Martneskulturen passet ypperlig inn i levesettet til taterne.

Nesten som hånd i hanske. De fleste av dem var hestekarer på sin hals. For dem var martn ei form for høytid og ga dem god anledning til å sette hverandre stevne. Taterne feiret martn, også Stavsmartn. De er her fortsatt, men har i stor grad måttet tilpasse seg vår norske livsstil og uniformering. Flere århundrer med systematisk diskriminering, overgrep og til og med klappjakt, gjorde livet surt for de taterne som forsøkte å leve i tradisjonen. Selvfølgelig ønsket de fleste av dem det. Myndighetene, med den norske stat som oppdragsgiver, og med justisvesen, kirke og psykiatri som entreprenører lyktes nesten i å knekke kulturen helt. Vi soler oss i dag i glansen av forsoningstiltak, men fortsatt lever tateren i stadig angst. De opplever «trasj».

Dette er i dag ei av våre største utfordringer i arbeidet med menneskerettigheter.

Taterne var spennende besøk å få. De brakte med seg populære innslag til martn på Stav. Sammen med sigøynerne satte de farge på et ellers fargeløst martnespublikum. Og de sørget for et mer mangfoldig martnestilbud. Sigøynernes historie er kortere, men har tilsvarende trekk som taternes. De er i denne boka presentert i kapitlet om underholdning. Deres bidrag til martneskulturen var ikke mindre viktig av den grunn.

JAGET OG KNEBLET Kildene synes å være upresise i sine bestrebelser på å skille mellom sigøyner og tater. Ofte omtales de alle som tater, selv om det er tydelig at det må være snakk om sigøynere. Kildene lykkes derimot bedre i å gi presist uttrykk for den offentlige fordømmelsen. Innimellom omtales taterne som et problem på martn. Og problemet synes å ha vært størst inntil mellomkrigstida. Da satte myndighetene inn en forsterket offensiv.

Lovene om rasereinhet var ikke et påfunn fra Quislings menn. De skriver seg fra 1934 og ble vedtatt av demokratiske norske partier i Stortinget mot bare ei stemme. Under NS-styret ble lovene videreført, blant annet ved at det i 1942 og 1943 ble åpnet for mer bruk av maktmidler. Tater .........

194

HESTEMAR TN

og sigøyner ble ikke spesielt nevnt i forskriftene, men det ble i stor grad dem det gikk ut over både før, under og lenge etter andre verdenskrig. En skamplett i vår nære historie. Årene under andre verdenskrig ble mye vanskeligere for taterne og sigøynerne enn for bofaste. Deres etniske røtter og livsstil var upassende.

Mange ble arrestert og møtte ei ublid skjebne. De som ikke ble arrestert, gikk i stadig frykt for å bli det. Okkupantene forlangte at de skulle levere inn hestene, og dermed tok de både framkomstmidlet og livsgrunnlaget fra dem. At norske myndigheter like etter krigen faktisk gjorde det samme, gjør deres skjebne til ei enda tyngre bør for oss.

Kulturene fikk en alvorlig knekk med den såkalte hestelova av 1951.

Da ble dyrevernlova av 1935 endret. Det ble – ulovleg for umstreifarar, når dei flakkar ikring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varer med eller å føra med seg laushest. Strafferamma var 6 måneder eller bot. Det samme forbudet ble fremmet allerede i 1935, men et stortingsflertall avviste det den gangen.

Paragrafen ble opphevet så seint som i 1974. At det tok tid for myndighetene å besinne seg, er en ting. Langt verre er den bevisstløse begrunnelsen for å oppheve den. Der heter det at – slik livsførsle som føresegna har for augo, er elles ikkje vanleg lenger, så forbodet tener snaut noko føremål heretter.

Tater ankom bygda i bil så tidlig som i 1935. Da svingte to biler inn i Mosgruva, ett av deres fristeder her i bygda. Bilene var fullastet med tater.

Ikke lenge etter steg røyk opp fra bålet. Men ennå var hesten det vanligste framkomstmiddel for tater i noen år. Med forbudene mot å holde hest tok flere i bruk sykkel og håndkjerre. Deres rekkevidde ble dermed svært avgrenset. Oliver og hans familie ble tvunget til å være bofaste ei tid inntil de fikk kjøpt seg sykler. Det viste seg at Marie Lovine ikke mestret sykkelkunsten så godt, men Oliver fikk henne i balanse ved å montere to bakhjul.

De kom på vegen igjen.

Naziregimets og Stortingets hindringer for deres hestehold hadde langt videre konsekvenser for taterne enn bare problemer med å ta seg fram langs vegen. Deres levesett var sterkt knyttet til hestehold og hestehandel. De fikk vanskeligheter med å leve ut sin kultur. Mye av gleden med taterlivet ble borte med hesten.

At myndighetene på denne måten satte kjepper i hjulene for taterne føyer seg inn i en lang tradisjon. Tateren har lidd ei ublid skjebne i vårt samfunn gjennom mange århundrer. Med Christian den 5.'s Norske Lov av 1687 ble de helt rettsløse. Det var den samme lova som forsøkte å forby uautoriserte martner. Der står det svart på hvitt at – Tatere, som omløbe og besvige Folk med deris Bedrageri, Løgn, Tyveri og Trolddom skulle af Stædets .........

HESTEMAR TN

195

Øvrighed paagribes ..., og videre at de skal rømme riket eller de kan straffes på livet.

Ståtterkonger eller bygdevektere hadde jobben med blant annet å geleide tater ut av prestegjeldet. Og der, i neste gjeld var det også en vekter med samme oppdrag. De var jaget vilt og det synes i ettertid ikke rart at de forsvarte seg innimellom. Men de gikk nok i lengste laget, taterne som en gang ble ledsaget ut av vår bygd av bygdevekteren. Som så mange andre tatere behersket de jelking eller kastrering. De var ofte brukt som hestejelkere, fordi det var vanskelig å få fastboende til å gjøre slike drastiske inngrep i hestens indre liv. Det ble betraktet nesten som syndig.

Et sted i Skarsmoen overmannet de vekteren og bandt ham til et tre. Der utførte de håndverket sitt på ham.

FREMMEDE I EGET HJEMLAND Myndighetene var ikke alene om å trakassere taterne. Det var nok av dem, også blant folk flest, som ønsket å utfordre dem. Det ble oppfattet som mer legitimt gjennom den holdningen det offentlige la for dagen. I det skrevne ord kom stadige bekreftelser på at taterne skapte problemer. Enten det var i dagspressa eller i litteraturen.

I Kristian Paalsruds skildring fra Stavsmartn i 1880-årene i «Et bygdesentrum blir til», side 115, inngår selvfølgelig taterne. Han skriver at – taterne er i virksomhet over hele plassen. For de er markenskarer med liv og sjel, jukser i hestehandel og klokkebytte og har sølvholka slirekniver både til salgs og til bruk. Taterblodet har så lett for å koke over, og da sitter kniven løst i slira. Så det hender at taterne seg imellom ryker i slagsmål og blod flyter før marken er slutt.

Kristian spiller her bare det som var gjennomgangsmelodien tidligere.

Det ble skapt myter. I 1900 ble det rapportert i avisa at det var ankommet flere selskap med tater. Over 30 tatere med hester, vogner, kjerringer og unger satte hverandre stevne på Stavsmartn. Journalisten lot seg friste til å henge på en kommentar om at de allerede hadde drukket. Samlet du 30 gausdøler i samme skogkratt vil jeg tro at de også ville ha drukket en del. Det kan imidlertid antas at det ikke ville bli nevnt i avisa av den grunn.

Det var forventning til taterne i så måte. Slike stadige bekreftelser med små drypp av informasjon formet folks inntrykk av tateren.

At minoriteter kan fristes til aksjon overfor maktsamfunn er et tidløst fenomen. Som den sterkeste part i dette spillet hadde vi kontroll over hvilket omdømme de skulle ha, og dermed over hvordan de ble møtt. Det het seg at om ikke tateren fant noen andre å slåss med, kunne det like gjerne .........

196

HESTEMAR TN

bli et innbyrdes oppgjør, for slåss måtte de. De tror det, de som liker å tro slikt. Mange kilder viser til at de har et hissig temperament. Om det er riktig, trenger det ikke ha med genetisk arv å gjøre. Det er mer sannsynlig at det har med deres kulturarv å gjøre, med store påkjenninger fra storsamfunnet over lang tid.

Fra tid til annen ble det utløst små og større konflikter med fastboende ganske enkelt fordi de tilhørte et annet folk med annen atferd. De ble stadig utfordret og fikk derfor sjelden leve sitt liv i fred. Taterne legger selv ikke skjul på at det fantes enkelte av dem med tendens til å havne i problemer. Det er slike unntak som helst dukker opp i kildene og historiene. Her gjelder akkurat det samme mønsteret for tater som for fastboende. Det ble til overmål stilt strengere krav til disiplin av dem enn av oss andre. De måtte være mer katolske enn paven selv.

Mannfolkene festet hardt under martn. Det var ikke til å unngå at enkelte kom i klammeri. I 1896 ble en gammel tater ilagt bot på Stavsmartn.

Han mestret i fire år å manøvrere seg unna lovas lange arm helt til lensmannen på samme sted plutselig sto over ham. Han fikk valget mellom en tur til Gjøvik kretsfengsel eller å punge ut. Da ydmyk bønn om utsettelse ikke førte fram, kom pengene opp av lomma.

Taterne levde i stadig angst for møte med myndighetspersoner, som prest og lensmann. Dersom det oppsto konflikter med fastboende, var de ganske sikre på å bli tillagt skylda. De hadde ingen tillit til justisvesenet.

Norsk lov hadde ikke evne til å gi tater beskyttelse og rettigheter. For dem var det derfor helt uaktuelt å gå til anmeldelse av overgrep. Også etter interne oppgjør. Et veritabelt taterslagsmål fant sted på en av kaféene utenfor Stavsplassen i 1923. En av taterne ble alvorlig skadet. Både doktor og lensmann ble tilkalt. Men den skadde ga uttrykkelig beskjed om at han ikke ville ha tiltale reist mot gjerningsmannen. Oppgjøret ville han selv greie opp i ved en seinere anledning.

Mens andre martnesfolk frydet seg over å komme til Stavsmartn hvert år, var taternes fryd skrekkblandet. De frydet seg over å møte de andre familiene, men møtet med de fastboende kunne også ved denne anledningen være en blandet fornøyelse. Det var alltid noen som måtte vise sin maskulinitet ved å utfordre dem, men folk flest syntes å sette pris på deres tilstedeværelse. Taterne var populære gjester på martn. Deres besøk skapte en aura av positiv spenning og nysgjerrighet for dette fremmede. I ettertid ble det levert mange beretninger der martnesfolk ga uttrykk for at det var mer moro og skikkeligere martn tidligere. Ofte begrunnes det med at det da var mer tater til å sette farge på martneslivet. Arne Bruun uttalte for eksempel i 1971 at martn var noe annet i gamle dager med mange hundre hester, store taterfølger og dans nesten hver kveld ei hel uke. .........

HESTEMAR TN

197

Tater var et innslag på martn som skapte ei viss frykt blant dem som lot seg villede av historiene. De kunne være skremmende der de kom i store følger. Ikke fordi de var aggressive, men ganske enkelt fordi kulturen og levesettet var fremmed. Historiene om dem fikk vandre fritt og vokste ofte til dramatiske beretninger. Det ble ikke korrigert for at episoder også kunne inntreffe i fastboende miljø. At noen av dem innimellom kom i krangel med andre martnesbesøkende, kunne skyldes like mye begge parter.

De gjorde ingen fortred om de ble møtt med respekt og velvilje. De ønsket bare å få leve sitt liv i fred på sitt spesiell vis. Antall tater på Stavsmartn varierte fra år til år. Fra «velsignet få», som avisa skrev, til større antall. I 1911 passerte 9 «taterlass» Ringebu på veg til Stav, og trolig kom flere sørfra. Ett år på 1920-tallet hadde allerede et stort antall sigøynere slått seg ned i Taterhaugen, da taterne ankom til Stavsmartn. Det førte til at de dro forbi denne gangen. De to folk forsøkte å unngå hverandre.

Hestenes seletøy var ofte beslått med nysølv i rik utsmykning.

Taterne hadde forbud mot å bære våpen, men pisk eller «svepe» måtte de ha som kjøreredskap. Ei svepe var nærmest et standssymbol og kunne være kunstferdig utskåret og beslått med sølvholker. I den tynneste enden var det ispigg sammen med lærreima. Is måtte ofte skrapes vekk fra hestens høver. I den andre enden satt ei blykule. På den måten kunne ei svepe også fungere som slagvåpen. Det kunne være nødvendig å forsvare seg.

Mange reiste i romsdalskjerre, vossakjerre eller enda bedre, i hamar-gigg med regulerbart sete, om det ikke allerede var sledeføre. I kjerra var alt husgeråd pakket etter et praktisk og nøyaktig mønster. Noe av det i ei stor lærskreppe og annet i ei mindre kaffekiste. Primusen var alltid med selv om de foretrakk å tenne bål.

Taterhaugen var et skogbevokst høydedrag sørover fra Stavsplassen.

Den ble like etter andre verdenskrig planert ut til idrettsplass. Her slo taterne opp teltene sine under Stavsmartn, og derav oppsto navnet. I Taterhaugen var det liv med sang og dans. I fargeglade antrekk skapte de kontraster i menneskemylderet. Martn var stor fest, nesten en høytidelig anledning for taterne. Under Stavsmartn ble det feiret forlovelser og bryllup. Her møttes de fra alle kanter. Og de var kledd til fest.

Mannfolkene bar sine bredbremmede hatter og festlige halstørklær bundet sammen foran av en ring. Med klokkekjede i vesten og store lommebøker i skinn framsto de som flotte karer. Mannfolkene bar kniven på tatervis. De kaller den «kjuron» på taterspråk. Den ble ikke båret i belteslire, men i løsslire i lomma. Også kjuroner var kunsthåndverk, ofte beslått med sølv og dekorert.

Kvinnfolkene bar brede gull- og sølvringer på fingrene. Enkelte hadde fingrene fulle, med 8 stykker og mer. De store øreringene var ritu.........

198

HESTEMAR TN

Oliver-familien passerer Tretten like etter andre verdenskrig. I romsdalskjerra sitter Oliver og Maria med sønnen Johan bakpå. Foran sitter deres datterdatter Frida. (Foto: Kasper Martinusen.

Utlånt fra Frida og Johan Johansen.)

elle symbol på at de ikke lenger var jentunger. Livbeltene hadde store, flotte spenner i sølv eller andre metaller og var standssymbol. I klær i alle regnbuens farger var de like flotte som karene. Draktene ble båret med mye fargerikt tilbehør. Knivslirer, spenner og smykker var utført i reine, frodige mønstre.

Det gjorde inntrykk at mange av kvinnfolkene røykte pipe. Den vesle kniven de bar kalte de tobakkskniv. De karvet skråtobakk og snart sirklet den blå røyken omkring dem. Pipa skulle helst være ei Lillehammer-pipe med lokk. De bar «kjolesekk» på låret under ytterkjolen. En firkantet tøypose knyttet med snor rundt livet. Her ble deres verdier oppbevart sammen med pipe og tobakk. For oss som røyker er jo det også verdisaker.

Ungdommer i taterfamiliene var omsvermet av de fastboende. De var staselige og eksotiske med sin mørkere hudfarge, sort hår og sorte øyne.

Taterfamiliene var hyppige innslag i bygda, på Stavsmartn som ellers i året, men i dag er de mer usynlige. Om høsten hendte det at de krøp inn i Gausdalsstallene eller tok inn i låver og uthus på gardene. Mosgruva var like inntil hovedvegen, lun og godt egnet som teltplass og godt skjermet.

De kunne også slå seg ned i traséen etter den gamle Kongevegen der Samfunnshuset kom opp i 1960. .........

HESTEMAR TN

199

På Stavsmartn var det oftest mannfolk som var i arbeid. Kvinnfolkene stilte i finstasen, og deltok i mindre grad da, enn på reiser ellers i året. De kunne tuskhandle litt blonder og mellomverk, eller de kunne spå folk. De taterkvinnene som praktiserte spådomskunsten kalte seg selv «påvargaja» på taterspråk. De kunne spå både i kaffekopp, i kort og i hånda. Det var viktig å passe på at mannfolk måtte spås i venstrehånda og kvinnfolk i høyrehånda. De så både gode og onde varsler, men holdt som regel de onde for seg selv. Kundene måtte jo være fornøyd når de forlot dem. Spådomskunsten var likevel mest utbredt blant sigøynerne.

Taterne var i sving med å selge og kjøpe eller å bytte. Først og fremst med hest. Noen flikket kjeler og solgte. Eller de handlet kniver og klokker.

De kunne ha vesker, jakkefôr og lommer fulle av klokker i alle varianter, men bare i de beste kvaliteter, ifølge egne vurderinger. Det var engelske gullur, bestemorklokker og klokker i 18 karat gull. Noen var kunstnere og håndverkere ved sida av å handle. Enten de var spillemenn, hestetemmere, gullsmeder, møbelsnekkere, blikkenslagere eller knivsmeder kunne de drive sitt håndverk til kunstneriske høyder.

Taterne har ført mye salgshest til Stavsmartn i årenes løp, og handlet villig. Hestehandel var en utbredt profesjon i miljøet og en viktig del av livsgrunnlaget. Deres evner som handelsmenn var like godt utviklet som deres evner som håndverkere. Hestenes kvalitet kunne variere her som hos andre. De utviklet en argumentasjon gjennom en handel som felte mange. Det faktum at de klarte seg gjennom strabasene også økonomisk, tilsier at de oftere gikk ut med fortjeneste enn med tap, enten det gjaldt klokker, kniver eller hester. På direkte spørsmål var de sjelden villige til å innrømme det. Mange tatere var eksperter i å handtere hest. De kunne temme ustyrlige hester som var oppgitt av andre. At de også hadde sine triks, hørte bransja til. Det fortelles at enkelte kunne bore hestens tenner for å forvirre kjøper om hestens alder.

Det er viktig å skille mellom taterens grad av ærlighet i og utenfor handel. I store deler av kulturen ble ikke svindel tolerert, men å lykkes i en god handel er noe helt annet. Da blir suksessen avhengig av at du er dyktig handelsmann. Her er det rom for knep, kløkt og list. Taterne hadde utviklet dette til et høyt prestasjonsnivå. Men andre hestekarer mestret også kunsten og var i stand til å spille dem et puss. De kunne garantere hestens alder til 8 år, men sa dermed ingenting om når den hadde oppnådd alderen.

.........

200

HESTEMAR TN

.........................................................................

Ei historie gjenfortalt etter Hans Hagen er slik: Det var sagt om ein som selde ein hest åt ein tå desse romani-folket. Hesten var sta, som vi si. Han stoppa opp, altså, og fløtte se itte. Han gjekk som regel, men plutselig kunne'n stoppe opp. Detta skjedde alt burti Skarsmoa, da tater-følgjet som vi keildte røm deinn gongen, reiste att. Når hesten stoppa, så begynte'n å trekke attende, bakover altså. Da ringte tatern bortpå Stavsplassen og fekk tak ti denna hestkaren, selgern.

– Denna hesten e kjøpte tå're hadde'ru itte fortalt åssen'n va, for han stoppe opp og e heilt sta, og samtidigt så e re at'n by'ne å gå bakvendt. Så e veit itte hå e ska' gjera ved detta der, sa'n tatern.

– Det ha'n eilder gjort åt me, sa selgern, men det e berre ein ting å gjera ve detta der: – Du får snu'n i skjækom. .........................................................................

Selveste Stor-Johan var ekspert på å flette flatbrødkorger av tæger. Han gravde selv etter tæger. For ei korg kunne han oppnå 1 krone og 50 øre. Det er et tankekors at de samme korgene i dag er verdt tusener. Han laget også kniver og solgte. Men som for de andre var det hestehandel som var selve levebrødet. Han kunne føre 10-12 hester til martn. Aller helst ble hestene frambydd på Stavsmartn. Ofte kunne det være god fortjeneste i å tuskhandle. En gang byttet han til seg hest for en sølvkniv og 65 kroner. Til og med Stor-Johan kom opp i slagsmål på Stavsmartn en gang. Det var et oppgjør mellom tatere. Det gikk hett for seg, og langvedskier var i bruk som slagvåpen.

Taterkulturen var basert på en livsstil tilpasset deres yrkesutøvelse, som innebar at de måtte være på reisefot. Det er gjennom tida blitt lagt vekt på at taterne hadde «avvikende» livsstil. Men de var egentlig ikke annet enn sesongarbeidere på linje med de mange «norske» døler som holdt til i Østerdalen med tømmerhogst i vintersesongen. Forskjellen må ligge i at de sistnevnte reiste alene, og at mange hadde drukket opp fortjenesten da de kom tilbake over fjellet om våren. Enkelte brakte ingenting med til kjerring og unger. Taterne hadde familien med seg på sine reiser, og utviste total omsorg.

Det er lett å forstå at taterlivet var vanskelig å leve i stadig kamp for å skaffe familien mat og hestene fôr. Det er like lett å forstå at det også var fine opplevelser. Med et fellesskap mye tettere enn det andre boformer gir, og nærhet til elementene på godt og vondt. Om de hadde det aldri så fint der og da, kunne de imidlertid aldri slippe helt tak i bekymringer og trusler. De sov aldri samtidig alle. Trusler kom fra så mange hold. .........

HESTEMAR TN

201

Tilværelsen gjorde det både praktisk og trygt å opptre i storfamiliegrupper.

Taterne var reisende. På sett og vis ikke annet enn handelsreisende. Deres livsstil påførte dem selv både positive og negative effekter, men det bofaste samfunnet fokuserte mest på de negative. De beholdt tett kontakt med ungene og familien forøvrig på beundringsverdig vis i forhold til den norske handelsreisende. Problemet oppsto mer i forhold til skolegang, men det er et relativt nytt fenomen også i det bofaste samfunnet.

Det som ikke så lett blir referert i kildene er nytteverdien av at taterne streifet innom bygda. De hadde varer å tilby som folk trengte. De var omførselshandlende, og all omførselshandel var å betrakte som lettelser i dette bondesamfunnet med besværlig transport. I dag har vi innsikt nok til å kunne innse at dette også er en kultur som trenger beskyttelse, men noen innså det også tidligere. Flere steder langs vegen var de velkomne til å ta losji. De fant seg ofte vel til rette i et uthus, og om de ble behandlet med respekt kom det aldri til uoverenskomster.

Taterne hadde det med å velsigne dem som åpnet opp for dem. Slike ritualer gjorde inntrykk. Om du avviste dem ble du overøst med besvergelser og forbannelser som gjorde minst like sterkt inntrykk. Det kunne være en skremmende opplevelse.

Med vennligsinnet mottakelse framsto tateren som veldig høflig og takknemlig. Om de fikk komme i hus for å vaske de minste ungene, eller bare for å få varme i kroppen, var det overveldende takksigelser å hente.

Mange fastboende var vennligsinnet og det kunne bli utviklet vennskapsbånd.

Historier med negativt innhold lever best på folkemunne, enten de rammer tater eller andre. Derfor må vi i dag vite bedre, og også vie de positive den nødvendige oppmerksomhet. .........................................................................

Ei historie om Tater-Petter og kona Maria er verdt å gjengi.

De var fastboende på Nord-Tretten i mange år og reiste bare sommerstid. Petter handlet hest på Stavsmartn, men kunne i farten ikke finne Maria.

Det var hun som hadde pengene. Han fikk låne 800 kroner av Ouden Wasrud.

Det var mye penger den gangen, men Ouden bladde dem opp og handelen ble oppgjort. Det manglet ikke på advarsler, men han lot seg ikke affisere av slikt.

Ikke lenge etter kom Maria til rette, og Ouden fikk pengene tilbake. .........................................................................

.........

202

HESTEMAR TN

Taterne var et naturfolk som levde tett på og i elementene. De lærte seg å lese naturen, og naturen ga dem tegn tilbake som ledesnorer og forklaringer. Dette har kirka og vi andre bortforklart med «overtro». Dermed ble de farlige. De ble straffet hardt for det.

Taterspråket romano er både verbalt og et kroppsspråk. De hadde signaler overlevert fra generasjon til generasjon som alle tatere var fortrolige med, men som for andre kunne være umerkelige, og i alle fall uforståelige. Det samme gjaldt gloser som gjorde samtaler mellom tatere ubegripelige for fastboende. I dag er det ikke så lett for andre å identifisere tater, men de kan selv enkelt identifisere hverandre. Det kan dreie seg om umerkelige signaler. Latteren, språkføringa eller ganglaget. Men mest måten å té seg på.

Tateren er like vanskelig å forholde seg til som gruppe som om nordmenn skulle karakteriseres. Det var gode og dårlige element i kulturen og ulikheter i redelighet fra familie til familie. Skulle de vinne respekt blant nordmenn, ble det stilt strengere krav til disiplin i taterfamilier enn blant fastboende. Å tigge ble også i egne rekker betraktet som forbudt og forkastelig. Derfor sørget tateren alltid for å ha noe å selge, om det var broderier, klokker eller kjøkkenredskaper. .........................................................................

Denne solskinnshistoria må vi også tilkjenne kulturen.

Ei jente i Olivers familie forteller at det alltid ble lagt vekt på å opptre korrekt. Det lå i oppdragelsen de fikk i oppveksten. Hun husker godt at det gjorde inntrykk da hun fikk den første 500-kronerseddelen i fingrene. Og den var stor, særlig for ei ungjente den gangen. Det var finnerlønn.

Hennes familie hadde teltplass på Ingridskogen etter Stavsmartn.

Hestehandler Bjørlien hadde solgt ei hel vogn med hest på martn, og hadde tjukk lommebok på vegen hjemover. Han tok en rast hos dem. Jenta fant lommeboka da hun sparket opp høyet for hesten om morgenen. De reiste til Follebu, der de traff Bjørlien. De ville ikke dra videre før han hadde talt opp beløpet i lommeboka. Dermed fikk jenta seddelen som takk fra en fornøyd eier. .........................................................................

Taterne måtte svelge mange nederlag og fornedrelser for å kunne forsørge familien og leve ut sin kultur. Ytre sett var tradisjonen en typisk mannskultur. Den satte strenge krav til mannfolkene. Samtidig ble det opp til de sterke kvinnfolkene å legge band på sine mannfolk i de mest utfordrende situasjoner. Selv tilkjenner de kvinnfolkene all ære for at det så ofte gikk bra.

.........

HESTEMAR TN

203

HVA NÅ?

Skjellsord knyttet til tater er i dag gått ut av bruk. Det sier også en del om at tida er inne for forsoning. Nye generasjoner har ikke noe forhold til alle de urimelige historier som sirkulerte. De kan danne seg et mer nøkternt inntrykk av deres kultur. At profilerte tatere i seinere tid har stått fram, og fått positiv mediaomtale, bidrar ytterligere.

På Tretten ble det konstruert et taterfølge som historisk tablå. Det opptrådte ved sjeldne anledninger, blant annet under Stavsmartn i 1997.

Opptrinnet ble utført med stor innlevelse og på respektfullt vis. I ettertid kom det reaksjoner fra enkelte som oppfattet det som hån. Det var en vond opplevelse for dem som deltok, for det var slett ikke slik ment. Men det var like vondt for dem som følte seg tråkket på. Med den historia taterne har bak seg har de mange ømme punkter. Og det er fort gjort å komme i skade for å treffe dem. Det ble heldigvis oppnådd forsoning.

Tida bør være inne til å presentere taterkulturens historie på linje med øvrig norsk historie. Det vil kunne bringe taterkulturen ett skritt videre ved at det belyses hvilket sentralt element de sto for i martnestradisjonen. Stavsmartn trenger så sårt alle sine historiske røtter, midt oppe i all moderniseringa. Det er hyggelig å registrere at tater fortsatt oppsøker Stavsmartn og at de også deltar i andre arrangement i bygda. seinest under hoppeutstillinga på Stav våren 2001 stakk bygdas egne av med topp premiering. Mange av dem har tatt opp igjen hesteholdet. De viderefører dermed en sterk tradisjon. En tradisjon som nesten ble knust.

Den beste måten å bevare kulturer på, er å la dem leve. Taterkulturen selv er best tjent med at vi ikke gjemmer og glemmer den, men fremmer kunnskap om den. Derfor skal vi i dag ikke være redde for å benytte begrepet tater. Det skal ikke lenger ligge noe nedsettende i det. Begrepet det reisende folk blir så upresist i dagens samfunn der vi alle reiser mye.

En av de mest brukte teltplasser var ei slette i furuskogen ved Tretten stasjon. Den ga opphav til navnet Tatergata som vår lokalforvaltning i seinere tid har valgt å kalle Lågenvegen. Tida er inne nå til å la gatestumpen få igjen sitt egentlige navn. Det navnet som har historie å berette.

Lågenvegen kan hvilken som helst veg i Gudbrandsdalen og Numedalen hete. Navnet forteller oss ingenting. Dessuten kunne det være en gest fra lokalsamfunnet overfor ei minoritet som også her led unødig urett gjennom lang tid. Vi må ikke bidra ytterligere til å knekke deres minner og drøm om verdighet. Det er å gjøre taterne enda mer urett.

I dette perspektivet er det tankevekkende å merke seg at tater ofte hadde praktfulle, kunstige blomster å selge på dørene til folk og langs vegen. De var laget av kreppapir og ståltråd. Har vi noen gang bydd dem blomster? .........

204

HESTEMAR TN

Annen handel

.................................................................................

S

STAVSMARTN. VARER. NOE VAR

Å LANGT HAR DET MEST DREID SEG OM HESTEHANDELEN PÅ

DET

BLE HANDLET MED ET BREDT SPEKTER OGSÅ AV ANDRE

KNYTTET TIL HEST MENS ANNEN OMSETNING FANT STED SOM FØLGE AV AT ET STORT PUBLIKUM VAR SAMLET PÅ

STAV

DISSE DAGENE ELLER UKENE.

ALT

FRA

SKURTRESKERE OG TRELAST TIL LYKKEPOSER OG SUKKERTØY.

SELV OM HESTEN VAR DEN SENTRALE VARE, VAR ALT DET ANDRE LANGT FRA UVESENTLIG. DETTE GJALDT, ENTEN DET VAR FOR Å SIKRE VAREOMSETNINGEN I DISTRIKTET, ELLER DET VAR FOR Å SIKRE GOD FESTSTEMNING OMKRING HESTEHANDELEN. ANNEN HANDEL TRAKK DESSUTEN ANDRE AKTØRER OG ET BREDERE PUBLIKUM TIL

STAVSMARTN. EI

EFFEKT SOM BLE STERKERE OG STERKERE INNTIL DEN I SEI-

NERE TID BLE DEN SENTRALE.

TRELASTBØRSEN Hesten som trekkraft i skogbruket er et kapittel for seg. En stor andel av hestene som ble omsatt på Stavsmartn ble satt inn i tømmertransport.

Enten på mindre, kombinerte jord- og skogeiendommer eller på store skogeiendommer i skogbygdene på Østlandet eller på svensk side, mest i Dalarna og Jämtland. På svensk side var det mange som foretrakk stor, tung hest. Dølahesten hadde her et fortrinn framfor fjordingen.

Tømmerprisene hadde direkte innvirkning på markedet i Stallringen på Stav. Mer direkte enn på andre martner fordi den gikk av stabelen ved oppstartinga av driftssesongen om høsten. På Stavsplassen var det utislagsplass for tømmer i Lågen. Kontrakt om dette ble tinglyst i 1957 og avlyst i 1970. Men det har ingenting med Stavsmartn å gjøre. «Trelastbørsen» på Hotel Losnaos har derimot mye med Stavsmartn å gjøre.

Trelasthandel var langtfra noe nytt. I lang tid hadde slik handel foregått under martn andre steder, kanskje også på Stavsmartn. Da en bondeaksjon i Elverum i 1869 forsøkte å stanse Grunnsetmartn, begrunnet de det med at hesteomsetningen hadde gått over til Stavsmartn og Kristianiamartn. Det var derfor nesten slutt på trelasthandelen der. Det som var igjen var fyll og bråk, hevdet de. Grunnsetmartn opphørte som autorisert martn i 1900.

Tømmerhandlere fra kjøpstedene og byene oppsøkte skogeierne og HANDEL

.........

ANNEN

205

forhandlet om pris og leveranser. Helst de store skogeierne. Da ble det rasjonell drift og leveranse av det. Første gangen det i kildene henvises til fenomenet på Stav er ikke før 1910. Tømmerhandlere skrev seg imidlertid inn i gjesteboka til Hotel Stavs Markedsplads under Stavsmartn allerede i 1905. I 1910 gjorde trelasthandler Laumb fra Kristiania det samme. Også i denne omsetningen opererte oppkjøpere.

Gjesteboka indikerer at det heller ikke på Stavsmartn var et nytt fenomen i 1910. Men prisforhandlingene var blitt mer organisert på den tid.

I 1910 solgte Tretten Fellessalg 2.000-4.000 tylfter slip til Bønsdalen for 19 kroner for 12 alen 7 tommers toppmål. Eller om midtmål ble valgt, 33,5 øre pr kubikkfot for 1.klasse. Et parti bjelk på 150-300 tylfter ble solgt til S. Wiese A/S i Fredrikstad for 44 kroner for 12 alen 9 tommer. Ringebu og Gausdal Fellessalg solgte også tømmer på Stavsmartn dette året.

Tradisjonelt hadde gardbrukere tilegnet seg sterke evner til å bestyre seg selv og sitt helt uavhengig av andre. Utviklinga mot slutten av 1800-tallet skapte usikkerhet i denne trygge og egenrådige strukturen.

Tømmerindustrien ble store og sterke parter ved forhandlinger om pris.

Skogeierne ble hver for seg for veike. Smått om senn førte dette bøndene sammen i tømmersalgslag og såkalte fellessalg. De opererte under skoglagene, men med eget styre som gikk i forhandlinger på medlemmenes vegne.

Landbrukssamvirke var noe ganske nytt. I starten valgte mange å stå uorganisert. Men deres tradisjonelle suverenitet vaklet. Også de oppdaget styrken i å stå samlet, og gikk med etterhvert. Da Mjøsdistrikternes Skogeierforening dukket opp i 1909 som sammenslutning av fellessalgene, var Tretten Fellessalg allerede på plass. De var organisert i 1907. De lokale fellessalg kunne ikke konkurrere med de store kjøpere i å gi skogeierne forskudd på tømmeroppgjør. Til tross for dette økte deres tilslutning. De var kommet for å bli.

Sammenhengen mellom Stavsmartn og tømmeromsetningen var ikke tilfeldig. Det var praktisk å oppsøke folk mens de likevel var samlet i annet ærend. Dessuten gikk martn på Stav fra 1894 av stabelen ved oppstartinga av tømmersesongen. Det ble dermed klar sammenheng mellom hesteomsetningen og tømmerprisene. Med gode priser på tømmer ble det større avvirkning i skogen og dermed større behov for hest til skogsarbeid.

Tømmeret ble solgt på rot før avvirkning. Derfor var det praktisk å få prisen mens hestene fortsatt sto i spilltauene på Stav. Nyheter fra forhandlingene på «trelastbørsen» i Hotel Losnaos nådde Stavsplassen raskt. Og det gjaldt å komme raskt til skogs om tømmerprisene ble gode.

Forhandlingene foregikk på Losnaos. Det kan ha flere årsaker, men det var der mange av agentene og trelasthandlerne bodde. Dessuten var .........

206

ANNEN

HANDEL

Hotel Losnaos omkring 1900. Bygdas skysstasjon fra 1898 til 1923, da skyssordningen opphørte.

(Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.)

agentene av slik kaliber og deres bakmenn hadde såpass ressurser, at de både burde og kunne bo skikkelig. Losnaos var da et relativt nytt hotell.

Hotellet i Fonstadbygningen var også det, men her var det neppe nødvendig ro å få. Dessuten ingen ledige salonger til møter og prisforhandlinger.

Representanter for de ulike treforedlingsbedriftene var installert rundt omkring i Losnaosbygningen. Forhandlinger pågikk hele dagene.

Trolig ble det også her avgjort handler med kjøpskål. Flere ganger refereres det til at hesteoppkjøpere og andre martneskarer også installerte seg på Hotel Losnaos. Om de bodde der samtidig med tømmeroppkjøperne, ville ikke det by på problemer. De holdt allikevel til i Stallringen på Stav.

Trelastomsetningen på Stavsmartn ble redusert noe fram til 1913, men Toten Cellulosefabrik var blant de som gjorde handler. I 1914 hersket stor usikkerhet og forvirring på Losnaos omkring handelsblokkaden i Nordsjøen. Første verdenskrig var under oppseiling. Det ble avgjort småhandler onsdag og torsdag. Til lave priser onsdagen. Men da agenten for The Kellner Partington telegrafisk fikk beskjed torsdag om å holde fjorårsprisene, tok handelen seg opp.

I 1915 var det møtt fram nesten flere oppkjøpere enn det antall tylfter som ble solgt, bemerket en av aktørene. Tømmerprisene var denne høsten meget stive, og de var stadig stigende. Derfor var det blinket ganske mye tømmer. Både selgere og kjøpere klaget over mangel på arbeidshjelp, både hoggere og kjørere. Behovet for nøytralitetsvakt la beslag på mange skogsarbeidere. På Losnaos gikk likevel tømmerhandelen livlig de siste dagene.

HANDEL

.........

ANNEN

207

Ikke bare fellessalgene, men også private solgte tømmer til meget gode priser. Prisene ble de høyest oppnådde hittil dette år. Av oppkjøpere nevnes i 1915 representanter for Moelvens Cellulosefabrik, Toten Cellulosefabrik, Union & Co, Borregaard og Bønsdalen. Dessuten Linholdt fra Løiten, Thorsgaard og Viik. Fellessalgene både i Tretten, Øyer, Ringebu, Østre og Vestre Gausdal var på plass.

Under Stavsmartn i 1916 økte dramatikken. Oppkjøperne sto steilt på sine bud og tømmersalget gikk tregt. Trelasthandler Moum kjøpte et par småpartier for Jakobsen i Fredrikstad, men det var det hele. Om ikke prisene ble høyere ville dette føre til redusert avvirkning denne vinteren. Både oppkjøperne og representantene for fellessalgene reiste hjem fra martn med uforrettet sak. Det ble spådd kamp på kniven framover, om skogeierne følte seg sterke nok til å ta opp kampen mot den såkalte «celluloseringen».

Resultatet av forhandlingene på Losnaos kunne leses ut av stemningen i Stallringen på Stav. Det var flau stemning også der. Dårlig vær forsterket mismotet. Oppkjøperne kjøpte færre hester enn vanlig.

I 1917 måtte «trelastbørsen» foregå på annen måte og annet sted, uten at det er kjent hvor. Omsetningen var likevel livlig. Hotel Losnaos var nå opptatt med å gi husrom og rehabilitering for russiske krigsinvalider.

Fra 1920 til 1921 falt tømmerprisene dramatisk, og nedgangen fortsatte. I 1933 var den bare omkring 25 prosent av 1920-nivå. Dette preget også den før så livlige børsen på Losnaos. I 1923 ble det trolig ikke avsluttet en eneste tømmerhandel under Stavsmartn. Fabrikkene syntes å ha dekket sine behov og de frambudte tømmerpartier ellers i markedet fant ikke kjøpere. Det samme trekket fant vi i 1925 da Øyer og Ringebu Fellessalg solgte for bare 20 kroner, noe som skapte forundring hos de andre. De to sørget imidlertid for at det ble avvirkning om vinteren.

Nå ble forhandlinger om tømmerpris etterhvert overtatt av større sammenslutninger av skogeiere. Stavsmartn ble ikke lenger arena for slik omsetning.

Bygdeungdomslaget la sine skogbrukstevlinger til Stav under martn fra omkring 1987. Det kan med mye godvilje betraktes som oppfølger av trelastbørsen som forlot arenaen omkring 60 år tidligere. Her har ungdom fra hele Sør-Norge deltatt for å vise sine ferdigheter med motorsag. Det tevles i sikkerhet, presisjon og hurtighet i fem ulike øvelser. Presisjonsfelling, sverdsnuing og kjedebytting, kapping mot planke, over- og underkapping og kvisting. Noen av øvelsene foregår på Stavsplassen under martn mens andre foregår i skogsterreng ellers i bygda.

Som kuriositet og som uttrykk for hvordan vi i 1990-årene har fjernet oss fra hestens glanstid også i skogbruket, ble tømmerkjøring med hest demonstrert på Stavsmartn. .........

208

ANNEN

HANDEL

Mekaniseringa har ført til enorme endringer når vi ser bakover i tid. Enda større ville endringene fortont seg, om de før hadde vært i stand til å se framover i tid. De kunne det like lite som vi kan det. (Foto: Hilde M. Strangstadstuen.)

LANDBRUKSMASKINER Det har alltid vært landbruksavdeling på Stavsmartn. Faktisk i relativt større format tidligere enn i seinere år. Etterhvert kom også landbruksmaskiner inn på arenaen. Lenge var det maskiner som var avhengig av hesten som trekkraft. Det var et samspill mellom det som foregikk i maskinavdelinga og i Stallringen.

Samspillet tok slutt først da traktoren ble del av maskinavdelinga. Etterhvert skulle hesten mer og mer bli fritidshest og kunne like gjerne vært plassert i underholdningsavdelinga.

Mekanisering av landbruket har foregått til alle tider helt fra jordbrukeren sluttet å grave i jorda med bare nevene. Likevel benyttes betegnelsen på den epoka som startet med de første maskiner og hesteredskaper. Det skjedde en omfattende overgang fra menneskelig muskelkraft til hestekraft og maskinkraft. Antallet hest økte raskt helt fram til første verdenskrig, men overgangen startet mange tiår tidligere. Tilgangen på arbeidstakere som søkte til jordbruket sank betraktelig. Det var en følge av innflytting til byer der industrien krevde dem, og utflytting til Amerika der mulighetene var så mye bedre. På samme tid sank jordbrukets etterspørsel etter mannsarbeidskraft. Det var et resultat av mekaniseringa som overlot mer og mer arbeid til hesten. Vi ser ei tovegs effekt som kan betraktes både som problemskaping og problemløsning.

Fra Hamar og Lillehammer kom ei mengde hestekjøretøy til Stavsmartn allerede langt nede på 1800-tallet, og omsetningen var god.

Seletøy, sleder, kjerrer og karjoler har vært omsatt på Stavsmartn hele tida.

Hesteredskap til å utføre annet arbeid enn rein transport kom seinere i hanHANDEL

.........

ANNEN

209

del på martn. Mesna Brug var på plass i 1879, kanskje før, med maskiner og landbruksredskap. I 1900 med prøver av treske- og hakkelsmaskiner.

Bedrifta var omsvermet av store, interesserte skarer hele tida. I 1881 presenterte Mesna Brug seg som en – Fabrik for Tilvirkning af Slaa- & Meiemaskiner, Tærskemaskiner, Hestevandringer, Kornrensemaskiner og Hakkelsemaskiner.

Søkken mellom martnesplassen og idrettsplassen var arena for landbruksmaskiner i årevis. I 1970 var denne omsetningen trukket inn i Stallringen, noe som må betraktes som mer enn symbolsk. For det første hadde hesten tidligere opptatt all plass her inne, og mere til. Og for det andre sier det noe om at maskinavdelinga ikke var så omfattende på dette tidspunkt. Da Fjøsvollen ble tatt i bruk som martnesplass fikk maskinavdelinga romslig plass der.

I ei annonse i Gudbrandsdølen i 1965 kan vi lese følgende: – En fjordingshest, 7 år, 10 kvart 1 tomme, god brukshest, kjørt med all slags redskap, til salgs grunnet traktor er kjøpt. Dette illustrerer hva som skjedde. Som ledd i Marshallhjelpa ble det fra 1948 pumpet gråtasser inn på det norske markedet for å stimulere næringslivet etter krigen. Da traktoren kom på frilista over importvarer 1. februar 1951 fikk traktorsalget et stort oppsving. Han som annonserte fra Heidal i 1965 var blant de siste som erstattet havrehesten med jernhest.

Hesten falt ut av rolla som arbeidskamerat i jord- og skogbruket. Det hang ene og alene sammen med at traktoren overtok rolla. På samme måte som denne brølende jernhesten inntok næringa, inntok den også Stavsmartn. Den fikk ikke fullt ut rolla som kamerat, men noe av det samme lidenskapelige forholdet ble videreført. Nå var det ikke muskulatur og lydighet som ble kyndig vurdert, men trekkraft og kjøreegenskaper. Det går jo i bunn og grunn ut på det samme.

Hesten kunne i det lange løp ikke konkurrere i arbeidskapasitet og utholdenhet. I overgangen var det likevel mer enn en som ønsket han ikke hadde solgt hesten, når han kjørte seg fast eller fikk motortrøbbel. Til tross for at hesten raskt tapte terreng finnes det fortsatt gardbrukere som sverger til hesten, særlig i skogbruket.

Landbruksmaskiner har gjennom lang tid vært falbydd til martnespris på Stavsmartn, men omsetningen har aldri vært stor. Du får ikke representanter for slike firma til å innrømme det helt ut, men for dem dreier det seg i større grad om rett og slett å være representert. Salg av driftsmidler i landbruket dreier seg i første omgang om å opprette kontakt med kjøper.

Dernest å pleie denne kontakta. Derfor er de også på Stav med et noe redusert utvalg.

Mang en maskinhandel er blitt avsluttet også under Stavsmartn, til .........

210

ANNEN

HANDEL

Moksadalens Maskinlag setter mekaniseringa i perspektiv. Halvor Strangstad til venstre og Ola Hjelmstadstuen står bak tiltaket, og står også bak her. Foran fra venstre Mari Botterud, Tor Ledum og Olav Johannes Brubakken. Om det ble handel skal være usagt. (Foto: Hilde M. Strangstadstuen.)

martnespris. Martnesprisen holdt seg ofte til langt ut på vinteren. Men det er knapt verdt å nevne. Det blir jo likevel martnestilbud av det der og da.

Ottamartn har de siste tiår hatt den ledende posisjon på landbruksredskap i denne regionen. Bønder også fra Sørdalen valfarter dit i oktober, og slipper dermed å fryse så mye som de gjør på Stav i november. Ledende firma stiller ut et bredere utvalg der. Ottamartn forsøkte i sin tid å tilrive seg en del av hesteomsetningen, men det lyktes de ikke med. Innenfor spekteret med landbruksmaskiner hadde de suksess.

Trolig kan «Moksadalens Maskinlag» og deres stand på Stavsmartn i seinere år være en av ledetrådene i den videreutvikling av Stavsmartn vi står midt oppe i. De stiller ut gammel, velbrukt heste- og traktorredskap konsentrert om ulike onner. Kyndig mannskap instruerer. De kan til og med friste med svært konkurransedyktige priser. Et artig innslag som egentlig er mye mer enn artig. Flere generasjoner er i dag helt fremmede for den viktige epoka med hesten som arbeidskamerat. Det ærverdige maskinlaget spiller for anledningen på strenger som det blir fin musikk av, innimellom alt det dagsaktuelle og tidsriktige. Hvorfor vente med å framvise vår nære historie til den er så glemt at det må konservatorer til for å leite fram og formidle kunnskapen. Nettopp dette kan like mye gjelde andre martnesinnslag som i dag er en saga blott.

HANDEL

.........

ANNEN

211

.........................................................................

Et lite apropos: Det var lenge siden hesten var et vanlig skue i bygda. Likevel kom det denne dagen en gammel kar kjørende med en staselig hingst og vogn. Han stoppet utenfor samvirkelaget. Ei småjente ble stående som fjetret og se på dyret. Hun sto der fortsatt da karen kom ut igjen fra butikken og skrevet opp i vogna.

– Du, sa jenta, nå kan du ikke kjøre!

– Jo da, sa karen, det går nok bra det.

– Nei, nei, du må ikke, sa jenta.

– Hvorfor i all verden kan jeg ikke det?

– Nei, for all bensinen rant ut. .........................................................................

VA R E H A N D E L E N Samfunnet endret seg innenfor de to århundrer vi her opererer.

Tidvis dramatisk. Både næringsliv, samferdsel, bosetting og sosiale mønstre ble endret stadig raskere og mer dyptgripende. Alt ble endret til det ugjenkjennelige om vi ser perioden under ett. I hvilken grad dette slo innover Stavsmartn lar seg bare delvis måle. Varehandelen økte generelt i omfang, og vi gjør lurt i å gå ut fra at den også gjorde det under martn. Da holder vi vel og merke hesten som handelsvare utenfor. Antall salgsutstillere på Stavsmartn finnes det oppgave over bare de siste 20 år, og de er ikke alltid sikre. Over 60 ble i 1980 betegnet som rekord i Olav Fonstads tid. Seinere ble antallet liggende mellom 60 og 100.

Det var ikke før 1800-tallet at det så smått begynte å sirkulere penger blant folk flest, selv om det lenge var i svært beskjedne mengder.

Opplysninger om vareutvalget på Stavsmartn er lenge for tilfeldige til å gi et klart og entydig bilde. Ei skisse kan lages. Vi får etterhvert vite noe mer.

Håndverkere, skreppekremmere og frihandlere hadde ført varer til Stavsmartn fra starten av. Til stor glede for folk som allerede hadde et visst, men beskjedent behov for varekjøp.

Det finnes derimot ingen sikker informasjon om hva det var, utover at også en del fé, særlig storfé, ble omsatt. I 1845 var féhandelen sidestilt med hestehandelen på Stavsmartn i omtaler som – Fæhandlernes og Hesteprangernes store Dag, men féhandelen kom ikke permanent til å bli på langt nær så omfattende som hestehandelen på Stav. .........

212

ANNEN

HANDEL

Andre martner kunne by på et stort vareutvalg også omkring 1800. I de fleste sammenhenger omtales Stavsmartn som spesialisert hestemartn. Det innebærer nok at andelen hest i forhold til annen omsetning var større her enn på de andre. For varetilvirkere og deres omførselshandlere måtte det være viktig å være tilstede på Stavsmartn med et såpass stort kundepotensiale. Dessuten ble det i kontrakta av 1858 gitt grønt lys for vareomsetning som på martner ellers. Det er grunn til å tro at det ble gjort som stadfestelse av situasjonen slik den hadde vært også på Stavsmartn.

Som godtgjørelse for avståelse av grunn til martnesplass fikk Stav utsalgsrett til alle lovlige varer som på andre martner i alminnelighet.

Deriblant drikkevarer. Stav fikk også rett til avgift fra de utsalgsbuer som måtte bli oppført på plassen og rett til å innkassere avgift fra dem som måtte drive handel uten bu eller utsalgssted.

Det var imidlertid ett viktig unntak. Stav kunne ikke kreve avgift for omsetning av hest. Garden fikk derimot enerett til å samle og benytte all gjødsel som måtte falle på martnesplassen. Det blir å betrakte som kuriositet i dag, men ikke den gang. Da brannforsikring ble tegnet på Stav i 1868, forteller taksta at det på sørsida av Restaurasjonen var reist tre permanente utsalgsbuer. Mye salg foregikk fra sleder, kjerrer og telt.

I amtmannens femårsberetning fra 1855 kan vi lese at den åpne handel med grove varer bare ble drevet av noen få i regionen. Den ulovlige handel var derimot omfattende. Den ble drevet både av distriktets egne og fremmede, omvandrende skreppekremmere. Det ble klaget over at uvesenet ikke lot seg stanse av det svake landpolitiet så lenge folk flest var vennlig stemt overfor dem og tok dem i losji. At disse også oppsøkte Stavsmartn er mer enn bare sannsynlig.

Flere av de forretningsdrivende på Lillehammer benyttet martn på Stav til å møte en ny og større kundekrets. En tur til Lillehammer var lang for kundene den gangen. Isenkramvarer i alle sortiment og kvaliteter er ganske sikkert blant de vanligste varer å finne i buene på Stavsmartn gjennom alle tider. Redskap, verktøy og alskens hjelpemidler til hus- og fjøsstell, og til personlig stell. Dette var dessuten et varespekter taterne brakte med seg fra egen produksjon, og de har besøkt Stavsmartn så lenge den har eksistert. En av de mest trofaste må være forretningen O. Borgen på Lillehammer. Ifølge kildene var Ole selv tilstede omkring 1900, blant annet med seletøy. I de siste årtier har etterkommerne i forretningen deltatt med et rikt utvalg kramvarer.

HANDEL

.........

ANNEN

213

MUSIKK, – ELLER LEVEN? Litteratur har vært å finne på Stavsmartn. Ikke ofte og i store mengder, men spekteret var vidt nok til å dekke mange behov. Alt fra indianerfortellinger til bønnebøker.

Det var et langt mer omfattende musikalsk tilbud. I seinere tiår har det vært et rikt utvalg av musikkassetter, mest innenfor de mer folkelige sjangre. Fra slike buer, som i 1970- og 1980-årene lå nokså tett, ble det til tider martnesstemning i voldsomste laget, syntes mange. Ett sted støyet «Frøken Johansen og jeg» med Inger Jakobsen, til du beveget deg noen meter og befant deg på konsert med Gluntan. Du kunne stå ett sted og oppleve «Gamle Svarten», The Beatles, Stordahl og Engerdahl og tonene fra Frelsesarmeens basarbil på samme tid. Og som solister i dette orkesteret opptrådte utropere fra lotteribuer der de forkynte både flotte gevinster og store vinnersjanser.

Det blir en egenartet martnesstemning av slikt i ei bygd og ei tid der det fortsatt var mye lettere å finne stillhet enn støy. I 1975 ble levenet dempet noe, men det tok seg opp igjen. Ut gjennom 1990-årene ble dette helt borte, og noen av oss syntes det ble for stille. Det skal være noe martnesstemning.

TEKSTILER

Klæs- og skinnvarer og skotøy var å finne i alle farger og størrelser. S. A. Samuels Magazin i Kristiania var omkring 1860 årvisst på plass på Stavsmartn. De fristet med et stort lager av sine kolleksjoner med uten- og innenlandske herreklær. Magasinet annonserte sin ankomst i 1862 i Lillehammers Tilskuer under den vidløftige overskrifta Vive la Concurentse. De så seg i stand til å levere ferdige saker til de billigste priser, i og med at varene kom direkte fra de største fabrikker i England, Tyskland og Belgia. Dette skulle være kjent for publikum, fastslo de. De innesto sågar for godt arbeid og solid tøy.

Sakset fra Lillehammers Tilskuer 22. august 1862. .........

214

ANNEN

HANDEL

I Lillehammers Tilskuer annonserte «Kollektør» J. Jensen i 1870 sin ankomst til Stavsmartn helt fra København. Han kunne friste jenter og kvinner med godkjøp på sitt store utvalg manufakturvarer. Det ble ramset opp de flotteste stoffkvaliteter og plagg som kjerringene her på berget trolig ikke ville tørre å vise seg blant folk med. Men så var det spenningen, da.

De ville nok i alle fall se på varene. Kanskje trakk det ekstra at han annonserte salg til langt under innkjøpspris grunnet opphør av forretningen. Den tid var publikum nødt til å være prisbevisste.

Og dette er av de ting som ble kunngjort i forkant av martn. Ikke på langt nær alle hadde tilgang til avis, men informasjonen nådde mange flere enn både abonnentene og leserne. Full oversikt over utbudet måtte man oppsøke martn for å få. I 1907 var det hele 7-8 buer som solgte klær. Den nyere satsinga på husflids- og håndverksartikler har gitt som resultat at småprodusenter av klær og tekstiler deltar på martn med spennende kolleksjoner. Det kan være i tradisjonell eller moderne stil, men som oftest i tradisjonelle stoffer.

Gjennom hele martneshistoria har det vært solgt ullvarer. Ringebu Ullspinneri, Veveri & Strikkeforretning var årvisse på Stavsmartn i 1920- og 1930-årene. De disponerte fast Havrebua vest for Fonstadbygningen og trakk ekstra mye folk siste martnesdagen med sitt billigsalg. Nå var det kjerringenes tur til å feire martn, etter at karene allerede hadde hatt flere dager alene. Dette ble kalt kjerringdagen. Fra gammelt av helst fredag, men seinere torsdag, ettersom martn ikke varte så mange dager som tidligere. Kjerringene kunne virkelig gjøre godkjøp denne dagen. Dessuten hadde ikke de så lett for å bruke penger på andre, unødvendige ting som karene. Dette hevdes hardnakket, med krav på å være troverdig. Vi tror det gjerne.

Militæreffekter og -klær kom trolig i salg på Stavsmartn i slutten av 1950-årene. Flere buer solgte slikt i 1960. Klærne ble ettertraktet som solide arbeidsklær. Auksjonarius Berg parkerte lastebilen full av militæreffekter midt i Stallringen i mange år, og holdt auksjon over varene. Noe av hans inntekt gikk visstnok til Røde Kors. Han opptrådte som en artist, i 1983 etter eget utsagn for 26. gang på Stavsmartn. Han arbeidet seg gjennom lasteplanet der han fant støvler, sko, sparker, jakker, termoser, verktøykasser, dører, komfyrer, divaner, bukser og madrasser. Mye av det han fikk bud på, gikk til svært gunstige priser. Men mange ting fant ingen kjøper. Berg skammet seg ofte over skammelige bud. Ellers kunne han oppnå for eksempel tre kroner og femti øre for en bunt med to vindjakker, ett par sko og ei bukse. Om noe av det passet kjøperen ble klart lenge etter at det var for seint å omgjøre kjøpet. I 1971 gikk til slutt lastebilen også under hammeren.

HANDEL

.........

ANNEN

215

Buntmakere solgte ferdige skinnvarer, som skinnkrager og muffer på 1800-tallet.

Helt fram til første verdenskrig var oppkjøpere år om annet på plass for å kjøpe inn skinn fra lokale fangstmenn.

FOR DE SM Å

Vegen fra glede til sorg kan være kort, men hva har det med saka å gjøre under handelen? (Foto: Odd Bjerke 1999.)

Mange tilbud på martn var egnet til å angripe ungenes hjerter og foreldrenes «skillingpunger». Sukkertøy kom tidlig til martn. Allerede på 1800-tallet. Seinere kom andre søtsaker i stadig mer spennende farger og former med sugende effekt særlig på de yngre.

.........................................................................

Sukkerbaker Knudsen fra Hamar var på Stavsmartn i årevis før 1887.

En pose sukkertøy kostet 10 øre.

– Ikke farlig å kjøpe, sa han, når du blir nødig skal du få pengene igjen.

Når så posen var tom, oppfattet en og annen seg som nødig, og henvendte seg på ny for å få pengene tilbake.

– Du ser da ikke slik ut, sa han. – Nødig er du ikke før du går med pose og stav! .........................................................................

I de siste tiår har sukkerspinn blitt minstekravet for å oppnå den gode martnesopplevelsen. Det het forresten candyfloss inntil vi rakk å lage vårt eget navn. Den gode følelsen satt først og fremst i munnen. For i magen kunne det bli store protester etterhvert. Leketøy og småsaker i både tenkelige og utenkelige fasonger og farger har fanget de minstes oppmerksomhet i alle fall fra omkring 1900. Siden ble martnesblåser svært populære. Helst bare for de små. Ikke for de store som bare skulle lytte til dem.

Heliumballongene er nyere og langt fredeligere. Gleden over å eie en var stor, men ofte kortvarig. Sorgen over å miste den kunne være mye større der den forsvant som en prikk over Vardkampen. Eller den eksploderte i bilen på hjemtur, der far hadde mer tanke for frosne tær i framsetet enn en ballong i baksetet, og satte varmeapparatet på full guffe.

Jojoer ble omsatt på martn lenge før de var å finne i de lokale forretningene. Noen av de som hadde kjøpt året før, var i mellomtida blitt som artister i sin lek. Vi ville derfor først prøve vår nyervervede etter at vi kom .........

216

ANNEN

HANDEL

hjem. En annen vinner i dette markedet for de små var de såkalte forundringspakkene, seinere kalt lykkeposer. Til stor forundring for de voksne inneholdt de alltid lykke for de minste, fordi det ganske enkelt var overraskelse å se hva det var.

SIKRERE GEVINST Det er overraskelsesmomentet det lokale bygdekvinnelaget spinner videre på med sitt årlige innslag, «katta i sekken». Når du er gått lei av aldri å kunne hente gevinst i basarene i tivoliområdet, kan du her med sikkerhet sitte igjen med håndfaste resultater. Sammenlignet med lykkeposene, også mer nyttige. Som for eksempel en dorull eller en pose kaffe. Det er like stas om du er liten eller stor fordi du dermed er en vinner.

En nesten like sikker gevinst oppnår du i tombolaen til de lokale foreninger. Den har eksistert siden 1933, først i regi av sanitetsforeninga og diakonisseforeninga, seinere også vanførelaget. Inntektene har gått til aktuelle veldedige formål. Her er det ingen tvil om at du får ekte, norsk husflid som gevinst. Husflidsartikler har alltid hatt sin naturlige plass på Stavsmartn.

Mye av det var tilvirket lokalt, men noe også av større produsenter med tilreisende selgere. Lenge kunne vi også finne rosemalte, «norskproduserte» husflidsartikler Made in Hong Kong eller Made in Germany. Forstå det den som kan. Etterhvert har dette produktspekteret blitt mer ekte vare. Særlig ettersom det ble et satsingsområde i de seinere år. Nå er en hel hall viet denne omsetningen, og her ligger strenge kvalitetskrav.

VERDISAKER, – ELLER JUGGEL? En god klokkehandel har det vært mulig å gjøre på Stavsmartn helt siden lommeuret og armbåndsuret kom i alminnelig omsetning. Den er nevnt på martn første gang i 1901. Men helst endte det med dårlig handel. For de kunne sitt fag, taterne som hadde spesialisert seg i denne omsetningen.

Noen holder fortsatt ut. Det gikk forresten mest i byttehandel, eller tuskhandel, klokke mot klokke, eller med et mellomlag. Som oftest var det tateren som sto igjen med fortjenesten idet ei klokke skiftet hånd. .........................................................................

Hans Hagen forteller ei historie slik: – Dette med romani-folket. Døm gjekk og handla med klukker, veit du, klukker og kniver og alt slekt. Det hendte det at du bytte klukke ved ein tå røm. Du kunne byte fleire gonger om dagen, og ner du kom hemmatt om kveilden, så hadde du fått att di eiga klukke.

HANDEL

.........

ANNEN

217

Ei annonse i Lillehammers Tilskuer i 1879 var trolig like interessant for lensmannen som for publikum. Annonsa var anonym, naturlig nok. Her ble det meldt at det under Stavsmartn, nær plassen ville bli avholdt auksjon over verdifulle gull- og sølvsaker. Nærmere bekjentgjøring gis fra martnesplassen, sto det.

I en beslektet tradisjon fant vi fra 1960-årene konkurrerende buer med smykker og personlige pyntegjenstander i alle kvaliteter og metaller.

Av noen kalt krimskrams eller juggel. De var som regel betjent av asiater, delvis også afrikanere. Begrepet juggel kan være avsporing fra det begrepet som var mye i bruk tidligere med et annet innhold. Da snakket de om gjøggel som noe gjøglerne på martn sto for. Altså rein underholdning. Men det var også forkastelig, den gangen.

MATVARER Varme pølser ble en viktig del av kostholdet under martn fra mellomkrigstida. Den ble alltid servert med papir under, som regel også med lompe.

Ekstra stas var det med litt sennep oppå. Seinere kom ketchupen som en helt nødvendig del av måltidet. Det fortelles at det til å begynne med var en merkelig opplevelse å spise pølse på denne måten. De var oppflasket med at mat ikke skulle maules. Nettopp den følelsen fikk de når pølser ble servert med bare ei lita lompe til.

Utbudet av forder velige matvarer måtte være begrenset på Stavsmartn. Inntil 1887 foregikk den på ei tid av året da det ennå kunne være varmt i været. Det ble bare ubetydelig bedre fra 1894 da Stavsmartn gikk av stabelen i november. Tyngre lassvarer måtte også være begrenset da slikt helst ble transportert på sledeføre om vinteren. Likevel må vi gå ut fra at det ble omsatt mye sild og tørrfisk vestfra. Det var konservert og utgjorde en viktig del av kostholdet også på våre kanter. Lågåsild ble tilkjørt sørfra, og solgt i butter på Stavsmartn i årevis. Da den igjen kom til Stavsmartn i 1925, vakte det begeistring etter mange års fravær.

Sild og pølse ble tidlig et begrep knyttet til Stavsmartn. Spekesild var med fra starten, lenge som rundfisk. Blant sildkremmerne huskes særlig Sæther, og i seinere tid kjenner vi alle Fagerland. Fiskehandler Odd Floden markerte seg i mange år, like mye med sitt frodige skjegg som med fisken.

Etterhvert som folk skulle bruke mindre tid på kjøkkenet, kom fiskevarer i ulike foredlede varianter. Som filéter og biter med spennende krydder- og smakstilsetninger. Den dag i dag skal de mest iherdige ha med seg den karakteristiske hvite bøtta med sild hjem fra martn. Etterhvert kom laksen, ørreten og andre sorter inn i markedet, som gravet, røkt eller raket.

Spekemat, mest som spekepølse ble et viktig element i martn, særlig .........

218

ANNEN

HANDEL

fra etter andre verdenskrig. Dette var varer de tilberedte selv i den gammeldagse husholdningen. I den moderne skulle man frigjøre seg fra slikt.

Dermed ble det et stort marked for spekepølse. Det var til tider mange av dem som solgte, med kjøpers marked som resultat. Men vi hadde alltid en lei følelse av et visst prissamarbeid. Av de med lengst fartstid finner vi pølsemakerne Karl Rekedal fra Gausdal og Konrad Henriksen fra Moelv.

Som følge av satsinga på småskala matvarer de seinere år, har det dukket opp et spennende tilbud på Stavsmartn. Det er oftest småbedrifter som har satset på å skape ny interesse for lokale og regionale tradisjonelle spesialiteter. Bakstvarer eller kjøtt- og fiskevarer i gammel eller nyskapende utførelse, eller basert på gamle konserveringsmetoder.

HONNINGKAKUA

Sist, men ikke minst var det selveste martneskakua. Den var ufordervelig.

Honningkaku har vært i salg på martn så langt rapportene går. Det er noe mytisk over den. Alle med sinnelag for martn, og martn i sitt hjerte, skulle ha med seg honningkaku hjem. Det er nærmest blitt et årlig rituale. Fra 1920-tallet meldes det at den var mer modnet og kompakt enn den mer moderne danske typen med søt krem inni. Men også den originale norske kunne være søtet med ei grønn stripe sukatstrø oppå.

Det var flere som omsatte honningkaku på Stavsmartn. I den frie konkurransens ånd sto de her side om side. En av dem utmerket seg med å være veldig fin i tøyet. I kjole og hvitt holdt han ut i den sure nordatrekken, med kunder innpakket så bare øynene vistes. Det er trolig derfor han ble omtalt som bykar. Han het Lennart Gustavsson. De to honningkakukjerringene holdt ut i mange år. Den ene i brun og den andre i sort skinnkåpe. Den ene holdt ut lenger enn den andre, men det er tvilsomt om det hadde med fargen på kåpene å gjøre. Fru Pedersen het den ene. Ei av dem var «lys, stor og frodig», mens den andre var «svart og mager». .........................................................................

Ei honningkakukjerring holdt til med fast plass på vestsida av søre inngangsdøra på Fonstadbygningen. Den fungerte forresten også som utgangsdør. Over dette vindfanget er en liten altan ut fra andre etasje. Her oppe losjerte martneskarene. En av dem, en hestekar fra dalen, hadde det blitt for mange kjøpskåler på i løpet av dagen. Han måtte tidlig til køys.

Men han hadde ikke sovet lenge før han måtte ut for å opptre på naturens vegne. I dyp ørske fikk han fomlet seg ut på denne altanen for å slå lens. Han kunne jo ikke ane at det fortsatt var tidlig kvelds og full aktivitet på Stavsplassen. De edle dråper var blitt ytterligere foredlet, og med dem traff han HANDEL

.........

ANNEN

219

selvfølgelig disken med honningkakua.

Kjerringa bak disken var i besittelse av et etsende temperament, men her handlet hun raskt og umerkelig. Med kåpeermet strøk hun av det verste, og la kakua under disken.

Gad vite om de ikke kom i salg igjen seinere. .........................................................................

STANDS I løpet av det siste tiåret har de såkalte «stands» blandet seg med kremmernes buer på martn. De er nå for det meste samlet i Gutormshall. De kan framstå som svært forskjellige fra salgsbuene, men er i bunn og grunn basert på det samme profittorienterte møte med publikum. Forskjellen ligger i at på en stand er det bare informasjon å hente om varer eller tjenester. I beste fall noen vareprøver. Alt gratis selvfølgelig. Men de selger sine budskap. Det kan være kommunen som gir informasjon om sine tjenester og deres berettigelse, ei bedrift som gir gratis vareprøver, eller jeger og fiskeforeninga som forteller om sitt opplevelsestilbud. Alle har de det felles at de forsøker å rekruttere brukere, noe som i neste omgang gir fortjeneste i form av nye kunder, brukere eller medlemmer. Grunnen til at landbrukets faglag stiller på stand under martn er ikke først og fremst at de vil møte sine medlemmer. Det er mer at de ønsker å skaffe seg nye, og å presentere seg for forbrukerne i håp om å styrke sin eksistens og berettigelse.

Informasjonssamfunnet har også tatt turen til martn på Stav. Det er ikke mer enn å forvente, men kommersielt er også det i sin natur.

PRUTING Den som skal gjøre en god martneshandel må være en dyktig løgnhals og enda bedre i bannskap, skriver en kritiker om martn. Men er det virkelig så ille?

Handel var tidligere et spill mellom kjøper og selger fram til det tidspunkt handelen ble avsluttet, som det het. Begrepet avsluttet handel henspeiler på at en handel kunne ta tid. Det hele var en prosess, der begge parter gikk vegen om mange gode argumenter for å underbygge den verdien de anså som mest riktig for den aktuelle vare.

Pruting var det kjøperen foretok seg for å dempe prisen. I martneskulturen var pruting en naturlig del av det hele. I annen handel ble fastpris innført tidligere. Men for oss som vokste opp med prutingsteknikken gikk .........

220

ANNEN

HANDEL

Heidi Traaseth på stand for Tine Norske Meierier i Gutormshall.

Lokalt er bedrifta betegnet som Kaseinfabrikken, Ostfabrikken, eller bare Fabrikken. Slikt forteller om kulturhistorie. (Foto: Hilde M. Strangstadstuen.)

... folk pruter ikke lenger, sa Simen Fagerland, og var skuffet over det. (Foto: Odd Bjerke 1999.)

det lang tid før vi forsto det. Om vi gikk i en Lillehammerforretning for å kjøpe oss sko, skulle vi alltid prute på prisen. Av og til lyktes vi i å prute med et sett lisser ekstra. Men oftere ble vi møtt med skarp avvisning. Vi trodde bare det skulle være slik.

Selv om vi lærte at pruting alltid skulle foregå med stil og glimt i øyet for å lykkes, lyktes vi ikke alltid. Stavsmartn utviklet avanserte ferdigheter i pruting blant folk. God pruting skulle ikke være survete og nedsettende.

Den måtte være positiv og munter, og inneholde replikker og argumentasjon med slagkraft og snert.

Prutingskulturen holder bedre stand i handel med bil, traktor og andre større kapitalvarer. Men det var på martn at pruting ble til ei kunstform. Kroppsspråket ble like viktig som de ord og tall du lirte av deg.

– Det er ikke så artig på martn som tidligere, for folk pruter ikke lenger, sa Simen Fagerland fra Karmøy i 1999. Da hadde han solgt sild på Stavsmartn i 48 år, og visste hva han snakket om.

Når selgerne opererer med martnespris tenker vi umiddelbart at det er innlagt et godt prisavslag for anledningen. Men pruting var så naturlig del av handelen at vi heller fristes til å tro at det i martnesprisen måtte være innlagt prutingsmonn og dermed et prispåslag. Vi tror hva vi vil, men underholdende kunne det være. Samtidig kunne det være en hard kamp for selgeren, som kjempet tappert for å beholde noe av fortjenesten.

Det har sin virkning at martnesprisene tradisjonelt var krydret med et skikkelig prutingsmonn. Her finner vi nøkkelen til suksessen. Opplevelsen av å ha gjort en god martneshandel står direkte i forhold til resultatet av prutingsritualet. Ikke så mye til prisen selv.

HANDEL

.........

ANNEN

221

Øyværinger har ord på seg i sitt omland for å være gjerrige. Tretlinger har forgjeves forsøkt å skli unna med at de ikke er øyværinger. Vi kan undres om ikke kulturen omkring martneshandelen har bidratt til å skape denne myten. Oftere og sterkere enn de fleste andre har vel øyværinger og tretlinger utøvd sine ferdigheter i pruting også i annen handel. Og vi var blant de ledende i handel også i tida før Stavsmartn kom på plass. Tradisjonen er lang.

MAR TNES-KASPER Et stort antall kremmere har opp gjennom de to århundrene stilt med bu på Stavsmartn. Mange år etter år. De har hver for seg vært av avgjørende betydning for at martn har holdt seg så godt.

Flere av dem kunne vært omtalt spesielt. Det er likevel fristende å la Kasper være den som trekkes fram som representant for alle disse. Casper Martinusen. Slik skrev han selv sitt navn, men alle kjente ham som bare Kasper.

Opprinnelig var Kasper fra Gjøvik, der han var født 10. mars 1885.

Han var mye syk i oppveksten. Den engelske syke gjorde den småvokste karen krumrygget for resten av sin levetid.

Han tok landevegen fatt 13 år gammel og slo seg etterhvert på omførselshandel med småvarer som han bar i koffert på ryggen. Både store og små kranset seg rundt ham da han åpnet kofferten. Der kunne det dukke fram sikkerhetsnåler, synåler, band, blonder, lintråd, duker, brikker, knapper, kammer, bukseseler, slips, sokkeband, barbersaker, parfymer, kjøkkenredskaper, bordkniver og lisser.

Etterhvert kastet småhandel lite av seg. Han startet opp med fotografering. Det gikk i portretter. Bildene ble produsert ferdig der og da i løpet av minutter. Han kunne lage bildet i miniatyr og montere det i brosje, om kunden tok seg litt tid for ei krone. Godt voksen startet han opp som kunstmaler. Mangt et hjem er prydet med hans landskapsmalerier.

Han hadde hele landet som kundekrets. En gang holdt han på å sette livet til i styggvær på Finnmarksvidda. Det meste av tida var han på reisefot, på handelsferd i bygd og by. Og han oppsøkte trolig alle martner landet rundt. Han ble en kjent og kjær figur mange steder. På Tretten hadde han fast tilhold ved Elvestad et par måneder hver sommer. Her var han å finne med sitt fotoapparat, og med malerier utstilt langs hagegjerdet. Maleriene hadde han ofte malt natterstid. Av og til kunne han oppnå riktige priser, men som regel ble det spottpris. .........

222

ANNEN

HANDEL

(Utlånt fra Helmer Hansen.)

Kasper i arbeid i sitt utendørs atelier ved Elvestad i begynnelsen av 1950-årene.

(Foto: Iver Elvestad.

Utlånt fra fotografen.)

– Det spiller ingen rolle, sa han en gang, for jeg er og blir en fattig mann.

Når det var gråvær og regn satt han mye ved kjøkkenbordet i Elvestad og la kabal, eller han dro noen kortkunster med de lange, smale og lynsnare fingrene. Et slag sjakk gikk han heller ikke av vegen for. Han mestret mange kunstformer. Alt fra felespill til balansekunster med lua si.

Han gjorde bare et kast med hodet og lua sto plutselig og balanserte med skyggen på neserota. Et nytt kast med hodet og lua satt på plass igjen.

På Stavsmartn var han fast gjest i bortimot et halvt århundre. Første gang omkring 1915. Her gjorde han seg i de første år mest bemerket som tryllekunstner og buktaler. Tryllekunstene fulgte ham hele livet, men buktale ble for hardt for de indre organer, som han sa. Det måtte han gi seg med relativt tidlig. Han opptrådte i rolla som Olaves Blautmyra. Olaves hadde en kompis, Jakob, som publikum hørte, men som de ikke så. Han holdt til nede i en stor flosshatt.

– Er du der, Jakob, sa Olaves.

– Ja, ja, sa det nedi hatten, og så ble det en lang og morsom samtale mellom de to.

HANDEL

.........

ANNEN

223

.........................................................................

Kasper hadde det med å spille folk et puss i ny og ne. Han hadde spesielt talent for det med sine kunstneriske evner. Anna Pettersen i Elvestad hadde tilbud om både kaffe- og matservering til martnesfolk. Det gikk mest i kjøttkaker. Her satt Kasper til bords en gang, sammen med en martneskar. Hver gang martneskaren stakk gaffelen i kjøttkaka utbrøt Kasper – auuu! med sin buktale.

Martneskaren forsto ingenting, og ble helt oppgitt over maten sin. Etter et par forsøk på kjøttkaka, gikk han over til å spise bare sausen og potetene, – og gikk. .........................................................................

I de første år opptrådte Kasper visstnok på «fri gard» med sine tryllekunster og med buktale. Da han ga seg med buktale, fikk han fast tilhold i Havrebua under Stavsmartn. Han flyttet med Havrebua til sørsida av Fonstadbygningen. Der var han å finne i ytre enden. Halvtekket ble dermed kalt Kasperbua. Fronten var en slaglem som han slo ned innover. Dermed fikk han et hendig bord til småsakene sine. Her var det også lotteri. På bakveggen hang mange kort. Du fikk utlevert ei lang stikke mot å betale noen lusne ører. Pekte du på ett av vinnerkortene vanket en liten gevinst.

Unger som gjorde handel med Kasper, kunne risikere å bli spilt et puss. Ofte måtte Kasper gi vekslepenger tilbake, og rakte fram myntene.

Idet poden skulle gripe dem, gjorde han en rask bevegelse med neven, og myntene forsvant. Forfjamselse sto tydelig å lese i de små ansiktene, helt til myntene på like mirakuløst vis plutselig dukket fram igjen.

I årevis sto han her og tygde skråtobakk under barten, og spyttet.

Kasper tygde store ilegg med skrå og drakk store mengder svart kaffe. Når han kvittet seg med ei tygge for å gi plass til ei ny, ble neven full og kjakene nærmest innhule under de lorgnett-aktige runde brillene.

Under Stavsmartn bodde han i andre etasje i den nordre bygningen i Bergseth. Det fortelles at han var så mørkredd at folk måtte følge ham de to-tre hundre metrene hjem til kvelds.

Kasper hadde fast tilhold på Fåberg når han ikke reiste. Der hadde han et rom som var hans egentlige hovedkvarter. Derfor ble han gravlagt på Fåberg kirkegård. Han døde 27. mai 1959, 74 år gammel. I 10 år sto bare en pinne over hans grav, inntil venner sørget for skikkelig gravmonument.

Kasper var en nøysom og fredelig kar. Når ei flue havnet i vaskevannet hans, foretok han en redningsaksjon. Han var venn med alle og svært populær blant unger. Ved hans gravferd hadde ungene i Tretten sentrum «skillinget» sammen til krans. Det sier i seg selv mye om denne mannen som skulle bli en av de siste skreppekremmerne i distriktet vårt.

.........

224

ANNEN

HANDEL

Over i et tredje århundre

.................................................................................

V

I HAR TATT ET TILBAKEBLIKK TIL MARTNESHISTORIA PÅ

BLIKK TIL GARDEN OG TETTSTEDET

STAV

STAV,

MED SIDE-

OG KASTET NOEN BLIKK OVER SKUL-

DRA TIL SAMFUNNSUTVIKLINGA FORØVRIG.

HVA ER DA MER NATURLIG VED INNGANGEN TIL ENDA ET ÅRHUNDRE, ENN AT VI SKAFFER OSS ET OVERBLIKK. BARE PÅ DEN MÅTEN KAN VI STÅ I TRADISJONEN MED BEGGE FØTTENE, OG LIKEVEL VÆRE I STAND TIL Å SKUE FRAMOVER. Stavsmartn er allerede minst to århundrer gammel. Vi trenger å erkjenne hva dette innebærer. Først og fremst må vi ta innover oss at vi har med en unik tradisjon å gjøre, som faktisk har levd i beste velgående i alle disse år.

Det var bare bagatellmessige unntak. Dette må ligge i bunnen for hvordan vi forholder oss til Stavsmartn framover.

Vi har kartlagt hvordan bygda på 1800-tallet hadde et strevsomt forhold til Stavsmartn. Våre lokale myndigheter snakket med kløyvd tunge i martnessaka. I vedtak etter vedtak argumenterte de for flytting av martn ut av bygda fordi det var ødeleggende. Men de kom alltid i sin konklusjon ut med at den måtte få fortsette fordi den var så viktig for bygda. Taktisk veldig klokt. Martn framsto dermed som mindre attraktiv for andre, og ei slunken kommunekasse kunne fortsette å inndrive skjenkeavgifter.

Det var de frie markedskrefter som arrangerte Stavsmartn tidligere.

Og det måtte markedskrefter til for å få flyttet den i 1888. Men da mobiliserte bygda. Sammen med kremmerne og de andre aktørene på martn klarte de faktisk å nedkjempe markedskreftene noen år seinere. Det hviler noe nærmest mytologisk over Stavsmartn. Det gjelder for oss i dag å forstå hva det innebærer.

I denne boka er Stavsmartn delvis plassert ved sida av den generelle martnestradisjonen. Det skyldes at den framsto som spesialisert hestemartn. Men den ble ikke av den grunn mindre vesentlig som redskap for det bondesamfunnet, og etterhvert det industrisamfunnet, den skulle betjene. Hesten var en sentral aktør i næringslivet. Det øvrige varespekteret på Stavsmartn lignet det de øvrige martner hadde. Forskjellen var hesten. Ettersom samfunnet utviklet bedre og flere transport- og omsetningskanaler ble andre martner rammet hardere enn Stavsmartn. De forsvant. Hesten holdt liv i Stavsmartn helt til ingen lenger så seg tjent med at den forsvant. Det er grunnen til at tradisjonen her ble ubrutt. Stavsmartn overlevde, og eksisterer fortsatt.

I

ET

TREDJE

ÅRHUNDRE

.........

OVER

225

Tilslutningen til Stavsmartn gjennom århundrene synes å ha vekslet i takt med vekst- og stagnasjonsperioder i samfunnsutviklinga. Da hesten ble satt ut av spill av traktoren fikk ikke det dramatiske følger for tilslutningen fordi traktoren også inntok martn. Siden har de levd side om side.

Stavsmartn har overlevd og gjennomlevd mange utfordringer. Flom, puritanisme, flytting, krig og okkupasjon. Den har gjennomgått endringer i seg selv, og i forhold til det samfunnet den til skiftende tider har forholdt seg til. Slik måtte det bli, om tradisjonen skulle holdes i hevd.

Martnestradisjonen ble endret om det ikke ble gjort noe aktivt for å endre den også. Men i seinere år ble den endret aktivt. Ingenting galt i det. Det blir galt bare dersom endringer og moderniseringer, eller mangel på modernisering, fører til at publikum uteblir. Det er og blir et handelsstevne der selger er avhengig av å finne kjøper, og omvendt. Og det er opplevelsen og ramma omkring handelen som gjør stevnet til martn.

Samtidig som endringene er mange og store, er det bare i det ytre.

Inni oss lever Stavsmartn på samme måte som den alltid har gjort. Noen snakker om at det var artigere på martn da de var unger. Om de spør ungene i dag om de tror vi hadde det artigere da, får de trolig et overraskende svar. Det fortoner seg som artigere før, bare for de av oss som ikke tør å slippe til ungen i oss lenger.

Brukshesten mistet sin opprinnelige rolle. Verdien i den nye rolla den fikk, er like stor innenfor ramma av det samfunnet vi omgir oss med i dag. Om hest fortsatt skal være basis for Stavsmartn, må erkjennelse om at fritidshesten også er brukshest ligge i bunnen. Det er viktig at martn får tilpasse seg sin samtid.

Framtida for Stavsmartn ser lys ut bare i den grad arrangøren makter å synliggjøre at vi har med en veldig sterk og veldig lang tradisjon å gjøre. Særlig viktig er dette ved overgangen til det 21. århundret fordi endringene nå er så omfattende. Det er dette som for tida er den store utfordringa. Samtidig som nye tiltak og innslag lanseres, må den historiske bevegelsen gjennom tiår etter tiår synliggjøres. Arrangøren må lykkes i å spille nettopp på de element som førte Stavsmartn dit den står i dag. Denne unike tradisjonen er et verdifullt fortrinn i dagens konkurranse om oppmerksomhet fra publikum.

Innimellom svever forslag i martnesområdet om å flytte martn til sommeren. Slike forslag er velmente, men de møter tunge argumenter for å beholde dette lysglimtet i en lang og mørk høst. Varme kommer like ofte innenfra som utenfra. Om sommeren varmer sola, men om høsten varmer Stavsmartn. Stavsmartn vil ikke fungere som «Tretté-dågå» i rekka av denslags handelsstevner i turistsesongen sommerstid. Slike «dågå» ville vært greit nok, men de vil aldri kunne innta funksjon som Stavsmartn. .........

226

OVER

I

ET

TREDJE

ÅRHUNDRE

Det lokale historielaget mottok Øyer kommunes kulturpris for 1987 etter sin oppsetning av Stavsmartn som historisk tablå under Maihaugens jubileumsarrangement «Dølan kjem». Til venstre martnesgeneral for anledningen Steinar Haug sammen med mangeårig ekte martnesgeneral Olav Fonstad. Til høyre Kristian Ourom, iherdig skribent i lokalavisene i Johan Kraabøls skikkelse. (Foto: Odd Bjerke 1987.)

Tivoli er viktig for ungene. Det er det ingen tvil om. Og trives ungene, da trives de voksne. Dermed er tivoli viktig også for voksne. Signal om at ungdommen faller mellom stolene skal tas på alvor. Tivoliet må være hasardiøst nok også for dem. Ikke alle yngre tar steget fra «kaffekoppen» i karusellen for de små, rett over i traktorsetene, og opplever det som spennende.

Nå lykkes Stavsmartn i å utvide varespekteret og oppnå bedre kvalitet. Særlig ved hjelp av de nye utstillingshallene. Dette applauderes av alle samtidig som vi aner uro for at juggel og fjas skal forsvinne helt fra martn.

Alle er ikke like kjøpesterke. Dessuten er juggel en mer sentral del av sjarmen ved martn enn vi ønsker å tro. Særlig nå, som de mest spektakulære innslag mangler.

Vi ser hvilken innsats som ligger bak det siste oppsvinget på 1990-tallet. Derfor er det til å undres over hvordan grunneierne Olav, Gudvei og Inge Fonstad i alle de år greide å holde det nivået Stavsmartn hadde. De hadde riktignok også hjelp, men ikke på langt nær i det omfanget vi ser i dag. Tradisjonen var aldri truet. Så lenge gjorde martn seg selv av naturlig trang, som gamle Amund Tande skriver. De samme hestekarene og utstillerne kom igjen år etter år. Mange spør seg hvor lenge det hadde holdt om I

ET

TREDJE

ÅRHUNDRE

.........

OVER

227

ikke bygda hadde trådt støttende til. Vi kan spare oss bryderiet, for vi får aldri svar. Vi kan heller spørre oss hvordan stor satsing de seinere år skal kunne forsvares i tida framover. Svaret vi gir oss selv bør være at vi krummer ryggen for å delta i satsinga.

Bare på den måten kan vi tviholde på dette ene møtestedet. En av de få gjenværende tilfeldige møteplasser vi har i bygda. Det viser seg at vi ikke har midler til å motkjempe utviklinga. Møtesteder forsvinner. Ønsker vi virkelig å bevare Stavsmartn, rår vi over et velegnet redskap. Felles innsats.

Martn trenger det, og hver enkelt av oss trenger det. Slike møtesteder knytter tettere sosiale nettverk rundt oss. Og innsatsen belønnes med styrket tilhørighet og patriotisme. Ikke den patriotismen med brodd mot andre, men den med stolt gjestfrihet som frister andre til å komme å se hva vi har å by på. Stavsmartn er en veldig viktig del av vår kulturhistoriske forankring. Og stadig viktigere, ettersom andre ankerfester løsner.

Det er god grunn til å tro at vi skal få oppleve martn i lang tid ennå.

Og oppleve den gode følelsen, vel i hus til kvelds etter en lang martnesdag i skikkelig martnesvær. Når vi har fyrt opp den første fange med ved og vi har godt modnet honningkaku til kaffen. Da kommer denne store martnesfølelsen. Og den er tidløs.

Det er viktig å la ungene bli en del av martneskulturen.

Dette er en måte å gjøre det på. Fem år gamle Marte Kåsbøll Bjerke vant konkurransen om beste kostyme i martnesopptoget. Det ble en skrekkblandet fryd, for hun vant en skremmende stor bamse. (Foto: Odd Bjerke 1987.) .........

228

OVER

I

ET

TREDJE

ÅRHUNDRE

Til ettertanke

.................................................................................

Styret i andelslaget Stavsmartn foretar fortløpende og grundige vurderinger av hvilken retning arrangementet bør ta. Det er slutt på den tida da martn kunne utvikle seg selv i det frie markedet. Konkurransen er for tøff til det etter at det dukket opp messer og «bygdedågå» i hver ei bygd og stedvis flere ganger i året. Stavsmartn har fortsatt et innhold som er noe ulikt de nevnte arrangement. Det blir imidlertid større og større likhet, slik at de nå konkurrerer mer og mer innenfor de samme publikumsmasser. Og i denne nådeløse bransja måles suksess kun i antall solgte billetter for arrangøren og omsetningstall for den enkelte kremmer. Martn på Stav har alltid vært, og vil forbli hengende ved suksessfaktoren profitt.

For å skaffe seg bedre posisjon i denne konkurransen er det et klokt trekk å beholde ulikheter, og heller styrke dem. Slik kan publikum her få noe annet. Det skulle være innlysende at tivoli er og blir en viktig del av martn. Ikke alle kan stille med så omfattende tilbud som her.

Satsinga på husflid, håndverk og småskalamat har helt klart vært en suksess. Men andre satser også innenfor dette spekteret. Her vil det kunne være det store omfanget og det å være best, som i tida framover gir Stavsmartn et fortrinn framfor andre. Det er aktuelt å styrke landbruksmaskinavdelinga.

Det blir spennende å se om det lykkes å måle seg med Ottamartn.

Innleide, kostbare artister gir økt fokus og publikumstilstrømning. Det er såvidt forsøkt, men kan vise seg å bli en for høy pris å betale. Det å skulle markedsføre seg i markedet i dag er ei komplisert affære. Det opereres med markedsføringsbudsjetter som de var velsignet fritatt fra, slik martn foregikk tidligere. Da var gratis oppføring i almanakken det som trengtes.

I forhold til mange konkurrerende arrangement har Stavsmartn nå velegnede lokaler og et romslig og godt tilrettelagt martnesområde som kan dekke de fleste behov. I konkurransen med de andre har Stavsmartn to fortrinn som er helt iøynefallende og som de andre mangler helt. Det ene er den lange martnestradisjonen og det andre er enestående forhold for hester. Det arbeides intensivt med å utnytte dette potensialet. Det bør kunne lykkes. I skjæringspunktet mellom disse to fortrinn, hest og historie, ligger mange muligheter.

Med hestens sorti fra næringslivet skulle antall hest gå drastisk ned. Og hestekarmiljøet på Stavsmartn ble mer og mer en egnere krets med stadig høyere gjennomsnittsalder. Miljøet står i fare for å forsvinne helt. Vi aner deres storhetstid for en del år siden, men de færreste av oss har omsorg for dem lenger. Deres tid kan snart være forbi. Mange av oss beklager det, men vi kjenner ingen grep som kan skru denne utviklinga tilbake.

ETTER TANKE

.........

TIL

229

Andre ser ingen romantikk i det, og beklager det ikke. Vi kan beklage det eller bejuble det, men spørsmålet blir om det er mulig å røkte restene av miljøet bedre. Det miljøet som fortsatt sirkulerer i Stallringen er som en attraksjon i seg selv. Det bør røktes bedre, om slagordet hesten i sentrum skal være troverdig.

Stavsmartn var hestekarenes martn. Prisen Årets hestekar ble innstiftet i 1994, mens hestekartreffet i Gammelgarden i Bådstø ble startet et par år tidligere. De er likevel nye tiltak som Mari Botterud og Erling Nustad tok initiativet til, med Mari og Johan Bådstø som vertskap. Lokalavisa Gudbrandsdølen Dagningen er samarbeidspartner og bidrar blant annet med troféet. Hans Hagen skaper den rette stemningen med sitt frodige artisteri innen kåserikunsten. Tiltaket slår positivt inn i miljøet, og hestekarene synes å kose seg over det. .........................................................................

Følgende hestekarer er blitt satt pris på som Årets hestekar: 1994 Gunnar Brendemoen 1995 Kjell Øyhaugen 1996 Lars Malme og Fredrik Kylling 1997 Petter Teige 1998 Johan Johansen 1999 Jens Tangen 2000 Kristian Sagflaten .........................................................................

Tidligere hang tykk tobakksrøyk og rå lukt av gamp ned fra taket i Fonstadbygningen som spindelvev. Dette ble opplevd av mange som nødvendig for at det skulle være skikkelig Stavsmartn. Trolig vil det være slike fenomen og tilsvarende element som kan gjøre det til noe spesielt å komme til Stav på martn. Vi må ikke komme i den situasjonen at vi får servert hestevrinsk bare over høyttaleranlegget på Stavsplassen, avspilt på bånd slik muezzinens bønn i dag kommer fra minareten. Da vil det virkelig være grunn til å ta i ei bønn. Det ville Thore «fortære meg» gjort.

Stavsmartn er tradisjon, med viktige innslag av fornyelse. Med kun tradisjon vil samtida raskt miste interesse. Med kun fornyelse, er ikke Stavsmartn lenger noen tradisjon. Trolig kom «After Marten Disco» i Fonstadsalen for brått på i 1993.

Josef Strand skapte ei regle på bygdemål som Hans Hagen deklamerte under hestekartreffet i Gammelgarden i Bådstø under Stavsmartn 2000. Det er ei sjarmerende miljøskildring fra hestens glanstid som kan bringe oss ut av boka og inn i vår egen hverdag igjen. Kanskje blir vi bedre .........

230

TIL

ETTER TANKE

– Nei, någgå så frakt, kan stå som tittel på dette bildet fra hestekartreffet i Gammelgarden i Bådstø.

Der sitter de gode historiene løst. Hans Hagen til venstre og Ole Holmen. (Foto: Asmund Hanslien 1993. Utlånt fra Ole Holmen.)

i stand til å fryde oss over vår egen tid, dersom vi skaffer oss kunnskap om den gamle. Den hadde sjarmerende trekk, den også, midt i alt slitet.

Regla heter Avlaus, og er hentet fra «På råk og rekste», side 71.

Det flaug ei merr uppi gardom ein dag, tok åt niom veigen i slitende drag, men det fekk ho veta, den vettskremte merra, det va ingor kjerring som satt oppi kjerra.

Men ohellet va der og taumen han rauk og merraskinnet i avlause strauk, gjekk tvert gjennom grinna som smålåst og rauk og ratt over veigen og beint gjennom gjerdet så tråstubban fauk og langt utpå åkern med hest og med kjerre, du skull nå fell eiller ha sett någå verre.

Da gjorde guten eit veldig hopp og meinte at nå fekk det vera stopp, og kjerra vælta og merra med, og guten datt neatt like ved.

Da fekk han tak i ei merraman, og heldt ho neåt – og herre va'n.

ETTER TANKE

.........

TIL

231

Døm kjørde fort både ein og a'n – det var som sjølveste svarte, sa'n.

Døm kjørde ut fleir, uppi gardom ei rid det va liksom utpågjort og spytta på – ei tid.

Men skakke veigje og hålkeføre veit du sjøl åssen dæ' e å kjøre.

Velta lass og brotne skjæker låg i veigjom alt i eitt –.

Med kåte gamper veit du sjøl dæ æ slettes inte greit.

Strandguten kjørde ut med Vesleblakka ein dag som 'n kom efrå Moksen med vatn.

Men ein dag 'n kjørd' ut frå skogen med ved – da vart'n sjøl au annast ved – da lasset velta og 'n skull ta efrå så åtte inte gampen anna eill bogringen på.

Kjente du me itte, så trudde du e laug, men – eitt å anna farkast og merraskinnet flaug.

Og gjorde du ein tur utpå jordet med møkk, om så det va tidle på mårrån, best som dæ va so fekk merra ein støkk og tokåt så møkkbrette' dansa på skårån.

Døm flaug med temmer og hå det gjaldt, va avlaus kjøring med eitt og alt.

Gamle Trettengjen velta kveinnlass e'svinga neafør om Torgjer sme'.

På Hauglundsgarda låg Prestgardsmerra midt e veiga – og renska seg.

Det var det såmmå hå du kjørde om så ein skarve purkeskjøss –, radt nye grinner og ståltrådgjerder vart flogje neåt som berre bøss.

Avlaus kjøring – det va ordet snart om ein og så om hin – sjøl Tovsmerra flaug ut på Klævajordet da Brannlykkjeguten va ute med svin.

Han Tor på Hauga au tessmeir og'n Hans e Brekken, å enda fleir – Og snart gjekk ordet på folkemunn: – Døm kjør' ut så snart som døm har ei stund Og når du sæterveigen gjekk såg du reste tå kjerregrinner hist og her i treom hekk som kjære avlausminner. .........

232

TIL

ETTER TANKE

Kilder

.................................................................................

Dette er oversikt over alt kildemateriale som ligger til grunn for databasen.

Databasen ligger under denne teksta. Dermed vil ikke nødvendigvis alle kilder være direkte benyttet her, men de har alle gitt nødvendig innsikt.

LITTERATUR Alfred Kråbøl: Blant Høyfjellets Høvdinger. Utgitt 1993.

Almanakker.

Amund Helland: Norges Land og Folk. Topografisk-statistisk beskrevet.

Bind 2 om handel og skipsfart og Bind 5 om Kristians Amt, 1. og 2.del. Utgitt i Kristiania 1913.

Amund Tande: Levnetsbeskrivelse. Utgitt 1877.

Arvid Møller: Taterdronningen. Marie Lovinie – Stor-Johans datter. Utgitt 1974.

Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon. 2.utgave, 4.opplag 1991-1993.

Brynjulf Gjerdåker: Bygdesamfunn i omveltning 1945-1996. Norges Bondelag 1896-1996. Utgitt 1995.

Bygd og Bonde. Tidsskrift for historie og folkeminner. Utgitt av historielag i Oppland og Hedmark.

Christians Amt, Beretning om den oekonomiske Tilstand. Utgitt 1855.

Einar Hovdhaugen, artikkel i Årbok for Gudbrandsdalen. Årgang 1957.

Erik Solheim, Det var en gang... Fra bygdelivet for 150 år siden.

Utgitt av Bjørn Elling Solheim 1995.

Fåberg og Lillehammer. Lokalskriftserie utgitt av Fåberg historielag fra 1979.

Diverse utgivelser.

Gerhard Schøning: Reise gjennem Gudbrandsdalen 1775.

Utgitt av G.F.Gunnersen 1926.

Gunner Fougner Gunnersen: Lillehammer i nitti aar 1827-1917.

Utgitt Lillehammer 1917.

Halvor Strangstad, artikkel i Årbok for Gudbrandsdalen. Årgang 1985.

Hamar Borgerbok.

Henry Nordstrøm: Det gamle Lillehammer. Historier bak byhistorien. Utgitt 1992.

Historisk statistikk fra Statistisk Sentralbyrå.

Hærens overkommando: Orientering om Hærens utredervesen. Utgitt 1957.

I gamle fotefar. Årsskriftserie utgitt av Øyer og Tretten Historielag. Diverse årganger.

Ivar Kleiven: I gamle daagaa. Utgitt 1908.

Ivar Paalsrud: Bakenfor ligger en barndom. Utgitt 1995.

Jens M. Alm: Mjøsen Skogeierforening 1909-1959, Skogene og Vassdraget.

Utgitt 1963.

Jens Kraft: Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Christians Amt. Utgitt i Christiania 1821.

Josef Strand: På råk og rekste.Utgitt på eget forlag 1982.

Karl Halvorsen: Det gamle Lillehammer. Utgitt i Lillehammer 1965.

Kristian Ourom, diverse artikler i Årbok for Gudbrandsdalen og avisartikler.

Kristian Paalsrud, diverse artikler i Årbok for Gudbrandsdalen og avisartikler. .........

KILDER

233

Kristian Paalsrud: Et bygdesentrum blir til. Utgitt 1966.

Kristians Amtstingsforhandlinger. Trykt utgave. Årgangene 1838-1904.

Lillehammer 1827-1927. Festskrift. Utgitt Lillehammer 1927.

Nicolai Christian Lassen: Dagbog over en Reise igiennem Guldbrandsdahlen, 1778.

Ny utgave transkribert av Leif Midthaug.

Nils Jarmann: Hestetjenesten i Hæren. Utgitt Oslo 1991.

Norsk Historisk Leksikon, 2.utgave 1981. J.W.Cappelens Forlag AS. Norske Gardsbruk. Forlaget Norske Gardsbruk. Utgitt Oslo 1953.

Norske Gardsbruk. Forlaget S. K. Granum AS. Utgitt 1996.

Odd Bjerke: Tretten – afstigning paa høire Side. Utgitt av komitéen for jernbanejubileet 1994.

Odd Bjerke: Tretten Bondelag 100 år. Utgitt av Tretten Bondelag 1996.

Olav Rovde: I kamp for jamstelling 1896-1945. Norges Bondelag 1896-1996.

Utgitt 1995.

Ole Arnfinn Torgersrud: Det gol ein gauk. Diktsamling. 2.opplag utgitt 1974.

Ole Rønning, Ottar Husemoen, Kristian Hosar: Fra dragon og musketer til elektronikk og data. Jørstadmoen 1787-1998. Thorsrud AS. Utgitt Lillehammer 1998.

Ragnhild Schlüter: De reisende. Ad Notam Gyldendal 1993.

Salmonsens store illustrerede Konversationsleksikon. Kjøbenhavn 1903.

Tor Ile: Bygdabok for Øyer. Særlig bind 2. Utgitt 1960.

Trond Feiring: Ringsakboka, bind 4. Tidsskifte – ny teknologi 1840-1900. Øyvind Fonstad: Magnhild og Ingvalds slekt. Utgitt 1982. Årbok for Dølaringen (1930-38)/for Gudbrandsdalen (1939-).

Utgitt av Dølaringen Boklag. Årbokserien Nes og Helgøya. Utgitt av Næs Historielag. Årgang 1983. Årsskrift for Romsdal Sogelag, årgangene 1976 og 1986.

AVISER OG TIDSSKRIFT Dagbladet. Utgitt i Kristiania. Utvalgte reportasjer.

Dagningen. Utgitt på Lillehammer 1924-1997.

Dale-Gudbrand. Utgitt av Kristian Paalsrud, Tretten 1935-1945.

Dølen. Utgitt av Aasmund Olavsson Vinje 1858-1870. Den trykte utgave som dekker årgangene 1858-1860. Utgitt 1970 av Noregs Boklag.

Gudbrandsdølen. Utgitt på Lillehammer 1894-1985 (Med undertittel Laagen 1948-1983) Gudbrandsdølen Dagningen, GD. Utgitt på Lillehammer 1997- .

Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer, GLT. Utgitt på Lillehammer 1985-1997.

Klokkeklang, kirkeblad for Øyer. Diverse nummer og årganger.

Kristians Amtstidende. Utgitt på Lillehammer 1855-1859.

Lillehammers Tilskuer. Utgitt på Lillehammer 1841-1855 og 1859-1985 (Tittelen Lillehammer Tilskuer fra 1894).

Laagen. Utgitt på Lillehammer 1923-1945.

Morgenbladet. Utgitt i Kristiania. Utvalgte reportasjer.

Norsk Landmandsblad. Utgitt av Knut Knutsen Heje 1882-1918.

Oplands-Tidende. Utgitt på Lillehammer 1837-1840.

Stortingstidende.

.........

234

KILDER

KART Hidle&Finnemann A/S, Øyer herred, 1924-27.

Haakon Stai, Stav indmark og skog, 1923 Kartskisse fra branntakstforretning på Stav 1868. Økonomisk kartverk.

ARKIVMATERIALE AL Stavsmartn BA's eget arkiv.

Egen lokalhistorisk samling.

Folketellinger for Øyer 1801-1900.

Forlikskommisjonsprotokollene for Øyer. Statsarkivet i Hamar.

Fåberg Historielag. Opplandsarkivet avd. Maihaugen. A-00051.

Grunnboka. Sorenskriveren i Sør-Gudbrandsdalen, nummer 77 og 78.

Hotel Stavs Markedsplads. Opplandsarkivet avd. Maihaugen A-00082.

Hypothekbankens Takstprotokoll. Opplandsarkivet avd. Maihaugen. A-00531.

Kirkebok for Vang/Furnes.

Kirkebøkene for Øyer. Mikrofilmene.

Kirkedepartementet. Visitasberetninger 1815-1850. Riksarkivet.

Lensmannsarkivet for Øyer. Statsarkivet i Hamar.

Norges Brannkasse. Branntakstprotokoller for Øyer. Statsarkivet i Hamar.

Ole Jakob Sæther. Opplandsarkivet avd. Maihaugen A-00043, reskontrobok 1841-1856.

Pantebøker for Sør- og Midt-Gudbrandsdalen.

Rentekammerarkivet. Riksarkivet.

Skiftebrev fra skifteprotokollene for Sør-Gudbrandsdal.

Stattholderarkivet. Riksarkivet.

Tor Ile. Opplandsarkivet avd. Maihaugen A-00495, særlig 01.08.00 og 02.02.00-03.02.00.

Tretten Ungdomslag, Opplandsarkivet avd. Maihaugen A-00292. Øyer kommunearkiv, Tingberg. Herredsstyre- og formannsskapsprotokoller, brevjournaler og kopibøker. Øyer og Tretten Historielag. Opplandsarkivet avd. Maihaugen. A-00598.

INFORMANTER Asbjørn Svehaugen, Tretten. (f.1927) Asbjørn Øvergård, Tretten. (f.1921) Bjarne Tjernsli, Tretten. (f.1921) Bjørn Thorsen, Tretten. (f.1944) Else Bjerke, Tretten. (f. Stein 1913) Gudvei Fonstad, Tretten. (f. Glomstad 1919) Gunnar Ødegård, Tretten. (f. 1926) Gutorm Aarnes, Tretten. (f.1941) Frida Marie Johansen, Tretten. (f.1939) Halvard Aspelund, Tretten (f.1928) Halvor Strangstad, Tretten. (f.1928) Hans Hagen, Tretten. (f.1921) Helge Strangstad, Tretten. (f. 1952) Helmer Hansen, Tretten. (f.1918) Hjalmar Skogli, Tretten. (f.1914) Inge Fonstad, Tretten. (f. 1942) .........

KILDER

235

Ivar Enge, Tretten. (f.1929) Iver Nygård, Tretten. (f.1921) Janna Glomstad, Tretten. (f.1952) Jens Tangen, Nord-Fron.

Jens Vedum, Tretten. (f.1934) Johan Bådstø, Tretten. (f. Bjørnstadjordet 1929) Johan Kraabøl, Tretten. (f.1927) Johan Julius Johansen, Tretten. (f.1932) Jøda Glomstad, Tretten. (f.1921) Karsten Klævahaugen, Tretten. (f.1926) Kjell Øyhaugen, Østre Gausdal. (f.1941) Knut Jakobsen, Tretten. (f.1944) Kristian Hagen, Tretten. (f.1920) Kristine Ledum, Tretten. (f. Fossum 1928) Leif Bodin Larsen, leder i Romanifolkets Landsforening.

Magnus Kristiansen, Tretten. (f.1925) Mari Botterud, Tretten. (f.1949) Mari Bådstø, Tretten. (f. Landgård 1931) Martinus Stein, Tretten. (f.1928) Odvar Nustad, Tretten. (f.1921) Oddvar Åssveen, Tretten. (f.1927) Ola Haugen, tilknyttet Norsk Hestesenter inntil 1.11.2000.

Olav I. Fonstad, Tretten. (f.1916) Ole Holmen, Tretten. (f.1925) Rolf Haug, Tretten. (f.1919) Solveig Nordgård, Tretten. (f.1909) Svanhild Skaug, Tretten. (f. Halstenstad 1920) Svein Petter Vikmoen, Tretten. (f.1949) Sverre Fossheim, Tretten. (f.1925) Tora Johnsgård, Tretten. (f. Moheim 1921) Wilhelm Floberghagen, Tretten. (f.1918)

Foto på omslag Forsida: Dette er hva Stavsmartn handler om. - Handel med hest. I grima står Asbjørn Dyrhaug, men hesten tilhører Ivar Teige. (Utlånt fra Jørn Kraabøl. Bildet var gjengitt i Gudbrandsdølen 25. oktober 1961.

Baksida: Stavsmartn handler også om dette. - Varehandel og mye folk. Her i Stavsgutua i 1983.

(Foto: Nils Ole Karlsen. Utlånt fra Gudbrandsdølen Dagningen.) .........

236

KILDER