Bibelstudier 2023 3

Bibelstudier for

sabbatsskolen

3. kvartal, 2023

EFESERBREVET

AV JOHN K. M c VAY

UTGITT AV SYVENDEDAGS ADVENTISTKIRKENS SABBATSSKOLEAVDELING

Norsk Bokforlag, Røyse

UTARBEIDELSE

Utarbeidelsen av bibelstudiene ledes av en komité med medlemmer fra verdensfeltet. Komiteens medlemmer er rådgivende redaktører, og de studiene som utgis hvert kvartal, gjenspeiler komiteens synspunkter og representerer ikke bare eller nødvendigvis forfatterens hensikter.

HENVISNINGER

Der forfatternavn ikke er oppgitt, men bare tittelen på en bok eller en artikkel, er henvisningen til en av Ellen G. Whites skrifter. Der en norsk oversettelse foreligger, er henvisningen til denne, men i parentes står også henvisningen til den engelske originalen, med standard forkortelse for tittelen, for eksempel: AA står for Acts of the Apostles.

BIBELOVERSETTELSER

Der intet er sagt om versjon, er Bibelselskapets oversettelse av 2011 brukt. I noen tilfeller er tidligere versjoner av Bibelselskapets oversettelse brukt (1930,1978,1985).

Der ingen av Bibelselskapets bibeloversettelser støtter forfatterens poeng, har vi oversatt etter forfatterens versjon og merket det med versjonens alminnelige forkortelse, f.eks. NKJV for New King James Version.

Originalens tittel: Ephesians

Studieforfatter dette kvartal: John K. McVay

Redaktør: Clifford R. Goldstein ( goldsteinc@gc.adventist.org)

Oversettelse: Egil Fredheim (egilfredheim@gmail.com)

Illustrasjoner: Lars Justinen

Sats: Norsk Bokforlag, Røyse 2023

Trykk: Polinor AS

Copyright © Norsk Bokforlag AS

BIBELSTUDIER utgis kvartalsvis, og kan abonneres på ved å ta kontakt med Norsk Bokforlag.

Telefon: 32 16 15 60 • E-post: ordre@norskbokforlag.no • Internett: www.norbok.no

Bibelen for alle

Det er mye god litteratur som gir oss visdom og selvinnsikt, men vi tror at Bibelen er mer enn en god bok, for den er inspirert av Gud. Samtidig som Skriften er skrevet til meg personlig, blir den enda bedre hvis vi leser den sammen med andre. I Adventistkirken innbyr vi derfor til bibelstudium hver sabbat, før gudstjenesten. Hvert år tar vi utgangspunkt i fire forskjellige temaer. Hvert tema går over tretten eller fjorten sabbater, og det blir utarbeidet studiehefter om det aktuelle temaet. Dette er et slikt hefte. Du er hjertelig velkommen. Kanskje kan du hjelpe andre til å forstå Guds ord klarere?

Vi tar også tid til bønn, for Bibelen gir oss mer enn kunnskap. Den er en dynamisk bok som også kan forandre vår livsstil, slik at vi blir litt mer lik Jesus. Jeg kan så å si «skrive» meg inn i bibelfortellingene, de er ikke død historie. Teksten er gyldig hver eneste dag i mitt liv.

Jesus sier at vi får når vi gir. De som deltar i bibelstudiet får derfor anledning til å gi en frivillig gave, og på denne måten bidra til at våre naboer under alle himmelstrøk får et bedre liv, fysisk og åndelig. Etter ukens studium er det en såkalt misjonslesning for hver uke. Når vi hører om hva Gud kan gjøre gjennom alminnelige mennesker, er det sjanse for at vi blir inspirert til større generøsitet.

Det er Adventistkirkens ønske at du ved å delta, får et fellesskap som hjelper deg til å være en Jesu disippel.

Velkommen!

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med sabbatsskoleavdelingen i Adventistkirken. Du kan skrive til nina.myrdal@adventist.no

Efeserbrevet:

Med Jesus i vanskelige tider

I Efeserbrevet forteller Paulus oss om efeserne. Flere år etter at kristendommen kom til Efesos, slet efeserne med hva kristentro innebar.

Paulus, som en gang hadde vært en trussel for økonomien i denne storbyen, er spilt ut over sidelinjen og sitter i fengsel. I sitt brev fra fengselet er han redd for at de troende i Efesos skal «miste motet» og glemme hva det vil si å være Jesu disipler i den sofistikert, urban og hedensk kulturen. Leserne er kristne, men Paulus vil oppildne dem. Han vil gi dem ny glød for Kristus så de igjen vil glede seg over å være en del av Guds store virksomhet i verden, menigheten.

Kristentroen handler om Kristus, som Paulus beundrer og tilber. Hvis svake kristne skal gjenvinne fotfestet, vil det være fordi de gjenvinner sin første kjærlighet til Jesus og stoler på hans nåde og kraft. Så Paulus understreker Kristi opphøyelse i himmelen, over alle makter og guddommer som vil stjele de kristnes hengivenhet. Jesus er målet for Guds plan, en plan der de troende spiller en viktig rolle i Guds planer om å samle alle ting i Kristus.

Paulus senker ikke kravene når han vil vekke de kristne i Efesos til ny glød for Herren. Han forklarer kristen oppførsel og menighetsliv. De kristne er kalt til å tilbe Gud inspirert av Ånden og ære Kristus. Paulus illustrerer dette om og om igjen. Livet i Kristus påvirker både ord og gjerning. Å elske Kristus er å respektere og sette pris på sine trosfeller. De må avstå fra ondsinnet og seksuelt dekadent oppførsel som er så utbredt. Kristi selvoppofrelse må få prege dem hjemme og ute. De må vise andre en ny måte å leve på.

Paulus bruker en god del av brevet på sin begeistring for hva det vil si å være menneske og medlem av Guds menighet. Han er spesielt oppmuntret av tanken på at Gud har samlet fremmedgjorte deler av menneskeheten – jøder og hedninger – til ett i menigheten. Når de viser samhold der man venter fiendskap, har de en mulighet til å vise frem kjennetegnene på Guds nye samfunn.

I sin understrekning av betydningen av å tilhøre Guds menighet, utvikler Paulus fire metaforer (språkbilder) for kirken. De troende er Kristi kropp og viser sin hengivenhet til Kristus og samholdet med hverandre. De er et levende tempel (bygget gjennom Kristi offer på korset) der Gud blir tilbedt. De er Kristi brud og ser frem til bryllupet når brudgommen kommer og henter dem. I en siste metafor er de Kristi hær, som fører fred i hans navn og bekjemper mørkets krefter i Guds kraft mens de ser frem til Kristi gjenkomst.

Efeserbrevet taler til en tid som vår, da verdens fristelser og tidens gang truer med å sløve den kristnes sanser. Det opphøyer Kristus og betydningen av å følge ham som

John K. McVay er rektor og professor i religion ved Walla Walla University i College Place, Washington, USA, der han har arbeidet siden 2006.

Det kjærligste stedet i byen

– en moderne lignelse om menigheten

Av Ken Blanchard & Phil Hodges

Vi ønsker vel alle å være medlemmer i en kjærlig menighet. Men mange menigheter og kirker er dessverre ikke det kjærligste stedet i byen.

En nærhet til virkeligheten og et solid bibelsk fundament gjør Det kjærligste stedet i byen til en brukervennlig lærebok i positiv forandring. Denne lignelsen fra forfatterne vil utruste og inspirere både menighetsledere og alle andre som ønsker å være med og bygge den menigheten Jesus hadde i tanke – det kjærligste stedet i byen.

Ønsker du å lære mer om temaet dette kvartalet har vi følgende tilleggsmateriale som du kan få kjøpt på engelsk:

Adult Teachers Quarterly

Dette er den tradisjonelle engelske leksehjelpen for bibelstudier, med mye ekstra informasjon, flere henvisninger og utfyllende spørsmål som du kan bruke i gjennomgåelsen.

http://sspm.gc.adventist.org

Bible Study Guide

Det engelske bibelstudieheftet.1. og 2. kvartal er i et hefte og 3. og 4. kvartal i et hefte. Det er forlaget i England som deler inn materialet slik.

E. G. White Notes

Dette heftet kommer også ut kvartalsvis og er en samling med Ellen G. Whitesitater og henvisninger som er av betydning for temaet.

Companion Book

Hvert kvartal kommer det ut en bok som består av 13 kapitler (1 for hver uke) med mange gode tanker rundt de samme temaene som bibelstudiet tar opp. Boken er uavhengig av studieheftet, men kan også være et fint tillegg til det.

Collegiate Quarterly

Dette er en ungdomsversjon med kommentarer og henvisninger som passer til tenåringer/ungdommer/studenter. Det er mye brukt på universitetene, hvor studentene forstår og kan snakke engelsk.

Andre interessante internettadresser:

www.ssnet.org

www.GoBible.org

Den raskeste måten å bestille heftene på er via internett: www.adventistbookcenter.com

Du kan også bestille hos Norsk Bokforlag, Postboks 103, 3529 RØYSE Tlf. 32 16 15 60, faks 32 16 15 51 eller epost: ordre@norskbokforlag.no

Paulus og efeserne

Bakgrunnsstoff:

Apg 18,18–21; Apg 19,13–20,1; Apg 20,17–38; Ef 1,1.2; Ef 6,21–24; Ef 3,13; Ef 1,9.10.

Minnevers:

Da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham. (Ef 1,9.10).

Når vi skriver, har det en hensikt, og noen ganger er den viktig. F.eks. skrev Abraham Lincoln sin berømte Gettysburg-tale i 1863 etter den amerikanske borgerkrigens forferdelige ødeleggelser. I talen uttrykte Lincoln sin tro på at borgerkrigen var den store prøven på om nasjonen som ble opprettet i 1776, ville bestå eller «forsvinne fra jorden».

Paulus har en hensikt med dette brevet. Efeserne er fristet til å miste motet, dels fordi han sitter fengslet (Ef 3,13; Ef 6,20) og dels på grunn av forfølgelser og fristelser. Paulus minner dem om hva som skjedde da de tok imot Kristus som frelser og ble med i menigheten. De er Kristi kropp (Ef 1,19–23; Ef 4,1–16), byggematerialer i et tempel (Ef 2,19–22), Kristi brud (Ef 5,21–33), og en velutstyrt hær (Ef 6,10–20). De er viktige for oppfyllelsen av Guds plan om å samle alt i Kristus (Ef 1,9.10).

Paulus skriver for å gjøre de troende i Efesos oppmerksom på deres identitet og privilegier som Kristi følgesvenner.

PAULUS, EVANGELIST TIL EFESOS

Hva gjør Paulus på sitt første besøk i Efesos, på slutten av sin andre misjonsreise? ( Apg 18,18–21).

Efesos var en av storbyene i Romerriket med rundt 250 000 innbyggere. Byen var hovedstad i provinsen Asia, som dekket mye av det vi i dag kaller Tyrkia og var en av rikets mest velstående provinser. På Paulus’ tid var provinsen i vekst og fremgang. Efesos var havneby, og viktige landveier møttes der. Folk tilba mange guder, men Artemis var den viktigste og gikk for å være byens beskytter. Tilbedelsen av henne var viktig i borgerlige seremonier, idrettsleker og årlige feiringer. (Hos romerne het Artemis Diana; se Apg 19,24.35.)

Paulus er tilbake i Efesos på sin tredje misjonsreise (Apg 19,1–12) og blir der «i tre år» (Apg 20,31). Apostelen er lenge i Efesos så kristendommen skal få godt fotfeste der.

Hvilken merkelig hendelse fører til utbredt ærbødighet for «Herren Jesus» i Efesos? ( Apg 19,13–20).

Lukas forteller historien om syv omreisende, jødiske åndemanere. Sammenblandingen av Jesu og Paulus’ navn i besvergelsene faller ikke godt ut for dem. Da hendelsen ble kjent i byen, kom det «frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist» (Apg 19,17). Begivenheten gjorde også sterkt inntrykk på noen av dem som allerede var kristne. De brente de dyre håndbøkene de hadde brukt til svartekunstner, bøker verdt «50 000 sølv penger » (Apg 19,19). De kristne og resten av byen skjønte at tilbedelsen av Jesus ikke måtte utvannes med annen tilbedelse.

Hva betydde brenningen av bøkene som hadde kostet så mye? Hva sier det om overgivelse til Herren?

OPPRØR I AMFITEATERET

Les Apg 19,21–20,1. Hva kan historien lære oss?

Paulus vitnet så effektivt i Efesos at det gikk ut over en viktig side av byens økonomi: turismen ved Artemis­tempelet. Og for et tempel! Den praktfulle bygningen hadde 127 søyler laget av ren, hvit og feilfri marmor fra Paros, hver av dem 20 m høye. 36 av søylene var kledd med gull. Ikke rart at templet ble regnet som et av antikkens syv underverker.

Sølvsmeden Demetrios var redd Paulus’ retorikk mot avgudsdyrkelse skadet økonomien omkring templet (Apg 19,27) og pisket opp stemningen blant håndverkerne. Det samlet seg en gruppe som feide fra markedsplassen og inn i det store amfiteatret, der det var plass til 25 000 mennesker. Der fortsatte oppstyret, og de skrek i to timer: «Stor er efesernes Artemis!» (Apg 19,34). Etter at byskriveren har spredt folkemengden, møter Paulus de troende og forlater byen.

På slutten av sin tredje misjonsreise har Paulus et møte med de eldste fra menigheten i Efesos. Hvordan vil du sammenfatte Paulus’ bekymringer? (Se Apg 20,17–38.)

En omtrentlig kronologi av Paulus’ forhold til Efesos:

• år 52: Paulus første, korte besøk i Efesos (Apg 18,18–21).

• år 53–56: Paulus’ tre år lang opphold i byen (Apg 19,1–20,1).

Han skriver 1. Korinter på slutten av oppholdet (1 Kor 16,5–9).

• år 57: I Miletos møter Paulus de eldste fra Efesos (Apg 20,17–38).

• år 62: Paulus skriver trolig Efeserbrevet under fangenskapet i Roma.

«Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer» sa Paulus ( Apg 20,31). Hva tror du Paulus ville ha advart kirken om i dag, og hvorfor?

Å HØRE BREVET TIL EFESERNE

Paulus skrev Efeserbrevet til høytlesning i de kristnes husmenighetene i Efesos. I årene siden Paulus forlot dem, hadde kristendommen vokst i Efesos, og antallet husmenigheter var mangedoblet. For de kristne må det ha vært en stor begivenhet da Paulus’ sendebud, Tykikos, leste brevet hans. Som brevet antyder, har nok gruppen også omfattet medlemmer av vertsfamilien – far, mor, barn og slaver (Ef 5,21–6,9).

På den tiden besto en husholdning også av andre – klienter (frie personer som var avhengige av husholderen for underhold) og til og med kunder. Så de kan også være til stede, pluss medlemmer av andre husholdninger.

Følg med på oversikten nedenfor, og les brevet, helst høyt (det tar et kvarters tid). Hvilke temaer går igjen i brevet?

I. Åpningshilsen (Ef 1,1.2)

II. Innledende velsignelse (Ef 1,3–14)

III. Bønn om at de kristne må motta Kristus­sentrert visdom (Ef 1,15–23)

IV. En gang åndelig død, men nå opphøyet med Kristus (Ef 2,1–10)

V. Kristus skapte kirken av jøder og hedninger (Ef 2,11–22)

VI. Paulus som forkynner av Kristus for hedningene (Ef 3,1–13)

VII. Bønn om at de må få oppleve Kristi kjærlighet (Ef 3,14–21)

VIII. Bevare Åndens enhet i menigheten (Ef 4,1–16)

IX. Leve det nye livet i kristen enhet (Ef 4,17–32)

X. Vandre i kjærlighet, lys og visdom (Ef 5,1–20)

XI. Leve som kristne i hjemmet (Ef 5,21–6,9)

XII. Stå sammen: Menigheten som Guds hær (Ef 6,10–20)

XIII. Avsluttende hilsen (Ef 6,21–24)

Hvilket nøkkeltema går igjen i brevet? Hva forteller det deg? Hvilket eller hvilke punkter gjør inntrykk på deg?

EFESERBREVET I SIN TID

Hvordan begynner og avslutter Paulus brevet til de kristne i Efesos? Hva lærer vi om hans ønsker for dem? Se Ef 1,1.2; Ef 6,21–24.

Først i brevet presenterer Paulus seg som forfatteren (Ef 1,1). Nær midten av brevet presenterer Paulus seg igjen ved navn, der han kaller seg «Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld» (Ef 3,1) og innleder en personlig refleksjon over sitt arbeid som apostel (Ef 3,1–13). Nær slutten av brevet viser han igjen til sitt fangenskap (Ef 6,20) og avslutter med personlige ord (Ef 6,21.22). Noen sier at brevet ikke er skrevet av Paulus, men brevet gjør krav på ham som forfatter, og de fleste kristne mener han er det.

Hvordan viser Paulus sin uro for virkningen hans fangenskap vil ha på de kristne i Efesos? Se Ef 3,13.

Det ser ut til at brevet er skrevet samtidig og under samme omstendigheter som to andre brev Paulus skrev i fangenskap: Kolosserne (se Kol 4,7.8) og Filemon. Det later også til at det er lenge siden Paulus arbeidet i Efesos (Ef 1,15; Ef 3,1.2). Han skrev trolig Efeserbrevet i et fengsel i Roma ca. år 62.

I brevet sier Paulus lite om lesernes situasjon i Efesos. Han er opptatt av de store sammenhenger. Han begynner med Guds utvelgelse «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4), og tar opp store temaer omkring frelsen i Kristus. Her viser brevet en opphøyet, litterær stil med lange setninger, uttrykk som gjentas og omfattende metaforer. Paulus kan nok bruke en slik stil andre steder også (f.eks. Rom 8,31–39), men det er mye av den i Efeserbrevet, som inneholder mye lovprisning, bønn og ord hentet fra tilbedelsen (Ef 1,3–14; Ef 1,15–23; Ef 3,14–21) samt nøye utformede, svært retoriske avsnitt (f.eks. Ef 4,1–16; Ef 5,21–33; Ef 6,10–20).

EFESERBREVET: ET BREV MED KRISTUS I SENTRUM

Hvordan kunngjør Paulus brevets tema? Ef 1,9.10.

Hvordan kan Efeserbrevets budskap sammenfattes? Fra fengselet legger Paulus frem en visjon om Guds plan i Kristus for tidens fylde og menighetens rolle i den. Gud har handlet i Jesus for å iverksette sin plan om å «sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Ef 1,10), og han gjorde det ved å skape en kirke som består av én ny menneskehet av både jøder og hedninger (Ef 2,14). De kristne er kalt til å leve etter denne Guds plan og vise de onde maktene at Guds endelige hensikt er underveis (Ef 3,10).

Som Efeserne 1,9.10 sier det: den enhet Gud har i tankene, er sentrert i Kristus. Så det overrasker ingen at Efeserbrevet er et brev som priser Guds handlinger i Kristus og feirer de troendes tilgang til de åndelige ressursene som tilbys i Kristus.

Paulus bruker uttrykket «i Kristus» og lignende uttrykk over 30 ganger, og overalt opphøyer han Jesus. Se etter disse uttrykkene når du leser brevet, og se de mange måtene Paulus retter fokus mot Jesus.

Paulus vil vekke de kristne i Efesos til åndelig troskap ved å minne dem om at de er en del av kirken, som er kjernen i Guds plan for å forene alle ting i Kristus. Når han bruker ordet «kirken» (ekklēsia) i brevet, mener han den «universelle» kirken eller kirken som helhet (ikke en lokal menighet).

Han omtaler kirken med levende metaforer, og fire utvikler han i detalj:

1. Kirken som kropp (Ef 1,22.23; Ef 2,16; Ef 3,6; Ef 4,1–16.25; Ef 5,23.29.30).

2. Kirken som bygning/tempel (Ef 2,19–22).

3. Kirken som brud (Ef 5,22–27).

4. Kirken som hær (Ef 6,10–20).

Hvert av disse bildene viser hva Guds hensikt og plan med kirken er.

Vårt kirkesamfunn er tverrnasjonalt, flerspråklig, tverrkulturelt og består av flere raser ( Åp 14,6.7 ) som viser veien til oppfyllelsen av hans plan om å samle alle ting i Jesus (Ef 1,9.10).

Hvordan kan vi arbeide i harmoni med Guds store plan?

TIL ETTERTANKE

Historien om åndemanerne som misbrukte navnene Jesus og Paulus (Apg 19,13–20, se søndagsavsnittet) bidrar til å forklare hvorfor Paulus sier så mye om makt i Efeserbrevet. Noen nye kristne er overbevist om Jesu storhet og brenner sine kostbare magiske håndbøker. Det er funnet ca. 250 papyruser om magi, så vi kjenner rikelig med ritualer, trylleformler, forbannelser osv. som sikkert ligner dem i de magiske håndbøkene. Bøkene inneholdt råd om slike ritualer for å overtale guder, gudinner og åndsmakter til å gjøre det de ba om.

Lukas sier at bøkene var verdt 50 000 sølvmynter, eller like mange dagslønner. (I dagens verden blir det 40 millioner kroner!) Dette viser hvor viktige bøkene var i hverdagen deres. «Guds suverene inngripen måtte til for å overbevise dem om at de skulle omvende seg helt fra bruk av amuletter, trylleformularer, påkallelser og tradisjonelle midler for å få åndelig makt.» – Clinton E. Arnold: Ephesians (Grand Rapids, Michigan, USA: Zondervan, 2010), s. 34.

Vi oppdager at Efeserbrevet ble skrevet til kristne som trengte opplæring i «hvordan de skal takle den fortsatte innflytelsen og angrepene fra ondsinnede kosmiske ‘makter’» – Clinton E. Arnold: Power and Magic: The Concept of Power in Ephesians, (Grand Rapids, Michigan, USA: Baker Books, 1992), s. 165. Paulus’ svar er brevet til efeserne, der han peker på Kristus som har blitt opphøyet over alle makter (Ef 1,20–23) og understreker hvor mye større den er, den kraft Gud gir de troende (Ef 2,15 –19; Ef 3,14–21; Ef 6,10–20).

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke makter eller myndigheter er aktive i vår verden og ditt liv? Hvordan åpenbarer disse kreftene seg og frister kristne til å ære og respektere dem fremfor å vise den oppstandne Kristus full troskap?

2. I sammenheng med Guds plan for å forene alle ting i Kristus i tidens fylde, uttrykker Paulus håp for fremtiden. Se hans bruk av ordet «håp» i Efeserne 1,18; 2,12 og 4,4. Hvorfor tror han det er håp for fremtiden?

3. Hvordan peker Paulus på det store fremtidshåpet om Kristi gjenkomst i disse versene i Efeserbrevet? Ef 1,13.14; Ef 1,21; Ef 2,7; Ef 4,30; Ef 5,5. Hva betyr dette for oss nå?

1. juli

ET LEVENDE MIRAKEL

Milanka, Montenegro

Mor gikk til svangerskapskontroll i Montenegro, og Voya fikk en fødselsdefekt 27 dager ut i svangerskapet. Ryggraden utviklet seg ikke normalt. Han hadde et hull i ryggen. En del av ryggmargen stakk ut gjennom hullet. Han hadde spina bifida.

Mor kom til en annen lege og fikk vite at barnet hadde en 15 cm stor ballong på ryggen. Hun ble innlagt på sykehus der de sa barnet hadde små sjanser. Han ville dø eller bli sterkt handicappet. Legen anbefalte svangerskapsavbrudd. Dagen etter viste ultralyd at Voya ikke kunne bevege bena.

Dagen etter var sabbat, og mor gråt hele dagen. Den kvelden var hun så utmattet at hun sov for første gang på tre dager. Søndag morgen gråt hun og snakket med Gud. «Gud, du kan alt. Du ga Voya liv. Du har sett alt som skjer. Hvis du tar ham, blir det ikke lett, men jeg godtar det. Men hvis du lar ham leve, så gjør ham frisk. Uansett godtar jeg det. Bare vær her og ikke la noe skje uten din tillatelse. Det ber jeg om. Amen.»

Etter bønnen fikk hun fred med Gud. Hun kunne ingenting gjøre, Gud var hennes eneste håp. Hun trodde han ville gjøre det som var best. Men det var tungt å vente.

Hun fikk et glimt av håp den dagen. Legen sa at Voyas blære var full. Noe virket. Barn med skadet rygg har gjerne tom blære. Ti dager senere ble hun sendt hjem. Det var som om legen sa: «La henne dra. Måtte Guds vilje skje.»

Ikke lenge etterpå ville legen se om Voya beveget bena. Mor og far ba. Voyas ben rørte seg ikke da legen foretok ultralyden. Det gikk fem minutter. Ti. Femten. Mor og far ba. Etter 20 minutter begynte barnet å bevege begge bena. Mor og far var fra seg av glede.

Nå var det bare å vente på fødselen. Legen advarte: Barnet ville være dødfødt. Men mor trodde at Gud hadde bestemt at Voya skulle leve. Hun ba ustanselig.

Rett før fødselen ba hun igjen: «Kjære Gud, nå gir du Voya livet eller døden. Jeg ber igjen at det må bli livet. Men din vilje skje. I Jesu navn, amen.»

Fødselen gikk fort. Mor smilte av glede da hun hørte Voyas gråt.

Livet var ikke liketil for gutten. Mye tid gikk til fysioterapi og legebesøk. Men legene sier han er et mirakel. Gutten som ikke ble levnet en sjanse, er en høy, sterk tenåring som elsker å løpe og hoppe, sykle og sparke fotball.

Milanka takker Gud for alt. I dag går Voya på adventistenes videregående skole i Novi Sad i Serbia, som åpnet med hjelp av offeret i 3. kvartal 1997.

Offeret dette kvartalet vil bidra til en ny speiderleir i Montenegro der Voyas lillesøster og andre barn kan lære om Gud som hører bønn. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Guds store plan i Kristus

Bakgrunnsstoff:

Ef 1,3–14; Ef 2,6; Ef 3,10; Kol 1,13.14; 5 Mos 9,29.

Minnevers:

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen (Efeserne 1,3).

Neil Armstrong ble første menneske på månen. 25 år senere skrev han og takket dem som laget romdrakten han tok disse historiske skrittene i. Armstrong kalte det «historiens mest fotograferte romredskap» og sa at den skjulte «dens stygge beboer» idet han takket folkene ved Johnson Space Center for den «tøffe, pålitelige og nesten deilige» drakten som beskyttet ham. Han sendte dem «et kvart århundres takknemlighet og gratulasjoner».

Paulus innleder brevet til efeserne med en majestetisk takkehilsen der han priser Gud for hans velsignelser, velsignelser som er like viktige for de kristnes liv som en romdrakt er for en som går på månen. Paulus sier Gud har arbeidet med disse velsignelsene fra «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4) og priser Gud som har arbeidet for de troende gjennom tidene.

Paulus’ innledning gjør Efeserbrevet spesielt verdifullt som modell for hvordan man kan tilbe Gud og prise ham for hans mange velsignelser.

UTVALGT OG TATT IMOT I KRISTUS

En takkehilsen inneholder gjerne en beskrivelse av det som er mottatt. Paulus har en lang gaveliste i Efeserne 1,3–14 der han takker Gud for evangeliets velsignelser. Han priser Gud for at han har «velsignet oss med all Åndens velsignelse» (Ef 1,3). At velsignelsene er åndelige ( pneumatikos) viser at de gis av Ånden ( pneuma) og peker på avslutningen av Paulus’ velsignelse, som feirer Den hellige ånds verk i de troendes liv (Ef 1,13.14).

Efeserne 1,3–6 viser hvordan Gud ser på oss i Kristus. Før verden ble til, utvalgte Gud oss i Kristus og bestemte at vi skulle stå «hellige og uten feil» for hans ansikt (Ef 1,4; se Ef 5,27) som barn i kraft av at vi er både skapt og frelst i Kristus (Ef 1,5). Siden før solen begynte å skinne, har det vært hans vilje at vi skulle motta hans overstrømmende nåde (Ef 1,6). Kort sagt, Gud vil at vi skal bli frelst. Vi kan bare miste frelsen ved å velge synden.

Hva betyr uttrykket «i himmelen» i Efeserbrevet (det eneste stedet det brukes i NT)? Studer bruken av uttrykket. (Se Ef 1,3.20; Ef 2,6; Ef 3,10; Ef 6,12; jf. bruken av «i himmelen» Ef 3,15; Ef 4,10; 6,9.)

I Efeserbrevet viser uttrykkene «i himmelen» og «i himmelrommet» til himmelen som Guds bolig (Ef 1,3; Ef 6,9), der åndskreftene holder til (Ef. 1,10.20.21; Ef 3,10.15; Ef 6,12), og til stedet der Kristi opphøyes ved Faderens høyre hånd (Ef 1,20). Vi har adgang til «himmelen» i nåtiden som sfæren der åndelige velsignelser tilbys gjennom Kristus (Ef 1,3; Ef 2,6). Selv om «himmelen» har blitt et sted til velsignelse for kristne, er den stadig stedet for konflikt med onde makter som motarbeider Kristi herredømme (Ef 3,10; Ef 6,12).

Se på Efeserne 1,4, som sier at vi er utvalgt i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt». Hva vil det si? Hvordan åpenbarer det Guds kjærlighet til oss og hans ønske om at vi skal bli frelst?

KOSTBAR FRELSE; RAUS TILGIVELSE

Synden hadde vært en mørk, dominerende kraft for Paulus’ lesere. Paulus skildrer dem i deres tidligere liv som vandrende døde – «døde på grunn av misgjerningene og syndene» (Ef 2,1), men likevel «levde» de som Satan befalte dem (Ef 2,1–3). De var slaver av synden og Satan og kunne ikke rive seg løs. De måtte reddes. Det har Gud gjort med sine nådige handlinger i Kristus, og Paulus feirer to nye velsignelser av Guds nåde i de troendes liv: de er frikjøpt og tilgitt.

Les Efeserne 1,7.8. «Frikjøpt» er en tanke vi møter ofte i NT. Se bruken av tanken i Kolosserne 1,13.14; Titus 2,13.14; og Hebreerne 9,15. Hvilke temaer har disse skriftstedene felles med Efeserne 1,7.8?

Det greske ordet for «kjøpt fri» i Efeserne 1,7 er apolutrōsis, først brukt om å kjøpe fri en slave eller betale for å få en fange fri. Man kan høre et ekko av slavehandlerens stemme som auksjonerer varene sine og den kalde klirringen fra slavenes lenker. Når NT snakker om frikjøp, fremhever det hvor dyrt det er å få satt fri slavene.

Vår frihet er dyrt kjøpt: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod» (Ef 1,7).

Tanken om frikjøping feirer også Guds godhet siden han betalte prisen for vår frihet. Gud gir oss frihet og verdighet. Vi er ikke lenger slaver!

«Å bli frikjøpt er å bli behandlet som et menneske, ikke en gjenstand. Det er å bli borger av himmelen i stedet for slave av jorden.» – Alister E. McGrath: What Was God Doing on the Cross? (Grand Rapids, Michigan, USA: Zondervan, 1992), s. 78.

Legg merke til at Gud ikke betaler prisen for forløsningen til Satan. Det er en middelaldersk, ubibelsk tanke. Gud verken skylder eller betaler Satan noe.

Korsets fordeler omfatter også «tilgivelse for syndene» (Ef 1,7). På korset tok Kristus på seg prisen for vår synd, både i fortid og fremtid, og «gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud» (Kol 2,14). Ved å kjøpe oss fri og tilgi oss i Kristus, viser Gud seg som vår Far. «Så rik er Guds nåde, som han har latt strømme over oss» (Ef 1,7.8).

Hva betyr det for deg at du med Kristi sonoffer er tilgitt og frikjøpt? Hva om du føler at du er uverdig til det? (Tips: du er uverdig – det er poenget med korset.)

GUDS STORE PLAN I KRISTUS

Hva er Guds plan for «tidens fylde», og hvor vidt favner den? Ef 1,9.10.

Paulus sier tre ting om Guds plan. Den er (1) hans «viljes mysterium», (2) hans «vilje» og (3) en «frelsesplan i tidens fylde». Hva går Guds plan ut på? Å sammenfatte alt i himmel og på jord i Jesus.

Paulus bruker et fargerikt begrep for å beskrive planen (anakephalaiōsasthai), å «sammenfatte» eller «oppsummere» alt i Kristus. I oldtidens regnskaper «la man sammen» en kolonne med tall og satte summen øverst. Jesus står øverst i Guds endelige, eskatologiske plan. Denne Kristus­planen ble lagt «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4) og er så stor at den favner alt av tid («tidens fylde») og rom («alt i himmel og på jord»). Paulus kunngjør enhet i Kristus som Guds store mål for universet.

Når han tar opp Guds «frelsesplan i tidens fylde» (Ef 1,10), er dette temaet som skal gjennomsyre brevet. Gud begynner sin plan for å sammenfatte alle ting, med forankring i Jesu død, oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (Ef 1,15–2,10), ved å grunnlegge kirken og forene alle slags mennesker i den, både jøder og hedninger (Ef 2,11–3,13).

Så kirken er et signal til de onde maktene om at Guds plan er iverksatt og at deres splittende vanstyre skal ta slutt (Ef 3,10). Som Bibelen sier: «For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» (Åp 12,12).

Den siste halvdelen av Paulus’ brev åpner med en appell om enhet (Ef 4,1–16) og fortsetter med en oppfordring om å unngå atferd som skader denne enheten, slik at de heller bygger solidaritet med trosfeller (Ef 4,17–6,9). Paulus avslutter med bildet av kirken som en samlet hær som fører fredens krig i Kristi navn (Ef 6,10–20).

Hvordan kan du feire at det du har opplevd ved å bli kjøpt fri i Kristus Jesus, er en del av noe stort, en del av Guds plan om å forene alt i Kristus?

LIVET SOM LOVPRISNING AV HANS HERLIGHET

I ham er også vi blitt arvinger, vi som på forhånd var bestemt til det etter Guds forsett, han som gjennomfører alt etter sin egen plan og vilje. Slik skulle vi være til lov og pris for hans herlighet, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus (Ef 1,11.12).

De kristne i Efesos ser ut til å ha glemt hvem de er som kristne, de holder på å «miste motet» (se Ef 3,13). I tråd med det han før har sagt (Ef 1,3–5), vil Paulus atter styrke deres identitet som kristne. De troende er ikke offer for tilfeldige beslutninger tatt av høyere makter. De er Guds barn (Ef 1,5) og har tilgang til velsignelser i Kristus som bygger på Guds evige beslutninger. Det er Guds forsett, plan og vilje (Ef 1,11) som tar form i deres liv i tråd med Guds enda større plan om å sammenfatte alt i Kristus (Ef 1,10). De kan være trygge på sin stilling hos Gud og virkningen av de velsignelsene han gir. Livet deres burde utbasunere budskapet i Efeserne 1,3–14: Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far!

Sammenlign bruken av tanken om «arv» i Efeserne 1,11.14.18. Hvorfor tror du dette er viktig for Paulus?

Har du noen gang arvet noen? Kanskje en slektning etterlot deg noe verdifullt eller en pengesum. Slik Paulus ser det, har de kristne fått en arv fra Gud i kraft av Jesu død (Ef 1,14) og blitt en «arv» til Gud (Ef 1,18).

I GT blir Guds folk iblant betraktet som hans «arv» (5 Mos 9,29; 32,9; Sak 2,16). Dette at de er eller blir Guds arv er tydelig i Efeserne 1,18 og er trolig betydningen av begrepet i Efeserne 1,11 også (som da kan oversettes med «I ham er vi blitt en arv»). Paulus vil de troende skal vite at de er verdifulle for Gud. De har ikke bare en arv fra Gud (Ef 1,14; Ef 3,6, jf. Ef 5,5), men de er Guds arv.

Hva er forskjellen på å arbeide for å få noe og å arve det? Hvordan hjelper denne tanken oss å forstå hva vi har fått i Jesus?

DEN HELLIGE ÅND: SEGL OG PANT

I Efeserne 1,13.14 skisserer Paulus hvordan leserne ble omvendt. Hva er trinnene?

Paulus bruker to bilder eller metaforer for Den hellige ånd når han ser på hans betydning i kristenlivet. Han tenker seg først Den hellige ånd som et «segl», som en Åndens besegling fra de ble omvendt. I antikken hadde segl mange bruksområder: attestere kopier av lover og avtaler, bekrefte kvaliteten eller kvantiteten i en beholder (f.eks. Esek 28,12), eller stadfeste transaksjoner (f.eks. Jer 32,10–14.44), kontrakter, brev (f.eks. 1 Kong 21,8), testamenter og adopsjoner. På en gjenstand stadfestet et segl både eierskap og beskyttelse. Den hellige ånds nærvær i deres liv viser at de kristne tilhører Gud og er Guds løfte om vern (se Ef 4,30). De er beseglet med «Den hellige ånd som var lovet oss» (Ef 1,13).

«Paulus sier klart og tydelig at i det øyeblikket man gir sitt liv til Jesus og tror på ham, besegler (sphragizō) Den hellige ånd den som tror på Kristus til frelsens dag. En fantastisk befriende og betryggende sannhet! Guds Ånd merker Kristi etterfølgere med frelsens segl der og da når de kommer til tro.» – Jiří Moskala: «Misinterpreted End­Time Issues: Five Myths in Adventism», Journal of the Adventist Theological Society 28, nr. 1 (2017), s. 95.

Det andre bildet Paulus bruker på Den hellige ånd, er «pant» (garanti). Den hellige ånd er garantien for vår arv og peker frem mot tiden da arven skal gis i sin helhet (se 2 Kor 1,22; 2 Kor 5,5).

Ordet som er oversatt med «pant» (arrabōn) var et hebraisk lånord som ble brukt mye i datidens dagligdagse gresk om et «første avdrag» eller «innskudd» som forutsetter at betaleren vil foreta ytterligere betalinger.

Merk at det ikke er de kristne som betaler dette pantet, de mottar det fra Gud. Paulus sier Den hellige ånds nærvær i de troendes liv er første del av den fulle arven som kommer med Kristi gjenkomst. Vår del er å ta imot det vi har fått i Jesus med takk og ydmykhet.

TIL ETTERTANKE

Lærer Efeserne 1,3–14 at Gud bestemmer menneskers fremtid og forutbestemmer noen til evig liv og andre til evig død? Mange tror det. Men tenk på dette:

1. I avsnittet er Kristi rolle det avgjørende, for Guds valg om å ta imot oss skjer «ved Jesus Kristus» (Ef 1,5) eller «i ham» (Ef 1,4.11). Dette viser at Guds utvelgelse og forhåndsbestemmelse gjelder alle som velger tro på Kristus, ikke at han plukker ut de enkelte som vil bli frelst eller gå fortapt allerede før fødselen. Guds beslutning er hans forhåndsbestemte svar til dem som utøver tro på Kristus.

2. Efeserne 1,3–14 inneholder også et levende relasjonsspråk om Guds frelsesverk. Gud er «Far», og vi er hans barn (Ef 1,3–5) som mottar hans velsignelser i overflod (Ef 1,8). Vi må forstå ordene om Guds valg og forhåndsbestemmelse i lys av dette rike, relasjonelle språket. Gud er ikke en fjern, følelseskald dommer som sitter langt borte og tar tilfeldige avgjørelser, men en omsorgsfull Far for alle sine barn (se Ef 3,15).

3. Det går frem av Efeserne 1,3–14 at Gud respekterer menneskers valg (spesielt Efeserne 1,13, der «hørte» og «tro» er viktig), andre steder i brevet (Ef 2,8; Ef 3,17; Ef 4,1–6,20, som understreker eller forutsetter vårt valg og respons i tro), og i andre skriftsteder i NT (f.eks. 1 Tim 2,4; Apg 17,22–31). Eller som Ellen G. White sa det: «Da Gud gav den enestående gave, sin egen Sønn, omsluttet han verden med en nådens atmosfære som er like virkelig som den luften som omgir jorden. Alle som er villige til å ånde inn denne livgivende luftning, vil leve og vokse opp til manns modenhet i Kristus Jesus.» – Veien til Kristus, side 79.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke argumenter vil du tilføye utenom dem ovenfor til støtte for tanken om at Gud ikke velger og vraker hvem som skal bli frelst og hvem som skal gå tapt allerede før vi blir til?

2. Hvem er det som til syvende og sist avgjør om en person har frelsen i Jesus eller ikke?

3. «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.» (Ef 1,7). Hvordan avslører verset at frelsen virkelig er ved tro alene og ikke ved lovgjerninger?

8. juli

REDDET AV EN HUND

Sekule, Montenegro

Denhalvgamle mannen nistirret på den 21 år gamle adventisten som hadde kommet med bibelstudier til sønnen hans i Podgorica i Montenegro. 16-åringen var ikke hjemme.

«Dette er den eneste sønnen min», sa faren. «Jeg har ingen annen enn ham. Er du fra en sekt?»

«Vi er ikke noen sekt», sa Sekule. «Jeg vil ikke han skal bli med i noen sekt», sa faren. Så sa han noe som gjorde Sekule livredd: «Hvis noen fører gutten min på avveier, vil jeg drepe ham for å forsvare min familie.»

Det var i 1990-årene, etter at det gamle Jugoslavia var blitt til flere nye land, deriblant Montenegro. Sekule og andre adventister brukte friheten til å dele ut Bibler i hovedstaden.

Sekule kjempet med Gud en uke før han skulle tilbake til leiligheten. Han ble mer og mer redd. Den sjette dagen ba han: «Jeg er livredd og vet ikke hva som vil skje. Du må hjelpe meg.»

Dagen etter gjentok han bønnen, tok med seg bibelstudiene og gikk. På vei dit krysset han en park der noen løshunder holdt til. Den største hunden fulgte etter ham. Sekule prøvde å jage den, men den bare fulgte etter.

Hunden ventet utenfor den første blokken. Så ble den med til den enste. Da Sekule kom til blokken med den mistenksomme faren, ble den for første gang med opp trappen. Det gikk opp for Sekule at det måtte være Gud som oppmuntret ham. Hadde Gud sendt en engel? Sekule fattet mot.

Da Sekule og hunden kom til leiligheten, prøvde han å jage den vekk. Hunden rygget tre skritt ned trappen og så på ham. Sekule ringte på.

Faren ble rasende da han så Sekule. Så oppdaget han hunden og tok et skritt bakover. Faren samlet seg og sa med roligere stemme: «Min sønn har bestemt seg for ikke å ha flere bibelstudier.» Da Sekule forlot blokken, gikk hunden i motsatt retning. Sekule så aldri den hunden igjen.

Ti år gikk, og sønnen ble en berømt sanger i Montenegro. I et intervju ble han spurt om sin tro. Han sa: «Jeg er troende, men det er en del ting jeg tror annerledes om enn de fleste.» Sekule ble glad da han hørte det. Han visste at Gud hadde brukt bibelstudiene.

Sekule vet ikke hva det ble av sønnen. Han synger ikke lenger og bor ikke i Montenegro. Men én ting vet Sekule: Gud beskytter dem som deler evangeliet med andre.

En del av offeret 13. sabbat går til å bygge ny speiderleir i Montenegro der barn og unge kan lære om Gud. Takk for at du vil gi et godt offer 13. sabbat.

Last ned bilder fra Facebook bit.ly/fb-mq.

Den opphøyde Jesu makt

Bakgrunnsstoff:

Ef 1,15–23; Ef 3,14–21; 1 Tess 5,16–18; 5 Mos 9,29; 1 Kor 15,20–22; Sal 110,1.

Minnevers:

Den hellige ånd kan gi de kristne kjennskap til «hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen.» (Ef 1,18.19).

Det kan se ut til at mennesker alltid vil ha mer makt. Bilprodusenten Devel Motors viste for eksempel frem prototypen av sin Devel Sixteen, et kjøretøy med en 16-sylindret, 12,3-liters motor med over 5000 hestekrefter. Og som om ikke det er nok: Hva med en Peterbilt semi-truck med tre Pratt & Whitney J34–48 jetmotorer? Med sine 36 000 hestekrefter tilbakelegger lastebilen 400 meter på 6,5 sekunder, og den kan komme opp i 605 km/t før den utløser sine to fallskjermer.

Paulus ber om at de troende i Efesos som fristes til å beundre sin kulturs krefter og guder, må få oppleve den enorme kraften som er tilgjengelig for dem i Kristus ved Den hellige ånd. Den måles ikke i hestekrefter eller magi, men ses i fire frelseshistoriske begivenheter: (1) Jesu oppstandelse; (2) hans opphøyelse til Guds trone; (3) at alle ting blir lagt inn under Kristus; (4) at kirken får Kristus som sitt hode (Ef 1,19–23).

Når de tenker over de fire hendelsene, kan de kristne begynne å forstå – og oppleve – Guds store makt som utøves for dem.

BØNN OG TAKK

Paulus har hørt at de kristne i Efesos har en levende tro på Jesus og elsker hverandre (kanskje hørt det av Tykikos, Ef 6,21.22) og forteller hvordan han ber for dem.

Sammenlign Paulus’ to bønnerapporter i Efeserbrevet – Efeserne 1,15–23 og Efeserne 3,14–21. Hvilke temaer har de felles?

Vi kan høres jamrende ut når vi ber, vi sørger over utfordringer og problemer. Paulus’ bønnerapporter i Efeserbrevet tyder på at takksigelse er bønnens morsmål. Vi samler opp Guds velsignelser og takker ham for dem. Vi søker å se hvordan Gud arbeider under vanskelige forhold og priser ham for det han gjør i vårt liv. Idet vi feirer den opphøyde Jesu nåde og kraft (Ef 1,20–23), takker vi ham for at han velsigner dem vi omgås. Her er Paulus’ forvandlende hemmelighet for bønn: Bønn er lovprisningens og takkens nøkkel.

Paulus sa også at han holder ikke opp «med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner» (Ef 1,16; se også Fil 1,3.4; 1 Tess 1,2 og 1 Tess 5,16–18).

Hva betyr det egentlig å «be uavbrutt» (1 Tess 5,17)? Det kan ikke bety at vi alltid kneler når vi ber. Det betyr at vi ved Guds Ånd går gjennom livet åpne for Guds nærvær og kraft og søker ting å takke ham for. Det betyr at vi er rede til å betrakte livets spørsmål i Guds nærhet og søke hans råd når livet tar en uventet vending. Det betyr å ikke leve med Gud som en fremmed, men en vi omgås og alltid er åpne for hans ledelse.

Vi betrakter ofte bønn som et ekstra som kan praktiseres når det passer. Paulus er av en annen oppfatning. Han tar oppgaven med å be for de troende i Efesos på alvor og gjør det både ved å takke for dem (Ef 1,16; jf. Ef 1,3–14) og ved å gå i forbønn for dem (Ef 1,17–23; jf. Ef 3,14–21). For ham er bønn kanskje kristentroens viktigste oppgave. Disse versene er et kall til bønn, en oppfordring til hver enkelt om å tenke over vår «bønnetjeneste» i lys av Paulus’ iver for den.

Hvorfor er det viktig alltid å takke Gud i bønn for det du har å være takknemlig for?

Å OPPLEVE INNSIKT FRA DEN HELLIGE ÅND

«Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg husker på dere i mine bønner ... Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne.» (Ef 1,15.17 )

Idet han forteller om sine bønner, skriver Paulus ned en viktig bønn han kommer til Gud med. Han har nevnt at Den hellige ånd kom inn i de troendes liv da de vendte om (Ef 1,13.14). Nå ber han om en ny velsignelse så Ånden må gi den åndelige innsikt de trenger for å forstå Jesus bedre (Ef 1,17).

Hvilke tre emner ber Paulus om at Den hellige ånd vil gi de kristne innsikt i? Se Ef 1,17–19.

Når Paulus ber om at de må få innsikt i «det håp han har kalt dere til» (Ef 1,18), ber han om at de må være våkne for det Gud før har gjort for deres frelse (Ef 1,3–9.11–13) og den fremtiden han har planlagt for dem (Ef 1,10.14).

Når han ber om innsikt i «hvor rik og herlig hans arv er for de hellige» (Ef 1,18), minner han om den gammeltestamentlige tanken om de troende som Guds arv (5 Mos 9,29; 32,9), Sak 2,12, jf. Ef 1,11). Han vil de skal vite at de ikke bare har en arv fra Gud, men at de er Guds arv, og Paulus vil de skal forstå sin verdi for Gud.

Når Paulus ber om åndelig innsikt i «hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror» (Ef 1,19), tenker han seg at Den hellige ånd gir ny forståelse av Guds store kraft og virkeliggjør den i deres erfaring. I alle disse bønnene ønsker Paulus at de skal erfare det de har fått i Jesus.

Hvordan kan du få en klarere erfaring av «hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror»?

Hva betyr dette i hverdagen?

DEL I OPPSTANDELSENS KRAFT

I resten av sin bønnerapport, Efeserne 1,20–23, utdyper Paulus det tredje emnet han håper Den hellige ånd vil gi de troende innsikt i: den kraften Gud utøver på deres vegne. Han begynner med å peke på to frelseshistoriske begivenheter som illustrerer Guds kraft: (1) Jesu oppstandelse fra de døde og (2) opphøyelse til verdensaltets trone (Ef 1,20).

Hvordan kommer Guds kraft til uttrykk i Jesu oppstandelse? Ef 1,20; 1 Kor 15,20–22; Fil 3,8–11; Hebr 13,20.21; 1 Pet 1,3.

Jesu oppstandelse er en stor kristen sannhet (1 Kor 15,14.17). Det er fordi Kristus er oppstanden at de troende venter på den store oppstandelsen til evig liv ved hans gjenkomst (1 Kor 15,20–23). Det er fordi Kristus er oppstanden at vi i dag kan forvente alle evangeliets velsignelser, også Den hellige ånd i vårt liv. Bildet om at Gud «satte ham [Kristus] ved sin høyre hånd» (Ef 1,20) er hentet fra Salme 110,1, det oftest siterte verset i NT (alle versene vi har sitert, ser ut til å bygge på det). Kristi opphøyelse er viktig i Efeserbrevet. Gud har «satt oss i himmelen med ham [Kristus Jesus]» (Ef 2,6). I tillegg omtaler Paulus Kristi himmelfart som et forspill til at Kristus skal fylle alle ting og gi gaver til sin kirke (se Ef 4,8–11).

I Efeserne 4,8–11 advarer Paulus mot et statisk bilde av Kristus på Faderens trone og viser oss «det dynamiske NT­bildet av den opphøyde Kristus som ved sin Ånd går ut i hele verden, fra seier til seier.» – F. F. Bruce: The Epistles to the Colossians, to Filemon, and the Ephesians, (Grand Rapids, Michigan, USA: Eerdmans, 1984), s.

133. Paulus fremstiller ikke bare Kristi opphøyelse/kroning som en illustrasjon av den guddommelige kraften som tilbys de troende, men som kilden til denne kraften.

Hvilket behov har du for Kristi kraft i ditt liv, og hvordan kan vi gjøre bedre bruk av denne kraften? Hva kan hindre tilgangen til hans kraft?

KRISTUS OVER ALLE MAKTER

Paulus har feiret Jesu opphøyelse, at han sitter sammen med Faderen på universets trone. Etter å ha skildret Kristi forhold til Faderen («satte ham ved sin høyre hånd i himmelen», Ef 1,20), tar Paulus opp Jesu forhold til «maktene». Som Faderens medregent står Jesus «over» dem alle (Ef 1,21).

Sammenlign det Paulus sier om onde åndskrefter i Efeserne 1,21; 2,2 og 6,12. Hvorfor tror du han er så opptatt av disse kreftene?

Historien om Skevas’ syv sønner i Apostlenes gjerninger 19,11–20 viser at Efesos var et senter for magiske kunster på Paulus’ tid. «Det mest fremtredende trekket ved utøvelsen av trolldom i hele den hellenistiske verden var erkjennelsen av en åndeverden med innflytelse over praktisk talt alle livets sider. Trollmannens mål var å skille nyttige ånder fra skadelige og lære åndenes egenskaper samt relative styrke og makt å kjenne. Med denne kunnskapen kunne man finne midler (med muntlige eller skriftlige formler, amuletter osv.) for å manipulere åndene etter den enkeltes forgodtbefinnende. Med den riktige formelen kunne en sykdom påført av en ånd, kureres, [eller] et vognløp kunne vinnes.» – Clinton E. Arnold: Power and Magic: The Concept of Power in Efesians, s. 18.

Det å sette navn på guddommer og makter med trylleformler var et trekk ved det religiøse liv i Efesos (se Apg 19,13), og hos noen i dag. Paulus vil klargjøre forholdet mellom Kristus og «maktene»: Jesus står «over alle makter og åndskrefter» (Ef 1,21).

Og for å være sikker på at tilhørerne forstår at det ikke finnes noen makt utenfor Jesu suverenitet, legger han til en hentydning til praksisen med å samle opp navnene på guddommer i besvergelser: «og over alle navn som nevnes kan» (Ef 1,21). Deretter understreker Paulus at Jesu makt ikke bare gjelder her og nå. Hans makt over alle makter gjelder «ikke bare i denne tid, men også i den kommende» (Ef 1,21).

Hvordan manifesterer de onde kreftene seg i vår tid, og hvordan kan vi sørge for at vi ikke blir fanget av noen av dem?

JESUS, ALLE TING, OG HANS KIRKE

De første kristne så en profeti om Jesu opphøyelse i Salme 110,1: «Herren sier til min herre: ‘Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» De leser Salme 8 på samme måte, med dens bekreftelse av at Gud har lagt alt «under hans føtter» (Sal 8,7). De hadde trodd at himmelrommets mørkemakter sto over deres hoder og truet med å underkue dem, men nå grep de sannheten om at disse maktene lå under Kristi føtter.

Legg merke til at etter at han hadde lagt «alt ... under hans [Jesu] føtter», ga Faderen «ham, hodet over alle ting, ... til kirken» (Ef 1,22). Dette «alle ting» gjelder alt, og her tenker Paulus fortsatt på «kreftene» som er nevnt i Efeserne 1,21. Alle ting – også de overnaturlige åndskreftene – ligger under Kristi føtter og er underordnet ham.

Hvilke fordeler har Kristi kirke av at han er opphøyd til universets trone og hersker over alle ting i himmelen og på jorden? Ef 1,22.23.

Gud har gitt Kristus seier over alle onde makter. Kirken, som står ham nær og har fått alt den trenger av ham, er garantert seier over disse fiendene. Guds kraft, som ses i oppstandelsen og hans opphøyelse over enhver kosmisk makt, har blitt aktivert for kirken. Gud har gitt den seirende Kristus til menigheten, som er så ett med ham at den kalles hans kropp.

Hvordan kan kristne kjenne den opphøyde Kristus og erfare Guds kraft? Paulus går ikke direkte inn på mekanismer eller strategier som gjør at dette skjer. Men det er tankevekkende at avsnittet er del av en «bønnerapport». Paulus tror Gud vil høre hans bønn. Han sier at det virker å feire Guds kraft som åpenbart i Kristus og i Guds nærvær og be om at den skal virke i de troendes liv.

Hvordan har du opplevd bønnens kraft? Altså ikke bare besvarte bønner, men bønn generelt, og hvordan trekker bønn oss nærmere Gud og den kraften vi tilbys i Jesus?

TIL ETTERTANKE

Studer disse to beskrivelsene av Kristi opphøyelse:

«Etter at Kristus var gått gjennom himmelens porter, ble han satt på tronen under englenes hyllest. Like etter denne seremonien ble Den hellige ånd utøst over disiplene i rike strømmer, og Kristus ble i sannhet herliggjort med den herlighet han hadde hos Faderen fra evighet av. Utøsingen av Den hellige ånd på pinsedagen var himmelens tegn på at Frelseren hadde inntatt sin plass i himmelen. Han kunne oppfylle sitt løfte og sende Den hellige ånd som et tegn på at han som prest og konge hadde mottatt all makt i himmel og på jord og var salvet som konge over sitt folk.» –Alfa og Omega, bind 6, side 30.

«Faderen omfavner sin Sønn, og ordet går ut: ‘Alle Guds engler skal tilbe ham.’ Hebr 1,6.

Med en fryd som ikke kan tolkes i ord, forkynner de som hersker, makter og myndigheter, at livets fyrste har herredømmet. Englehæren kaster seg ned for ham, mens det glade jubelrop fyller hele himmelen: ‘Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk!’ Åp 5,12.

Seierssang blander seg med musikk fra englenes harper inntil himmelen synes å flyte over av glede og pris. Kjærligheten har seiret. Det som var tapt, er funnet igjen. Himmelen gjenlyder av stemmer som i et opphøyd tonevell forkynner: ‘Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet.’ Åp 5,13» –Alfa og Omega, bind 5, side 382.

Spørsmål til drøftelse:

1. Tenk på «nå» og «ikke ennå» når det gjelder Jesu opphøyelse. I hvilken forstand er Jesus allerede «alle tings» Herre, med de demoniske kreftene underordnet ham – det vil si «nå»? Og i hvilken forstand er hans fulle herredømme over alle ting noe i fremtiden – «ikke ennå»? (Se 1 Kor 15,24–28.)

2. I hvilken grad lever du i lyset av Kristi herredømme over alle ting? Eller i hvilken grad lever du under disse andre maktenes myndighet, de falne maktene som skal miste sin makt? Hvordan vet du hva som er hva, og hvordan kan du komme bort fra ondskapens krefter som fortsatt er utbredt i vår verden, selv om de er overvunnet?

15. juli

NEMANJA, SERBIA

Nett-misjonær

Nemanja

la merke til at det ikke var noe om adventistenes budskap på serbisk på Instagram. Det forundret ham, og han bestemte seg for å gjøre noe med det.

Dermed begynte Nemanja sin egen virksomhet som har over 5000 følgere på Instagram. Han skrev om adventistenes tro og styrer ti små bibelgrupper på 20­30 personer hver på Instagram. Minst ti unge er blitt døpt de siste to årene, og flere studerer nå teologi ved adventistenes pastorskole i Beograd.

Hvordan er det å være nettmisjonær? «Det kan være skremmende», sa 25 år gamle Nemanja. En ung mann skrev og ba om forbønn. Han var plaget av en ond ånd som truet ham. Nemanja organiserte en bønnegruppe på nettet. To dager senere skrev den unge mannen og takket: «I går var åndens angrep mildere, og i dag har han ikke angrepet meg», skrev han. Nå er han med i en av Nemanjas bibelgrupper.

En kveld før sengetid fikk Nemanja innskytelsen: «Du må be for Aleksa.» Aleksa hadde tatt imot sannheten på en bibelgruppe på nettet, men ble ikke døpt. Så forlot han gruppen med ordene: «Jeg kjenner sannheten, men jeg vil ikke ha den. Jeg vil leve livet.»

Den kvelden ba Nemanja en enkel bønn: «Kjære Gud, rør ved ham. Amen.» Dagen etter skrev Aleksa: «Vet du, det er som om Den hellige ånd vil meg noe.»

Nemanja ble forbløffet. Det var akkurat det han hadde bedt om. Etter det kom Aleksa tilbake til gruppen.

En annen ungdom raste mot adventistene på nettet. Nemanja skrev til ham: «Hør her, hvorfor leser du ikke Mot historiens klimaks?»

«OK, jeg prøver det», svarte den unge mannen.

Han leste hele boken på en natt. Dagen etter sa han: «Det ser ut til at jeg holder på å bli adventist.» Han godtok at det Adventistkirken lærer, er bibelsk sannhet. Nå tar han bibelstudier for å bli døpt.

Nemanja er et resultat av adventistisk skolegang som ble finansiert ved hjelp av et 13. sabbats offer. Som tenåring gikk han på adventistenes videregående skole i Novi Sad i Serbia. Stedet ble startet med hjelp av midler som kom inn 13. sabbat i 3. kvartal 1997. Takk for dine gaver som når mange mennesker gjennom mange år.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Hvordan Gud redder oss

Bakgrunnsstoff:

Ef 2,1–10; 5,14; Rom 5,17; Ef 5,6; 2 Tim 1,7.

Minnevers:

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. (Ef 2,4.5).

Den 14. oktober 1987 lekte 18 måneder gamle Jessica McClure i tantens bakgård i Texas da hun falt nesten syv meter ned i en nedlagt brønn. Hennes skjebne gikk verden rundt. Hele verden så «Baby Jessica» som sov, gråt, sang og ropte på mor. De så på mens hjelpemannskaper pumpet frisk luft ned i brønnen.

58 timer etter fallet kunne alle se da Jessica kom ut av den 20 cm brede åpningen der hun hadde vært fanget i over to dager. Fotograf Scott Shaws Pulitzer-vinnende bilde fanget øyeblikket da redningsfolkene ser bekymret ned på den bandasjerte bunten som er baby Jessica.

Det finnes ikke noe så gripende som en god redningshistorie, og i Efeserne 2,1–10 gir Paulus oss et nært og personlig innblikk i tidenes største redningsaksjon – det Gud gjorde for å redde menneskeheten. Dramaet understrekes av at vi ikke bare er tilskuere, for det vi ser, er vår egen redning.

EN GANG DØD OG BEDRATT AV SATAN

Les Efeserne 2,1–10. Hva er Paulus’ hovedtanke om det Jesus har gjort for oss?

Paulus har beskrevet de kristnes frelse (Ef 1,3–14.15–23) og fortalt kort om de troende i Efesos (Ef 1,13). I Efeserne 2,1–10 vil han fortelle om deres omvendelseserfaring i større detalj og med et mer personlig fokus. Han sammenligner deres gamle, syndige liv (Ef 2,1–3) med velsignelsene ved Guds frelse, som han sier er deltakelse i Kristi oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (Ef 2,4–7), og han feirer grunnlaget for denne frelsen i Guds nåde og skapende verk (Ef 2,8–10).

Disse tre delene av avsnittet kan sammenfattes i Efeserne 2,5: (1) «vi ... var døde på grunn av våre misgjerninger»; (2) [Gud] «gjorde ... oss levende med Kristus»; (3) «av nåde er dere frelst».

I Efeserne 2,1.2 understreker Paulus at tilhørerne før omvendelsen var åndelig døde, overtredelser og synder var deres livsmønster (Ef 2,1), og de ble dominert av Satan (Ef 2,2). Siden Paulus skriver til levende mennesker, omtaler han dem som en gang «døde» i overført betydning (se Ef 5,14). Men deres problem var stort, for de var skilt fra Gud, som er livets kilde (se Kol 2,13; Rom 5,17; 6,23).

Paulus nevner to ytre krefter som dominerte hos dem før. Den første er «den nåværende verdens vis» (Ef 2,2), skikker og handlemønster i storsamfunnet som førte til opprør mot Gud.

Satan beskrives på to måter som den andre ytre kraften som dominerte deres tidligere liv. Han er «herskeren i himmelrommet» (Ef 2,2) siden «himmelrommet» (eller «himmelen») er de overnaturlige krefters sted, også de onde (se Ef 1,3; 3,10; 6,12). Han er også aktiv på jorden siden han er «den ånd som nå er virksom i de ulydige» (Ef 2,2).

Hva lærer disse versene om at den store konflikten er reell? Og hvordan kan vi hente trøst og håp i vissheten om at Jesus har seiret og at vi kan oppleve hans seier nå?

EN GANG LURT AV VÅRE EGNE LYSTER

«Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.» (Ef 2,3).

Uten Guds inngripen er menneskelivet ikke bare dominert av de ytre kreftene i Efeserne 2,2, men også av de indre: «Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker» (Ef. 2,3; jf. Jak 1,14.15; 1 Pet 1,14).

Hva mener Paulus med å si at tilhørerne en gang var «av naturen vredens barn, vi som de andre» (Ef 2,3)? Sammenlign Efeserne 2,3 og 5,6.

Et tapt liv er ille nok, men følgene er enda mer skremmende i den siste tid. Mennesker som er «av natur vredens barn» (Ef 2,3), står under trusselen om Guds dom ved tidens ende.

Uttrykket «av natur vredens barn» peker også på en annen virkelighet. Vi bærer Guds bilde, men vi har oppdaget at noe er galt med oss. Kristenlivet handler ikke bare om å overvinne en dårlig vane eller to, eller å seire over de «misgjerningene og syndene» (Ef 2,1) som truer her og nå. Vi kjemper ikke bare mot synder, men mot synd. Vi er i opprør mot Gud og styrer mot selvødeleggelse. Mennesket er fanget i et mønster av selvdestruktiv, syndig oppførsel der det følger Satans diktat (Ef 2,2) og våre egne medfødte, syndige lyster (Ef 2,3). De kristne var en gang «av naturen vredens barn».

Det er viktig å merke seg at Paulus bruker fortidsformen – vi «var av natur vredens barn» (Ef 2,3). Dette betyr ikke at en iboende tendens til det onde ikke lenger er en realitet for de troende. Paulus bruker en stor del av brevet, 4,17–5,21, til å advare om at syndige handlinger, som bunner i en syndig natur, fortsatt er et problem for kristne. Men det betyr at dette «gamle jeget » ikke lenger behøver å dominere den troende, som i Kristi kraft kan «legge av det gamle mennesket» og «kle [seg] i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet» (Ef 4,22–24).

Hvem har vel ikke erfart hvor fordervet vår natur er, også etter at vi har tatt imot Jesus? Hva bør dette si oss om hvor viktig det er at vi hele tiden holder oss til ham?

NÅ OPPSTANDEN, FARET OPP OG OPPHØYET MED KRISTUS

«Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet.» (Ef 2,4). Her, med ordene «Men Gud» går Paulus fra sin triste skildring av tilhørernes tidligere liv (Ef 2,1–3) til den nye håpets virkelighet som preger deres liv som kristne (Ef 2,4–10).

I hvilken forstand har de kristne del i Kristi oppstandelse, himmelfart og opphøyelse? Når skjer denne deltakelsen? Ef 2,6.7.

Vi har sett at Efeserbrevet er et Kristus­fylt brev som fremhever de kristnes solidaritet med Kristus. I Efeserne 2,5 og 6 utvider Paulus dette temaet med tre verb som peker på sannheten om at de troende ved Guds initiativ har del i viktige frelseshistoriske begivenheter som fokuserer på Messias, Jesus.

De kristne er: (1) oppstått med Kristus; (2) tatt opp sammen med Kristus (trolig for å vise at de troende deltar i Kristi himmelfart); (3) satt sammen med Kristus «i himmelen», som betyr at de er med Kristus på universets trone. De er opphøyet sammen med Jesus.

For å forstå Paulus’ argument, må vi se tilbake på Efeserne 1,19–23 og huske at Kristus i sin død, oppstandelse, himmelfart og opphøyelse vinner seier over alle onde åndskrefter, de som en gang dominerte vårt liv. I Jesu oppstandelse, himmelfart og opphøyelse har disse kreftene – som fortsatt er aktive og truer menneskets eksistens – blitt avleggs. Universet er forandret. Virkeligheten er en annen. De kristne er ikke bare tilskuere til disse hendelsene, de er med på dem. Det at vi har stått opp, steget opp og er opphøyet med Jesus åpner for helt nye muligheter. Vi har rett til å vende oss fra en tilværelse dominert av demoner til et liv i åndelig overflod og kraft i Kristus (2 Tim 1,7).

«For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom» (2 Tim 1,7). Hvordan hjelper dagens vers oss å forstå hva Paulus skriver her?

VELSIGNET FOR ALLTID AV NÅDE

Sammenlign Guds plan for frelse i Efeserne 1,3.4 med planens evige resultater fra Efeserne 2,7. Hva er vesentlige elementer og mål i Guds «frelsesplan»?

En avslutningsseremoni er en stor feiring, enten det er i barnehagen eller på universitetet. Den markerer en viktig overgang til en annen etappe i livet eller karrieren. Det er viktig å forstå en dyp sannhet ved evangeliet: vi blir aldri ferdige med nåden. Vi tar aldri doktorgrad i nåde.

Paulus bekrefter dette i Efeserne 2,7 og understreker det med en større kronologi. Gud har handlet i Kristus for å frelse oss, og han identifiserte oss med sin Sønn, Jesus Kristus, så vi deltar i hans oppstandelse, himmelfart og opphøyelse (Ef 2,4–6). Men Guds plan er ikke slutt med en fortid i nåde og en nåtid i barmhjertighet. Guds plan fra uminnelige tider (Ef 1,4) strekker seg inn i fremtiden. Den omfatter alle «kommende tider» (Ef 2,7). Hans plan for vår evige fremtid er tuftet på samme prinsipp som hans handlinger før og nå – nådens prinsipp. «Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus» (Ef 2,7).

Paulus tenker på Guds nåde som en skatt eller ufattelig formue (se Ef 1,7; Ef 3,8) som de kristne kan bruke for å dekke alle behov. Guds store gavmildhet mot oss blir et veltalende, tidløst og kosmisk uttrykk for hans nåde.

«Da Jesus kom for å bo iblant oss, skulle han åpenbare Gud både for mennesker og engler ... Men denne åpenbaring gjaldt ikke bare mennesker. Vår lille verden er en lærebok for universet. Guds store nåde og gjenløsende kjærlighet er det tema som «selv engler gjerne vil se inn i». Det vil bli deres studium gjennom endeløse tidsaldrer. Både de frelste og de som aldri falt i synd, vil i Kristi kors finne emnet for sitt studium og sin sang. Den herlighet som stråler i Jesu ansikt, er hans selvoppofrende kjærlighet.» – Alfa og Omega, bind 4, side 11.

FRELST AV GUD

Les gjennom Efeserne 2,1–10 med fokus på Paulus’ konklusjon i versene 8–10. Hvilke punkter fremhever han når han avslutter avsnittet?

I Efeserne 2,1–3 viser Paulus at de kristne i Efesos ikke blir frelst på grunn av sin gode oppførsel eller positive kvaliteter. Når historien begynner, er de åndelig døde. Det finnes ikke fnugg av liv eller verdi i dem (Ef 2,1). De er beseiret av synden (Ef 2,1). De viser ikke noe personlig initiativ, men ledes rundt av Satan og av sine lidenskaper og vrangforestillinger (Ef 2,2.3).

De vet ikke at det står verre til med dem enn at de bare er uten åndelig liv eller dyd. Som alle andre er de fiender av den sanne Gud på vei mot en skjebnens dag og Guds dom. De er «vredens barn, ... som de andre» (Ef 2,3).

Frelsen bunner ikke i deres gode egenskaper, men i Guds kjærlighet – en kjærlighet som ikke kan begrunnes ut fra verdien av den som er gjenstand for kjærligheten. Gud handler på deres vegne i Kristus Jesus (Ef 2,4) og vekker dem opp fra åndelig død. Takket være Guds inngripen er de med på en fantastisk reise som følger Jesus selv. Fra den åndelige døds dyp og et forferdelig slaveri blir de reist opp og ført til «himmelen» der de sitter sammen med Kristus på universets trone (Ef 2,5.6). Men Guds lynraske inngrep er ikke et øyeblikksfenomen. Det har varig verdig og evig holdbarhet, for Gud vil vise sin nåde mot dem i Kristus Jesus i hele evigheten (Ef 2,7).

I sin konklusjon på Efeserne 2,1–10, i vers 8–10, gjentar Paulus dette for å sikre seg at de fatter poenget: frelsen er Guds verk, ikke menneskers. Den har ikke sitt opphav i oss, men i Guds gave. Ingen kan skryte av å ha utløst det (Ef 2,8.9). Vi står i Guds nåde og er eksempler på hans nåde, og bare hans nåde. Vi er hans mesterverk, skapt av Gud «i Kristus Jesus» (Ef 2,10).

Hvorfor er det så viktig at vi forstår at frelsen er fra Gud og ikke kommer av vår egen verdi eller innsats?

TIL ETTERTANKE

Efeserbrevet er basert på en historie som ofte nevnes eller hentydes til. De viktigste hendelsene er disse:

1. Gud valgte folket «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4.5.11).

2. De var fortapt (Ef 2,1–3.11.12; Ef 4,17–19.22; Ef 5,8).

3. Gud grep inn gjennom Kristus for å frelse dem (Ef 1,7.8; Ef 2,4–6.13–19; Ef 4,1.20.21; Ef 5,2.8.23.25.26).

4. De tok imot evangeliet (Ef 1,12.13, også underforstått andre steder). En gang var de «uten håp» (Ef 2,12), men nå har de «det håp» som de beveger seg mot (Ef 4,4; jf. Ef 1,18).

5. Deres liv som disipler. Selv om de lever i en tid med farer og motstand fra onde makter, kan de benytte ressursene som Herren tilbyr (Ef 1,15–23; Ef 2,6; Ef 3,14–21; Ef 4,7–16; Ef 6,10–20).

6. Når historien når sitt mål, blir Åndens rolle som «pant» (Ef 1,13.14) eller «segl» (Ef 4,30) oppfylt. Da blir leserne belønnet for sin trofasthet og får overta «arven» som alt er gitt dem i Kristus (Ef 2,7; Ef 6,8.9), og ved tro på Kristus vil de få en plass i Kristus­tiden som kommer (Ef 1,21; Ef 2,7.19–22; Ef 4,13.15; Ef 5,27).

Spørsmål til drøftelse:

1. Efeserbrevets bakenforliggende historie (se ovenfor) er ikke bare historien om kristne i det første århundre. Det er vår egen historie. Hvilke av de store stadiene i den historien gir deg mest håp her og nå?

2. Hvorfor tror du Paulus så ofte minnes lesernes fortid i synd og ber dem tenke over livet før omvendelsen?

3. Sammenlign Paulus’ sammendrag av evangeliet i Efeserne 2,8–10 med sammendraget i Romerne 1,16.17. Hvilke temaer ligner hverandre? Hvordan er de to forskjellige?

4. De kristnes gode gjerninger spiller ingen rolle for frelsen, siden de ikke kan bidra til frelsen, men hvilken betydning har de i Guds planer for de troende? Ef 2,10.

22. juli

MOTVILLIG PASTORSTUDENT

Stanislav, Serbia

Etter

å ha overgitt seg til Jesus ble Stanislav veldig aktiv i menigheten sin i Serbia. Så en dag foreslo pastoren at han skulle dra på leiren «En måned for Jesus». Stanislav ville ikke. Det var for de unge, og han var nesten 40. Men pastoren overtalte ham.

Bare én var eldre enn ham på leiren. Men en pastor viste interesse for ham. «Du bør dra til pastorskolen i Beograd», sa han. «Nei, jeg er gammel, det er lenge siden jeg har gått på skole, og jeg har glemt hvordan man skriver», sa Stanislav, men pastoren ga seg ikke.

«Hvis jeg gjør det, mister jeg jobben min. Jeg har ingen sparepenger å betale studiene med.»

«Det tar Gud seg av», sa pastoren. Stanislav lovet å be om saken, og det gjorde han.

Ting begynte å skje. Først kjørte en annen bil på ham da han parkerte. «Kanskje det var et tegn», tenkte han. Så spilte han fotball med de unge og støtte borti et tre så blodet rant. «Kanskje enda et tegn», tenkte han.

Mens han slappet av ute, falt noe i øyet på ham. Det hovnet så han ikke kunne se. «Dette er et klart tegn. Når jeg blir frisk, drar jeg.» Så ble han døv på det ene øret.

Han ble på leiren og dro til pastorskolen. Men kanskje ville han ikke klare opptaksprøven? Han besto.

Stanislav hadde ikke penger til studiene, og han hadde ikke gjort det godt på videregående. Men pengene strømmet inn på kontoen hans, og han fikk rene 6-ere i alle fag. Men eksamenene skremte ham, spesielt en teologiprøve. Han hadde ikke hatt tid til å studere hele pensum, for han måtte arbeide for kost og losji og dekke for elever som hadde reist. Han fikk bare lest en tredjedel av pensum.

Han ba: «Gud, du vet at jeg ikke gjorde det med vilje. Jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg trenger hjelp.»

Da han tok eksamen, viste det seg at alle spørsmålene var fra stoff han hadde studert. Han sto. Det ble vendepunktet for Stanislav. Han skjønte at han måtte bli på pastorskolen og studere.

Stanislav ble en av de første elevene som fikk fullt stipend. Da han snakket med oss, var han nesten ferdig med studiene.

«Etter å ha vært en dårlig elev har jeg fått bare 6-ere. Det er riktig bra», sier 41-åringen. «Jeg ville ikke ha klart det uten Gud.»

Takk for offeret 13. sabbat for tre år siden som bidro til ny kirke i Beograd i Serbia, der Stanislav gikk på pastorskolen.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Horisontal forsoning: Korset og kirken

Bakgrunnsstoff:

Ef 2,11–22; Rom 3,31; Rom 7,12; Jes 52,7; Jes 57,19; Joh 14,27; 1 Kor 3,9–17.

Minnevers:

Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett. (Efeserne 2,13.14).

Du er en hedning, en greker, som har lært å sette pris på jødenes Gud. Ja, du har sluttet å tilbe mange guder og har tatt imot den Ene sanne Gud. Idet du beveger deg gjennom de vakre forgårdene og søylegangene i tempelet i Jerusalem, fremkaller lyden av tilbedelse din lovprisning. Men så møter du en meter høy steinmur. Med jevne mellomrom står det på latin og gresk: «Ingen fremmed får gå inn på tempelplassen. Den som gjør det, kan takke seg selv for sin død.» Nå føler du deg utestengt, fremmedgjort og atskilt.

I Efeserne 2,11–22 ser Paulus at Kristi kors utgjør en stor forskjell. Det river ned stengsler. Vertikalt oppløser korset fremmedgjøring og forsoner mennesket med Gud. Horisontalt forsoner det mennesker med hverandre. Korset fjerner fiendskap og skaper fred mellom jøder og hedninger, og gjør dem til «ett nytt menneske» (Ef 2,15). Sammen blir de et nytt tempel, «en bolig for Gud i Ånden» (Ef 2,22).

Hva betyr denne sannheten i dag?

BRAKT NÆR I KRISTUS

Sammenlign Efeserne 2,1–3, der Paulus beskrev lesernes fortid med Efeserne 2,11.12. Hva peker han på i sin nye beskrivelse av deres fortid?

Hedninger som nå trodde på Kristus og tilhørte kirken som hans «kropp», hadde en gang vært helt atskilt fra Israel og Guds frelse. Paulus mener det er viktig for dem å «huske» (Ef 2,11.12) denne fortiden. Da var de «uten Kristus», den salvede, Israels Messias. De var «utestengt fra borgerretten i Israel». Og de var «uten del i paktene og løftet» og kjente ikke de løftene om frelse Gud hadde gitt gjennom frelseshistorien. Da de var fremmedgjort fra Israel og dets frelse, var de «uten håp» og «uten Gud i verden» (Ef 2,12).

Og i sitt tidligere liv var hedningene fanget i en feide mellom dem selv og jødene. Paulus gir oss en følelse av dette inngrodde hatet ved å vise til et symptom på det: kallenavn. Jøder omtalte hedningene hånlig som «de uomskårne» og hedningene omtalte jøder foraktelig som «omskjærelsen» (Ef 2,11).

Men Efeserne 2,13 peker på noe helt annet nå. Paulus skrev: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod».

Når Paulus skriver at ikke ­jødiske kristne en gang hadde vært «langt borte», låner han fra Jesaja 57,19: «Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt borte, sier Herren. Jeg vil helbrede ham.» (Ef 2,17.18). I Kristus og hans kors hadde ikke ­jødiske kristne kommet nær til alt de hadde vært skilt fra – Gud, håpet og deres jødiske søsken. Her er de gode nyhetene som ligger i Paulus’ beskrivelse: når Kristi kors bygger bro over kløften mellom jøder og hedninger, betyr det at alle våre feider og uenigheter løses der. Dette får oss til å tenke over splittelsen hos oss og i kirken og til å grunne på korsets kraft til å seire over dem.

Hvilken tilstand har Jesus frikjøpt deg fra? Hvorfor kan det være viktig ofte å tenke over hvor du var da han fant deg og hvor du kunne ha vært nå hvis han ikke hadde funnet deg?

FORSONING: GUDS GAVE PÅ KORSET

«For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. ... I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet.» (Ef 2,14–16 ).

Hvordan beskriver Paulus korset og det Jesus utrettet der i hvert av disse versene i Efeserbrevet?

Hvordan vil du sammenfatte det Paulus sier om korset og hvordan det forvandler relasjonene våre? (Se Ef 1,7.8; Ef 4,32; Ef 2,13.14; Ef 2,16; Ef 5,2.25.)

I sammenheng med avsnittet vårt denne uken (Efeserne 2,11–22), gir korset de kristne tre goder: (1) Hedninger, som var «langt» fra Gud og hans folk, har «kommet nær» (Ef 2,13) og er nå Guds sønner og døtre og brødre og søstre av jødiske troende (Ef 2,19); (2) «fiendskapet» (echthran, beslektet med echthros, «fiende») mellom jødiske og ikke-jødiske kristne er «drept» (Ef 2,16). Kristi kors fjerner det som syntes å være en permanent krigstilstand der jøder og hedninger var svorne fiender (Ef 2,17), og (3) i stedet for fiendskap kommer forsoning. Det var Kristus som «i én kropp forsonte … dem begge med Gud» (Ef 2,16; jf. Kol 1,19–22).

Hvordan viser forsoning seg? Hvordan føles det å være forsonet? Se for deg en fremmedgjøring mellom mor og datter, en som har vart i mange år. Se for deg at harmen blir oppløst i en flom av nåde og tilgivelse og den påfølgende gjenforeningen. Det er forsoning. Forsoning oppleves når et medlem legger til side det som skiller det fra et annet og godtar det andre medlemmet som en elsket bror eller søster som tar imot det som blir tilbudt. Forsoning er ikke et mekanisk eller juridisk begrep, men et mellommenneskelig begrep som feirer gjenopprettelsen av ødelagte forhold. Paulus tillater seg å tenke at Kristi storverk på korset påvirker relasjonene, ikke bare mellom enkeltpersoner, men også folkegrupper. Han ser for seg at det fyller vårt liv og river ned splittelse, løser opp våre krangler og fornyer fellesskapet med og forståelsen for hverandre.

Hvordan kan du kanskje trenge å anvende disse prinsippene for å bli forsonet med en annen?

Hvordan går du frem?

RIVE NED SKILLEMUREN

Hva sier Paulus at Kristus gjorde med «loven med dens bud og forskrifter»? Hvorfor gjorde han det? (Se Ef 2,14.15.)

Paulus tenker trolig på gjerdet som omga Israels gård i Herodes’ tempel med dets dødstrussel. Han ser for seg at det rives ned og at hedningene får full adgang til å tilbe Gud (Ef 2,18). Korset river ned alle slike murer, sier Paulus. For der lærer vi at disse to folkene, jøder og hedninger, egentlig er ett.

Noen mener Efeserne 2,14.15 lærer at de ti bud, også sabbatsbudet, er «avskaffet» eller «tilsidesatt» av korset. Men Efeserbrevet viser at Paulus respekterer de ti bud som en ressurs for å forme kristent disippelskap. Han siterer det femte bud (Ef 6,2.3) og henspiller på andre (f.eks. det syvende, Ef 5,3–14.21–33; det åttende, Ef 4,28; det niende, Ef 4,25 og det tiende, Ef 5,5). Dette rimer med det Paulus før har sagt om loven (Rom 3,31; Rom 7,12). Han tar opp misbruk av loven, men han respekterer selve loven og dens kontinuitet. Vi misforstår Paulus hvis vi bruker disse versene til å avskaffe de ti bud, spesielt i lys av alle de andre versene i Bibelen om lovens evighet.

I stedet vil enhver bruk av loven for å drive en kile mellom jøder og hedninger, og spesielt for å utelukke hedninger fra fullt partnerskap blant Guds folk og tilgang til tilbedelse, være utelukket for Paulus og misbruk av Guds hensikt med loven. «Loven» i Efeserne 2,14.15 er enten lovens seremonielle deler som skilte jøde fra hedning, som i Paulus’ uttrykk «loven med dens bud og forskrifter», eller den er hele GTs lovsystem slik det var blitt tolket, utvidet og misbrukt som en kile for å distansere jøder fra hedninger.

Hvilke spenninger blant adventistene eller medlemmer av det større kristne fellesskapet må konfronteres og overvinnes? Hvorfor bør vår felles kjærlighet til Kristus være nok til å overvinne disse spenningene?

JESUS, FORKYNNER AV FRED

Hvordan sammenfatter Paulus Kristi tjeneste i Efeserne 2,17.18?

Begrepet fred er viktig i Efeserbrevet. Det både begynner og ender med ønske om fred «fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus» (Ef 1,2; jf. Ef 6,23). Tidligere i Efeserne 2,11–22 argumenterte Paulus for at Kristus personifiserer fred, «For han er vår fred», og at hans kors skaper fred (Ef 2,14–16). Ikke nok med at Kristus bryter ned noe – fiendskapet mellom jøde og hedning (Ef 2,14.15) – han skaper en ny menneskehet preget av forsoning og fred (Ef 2,15–17). Slik fred er ikke bare fravær av konflikt, men det harmonerer med det hebraiske begrepet shalom, opplevelsen av helhet og velvære, både i forholdet til Gud (Rom 5,1) og andre.

Hvordan forestiller Paulus seg at de kristne er med og deler Jesu budskap om fred? Ef 4,3; Ef 6,14.15; jf. Rom 10,14.15 med Ef 2,17–19; Jes 52,7; Jes 57,19.

Evangeliene har eksempler på Jesus som forkynner av fred. I avskjedstalen til disiplene lover han dem – og oss – «Fred etterlater jeg dere» (Joh 14,27). Og han konkluderer: «Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh 16,33). Når han viser seg for disiplene etter oppstandelsen, sier han gjentatte ganger: «Fred være med dere» (Joh 20,19.21.26).

I Efeserne 2,17.18 påpeker Paulus at Kristi forkynnelse av fred ikke bare gjaldt tiden for hans jordiske virke. Han har «forkynt fred» i nåtiden til både dem «langt borte» (hedninger før de ble omvendt) og dem som var «nær» (troende jøder; jf. Ef 2,11–13). Etter å ha tatt imot budskapet opplever alle troende en stor velsignelse.

Hvordan kan vi lære å forkynne fred i motsetning til strid? I hvilke situasjoner kan du være med og bringe helbredelse her og nå?

KIRKEN, ET HELLIG TEMPEL

Hvilke bilder bruker Paulus for å signalisere enhet mellom jøder og hedninger i menigheten i Efeserne 2,11–22?

Når vi ser tilbake på Efeserne 2, minnes vi at vers 1–10 lærer at vi lever i solidaritet med Jesus, men vers 11–22 lærer at vi lever i solidaritet med andre som del av hans kirke. Jesu død har både vertikale fordeler ved at den bygger vårt forhold til Gud (Ef 2,1–10) og horisontale fordeler ved at den sementerer vårt forhold til andre (Ef 2,11–22). Med korset river Jesus alt som skiller ikke ­jøder fra jøder, også misbruk av loven for å øke avstanden (Ef 2,11–18). Jesus bygger et fantastisk, nytt tempel bestående av kristne. Hedninger, som en gang var utestengt fra tilbedelsen i templet, slutter seg nå til jødiske troende for å bli et nytt tempel. Vi blir alle en del av Guds kirke, «et hellig tempel i Herren» (Ef 2,19–22) og har den forrett å få leve i solidaritet med Jesus og våre brødre og søstre i Kristus.

Sammenlign Paulus’ bruk av metaforen om kirken som et tempel i Efeserne 2,19–22 med bruken i disse tekstene: 1 Kor 3,9–17; 2 Kor 6,14–7,1; 1 Pet 2,4–8.

Paulus bruker metaforen om kirken som tempel som et bilde på full innlemmelse av ikke ­jøder i kirken. En gang var de utestengt fra tilbedelsen i templet, men nå får de ikke bare adgang (Ef 2,18), men blir byggesteiner i et nytt tempel som er utformet som «en bolig for Gud i Ånden» (Ef. 2,22).

NT bruker metaforen tempelet for å illustrere kirkens hellighet, Guds rolle i å stifte kirken og gi den vekst, og de troendes solidaritet innad i kirken. Metaforen brukes sammen med et biologisk uttrykk (se Ef 2,21 der templet «vokser»), og byggeprosessen blir ofte fremhevet (se Ef 2,22: «i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud»). I stedet for å være et statisk bilde, kan kirken se sin identitet som «den levende Guds tempel» (2 Kor 6,16).

TIL ETTERTANKE

Studer denne innledningen til spørsmålene nedenfor: Hva er den konkrete sammenhengen Paulus skriver Efeserne 2,11–22 i når han skildrer korsets store innvirkning på forhold mellom mennesker? Han tar opp forholdet mellom jødiske og ikke ­jødiske troende som utgjør kirken sammen. Han er opptatt av at de må forstå og leve ut sin felles forsonte status som medlemmer av Guds familie (Ef 2,19). Men i forbindelse med brevet som helhet viser Paulus en videre hensikt. Hans tema er Guds store plan om å samle alle ting i Kristus (Ef 1,9.10), og dette omfatter alle «i himmel og på jord» (Ef 3,15). Det er viktig at enheten medlemmene imellom (det emnet han tar opp i Efeserne 2,11–22) har en videre hensikt som Paulus avslører i Efeserne 3,10: «Slik skulle hans mangfoldige visdom [ved å skape kirken av både jøder og ikke ­jøder] bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet». Når de realiserer den enheten Kristus vant på korset, signaliserer de kristne at Guds endelige plan for å samle alle ting i Kristus er underveis. Deres forsonte forhold signaliserer Guds plan for et univers som er ett i Kristus. Så det er på sin plass å se til Efeserne 2,11–22, i lys av Efeserbrevet som helhet, for å finne bibelske prinsipper om et tema som er viktig i dag, forholdet mellom folkegrupper eller raser.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke prinsipper om etniske relasjoner finner vi i Efeserne 2,11–22? Hvordan gir avsnittet en særegen, Kristus-sentrert tilnærming til temaet om hvordan medlemmer av en etnisk gruppe skal forholde seg til medlemmer av en annen?

2. I lys av Guds plan for menneskehetens fremtid (Ef 1,9.10; Ef 2,11–22): Hvor viktig er det for kirken å håndtere sine interne problemer og konflikter raser imellom?

3. Hvilke ulmende problemer mellom etniske grupper, som altfor ofte kan være skjult og ignorert, finnes hos dere? Hvordan kan din menighet spille en positiv rolle i å virkeliggjøre det samlende verket Kristus allerede har utført på korset? Hvordan kan du delta i dette arbeidet?

29. juli

NY MÅTE Å FÅ SEG KONE PÅ

Zbigniew, Polen

Zbigniew begynte for alvor å be om en kone da han var ferdig med pastorstudiene i kommunist-Polen. Kort tid senere ble han og flere andre sendt til Sørøst-Polen for å banke på dører De skulle tilby kristne bøker og bibelstudier.

Zbigniew og vennene delte seg i grupper på to og to. De malte vegger og vasket hus. Noen kunne ikke begripe at de gjorde det gratis. Hver kveld holdt de bibelstudier.

En dag banket Zbigniew og vennen Jarek på hos folk i byen Lesko. Det regnet og var kaldt. Mange slo døren igjen, men en kvinne åpnet. «Hva vil dere?» De forklarte at de var kristne og ville snakke om Jesus. «Jeg må dusje, men jeg skal be mannen min om å snakke med dere.» Hun lukket døren, men kom tilbake etter noen minutter. «Mannen min er ikke i form og vil ikke snakke. Men jeg vil gjerne høre mer om Jesus. Kan dere komme tilbake senere?»

Da de kom tilbake, ble de invitert inn. Ti mennesker satt i stuen og ville høre hva ungdommene kunne fortelle om Jesus. En av dem var en ung kvinne som het Maja. Hun hadde lest Bibelen på egenhånd en stund. Hun hadde også bedt Gud om en god mann. Dem hun kjente, røykte og drakk, og hun ville ha en som var tro mot Gud og ikke fylte kroppen med gift. Etter møtet sa Maja til kvinnen som hadde invitert henne: «Zbigniew skal bli min mann!»

Kort tid senere inviterte Zbigniew Maja med på et bibelstudium i en by 100 km borte. Hun kom, og de begynte å brevveksle. Dette var i 1986, lenge før mobiltelefoner og e-post.

Året etter holdt evangelisten Mark Finley møter i Gdansk, og Zbigniew inviterte Maja til møtene. Hun kom hver kveld, og på det siste møtet bestemte hun seg for dåp.

Nå har Zbigniew og Maja vært gift i 35 år og har to voksne døtre, Maja og Natale. Zbigniew underviser pastorer og taler jevnlig på Hope Channel Poland.

«Jeg er fra det nordlige Polen, og kona mi er fra det sørlige Polen. Det ville ha vært umulig uten Guds hjelp.» Han gir litteraturarbeidet æren for at de traff hverandre.

«Jeg sier alltid dette til de unge på pastorskolen: ‘Dere må være veldig påpasselige når dere går fra dør til dør, for det kan hende dere treffer deres ektefelle!’», sier han.

Takk for 13. sabbats offeret i 2017 som bidro til bygging av TV-studio for Hope Channel Poland.

Besøk nettsiden til Hope Channel Poland: hopechannel.pl. Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Evangeliets mysterium

Bakgrunnsstoff:

Ef 3; Job 11,5–9; Esek 43,13–16; Am 7,7.8; Åp 11,1.2.

Minnevers:

Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter! Amen. (Ef 3,20.21).

Efeserne 3 innledes med et tema Paulus har berørt: «at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet» (Ef 3,6). Og selv om det kanskje ikke er spesielt overraskende for dagens menighet, som stort sett består av hedninger, var det radikalt nytt for mange av leserne den gang.

Paulus reflekterer så over sin iver etter å forkynne Jesu evangelium for hedningene.

Vi får også høre om hans problemer i tjenesten, deriblant oppholdet i et romersk fengsel.

Vi hører også om hans engasjement for mysteriet om at hedninger er likestilt med sine jødiske søsken i menigheten. Vi opplever hans begeistring for kirken og dens misjon. Vi lytter mens han ber og priser Gud for at han viser sin nåde gjennom kirken.

Kort sagt, vi oppmuntres til å slutte oss til Paulus’ iver for evangeliet.

PAULUS: HEDNINGENES APOSTEL I FENGSEL

Les Efeserne 3 og finn et par hovedtemaer. Hvilke viktige poeng kommer Paulus med?

Efeserne 3 er interessant bygget opp. Paulus begynner med ordene: «Derfor ... jeg, Paulus, som nå er Kristi Jesu fange for dere hedningers skyld» (Ef 3,1). Så bryter han av med det som er en lang digresjon om sitt arbeid som hedningenes apostel (Ef 3,2–13). Så vender han tilbake til sin opprinnelige tankegang og gjentar sitt «derfor» (Ef 3,14) mens vers 14–21 er hans avbrutte bønnerapport.

I Efeserne 3,1 omtaler Paulus seg selv som «Kristi Jesu fange». Selv om han er i romersk fangenskap og kan se ut til å stå under Romerrikets myndighet, har hans liv en dypere, Gud­gitt hensikt. Han er ikke Romas fange, men «Kristi Jesu fange»! (se Ef 4,1).

Det Paulus sier om at han «lider» (Ef 3,13), og senere om sine lenker (Ef 6,20), viser at han ikke sitter i en vanlig husarrest (som i Apg 28,16), men i et fengsel. Å sitte i et romersk fangehull i det første århundret var spesielt utfordrende. Romerriket drev ikke godt organiserte fengsler med sanitæranlegg og faste måltider. Riket hadde lite behov for fengsler siden fengsling ikke ble brukt som straffemiddel. Folk satt bare i fengsel mens de ventet på rettssak eller henrettelse. Man forventet at fangene forsørget seg selv, de var avhengige av slektninger og venner for mat og andre nødvendigheter.

Paulus var kanskje mest opptatt av den virkningen fengselsoppholdet hans hadde på de kristne, for det var en stor skam å sitte i fengsel. Han kan frykte at noen vil spørre: «Hvordan kan en fange være apostel og sendebud for den opphøyede Kristus?» Så han stiller fengslingen i et nytt lys, som en del av Guds plan. Han lider for dem («for deres skyld»), og det som kan se ut som noe skammelig, vil vise seg å være «en ære for dere» (Ef 3,13).

Hvordan kan vi lære å stole på Gud og hans veier under vanskelige forhold?

EVANGELIETS LENGE SKJULTE MYSTERIUM

Hva er det mysteriet som Paulus er betrodd? Ef 3,1–6.

Legg merke til dette i Efeserne 3,1–6:

1) Paulus skriver dette til ikke ­jøder i husmenighetene i Efesos (Ef 3,1).

2) Han taler om «forvalteroppgaven Gud i sin nåde har gitt meg» «hos dere» hedningkristne (Ef 3,2). Denne forvalteroppgaven, eller nådens tjeneste, er Paulus’ måte å omtale oppdraget med å forkynne evangeliet (Guds nåde) til hedningene (se Ef 3,7.8).

3) Paulus sier at et mysterium ble åpenbart for ham, noe han alt har skrevet om i brevet (se Ef 1,9.10; Ef 2,11–22), «Kristi mysterium» (Ef 3,3.4). Paulus vil ikke oppfattes som den som oppfant evangeliet, men han gjør krav på en gudgitt oppgave med å forkynne det.

4) Paulus er ikke den eneste som har mottatt åpenbaring om dette mysteriet, for Ånden har også åpenbart det for Kristi «hellige apostler og profeter» på en måte som overgår åpenbaringen av Guds plan til tidligere generasjoner (Ef 3,5). Begrepet profeter viser nok til dem som har profetiens gave og utøver den i de kristne husmenighetene, ikke profetene i GT. Det mysteriet som en gang var skjult, har nå blitt en «offentlig hemmelighet».

Til slutt sier han: Dette mysteriet er «at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet» (Ef 3,6).

Paulus brenner for evangeliet og spesielt for den måten det kommer til uttrykk i menigheten, som består av både jøder og hedninger. Disse to gruppene har blitt byggesteinene i Guds nye fellesskap, kirken som hans nye versjon av menneskeheten (se Ef 2,14–16). Vi kan si at de ikke lenger er fiender, men «har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus» (se Ef 3,6).

Hvilke holdninger kan du ha som er uforenlig med den enheten evangeliet lærer oss? Hvordan blir du kvitt dem?

MENIGHETEN: ÅPENBARER GUDS VISDOM

Hva sier Paulus om Gud og Guds handlinger i Efeserne 3,7–13?

Paulus sier igjen at han er en «tjener» i kraft av «Guds nådegave» (Ef 3,7; jf. Ef 3,1.2). Denne gaven (som selve evangeliet) er ikke gitt fordi mottakeren er verdig, men ved Guds nåde. Paulus understreker dette ved å si han er «den minste av de hellige» (Ef 3,8).

Vi finner en interessant utvikling i Paulus’ selvforståelse gjennom brevene hans i den rekkefølgen de ble skrevet. Tidligere gjorde han krav på sin status som apostel utnevnt av Gud (Gal 1,1). Men senere kaller han seg «den minste av apostlene» og «ikke verdig til å kalles apostel» (1 Kor 15,9). Her i Efeserbrevet ser han seg selv som «den minste av de hellige» (Ef 3,8). Til slutt beskriver han seg selv som «den største» av syndere (1 Tim 1,15).

Kanskje kan denne tankegangen hos Paulus forklare dette sitatet fra Ellen G. White: Slik også med det åndelige liv: «Jo nærmere du kommer Jesus, desto flere mangler vil du se ved deg selv, fordi ditt syn blir klarere, og dine ufullkommenheter trer frem i tydelig motsetning til hans fullkomne vesen.» – Veien til Kristus, side 75. Paulus fortsetter i Efeserne 3,10 med: «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet». Hvem er «maktene og åndskreftene i himmelrommet»? Hvordan kunngjør kirken Guds «mangfoldige» visdom for dem? Selv om Efeserne 3,10 ikke skildrer maktene nærmere, er det nok best å se på dem som de onde kreftene som er skildret mer inngående i Efeserne 6,11.12. I så fall blir kirkens sammensetning, der den forener jøder og hedninger som en gang var adskilte deler av menneskeheten, en tydelig kunngjøring for disse demoniske «maktene og åndskreftene i himmelrommet» om Guds plan for fremtiden: «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Ef 1,10). De gjøres oppmerksom på at Guds plan er underveis og deres undergang står fast. En samlet kirke signaliserer deres endelige nederlag.

Hvordan kan det forandre den måten du og dine søsken i menigheten forholder dere til hverandre på hvis dere tar Paulus’ «arbeidsbeskrivelse» for menigheten i Efeserne 3,10 på alvor?

KRISTUS I HJERTET

Sammenlign Paulus’ tidligere bønneønske i Efeserne 1,16–19 med hans bønn i Efeserne 3,14–19. Hvordan minner de om hverandre?

Bak oversettelsen av Efeserne 3,14.15 er det et viktig ordspill. Når Paulus sier at han bøyer seg for «Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord», gjør han bruk av den fonetiske sammenhengen mellom det greske ordet for far, patēr, og det greske ordet for familie, patria. I Efeserbrevet feirer Paulus Guds frelsesplan, som omfatter alle ting (Ef 1,9.10) og all tid (Ef 1,21). Og her sier han at «alt som kalles far i himmel og på jord» tilhører «Far». Hver familie ( patria) tar navnet sitt fra Far ( patēr). Dette er godt nytt!

Tenk på det: Til tross for at familien din er ufullkommen, tilhører den Gud. Familien din er ikke i skjebnens grusomme grep, men i Guds omsorgsfulle hender. Gud elsker ufullkomne familier. De bærer Guds navn. Han har merket dem som sine.

I Efeserne 3,16–19 ber Paulus Gud gi dem en rik åndelig opplevelse preget av indre styrke ved Åndens nærvær (Ef 3,16), nærhet til Kristus, som sies å bo i dem (Ef 3,17), og en sikker åndelig identitet («rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» Ef 3,17).

Når Paulus priser Gud for alle hans velsignelser til de troende, nevner han ikke tre dimensjoner, men fire – «bredden og lengden, høyden og dybden» (Ef 3,18). Han sier ikke klart hva disse dimensjonene er, men de beskriver noe stort og viktig. Dette gir bibelleserne et interessant puslespill. Beskriver disse dimensjonene Guds visdom (se Job 11,5–9, som bruker fire dimensjoner), Guds kraft (se Ef 3,16.17), eller kanskje det åndelige tempel i Efeserne 2,19–22 (se Esek. 43,13–16, som har fire dimensjoner; Amos 7,7.8; Åp 11,1.2)? Kanskje er det best å se disse fire dimensjonene som omfanget av «Kristi kjærlighet» (Ef 3,19), og se på uttrykket «å fatte bredden og lengden, høyden og dybden» (Ef 3,18) som parallell til neste setning: å «kjenne Kristi kjærlighet» (Ef 3,19; jf. Rom 8,35–39). Uansett er det gode nyheter.

ÆRE I KIRKEN OG I KRISTUS JESUS

Paulus avslutter bønnerapporten med en doksologi, en kort, poetisk lovprisning av Gud. Hva priser han Gud for? Ef 3,20.21.

Paulus har skrevet ned sine bønner for de kristne (Ef 3,14–19). Nå ber han direkte og sterkt. Paulus’ lovsang reiser to spørsmål: 1. Opphøyer avsnittet kirken på upassende vis og stiller den på linje med Kristus i uttrykket «ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus» (Ef 3,21)? Paulus er opptatt av kirken i Efeserbrevet, men det er tydelig at Kristus er menighetens frelser siden det er Kristus som bor i de troendes hjerte (Ef 3,17). I lovsangen priser Paulus Gud for frelsen som ble tilbudt kirken i Kristus Jesus.

2. Innebærer uttrykket «gjennom alle slekter og evigheter» (Ef 3,21) en uendelig fremtid for kirken på jorden mens Kristi gjenkomst er satt på vent? Efeserbrevet avslører sterk forventning til fremtiden. F.eks. ser Efeserne 4,30 frem til «frihetens dag». De troende skal også oppleve Kristi grenseløse makt i «den kommende» tid (Ef 1,21). Paulus’ lovsang bør leses som en feiring av Kristi uendelige makt for de troende.

Når vi ser tilbake på Paulus’ andre bønnerapport (Ef 3,14–21; jf. Ef 1,15–23), ser vi at Paulus finner kraft i Faderens altomfattende omsorg (Ef 3,14.15), Den hellige ånd (Ef 3,16), Kristi fellesskap (Ef 3,17) og hans store kjærlighet (Ef 3,18.19). Dette er så sant at han tenker seg at de troende blir «fylt av hele Guds fylde» (Ef 3,19). Han feirer disse åndelige realitetene med lovprisning, og forundres over all den kraft Gud tilbyr de hellige (Ef 3,20.21).

Hver gang vi føler oss presset av problemer, fristelser eller tvil, kan vi ta tilflukt i denne glade fortellingen om Paulus’ bønneliv. Paulus løfter vårt blikk til Guds hensikter og nåde og minner oss om at uansett hva våre omstendigheter er her og nå, er vi omfattet av Guds store plan (Ef 1,9.10), og hans kraft arbeider i oss.

Hvilke av Guds velsignelser setter du spesielt pris på? Øv deg på å lage en lovprisning av Gud for dem.

TIL ETTERTANKE

Ellen G. White: «Vekkelsesbevegelser i nyere tid» i Alfa og Omega, bind 7, side 387–400.

«Hvordan kan vi harmonisere vår åndelige dvergtilstand med denne teksten [Ef 3,14–19] som beskriver all den kunnskap det er vår forrett å eie? Hvordan må vel ikke himmelen se på oss, som har hatt alle åndelige og timelige fordeler så vi kunne vokse i nåde uten at vi har gjort bruk av mulighetene? Apostelen skrev ikke dette for å pirre oss, for å lure oss eller for å vekke våre forventninger bare for at vi skal bli skuffet. Han skrev det for å vise oss hva vi kan og må være hvis vi skal arve Guds rike. Hvordan kan vi være arbeidere sammen med Gud hvis vi har en minimal erfaring? Vi kjenner den kristnes privilegium og bør søke den dype, åndelige forståelsen av Guds ting som Herren vil vi skal ha.

Tror vi virkelig på Bibelen? Tror vi virkelig at vi kan oppnå den kunnskapen om Gud som legges frem for oss i denne teksten? Tror vi hvert ord som kommer ut av Guds munn? Tror vi ordene som er talt av profeter og apostler, av Jesus Kristus, som er opphavsmann til alt lys og velsignelse, og i hvem all rikdom og fylde bor? Tror vi virkelig på Gud og på hans Sønn?» – Ellen G. White: The Advent Review and Sabbath Herald, 1. oktober 1889.

Spørsmål til drøftelse:

1. Sammenlign Paulus’ lovsang i Efeserne 3,20.21 med andre i NT: Rom 11,33–36; Rom 16,25–27; Fil 4,20; 2 Pet 3,18b; Jud 24.25. Hvilke temaer eller tanker går igjen i disse tekstene? Hvordan kan den lovprisning og tilbedelse de illustrerer, bli en del av oss?

2. Sammenlign de fire måtene Paulus bruker det greske ordet plēroma («fylde») på i Efeserbrevet (Ef 1,10.23; Ef 3,19; Ef 4,13). Hvorfor tror du denne tanken er viktig for Paulus?

3. Hva finner du mest inspirerende av alle Guds handlinger som Paulus lovpriser i Efeserbrevet 3? Hvorfor?

4. Paulus avslutter første halvdel av Efeserbrevet slik han begynte den (Ef 1,3–21), med bønn og lovsang. Han jubler over Guds kraft i de kristnes liv i Kristus og Ånden (Ef 3,16–21). Hvordan kan vi, som Ellen G. White skrev ovenfor, bedre oppleve denne kraften i vårt liv?

5. august

SKOLE TIL BERTA

Berta, Polen

Berta fikk høre at Adventistkirken hadde startet en skole i Polen. Hun var høyt kvalifisert og på utkikk etter jobb. Det var bare én hake. Skolen lå rett ved Warszawa, langt fra der de bodde i Krakow. «Det er nok ikke for meg», tenkte hun sørgmodig.

Helt uventet begynte en venn å snakke om skolen. «Kanskje kan du søke der», sa hun. «Nei, det er for langt unna», svarte Berta. Det virket mer realistisk å finne jobb i Krakow.

Så nevnte enda en venn adventistskolen. Kunne det være at Gud prøvde å si henne noe om å være lærer der? Hun ba til Gud og bestemte seg for å søke to jobber, en på den offentlige skolen i Krakow og den på adventistenes skole utenfor Warszawa. Hun ba igjen. «Jeg tar jobben der de besvarer søknaden først. Jeg tolker det som din vilje, Gud.»

Adventistskolen svarte først. «Takk for at du er interessert i jobben. Kan du komme til samtale?» Da ble Berta urolig. Hun hadde sønnen Jacob på 16 år. Alle vennene hans var i Krakow, og han gikk på skole her. Ville han flytte? Det var viktig at han godtok at hun flyttet.

Hun ga Jacob valget. Han kunne bli med henne eller bo hos en slektning i Krakow. Jacob nølte ikke. «Jeg vil være hos deg.»

Berta ble overrasket og glad. Dette føltes som Guds endelige svar om at han ledet henne den veien. To venner hadde snakket om å søke jobb der, helt ut av det blå. Så hadde adventistskolen svart først, og nå var sønnen glad for å bli med. Hun tok jobben.

I dag er Berta rektor på Syvendedags Adventistkirkens barneskole som ligger like ved Adventistkirkens pastorskole i Warszawa. Hun tviler ikke på at Gud ledet henne til skolen. For noen dager siden erklærte sønnen at hun hadde valgt riktig. Han sa at han ikke hadde hatt adventistvenner i Krakow, og han hadde ikke vært interessert i menighetslivet der. Men nå hadde han mange adventistvenner og var aktiv i menigheten.

«Mor, du gjorde et godt valg da du kom hit», sa han. «Jeg er så glad for at vi er her.»

Berta sa at hun var veldig glad. Gud hadde ført henne til skolen, og det er hun glad for.

«Det er derfor jeg er her», sier hun.

Takk for misjonsgavene som bidrar til å støtte adventistenes skolearbeid over hele verden.

Barneskolen og pastorskolen ligger i Podkowa Leśna, 40 km fra Warszawa. Ca. halvparten av elevene har ikke adventistbakgrunn.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Hele Kristi kropp

Bakgrunnsstoff:

Ef 4,1–16; Fil 2,3; Sal 68,19; Apg 2; 1 Kor 12,4–11.27–30; Jes 5,4

Minnevers:

Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp (Ef 4,11.12).

En av Æsops fabler heter Magen og føttene. Den lyder er slik: « Magen og føttene kranglet om sin betydning, og da føttene hele tiden sa at de var så mye sterkere at de til og med bar magen rundt, svarte magen: ’Men, gode venner, hvis ikke jeg tok inn mat, ville dere ikke kunne bære noe som helst.’» – Lloyd W. Daly: Aesop Without Morals (New York, USA: Thomas Yoseloff, 1961), s. 148.

Paulus brukte kroppen til et åndelig poeng. For ham er menneskekroppen – og kirken som Kristi kropp – sammensatt av ulike deler med ulike evner som alle må virke sammen for at kroppen skal være sunn. I Efeserne 4,1–16 bruker Paulus bildet av kroppen som han har brukt så virkningsfullt tidligere (Rom 12,3–8; 1 Kor 12,12–31). Kristus er kroppens hode og forsyner den med «begavede» mennesker som hjelper til med å forene kroppen, der hver del – hvert medlem – bidrar til helheten med sine evner.

Paulus’ bilde av et sunt, helt legeme hjelper oss å forstå Guds mål for oss: å være deler av en fruktbar menighet forent i Kristus.

ÅNDENS ENHET

Les Efeserne 4,1–16. Hvordan oppmuntrer Paulus dem til å pleie menighetens enhet?

Paulus innleder andre halvdel av Efeserbrevet (kapittel 4–6) med et kall til enhet i to store deler. I Efeserne 4,1–6 ber han dem pleie «Åndens enhet» med enhetsbyggende dyder (Ef 4,1–3), et kall han støtter med en poetisk liste med syv «enere» (Ef 4,4–6).

I Efeserne 4,7–16 er den opphøyde Jesus kilden til nåde som får mennesker til å dele evangeliet (Ef 4,7–10) og beskriver hvordan de sammen med alle i kirken bidrar til helse, vekst og enhet i Kristi kropp (Ef 4,11–16).

Når kapitlet begynner, ber Paulus de kristne leve «et liv som er verdig det kallet dere har fått» (Ef 4,1). Han brukte verbet «vandre» (BS 1930 der BS 2011 har «leve») i overført betydning av å oppføre seg, eller å leve (se Ef 2,2.10; Ef 4,17; Ef 5,2.8.15). Når Paulus viser til deres kall, er det kallet til kristen tro (Ef 1,18; Ef 2,4–6.13). Han ber dem praktisere en samlende atferd som gjenspeiler Guds plan (Ef 4,9.10). Han innleder denne vektleggingen med å oppfordre til dyder som skaper enhet (Ef 4,1–3) som ydmykhet, mildhet og storsinn.

La oss se på hvert av begrepene.

Paulus forklarer et annet sted begrepet ydmykhet, i Efeserne 4,2, med oppfordringen «sett de andre høyere enn dere selv» (Fil 2,3). Ydmykhet skal derfor ikke forstås som en negativ dyd der man nedvurderer seg selv (se Kol 2,18.23), men positivt som det å verdsette og tjene andre.

Mildhet (Ef 4,2) kan forklares som «at man ikke har altfor høye tanker om egen betydning» og betyr også «høflighet, hensynsfullhet, mildhet.» – Frederick Danker, red.: Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Literature, 3. utg. (Chicago, USA: University of Chicago Press, 2000), s. 861.

Og storsinn (jf. tålmodighet) er å tåle provokasjon eller prøvelser. Alle disse egenskapene handler om å se bort fra egen betydning og fokusere på andres verdi.

Ydmykhet, mildhet, storsinn. Tenk over hvordan disse egenskapene ville bidra til å forene oss som et folk. Hvordan lærer vi å dyrke disse dydene?

SAMMEN SOM ÉN I DEN ENE

Hvilke syv «enere» viser Paulus til som støtte for sitt tema om menighetens enhet? Hva vil han ha sagt med denne listen? (Ef 4,4–6 ).

Paulus’ liste over syv «enere» har et poetisk preg og kan gjenspeile en salme som ble brukt i Efesos. Listen begynner med å nevne to «enere» sammen: «En kropp» (om kirken som Kristi kropp, Ef 4,12.16; Ef 1,23; Ef 5,23.29.30) og «én Ånd» (Ef 4,4). Den tredje er «ett håp da dere ble kalt» (Ef 4,4; jf. Ef 4,1).

Listen byr på ytterligere tre elementer, «én Herre» (Kristus), «én tro» (kristentroens innhold, Ef 4,13; Kol 1,23; Kol 2,7; Gal 1,23; 1 Tim 4,1.6), og «én dåp» (se Ef 5,26) før den avsluttes med en beskrivelse av Gud som «én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle» (Ef 4,6).

Hva sier Paulus med denne poetiske beskrivelsen av Gud Faderen? Gud er skaper i kraft av at han er «alles Far». Resten av setningen beskriver hvordan Gud, når verden er skapt, forholder seg til «alle ting», alt han skapte. Paulus driver ikke med panteistisk kjetteri (naturen er ett med Gud), eller panenteismen (verden er inkludert i Guds vesen). Han forkynner snarere Guds transcendens («over alle»), aktivt styre («gjennom alle») og immanens («i alle»).

Legg merke til to ting om menighetens enhet (Ef 4,1–6). For det første er enhet et åndelig faktum, forankret i disse syv «enerne», en realitet som skal feires (Ef 4,4–6). For det andre krever enheten at vi pleier den så den vokser (Ef 4,3). Det vil ofte være grunn til å sørge over at vi ikke realiserer denne enheten. Men uansett hvordan vi feiler, bør vi glede oss over Guds verk med å forene kirken i Kristus idet vi fryder oss over den teologiske virkeligheten som «Åndens enhet» er (Ef 4,3). Det vil styrke oss til det store arbeidet med å fremme denne enheten, men med en ny overbevisning om at når vi gjør det, utfører vi Guds eget verk.

Les Efeserne 4,4–6 igjen. Hvilken følelse gir det deg? Hva bør du føle når du vet hva det sier om vår enhet i og med Gud i Kristus?

KRISTUS GIR GAVER

Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt. Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver. At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt. (Ef 4,7–10). Hva skjer her, og hva er poenget i disse versene?

Her siterer Paulus Salme 68,19: «Du steg opp i det høye, bortførte fanger, tok gaver blant mennesker, også opprørere». Salme 68,19 fremstiller Herren Jahve som en seierrik general som har overvunnet sine fiender og bestiger høyden som hans hovedstad er bygget på med krigsfangene i sitt følge (se Sal 68,2.3). Deretter blir han hyllet («tok gaver») av sine erobrede fiender (Paulus justerer bildet slik at den opphøyde Kristus «gir gaver», ut fra Salmenes bredere kontekst, se Sal 68,36).

Hvis vi følger rekkefølgen i Salme 68,19, skjer oppstigningen – Kristi himmelfart til himmelen (Ef 1,21–23) – først, etterfulgt av nedstigningen der den oppstandne, opphøyde Jesus gir gaver og fyller alle ting. Her skildrer Paulus Den hellige ånds komme på pinsefestens dag (se Apg 2). Dette bekreftes av Efeserne 4,11.12, som identifiserer gavene som den opphøyde Jesus gir som Åndens gaver.

«Kristus steg opp i det høye, førte fanger i fangenskap og ga gaver til mennesker. Hva ble virkningen da Ånden etter Kristi himmelfart kom ned som lovet, som en brusende, mektig vind, og fylte hele stedet der disiplene var samlet? Tusenvis ble omvendt på en dag.» – Ellen G. White: Ye Shall Receive Power, s. 158.

Disse versene i Efeserbrevet er dype, men hvordan kan vi finne trøst i det de viser at Kristus har gjort for oss og vil gjøre når han vil fylle «alt i alle» (Ef 1,23)?

GAVER FRA DEN OPPHØYDE JESUS

Ut fra Salme 68,19 har Paulus beskrevet den oppstandne, opphøyde, seirende Jesus som gir sitt folk gaver fra det høye. Hvilke «gaver» gir den opphøyde Jesus, og hvorfor? Ef 4,11–13.

Paulus peker på fire grupper av «begavede» mennesker som del av den opphøyde Jesu skattekammer som han gir til sin kirke: (1) apostler; (2) profeter; (3) evangelister; (4) hyrder og lærere (den greske setningen antyder at de er én gruppe). Kristus gir disse gavene for å utføre et arbeid: «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef 4,12) og «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (Ef 4,13).

Dette siste punktet var spesielt viktig for de første adventistene, som reflekterte over Ellen G. Whites åndelige gaver. Bekrefter Bibelen profetiens gave kun på apostlenes tid? Eller varer gaven til Kristi gjenkomst? De første adventistene fant svaret i Efeserne 4,13 og delte det i en historie om kapteinen på et skip som måtte følge instruksene som ble gitt for en reise. Da skipet nærmet seg havn, fant kapteinen at instruksen sa at en los ville komme om bord for å hjelpe til med å styre fartøyet. For å være tro mot de opprinnelige instruksene må han slippe losen om bord og rette seg etter den veiledningen som gis. «Hvem følger så den opprinnelige veiledningen? De som avviser losen, eller de som tar imot ham, slik boken lærer dem? Døm selv.»

– Uriah Smith: «Do We Discard the Bible by Endorsing the Visions?» Review and Herald, 13. januar, 1863, s. 52.

Vi bør være forsiktige når vi identifiserer «hyrder» (eller «pastorer»), «lærere» og «evangelister», siden vi tenker på disse stillingene i vår egen tid og sammenheng. På Paulus’ tid var alle disse ledere som gjorde tjeneste i husmenighetene i Efesos (se 1 Pet 2,9; Apg 2,46; Apg 12,12).

Les Jesaja 5,4: «Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort?». Tenk på dette verset i lys av det av Ellen G. Whites virke. Hvordan er det relevant?

Å VOKSE OPP TIL KRISTUS

Hvilken fare truer kirkens modenhet i Kristus? Ef 4,14.

Paulus tenker seg et miljø ikke ulikt vårt eget der ulike tanker, slik som «hvert eneste vindpust av ny lære» og «forførende knep», blir prakket på de troende. Han bruker tre sett bilder for å beskrive farene ved en teologi på avveier: (1) barndommens umodenhet, «så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn»; (2) farer på åpent hav, «kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære»; (3) å bli svindlet av smarte mennesker som bruker knep. Paulus bruker billedlig talt det greske ordet kubeia («terningspill») i betydningen «listig».

Han mener splittelse er et viktig tegn på feil lære: Det som gir kroppen næring så den vokser og holdes sammen, er godt, men det som sliter den ut og splitter den, er ondt. Ved å ta avstand fra splittende lære og omfavne det som prøvde og betrodde lærere formidler (Ef 4,11), vil de gå frem mot sann kristen modenhet og spille effektive roller i Kristi kropp (Ef 4,12.13; jf. Ef 4,15.16).

Hvordan ligner en sunn menighet på en sunn kropp? Ef 4,15.16.

I Efeserne 4,1–16 taler Paulus for kirkens enhet og ber tilhørerne fremme den aktivt. Selv om enhet er en teologisk visshet (Ef 4,4–6), krever det hardt arbeid (Ef 4,3). En måte å fremme enhet på er ved å være aktive «deler» av Kristi kropp (Ef 4,7–16). Hver av oss er en del av kroppen og bør bidra til dens helse og vekst (Ef 4,7.16). Vi bør også dra nytte av det arbeidet apostler, profeter, evangelister og pastor­lærere gjør (Ef 4,11). De er som «bånd og ledd» (Ef 4,16), for de har en samlende funksjon og hjelper oss å vokse sammen opp til Kristus, som er kroppens hode (Ef 4,13.15).

Hva er noen av de «vindpust av ny lære» som blåser gjennom kirken i dag, og hvordan kan vi motstå dem? Snakk om dette i gruppen på sabbaten.

TIL ETTERTANKE

To notater utvider vårt studium av Efeserne 4,7–10:

1. Å oversette Efeserne 4,9. Noen oversettelser påpeker at nedstigningen skjer før oppstigningen (f.eks. BS 2011 «at han først var steget ned»). Andre oversettelser følger den greske teksten nærmere, og lar spørsmålet om tidspunktet for oppstigningen og nedstigningen stå åpent (f.eks. NIV, «Hva annet betyr ’han steg opp’ enn at han også steg ned til de lavere, jordiske regioner?») og åpner for synspunktet som kom frem i tirsdagens avsnitt, at rekkefølgen i Salme 68,19 bør følges, med Kristi opphøyelse til himmelen («oppstigningen») først, etterfulgt av Hans «nedstigning» i Ånden.

2. Bortføre fanger. Ved å sitere Salme 68,19 fra Septuaginta (en gammel gresk oversettelse av GT), bruker Paulus en setning i Efeserne 4,8 som bokstavelig talt lyder: «han tok til fange» som de fleste oversettelser leser «han tok som fanger en gruppe fanger». Adventistene har ofte forstått det som at uttrykket viser at Kristus tok med mennesker til himmelen ved sin himmelfart, de som ble reist opp i en spesiell oppstandelse da han selv sto opp (Matt 27,51–53). Disse utgjør en førstegrøden av de frelste, som han viser Faderen da han kommer tilbake til himmelens saler (se The SDA Bible Commentary, bind 6, s. 1022; Alfa og Omega, bind 5, side 381-382, jf. side 336-337). Et alternativ er å se verset i tråd med Kolosserne 2,15, som et bilde på Kristi seier over sine fiender – Satan og hans onde engler – som blir fremstilt som beseirede fanger.

Spørsmål til drøftelse:

1. Sammenlign listen over «åndelige gaver» i Efeserne 4,11 med listene i 1. Korinterne 12,4–11.27–30; Romerne 12,4–8; og 1. Peter 4,10.11. Hva er likt og ulikt?

2. Snakk om noen av de «vindpust av ny lære» som blåser gjennom kirken i dag. Legg merke til at Paulus sier vi ikke må bli drevet omkring av dem. Hva kan vi gjøre for å beskytte oss selv og andre mot den skaden disse vindene kan gjøre?

3. I hele Efeserbrevet understreker Paulus temaet «enhet». Men vil vi ha enhet for enhver pris? Med andre ord: Når kan ønsket om enhet virke mot sin hensikt? Snakk om dette.

12. august

EN UTVEI I POLEN

Ryszard, Polen

Alleuniversitetsstuderende i kommunist­Polen måtte til undervisning på lørdager. Men ikke Ryszard. På en eller annen måte klarte han å bestå alle fag. Men så fikk han en ny lærer.

En venn sa: «Du kan like godt slutte. Vi har fått en streng ny professor som ikke vil gi deg lørdagsfri. Bare pakk og dra din vei.»

Ryszard svarte: «Nei, jeg drar ikke. Først vil jeg be til Gud, legge frem saken for ham og be ham om råd.»

Mens Ryszard ba til Gud om møtet med professoren, så han for seg to alternativer. Enten ville professoren si: «Du kan tro hva du vil. Du må komme til timene», eller han ville si: «Sett deg. Det er noe jeg må fortelle deg.»

Ryszard presenterte seg for professoren. «Jeg er adventist. Syvendedags adventistene er en protestantisk menighet. Vi tror på Jesus, Maria og disiplene. Vi lever som dem. Lørdag var en hellig dag for dem, og det er den også for meg. Så jeg er redd jeg ikke kan komme til undervisning hos deg på lørdager.»

Professoren sa: «Vær så god og sitt. Det er noe jeg må fortelle deg først.»

Professoren fortalte at for mange år siden fløy han til USA for å ta et praksisår etter at han var ferdig med sin ph.d. «Jeg kjente ingen der. Jeg tenkte: Hvor skal jeg bo? Til min forbauselse kom en familie og hentet meg på flyplassen og kjørte meg hjem til seg. Jeg fikk bo hos dem og spiste deres mat. Da jeg ville betale for meg, nektet de å ta imot. Jeg bodde der et helt år.»

«Da jeg dro hjem til Polen, tenkte jeg: ‘Hvordan kan jeg gjengjelde dette?’», fortsatte professoren. «Jeg hadde ingen anelse om hva jeg kunne gjøre. Nå hører jeg deg si at du er protestant. De var også protestanter. Du skal få lørdagsfri.»

Ryszard var rystet og forundret over den fantastiske nyheten. Tenk at Gud hadde sendt en protestantisk familie i USA til hans fremtidige professor og åpnet en vei så han kunne holde sabbaten som adventist i kommunist­Polen mange år senere!

Ryszard behøvde aldri å møte til undervisning på lørdager. Hans endelige eksamen var så enkel at det var som om professoren ville forsikre seg om at han sto.

I dag er Ryszard Jankowski leder for Adventistkirken i Polen. Han har aldri glemt hvordan

Gud hjalp ham å holde sabbaten på universitetet.

Takk for ditt 13. sabbats offer i 2017 som bidro til å bygge TV-studio for Hope Channel Poland. Ryszard taler jevnlig på Hope Channel Poland.

Besøk nettsiden til Hope Channel Poland: hopechannel.pl. Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Kristus­formet liv og tale inspirert av Ånden

Bakgrunnsstoff:

Ef 4,17–32; Kol 3,1–17; Sak 3,3–5; Sak 8,16; Jes 63,10; Rom 8,16.26.27.

Minnevers:

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet. (Ef 4,22–24).

Jose Antonio levde hjemløs på gatene i Palma i Spania i årevis. Med grått, uflidd hår og skjegg så Jose eldre ut enn sine 57 år. En dag foreslo frisøren Salva Garcia en full makeover for Jose.

Med Jose på plass i stolen, klippet, farget og stylet et hardtarbeidende team de sammenfiltrede buntene av hår og skjegg. Deretter ga de Jose nye, fine klær. Så kom avsløringen! Da Jose ble satt foran et speil, kom tårene. «Er det meg? Jeg ser så forandret ut, ingen kommer til å kjenne igjen meg!» Senere la han til: «Ikke bare utseendet var forandret. Det forandret livet mitt.»

I Efeserne 4,17–32 sier Paulus at de kristne har opplevd en forvandling. De har lagt av sitt gamle jeg og fått en nye identitet. Litt som Joses forvandling, men nå ikke bare utenpå. Det inkluderer å «bli nye i sjel og sinn» (Ef 4,23), å få «sann rettferd og hellighet» inn i livet (Ef 4,24). Dette er den ultimate forvandlingen.

SYNDENS NEDADGÅENDE SPIRAL

Sammenlign Efeserne 4,17–32 med Kolosserne 3,1–17. Hvordan tar Paulus til orde for at kristne skal leve på en måte som oppmuntrer til enhet i menigheten?

I forrige del (Efeserne 4,1–16) var temaet menighetens enhet. Når vi sammenligner Efeserne 4,1 og Efeserne 4,17, ser vi hvor like disse to formaningene om hvordan man skal vandre eller leve er. Denne likheten antyder at Paulus tar opp det samme temaet – enhet og livsstilen som støtter det – men fra et nytt og i utgangspunktet mer negativt ståsted.

I Efeserne 4,17–24 viser Paulus kontrasten med hedningenes livsstil, som han mener undergraver enhet (Ef 4,17–19), og sanne kristne livsmønstre som bygger den opp (Ef 4,20–24). Når vi leser hans kritikk av hedningenes livsstil, bør vi huske hans overbevisning om at hedninger er frelst i Kristus og får full delaktighet i Guds folk (Ef 2,11–22; Ef 3,1–13). I Efeserne 4,17–19 gir han altså en begrenset og negativ beskrivelse av «hedninger av fødsel» (Ef 2,11).

Paulus er ikke bare urolig for bestemte synder eller atferd blant hedningene. Han er bekymret for et atferdsmønster som de viser, en nedadgående bane i syndens grep. Midt i Efeserbrevet 4,17–19 finnes et portrett av en følelsesløs åndelighet: «Deres tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud» (Ef 4,17.18). Denne åndelige uvitenheten er kilden til den formørkede forstanden som fremheves i begynnelsen av avsnittet («avstumpet er de blitt» Ef 4,18.19), og deres fordervede seksualliv understrekes på slutten («de har gitt seg over til et utsvevende liv, de er urene og grådige i alt de gjør», Ef 4,19). De er fremmedgjort fra Gud og vet ikke hvordan de skal leve, og atskilt fra hans frelsende nåde fortsetter de i en nedadgående spiral av synd og fordervelse.

Hva er din egen erfaring med syndens makt til å trekke en nedover i enda mer synd?

ET DRAMATISK KLESSKIFTE

Hvilket vesentlige poeng nevner Paulus når han gjenforteller historien om tilhørernes omvendelse? (Ef 4,20–24 ).

Etter å ha skildret deres tidligere liv som ikke­jøder (Ef 4,17–19), sier ikke Paulus: «Det var ikke slik dere lærte om Kristus.» I stedet utbryter han: «Det er ikke slik dere lærte Kristus!» (Ef 4,20). Ved å merke seg at de hadde «hørt ham» [Kristus], og ble undervist «i ham» (Ef 4,21) eller «av ham», tar Paulus til orde for et Kristusformet liv med ordene «den sannhet som er i Jesus» (Ef 4,21). For Paulus, handler det å komme til tro, om en personlig forbindelse med Kristus, en forbindelse som er så levende og ekte at den kan beskrives som «å gå i lære hos Kristus». Vi erkjenner at den oppstandne og opphøyde Jesus lever og er blant oss. Vi er formet av hans lære og eksempel og er lojale mot ham som vår levende Herre. Vi åpner livet for hans aktive veiledning gjennom Ånden og Ordet.

Paulus sier at det å leve et Kristus­formet liv krever tre prosesser, som han uttrykker med klesbilder: (1) å «legge av» eller vende seg bort fra den gamle livsstilen (Ef 4,22); (2) å oppleve indre fornyelse (Ef 4,23); og (3) å «kle seg» i det nye livsmønsteret (Ef 4,24). Paulus’ metafor gjenspeiler bruken av klær i GT som et symbol for både syndighet (f.eks. Sal 73,6; Sak 3,3.4; Mal 2,16) og frelse (f.eks. Jes 61,10; Esek 16,8; Sak 3,4.5).

I oldtiden gikk menn i en knelang tunika som underplagg og en kappe som beskyttet mot solen. Kvinner hadde en tunika og en kappe. Bibelens kulturer var livsoppholdskulturer. Klær var dyrt og ble brukt lenge. Det var uvanlig å ha mer enn ett sett klær. Plaggenes kvalitet og stil avslørte brukerens identitet og status. Å skifte klær, bytte ut ett sett med klær med et annet, var en sjelden og viktig begivenhet. Paulus tenker seg en endring i livet som er like lett å se som det at et sett klær som ble erstattet med et annet, ville ha vært i det første århundret.

Hva er den avgjørende forskjellen på å lære om Kristus og å lære Kristus å kjenne?

BYGG SAMHOLD MED DERES ORD

Hvilket av rådene om ordbruken kristne imellom er viktigst for deg nå? Hvorfor? (Ef 4,25–29).

Paulus bruker flere ganger en interessant talemåte i Efeserne 4,25–32, som f.eks. i Efeserne 4,25: en negativ befaling («legg av løgnen») fulgt av en positiv befaling («snakk sant til hverandre») og så en begrunnelse («for vi er hverandres lemmer», som ser ut til å bety «fordi vi er lemmer på en kropp og dermed knyttet til hverandre som deler av den ene kroppen»). Paulus’ oppfordring om å «snakke sannhet» er ikke en oppmuntring til å konfrontere andre med en taktløs gjengivelse av fakta. Han hentyder til Sak 8,16, som oppfordrer til å tale sannhet for å fremme fred.

Siden Paulus bannlyser sinne og sint tale i Efeserne 4,31, er ordene i Efeserne 4,26 ikke grønt lys for sinne i menigheten. Nei, han innrømmer at man kan bli sint, men kontroller følelsesutbruddene: «Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede.»

Paulus ser ut til å avbryte temaet om talens bruk med en negativ befaling om tyver: «Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele» (Ef 4,28). Positivt sagt: tyven skal «arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender» (Ef 4,28; se også 1 Kor 4,12; 1 Tess 4,11) med begrunnelsen: «så han kan ha noe å gi til dem som trenger det» (Ef 4,28). Kanskje tar Paulus med dette ordet om tyver her på grunn av sammenhengen mellom tyveri og villedende tale som i historien om Ananias og Saffira i Apostlenes gjerninger 5,1–11. Paulus’ tro på Kristi forvandlende kraft er så sterk at han ser for seg at tyver skal bli velgjørere!

Så befaler han: «La ikke et eneste råttent ord komme over leppene» (Ef 4,29). Dette beskriver et destruktivt ord som går sin nesten ustoppelige vei mot leppene for å gjøre skade. Positivt: Paulus tenker seg at ethvert negativt utsagn ikke bare stoppes, men erstattes av et som oppfyller tre kriterier: Det (1) «er godt og ... bygger opp», (2) «der det trengs» og (3) kan være «til velsignelse for dem som hører på» (Ef 4,29). Om bare dette kunne sies om alle våre ord!

DEN HELLIGE ÅND I DEN KRISTNES LIV

Hvilken formaning deler Paulus om Den hellige ånds nærvær når han tar opp synd på talens område i det kristne fellesskapet? Ef 4,30.

Paulus kommer med en advarsel og et løfte. Våre synder i menigheten er ikke tabber med liten konsekvens: Det bedrøver Den hellige ånd at vi misbruker talens gave til å rive ned andre (Ef 4,25–27.29.31.32). Alvoret understrekes når Paulus blir et ekko av Jesaja 63,10: «Men de [Israel] var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.»

Paulus lover at Den hellige ånd besegler de troende fra den dagen de tok imot Kristus (Ef 1,13.14) til «frihetens dag» (Ef 4,30). Åndens forhold til den troende er ikke flyktig, men varig. Når de kristne ser bort fra Åndens nærvær og bruker talens gave som våpen, sies det ikke at Ånden forlater dem, han sørger. Ånden blir hos dem som et merke på at de er eid og beskyttet av Gud frem til Kristi gjenkomst.

Paulus understreker Åndens guddom som «Guds hellige Ånd» og understreker hans personlighet ved å si at Den hellige ånd sørger. (Se også Rom 8,16.26.27; 1 Kor 2,10.13; 1 Kor 12,11; Gal 5,17.18.)

Vi må trå varsomt når vi omtaler guddommens mysterium. Ånden er både ett med og forskjellig fra Faderen og Sønnen. «Ånden har sin egen vilje og velger deretter. Han kan bli bedrøvet og spottet. Slike uttrykk brukes ikke om en ren makt eller innflytelse, men om en person. Er Ånden så en person som deg og meg? Nei, vi bruker begrensede menneskelige formuleringer for å beskrive det guddommelige, og Ånden er hva mennesker aldri kan bli.» – Paul Petersen, God in 3 Persons – In the New Testament (Silver Spring, Maryland, USA: Biblical Research Institute, 2015), s. 20.

Det er «Guds hellige ånd» som lever i så intim kontakt med oss at det sies at våre handlinger påvirker ham. Vi deler livet med et medlem av Guddommen som vi har fått som et varig forhold som besegler oss til endens tid. Hva bør være vår respons i tro på denne store sannheten?

MILD (IKKE HARD)

Ved å vise til «frihetens dag» (Ef 4,30) har Paulus nettopp invitert leserne til å se på sin bruk av talen i lys av Kristi annet komme. Efeserne 4,31.32 kan derfor forstås som ord om talens bruk idet vi nærmer oss den store begivenheten.

Hva på talens område bør forkastes i lys av Kristi gjenkomst? Hva bør vektlegges? Ef 4,31.32.

I den siste formaningen i Efeserne 4,17–32 får vi igjen en negativ befaling, denne nevner seks laster vi skal «slutte med» (Ef 4,31), en positiv befaling om å være snill, godhjertet og tilgivende (Ef 4,32) samt en begrunnelse. De skal tilgi hverandre «slik Gud har tilgitt dere i Kristus» (Ef 4,32). Listen med seks laster begynner og ender med generelle uttrykk: «all hardhet» og «all annen ondskap». Imellom kommer fire andre begreper: «hissighet», «sinne», «bråk» og «spott» (Ef 4,31).

Den siste av disse oversetter det greske ordet blasphemia, som hos oss er en teknisk betegnelse for nedsettende tale om Gud. Men det greske ordet gjelder tale som ærekrenker enten Gud eller andre mennesker som «bakvaskelse» eller «ondskapsfull snakk». I listen koker holdninger (bitterhet, vrede, sinne) over i sint tale (bråk, bakvaskelse). Paulus avvæpner kristen tale: De holdningene som driver sint tale og de retoriske strategiene som benytter den, skal fjernes fra den kristnes arsenal. Det kristne fellesskapet vil bare blomstre og enheten i kirken bli styrket (se Ef 4,1–16) der disse tingene legges av.

Ond tale skal ikke bare undertrykkes, den skal erstattes. Våre samtaler og handlinger i Kristi familie – og ellers – skal ikke vise sinne, men vennlighet, godhet og tilgivelse ut fra Guds tilgivelse i Kristus (Ef 4,32). Paulus viser til «vertikal tilgivelse» (Gud til oss) som modell for «horisontal tilgivelse» (det vi tilbyr hverandre; jf. Kol 3,13; Matt 6,12.14.15).

Tenk på kraften i dine ord. Hvordan kan du bruke dem til å løfte opp, oppmuntre og bygge tro?

TIL ETTERTANKE

«La din samtale være slik at du ikke trenger å angre på den. ‘Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag.’ ... Har du kjærlighet i hjertet, vil du arbeide med å bygge opp din bror i den hellige tro. Hvis noen sier noe negativt om din venn eller bror, må du ikke fyre opp under slikt ondt snakk. Det er fiendens verk. Minn taleren på at Guds ord forbyr slike samtaler.» –Ellen G. White: Advent Review and Sabbath Herald, 5. juni 1888. Hva ville ha vært annerledes i menigheten hvis du og de andre avga et løfte som det som står nedenfor?

1. Jeg ønsker at min innflytelse i adventfamilien og ellers skal være positiv, oppløftende og styrke troen og innsatsviljen (Ef 4,29).

2. Idet jeg husker Kristi oppfordringer til enhet og kjærlighet, vil jeg gjøre mer for å styrke dem som gjør og sier ting jeg tror er gode enn på å påpeke feil hos dem jeg mener tar feil (Joh 13,34.35; Joh 17,20–23; Ef 4,1–6; 1 Tess 5,9–11).

3. Når jeg er uenig med noen, vil jeg uttrykke respekt for min bror eller søster. Jeg vil gå ut fra at han eller hun er overgitt til Kristus. Jeg vil fremsette min mening mildt, ikke strengt (Ef 4,31.32).

4. Jeg vil leve i gleden og søke muligheter til å bygge opp og bekrefte mine trossøsken mens jeg venter på Kristi gjenkomst (Ef 4,29.30; Gal 6,2; Hebr 10,24.25).

Spørsmål til drøftelse:

1. Se på de 11 gangene i Efeserbrevet der Paulus beskriver de tre i Guddommen i tett samarbeid for menneskenes frelse. Hva bidrar disse gjentakelsene til vår forståelse av Guddommen? Ef 1,3–14; Ef 1,15–23; Ef 2,11–18; Ef 2,19–22; Ef 3,1–13; Ef 3,14–19; Ef 4,4–6; Ef. 4,17–24; Ef 4,25–32; Ef 5,15–20; Ef 6,10–20 (der «Herren» i Ef 6,10 er Kristus).

2. Hva har Paulus’ råd om kristen tale (Ef 4,25–32) å si i en tid med «datakommunikasjon», som ofte brukes til nettmobbing og anonyme karaktermord på nett?

19. august

SETTE FANGER FRI

Ryszard, Polen

Kristoffer ble sur da han hadde vært med konen på et møte i Polen og det ikke var noen video slik hun hadde forespeilet ham at det var på hvert møte. Han bannet og svor.

Da rant begeret over for henne. «I morgen tar jeg med ungene og reiser», sa hun. «Det kommer aldri et godt ord ut av deg.» Før de la seg, sa hun: «Hvorfor ber du ikke? Bare han kan forandre deg.» Kristoffer bannet og la seg. Men han fikk ikke sove. Siden sto han opp og gikk ut på kjøkkenet, der han snakket med Gud. «Jeg vet ikke om du finnes, men jeg er ikke noe godt menneske. Jeg drikker og sårer både kone og barn. Jeg vil ikke leve sånn. Kan du hjelpe meg?» Slik snakket han med Gud en halv time. Men noe svar fikk han ikke.

Neste dag merket han at han mislikte vennenes banning. Hva var i veien med ham? Han pleide også å ta seg en dram med dem etter arbeidstid, men nå gikk han rett hjem. «Ikke la min kone dra», ba han. Hun hadde pakket ferdig, men gikk med på å gi ham en siste sjanse.

Dagen etter gikk han til predikanten på møtet. «Jeg vil ta dåp. Min kone skal døpes på fredag, og jeg vil også bli døpt», sa han og smattet på sigaretten. «Jeg vet at jeg røyker», sa Kristoffer «Men jeg slutter på fredag.» Den fredagen sa Kristoffer: «Pastor, jeg har ikke røykt siden jeg sto opp i dag.» Pastoren var i villrede. Hva ville menigheten si? Han tok sjansen og døpte Kristoffer sammen med hans kone.

Senere fortalte Kristoffer at han hadde vært på kant med loven da han var ung og ville vitne for unge fanger. Han skaffet tillatelse til at de kunne komme. Da ungdommene kom inn i rommet, så det ut som de kjedet seg. Pastoren visste han måtte endre talen. Han ba Kristoffer si noen ord. «Venner, jeg forstår dere», sa Kristoffer. «Jeg har bodd her. Jeg var ikke den snilleste. Jeg gjorde ting som var ganske ille. En gang prøvde jeg å rømme, og se på dette», sa han og viste fram håndleddene med arrene fra selvmordsforsøkene. «Men takk Gud, noen reddet livet mitt. Når dere slipper ut, kan dere fortsette som før, eller dere kan snu om på livet og leve for Gud. Jeg ber dere velge Gud.»

Kristoffer og pastoren besøkte fengselet mange ganger. Et TV-program ble også med, og fangene fortalte: «Vi er så glade for adventistenes besøk. De kom med Bibelen. Vi lærer om Jesus, frelsen, tilgivelse og et nytt liv.» «Dette er viktig for oss», sier pastor Ryszard Jankowski. «Gud kan gi deg et nytt liv, samme hva du har gjort. Gud ga Kristoffer et nytt liv, og vi kan også få det.»

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Bakgrunnsstoff:

Ef 5,1–20; 1 Kor 5,1–11; Åp 16,1–16; Kol 4,5; Ordsp 20,1; Ordsp 23,29–35; Apg 16,25.

Minnevers:

Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke, så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde. Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. (Ef 5,15–17).

For ikke så lenge siden ble en krystallmugge auksjonert bort i Storbritannia. Auksjonshuset beskrev den som en «fransk claret-kanne fra det nittende århundre» og vurderte den til 2000 kroner. To budgivere skjønte at muggen var en sjelden islamsk ewer. Dens sanne verdi? 5 millioner pund (omtrent 61 millioner kroner).

Hvordan kunne budgiveren gjøre et slikt røverkjøp? Budgiveren visste noe auksjonarius ikke visste: muggens sanne verdi.

I Efeserne 5,1–20 ser Paulus kontrasten mellom det hedninger og kristne verdsatte. Hedninger verdsatte en heftig historie (Ef 5,4), en fyllefest (Ef 5,18) og utsvevende sex (Ef 5,3.5) som livets store øyeblikk. Men den kristne vet at det kommer en endelig vurderingsdag da tingenes sanne verdi blir åpenbart (Ef 5,5.6). I stedet for å by på fest og fyll, setter de det som er «all godhet, rettferd og sannhet» (Ef 5,9) i Kristus høyt. Derfor oppfordrer Paulus dem til å gjøre røverkjøp i Kristus på terskelen til evigheten (Ef 5,15–17).

«SI HELLER TAKK TIL GUD!»

Hvordan bør vi «ha Gud som forbilde»? Se Efeserne 5,1.2.

Paulus ber de kristne leve i kjærlighet, et viktig kall i dette avsnittet (se Ef 5,8.15). Dette «lev i kjærlighet» (se Ef 5,2) skal være som Kristi kjærlighet til oss (se Ef 4,32), som uttrykt i hans offer. Paulus sier fire ting om dette offeret: 1. Det er både av kjærlighet til Gud Faderen (Ef 5,1) og til Kristus selv (Ef 5,2); 2. Det er stedfortredende, Kristus dør i vårt sted. Kristus er ikke et passivt offer, han ga seg selv for oss; 3. GTs bildebruk antyder at Kristi død også er et offer som er gjort til Gud; 4. Offeret godtas av Gud siden det er «et velluktende offer» (Ef 5,2; jf. 2 Mos 29,18; 3 Mos 2,9; Fil 4,18).

Efeserne 5,3–5 innleder et avsnitt om seksualetikk. De nyomvendte i Efesos står i fare for å reversere sitt kristenkall og bli dratt tilbake i seksuell atferd som vil annullere deres kristne vitnesbyrd (se 1 Kor 5,1–11; 1 Kor 6,12–20; 2 Kor 12,21).

På den ene siden viste den gresk­romerske verden i det første århundre et moralsk forfall og utskeielser som er skildret andre steder i NT (se 1 Kor 6,9; Gal 5,19; Ef 4,17–19; Kol 3,5). F.eks. rommet de rikes banketter jevnlig slikt som Paulus fordømmer i Efeserne 5,3–14: drukkenskap, grovt snakk, upassende underholdning og umoralske handlinger. Dessuten var bysentrene et miljø som fremmet seksuell umoral. På den annen side levde mange et liv i dyd og var talsmenn for høy moral. Når NT inneholder lister med synder og dyder og regler for hjemmet (f.eks. Ef 5,21–6,9; Kol 3,18–4,1), speiler forfatterne temaer i den bredere befolkning. Denne verden, som er både utsvevende og dydig, forklarer Paulus’ oppfordringer om å unngå hedningenes umoralske oppførsel og være forsiktige i sin oppførsel og på den måten få godt ord på seg blant utenforstående.

Hvordan kan Paulus’ ord om seksuell atferd anvendes på din kultur?

VANDRE SOM LYSETS BARN

Paulus skriver: «La ingen narre dere med tomme ord! For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige.» (Ef 5,6).

Han har pekt på dem som synder uten skam eller anger, dem som «som driver hor, lever i urenhet eller er grådige» (Ef 5,5). Han har sagt det rett ut: De som er i Kristus og er bestemt til å delta i hans fremtidsrike, bør ikke oppføre seg som dem som ikke er det (Ef 5,5). Han bekymrer seg over effekten av «tomme ord»; det vil si at eksplisitt språk kan forlede kristne til å tenke at seksuell synd ikke er tabu, eller til og med kan bli dratt inn i slikt selv (Ef 5,6). Blir man bedratt på denne måten, risikerer man Guds dom, «Guds vrede» som «rammer de ulydige» (Ef 5,6).

Uttrykket «Guds vrede» er en utfordring. Det at det er Guds vrede eller sinne antyder en kontrast til den vanlige varianten hos oss mennesker (se Ef 4,31). Det er en langmodig og rettferdig Guds rettferdige svar på hardnakket hang til ondskap, ikke en rasende, vulkansk reaksjon på en fillesak. Dessuten forekommer omtalen av Guds vrede oftest i sammenheng med bibelske advarsler om kommende dom (f.eks. Åp 6,12–17; Åp 16,1–16; Åp 19,11–16). Gud advarer om sin kommende dom – en nådehandling, for mennesket er «av natur vredens barn» (Ef 2,3) og underlagt slik dom.

Hvorfor formaner Paulus de troende til ikke å gjøre «felles sak» med syndere? (Ef 5,7–10).

Paulus sier: «Lev da som lysets barn» (Ef 5,8) og fortsetter med enda en befaling: «Prøv hva som er til glede for Herren!» (Ef 5,10). Hedningen søker nytelse med «hor, all slags urenhet og grådighet» (Ef 5,3). Den kristnes mål er et annet, ikke å behage seg selv, men Gud (se Rom 12,1; 2 Kor 5,9; Hebr 13,21, som bruker det samme greske ordet, euarestos, «til glede for» eller «godt i hans øyne»). Den kristne søker å gjenspeile Kristi selvoppofrelse («Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss» (Ef 5,2).

Hva er noen av de «tomme ordene» vi i vår tid må være på vakt mot?

«VÅKN OPP, DU SOM SOVER»

Les Efeserne 5,11–14. Hvilken advarsel gir Paulus her, og hva har dette med vår situasjon å gjøre?

For å forstå Efeserne 5,11–14, kan man legge merke til at Paulus ofte gir to formaninger og veksler mellom dem: (1) lev som «lysets barn» til Guds ære (Ef 5,8; se også Ef 5,1.2.4.9–10.11.13.14); (2) ikke lev ut en seksuell umoral, i motstand mot Gud, der dere viser «mørkets gjerninger» (Ef 5,11; se også Ef 5,3.4.5–8.12).

Vi kan bruke parallellene i Efeserne 5,8–10 til å forstå Efeserne 5,11. Kristne skal leve blant de vantro som lys i Herren og som «lysets barn» (Ef 5,8). Hele poenget er å bli sett, å vise at «lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet» (Ef 5,9).

Paulus taler for en strategi der man viser frem Guds godhet. De troende skal avsløre mørkets ufruktbare gjerninger ved å la alle se alternativet.

Imens kan vi ta det utfordrende poetiske språket i versene 13–14 som Paulus’ påstand om at når kristne viser «lysets frukt» (Ef 5,9), kan de vinne andre for troen på Jesus: «Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys» (Ef 5,13.14). Når det dekadente avsløres av lyset, kan folk se atferden deres for hva den er («kommer for dagen»), uten fremtid og på vei mot vreden (Ef 5,5.6). De kan da oppleve en forvandling fra mørke til lys («alt som kommer for dagen, er lys»), den forvandlingen Paulus’ lesere selv har opplevd (Ef 5,8).

Hva skal vi mene om diktet eller salmen i Efeserne 5,14, som bruker formuleringer knyttet til de dødes oppstandelse ved tidens ende (se Ef 2,1.5) til å oppfordre til å våkne av åndelig dvale og oppleve Kristi forvandlende nærvær? Siden Jesaja 60,1–3, som Paulus later til å ha i tankene, er rettet mot Guds folk Israel, kan vi se salmen/diktet i Efeserne 5,14b som en appell til kristne om å våkne og se sin rolle som misjonærer, kanaler for Kristi lys i en mørk verden (se Fil 2,14–16; Matt 5,16).

Hvordan lever man slik at livsførselen avslører mørkets verk for hva det er?

GJØRE ET KUPP

Paulus avslutter Efeserne 5,1–20 med to sett formaninger, Efeserne 5,15–17 og Efeserne 5,18–20, og fullfører dermed et avsnitt med fokus på seksuell renhet. Det første settet begynner med formaningen: «Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som ukloke mennesker, men som kloke» (Ef 5,15), gjentatt som «Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje» (Ef 5,17). Imellom kommer en oppfordring om å bruke «den dyrebare tiden godt» (Ef 5,16).

Tenk på Paulus’ formaninger om å leve i andektig visdom (Ef 5,15–17 ). Hva er forskjellen på ikke å leve som tåper, men «klokt»? Og hva vil det si «å bruke tiden godt»?

I Efeserbrevet bruker Paulus ofte det vanlige GT­bildet om å «gå», om det å «leve» (Ef 2,2.10; Ef 4,1.17; Ef 5,2.8). Her bruker han det for å oppmuntre til bevisst disippelskap. Akkurat som du bør «passe på hvor du setter føttene» når du går på en ujevn eller mørk sti, bør de kristne tenke «nøye på hvordan dere lever (gresk: vandrer)» (Ef 5,15). Siden Efeserne 5,15 har en parallell i Efeserne 5,17, kan vi lete der etter en definisjon av hva det vil si å leve som kloke mennesker. Vi ser ikke inn i oss selv etter visdom. Å være klok er å strekke seg ut over seg selv, å «forstå hva som er Herrens vilje» (Ef 5,17).

Paulus oppmuntrer også til forsettlig disippelskap med et levende bilde. I uttryk ket «bruker den dyrebare tiden godt» (Ef 5,16) anvender Paulus verbet exagorazō (se Kol 4,5). Det er hentet fra markedslivet og er en form av verbet «å kjøpe» som betyr «å gjøre gode kjøp» mens vi venter på Kristi gjenkomst. «Tid» er det greske ordet kairos, som beskriver et mulighetens øyeblikk. «Tiden» frem til enden er en lovende tid som skal brukes fullt ut. Det er også en utfordrende tid fordi «dagene er onde» (Ef 5,16; jf. Ef 6,13; Gal 1,4) og fordi «den nåværende verdens vis» er dominert av «herskeren i himmelrommet» (Ef 2,2).

Mens de ser frem til Kristi gjenkomst, lever de i en tid som Paulus fremstiller som en farlig, men givende markedsplass. De skal være like påpasselige med bruken av tiden som er igjen som kuppjegere er det under et kort salg med store rabatter. Vi kan ikke kjøpe frelsen, men bildet er likevel treffende: ta raskt imot det vi tilbys i Kristus.

TILBEDELSE I ÅNDEN (EF 5,18–20)

I Efeserne 5,18–20 tenker Paulus seg at kristne er samlet for å tilbe. Hva sier han at de foretar seg?

I sitt siste argument i Efeserne 5,1–20 oppfordrer Paulus dem til å vende seg bort fra vinens bedøvende virkning og i stedet oppleve Åndens nærvær og kraft sammen. Paulus bannlyser drukkenskap (trolig med et sitat fra Ordspråkene 23,31 i det greske GT). Dette tyder på at han tenker på formaningene mot bruk av alkohol i visdomslitteraturen (Ordsp 20,1; Ordsp 23,29–35). Blant ondene som følger med drukkenskap er grov, seksuelt eksplisitt tale, tankeløshet, umoral og avgudsdyrkelse (Ef 5,3–14). Dette skal erstattes med gjennomtenkt tilbedelse av Gud inspirert av Ånden. Paulus’ formaning om å bli fylt med Ånden er en nøkkel som følges av en rekke verb i Efeserne 5,19–21 («syng»; «spill»; «takk»; «vær underordnet»).

Han anvender oppfordringen om å «bli fylt av Ånden» (Ef 5,18) på fellesskapet og tenker seg at de kristne er samlet i en åndsinspirert tilbedelse av Gud som fremmer enhet (Ef 4) og står i kontrast til egoistisk, hedensk oppførsel og tilbedelse (Ef 5,1–18). I denne skissen av tidlig kristen tilbedelse dominerer musikalsk lovsang. Det har blitt sagt at kirken ble født i sang, og sammen med Kolosserne 3,16 gir dette avsnittet det beste belegget for påstanden (se Apg 16,25; Jak 5,13).

Tilbedelsen har en «horisontal» side, for i sang taler medlemmene med hverandre (Ef 5,19). Men Herren er gjenstand for lovsangen, han som Efeserne 5,20 kaller «Herren Jesus Kristus» (se Kol 3,16). Takksigelsen i Efeserne 5,20 er beskrevet parallelt med den musikalske lovsangen i Efeserne 5,19 og skal gis til «vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.» I uttrykket «åndelige sanger» fremhever adjektivet «åndelig» (gresk pneumatikos) Den hellige ånds rolle i tilbedelsen siden begrepet beskriver sanger som er inspirert av eller fylt med Den hellige ånd. Paulus’ skisse av tidlig kristen tilbedelse fremstiller derfor alle tre medlemmene av Guddommen som aktive deltakere.

Hvordan kan du bruke musikk til å forbedre din egen opplevelse av tilbedelsen?

TIL ETTERTANKE

Når vi ser Efeserne 5,1–20 under ett, ser vi at Paulus tar et sterkt standpunkt mot synd og ondskap, spesielt i form av seksuell umoral og grov tale. Han ønsker ikke fordervelig oppførsel blant Guds folk. I stedet kaller han de kristne til oppførsel av en høy standard og til å gripe sin identitet som Guds «elskede barn» og som «hellige» (Ef 5,1–10). Han tror at når det kristne fellesskapet gjør det, skinner de lys inn i mørket og trekker sine naboer bort fra et selvødeleggende liv og inn i Guds nåde og sannhet (Ef 5,11–14).

Paulus tenker seg kirken, drevet av en fornyet iver etter å «leve som lysets barn» mens de venter på Kristi gjenkomst (Ef 5,8; se også Ef 5,15.16) og samles for å tilbe, velsignet av Kristi nærvær (Ef 5,14). De er motivert av sin status som Guds «elskede barn» og av Kristi død for dem (Ef 5,1.2) og er fylt av Ånden (Ef 5,18). Derfor er deres tilbedelse sammen preget av kraft og glede idet de synger takk til Herren Jesus Kristus og til Gud Faderen. Med et fast grep om himmelske realiteter feirer de det Gud har gjort, gjør, og vil fullføre i Jesus Kristus, deres Herre (Ef 5,18–20).

Forstått på denne måten blir avsnittet langt mer enn en serie isolerte påbud om kristen livsførsel. Det blir et profetisk kall til kristen identitet, engasjement, fellesskap og tilbedelse, en patosfylt invitasjon til å bruke «den dyrebare tiden godt» (Ef 5,16).

Spørsmål til drøftelse:

1. I dag konfronteres vi med en kultur som forkynner sine verdier 24/7/365 gjennom et vell av kanaler. Men hvordan kan vi følge Paulus’ høye standarder?

2. Hvilke strategier kan dagens kristne bruke for å se «hva som er til glede for Herren» (Ef 5,10) for å «forstå hva som er Herrens vilje» (Ef 5,17 )?

3. Noen vil kanskje mene at Paulus’ forbud mot å snakke om seksuell umoral blant troende (Ef 5,3.4) betyr at vi ikke skal forholde oss til spørsmål om seksuelt misbruk og overgrep. Hvorfor er det feil konklusjon?

4. Hvordan gjenspeiler vårt moderne samfunn hedenske skikker som ligner dem Paulus tok opp på sin tid?

26. august

TESTER FAR, TESTER GUD

Ryszard, Polen

En kveld var en far ute og kjørte sammen med sin tenåringssønn Tomasz. Faren fortalte om opplevelser han hadde hatt med Gud på veiene. «Når jeg kjører og får trøbbel med bilen, hjelper Gud meg som oftest», sa han og ga eksempler.

Tomasz lyttet uten å fortrekke en mine. Så måtte far stoppe og fylle bensin. Etterpå ville ikke bilen starte. Nå smilte Tomasz. «Nå får vi se om Gud virkelig hjelper deg når du får trøbbel med bilen, far.»

Far gikk inn på bensinstasjonen. «Har dere en mekaniker inne?» «Er du gal, klokken er 23, ta inn på et hotell og prøv igjen i morgen.» Far ristet på hodet. «Nei, jeg må vise gutten min hvordan Gud leder i mitt liv.»

Far gikk ut av bilen og ringte en mekaniker som hadde hjulpet ham før. Men han klarte ikke å følge anvisningene han fikk, og dessuten hadde han ikke verktøy med seg.

Tomasz gikk ut av bilen mens far satt i telefonen. «Far», sa han, «det står noen mekanikere der borte som har trøbbel med bilen sin. De venter på reservedeler. Kanskje de kunne se på bilen?»

«Rop på dem», sa far. Mekanikerne kom og fikset bilen på fem minutter. Far var glad. «Der kan du se hvordan Gud arbeider», sa han til Tomasz og smilte. Så takket han mekanikerne, betalte dem og ga dem en bok om Gud. De takket far og gikk.

Bortsett fra én. Han som ble igjen, sa: «Jeg har sett deg før.» «Å?», sa far. «Kanskje forveksler du meg med en som ligner på meg.»

«Nei», sa mannen. «Jeg så deg på et påskeprogram i adventistkirken.» Far husket programmet. Han hadde vært ungdomsleder den gang. «Jo, det var nok meg», sa far.

«Jeg var adventist», sa mannen. «Men det er jeg ikke lenger.» Far betraktet ham medlidende. «Det er ingen tilfeldighet at vi er her og at jeg hadde problemer med bilen så vi kunne treffes og prate», sa han. Far ba sammen med mannen og ga ham en bok om Gud. Så skilte de lag.

Far vet ikke hva som skjedde videre med mekanikeren. «Men jeg er sikker på at Gud leder oss på forunderlig vis når vi følger ham», sier han.

Takk for offeret i 2017 som bidro til å bygge et TV-studio for Hope Channel Poland. Ryszard Jankowski er formann for Adventistkirken i Polen og taler jevnlig på Hope Channel Poland.

Besøk nettsiden til Hope Channel Poland: hopechannel.pl. Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Mann og kone sammen ved korset

Bakgrunnsstoff:

Ef 5,21–33; Fil 2,3.4; Esek 16,1–14; 2 Kor 11,1–4; 1 Mos 2,15–25.

Minnevers:

Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den, for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord. Slik ville han selv føre kirken fram for seg i herlighet, uten den minste flekk eller rynke. Hellig og uten feil skulle den være. (Ef 5,25–27).

I Efeserne 5,21–33 bygger Paulus på tanken om de kristnes underkastelse under hverandre (Ef 5,21). Deretter gir han råd til kristne koner (Ef 5,22–24) og ektemenn (Ef 5,25–32) før han avslutter med en oppsummering til begge (Ef 5,33).

Her kan vi høre den oppstandne Kristus tale om våre relasjoner. Vi kan motta det når vi forstår Efeserne 5,21–6,9 som Paulus’ konkretisering av brevets store tema om enhet, men nå for det kristne hjem. Han retter kritikk mot menneskehetens mangelfulle sosiale strukturer (se Ef 4,22), men feirer skapelsen av en ny menneskehet (se Ef 2,15) innenfor den bredere menneskehet med dens mangelfulle sosiale strukturer. Fra disse strukturene viser de kristne at en ny kraft, Den hellige ånd (Ef 2,22; Ef 3,16; Ef 5,18–21; Ef 6,17.18) og en ny etikk etter Krist mønster (Ef 4,13.15.20–24.32; Ef 5,2.10.17.21–33) er sluppet løs og peker mot den endelige oppfyllelsen av Guds plan for sitt folk og verden.

RÅD TIL KRISTNE KONER

I Efeserne 5,21 binder Paulus sammen Efeserne 5,1–20 og Efeserne 5,22–33, der han tar til orde for at de kristne skal underordne seg under hverandre (se Mark 10,42–45; Rom 12,10; Fil 2,3.4). De skal gjøre det «i ærefrykt for Kristus» (Ef 5,21), den første av flere ganger Paulus vil peke på forholdet til Kristus som det viktigste og mest skjellsettende for kristne.

Hva mener Paulus med å formane de kristne til å underkaste seg under hverandre? Hvordan skal dette forstås? Ef 5,21.

Paulus oppfordrer også kristne koner til å underordne seg «ektemennene deres som under Herren selv» (Ef 5,22) og presiserer at han snakker om kvinnenes underkastelse under sine respektive ektemenn (se også 1 Pet 3,1.5). Når Paulus sier at hustruer skal gjøre det «som under Herren», mener han da at en kone skal underordne seg sin mann som om han var Kristus, eller mener han at Kristus er fokus for hennes underkastelse?

Det siste er å foretrekke i lys av Efeserne 6,7, der slaver blir bedt om å tjene fordi «det er Herren og ikke mennesker dere tjener», og Kolosserne 3,18, der koner blir bedt om å underordne seg sine menn «som det sømmer seg i Herren». Koner er kristne og må sette Kristus høyere enn sine menn.

Både i Kolosserbrevet og Efeserbrevet er Kristus – og bare Kristus – hodet for menigheten, som er hans kropp (Ef 1,22; Ef 5,23; Kol 1,18): «Kristus er kirkens hode; han er frelser for sin kropp» (Ef 5,23). Slik er også mannen «hustruens hode» (Ef 5,23), med kirkens trofasthet mot Kristus som et bilde på konens troskap mot sin mann. Avsnittet forutsetter et kjærlig, omsorgsfullt ekteskap, og ikke et som er dysfunksjonelt. Verset tillater ingen form for vold i hjemmet.

Hvis mannen «er hard og rå, fremfusende, egoistisk og hovmodig, skulle han aldri nevne med et eneste ord at mannen er hustruens hode, og at hun derfor må underkaste seg under ham i alle ting. For han er ikke Gud, og heller ikke ektemann i ordets sanne betydning.» – Ellen G. White: Det kristne hjem, side 87.

KIRKEN SOM KRISTI BRUD: 1. DEL

Sammenlign Efeserbrevet 5,25–27.29 og Esekiel 16,1–14. Hvilke deler av den historien gjenspeiler Paulus i sin skisse?

Når Paulus former sin metafor om bryllup og ekteskap for kirken og dens forhold til Kristus i Efeserne 5,25–27.29, gjør han kreativ bruk av skikker og roller i oldtidens bryllup. I forholdet til kirken som brud, er Kristus brudgommen som:

(1) Elsker kirken som brud (Ef 5,25). Dette er en hjertesak for Jesus. Han elsker oss!

(2) Gir seg selv som brudeprisen. Ifølge gamle bryllupstradisjoner skulle brudgommen «kjøpe» bruden med «brudeprisen», som gjerne var en stor sum penger og verdisaker, så stor at landsbyens økonomi var avhengig av skikken. Kristus betaler den høyeste pris for kirken som sin brud siden han «ga seg selv for den» (Ef 5,25). I inkarnasjonen og på korset gir han seg selv som brudeprisen.

(3) Bader bruden. Brudens forberedelser var en viktig del av de gamle bryllupsfestene. Som den dag i dag var det brudepikene og brudens kvinnelige slektninger som forberedte henne til seremonien. Men Paulus tenker seg at den guddommelige brudgommen forbereder bruden til bryllupet! Det er han som helliggjør og renser henne «med badet i vann» (Ef 5,26), trolig en henvisning til dåpen.

(4) Taler løftets ord. Denne renselsen utføres «i kraft av et ord» (Ef 5,26), og peker på løftets ord som brudgommen taler til bruden, kanskje i forbindelse med forlovelsesseremonien (se Ef 1,3–14; Ef 2,1–10, og legg merke til Guds løfter til de kristne når de vender om). Trolovelse var den gamle versjonen av en moderne forlovelse, men den var mye alvorligere og inneholdt en skriftlig avtale om brudeprisen (fra mannen) og medgiften (eiendeler bruden ville føre inn i ekteskapet fra familien sin).

(5) Forbereder og pynter bruden. Når bruden endelig stilles frem for brudgommen, er hun vakker og fremstår i feilfri prakt (Ef 5,27). Ikke nok med at Kristus bader bruden, han forbereder og pynter henne også.

Hvordan hjelper disse versene oss å forstå Kristi følelser for oss? Hvorfor bør vi finne trøst i dette?

KIRKEN SOM KRISTI BRUD: 2. DEL

Hvordan bruker Paulus trekk fra gamle bryllup når han appellerer til de kristne i Korint? Når føres bruden frem for brudgommen? (2 Kor 11,1–4 ).

I Efeserne 5,25–27 bruker Paulus et siste element av oldtidens bryllup og fremstiller Kristus som den som: (6) fører frem bruden (til seg selv!). I gamle tider ble bruden gitt bort av forloveren, forloverne eller hennes far. Aldri av brudgommen! Men her ser Paulus for seg at Jesus fører frem menigheten som brud for seg selv.

Paulus bruker bryllupsskikker og roller for å fremheve Kristi forhold til kirken i et kronologisk mønster: 1. Forlovelse. Kristus ofret seg selv for menigheten (som «brudepris») og ble forlovet med henne (Ef 5,25). 2. Forberedelse til bryllupsseremonien. Brudgommens oppmerksomhet fortsetter med hans anstrengelser for å hellige og rense bruden (Ef 5,26). 3. Selve bryllupsseremonien. Kristi oppmerksomhet mot bruden nå er med tanke på «fremstillingen» av bruden under bryllupet (Ef 5,27). Dette siste elementet ser frem til den store bryllupsfeiringen ved hans gjenkomst da brudgommen Kristus vil komme for å gjøre krav på kirken som brud og stille den frem for seg selv (Ef 5,27; jf. 2 Kor 11,1.2; Kol 1,21–23.28).

Oldtidens bryllup begynte ofte med en nattlig vandring (se Matt 25,1–13). Brudgommen og følget hans møttes hjemme hos ham – parets nye hjem – og begynte en storslått prosesjon. Opplyst av fakler og akkompagnert av musikk og stor glede beveget flokken seg mot brudens fars hus. Der ville de hente bruden eller møte brudens egen prosesjon på veien, for så å føre paret til deres nye hjem, der gjestene slo seg til for en ukelang fest som toppet seg i bryllupsseremonien da bruden ble fremstilt for brudgommen.

Når Paulus sier at Kristus fremstiller kirken for seg selv, hentyder han til denne storslåtte paraden og øyeblikket for fremstillingen. Dermed gir han et portrett av Kristi gjenkomst som fremtidig bryllupsseremoni da den lange forlovelsen mellom Kristus og hans kirke er slutt og bryllupet feires.

Hva bør alle disse positive, glade og håpefulle bildene bety for oss?

ELSK DIN KONE SOM DEG SELV

Hvilket nytt argument bruker Paulus for å få ektemenn til å vise øm kjærlighet mot sine hustruer?

Ef 5,28–30.

Paulus’ regler for det kristne hjem (Ef 5,21–6,9) avslører et utfordrende sosialt miljø.

I Efeserne 5,28–30 henvender han seg til ektemenn som kunne velge å «hate sin egen kropp» (se Ef 5,28.29) og mishandle og slå sine koner. I den gresk­romerske verden på Paulus’ tid hadde «familiefaren» (latin: pater familias) vide fullmakter. Han kunne straffe kone, barn og slaver hardt eller også drepe dem og være i sin fulle rett juridisk sett (selv om bruk av ekstrem makt ble stadig mindre godtatt i samfunnet).

I Efeserne 5,25–27 har Paulus beskrevet det store eksemplet på kjærlighet, Kristi kjærlighet til kirken, og gir mennene en et annet forbilde enn det vanlige. Før han kommer med et nytt argument, peker han igjen på vårt store eksempel og ber kristne menn være «på samme måte» (Ef 5,28) som Jesus, som «ga seg selv» for sin brud, kirken, og ivaretar hennes behov (Ef 5,25–27). Paulus utfordrer kristne ektemenn til å ta avstand fra menns vanlige oppførsel og matche Kristi milde kjærlighet.

I Efeserne 5,28–30 kommer Paulus med en ny begrunnelse for at kristne menn skal elske sine koner: egenkjærlighet. Paulus sier noe banalt: «Ingen har noen gang hatet sin egen kropp» (iallfall ingen som tenker klart). Menn skader ikke seg selv eller slår sin egen kropp. Nei, de «gir kroppen næring og pleier den» (Ef 5,29). I et forsøk på å eliminere hardhet og vold mot kristne koner ber Paulus mannen om å identifisere seg med sin kone. Du er så ett med din kone, sier Paulus, at det å skade henne, er å påføre deg selv skade.

Paulus vender tilbake til Jesus og sier at Kristus også viser omsorg for seg selv ved å verne om de troende som er «hans kropp» (Ef 5,29.30). Form din oppførsel mot din kone etter måten du behandler deg selv på og den måten Kristus behandler deg på, sier Paulus.

Paulus nevner Jesu eksempel for både koner og menn. Hva kan Jesus lære deg om å elske din egen familie?

EKTESKAPSMODELLEN «EN KROPP»

Studer skapelsesfortellingen i 1 Mos 2,15–25. Hva skjer før uttalelsen om at en mann og kone er «én kropp» (1 Mos 2,24 )?

En nøkkel til Paulus’ råd til mann og kone er å se hans henvisning til 1. Mosebok 2,24 (i Efeserne 5,31) som dets kulminasjon. Mens han mediterer over skapelsesfortellingen i 1. Mosebok, ser han på kristne menigheters behov og hvor sunt familielivet er i dem. I 1. Mosebok 2,24 hører han et budskap som gir gjenlyd ned gjennom tiden. Gud vil ekteskapet skal være et «én kropp ­forhold» der seksuell enhet speiler en emosjonell og åndelig enhet som gir det seksuelle forholdet mening.

Legg merke til at når Paulus velger 1. Mosebok 2,24, velger han en uttalelse om ekteskap som ble gjort før syndefallet og bruker det om forholdet mellom kristne menn og koner. I verden etter fallet viser utnyttelsen av det seksuelle forholdet mellom mann og kvinne hvor dypt forankret tanken er at den seksuelle foreningen innebærer at kvinnen undertrykkes. Paulus argumenterer for at det seksuelle forholdet i 1. Mosebok ikke handler om underkastelse, men om å være ett. Det symboliserer ikke mannens overlegenhet, men foreningen av mann og kone i den grad at de er «én kropp». Så både Efeserne 5,21–33 og 1. Mosebok 2,24 står for en viktig, motkulturell teologi om ekteskap og seksualitet.

I samme sammenheng snakker Paulus i neste vers om et «stort mysterium» (se Ef 5,32). Dette rommer begge sider av den dobbelte metaforen Paulus har omtalt: Det kristne ekteskap sett i lys av Kristi forhold til kirken (Ef 5,32) og hans forhold til kirken forstått i lys av det kristne ekteskap (Ef 5,32).

Et kristent ekteskap høynes når det sammenlignes med forholdet mellom Kristus og kirken. Og ved å tenke på kirkens forhold til Kristus med et omsorgsfullt, kristent ekteskaps briller, får de troende ny klarhet over sitt felles forhold til Kristus.

Hvordan fungerer Efeserne 5,33 som en kortfattet sammenfatning av Paulus’ råd i Efeserne 5,21–32? Hvordan kan den som er gift, forsøke å følge disse prinsippene bedre i sitt ekteskap?

TIL ETTERTANKE

Ellen G. White: «Responsibilities of Married Life» i Testimonies for the Church, bind 7, side 45–50, og «Gjensidige forpliktelser» i Det kristne hjem, side 85–90.

Ellen G. White oppfordrer konsekvent ektefolk til ikke å forsøke å kontrollere den andre: «Prøv ikke å tvinge hverandre til å gi etter for egoistiske ønsker. Ingen kan gjøre dette uten at den andres kjærlighet slokner. Vær vennlig, tålmodig og overbærende, omtenksom og høflig.» – Det kristne hjem, side 88.

Hun kommenterer tolkningen og bruken av Kolosserne 3,18 (og Ef 5,22–24): «Ofte møter vi spørsmålet: ‘Skal en hustru oppgi sin egen vilje?’ Bibelen understreker med all tydelighet at mannen er familiens overhode. ‘Dere som er hustruer: Vær deres menn underordnet.’ Dersom dette påbudet endte her, ville alle være enige om at kvinnens stilling var lite misunnelsesverdig ... Mange menn leser bare disse første ordene: ‘Dere hustruer skal underordne dere under deres menn.’ Men for å forstå meningen må vi ta med begrunnelsen: ‘Som det sømmer seg for kristne.’ Gud ønsker at alle hustruer skal frykte og elske ham. Fullstendig underkastelse skal bare skje under Jesus Kristus som skapte oss alle til sine barn med en uendelig pris, sitt eget liv ... Det er en som har mer å si enn hennes mann. Det er hennes frelser, og hun må vise lydighet mot mannen på den måten som Gud har beskrevet – ‘som det sømmer seg for kristne’.» – Det kristne hjem, side 86, 87.

Spørsmål til drøftelse:

1. Tenk deg at noen sier at Efeserne 5,21–33 er en gammeldags tekst som ikke lenger er relevant for kristne forhold siden den håndhever en ekteskapsmodell som bygger på mannens autoritet og dominans. Hvordan ville du ha svart? Hvilke deler av avsnittet hjelper deg med svaret?

2. Hva kan Paulus’ råd i Efeserne 5,21–33 tilby dem som lever i et vanskelig ekteskap?

3. Noen kristne sier skapelseshistorien i 1. Mosebok 1 og 2 bare er et bilde og at den ikke skildrer hva som virkelig skjedde (milliarder av år med evolusjon). Hva sier Paulus’ bruk av historien oss om hvor bokstavelig han tok den?

4. Dvel mer ved temaet «én kropp». Hvordan gjør dette det lettere å forstå ekteskapets hellighet og hvorfor ektefeller må gjøre alt for å verne om dets hellighet?

2. september

INGEN VEI UT

Baiba, Latvia

16

årige Baiba levde for idretten, spesielt basketball der hun var lagkaptein, og hun var glad i trenerne. Men hun ville ta dåp, og da måtte hun slutte å spille basketball, for det var ofte kamper på lørdag. Nå måtte hun fortelle trenerne og lagkameratene det. Men hvordan skulle hun få fortalt dem det? Laget ville få store problemer uten henne.

Baiba bestemte seg for å spille en siste kamp på sabbaten. I pausen var hun alene i garderoben. Samvittigheten plaget henne, og hun falt på kne. «Gjør noe, Gud», ba hun. «Jeg vil følge deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til trenerne. Men dette er min siste kamp.»

Etter bønnen følte Baiba seg uvel. Trenerne undersøkte henne og oppdaget at hun hadde 200 i blodtrykk. Hun ble sendt på sykehus. Etter en serie prøver fikk Baiba en overraskende nyhet. «Du er født med bare en nyre», sa legen. «Du må slutte å spille basketball.»

Baiba trodde ikke sine egne ører. Gud hadde funnet en utvei. Det var ikke stas å ha bare én nyre, men nå kunne hun forklare trenerne og laget hvorfor hun måtte slutte. De viste forståelse da hun fortalte det.

Det var godt at Gud hadde funnet en utvei, men det var vondt å si adjø til idretten. Den hadde blitt hele livet for henne. Men nå hadde hun noe bedre. Hun hadde Jesus. Hun ba: «Jesus, gi meg noe nytt i livet, for jeg kan ikke dyrke sport lenger.»

Ikke lenge etterpå ga en venn henne en gitar. Baiba hadde aldri spilt gitar, men det var ikke så vanskelig. Etter bare en dag kunne hun spille enkle sanger på egen hånd. Så flott! Jesus hadde gitt henne musikkens gave!

I dag er Baiba 42 år. Hun spiller fremdeles gitar. Hun spiller ikke basketball lenger, men hun har funnet ut at hun kan dyrke slags sport.

«Det å ha bare én nyre betydde ikke slutten på all idrett», sier hun og smiler. «Jeg kan gå på ski og drive med annen idrett.»

Offeret 13. sabbat vil gi folk i Latvia mulighet for å dyrke idrett i en Kristus-sentrert sammenheng. En del av offeret vil bidra til bygging av et innflytelsessenter i hovedstaden Riga der familier kan dyrke sport og bli med i en helseklubb. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Troskap mot Kristus kommer først

Bakgrunnsstoff:

Ef 6,1–9; Mark 10,13–16; Kol 3,21; 1 Pet 2,18–25; 2 Kor 5,10; Kol 3,24.25.

Minnevers:

Dere herrer, gjør det samme mot slavene deres. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk. (Ef 6,9).

I 2018 vakte en gjenstand ved Bibelmuseet i Washington DC i USA stor oppmerksomhet. Det var en forkortet bibel som skulle undervise i det vesentligste av troen samtidig som den slettet alle avsnitt som oppfordret slaver til opprør. Den var fra 1808 og fjernet ikke bare enkelte vers. 90 prosent av GT mangler, 50 prosent av NT. Av Bibelens 1189 kapitler stod bare 232 igjen.

Tekster som ser ut til å forsterke slaveriets ondskap, spesielt i fravær av så mye av Bibelens fortelling om «gode nyheter», står urørte, også slike ofte misbrukte tekster som «Dere slaver, vær lydige mot deres jordiske herrer som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte» (Ef 6,5).

I vår tid og kultur er utfordringen å lese Efeserne 6,1–9 i lys av hele frelseshistorien slik den er åpenbart i hele Bibelen. Hva kan det lære oss at Paulus anvender evangeliets verdier på sin tids mangelfulle sosiale strukturer?

RÅD TIL BARN

Hvilke råd gir Paulus til barn, og hvordan belegger han det ut fra GT? Ef 6,1–3. (Se også Matt 18,1–5.10; Mark 10,13–16.)

Skal vi få fullt utbytte av Paulus’ råd til barn, må vi tenke oss dem lest høyt i husmenighetene i Efesos. Ordet «barn» (gresk: ta tekna) kan bety så mangt, siden barn sto under farens myndighet til han var 60 år (i gresk tradisjon) eller til han døde (i den romerske). Men disse barna er unge nok til å være under opplæring av foreldrene (Ef 6,4), men gamle nok til å være disipler selv.

Vi hører Paulus be barn som tilba i kristne menigheter om å adlyde og ære sine foreldre «i Herren», det vil si i Kristus (se Ef 5,22; Ef 6,4.5.7–9). Vi skal respektere barn som Kristi disipler og regne dem som aktive deltakere i gudstjenesten. Dette gjør teksten viktig for oppdragelse og for arbeidet med barn.

Befalingen om å adlyde er ikke ubetinget. Når foreldrenes befalinger «ikke er i samsvar med Guds vilje, må de lyde Gud og overlate følgene til ham, uansett hvor smertefullt det måtte være.» – Ellen G. White: Det kristne hjem, side 228.

Paulus avslutter sin formaning til barn ved å sitere det femte bud. Dette viser at han setter de ti bud høyt som veiledning for kristne (et trekk ved Ef 4,1–6,9; spesielt Ef 4,25.28; Ef 5,3–14). Han begynner på sitatet («hedre din far og din mor,» Ef 6,2), skyter inn en kommentar («dette er det første budet med et løfte» Ef 6,2), og fullfører deretter sitatet («så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet» Ef 6,3). Det femte budet viser at det å hedre sine foreldre er en del av Guds plan for menneskets ve og vel. Respekt for foreldre, også de ufullkomne, fremmer helse og trivsel.

Hvordan understreker disse versene hvor viktig familien er?

RÅD TIL FORELDRE

Sammenlign Efeserne 6,4 og Kolosserne 3,21. Hvilken grunn gir Kolosserne 3,21 for å la være å irritere barna sine?

En jødisk tekst fra Paulus’ tid gir fedre råd om behandling av sønner: «Den som elsker sin sønn, bruker ofte riset ... Forkjæl din sønn, og han vil forskrekke deg, lek med ham, og han vil bringe deg sorg ... Oppdra din sønn og arbeid med ham, så han ikke vekker forargelse fordi han er uoppdragen.» (Sirak 30,1.9.13).

Paulus’ råd er annerledes. Han retter først en negativ befaling til fedrene: «Vekk ikke sinne og trass hos barna deres», etterfulgt av en positiv en: «så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4). På Paulus’ tid hadde fedre full juridisk makt over barna sine, som ble regnet som hans eiendom. Fedre kunne bruke vold, ja sågar drepe barna. I visse henseender var en fars makt over barna større enn en herres autoritet over slavene sine. Paulus støtter ikke opp om slik makt, men omformer familieforholdet. Siden troskap mot Kristus kommer før alt annet, ber Paulus kristne fedre om å revurdere bruken av makt, for barn som blir egget til sinne, vil ikke ha så lett for å godta «oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje» (Ef 6,4).

«Fedre og mødre, hjemme skal dere representere Guds sinnelag. Dere skal forlange lydighet, ikke med en storm av ord, men på en vennlig og kjærlig måte ... Vær vennlige i hjemmet. Bit i dere alle ord som kan vekke et vanhellig temperament. ‘Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres,’ er et guddommelig påbud ... Guds Ord tillater ikke at foreldre er harde eller undertrykkende eller at barn er ulydige. Guds lov, både hjemme og i nasjonens styre, strømmer ut av et hjerte fylt av uendelig kjærlighet.» – Ellen G. White: Child Guidance, s. 259.

Sammenhengen her er foreldre og barn, men hvilke prinsipper i disse versene bør påvirke vår behandling av alle mennesker?

SLAVERI PÅ PAULUS’ TID

Les rådene til slaver og slaveeiere nedenfor: Ef 6,5–9; Kol 3,22–4,1; 1 Kor 7,20–24; 1 Tim 6,1.2; 1 Pet 2,18–25. Hvordan vil du sammenfatte rådene?

Det er interessant å høre Paulus tale til kristne slaveeiere og se for seg kristne slaver og slaveherren sitte sammen i husmenighetene i Efesos. Slaveriet i den gresk-romerske verden skiller seg fra slaveriet i USA på flere måter. Slavene tilhørte ikke én etnisk gruppe. Noen slaver i byene fikk muligheter for utdanning og kunne bli arkitekter, leger og filosofer. Noen fikk sin frihet etter en viss tid, selv om de fleste aldri ble frie. I et forsøk på å ta høyde for slike forskjeller, gjengir flere nyere bibeloversettelser det greske uttrykket doulos («slave») i Efeserne 6,5–8 med «tjener».

Men det ble praktisert så forskjellig, og slaver på landet ble oftest satt til hardt arbeid. Uansett hvor de var slaver, var de og familien underlagt slaveeierens nesten uinnskrenkede makt. Den tidligere slaven Publilius Syrus ropte: «Det er vakkert å dø i stedet for å bli fornedret som slave.» Oversettelsen av doulos som «slave» er best siden slavene lever truet av sine herrer (Ef 6,9).

Slaveriet fantes overalt i Paulus’ verden. Han er ingen samfunnskritiker, men en pastor som gir råd om hvordan de skal leve og skape en ny visjon ut fra forvandlingen av den enkelte troende, som senere kunne få følger for resten av samfunnet: «Hans visjon var ikke at slavene i Romerriket skulle settes fri. Den var noe annet enn juridisk frigivelse, nemlig et fellesskap som søsken ut fra at Gud hadde tatt imot dem som sine barn ... Paulus ville at den sosiale revolusjonen skulle skje i menigheten, i Kristi kropp på lokalt plan og i de kristnes husmenigheter og husholdninger.» – Scot McKnight: The Letter to Philemon, (Grand Rapids, USA: Eerdmans Publishing Company, 2017), s. 10, 11.

Noe av det som skjemmer kirkens historie, er dens bruk av Skriften for å begrunne slaveriet. Hvilket skremmende budskap gir dette om bruken av Guds Ord?

KRISTI SLAVER

Hva krever Paulus av kristne slaver? Ef 6,5–8.

Paulus ber kristne slaver adlyde sine herrer og tjene dem etter beste evne. Men de skal tenke over hvem som er den største. De må ikke sette sin slaveeier i Kristi sted og vise ham den troskap som tilhører Kristus. Nei, de skal vise inderlige, utmerket tjeneste, men Kristus skal være deres Herre. Dermed kommer Paulus med en ny, kristen forståelse av forholdet mellom slave og herre.

Se hvordan han gjør dette:

• Slaveeierne er bare deres «jordiske herrer», ikke deres virkelige og himmelske Herre (Ef 6,5).

• De skal være lydige « som mot Kristus selv, med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte» (Ef 6,5).

• Paulus gjør denne endringen tydeligst når han sier at kristne slaver ikke skal være øyentjenere, men tjene helhjertet som «Kristi tjenere» (Ef 6,6).

• Når de utfører sin tjeneste, skal de «helhjertet gjøre Guds vilje» (Ef 6,6).

• Paulus oppfordrer til positiv tjeneste, som for Herren og ikke for mennesker (Ef 6,7).

Kristne slaver kan forvente at Kristus vil gi full lønn for strevet når han kommer tilbake. De har gjort arbeidet for ham og kan forvente belønning fra ham, en velkommen tanke for ulønnede slaver. En slave kan føle at hans jordiske herre ikke setter pris på ham, eller noe verre (se 1 Pet 2,19.20). Men kristne slaver har en Herre som ser det gode de gjør (Ef 6,8), og han vil lønne dem fullt ut.

Vi skulle sikkert ønske at Skriften fordømte denne forferdelige praksisen, men det gjør den ikke. Men hvilke prinsipper kan vi hente hos Paulus om vårt forhold til mennesker vi arbeider med her og nå?

HERRER SOM ER SLAVER

I Paulus’ siste ord til slavene, «enten han er en slave eller fri» (Ef 6,8), viser ordet «fri» til slaveeiere. Her går Paulus over til sine råd til dem og tenker seg slaver og slaveherrer på lik linje for Kristus i dommen (jf. 2 Kor 5,10; Kol 3,24.25).

Tenk deg at du er kristen slaveeier og hører Efeserbrevet bli lest opp i husmenigheten din. Hvordan ville du reagere på rådet som gis med slavene til stede? Ef 6,9.

Paulus henvender seg til slaveeiere med en formaning som tegner en skarp kontrast mellom «herrer» (hoi kurioi), som hadde for vane å «true» slavene sine og «Herren» (ho kurios) Kristus, som «ikke gjør forskjell på folk».

Paulus ber herrer om å «gjøre det samme mot slavene», en rystende tanke for en slaveeier den gang. Herrene bør svare sine slaver med godvilje ut fra sin troskap mot Kristus, det Paulus nettopp har bedt slavene om (Ef 6,5–8). Han ber dem slutte å true slavene, en vanlig praksis i en tid da herrer ila en lang rekke straffer, så som pryl (1 Pet 2,20), seksuelle overgrep, å bli solgt (og skilt fra sine kjære), hardt arbeid, sult, lenker, brennemerking og til og med døden.

Paulus underbygger sine befalinger med to tanker som skal få slaveeierne til å se ut over tidens sosiale rammer: 1. De og slavene står under én Herre («for dere vet at også dere har en herre i himmelen»; jf. Kol 4,1); 2. Deres Herre i himmelen dømmer alle likt. Siden deres egen Herre behandler dem som regnes som slaver på lik linje med andre, bør de også gjøre det (se Filem 15.16).

Mye av det Paulus sier i Efeserbrevet, må ha vært spesielt oppmuntrende for kristne slaver: tatt imot som Guds barn (Ef 1,5); tilgivelse (Ef 1,7); arv (Ef 1,11.14; Ef 3,6); på tronen med Jesus (Ef 2,6); «medborgere», «Guds familie» (Ef 2,19; jf. 3,14.15), og en del av Kristi kropp (se Ef 3,6; Ef 4,1–16). Efeserne 6,5–9 anvender hele brevets lære på forholdet mellom slaver og slaveeiere, også rådene om tale (Ef 4,25–32) og seksualetikk (Ef 5,1–14).

TIL ETTERTANKE

Paulus’ respekt for barn som trosfeller (Ef 6,1–3) gjør oss urolige for den måten barn behandles i vår verden i dag. Hans ord til fedre (Ef 6,4) får oss til å tenke over vårt ansvar som foreldre. Det skal enda mer til for å anvende Paulus’ råd til slaver (Ef 6,5–8), spesielt rådene til slaveeierne (Ef 6,9), siden det samfunnet er så ukjent for mange av oss og fordi vi vet at enhver form for slaveri er et forferdelig onde. Men disse ordene står i Skriften, og vi bør tenke over hvordan vi kan anvende dem. Vi bør og må anvende evangeliets verdier i våre relasjoner. Spørsmålene nedenfor er utformet for å hjelpe oss med det.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva har det å si for adventister at kjærlighet til barn er bevis på «et vel forberedt folk» som er forberedt for Herren? Lukas 1,17 (som siterer Mal 4,6 ).

2. Paulus’ respekt for barn får oss til å stille spørsmålet: Hvilket ansvar har vi for å vise Kristi omsorg for barn som har opplevd vold, seksuelle overgrep og skam tidlig i livet? Hva er vårt ansvar i lys av hva negative opplevelser i barndommen kan føre til?

3. Hvilket ansvar har vi for å ta oss av og beskytte barna i menigheten? Hva skal til for å kunne gjøre det?

4. Paulus’ råd til slaver og slaveeiere i Efeserne 6,5–9 brukes ofte om forholdet mellom ansatte og arbeidsgivere. Når er det hensiktsmessig? Hva er farene med det?

5. Slaveri er stadig en realitet i vår verden, over 40 millioner mennesker lever som slaver (ifølge «The Global Slavery Index», http://www.globalslaveryindex.org/). Hva er vårt ansvar overfor Guds slavebundne sønner og døtre?

9. september

TRO MOT ALLE ODDS

Armands, Latvia

I1991 begynte Latvia å levere tilbake eiendommer til eiere som hadde fått dem konfiskert i Sovjet­tiden, hvis de hadde gamle papirer på eiendomsretten. Det hadde 95 år gamle Pauline og gikk til pastor Armands og ba om hjelp med et toetasjes hus i hovedstaden Riga. Hun hadde hatt papirene siden 1972, da bygningenes opprinnelige eier Anna lå for døden og ba henne sørge for at huset ble en adventistkirke.

Gud og menigheten hadde betydd alt for Anna. Hun trodde Sovjet­regimet ville falle en dag og at hun ville få tilbake eiendommen, som besto av en stor tomt med to hus. Det ene var to etasjer høyt og hadde to leiligheter i hver etasje. Det andre var et enetasjes hus med tre leiligheter. Hun bestemte seg for å skrive et testament der hun etterlot eiendommen til en yngre venninne. I 1963 skrev Anna under på et testament som overdro eiendommen til Pauline på betingelse av at hun overførte den til Adventistkirken. Testamentet ble underskrevet av en advokat og to vitner fra menigheten.

Det var ren fantasi den gangen, for dokumentet hadde ingen juridisk verdi ettersom Anna ikke eide noe under sovjetisk lov. Eiendommen var blitt nasjonalisert. Men vitnene og Anna og advokaten skrev under og bekreftet at Anna hadde eid eiendommen.

Drømmen gikk ikke i oppfyllelse i Annas tid. Hun var over 80 år da hun døde i 1972, nesten 20 år før Latvia ble uavhengig.

Kort tid etter uavhengigheten i 1991 gikk 95 år gamle Pauline til pastor Armands med testamentet og skjøtet. De to vitnene var fremdeles i live, og Armands gikk med på å hjelpe henne. Det ble en langdryg prosess, men til slutt gikk Annas drøm i oppfyllelse. Pauline fikk retten til eiendommen og overlot den til Adventistkirken. Menigheten takket for den store gaven og begynte å holde møter der. Et nytt kirkebygg sto ferdig i 2004, fire år etter Paulines død, 104 år gammel. Armands er nå 76 år og pensjonist. Han bor i en leilighet på Annas gamle eiendom. Han forteller gjerne om Anna og Pauline som betraktet eiendommen med troens øyne.

Anna og Pauline hadde tillit til Gud, og offeret 13. sabbat dette kvartalet er en anledning til å lære andre om tro. En del av offeret går til å reise et bygg i Riga som skal være innflytelsessenter med språkundervisning og helseklubb. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Bli stående

Bakgrunnsstoff:

Ef 6,10–20; 5 Mos 20,2–4; Rom 13,11–14; 1 Tess 5,6–8; 1 Kor 15,23.24.

Minnevers:

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. (Ef 6,10.11).

Tjeneren reiser seg og går ut. Der får han se noe skrekkelig – en stor fiendehær «med hester og vogner som omringet byen.» Han går til profeten Elisja, stotrer frem nyheten og spør forskremt: «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?»

Elisja svarer: «Vær ikke redd! ... Det er flere som er med oss enn med dem», men tjeneren later ikke til å fatte svaret. Elisja trekker ham bort til seg og ber for ham: «Å, Herre, lukk opp guttens øyne så han kan se!» Profetens bønn blir besvart. Tjeneren går igjen til vollene, men nå løftes sløret mellom det synlige og det usynlige. Nå ser han ikke én hær, men to. «Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.» (2 Kong 6,15–17).

Når Paulus komponerer Efeserne 6,10–20, ber han om at de troende må kunne se virkeligheten i den store striden og finne håp i det den åpenbarer for dem.

KAMPTALE

Studer Paulus’ konklusjon på brevet i Efeserne 6,10–20. Hva betyr hans kamprop for oss som står i kampen i dag?

Paulus avslutter Efeserne med en oppfordring til kamp og ber de kristne ta plass i kirkens krig mot det onde (Ef 6,10–20). Han begynner med en generell oppfordring om å «bli sterke i Herren» (Ef 6,10), som han gjentar med ordene «Ta på Guds fulle rustning» (Ef 6,11). Han underbygger kallet med et formål (å kunne motstå djevelens listige knep, Ef 6,11), og med en begrunnelse: kampen er mot ondskapens åndehær (Ef 6,12). Så gjentar Paulus kampropet i større detalj. De skal iføre seg «Guds fulle rustning» så de kan gjøre motstand (Ef 6,13), ta på belte, brynje, sko, skjold, hjelm og sverd (Ef 6,14–17). Nå er de fullt utrustet og klare til å gå inn i kampen slik soldater på oldtidens slagmark gjerne gjorde, og det er å be (Ef 6,18–20).

Som et ekko av oppfordringer til kamp i GT taler Paulus om kirkens misjon som om det var en militær konflikt med våpen. Dette gjør han klart i sin første befaling: «Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10).

GTs oppfordringer til kamp (se f.eks. 5 Mos 20,2–4; Dom 7,15–18; 2 Krøn 20,13–20; 32,6–8; Neh 4,14.19.20) understreker at Israels seier ikke er avhengig av overlegne våpen eller en mer tallrik hær enn fiendens. Det kommer an på om man setter sin lit til Guds nærvær og kraft. Nøkkelen til seier var ikke selvtillit, men tillit til Guds kraft og hans hjelp. Paulus bruker disse tankene og formaner de troende til å: (1) være aktive i kirkens misjon; (2) kjenne de usynlige faktorene som påvirker deres liv og vitnesbyrd; (3) være klar over hva Gud har gitt dem til hjelp og (4) være våkne for betydningen av enhet og samarbeid kristne imellom.

Hva burde Paulus’ advarsel om at vår kamp ikke er mot kjøtt og blod, men mot overnaturlige fiender, si oss om hvor vårt håp om seier ligger?

Å FINNE STYRKE I KRISTUS

Paulus avslutter brevet med en oppfordring til kamp som samler temaer og ideer som er viktige for hele brevet. Han begynner med det overordnede temaet, fremsatt som en hærleders kamprop: «Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft!» (Ef 6,10). Resten av avsnittet, Efeserne 6,11–20, illustrerer og utbroderer temaet.

Les Efeserne 6,10–20 igjen. Hvordan er den store konflikten mot overnaturlige krefter sentral i Paulus’ poeng? Hvorfor er det viktig å ha denne sannheten for øye i vår vandring med Gud?

Paulus peker på Kristus som kilden til deres styrke med ordene «i Herren, i hans veldige kraft» (Ef 6,10), for «Herre» viser alltid til Kristus i Efeserbrevet (Ef 2,21; Ef 4,1.17; Ef 5,8; Ef 6,1.21). «Kirkens styrke bunner i at dens oppstandne Herre er allmektig og leder dens krigføring.» – G. G. Findlay, The Epistle to the Ephesians, (New York, USA: Ray Long og Richard R. Smith, 1931), s. 398.

Paulus bruker repetisjon i Efeserne 6,10. Synonymene styrke og kraft understreker poenget: den kraften som skal komme til syne i kirken, bor ikke i de kristne, den er lånt. Den kommer fra Herren, fra Kristus. Her sammenfatter Paulus et av brevets viktige temaer: Guds kraft som deles med de kristne (Ef 1,19–22; Ef 2,4–6; Ef 3,16.17). De finner kraft for enhver konflikt, nå og i fremtiden, i sin solidaritet med den oppstandne og opphøyde Kristus.

Den første befalingen kunngjør at Kristus aktivt styrker de troende (Ef 6,10), men alle tre medlemmene av Guddommen er med og styrker dem til åndskamp mot det onde. Gud (Faderen) stiller sine våpen til rådighet som «Guds rustning» (Ef 6,11.13; jf. Jes 59,17). Tidligere har Paulus pekt på Ånden som styrker de troende da han ber om at Gud må «gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd» (Ef 3,16). Her er det Ånden som gir dem sverdet, «Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,17). Oppfordringen til de troende er: « Be alltid i Ånden» (Ef 6,18). Paulus vil at de skal forstå at den treenige Gud er fullt opptatt med å utruste dem til kamp mot de onde maktene.

DEN STORE KONFLIKTEN I PAULUS’ BREV

Les Romerne 13,11–14; 1. Tessalonikerne 5,6–8, og 2. Korinterne 10,3–6. Sammenlign med Efeserne 6,10–20. Hvorfor tror du Paulus bruker slike bilder?

Paulus bruker ofte militære uttrykk og bilder i brevene sine og ber de troende om å leve som eksemplariske soldater. Efeserne 6,10–20 er hans lengste og mest konsentrerte bruk av militært språk, og det er en av hans viktigste måter å forklare evangeliet på. Etter å ha seiret over «maktene og åndskreftene» på korset (Kol 2,15), anvender den opphøyde Kristus nå resultatene av denne seieren fra sin stilling som Herre over maktene (Fil 2,9–11). Kristus rekrutterer tilhengere som soldater i den kosmiske krigen og leder lysets hær mot en stor seier (1 Kor 15,54–58; 2 Tess 2,8; Rom 16,20). Når vi samler Paulus’ bruk av militær symbolikk, ser vi at han forstår konflikten mellom godt og ondt som «en langvarig kosmisk krig: kampene bølger frem og tilbake mellom to hærer som står mot hverandre gjennom tidene inntil en vinner den siste konfrontasjonen.» – Peter W. Macky: St. Paul’s Cosmic War Myth: A Military Version of the Gospel. (New York, USA: Peter Lang Publishing, Inc., 1998), s. 1.

Paulus’ hyppig brukte tema om en kosmisk krig gjennomsyrer også Efeserbrevet. I kampropet (Ef 6,10–20) samler Paulus elementer av den kosmiske konflikten som han allerede har brukt: Gud styrker de troende med overveldende «kraft» (Ef 1,18–20; Ef 3,16.20); Kristi seier og opphøyelse over maktene (Ef 1,20–23); de troende som en gjenoppstått hær av dem som en gang var døde, men som nå har fått kraft fordi de er ett med den opphøyde Kristus og kan kjempe mot sin gamle hersker (Ef 2,1–10); kirkens rolle i å avsløre maktenes kommende undergang for dem (Ef 3,10); bruken av Salme 68,19 for å fremstille Kristus som den seirende, guddommelige kriger (Ef 4,7–11) og oppfordringen til de kristne om å «kle» seg i evangeliets klær (se Ef 4,20–24). Når vi blir kalt til å ta på Guds «fulle rustning», er vi godt utrustet til å forstå den kosmiske konfliktens sentrale rolle, men vi skal også stå fast i vissheten om at vi har del i Kristi endelige seier.

Hvordan har du opplevd ikke bare denne kosmiske konflikten, men den seieren vi kan gjøre krav på i Jesus? Hvorfor er hans seier så avgjørende for vårt håp og vår erfaring?

Å STÅ PÅ DEN GAMLE SLAGMARKEN

Les gjennom Efeserne 6,10–20, og legg merke til de tilfellene der Paulus bruker en form av verbet stå. Hvorfor er dette viktig for ham?

Vi må forstå Paulus’ bruk av militære bilder i lys av oldtidens slagmark. Hva innebar det å «stå» (Ef 6,11.13.14)? Antyder verbet bare en defensiv holdning? Kamptaler i den store klassiske forfatteren Thukydids skrifter fremhever tre stadier som må til om en side skal vinne: (1) soldater må marsjere for å møte fienden; (2) så må de angripe og «stå fast» eller «bli stående», gå i nærkamp med fienden (3) og til slutt må de «slå tilbake fienden» (se Thukydides: The Peloponnesian War [New York, USA: EP Dutton, 1910], 4.10.1–5).

Det som var nøkkelen til et oldtidsslag, var den andre av disse tre handlingene, da de to styrkene braste sammen i «en forferdelig kakofoni av knust bronse, tre og kjøtt», som forfatteren Xenofon omtaler som et ‘forferdelig sammenstøt.’» – Victor Davis Hanson: The Western Way of War, (New York, USA: Oxford University Press, 1989), s. 152, 153. Den store utfordringen i oldtidens kamper var å stå støtt og holde stand i det strategiske øyeblikk. I nærkampen som fulgte, ville hver side prøve å oppnå moment for «støtet».

Paulus’ kamprop gjenspeiler slag der soldater ble «presset sammen og ga og mottok hundrevis av slag på nært hold». – Victor Davis Hanson: The Western Way of War, s. 152. Dette bekreftes når Paulus skildrer kirkens kamp mot sine fiender som en brytekamp (Ef 6,12; se torsdagsavsnittet) og i bruken av verbet «å stå» i vers 13: «så dere kan gjøre motstand på den onde dag».

Dette er ingen feriekoloni! Å «stå» er altså å stå i en intens kamp, bruke alle ens våpen i nærkamp, et poeng som er innlysende ut fra det militære bildet i Paulus’ oppfordring, at de «står sammen i én ånd, kjemper med ett sinn for troen på evangeliet» (Fil 1,27).

Les Hebreerne 12,4. Hvordan sammenfatter verset hva det vil si å stå i Herren? Og hvordan inntar fellesskapet denne holdningen?

BRYTEKAMP MOT ONDE KREFTER

Hva tror du er grunnen til at Paulus lister opp en rekke titler på de onde åndskreftene i Efeserne 1,21; 3,10 og 6,10–20?

Paulus skildrer «vår kamp» (Ef 6,12) med et gresk ord for konkurransen mellom brytere (palé). Siden bryting var god forberedelse til kamp, er det en passende beskrivelse av den kampen mann mot mann som finner sted når hærer barker sammen. Paulus understreker hvor reell de troendes nærkamp mot de onde maktene er.

Her er titlene han gir dem:

Efeserne 1,21

Efeserne 3,10

alle makter maktene (alle) makter

(alle) åndskrefter åndskreftene åndskrefter

Efeserne 6,12

(alt) velde verdens herskere i dette mørket

(alt) herredømme ondskapens åndehær i himmelrommet alle navn som nevnes kan

I sine brede beskrivelser («alle navn som nevnes kan» (Ef 1,21) og «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12)) bekrefter Paulus at alle onde og overnaturlige krefter er underlagt Kristus (Ef 1,21). Men det er aldri en god strategi å undervurdere motstanderen. Paulus sier at vi ikke bare står overfor menneskelige fiender, men «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12), ledet av en listig general, djevelen (Ef 6,11). Men selv om vi må være på vakt mot vår store fiende, skal vi ikke la oss skremme av ham. Gud er med oss i kampen (Ef 6,10) og har gitt oss de beste våpen: sin egen rustning, «Guds rustning» (Ef 6,11; jf. Jes 59,15–17). Han har stilt sin sannhet, rettferdighet, fred, tro og frelse og Den hellige ånd til vår disposisjon (Ef 6,13–17). Når Gud går foran og vi er utstyrt fra topp til tå med rustningen han har gitt oss, kan vi ikke tape (Rom 16,20; 1 Kor 15,23.24; 2 Tess 2,8).

Hvorfor bør vi gripe Herren Jesu hånd, han som er større enn disse kreftene og har beseiret dem, i lys av at disse onde kreftene finnes og vi ellers er hjelpeløse mot dem?

TIL ETTERTANKE

«Vårt verk er aggressivt, og som Jesu trofaste soldater må vi bære den blod­fargede fanen inn i fiendens festninger. ‘For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.’ Hvis vi går med på å legge ned våpnene og senke den blodige fanen og bli Satans fanger og tjenere, kan vi slippe konflikten og lidelsen. Men denne freden får vi bare mot å oppgi Kristus og himmelen. Vi kan ikke godta fred på slike betingelser. La det være krig, krig, til jordens historie er slutt, heller det enn fred med frafall og synd.» – Ellen G. White: The Review and Herald, 8. mai 1888. Hva er forholdet mellom Efeserne 6,10–20 og Åpenbaringen? Avsnittet avslører det samme grunnsynet når det gjelder den siste tid, eller eskatologien, som kampmotivet i Åpenbaringen (se Åp 12; Åp 16,12–16; 19,17–21; 20,7–10). I begge blir Guds folk angrepet av fienden «i himmelrommet» som «er aktiv og mektig i den nåværende tidsalder.» Hos begge blir Guds folk oppmuntret av «bildet av fremtidens evighet». Dessuten «peker begge scenariene frem til det endelige slaget når fienden vil bli fullstendig nedkjempet, hvoretter den nye, evige tidsalder begynner», en ny tid med «Guds folks endelige, herlige liv» og «fiendens evige undergang». (Se Yordan Kalev Zhekov: Eschatology of Efesians (Osijek, Kroatia: Evangelical Theological Seminary, 2005), s. 217, 233-235.)

Spørsmål til drøftelse:

1. Når har du hatt de klareste konfrontasjonene med mørkets makter? Hva har de beste strategiene vært da?

2. Med bakgrunn i Efeserne 6,10–20: Hvordan ville du hjelpe en som virker spesielt plaget av «ondskapens åndehær» (Ef 6,12)?

3. Hvordan kan vi best oppdage og avvise «djevelens listige knep» (Ef 6,11)? F.eks.: Hvor ofte er du klar til å oppgi troen fordi du føler at du er for stor en synder til å bli frelst? Hvem gir deg slike tanker – Kristus eller mørkemaktene? Hvorfor må du gjøre krav på de mange store løftene vi har fått i Jesus når du har det slik?

16. september

EN GRÅTEKLASSE

Vineta, Latvia

Vineta ble forskrekket da hun trådte inn i klasserommet der hun undervist 15-16-åringer i Latvia. Det var rene begravelsen. Alle gråt. Hun ba en av jentene forklare hvorfor.

Hun sa at Andrei hadde dødd i friminuttet. Han hadde svingt på et fotballmål da det ringte inn. Han slapp taket og hoppet, men målet var ikke sikret, og jernstangen falt over ham og slo ham i hodet. Og nå var han død.

Vineta visste ikke hva hun skulle si. Hun ba Gud om visdom og åpnet munnen uten å vite hva hun skulle si. Men Gud ga henne tankene.

«Hør her», sa hun. «Dette handler ikke om oss. Vi må heller be for Andreis mor, som har brystkreft, og for lillesøster i første klasse, og for faren, som er alkoholiker. Vi må be for resten av familien. Vi har ikke tid til å gråte.» Gråtingen dabbet av.

«Det er også en annen ting. Dere er snart ferdige på skolen. Dere har planer for videre studier. Det hadde ikke Andrei. På grunn av forholdene hjemme, ville han arbeide for å ta seg av mor og søster. Han skulle arbeide på sagbruket der han ikke engang ville få ferie. Han måtte tjene penger for å hjelpe mor og søster siden faren bare drikker.»

Vineta trakk pusten. «Dere vet jo at alle på sagbruket drikker og røyker.» De nikket. «Ville Andrei ha begynt å drikke og røyke?» Elevene nikket. «Ja, han ville ha begynt å drikke», sa en. «Ja, han ville ha begynt å røyke», sa en annen.

«Andrei trodde på Gud», sa Vineta. «Han elsket sin mor. Han elsket lillesøster. Han hadde også med godsaker til henne på skolen. Han var snill. Kan det tenkes at hvis han hadde levd litt lenger, så ville han ha forandret seg så Gud ikke kunne ha tatt ham opp til himmelen? Bibelen sier at det ikke skal finnes drukkenbolter i himmelen. Kanskje tillot Gud denne fryktelige ulykken fordi Andrei nå er frelst.»

Klassen tidde. De var triste, men de var enige med læreren.

Vineta ba dem reise seg. Sammen ba de for Andrei og familien.

Offeret 13. sabbat vil gjøre det mulig for tenåringer i Latvia å lære mer om den Gud som tilbyr evig liv. En del av offeret vil bidra til å bygge et innflytelsessenter i hovedstaden Riga der unge mennesker kan lære språk og delta i sport og andre Kristus­sentrerte aktiviteter. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Fredskamp

Bakgrunnsstoff:

Ef 6,10–20; 1 Pet 4,1; 1 Pet 5,8; Jes 59,17; Jes 52,8–10; 1 Tess 5,16–18.

Minnevers:

Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. (Efeserne 6,16.17).

I John Bunyans andaktsklassiker The Pilgrim’s Progress, som han skrev i fengsel, blir Kristen eskortert inn i våpenhuset på et slott og vist «all slags utstyr [våpen] som deres Herre hadde sørget for til pilegrimer, som sverd, skjold, hjelm, brynje, bønn og sko som ikke slites ut. Og her var det nok av dette til å utruste like mange mann til tjeneste for Herren som det finnes stjerner på himmelen.» Før Kristen drar, blir han igjen eskortert inn i våpenhuset der «de [utstyrte] ham fra topp til tå med det som var ugjennomtrengelig i tilfelle han skulle bli angrepet på veien».

Bunyans tekst fra 1678 minner om Efeserbrevet som Paulus skrev ca. 1600 år tidligere, også fra et fengsel. Paulus tenker seg at en stor hær, kirken, besøker Guds våpenhus og ifører seg Guds panoplia, en full rustning fra topp til tå. Guds våpenlager inneholder nok av de fineste våpen til at alle soldatene i hæren kan bli «kledd i stål fra topp til tå» når de drar ut for å kjempe for fred i hans navn.

MENIGHETEN: EN SAMLET HÆR

Les Efeserne 6,10–20. Hva sier Paulus om kirkens krigføring? Skildrer han bare en enkelt troendes åndelige kamp mot det onde, eller kirkens felles krig mot det onde?

I gresk og romersk krigføring var seier avhengig av samarbeidet mellom soldater i en militær enhet og spesielt av at de støttet hverandre i kampens hete. Individualisme i kamp ble sett på som et kjennetegn på barbariske krigere, de var dømt til å tape.

Det finnes gode grunner for å støtte tanken om at Paulus (i tråd med denne vanlige militære oppfattelsen) først og fremst er opptatt av menighetens felles kamp mot det onde i Efeserne 6,10–20: 1. Avsnittet er høydepunktet i et brev om kirken. Det ville være merkelig om Paulus avsluttet brevet med å tegne en enslig kristen kriger i kamp mot mørkemaktene; 2. I slutten av avsnittet understreker Paulus kristent kameratskap i sitt kall til bønn «for alle de hellige» (Ef 6,18–20); 3. Og viktigste av alt: når Paulus tidligere i brevet omtaler ondskapens makter, er det som kontrast til kirken, ikke den enkelte troende: «Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet» (Ef 3,10).

Derfor skildrer ikke Efeserne 6,10–20 en ensom kriger som står overfor det onde. Nei, Paulus taler som general til kirken som en hær. Han kaller oss til å iføre oss vår fulle rustning og stå sammen i kampen. Paulus velger å avslutte sin vektlegging av kirken, der han har beskrevet kirken som Kristi kropp (Ef 1,22.23; Ef 4,1–16), Guds bygning/tempel (Ef 2,19–22) og Kristi brud (Ef 5,21–33), med et siste bilde: kirken som den levende Guds hær. Siden «den onde dag» (Ef 6,13) nærmer seg i den lange kampen mot det onde, er det ikke nå vi skal vakle i vår iver for Gud eller troskap mot hverandre som soldater i Kristi hær.

Hvordan kan vi arbeide sammen i den store konflikten så vi hjelper hverandre i kampen mot det onde, uansett hvilken form det tar?

BELTE OG BRYNJE

Hvordan forestiller Paulus seg at de begynner forberedelsen til kampen mot det onde?

Ef 6,14; se også 1 Pet 4,1; 1 Pet 5,8; Rom 8,37–39.

Advarselen om en intens kamp (Ef 6,13) forbereder leserne på Paulus’ siste kall til å stå (hans fjerde, jf. Ef 6,11.13) og er et detaljert kamprop (Ef 6,14–17). Paulus beskriver det å «spenne beltet om livet» (se Jes 11,5). Oldtidens løstsittende plagg måtte bindes rundt livet før arbeid eller kamp (se Luk 12,35.37; 17,8). Paulus tenker seg at den troende tar på rustning slik en romersk legionær ville ha gjort det, og begynner med lærbeltet med dets dekorative belteplater og spenne. Fra beltet hang en rekke lærreimer dekket med metallskiver som dannet et «forkle». Det viste ens rang og skulle legges merke til. Det bandt opp plaggene og holdt andre gjenstander på plass.

Sannheten er ikke de troendes egen, den er en gave fra Gud (jf. frelse i Ef 2,8). Men den må ikke være en abstrakt, fjern ressurs uten følger for livet. De skal «spenne» på seg Guds sannhet, oppleve og bruke denne Guds gave. Det er ikke så mye at de har Guds sannhet som at Guds sannhet har og beskytter dem.

Så oppfordrer Paulus dem til å kle seg i «rettferdighetens brynje» (se 1 Tess 5,8). Som sannhetens belte er også den fra Gud, og den er en del av Jahves rustning i hans rolle som den guddommelige kriger (Jes 59,17). Den rustningen soldater på Paulus’ tid brukte, var laget av små jernringer, plater av bronse eller jern, eller jernbånd som var festet sammen. Denne rustningen eller brystplaten beskyttet vitale organer mot fiendens slag og støt. På lignende vis skal de kristne oppleve den åndelige beskyttelsen Guds rettferdighet gir. Den er Guds gave til oss. I Efeserbrevet forbinder Paulus rettferdighet med hellighet, godhet og sannhet (Ef 4,24; Ef 5,9), og den er det som gjør at vi behandler andre rett og godt, spesielt andre i kirken.

På hvilke måter har du opplevd at godhet, hellighet og sannhet kan være et vern?

SKO: KIRKEN KJEMPER FOR FRED

Når en romersk soldat forberedte seg til kamp, tok han på solide militærsandaler. Sålen var i flere lag, og sandalene var robuste så soldaten sto støtt (Ef 6,11.13.14).

Paulus forklarer fottøyet med ord fra Jesaja 52,7, som feirer øyeblikket da en budbærer kommer med nyheten om at Jahves kamp for sitt folk er vunnet (Jes 52,8–10) og at det nå hersker fred: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred» (Jes 52,7).

Se over de åtte gangene Paulus understreker fred i Efeserbrevet. Hvorfor bruker han et militært bilde når han er så opptatt av fred? Ef 1,2; Ef 2,14.15.17; Ef 4,3; Ef 6,15.23.

Paulus feirer freden som Kristi verk, han er «vår fred» og forkynner fred «for dere som var langt borte, og for dem som var nær» (Ef 2,14–17), og samler jøde og hedning i «ett nytt menneske» (Ef 2,15). Ved å holde i liv evangeliets fortelling om Kristi redning og hans skapende fredsverk, ved å feire hans seier i fortid og se frem mot fremtidens seiersrop, tok de troende sko på føttene og sto klare til kamp. Som sendebudet i Jesaja 52,7 er de troende sendebud som forkynner Kristi seier og hans fred.

Men Paulus vil ikke vi skal tro han oppfordrer til bruk av militære midler mot våre fiender. Det er derfor han sier de forkynner «fredens evangelium» (Ef 6,15). Han vil heller ikke de skal være aggressive overfor andre, for han har lagt vekt på samhold, oppbyggelig tale og medfølelse (se spesielt Ef 4,25–5,2). Kirken skal «føre fred» (ikke krig) med evangeliets arsenal av kristne dyder (ydmykhet, tålmodighet, tilgivelse, osv.) og praksis (bønn, tilbedelse). Dette er en strategi som peker mot Guds plan om å forene alt i Kristus (Ef 1,9.10).

Ellen G. White skildrer vårt liv som kristne med Paulus’ bilde: «Gud ber oss iføre oss rustningen. Vi vil ikke ha Sauls rustning, men hele Guds rustning. Da kan vi gå til arbeidet med hjerter fulle av Kristi ømhet, medfølelse og kjærlighet.» – [Australasian] Union Conference Record, 28. juli 1899.

SKJOLD, HJELM OG SVERD

Når og hvordan bør de som kjemper i den store konflikten bruke skjoldet, hjelmen og sverdet? Ef 6,16.17.

Paulus’ skjold er en romersk legionærs store, rektangulære skjold. Det var laget av tre og dekket med skinn, og kantene buet innover til vern mot angrep fra siden. Når det ble gjennomvått, kunne skjoldet «slukke ... brennende piler», piler som var dyppet i tjære og tent på. Paulus’ beskrivelse av «troens skjold» gjenspeiler GTs bruk av skjoldet som et symbol på Gud som beskytter sitt folk (1 Mos 15,1; Sal 3,4). Å ta opp «troens skjold» (Ef 6,16) er å gå inn i kampen med tillit til en Gud som kjemper for dem (Ef 6,10), deler ut de beste våpen (Ef 6,11.13) og sikrer dem seier. Dessuten ble romernes krigshjelm laget av jern eller bronse. Hjelm delen som beskyttet hodet, ble tilføyd en plate bak som beskyttet nakken, ørevern, et pannevern og hengslede plater som beskyttet kinnene. I lys av den beskyttelsen hjelmen ga, symboliserer «frelsens hjelm» (Ef 6,17) den frelsen de troende opplever i solidaritet med den oppstandne og opphøyde Kristus (Ef 2,6–10). Å ta på seg «frelsens hjelm» betyr å avvise frykten for åndskrefter som var så vanlig den gang og sette sin lit til Kristi makt (se Ef 1,15–23; Ef 2,1–10).

Den siste delen av rustningen er «Åndens sverd, som er Guds ord» (Ef 6,17), med hentydning til den romerske legionærens korte, tveegget sverd. Den vanlige taktikken i kamp var å kaste to spyd (ikke nevnt av Paulus) og deretter trekke sverdet og angripe med det korte sverdet i en støtbevegelse. De troendes sverd er «Åndens sverd» fordi det gis av Ånden og kalles «Guds ord». Paulus trer frem som general og sender et kamprop idet han lover håp og seier fra sin øverstkommanderende. Det er disse løftene i Efeserne 6,10–20 som utgjør «Guds ord» som hovedvåpenet i kampen mot det onde. «Guds ord» viser altså til evangeliets løfter som vi finner i Bibelen.

Vi er kanskje ikke så begeistret for militære bilder, men hva burde de si oss om hvor reell den store konflikten er og hvor alvorlig vi bør ta den?

BØNN PÅ SLAGMARKEN

Som avslutning på kallet til kamp ber Paulus dem holde ved i den viktige, vedvarende bønnetjenesten «for alle de hellige» (Ef 6,18) og for ham som ambassadør i fangenskap (Ef 6,19.20). Oppfordringen til bønn kan ses som en forlengelse av det militære billedspråket, siden det å rope til Gud (eller gudene) i bønn var vanlig på slagmarken. Et bibelsk eksempel kom etter Jahasiels oppfordring til kamp, da Josjafat og «hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba ham» (2 Krøn 20,18). Bønn er ikke rustningens syvende del, men det er en del av Paulus’ kamprop og militære metafor.

I den første av to oppfordringer til bønn ber Paulus dem holde ved i bønn «for alle de hellige» (Ef 6,18). Hvis kirken skal seire i kampen mot ondskapens makter, må den praktisere avhengighet av Gud med bønn inspirert av Guds Ånd.

Paulus’ andre bønn gjelder ham selv: «også for meg» (Ef 6,19). Han ber dem be om at Gud må gi ham det riktige budskapet («at de rette ordene må bli gitt meg»), til riktig tid («når jeg skal tale»), på den riktige måten (forkynne «frimodig»), og om et svært viktig tema, «evangeliets mysterium» (Ef 6,19). Den siste setningen viser til det vi kan kalle Guds «åpne hemmelighet» om Guds inngripen gjennom Kristus for å frelse hedninger sammen med jøder (se Ef 3,1–13) og skape «et nytt menneske» (Ef 2,15; se også Ef 2,11–22), som et signal om den overordnede planen om «å sammenfatte alt i Kristus» (Ef 1,10).

Se på disse oppfordringene til bønn i NT. Hvilken er mest inspirerende? Hvorfor? Luk 18,1–8; Fil 4,6; Kol 4,2; 1 Tess 5,16–18.

Hvorfor blir kristne ofte bedt om å delta i oppriktig, utholdende bønn? Paulus’ militære bilde antyder to svar: (1) faren for åndskamp mot en mengde overnaturlige fiender er stor og reell; (2) Guds løfter om åndelig styrke og seier beskrives med Paulus’ militære metaforer (Ef 6,10–17). Oppriktig, utholdende bønn gir oss mulighet til å lytte godt til løftene, feire dem og takke Gud for det han har gitt oss.

TIL ETTERTANKE

«En hær i kamp ville bli forvirret og svekket om ikke alle samarbeidet. Hvis soldatene skulle handle ut fra sine egne impulsive ideer uten tanke for de andres posisjoner og innsats, ville de være en samling uavhengige atomer. De kunne ikke utføre arbeidet som en samlet kropp. Så Kristi soldater må handle i harmoni. De må ikke bare tenke på seg selv. Gjør de det, vil Guds folk ikke være i full harmoni, med ett sinn, og opptatt av ett stort mål. Deres anstrengelser vil ikke bære frukt, deres tid og evner vil være bortkastet. Samhold er styrke. Noen få omvendte sjeler som handler i harmoni, som handler ut fra ett stort mål og under én leder, vil vinne seire ved hver anledning.» – Ellen G. White: Spalding and Magan Collection, s. 121.

Hva har det å si at Paulus beskriver seg selv som sendebud i lenker (Ef 6,20)?

Det var ofte vanskelig å være ambassadør i krigstid, så Paulus’ skildring er i tråd med hans militære metafor. Ambassadører skulle behandles med respekt. Så det er stor kontrast mellom Paulus’ status som ambassadør for universets øverste hersker og den respektløsheten lenkene avslører. Men siden ambassadører bar et «tjenestekjede», kan Paulus’ omtale av en «lenke» være «krydret med ironi» så han ser på lenken sin som «en dekorasjon han skal bære som en utmerkelse». – David J. Williams: Paul’s Metaphors: Their Context and Character (Peabody, MA, USA: Hendrickson, 1999), s. 152.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva innebærer det for deg og din menighet å «føre fred» i ditt hjørne av en verden som er i krig? Hvordan kan vi være fredsarbeidere i en verden som er preget av aggresjon og vold?

2. Hvilke «brennende piler» sendes i din retning? Hvordan kan du sikre deg at «troens skjold» er der og kan slukke dem?

3. Noen ganger snakker vi om «bønnekrigere». Hvordan kan vi gjøre «bønnetjeneste» ut fra Efeserne 6,18–20?

4. Hvordan bør vi behandle dem som er såret på den store konfliktens slagmark? Hvordan bør vi behandle den kristne som i kampens hete flykter av frykt eller åpenlyst går over til den andre siden?

23. september

EN LÆRER, 200 BEGRAVELSER

Vineta, Latvia

På vei ut av en butikk i Latvia så Vineta en svartkledd kvinne. Svart er sørgefargen i Latvia. Det var dagen etter at Andrei, en av Vinetas elever, hadde omkommet i en tragisk ulykke i skolegården. Hun følte hun måtte snakke med kvinnen.

«Er du Andreis mor?» spurte hun. Moren nikket. «Jeg var læreren hans», sa Vineta, og langsomt og mildt sa hun det hun hadde sagt i klassen. «Andrei trodde på Gud, og han var glad i deg og lillesøster. Han var snill. Kanskje ville han ha blitt en annen på sagbruket? Enn om han hadde begynt å drikke? Bibelen sier at det ikke er drukkenbolter i himmelen. Kanskje lot Gud det skje fordi Andrei nå er frelst?»

Neste dag kom rektor til Vineta. «Andreis mor har ringt i ett sett og anklaget skolen for sønnens død», sa hun. «Men i dag ringte hun og sa at hun hadde snakket med deg og funnet fred. Hun vil ikke ringe mer, men hun vil at du skal lede begravelsen. Så gå hjem og forbered deg til begravelsen, Vineta.»

Vineta ble forfjamset. «Jeg har aldri ledet en begravelse før. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.» «Du klarer det, det går fint», sa rektor. Vineta laget en preken om Lasarus.

En stor flokk kom til begravelsen. Vineta sto ved kisten og talte. «Hadde Jesus vært her i dag, ville han ikke ha tillatt kisten å komme ned i graven. Han ville ha sagt: ‘Kom ut av kisten.’ Men jeg vet, og dere skal vite, at en dag vil Jesus si disse ordene, og Andrei skal komme ut av graven og leve evig.»

Den kvelden ringte en av lærerne på skolen til Vineta: «Moren til en elev ba meg ringe. Elevens bestemor er død, og de vil du skal lede begravelsen.»

Det var en lett oppgave, for bestemoren hadde levd som en engel. Etterpå sa Vineta til en slektning: «Vet du hvorfor jeg liker begravelser? Ingen er uenig, og alle hører etter.»

Vineta har to sønner og tjener ikke all verden som lærer. Mens hun lurte på hvordan hun skulle klare økonomien, kom hun til å tenke på begravelser. Hun ringte et begravelsesbyrå der hun etter hvert ledet 200 begravelser før hun tok spranget fra skolen til en ny karriere.

Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil gi tenåringer i Latvia muligheten til å lære Gud bedre å kjenne med løfter om evig liv. En del av offeret vil bidra til å bygge et innflytelsessenter i hovedstaden Riga der unge mennesker kan lære språk og delta i sport og andre Kristus­sentrerte aktiviteter. Takk for at du vil gi et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Efeserbrevet i hjertet

Bakgrunnsstoff: Efeserne 1–Efeserne 6.

Minnevers:

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem (Ef 2,8–10).

Turister i London klatrer om bord i London Eye, en Pariserhjul-lignende attraksjon. 137 meter over Themsen kan man se alt: Big Ben, parlamentet og mange historiske slott og katedraler. For NT-forskeren Nicholas Thomas «Tom» Wright, «kan brevet til efeserne og dets forhold til resten av Paulus’ brev sammenlignes med London Eye. Det er ikke det lengste eller mest utførlige av hans brev, men det gir en betagende utsikt over hele landskapet. Mens hjulet beveger seg, får du se det ene temaet etter det andre i fugleperspektiv.» – Paul for Everyone: The Prison Letters, (London: SPCK, 2004), s. 3.

I Efeserbrevet er ikke Paulus spesielt opptatt av lokale spørsmål. Det er som om han henvender seg til kristne overalt. Brevets tidløse natur gjør at den «betagende utsikten» som Paulus presenterer, får komme inn i vår egen verden og tanke. Når vi ser over kapitlene, så la oss huske dette spørsmålet: Hvilke viktige sannheter i Efeserbrevet bør fortsette å forme vårt liv som kristne?

VI ER VELSIGNET I KRISTUS

Noen har beskrevet Efeserne som NTs Alper. Som fjellguide tar Paulus oss med på en rask oppstigning i Efeserne 1. Vi blir andpustne og forundret over utsikten fra toppen.

Reflekter over Efeserne 1. Hva er spesielt inspirerende? Hvilke topper ser du?

Efeserne 1,3–14 er som et kart oppe på en fjelltopp som peker ut toppene i horisonten mens Paulus viser oss vår velsignede plass i frelsesplanens vidstrakte landskap. Landskapet dekker hele spennet av frelseshistorien, fra en evig fortid, gjennom Guds handlinger i Kristus og til en evig fremtid. Guds handling for å frelse mennesker avspeiler initiativer tatt «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4) og som nå realiseres i vårt liv (se Ef 1,7.8.13.14). Disse strategiene fra før skapelsen ville bli fullført ved tidens ende (Ef 1,9.10). Da ville «alle ting», både «i himmelen» og «på jord» forenes i Kristus, og Guds plan for «tidens fylde» bli oppfylt (Ef 1,10). Da ville vi fullt ut oppleve Guds mystiske plan (Ef 1,9). Her og nå kan vi være sikre på at den frelsen i Kristus vi står i, er en viktig del av Guds plan om å frelse «alt».

På en fjelltopp inspireres vi til takksigelse. I Efeserne 1,15–19 takker Paulus

Gud mens han ber om at de kristne må få oppleve frelsen Gud har planlagt for dem. Vi klatrer en ny, bratt bakke idet han peker oppover til den oppstandne, opphøyde Kristus, som for all tid hersker over enhver tenkelig makt (Ef 1,20–23). Ved Guds nåde uttrykt i Kristus Jesus kan vi leve dagen i dag på fjelltoppen!

Efeserne 1,4 sier at «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil» i kjærlighet. Tenk over det. Utvalgt i ham før verden ble til! Hva burde dette si deg om Guds ønske om at du skal bli frelst?

VI ER FRELST FOR Å LEVE SAMMEN

Prøv å svare på dette spørsmålet mens du leser Efeserne 2: Hva har Gud gjort for oss i sin Sønn Jesus Kristus?

«Men Gud ...» Dette må være de to ordene som gir oss mest håp. I Efeserne 2,1–10 beskriver Paulus lesernes mørke fortid. De var som alle andre, i opprør mot Gud, deres liv var preget av synd og Satan (Ef 2,1–3). «Men Gud er rik på barmhjertighet ...» Og hva gjorde Gud for dem og oss? 1. Han gjorde oss levende med Kristus –Kristi oppstandelse er vår. 2. Han reiste oss opp med Kristus – Kristi himmelfart er vår. 3. I himmelen satte han oss med Kristus – Kristi kroning er vår (Ef 2,4–7). Vi er ikke bare tilskuere til de store hendelsene i Kristi liv! Gud foretar disse bemerkelsesverdige handlingene, ikke fordi vi har fortjent det, men på grunn av sin nåde (Ef 2,8.9), og han vil de troende skal leve i solidaritet med Jesus og gjøre «gode gjerninger» (Ef 2,10).

Hvis Efeserne 2,1–10 lærer at vi lever i solidaritet med Jesus, lærer Efeserne 2,11–22 at vi lever i solidaritet med andre som en del av hans kirke. Jesu død har både vertikale fordeler som sikrer den troendes forhold til Gud (Ef 2,1–10), og horisontale fordeler som sementerer vårt forhold til andre (Ef 2,11–22). På korset river Jesus ned alt som skiller hedningkristne fra jødekristne, også misbruk av loven for å øke forskjellene (Ef 2,11–18). Jesus bygger også et fantastisk, nytt tempel bestående av kristne. Hedningene, som en gang sto utenfor tilbedelsen i templet, blir nå ett med jødekristne. Vi blir også en del av Guds kirke, «et hellig tempel i Herren» (Ef 2,19–22).

Ved Guds nåde kan du leve denne dagen i solidaritet med Jesus og dine trosfeller. Efeserne 2,8–10 har spilt en rolle i mange omvendelser. I disse versene fant Martin Luther en nåde som vant hans hjerte, og han oppdaget noen av reformasjonens store sannheter: Frelsen er ved tro alene, ved nåde alene, ved Kristus alene og alene til Guds ære. I 1738, atten dager etter omvendelsen i Aldersgate Street i London, forkynte John Wesley ved Oxford University med «et rop fra hjertet» og «et manifest til en ny bevegelse». Teksten? Efeserne 2,8. (Se A. Skevington Wood, «Strangely Warmed: The Wesleys and the Evangelical Awakening», Christian History [magasin], bind 5, nr. 1 [1984]).

VI ER DEN LEVENDE GUDS KIRKE

Hvorfor er det både viktig og spennende å tilhøre Guds kirke? Efeserne 3.

Vi blir glade når vi hører folk si positive ting om kirken. Men selv de mest ivrige kommer til kort sammenlignet med Paulus’ sprudlende vitnesbyrd om kirken i Efeserne 3. Han begynner på en rapport om sine bønner for kristne i Efesos (Ef 3,1; jf. Ef 1,15–23), men avbryter for å ta opp kirkens tilblivelse (Ef 3,2–13) og fullfører deretter rapporten om sine bønner (Ef 3,14–21). Underveis får vi høre viktige ting om Guds «plan» eller «mysterium»:

• I evigheten tenker Gud ut «mysteriet» eller «planen» om kirken (Ef 3,3–5.9.11).

• I og med Jesu liv og død, er den lenge skjulte planen «fullført» (Ef 3,11; jf. Ef 2,11–22).

• For Paulus åpenbares «mysteriet» om kirken og det forbløffende faktum at hedninger skal ha fullverdig del i den (Ef 3,3–6).

• Paulus er med og sprer det gode budskap som forkynner «Kristi ufattelige rikdom» for hedningene (Ef 3,8.9).

• Med mange mennesker vunnet for Kristus, viser kirken, som består av både jøder og hedninger, «Guds mangfoldige visdom» for «maktene og åndskreftene i himmelrommet» (Ef 3,10) og kunngjør deres kommende undergang (se Ef 6,10–20). Planen om å forene alt i Kristus (Ef 1,10) er i gang, og tiden er kort.

Denne forståelsen av kirken får Paulus til å be for de kristne. Hvorfor ikke tenke deg at han ber bønnen i Efeserne 3,14–21 for deg? Hvorfor ikke se for deg at han ber om at du må bli «fylt av hele Guds fylde» (Ef 3,19) og delta fullt ut i det mysteriet som er kirkens enhet?

Hvilke stengsler som ikke burde være der, finnes mellom troende, slik Paulus ser det? Hva kan du gjøre med det?

TROENS ENHET

I Efeserbrevet 4 ber Paulus de kristne om å slutte med noen ting og heller gjøre andre. Hva?

Efeserne 4 begynner og ender med oppfordringer om å ta vare på hverandre (Ef 4,1–3.32). Mellom disse oppfordringene gir Paulus sterk støtte til tanken om at vi bør fostre enhet i kirken. Han gir en liste på syv ting som er ett: Det er en kropp, én Ånd, ett håp, én Herre (Jesus Kristus), én tro, én dåp, én Gud og alles Far (Ef 4,4–6). Vi bindes sammen av disse åndelige virkelighetene. Vi utgjør en enhet.

Enheten er nok en teologisk visshet, men den krever hardt arbeid. Så vi bør sette «alt inn på å bevare Åndens enhet» (Ef 4,3). En måte vi kan gjøre det på, er ved å være en aktiv «del» av Kristi kropp (Ef 4,7–16). Hvert medlem har en gave som del av kroppen og bør bidra til dens helse (Ef 4,7.16). Og alle burde dra nytte av arbeidet som apostler, profeter, evangelister, pastorer og lærere legger ned (Ef 4,11.12). De er leddbånd og sener som har en samlende funksjon og hjelper oss å vokse opp sammen til Kristus som er kroppens hode (Ef 4,13.15).

Paulus sa også at «Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep» (Ef 4,14), ord som tyder på at den første menighet sto overfor interne kamper med «listige, forførende knep».

På vei mot sin siste appell: «Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre» (Ef 4,32), ber han dem legge av sin hardhjertethet (Ef 4,17–24) og holde seg fra sinne og bråk, og heller si ting som bygger opp så det blir til velsignelse (Ef 4,25–31).

Dette kapittelet om enhet er lett å lese når det hersker fred. Det er mer utfordrende – og viktigere – å lese det når konfliktene melder seg. Husker du å oppleve enheten i Kristi kropp, den enheten han døde for?

Hvordan kan vi bidra til enhet i kirken, både lokalt og i større sammenheng? Hvorfor er det viktig at vi gjør det vi kan?

VI BÅDE MOTTAR OG GIR NÅDE

Tenk over hvordan Paulus ber oss leve ut evangeliet i vårt forhold til andre mens du leser Efeserne 5. Hvilke av formaningene hans taler mest til deg?

Hvis du begynner lesingen med Efeserne 5, kan du gå glipp av den fulle kraften til et viktig tema. Så start med Efeserne 4,32, der Paulus sier at de skal være gode mot hverandre, vise medfølelse og tilgi hverandre «slik Gud har tilgitt dere i Kristus».

Som kristne er vi kalt til å leve vårt liv med andre i lys av Guds tilgivelse og nåde mot oss. Vi skal gjøre som Gud! (Jf. Matt 5,43–48.)

Paulus sammenligner denne etterligningen av Guds kjærlighet med hedningenes generelle livsstil. I stedet for å sette pris på andre som søsken i Guds familie, utnytter folk altfor ofte andre til egen seksuelle nytelse og skryter av det (Ef 5,3.4). Han sier slik oppførsel ikke har noen fremtid i den verden Gud planlegger (Ef 5,5–7).

De troende skal heller vende seg fra mørket i sin fortid og leve «som lysets barn» (Ef 5,8–10), og etterligne Faderens kjærlighet. Paulus advarer igjen mot «mørkets gjerninger» som gjøres «i det skjulte» (Ef 5,11.12). Vi skal derimot leve i Kristi lys (Ef 5,13.14). I stedet for å kaste bort livet i drukkenskap, bør vi «bruker den dyrebare tiden godt» og takke Gud for hans kjærlighet (se Ef 5,15–21).

Paulus utvider temaet om å imitere Guds kjærlighet med råd til kristne ektefolk. Kristi selvoppofrende kjærlighet til kirken blir et forbilde for kristne menn (Ef 5,25–33), og menighetens troskap mot Kristus blir et forbilde for kristne koner (Ef 5,22–24). I stedet for å bruke seksualitetens gave utsvevende og egoistisk, er kristne opptatt av å verdsette hverandre og bli «ett kjød» (Ef 5,28–33).

«Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn» (Ef 5,1). Ved Guds nåde er du kalt til å leve ut denne formaningen i forholdet til andre.

I Efeserne 5,2 står det at vi skal «leve i kjærlighet». Hvordan hjelper dette oss til å forstå hva Paulus mener med å ha «Gud som forbilde» i Efeserne 5,1?

TIL ETTERTANKE

Vi avslutter med noen tanker om Efeserne 6, der vi oppdager at kirken, vi, er Guds hær som fører fred.

I Efeserbrevet har Paulus fremstilt kirken som Kristi kropp (Ef 1,22.23; Ef 4,11–16), Guds tempel (Ef 2,19–22), og Kristi brud/kone (Ef 5,21–33). I Efeserne 6,10–20 skildrer Paulus kirken som Guds hær og oppfordrer til kamp. Det er et avsnitt med mye godt stoff, men det kan misforstås.

Vi kan misforstå Paulus’ ord som en oppfordring til å bære våpen eller å være harde mot andre. Men Paulus har lagt vekt på enhet, oppbyggelig tale og ømhet (se spesielt Ef 4,25–5,2). Han beskriver Guds gode nyheter som «fredens evangelium» (Ef 6,15). Den militære metaforen er ikke en oppfordring til krig i vanlig forstand. Vi skal heller føre fred i åndskampen mot det onde. Paulus går ut på den store konfliktens slagmark og ber oss tre inn i Guds hær.

Vi bør gjøre det med et realistisk syn på fienden, for det nytter ikke å undervurdere motstanderen. Vi står ikke bare overfor menneskelige fiender, men «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12), ledet av djevelen som en listig general (Ef 6,11). Vi behøver ikke å la oss skremme av fienden. Gud står hos oss i kampen (Ef 6,10) og har gitt oss de beste våpen, sin egen rustning, «Guds fulle rustning» (Ef 6,11; jf. Jes 59,15–17). Han har stilt sannhet, rettferdighet, fred, tro, frelse og Ånden til rådighet for oss (Ef 6,13–17). Når Gud går foran og vi er utstyrt fra topp til tå i med rustningen han har gitt oss, kan vi ikke tape. Seieren er sikret.

Spørsmål til drøftelse:

1. Vi blir ikke frelst av våre gjerninger, men hva mener Paulus når han skriver at vi ble «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem»

(Ef 2,10)? Så hva er hensikten med gode gjerninger?

2. Paulus skriver: «Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår» (Ef 3,20). Hvilken kraft virker i oss, og hvordan skal denne kraften vise seg i vårt liv?

30. september

UT AV DET OVERNATURLIGE

Oleg og Sveltana, Latvia

Oleg fikk mer enn en ektefelle da han giftet seg. Sveltana hadde fantastiske krefter. Oleg var plaget av konstante hodepiner, men når Svetlana la hånden på hodet hans, forsvant smertene. Han visste ikke hvordan, men det var mye man ikke forsto i sovjet-Latvia. Men én ting visste han: Det fantes ingen Gud.

Men han trodde på usynlige krefter. Sveltana leste om slikt og hadde kontakt med en kraft. En gang sa stemmen at hun skulle bruke kreftene til å stoppe bilmotoren mens han holdt på med bilen. Før hun hadde tenkt ferdig tanken, stoppet motoren. Stemmen var iblant så høy at hun lurte på om Oleg hørte den.

Oleg tenkte ikke mer over det før stemmen sa at Svetlana skulle drepe ham og barna. Hun nektet og falt ned i en dyp depresjon. Hun ville bare dø. Oleg ble redd og dro sin vei med barna.

Sveltanas mor ringte etter sykebil, og Sveltana kom på psykiatrisk sykehus. Der spurte en eldre psykiater henne hvorfor hun ville dø. «En usynlig kraft har tatt bolig i hodet mitt, og jeg vil ikke leve slik lenger», sa hun. «Kanskje har jeg blitt gal.» «Du er ikke gal», sa han. «Det du trenger, er en som har greie på Bibelen.»

Da Oleg spurte psykiateren om Sveltana noen gang ville kunne komme hjem, sa han: «Jeg kan ikke ha henne her, for hun er ikke gal. Hun trenger ikke sykehus. Hun trenger kirken.»

Oleg ble sjokkert. En sovjetisk psykiater om anbefaler kristendommen? Han visste ikke sin arme råd. De hadde ingen bibel og ingen kontakt med noen kirke. Sveltanas mor spurte en eldre kvinne på jobben: «Vet du hvor jeg kan finne en bibel eller snakke med noen om Gud?» Kvinnen var adventist. «Selvsagt, pastoren min kan snakke med henne og gi dere en bibel. Snakk med ham.»

Da Sveltana ble utskrevet, gikk hun og Oleg til pastoren og beskrev situasjonen. Han var sikker på at det dreide seg om onde krefter. «Be, så kan Gud sette deg fri», sa han. «Og du må komme i kirken.»

Sveltana og barna gikk i kirken. Tre måneder senere ble hun døpt. Oleg var glad for at hun var frisk, men tvilte på om det var noen Gud. Iblant ertet han dem for at de ba og spurte hvorfor de gikk i kirken hver uke. «Kom og se», sa Sveltana.

FREMTIDIGE PROSJEKTER:

Offeret 13. sabbat neste kvartal vil bidra til to prosjekter i Vest-SentralAfrika-divisjonen:

Oleg gikk, og han likte det han så. Siden 1998 har han vært ungdomsleder i Adventistkirken, godt hjulpet av Sveltana. Oleg skal lede prosjektet i Riga der det skal bygges et innflytelsessenter hvor speidere, barn og familier kan lære språk og drive med sport og andre aktiviteter. Takk for offeret i dag som vil bidra til dette prosjektet og en ungdomsleir for speidere i Montenegro.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

• Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College i Asamang i Abrepo Tikese i Ghana

• Tospråklig engelsk/fransk barneskole i Bandjoun i Kamerun.

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunnsog arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet

• Menneskeverd

• Utvikling

• Økumenikk

• Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere Årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder.

http://k­stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k­stud/

SOLNEDGANG FREDAG KVELD I 2023

Solnedgangstabellen er basert på følgende nettside: https://www.timeanddate.no/astronomi/sol/norge/ *Tabellen

mellom 25. mars og 29. oktober

BIBELSTUDIEMATERIELL FOR BARN OG TENÅRINGER

Vi minner om at det er mye fint bibelstudiemateriell tilgjengelig for barn og tenåringer.

GraceLink-materialet finnes i følgende aldersgrupper på norsk, både som elevhefte og lærerhefte:

Minsten, 0–2 år

I 2023 brukes årgang B

Smårollingene, 3–5 år

I 2023 brukes årgang B

Miniorene, 6–9 år

I 2023 brukes årgang D

Power Points, 10–13 år

I 2023 brukes årgang D

Real Time Faith, 14–16 år

I 2023 brukes årgang B

Lærerheftet er på engelsk.

Ta kontakt med Norsk Bokforlag for bestilling på ordre@norskbokforlag.no eller til ordrekontoret på tlf. 32161560.

BIBELSTUDIER FREMOVER

4. KVARTAL 2023

Tema: Guds misjon, min misjon

Det er lederne av Adventistkirkens misjonsentre som har skrevet bibelstudieheftet til dette kvartalet i fellesskap. Det har vært deres ønske å inspirere og motivere oss adventister til å gjøre en positiv forskjell i verden og gjennom handling og ord vise verden at Gud er god og at han elsker oss mennesker.

1. Studium: Guds oppdrag til oss

Minnevers: 1 Mos 3,9

Bibeltekster: 1 Mos 3,9–15; 1 Mos 28,15; 2 Mos 29,43.45; Matt 1,18–23; Joh 1,14–18; Joh 3,16; Joh 14,1–3

2. Studium: Guds oppdrag til oss, del 2

Minnevers: Matt 28,29

Bibeltekster: John 20,21.22; Matt 28,16–20; Åp 14,6.7; 5. Mos 7,6.11.12; Åp 7,9.10

1. Kvartal 2024

Tema: Salmene

2. Kvartal 2024

Tema: Den store konflikten

3. Kvartal 2024

Tema: Markus

4. Kvartal 2024

Tema: Johannes

Endringer kan forekomme.

TIPS OG RESSURSER TIL BIBELSAMTALENE

Takk, for at du har påtatt deg den viktige oppgaven som gruppeleder/tilrettelegger for bibelstudier i din menighet!

Bibelstudieheftet du holder i hånden er laget av Adventistkirkens sabbatsskoleavdeling i Generalkonferansen. Som et supplement til dette har adventistkirkene i Skandinavia laget et nytt materiell som du kan finne på www.sabbatsskolen.no Dette nye materiellet er en respons på tilbakemeldinger og en stor spørreundersøkelse som ble gjort i 2019.

Det supplerende materiellet følger temaet for dette bibelstudieheftet, men har en litt annen form. Det er færre og lengre bibeltekster/bibelhenvisninger, mange spørsmål til bibeltekstene og noen kommentarer. Materiellet er fleksibelt det kan brukes i kombinasjon med bibelstudieheftet eller alene. Om de som møter i bibelstudiegruppa har brukt bibelstudieheftet eller det supplerende materiellet i sine forberedelser vil de kjenne seg igjen i samtalen og kunne delta. Det nye materiellet kan også brukes av leder for bibelstudiegruppa som en forberedelseshjelp. I mars/april vil sabbatsskoledeltakere inviteres til å si sin mening om dette nye supplerende materialet.

Her er prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelse av det nye materialet:

– Når vi møtes til bibelsamtale leser vi bibeltekstene sammen.

Alle skal i utgangspunktet kunne lede en bibelsamtale. Det supplerende materialet til hver uke er på to sider.

Det vil alltid være flere bibeltekster å velge mellom, det er derfor opp til gruppen å velge hva man skal fokusere på.

– Det er ingen forutsetning for å delta i bibelsamalen at man har lest bibeltekstene og materiellet på forhånd, men det er en fordel. Spesielt for den som skal være gruppeleder.

Formuleringer, spørsmål og refleksjoner har en personlig vinkel, slik at det blir personlig og ikke akademisk. Ønsket er at det som skjer i bibelsamtalen skal være en hjertesak.

Bibelstudieheftene på ande språk Hvis du er interessert i å finne bibelstudieheftet på et annet språk eller finne hjelpemateriell for gruppeledere kan du finne det på dette nettstedet (det er ikke en offisiell «adventistsside», men de som driver den har samlet mange ressurser på ett sted: www.ssnet.org

MISJONSFORTELLINGENE SOM FILM, MISSION SPOTLIGHT

Hvert kvartal er alle misjonsfortellingene tilgjengelige som film, med norsk tale. Du finner fortellingene til dette kvartalet her:

http://www.hopechannel.no/on-demand/episoder/ml/mission-spotlight-1q23/

Bibelstudiet som video/podcast

Hope Channel i Norge produserer hvert kvartal en video/podcast til bibelstudiet for hver uke. Du finner videoen på www.hopechannel.no

Hvis du har noen gode ideer til sabbatsskoleavdelingen, hører jeg gjerne fra deg. Jeg bidrar også gjerne til en inspirasjonssamling om sabbatsskolen/bibelstudiene i din kirke. Hvis din menighet kunne tenke seg å være vertskap for en kursdag for flere menigheter, kan jeg eventuelt bidra med å skaffe en eller flere egnede kursholdere. Ta kontakt med meg på e ­post eller telefon.

Hilsen fra Nina Myrdal, leder for sabbatsskoleavdelingen

E­post: nina.myrdal@adventist.no

Tlf. 92 26 21 30