Ny distriktsleder i Nordnorsk distrikt
Andrew Campbell er blitt enstemmig valgt som ny distriktsleder i Nordnorsk distrikt. Side 8
Bergen menighet 130 år
Bergen adventistmenighet fyller 130 år, og jubileet feires den 4. oktober med en festdag. Side 20
Nr. 7/8-2025
Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.
ANSVARLIG REDAKTØR
Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
REDAKTØR
Atle Haugen
E-post: post@adventnytt.no
FASTE MEDARBEIDERE
Tom Angelsen
Marianne Dyrud
Øyvind Gjengstø
Jóhann E. Jóhannsson
Claes Lundström
PRODUKSJON
Layout: Norsk Bokforlag
Trykk og innbinding: Aksell
KONTAKT
Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no
ABONNEMENT
Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.
Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).
STOFF TIL BLADET
Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.
FORSIDEN
Foto: Atle Haugen
Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no
Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no
AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no
Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge. Han skal alltid ha det godt, og hans ætt skal arve landet.
(Sal 25,12–13)
Poenget er at øyeblikk er viktige.
Tenk deg at vi gjorde en avtale om at jeg ringte deg flere ganger utover dagen mens du var på Tusenfryd eller Legoland eller noe lignende. Hver gang ville jeg bedt deg gi poeng på en skala fra 1-10 om hvordan du hadde det. Kanskje traff jeg deg i en kø foran en attraksjon, midt i en vill berg- og dalbaneferd, eller med slitne og sure unger som maste om is osv. Sannsynligheten er stor for at en samlet karakter for dagen ville havne et sted midt på skalaen, eller litt over siden det tross alt var en dag utenom den vanlige hverdagsrutinen.
Tenk deg så at jeg ringte deg et par uker senere og minnet deg på denne dagen. Hvilken karakter eller poengsum tror du at du da ville ha gitt den? Undersøkelser viser at du høyst sannsynlig ville gitt den 9 eller 10 poeng. Hva har skjedd? Jo, du ville ha husket høydepunktene. De små glimtene av lykke og glede som løftet dagen over andre mer grå og gjennomsnittlige dager.
Det er forfatterne av boken The Power of Moments som bruker et lignende eksempel som utgangspunkt for å skrive om betydningen av øyeblikkene i livet. Defining Moments (definerende øyeblikk), kaller de det. Vi har dem alle sammen. Øyeblikket du oppdaget den som ble ditt livs kjærlighet. Eller oppdagelsen eller opplevelsen som plutselig gjorde troen på Jesus virkelig og betydningsfull for deg. Eller da du fikk det første glimtet av barnet eller barnebarnet ditt. Og slik kunne vi holdt på.
Pussig nok er det ikke alltid at det er de helt store tingene i øyeblikket som blir sittende fast. Det kan være en liten detalj, til og med noe komisk eller banalt, som er noe av det som fester seg. Jeg husker for eksempel at skoene til min forlover knirket bak meg da vi satt og hørte på talen under vielsen da vi giftet oss! Helt meningsløst, selvfølgelig, men det er mengder av slike glimt som fester seg i hukommelsen vår.
Poenget er at øyeblikk er viktige. Noen bare kommer til oss. Andre kan vi være med på å skape, både for oss selv og andre.
En venn ringte meg for et øyeblikk siden og fortalte om en tung dag hvor hun var i ferd med å gi opp jobben sin. Hun ba Gud om en oppmuntring, bet tennene sammen og gikk på jobb. På slutten av økten kom en assistent bort og ga henne en uforbeholden takk og ros for det arbeidet hun hadde gjort. Det er slike øyeblikk som løfter oss og gir oss energi og retning.
Hva skjedde med troen og valgene vi tok?
Det er også slike øyeblikk av glede, opplevelser og åndelig og fysisk fornyelse vi drømmer om at ferien skal gi oss. Vi har en rolle å spille selv når det gjelder å skape og få det vi søker. Men det er også andre som jobber for å gi oss slike øyeblikk. Sommerstevnene arrangeres for å skape rom for slike øyeblikk. Hvem husker ikke den spesielle dåpen man var vitne til som gjorde inntrykk? Eller taleren som fanget interessen og utfordret noe i deg; regnværet som revnet møteteltet et år i Nissedal, eller Gunnar Jørgensens verdensrekord på 100-meteren da han rømte fra å bli kastet i vannet på speiderleiren på Grendi i 1976. For ikke å snakke om da brønnen gikk tom for vann på Sommerfryd dagen før speiderne ankom til leiren i 2007. Jeg har ikke tall på alle øyeblikkene jeg kan se tilbake på fra speiderleirer, ungdomsstevner, familiestevner og årsmøter for å nevne noen slike arrangementer i menighetens regi. Som demonstrert, er det ikke bare de store, sjellsettende øyeblikkene som fester seg og bidrar til å skape minnene vi lever på. Men de gir oss glimt av samspill og mot vi kan høste næring fra i møte med andre situasjoner. Vi ser hvordan folk trår til som løser problemene og får ting til å ordne seg. Praktikere som Finn Andersen fant fort en løsning på vannproblemet på Sommerfryd.
Pastorer og praktiske lekfolk fikset møteteltet med presenninger, tau og gaffatape. Og slik kunne jeg holdt på en god stund med mimring over øyeblikk.
Men noe av det viktigste stevnene våre gjør, er å skape rom for å ta valg om å følge Jesus. Stevnet på Grendi ved Byglandsfjord i 1976 var viktig for meg. Vi bygde en røys av steiner med navnene våre på som vi etterlot oss. Mange år senere kjørte jeg forbi og tok et bilde av røysa som fremdeles lå der. Det vakte minner og mange tanker hos meg. Hvor ble det av oss? Hva skjedde med troen og valgene vi tok?
Nå er det igjen stevnetid. Hvilke øyeblikk vil du være med på å skape i ditt og andres liv denne sommeren? Og ikke minst – takk til gjengen i SABU og Levende Vann som bidrar til å skape disse øyeblikkene stevnene gir rom for.
Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.
JULI
2.–7. Levende vann sommerleir 8.–14. Sommerstevnet Nissedal 21.–28. Speiderleir
22.–27. Seniorstevne Skogli
AUGUST
16.–18. Åpningshelg TVS
24.–29.9 Hjelpeaksjon kjernetid
27.– 1.9 European Pastors Counsil
30.–1.9 Kvinneforum, Helgeland
SEPTEMBER
–29. Hjelpeaksjon kjernetid
5. VND styremøte
6.–8. CONNECT, tenåringstreff VND 6.–8. NND Ledertreff
7. Høstmøte Helgeland (Mosjøen)
8. NND styremøte (Sommerfryd)
13.–15. RELATION, tenåringshelg NND, Sommerfryd 15. ØND styremøte
21. TVS Reunion, jubileum
22. DNU styremøte 23.–28. ABSOLUTT 9ENDE, Vegårtun
28. Høstmøte Østfold
JULI
13. Kollekt: Verdensmisjonen (F) Sommerens stevner
AUGUST
3. Kollekt: Unionens evangelisering (C)
17. Fokus på studenter
20. Hjelpeaksjonen begynner i Norge
24. End It Now dag – mot vold og overgrep
SEPTEMBER
14. Kollekt: Verdensmisjonen (F)
21. Ungdomsdagen
28. Brevskolens dag
28. Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C)
A: TED
B: 50% TED 50% DNU
C: DNU
D: Distrikt
E: 10% GC / 90% DNU
F: GC
«Guds rettferdighet er ikke vår.» Det var jo heller ikke et menneskelig ord som lød fra korset: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Kan vi forandre livsstil, slik at vi får flere år i vårt liv og mer liv i årene? Det «tror» Sunnhetsbladet
Kan vi også forandre livssyn, slik at livet blir bedre – for oss selv og andre? Og ikke minst for de andre som har det verst?
«Med en menneskelig behandling kan det jo bli mennesker selv av slike hos hvem Guds bilde for lengst er utvisket», skriver Dostojevskij i Opptegnelser fra det døde hus
En sen kveld under krigen ble Ronald Fangen ringt opp fra et sykehus i Oslo. En dødssyk mann ønsket sakramentet. Presten ble hentet av en politibil, og hans første tanke var at han ble kjørt direkte i arrest. Etter noen minutter i rasende fart, spurte han forsiktig: «Hva gjelder egentlig dette?»
Han ble fortalt at en politifullmektig lå for døden etter et attentat. Hans navn?
«Amund Hellevik», var svaret.
Det mennesket som lå i sengen og skulle dø, var beryktet over hele landet for sin grusomhet. Meldingen om hans bortgang ville skape glede overalt. «Jeg kunne heller ikke beklage det», innrømmer Fangen. Hjertet var ikke med ham. «Men jeg var prest!» Hans kall var også hans plikt.
Vi er også prester, sier Skriften.
Fra rommet lød forferdelsens angstskrik, men politimannen ble stille da presten kom inn, som en druknende som ser redningsbåten. Vi vet ikke hva de snakket om den ene timen de var sammen. Angret den onde mannen? Eller var han fylt av panisk redsel for død og dom?
Ronald Fangen skriver at den døendes bekjennelse var oppriktig og uten selvforsvar. Med en uventet kristen innsikt søkte han ikke prestens eller noe menneskes tilgivelse, men Guds tilgivelse for Jesu skyld
«Så var det for meg intet valg. Guds rettferdighet er ikke vår.» Det var jo heller ikke et menneskelig ord som lød fra korset: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
I sengen «lå et menneske som var en gåte for meg. Av Gud var han kjent.» Fangen kunne ikke tilgi ham i sitt eget eller folkets navn, men det var hans plikt å tilgi ham i Guds navn.
Neste morgen var gåten Amund død. Han hadde vært stille hele natten.
En umenneskelig mann ble bedre med en guddommelig behandling.
Ove S. Berntsen
Størst med Jesu øyne.
Av Øyvind Gjengstø
Noen mennesker er svært opptatt av hva som er størst og best. Det kan gjelde hus, båt, bil, grill, fotballag eller nesten hva som helst ellers. Dette gjelder også for noen statsledere rundt om i verden, noe som har ført til krig og uro i flere områder.
Fra tidligere tider har for eksempel Napoleon, Hitler og Stalin vært trukket fram som personer med storhetstanker, og de fleste mennesker har et negativt syn på disse menneskene. Kanskje ikke så rart når en tenker på hva de stelte i stand med av krig og folkemord.
Også i Bibelsk tid var mennesker opptatt av hva som var størst, av og til med et annet perspektiv enn det ovenfor. Det kom en lovkyndig til Jesus en dag og stilte ham spørsmålet «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Matt 22,36–39). Det må kunne sies at dette var en positiv vinkling på hva som er størst.
Paulus nevner noe i samme positive retning. I 1 Kor 12,31 skriver han «Men vær ivrige etter å få de største nådegavene!» og i kapittel 13 skriver han: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13). Dette er en av de mest kjente siterte bibeltekstene, ofte sitert av mennesker som ellers har liten kunnskap om Bibelen. Mindre kjent, og i alle fall sjeldnere sitert, er Jesu ord i Joh 15,13 «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» Og Paulus nevner en enda større kjærlighet: «Men Gud viser sin
kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Hvem kan vel overgå den?
Jesu disipler strevde noen ganger med det å være størst. Vi kan lese om dette flere steder, Lukas nevner det to ganger (22,24–27; 9,46–49) og Matteus også noen ganger (Matt 18,4; 23,11). I begge tilfeller ga Jesus dem klare retningslinjer. «Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener» (Luk 22,26) og «Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket» (Matt 18,4).
Noen stoler mer på hva en influenser sier enn på hva kvalifiserte fagfolk mener.
Jesus snur opp ned på hva det vil si å være størst i forhold til hva som er vanlig oppfatning blant oss mennesker. I dag er det vanlig å se opp til personer med rikdom, makt og innflytelse. Noen stoler mer på hva en influenser sier enn på hva kvalifiserte fagfolk mener. Idrettsprofiler står høyt i kurs blant mange mennesker. De ser opp til dem, og deres meninger blir lagt merke til. Det samme gjør livsførselen deres. Noen tar avstand fra noe av det de sier og gjør, mens andre etterligner dem. For en del år siden var det gjevt å ha en lederrolle i menigheten. Det er blitt meg fortalt at to menn i en menighet begynte å sloss seg imellom for å bli valgt til forstander. Ingen av dem ble spurt. I dag er det færre som ønsker å ta på seg en forplik-
tende oppgave i menigheten. Det kan virke som om en ønsker å ha muligheten åpen i tilfelle det skulle dukke opp noe annet en heller vil gjøre, noe mer spennende. Vi er alle skapt med en fri vilje og har fått det privilegium å bo i et land hvor den enkeltes vilje blir respektert. Spørsmålet er hva vi setter høyest, hva vi prioriterer mest.
Når Peter skriver til menighetene, er han tydelig på sine forventninger til dem: «Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde» (1 Pet 4,10).
Da kan det være viktig å reflektere over Jesu ord til disiplene: «Den største blant dere skal være tjeneren deres. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Matt 23,11–12).
Kanskje vi skulle vurdere å være den største, sett med Jesu øyne?
Øyvind Gjengstø er distriktsleder i Vestnorsk distrikt.
ØYVIND GJENGSTØ
Det var god stemning i Adventistkirken i Haugesund den 3. mai da menigheten fikk besøk av mannskoret «Havdur», som til vanlig holder til på Bømlo. Koret var
invitert av kormedlem Robert Hansen til å delta med flere sanger under gudstjenesten. Mange av sangerne kjente lite til adventistene fra før, men var likevel åpne for å bli med på denne opplevelsen. Også menigheten i Sør-Karmøy var invitert. Under gudstjenesten sang også menighetens eget kor, «Believers Singers». Robert holdt en fortelling for barna og en kort preken om Gud som en omsorgsfull skaper. Etterpå ble alle ønsket velkommen til festmåltid i kirkens festsal, hvor det ble servert spennende og smakfull hjemmelaget mat – salater, gratenger, gryteretter og et rikt utvalg av kaker til
dessert – alt laget av menighetens egne medlemmer. Til og med noen som ikke kunne være til stede på selve dagen, hadde vært innom dagen før med kaker.
Medlemmene i mannskoret satte stor pris på hele arrangementet. De kommenterte blant annet den fenomenale akustikken i kirkesalen, men det de særlig trakk fram, var den varme og gjestfrie mottakelsen fra menigheten. Flere uttrykte håp om at dette kunne bli en ny tradisjon – og det håper vi også!
Lars Dorland, pastor for menighetene i Haugesund og Sør-Karmøy
Den 26. april hadde Cornelius og Betel Adventistkirker besøk av G4G Gospel Choir. Dette mye takket være Pernille Kalvåg, som selv har sunget i G4G da familien bodde i Skien.
Pernille er opptatt av kvalitet og innhold, og jeg hadde en anelse om at dette kom til å bli bra. Men det var enda bedre enn jeg hadde sett for meg, med høy kvalitet på det musikalske, tekniske, trøkk
og dynamikk, solister og trosformidling. Jeg ble oppriktig imponert og inspirert, og takknemlig til en Gud som inviterer oss til å erfare sitt vesen gjennom musikken. Om korsangen av de troende i himmelen blir som dette, da har vi virkelig noe å se frem til (Åp 4,8; 19,1–3).
Koret tok oss gjennom en musikalsk reise i gospelsjangeren og formidlet tydelig opphavet til sjangeren blant slavene i sørstatene. Håpet, trøsten og gleden man kunne finne i musikken, tross de enorme
smertene slavene gjennomgikk, var sterkt å tenke på.
Imellom sangene ble personlige vitnesbyrd delt fra flere av kordeltakerne. Det ble henvist til Salme 147, og hvordan Gud leger hjerter. En annen formidlet viktigheten av å ta inn over seg frelsen og dens betydning i eget liv. Dette skapte en personlig vinkling til det hele. Jesus kan ha en enorm betydning i livene våre også i dag.
Koret har opptrådt i mange forskjellige menigheter, i tillegg til å ha bidratt under Prosess-konferansen for noen år siden. Alle medlemmene er bekjennende, personlig kristne, og dette er et nøkkelkriterium for å være med. Mon tro ikke dette forener korets autentiske trosformidling og kraften den utgjør ovenfor publikum. Uttrykksform, klang, inderlighet og formidling av Guds nåde gjennom et bredt gospelrepertoar fra både mer moderne og tradisjonelle gospellegender.
Solen smilte til oss med en varm ettermiddag, og du verden som koret leverte en skinnende forestilling.
Hope Channel har en stor visjon fram mot 2030.
Visjonen til nettverket av 88 Hope Channel-stasjoner over hele verden er «Å nå en milliard mennesker globalt med budskapet om det evige håp innen 2030.» Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Hvordan musikken virker i oss er et stort spill fra trommehinne og flimmerhår til den 8. hjernenerve og thalamus med sekreter for hele kroppen. Dr. A. Myskjas bok Den musiske medisin og boken Musikk og hjernen av legene G. O. Skeien og A. Brean, gir spennende innsikt. Hjernen kan endre seg i positiv retning under musikalsk påvirkning. Så det er helse og terapi i en hilsen fra sangeren Paulus i Kolosserbrevet: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom. Syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).
Av Tor Tjeransen
TV-nettverket Hope Channel har besluttet å samarbeide for å oppfylle en dristig visjon: Å nå en milliard mennesker over hele verden med budskapet om det evige
Pastor Demyan pekte på hvordan Dubai i løpet av få tiår ble forvandlet fra en fiskerlandsby til en av verdens mest ikoniske og innovative byer. Forvandlingen var bare mulig gjennom en dristig visjon og radikal fornyelse.
Han siterte visepresidenten og statsministeren i De forente arabiske emirater og herskeren av Dubai, Hans Høyhet Sheikh Mohammed bin Rashid Al Maktoum, som har sagt: «Fremtiden tilhører dem som kan forestille seg den, utforme den og gjennomføre den. Det er ikke noe man venter på, men noe man skaper.»
Pastor Demyan oppfordret Hope Channel-ansatte til å tenke nye og dristige tanker om hvordan de best kan oppfylle oppdraget som er betrodd kirken. De tingene som ikke lenger fungerer, må vike for nye metoder. Samtidig må vi «respektere fortiden mens vi omfavner fremtiden», sa pastor Demyan.
Da pastor Demyan avsluttet talen sin, stilte han spørsmålet: «Hva om vi ikke har det som trengs – og det nettopp er
Anerkjennelse og bønn for kanaler som har nådd mer enn 100 000 abonnenter på YouTube i løpet av det siste året. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
håp innen 2030. Dette ble vedtatt av lederne for Hope Channel fra 88 stasjoner over hele verden på den årlige nettverkskonferansen i Dubai i siste uke av april. Under sin hovedtale til rundt 200 Hope Channel-ledere, inspirerte Hope Channel Internationals president, pastor Vyacheslav Demyan, delegatene til å tenke kreativt for at Gud skal forvandle effektiviteten til Hope Channel som et evangeliserende verktøy for Syvendedags Adventistkirken.
poenget?» Å nå en milliard mennesker på fem år kan ikke gjøres med menneskelig styrke, visdom eller planlegging. Det må skje som et resultat av Den hellige ånds ekstraordinære kraft.
I løpet av det seks dager lange arrangementet deltok deltakerne også på gudstjeneste med lokale syvendedags adventister i Dubai Central Church og lyttet til inspirerende andakter av pastor Alexander Bryant, president for NordAmerikanske Divisjon.
Dan Serb fra Romania tar over styringen.
Av David Neal og Vanesa Pizzuto
Styret for Newbold College har utnevnt Dr. Dan Serb til ny rektor ved skolen. Serb etterfølger Dr. Stephen Currow, som returnerer til Australia etter fire år som rektor ved institusjonen. Dr. Serb har det siste året vært viserektor ved Newbold og uttrykte stor takknemlighet over tilliten som er vist ham i forbindelse med utnevnelsen. Han fremhevet også Newbolds historie og arv, det profesjonelle teamet og Guds ledelse som grunner til at han med tillit går inn i rollen.
Serb pekte på institusjonens sentrale rolle i utdannelsen av pastorer og teologer for Adventistkirken i Nord-Europa, og signaliserte en visjon om videre utvikling: «Vi ønsker å fortsette å utmerke oss i utdannelsen av engasjerte og bibelsk funderte adventistpastorer og teologer, samtidig som vi utvider vår definisjon av tjeneste gjennom nye programmer og vår kommende e-læringsplattform.»
Dan Serb er opprinnelig fra Romania og startet sin teologiske utdanning i 1992. Han fullførte en BA (Hons) i teologi ved Helderberg College of Higher Education i Sør-Afrika i 1997, og har siden tatt to doktorgrader: en fra Andrews University i 2022 i flerkulturelt pastorarbeid, og en PhD i religionsvitenskap med fokus på menneskerettigheter fra University of South Africa i 2024.
Etter endt utdanning i 1997, tjenestegjorde Serb i ni år som pastor i Cape Conference i Sør-Afrika. I 2013 begynte han som pastor i to multietniske menigheter i Dublin, hvor han raskt engasjerte seg i arbeidet med generasjon Z og deres identitetsutfordringer.
Fra 2016 til 2024 var Serb president for Irish Mission, hvor han ledet en betydelig ekspansjon av kirkens tilstedeværelse i Irland og Nord-Irland. Under hans ledelse, ble nye menigheter plantet, pastorteamet utvidet og flere fellesskap etablert i tidligere unådde områder.
Dr. Serb er gift med Oana, og sammen har de tre barn: Emma, Emilio og Ayana.
Med denne utnevnelsen starter et nytt kapittel for Newbold College – med en leder som kombinerer akademisk tyngde, pastoral erfaring og en klar visjon for fremtiden.
Dette er en forkortet utgave av en nyhetsartikkel på websidene til Adventistkirkens Trans-Europeiske Divisjon.
Av Tor Tjeransen og Atle Haugen
«Våg å være annerledes» var temaet for Nordnorsk distrikts generalforsamling som ble avholdt på Ekrehagen skole i Tromsø fra 23.-25. mai. Dr. Laurence Turner, pensjonert professor ved Newbold College, var gjestetaler. Gjennom sine tre taler inspirerte han på mesterlig vis forsamlingen til å leve ut generalforsamlingens tema.
Turner utfordret i talene sine om Maria, Josef og Jesus den deprimerende holdningen «Vi har alltid gjort det på denne måten». Han viste hvordan disse utfordret tradisjonen og tok modige valg med store personlige kostnader. Laurence Turner antydet at Jesu møte med dem som var ivrige etter å holde loven, men ikke viste barmhjertighet i praksis, var et resultat av hans erfaringer med Josef og Marias valg. Mange av de fremmøtte uttrykte takknemlighet for Turners taler og tankene de satte i gang.
NY DISTRIKTSLEDER
Allerede på første forhandlingsmøte ble Andrew Campbell enstemmig valgt til ny distriktsleder for Nordnorsk distrikt. Han og hans kone Anneli hilste via Zoom fra Cayman Island hvor de er i ferd med å pakke ned for å komme nordover. – Det er et stort ansvar å være distriktsleder. Det er ikke noe jeg hadde sett for meg. Jeg har stor respekt for den rollen der å være leder. Det er nervepirrende, må jeg si. Men Gud leder distriktet og han leder oss personlig, sa Campbell på videolink fra Cayman Islands. Avtroppende distriktsleder, Tom Angelsen, ble behørig takket av for sin innsats. Med sine 15 år er han nok den som har sittet lengst som leder i NND, og han fikk mange gode ord med seg på «attesten» fra sine kolleger.
Han går nå videre til oppgaver i Unionen. Distriktsstyret og andre komiteer og oppgaver ble også valgt uten innvendinger.
Hele årsmøtet hadde en god og vennskapelig ånd som gjorde at forhandlingene gikk raskt og smertefritt gjennom i god tid, og de åndelige møtene inspirerte til styrket tro og handling. Årsmøtet var preget av god sang og musikk ledet av Adelinn Fønnebø og lokale krefter. Det var også godt å se at mange nye medlemmer fra andre nasjonaliteter var tilstede og tok del i generalforsamlingen. Disse har gitt nytt liv til flere små menigheter i nord.
Det er derfor med optimisme at Nordnorsk distrikt går inn i en ny femårsperiode.
Tekst og bilder: Anne-Siri Gustafsson
Steigen er registret som en av menighetene i NND, men har ikke noe offisielt møtested. Inntil nylig har det bare bodd en håndfull adventister der, og man har ikke hatt noen samlinger der alle møttes på lenge. Derfor var gleden stor da vi en sabbat for
noen uker siden møttes til kirke hjemme hos Jan-Erik Hansen. Til sammen var 24 mennesker samlet for tilbedelse, lovsang, forkynnelse og fellesskap. Deilig middag var også forberedt av flere i menigheten. Primus motor for sabbats-samlingene i Steigen/Hamarøy er Bernard Osei-Fofie. Sammen med familien sin, flyttet han til Hamarøy i høst for å jobbe som lege. Men han og hans kone Felicity, som også jobber i helsevesenet, er like mye evangelister og hyrder som helsearbeidere.
De brenner for menighet, og har hatt et ønske om menighetsfellesskap i et område uten mange trosfeller. Det er gledelig at det også har flyttet flere andre adventister til området; to familier fra Kongo har flyttet til regionen og ble med i sabbatssamlingen.
Det er så fint å se at menigheten i Steigen/Hamarøy får vokse på denne måten, og vi er spente på hva dette med Guds hjelp kan utvikle seg til. Husk gjerne på Nord-Salten i dine bønner!
I likhet med den svenske og norske union, har nå også Den danske union offentliggjort en inkluderende, pastoral uttalelse om LGBTQ-adventister. Bakgrunnen for uttalelsen er erkjennelsen av at:
«Vi har ikke altid levet op til den etiske standard og medmenneskelige omsorg, som Adventistkirken ønsker at fremholde, og som udtrykkes af Ellen White. Menighederne i Adventistkirken har ikke altid og alle steder været et sikkert og trygt menighedsfællesskab, hvor LGBTQ+ personer har kunnet tilbede og forvente, at de blev mødt med den kærlighed, respekt, nåde og omsorg, som Jesus kalder os til at vise.»
I uttalelsen står det at kirken bekrefter at alle mennesker er verdifulle i Guds øyne uansett «seksualitet og kønsidentitet»:
«Vi bekræfter, at alle mennesker uanset seksualitet og kønsidentitet, er skabt værdifulde i Guds billede og er elskede af Gud. Det ønsker vi som menighedsfællesskab at reflektere ved at tage det holistiske menneskesyn alvorligt for alle mennesker.»
Uttalelsen bekrefter det bibelske idealet for ekteskapet som en pakt mellom en
mann og en kvinne. Men understreker samtidig at «Vi tror, at ægteskabet skal ses som en velsignelse og ikke en påtvunget norm» og erkjenner at etter syndefallet faller noen utenfor den tradisjonelt aksepterte normen. Likevel presiseres det at
«Vi ønsker at være menighedsfællesskaber, hvor singler, gifte, fraskilte, enker og enkemænd, LGBTQ+ personer m.fl. vil opleve, at de er set, elsket, og kan finde støtte og omsorg i både medgang og modgang.»
Uttalelsen erkjenner også at forholdet til seksualitet og nærhet oppleves og velges praktisert på ulike måter:
«Ligesom heteroseksuelle, vil nogle LGBTQ+ personer opleve et kald til at leve som singler, hvor nærhed, omsorg og følelsesmæssig og fysisk intimitet udfyldes af gode venner og familie, uden en seksuel erotisk relation. Andre LGBTQ+ personer ønsker at leve i et monogamt, trofast parforhold med en af samme køn, eventuelt i et ægteskab.
Dette ønsker man likevel ikke skal hindre menighetene til å oppleves som et trygt sted å søke fellesskap i:
F.v: Lederne i Den danske union, Bjørn Ottesen, Kristinn Odinsson, Lasse Bech som også nettopp ble gjenvalgt på Adventistkirkens generalforsamling på Himmerlandsgården.
Vi ønsker, at alle LGBTQ+ personer, uanset civilstatus, vil opleve menighedens fællesskab som godt og trygt. Som et sted, hvor Gud kan åbenbare sig for os, og hvor Jesus kan bringe håb, frihed og genoprettelse til det enkelte menneske.”
Uttalelsen støtter seg på et sitat fra Ellen Whites Testimonies of Sexual Behaviour, Adultery, and Divorce (s. 242):
«I wish we had much more of the Spirit of Christ and far less of self and human views. If we fail, let it be on the side of mercy and not by condemnation and harsh behavior.»
Hele uttalelsen kan leses her: https://adventist.dk/adventistkirken-danmark/officielle-udtalelser/
Fremmer livslangt forhold til Jesus.
Av Tor Tjeransen
Adventistkirken internasjonalt satser tungt på å utvikle et nytt pensum for bibelundervisning av barn og unge. Den engelske tittelen på det nye pensumet er «Alive in Jesus». «Sammen med Jesus» vil bli den norske tittelen. Materiellet gir foreldre og sabbatsskolelærere verktøy og muligheter til å være forbilder og fremmer et sunt og nært forhold til Jesus og barna de møter. – Sabbatsskolelærere får oppdaterte læringsverktøy, og hjemmene får et komplett program for å modellere tro i hverdagen gjennom enkle og meningsfulle andakter og aktiviteter, sier Harald Giesebrecht som er ansvarlig for å oversette og tilrettelegge det nye pensumet til norsk.
BIBELHISTORIENE ER FUNDAMENTET
Fundamentet for det nye pensumet er de sentrale historiene i Bibelen. En av hovedmålsettingene med det nye sabbatsskolemateriellet for barn, er å vise dem det bibelske verdensbildet og gi trygget til at Bibelen er en troverdig veiviser gjennom livet.
Basert på det bibelske fundamentet, reiser pensumet tre søyler: Nåde, karakterutvikling og tjeneste.
Leksjonene og andaktene i materiellet viser barn og unge at Jesus elsker dem personlig og at han tilbyr nåde og frelse til alle mennesker. Pensumet har som mål å vise alle barn at de er verdifulle, elsket og aksepterte, samtidig som det viser «frukten», eller den kristne karakteren,
som vokser og utvikler seg i oss når vi blir i ham.
«Sammen med Jesus» søker å fremme et tillitsfullt og livslangt forhold til Jesus. Det søker å hjelpe barn til å bli aktive «påvirkere» for Jesus, slik at de med glede deler det gode budskapet om Jesus med andre.
Elevheftene og lærerveiledningen i den nye læreplanen er utviklet av GC’s sabbatsskoleavdeling.
I PRAKSIS TILBYR LEKSJONENE
• Tiltalende bibelhistorier presentert på en måte som barn kan forstå, og dypere utforskning av Bibelen for tenåringer og ungdom
• Bibelske lærdommer som bygger en personlig kjærlighet til Jesus og hans sannhet slik de/det er beskrevet i Bibelen
• Gjennomtenkte diskusjons- og refleksjonsspørsmål som fører til personlig overbevisning og praktisk anvendelse
• En rekke ulike aktivitetsoppgaver, basert på beste praksis innen utdanning
• Alderstilpassede oppfordringer til handling og misjonsutfordringer
• Oppmuntrende åndelige budskap til travle foreldre og lærere
• Følsomhet og klar bevissthet om kultur og spesielle behov, både i språk og illustrasjoner
NYE ILLUSTRASJONER
De nye illustrasjonene laget til «Sammen med Jesus» vil garantert fange barnets fantasi og gi liv til bibelhistoriene og budskapene på en ny og spennende måte. Tusenvis av nye illustrasjoner vil gi barna noe spesielt å se på hver dag mens foreldrene leser historiene og snakker om hva historiene betyr.
– Vi er så takknemlige til de tolv talentfulle kunstnerne fra USA, Brasil, Canada, Mexico, Japan og Australia som sammen har malt tusenvis av vakre illustrasjoner til leksene for babyer, nybegynnere, barnehage, barneskole og ungdom, sier Nina Atcheson, som leder
arbeidet med den nye læreplanen ved Generalkonferansen.
NORSK UTGIVELSE
– De skandinaviske barne- og ungdomsavdelingene vil alle gjøre dette materiellet tilgjengelig på sine egne språk, forteller Harald Giesebrecht.
– Det innebærer å oversette og tilrettelegge 144 sabbatsskolehefter og lærerveiledninger til norsk i tillegg til alt det vi allerede sammen gjør for barna og ungdommene.
Generalkonferansen vil ferdigstille leksene og det øvrige materiellet i løpet av en periode på flere år, og planen er at Den norske union vil prøve å oversette og tilrettelegge til norsk i samme tempo som utgivelsen kommer på engelsk.
Kostnaden ved oversettelse og tilrettelegging er anslått til ca. 2,5 millioner kroner. Nå ber Den norske union om hjelp til å finansiere utgivelsen av dette omfattende materiellet. Ved flere av generalforsamlingene i Adventistkirken i Norge i sommer, vil derfor hovedofferet gå til finansiering av «Sammen med Jesus» på norsk. Vi håper du vil være med og støtte dette arbeidet.
Vipps: #17268 – Velg Gudstjeneste –Alive in Jesus
Adventistkirken arbeider med å utgi en omfattende læreplan i bibelkunnskap for barn og ungdom. Dette er en av flere tusen nye illustrasjoner laget til opplæringsmateriellet.
n av de mest ubekvemme situasjonene man kan oppleve, er å befinne seg i nærheten av en «ubehagelig» person. Det er personen med dårlig ånde eller dårlig hygiene som trenger seg inn i ditt personlige rom. Eller hva med den som er elendig til å småprate, men flink til å bli stille? Eller hva med dem som snakker for lavt eller for høyt, eller de som snakker, men bare for å klage og dumpe problemene sine på deg eller beskrive plagene sine i uutholdelige og upassende detaljer? Eller hva med personen som blir fornærmet uten grunn eller oppmuntring?
Styremøter har ofte noen slike: de som aldri følger med på hva andre sier, stiller spørsmål som allerede er besvart, gjentar seg selv i det uendelige eller lager oppstyr hvis de ikke får viljen sin. I sabbatsskoleklasser kan vi finne frustrerte predikanter som holder prekener i stedet for å delta i dialogen, enkeltpersoner som alltid bringer samtalen inn på sitt yndlingsemne, eller de som er i stand til å starte en diskusjon i et rom på egenhånd. Menighetsfellesskap har som regel en god porsjon slike mennesker ... sannsynligvis fordi vi på vår egen måte også til tider er et ubehagelig nærvær for andre! Det virker som om det å være med i et kirkelig fellesskap uunngåelig innebærer å gå inn i et liv preget av ubehag …
Men la oss gå tilbake til fortellingen om den barmhjertige samaritan i Luk 10,30-35, hvor Jesus svarer på spørsmålet om hvem som er vår neste. Her ser vi at ransofferet først ikke er i nærheten av komfortsonen sin, men at han ender opp i en mer komfortabel situasjon enn redningsmannen. Offeret får sårene sine pleiet og forbundet og blir ført til et trygt
sted med gratis kost og losji. Likevel er det mer sannsynlig at vi identifiserer oss med samaritaneren enn med ham. Å strebe etter å være en barmhjertig samaritan betyr imidlertid å være en «neste», eller «nabo», som det står i engelske bibler. En ekte nabo, eller neste, strekker seg langt for å hjelpe andre. Det kan innebære at de til og med blir til bry, de man hjelper, ja, man kan til og med komme til å risikere livet. Ekte naboer forplikter seg til å være omsorgspersoner og sørger for at innkvartering er på plass. De endrer reiseplanene sine, uansett hvor besværlig det måtte være. Naboer sitter igjen med mindre «vin og olje». Naboer gir avkall på det som er deres for å sette andre først. Naboer blir komfortable med å være ukomfortable!
Amerikanske Navy Seals er opplært til å være komfortable med å være ukomfortable, og øyeblikk av ubehag kan føre til personlig vekst.1 Opplæring er nødvendig fordi vi som standard, søker etter måter å optimalisere komforten vår på eller i det minste minimere ubehaget. Som adventister tror vi at vårt endelige mål er den nye jord (Åp 21). Det hindrer ikke noen i å lengte etter den ultimate komfortsonen som er himmelen – et himmelsk sted, per definisjon, der smerte, lidelse og ubehag ikke lenger finnes. Der det bare er de forvandlede som finnes, og der pinlig stillhet og usosiale kroppsdufter er fraværende. Det er fristende å flykte til et slikt sted, men det er ikke vår virkelighet, eller vår oppgave, for øyeblikket.
Misjonsinnstilte forkynnere vil oppfordre oss til å bli komfortable med å være ukomfortable «der ute». Det ser imidlertid ut til at det er behov for å bli
komfortabel med å være ukomfortabel på et sted mye nærmere hjemme ... i hjertet av selve menighetsfellesskapet: et sted der to av fem mennesker blir så ukomfortable at de forlater det.2 Det betyr ikke at de ikke har klart å bli komfortable med oss. Snarere er det kanskje slik at vi som er igjen, har forsømt å bli ukomfortable med dem.
La oss derfor drømme litt. La oss våge å forestille oss menighetsfellesskapet som en forsmak på Guds rike: Å se menigheten som en forsmak på himmelen på jorden før den blir en realitet når det nye Jerusalem kommer. Et sted der det ikke bare finnes syvendedagsadventister, men et fellesskap av syvendedagsadventistiske naboer, eller «nester». Der folk strekker seg langt for å hjelpe andre, selv om det innebærer å ta risiko. Der det finnes et fellesskap der man tilbyr omsorgsplaner og endrer reiseplaner, uansett hvor ubeleilig det måtte være. Der man tilbyr lindrende, helbredende olje og livsberikende vin. Der andre rutinemessig blir satt først – et sted der det er rutine å bli komfortabel med å være ukomfortabel.
1 https://special-ops.org/9-navy-seal-quotes-toimproveyour-life/
2 https://www.adventistresearch.info/ wpcontent/uploads/2021-Annual-Councilstatistical-reportslides-copy.pdf
Adrian Peck er pastor i England og underviser på Newbold College Artikkelen ovenfor er et forkortet utdrag fra Pecks bok Church on the Move.
Foto: ADRA | Frank Spangler
Tekst: ADRA | Gry A. Haugen
Startpakke og ferdigheter = nye muligheter for flyktninger
Har du sett årets Hjelpeaksjonsbrosjyre? På forsiden er det bilde av ei jente som vi kan kalle Mary. Det finnes mange som henne i Bidibidi – en av verdens største flyktningbosettinger, nord i Uganda. Dette er historien hennes – og historien til mange andre som drømmer om en tryggere fremtid.
«Jeg var bare et barn da krigen tok alt»
Jeg husker fortsatt dagen da alt forandret seg. Jeg var bare et barn da krigen brøt ut i Sør-Sudan. Vi levde et godt liv – faren min var en velstående forretningsmann fra en by i Sør-Sudan. Han var en god mann, og han gjorde alt han kunne for å beskytte oss.
Da konflikten eskalerte, bestemte han seg for å sende oss fem barna til Uganda for å gå på skole. Vi kom til et sted nær grensen, men vi kom aldri lenger. Opprørere stoppet bilen vår. De skjøt faren min rett foran øynene våre.
Sjåføren ble tatt, men senere løslatt så han kunne kjøre oss barna tilbake. Senere klarte onkelen min å få tak i en bil, og med hjelp fra FN, kom vi oss i sikkerhet. Min mor, mine søsken og jeg kom hit med ingenting.
Mamma har vært vår klippe. Hun har båret oss gjennom alt. Jeg fullførte
skolegangen til og med 7. klasse, men måtte slutte. Da jeg var 16 år, giftet jeg meg og fikk et barn. Nå er datteren min snart to år gammel.
Mannen min dro tilbake til Sør-Sudan. Nå bor jeg igjen hos mamma, sammen med barnet mitt. Livet er ikke lett. Datteren min er syk, og mamma trenger også hjelp. Hun er litt over 30 år gammel, men har båret mer enn de fleste gjør et helt liv.
Jeg har begynt å delta i en dialog-gruppe – et fellesskap for unge kvinner som gir oss støtte, kunnskap og håp. Takket være ADRA, opplæring og startpakken, har jeg også startet et lite bakeri og lager mat for å tjene litt penger.
Det er ikke lett å dele denne historien. Men jeg gjør det fordi jeg vet at det finnes mennesker der ute som bryr seg. Mennesker som kan være med og gjøre en forskjell – for meg, for datteren min, og for så mange andre som lever i skyggen av verdens glemte kriser.
Gjennom ADRAs Hjelpeaksjon kan du støtte unge kvinner som Mary – kvinner som kjemper for å skape en trygg fremtid for seg selv og sine barn, til tross for alt de har mistet. Din innsats og din gave gir håp, utdanning, trygghet og muligheter der det trengs aller mest. Sammen gir vi flere muligheten til å reise seg igjen.
Takk for at du støtter ADRAs Hjelpeaksjon. www.adranorge.no/hjelpeaksjon
Uganda har lenge vært kjent for sin åpne og inkluderende flyktningpolitikk. Her får mennesker på flukt rett til å bevege seg fritt, jobbe og bruke offentlige tjenester. Men i 2024 ble det tydelig at selv de mest rause systemene har sine grenser.
Å måtte forlate alt og starte på nytt er virkeligheten for millioner av mennesker på flukt. I en flyktningbosetting nord i Uganda, møter vi ungdommer som fortsatt bærer på håp: «Bare vi kan få ha fred, kan vi oppnå mye», sier de.
I løpet av 2024 kom det inn nye flyktninger fra Sør-Sudan, Sudan og andre naboland. Uganda tok imot dem, men presset er enormt. Flyktningbefolkningen nærmer seg nå 2 millioner. Samtidig er matvarehjelpen kuttet dramatisk – ned til bare 3 dollar per person i måneden. Mange barn er underernærte, og familier må finne nye måter å overleve på.
ADRA jobber midt i dette – med dialoggrupper, opplæring og støtte til ungdom som vil bygge en bedre fremtid. Det handler om å skape håp, styrke fellesskap og gi mennesker mulighet til å klare seg selv.
Flyktninghjelpen har pekt på Nord-Uganda som en av verdens mest neglisjerte kriser. De peker på givertretthet, lav synlighet og sviktende internasjonal oppmerksomhet som årsaker til krisen. Finansieringen er altfor lav, og oppmerksomheten enda lavere. Men vi snur ikke ryggen til.
23. AUGUST – 27. SEPTEMBER
- Bestem sammen minst én dag for felles bøsseinnsamling.
- Arrangement: Brukmarked, baklukeloppis, basar, auksjon, sponsorløp, sykkelløp.
- Temakveld: Inviter til internasjonal mat, musikk og foredrag om ADRAs arbeid.
- Lag og del en Vipps-kampanje i sosiale medier, lag en digital utfordring og få sponsorer: f.eks: Gå 10 000 skritt hver dag i en uke, være uten mobil i 24 timer.
- Småjobb for ADRA: hagearbeid, vasking, bilvask, rydding.
- Open mic-kveld: Dikt, sang, refleksjoner.
- Heng opp Hjelpeaksjonsplakater.
- Reels-kampanje ut fra Hjelpeaksjonsbrosjyren. Vipps-nr i bio.
- ADRA-konsert.
ADRAs oppgave er å tjene mennesker, slik at alle kan få de mulighetene i livet som Gud ønsker. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet.
ADRA (Adventist Development and Relief Agency) er Adventistkirkens globale bistandsorganisasjon som arbeider i 120 land. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinners og barns arbeids- og livssituasjon gjennom klimatilpasning og bærekraftig dyrking av mat, inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.
Tid er en ressurs fra Skaperen.
Av Terje Dahl
Når vi adventister tar opp temaet om Guds tid, kan du regne med at det enten er snakk om sabbaten eller endetiden. Det er jo en del av vårt navn. Begge deler er viktige, både for et godt liv her og for en fremtid med Gud.
Nylig deltok jeg på et foredrag av den norske forfatteren
Maja Lunde. Hennes bøker er oversatt til 40 språk og solgt i mange millioner eksemplarer. Hva var hennes budskap? Jo, tid. Hun mente at vi har en ny sykdom hos oss, infoholisme. Vi er blitt avhengige, infoholikere, av å sjekke nyhetskanaler og sosiale medier hele tiden. Spesielt var hun opptatt av at barn og unge bruker så mye tid på skjerm at de mister sosiale ferdigheter. 85% av norske ungdommer sover for lite. De beveger seg for lite, og altfor mange får konsentrasjonsproblemer.
levde ett år avlogget fra sosiale medier og smarttelefon. Etter dette «stuntet» følte han seg som et nytt menneske. I et intervju svarte han: «Jeg har blitt mer til stede med folk rundt meg. Mer til stede i virkeligheten. I tillegg til at jeg har endret vanene mine.» Han fikk blant annet tid til å lese 56 bøker på ett år.
USAs president Donald Trump vil bruke 500 milliarder dollar på en ny AI-infrastruktur. Teknologien skal ta over en del av våre oppgaver. Det høres unektelig spennende ut. Det er ingen tvil om at kunstig intelligens vil bli en stadig større del av våre liv. Men Kaja Lunde advarte om at det er vi som må kontrollere teknologien, ikke omvendt. Hun er ikke alene om å advare.
Podkaster Sven Bisgaard Sundet
Også forfatteren Michael Stilson levde avlogget i ett år. Begge deltok i et forskningsprosjekt for å sjekke om det ble endringer i hjernen av denne livsstilsendringen. Hjerneforsker og professor Audrey van der Meer fant at det var en betydelig økning i hjerneaktiviteten etter at de to ble avlogget.
En helt sentral del av det å være menneske, er å tenke. Jeg tenker, altså er jeg, «Cogito ergo sum», formulerte René
Descartes. Vi er skapt til å bruke hjernen, ikke at den skal gå i hvilemodus mens teknologien tenker.
I tidligere tider var arbeidet så fysisk krevende at det tok mye av den kreative tiden. Nå for tiden gir overskudd av tid mange muligheter. Underholdningstilbudet er nesten ubegrenset. Mange kan også velge å arbeide digitalt. I seg selv gir dette oss unike valg. Spørsmålet er hva dette gjør med vår evne til å studere Bibelen, lytte til Guds stemme, søke ro i naturen, gruble over livets små og store gåter? Jesus valgte å sette av tid til kommunikasjon med sin far i himmelen. Matt 14, 22.23: «Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene.»
Hvis Jesus trengte alenetid med Gud, er det langt viktigere for oss. Denne alenetiden var nødvendig for at han skulle få kraft til å utføre alle sine oppdrag i en hektisk hverdag.
Tid er en ressurs fra skaperen. Vi fyller den som vi vil. Valget er vårt privilegium. Men det får konsekvenser. Ta derfor tid til å reflektere over ditt eget tidsbruk. Kanskje behøver du gjøre forandringer. For tenker du, er du.
«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren», heter det. Helgen 9.-11. mai var det 20 års jubileum for Sananina, musikklassen og musikalklassen på TVS. Vi som ikke var deltakere, fikk også den store gleden av å få være med på feiringen, ved at det for anledningen sammensatte koret holdt både konsertgudstjeneste og kveldskonsert 10.mai.
Det var ca. 60 korister som deltok på jubileet. Fredag kveld hadde de mimring og fellesøvelse. På gudstjenesten sabbaten var naturlig nok repertoaret av kristen karakter. Det var ikke til å tro at koret og musikerne som var satt sammen for anledningen, bare hadde øvd sammen i få timer! Å få servert balsam for sjelen, er vel den riktige karakteristikken for opplevelsen. Gudstjenesten ble streamet, og den anbefales.
I vestibylen var det utstilling, med blant annet kulisser og kostymer fra
de forskjellige musikalene som er blitt oppført gjennom årene. Og på infoskjermen var det billedkavalkade.
Etter konsertgudstjenesten var det festmiddag for jubilantene, med nydelig dekkede bord i spisesalen. Det var taler, og god anledning til å gjenoppfriske gamle minner.
Til kveldskonserten hadde Elbjørg satt sammen et historisk repertoar som ga koristene noe kjent fra egen tid, og mye ukjent fra de andre årene. Den ble en historievandring gjennom 20 års musikkliv på TVS. Vi fikk blant annet smakebiter fra Sound of Music, Skjønnheten og udyret, Kardemomme by, og Spelemann på taket. Fremføringene bar preg av høy kvalitet, samstemthet og ekte sangglede. Det var ingen tvil om at deltakerne storkoste seg! Elbjørgs
diskrete tommel opp til koret etter flere av fremføringene, levnet liten tvil om at også dirigenten hadde en god konsertopplevelse.
Konserten bød også på flotte instrumentale innslag med Simon Levi Lie-Bakken på klaver og Markus Dunseth ved orgelet.
Avslutningsvis ble det velfortjent blomsterutdeling til Elbjørg for årelang innsats, ikke bare som dirigent, men også for det enormt tidkrevende arbeidet med forberedelser, planlegginger og tilrettelegginger av musikaler, repertoar og turer.
Dette ble en jubileumsopplevelse å bære med seg videre, også for oss i publikum.
Årets to vakreste måneder blir hvert år delvis borte i en vandring mellom to eller flere permer for elevene våre. På skolen hersker det en annen atmosfære enn ellers i korridorene og i oppholdsrommene. Mai og juni er høysesongen for fokus.
Vi har alle vært der. Følelsene fra denne tiden kommer tilbake når vi ser elevene flokke seg sammen foran oppslagstavlen, når vi ser gymsalen møblert med pulter med stor avstand, eller i den merkbare spenningen i rommet utenfor eksamenslokalet før elevene slipper inn. Og vi er lykkelige over at denne tiden er overstått for vår egen del. Samtidig som vi gjennom disse nervepirrende tidene, lærte masse om det å måtte bevege seg utenfor komfortsonen.
Vi kan ikke la være å kjenne på en aldri så liten medlidenhet med elevene. Men samtidig vet vi at om noen uker vil de oppleve det selv: Ferdig! Gjort! Klarte det! Eller: dette vil jeg forbedre! Komfortsonen er blitt større, og mestringsfølelsen har fått en opptur. Og så står sommerferien for døren …
Kirsten Robertsen
For kullene fra 1965, 1970, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015
Vi gleder oss til jubileumsfeiring for 5-kullene og 55 års jubileumskullet på TVS!
Lørdag 20. september
Frist for påmelding er 12. september
Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».
Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00.
Program for dagen:
10.30 – Sabbatsskole
11.45 – Festgudstjeneste
13.00 – Lunsj
15.00 – Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.
De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær
18.00 – Bankett
Hjertelig velkommen!
I flere uker har skolen vært så heldig å ha Georg Rygnestad boende for å jobbe på TVS. Han har tatt seg av hagen; har lukt og ryddet, tatt bort gamle, døde planter som skal erstattes, har klippet og fjernet. Sakte, men sikkert, er det blitt et ryddigere, bedre preg over hagen. Et verdifullt stykke arbeid er gjort. Takk til Georg, for å stille sin tid og arbeidskapasitet til vår disposisjon på denne verdifulle måten! Takket være hans innsats, har inntrykket av skolen fått et løft.
Kirsten Robertsen
Lørdag 20. september ønsker vi velkommen til jubileumsfest på TVS igjen. I år for 5-kullene. Sjekk annonsen til venstre hvis du vil melde deg på. Vi ønsker at dere som jubilerer, skal få en kveld hvor dere treffer igjen så mange som mulig fra kullet. Erfaringen har imidlertid vist at på jubileene med fem års intervall imellom (20-, 25- og 30 år), har det vært få eller ingen påmeldte. På 30 års jubileet har deltakelsen vært god.
Vi ser også at det gjennomgående er få eller ingen deltakere på 60 års jubileet. Vi har snakket med en del av dem som har deltatt, pluss folk vi har møtt ellers, og responsen har vært at man har uteblitt på grunn av helsen. Derimot har det vist seg at 55 års jubilanter har møttes privat, med god oppslutning. De har hatt samme argument for å møtes, men i omvendt forstand: «Vi må treffes mens vi ennå har helse til det.»
Med bakgrunn i disse erfaringene, har vi valgt å endre litt på jubileumsintervallene: I år inviterer vi ikke til 25 års jubileum, men derimot til 55 og 60 års jubileum. Sistnevnte som en overgang. Etterhvert vil 60 års jubileet også bortfalle.
Vi håper dette vil kunne fungere bedre for alle!
Hilsen oss på TVS
Først litt historikk: Våren 2022 gikk foreldreforeningen til innkjøp av en flyte-/ badebrygge, til stor glede for de mange elevene som liker det våte element. Gleden ble imidlertid kort, da flytebryggen forsvant i løpet av vinteren 2023/24.
Våren 2024 la Nina (rektor) ut en etterlysning av flytebryggen på FaceBook. Denne fikk mye oppmerksomhet i pressen! Det resulterte i både avis- og radiointervjuer, som igjen førte til at vi fikk mange henvendelser fra folk
som hadde observert eierløse brygger i strandkanter rundt Tyrifjorden.
Flere ansatte reiste rundt og inspiserte flytebryggene, men ingen av dem var vår. Og der endte eventyret – trodde vi.
Men tidlig i vår fikk vi en henvendelse fra en hyttenabo av TVS. Nå ville han ikke ha sin egen flytebrygge lenger. Hans flytebrygge hadde fått noe skade i løpet av vinteren og trengte noe reparasjon. Men om vi ville ha den, kunne vi få den.
Nå ligger den utenfor låven på TVS.
Med demonterte flyteelementer og vendt opp-ned ser den ikke mye ut som en flytebrygge. Men reparasjonene er i gang. Og om ikke lenge håper vi på varme sommerdager hvor elevene igjen kan boltre seg i vannet og med flytebryggen.
Vi er veldig takknemlige for gaven, og for innsatsen Roger og Øyvind gjør for å få satt flytebryggen i stand.
Juli er den eneste måneden uten skoledager. På TVS er det tomt og stille. Vi trenger både det kjedelige og det morsomme. Det rolige og det livlige. Det er nødvendig med både arbeid og hvile. De aller fleste trenger også pauser for å kunne få en ny start. Elever trenger sommerferie før et nytt skoleår.
Torsdag 15. august og fredag 16. august kommer internatelevene til TVS. Mandag 18. august begynner det nye skoleåret på TVS. Det blir en ny start for elever og lærere. Et nytt, spennende skoleår med nye muligheter.
Det blir spennende å se hva som skjer på TVS skoleåret 25/26, hva slags liv elevene tar med seg til skolen, og hvordan de utvikler seg. Det blir spennende å se vennskap og relasjoner som vokser, tro og verdier som utvikles, samt kunnskaper og ferdigheter som læres.
Jeg ønsker nye og gamle elever velkommen til et nytt skoleår på TVS! Jeg ønsker alle andre velkommen til å besøke oss, også når det er arrangementer på skolen eller i menigheten.
Nina Myrdal, rektor
Historien om Jesus
Følg i Jesu fotspor og bli med når han underviser og utfører mirakler! Denne boken inneholder 60 gjenbrukbare klistremerker og fem brett-ut-scener.
HEFTET • ISBN 978-82-7007-540-9
10 SIDER • VARENR. 3542
Historien om Moses
Bli med Moses og israelittene på deres reise fra Egypt mot det lovede landet! Denne boken inneholder mer enn 70 gjenbrukbare klistremerker og fem brett-utscener.
HEFTET • ISBN 978-82-7007-541-6
10 SIDER • VARENR. 3543
Daniel Pel
Den siste seieren
“Daniel Pel tar oss med på en spennende reise gjennom profetiene i Åpenbaringsboken, og presenterer dem på en klar, logisk og fengslende måte. Opplysende, engasjerende og dypt inspirerende – denne boken retter blikket vårt mot skjønnheten i Jesus, hans kraft og hans seier, spesielt i disse usikre tider. Bli forfrisket av den dype frelseshistorien som vi finner i Åpenbaringsboken!”.
Kr 249
HEFTET • ISBN: 978-82-7007-553-9
218 SIDER • VARENR. 3551
Tipp-topp aktivitetsbibel Fra 4 år: HEFTET • 116 SIDER • VARENR. 3522
Tipp-topp aktivitetsbibel Fra 7 år: HEFTET • 116 SIDER • VARENR. 3523
Prikk-til-prikk aktivitetsbibel Fra 4 år: HEFTET • 112 SIDER • VARENR. 3524
Prikk-til-prikk aktivitetsbibel Fra 7 år: HEFTET • 112 SIDER • VARENR. 3525
Ordjakt aktivitetsbibel Fra 6 år: HEFTET • 112 SIDER • VARENR. 3526
Richard Duerksen Fang fortellingene – sterke historier som vil inspirere deg Det er ingenting som er så fascinerende som fortellinger. En god historieforteller kan dra deg inn i historien og få deg til å glemme både tid og sted. Fortellinger er tidløse. Det er en grunn til at Bibelens budskap i all hovedsak formidles gjennom fortellinger som kommuniserer på tvers av generasjoner og kulturforskjeller.
Kr 249
HEFTET • ISBN: 978-82-7007-543-0
243 SIDER • VARENR. 3546
Plask plask Bibel-vask – Hvem velsigner meg?
PLAST/GIFTFRI PLAST
ISBN: 978-82-7007-534-8
6 SIDER • VARENR: 3536
En bok som passer like bra i badekaret som på sengekanten. Deilig å krølle og kna på også! I tillegg blir man velsignet av teksten.
Barnesikker badebok:
Ingen giftstoffer.
Vask før bruk. Tørk av etter bruk.
Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).
Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Av Tone Kverndalen
Adventistkirken i Bergen er en av de eldste menighetene i Norge, og alle som har, eller har hatt, en tilknytning til Bergen, må merke seg at 4. oktober 2025 blir en festdag. Da skal vi feire menighetens 130-års jubileum.
For dere som til vanlig ikke besøker Vestlandets hovedstad: Menigheten her er en stor, internasjonal og voksende menighet. Men først og fremst er det en menighet der både små og store trives. Og som alltid: Alt har en begynnelse, så derfor litt om begynnelsen her i Bergen.
BAKGRUNN OG ETABLERING AV MENIGHETEN
Adventbevegelsen ble brakt til Norge av dansk-amerikaneren John Gottlieb Matteson i 1878. Han ble sendt som misjonær til Skandinavia fordi han snakket et skandinavisk språk, og samme år foretok han en rekognoseringstur i Norge. Først gikk turen til Trondhjem, så med båt til Haugesund og Bergen. Tidligere hadde ingen adventistpredikant besøkt disse stedene, og oppholdet må ha vart noen dager. Matteson skriver selv om sitt Bergensbesøk: «En gammel Broder i denne
By holdt vakt ved Læsning af vore Bøger.» Og: «I Bergen bivaanede og holdt jeg nogle faa Møder, stiftede bekjentskap med nogle Venner og tog så Billett med Dampskibet til Stavanger.»
Sommeren 1886 kom bl.a. Nils Clausen fra Amerika for å hjelpe til med adventistenes forlagsvirksomhet i Kristiania. Noen år senere, vinteren 1894/95 og fram til juni 1895, var Clausen i Bergen og virket sammen med to fra stedet, nemlig O. J. Olsen Røst og Karen Andersen, som senere ble gift med Røst. De to fortsatte virksomheten utover sommeren 1895 og til menigheten ble etablert.
Stiftelsesdagen for Bergens Syvendedags Adventistmenighet var 4. oktober 1895. Den som tok initiativet til etableringen, var Nils Clausen, og etableringen skjedde i en av de mindre salene i Jurylokalet (nå Domkirkens menighetshus) i Kong Oscars gate. Fra begynnelsen av var 27 medlemmer med, og 21 av disse var døpt i Jordalen i mai og juli 1895. Menigheten ble altså hovedsakelig dannet av folk som hadde vært med i bevegelsen en stund. I 1903 ser medlemstallet ut til å ha stabilisert seg på i underkant av 100. Det var en god fremgang på 8 år.
Adventistmenigheten i Bergen var ikke offentlig registrert i denne tidlige perioden. De fleste medlemmene mente at en registrering ville gjøre menigheten for sterkt knyttet til staten, og en slik tilknytning ønsket de ikke.
ORGANISERING AV MENIGHETEN
Det første styret i adventistmenigheten i Bergen hadde en forstander, menighetstjenere og en kombinert sekretær og kasserer. Den første forstanderen var O. J. Olsen Røst. Etter hvert som virksomheten ble utbygget, ble styret utvidet med sabbatsskoleformann, ungdomsledere, barneledere etc.
Forstanderne var som oftest legmenn. Bare noen av dem var ordinerte predikanter, som fikk lønn fra distriktskontoret. Predikanten kunne ha med en bibelarbeider, oftest en kvinne, som var lønnet av distriktskontoret, til hjelp i arbeidet. Bibelarbeidernes oppgave var bl.a. å gå på husbesøk, ha med sin Bibel og forklare teksten. Det ser ut som de ofte var de første på stedet når en ny menighet skulle stiftes: Da adventistene startet virksomheten i Bergen, var Karen Andersen den første bibelarbeider på stedet. Hun arbeidet sammen med
stifteren av menigheten i Bergen, Nils Clausen, som var ordinert predikant.
Noen ordinasjon ble ikke foretatt av det første styret, bare en velsignelse under felles bønn. Men senere brukte de antagelig den vanlige fremgangsmåten, slik at menighetstjenerne ble innviet i menigheten ved en enkel høytidelighet, og forstanderen ble begrenset ordinert på samme sted. Predikantene ble ordinert på årskonferansen. Da måtte de først ha gjennomgått en prøvetid på to-tre- fire år.
ØKONOMI
«Stifterne var ikke mange og heller ikke rike», heter det i jubileumsskriftet i 1920. Etter 1900 har medlemmene vært håndverkere, arbeidere og noen få bønder. Og det ser i alle fall ut som stifterne ikke hadde økonomiske muligheter til å holde en lønnet forstander i lengre tid.
All tienden gikk til distriktskontorene som lønnet predikantene. Tienden i adventistmenigheten i 1896 var kr 470. Dessuten ble det opptatt kollekter ved sabbatsskoleundervisningen og sabbatsgudstjenesten. Hvis nytt inventar skulle anskaffes, f.eks. et orgel, ble det foretatt innsamling i menigheten til dette. Medlemmene ga også gaver og offer til driften. De måtte selv bære utgiftene til leie av lokale, sosial støtte til trengende osv. Leien av lokalet til sabbatsmøtene var i 1904 kr 200 for året.
MØTEVIRKSOMHET
I den første tiden etter etableringen av menigheten, ble møtene holdt i hjemmene til medlemmene. Men da H.M. Hansen ble forstander i 1899, leide han et lokale som menigheten fortsatte å benytte i årene framover. Der var det ikke dåpsbasseng, og Jordalsvannet ble fortsatt brukt som dåpssted. Møter ble holdt på sabbaten og en kveld i uken. Den 27. oktober 1895 startet man i tillegg en serie bibelske foredrag ved forstanderen. Disse ble holdt hver søndag ettermiddag og onsdag aften til i slutten av desember.
Tilslutningen til møtevirksomheten kan ikke ha vært så stor. I Biskopens visitasberetning for 1895 het det at det «heller ikke bør lades uomtalt, at der i den seneste Tid har givet sig tilkjænde nogen Strømning … i Retning af Syvendedagsadventismen.» Denne «strømning» ble møtt med sterk motstand. De overbeviste statskirketilhengerne så
O.J. Olsen Røst med hele familien rundt seg. Røst var sentral både i etableringen av menigheten i Bergen og i starten på helsearbeidet vårt i Norge.
bevegelsen som vranglære. Adventistene så Norge som en misjonsmark som var verd å vinne. Dette framgår av «Prolog til 25-års jubileet» for menigheten. Der er omtalt en misjonsprest Dahle, som antagelig holdt møter mot adventistene og var en av årsakene til adventistenes bekymring i den første tiden etter etableringen. Men verre var det kanskje før etableringen: Da kom ei kone med forkleet fullt av stein og ville kaste på predikanten ved et forberedende møte. Men de som ville høre predikanten, brydde seg ikke om slike episoder. Ole Jordal senior og hans hustru gikk til fots over fjellet med fjøslykt, ca 10 km, i all slags vær for å overvære møtene.
I tilknytning til gudstjenesten hver lørdag formiddag, ble det alt fra menighetens første tid holdt sabbatsskole; en trening og undervisning av hele menigheten som ble lært opp til å bli aktive misjonærer. Bibelen ble grundig studert slik at budskapet om Kristi nære gjenkomst kunne begrunnes. Barna fikk også opplæring, og sang- og musikklag ble dannet allerede i menighetens første tid. Dorkas-foreningen var en kvinnegruppe innen menigheten, som helt fra 1895, fikk til oppgave å hjelpe vanskeligstilte med mat og klær og brensel. Hjelpen strakte seg til personer både i og utenom menigheten. Kvartalsoversikter viste at det var særlig i vinterhalvåret at denne hjelpen ble ytt.
Kontanter ble også gitt. Og de syke ble besøkt av medlemmer eller forstander. Forstanderen besøkte også de spredtboende medlemmer i distriktene rundt Bergen.
EN AKTIV LEDER, ANDRE AKTIVITETER
Helsearbeid har stått på adventistenes program hele tiden. O. J. Olsen Røst hadde vært i Amerika og blitt kjent med adventistenes helsearbeid der. Da han var forstander i menigheten i Bergen 1895-1896, holdt han også noen foredrag om helse og sunnhet. Etter sin første forstandertid i Bergen, ble han leder av «Sunnhetsbladet» i Kristiania. Dette bladet hadde begynt å utkomme allerede i juli 1881. Det var et månedsskrift og fikk god mottakelse hos publikum.
I Kristiania startet han i 1902 også helse- og avholdsforeningen «Reform». Kurs i vegetarisk matlaging ble holdt i forbindelse med denne foreningen.
Da Kurbadet i Kristiania begynte sin virksomhet i 1901, ble Olsen Røst leder av dette. Da noen skipsredere ønsket kurbadvirksomhet i Bergen, flyttet Røst tilbake dit igjen i 1904, der han begynte kurbad på Vetrlidsalmenning.
Denne beskrivelsen av Adventistkirken i Bergens første tid, er en redigert kortversjon av Solveig Bergans hovedoppgave om dissentermenighetene i Bergen.
Av Atle Haugen
Flere menigheter i Norge har gjennom årene hatt kontakt med Naturlig Menighetsutvikling (NAMU), og kanskje også tatt testen som måler status på de åtte verdiene i en sunn menighet. Noen av menighetene som har tatt testen har i ettertid jobbet bevisst videre for å styrke de svakeste punktene som fremkommer av testen. Andre har ikke fulgt opp og bare latt det bli med selve testen. Nå har det blitt offentliggjort en grundig undersøkelse av dette arbeidet. Har arbeidet hatt noen reell effekt i adventistmenigheter i USA? En doktorgradsavhandling av Rodney Jon Mills fra Andrews University sammenlignet 100 tilfeldig utvalgte adventistmenigheter og delte dem i to grupper: de som hadde jobbet noe for å forbedre resultatene fra testen, og de som ikke hadde gjort noe utover testen. Målet var å se om det hadde medført endringer i forhold til tiendebetaling, lokalt gitte gaver, antall døpte og økt medlemskap. Resultatet var veldig tydelig:
Data fra menigheter som hadde arbeidet med NAMU etter testen
Tiende $212,225 $259,365 22% vekst Lokale gaver
19 sept.- 21 sept. 2025
Tema for helgen:
Kjerringer mot strømmen – ett blikk på de mange kvinnehistoriene i Bibelen.
Foreleser for helgen er Marianne Dyrud. Litt om meg selv:
Jeg er organisasjonssekretær og pastor i Adventkirken. Liker å reise, møte nye mennesker, lese og oppleve Guds hverdagsutfordringer. Syns livet er spennende og at Guds ord stadig gir nye tanker.
Påmelding gjelder ved bet. til kontonr. 1503.45.65373 Merk. Innbet. med «Kvinneforum Dønna 2025»
Om du vil dele rom bet. du 1100,Enerom kr. 1200,-
Bet. innkl. 2 netter, middager, frokost og kveldsmat.
Påmelding innen 31. juli
Data fra menigheter som kun hadde tatt testen
Data ved begynnelsen Sluttdata
Tiende $147.898 $140.265 5% nedgang
Lokale gaver $107.116 $113.009 6% nedgang
Medlemstall 196 190 3%
Årlige dåpstall 5 5
Forfatteren understreker at det ikke er spesifisert hvor mye og hva de ulike menighetene som hadde hatt vekst, hadde gjort av oppfølging etter testen, bare at noe var blitt gjort.
Avhandlingen tar opp mange interessante punkter. Men disse statistikkene alene vitner om at det NAMU bidrar med har en positiv effekt på sentrale sider av menighetens liv. Det er verdt å merke seg og å ta med når planleggingen av høsten i menighetene også her i landet tar til snart.
AN EVALUATION OF THE IMPLEMENTATION OF NATURAL CHURCH DEVELOPMENT WITHIN SEVENTH-DAY ADVENTIST CHURCHES IN THE UNITED STATES AND THE RESULTING CHURCH GROWTH, Rodney Jon Mills. Andrews University 2009.
Kurbadet Studentboliger har 40 hybler som er delt inn i seks ganger, hvor hver gang har felles kjøkken, bad og toalett. Hver hybel er privat, men umøblert. Noen møbler kan lånes dersom de er tilgjengelige. Hyblene er hovedsakelig rettet mot studenter og lærlinger under 35 år, men kan også leies ut til andre enslige innenfor samme aldersgruppe når det er ledig kapasitet.
Hver hybel er mellom 10m2 til 16m2 og koster fra 5 700kr til 7 500kr per måned. Denne prisen inkludere også forbruksmateriell, strøm, varme og internett. Kurbadet er et rusfritt miljø og ønsker å være et rolig sted i byen for studenter. Adventkirkens ungdomslag i Oslo (AUO) har ulike aktiviteter i Kurbadet, de organiserer også SPIS. Her spiser de middag sammen, et måltid som enten er laget av studentene selv eller av pastorene i Oslo. I tillegg arrangeres andre sosiale og åndelige aktiviteter. I bygget drives også «HEY» som driver Alkoholfri bar, Språkkafe og Språkkurs. Så her er det mye å ta del i og være frivillig i om en ønsker det.
Scann QR koden for å søke.
Søknader blir behandlet fortløpende i løpet av året.
Om du ønsker mer informasjon: daniel.riley@kurbadet.oslo.no
Velkommen til Kurbadet!
Av Vidar Hovden
Mandag 26.mai la Bibelselskapet fram en ny og omfattende undersøkelse om Nordmenn og deres forhold til Bibelen. Rapporten var ganske ambisiøst kalt «Gud er tilbake – Holdninger til Bibelen i dagens Norge». Undersøkelsen er del av et større og internasjonalt prosjekt fra 2023, og baserer seg på 90.000 respondenter fra 85 land. Den norske delen hadde i overkant av 1000 respondenter.
En av tre oppgir at de heller foretrekker å snakke en til en med en kristen.
Undersøkelsen bekrefter mye av det vi vet fra før: Nordmenn leser i liten grad i Bibelen (60% leser aldri i den, bare 8% ukentlig), selv om et knapt flertall faktisk eier en (53 %). Som det står i avslutningskapittelet av rapporten: «Samlet tegner rapporten et bilde av at majoriteten av befolkningen har en bibel tilgjengelig, men at de færreste har et aktivt forhold til den».
Det mer overraskende i undersøkelsen er at unge under 30 år er mer engasjerte i forhold til Bibelen, enn de mellom 30-49 år (dette alderssegmentet er faktisk de mest negative). Særlig unge menns interesse for Bibelen og kristen tro har økt. De har nå faktisk tatt igjen kvinnene i religiøsitet. Dette kan ha flere forklaringer, men en faktor er ganske sikkert den kulturkonservative høyre-vinden som blåser over verden i dag.
Det vi i Norsk Bibelinstitutt (NBI) finner veldig oppmuntrende i undersøkelsen, er at selv om få bruker Bibelen, er hele 27% interessert i lære mer om Bibelen, om vi ser på alle aldersgruppene
Roald Zeiffert, førsteamanuensis i religionssosiologi ved Høyskolen for ledelse og teologi presenterte den norske undersøkelsen ”Gud er tilbake” om holdninger til Bibelen. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
samlet. Blant yngre er tallet rundt 40%. Det er generelt en større åpenhet for Bibelen og for tro nå enn for bare ti år siden. Flere peker på en urolig verden og usikre framtidsutsikter som noe av årsaken, men også en fornyet interesse om egen kulturarv, i møte med nye kulturer.
Undersøkelsen viser oss også at kirken ikke lenger er en hovedarena for å lære om Bibelen. En av tre oppgir at de heller foretrekker å snakke en til en med en kristen. Mange av respondentene sier også at de ønsker seg korte, visuelle refleksjoner over Bibelen. Majoriteten ønsker å lære om Bibelen fra ressurser på internett, som de kan lese eller se selv, på sine egne premisser.
Denne undersøkelsen bekrefter at det er lurt av Adventistkirken i Norge
å ha en egen avdeling for utvikling og formidling av bibelressurser. Det er smart å satse på og videreutvikle NBI. Derfor jobber jeg som leder for et tettere samarbeid med pastorstaben, slik at det beste av de bibelressursene som produseres lokalt, også kan gjøres tilgjengelig for hele Norge gjennom den plattformen NBI utgjør. Derfor har ansatte i NBI hatt over 60 menighetsbesøk de siste par årene. Vi vil ta på pulsen hvilke ressurser lokalmenighetene trenger for å ha bibelgrupper, og for å utruste menighetsmedlemmer til å være de kristne som undersøkelsen sier folk vil snakke med om Bibelen. Tenk om Norsk Bibelinstitutt kunne være en ressursbank som tilbyr det beste Adventist-Norge har i møte med denne nye bølgen av gryende interesse for Bibelen?
Av Kjell Helgesen
en tredje oktober 1935 krysset den italienske hæren grenseelven Mareb og rykket inn i Etiopia. Krigen var i gang. Framrykkingen gikk sakte fordi veiene i Etiopia var dårlige, noen steder bare stier. Byen Dessie lå på veien mot hovedstaden Addis Abeba. I Dessie lå adventistenes sykehus. Syke og sårede strømmet til sykehuset i hopetall etter hvert som krigen nærmet seg. Den fryktløse sykesøsteren Petra Høvik fra Bergen, som skulle ha reist hjem på orlov, bestemte seg for å bli for å avhjelpe den store nøden og arbeidspresset på sykehuset. Presbyterianermisjonæren, J. L. Rohrbaugh, besøkte sykehuset blant de fordrevne. Han rapporterte fra operasjonssalen den 5. desember og skrev blant annet:
«Rommet som var seks ganger seks meter stort, var fullt, Sørensen, legen, var opptatt med førstehjelp og mindre operasjoner. Sykesøstrene fru Stadin og frøken Petra Høvik, holdt på med bandasjer, satte sprøyter, steriliserte og dirigerte de innfødte guttenes arbeid. De arbeidet vel så hardt som mennene. Denne formiddagen var det flere enn 60 pasienter som ble behandlet og dette var ikke noe unntak. Om ettermiddagen tok de seg av de større operasjonene i tillegg til alle de andre pasientene de behandlet.»
Rohrbaugh fortsetter:
«Morgenen den 6. desember var varm, uten en sky og ikke et vindpust. På sykehusområdet slappet vi av med frokost, i troen på at dagen ville bli like begivenhetsløs som de foregående. Rundt åttetiden hørte vi drønnet av flymotorer, så opp, men så ikke noe. Brått roper noen, «Her kommer de», og over fjellet så vi fire store hvite bombere fly mot oss, vingene glitret i solen. De fløy over oss uten at det skjedde
noe. Plutselig så vi i det fjerne store røykskyer mot himmelen. Folk ropte overalt. Innimellom dumpe drønn av eksploderende bomber hørte vi maskingeværilden. Flyene stupte ned, sprøytet kuler og slapp bomber. Nå fløy en gruppe mot oss, vi løp mot gjerdet og plutselig var området i brann. Et telt brant, andre hadde så vidt sluppet unna. Vi hørte sykehuset hadde blitt truffet, løp opp, og så det var fullt av røyk. Gulvet og veggene i to rom var svarte av flammer som nettopp var slukket. I taket var det gapende hull. Andre bomber hadde truffet trappene på for- og baksiden av sykehuset. Herr Sørensen fortalte med tårer i øynene at søster Høvik hadde brukket benet da hun hoppet ned i en av skyttergravene like ved sykehuset. Vi så hun lå med smerter på bakken. Flyene kom tilbake og slapp flere bomber, hus brant overalt omkring oss. Folk flyktet hit og dit ingen visste helt hva de gjorde – selv var jeg heller ikke rolig – til sist dro flyene.»1
Under det første bombardementet var det 50-60 drepte og tre hundre sårede. Søster Petra gråt fordi hun ikke kunne være til hjelp.
Keiser Haile Selassie var i Dessie. Petra hadde kurert sønnen hans da han var svært syk. Den gangen hadde hun vært alene på sykehuset. Keiseren fikk høre om Petra Høviks brukne ben, fant henne, og hadde en lang samtale med henne i skyttergraven. Han sørget for at Petra og en såret journalist ble fløyet til Addis
Abeba i hans private fly. I hovedstaden fikk Petra behandling på sykehuset som adventistene drev der. Et bilde av Haile Selassie og Petra i skyttergraven dukket opp i en avis i Addis Abeba med følgende tekst: «begravelse etter bombeangrepet!»2 Petras lakoniske kommentar var at det gjorde inntrykk å lese om sin egen begravelse.
Petras sår grodde dårlig. I april 1936, fire måneder etter bombeangrepet, hadde hun fremdeles infeksjon i benbruddet. Den 18. april bestemte hun seg for å ta sin orlov og forlate Addis Abeba. Det var nesten umulig å få skyss, mange flyktet fra hovedstaden fordi den italienske hæren nærmet seg. Hun var heldig og fikk sitte på med en lastebil som tok bort litt av lasset for å gi plass til henne. Etter to dager på lastebilen kom hun til Djibouti. I Djibouti lå den norske båten Simla klar til å kaste loss. Båten hadde ikke plass til flere flyktninger, men den norske kapteinen gav Petra sin lugar. På hjemveien fikk hun via radio høre at venninnen, fru Stadin, var drept. Else Johansen Stadin fra Holmestrand hadde vært hennes nærmeste arbeidskamerat i Dessie.3
Tilbake i Bergen må hun ha oppdaget at hun var landskjent. Svært mange norske aviser hadde vinklet historien om de italienske fascistenes overfall på Etiopia med historien om Haile Selassie som reddet sykepleieren Petra Høvik.
OPPVEKST
Petra Høvik ble født i Bergen den fjerde april 1897. Foreldrene var Olaf og Marie Høvik. Moren Marie, var en alvorlig kristen med et lyst sinn. I Bergen arbeidet Petra i butikk etter folkeskolen. Hun var også med i en ungdomsgruppe som ofte sang for de spedalske på leprasykehuset i Bergen. I 1921 begynte pastor Christian Tobiassen en offentlig virksomhet i byen. På møtene fikk Petra svar på noe som hun tidligere aldri hadde kunnet forstå. «Jeg kunne ikke tro at Gud som er kjærlig og rettferdig ville pine menneskene i all evighet, og at de som døde for mange
år siden, skulle lide så meget mer for sine synder enn de som døde senere. Min interesse var stor og levende, og jeg visste ut fra Guds ord at det som pastor Tobiassen forkynte, var sannhet.»4 Det ble en indre kamp for Petra å skulle bli adventist og skuffe mor. Men etter mer enn ett år tok hun mot til seg og sa til mor: ««Nå klarer jeg det ikke lenger. Jeg må ta standpunkt for det som jeg ser er rett.»
Jeg glemmer aldri mors svar: «Når du har det slik, så må du gjøre det,» sa hun. Dette svaret har siden alltid vært en trøst og en oppmuntring for meg.»5
Petra kunne ikke fortsette i butikken når hun ikke ville arbeide på sabbaten. Bibelarbeideren ved Tobiassens virksomhet foreslo at hun skulle dra til Skodsborg sanatorium i Danmark og begynne i sykepleien. Det opplevde hun som et kall fra Gud. Hun søkte, og ble antatt som sykepleierelev på Skodsborg. Moren lurte på hvordan hun skulle få råd til reisen. Men da hun skulle heve det lille hun hadde til gode på arbeidsplassen, fant sjefen ut at hun ikke hadde fått utbetalt riktig lønn, og hun fikk mer penger enn det hun trengte til turen. Hun ble døpt i Oslo på vei til Skodsborg i 1922 fordi det ennå ikke var dåpsbasseng i Bergen menighet. I 1926 var hun ferdig utdannet fra Skodsborg. Utdanningen ble supplert med videreutdanning ved Tønsberg fylkessykehus. I 1928 var hun tilbake på Skodsborg. Der ble hun kalt til å dra til Etiopia. Hun var allerede en erfaren og kompetent sykepleier da hun ankom Etiopia i januar 1933.
TILBAKE TIL AFRIKA
I 1937 var benet helet. Da kunne Petra ikke dra tilbake til Etiopia som nå var besatt av italienske styrker, men hun ble sendt til Bongo Mission Station i Angola. Der skulle hun vikariere for en sykepleier som var på orlov. Allerede året etter ble hun overført til Maun Medical Mission Station, i det som nå er Botswana. Landsbyen Maun med fire tusen innbyggere, lå i
Kalahariørkenen, langt fra sivilisasjonen, med omtrent fem hundre kilometer til nærmeste jernbane og andre sykehus. Grunnen til at Maun i det hele tatt eksisterte var Thamalakaneelven som nådde sitt høyeste nivå i tørketiden fordi den fikk vann fra Okavango deltaet. Til vanlig forsynte den befolkningen med godt vann, men i tørre år kunne den se ut som en samling små spredte tjern. Vannet brakte med seg malaria via millioner av mygg. En annen plage var tsetsefluene som førte til sovesyke. De siste årene i Maun opplevde Petra en sovesykeepidemi. Hele hospitalet var fullt av pasienter, hver eneste liten gulvplass i stuen, korridorene, klinikken og til og med på operasjonsstuen. I tillegg hadde de tolv telt rundt hospitalet fulle av syke mennesker. Hver dag kom det inn nye pasienter. Alle måtte det tas blodprøver av, deretter sjekket de blodet og satte sprøyter hvis nødvendig.
Legen Forster og Petra Høvik hadde nok å gjøre.6 I tillegg hadde de konsultasjoner som måtte foretas under trærne i nærheten for all plass på hospitalet var opptatt.7 I Maun ble hun i åtte år. På grunn av krigen fikk hun ikke reist hjem til Norge på orlov. Først i 1945, etter krigen, fikk hun endelig en mulighet. Det var fullt på alle passasjerskip. Men ved hjelp av den norske konsulen i Cape Town og en vennlig kaptein, fikk hun hyre som salongpike på en norsk båt på vei til Norge.
ZAMBIA
I 1947 fikk Petra sin mest krevende utfordring. Hun ble sendt til Liumba Hill Mission i Barotseland i dagens Zambia. På stedet hadde adventistene drevet skole siden 1928. Petra som eneste helsearbeider, flyttet inn i en liten ettroms hytte som skulle fungere både som soverom, stue, kjøkken og poliklinikk. Det var bestemt at det skulle bygges et sykehus i nærheten, men det tok nesten ti år. Til å begynne med var det bare noen få mennesker som turte oppsøke poliklinikken. Hun visste at det var mange flere som trengte hjelp. Når de syke ikke ville komme til henne, måtte hun oppsøke dem. Hun kom seg ut i landsbyene ved hjelp av bærere og en trofast medhjelper. Men landsbyene virket folketomme.8
«Senere fant jeg ut hva som hadde hendt, forteller hun. De innfødte som hadde hørt om vår ankomst, hadde gjemt seg i jungelen. Neste gang jeg dro ut, hadde jeg en grammofon med meg. Kanskje kunne vi lokke dem fram ved hjelp av dette mystiske apparatet. Da vi kom til den første landsbyen, var det noen få til stede.
Jeg talte med dem og spurte hvordan det stod til. De svarte at alle hadde det bra.»9 Så fortalte hun at de bare var på et kort besøk. Hun spurte også om de var interessert i å høre noe musikk. De gikk til midten av landsbyen og sveivet i gang grammofonen. Ganske snart kom det forbløffende mange mennesker ut av bushen. De fleste hadde ikke sett eller hørt en grammofon. Petra og medhjelperen sang noen sanger og holdt bønn og sa de ville dra, men før de gikk, fortalte hun at de hadde noen medisiner med seg i tilfelle det var noen som trengte hjelp. Før de forlot stedet, hadde hun behandlet tretti pasienter. Hun bad dem komme til klinikken for videre behandling, og mange kom. Fordommen og fremmedfrykten ble gradvis brutt ned. Søkningen til klinikken økte betydelig.
En dag kom en spedalsk som var syk og deformert til klinikken. Han spurte om det fantes noen medisiner for ham? Han var villig til å sove hvor som helst, også under et tre. Petra hadde fått et problem. Hun tok kontakt med provinsens Medical Officer for å få tak i medisiner. Nyheten spredde seg raskt, og snart kom det mange andre spedalske. Det ble etter hvert en stor utfordring. De trengte behandling og mat over tid og måtte huses. På misjonsstasjonen hadde de allerede bygget noen få leire og stråhytter til andre pasienter. Regntiden nærmet seg. De valgte derfor å bygge noen hytter også til de spedalske på et område for seg selv slik at de ikke skulle smitte andre.10 Med hjelp fra landsbyens høvding vokste det snart til en koloni som på det meste huset to hundre spedalske.11 Petra skrev i ettertid:
«Jeg fikk på en særlig måte se Guds velsignelse og hjelp i arbeidet. Når jeg stod helt på bar bakke og ikke eide mat til de syke, kunne noen komme med gaver like til døren, med løfte om mer. Når jeg stod uten midler
Fortsetter på neste side ø
ø Fortsettelse fra foregående side
så fullstendig at jeg var redd for at nå måtte jeg stenge kolonien for de spedalske, fikk jeg uventet hjelp fra Amerika, Norge og andre steder. Jeg skrev aldri hjem eller til mine venner om de vanskeligheter som jeg hadde, men Herren kjente til vår nød og påvirket sine tjenere til å sende oss gaver. Til andre tider hadde vi det vi trengte, og da forsvant alle gaver. Det var vidunderlig å legge merke til hvorledes Gud virket for sine barn.»12
Etter hvert ble det bygd en litt større sykestue. I stedet for det ene rommet Petra brukte det første året, ble det reist en mursteinsbygning med to rom for pasienter, et rom til medisiner og ett behandlingsrom. Det ble også bygd et halvtak for behandlinger i friluft. I tillegg til å behandle syke, underviste hun medhjelpere og hadde egne klasser for kvinner om hygiene og spedbarnsstell. For pasientene var det også andakter morgen og kveld.
C. Paul Bringle, en lege som besøkte Liumba Hill, skrev i en av misjonsfortellingene til sabbatsskoleleksen 3. kvartal 1953: Petra Høvik «har allerede et miniatyrsykehus med nesten hundre spedalske og ved siden av femten til tjue sengepasienter til enhver tid. Vi frykter at den utmattende byrden søster Høvik bærer dag og natt uten hjelp av lege eller en annen sykepleier, vil ødelegge helsa hennes hvis hun ikke får hjelp i nær framtid. Når du bidrar til å øke overskuddet den kommende 13. sabbat, vær så snill å huske arbeidet og helsen til arbeiderne i dine bønner i denne veldig vanskelige delen av Herrens store arbeidsmark.»13
HJEMME IGJEN
Det tok ti år før det lovede hospitalet endelig ble ferdig, da kom det lege og andre sykepleiere til Liumba Hill og de spedalske ble flyttet til en spedalskkoloni i Yoka et par mil fra Liumba Hill. Sekstito år gammel, etter tjueseks år i Afrika, flyttet Petra hjem til Bergen. Hun ble ikke sittende med hendene i fanget. I velferdslaget og skoleforeningen startet hun med å produsere helseputer som hun kalte dem. Jeg vet ikke om de unge i dag ville forstått hva petraputer var, men «alle» på min tid visste at petraputer var halvmåneformede puter som du kunne hvile hodet på i en stol eller på reise. Det ble produsert flere tusen slike
puter til inntekt for skoleforeningen og velferdslaget.
Petra Høvik døde på Nordås eldresenter i 1994, 96 år gammel. Da hun levde ønsket hun ikke oppmerksomhet om seg selv. Når hun motvillig likevel lot seg intervjue, og selv skrev om sine opplevelser, var det fordi hun kunne si noe om Frelseren. «Det var vidunderlig å legge merke til hvorledes Gud virket for sine barn».
1 Rohrbaugh, J. L.; The Advent Review and Sabbath Herald 30. april 1936 s.10
2 Bergens Arbeiderblad, torsdag 15. september 1977
3 Bergens Arbeiderblad, tirsdag 2. juni 1936
4 Høvik, Petra, Våre veteraner, Evangeliets Sendebud nr. 5 ,1976 s. 5
5 Høvik, s.12
6 Høvik, s.13
7 Nash, G. R.; Maun Medical Mission, Soutern African Division Outlook 1. aug 1938 s.8
8 Hetzell, M. Carol; Signs of the Times 4. sept 1956 s.4
9 Haugesunds Dagblad, torsdag 16. april 1953
10 20 års kamp mot sykdom og hedenskap, Morgenposten, lørdag 28. februar 1953
11 Vail, W. R. New Leper Colony in Northern Rohodesia, The Bible and Our Times, 13 april 1953 s.
12 Høvik, s.14
13 Bringle, Paul C. Mission Quarterly vol 42 third quarter 1953 nr.3
95 Inga Ragnhild Rubach
Harstad menighet, 4. september
90 Eva Synnøve Carstensen
Oslo, Betel menighet, 18. juli
Ole Bjørn Halvorsen
Mandal menighet, 19. juli
Svanhild Elise Kalstad
Tromsø menighet, 9. august
Obert Skaarstad
75 Karin Margareth Bakkelund
Tromsø menighet, 11. juli
Reidun Kunz
Tyrifjord menighet, 15. juli
Solveig Brith Wiik-Hanssen
Tyrifjord menighet, 16. juli
Andreas Klungsør
Eidså menighet, 22. juli
Geir-Harald Sjømyr Dreyer
Tromsø menighet, 28. juli
Arendal menighet, 25. august
85 Per Solberg
Moss menighet, 12. juli
Øydis Holm
Bergen menighet, 19. juli
Kjell Nordahl
Tønsberg menighet, 31. august
Lillian Annie Hopen
Oslo, Betel menighet, 8. september
Kåre Holm
Sør-Karmøy menighet, 9. september
80 Per Kåre Trengereid
Molde menighet, 14. juli
Kari Lill Sandholt
Skotselv menighet, 21. juli
Jan Erik Moberg
Tromsø menighet, 26. juli
Else Marie Mirdahl Trad Ålesund menighet, 28. juli
Ruth Marie Møller Nielsen
Sandefjord menighet, 1. august
Terje Dag Tellefsen
Kongsberg menighet, 2. august
Torhild Borsheim
Bergen menighet, 4. august
Asbjørn Oddvar Utaker
Moss menighet, 14. august
Alf Henry Løvbræk
Mjøndalen menighet, 17. august
Odd Gunnar Gjelstad
Sandefjord menighet, 19. august
Robert Stein Danielsen
Jessheim menighet, 24. august
Olav Hermod Nilsen
Lofoten menighet, 2. september
Helge Mørk
Bergen menighet, 5. september
Ann-Elise Lund
Hadeland menighet, 7. september
Jan Harald Breivik
Harstad menighet, 29. juli
Gerd Gjerløw
Sandefjord menighet, 30. juli
Solveig Elisabeth Beckhaug
Øvrebotten
Ålesund menighet, 4. august
Ingrid Magnhild Sørdal Brotnow
Ålesund menighet, 7. august
Wenche Irene Stene Packer
Bergen menighet, 29. august
Anne-Grethe Kristiansen
Vadsø menighet, 3. september
70 Monika Jakobsen
Mjøndalen menighet, 10. juli
Freddie Forøy
Oslo, Betel menighet, 11. juli
Margrét Theodórsdóttir
Lillehammer menighet, 17. juli
Lillian Nordgård Stene
Trondheim menighet, 27. juli
Aurora Antoaneta Maftei
Strømmen menighet, 7. august
Wenche Noddeland
Lillehammer menighet, 7. august
Harald Norheim
Mysen menighet, 18. august
Solfrid Irene Pettersen
Moss menighet, 18. august
Torleif Gerhard Bakken
Namdal menighet, 26. august
Oliver Engelsen
Mjøndalen menighet, 1. september
Håkon Richard Andreassen, født 20. april 1944, sovnet stille inn på Bamble helsehus den 16.mai, og ble bisatt fra Stathelle kirke den 27. mai.
Håkon Richard ble født i Tønsberg som den yngste av tre søsken hos Ragnhild og Alf M. Andreassen. Astrid og Solfrid var hans eldre søstre. Barndommen ble preget av mye flytting da faren var pastor. Åsgårdstrand, Namsos, Skien og Trondheim (Sakshus), var bare noen av stedene familien bodde. Det ble å bytte skole en del ganger. Da Håkon var 13 år gammel, tok faren permisjon i fem år for å dra til Amerika.
Etter Tyrifjord høyere skole, tok Håkon fysioterapiutdannelse på Skodsborg i Danmark. Senere har han jobbet i indre Østfold, Telemark, Mosjøen og Stathelle. Han har trivdes godt i yrket og vært godt likt av pasientene.
Håkon har alltid vært veldig snill, omtenksom og hjelpsom. Han har vært gift to ganger, men har ingen barn.
Han var glad i naturen og likte å gå i fjellet og plukke bær. Han har også i flere år reist til de greske øyer, og trivdes der. Ellers har han bestandig vært glad i dyr. Så han har passet hunden til Solfrid, og sett etter kattene til Astrid når hun reiste bort.
Håkon Richard var medlem i Larvik adventistmenighet.
Dessverre ble han syk nå på slutten og ble innlagt på sykehus. Deretter ble han på Bamble Helsehus i ca. 2 år. Tross alt, var det derfor godt at han fikk slippe til slutt. Pastor Roger Simonsen forrettet ved bisettelsen. Vi lyser fred over Håkon Richard Andreassens minne!
Roger Tore Simonsen
Lars Einar Jensen, Hammerfest menighet, ble født 4. desember 1958. Han vokste opp på en gård i Balsfjord som nummer fire i en søskenflokk på fem. Han fikk sin utdannelse som kokk i Tromsø fra 1976 til 1978. Deretter arbeidet han på forskjellige serveringssteder i Tromsø og som stuert i fiskeflåten. Grunnet helseplager fant Lars Einar veien tilbake til skolebenken. Han utdannet seg til næringsmiddelinspektør i Trondheim. Deretter ble det vikariater i Vestre Jakobselv og Bodø, før han i 1995 fikk fast stilling i Hammerfest hvor han arbeidet til han ble uføretrygdet i 2020.
Lars Einar giftet seg i 2010 og fikk en datter i 2011. Han var stolt av datteren og gjorde sitt aller beste for henne.
Lars Einar var samfunnsengasjert. Han var leder for lokallaget av Kristelig folkeparti og møtte flere ganger som vara i kommunestyret. I begynnelsen av mars ble han gjenvalgt som leder for to nye år, og valgt til å stå på stortingslista til Finnmark KrF til det kommende stortingsvalget.
I 2006 ble Lars Einar en del av fellesskapet i Adventistkirken, og han ble døpt av pastor Andrew Campbell i 2017. De siste årene kjempet han med helseutfordringer, men disse dempet ikke engasjementet i menigheten.
Lars Einar Jensen sovnet inn 1. april 2025 på Hammerfest sykehus. Vi så at han hadde helseproblemer, men vi forventet ikke at han skulle dø så tidlig, tross sykdommer.
Niklas Ekre, prest i Den norske kirke, forrettet i begravelsen fra Hammerfest kirke 11. april 2025. Han talte om Jesus, og at ingen kan rive oss ut av hans hånd. Menighetsmedlemmer deltok med ekstra musikk, og undertegnede delte minneord fra menigheten. Må håpet om at Jesus er oppstandelsen og livet gi trøst i sorgen.
Tom Angelsen
Jorunn Gaasland, Bø menighet, sovnet stille inn på Stokmarknes sykehus den 16. april, nær 88 år gammel. Den siste uken ble tilbrakt på sykehus, og hun hadde sine nærmeste hos seg da hun døde. Hun vokste opp sammen med sin yngre søster Jartrud hos Sofie og Fredrik på Hole i Bø. Faren døde da Jorunn bare var 7 år, og Sofie ble alene med barna. I en tid uten barnetrygd og annen stønad fra det offentlige, var det tungt å klare seg selv. De hadde et småbruk med 2 kuer, og moren spedde på med inntekt fra sying av klær og diverse vaskeoppdrag. Jorunn gikk på Straume skole, og deretter på Straume realskole. Hun fikk så jobb på trygdekontoret i kommunen og var yrkesaktiv der til hun ble pensjonist. Moren ble adventist en tid etter at hun ble enke, og Jorunn og Jartrud ble fra barndommen med i det vitale adventistmiljøet i bygda. Som 16-åring ble Jorunn døpt med troens dåp. Hun ble gift med Viggo Gaasland, og de fikk fire barn, Heidi, Linda, Tone og Øyvind, svigerbarn og med tiden 11 barnebarn og 8 oldebarn. Etter flere års ekteskap ble det et samlivsbrudd. Jorunn levde alene etter det, men var et kjært samlingspunkt i familien og også i menigheten. Hun var nærmeste nabo til Adventistkirken i Bø, og det er ikke så få som har hatt glede av et måltid hos henne etter gudstjenesten. I menigheten var hun en bauta med mange oppgaver. Hun var blant annet speiderleder, var kreativ og en som ble verdsatt i lokalmiljøet. Hun hadde en sterk kristen overbevisning, og tilhørighet og lojalitet i menigheten. Ved begravelsen fra Adventistkirken den 28. april, sa datteren Tone, på vegne av barna, gode minneord om sin mor. Rolf Fredrik Hansen sa takknemlige ord på vegne av sin mor Jartrud. Evelyn Robertsen uttrykte takknemlighet for all innsats i menigheten. Ida Falch sang vakre sanger akkompagnert av Skjalg Bjørstad, og undertegnede forrettet. Vi lyser fred over et kjært minne.
Reidar Olsen
Øivind Robert Holanger sovnet stille inn den 23. april, nesten 97 år gammel. Foreldrene var Karl Ingvald og Hjørdis Johansen og han hadde tre søsken: Gudrun, Gunnar og Birger. Barndommen var god og trygg, og familien hørte til i Betel menighet i Oslo. Da krigen kom, flyktet familien til Ringerike. Men krigen kom etter dem, og huset ble gjennomskutt mens de gjemte seg i kjelleren.
En alvorlig blindtarmbetennelse fikk avgjøre Øivinds karrierevalg. Han lovet seg selv at hvis han kom gjennom sykdommen i live, skulle han bli lege. Med 40 år som huslege og tilsynslege for eldre i Mandal, har han møtt og fått hjelpe utallige mennesker og ble en kjent mann i Mandal. I byen ble det sagt at «Dr. Holanger er et sterkere vitne for sin tro og sin menighet gjennom sine gjerninger enn hva ord kunne gjøre.»
Han giftet seg med Astrid i 1955. Året etter fikk de sin første sønn, Terje. Han ble alvorlig skadet av bivirkninger til en vaksine og fikk diagnosen psykisk utviklingshemmet. Det ble veldig tungt og kom til å prege dem sterkt. De måtte etter hvert sette Terje på en institusjon, men har i alle år holdt tett kontakt med ham. I 1960 fikk de sønnen Rune, og i 1964 kom Ingveig, og familien var komplett.
Øivind har alltid engasjert seg sterkt i frivillig arbeid. Først i menigheten, men etter hvert mer og mer i samfunnslivet ellers. Han fikk også 12 år som politiker i Mandal.
Da han ble pensjonist, flyttet han og Astrid til Arendal. Også der engasjerte Øivind seg sterkt i frivillighet og i den offentlige debatten, særlig om eldreomsorgen og de svakes stilling i samfunnet. Agderposten gjorde flere intervjuer med ham, og da han døde, viet avisen hele seks sider til et stort portrett av ham. Fremmøtet til begravelsen, vitnet også om kontaktflaten hans. Per og Monica sang Den himmelske lovsang, som de også hadde gjort hos ham bare dager før han døde. Sønnen Terje døde noen uker før sin far. Ved begravelsen ble hans urne senket i graven og forent med farens kiste. Fred over Øivind Holangers gode minne!
Atle Haugen
Rolf Henry Wiik, Ulsrud menighet, døde 16. april på Langhus bo- og servicesenter, 93 år gammel. Han ble født 7. mai 1931på Engeløya i Steigen, Nordland. Rolf flyttet til Trondheim som 15-åring og fikk arbeid på Kurbadet. Han ble døpt av pastor Olsen Ryen i 1947 og opptatt i Trondheim menighet. Han ble gift med Bjørg Mikalsen. Hennes far var baker, og Rolf fikk jobb der. På grunn av melallergi, tok han i stedet jobb som drosjesjåfør, en jobb han hadde helt til han ble pensjonist. Han var aktiv i fagorganisasjonen Norges taxiforbund og ble æresmedlem der. Han ledet avdelingen Sør-Trøndelag i mange år. Bjørg og Rolf fikk tre barn: Anne Lise, Jan Egil og Berit. Rolf var svært aktiv i Adventistkirken i Trondheim i mange år med forskjellige verv. Her fikk han også bruk for erfaringen fra organisasjonslivet. Melallergien ga seg etter hvert, og han gjenopptok bakevirksomheten når hans svigerfar trengte hjelp. Rolf var arbeidsom, og han ble også kjent som en god konditor.
I 2008 flyttet Bjørg og Rolf til Ski. Savnet etter barn og barnebarn gjorde at de valgte dette. De ble tilsluttet Ulsrud menighet. Rolf glemte aldri Steigen. Det ble derfor mange turer nordover sammen med familien, og minnene om «et av verdens vakreste steder» var sterke. Hans kjærlighet til den nordnorske kulturen og fantastisk natur avtok ikke. Geografi og historie var noen av Rolfs store interesser. Et av høydepunktene i hans liv var da han sammen med familiemedlemmer fikk en tur til USA, med besøk hos slektninger, gudstjeneste i Loma Linda University Church og en tur i Grand Canyon nasjonalpark.
Bjørg døde i 2021. På en alenetur for å besøke graven hennes, falt Rolf og brakk lårhalsen. Han klarte ikke å trene seg opp etter dette og måtte flytte inn på Langhus bo- og servicesenter, hvor han døde 16. april. Begravelsen fant sted fra Ski middelalderkirke den 30. april. Rolf etterlater seg tre barn med ektefeller, syv barnebarn og fjorten oldebarn. Vi lyser fred over Rolf Henry Wiiks gode minne.
David Havstein
Petar D Mellison ble født 26. juli 1946 i det tidligere Jugoslavia, som den yngste av fem søsken. Petars far ble skutt i oppgjøret etter krigen siden han hadde vært offiser i kongens tjeneste i det tidligere kongeriket (Jugoslavia). Petars mor og hans eldste søster ble samtidig fengslet. Petar vokste derfor opp som foreldreløs og ble satt bort til fremmede inntil han kunne bli gjenforent med sine søsken. Han vokste opp under trange kår, men han sa likevel ofte at han var sikker på at Gud hadde holdt sin hånd over ham.
Petar dro tidlig hjemmefra. Med i sekken hadde han bl.a. boken «Veien til Kristus». Gjennom denne boken fant han veien til sin himmelske far som kunne fylle tomrommet etter faren han aldri fikk møte.
Som ungdom ble han døpt utenfor byen Rovinj. Som ung adventist i et kommunistisk land, møtte han flere utfordringer. Men motgangen ga ham en tro han holdt fast på hele livet.
Petar dro fra Jugoslavia til Hultafors sanatorium i Sverige. Siden ble det Newbold College i England, og endelig Skodsborg der han møtte sin kjære Torun. De slo seg ned i Norge, og fikk barna Helena, Philip og Sara – og etter hvert åtte barnebarn. Han var han en god pappa og strakk seg langt for at barna skulle få et godt liv. Petar startet sitt yrkesliv i Norge som sykepleiesjef. Etter videre studier i økonomi, ledelse og statsvitenskap, fikk han en karriere som kommunaldirektør og rådmann i bl.a. Kongsberg, Porsanger og Nes i Akershus. Jobben førte familien til mange steder i landet – fra Vestfold og Buskerud i sør til Finnmark og Svalbard i nord. Siste stopp ble Lillehammer.
De siste tre årene ble preget av sykdom. I fjor høst ble det klart at han ikke hadde lenge igjen. Han hadde et sterkt ønske om å dø hjemme, og Torun pleide ham til han sovnet inn 8. mai.
Han ble begravet fra Lillehammer Adventistkirke 15. mai der undertegnede forrettet.
Tore Wollan
Lily Mila Abrahamsen døde brått og uventet på Fiji 26.03.2025. Hun ble født i Suva, Fiji, 14.11.1977. Hun var den eldste av fire søsken, og hele familien var tilknyttet den lokale adventistmenigheten. Som ung var hun reiselysten, og en dag fant hun informasjon om Den europeiske bibelskolen i Skotselv på nettet. Hun søkte og ble opptatt som elev ved skolen i 2005/2006. Året på bibelskolen ble avgjørende for resten av livet for Lily. Hun fikk mange gode venner og ikke minst møtte hun sin fremtidige mann, Eddy Abrahamsen. De giftet seg i mai 2007 og bosatte seg i Skotselv. Gleden var stor da de noen år senere fikk sønnen Noah. Lily arbeidet en periode med massasje på Fredheim Livsstilssenter på Kongsberg og var også svømmeinstruktør. Helt fra barnsben av var hun glad i å tegne og male, og i voksen alder likte hun å eksperimentere med ulike ingredienser og oppskrifter på kjøkkenet. Hun elsket å være sammen med barn, spesielt likte hun det i sammenheng med jord- og hagebruk. Natur og dyr var inkludert i hennes omsorg.
Sist vinter var Lilly og Noah på et lengre opphold på Fiji før Noah skulle begynne på skolen til høsten. Eddy besøkte dem så ofte han kunne. Det var med sjokk og vantro vi mottok budskapet om Lilys helt plutselige bortgang i slutten av mars.
Begravelsen fant sted 3.april 2025 i Dignified Cremations Hall, Nakasi. Eddy og familien hadde valgt dette bibelverset fra Joh.16,22 for dagen: «Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertene deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»
Lilys venner fremhever først og fremst hennes trofasthet, både som venn og som bønnepartner. «Vi sees snart, kjære venn. Takk for at vi fikk dele vennskap med deg.»
Karen Anna Westerlund Hogganvik
mandag 22.09.25 kl 19-21
AGENDA
Webinar
Hva vet vi om hva ungdom gjør på nett – og hvordan det påvirker dem? v/lege Martine Rostadmo
Martine Rostadmo har snakket med veldig mange ungdommer gjennom jobb som lege på overgrepsmottak, og hun er selv ungdomsforelder. Webinaret vil fokusere på hjernehelse, rus, psykisk helse, porno, seksualkultur, spiseforstyrrelser og selvskading. Og ikke minst, hvordan man kan snakke med ungdom om disse tingene.
Generalforsamling
Sak 01/23 Valg av møteleder, sekretær og personer til å underskrive protokollen
Sak 02/23 Godkjenning av saksliste og innkalling
Sak 03/23 Rapport om styrets arbeid 2023-2025
Sak 04/23 Godkjenning av regnskap
Sak 05/23 Valg av ledelse og styre for 2025-2026
Sak 06/23 Arbeidsområder 2025-2026
Sak 07/23 Eventuelt/Innkomne saker
Generalforsamlingen vil være på Zoom: https://us02web.zoom.us/j/85393355031
Møte-ID: 853 9335 5031
Sakspapirer og nærmere informasjon vil komme i SAHAs nyhetsbrev, på SAHAs Facebookside og i ukesmailen Adventistinfo. Eventuelle saker kan meldes inn til post@sahanorge.no.
ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE
Den norske union
Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse
Web: www.adventist.no
E-post: post.dnu@adventist.no
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr.: 3000.30.33100
Vipps: 17268
Leder: Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
Sekretær: Marianne Dyrud
E-post: marianne.dyrud@adventist.no
Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no
Adventistkirkens ressurssenter
Postboks 103, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 15 52
E-post: ordre@norskbokforlag.no
Nordnorsk distrikt
Stuertveien 6, 9014 Tromsø
Telefon: 465 41 322
E-post: post.nnd@adventist.no
Leder: Tom Angelsen
Vestnorsk distrikt
Postboks 6, 5358 Fjell
Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no
Leder: Øyvind Gjengstø
Østnorsk distrikt
Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse
Telefon: 481 55 628
E-post: post.ond@adventist.no
Leder: Claes Lundström
Kurbadet
Akersgata 74, 0180 Oslo
Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060
E-post: post@kurbadet.oslo.no
ADRA Norge
Pb. 124, 3529 Røyse
Telefon: 31 01 88 00
Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no
E-post: post@adranorge.no
Norsk Bibelinstitutt
Postboks 133, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 32
Bankgironr.: 3000.30.22222
Leder: Vidar Hovden
www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no
Sabbaten 6. september 2025 inviteres det til markering av Indre Senja menighets 80 årsjubileum. Dette blir også en markering av at Ana og Benjamin Norheim med familie har flyttet til Finnsnes og en gjenåpning av kirken. Vi håper at de med tidligere tilknytning til menigheten vil komme til denne markeringen for å feire aktivitetene som har blitt gjort der over årene, samt be for menighetens fremtidige vekst.
Program
10.00: Bibelstudium ved Benjamin Norheim 11.15: Gudstjeneste. Tale og hilsen ved Andrew Campbell og Tom Angelsen
Felles måltid
14.30: Ettermiddagsmøte om menighetens historie ved Trygve Andersen
Gi beskjed til Benjamin Norheim (bennorheim@gmail.com) om du kommer slik at det blir mat til alle.
Hope Channel Norge
Postboks 124, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no
Norsk Bokforlag
Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no
Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no
Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no
Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen
E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no
Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter
Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer
Resepsjon: 61 24 91 00
Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no
E-post: skogli@skogli.no
Mosserødhjemmet
Plutos vei 24, 3226 Sandefjord
Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no
Syvendedags Adventistkirkens
Seniorforening
Leder: Erling Åserud
Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no
erling_aaserud@outlook.com
Bankgironr.: 3000 26 41867
HEI PÅ DEG!
Vi vil gjerne høre fra deg!
Liker du å tegne, ta bilder eller skrive?
Har du noe du vil fortelle andre?
Send til gry.haugen@adranorge.no .
Barnesiden leveres av ADRA.
Kroppen trenger luft for å fungere, spesielt en gass som heter oksygen.
Alle de små delene inni kroppen, som kalles celler, trenger oksygen for å gjøre jobben sin.
Hvis lufta er skitten eller full av røyk og støv, kan det gjøre oss syke og skade lungene våre. Den beste lufta finner vi ute i naturen – som i skogen, ved sjøen eller på fjellet.
Tenk at kroppen din er skapt av Gud og vet hva den skal gjøre – helt av seg selv! Du kan puste uten å tenke på det. Alt skjer dag og natt også når du sover. Kroppen er litt av et skaperverk!
Diafragma er en stor, tynn muskel som ligger rett under lungene dine – nesten som et tak over magen. Den hjelper deg med å puste!
Når du puster inn, trekker diafragma seg nedover. Da blir det mer plass i brystet, og lungene fylles med luft.
1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 7 – 8
Lungene er to store, myke «poser» inne i kroppen din – én på hver side av brystet. De hjelper deg med å puste!
Når du puster inn, fylles lungene med luft. Da tar de inn noe viktig som heter oksygen, som kroppen trenger for å få energi.
Når du puster ut, slipper lungene ut luft som kroppen ikke trenger lenger – det kalles karbondioksid. Du kan tenke på lungene som to ballonger som blåser seg opp og tømmes igjen – hele tiden, uten at du trenger å tenke på det!
Når du puster ut, skyver diafragma seg opp igjen, og da presses lufta ut av lungene. Diafragma er det samme som mellomgulvet.
Sted: Gå til et sted i nærheten av naturen
Gjør: Pust dypt 5 ganger
Føl: Hvordan kjennes det?
Tenk: Hva skjer med kroppen når du puster?
Du trenger diafragma når du skal synge også. Når du puster dypt inn, trekker mellomgulvet seg ned og gjør plass til masse luft i lungene. Når du synger, bruker du mellomgulvet til å presse ut luften sakte og jevnt, så stemmen din høres klar og sterk ut. Det gjør at du kan synge lange toner uten å bli andpusten.
Du kan tenke på diafragma som en slags trampoline som beveger seg opp og ned hver gang du puster!
Babyer puster ikke med lungene sine når de ligger inne i mammas mage. De har ikke begynt å bruke lungene ennå. I stedet får babyen alt den trenger – oksygen og næring – gjennom noe som heter navlestrengen. Den går fra mamma til baby og er koblet til noe som heter morkaken. Morkaken fungerer som en slags stasjon som sender oksygen og mat til babyen og tar med seg avfall tilbake. Når babyen blir født og tar sitt første pust – da begynner lungene å virke for aller første gang. Det er et helt spesielt øyeblikk som vi alle en gang har opplevd, selv om vi ikke husker det.
Takk, Jesus, for at du har gitt oss luft og evnen til å puste!
«Sendt ut av Den hellige ånd»
Av Victor Marley
Valgene er blitt tatt, strategiplanene behandlet og vedtektene er i den skjønneste orden. Kanskje er du enig i resultatene, kanskje er du uenig. Noen er sikkert likegyldige. Uansett, begynner vi nå en ny femårsperiode. Hvordan skal vi som kirke og disipler av Jesus Kristus bruker disse fem årene?
Kan jeg be deg om en tjeneste? La oss støtte våre nye ledere. La oss be for dem og tenke godt om dem. De er bare mennesker, så de feiler noen ganger, de mangler kapasitet noen ganger, de har sine styrker og svakheter. Men alle sammen er mennesker som har viet sitt liv til tjeneste for Gud og tror på adventistkirken vår. Vi kan gjøre våre ledere bedre ved å vise støtte, forståelse og omsorg. Positivitet er motiverende.
Distriktslederne, avdelingslederne og administrasjonen i unionen trenger et team å arbeide sammen med. Du er en del av det teamet. Vil du være en god samarbeidspartner for våre nye ledere?
I politikken og kulturen rundt oss er det mye kritikk, mistenkeliggjøring og selv-opphøyelse på bekostning av andre. Dette bidrar til negativitet, polarisering, sinne og frustrasjon. Jesus sa, «slik skal det ikke være blant dere. Men den som skal være stor blant dere, han skal være de andres tjener…» (Matt 20,26-27). Jesus har vist oss en bedre måte å være et felleskap.
Vi ønsker å reflektere Jesus, gjør vi ikke?
Verdiene i strategiplanen, Trofasthet, Raushet og Samfunnsengasjement, er et uttrykk nettopp for dette.
• Gud er trofast og Jesus er det trofaste vitnet, derfor ønsker vi også å være trofaste vitner om hvem Gud er.
• Guds kjærlighet er uforståelig raus. Derfor ønsker vi at våre fellesskap skal være preget av raushet overfor hverandre og alle rundt oss. Det er rom i Guds familie og Jesus døde for at ALLE som tror på han vil ha evig liv.
• Gud er samfunnsengasjert. Han elsket verden så høyt at han ga sin sønn, som ble født og levde som en mann og kan «lide med oss i vår svakhet» fordi han «er prøvet i alt på samme måte som vi» (Joh 3,16 og Heb 4,15). Gud har kommet oss nær og ber oss å komme nær mennesker.
Så våre representanter har behandlet strategiplanen (bygget på misjonsbefalingen og de tre englers budskap). Vi skal:
• lage ressurser for dem som er nysgjerrige på det å tro.
• utruste disipler til en misjonsorientert hverdag.
• inkludere mennesker i fellesskapet – være mindre en «lukket klubb», mer et bønnens hus for alle.
• prøve å skape nye møteplasser, kontaktpunkter og menigheter.
• utruste disipler som kan lede i disse prosessene.
I Apostlenes gjerninger 12 og 13, ble menighetens misjon utvidet til å inkludere andre folkeslag enn jødene. Først leser vi i kapittel 12 at noe var på gang i Antiokia. Barnabas ble sendt for å sjekke om veksten var sunn og bra. Da han så potensialet, hentet han Paulus, og de to jobbet der ett år. Mot slutten av det året hadde menigheten et strategimøte, og de ble overbevist om at de måtte sende ut noen misjonær. De tilba, fastet og ba før det ble bestemt at Barnabas og Paulus skulle sendes ut.
Mitt spørsmål er: Hvordan visste de at Den hellige ånd snakket til dem? Hørte de en stemme? Vel, det er mulig. Men det kan like gjerne være at de gjorde det samme som vi gjør i dag: Ba om Guds ledelse, lyttet til hverandre, diskuterte og kom frem til en konklusjon som, etter deres beste forståelse, var Guds vilje og Den hellige ånds ledelse.
Det var i hvert fall slik vi opplevde det da DNUs styre dro til LifeStyleTVs lokaler i nærheten av Arvika i april 2024 og brukte en helg sammen i tilbedelse, bønn, og refleksjon. Vi kom ditt på fredagskvelden og brukte sabbaten til bønn og tilbedelse sammen og delte hvorfor vi er glade i menigheten. Etter sabbaten jobbet vi med kirkens behov, misjonsmuligheter, og hva Guds vilje er for Adventistkirken i Norge i perioden 2025-2030.
Resultatet var langt på vei det strategidokumentet som ble vedtatt i distriktene og i unionen. Jeg tror det er en plan som er laget av dedikerte mennesker som turte å lytte til Den hellige ånd.
Som resultat av strategimøtet i Antiokia ble Paulus og Barnabas «sendt ut av Den hellige ånd». Nå i 2025 sender han oss. Derfor oppmuntrer jeg deg til å si, «Jeg vil gå med Jesus.»
* Webreferanse til strategiplanen: https://adventist-no.s3.eu-central-1.amazonaws.com/2025/01/ Utkast-til-DNU-strategisk-plan-2025-2030.pdf
Leder for Adventistkirken i Norge.