Å leve som buddhist

Tibetanske buddhistmunker er samlet til en festival i byen Kathmandu

Munke- og nonnesamfunnene er viktigere i buddhismen enn i noen annen verdensreligion. I klostrene har man bevart og videreutviklet læren gjennom 2500 år. Men buddhismen er også en religion for vanlige mennesker. Fra første stund skilte man derfor mellom to typer buddhister: på den ene siden munker og nonner og på den andre siden lekfolk. De lever på ganske ulik måte.

Livet i klosteret Buddha tillot mennesker fra alle kaster og samfunnslag å bli munker. Han tok til og med inn en morder som ble hjulpet til et nytt og bedre liv. Til å begynne med ville ikke Buddha ta inn kvinner, men han lot seg overtale. Nonnene følger spesielle regler, og de er underordnet munkene. Munker og nonner er på en måte «profesjonelle buddhister» som arbeider systematisk for å nå nirvana. De er lette å kjenne igjen. De barberer seg på hodet og har en enkel klesdrakt (en slags kappe) som varierer litt fra land til land. Vurderingseksemplar

De bor i kloster og skal ikke eie noe. De skal meditere daglig og leve uten å ha sex. Tidlig om morgenen går de en runde med tiggerbollen slik at folk kan gi dem mat, og de spiser som regel bare ett eller to enkle måltider daglig. All luksus som smykker, parfyme og underholdning er forbudt.

Det er mange hundre regler for livet i klosteret. Ved nymåne og fullmåne bekjenner munker og nonner sine brudd på reglene i fellesskap. Som regel får de ikke straff. Man får dårlig karma av gale handlinger, og det er straff nok.

Mye av dagen i klosteret brukes til meditasjon, bønn og studier. Det er to typer meditasjon i buddhismen: I dypmeditasjon faller man fullstendig til ro i kropp og sinn ved å konsentrere seg fullt og helt om én ting, for eksempel sin egen pust. Innsiktsmeditasjon dreier seg om å være helt oppmerksom på alle tanker og følelser som oppstår i sinnet. Det er mange ikke-buddhister også opptatt av, for eksempel gjennom moderne meditasjonsmetoder som «mindfulness».

Vurderingseksemplar

Det eventyrlige klosteret Taktsang i Bhutan er bygd på slutten av 1600-tallet. Navnet betyr «Tigerens rede» og viser til legenden om at munken som innstiftet tempelet, ble brakt hit på ryggen av en tiger.

Skjellsord På Buddhas tid var det en hinduprest som ble med i munkefellesskapet. En venn av ham ble rasende fordi han var blitt buddhist, og skjelte ut Buddha på det groveste. Etterpå spurte Buddha mannen om han pleide å ha gjester. – Ja, av og til, svarte presten. – Da byr du dem kanskje mat og drikke? spurte Buddha. – Ja, selvsagt, svarte presten. – Hvis de sier nei takk, hvem er det som eier disse tingene da? – Hvis de ikke vil ha, er det selvsagt mitt. – Helt riktig. Du vil gi meg masse skjellsord, men jeg vil ikke ha dem. De tilhører deg! Kilde: Samyuttanikaya Vurderingseksemplar

Lekfolk er mennesker som tilhører en religion. De har ingen spesiell utdanning eller stilling innenfor religionen, som munk, prest og liknende.

Buddhismen for folk flest

Ikke alle kan være munker og nonner. Lekfolk er helt nødvendige for å drive samfunnet videre. De stifter familie, får barn, arbeider og produserer mat. For lekfolk er det viktigst å leve så godt som mulig etter buddhistisk etikk, slik at man får god karma og et godt neste liv. Kanskje får man anledning til å bli munk eller nonne da.

Lekfolk feirer høytider og hedrer Buddha. Det viktigste for lekfolk er nok å gi mat til munkene når de går på sin tiggerunde. Det er en vinn-vinn-situasjon: Lekfolk får god karma fordi de gir, og munkene slipper å jobbe og kan vie livet sitt til målet om å nå nirvana.

Det er fem klare forbud: Man skal ikke stjele, lyve, drepe, ruse seg eller bryte ekteskapet. Selv om idealet er å ikke ta noen former for liv, er ikke de fleste buddhister vegetarianere. Det er hensikten som er det viktige i buddhistisk etikk. Så lenge man ikke selv dreper et dyr eller har til hensikt å ta liv, men kjøper maten hos en slakter eller fisker, får man ikke dårlig karma.

Dessuten tror de fleste at bestemte religiøse handlinger gir god karma. Det kan være å be til Buddha, gi mat til munker og nonner, støtte bygging av templer og liknende.

Den dødes reise I de fleste buddhistiske land er det vanlig å kremere de døde, men det er også noen som begraver dem. Det viktigste er uansett å hjelpe den døde til å gi slipp på dette livet og komme seg videre mot et nytt. I begravelsen leser de bønner og andre hellige tekster og prøver å beskytte den døde mot onde makter.

I et gammelt, lite hus i de mektige, snøkledde fjellene i Tibet har det skjedd et dødsfall. Bestefar er død. Familiemedlemmene har lagt ham godt til rette i sengen og tilkalt en spesialist.

Det banker på døra, og inn kommer en mann. Han setter seg ned og tar fram et gammelt skrift – en dødebok. Den døde trenger nemlig hjelp for å gi slipp på dette livet og den døde kroppen og må bli veiledet gjennom de ulike tilstandene han skal gå gjennom. Den døde sies å kunne høre og forstå det som blir sagt.

Boka beskriver for den døende hvordan bevissthet og kropp ved dødsøyeblikket brått blir atskilt. Sinnet blir frigjort og opplever et klart lys.

Vurderingseksemplar

En gruppe munker går sin tiggerunde om morgenen. De får som regel kokt ris av lekfolk.

Unge tibetanske buddhistmunker Mannen begynner å lese høyt: «O, sønn av en edel familie. Det som kalles død, har nå kommet. Nå, for alle veseners beste, legg merke til lyset som danner seg foran deg. Denne mektige flammende masse av lys er selve Opplysningen. Det er sinnet i sin naturlige form. Det er essensen av ditt eget sinn.» Ifølge denne boka vil den døde være mellom to liv i 49 dager. Man leser fra boka hver eneste dag i den perioden. Til å begynne med sitter den som leser, ved siden av liket. Men etter noen dager må Vurderingseksemplar man brenne den døde. Da pakker man liket inn i et klede og legger det på et bål i den kalde fjellufta.

Opplesningen fra dødeboka fortsetter, den døde sies å kunne høre det selv om kroppen er brent opp. Mye vil fortsatt kunne skje på ferden. Etter 49 dager er personen kommet inn i en ny livmor.

Forhåpentligvis er det et godt vesen i en positiv verden. Hvis personen er heldig, har han greid å nå nirvana – den endelige freden.

Kilde: «The Tibetan Book of the Dead: A Way of Life». Dokumentarfilm