Adventnytt 2023 7/8

Årsmøtene i våre tre distrikter

Noen glimt fra årsmøtene den 3. juni i Østnorsk, Vestnorsk og Nordnorsk distrikt. Side 8

Adventnytt

Troshistorier som ikke fortelles med varme

Hvordan vil vi behandle hverandre når ting er vanskelig? Side 20

Nr. 7/8 - 2023

Årsmøtene:

Jeg

vil gå

– ledet av Den hellige ånd

TROFASTHET

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@ norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Side 7

3 Navn, identitet og forpliktelse

4 Aktivitetskalender

5 Seks verdifulle lærdommer fra elevene mine

6 Nyheter

8 Årsmøter

10 Helgetreff på Vegårtun for Arendal menighet

FORSIDEN

Anne-May Müller fra Danmark var hovedtaler ved årsmøtet for Østnorsk distrikt på Tyrifjord

videregående skole 2. -3. juni.

Foto: Atle Haugen

Side 10

11 Vatneli skole: Åpen dag og skolegudstjeneste

11 Bønneseminar i Hønefoss menighet

12 ADRA

14 På lading

15 TVS-kontakten

20 Troshistorier som ikke fortelles med varme

22 Forskjellenes konge – del 1

Side 12

24 Gjør Daniel 8 oss forvirret?

26 Våre tidligere pastorer – del 4

28 Vi minnes

29 Vi gratulerer

30 Barnesiden

32 Siden sist

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

(Apg 4,12)

| RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

NAVN, IDENTITET OG FORPLIKTELSE

Da min menighet ble stiftet for 23 år siden, diskuterte man hva det nye barnet skulle hete. Flere fantasifulle navn ble foreslått, men det var Beates forslag som vant frem: «Cornelius». Fortellingen fra Apg 10 om Kornelius omvendelse, og Guds undervisning av Peter for å forstå at alle mennesker er velkomne hos ham, var nettopp det uttrykket som reflekterte drømmen til gruppen som startet den nye menigheten. Navnet forplikter, og vi øver oss fortsatt på hva det innebærer i praksis.

Et navn gir identitet og skaper assosiasjoner. 21. mai for 160 år siden ble Syvendedags Adventistkirken formelt stiftet. Men navnet var da allerede tre år gammelt. Også den gang gikk diskusjonen høyt om navnevalget. Fra det høystemte og ambisiøse «Church of God», til dem som var helt imot navn og organisasjon på bevegelsen i det hele tatt. Men så var det altså en kar som foreslo det som ble navnet vårt, basert blant annet på skjellsord og kallenavn andre brukte på bevegelsen. Det navnet vant frem fordi man raskt så at navnet omfavnet hele adventbudskapet man var så engasjert i. Vi er ikke lutheranere, baptister, metodister, pinsevenner eller andre venner som har sitt navn etter personer eller fokus på trospunkter. Ikke er vi White­ister, heller. Vi er en menighet som tar hele Bibelens budskap på alvor, fra skapelsen til gjenskapelsen.

Vi feirer sabbat fordi vi minnes hvor vi kommer fra, og vet at vi fortsatt kan hvile i det Gud har gjort, slik Adam og Eva gjorde den første sabbaten. Ti­budsloven gis i to versjoner, i 2 Mos 20, og i 5 Mos 5. Den siste versjonen gir sabbaten et utvidet innhold. Der er det frelsen hviledagen skal minne oss om. Jesus understreket dette da han langfredag utåndet med «Det er fullbrakt!», og så hvilte i graven over sabbaten. Vi kan hvile også i frelsen i Jesus!

Joh 1 gjør det klart at Jesus var sentral i skapelsen. Det er også ham adventhåpet, om at han skal komme

igjen og gjøre alle ting nye, handler om. Så for meg samler sabbaten opp i seg hele evangeliet: Han som er Herre over sabbaten ­ Jesus. Vi kan hvile i ham som er vår Skaper, Frelser og som vi ser frem til skal komme igjen. Sabbaten er Guds pedagogiske hjelpemiddel til å minne oss om hva det hele handler om, og hvem vi skylder alt: Jesus.

Alt dette ligger i navnet vårt. Hele Bibelens store fortelling, sentrert rundt Jesus. Sabbat er ikke et spørsmål om korrekt ukedag til kirkegang. Sabbatsfeiring handler om å bevare et fullt og sant bilde av Gud – og gjennom å minnes vårt opphav, også av oss selv. Sabbaten forsvarer sin plass som vårt viktigste trospunkt og identitetsmerke, fordi den handler i ett og alt om Jesus.

Vi er en Jesus­bevegelse! Det forplikter.

Jesus engasjerte seg i mennesker. Av alle slag. Han konfronterte ondskap med godhet, og makt med selvoppofrelse. Han ba sine etterfølgere «…gå derfor ut» (Matt 28,19), til «…alle nasjoner og stammer, tungemål og folk (Åp 14,6), med et «evige evangelium». Og det er budskapet om ham selv, Jesus: Skaper, Frelser og gjenskaper. Som vi ukentlig minnes i sabbaten.

Så lenge vi er oss dette bevisst, at Jesus er sabbatens sentrum og herre, tenker jeg vi skal være stolte og glade over at sabbaten er det folk flest forbinder vår menighet med.

«Alt dette ligger i navnet vårt. Hele Bibelens store fortelling, sentrert rundt Jesus.»

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo.

Aktivitetskalender

JULI

4.–9. Levende vann

10.–16. Sommerstevnet

25.–30. Seniortreff Norge

25.–31. TED speidercamporee

26.–30. Lærerkonferansen

28.–31. Kristusfestdagene

AUGUST

16. 1. skoledag TVS

19. – 20. Åpningshelg TVS

19. – 23/9 Hjelpeaksjon kjernetid

27. – 31. Nordisk pastortreff Gøteborg

SEPTEMBER

7. Styremøte VND

8.–10. Ledertreff NND

8.–10. Connect. Sandnes

10. Styremøte ØND

14.–17. European OCI Retreat

15.–17. Ledertreff ØND

15.–17. Relation. Sommerfryd

16. Jubileum TVS

18. Pastorsamling ØND

20. Pastorsamling VND

22.–24. ForTro

24. Styremøte DNU

25.–29. Absolutt niende

Menighetskalender

JULI

8. Offer: Verdensmisjonen (F) Sommerens stevner

AUGUST

5. Offer: Unionens evangeliseringstiltak (C)

19. Hjelpeaksjonen begynner i Norge

26. End It Now dag – mot vold og overgrep

SEPTEMBER

9. Offer: Verdensmisjonen (F)

16. Speiderdagen

23. Brevskolens dag

23. Offer: Norsk Bibelinstitutt (C)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Åpner snart «Face2Faith»

ADVENTIST I EN NY TID

Det religiøse landskapet i Norge forandrer seg i rekordfart. Oppslutning om kristen tro har ikke vært mindre på mange hundre år. Den utfordres fra alle kanter, og alternativene er mange.

Adventisttroen er ikke noe unntak. Vi strever med å formidle den som relevant og som et naturlig utgangspunkt for å leve livet – særlig overfor unge mennesker. Det er på tide å revitalisere adventisttroen. Det er på tide å vise at den har noe å fare med i vår tid. Hvordan kan det se ut?

Denne høsten vil vi arrangere to treff for ungdom som vil være med å utforske disse utfordringene. Gjennom under­

visning, samtaler, sosialt samvær, og aktiviteter settes dette på agendaen. Som talere og inspiratorer til å lede ut i dialogen, kommer det reflekterte talere fra hele Skandinavia. Alt sammen i nydelige omgivelser i LifeStyle TV sine kvalitetslokaler, med god mat og hyggelig stemning.

Første samling, 22. - 24. september

Talere: Patrick Johnson, Camilla Gustafsson, Anne­May Müller, Karolina Poland, Gry Beate Marley og Vidar Hovden.

Andre samling: 13. – 15. oktober

Talere i oktober: Patrick Johnson, Harald Giesebrecht, Camilla Gustafsson, Simen Trolsrud, Rene Bidsrud, Gry Beate Marley og Vidar Hovden.

Sted: Hagegården 1, 671 94 Brunskog, Sverige

SEKS VERDIFULLE LÆRDOMMER FRA ELEVENE MINE

Av Nina Myrdal

Jeg har hatt mange roller i livet, en av de hyggeligste, morsomme og krevende har vært som lærer, både i klasserommet, men også i barnesabbatsskolen. En lærer er en leder. I lærerutdanningen er klasseromsledelse og læringsledelse viktige tema. Noe av den beste ledertreningen jeg har fått, har skjedd i klasserommet. Der har jeg fått umiddelbar respons fra barn og tenåringer på min undervisning, men også på min ledelse. Man merker fort om elevene følger med og om de er enige i måten klasserommet organiseres og ledes på. Elevene er også flinke til å stille gode spørsmål – de vil som regel vite hvorfor. I klasserommet blir man derfor tvunget til å vite hva man holder på med og til å begrunne det på en god måte.

1. Vær tydelig

Den første leksen som lærer, fikk jeg da jeg var barnesabbatsskolelærer for første gang. Mot slutten av sabbatsskolen hadde jeg planlagt at vi skulle male med vannfarger. Jeg sa: «Nå skal vi male.» Det skapte kaos. Barn løp overalt. En løp etter pensler, en annen etter vann, noen så etter ark og andre prøvde å finne vannfargene. I virvaret var det noen som snublet, falt og sølte med vann på gulvet. Det ble et fryktelig rot. Men jeg lærte, og neste gang sa jeg det slik: «Når jeg er ferdig med å forklare, skal vi male.» Denne gangen ble det ikke noe rot. – Tydelighet forebygger kaos, misforståelser og konflikter.

2. Vær glad

Barn smiler, ler, tuller og tøyser. Tenåringer vitser, fleiper og humrer. Barn og ungdommer har en smittende energi som gjør at det er kjekt å være i nærheten av dem. Jeg har alltid likt å gå gjennom korridorene på en skole, eller gjennom en elevflokk i skolegården. Det er fordi jeg får så mange smil og fordi mange øyne stråler av lykke og glede. Elevers store og ufortjente glede over å se meg, har vært til ettertanke for meg. Viser jeg like stor begeistring for å se dem, som de noen ganger viser for å se meg? Tennes lysene i øynene mine, sprekker ansiktet mitt opp i et stort smil? – Tull og tøys er undervurdert. Det er viktig å smile og le.

3. Vær til stede

Barn har en utrolig evne til å være til stede. De kan leke seg inn i sin egen eventyrverden og ikke ense annet som skjer rundt dem. Når barn leser eller hører fortellinger, går de sånn inn i historien at de nærmest er til stede selv. Noen ganger sier vi at tenåringer er dramatiske. Det skjer når de går veldig opp i en sak –altså at de er veldig til stede og kanskje mister litt oversikt. Denne evnen til å være til stede, gjør at de er opptatt av å ha det kjekt her og nå. De liker at læring er morsomt. Det gjelder også tenåringer. Barndommen kommer ikke i reprise, og det gjør for så vidt ikke andre dager heller. Det er derfor viktig å nyte hver dag og ha det godt, men også å verdsette forskjellige utviklingstrinn. Barna er flinke her og nå, selv om de også skal jobbe for fremtiden sin. De er gode nok i dag, de trenger ikke bli bedre for at vi skal verdsette eller like dem. Barn og tenåringers tilstedeværelse gjør noe med meg. Hvis jeg skal kunne formidle noe til dem, må jeg være til stede der de er. – Det er viktig å være der elevene er

4. Vær raus Barn og unge mennesker er lett å være sammen med fordi de ofte er rause. De aksepterer menneskene rundt seg og viser stor tillit. Det har jeg opplevd mange ganger. Når jeg ikke får noe til, hjelper de meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått hjelp til å fikse noe på mobilen, løse tekniske problemer, eller fått hjelp til å bære noe. Barn er også rause i forhold til hva jeg sier og underviser. De forsøker å forstå hva jeg mener, heller enn å henge seg opp i ord. De tror på meg. Hvis jeg gjør noe feil eller noe galt, er de snare til å tilgi når jeg ber om unnskyldning. Selv om man kanskje må jobbe litt mer for å få tenåringers tillit og respekt – aksepterer de det meste så lenge man er ekte og bryr seg.

Vi vet at læreren setter tonen i klasserommet. Det er både skummelt og spennende. Skummelt fordi jeg må skjerpe meg, spennende fordi det jeg gjør har betydning og nytter. Jeg ønsker å møte raushet, derfor jobber jeg med meg selv for å bidra til rause fellesskap. – Raushet er smittsomt.

5. Tro på elevene

Det finnes ingen håpløse mennesker eller elever. Alle har et stort potensial. Jeg har sett det gang på gang. Elever har prestert over sitt

eget nivå når noen ser dem, tror på dem og bryr seg. Utvikling og læring kan nå uante høyder når man er i et fellesskap der elever, lærere, foreldre og andre samarbeider for å nå mål. På en kristen skole har dette i tillegg en ekstra dimensjon fordi vi tror at Den hellige ånd er til stede med sin tankekraft og hjelper oss med å forstå, lære og utvikle oss. – Alle kan vokse.

6. Jesus passer på oss

Jeg var alvorlig syk for elleve år siden. Noe av det som trøstet meg aller mest, var mine egne barn og en stor bunke med brev fra barn i barnesabbatsskolen. Det enkle budskapet som gikk igjen var: Jesus passer på deg. Og midt i sykdom og smerte var det kanskje det budskapet jeg klarte å ta imot. Barnas tillit til at Gud elsker oss og vil oss vel, uten teologiske­ psykologiske­ og andre komplikasjoner, er befriende. Det å kunne være med i et trosfellesskap som også består av barn og ungdommer, har betydd utrolig mye for meg. Barn får ofte med seg det viktigste, og noen ganger er det viktigste nok. Gud elsker oss og vil oss vel. Det gjør noe med barn og ungdommer å vite dette, og det gjør noe med meg å vite dette.

Ungdommene har også hjulpet meg til å tro. De stiller gode kritiske spørsmål, og ved hjelp av dem klarer også de å sortere og skille mellom det viktige og det som er mindre viktig. Jeg opplever at også det er trosstyrkende.

– Gud vil oss alt godt.

Nå venter TVS

– Jeg grugleder og gledegruer meg til den nye oppgaven som rektor på TVS. Men jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg! Det er fordi jeg ser det som et stor privilegium å få være sammen med ungdommer og fordi jeg ser fram til å lære nye ting sammen med dem. Det blir spennende å høre hva elevene mener, og sammen med dem og ansatte, skape en god skole og et godt skolemiljø.

Vaktskifte ved NBI

Av Tor Tjeransen

Vidar Hovden tok nå i mai over som leder for Norsk Bibelinstitutt.

Det har vært vaktskifte ved Norsk Bibelinstitutt. Pastor Vidar Hovden har tatt over lederansvaret for den tradisjonsrike skolen som tilbyr fjernundervisning med et bredt kurstilbud relatert til bibelske tema.

Siden 2012 har Kjell Aune ledet Norsk Bibelinstitutt. Tirsdag 23. mai var hans siste arbeidsdag ved instituttet. Både Kjell Aune og hans kone, Marianne, som har vært studieveileder, ser fram til tilværelsen som pensjonister.

Både Kjell og Marianne har vært glade for årene ved Norsk Bibelinstitutt. I en rekke år før Kjell og Marianne kom tilbake til Norge, hadde han lederansvaret for adventistkirkens arbeid i Midt­Østen, med base i Libanon. Han ledet der store og viktige prosjekter for kirken.

Kjell smiler når vi spør om han gleder seg til å bli pensjonist. Han er tydelig på at han ser fram til å slippe ansvaret for hele tiden å følge med på en rekke forskjellige prosesser. I tillegg til å være leder for Norsk Bibelinstitutt, har Kjell de siste to årene også vært daglig leder for Norsk Bokforlag. Det sier seg selv at dette har vært krevende år.

Nå er det Vidar Hovden som har tatt over stafettpinnen. Han får med seg Heidi Kendel som ny studieveileder i den stillingen som ble ledig etter Marianne Aune.

Vidar har tidligere sagt at han er bevisst på at det er viktig å ta

Vaktskifte ved Norsk Bibelinstitutt tirsdag 24. mai 2023. Fra venstre: Vidar Hovden tar over lederansvaret. Heidi Kendel er ny studieveileder. Vi takker Marianne og Kjell Aune for deres innsats i Adventistkirken, de siste 11 årene ved NBI. Foto: Tor Tjeransen/ Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

vare på gode tradisjoner når han trer inn i en organisasjon med en lang historie. Samtidig er det viktig at NBI utvikler seg i takt med tiden for å være et relevant og effektivt verktøy i kirkens arbeid med å spre bibelkunnskap og inspirere til tro.

Adventistmenigheter landet rund må regne med å få besøk av Hovden når han går løs på oppgaven med å styrke medlemmers forståelse av at Norsk Bibelinstitutt er et evangeliseringsredskap som tilhører hele menigheten.

Familiegudstjeneste i Vesterålen

Tekst og foto: Adam Hazel

«Familiegudstjeneste» er et spennende begrep. Likevel må jeg innrømme at det ofte dukker opp noen bekymringer i forkant av en slik gudstjeneste. Jeg er sikker på at barna kommer til å ha en fantastisk opplevelse, men hva med dem som er litt eldre?

Sabbaten 29. april viste at det ikke er noen grunn for slike bekymringer. For i Pinsekirken Stokmarknes, som vi hadde leid for anledningen, kunne man finne at både barn og voksne fra menighetene i Vesterålen var samlet i sang, tilbedelse og morsomme aktiviteter. «Åndens frukt» var temaet for gudstjenesten, og fra start til slutt var alle helt med! Noen barn fikk til og med smake på kjente og ukjente frukter (et syn som var til glede for hele forsamlingen), og ikke bare hørte vi om åndens frukt, men vi fikk oppleve «glede … vennlighet, godhet».

Vi takker SABU som sendte fire flotte mennesker opp til Vesterålen for å lede ut i vår familiegudstjeneste. Dere hjalp oss å gjøre som Jesus sa: «La de små barna komme til meg …» Og vi voksne? Vi fulgte tett etter.

Dramstad hedret med Norges Vels medalje

Rektor Styrkår Dramstad har arbeidet ved TVS i 26 år.

Av Tor Tjeransen

Rektor Styrkår Dramstad ved Tyrifjord videregående skole i Hole ble mandag 5. juni hedret med Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Dramstad har vært ansatt ved skolen i 26 år. De siste 22 år som rektor. Han fikk medaljen under en seremoni i skolens aula der både elever og ansatte var til stede. Medaljen ble overrakt av pastor Victor Marley, leder for Syvendedags Adventistkirken, som er skoleier.

I sin tale til Dramstad la pastor Marley vekt på den viktige rollen Dramstad har spilt for utdanningen av ungdom fra hele Norge.

– Det å være lærer og rektor har du aldri sett på som en vanlig jobb, du har sett på det som et kall, sa Marley.

Skolestyrets formann, Tore Molstad Andresen, trakk fram noen av Dramstads personlige kvaliteter.

– Du er hel ved. Det du ser, er det du får. Og du kjenner folka dine. Du bryr deg om både elever, foreldre og ansatte.

Nina Myrdal har ansvar for Adventistkirkens skoler i Norge, og er den som skal ta over etter ham som rektor. I sin hilsen til Dramstad nevnte hun at skoleåret har 190 skoledager og at han i løpet av sine 22 år som rektor hadde hatt ansvar for 4 180 skoledager. Hun takket ham for hans utholdenhet og gode humør og den arbeidsomheten han hele tiden har demonstrert.

Elevrådets leder, Iris Benum Bjoraa, var også med for å hedre rektor Dramstad og overrakte ham et plommetre.

– Dette var en skikkelig overraskelse, sa rektor Dramstad da han kom til orde. Han minnet om at det å lage en god skole, er en

Dåp i Hammerfest

Tekst: Tom Angelsen / Foto: Safi Kisunzu

Rektor Styrkår Dramstad (t.h.) ved Tyrifjord videregående skole i Hole ble mandag 5. juni 2023 tildelt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste etter 26 års tjeneste ved skolen. Medaljen ble overrakt av pastor Victor Marley, leder for Syvendedags Adventistkirken i Norge, som eier skolen. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

oppgave som krever mange menneskers innsats.

– Dette er ikke en persons jobb, men jeg har fått lov å være med å koordinere arbeidet.

Tyrifjord videregående skole eies og drives av Syvendedags Adventistkirken i Norge. Fagtilbudet ved skolen er studiespesialisering, elektro og datateknologi, helse­ og oppvekstfag, samt påbygging, et ettårig program som fører fram til generell studiekompetanse.

Sabbaten 6. mai var det dåp i Adventistkirken i Hammerfest. Med tilreisende familie, venner og menighetsmedlemmer fra Alta, ble det en stor og internasjonal forsamling som møtte i et vakkert pyntet lokale.

Innocent Munguiko kom i kontakt med Sharon Wallner på et norskkurs. Da han hørte at hun arbeidet i Adventistkirken, fortalte han at han hadde lett etter denne kirken. De siste årene har Innocent vært en del av menigheten i Alta, og etter bibelstudier ønsket han å vise sin tro på Jesus ved å bli døpt og medlem i adventistkirken.

Etter dåpsgudstjenesten var det felles lunsj. Det var godt å være sammen, og det var mange samtaler om Jesus, tro, dåp og menighetstilhørighet.

Velkommen som medlem i adventistkirken, Innocent, og må Gud være med deg!

SOL, ÅND OG VARME PÅ ÅRSMØTET PÅ TVS

Hva gjør du hvis du har fått 1000 gjester – og vannet i huset forsvinner?

Det var dilemmaet som konfronterte TVS­ledelsen ved begynnelsen av årsmøtesabbaten i Østnorsk distrikt. Svaret var: Ring rørleggeren! Han kom, og vannet fikk han fart på igjen. Dagen var reddet!

Dette var vel det eneste som sviktet i et godt arrangert årsmøte. Temaet var:

«Jeg vil gå med Den hellige ånd». Distriktsleder Claes Lundström hadde fått tak i Anne­May Müller som hovedtaler. Hun er pastor på Vejlefjord og også engasjert i Danmarks svar på SABU. Anne­May traff forsamlingen godt med lun humor, tydelig og forståelig dansk og et inspirerende budskap. Med utgangspunkt i fortellingen fra Pinsefesten som ble begynnelsen på den kristne kirken, pekte hun på at evangeliet omfatter alle mennesker og at Den hellige ånd gis hver enkelt og til fellesskapet for at vi kan dele med oss det vi selv har fått del i.

Musikalsk var det SAMNOR­orkesteret og skolekorene fra TVS, alt under ledelse av Elbjørg Keyn Lundström, som sto i sentrum. På ettermiddagskonserten fikk vi nærmere bekjentskap med SAMNORs historie. SAMNOR står for Syvendedags

Adventistkirkens Musikkforening i Norge, og er et fellesprosjekt av unge og eldre musikere som kommer sammen ved spesielle anledninger. Det var litt uenighet

mellom Trygve Andersen, som er den som har vært med lengst i foreningen, og dirigent og leder Elbjørg Keyn Lundström om når man egentlig begynte slike samlinger. Men det er i alle fall 25 år siden den formelle stiftelsen av foreningen. Brødrene Bjørn og Eivind Keyn var sentrale personer i etableringen og i drift i mange år, inntil Eivinds datter Elbjørg tok over taktstokken. Med seg som dirigent under årsmøtet, hadde Elbjørg Markus Dunseth, og pianoet ble traktert av Morten Fjelmberg. Til å ha så få øvelser som de faktisk har, er orkesteret blitt forbausende godt og vitner om de mange gode musikktalentene vi har i menighetene.

Distriktsleder Claes Lundström hadde snudd opp ned på det tradisjonelle programmet med å arrangere sabbatsskolen på ettermiddagen, og sammen med distriktsstyret brukte han morgentimene til å visjonere og informere om evangelisme i distriktet.

Men en tradisjon besto: SABU arrangerte Supersabbat for barna i et eget telt på plenen. Som vanlig var det en stor suksess under ledelse av Gry Beate Marley og Harald Giesebrecht, som modig nok tok opp Den hellige ånd som tema også for barna. Hele ettermiddagen var det aktivitetsløype og mye liv på plenen i det fine været.

Så de mange som tok veien til TVS denne helgen, kunne dra hjem med ny inspirasjon fra gode taler, musikk og fellesskap med gamle og nye venner.

Tekst og foto: Atle Haugen

ÅRSMØTET I VESTNORSK BLE EN HØYTIDSFEST

Tekst og foto: Robert Hansen

Karmøy Folkehøgskule på Kopervik var samlingsstedet for årets årsmøte for Vestnorsk distrikt.

Selv om nordavinden holdt utetemperaturen nede, skinte sola fra skyfri himmel. Varmen mellom trossøsken på vestlandskysten fra Arendal til Bergen, skapte glede, høytid og et åndelig fellesskap.

Pastor Bjørn Ottesen holdt møtene. Vi fikk engasjerte og appellerende taler om hvordan vi i praksis kan forholde oss til temaet «Jeg vil gå – ledet av Den Hellige Ånd.»

Sangen og musikkens ramme skaper høytid. Sanggrupper fra Bergen, Haugesund, dyktige sangere og musikere,

og ikke minst ­ barnas gledessang under dyktig ledelse. Takk til dere alle. Dere åpnet våre hjerter for Guds Ord og varmet sjelen. Enhet skaper samhold. Alle var enige, det var godt å være på årsmøtet!

VÆR MED Å HEIE ANDRE FRAM

Leder for Adventistkirken i Nord-Europa oppfordret til å være med å oppmuntre andre.

– Hver av dere kan være en oppmuntringens sønn for andre, sa divisjonens leder, Daniel Duda, ved årsmøtet for Nordnorsk distrikt. Møtene fant sted i Den norske kirkes vakre og praktiske kirke i Kanebogen.

Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Av Tor Tjeransen

Daniel Duda, leder for Adventistkirkens

Trans­europeiske divisjon, var hovedtaler da Nordnorsk distrikt arrangerte årsmøte i Harstad 2. og 3. juni. Han oppfordret forsamlingen til å være mennesker som oppmuntret andre, og ønsket at adventister skulle heie andre fram slik Barnabas gjorde.

– Heiagjengen tror at folk kan forandre seg ved Guds hjelp, sa Duda.

Det var under sabbatsgudstjenesten

Duda tok utgangspunkt i livet til apostelen Josef med kallenavnet Barnabas. Navnet

Barnabas blir forklart i Apostlenes gjerninger 4,36. I Bibel 2011 blir det forklart at navnet betyr «trøstens sønn», men det kan like gjerne oversettes med

«oppmuntringens sønn», slik det blir gjort i flere engelske oversettelser.

Og det var den oppmuntrende måten Barnabas levde på, som var utgangspunktet for prekenen. Barnabas var den som gikk god for at Saulus var en mann av hel ved etter hans omvendelseserfaring. Han ga Paulus en ny sjanse og var en mentor for ham. Etter hvert ble Paulus den mest innflytelsesrike av de to apostlene, men Barnabas ble ikke misunnelig på den suksessen Paulus hadde. Tvert imot var Barnabas med i heiagjengen.

Duda nevnte fem måter vi kan være med å oppmuntre andre:

1. Gi gaver

2. Gi mennesker en ny begynnelse

3. Gripe nye anledninger og inkludere

andre, så de også kan utnytte mulighetene

4. Glede seg over andres suksess

5. Stå ved folks side når de gjør feil

Det greske ordet «parakaleo», som oversettes med både å oppmuntre og å trøste, brukes over 100 ganger i Det nye testamente.

«Dere skal heller oppmuntre hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», så ingen av dere skal la seg bedra av synden og bli forherdet» (Heb 3,13).

– Hver av dere kan være en oppmuntringens sønn for andre mennesker, var oppmuntringen og oppfordringen fra Adventistkirkens leder for den Trans­europeiske divisjon til forsamlingen i Harstad.

Helgetreff på Vegårtun for Arendal menighet

Fredag ettermiddag reiste fortroppen, ledet av primus motor, Torbjørn og Madelene Fors. Rommene ble fordelt, møtesalen ble ordnet og en deilig kveldsmat laget. Ellers hadde vi et potluck­opplegg for «tørrmåltidene», der alle brakte litt mer med enn de selv trengte.

Talere for helgen var Per­Erik og Siv Dekkerhus. De fortalte om sine vår­ og påskeopplevelser og samkjørte dem med Jesu gartner­lignelser. Våren med lys, varme og håp dannet plattformen for veiledning i deling av evangeliet blant andre. Ellers står Per­Erik særlig nær oss i Arendal, ettersom han hadde sine første år her i byen.

Tekst:

Siste helgen i april dro Arendal menighet med venner og kjente til fjells. Målet var Vegårtun leirsenter på Vegårshei. Stedet eies og drives av Misjonskirken. Vi har varme følelser for stedet ettersom vårt avdøde medlem, Milton Hellum, var aktiv i byggekomiteen mens han fortsatt tilhørte Misjonskirken.

På sabbaten steg fremmøtet dramatisk – fra Sandefjord, Risør, Tvedestrand, Åmli, Valle, Kristiansand og flere… foruten familie og andre venner av Per Erik. Det ble en god helg, med godt vær, godt fellesskap, gode møter, lek og mat. Noen prøvde til og med fiskelykken i Vegårvannet – og endte opp med 11 regnbueørreter – av minst samme gode kvalitet som Peterfisken i Genesaretsjøen. Vi håper allerede på nok et Vegårtuntreff i 2024.

Per de Lange / Foto: Daniela Halvorsen

Vatneli skole: Åpen dag og skolegudstjeneste

er skolegudstjenesten i mars og ADRA­kveld i desember med forestilling og marked. Alle inntekter går til Keep Girls Safe. Skolegudstjenesten litt tidligere i år samlet omtrent like mange. Alle disse arrangementene trekker mellom 200­250 mennesker. Det er en stor forsamling i vår målestokk, gitt at skolen bare har rundt 60 elever. Arrangementene har utvilsomt en positiv betydning for rekrutteringen, ikke bare til skolen, men også til speider, u­lag og andre tilbud menighetene har. På skolegudstjenesten var elevene utrolig flinke i alle fremføringene de gjorde. Teknikken mestret de også. Tradisjonen tro fikk fjerdetrinnselevene også overrakt hver sin Bibel i gave fra skolens rektor. Kollekten gikk til ADRAs Keep Girls Safe­prosjekt, og over kr 8.000 kom inn på VIPPS og kontanter.

De som møtte frem på Åpen dag på Vatneli i april , fikk med seg kjekke aktiviteter som klatring, hoppeslott, ansiktsmaling, natursti, sumobryting, m.m. Direktør ved Skogli Helse­ og Rehabiliteringssenter, Alf Magne Foss, holdt et fengende og inspirerende foredrag om åtte livsråd for god helse og høy livskvalitet.

Åpen dag er et av årets viktigste arrangementer hos oss på Vatneli. Den er et bindeledd mellom skolen, skolefamilien/ FAU, eiermenighetene Stavanger og Sandnes, naboer og folk i skolens utvidede nærmiljø. Det er et lavterskeltilbud som hvert år tiltrekker noen som ikke har besøkt oss før. Andre store og viktige arrangementer i skole­hjem/FAU­kirke­samarbeidet,

Bønneseminar i Hønefoss menighet

Av Knut Størkersen

Sabbaten den 22. april arrangerte bønneavdelingen i Adventistkirken et bønneseminar i Hønefoss menighet. Atle Aluwini sto for gudstjenesten, og Gunnar Jørgensen hadde ettermiddagsmøtet. Så ble deltagerne fordelt i bønnegrupper. Sist på programmet var et sang­ og vitnesbyrdsmøte, ledet av Knut Størkersen. I tillegg serverte menigheten middag og kveldsmat. Om lag 30 personer fulgte programmet gjennom ettermiddagen.

Takk til Hønefoss menighet, som gjorde bønneseminaret mulig. Vårt mål er å gjøre det samme i andre menigheter.

Følgende rapport er skrevet av en av deltagerne:

Det var en fantastisk hyggelig mulighet til å komme sammen til et bønneseminar i Hønefoss på sabbaten. Det var fine møter av Atle Fonn Aluwini og Gunnar Jørgensen. De er begge personer som ivrer for bønn og kjenner hvilken enorm kraft den har i det daglige livet. Atle snakket ut fra Gal 3,20­21 «Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det

vi ber om og forstår. Han være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter i alle evigheter! Amen.» Videre ut fra Gal 5,1 hvordan Jesus kan sette fri dem som er bundet til destruktiv atferd og har problemer med å leve livet med glede over å være til. Gunnar tok utgangspunkt i Gal 3,16­19 og agapekjærligheten. Gjennom de skriftstedene han presenterte, ga han oss sine reflekterte perspektiver, noe som gjorde at vi fikk mye å tenke på i etterkant. Hans smittende entusiasme gjorde at det opplevdes godt å være til stede. Akkurat slik som et bønnefelleskap skal være: En lengsel etter å være sammen med andre og aller mest med Den hellig ånd i bønne­fellesskapet. Det gir en glede som bare må oppleves!

Det mange opplevde som det fineste, var å komme sammen noen timer og ha fokus på bønn, som en sabbat med sammenhengende bønn. Denne grunnpilaren i menigheten som bønn i virkeligheten er, er noe av det viktigste vi kan bruke tid og krefter på. Erfaring med bønn i grupper er mange bønnesvar.

Jeg vil takke Hønefoss menighet for muligheten til å komme sammen på et heldags bønnemøte, og for fantastisk nydelig mat.

Tekst: Bjørn Knutsen / Foto: Tom Ånonsen og Bjørn Knutsen

HJELPEAKSJON 2023

Håpet er på skolen

Hver høst siden begynnelsen av forrige århundre har Adventistkirken deltatt i en hjelpeaksjon for å hjelpe der behovene er aller størst.

Håp for Seini

«Det er vanskelig å forklare hvor viktig det er at alle barna får lov til å gå på skolen,» sier faren til Seini. Sønnen Seini ble født blind, men har fått lære punktskrift og klarer seg godt i andre klasse på ungdomsskolen. En av lærerne er også svaksynt, og har i mange år vært en god støtte for Seini, forteller flere av de som står rundt når vi snakker sammen.

«ADRA har bidratt sterkt til forandringene som har foregått her,» sier faren, Djibo. «Nå vet vi hva det betyr i praksis at alle barn har rett til skolegang. Vi hadde ikke hørt at det fantes slike rettigheter før. De nye skolene har tilrettelagte klasserom, og de samarbeider med organisasjonen

for funksjonshemmede. Resultatene av holdningsendringene begynner virkelig å merkes.

Moren Aissa nikker samtykkende. Hun har fire andre barn, og ønsker det aller beste for hver eneste en av dem. Tidligere ble ikke barn med funksjonsnedsettelser regnet med, sier hun.

Seini har akkurat kommet hjem fra skolen og forteller om hverdagene sine og sier at han håper at livet blir fint fremover. Når han en gang blir ferdig på skolen, kunne han godt tenke seg en jobb i kommunen, sier han smilende henvendt til både moren og faren, som igjen smiler stolt til sønnen sin.

Far Djibo, Seini og mor Aissa.

Tekst: Gry A. Haugen, ADRA Norge | Foto: Frank Spangler, ADRA

«Vi måtte bare gjemme oss bort. Vi kunne ikke synes. Nå kan vi trygt synes i samfunnet rundt her. Vi trenger ikke å gjemme oss bort lenger.» Miriam tar ordet bestemt og kraftfullt. Et par timers kjøring ut fra hovedstaden i Niamey i Niger, møter vi en av organisasjonene for funksjonshemmede som ADRA samarbeider med. Et av medlemmene er Miriam Seine, og det er hun som beskriver og forklarer forskjellen mellom før ADRA startet arbeidet – og nå: «Vi kunne ikke synes!» For en forskjell hun har erfart i livet sitt. Nå regnes hun med. I mange fattige samfunn i flere afrikanske land er det slik at de aller fattigste og de nederst på «rangstigen», selger kvister og ved for å overleve. «Nå lager vi stoler og krakker, reparerer motorsykler og har en liten butikk som noen av oss engasjerer oss i. Før var det eneste vi kunne gjøre å selge ved,» forteller Miriam, nr. 2 fra venstre på bildet.

ADRA er Adventistkirkens hjelpeorganisasjon. Perioden mellom sabbaten 26. august og 30. september er tiden for det vi tidligere kalte høstinnsamling. Fremdeles går vi fra dør til dør med bøsse og brosjyre, selvfølgelig med ADRAs Vipps­nummer 19543 eller lokale ADRAvippsnummer. Vi er privilegerte i Norge med at dette stort sett blir tatt veldig godt imot. I tillegg er mange på skoler og i kirker kreative og finner stadig nye måter å samle inn penger på. Den konkrete nestekjærligheten får lov til å blomstre hver høst – og det er noe mange setter pris på både i menighetssammenheng og når de velger å la barna sine gå på menighetsskole, speider eller ungdomslag. Vi har laget en liste med gode ideer, men tar alltid imot nye forslag til utvidelse av lista!

HVORDAN BRUKER ADRA PENGENE?

ADRA bruker pengene vi samler inn i seks av verdens aller fattigste land, som også er konfliktfylte land med utdanningskrise og matusikkerhet. I år er fokuslandet Niger, et land i Vest­Afrika. HÅP er et ord vi kanskje forbinder med mye forskjellig, men det er kanskje noe av det viktigste vi kan være med og dele.

OPPDATERING ETTER JORDSKJELVENE I TYRKIA OG SYRIA

Tyrkia og Syria ble hardt rammet av jordskjelv den 6. februar. Størstedelen av ADRAs nødhjelpsarbeid foregår stadig i Syria, siden vi fra før skjelvene var aktive og til stede i området som ble rammet, men vi har også hjulpet i Tyrkia. Her gikk pengene vi sendte fra Norge og ADRA­nettverket til et prosjekt for husly, som var et desperat behov. Til sammen ble 400 telt og 1000 solcellelamper gitt til rammede familier.

I Syria har ADRA hjulpet familier med mat, vann og andre nødvendigheter. Framover vil vi spesielt hjelpe mennesker med funksjonsnedsettelser som trenger ulike hjelpemidler som rullestoler, blindestokker, krykker og lignende. Slike hjelpemidler er ofte kostbare, og familier som sliter økonomisk, eller som har mistet alt, har ofte ikke mulighet eller råd til det. Derfor betyr denne hjelpen utrolig mye.

Foto: ADRA Nikolay Stoykov

PÅ LADING

Her er noen tips for å lade opp og ikke lade ut i sommer.

Av Anne-Siri Gustafsson

1. Mosebok 1,1–5:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.

Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.

Det aller første skapelsesmirakelet i den bibelske skapelsesfortellingen handler om rytme, om tid. Gud skiller lys fra mørke, dag fra natt. Han setter takten for alt som skal skje videre. Dagen var for arbeid, natten var for hvile. Og vi mennesker har biologien vår koblet opp mot rytmen. Vi produserer søvnhormon som får oss til å sove i mørket. Lyset bryter søvnhormonet ned og gjør oss mer våkne. Når vi bryter med det opprinnelige mønsteret, tulles det med kroppen og sinnet vårt.

En rekke studier viser at folk som må jobbe om natten har høyere risiko for blant annet hjertesykdom, diabetes, psykiske plager, overvekt og kreft. Mye av grunnen til dette viser seg å være

relatert til søvnforstyrrelsene nattevakter medfører.1

Hvile er ikke en belønning, slik vi ofte later til å tro, men en forutsetning for at vi skal fungere. La meg illustrere dette:

Sett at du kjøper et verktøy med oppladbart batteri. Når du pakker det ut av eska, er det første du må gjøre å sette det på lading. Du kan ikke bruke verktøyet ennå, det må lades først. Og det ser nesten ut til at det er det Gud gjorde da han skapte mennesket. De skulle ikke produsere eller være effektive det første døgnet etter at de ble skapt. De ble ladet opp. De hvilte kroppen, de fylte på sinnet ved fellesskap med Gud og hverandre.

Det samme behovet for opplading eksisterer i mennesker fremdeles. Og på denne årstiden er vi på vei inn i det mange ser på som det store oppladingsprosjektet; sommerferien. For deg er dette kanskje en anledning til å ta en pause fra jobbing, eller til å ta igjen arbeid og aktiviteter du ikke har fått tid til ellers. Nå skal ting bli gjort, og du skal få tid med familie og venner, kanskje spesielt dem du ikke har sett på ett år eller mer. Men av ymse årsaker er mange helt utslitt når ferien er over. De møter høsten med søvnunderskudd, sosial utbrenthet og minus på kredittkortet. Det

er lett å forstå dynamikkene bak dette; når du skal oppfylle alle dine utsatte ambisjoner, forpliktelser og drømmer på noen få uker, kan det lett ende i stress.

Her er noen tips for å lade opp og ikke lade ut i sommer slik at du lettere kan ha det fint og å lage en hyggelig ferie for deg selv og andre:

1. Få nok søvn og annen hvile.

2. Planlegg for færre aktiviteter enn du tror du maksimalt kan klare. Husk at det meste har du ikke tid til. Prioriter.

3. Respekter egne og andres grenser, både energinivå, interesser og økonomi. Vær tydelig med dine behov, slik at andre slipper å gjette eller lese mellom linjene. Misforståelser og antakelser fører lett til konflikt. Inngå realistiske kompromisser. Husk at folk er forskjellige. Noen lader opp i sosiale sammenhenger, noen er mer avhengige av alenetid. Begge deler er like riktig. Det er lov å ta seg en time­out når anledningen byr seg, om så på badet.

4. Sørg for både åndelig og fysisk næring. Hva med for eksempel å prøve en ny kristen podcast?

5. Gjør noe hyggelig for noen andre, ett eller annet som du strengt tatt ikke var forpliktet til eller bedt om, bare fordi du har lyst til det. Det gir faktisk energi.

6. Søk åndelig fellesskap. Dersom du ikke er i din lokale menighet på sabbaten, besøk gjerne en annen menighet. De blir helt sikkert glade for å se deg!

7. Husk at lading går forut for ytelse. Det gjelder både el­biler, batteri­driller og mennesker. Opplading må planlegges på forhånd, ellers kan du havne i en lei situasjon.

Ha en god sommer! 1 https://www.avonova.no/artikler/nattarbeid­

Denne vårkonserten markerte slutten for koret for i år. Den fant sted i aulaen 6. mai. Programmet de kjørte, var lignende det de hadde under kor­turen i England. Gjennom hele skoleåret hadde de øvd, og det var veldig tydelig. Det var veldig bra koordinert med hvordan de gikk opp og ned og stilte seg opp. Det virket som om de hadde alt under kontroll.

VÅRKONSERT PÅ TVS

Da jeg gikk i barneskolen, ble vi fortalt når vi skulle synge, at vi skulle synge slik at taket løftet seg. Nå når koret sang, var det like før. Alle sammen sto på og ga alt, og det hørtes. Mikrofonene var der bare for dekorasjon.

Hele skolekoret hadde noen sanger sammen, og så hadde Sananina, det mindre koret, noen sanger alene. Det å

høre på Sananina er kjempevakkert, de er virkelig talentfulle, men det er også noe spesielt med å høre et helt kor, hvor alle synger sammen, og hele rommet blir fylt med sang. Alt i alt var det en kjempefin konsert og en flott avslutning for koret dette skoleåret.

Micah Dahlseide

FØLLSHOWER PÅ TVS!

Nå er det minst 15 år siden sist et nytt (dyre)liv meldte sin ankomst på TVS. Så da Sølli viste seg å være drektig, vakte det stor stor begeistring i rideklubben. Dette måtte feires!

4. mai klokken 16.00 møttes vi derfor i stallen for å feire føllshower for Sølli. Vi spiste kake og gjettet på magestørrelsen til Sølli før vi til slutt pyntet henne opp, slik enhver mor burde bli.

Og 26. mai kom Selma! Vi så tegn kvelden i forveien, og noen av oss overnattet i stallen. Men først på formiddagen, da Sølli var alene ute på beite, fødte hun ei nydelig hoppe. Nå koser vi oss masse, og barna fra ponniklubben vår gleder seg også med oss. Sølli og Selma må nok regne med en del besøk framover!

Vinja og Silja

Foto: Silja Leknes

TVS-JUBILEUM 16. september 2023

FOR 1963-, 1973-, 1983-, 1993-, 1998-, 2003- OG 2013-KULLENE

Vi gleder oss til årets jubileumsfeiring for 3­kullene og 25 års jubileumskullet på TVS lørdag 16. september!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside. Gå inn på adressen https://www.tyrifjord.vgs.no/jubileum­for­3­kullene/ eller åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».

Jubileet blir mer vellykket jo flere fra ditt kull som deltar. Derfor vil vi oppfordre deg til å kontakte dine klassekamerater og spre nyheten til dem. Kontakt oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00 hvis du ønsker å få tilsendt klasseliste.

Frist for påmelding er 6. september.

Program for dagen:

Kl. 10.30 Sabbatsskole

Kl. 11.45 Festgudstjeneste

Kl. 13.00 Lunsj

Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet. De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00 Bankett

VELKOMMEN!

MIN HOBBY – LYSDESIGN

David Lie Eide avsluttet to år på elektro i juni. Vi fikk en god prat før han begynte i lære hos Krøderen Elektro, både om elektroutdanningen og hobbyen hans – som er lysdesign.

Fortell litt om hobbyen din: Lysdesign er at jeg styrer og programmerer scenebelysning på forestillinger/anledninger som for eksempel teater, konserter, skoleavslutninger, konfirmasjoner (gudstjenestene), og også julaften.

Hva går lysdesign ut på?

Gjennom farger, sjatteringer og lys skal det som skjer på scenen fremheves og følelser/stemninger skapes. Jeg betjener en lysmikser som kommuniserer med alle lysene på scenen. Jeg starter alltid jobben fra bunnen, da hører jeg med kundene for å få vite hva de ønsker, og viser hvordan jeg tenker belysningen kan være. Jeg programmerer etter det som jeg tenker ser bra ut, og som jeg mener passer i forhold til det som foregår på scenen. Så justerer jeg etter hvert.

Høres spennende og kreativt ut! Hva gjorde at du begynte med lysdesign?

Det begynte med at jeg var med på forestillingen «Et juleønske» i Hønefoss i 2015. Da la jeg merke til lyset og syntes det så veldig kult ut. Jeg hadde lyst til å prøve noe nytt, noe annerledes. Hadde drevet litt med sport og sånne ting også, men det var ikke helt i min interesse.

Hvor har du lært lysdesign?

Noe har jeg lært selv, på YouTube. Men det meste har jeg lært av en i NRK som er lydtekniker i kirken jeg går i, og folk jeg har truffet når jeg har vært ute på jobb.

Hva er det ved lysdesign som du synes er spennende?

Det at det aldri er én fasit, og at jeg alltid kan være kreativ. Må jo tenke nytt hele tiden så jeg ikke gjentar meg selv. Planlegging er viktig, det gir bedre resultater. Jeg liker å pushe meg selv og finne på nye ting.

Nå er du jo snart ferdig med to år her på TVS. Hvordan tenker du deg fremtiden? Jeg skal i elektrolære, og så er planen å starte firma for meg selv, kanskje allerede

Rektor har ordet...

Det å leve handler ikke bare om å være underveis. Det dreier seg også om å stoppe opp, nyte å være til stede der vi er, ta vare på øyeblikket, og glede oss over og sette pris på det gode som sommeren bringer fram.

Sommeren framkaller gode opplevelser og følelser i oss. Nærhet til skaperverket og hverandre gir mot, glede og krefter. Det handler om å kjenne på det gode i Guds skaperverk.

mens jeg er elektrolærling. Jeg har lyst til å satse på dette i fremtiden. Samtidig har jeg hatt veldig nytte av elektroutdanningen. Den får jeg bruk for når jeg skal søke på fagskole i Oslo på lysutdanning.

Helt til slutt: hva vil du huske fra TVS? Det har vært et veldig bra læringsmiljø i elektroklassen. Jeg synes det har vært en stor fordel med små klasser, dermed har vi fått mye tettere og bedre oppfølging enn hva vi ellers ville ha fått.

I tillegg har jeg trivdes veldig godt med å bo på internatet, det har vært så lett å henge seg på folk, veldig greit sosialt. Spesielt har jeg likt frisbeegolf, der har vi vært en liten gruppe som har spilt sammen. Diskgolfbanen på TVS er veldig flott – den er anlagt i et veldig varierende terreng og med varierende mengde vegetasjon og tilgjengelighet. Anbefales!

Takk til deg, David, for at du delte litt om din hobby med oss. Vi ønsker deg alt godt i fremtiden. Husk å ta Gud med deg inn i den!

Kirsten Robertsen

Gud unner oss å nyte det som er godt. Det er jo derfor han skapte det og gav det til oss.

Sommeren er derfor mulighetenes tid til å la alt det gode i skaperverket påvirke oss og gjøre noe Gud-villet godt med oss.

En riktig god sommer til alle!

Styrkår Dramstad

LAGERSALG! – førstemann til mølla!

I hele sommer gir vi en ekstra mengderabatt på et stort utvalg av våre bøker med allerede nedsatte priser.

Kjøp minst 5 av disse bøkene (assortert) og få hele 50 % ekstra rabatt!

Denne ekstra rabatten trekkes fra ved faktureringen hos oss.

Du er velkommen innom for å handle disse portofritt direkte fra vårt lager på Vik, eller vi kan sende bøkene til deg og du faktureres for reell portokostnad.

(I nettbutikken vil porto automatisk fremkomme med kr. 79, men vi vil altså fakturere reell porto.)

Bøkene i dette tilbudet finner du i vår nettbutikk under egen kategori: Lagersalg!

(PS. Bøkene du ser her er bare et lite utvalg av bøkene du finner på sommersalget.)

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Illustrasjon: iStock / Prostorina

TROSHISTORIER SOM IKKE FORTELLES MED VARME

Relasjonskompetansen i en del kristne sammenhenger er skremmende lav. Det er ikke så rart at mange, av ulike grunner, har lett med flakkende blikk etter nødutgangen og forsvunnet.

Av Tonje Haugeto Stang

For en del år siden var jeg som foredragsholder på en av DELK sine skoler.

Foreldre, lærere og andre interesserte var invitert til en kveld som skulle by på både nytte og hygge.

Etter mitt innlegg var det kaffe og kaker. Idet jeg forsynte meg, kom en eldre mann bort og hilste. Han hadde vært rektor ved skolen i mange år, forklarte han, før han megetsigende la til at «her har vi gjort mye dumt i tidligere tider».

Sammenhengen lot meg forstå at det handlet om strenge regler og dårlig kommunikasjon med elevene. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, men jeg fikk et akutt behov for å trøste han, og sa noe i retning av at «det var vel litt i tida den gangen, det». Da satte han øynene i meg: «Synes du det blir noe bedre av det?»

Nei, jeg synes ikke det. Men jeg syntes det var trist at den tidligere rektoren skulle streve med skyldfølelse gjennom en tid i livet da jeg unte ham gode dager. Jeg har tenkt mye på det han sa i etterkant. På klokskapen i den erkjennelsen han målbar.

Jeg vet også at DELK som trossamfunn har tatt et oppgjør med «gamle synder». Om de har lykkes, vet bare de som kjenner sammenhengen fra innsiden.

Nå skal ikke dette handle om DELK, men om strenge regler og en kristendomsforståelse som trolig har gjort noen mer nidkjære enn Gud selv. Og hva det har gjort med menighetene våre – og ikke minst med folk.

Jeg har lånt øre til noen troshistorier gjennom årene. Ikke bare de som fortelles med varme om da Jesus kom inn i livet og mye ble annerledes. Jeg har selv en slik

historie; om å bli kristen som tenåring og erfare at det gjorde meg godt.

Nei, jeg tenker på de andre historiene … De jeg fikk som taler på en familieleir, da de voksne satt sammen på sene sommerkvelder og fortalte – både med skjeve smil og med hjertesukk – om sine tenåringserfaringer i bedehusland.

Historier om leppestift som førte til husarrest og om hårklipp under tvang. Om klær de ikke kunne gå med, strenge foreldre og enda strengere ledere i kristenflokken der de kom fra.

Jeg husker at jeg tenkte, og muligens sa jeg det til dem, også: «Det er jammen et større under at dere er bevart enn at jeg, som kommer fra en ikke­kristen bakgrunn, ble frelst».

Jeg krangla også med opphavet om klær, men på et helt annet grunnlag. Faren min mente at jeg ikke kunne gå på kino i olabukse fordi det var arbeidstøy … Sånt blir det jo bråk av, men det påvirket ikke gudsbildet mitt. Jeg trodde ikke et øyeblikk at Gud var imot olabukser – eller at han foretrakk en spesiell hårlenge, for den saks skyld.

Mitt møte med Gud hadde ført til at

jeg som en usikker tenåring med god kontakt med svakhetene mine, kjente at det var rom for meg og livet mitt i det fellesskapet han inviterte meg inn i. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min egen mann for å forstå at en slik erfaring ikke er en selvfølge.

Vi stod ved siden av hverandre under et Oase­møte og hørte ungene synge om Bibelen som et skattekart og Jesus som en venn, da han lente seg over mot meg og hvisket: «Dette er helbredende for en som er vokst opp med ‘vær forsiktig lille øye hva du ser’».

Jeg tror jeg skjønte hva han mente. Og nei, jeg synes ikke disse historiene blir mer akseptable om jeg ser dem i lys av tiden da det skjedde.

Det er nitrist å vite at så mange fra min generasjon strever med det kristne fellesskapet fordi noen var så innmari opptatt av fasaden, reglene og av den vi­ogde­kulturen som rådde – og fremdeles råder – i en del forsamlinger.

Budskapet var gjerne at «de» var – eller er – dårligere mennesker enn «vi» som tilhørte – og tilhører – fellesskapet. Og derfor måtte man være forsiktig. I vår tid er vel forsiktigheten stor sett borte, men arrogansen synes jeg at jeg møter – for ofte.

skremmende lav. Det er ikke så rart at mange, av ulike grunner, har lett med flakkende blikk etter nødutgangen og forsvunnet.

Hvor vil jeg med denne svartmalingen? La meg si det kort: Vi må skjerpe oss!

For å sitere den gamle rektoren litt fritt; Det blir ikke bedre av å unnskylde dårlig menneskebehandling. Vi må gjerne si at vi var «barn av vår tid» og arvet holdninger fra generasjonene før oss.

Men det holder ikke. Det holder heller ikke å si at vi er «beskjedne overfor fremmede» eller at vi «trodde de nye som kom, hadde følge med noen som hadde vært hos oss før».

Vi kan ikke komme med generelle beklagelser eller ignorere dårlig behandling av folk som tilhører fellesskapet. Vi må slutte å forklare for oss selv at vi «ikke kan jage etter» folk som slutter; «de må jo få gjøre som de vil».

Hvor vil jeg med denne svartmalingen?

La meg si det kort: Vi må skjerpe oss!

Mye kunne vært annerledes for mange om advarslene hadde vært færre og fellesskapene mer opptatt av å kommunisere klokt med egne ungdommer og folk som av ulike grunner ikke var født inn i et menighetsfellesskap.

«Anne», som jeg kjenner, har et godt liv i dag. Men hennes vei bort fra alle former for menighetsliv startet litt tilfeldig i et av livets mange veikryss. Sammen med en venninne fra hjemplassen, dro hun til en annen by for å bo på hybel og gå på skole.

«Anne» kom ikke fra et typisk kristent hjem, men hun hadde vanket i en kristen forsamling i årene før hun flyttet. «Den første lørdagen oppsøkte vi derfor et ungdomsmøte på det nye stedet», fortalte hun. Der tok ingen av de andre ungdommene kontakt med dem, og de gikk skuffet hjem.

Lørdagen etter dro de heller på et arrangement i bondeungdomslaget. Der ble de inkludert og ønsket velkommen tilbake.

De tok invitasjonen på alvor, og slik endret «Annes» trosreise seg. Jeg får ikke inntrykk av at hun har forlatt Gud, men hun har aldri siden funnet noen vei tilbake til et kristent fellesskap.

Sånn ble det også for «Per» som alltid hadde hørt at han måtte passe seg for dem som ikke var kristne. Bildene som dannet seg i hodet hans, gjorde ham til en forsiktig gutt, og han fant seg ikke til rette i det kristne fellesskapet foreldrene hans mente han skulle være med i.

Men da han etter hvert oppsøkte en lokal idrettsforening, ble han forvirret: Menneskene der var jo fine folk. Gode kamerater. Støttende.

Helt annerledes det han hadde opplevd i den kristne forsamlingen. Han kunne altså ikke stole på det som hadde blitt prentet inn i ham …

Og helt ærlig; det fellesskapet han møtte i idrettslaget, var betydelig mer dedikert og hyggelig enn noe av det han hadde møtt i kristen sammenheng.

«Anne» og «Per» er ikke alene om å være blant norske førti­, femti­ og sekstiåringer uten en eneste bitteliten dragning mot et menighetsfellesskap. Til tross for at de har prøvd, eller har vokst opp i kristne hjem.

Jeg forstår dem. Også fordi jeg selv har kjent på kroppen at relasjonskompetansen i en del kristne sammenhenger er

Joda, jeg er den første til å erkjenne at det er forskjell på folk, og at ekstroverte har en fordel når det kommer til å ta kontakt med mennesker de ikke kjenner fra før.

Som introvert vet jeg dog at jeg har et valg – og at jeg kan øve meg i å være en sosialt inkluderende kristen. Hver enkelt av oss har et ansvar for å rive murer og bygge bruer i stedet.

Vi må bestemme oss for at det går an å bli kjent med nye i voksen alder og åpne hjemmene våre. Vi må bryte noen tradisjoner og tenke over hvem vi kan inkludere på spesielle dager som 17. mai, og på hverdager som kaoset rundt fredagstacoen.

Men jeg tror det må mer til. Vi kan ikke forutsette at vi er en relasjonelt velfungerende forsamling selv om vi skulle ønske at det var sånn. Det må jobbes konkret med menighetskulturen:

Hvordan vil vi ha det her hos oss? Hvilke konkrete verdier vil vi skal prege vårt fellesskap?

Hvordan vil vi ta imot nye (og det handler om mer enn å trene kirkevertene)? Hvordan vil vi behandle hverandre når ting er vanskelig, og hvordan vil vise omsorg når noen slutter?

Et fellesskap som består av mennesker, vil aldri bli fullkomment. Vi vil ikke unngå konflikter eller at noen går skuffet bort.

«Anne» og «Per» vil alltid finnes der ute et sted. Uenighet vil være en del av bildet. Egentlig som noe konstruktivt fordi alle kan lære av det.

Men vi kan bli bedre på mye. På ærlighet og på å gi folk trygghet til å være seg selv. På å tillate mennesker å være underveis, på vennlighet, imøtekommenhet og på nødvendige relasjonelle ryddejobber. Og vil vi være kirke i framtida, er det på høy tid at vi tar dette på alvor.

Dette innlegget sto først på trykk i avisen DAGEN, 10.05.23.

Forkynner, foredragsholder og forfatter. Utdannet pedagog og bakgrunn fra Frikirken og Den norske kirke.

TONJE HAUGETO STANG

FORSKJELLENES KONGE Del 1

Av Anne-Siri Gustafsson

Jeg kan vel ha vært rundt 13­14 år da Dr. Fossen konstaterte at jeg hadde astma og gav meg min første inhalator. Pustevanskene medførte at jeg ikke kunne ha sløyd på grunn av sagspon og støv i sløydsalen. Derfor fikk jeg dobbel dose med håndarbeid. For en jente som ikke likte strikking eller brodering, var ikke dette så lystig. Men symaskiner var gøy. De opplevdes som det litt feminine svaret på trykkluftbor og motorsag, og var det nærmeste du kom en gasspedal som 14­åring.

Astmaen min gjorde også at jeg ble andpusten ved anstrengelse. Det gjør at jeg syns det er skikkelig flaut å gå fjelltur, eller en hvilken som helst tur i oppoverbakke sammen med andre mennesker, fordi jeg så fort begynner å puste tungt.

Nå har det seg sånn at noen av mine beste venner er veritable atleter. De vil gjerne ha meg med på skiturer og opp på fjelltopper! Men jeg har virkelig ikke lyst til det, og tanken fyller meg med gru. Vi har så mye til felles, men så er vi så forskjellige. Jeg hater noen av de tingene de elsker. Men når man ønsker å tilbringe tid sammen med mennesker, må man finne felles grunn og tilpasse seg. I vårt tilfelle ender det gjerne med et kompromiss; rolig tur på flatmark.

Det der med tilpasning er ikke helt lett, for folk er så forskjellige. Du vet sangen «alle er forskjellig, men det er utenpå»? Den medfører ikke riktighet, for vi er ganske varierende inni også. Vi har ulike

fysiske og økonomiske forutsetninger, og barndom, opplevelser, sosial bakgrunn og ulike kulturer former hvordan vi oppfatter ting.

Så har vi forskjellige måter å uttrykke kjærlighet på, forskjellige kjærlighetsspråk. Vi har forskjellige personligheter. Noen er utrolig avslappa folk, andre er grublere, noen er eksplosjoner av solskinn og konfetti, noen raser, og enkelte bare imploderer. I tillegg har vi forskjellige evner, og psykologen Howard Gardner1 åpner til og med for at vi har flere forskjellige typer intelligenser. Derfor kan samhandling med

PETER, JAKOB OG JOHANNES; ACTION-GUTTA

Peter, Jakob og Johannes var det fart i, det skjedde alltid noe rundt dem. Det kan virke som om alle tre var sterkt følelsesstyrt med lav impulskontroll, og i Mark 3,17 kan du faktisk lese at Jesus kalte Jakob og Johannes for «tordensønnene.»

Peter snakket og handlet ofte uten å tenke på konsekvensene. Det kunne bli utrolig bra, som da han turte å gå på vannet med Jesus, når han bekjente at Jesus var Messias, den levende Guds sønn. Men det kunne også gå skikkelig dårlig, som da han kuttet øret av yppersteprestens tjener, eller fornektet Jesus tre ganger.

folk by på utfordringer. Våre forventninger blir ikke alltid møtt, og vi mistolker hverandre rett som det er. Konflikter oppstår.

Men det er ikke bare i vår tid at forskjeller skaper utfordringer. Når du leser om disiplene og de første kristne, tenker du noen gang over hvor forskjellige de var? Det var ikke sånn at alle lignet på hverandre og tenkte på samme måte. Jesu etterfølgere hadde ulik bakgrunn og bagasje med seg i livet. Og han møtte dem alle der de var. Jesus drev tilpasset opplæring. La meg gi deg et eksempel på dette:

Peter og «tordensønnene» var glade i action, og jeg kan tenke meg at de hadde fått mye kjeft i oppveksten. Derfor er det så nydelig at Johannes i sitt evangelium omtaler seg selv som den disippelen Jesus elsket, at han så seg selv som favoritten. For denne «tordensønnen» hadde nok vært verstingen i mange sammenhenger.

Hadde Peter, Jakob og Johannes vært elever i norsk skole, så hadde de kanskje vært urokråkene i klasserommet, de som havnet i slåsskamp, som ikke tenkte seg om før ting datt ut av munnen deres, de som kanskje ikke hørte så godt etter når læreren snakka. Men de ville kanskje også vært de første som sa «trenger du hjelp» når noen bar på noe tungt, og som forsvarte vennene sine. De ville ha vært de verste og de beste gutta i klassen. Jesus visste at disse karene trengte å oppleve bra ting, å ikke bare bli intellektuelt, men også

Jesus drev tilpasset opplæring.

emosjonelt og visuelt inspirert. Han møtte dem der de var. De fikk fisk i garnet når det ikke var fisk å få! De fikk oppleve så mye. Samtidig var han svært tydelig når han henvendte seg til dem, noe som vi særlig ser i hvordan han snakket til Peter:

Matteus 16, 21-23: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Jeg tror ikke Jesus kunne ha snakket sånn til hvem som helst. Men det virker ikke som Peter hadde så mye filter, og selv trengte han tydelige beskjeder.

Hvis du lurer på om Matt 16,21­23 er Jesu fordømmelse av Peter, så tar du allikevel feil. For se hva som skjer videre i Matteus evangelium:

Matt 17,1-9:

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa:

«Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

Jeg kan tenke meg at denne opplevelsen er krutt for action­gutta! Jesus ba dem vente med å fortelle det til han hadde stått opp igjen, men det ligger et innforstått løfte i dette: «Dere som er så forferdet over at jeg skal dø, jeg lover at det er noe mer. Det dere har opplevd er utrolig. Og når jeg har stått opp, skal dere få lov til å snakke om det.»

Jesus møter deres behov for å være elsket, for å få tydelige beskjeder, for å oppleve voldsomme ting, for å få betryggelse. Jesus er konge over de kjempeglade, kjempesinte, kjempegira action­gutta og action­jentene. Han tar dem med og går med dem der de trenger å gå, sprette eller løpe. Jeg tenker vi har noe å lære her, både

om oss selv, og hvordan vi forholder oss til andre.

For det første: Ingen er A4. Gud vet det. Det er plass for deg i hans rike. For det andre: Vi som troende og menigheter kan gjøre mye for å legge til rette for at mange forskjellige mennesker skal oppleve at det er fint å være sammen i kirka vår. Jesu eksempel der han møter mennesker med velvilje, viser at vi kan lære oss å virkelig se hverandre, og å anerkjenne likheter og forskjeller. Vi må bare tenke litt kreativt.

1 https://snl.no/intelligens

Jesus er konge over de kjempeglade, kjempesinte, kjempegira action-gutta og action-jentene.

Pastor i Lofoten og Salten.

ANNE-SIRI GUSTAFSSON Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

GJØR DANIEL 8 OSS FORVIRRET?

Av Mildrid Nilsen

Jeg opplever at framleggelsen av Daniel 8 og relaterte emner noen ganger kan være mer forvirrende enn opplysende. Grunnen til denne forvirringen, slik jeg forstår det, er to ting. Det første ligger i at man setter likhetstegn mellom Daniel 8,14 og renselsen av helligdommen på den store forsoningsdag i 3. Mosebok 16. Mens de som presenterer emnet ofte sier at det i Daniel 8,14 er snakk om en renselse av helligdommen, sitter tilhørerne og leser noe helt annet i sine bibeloversettelser.

Hvorfor er det slik? Hva sier egentlig grunnteksten? Svaret ligger i at noen bibeloversettelser baserer seg på den greske teksten Septuaginta. Andre på den hebraiske grunnteksten. Den greske teksten ble oversatt fra den hebraiske fra det tredje til det andre århundret f.Kr. I den greske står det katharistheisetai (renses). I den hebraiske, nisdaq. Den norske bibeloversettelsen (2011), som her er basert på den hebraiske teksten, sier: «så skal helligdommen få sin rett tilbake».

I 3. Mosebok 16,30 er det hebraiske ordet for «renses» taher. Dette ordet brukes i beskrivelsen av den store forsoningsdagen, og har med rituell og moralsk renselse å gjøre. Selve betydningen av taher ser imidlertid ikke ut til å ha noe direkte å gjøre med betydningen av nisdaq Det er dermed forståelig at mange ikke klarer å følge med på logikken.

Jeg ønsker å foreslå en enda bedre måte å se Daniel 8 på. Det handler ikke bare om å lete etter ord for å prøve å knytte ulike fortellinger til hverandre. Det handler også om å studere selve handlingen innenfor ett og ett kapittel for å se om fortellingene ligner.

Dyrene i Daniel 8 er rene dyr som er knyttet opp mot helligdomstjenesten (i motsetning til dyrene i Daniel 7). Dette kan passe inn i handlingen der det «lille», forvokste hornet vanærer, tråkker på, kaster ned og ødelegger. Det som angripes, er

bl.a. helligdommen, dens daglige tjeneste, «sannheten» og det hellige folk. Likevel, ser vi fortsatt ingen klare henvisninger til en soning.

Det er også er en annen ting som skaper forvirring når Daniel 8 tolkes. Det har med emnet dom å gjøre. Man forsøker å presisere at det er likhetstegn mellom den store forsoningsdag og emnet dom. Folk flest vil nok tenke på en rettsak, eller til og med på Gud som skal «dømme levende og døde» når de assosierer med ordet dom. Det vil nok derfor være mer korrekt å si at den store forsoningsdag er en annen form for dom.

Hva slags fortelling har vi så i Daniel 8? Beskrives det en dom her, og i tilfelle hva slags dom?

For å forstå kapitlet er det viktig å se kapittel 8 i lys av det Daniel selv er opptatt av. Daniel er i eksil, og realiteten i katastrofen ser han tydelig for seg. Jerusalem og helligdommen var blitt ødelagt, den daglige tempeltjenesten hadde opphørt, og Guds folk var blitt drept eller ført i fangenskap. Altså ikke usannsynlig at Daniel tolker synet inn i denne konteksten. Men han får et stort problem fordi gjenopprettelsen av skadene fra hornets ødeleggende framferd ikke finner sted før etter 2300 «kvelder og morgener», langt inn i en «fjern fremtid» (8,26). Daniel så jo at flere verdensmakter først måtte tre fram på historiens scene. Han blir dermed «skrekkslagen» og syk av dette synet.

Daniel er klar over at hans folk er i eksil på grunn av frafall og brudd på pakten med Gud. Da vet han også, fra 5. Mosebok 32, at alt til slutt vil ende i en dom når den tilmålte eksiltiden er over.

Vi kan tenke oss at forbannelsene som er beskrevet av Moses i 5. Mosebok 28 og 32 er noe Daniel har klart for seg. Han nevner det senere i kapittel 9: «… Derfor har den forbannelseseden som er beskrevet i loven til Guds tjener Moses, kommet over oss. …» (Dan 9,11).

Grunnen til at Daniel i kapittel 8 kan antas å ha fokusert på forbannelsene beskrevet blant annet i 5. Mosebok, er ikke bare hendelsesforløpet i synet, men flere interessante ord og uttrykk som nevnes i Daniel 8. Dette er ord og uttrykk som for eksempel «overgis» (Gud gir fra seg sin eiendom), «den ødeleggende synden» (overtredelsen som fører til ødeleggelse og eksil), «vredetiden» (eksiltiden) og «hardt ansikt» (den undertrykkende makt i 5. Mosebok 28,50). Hvis man ser denne ordbruken i sammenhengen som er antydet i parentesene over, kan man oppdage noe interessant. Det ser da ut til at synet i Daniel 8 henviser til et frafall som resulterer i en undertrykkelse under en fiendemakt, men som til slutt ender i en tofoldig dom til fordel for Guds sak. I Daniels øyne ville dette vært den dommen som er beskrevet av Moses, og som Daniel så desperat lengtet etter. Det er en dom der Gud «tar hevn over fiendene og gjør soning for sitt land og folk» (Se 5 Mos 32, 41. 43.).1 Slik jeg forstår Daniel 8, er det nettopp denne type dom som er knyttet til Daniel 8,14. En straffende og gjenopprettende domshandling. De gode nyhetene knyttet til en slik dom (5 Mos 32,43), er at den fører det som er urett tilbake til sin rett. Hvis vi da ser Daniel 8 i lys av en slik eksilkrise, blir det også mulig å se en klar forbindelse til soning (5 Mos 32,41 og 43).

I videre studier av denne foreslåtte eksilkonteksten vil man kanskje undre seg over hva som kan ha forårsaket en så lang eksil­periode som 2300 «kvelder og morgener». Det kan her være interessant at Jesus til tider opptrer som en pre­eksil profet på linje med Jeremia. Jesus kobler bl.a. uskyldig blod av profeter til en straff som må bæres av Guds folk (Matt 23,31­38).

«For å forstå kapitlet er det viktig å se kapittel 8 i lys av det Daniel selv er opptatt av.»

Illustrasjon: Dan North / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Det gamle testamentet beskriver hvordan Guds frafalne folks handlinger forurenset landet (3 Mos 18,28; Jer 3,1; Esek 36,16­19). I et post­eksilkontekst kan derimot folket og landet blant annet renses, eller sones for ved et uskyldig offer (5 Mos 21,1­9), eller ved at uretten rettes opp (Esek 39,14­18). I samme forbindelse henviser Jeremia til Guds tilgivelse og rettferdiggjørelse av sitt folk (Jer 50,20; 51,10). Esekiel henviser til den himmelske helligdom.2 Det er nemlig kun ved en guddommelig inngripen at renselsen av folket finner sted. «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene.» (Esek 36,25).3

Hva skjer så på slutten av de 2300 «kvelder og morgener» i lys av en eksilkontekst? Ifølge Daniel 8,14 «skal hel­

ligdommen få sin rett tilbake». Dette sikter da til en gjenopprettelse av alt det som det «lille», forvokste hornet ødela, kastet ned, vanæret og tråkket på. Ifølge 5 Mos 32, 43 skal Gud ta «hevn over fiendene» og gjøre «soning for sitt land og folk» (Se 5 Mos 32, 41 og 43). Fra tekster i Det gamle testamentet, henvist til ovenfor, viser denne post­eksilrelaterte domshandlingen til en guddommelig inngripen der et sonende offer renser folket slik at de blir tilgitt, rettferdiggjort og lever et liv der det som er urett rettes opp. Når Guds folk på denne måten er forvandlet, kan landet også renses. Da vil Gud gjenopprette det nye Eden.4

1 Mildrid Wastling Nilsen, Can Covenant Theology Be Found in Daniel Chapter 8: A Study of Daniel Chapter 8 in the Light of the Covenant

Nye bibeloversettelser til 723 millioner

Av Tor Tjeransen

100 millioner mennesker fikk sin første bibeloversettelse i 2022.

I 2022 fikk 100 millioner den aller første bibeloversettelsen på sitt språk. Det viser statistikk som De forente bibelselskaper (UBS) nylig har lagt fram for virksomheten.

Statistikken viser at nettverket av bibelselskap i verden ferdigstilte oversettelser på 57 nye språk i 2022. Av disse var det 38 språk som fikk en mindre del av Bibelen, den komplette Bibelen ble ferdigstilt på 14 språk mens det Nye Testamente ble utgitt for første gang på 5 nye språk.

Av dem som for første gang fikk hele Bibelen på sitt hjertespråk, var 5 milli­

oner etiopiere som snakker Arsi Oromo. I Indonesia fikk en folkegruppe som teller om lag 6.000 personer, hele Bibelen for første gang på en dialekt av Sangir som heter Taghulandang.

Tày­folket i Vietnam teller 1,8 millioner personer og er landets nest største folkegruppe. Disse bor spredt over landets 63 provinser og byer. Behovet for en Tày bibel for kristne i denne folkegruppen var stort. Mot slutten av 2022 ble de kristnes bønner om sin egen bibeloversettelse, oppfylt da den komplette Bibelen på Tày ble utgitt.

Her hjemme gleder vi oss over at de om lag 2000 personene i Sverige og Norge som snakker Lulesamisk, for første gang fikk en bibeldel på sitt eget språk.

NY BIBELOVERSETTELSE PÅ REKORDTID

I Nigeria har Bibelselskapet satt en aldri så liten rekord. Der har de dyktige bibeloversetterne klart å ferdigstille oversettelsen av hele Bibelen til Okun på bare fem år. Den tidligere rekorden var på 11 år da oversettelsen til Igala ble fullført. Under innvielsesgudstjenesten for den nye Okun oversettelsen, oppfordret formannen for Det nigerianske bibelselskapet, biskop Timothy Banwo, alle som bruker språket, til å lese Bibelen regelmessig.

MANGLER BIBELEN PÅ SITT SPRÅK

Til tross for bibelselskapenes iherdige

M.A. thesis, Andrews University Extension Campus, Newbold College, 1997

2 Greg Church, The Defilement of the Land in the Hebrew Bible: Exploring the Social Uses of Disgust, Law, and Ritual. PhD dissertation, The John Hopkins University, 2021. Side 279. 285­286

3 Ibid

4 Ibid., side 280­281

Alle bibeltekster er hentet fra Bibelselskapets 2011­oversettelse

arbeid, mangler mange folkegrupper fremdeles Bibelen på sitt språk. Så mange som 1,5 milliarder mennesker har ikke en komplett bibeloversettelse på sitt språk.

På den annen side har oversettelsene fra bibelselskapene og andre organisasjoner ført til at hele Bibelen er oversatt til 733 språk som snakkes av 5,9 milliarder mennesker. Til tross for dette, gjenstår et enormt arbeid. Så mange som 3776 språk (51 % av verdens språk) har ingen del av Bibelen oversatt.

Målet til De forente bibelselskaper er å ferdigstille bibeloversettelser på 1200 språk innen 2038.

Kilde: ProgressBibleTM (January 2023) via UBS. Tall for antall språkbrukere er basert på de beste tilgjengelige dataene. Når disse avrundes, blir totalen 7,4 milliarder – mindre enn verdens befolkning på over 8 milliarder mennesker.

MILDRID NILSEN

Kvinner i Nigeria som snakker Okun-språket, gleder seg over at de nå har Bibelen på sitt eget språk. Foto: Det Nigerianske Bibelselskap.

Grafikken viser hvor mange som ennå ikke har Bibelen på sitt hjertespråk.

Våre tidlige pastorer, del 4

ANDERS SEVALDSEN – ODELSGUTTEN SOM VALGTE DET ÅNDELIGE BRØDET

Av Trygve Andersen

Som nevnt i en tidligere artikkel, økte pastorstaben vår betydelig rundt 1896. Det ble det rom for etter at man hadde hatt en informasjonskampanje om viktigheten av å betale tiende. En av dem som ble pastor da, var Anders Sevaldsen. Han er en av de få som ikke kom over fra Amerika som misjonærer hit, han var «helnorsk». Sevaldsen var fra Nord­Trøndelag. Han var født på gården Stuskin i Verdal i 1863. Han var odelsgutt til gården, men valgte å gi den til sin yngre bror Ole. For i sin ungdom fikk han en religiøs oppvekkelse med baptistkirken og ble med i deres menighet. Han tok deres pastorutdanning, og planla altså å jobbe med sjelevinning i stedet for å bli bonde. Han hadde ikke virket så lenge i baptistkirken før han også ble kjent med adventbudskapet. Han ble adventist i 1894, og altså ganske snart ansatt som pastor hos oss.

Sevaldsen var gift med Anne Marie Pedersdatter fra Solum i Telemark, og de fikk 7 barn sammen. Hele familien reiste med Anders når han ble forflyttet som pastor, og det var ganske ofte på den tiden, man skulle ikke jobbe lenge på ett sted.

Sevaldsen arbeidet mange steder i Norge, og døpte mange mennesker. Han startet sin pastorgjerning som assistent for J. F. Hansen under en møteserie i Oslo vinteren 1895­96. Men allerede høsten etter hadde han egen virksomhet i Holmestrand. Senere finner jeg spor av ham i Fredrikshald (Halden), i Bergen, i Oslo og mange steder i Nord­Norge.

I en rapport om arbeidet i Norge i Review & Herald i 1902, fortelles det at Sevaldsen hadde vært litt for ivrig i sitt arbeid, og måtte sitte i fengsel på vann og brød i 4 dager for å ha døpt ei jente

som var under 15 år. Hun hadde nok søkt sognepresten om utmeldelse fra statskirken, men han hadde avslått dette. Det hadde han sikkert rett til å gjøre hvis foreldrene var medlemmer av statskirken. Men Sevaldsen hadde altså døpt henne likevel. Det ble det politianmeldelse av, og Sevaldsen måtte sone i fengsel.

I 1905 er han plassert i Tromsø og arbeider derfra. Han skriver fyldige rapporter i Evangeliets sendebud fra sin virksomhet, og de gir et godt inntrykk av hvordan det var å være pastor i Nord­Norge på denne tiden. Jeg klipper ut et par avsnitt (i et noe modernisert språk):

«Bønneuken tilbrakte jeg sammen med søsken i Tromsø. Derfra dro jeg ut, bestemt på å være borte i ca. 2 mnd. I mørke og snødrev gikk veien med dampskip sydover. Jeg gikk av et sted hvor jeg stoppet noen dager blant folk som gjerne åpner sine hus for sannhetens forkynnelse. Derfra videre med dampskip til Salangsdalen. Så derfra landeveien, først et stykke med hesteskyss, så videre på ski. Etter å ha tilbakelagt 29 km, kom jeg til familien P. hvor jeg tilbrakte 2 dager for avholdelse av to møter. Min vei gikk så videre med bare et par opphold i en dal hvor det bor flere troende

dissentersinnede familier. Hos dem fikk jeg holde flere møter og mye privat samtale om Guds ord og vei».

Etter en lang historie, om et besøk hos en tidligere stortingsrepresentant, som er spennende, men for lang til å tas med her, fortsetter han:

«Til en avsidesliggende dal ca. 12 km borte hadde jeg en adresse og svakt håp om å få holde møter. Det ble møte, og en del mennesker kom. Etterpå formante en eldre mann dem som var samlet, og bekreftet det som var sagt, og han kjøpte boken «Jesu herlige aabenbarelse», av meg. Men så var det spørsmål om hus for flere møter. Ingen våget videre å åpne deres dører til den slags, skjønt flere uttalte seg anerkjennende om det som var talt. Slik kan det skje når man fører som bekjennelse «Guds bud og Jesu tro».

Fra 1907 til 1909 var Sevaldsen plassert i Melbu og arbeidet i hele Nord­Norge derfra. I disse årene prøvde man ut en litt spesiell distriktsoppdeling; de tre fylkene i Nord­Norge dannet et eget distrikt sammen med 3 län i Nord­Sverige. Dette distriktet er i SDA­årboka kalt «Northland mission». Her arbeidet han og en svensk pastor, og de to dekket hele dette store området. De var direkte underlagt Den Skandinaviske Union, hvor Sverige også var med på den tiden. Det var for øvrig mindre enn 100 adventister i dette store området i nord.

Dessverre fikk Sevaldsen personlige utfordringer på denne tiden. I 1909 døde hans kone i forbindelse med fødsel. Han giftet seg på nytt ganske fort, med en annen dame fra Telemark. Dette var vel for ham en helt nødvendig løsning, der han satt med flere barn, og et av dem helt nyfødt. Den nye kona hans, Anna Jørgine,

Anders og Anne Marie Sevaldsen, Paul (i midten), Karl og Karen Sally (1899).

var ikke adventist, hun var faktisk baptist, og var en av dem som Sevaldsen hadde døpt i sin korte karriere som baptistpastor tidlig på 1890­tallet. Han kunne nok ikke da fortsette som adventistpastor, og de flyttet til hennes hjemsted utenfor Skien. Han fant seg annet arbeid som «vognmand». Det ser ut til at han også ble utmeldt av menigheten en periode, men han beholdt sin tro, og ble opptatt i menigheten i Skien igjen i 1915. Hans kone fulgte etter og ble opptatt i menigheten året etter.

I 1923, da han fylte 60 år, skrev Sevaldsen et langt stykke i lokalavisen Varden om en hendelse fra stedet han var fra i Verdal. Det hadde vært et fryktelig massemord i 1806 på en nabogård til Sevaldsens oldefar. Nesten en hel familie var drept med kniv. En liten baby i en vugge, og en av sønnene på gården, var de eneste på gården som ikke var tatt av dage. Denne ene sønnen hadde også blitt skadet, men hadde klart å stikke fra stedet mens det pågikk. Da folk kom til huset neste morgen og oppdaget ugjerningen, satt sønnen der like ved det store blodbadet og vugget den lille babyen, som lå og smilte. Babyen skulle bli Sevaldsens bestemor.

To svensker som hadde vært på stedet

bjørnen var skutt», som jo ordtaket sier at man ikke skal gjøre, men at han alltid hadde klart å gjøre jobben.

Han forteller enda en historie om sin oldefar fra Verdal, om da han var med i krigen mot svenskene. Nordmenn og svensker lå i en stilling ganske nær hverandre et sted, så nær at de kunne rope til hverandre. En svensk offiser ville teste nordmennene litt, og satte en bukseknapp på toppen av en pinne som ble stukket opp i været. Så ropte han og spurte om noen kunne skyte ned knappen. Sevaldsens oldefar skjøt og traff knappen. Da ble det stille i den svenske leiren.

Denne artikkelen til Sevaldsen i Varden vakte oppsikt, og ble gjengitt i mange aviser rundt om i Norge i de påfølgende dagene og ukene, og ble også kommentert i en skandinavisk avis i Amerika.

er nok bare på invitasjon fra menighetene. Sevaldsen skriver også flere innlegg i avisene, og det gikk mye på å forsvare vår tro og lære, noe han var svært flink til.

ble mistenkte for udåden, og Sevaldsens oldefar dro etter morderne. Han klarte å ta dem igjen langt oppe i Nord­Sverige på grensen til Finland, og ved hjelp av svensk politi ble de arrestert. De fant gode bevis for at det var de riktige personene, siden de også hadde stjålet mange ting fra gården der mordene fant sted. De ble brakt tilbake til Norge, og ble dømt til døden i en rettssak i København. Dommen sa, ifølge Anders Sevaldsens historiefortelling, at de skulle stenges inne i huset der mordene hadde blitt begått, og så skulle huset brennes ned. Dommen ble senere omgjort til vanlig halshugging, som ble utført utenfor Trondhjem. (Det finnes andre versjoner av dette i annen litteratur om denne hendelsen.)

Sevaldsen skriver ellers i artikkelen at oldefaren også var en velkjent bjørnejeger, som reiste rundt og tok livet av bjørner som ble ansett som farlige. Det ble sagt at han noen ganger hadde «solgt skinnet før

Jeg ser ellers i avisannonser at Anders Sevaldsen igjen er aktiv som taler i menigheten vår etter å ha blitt tatt opp igjen i 1915, mest lokalt i Skien, men han har også møter andre steder. Men han er ikke i listene over pastorer i SDA­årboka, så dette

Jeg vet ikke noe om årsaken, men jeg ser i menighetsprotokollen for Skien, at Anders Sevaldsen og kona dessverre blir utelukket av menigheten igjen høsten 1926. Og de går da tilbake til baptistmenigheten, hvor det ser ut til at han straks får kall til å være evangelist og emissær. Han reiser nå rundt i hele Norge igjen og holder møter i baptistmenighetene de siste årene av sitt liv.

Anders Sevaldsen døde høsten 1930, 67 år gammel. Han bodde da i Oslo­området og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo.

Astrid Olga Lauritzen sovnet stille inn den 12. april, bare 59 år gammel. Astrid, som hadde røtter både på Helgeland og i Salten, ble medlem av menigheten i Bodø i 1987.

Som tidvis uføretrygdet alenemor til Arvid og Anne, ble hun aldri rik, men var allikevel alltid et raust og gavmildt menneske. Hun hadde masse humor, kjærlighet og omtanke, og tok opp gjennom livet godt vare på både foreldrene, bestemora si, barna sine, og etter hvert, barnebarnet Eir. Hun var bestandig en trygghet, alltid var hun der for sine. Ja, Astrid tok alltid vare på noen andre, og stilte sine egne behov i bakgrunnen.

I menigheten vil Astrid bli husket for sitt beskjedne, vennlige og milde vesen, sin lune humor, sin gavmildhet og trofasthet, og for sin utrettelige innsats for andre bak kulissene. Hun snakket ærlig om troen, briljerte ikke med store ord, men holdt fast i Guds løfter.

En venn beskrev Astrid som et medmenneske for folk som har vært gjennom et skipbrudd i livet sitt. Og Astrid, som selv hadde gått gjennom tunge ting, laget rom i livet og hjertet sitt for den som sleit.

I takknemlighet for å ha hatt Astrid i livene våre, tok familie og venner avskjed med Astrid fra Adventistkirken i Bodø, der Tom Angelsen talte om at Jesus er oppstandelsen og livet. Undertegnede delte minneordene.

Vi ser med håp frem til å møte Astrid i oppstandelsen når Jesus skal vekke dem som sovnet inn i troen.

Anne­Siri Gustafsson

Vi minnes

Marry Thorstine Ellingsen, Bergen menighet, sovnet inn den 7. februar etter lengre tids sykdom, 89 år gammel. Marry ble født i Bergen den 05.09.33. Hun vokste opp i Svaneviksveien på Minde og opplevde som så mange andre på den tiden, at det var trange kår. Marry arbeidet hele sitt liv, like til hun var 70 år, og hun opparbeidet seg mye erfaring fra de ulike jobbene. Her kan nevnes Haukeland sykehus, pleieavdelingen på Skodsborg i Danmark, forsikringsselskap, Rieber og Sønn. Til slutt jobbet hun i Tingretten i Bergen, hvor hun med en stødig hånd berammet sakene.

Da hennes ektemann Ronald døde i 2001, ønsket hun å gjøre noe meningsfylt. Hun bestemte seg blant annet for å engasjere seg i Røde Kors i Arna, og på Arna Helseheim hvor hun jobbet som frivillig.

Marry levde i vissheten om at Jesus var hennes venn og hjelper, og hun praktiserte en levende tro i tillit til Guds kjærlighet. Hun var også et bønnens menneske som ba for så mange. To ganger om dagen ba hun sine lange bønner, der hun hadde en liste av mennesker som hun ville nevne, hver og en.

Marry hadde en dyp kjærlighet for sin familie og følte seg alltid motvillig til å si farvel når de måtte dra hjem etter besøk. Ved begravelsen i Adventistkirken den 17. februar, minnet vi hverandre om hennes sterke tro på Jesus, og en strålende fremtid der vi aldri mer trenger å ta avskjed med hverandre. Undertegnede forrettet.

Bjørg Marie Rognli er død, 85 år gammel. Hun ble født 8. aug. i 1937 på Mosterøy utenfor Stavanger, men vokste opp på Ålgård sammen med sine foreldre og sin 6 år eldre bror. Søndagsskolen i baptistkirken på Ålgård var en viktig del av hennes barndom. Den satte sitt preg på livet hennes videre, for hun var en ivrig bibelleser og hadde en levende, kristen tro. Hun siterte ofte Bibelen og delte gjerne sin tro. Bjørg møtte sin Jan ganske tidlig i livet, og de giftet seg 28.mar 1956. Sammen fikk de fem barn: Irene, John Arne, Marianne, Anne Mette og Hege. For Bjørg var familien alltid viktig. Hun var husmor og mor omtrent hele livet. Deres samliv var preget av kjærlighet, humor, varme klemmer og gode ord. Bjørg var en spøkefugl og lo ofte. Hun var glad i naturen og turer utendørs. Midt på sekstitallet begynte Bjørg og Jan å fatte interesse for adventisttroen, og begge ble døpt av T. S. Valen, 1.mai 1965. Adventistmenigheten og adventisttroen var siden en meget viktig del av livet til både for Bjørg og Jan. Bjørg var en ivrig forbeder. Mange, inkludert meg selv, var på hennes bønneliste. Mange husker også Jan som pastor og kapellan for adventistkirken. To år etter at hennes kjære Jan døde, flyttet Bjørg inn i en omsorgsbolig på Vikeså. Det var i februar 2020. Den 8.mai 2023, sovnet hun stille inn i troen på sin Jesus og hans gjenkomst. Jeg forrettet ved begravelsen fra Bjerkreim kirke 16.mai. Vi lyser fred over Bjørgs gode minne.

Vidar Hovden

Arne­Kristian Andersen

Steen Grønbech ble født den 28. juli 1963 i Roskilde, Danmark. Han var den eldste av 6 søsken. Som barn var Steen oppvakt og vitebegjærlig, omsorgsfull og handlekraftig. Da han var 15 år, reiste han til internatskole på Vejlefjord, og deretter videreutdannet han seg til murer. Han jobbet hardt, var pliktoppfyllende og pålitelig, men satte også stor pris på avslappende fellesskap; kvalitetstid med familie og venner. Han hadde definitivt et glimt i øyet, et lurt blikk og humoristisk sans. Men han hadde også en alvorlig side, og lot seg lett engasjere i et bredt spekter av tema – politikk, økonomi, motorsport, reiseliv og religion. Troen betydde mye for Steen, og han delte den gjerne.

Steen var livsglad, engasjert og eventyrlysten. Han var alltid klar for nye opplevelser. Han likte å reise, og i en periode jobbet han også for ADRA i Nicaragua (1989­1991) og Uganda (1995­1996).

Livet fikk en ny giv da han traff norske Nina for 18 år siden. Den 25. mars 2006 ga de sitt ja.

Barna William ble født i 2010, og Andreas i 2012.

De siste to årene har vært preget av sykdom og usikkerhet, spesielt da Steen omsider fikk diagnosen «kreft med spredning». Steen har kjempet tappert, og Nina har vært der for ham hele tiden. Fredag den 26. mai, ga kroppen tapt, og Steen sovnet stille inn på sykehuset i Tønsberg. Steen har hele tiden brukt enhver anledning til å dele sin tro og sitt forhold til sin Frelser ­ både til leger, sykepleiere og hjemmesykepleiere. Han har tatt modige valg, og hele veien igjennom hatt en sterk tro og håp.

Den 5. juni 2023 ble Steen bisatt i Sandefjord adventistkirke, der undertegnede forrettet. Nina og guttene har mistet en god ektemann og far så altfor tidlig. Seremonien bar likevel preg av håp. Nina delte selv hvordan Gud hele tiden har vært der for dem og hvordan de har kjent seg båret gjennom en utrolig vanskelig tid.

Vi lyser fred over Steen Grønbechs gode minne.

Vi gratulerer

95 Sverre Marinius Skoglund

Indre Senja menighet, 27. juli

90 Gerd Synnøve Halvorsen

Kongsberg menighet, 5. august

85 Sofie Dagny Koppen

Eidså menighet, 19. juli

Anne Marie Aronsen

Stavanger menighet, 5. august

Bjørn Berglund

Strømmen menighet, 6. august

Jenny Oline Lovise Holten

Harstad menighet, 7. august

Eva Dianna Hauge

Fredrikstad menighet, 16. august

Øyvind Eftedal

Larvik menighet, 17. august

Kyrre Rubach

Harstad menighet, 19. august

Oddny Helene Sommernes

Oslo, Betel menighet, 21. august

80 Tormod Olav Larsen

Vadsø menighet, 20. juli

Odd-Ragnar Aase

Sauherad menighet, 29. juli

Ingeborg Sofie Johansen

Arendal menighet, 20. august

Gerd Svendsen

Kristiansand menighet, 24. august

Knud David Sandbeck

Grenland menighet, 30. august

Kari Marie Hansen

Moss menighet, 3. september

Evelyn Bund

Larvik menighet, 8. september

75 Sølvi Marion Kolstad

Kristiansand menighet, 12. juli

Gerd Karin Johannessen

Moss menighet, 13. juli

Margrethe Nicolaysen

Haugesund menighet, 18. juli

Kirsti Warvik

Molde menighet, 26. juli

Kirsten Kristine Aas Frydenlund

Grenland menighet, 5. august

Margot Teresa Colburn

Bergen menighet, 12. august

Oskar Heinz Sommer

Gjøvik menighet, 13. august

Stig Thanke Aspli

Trondheim menighet, 17. august

Harald Kristian Espedal

Bergen menighet, 22. august

Leonard Løvoll

Ålesund menighet, 23. august

Ruth Unni Monsvik

Moss menighet, 26. august

Torill Didriksen

Tyrifjord menighet, 28. august

70 Eva Sjøsletten

Tyrifjord menighet, 11. juli

Terje Egil Ormøy

Stavanger menighet, 14. juli

Johannes Jensen

Grenland menighet, 15. juli

Wenche Irene Ljosland

Kristiansand menighet, 28. juli

Harda Emilie Løvoll

Sandnes menighet, 30. juli

Ole Magne Pedersen

Sandnes menighet, 31. juli

Øistein Holanger

Trondheim menighet, 5. august

Nanna-Lise Havstein

Gjøvik menighet, 12. august

Kristina Samsing

Oslo, Ulsrud menighet, 14. august

Else Britt Norlin

Skotselv menighet, 17. august

Gerd Laila Gustavsen

Hamar menighet, 24. august

Ina Falk

Tromsø menighet, 4. september

Solfrid Marie Hansen

Molde menighet, 6. september

Magne Torstein Bråthen

Kongsberg menighet, 8. september

Daniel Pel

NB! Feil i forrige nummer Aslaug Kristine Theodora Danielsen Fyller 100 år 15. juni, ikke 95 som det sto i bladet. Vi beklager.

Hei på deg!

Vi vil gjerne høre fra deg!

Liker du å tegne eller skrive?

Ta bilder? Har du en hobby?

Fortell gjerne hva du tenker på for tiden!

Send til gry.haugen@adranorge.no. Barnesiden leveres av ADRA.

Håpet er på skolen

Adiza er den jenta som du ser på forsiden av dette bladet.

Da Adiza var litt yngre, hadde hun fryktelig lyst til å begynne på skolen sånn som de andre barna. Hun ville gjerne lære og være venn med de andre barna som lekte.

En dag kom det noen voksne på besøk. De snakket flere ganger med Adizas mamma og de andre foreldrene som bodde i nærheten om hvor viktig det er at alle barn får gå på skolen. – Det er viktig for alle barn, sa de, - også for Adiza, selv om hun ikke kan høre.

Før ADRA kom og begynte arbeidet i landsbyen, var det nemlig sånn at barn som hadde spesielle behov ikke fikk lov til å være med. Men nå har ting forandret seg.

Mammaen til Adiza har også lært litt tegnspråk. Hun forteller at familien har det litt bedre nå etter noen vanskelige år. – Vi flyttet hit fordi vi ikke hadde nok mat, sier hun. –Noen folk ville heller ikke at barna skulle lære å lese. Derfor kom vi hit, sier mamma.

Alle barn – på skolen! På skolen hos Adiza har de bygget mange nye klasserom. Foreldrene har forstått at de må sende alle barna sine til skolen. Barna trives. Men skolen er populær og nå er det ikke plass nok lenger. Noen ekstra klasserom er bygget av strå. Nå må ADRA sammen med kommunen få bygget enda flere klasserom! Hjemme hos Adiza.

Å LÆRE

For ikke lenge siden gikk lille Aron sine første skritt. Vi som så på, smilte og klappet. Hver gang den lille gutten falt ned på rompa, klappet han – for det var det vi andre gjorde. Så karret han seg opp igjen, gikk fire – fem skritt, og deiset ned på bakken igjen. Klappet. Og opp igjen. Sånn er det å lære. Øve, øve, øve. Falle. Feile. Opp igjen. Fire skritt første gang. Åtte skritt neste gang. I neste uke kan han han gå rundt hele rommet. Øve. Øve. Øve. Lære.

I dag er Adiza den eldste og høyeste jenta i femte klasse. Hun har lært å bruke tegnspråk. Det lærer også de andre barna i klassen. Alle kan snakke sammen. Det synes Adiza og læreren er fint.

Skole er som frø som skaper vekst. Uten skole er det ikke mye som kan vokse. Da er det ingen som blir sykepleiere, snekkere, elektrikere eller ingeniører. Håpet er på skolen, har Adiza funnet ut.

Gåter på mange måter

1. Hvor mange måneder i året har 28 dager?

2. Hva tilhører deg, men som vennene dine bruker mer?

3. Karis mamma har tre barn: Snipp, Snapp og…?

Svar på gåter:

1. Alle månedene har 28 dager.

2. Navnet ditt.

3. Kari

Adventistkirkens Verdensradio satser tungt i Midtøsten med fokus på Nasaret der de nå har en ny radiostasjon med en håndfull arabisktalende ansatte under pastor Wisam Alis ledelse. De får daglige henvendelser fra interesserte lyttere som ber om bibler og bibelstudier.

Wisam Ali ble ordinert som pastor i adventistkirken sabbaten den 6. mai i år. Fordi Wisam ble ansatt i den perioden jeg

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Fremgang i Nasaret

Første araber ordinert til pastor i Israel.

ledet arbeidet i Israel (2012­2019), ble jeg invitert sammen med min kone til denne ordinasjonen. Det var et historisk øyeblikk, for Wisam er den første araber som er blitt ordinert som pastor i adventistkirken i Israelfeltets historie.

Til stede var medlemmer fra alle menighetene i Israel, fra nord til sør, og utenfor forsamlingssalen kunne man høre språk som varierte fra arabisk til hebraisk, engelsk, russisk, ukrainsk, amharisk, spansk, ghanesisk, m. fl. Til stede var også en ambassadør, venner, representanter fra byen, fra Adventistenes Verdensradio samt fra Adventistkirkens verdensledelse, og altså to fra Norge.

Den norske organisasjonen «Misjon 10/40» har under Atle Fonn Aluwinis ledelse lenge støttet hebraiske litteraturutgivelser, men har de siste årene konsentrert seg om arbeidet blant den arabisktalende befolkningen i Nasaret slik det drives fra Senteret som adventistkirken eier der. Dette har vært en kjærkommen støtte og hjelp.

Fra senteret (som er helt sentralt plassert i byen, bare 200 m fra

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035

www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Rektor: Kjell Aune

www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Bebudelseskirken, den største kristne kirken i Midtøsten), drives språkundervisning, helsevirksomhet, dataopplæring, kvinnesamlinger, ungdomsarbeid, bibelstudievirksomhet og vanlig sabbatsprogram. Radioarbeidet drives fra den nyinnkjøpte etasjen over Senteret som en separat virksomhet, men selvsagt koordinert under Wisam Alis ledelse.

Flere forholdsvis nydøpte er blitt ansatt i radioarbeidet, og virksomheten bærer frukt slik at det nå er en fin gruppe som møtes på sabbaten. I tillegg til disse er det døpt flere på Vestbredden/ de palestinske områdene, men de er forhindret fra å møte frem i forsamlingslokalet på sabbatene på grunn av forfølgelse og problemer der de bor og siden Nasaret ligger i Israel.

Helligånden arbeider ofte på mirakuløst vis, gir av sine gaver, kaller mennesker til innsats og påvirker til omvendelse som fører til vekst og fremgang så Guds rike på jorden utvides. Det er spennende å se Gud i virksomhet. Be for Wisam Ali, medarbeiderne hans og arbeidet i området!

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Studentprogrammet

– Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Bankkontonr.: 3000.39.38456

Tyrifjord videregående skole

Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund

v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og

Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13

2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00

www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00

www.mosserod.no.

post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen

Telefon: 992 49 714

www.sdasenior.no

finn.moller.nielsen@hebb.no

Bankgironr.: 3000 26 41867

Av Roger Robertsen

Wisam Ali ble nylig ordinert som den første arabiske pastor i Israelfeltet. Foto: Roger Robertsen.

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Når solen kommer frem og ferien er på vei, kjenner de fleste av oss på optimisme og glede. Kanskje blir vi i større grad oppmerksomme på og takknemlige for alt vi har i livene våre.

Det er godt kjent at å være takknemlig er bra for vår psykiske helse. Takknemlighet styrker både livsglede og pågangsmot. Det reduserer stress, og resulterer i bedre relasjoner og lykkeligere familier. Din kapasitet til empati øker, du sover bedre og øker din kapasitet for tålmodighet.

Å utøve takknemlighet bidrar også til bedre fysisk helse. Det sier seg selv at bedre søvn har en positiv effekt. I tillegg er det gjort undersøkelser hvor det viser at en høy grad av takknemlighet kan redusere blodtrykket.

er takknemlig for, fremfor å henge seg opp i det som kanskje ikke var like bra.

Så derfor har jeg lyst å avslutte sistesiden denne gangen, ved å uttrykke en stor takk i tre retninger:

For det første til dem i menigheten som ikke tar ferie nå, men som jobber intenst for at barn, unge og familier skal få en fin sommer og oppleve fellesskap både med hverandre og med Gud. Takk til Ungdomsavdelingen (SABU), og alle som hjelper til med å lage «Barnas supersabbat», «Sommerstevnet» og «Speiderleir». Den gleden og fellesskapet dere legger til rette for, er gull verdt. Jeg håper at dere får mange takk underveis.

Sommer og takknemlighet

Jeg tror at takknemlighet kan ha en lignende effekt i grupper, som i en menighet for eksempel. Hvis mange i et samfunn eller gruppe velger et takknemlighetsperspektiv på livet, vil det ha en positiv effekt på hele gjengen.

Tenk hvilken forskjell det gjør om vi kan være takknemlige for hverandre i menigheten. Takknemlige for at det finnes ulike tanker. Sette pris på at vi ikke tenker akkurat det samme, men kan lære av hverandre og øke forståelsen for hverandre i felleskapet. Takknemlighet kan hjelpe oss til å tenke godt om hverandre. Er ikke det slik Jesus sa mennesker vil kunne se at vi er hans disipler?

Er vi takknemlige nok for menigheten vår og det felleskapet og håpet vi finner der? Er vi takknemlige for pastorens tjeneste, for speiderlederens omsorg, for barnesabbatsskolelærernes tid? Når sa du «takk» sist? I Norge er vi 4500 medlemmer på bok. Det er ganske utrolig hva vi får til, hovedsakelig på frivillig basis. Jeg er takknemlig.

Men takknemlighet kommer ikke av seg selv. Noen av oss må øve på det. Noen er flinke til å finne feil og til å påpeke hva som kunne ha blitt gjort bedre. Vi unnskylder oss gjerne med å kalle det for «konstruktiv kritikk», eller «kritikk i kjærlighet». Men husk at en negativ tilbakemelding må balanseres med 10 positive tilbakemeldinger! Det er ofte bedre både for deg og den andre å rose det positive og fokusere på hva du

Dernest vil jeg si tusen takk til Styrkår Dramstad som avslutter som rektor på TVS etter 22 år. Det er mange kvaliteter vi kunne nevne, som for eksempel Styrkårs trofast tjeneste, kompetanse, omsorg, hans tro på balanse, hans gode rutiner, hans bruk av fritiden til å stille opp for elever og mye mer. Det har vært et privilegium å kunne samarbeide med Styrkår gjennom alle disse årene, både som ungdomsleder i DNU og som unionsleder.

Til sist vil jeg takke Nina Myrdal som går inn i rektorrollen på TVS, men som har vært skoleavdelingsleder for DNU de siste 12 årene. Nina har stor kapasitet, og hun har betydd mye for skolene våre. Hun er en optimist som tar ansvar, som tenker godt om folk, og som har snudd flere utfordrende situasjoner til noe godt. Hun er en som alltid bidrar, som viser takknemlighet, omsorg og en genuin interesse for mennesker. Jeg komme til å savne Nina på kontoret ved siden av mitt kontor, men jeg gleder meg over at TVS får en rektor med alle de kvalitetene Nina har.

God sommer!

Takknemlighet kan hjelpe oss til å tenke godt om hverandre.