Å få kontroll over kreftene

I urfolks religioner finnes det forestillinger om at alt i naturen er levende og har en form for sjel.

Du er ute og går. Det skyer til, og du merker at det blåser kraftig opp, torden skraller i det fjerne. Kanskje har du en forestilling om at stormen har en årsak, noe med høytrykk og lavtrykk. Kanskje blir du fascinert av de store kreftene, men redd blir du ikke, for du vet at du har et trygt hus å komme hjem til – og du vet at det er naturlige årsaker til at lyn og torden oppstår. Men i det aller meste av menneskenes historie på jorda har det vært annerledes. Menneskene har vært små og sårbare i en verden full av ukjente krefter. Tanken om at alt i naturen har en form for sjel, er et vanlig trekk ved urfolks religioner. Ikke bare dyra – den stolte løven, den lumske ulven og den kloke uglen – men også mektige fjell og store trær er levende vesener med sjel og vilje. Det samme gjelder vinden, regnet og sola. De er makter som man må prøve å blidgjøre med offergaver og ritualer. Vurderingseksemplar

Forfedredyrkelse

Mange urfolk tror at når et menneske dør, forlater sjelen kroppen og lever videre på «den andre siden». Og hvis man hedrer og ærer de døde, bringer dem ofringer og gaver, vil de beskytte dem som fortsatt lever. Ellers kan de vende seg mot de levende og skape ulykke.

Sjamaner

Urfolk har ofte en åndelig veileder – en blanding av lege, magiker, prest og vismann. I Sibir kalles han sjaman, og det har blitt en samlebetegnelse på slike åndelige ledere. De kan sette seg selv i transe – en hypnotisk tilstand der sjelen reiser inn i åndeverdenen. Sjamaner verden over bruker ulike teknikker for å komme i transe – de kan spille tromme, synge, danse eller ruse seg på sopper og Vurderingseksemplar

En sjaman fra Sibir trommer seg inn i transe. Hun heter Ay Churek, som betyr «månehjerte». Forfedrene hennes har vært sjamaner i mange generasjoner.

planter. Når sjamanen kommer tilbake fra transen, kan han gi stammen råd.

I den gamle samiske religionen som nå regnes som utdødd, ble den åndelige lederen kalt noaide. Noaiden satte seg selv i transe ved å slå intenst og rytmisk på en tromme dekorert med gudesymboler. Ofte joiket han. I andre verdener kunne han møte guder og ånder og få råd fra dem. Hvis noen var syke, kunne han hente sjelen deres ut av dødsriket eller få vite hva man måtte ofre for at den syke skulle bli frisk. På den måten kunne noaiden behandle og helbrede sykdom. Han kunne også se inn framtiden og finne ut hvor stammen kunne finne vilt eller reinsdyra kunne finne beite. Også kvinner kunne være noaider.

Mana og tabu Det er vanlig blant urfolk å tro at det finnes en spesiell overnaturlig kraft i naturen. Maoriene, et urfolk som lever på New Zealand, kaller den for mana. Spesielle steiner, planter, dyr og trær har mye mana. Mektige mennesker har mer mana enn andre. Mana kan bringe god helse, rikdom og fruktbarhet. Men for mye mana kan være farlig. Slike ting er tabu og må unngås. Det kan være ord man ikke må si, eller ting man ikke må røre. For eksempel kan høvdingens eiendeler være tabu, ingen får ta på kniven eller klærne hans. Hellige steder I samisk religion trodde man at guder eller underjordiske holdt til bestemte steder i naturen. Disse stedene ble regnet som hellige. Noen fjell er så hellige at man ikke kunne nevne dem ved navn. Spesielle formasjoner i naturen ble brukt som offersteder. Noen ofrer fremdeles gjenstander ved disse stedene, kanskje for å vise respekt for Vurderingseksemplar forfedrene og deres tro.

Overgangsritualer

Mange urfolk har langvarige overgangsritualer, spesielt ved overgangen fra barn til voksen. De begynner som regel med at den unge blir atskilt fra resten av stammen. Deretter blir han – for det gjelder oftest gutter – utsatt for nokså blodige og brutale ritualer. Blod symboliserer død, men samtidig kan det minne om fødsel. Det er som om barnet i ham skal dø, så han kan bli gjenfødt som voksen.

En ung gutt fra Dieri-stammen i Australia har opplevd noe dramatisk. For en tid siden ble to av fortennene hans slått ut og gravd ned i jorda. Etterpå ble han omskåret, mens faren høytidelig ga ham et nytt navn.

Men seremoniene er ikke over. En dag blir han ledet bort fra leirplassen av en gruppe eldre menn. Han er redd. Verken faren eller brødrene er med, og han får ikke vite hva som skal skje. Den natta sover de under åpen himmel, langt borte fra den trygge leirplassen. Neste morgen må gutten lukke øynene og stå helt stille. En gammel mann bøyer seg over ham. Med en kniv skjæres det et dypt kutt i armen på den gamle mannen. Blodet drypper nedover gutten, stadig mer og mer. Da mannen begynner å bli svimmel av blodtapet, kommer en ny mann, og det skjæres et kutt i armen hans også. Slik fortsetter det. Gutten blir dekt av blod, og det begynner å størkne. Til sist skjærer de dype kutt på ryggen og nakken hans. Slik blir han merket for livet.

Etterpå viser de gutten en «brummer» – et merkelig instrument som består av en flat treplate festet til en snor. Når man svinger den rundt seg, gir brummeren fra seg en mystisklyd som minner

Tegning fra 1800-tallet som viser det første steget i Dieristammens overgangsritual der fortennene til gutten blir slått ut.

Vurderingseksemplar