Adventnytt 2024 02

Bibler på Cuba

Be for familien din!

Adventistkirken på Cuba er takknemlige for et nytt lass med bibler som distribueres i landet.

Side 14

Det er ikke bare en viktig plikt å be for familien din.

Det er en synd mot Gud å ikke be for dem.

Side 22

Adventnytt

Dere er verdens lys

Nr. 2- 2024

2

Innhold

Adventnytt 2-2024

TROFASTHET

Adventnytt Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

|

RAUSHET

|

SAMFUNNSANSVAR

Side 10

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no REDAKTØR

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen Marianne Dyrud Øyvind Gjengstø Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström

Side 12

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 24

3

Med oss

4

Aktivitetskalender

5

”Jeg er en kristen, og vil det være...”

6

Nyheter

12

ADRA

14

Adventister på Cuba takker Gud for bibler

15

TVS-kontakten

20

Når det elendige pianoet blir brukt av en mester

22

Be for familien din!

24

Hannas bønn

26

Våre tidlige pastorer – del 6

28

Vi minnes

29

Vi gratulerer

30

Barnesiden

32

Siden sist

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

FORSIDEN Slåtterøy fyr, Bømlo.

Foto: Robert Hansen

Månedens tekst Derfor er dere ikke lenger fremmede

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

og utlendinger. Nei, dere er de helliges

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

bygd opp på apostlenes og profetenes

www.adventist.no

medborgere og Guds familie. Dere er grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.

(Ef 2,19-20)

Leder

Adventnytt 2-2024

MED OSS Immanuel, Gud med oss…

N

GLEDEN I HERREN Da israelittene vendte hjem etter fangenskapet i Babylon, møtte de et Jerusalem i ruiner. Templet og alt annet var borte. Tanken på å bygge opp overveldet dem, og motløshet og oppgitthet fikk dem til å henge med hodet.

Men så innkalte presten Esra folket til samling. Resultatet var sjokkerende!

Hør:

Neh 8,8-12 De leste opp fra Guds lovbok mens de tolket og forklarte det som ble lest, slik at folket skulle forstå. 9 Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: «Denne dagen er hellig for Herren deres Gud. Dere skal ikke sørge og ikke gråte!» For hele folket gråt da de hørte det som sto i loven.

10 Han sa så til dem: «Gå og spis fete retter og drikk søt vin, og send mat som gaver til dem som ikke har noe! For denne dagen er hellig for vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Herren er deres styrke.» 12 Da gikk hele folket for å spise og drikke og sende gaver. De laget en stor fest, for de hadde forstått det som ble sagt til dem.

Reneste julefesten! Fordi de hadde forstått! Hva hadde de forstått?

«Loven» som ble lest, eller Mosebøkene slik vi kjenner dem, er fortellingen om hvordan vi ble til. Om Skaperen som ikke ga oss opp da vi falt i synd. Og historien om hvordan han ledet folket til det lovede landet. Historien om en Gud som aldri ga opp! Heller ikke nå ville han gi dem opp!

Gud kom nær dem gjennom ordet. Vitnesbyrdene fra historien, lovene og veiledningene for livet, fortalte om en Gud som var nær dem. Det var gjennom et godt levd liv, en vandring sammen med ham i hans ord, han først og fremst var med dem. Og det var verdt både fest og feiring, sa Esra!

Moses sa noe viktig om dette da han ga folket loven: 5 Mos 4,7 Hvilket stort folk har vel en gud som er like nær som Herren vår Gud er nær oss hver gang vi kaller på ham?

Det var ved å følge Guds lover og veiledninger i det daglige livet Gud demonstrerte sin nærhet. Det er når vi slutter å ta ham med i vårt daglige liv, han synes fjern.

Jesus har ikke lovet oss et enkelt og velbehagelig liv bestandig.

Men han har lovet å være med oss, «…alle dager inntil verdens ende.” Matt 28,20 For Gud er fremdeles en gud som er med oss, ikke mot oss.

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

ok en gang ble vi minnet på det i julen vi nylig har lagt bak oss. Samtidig med vår julefeiring, slaktet folk hverandre ned i både Israel, Gaza og Ukraina. Mon tro de følte at Gud var med dem der?

Også blant oss sitter noen med savn, smerte eller tvil og undres over om Gud virkelig er med eller ei.

Men englesangen over Betlehemsmarkene, stjernen, krybben med barnet og de vise menn dukker opp i desember hvert år som vanlig, og minner oss om drømmen om og lengselen etter fred på jord.

Har du drømt om å få kunne ha vært til stede? Være der da det skjedde?

Da ville vi vel ha opplevd at Gud var nær, at han var med? Da ville vi ikke tvilt mer, vel?

I høst fikk Gry og jeg privilegiet av å være med Roger og Kirsten Robertsen til Israel. Det er noe forlokkende i å kunne vandre i Jesu fotspor, så å si, og å se og oppleve å være der det skjedde, alt det fantastiske Bibelen forteller om.

Men det er noe som skurrer når man i dag skuer utover Betlehemsmarkene. For det er ikke hyrder og englesang vi ser, men muren som skiller jøder og palestinere, landsbyer skilt fra hverandre på grunn av etnisitet og religion. Ikke er det så mye fred på jord der, heller.

Der krybben en gang skal ha stått, er det en stjerne i gulvet.

Gull og glitter omkranser det hele. Folk kysset stjernen og la igjen pengesedler der.

Jeg vet ikke hva de forventet - Kjøpe seg litt godvilje hos Gud? Kirkene over alle stedene Bibelen nevner, er interessante historiske monumenter. Men Gud er ikke mer nær der enn han er her.

Pussig nok var kanskje det som gjorde sterkest inntrykk på meg, å sitte på åskammen og se utover markene hvor vi vet at David slo Goliat og mye annet skjedde. For det var ingenting der.

Ingen kirker eller store monumenter. Vi måtte se alt med vårt indre øye, fantasien og tankeevnen.

Faktum er at det for meg i alle fall, skapte vel så sterke bilder som de vi kunne ta på eller fotografere. De fysiske, materielle tingene og kirkene i seg selv har ingen magi. Det er ikke der Gud er nær oss.

Gud visste hva han gjorde da han ga oss det andre bud: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde…». For tingene i seg selv tar fort rollen som det «guddommelige» og skygger for den sanne Gud. Det kan ting av alle slag fremdeles gjøre for oss. Gud kommer oss ikke nærmere gjennom ting.

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventist-kirken Cornelius, Oslo.

ATLE HAUGEN

3

4

Adventnytt 2-2024

Aktivitetskalender

Den lille og den store tid

FEBRUAR 3.–4.

Foreldrehelg TVS

5.–10.

Inspirasjonsuke TVS

9.–11.

Par Weekend

10.

TVS-dagen

16.–18.

VinterRelation

Husker vi at de er selve livet, alle de dagene som kommer og går? Tiden rinner, tiden svinner, tiden flyr så hastig bort. Som om den ble fortært av rovdyrkjever. Men noen ganger får vi for mye av den, og da slår vi den i hjel.

På gresk er det to ord for tid, kronos og kairos. Kronos er den lille tid, som går så fort. Kairos er den store tid, en tid med innhold. Hellig tid.

Da vismennene fra Østen kom til Jerusalem, kalte kongen dem til seg og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Han var interessert i tidspunktet for Jesu fødsel, som jo blir bestemt av klokke og kalender, sol og måne. Tid som kronos.

Apostelen Peter skriver om profetene som så fram mot den samme hendelsen, de gransket og utforsket og forsøkte å finne ut ”hvilken tid Kristi Ånd, som var i dem, siktet til, og hvordan den tiden ville bli.” Deres fokus var ikke så mye historisk nøyaktighet som tidens mening og egenart. Paulus påpeker at Jesus kom da tiden var inne, ja, i tidens fylde. Tid som kairos. ”Evig” tid.

MARS 7.

Styremøte VND

8.–10.

SAHA helsekongress

15.–17.

TeenForum

16.

Global Youth Day

Menighetskalender FEBRUAR 4.

Bibeldagen

4.

Offer: Det Norske Bibelselskap/Norsk Bibelinstitutt *(C)

11.

Tyrifjorddagen

11.

Offer: Tyrifjord videregående

Vår tid kommer og går, mange ganger er den liten, noen ganger er den stor. Men Gud er.

Vi kan si at Gud som Far, er Gud i evigheten, Sønnen er Gud i tiden, Den hellige ånd er Gud i øyeblikket. I eksistensiell forstand er Gud tretydig.

I evighetens perspektiv er mitt lille liv uendelig verdifullt.

Inkarnasjonen er forsikringen om at Gud er med oss, han vet alt om oss. Når evigheten krysser tiden, skjer det som er viktigst i vårt liv. Da erfarer vi underet i den alminnelige kontinuitet, forløsningen i tidens forløp. Hverdagens privilegium. Vi kan så å si stå midt i evigheten og høre stueuret slå.

Det er stort, det er hellig. I øyeblikket har vi hverken for mye eller for lite tid, for den har mening. Alt er mulig.

Målt i lengden er livet kort, men i høyden er det uendelig, sier Benny Andersen.

Det er evigheten, øyeblikket i tiden.

MARS 2.

Kollekt: ADRA Norge (C)

9.

Kollekt: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR) (B)

16.

Internasjonal ungdomsdag/Global Youth Day

23.

Menighetsskolenes dag

23.

Kollekt: Menighetsskolene (D)

A: TED B: 50% TED 50% DNU

Ove S. Berntsen

C: DNU D: Distrikt E: 10% GC / 90% DNU

Foto: iStock / flyparade

F: GC

Gjesteleder

Adventnytt 2-2024

«JEG ER EN KRISTEN OG VIL DET VÆRE …» …også sammen med andre.

For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter.» (2 Tim 4,1-4). Forstått i sin kontekst er det tydelig at Paulus her ønsket å ta et oppgjør med vranglære, med alternativer til evangeliet om Kristus og med dem som hindret kristen moralforståelse. De bibelske uttrykkene «den sunne lære» og «sannheten» har ofte kommet til mer utbredte anvendelser i konservative kristne kretser, ikke minst i spørsmål om kristen livsstil. Her møter man gjerne noen teologiske betenkeligheter og innvendinger. For eksempel har spørsmål om homofili og LHBT+ blitt henvist til en vitenskapelig og kulturell diskusjon. Bibelen får så være til hjelp dersom overordnede guddommelige kjærlighetsprinsipper får råde. Den norske kirke har erkjent et etisk ansvar overfor de «skeive» og tatt et standpunkt mot diskriminering. Adventistkirken er blant de trossamfunnene som er tydelig konservativ i sin teologi på dette punktet, men man utreder for tiden en mer passende pastoral tilnærming enn den som kanskje har vært mest kjent fram til nå i menighetslivet.

Av David Havstein

S

yvendedags Adventistkirken har 28 grunnleggende trospunkter. Oppsummert under seks avsnitt handler disse om Gud, frelse, livsstil, mennesket, menigheten og gjenoppretting. Vi anser Bibelen som den eneste kilden til tro og lære. Vi tenker at bevegelsen vår er blitt til som resultat av det protestantiske prinsippet Sola Scriptura – Bibelen alene, som den eneste standard for kristen tro og praksis. Dette har siden adventbevegelsens tid og etableringen av vår kirkelige organisasjon i 1863, formet vår ideologiske og praktiske identitet. Samtidig har det virket avklarende i sammenligning med andre trossamfunn. Vår fokusering på blant annet tibudslovens evige gyldighet, inklusive sabbatsbudet, har dessverre til tider skapt misforståelser og unødvendige konflikter. Ensidig vektlegging av budenes krav om lydighet kan ha skapt mer inntrykk av fariseisme enn kjærlighet til Gud og mennesker. «Sabbatsfeiring» klinger bedre enn «sabbats­ helligholdelse», men det er ikke nødvendigvis et motsetnings­ forhold her. «Celebration churches» og «The One project» er bevegelser oppstått blant noen adventister i USA ut fra behov for en slags religiøs frigjøring, en tilbedelse i ord og toner med tydelig lovprisning av Gud og Jesus Kristus, uten forstyrrende ideologiske elementer som kan hindre en opplevelse av inkludering.

DEN SUNNE LÆRE Vi tar gjerne til oss Paulus’ ord om beredskap til forsvar for troen: «Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

LUTHERANERE OG ADVENTISTER I perioden 1994-1998 møttes representanter fra lutheranerne og adventistene til formelle samtaler om troslære. Disse samtalene som fant sted i Tyskland, Canada og Sveits, avdekket både noen uenigheter og noen felles standpunkter. For eksempel deler vi syn når det gjelder kjærligheten til Guds Ord, verdsettingen av arven fra reformasjonen og spesielt fra Martin Luthers arbeid, engasjement for religionsfrihet, og ikke minst, frelseslæren om rettferdiggjørelse av nåde ved tro. Samtalene bidro også til en sterk opplevelse av enhet i bønn til en felles Herre og Mester, Jesus Kristus. Det kan kanskje være fristende å fokusere mye på sin egenart eller markere verdien av det å være annerledes, men det kan gå på bekostning av et rikt fellesskap med andre mennesker, både kristne og ikke-kristne. Arbeid for bibelspredning, helse og avhold fra alkohol er eksempler på hensiktsmessige tiltak som har bred oppslutning. Det samme gjelder Norges Kristne Råd (NKR) og Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynssamfunn (STL).

BEGEISTRING Også adventister påvirkes av skiftende teologiske strømninger, og på noe vis er det viktigst å forstå hva som er «Present truth» (sannheten for vår tid). Definisjonsspørsmål må ikke skape frykt eller begrense kristen frimodighet og begeistring. Sportsarenaer er kjent for begeistring og frimodige utfall til støtte for det laget man heier på. KFUM-kameratene Oslo har en supportergjeng med kallenavnet PROFEtENE. Legg merke til korset i navnet! Fra tribunene kan man høre et samstemt kristent slagord: «Bibel, bønn og kirkekaffe». Ja, «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker.» (Rom 1,16). Sett i et helhetlig bibelsk perspektiv gir det meg fortsatt god mening og glede å være en kristen og en adventist, og i trioen tro, håp og kjærlighet er KJÆRLIGHETEN størst. (1.Kor 13,13).

David er pastor i aktiv pensjonstjeneste og pastor for Gjøvik menighet.

DAVID HAVSTEIN

5

6

Nyheter

Adventnytt 2-2024

Adventskonsert med Adventsangerne i Våle kirke Av Trygve Andersen Adventsangerne har gode røtter i Vestfold. Flere av våre sangere bor der, og Mary og Sverre Valen gir oss en historisk tilknytning til dette fylket. Opp gjennom årene har vi hatt konserter i mange av kirkene i området.

Våle kirke, ikke langt fra Horten, overgikk våre forventninger denne gangen når det gjelder tilhørere. Det er jo mange julekonserter på denne tiden, så konkurransen er hard. Men etter iherdig innsats av flere kormedlemmer, strømmet folk til og fylte kirken. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta inngangspenger denne gangen, men heller ta en kollekt ved utgangen. Det var visst bra, for det gjorde at noen kunne invitere en stor gruppe med flyktninger fra Ukraina til konserten.

Adventsangerne har under sin nåværende dirigent, Elbjørg Keyn Lundström, fornyet sitt repertoar betydelig, og har nå et

nesten helt nytt juleprogram å by på.

Koret hadde ellers med seg fiolinisten Tone Stokland, som både bød på spennende solonumre, og bidro i musiseringen til flere av korsangene.

Konserten avsluttet med fellessangen Deilig er jorden , en sang som for mange skaper den ultimate julestemningen. Koret fikk mange gode tilbakemeldinger etter konserten.

Adventsangerne har eksistert i nærmere 50 år nå, koret oppsto i kjølvannet av noen korsamlinger på Lillehammer på 1970-tallet.

Det er ikke lenger 100 sangere i koret slik det var den gangen, men vi holder på fremdeles, og vi hører gjerne fra deg hvis du kan tenke deg å bli med og synge med oss. For tiden øver vi en søndag i måneden i Adventistkirken på Strømmen. Ta kontakt med Kirsten ki-schu@online.no eller Elbjørg, elbjorg.lundstrom@hotmail.com

Mat og bøker på Jessheim Matteus 25,36 Jeg var naken, og dere kledde meg.

Jeg var syk og dere så til meg, jeg var i fengsel og dere besøkte meg.

Av Mona L. Bjørntvedt Krig, sult, hat og drap fyller nyhetsbildet hver dag!

Det som før var langt borte, er nå rett utenfor våre stuevinduer. Nærmiljøet sulter, og vi har mat å gi dem! Sammen kan vi hjelpe de svake, de sultne og de tørste. Vi i Jessheim Syvendedags Adventistmenighet ønsker å bidra både verdslig og åndelig. I januar 2024 starter vi prosjekt «matkasser» hvor vi deler ut mat og boken «Veien til Kristus» til familier som trenger det.

I desember 2023 delte vi ut 200 «Veien til Kristus» til de innsatte ved Ullersmo landsfengsel. Et håp med glede og velsignelse fra himmelen. Vi inviterte mennesker både i og utenfor menigheten til å ta del i innpakking av gaver til Ullersmo landsfengsel. Dette ble en flott kveld med stor iver og innsats! Spesiell takk til Thomas på Obs Jessheim og Pål på Europris Jessheim, for giverglede og bidrag! Har du lyst til å bidra med fysisk mat og åndelig påfyll, kan du gjøre dette på vippsnr 584197 Jessheim SDA Lokal giverhjelp.

Adventnytt 2-2024

Nyheter

«Dere er verdens lys» Av Silvia Pel I den mørkeste tiden av året er det viktig å tenne lys. I Hønefoss menighet har vi snakket sammen om hvordan vi kan være «verdens lys» og nå andre med Jesu kjærlighet og håpet Bibelen gir. For mange er ikke jorden så deilig lenger. Det er mange behov – men det største er kanskje den indre freden og det tillitsfulle håpet som bare Gud kan gi.

I det siste har det gått opp for meg hvor verdifullt «Adventbudskapet» er. I desember har vi hatt flere henvendelser fra elever fra Ringerike videregående skole. Elever skal fordype seg i forskjellige kirkesamfunn, og noen velger adventistene. Vi har hatt noen virkelig gode samtaler med vitebegjærlige ungdommer. Og for hver gang tenker jeg: «Hvilken skatt! Takk Gud, for et vakkert budskap!»

Adventbudskapet fremstår så harmonisk og helhetlig. Det gir mening.

Vi ønsker at menigheten skal være et lys i samfunnet og tale til mennesker i forskjellige livssituasjoner. Et tilbud som har vært populært i Hønefoss, er Livsstilsklubben, og spesielt årets høydepunkt: Plantebasert julebord.

I fjor prøvde vi også noe nytt: Åpen festsal på julaften. Det ga mersmak. Den 24. desember 2023 sto kirken igjen åpen for alle som ønsket et «hjem» med deilig mat og godt fellesskap. Lokal­ avisen, Ringerikes Blad, skrev om arrangementet på forhånd, og Happy Hand kom med en sjenerøs utdeling på 10.000 – som en ren himmel­sendt overraskelse! Festsalen ble fylt med rundt 50 deltagere. Alle så ut til å kose seg med god mat, leker og aktiviteter, sang og musikk, andakt og meningsfylte gaver. Temaet var takknemlighet, og alle fikk ta med seg et hjemmelaget leirhjerte fra det eviggrønne treet, der de kunne skrive ned tre ting som fylte dem med takknemlighet. I tillegg til bok-gaver og hobbyting til barna, fikk alle en liten takknemlighets-dagbok med ord fra Bibelen til styrke for dagen.

Et nytt innslag dette året har vært barnekonsert. Den 10. desember møttes en spent barnegjeng, og foreldre var i sving for å skape en stemningsfylt ramme. Stine Gro Struksnæs har skrevet tekst og melodi til et flott repertoar meningsfylte sanger.

Vi opplevde at Guds ånd var til stede. Barna gjorde en kjempeinnsats og gledet forsamlingen med begeistret sang som åndet av håp.

«Dere er verdens lys», sa Jesus. La oss følge kallet Jesus har gitt og spre lys i en mørk verden!

Julekonsert i Betel Av Natanya Lundström Sabbaten den 16. desember var en skikkelig festdag i Betel menighet, med både gudstjeneste, julegrøt, julekonsert til inntekt

for ADRA og alkoholfrie drinker ved SOBAR74. Det var flere av menighetens musikkrefter som deltok på julekonserten, inkludert barnekor, instrumentalister og solister. Alt i alt masse musikk, hygge og julestemning!

7

8

Nyheter

Adventnytt 2-2024

Flott julekonsert med Marita Brukthandel og ADRA lokallag i Mjøndalen En forrykende, mektig, flott og storslått julekonsert.

Av Britt Celine Oldebråten Foto: Samantha Naylor / Mjøndalen ADRA Adventistkirken i Mjøndalen dannet 3. desember rammen om en forrykende, mektig, flott og storslått julekonsert i samarbeid med Marita Brukthandel og Mjøndalen ADRA lokallag.

-Mange sliter økonomisk og har ikke råd til julekonserter, og det er mange som kjenner på ensomhet, forteller Samantha Naylor, leder av ADRA lokallag i Mjøndalen. -Som et ADRA lokallag ønsker vi å være gode bidragsytere i vårt nærmiljø. Vi ønsker å hjelpe der vi ser behov og knytte nettverk, slik at andre kan se oss som en menighet som viser medmenneskelighet og omsorg.

SAMARBEID MED MARITA BRUKTHANDEL MJØNDALEN Konserten var et samarbeid mellom Mjøndalen ADRA-lokallag og Marita Brukthandel, som er en nær nabo av Adventistkirken i Mjøndalen. Ønsket var å tilby en gratis julekonsert med sosialt samvær etterpå, og skape en varm og åpen plass for vårt nærmiljø.

Det å samarbeide med Marita Brukthandel, som mange i vårt nærområde har et godt forhold til, gjorde at terskelen for å komme inn i en Adventistkirke kanskje ikke ble så stor.

Det ble gjort et bevisst valg om å ikke annonsere i avisen, men heller sende ut invitasjoner til utvalgte steder: Dagsenter for psykisk helse, treffsted for eldre i Mjøndalen, bolig for mennesker med psykiske lidelser, Evangeliesenterets kafe og alle kirker/menigheter i bydel ble informert. I tillegg ble det reklamert i Maritas Brukthandel og deres matutdeling, samt ved Frelsesarmeens leksehjelp og matutdeling og Filadelfiakirkens matutdeling.

Hogne og Rosmary Hogganvik holdt i rammene og planleggingen av konserten, hvor rundt 60 personer fra Marita Brukt-

handel og menigheten var involvert med store og små oppgaver.

Kirken var vakkert pyntet, og musikere og sangere fra menigheten og Marita-miljøet deltok. Det ble en fin kombinasjon av ulike musikalske sjangere. Det var noe for enhver, og alt passet veldig godt sammen, særlig med tanke på at det var så mange forskjellige som formidlet, og ikke hadde gjort noe sammen før.

Flere i menigheten ga tilbakemelding på at det var fint å være med og at konserten ble en arena for å knytte kontakter, både innad i menigheten og utenfor. «Nå kjenner jeg meg stolt av menigheten min», «Dette må bli en tradisjon» var noe av det som ble sagt etterpå. Det var mange smil, klemmer og tårer etter konserten.

Det ble også gitt informasjon om ADRA, om organisasjonen, fokusområder, Hjelpeaksjonen, ADRA-lokallag og om Marita Brukthandel og deres fokusområder RINGVIRKNINGER OG GODE TILBAKEMELDINGER Noen dager etter konserten dukket det opp en e-post hos Reidar Kvinge, fra noen som hadde vært i kirken for første gang. De sa dette var den beste julekonserten de hadde vært på, og de hadde vært på mange konserter med kjente artister de siste 20 år. Det var noe som klaffet den kvelden.

Kirkesalen var bortimot full, og det satt noen på galleriet, ca.

200 mennesker var til stede.

Det var gode treffpunkter under grøtservering etterpå. Praten satt løst, og det ga rom for nye bekjentskaper. En som sliter på mange områder i livet, sa: «Det er første gang jeg er her, og det er veldig fint å være her. Nå har jeg fått skikkelig julestemning.»

Konserten og rammen rundt bare klaffet så bra. Det var en glede å åpne dørene til kirken.

Menighetsliv

Foto: iStock / Niro Design

Adventnytt 2-2024

ALLE MENIGHETER BØR HA EN MEDIESTRATEGI Av Lars Dorland

K

ommunikasjon skjer hele tiden. Du kommuniserer allerede før du sier noe. Hva du har gjort (eller ikke har gjort,) med håret ditt, hvilke klær du tok på deg, om du har øyenkontakt med folk, om du smiler, om du står rank eller sammenkrøpet – alt sammen kommuniserer noe.

Derfor er alt dette noe å tenke på for alle som har lederfunksjoner i menigheten.

Hva uttrykker jeg? Men viktigere, hva oppnår jeg?

IKKE SPØR HVA DU VIL SI, MEN HVA DU VIL OPPNÅ!

Vi er ofte opptatt av hva vi vil si. Predikanten tenker på det når han skal forberede sin preken. Møtelederen tenker på det når han eller hun skal stå for gudstjenesten. Det er et viktig spørsmål, men et annet spørsmål er langt viktigere: Hva vil du oppnå? Hva er målene dine? Hvilken forandring ønsker du å gjøre i livene til dem som ser og hører deg? Dette er de viktige refleksjonene man trenger å gjøre seg hvis man ønsker effektiv og intensjonell kommunikasjon.

Menigheten din har noen mål, vil jeg tro. Mange menigheter har konkrete mål om å døpe personer og gjøre dem til medlemmer – og om å øke engasjementet.

Vi snakker om misjon og om disippelskap.

Det er verdt å spørre hvordan måten vi kommuniserer på henger sammen med målene våre. Bidrar de i en eller annen grad til at vi oppnår det vi ønsker?

FÅR FOLK DET MED SEG? For menighetene mine har jeg et ambisiøst mål om at alle i fellesskapet må delta på arrangementer som er planlagt for den målgruppe de er en del av. Alle barna på barnesabbatsskolen. Alle seniorer på seniorlaget. Alle på gudstjenesten og pot-

lucken og så videre. Jeg kommer nok aldri helt i mål, men det er likevel verdt å sikte mot. For at dette skal lykkes, vet jeg at alle i det minste må få med seg hva som skjer i menigheten. Og for at alle skal få det med seg, så må kunngjøringen være effektiv.

EFFEKTIV KUNNGJØRING Vi har aldri hatt så mange muligheter for kommunikasjon som i dag. Vi har de tradisjonelle og ikke-digitale plattformene våre: Kunngjøringen, opplysninger på talerstolen, oppslagstavlen, infotavlen utenpå bygget. Men så har vi også fått sosiale medier (Facebook og Instagram og andre).

Så har vi e-post og SMS. De mest effektive midlene i mine menigheter synes å være nettopp de to sistnevnte. Men skal vi være effektive, så må vi bruke flere, slik at flere ser det (eksponering), og at folk kanskje til og med ser det flere ganger (repetisjon).

Desto større eksponering og desto mer repetisjon, desto større sjanse for at folk får det med seg. Men enda mer effektivt er den personlige henvendelsen. Når din venn fra menigheten sier til deg: «Har du sett dette?

Jeg skal være med på det, vil ikke du også?»

– og så i tillegg viser deg Facebook-posten eller SMS’en – se, det er effektivt.

AMATØR-DESIGN KAN VÆRE OK Det har aldri vært lettere å lage en ikkestygg Facebook-reklame. Det er fortsatt litt krevende å lage noe skikkelig fint, men vi klarer oss med mindre når det gjelder ukentlige hverdagsbegivenheter som gudstjenester, potluck og bønnemøter. Visste du at man med PowerPoint i Office 365 faktisk kan lage ganske fine presentasjoner?

Legger man inn en tekst eller et bilde, så kommer den selv med design-forslag under «utforming» (hvis man er på nettet).

Da har man allerede et godt verktøy hvis man vil lage en kunngjøring til å vise på en prosjektor. Man kan også lagre det som

et bilde (for eksempel som .png) og legge det på menighetens Facebook-side og i en e-post. Dette gjør jeg hver uke når jeg opplyser om hva som skjer i kirken vår på sabbaten.

FACEBOOK-OPPDATERINGER Facebook-oppdateringer kan ha ulike mål.

Kunngjøringer om hva som skjer, handler selvfølgelig om å få folk til å komme. Men man kan legge ut annet innhold også. For eksempel bilder fra arrangement som har skjedd. Disse får ofte mer engasjement (flere likes) enn innleggene som er fremtidsrettet. Disse er viktige, fordi det øker sannsynligheten for at folk ser nye innlegg du legger ut når de har reagert på innlegg tidligere. Man kan legge ut små(!) andakter.

Man kan markere påske og 17. mai. Det er viktig å holde aktivitetsnivået oppe med ukentlige oppdateringer om aktuelle ting hvis folk skal legge merke til siden din.

Lager man arrangementer og skriver inn hvor de foregår, så dukker de også opp når folk ser på hva som skjer lokalt. Dette har vi hatt stor nytte av i Haugesund.

ALLE BØR HA EN MEDIESTRATEGI Alle menigheter bør ha en mediestrategi.

Med dette mener jeg at de bør ha mål og intensjon med hvordan de kommuniserer.

Kartlegg alle medier og plattformer som brukes til å kunngjøre. Legg en plan for hvor ofte de skal oppdateres og med hvilket innhold (basert på målene). Fordel arbeidet på flere, basert på hvilke medier de ulike folkene behersker eller kan læres opp til å bruke. Hvis vi ikke gjør dette i den lokale menigheten, så blir kommunikasjonen tilfeldig og ineffektiv, noen ganger kanskje til og med imot hensiktene våre.

Kommunikasjon er ikke alt, men det er mye. En veloverveid og intensjonell bruk av medier er derfor en viktig del av misjonsarbeidet vårt.

9

10

Nyheter

Adventnytt 2-2024

ADVENTISTPASTOR INNSATT TIL TJENESTE I LUFTFORSVARET Historisk med en adventist i forsvarets tros- og livssynskorps.

– Gjennom din tjeneste har du vist gleden av å samarbeide med Gud. Du har vært villig til å stole på ham, og du har vært trofast i din tjeneste og ditt kall. Du har sagt «ja» når Herren har ledet deg i nye og spennende retninger, sa Marley.

Forbønn ved innsettelses 20. november 2023 av pastor Jonas Edvardsen med nasjonal fullmakt fra Syvendedags Adventistkirken i tjenesten som feltprest ved Ørland flystasjon.

Fra venstre: Marianne Dyrud, organisasjonssekretær, Syvendedags Adventistkirken - Den norske union; Claes Lundström, distriktsleder, Syvendedags Adventistkirken - Østnorsk distrikt; kaptein Jonas Edvardsen, feltprest, Ørland flystasjon; Victor Marley, unionsleder, Syvendedags Adventistkirken - Den norske union; oberstløytnant Vegard Tromsdal, sjef for Baseforsvarsbataljonen ved 132 luftving, Ørland flystasjon; major Sverre Stai, stasjonsprest, Ørland flystasjon. Foto: Tord Romundstad / Forsvaret.

Av Tor Tjeransen

D

et var en historisk begivenhet for Adventistkirken i Norge da Jonas Edvardsen ble innsatt til tjeneste og gitt nasjonal fullmakt under en seremoni ved Ørland flystasjon mandag 20. november. Unionsleder Victor Marley ledet den høy­tidelige seremonien.

Jonas Edvardsen er den første adventisten i Norge som gjør tjeneste som feltprest i Forsvaret. Han har i flere år vært pastor i lokale menigheter i Adventistkirken i Norge. Fra januar 2022 har han vært ansatt i Forsvarets tros- og livssynskorps med tjenestested Ørland flystasjon.

Under innsettelsesseremonien i kapellet ved flystasjonen, holdt unionsleder Victor Marley andakt. Claes Lundström, leder for Østnorsk distrikt, ba innsettelsesbønnen. I tillegg deltok Victor Marley og Marianne Dyrud fra Adventistkirken. Fra forsvaret deltok bl.a. sjefsprest i Luftforsvaret, oberstløytnant, Tore Henrik Meberg-Hansen, og stasjonsprest, major Sverre Stai, kollega til Edvardsen ved 132 luftving på Ørland flystasjon.

Oberstløytnant Vegard Tromsdal, sjef for Baseforsvarsbataljonen ved Ørland flystasjon, fortalte forsamlingen på omkring 70 personer om de funksjoner feltpresten har i avdelingen. Han takket for anledningen til å være med under innsettelsesseremonien og få bedre kjennskap til Adventistkirken og bidraget i Forsvarets tros- og livssynskorps.

HERREN GJØR STERK Unionsleder Victor Marley tok utgangspunkt i 1 Tim 1,12 under sin andakt ved innsettelsen. «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten.»

Marley pekte på at Guds kall til Paulus forandret hele hans liv. Og med den tilliten Gud viste Paulus, kom også et ansvar. Det ansvaret må lede til trofast tjeneste for Gud og mennesker.

– Som pastorer vil vi møte situasjoner vi ikke har erfaring med, og vi kan føle oss overveldet. Vi har hverken ord eller verktøy. Men Paulus sier at det er Herren som gjør ham sterk.

VEIEN TIL FORSVARET Jonas Edvardsen fortalte sin historie om Guds kall til pastortjeneste. En NRK-dokumentar om feltprestene i Forsvaret, gjorde sterkt inntrykk da han så den i 2013, og han kontaktet Forsvaret om mulighetene for en feltpresttjeneste. Imidlertid ble tanken lagt bort fordi han var midt i teologistudiene ved Newbold College, Adventistkirkens høyskole utenfor London.

I løpet av en vanskelig periode for familien, kjente Edvardsen behov for å endre livssituasjonen og gikk til det drastiske skrittet å si opp stillingen som pastor i Adventistkirken for å utdanne seg til lærer.

Et års tid senere ble han oppmerksom på at Forsvaret utlyste flere feltpreststillinger.

Søknaden ble sendt, og slik endte Jonas Edvardsen som feltprest på Ørland flystasjon. For litt siden sa en kollega: «Jeg tror du har kommet på rett sted, Jonas.»

Slik kjenner Jonas Edvardsen det selv også.

Etter innsettelsesseremonien fikk gjestene fra Adventistkirken omvisning på flystasjonen.

TJENESTE SOM ADVENTIST Å motta nasjonal fullmakt fra Adventistkirken er en viktig milepæl for pastorer.

– Dette er en viktig anerkjennelse av det arbeidet jeg gjør, ikke bare fra Adventistkirken, men også fra Forsvaret, sier Edvardsen.

Han skal utføre sin tjeneste i forsvaret som adventistpastor og med Adventistkirkens teologi og tradisjon som fundament. De som gjør tjeneste i Forsvarets tros- og livssynskorps, er ikke-stridende. De er underlagt Forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret.

Instruksen gjør det klart at den ansatte må være sertifisert fra sitt trossamfunn, stå under tilsyn av dette trossamfunnet og at tjenesten skal skje innenfor den orden som

Nyheter

Adventnytt 2-2024

Gruppebilde etter innsettelsen 20. november 2023 av pastor Jonas Edvardsen med nasjonal fullmakt fra Syvendedags Adventistkirken i tjenesten som feltprest ved Ørland flystasjon. Fra venstre: Claes Lundström, distriktsleder, Syvendedags Adventistkirken - Østnorsk distrikt; major Sverre Stai, stasjonsprest, Ørland flystasjon; Marianne Dyrud, organisasjonssekretær, Syvendedags Adventistkirken - Den norske union; kaptein Jonas Edvardsen, feltprest, Ørland flystasjon; Victor Marley, unionsleder, Syvendedags Adventistkirken - Den norske union; oberstløytnant Vegard Tromsdal, sjef for Baseforsvarsbataljonen ved 132 luftving, Ørland flystasjon; kommandérsersjant Kåre Haakerud; oberstløytnant Tore Henrik Meberg-Hansen, sjefsprest i Luftforsvaret. Foto: Tord Romundstad / Forsvaret. gjelder i det sertifiserende trossamfunn.

Edvardsen forteller at han i løpet av de to årene han har tjenestegjort i Forsvaret, har måttet tenke over mange ting som han ikke hadde tenkt på tidligere.

Han opplever at hans bakgrunn som adventist er en styrke i tjenesten.

– Fordi vi adventister ikke er bundet av en bestemt liturgi, slik det er i en del andre kirkesamfunn, står vi friere til å legge til rette for gudstjenester. Hos oss adventister vektlegges Bibelen og forkynnelsen sterkere enn i kirkesamfunn der liturgien har en mer framtredende plass, forklarer han.

Som en del av tros- og livssynstilbudet, er Edvardsen med på å arrangere andakter og gudstjenester på basen. Han underviser soldater i førstegangstjeneste i etikk, og han er alltid tilgjengelig for samtaler om en lang rekke tema vernepliktige og ansatte måtte ha ønske om å ta opp.

KAPELLANTJENESTEN I ADVENTISTKIRKEN I Norge har Adventistkirken en lang tradisjon med medlemmer som har en pasifistisk holdning. Slik er det også i dag. Det er en svært liten andel av dagens unge adventister som er klare til å gjøre tjeneste i landets væpnede styrker. Men det finnes noen.

Internasjonalt er bildet adskillig mer sammensatt i Adventistkirken. Generalkonferansen har i mange tiår hatt en egen avdeling som tilbyr ressurser, faglig fellesskap og kursing til adventistpastorer som er institusjonsprester. Kirkens pastorer i slike

funksjoner hjelper pasienter med trøst og oppmuntring i møte med truende sykdom, hjelper studenter til å forstå verden i lys av Bibelen, hjelper fengslede til å finne Gud, og hjelper soldater til å tenke etisk rett.

For adventister i Norge er det et svært uvant syn å se en adventistpastor i militæruniform. Men i en del andre land er dette ikke uvanlig. Under Generalkonferansen i St. Louis i 2022 var kontreadmiral Barry Black, som er adventist og kapellan

Major George Kwabena GustafsonAsamoah (til venstre) og oberstløytnant Peter Nyarko Duodu var delegater under Generalkonferansen i 2022.

De er feltprester i Ghanas væpnede styrker. I tillegg har begge to stillinger i Syvendedags Adventistkirken. George Kwabena Gustafson-Asamoah er kapellansjef i Northern Ghana Union Conference. Peter Nyarko Duodu er litteraturleder i Southern Ghana Union Conference. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

for Senatet i USA, en av de første talerne.

To delegater fra Ghana er kapellaner i landets væpnede styrker, og stilte i uniform.

ADVENTISTKIRKENS KONTAKT MED LIVSSYNSKORPSET Unionsleder Victor Marley forklarer at Adventistkirken har hatt en svært god dialog med ledelsen i Forsvarets tros- og livssynskorps i anledning tjenesten til Jonas Edvardsen.

– De har hele veien vært klinkende klare på at Edvardsen skal være en tydelig adventist i tjenesten som feltprest, sier Marley, som anerkjenner at en pastor i feltpresttjeneste er noe nytt for Adventistkirken i Norge.

Av den grunn har unionsstyret tatt seg god tid til behandlingen av denne saken.

Ved to anledninger har unionsleder besøkt Edvardsen på Ørland flystasjon.

– Jeg er helt sikker på at vi kan være stolte av Jonas og det hans arbeid betyr for hundrevis av unge mennesker. Jonas er trygg og rotfestet, og dette kan ha stor betydning i møte med ungdommer som opplever en uvant, og noen ganger krevende, hverdag.

Det er leder for Østnorsk distrikt, Claes Lundström, som har ansvaret for å følge opp tjenesten til Jonas Edvardsen fra Adventistkirkens side. Som alle andre pastorer i Østnorsk distrikt, kan Edvardsen delta på alle distriktets og unionens pastor­samlinger i den grad arbeids­ hverdagen i Forsvaret gir rom for det.

11

12

Adventnytt 2-2024

BESKYTT JENTENE, MEN OGSÅ GUTTENE! Tekst og foto: ADRA | Britt Celine Oldebråten

D Daniel elsker å gå på skolen.

Skolestipendet fra Keep Girls Safeprosjektet gjør det mulig.

Mina* går på førskolen. Faren hennes døde, og hun har fire andre søsken.

Siden søsteren allerede gikk på skolen, synes ikke moren at Mina trengte det. Skolestipendet fra ADRA er den avgjørende faktoren for at hun fikk begynne på skolen.

et er oktober 2022. Vi kjører langt innover en grønn og vakker dal langs grensa til Myanmar. Etter en god stund kommer vi fram til en skole. Her er det fem elever som får skolestipend fra ADRA gjennom Keep Girls Safe-prosjektet: tre jenter og to gutter.

Daniel* er den eldste gutten. Han er 13 år, reservert og har triste øyne. Da vi får høre hans historie, skjønner jeg hvorfor: Daniel og lillebror på 6 år bor tilnærmet alene i et bittelite bambushus i landsbyen.

Mor er arrestert i Myanmar på grunn av narkotika. Far er mye borte, både på grunn av arbeid, men også fordi han bruker narkotika. Daniel vil så gjerne gå på skolen.

Lillebror vil ikke, så han er alene hjemme hver dag.

DET LILLE EKSTRA FRA LÆRERNE Lærerne er omsorgsfulle og varme personer. Det er tydelig at de bryr seg om barna i distriktet. -Det pleide å være mange barn som ikke gikk på skolen her, men lærerne har hatt en kampanje for å få flere av barna til å komme, forteller Araya Sereethammaphilat, som er leder for Keep Girls Safe-prosjektet.

Rektor på skolen forteller at det er 224 elever på skolen på nåværende tidspunkt, men at det ofte kommer nye barn fra

Daniel og lillebror blir fulgt opp av lærerne på skolen og ADRAmedarbeidere.

Myanmar til området. Cirka 70% av elevene har problemer hjemme og bor hos andre familier. 58 elever trenger støtte for å fortsette skolegangen. Elevene som får skolestipend fra ADRA, har det ekstra tøft og trenger litt mer enn de andre.

–Mange elever får ikke nok mat hjemme, og kommer til skolen for å få mat, forteller rektor, som har kontaktet lokale myndigheter for å få flere skolestipend og lunsj til elever, for å prøve å dekke noen av de store behovene. -Lærerne tar til og md med seg restemat hjemmefra for å gi til noen av elevene, slik at de kan få med seg litt mat hjem, legger hun til.

BESØK HOS DANIEL Vi får være med hjem på besøk til Daniel.

Lillebror gjemmer seg under et teppe i huset og tør ikke hilse på oss. Akkurat nå er det et problem. Huset er ok, men det er ingen do tilknyttet huset, så de bruker gårdsplassen eller noen busker i nærheten.

Jeg får vondt inni meg av disse to små guttene som bor alene. Jeg sier til Araya at jeg kan betale for et toalett til guttene, og vi avtaler det før vi reiser tilbake til byen. Jeg ser at lærerne er engasjert og at de bryr seg om disse guttene, og det er betryggende.

GODE NYHETER I desember 2023 kommer gode nyheter fra den lille landsbyen på grensa til Myanmar: Daniels pappa har sluttet med narkotika!

13

ADRA-stab fra Keep Girls Safe besøker Daniel og pappa i det nye huset. I bakgrunnen skimtes det nye toalettbygget i sølv. Daniels pappa, vaktmesteren på skolen og han som eier grunnen der guttene bor, har hjulpet til å sette opp bygget. Toalettet deles mellom to familier.

Daniel har også fått en solcellelampe, så de kan ha lys om kvelden. Foto: ADRA Thailand

Det viste seg at han synes det var flaut at andre måtte hjelpe til for at sønnene hans skulle ha det bra. Det ga ham motivasjon til å slutte med narkotika for å kunne være der for guttene sine. Han jobber nå som dagarbeider, og har spart opp til å bygge et nytt og bedre bambushus til seg og guttene, og han er mer hjemme.

Lillebror går fortsatt ikke på skolen, men han blir fulgt opp. Lærerne har forsøkt å få ham på skolen flere ganger, uten hell. Den lille gutten vegrer seg for skolen.

Men han er i et system og ikke overlatt til seg selv.

Takk til alle dere som støtter opp om prosjektet og som hjelper barn som Daniel. __________ *Navnene er forandret for beskyttelse.

SKOLESTIPEND: Et skolestipend koster 2250 kr for et barn for et år. Skolestipendet gis til skolen som ordner slik at det kommer eleven til gode. Hvis pengene gis direkte til familien, kan det ofte bli brukt til andre presserende behov akkurat da, så det sikreste er at skolen administrerer stipendene.

Vil du være med å beskytte barn i Nord-Thailand?

Gi en gave på Vipps #19543 – eller til ADRAs gavekonto 3000.30.31035.

Merk gaven «Keep Girls Safe».

Pia Reierson til ny jobb i ADRA International

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen Pia Reierson, tidligere leder for ADRA Norge, har fått en ny stilling i ADRA International. Hun skal lede og koordinere de tekniske faggruppene i det globale nettverket – grupper som samler og formidler ressurser og kompetanse innen ulike fagområder, for eksempel helse, utdanning og miljø. Med base

i Norge, vil hun for jobbe ut fra eget hjemmekontor, i tillegg til enkelte reiser internasjonalt.

Pia har vært engasjert i ADRA siden 70-tallet, da hun gikk fra dør til dør i Hjelpeaksjonen, og har siden vært opptatt av å arbeide for likeverd, rettferdighet og fred.

Gjennom 30 år har Pia vært ansatt i ulike bistandsorganisasjoner i Norge, Kenya og Australia. Pia ser et stort potensiale i ADRA-nettverket, og ikke minst er hun entusiastisk med tanke på faggruppene hun nå skal lede og utvikle: «Disse gruppene er som laboratorier for læring som fremmer engasjement og samarbeid,» sier hun. «Det er dynamiske rom der vi dyrker innovative og bærekraftige løsninger.»

Pia vil bidra til å styrke organiseringen og funksjonen til faggruppene og det kan komme ADRAs prosjekter over hele verden til nytte.

Foto: ADRA | Britt Celine Oldebråten

Adventnytt 2-2024

Gratulerer, Tida!

Mange av dere husker Tida, som besøkte Norge i forbindelse med ADRA Norges 25-års jubileum i 2018.

Høsten 2023 ble hun ferdig utdannet som regnskapsfører. Tida er den første med høyere utdanning i sin familie. Vi er veldig stolte av henne.

Her sender hun en hilsen: – Mine fire år på universitetet har lært meg så mange viktige ting. Jeg har lært å ta vare på økonomien og tiden min. Først bekymret jeg meg for levekostnadene. Selv om jeg har en eldre søster, ville jeg ikke belemre henne. Jeg tok en deltidsjobb i en butikk på markedet i nærheten mens jeg studerte.

Når jeg ser tilbake på der jeg startet, minner jeg meg selv på at jeg er en heldig person. Gud ledet meg til Keep Girls Safe-prosjektet, som ble mitt andre hjem. Her ble det både grått tårer av sorg og glede. Dette hjemmet ga meg muligheter for utdanning, kunnskap og ferdigheter, men også god mat, en god seng, venner og omsorg fra de ansatte. Jeg ser på jentene på hjemmet som mine søstre, som alltid er der om jeg trenger hjelp eller støtte.

Jeg vil gjerne takke alle som har hjulpet meg på min reise mot høyere utdanning. Å ta en bachelor i regnskap virket som en umulig oppgave. Ingen i min familie har noensinne tatt høyere utdanning. Først tok jeg yrkesutdanning, men det ville ikke gi meg en jobb med god lønn. : Jeg vil takke Liv Olsen for det uvurderlige skolestipendet jeg fikk, og ADRA Norge. Jeg har nå fått jobb i et firma i Chiang Rai. Jeg vil være et menneske med et hjerte for andre og gode verdier, og hjelpe andre sårbare mennesker så de kan få en mulighet i livet sånn som meg.

Tusen hjertelig takk! Må Gud velsigne dere alle.

Hilsen Tida Aryi

Misjon

14

Adventnytt 2-2024

ADVENTISTER PÅ CUBA TAKKER GUD FOR BIBLER Gud svarer på bønner om bibler og kristne bøker.

Damaris Reyes Miranda (51), leder for barne- og ungdomsarbeidet i Syvendedags Adventistkirken i Artemisa på Cuba, takker Gud for biblene og barnebøkene som menigheten mottar gjennom bibelutdelingsprosjektet ”Bibelkurver”. Foto: Hans Johan Sagrusten/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Av Hans Johan Sagrusten, koordinator for bibelbruk, Det Norske Bibelselskap

I

Syvendedags Adventistkirken i Artemisa, 70 kilometer vest for Havanna på Cuba, er pastorer og medlemmer takknemlige for et nytt lass med bibler som distribueres i landet.

De siste tiårene har bibeldistribusjonen på Cuba vært organisert gjennom Bibelkommisjonen (Comisión Bíblica) på øya. I september ble den formelle opprettelsen av Bibelselskapet på Cuba vedtatt, noe som gjør det til medlem av paraply­ organisasjonen United Bible Societies.

Det siste tiåret har bibeldistribusjonen på Cuba hatt stor betydning for landet. I 2018 ble prosjektet ”En million bibler til Cuba” fullført med støtte fra bibelselskaper over

hele verden. I dag er ca. 60 % av en befolkning på 11 millioner kristne. Cubanerne opplever en utfordrende økonomisk situasjon, og alle bibler som distribueres på øya, er sterkt subsidiert av bibelvenner over hele verden.

Nylig lanserte Bibelselskapet på Cuba et nytt distribusjonsinitiativ kalt «Bibelkurvene». Ledere fra ulike kirkesamfunn på Cuba smilte bredt da de samlet seg i Syvendedags Adventistkirken i Artemisa og så eskene med bibler og kristne barne­ bøker på kirkens podium. Snart skulle disse verdifulle bøkene deles ut til familier som lengter etter en egen bibel.

Damaris Reyes Miranda (51) takker Gud for biblene og barnebøkene som menigheten hennes mottar gjennom prosjekt «Bibelkurvene». Hun er veldig glad for at hun endelig har noe å gi til

barna som deltar på feriebibelskolen og til foreldrene deres.

Damaris er leder for barne- og ungdomsarbeidet i Syvendedags Adventistkirken i Artemisa. Menigheten har rundt sytti medlemmer, og den har to avleggere med nyplantede menigheter.

«Hva er planen din med biblene du har fått i dag?»

«Jeg gleder meg til å bruke dem i menighetens skole. Jeg driver en sommerskole med sytti barn, og jeg har ikke hatt noe å gi til barna når de er ferdige. Både barna og mødrene deres spør etter bøker.»

«Jeg er veldig glad for det Bibelselskapet gjør! Det har vært en bekymring for meg at jeg ikke har hatt noe å gi til barna, og jeg takker Gud for dette bønnesvaret!»

Damaris forteller at barna som deltar på feriebibelskolen, ikke kommer fra menigheten. De fleste kommer fra familier med vanskeligheter. De har problemer med alt fra vold og misbruk til økonomi.

«Basert på din erfaring, hva gjør bibelhistoriene med barna?»

«Vi lærer dem om Jesus, og vi lærer dem hvordan de skal leve i samfunnet. Vi lærer dem å være venner og å samarbeide med andre.»

«To barn var veldig vanskelige å håndtere. Men vi lærte dem at i kirken sier vi unnskyld og tilgir hverandre. Jeg er så glad for at jeg kan være en del av dette.

Det er dette jeg elsker å gjøre i kirken», sier Damaris med et stort smil.

«Er det noen spesielle bibelfortellinger som kommuniserer godt med barn?»

«Ja, selvfølgelig. Historien om den fortapte sønnen, blant annet, og historien om Jesus som helbreder ti spedalske.»

Det er rundt 40 000 adventister fordelt på 360 menigheter på Cuba. Den cubanske union driver Cuba Adventist Theological Seminary.

Les mer om hvordan Bibelselskapet i Norge støtter bibeldistribusjonen i Cuba. https://bibel.no/nyheter/bibelenforandrer-cuba

! Å S G O R Å I G IN N M E T S E L JU E DET BL For de av dere som leste (skole)fjorårets tekst om vårkonserten, så husker dere kanskje at koret sang slik at taket løftet seg. Så da kan jeg jo ikke skrive det samme igjen, men konserten levde helt klart opp til forventningene jeg satt igjen med fra tidligere konserter.

Ikke bare var det fint å høre musikken fylle hele rommet, slik den gjør når de synger, men den julestemningen jeg satt igjen med etterpå, var helt suveren. For meg var åpningssangen høydepunktet, da de sang en av favoritt julesangene mine, spesielt når den blir sunget av et kor; «Carol Of The Bells».

Denne gangen hadde vi også besøk av en del elever fra Mattesonskolen, og det ble da noen sanger hvor begge gruppene deltok. Det ble også noen pianoinnslag, gitarsolo, og en duett på kornett. Jeg syntes det var kjempeflott, og man kan lett si at konserten leverte. Jeg gleder meg til å se hva Elbjørg har planlagt videre med koret.

Micah

FRITIDSAKTIVITETER PÅ TVS: KUNSTGRUPPEN Hva er bedre som avslutning på en hektisk skoleuke og kanskje også en aktiv helg, enn å begynne den nye uken med å gjøre noe kreativt og avslappende sosialt? Å ha en annen aktivitet enn det hverdagslige? Dette er en viktig del av formålet med kunstgruppen.

Hver søndag møtes vi i kunstgruppen i te-stua på jenteinternatet. Noen av dem som er med, jobber med forskjellige

prosjekt, andre kommer for det sosiale..

Vi drikker kakao og prater mens vi maler eller gjør andre ting, og spiller avslappende musikk i bakgrunnen.

De fleste kunstprosjektene vi jobber med, er med vannfarger/akvarell og akrylmaling. Noen tegner og fargelegger. Vårt nyeste prosjekt var å male våre egne julekort til utsendelse til familie og venner.

Flere av deltakerne begynte i

gruppen uten særlig forkunnskap eller tanker om egne talenter. Det er interessant å se hvordan de gjennom litt øvelse og læring, har oppdaget at de faktisk klarer å uttrykke seg gjennom kunst!

Så med andre ord: du trenger ikke hete Monet eller Munch for å være med i kunstgruppen. Og vi har plass til flere som vil være med!

Madelin Valenzuela

BESØK PÅ NEWBOLD I begynnelsen av desember dro vi, dvs en gjeng fra Tyrifjord og fra andre steder i Norden, til Newbold College i England. Vi var nysgjerrige på hva dette stedet hadde å tilby, og om det kunne være et potensielt studiested for oss, enten det gjaldt interesse for teologistudiet, ett år med misjon eller engelskstudiet de tilbød der.

Vi kan kanskje kalle helgen Newbold’s svar på Absolutt TVS? Newbold College består av alt fra staselige gamle praktbygg til mer vår tids

typisk funksjonelle arkitektur. Beliggenheten er parklignende, og med en times togreise til London kan man få med seg både det engelske rolige landsbylivet og Londons metropol.

Oppholdet var både spennende og lærerikt. Vi deltok på forelesninger, andakter og sosiale eventer. En skikkelig “tett-på-opplevelse” på campus.

I tillegg til å tilbringe tid på campus, fikk vi sjekket ut nærområdet, den nærliggende byen og til og med knabbet til

oss en dagstur til London. Det var ganske gøy å få følelsen av hvordan det er å bo der. Det som virkelig gjorde opplevelsen unik, var å bli kjent med studentene på Newbold. Fra starten av følte vi oss inkludert i fellesskapet deres, og det var en god følelse. Mange av oss gleder oss allerede til muligheten for å komme tilbake og i fremtiden utforske enda mer av det Newbold har å tilby.

Joel Skoge

NYE OMGIVELSER FOR STYRKÅR Innen dette leses, er Styrkår i gang i ny jobb.

Styrkårs lange fartstid på TVS daterer seg tilbake til tider hvor få av oss gjenværende var her. Sånt fortjener at vi stopper opp litt.

– Fortell litt om tiden din på TVS! Jeg jobbet 4 år som økonomisjef, og 22 år som rektor. Samtidig har jeg hatt 5-6 undervisningstimer i uken. Fra august har jeg jobbet som lærer på heltid.

– Hvordan har du opplevd dette halvåret som lærer?

Fokus og oppmerksomhet har vært mer på elevene og det faglige. Det er mer retting og andre administrative ting rundt læreroppgaven, men det er også mer fellesskap og kommunikasjon med elevene, og det er hyggelig.

– Du var jo rektor i mange år.

Hva vil du si om det?

Som rektor opplevde jeg i løpet av årene en endring i forventningene fra myndighetenes side til skoledrift generelt, men mot friskoler spesielt. Det var en økende dreining fra tillits­basert

samarbeidsform, til mer og mer kontroll. Samtidig har det vært veldig godt å oppleve fellesskapet med elever og ansatte, og at man kan trekke i lag. Spesielt har de små dagligdagse sam­talene med elever, ansatte og foresatte vært meningsfylte.

Som rektor må man regne med å være huggestabbe, men det positive ved jobben har veid mest.

Jeg vil legge til at det å kunne oppleve Vårherre i arbeidet har vært viktig og motiverende. TVS handler ikke bare om å legge til rette for dette livet, men også for evigheten. Dette gjør skolen unik og spesiell.

– Vi må jo gratulere deg med den nye stillingen. Hva, hvor og hvordan?

Jeg har fått en spennende stilling som førsteamanuensis på NLA høgskolen i Oslo, kombinert undervisning (i økonomifag) og forskning. Det vil bli spennende å få utfolde meg innenfor det jeg har utdannelse i!

Vi takker Styrkår for praten. Vi vil spesielt savne hans dybde- og bredde­ kunnskap i teologiske spørsmål. Den har vært verdifull for å sette ting på plass og se livet i perspektiv.

En spesiell takk til Ann Mari for hennes tålmodighet over at TVS har tatt så mye av Styrkårs tid i alle disse årene.

Og så ønsker vi Styrkår til lykke, og lykke til, i ny jobb!

Kirsten

DEN STORE JULEDØR­ KONKURRANSEN Hvert år arrangeres den store jule dørkonkurransen på internatene. Her følger et lite knippe av de imponerende, fantasifulle kan didatene til konkurransen. Juryen hadde inge n lett jobb med å finne vinner!

VELKOMMEN TIL TVS! Om du går i 10. klasse nå, ønsker å bytte skole, eller planlegger et påbyggingsår:

VELKOMMEN TIL OSS! Vi mener vi har noe å tilby som ikke så lett finnes andre steder: Et kristent fellesskap. Anledninger til å utvikle en levende tro som varer, i fellesskap med andre. Tett oppfølging fra lærere og nærhet til skolens øvrige personell.

Venner fra hele landet – og fra andre land. Og dermed et språklig og kulturelt mangfold. Nærhet til tur-/treningsterreng og til ferskvann. Mange forskjellige aktivitetsmuligheter – uorganiserte så vel som organiserte. Ekstremt kort skolevei!

I skolehjemmet bor du sammen med venner. Vi snakker sammen, gjør ting sammen og har aktiviteter sammen.

Vi er en gjeng med lærere, andre ansatte og elever som trives sammen og gjør ting sammen. Listen er lang, vi kunne fort gjort den enda lengre. Vi vil ha deg med på laget!

Se hjemmesiden vår for mer informasjon: www.tyrifjord.vgs.no.

Eventuelt ta kontakt på post@tyrifjord.vgs.no eller tlf.: 32 16 26 00 Husk søknadsfristen 1. mars.

Rektor har ordet...

VELKOMMEN TIL TVS!

På TVS liker vi å få besøk. Vi liker å få besøk av tidligere elever, av foreldre, av besteforeldre, venner og bekjente, men noe av det vi liker aller best, er å få besøk av ungdomsskoleelever som lurer på om TVS skal bli deres skole. Gjennom et skoleår har vi derfor flere helger hvor vi legger spesielt til rette for besøk. I starten av november inviteres elever på 10. trinn til en langhelg. 26.-28. januar har vi Åpen helg, det vil si at elever på 10. trinn igjen er velkommen til

å besøke oss. Den samme helga oppfordrer vi også elever som går på videregående skole, til å besøke oss. Fra den 9. til den 10. april, inviteres elever på 9. trinn til et overnattingsbesøk for å bli kjent med både skole og skolehjemmet (internat). Familier med elever i ungdomsskolen, er også velkommen til å komme på besøk en helg eller f.eks. en sabbat. Da kan dere få oppleve litt av skolemiljøet og få en omvisning på skolen. Det er bare å ta kontakt med oss.

TVS handler om tro, samhold og læring. Og nettopp den miksen gir en helt unik skoleopplevelse og vennskap som varer.

Velkommen til TVS, og et spesielt velkommen til dere som er ungdomsskoleelever! Vi gleder oss til å treffe dere!

Nina Myrdal, rektor

Som medlem er du blant dem som først får informasjon om nye produkter. Dessuten vil du bli tatt med på råd når det gjelder utviklingen av nye bøker og produkter fra Forlaget.

10 % på ALLE bøker med ordinær pris for barn og voksne fra Norsk Bokforlag.

20 % på nye bøker i Bokklubben + gratis frakt ved hovedutsendelsen.

15 % rabatt på abonnement på Sunnhetsbladet, også gaveabonnement.

GRATIS valgfri velkomstgave ved innmelding i bokklubben. Du kan velge

Du forplikter deg bare til å kjøpe én av de 4–5 årlige utgivelsene i klubben.

mellom disse bøkene: • Når sitroner blir søte • Bli i lyset • Guds plan og min svakhet

Bokklubben er med på å gjøre det mulig for oss å fortsatt utgi bøker og materiell på norsk.

I bokklubben tilbyr vi bøker til oppbyggelse, inspirasjon og ny eller fornyet kunnskap.

MELD DEG INN I BOKKLUBBEN VÅR! For 2024 har vi 5 flotte bøker på gang: • Den første er en bok om Jesus for ikke-kristne venner og personlig fornyelse av Tom Johannessen (se artikkel i desembernummeret av Adventnytt).

• Så kommer en spennende og utfordrende bok om bønn basert på Pavel Goias liv og erfaringer fra kommunisttidens Romania og menighetsarbeid i USA. • NB! Så har vi en norsk nyhet på gang! En bok om Jesu lignelser av Daniel Pel. Den kan du glede deg til!

For innmelding, send oss en mail til g.no ordre@norskbokforla n eller ring oss på telefo 32 16 15 60

• Alle liker fortellinger. Derfor utgir vi Storycatcher, av den velkjente fortelleren Dick Duerksen. Det er sanne fortellinger om bønnesvar og Guds ledelse fra hele verden.

• Som siste klubbok i 2024, kommer Laurence Turners bok om Bibelens urhistorie. Viktig bok for forståelse av Bibelens skapelsesfortelling og dens betydning for resten av den store fortellingen. Turner er mangeårig lærer på Newbold og en kjent forkynner.

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Foto: iStock / jakkaje808

NYE OG BEDRE FORDELER I BOKKLUBBEN VÅR!

Refleksjon

Adventnytt 2-2024

NÅR DET ELENDIGE PIANOET BLIR BRUKT AV EN MESTER

Av Arne-Kristian Andersen

E

n mester skaper legendarisk musikk til tross for et dårlig instrument.

24. januar 1975 kom Keith Jarrett til Köln for å holde konsert. Han var i dårlig fysisk form. Likevel ville han holde konserten. De 1400 som hadde kjøpt billett, skulle ikke skuffes.

Som forberedelse til konserten, ba den verdenskjente jazzpianisten om å få et helt spesielt instrument. Han ville ha et Bösendorfer Model 290 Imperial. Det største og beste av produsentens flygler.

Da han kom på scenen i Kölns Operahus og så instrumentet som sto der, fikk han hakeslipp. Der sto det riktig nok et Bösendorfer flygel, men på grunn av en misforståelse var det et lite øvelsesflygel scenearbeiderne hadde trillet fram.

Jazzvirtuosen betraktet det lille instrumentet som åpenbart ikke var i god forfatning. Svært skeptisk satte Jarrett seg ved flygelet for å kjenne på hvordan instrumentet fungerte og høre hvordan det lød. Skuffelsen var enorm.

Pianoet var ikke skikkelig stemt. Pedalene virket ikke som de skulle. De lyseste tonene var alt for skarpe, og bassen var lys og spinkel. Det lille flygelet var virkelig ikke et instrument der en pianist kunne vise hva han dugde til.

Problemet var at det var alt for kort tid til å få på plass et annet instrument, og en pianostemmer ville ha trengt flere timer på å få flygelet i brukbar stand.

Jarrett ønsket å avlyse hele konserten, men den 17 år gamle konsertorganisatoren tryglet ham om å gjennomføre forestillingen til tross for det elendige pianoet.

Etter å ha tenkt seg grundig om, gikk Jarrett med på det, både fordi plateselskapet hans skulle lage en «live» innspilling og opptaksutstyret var rigget opp, samt at han ikke ville svikte publikum.

Allerede fra første tone skjønte publikum at de kom til å oppleve en magisk kveld. Jarrett gikk i gang med improvisasjoner, og etter hvert som

han spilte, utviklet spillet seg til å bølge mellom enkelhet og kompleksitet. Da konserten var ferdig, brøt det ut en øredøvende applaus i det fullsatte operahuset.

Albumet som ble spilt inn den kvelden, ble det mestselgende jazzalbumet fra en enkelt person noensinne. Når man omtaler denne begivenheten fra 24. januar 1975, kaller man det kun for «Kölnkonserten».

GUD OG DET MANGELFULLE INSTRUMENTET «Drømmelaget» er uttrykket som brukes når vi setter sammen et lag som består av de perfekte spillerne. I drømmelaget finner vi den perfekte balansen mellom lagmedlemmenes evner og personlighet.

Vi ønsker selvfølgelig også at våre menigheter skal være drømmelaget.

Det perfekte menighetslaget er imidlertid en utopi.

Så er det at vi kommer på at Guds rike er et annerledes rike. Den hellige ånds kraft kommer ikke først og fremst til syne i styrke og makt. Den kommer ofte til syne i det man klør seg i hodet og ikke vet hva man skal gjøre med det utgangspunkt man har. Den viser seg hos kirkemedlemmer som ikke har alt på stell. Folk som nesten ikke klarer å formulere sin tro, kan vise seg å være evangelister, og det på en mektig måte.

Jeg forundres over Guds måte å spille på det instrumentet vi og menigheten er. Et instrument som ofte viser seg å ha ustemte strenger, ubalansert tonebilde og en spinkel klang.

GUD BRUKER HÅPLØSE SITUASJONER TIL NOE STORT I boken Challenges of Christian Leadership av John Stott forteller han en erfaring fra 1958 da han ledet en evangeliseringskampanje for universitetsstudenter i Sydney, Australia. Dagen før det siste møtet i serien, fikk Stott beskjed om at faren hans hadde gått bort. I tillegg til sorgen, begynte Stott også å miste stemmen. Slik beskriver Stott den siste dagen for møteserien:

Foto: iStock / Jarkko Patana

20

Det var allerede sent på ettermiddagen og bare noen timer igjen til kampanjens siste møte, så jeg følte ikke at jeg kunne trekke meg på det tidspunktet. Jeg gikk inn i den store salen og ba noen studenter samle seg rundt meg. Jeg ba en av dem lese: «’Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.’ Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2 Kor 12,9–10). En student leste disse versene, og så ba jeg dem legge hendene på meg og be om at disse versene måtte være sanne i min egen erfaring.

Da tiden var inne for å holde min preken, talte jeg om den brede og den smale veien fra Matteus 7. Jeg var nødt til å stå en halv centimeter fra mikrofonen, og jeg hørtes ut som en ravn da jeg forkynte evangeliet. Jeg kunne ikke utstråle personlighet. Jeg kunne ikke bevege meg. Jeg kunne ikke bruke noe tonefall i stemmen.

Jeg fremførte evangeliet helt monotont.

Men da tiden var inne for å gi appellen, kom det en umiddelbar respons, større enn på noe annet møte under kampanjen, og studentene strømmet frem.

Jeg har vært tilbake i Australia omtrent ti ganger siden 1958, og hver gang har noen kommet bort til meg og sagt: «Husker du det siste møtet på universitetet i den store salen?» «Ja, det gjør jeg», svarer jeg. «Vel», sier de, «jeg ble omvendt den kvelden.»

Vi skulle gjerne vært et Bösendorfer Model 290 Imperial. Istedenfor, på scenen foran oss, står det et svakt og slitt øvelses­ piano fra en støvete kjeller. Vi ser det gjennom hele Bibelen, og vi ser det i vår egne liv. Guds måte å jobbe på er ikke helt som vi tenker. Og mens vi lurer på om dette går, setter Pianisten seg klar for å spille overnaturlige toner. Tid for konsert.

Nyheter

Adventnytt 2-2024

Julebord for bygda Av Ann-Helen Fjellberg

Julekonsert i Arendal Av Per de Lange Korets julekonsert i år fant sted allerede 9. desember, av hensyn til dem som skulle ut og reise i julen. I tillegg kom vinter­ influensaen og forstyrret fremmøtet for viktige sangdeltakere, foruten et hardt førjulsvintervær. Vi var med andre ord svært spent på hvordan det hele skulle gå.

Men koret stilte opp allikevel, både

med medlemmer og ikke-medlemmer, foruten et par støtte-sangere. I tillegg hadde vi gode innslag fra Neil med en gruppe fra Filippinene. Stig fra Molde/Nedenes, Danica og Alziah fra Filippinene og Daniela Halvorsen bidro alle med varm julesang.

Barnehistorien og andakten med Monica og meg knyttet det hele sammen til et totalt vitnesbyrd om julens budskap med fred og håp.

Julegudstjeneste Av Monica de Lange Spenningen var stor da gudstjenesten startet den 23. desember. Dette var barnas anledning til å dele juletanker og jule­ musikk med en ivrig og lydhør forsamling.

En av de minste var først ute, Teresia satte seg ved pianoet og spilte tre søte stykker – med litt støtte fra bjeller og triangel-spill. Programmet fortsatte med hele julehistorien, fra profetier i Det gamle testamente til de siste profetiene i Det nye testamente. Vi fikk møte engelen Gabriel i sin hvite drakt, fulgt av Maria og Josef som fortalte om sin lange reise og den tøffe natten på Bethlehems stall-fødestue.

Gjeterne kom så fram og fortalte om englesangen i en spennende natt. En av de tre vise

menn kom med sin rapport om stjernen og stjernereisen, møtet med kong Herodes og en engels forandringer i reiseplanene deres.

Til slutt kom apostelen Johannes med profetiene om en ny himmel og en ny jord.

Andakten til Siri Quispe summerte det hele og gav oss en panoramafortelling i Guds Ord, med håp og sikkerhet i en mørk verden. Innimellom innslagene var det fine barnesanger, gruppesanger og fellessanger. Linda Broome, som var på besøk den dagen, avrundet det hele med den nordnorske julesalmen.

Og stille, uten et ord, lå Jesus-dukken der på høyet i krybben og sa ingen ting.

Mon tro Jesus selv også var til stede og hørte programmet – mens han smilte i glede og fest...

Søndag 19. november inviterte Sauherad menighet Nordagutus befolkning på vegetarisk julebord i Adventistkirkens spisesal.. Kirken har det siste året hatt middagsbuffet en gang i måneden, så dette julebordet skulle være punktum for året 2023. Denne gang var det påmelding. En uke før julebordet så det dårlig ut, men så begynte telefonene å strømme på. Vi hadde egentlig et tak på 50 stykker, men det er vanskelig å si nei når folk har så lyst til å komme. Lørdag kveld den 18. var det påmeldt 68, i en spisesal med sitteplass til 65. Spisesalen var pyntet med juletre, stjerner i vinduene, julestjerner og levende lys på bordene. Maten kom på buffetbordet til riktig tid, og ”festen” var i gang. Det var ”kalkuner”, pekansteker, ”benløse fugler” og minst 4 forskjellige nøttesteker, samt alt av tilbehør som hører julen til. Dessertbordet var også fullt med julens mange gleder.

Ved pianoet satt Tore Sognefest og spilte taffelmusikk, samt fabulering over diverse julemusikk. Dette satte gjestene veldig pris på. Mellom middagen og desserten hadde vi denne gang et par innslag. Synne Marie Haugen (kjent i bluesmiljøet og barne­ barn av Olav og Ingeborg Haugen,) sang «Mary did you know» og «Jula Heime» med stor innlevelse. 6-7 stk av de små i barnekoret sang «Velsignet være alle dine dager». Det var mange med tårer i øynene da. Ellers var det mange gode samtaler ved bordene.

Gjestene takket veldig ved julebordets slutt og ønsket at dette måtte gjentas til neste år. Det må vi prøve å få til. En fin start på en ny tradisjon!

21

22

Bønn

Adventnytt 2-2024

Foto: iStock / Ruslandshug

BE FOR FAMILIEN DIN! Av Pavel Goia

D

e fleste av oss vet at bønn er viktig, ikke minst når vi ber for andre. Men har du noen gang tenkt over dette: Det er ikke bare en viktig plikt å be for familien din, det er en synd mot Gud å ikke be for dem.

Min kone, Daniela, og jeg er velsignet med to fantastiske gutter: Gabriel (Gabe) og Ovidiu (Ovi). De er kjekke, hardtarbeidende, de elsker Jesus, og de elsker oss. De er aktivt engasjert i troen og i menigheten.

Slik har det imidlertid ikke alltid vært.

Den eldste gutten vår, Gabe, bestemte seg for at han verken ville ha eller trengte Gud lenger da han var rundt 17 år gammel. Han mente at kirken ødela alt som var moro, så da sluttet han å gå i kirken. «La meg være i fred for det religiøse,» sa han, «det er for gamle mennesker; når jeg blir pensjonist, kommer jeg tilbake til kirken.»

Vi hadde undervist dem og oppdradd dem i kjærlighet til Gud og Ordet. Men som alle andre, hadde de fri vilje til å ta sine egne valg. Sønnen vår fikk venner som ikke hadde god innflytelse på ham. Han begynte å få dårlige karakterer på skolen, begynte å kjøre for fort, noe som resulterte i fartsbøter og bilulykker. Listen er lang. Min kone og jeg ba trofast for dem begge. Å VRI GUDS ARM Hvor lenge bør vi be? Hvis du ber om ting som et større hus, en finere bil, en bedre betalt jobb, en bedre skole, bedre helse – ting som har med dette livet å gjøre – prøver du å påtvinge Gud din vilje.

I stedet for å presse Gud til å gjøre det du ber om, kan du gjøre som Jesus i hagen og si: «La din vilje skje», og deretter akseptere Guds vilje og stole på hans kjærlighet, visdom og løfter. Vent på at han svarer i sin tid. Bibelens løfte i Jes 40,31 henviser til dem som «venter på Herren».

Så du må aldri slutte å be til Gud for

andres frelse! Vi kan ikke ta med oss noe annet til himmelen enn de menneskene vi arbeider og ber for. Gud ga oss valgfrihet, og han respekterer våre valg. Når vi ber for noen som ikke ønsker et forhold til Gud eller har avvist Gud, gir bønnene våre Gud en mulighet til å arbeide på hjertene der han ennå ikke er invitert.

TILBAKE TIL HISTORIEN Min kone og jeg ba inderlig for Gabe. Vi ba hver eneste dag, vi arbeidet i bønn. Vi bestemte oss for ikke å gi slipp på Gud før han gjorde noe med sønnen vår. Vi ville vite hva Gud ville at vi skulle gjøre. Vi ville ikke presse Gabe, men vi ville heller ikke gjøre ingenting. Vi ba Gud om å gjøre hva som helst for å redde sønnen vår.

Det gikk mer enn to år med ivrig og besluttsom bønn uten at noe så ut til å bli bedre. Til tider så det faktisk ut til å bli verre. Men vi hadde ikke råd til å bli motløse og slutte å be. Vi sa: «Vi skal be så lenge vi lever.»

Så begynte sønnen vår plutselig å rote seg bort i alle slags uhell og problemer.

En sabbat da han sto på vannski med vennene sine, var han utsatt for en ulykke.

Han skulle vise seg frem, og hoppet opp i luften i et forsøk på å rulle rundt. Men han mistet tauet som båten trakk ham med.

Håndtaket spratt opp og traff ham i bakhodet. Det var blod overalt. Legen sa at han ville ha dødd hvis håndtaket hadde truffet ham tre cm mot midten av hodet. Gabe ringte oss og sa at han ville endre livet sitt.

Det gjorde han ikke.

En annen gang var han på vei hjem fra college på juleferie. Det snødde, han kjørte for fort og sovnet bak rattet. Da han åpnet øynene, var han i ferd med å kjøre inn i en betongstolpe. Han rykket i rattet, bilen snurret rundt, fløy av veien, over en fylling og ned i en myr dekket av siv. Bilen sank sakte ned i vannet, og sivet omringet og dekket delvis bilen. Han forsøkte å åpne

døren uten hell. Vinduene fungerte heller ikke. Strømmen var borte. Han satt fast i bilen, mens vannet sakte fylte bilen. Han begynte å be og ga Gud en rekke løfter. Øyeblikkelig kom strømmen tilbake, og han senket vinduet og kom seg ut av den synkende bilen. Han lovet å forandre seg... men gjorde det ikke. Etter at han hadde tenkt seg om, forsøkte han å bortforklare mirakelet med at strømmen kom tilbake, og ba oss innstendig om å slutte å be for ham, underforstått at vi og våre bønner var årsaken til ulykkene hans.

Vi fortsatte å be.

På en sabbat noen måneder senere, var Gabe og vennene hans ute og kjørte firehjuling (ATV). Noen av dem prøvde å kjøre opp et fjell, men det var for bratt, så de ga opp. Gabe ville vise seg frem, så han satte fart på ATV-en og kjørte opp den bratte bakken. Han kom ikke langt før ATV-en veltet opp ned og klemte høyre side av hodet hans mellom den og en stein.

Hjelmen ble knust, deler av hodeskallen lå spredt utover steinen, beinsplinter satt fast i høyre øye osv.

Vennene kjørte Gabe til sykehuset.

Legen ringte oss og sa at skadene var alvorlige og at sønnen vår sannsynligvis ikke hadde lang tid igjen å leve. Vi kjørte den 11 timer lange turen på 9,5 timer. Vi ba hele veien. I begynnelsen ba vi om at Gud skulle redde livet hans. Etter hvert kom det for meg at vi skulle be for hans frelse i stedet. Jeg visste jo at Gud hørte bønnene våre, og at han til syvende og sist ville ta avgjørelsen. Vi måtte si «skje din vilje» og mene det. Som foreldre var dette svært vanskelige ord å si til Gud. Men vi bestemte oss for å legge livet til sønnen vår i Guds hender.

Da vi kom frem, informerte legen oss om at de ikke så noen hjerneskade – han ville klare seg! Senere testet de øyet hans, og synsnerven var ikke berørt – han ville få normalt syn. Gabe gjennomgikk plastisk

Adventnytt 2-2024

kirurgi; fem titanplater ble satt inn på høyre side av hodet for å erstatte det manglende beinet.

Da han våknet, var hodet hans bandasjert, bortsett fra høyre side og høyre øye.

«Pappa, er jeg død, eller kommer jeg til å dø?» spurte han meg.

«Sønn, døde mennesker snakker ikke, du er ok, og du kommer til å klare deg.»

«Kommer jeg til å bli lam?»

«Dessverre ikke,» sa jeg.

«Hvorfor dessverre?»

«Fordi du fortsatt vil være i stand til å gjøre dumme ting.»

«Får jeg hjerneskader?»

«Det ville være umulig», svarte jeg.

«Hvorfor det?» spurte han.

«Du kan ikke ha hjerneskader fordi du ikke har noen hjerne! Hva hadde du i hodet som fikk deg til å gå opp det fjellet?»

«He, he, he, vær så snill, ikke få meg til å le, det gjør vondt. Pappa, Gud reddet livet mitt igjen.»

«Ja, sønn, det gjorde han. Han har anstrengt seg for å få oppmerksomheten din og vekke deg.»

«Pappa, jeg vil forandre meg, men jeg har ingen makt.»

«Sønn, det er bare Gud som kan forandre deg. Inviter Guds nærvær inn i livet ditt daglig. ’Den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.’» Rom 10,13. Det vil være en livslang prosess, men så lenge Hans nærvær er i deg og arbeider med deg, er du trygg. Det er først når du skiller deg fra ham og Satan angriper deg, at du ikke kan seire.

Begynn i dag, og deretter hver dag.»

Vi ba sammen. Han ba en veldig enkel, kort bønn. Fra den dagen av begynte han å tilbringe tid med Gud hver dag. Livet hans har endret seg fullstendig. Operasjonen var også svært vellykket. I dag kan man ikke engang se at han har vært utsatt for en ulykke. Vi kunne ikke ha drømt om noe bedre. Han elsker Gud og elsker oss, elsker kona og døtrene sine, jobber hardt, engasjerer seg i menigheten og så videre.

Men det krevde mye utholdende bønn.

Hvordan ber du for familien din? Bør du noen gang slutte? Det er aldri for sent å begynne, og det er vår plikt å alltid be om Guds Ånd i våre familier og hans nærvær.

Pavel Goia er en av redaktørene i Ministry Magazine.

23

Dåp i Larvik Av Bengt Fjellberg Vi ble litt overrasket da menigheten i Larvik fikk en henvendelse via websiden fra en dame som ønsket dåp. Vi kjente ikke til personen, men alle var selvsagt glad for en slik henvendelse.

Ved nærmere kontakt ble vi kjent med en særdeles positiv og hyggelig dame ved navn Sarah Badibanga på 24 år. Hun har bodd i Larvik med familien, og faktisk vært innom menigheten så vidt tidligere. Nå bor hun i Newcastle, England, hvor hun tidligere har studert og nå jobber.

Selv om Sarah gikk fast i adventistmenigheten i Newcastle, ønsket hun dåp i Larvik siden familien bor der.

Dessuten ser hun for seg å returnere til Norge og Larvik etter hvert.

Det mest gledelige ved det hele var hvordan Sarah kunne vitne om at hun hadde opplevd å få et personlig forhold til Jesus. Men også hvordan hun opplevde at Jesus på overraskende måter hadde ledet henne til Adventistmenigheten, selv om hun ikke hadde noen

bakgrunn eller bekjente der.

Sabbaten 2. september var en stor dag for menigheten i Larvik, da vi kunne glede oss over dåp ved det glitrende havet og strålende sol. Vi gleder oss selvsagt stort over Sarah sin beslutning om å gi sitt liv til Jesus, men også over fortsatt jevlig kontakt via Zoom så lenge Sarah bor i Newcastle.

Juleavslutning på Vatneli Tekst/bilder: Bjørn Knutsen I god tradisjon ble høstterminen avsluttet med syngespill om Jesus som kom for å frelse verden, og ADRA-marked til inntekt for Keep Girls Safe. Over to hundre fremmøtte gledet seg over vakker sang og en imponerende fremføring, som etter syngespillet fortsatte med markedsdelen. Kafeteria, aktivitetsstasjoner, salgsboder, ADRA-bank og gavekort innbrakte totalt kr. 24.045,- til det viktige arbeidet ADRA utfører og som Vatneli skole støtter. Tusen takk til alle sammen for en flott juleavslutning!

Bønn

Adventnytt 2-2024

HANNAS BØNN

Av Pavel Goia

H

vordan skal vi be for våre barn og vår familie? Hannas historie i 1. Samuels­ bok 1, er et godt sted å begynne.

Elkana hadde to koner. På den tiden var det slik at hvis du fikk barn, trodde folk at du var velsignet av Gud. Hvis ikke, ble man betraktet som forbannet. Hanna fikk ingen barn. Den andre kona, Peninna, hånet og gjorde livet surt for Hanna. Hanna hadde ingen glede og ingen fred. Hverdagen hennes var fylt av hjertesorg. Hanna hadde bedt en stund om å få et barn, men uten resultat. På den tiden var tempelet i Jerusalem ennå ikke bygget, så Elkana og familien reiste til Silo en gang i året for å feire forsoningsdagen Jom-Kippur. Mens andre spiste, var Hanna så ulykkelig og overveldet at hun ikke spiste, men gikk til tabernaklet for å be.

EN BØNNENS KVINNE ”Hun var bitter i sin sjel og ba til Herren og gråt av angst” (1 Sam 1,10).. Likevel står det i vers 12 at hun fortsatte å be lenge for Herrens ansikt. Ordet som brukes for ”fortsatte” er Rabah, som betyr mange, rikelig, overdrevent og tallrikt.

Vi kan konkludere med at Hanna ikke bare ba rutinemessig eller i krisesituasjoner, men at bønn var en livsstil for henne. Mennesker som ber mye, fokuserer mer og mer på Gud. Jo mer du fokuserer på Gud, jo mindre tenker du på deg selv, og jo mer overgir du deg til Gud. Forholdet til Gud blir sterkere og sterkere.

HUN FOKUSERTE PÅ GUD Slik endret Hannas forhold til Gud seg jo mer hun ba. Hun gikk fra å be Gud om noe – et barn – til å overgi barnet til Herren, leser vi i 1 Sam 1,11. Hun fokuserte på Gud og hans tjeneste, ikke på seg selv og sine egne behov. Hun overlot sin største lengsel til Gud.

HUN ER YDMYK Den neste delen av Hannas historie gir et innblikk i hvordan bønn forandrer mennesker og hvordan det er en prosess.

Mens hun utøste sitt hjerte for Gud, holdt ypperste­presten Eli øye med henne. ”Men Hanna talte i sitt hjerte; det var bare leppene som beveget seg, men stemmen hennes ble ikke hørt. Derfor trodde Eli at hun var full.

Eli sa til henne: ’Hvor lenge skal du være full? Legg fra deg vinen!’ ” (v. 13, 14). Hun var i sorg og lidelse og kunne forvente trøst og støtte, særlig fra presten . Likevel blir hun feiltolket og dømt selv om hun er uskyldig.

Med ydmykhet og med rolig stemme svarer hun Eli: ”Nei, herre, jeg er en kvinne med sorg i sinnet. Jeg har verken drukket vin eller rusdrikk, men jeg har utøst min sjel for Herrens åsyn. Se ikke på tjeneste­piken din som en ond kvinne, for det er i min klage og sorg jeg har talt frem til nå.” (v. 15, 16). Hun viste ydmykhet, tålmodighet og godhet. Mennesker som hele tiden er i kontakt med og fokuserer på Gud, blir ikke lenger så lett fornærmet, de dømmer, fordømmer eller kritiserer ikke andre; de føler ikke lenger behov for hevn. De tenker ikke på seg selv, for de har blikket rettet mot Gud. HUN KJENNER GUDS STEMME Mennesker som ber mye og tilbringer tid i Guds nærvær, blir også vant til Guds stemme og lærer å skille den fra andre stemmer. ”Da tok Eli til orde og sa: ’Gå med fred, og Israels Gud vil innvilge den bønnen du har bedt ham om’. Og hun sa: ’La din tjenerinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei og spiste, og hun var ikke lenger bedrøvet.” (v. 17, 18).

Det er ikke til å tro! Hun hadde ikke noe som helst bevis på at Gud hadde bønnhørt henne. De hadde forsøkt å få barn i mange år, igjen og igjen. De gikk til de beste legene, ba og gjorde alt de kunne, uten resultat. Og nå sier presten : ”Måtte Gud

svare på bønnen din”, og hun kjenner igjen Guds stemme.

Vi ser her at hun ikke bare er en bønnens kvinne, men også en troens kvinne.

Ingenting har skjedd ennå, men hun har likevel en sterk tro på at Gud allerede har bønnhørt henne. Mennesker som ber mye, lærer Gud å kjenne, og jo mer de kjenner Gud, jo mer stoler de på ham, de har tro.

Hun hadde fred og glede, ikke på grunn av omstendighetene, men på grunn av sitt nære forhold til Gud og sin tillit og tro på ham.

HUN HAR TÅLMODIGHET «Så skjedde det etter hvert at Hanna ble gravid og fødte en sønn, og hun kalte ham Samuel og sa: ’For jeg har bedt Herren om ham’» (v. 20). Mennesker som ber mye, utvikler tålmodighet. Hanna ble ikke gravid med en gang, men hun ventet tålmodig i tro og glede. Hun kjente Gud og hadde fred og glede som om Gud allerede hadde gitt henne en sønn - som om det allerede var avgjort.

Da sønnen min, Ovi, var liten, ønsket han seg en trehjulssykkel, en blå sykkel med tre hjul og pedaler.

En dag kom han og spurte meg, for det som virket som hundrede gang, om jeg kunne kjøpe den sykkelen snart. Moren hans og jeg hadde diskutert det og kommet frem til at det var på tide. Så jeg sa til ham: «I morgen etter jobb går jeg og kjøper trehjulssykkelen din.»

Han ble så glad! Han hoppet opp og ned og løp rundt i hele nabolaget og fortalte vennene sine: «Jeg har en trehjulssykkel!

Den er blå, har tre hjul og pedaler!»

«Men hvor er den?», spurte vennene.

«Den kommer i morgen klokken 17.»

Ovi hadde tilbrakt så mye tid sammen med meg og kjente meg så godt at han stolte på meg, faren sin, og trodde at jeg ville holde løftet mitt. Derfor var han selvsikker og snakket som om han allerede hadde trehjulssykkelen.

Foto: iStock / Kamowan Wankaew

24

Bønn

Adventnytt 2-2024

Hanna trengte ikke å se Guds svar for å tro. Hun hadde tilbrakt så mye tid sammen med Gud at hun kjente ham og stolte på ham. Hun ba for barnet før hun ble gravid, under svangerskapet og etter at det var født. Hun ba hele tiden.

Det er det vi også bør gjøre: alltid be for familiene våre. Bibelkommentatoren Matthew Henry uttalte: «Det er foreldrenes plikt å be for sine barn, og det viktigste vi bør ønske, er at de må bli holdt i pakt med ham og få nåde til å vandre for hans åsyn i rettskaffenhet.» Henry, M. (1834).

Vi har ikke mye tid til å be og arbeide for barna og familiene våre, så vi bør bruke den tiden klokt. Og selv om vi ikke har bedt mye til nå, er det aldri for sent å begynne å be for dem på en intelligent måte!

FULLSTENDIG OVERGIVELSE Hanna hadde lovet Herren at barnet skulle gis til ham. ”Og da hun hadde avvent barnet, tok hun det med seg, sammen med tre okser, en efa mel og et vinskinn, og førte det til Herrens hus i Silo. Og barnet var ungt.” (v. 24).

Samuel var omtrent seks år gammel.

Det er hjerteskjærende for en forelder, og særlig for en mor, å bli skilt fra barnet sitt

så tidlig. Vi har mobiltelefoner nå, men det hadde ikke Hanna. Hun fikk bare se ham én gang i året.

I vers 25 til 27 står det at de førte barnet til Eli. Og hun sa: ’Så sant din sjel lever, herre, er jeg den kvinnen som sto her ved siden av deg og ba til Herren. Jeg har bedt til Herren om dette barnet, og Herren har innvilget det jeg ba ham om. ” Man skulle kanskje tro at Hanna ville være så trist over å måtte forlate sin eneste sønn at hun ville gråte i et hjørne og be noe sånt som: ”Herre, gi meg styrke, hjelp meg, det er ikke lett å gi slipp på sønnen min...”

Hanna hadde mange grunner til å være bekymret for å la Samuel bli igjen der.

Men hun inngikk en pakt og kjente Gud godt nok til å stole på ham. Legg merke til hvordan hun ber: ”Og Hanna ba og sa: ’Mitt hjerte fryder seg i Herren, mitt horn er opphøyet i Herren. Jeg smiler til mine fiender, for jeg fryder meg over din frelse” (1 Sam 2,1). (Alternativt, - enklere å forstå teksten: Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.)

Hun fokuserte ikke på seg selv eller barnet. Hun overga Samuel til Elis tjeneste

og oppfylte sitt løfte til Gud. Det er vår plikt å overgi familien vår til Gud hver dag. Det vi beholder, mister vi. Vi har ikke makt til å bevare og beskytte. Det vi overgir og gir til Gud, er det vi redder.

Bare han kan beskytte, bevare og velsigne. Å gi familien din til ham, er det beste for dem.

ALDRI SLUTTE Å BE Hanna sluttet aldri å be. Å be for familiene våre er en plikt, en velsignelse og et privilegium. Gud kaller oss til å be daglig for familiene våre: Å be om hans beskyttelse og nærvær hver dag, om at hans Ånd skal fylle dem og lede dem, om å dekke dem med bønn.

Vil ikke du også være en Hanna? Vil du ikke være i stadig kontakt med Herren og be om at hans vilje skal skje i dine barns og dine familiemedlemmers liv?

Vi må utvikle vårt forhold til Gud ved hele tiden å være i kontakt med ham, akkurat slik Jesus gjorde. Bønn er en prosess! Mindre enn 10 prosent av bønnene som ble besvart i Bibelen, ble besvart umiddelbart. Hold familien din foran alteret hver dag og legg dem i Guds hender med glede.

Foreldrekort Hvor ofte snakker du med andre om barneoppdragelse? Hvor ofte visjonerer du som forelder konstruktivt rundt dette temaet? Om visjonene, metodene, arven fra din egen oppdragelse og hvordan du selv håper at det skal være? Eller går det hele på autopilot?

Familieavdelingene i Norden har sammen laget Foreldre­ kort, ca. 120 samtalestartere på temaet barneoppdragelse.

Kortene er delt inn i følgende temaer: Visjoner og verdier, familiehistorie, relasjoner, hverdagsliv og tro. Her er bare noen eksempler: Hva ville det gjøre deg stolt at barna senere sa om oppdragelsen sin? Hvordan var forholdet til mine foreldre i oppveksten?

Hvordan viser vi hverandre at vi er glad i hverandre i vår familie? Får alle behovene sine dekket? Hvilken atferd i barnet vårt har vi strategisk vektlagt å rose denne uken? Er det viktig for oss hvilket kirkesamfunn barnet vårt velger når han/hun blir voksen? Hvar vi funnet et godt åndelig fellesskap? Hvis ikke, er det noe vi bør gjøre med det?

Kortene kan brukes mellom foreldre eller når venner møtes for å snakke om barn og oppdragelse. Å bli bevisst på egne

drømmer og prinsipper, men også på mønstre fra egen oppvekst vil gjøre deg til en bedre forelder. Å lytte til hvordan andre løser utfordringer og bli enig med partneren om hvordan dere skal gjøre det, kan være en kjemperessurs. Håpet er at kortene vil insipirere til samtaler som kan hjelpe dere til å vokse sammen som foreldre for de barna Gud har betrodd dere.

Kortene følger opp to tidligere utgivelser som fremdeles er tilgjengelige: «Samtalekort» som hjelper å sette i gang åndelige samtaler og «Parkort» som fokuserer på parforholdet.

25

26

Historie

Adventnytt 2-2024

Våre tidlige pastorer – del 6

N. P. NELSEN OG HANS FAMILIE, MISJONÆRER OG MUSIKERE Av Trygve Andersen

N

iels Peter Nelsen ble født på øya Langeland i det sørlige Danmark i 1860, ikke langt unna der Matteson kom fra. Bare 17 år gammel dro han til Amerika og fikk seg jobb der. Han kom inn i et kristent miljø, og kom også over noe adventistlitteratur som han ble interessert i. Det førte til at han sa opp jobben og reiste rundt i flere av de store byene i Amerika og lette etter en adventistmenighet. Det fant han ikke i storbyene, men han fikk et tips om at det var mange adventister i Battle Creek, så han dro dit. Og etter å ha truffet en norsk skredder på gata, som var adventist og ba ham med seg hjem, så kom de forbi en mann som satt ved veikanten og ventet på noe. De hilste på ham, og det ble til at Nelsen ble med denne mannen hjem i stedet. Der lå mannens kone på en seng med en skadet fot, og de to presenterte seg som James og Ellen White. Den følgende sabbaten var Nelsen for første gang i en adventistkirke og holdt sabbat i kirken vår i Battle Creek.

Ellen White talte, tross sin skadede fot, og det ble en sterk følelsesmessig omvendelseserfaring for N. P. Nelsen. Les mer om dette i Kjell Helgesens bok Da ADVENTISMEN kom til NORGE. Han fikk noe adventistutdanning og virket som kolportør i Amerika, før han i 1890 ble sendt til Skandinavia. Og med unntak av et års tid på Unionsskolen på Skodsborg, jobbet han i Norge resten av livet. Først som lærer på våre menighetsskoler, men så som pastor omkring i Norges land.

Han giftet seg med Caroline Secilie Andersen. Hun var født i Sjøvegan i Troms i 1873. Hennes familie var blitt adventister under pastor Knud Brorsons aller første misjonstur i Nord-Norge i 1888. Caroline dro til Oslo som 17-åring i 1890, kanskje for å være med på kolportørkurset som gikk det året. Det ble straks match med N. P. Nelsen, som altså kom fra Amerika på samme tid og skulle arbeide i samfunnets

N. P. Nelsen tjeneste her. De giftet seg i mai 1893, og fikk tre barn; Peter Gustav, Oline Marie (Line), og Milo Victor.

Familien var glad i musikk, hele familien spilte og sang. Line og Milo var nok de beste musikerne, de holdt etter hvert egne konserter rundt om i landet.

Pastor Nelsen brukte sang og musikk aktivt i sine møter. Han annonserer hele tiden med dette, det står «koret synger», «sang og musikk», «sang og zitherspil» etc.

Han inviterte også Bethel Sangkor til et offentlig møte på Hamar i 1898.

N. P. Nelsen hadde lange møteserier mange steder, jeg finner annonser og rapporter fra Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Mandal, Drammen, Trondhjem, Fredrikstad, Sarpsborg og Stavanger.

I 1897 startet han en møteserie på Hamar, der han overtok etter David Østlund. Østlund hadde døpt åtte personer på forsommeren, men det var to til som ville ta dåp, så Nelsen startet sin virksomhet der med en dåp i Mjøsa i august.

Slike utendørs dåpshandlinger vakte oppsikt, og folk kom for å se på, så det var vel en slags reklameeffekt i det for den kommende møteserien også.

Følgende sto i Oplandenes Avis dagen etter dåpen: «Gjendaab foretoges her i Akersviken Søndag formiddag av en mandsperson fra Romedal og en kone her fra byen.

Handlingen forrettedes af N. P. Nelsen, der nu virker som Adventist-Emisær her i D. Østlunds sted. Det var kjøligt og dygtig bølgegang i Mjøsens vande og så ikke indbydende ud. Iført sorte dragter med et belte om livet vadede de to ud i vandet, til det nåede dem op på brystet, hvorpaa han, der forrettede daaben, og som også vadede ud, dukkede dem under med den behørige seremoni. Konen skal forholdsvis nylig ha ligget i barselsseng og skulde endnu være noksaa daarlig. For hende maate jo dette bad være mindre velgjørende. Det heder, at søgningen til Adventisternes forsamlinger her skal være aftat, siden de begyndte med disse daabshandlinger.»

En annen mediehistorie er det i forbindelse med hans møter i Stavanger i 1909.

Nelsen hadde som vanlig, satt inn annonse i avisene om sitt første møte, med tema «Bevis for at Herrens komme og verdens ende er nær.». Det skapte veldig interesse i byen, folk gikk mann av huse og fylte møtelokalet. Han skriver selv i en rapport i Missionsefterretninger at det kom 700 personer på det første møtet, og at de for de neste møtene skulle leie en sal med plass til 2000. Presten i den lokale statskirken, Johan Lunde, likte dette svært dårlig, og han skrev et harmdirrende innlegg i avisen, og advarte mot dette som han kalte humbug. Han henstilte sterkt til folket om å ikke gå og høre på denne mannen. Det førte til en avisdebatt som vakte oppsikt, som flere enn bare Nelsen og Lunde deltok i, og som nok bare førte til at enda flere folk kom til møtene. Og jeg ser i våre protokoller at mange ble døpt av pastor Nelsen i løpet av den virksomheten han hadde der i Stavanger i 1909.

Et morsomt poeng i denne forbindelse er at 50 år etter, i 1959, var det en journalist i Rogalands Avis som dro frem denne historien igjen. Journalisten og en

Historie

Adventnytt 2-2024

karikaturtegner utfoldet seg over nesten en hel side med tanker om dette som skapte slik debatt i byen i 1909 (Se illustrasjon).

Jeg hadde ellers selv en morsom opplevelse noen dager etter at jeg skrev dette om avisfeiden. Jeg satt på Vik og bladde i gamle tidsskrifter i hylla hos Norsk Bokforlag for å finne mer stoff. Så, inne i en av de gamle innbundne årgangene, lå det et løst gammelt brunt papir med håndskrift. Der sto det: «Hr. Garman Nilsen Frøiland er i dag på skriftlig begjæring derom utskrevet af statskirken for at gaa over til adventisternes samfund. Hvilket herved bevitnes. Stavanger 27/6 1910 Johan Lunde.» Da måtte jeg smile. Og jeg ser i kirkeboka for Johannes menighet i Stavanger at pastor Lunde hadde mye å gjøre med å skrive folk ut av statskirken på den tiden.

Det hører kanskje med til historien at Johan Lunde senere ble biskop i Oslo og en meget kjent person i Norge. Han ble kalt «barnebispen» på grunn av sitt store engasjement for søndagsskolen og kristendoms­undervisningen i skolen.

N. P. Nelsen ble dessverre ikke så gammel, han ble lungesyk og døde i 1913, bare 53 år gammel. Han var da engasjert som lærer ved misjonsskolen på Skodsborg, men ble syk og returnerte til Norge før han døde. Han ble gravlagt på Nordre gravlund i Oslo. I minneordene i Missionsefterretninger, skrevet av unionsformannen J. C. Raft, står det bl.a. at «han var en fredens og ydmykhetens mann, som forsto hvordan han skulle skape interesse i de store forsamlingene som samlet seg når han presenterte budskapet..»

Familien Nelsen med instrumenter.

Nelsen vs. Lunde i avisen 1959.

Hans eldste sønn gikk i farens fotspor og ble først bibelarbeider og senere pastor, kjent som P. G. Nelsen/Nelson. Han var redaktør for våre blader i mange år, leder for Vestnordisk union, og rektor på Onsrud en periode. Han døde brått i 1952, og ble heller ikke så gammel, bare 59 år.

De to andre barna, Line og Milo Nelson ble begge musikere og musikklærere. Line ble døpt av faren i 1903, bare 8 år gammel.

Som 16-åring ble hun ansatt i Østnorsk konferens som bibelarbeider, så hun var nok en fremmelig ung dame. En periode, 1915-17, bor og jobber de to søsknene sammen på Lillehammer, driver med musikk-undervisning og påtar seg musikk­ oppdrag i området. Line driver også med kjøp og salg av orgler og pianoer, og hun gjør det nok godt som forretningskvinne også, for hun kjøper i 1916 et stort hus i

Lillehammer for 38.000 kr (mye penger den gang!), hvor hun tenker å drive et «kurhotell» ifølge oppslag i avisen. Men hun kom dessverre ikke i gang med det, for hun døde året etter, bare 22 år gammel. Hun ble begravet på Nordre gravlund i Oslo.

Milo hadde også andre kunstneriske gaver enn musikken, og han gikk etter hvert over til tegning og maling og livnærte seg som reklametegner i Oslo.

Men noen husker nok at han spilte fiolin i menigheten i Oslo på 50-60-tallet. Han døde i 1966, nesten 70 år gammel.

Kilder: Kjell Helgesen: Da ADVENTISMEN kom til NORGE, Karl Abrahamsen: Norsk Bokforlag 100 år, aviser i Nasjonalbiblioteket på nett, våre tidsskrifter på Adventist Archives på nett, Artikler i Evangeliets Sendebud og Missionsefterretninger, og folketellinger og kirkebøker etc. i Digitalarkivet på nett.

Attest Johan Lunde.

27

28

Vi minnes

Adventnytt 2-2024

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Vi minnes

Tor Lisle, Ulsrud menighet, sovnet stille inn den 1. november 2023 på Ullevål sykehus. Han ble 93 år gammel.

Tor vokste opp i Oslo. Han var revisor av yrke, og de siste 15 årene før han gikk på pensjon arbeidet han for Adventistkirken, for Norsk Bokforlag og Trans Europeiske divisjon.

Han var gift med Kari, født Grave, og de hadde tre sønner sammen, Per Eystein, Tor Kjetil, Geir Olav, - etter hvert har familien vokst med sviger­ døtre, 9 barnebarn og 5 oldebarn.

Tor gikk i Betel menighet fra han var barn. Han ble døpt av Pastor J.A. Tillgren den 15. juni i 1946 og tatt opp i menigheten samme dag. Han hadde en sterk tilknytning til menigheten og bidro aktivt i den. Han var med i etableringen av Oslo2, det som ble til Tøyen menighet, og senere Ulsrud menighet. Tor hadde også tillitsverv i Adventistkirken på alle nivåer. Han var også sentral i byggeprosjektet som resulterte i Adventistkirken på Ulsrud og Østmarka skole. Under koronapandemien kom Tor til kirken, sin sedvane tro, og fant sin vante plass. Sykdommen som hadde rammet han, gjorde at det ikke var så lett for han å huske at kirken var stengt. Hans trofasthet ble til en stor oppmuntring for oss. De siste månedene bodde Tor på Kantarellen sykehjem på Mortensrud. Tor var en person som møtte alle med raushet og respekt. Vi ser fram til den dagen da vi skal få møte han igjen.

Bisettelsen fant sted den 10. november fra Adventistkirken på Ulsrud, hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Tor Lisle sitt gode minne. Øystein Hogganvik

Helge Asbjørn Larsen, Mjøndalen menighet, døde den 3. desember, 81 år gammel. Helge ble født i Steigen den 11. juli 1942. Etter krigen flyttet familien til forskjellige steder der det var arbeid å finne. Det som ble familiens faste holdepunkt, var gården Mellomvold på Reinøya utenfor Tromsø. Barske og karrige kår gjorde sitt til at familien hadde en lengsel etter Gud som Skaper og opprettholder av alt liv. En møteserie i regi av Adventistkirken, vakte foreldrenes interesse. Senere ble også besteforeldre og mange av naboene med i menigheten. Musikk var en viktig del av Helges liv fra han var ganske ung.

Veien for den kunnskapshungrige Helge gikk fra landbruk og fiske til Vejlefjord Høyere skole, Tyrifjord Høyere skole, Bogenhofen i Østerrike og Skodsborg Badesanatorium – der Helge fikk sin utdanning som fysioterapeut.

Den 5. august 1965 ble Helge gift med sin kjære Bodil. Fra Skodsborg reiste de så til Ålesund, der sønnen Trond ble født i 1967. Det var imidlertid Lier som skulle bli hovedbasen.

Der ble Siv Renate født i 1970. Helge arbeidet et par år ved Kurbadet i Oslo. Han var også sjefsfysioterapeut i Drammen kommune. Han endte opp som spesialist i manuell terapi.

Helge var meget dyktig i sitt fag, og Lier fysikalske hadde et sjeldent kvalitetsstempel over seg.

Helt fra Helge ble døpt av pastor T. Torkelsen og tilsluttet Adventistkirken den 17. oktober 1959, har han vært en stor ressurs i menigheten. Man kunne merke at Helge var begeistret for Jesus Kristus. Sang og musikk betydde mye for Helge, både som ut­øvende musiker, dirigent og organisator.

Begravelsen fant sted fra Tranby kirke torsdag 14. desember, der undertegnede forrettet. Vakker sang og musikk ble fremført av Roald Haarr og Jan Gunnar Sørbø. Helge etterlater seg ektefelle, to barn med ektefeller, fire barnebarn og to oldebarn. Vi lyser fred over Helge Asbjørn Larsen sitt gode minne!

Reidar J. Kvinge

Klaus Johannes Olsen ble født i Zileniec som ligger på den tyskpolske grensen. Faren og besteforeldrene hadde emigrert dit fra Rakkestad i Norge.

Etter sterke opplevelser som tenåring under krigen, møtte Klaus sin blivende kone, Johanna. Hennes familie var adventister, så etter nøye studier av Guds Ord, tok også Klaus imot sin frelser og ble døpt den 30. mars 1947. Samtidig ble en lengsel vekket hos ham etter å bli legemisjonær.

På begynnelsen av 60-tallet, flyttet familien til Oslo. Datteren Petra Turet var da kommet til. Herfra kunne Klaus dra ut som misjonær i regi av Adventistsamfunnet. Familien dro til Nigeria og var der fra 1964-67.

Etter hjemkomsten ble Klaus tatt opp i Betel menighet.

Klaus arbeidet som røntgenlege på Ullevål, men hele tiden fantes lengselen etter å dra ut igjen. Så i 1973 dro han til Etiopia hvor han arbeidet som indremedisiner i tre år. Hjemme igjen fikk Klaus stilling som lege på Radiumhospitalet. De siste årene før pensjonstiden på begynnelsen av 90-tallet, arbeidet Klaus som lege for de ansatte i Oslo kommune.

Klaus hadde hele livet et hjerte og en hjerne for å innhente ny kunnskap. Til sist hadde han ikke mindre enn fem spesialist-titler på sin cv. Selv under pensjonisttiden fortsatte han med sine studier.

Selv de siste ukene hadde datteren Petra dype samtaler med sin far om teologi og tro. Iver, samtaler og diskusjoner under sabbatsskolen i Betel, er kanskje noe av det vi fremst husker Klaus for i menigheten.

I begynnelsen av desember fikk han covid. Han ble frisk fra den, men klarte ikke å å bekjempe en infeksjon i etterkant. Han sovnet stille inn natten til den 21 des. 2023, 95 år gammel. Fred over Klaus Olsens gode minne!

Claes Lundström

Adventnytt 2-2024

29

Langt mer enn penger Av Yngvar Børresen Den barmhjertige Samaritan i en av Jesu mest berømte fortellinger, betalte for at en totalt ukjent, skadet mann langs landeveien skulle få behandling i et herberge. 2000 år senere er penger fremdeles viktig i alt hjelpearbeid. Før han betalte, hadde han gitt gratis både av sin tid og energi for å redde den fremmede.

I HappyHands regi skjer begge måter å gi på. Og ikke bare det: For stadig flere er bruktbutikken ikke bare en butikk, men et sted som blir stadig viktigere for mennesker i byen: for handlende, for givere, for byens mange «herberger», for frivillig «ansatte», for folk som trenger arbeidstrening, for innvandrere, og for enkelte som trenger en ekstra håndsrekning i en vanskelig tid.

Da menigheten bestemte seg for å sette i gang prosjektet for omtrent tre år siden, mente mange med begeistring at butikken, som er plassert i hjertet av Moss, vil kunne bli viktigere for mange enn kirken på Jeløy. Slik har det gått.

Det vi har sett til nå er kanskje bare begynnelsen.

Folk som jobber i butikken har ofte viktigere ting å prate om enn at salget går bra. Å bli kjent med mennesker som viser tillit, betyr mer for sjela enn bruktgjenstander som resirkuleres. Lykken er å hjelpe hverandre med å skape himmel på jord, uansett hvor nært helvete synes å være.

Sju ukrainere som jobber hardt for å lære seg norsk, gjør seg også nytte av HappyHand. ADRA Moss lokallag bruker et lite rom i butikklokalene til språk­ trening.

Den 6. desember fikk tre «herberger» i Moss penger fra HappyHand for å hjelpe ukjente trengende. Først ute var Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse (LPP). Leder i lokallaget Ellen Bente Gretland mottok kr. 10.000 på vegne av brukerne. Dernest tok styreleder Irene Landgren i Varmestua imot kr. 30.000 til sine klienter. Til slutt fikk Krisesenteret ved koordinator Jorid Ødegaard kr. 50.000.

Vi gratulerer 95

Tove Jolante Pedersen Tromsø menighet, 19. februar

90

Bent Erling Kendel Bergen menighet, 26. februar

85

Jann Nordahl Grenland menighet, 16. februar

80

Anne-Lise Aune Lee Tyrifjord menighet, 13. februar Hans Evert Dahlfors Bergen menighet, 29. februar Alice Lykke Helsberg Bäckstrøm Grenland menighet, 3. mars Gerda Trana Nilsen Alta menighet, 6. mars

75

Inger-Johanne Sahlin Johansen Fredrikstad menighet, 10. februar Signe Unni Skjelde Ringstad Bergen menighet, 11. februar Monica Joy De Lange Arendal menighet, 12. februar Soul Tin Tar-Noe Harstad menighet, 19. februar Eva Breivik Hansen Haugesund menighet, 22. februar Elin Didriksen Jordal Tyrifjord menighet, 24. februar Liv-Gunn Bang Aasolfsen Tyrifjord menighet, 28. februar Sigrun Evelyn Sirevaag Eckhoff Tyrifjord menighet, 2. mars Torhild Kolnes Gjesteland Stavanger menighet, 8. mars

70

Ruth Andersen Bergen menighet, 12. februar Philip Philipsen Tyrifjord menighet, 16. februar Samuel Agaze Lofoten menighet, 20. februar Kari Severinsen Haugesund menighet, 21. februar Tor Gunnar Eikrem Skotselv menighet, 22. februar David Havstein Gjøvik menighet, 24. februar Berit Bakkeløkken Kristensen Mjøndalen menighet, 25. februar Tove Jørgensen Tyrifjord menighet, 28. februar

Illustrasjon: iStock / lavendertime

HappyHand i Moss:

barnesiden Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Om lys, regnbuer og prismer Så fint det var! Mamma og Sofia var ute og kjørte en tur. Det hadde regnet, men nå skinte sola. Plutselig kunne de se den!

Regnbuen i alle lysets farger. Mamma måtte stoppe bilen for å ta et bilde, for det var så pent å se på – og mamma likte å legge ut bilder.

Sofia hadde sett regnbue før, så hun visste at dette skjedde – men hvordan var det mulig? Regnbuen var noe helt spesielt, og Sofia visste at Gud hadde skapt den for å fortelle at Gud er glad i mennesker og har omsorg for alle.

Lys består av alle regnbuens farger. En regnbue viser seg gjerne på himmelen etter en regnfull dag. Lyset brytes og spres i dråpene, og da kan vi se fargene.

For å lage en regnbue selv, trenger du et prisme. Et prisme kan være en tresidet stav med flate endestykker. Lysstråler går i rette linjer når de ikke støter på noe. Men når lysstrålene støter på noe, for eksempel glass, bøyes de. Lys som kommer ut av prismet vil være i alle regnbuens farger. Hver farge glir over i den neste. Det er veldig fint å se på, og det er fint å tenke på at Gud har laget det slik.

Sofia og mamma måtte kjøre videre, men mamma fortalte hva bibelen forteller om regnbuen: «I bibelen står det: «Min bue har jeg satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden.» Så fortalte hun historien om Noa og Arken.

Pakten betyr at Gud aldri mer vil la det komme en vannflom og ødelegge hele jorden. Den er et symbol på fred og håp.

Da Jesus kom til jorden som verdens lys, kom han som et prisme. Gjennom seg selv lot han menneskene se himmelens lys. Jesus viste hvordan vi kan la hans lys skinne fra oss i gode gjerninger og vise at han har opplyst hjertene våre med sin godhet og endeløse kjærlighet.

Matteus 5,26

Ord fra teksten:

Pakt: En pakt er en avtale, en slags vennskapsavtale Symbol: Et symbol er et bilde eller tegn som representerer noe annet. Symboler kan hjelpe oss å forstå ting bedre. For eksempel: I matematikk kan + være symbolet for å legge to tall sammen.

Regnbue: En regnbue er en vakker bue av farger som vises på himmelen etter en regnfull dag.

Prisme: Prismer kan ha forskjellige former og størrelser i glass eller plast. De kan brukes til å bryte lys og lage regnbuer.

Foto: iStock / BigZenDragon

Foto: iStock / onsuda

Hei på deg! der eller skrive?

Liker du å tegne, ta bil le om?

Har du noe du vil fortel anorge.no. adr n@ Send tips til gry.hauge RA. AD av s Barnesiden levere

1 2

uen her: 1. Mosebok 9.

Les historien om regnb

3

4

5

Kryssord Vannrett: 3. Jobber i kirken 6. Et annet navn for Gud som viser at han har lagd alt 8. Noa var den første som så denne 9. Noe gjennomsiktig som glass, som kan bryte lys 11. Ikke mørkt

6

7 8

Loddrett: 1. En av de fire første bøkene i Det nye testamentet 2. Ikke voksen, men ...

4. Tro, håp og ...

5. En farge 7. Guds sønn 10. En farge

9

10 11

Teksten på denne siden er med tillatelse inspirert av boken På skattejakt i naturen av James og Priscilla Tucker, utgitt på Norsk bokforlag, 2006.

Adventnytt 2-2024

31

Skøytedag på Vatneli Tekst/bilder: Bjørn Knutsen Siste skoledag før jul er skøytedag for 3-10. trinn, mens 1-2. trinn har sitt eget opplegg med hygge på skolen. I skøytehallen var det full fart både på isbane 1 for teknikktrening, lek og konkurranse, og på isbane 2 der det ble spilt ishockey med innebandyutstyr.

Skøytedagen er like moro hvert eneste år, både for elever og ivrige ansatte!

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø

Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström

Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen

Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060 E-post: post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 Leder: Vidar Hovden www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Leder: Finn Møller Nielsen Telefon: 992 49 714 www.sdasenior.no finn.moller.nielsen@hebb.no Bankgironr.: 3000 26 41867

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST: Av Victor Marley

Jeg slår et slag for boklesing

«Vær på vakt, så dere ikke la dere rive med og blir ført vill av mennesker uten holdepunkt og miste fortfestet.

Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til våre herre og frelser Jesus Kristus.» 2.Peter 3,17-18.

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

E

n undersøkelse for Bokhandlerforeningen, publisert i 2022, viser at vi gjennomsnittlig leser to færre bøker enn i 2019. 17% leser ikke bøker i det hele tatt, og svært mange leser så lite som en til to bøker i året. I den andre enden av skalaen, har vi super-leserne som flyr gjennom flere bøker hver måned. Unge leser mindre enn eldre, og unge menn leser minst av alle. De som leste færrest bøker, bruker mer tid på TV-serier, film og sosiale medier.

En annen undersøkelse fra ungdata i 2021, forteller at ungdommer i Norge bruker gjennomsnittlig tre timer hver dag på skjerm, utenom skolebruk. Det er nesten en dag i uke med scrolling, youtube og sosiale medier.

I november 2023 rapporterte Dagsavisen at en økende andel mennesker under 30 år henter sitt nyhetsbilde fra sosiale medier, og at stadig færre leser aviser.

Dette betyr at mange yngre får et nyhetsbilde som i beste fall er ufullstendig. Algoritmene luker vekk det du ikke har vist interesse for slik at brukeren går glipp av å høre andre perspektiver og nyheter. Det er for mange i dag som er fornøyd med ekkokammeret.

Jeg fant ingen statistikk på lesing av bøker som ikke inkluderer skjønnlitteratur, men jeg har en mistanke om at lesing av sakprosa er enda lavere enn for bøker generelt.

Har vi som samfunn, gått over til en fastfood lesediett – korte innlegg på X, Instagram og Facebook og vidoer på Tik Tok og YouTube?

Min bekymring er at svaret er ja. Og det gjelder ikke bare ungdommer. Det er mange pensjonister som er veldig aktive på sosiale medier. Og vi som er foreldre, prøver gjerne å begrense skjermtiden til barna, mens vi selv er avhengige av mobiltelefonen.

Jeg vil slå et slag for boklesing. Og for at vi aktivt slår av telefonen mens vi leser.

For å kunne leve godt, trenger vi ordentlig mat som grønnsaker, nøtter og bønner. Likeså trenger vi ordentlig mat for vår intellektuelle og åndelig utvikling.

Jeg er langt fra å være verdens raskeste leser, og jeg har en tendens til å ikke lese bøker helt ferdig, før jeg

begynner på en ny bok! Men lesing har likevel formet meg og gitt meg et helt vesentlig fotfeste for troen min.

Jeg husker hvordan C.S. Lewis sin bok, Se det i øynene hjalp meg fra barnetro til voksen tro. Det gjorde også John Stotts bok, Basic Christianity. Dietrecht Bonhoffers, Cost of Discipleship, ga meg en radikalt ny forståelse av hva det kristne livet betyr i praksis, i hverdagen og i de vanskeligste tider. Carsten Johnsens bok, The Maligned God, ga meg en spennende og dyp forståelse av og tillit til adventist-teologi. Veien til Kristus hjalp meg å utvikle et forhold til Gud i hverdagen.

Disse bøkene, og mange andre, har vært med på å forme meg og gir min tro solide holdepunkter. De gir meg uvurderlig innsikt i Bibelens budskap og Guds karakter. Ingen av disse bøkene er lettleste, men de var verdt innsatsen! Jeg anbefaler lesing med penn og highlighter.

Mer lettlest er Max Lucados bøker – han er fra en annen teologisk tradisjon enn vår, men jeg har likevel opplevd at hans bøker er fulle av bibelsk innsikt og oppmuntring.

Jeg har nylig satt pris på Ty Gibsons bok, The Sonship of Christ, som tar opp spørsmål om hvorfor Jesus heter det og hva det forteller oss om Guds karakter. Denne er tilgjengelig fra Norsk Bokforlag, sammen med andre spennende og tenkende bøker fra for eksempel Lars Dorland og Harald Giesebrecht.

Jeg slår et slag for boklesing!