Adventnytt 2023 10

Høstrefleksjon

Selv om vi tror på jordens forvandling, kan vi ikke la naboen seile sin egen sjø. Vi er på en måte i samme båt, uansett livssyn. Side 5

Adventnytt

Facing the future

Nr.

10 - 2023

Utfordrende tema på nordisk pastorkonferanse. Vi må omslutte LGBT+ personer med kjærlighet slik Jesus ville gjort. Side 10 Vær et vitne

TROFASTHET | RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 12 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse

Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@ norskbokforlag.no eller telefon: +47

32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Side 6

FORSIDEN

Foto: Inbetween / Lightstock

Side 12

Side 16

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Velsignet er Herren, for han hører min bønn! Herren er mitt vern og mitt skjold, mitt hjerte satte sin lit til ham, og jeg fikk hjelp. Hjertet jublet, med sang vil jeg prise ham.

(Sal 28,6-7)

LENGSELEN ETTER NOE MER

Det begynte som en møtehelg på Bedehuset på Vigeland. Enkle møter med lokal lekpredikant og enkle, tradisjonelle bedehussanger til trekkspill og gitar. Men så ville det ikke stoppe! Møtene fortsatte helg etter helg, og bedehuset ble for lite. Et større lokale ble tatt i bruk, og til slutt måtte man flytte til idrettshallen i bygda. Over 1800 mennesker kom til møtene som fortsatte utover våren og sommeren i år. Det siste møtet var nå i august. Mennesker har møtt Jesus, mange er fornyet i sin tro. Og selv en skeptisk NRKjournalist ble berørt av det hun opplevde på møtet, og ga en respektfull beskrivelse av det hun opplevde i sitt program på NRK P2. Hva var det som skjedde?

Det virker som om det er dypt menneskelig å bære på en uforløst lengsel etter noe gjennom livet. En lengsel etter «noe mer», noe større. Et sitat av filosofen Pascal er ofte gjengitt litt løselig slik:

”Der er et Gud­formet tomrom i alles hjerter som ikke kan fylles av noe skapt, men bare av Skaperen, gjort kjent gjennom Jesus Kristus.”

Det hullet, eller tomrommet, gjør vi så alt vi kan for å fylle. Silvija Roce vitnet sterkt om dette ved sin dåp i Skotselv (se nyhetsmelding). Utallige filmer og fortellinger gjør den romantiske kjærligheten til alle lengslers mål og oppfyllelse. Men vi vet bedre. Heller ikke materielle ting, eventyrlige opplevelser, eller «fiksing» av kroppen er i stand til å fylle det suget i oss. Derfor blir mange gående et helt liv i en slik evig søken etter «noe mer».

Men også i menighetene lengtes det ofte etter «noe mer». Som på Bedehuset i Vigeland, sitter mange rundt om i våre små menigheter og drømmer om vekst og fornyelse. Vekkelse. Senregnet. Vi ser situasjonen vi er i, og drømmer om å finne veien som skal føre oss videre og skape vekst.

Men så er det kanskje ikke en ny metode vi skal vente på. Eller et nytt budskap, nye møteformer eller ny musikk. Kanskje REMA har rett når de bombarderer oss med sitt slagord om at «Det enkle er ofte det beste»?

Barne­ og ungdomsavdelingen i Danmark (SABUS), har gjennomført gruppesamtaler med unge mennesker i menighetene. De stilte tre spørsmål:

– Når er jeg glad for å være med i menigheten min?

Hvordan ser min drømmemenighet ut om fem år?

– Hva gjør vi så?

Spørsmålene engasjerte, og resulterte i en rekke forslag om verdier, aktiviteter og endringer de unge ønsket seg i sine menigheter.

Da jeg hørte rapporten om dette tiltaket på den nordiske pastorskonferansen vi hadde i Gøteborg nylig, slo det meg hvor lite nytt det var i de unges svar og drømmer for menigheten. Jeg har hørt det før! Fra både unge og gamle. Det var liknende tanker som lå til grunn da de fleste menigheter og grupper og aktiviteter i menighetene i sin tid ble startet. Ikke minst da min menighet, Cornelius, ble plantet i Oslo for 23 år siden. For lengselen etter noe mer, noe større, noe bedre ligger i oss alle hele tiden. Pascals «hull» ble plantet i oss fra skapelsen av. Forkynneren i Bibelen peker på det:

Fork 3,11 Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort fra først til sist. NO78

Snart står vi overfor en ny bønneuke. Det er en gammel tradisjon, og slike tradisjoner har lett for å bli litt søvnige rutiner vi gjentar uten de store forventningene. Men det meste som har skjedd positivt gjennom kirkens historie, har begynt med bønn. Kan årets bønneuke tenne gnist et sted hos oss slik det har gjort på Vigeland? Disiplene måtte vente på Den hellige ånd på salen hvor de var samlet i bønn. Først da den kom, var de klare til å vitne om Jesus og dele gnisten med andre. Vi venter også på Åndens inspirasjon. Vil bønneuken i år åpne for ham? For vi lengter vi også!

Redaktør i Adventnytt, og pastor i Adventistkirken Cornelius, Oslo.

ATLE HAUGEN

Portrettfoto: Tor Tjeransen Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Aktivitetskalender

OKTOBER

6.–8. Inspirasjonstreff Mattesonskolen

7. Høstmøte Oslo

13.–15. Faith2Faith

14.–21. Misjon 10/40

20.–22. TeenForum

23.–27. Bønnuke TVS

23.–27. Leirskole

27.–29. Ledertreff VND

28. Foreldrehelg TVS

NOVEMBER

3.–5. SABU ledertreff

5. SABU styremøte

4.–11. Bønneuke

9.–12. Absolutt TVS

11.–17. E-Week of Prayer for Youth and Young Adults

20. Rektormøte

25. Fotballcup

26. Styremøte VND

Menighetskalender

OKTOBER

14. Offer: Adventnytt (C)

21. Profetiens Ånds dag

28. Fokus på skaperverket

NOVEMBER

4.–11. Bønn og fellesskapsuke

11. Offer: Bønneukeoffer til Global Misjon (GC) (F)

Mennesket er en bønn i seg selv

Avstanden mellom oss og Gud er uendelig, utenfor tanken, og derfor er, ironisk nok, fortroligheten mulig.

Av Ove Berntsen

Hvis vi er mennesker, kan vi ikke unngå tankene, og tankekorsene. For det er alltid spørsmål til svarene. Undringen er en del av livsviljen. Hva er det som er bak alt vi ser og vet? Og bak, og bak igjen?

Det blir fortalt om en doktorgradsstudent som spurte Albert Einstein: Finnes det i hele verden noe mer som vi kan utforske for å skrive en banebrytende avhandling?

«Finn ut noe om bønn. Noen må finne ut noe om bønn,» svarte Einstein.

Hva er bønn? Har den noen hensikt? Det blir også fortalt om en turist som ser en from, jødisk mann be ved Klagemuren. Mannen beveger seg fram og tilbake med øynene lukket, slår seg på brystet og løfter hendene mot himmelen. Etter at han er ferdig, spør turisten: Hva ba du om?

Jøden svarer: Jeg ber om rettferdighet, jeg ber for min families helse, og jeg ber om fred i verden, spesielt i Jerusalem.

– Har bønnene dine noen virkning? spør turisten interessert.

– Det er som å snakke til veggen.

«Men vi vet jo godt at ønsket om å be, allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer,» skriver Georges Bernanos. Mennesket er en bønn i seg selv. Avstanden mellom oss og Gud er uendelig, utenfor tanken, og derfor er, ironisk nok, fortroligheten mulig. Hans tanker er ikke våre tanker; som himmelen er høyere enn jorden, er hans tanker høyere enn våre tanker. Og likevel forsikrer han oss om at «når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg» (Jer 29,13). Søren Kierkegaard påpeker at «bønnen forandrer ikke Gud, men den forandrer den som ber.» Gud er alltid kjærlighet; det er hans allmakt, som aldri forandrer seg.

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Bønnen er som et pulsslag i troens liv. Når vi ber, slipper vi Jesus inn i våre tanker. «Bønn er å snakke enfoldig med Gud i sitt hjerte,» skriver Ole Hallesby i boken Fra bønnens verden

«Enten må jeg velge Kristus og tankekorset, eller forkaste tankekorset og Kristus.»

Opplevelsen er større enn tankekorset. Noen må finne ut noe om bønn.

Hvem?

HØSTREFLEKSJON

Høsten er farger, mørke og valg. Men også bønn og håp!

Det er blitt høst. Årets gang har en rytme vi må følge, men i mindre grad enn før, siden færre jobber i landbruket. Men for alle som har funnet et hjem i adventistmenigheten, er høst og bønneuke noe som hører sammen.

Jeg har siden tidlig i tjueårene hatt en tendens til å vende tilbake til et bibelvers fra Salme 39 (1978 overs):

5 «Lær meg, Herre, å kjenne min utgang, mine tilmålte dager, hvor få de er, så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.»

6 Se, dagene du har gitt meg, er få, min levetid er ingenting i dine øyne.

Høsten er en tid som minner meg om det forgjengelige. Samtidig har høsten noen fantastiske sider som jeg personlig setter stor pris på; Fargene i skogen, havet og vinden som måler krefter, kortere dager, lengre kvelder. Samtidig kan vi ikke lukke øynene for de mørke skyene som henger over verden. Det er valgår og globale og lokale problemer løftes stadig fram sammen med ulike løsninger.

Jeg vil oppfordre alle kristne til å følge Paulus sin formaning om å be for, og vise respekt for, dem som

er blitt valgt til å styre i samfunnet. Dyktige, ærlige og engasjerte politikere er avgjørende, det samme er kloke og samvittighetsfulle innbyggere som forstår sin egen rolle i å skape trygge samfunn, enten det er nabolag, kommune eller land.

Selv om vi tror på jordens forvandlig, kan vi ikke la naboen seile sin egen sjø. Vi er på mange måter i samme båt, uansett livssyn. Et bilde på dette finner vi i Apostlenes gjerninger, i fortellingen om Paulus ombord på skipet som gikk ned. Paulus slapp ikke unna. Som de andre, havnet også han i sjøen. Men forut for dette, ser vi at Paulus fikk styrke til å oppmuntre sine medpassasjerer. På den måten gir han alle nytt mot.

Tenk over hvordan du og vi sammen kan være til velsignelse, i møte med det som er og det som kommer. Jeg vet ikke hva denne høsten og vinteren har å by på av kriser og plager. Men perspektivet i Salme 39 kan gi oss visdom, der vi erkjenner våre begrensninger og samtidig får øye på de uendelige muligheter som finnes – i Kristus. For i vers 8 i Salme 39 finner vi også disse ordene:

Men nå, Herre, hva skal jeg vente på? Bare til deg står mitt håp.

Dette er bønnens mysterium i et nøtteskall.

Pastor og bønnekoordinator i DNU

ATLE FONN ALUWINI

Dåp i Tønsberg

Atle Aluwini

15. april var det dåp i en fullsatt Tønsberg Adventistkirke. Anabell Singo, som til daglig er elev på TVS, ble døpt av sin far Johnas som er forstander i menigheten. Anabell er oppvokst i menigheten i Tønsberg, og det var en stor glede både for Anabell, familien og menigheten, at dåpen skjedde akkurat her. Robert Lungu talte over Lukas kapittel 15, Nina Dunseth delte en hilsen på vegne av menigheten, og Johnas ga etter dåpen en appell om å velge Jesus.

Etterpå var det servering av middag og dessert til alle.

Elisabeth, en av menighetens medlemmer, hadde laget små kort til alle med bibeltekster pyntet med flotte farger og motiver. Takknemlighet er overskriften på hva menigheten følte denne dagen, til Anabell for vilje til å ta et modig valg, til alle som bidro på forskjellig vis, og til Gud for hans kjærlighet, nåde og godhet i Kristus.

En gledens dag i Skotselv og Kongsberg

Av Per Erik Dekkerhus

Sabbaten den 26 august ble Silvija Roce og Markus Hernehult døpt. Silvija forteller i sitt vitnesbyrd at hun vokste opp i Litauen og har søkt etter sann kjærlighet i mange år. Hun lette i flere religioner, men fant ikke det hun søkte etter. Hun kjente seg uelsket og ensom. Så møtte hun venner som hun hadde noen bibelstudier med. Fikk egen bibel, men den støvet ned. Silvija har fullt opp å gjøre med 3 små barn, men tross det har hun tatt fram sin bibel og lest den på et halvt år. Hennes tro vokser, og hun har deltatt i mange bibelstudier. Hennes øyne er åpnet, og hun kan ta til seg Guds evige kjærlighet. Hun har fått en større mening med livet og elsker sin mann og sine tre barn. Det har vært en rik opplevelse å lære å kjenne Silvija og hennes familie. «Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!» (2 Kor 5,17)

Markus forteller at han levde et liv i lunkenhet. Han var i noen forhold med ikke kristne. Men følte seg mer aleine og at det manglet noe i livet hans. Markus opplevde at han hadde alt, men samtidig så hadde han ingenting på grunn av tomrommet her inne. Mange ganger spurte hans kusine Katrine om Markus ville være med på bibelstudiegruppen som vi har på tirsdag kveldene. Markus var opptatt og prioriterte alt annet selv om han visste at det var bibelstudiesamlinger hver tirsdag. Det ble et brudd i forholdet til en jente, og ensomhetsfølelsen trengte seg på selv om han hadde mange folk rundt seg. Så en dag takket han ja og ble med Katrine på bibelstudiene en tirsdag kveld. Markus opplevde at det er akkurat det som manglet, han fikk fred og fortsatte å komme til bibelstudiene. Under en Ungdomshelg i Kongsberg i november 2022, talte Tim Riesenberger om Guds genuine kjærlighet da han ga sin Sønn. Da det ble gitt en appell om dåp, rekte Markus opp handen spontant uten å se seg om.

Det er Guds godhet som har drevet Silvija og Markus til omvendelse.» «Eller forakter du hans uendelige store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?» (Rom 2,4)

Dåpsgudstjenesten var fylt med sang, musikk, vitnesbyrd, tale og forbønn. Silvija Roce og Markus Hernehult ble begge opptatt i Skotselv SDA menighet, og vi ønsket dem velkommen i den store familien.

«Jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» (Fil 1,6)

Dåp i Fredrikstad

Jesus er med i sol, regn og friskt vær.

Tekst: Tony Vincent Rydland

Foto: Arve Dyresen

I sommer var det flere som gikk i dåpens vann i Honningen, et lite vann i Rakkestad kommune, og Adventistkirken Fredrikstad ble velsignet med ytterligere fire menighetsmedlemmer. På en liten strand fylt av tilreisende kjente, stod alle vitne til dåpen av Michael Deonarine, Agathe Guleng, Brinjar Dyresen og Camilla M. S. Dyresen. Dernest ble det feiring på stedet med hjemmebakte kaker og fruktfat.

For Michael var dåpen en lenge etterlengtet drøm. Etter en tid i Halden menighet, oppsøkte han en dag Adventistkirken i Fredrikstad, klar til å gå i vannet. Ønsket kom opp for nesten ett år tilbake, og Michael ble døpt 1. juli.

Agathe har vokst opp i Adventistkirken Fredrikstad fra hun var tre år. Hun har ofte velsignet menigheten med sine musikalske evner. Tanken om dåp hadde

allerede vært der en stund, og da spørsmålet om dåp kom opp, var beslutningen nærliggende. Ønsket var å døpes i egen hjemmemenighet, og etter lengre økter med bibelstudium, ble hun døpt 21. juli.

Brinjar og Camilla har de siste årene gjestet menigheten med sine små, Sebastian og Ezekiel. De har i løpet av det siste året hatt bryllup og barnevelsignelse i kirken, og i februar tok de valget om å la seg døpe. Sammen gikk de ut i dåpens vann, 30. juli.

Dåpshøytidelighetene strakk seg over tre dager i juli måned. Én dag var det varmt og solrikt vær, en annen overskyet og friskt vær, og midt i det hele ­ regnvær. Gleden var stor for alle som var med for å overvære dåpen i det varme og friske, og som enkelte sa da det regnet: «Vi ber om mere enn dråper, – Det skal bli strømmer av nåde!»

Velkommen til Adventistkirken i Fredrikstad!

Takk Tony

For Fredrikstad menighet har en pastorperiode med Tony Rydland tatt slutt. Vi har hatt fire gode år sammen med ham. Han har nå reist til Andrews for å ta en Master of Divinity, ved endt studie ser vi frem til å se ham tilbake i Norge.

Tony har mange fasetter og jeg tror at vi har blitt kjent med mange av dem. Han har hatt herlige, tankevekkende sabbatsgudstjenester, alltid med fantastiske barnefortellinger. Han er alltid godt forberedt, og både voksne og ikke minst barna, har satt stor pris på hans engasjement. Han har alltid hatt tid til den som har trengt det, og han har som oftest vært den siste til å gå fra kirken –det kunne jo være at noen trengte en prat eller litt ekstra tid. Under kirkekaffen har han alltid vært å finne i «barnekroken» til stor glede for dem alle.

Tony har til stor velsignelse hatt begravelse, bryllup, barnevelsignelser og nå i juli har vi hatt stor glede av at fire personer har tatt sin bestemmelse for å følge Jesus ved å ta dåp. Han har også tatt del i matklubben, strikkecafeen og i kondisgruppen, noe som har vært kontaktskapende og hyggelig.

Vi ser med glede på denne tiden, og vi vil takke Tony for alt han har gitt menigheten disse årene. Vi ønsker ham all lykke og velsignelser i studiene, og han vil alltid være i bønnene våre med takk til Gud med den visshet at Gud vil gå med ham hver eneste dag og gi mot, kraft og styrke for alt Tony møter i sine hverdager.

Med hilsen Fredrikstad Menighet

Foto: Arve Dyresen

Tidligere rektor ved Newbold College er død

Av Daniel Duda, President, Transeuropeisk divisjon

Det er med stor sorg vi informerer om at tidligere rektor ved Newbold College of Higher Education, Dr. John D Baildam, døde tirsdag den 22. august 2023. Han ble 73 år gammel.

Dr. Baildam ble utnevnt som rektor i mai 2014, og hadde stillingen i åtte år. Da Baildam gikk av med pensjon i 2022, hadde han vært ansatt ved Newbold i 40 år og har hatt mange forskjellige oppgaver innenfor undervisning, ledelse og administrasjon. Han har blant annet vært leder for språkskolen, akademisk dekan og assisterende rektor. Han gikk av som rektor i slutten av mai 2022.

Baildam arbeidet utrettelig for å sikre Newbolds omdømme for akademisk kvalitet. Samtidig ønsket han at alle studenter, medarbeidere og medlemmene i kirken på høyskolens område aldri måtte glemme opplevelsen av Newbold. Før Baildam ble ansatt ved Newbold, hadde han arbeidet i kirkens tjeneste fra 1975 ved Stanborough School i undervisning og pastorale roller. Han ble ansatt ved Newbold College i 1982.

Han vil bli best husket for sitt lederskap preget av et godt kollegialt samarbeid, åpenhet og humor. Kondolanser har strømmet inn fra ulike utdanningsinstitusjoner fra hele verden. Må Guds Ånd trøste hans kone, Lynda og alle oss som kjente og beundret ham. Hans ekspertise og humor gjorde inntrykk over hele verden.

Newbold College eies og drives av Syvendedags Adventistkirkens Transeuropeiske divisjon. Mange av kirkens pastorer i Nord­Europa har sin utdanning fra det teologiske fakultetet ved høyskolen.

Rapport fra Trondheim

Av Rolf Andvik

Også i år ble det en «arbeidsuke» i Trondheim for menigheten og tilreisende. «Kristusfestdagene» med arbeidstittel «Tillit» hadde plass til mennesker med mange forskjellige nådegaver. Noen med evne til å dele ordet med tillit til Gud som kan helbrede både sinn og kropp, og noen med evne til å lage mat, fremføre sang og musikk, mikse lys, lyd og bilder og gjøre det tilgjengelig på internett. Andre igjen gjorde rent, ønsket velkommen ved døren og fra talerstolen. Og noen hadde evnen til å snakke med mennesker og tilby litteratur i form av bøker og traktater. Da Jesus sendte ut disiplene to og to som «får blant ulver», lovet han

dem ikke at alle ville ta godt imot dem, men han lovet å være med dem i det de forsøkte å dele de gode nyhetene om at Guds rike er nær.

Møtene vi hadde for offentligheten om kveldene, hadde flere besøk av mennesker fra byen enn i fjor, det ble også delt ut flere bøker, brosjyrer og traktater i år. Det kom tilbakemeldinger om mange gode samtaler. Mennesker takket for at det ble bedt for dem. Det er hyggelig å motta melding av personer som møtte noen av dem som var ute på byen og tilbød gratislitteratur og snakket med folk, at det var «hyggelige adventister» de møtte.

Så overlater vi den sådde åkeren til vår Herre og ber om at han må velsigne det som er sådd.

Dr. John Baildam var rektor ved Newbold College, Adventistkirkens høyskole i England, fra 2014 til 2022. Han døde 22. august 2023.

Foto: Roland Dan/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Sommeruka på Vatneli

Sommeruka 2023 på Vatneli, med temaet «Trivsel», starta mandag 26. juni og varte til lørdag 1. juli. Staben bestod av en evnerik familie fra Slovenia, en talentfull pastor fra Kroatia, en utmerket ung kokk fra Trondheim og fantastiske lokale frivillige.

Hver dag fikk de 26 barna leke, lære hva Bibelen sier om trivsel, synge livlige sanger, spise mat og lage noe kreativt. Gjennom dette fikk barna oppleve teamarbeid, mestringsfølelse og det å bli sett og hørt. Og kanskje det viktigste; det ble skapt nye relasjoner og vennskap.

Programmet var fast gjennom uken, men på fredag måtte vi feire med kake og ekstra mye frilek. På sabbaten kom mange barn for å framføre sangene de hadde lært den uken. I tillegg hadde vår besøkende

Hos pottemakeren

Av Angelika Rosengren

«Take me, mold me, use me, fill me …..I give my life to the Potter’s hand …»

Velklingende, nydelig musikk fylte kirkesalen på Vatneli sabbaten 10.06. På podiet sto åtte sangere fra musikkgruppen «VVTH» (en forkortelse for «Vi vil tjene Herren»). To unge menn og seks kvinner i ulik alder; men vent ... det lød da utrolig homogent; nesten som om det var én kvinnestemme og én mannsstemme? Jeg kan ikke så mye om genetikk, men vi snakker her grovt sett om to familier; en mor og fire dobbelte søskenbarn, så det er kanskje ikke så rart at stemmene hørtes like ut? Elsebeth og Sebastian Lindberg spilte piano og bass; og til sammen ble det en utrolig flott opplevelse. «Da det er utfordrende for teknikerne å skape

en rett balanse mellom sangere og musikere, vil opptaket på hjemmesiden vår ikke helt kunne sammenlignes med live­opplevelsen.»

Temaet «Hos Pottemakeren» har sitt opphav i Jes 6,47: «Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.» Kristoffer Valand hadde et innlegg der han reflekterte rundt pottemakerens arbeid i Jer 18,1­6: «Gud er nemlig som denne pottemakeren. Gjør me noe fullstendig tullete, så hjelper Han oss på riktig spor, og då spiller det minimal rolle om me er litt rare i formen, fordi at me er blitt forma av Gud.» «Denne lignelsen summerer så utrolig godt opp hva det vil si å være elska av Gud. Pottene kan være så skada de vil, men det er mulig å fikse dem, til at de kan bli brukt til noe annet enn det de egentlig skulle.» «Gud gjør aldri feil. Det

pastor en interaktiv tale hvor barna kunne delta.

Det virket som at barna trivdes veldig godt denne uken, og staben minst like mye! Vi gleder oss til neste år!

er umulig. Selv om vi føler at vi er det.»

I barnefortellingen og pastors innlegg, utdypet Arne Bredesen ytterligere dette med hvilken verdi ting har, samt hvordan vi mennesker modnes åndelig og forholder oss til pottemakeren og til hverandre. «Vi prøver å finne vår plass, og vi spør oss selv: Hvem er jeg?» «Eksperter sier at det er kun ca. 7% av alle troende som kommer til moden, voksen fase i det åndelige livet.» «… for å komme deg videre fra ‘ung voksen’ til ’moden voksenfase’ må du oppleve skuffelser, traumer, kriser og komme deg ut fra det.»

Gud ønsker å gjøre sitt verk i hver og en av oss. Som døperen Johannes sa det, i Joh 3,30: «Han skal vokse, jeg skal avta.» Forhåpentligvis kan vi synge med koret i dette refrenget: «I am willing, Lord. To be just exactly what you want me to be.»

Av Dalia Vilde Bredesen

Foto: Sindre Særheim

FACING THE FUTURE – OM Å MØTE VIRKELIGHETEN

Utfordrende tema på god nordisk pastorkonferanse

Av Atle Haugen

– Det kom fullstendig overrumplende på oss da eldstesønnen vår en dag kom hjem og sa at han var homofil. Men han var jo fremdeles den samme sønnen vår som han hadde vært noen minutter før, ingenting kunne forandre det! Det som bekymret meg mest, var tanken på alle utfordringer han kom til å møte, ikke minst i menigheten, fortalte Tor Tjeransen åpent og nakent de 150 pastorene fra de nordiske landene som møttes til pastorkonferanse ved Göteborg nylig, om hvordan det hadde vært å få vite at sønnen var homofil.

kvensene det hadde. I hans tilfelle falt han etter hvert til ro med dette og mener at han kan tjene Gud og menigheten selv om han er født annerledes.

Historiene deres gjorde inntrykk fordi de så tydelig viste hvor utfordrende disse spørsmålene er. Både som pastorer og menigheter må vi finne gode måter å samtale om denne tematikken på. Vi ønsker å forholde oss til det vi tolker som Bibelens prinsipper om seksualitet. Samtidig utfordres vi av Jesu eksempel i hvordan han møtte alle slags mennesker med en ikke­fordømmende kjærlighet. Da er f.eks. utelukkelse fra menigheten, slik

av én mann med én kvinne er Guds ideal, er ikke til å komme bort fra i Bibelen. Utfordringen oppstår når den ideelle verden møter den virkelige, slik den er blitt etter syndefallet. Det utfordret tydelig også Davidsen. Han fortalte med innlevelse hvordan hans datter og menigheten de er medlemmer av, driver et utstrakt arbeid for LGBT+ mennesker og inkluderer dem i menighetens liv og arbeid. Samtidig strevde han med sitt relativt tradisjonelle syn på de bibelske tekstene som brukes om homofili, og det å skulle møte mennesker med andre legninger uten annet å tilby dem enn sølibat hvis de ville følge Gud. Dr. Davidsons appell da, var å være åpne og inkludere LGBT+ personer i menighetene våre og omslutte dem med kjærlighet slik Jesus ville gjort.

Torben Bergland og Helgi Jonsson underviste om de biologiske og psykologiske sidene av LGBT+­saken. Og temaet ble også drøftet blant de norske pastorene i et godt møte i de nasjonale gruppene torsdag. Victor Marley presenterte utkastet til et dokument om menighetens forhold til disse spørsmålene som vil bli grundig presentert for ledere i menighetene fremover, før det offentliggjøres. Pastorene i Norge var enige om at dette var en god start på en samtale som må fortsette utover høsten. Pastorene vil da møtes, trolig flere ganger, for å gå dypere inn i temaet.

Tor var først ut i et møte ledet av Karen Holford fra TED, om vårt forhold til LGBT+ personer. Hun intervjuet også Samuel Jacobson som hadde levd som homofil, men nå hadde opplevd å bli fri fra det miljøet og driftene som tidligere hadde preget ham. David-Kingsley Kendel fortalte sin historie om hvordan han som tradisjonell adventistgutt, og etter hvert som utdannet teolog og ansatt som pastorkandidat, måtte erkjenne at han ikke kunne fornekte sin tiltrekning til samme kjønn og de konse­

tradisjonen har vært, en dårlig måte å kommunisere omsorg og kjærlighet på, påpekte Tjeransen til forsamlingen.

Dr. Richard Davidson fra Andrews University underviste pastorene tidligere på dagen om Bibelens ideal for mann og kvinne. Han har gått dypt inn i dette temaet, og presenterte begeistret hvordan kjærligheten mellom mann og kvinne reflekterer Guds kjærlighet til sine skapninger, og hvor sentral seksualiteten er i Guds skaperplan. At idealet er foreningen

Et annet hovedtema på pastorkonferansen var Helligdomstjenesten. Dr. Davidson var også der hovedtaler med sin dype innsikt i spørsmålet, og fortalte med begeistring hvordan forståelsen av helligdommen hadde forandret hans liv og forståelse av evangeliet.. Divisjonsleder Daniel Duda i TED, ledet ut i morgenmøtene som satte konferansens hovedtema i søkelyset: Hvordan møter vi som menighet vår tids utfordringer? Det var inspirerende å møte kolleger fra alle nordiske land og kjenne på fellesskapet som landegrenser ikke kan hindre. Sammen står vi som menigheter som vitner for Jesus i en urolig tid. Det krever samhold.

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Av Tor Tjeransen

UKRAINSK ORDFØRER BER OM HJELP

Takker ADRA for innsatsen i kommunen.

Den første dagen av Arendalsuka stanset en mann ved Adventistkirkens stand i gågata. Blikket hans festet seg ved en bok på hans eget språk: «Den store strid» på ukrainsk.

En ukrainer i Norge er ingen sensasjon. Siden krigens begynnelse har Norge tatt imot over 45.000 flyktninger fra Ukraina. Men mannen som stanser ved vår stand, er ingen flyktning. Han er derimot ordfører i Bilopillia, en by med 17.000 innbyggere i Sumy­regionen i Ukraina.

Ordfører Juri Zarko var i Arendal for å få hjelp til sin egen by i Ukraina. Under samtalen med folkene på adventistkirkens stand, oppdaget han logoen til ADRA.

– Jeg kjenner ADRA. De gjør mye godt i vår by, sa han og fortalte litt om forholdene hjemme i byen han er øverste leder for.

Av de 17.000 innbyggerne byen hadde før krigen startet, er det nå bare 6.000 igjen. Selve byen ligger bare 15 km fra den russiske grensen, og kommunen har 43 km grense mot Russland. Daglig blir byen beskutt av russisk artilleri fra russisk side. Det tar bare seks sekunder fra granatene

skytes ut til de lander i Juri Zarkovs by og skaper død, ødeleggelse og frykt.

Man skulle tro at ordfører Zarkov har nok strid å hanskes med, men han tok med seg et eksemplar av «Den store strid» på ukrainsk, takket og gikk etter å ha tatt et par selfier med oss.

Neste dag stanset ordføreren på nytt ved vår stand. Han ville gjerne ha kontaktdetaljene mine, for det kunne jo være en nyttig kontakt for ADRAs lokale folk i hans by. Men han hadde også et ønske om et helt spesielt hjelpemiddel. Kunne vi skaffe ham 10 turnikéer.

I Bilopillia er det stadig innbyggere som får revet av en hånd eller fot. Da kan et turnike stanse blødningene lenge nok til at personen kommer seg til sykehus uten å blø i hjel. Turnikéer er ikke vanlig utstyr i norske førstehjelpsskrin, så selv etter iherdig innsats, måtte vi melde pass. Vi kunne få tak i turniké på nett, men ikke levert til Arendal innen ordføreren returnerte til Ukraina.

Under seminaret Lokaldemokrati i Ukraina: ”Build Back Better” etter krig, arrangert av Det europeiske Wergelandsenteret, KS og Habitat Norge, utdypet

ordføreren situasjonen i hans by.

Da Russland invaderte Ukraina 24. februar 2022, ble livene deres fullstendig snudd på hodet da russiske soldater strømmet over grensen og bombene regnet.

– Plutselig opplevde vi tomme hyller i matbutikkene, bensinstasjoner uten drivstoff, stengte banker og minibanker tomme for penger.

Normal skolegang ble umulig å gjennomføre fordi barna stadig må søke beskyttelse i bomberom. Seks av kommunens ni skoler er ødelagt av granater, bomber, raketter eller droner.

– Russerne har forvandlet byen vår til et treningsfelt for russiske granater, de setter til side alle demokratiske verdier, ødelegger fredelige byer, dreper og voldtar, fortalte Juri Zarko.

Alle innbyggerne håper at krigen snart er over. Ingen vet når det skjer. Men en dag skal gjenoppbyggingen begynne, og da trenger Ukraina vår hjelp. Samtidig må den hjelpen være klok.

Det var tematikken på seminaret der Juri Zarko fortalte om sin by. Når gjenoppbyggingen tar til, er det viktig med støtte fra det internasjonale samfunnet, men også at lokale innbyggere får kontrollen med hvordan det skjer.

En ødelagt skole i Bilopillia. Foto: Fra Juri Zarko/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Juri Zarko er ordfører i Bilopillia. Foto: Gunn Ommundsen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

HJELPEAKSJON 2023

Håpet er på skolen

Tekst: Gry A. Haugen, ADRA Norge

Det er mye som skal ordnes og organiseres for å få mange elever ut med bøsse. Loyd og Aleksander Landsverk fra Sauar friskole har full kontroll. Foto: ADRA | Gry Haugen

Håp og bønn

Å se barn, unge og voksne gjøre noe for å hjelpe andre, gir håp.

Tyrifjord Barne- og ungdomsskole er hvert år tidlig ute med Hjelpeaksjonen. Det er godt å bli ferdig før elevene ved

Tyrifjord vgs går ut. Elena og Lucas gleder seg! Foto: ADRA | Britt Celine Oldebråten

Ordet håp rommer mye. Det kan handle om en forventning, eller også være en holdning som gir oss mot, styrke og optimisme til å møte utfordringer, overvinne hindringer og nå våre mål. En artikkel i avisa VG for noen år siden beskrev hverdagen til en kronisk syk kvinne. For henne handlet hver dag om håpet – håpet om at denne dagen kunne bli bedre enn gårsdagen. Håpet var den drivkraften som ga henne styrke til å komme seg ut av senga for å møte nye dager.

Ifølge en forskningsartikkel*, er det noen faktorer som gir syke mennesker håp, som for eksempel:

– Familie og venner

– God helsehjelp

– Positive holdninger

– Tro

Bibelen sier at Gud har tanker til fred og ikke til noe ondt for oss, og at Han vil gi oss framtid og håp. (Jer 29,11­12) Bønn kan være en måte å dele våre gleder, sorger, bekymringer eller håp med Gud. Håp og bønn kan lindre, støtte, oppmuntre og hjelpe oss å tåle – når stormen raser, eller i møte med vanskelige tider.

Hjelpeaksjonen handler om å gi håp til barn, ungdommer og lokalsamfunn spesielt i Niger, men også langsiktig i de andre landene der ADRA Norge har aktivitet. På landsbygda i Niger har ADRA bygget 20 skoler de siste fem årene. Lærere har fått utdanning, og holdningene til utdanning og skolegang blant ledere,

foreldre og folk med påvirkningskraft er i positiv endring.

Mange barn holdes hjemme og får ikke være med når de andre går til skolen. Barn med funksjonsnedsettelser er særlig utsatt. Sammen med fysisk tilrettelegging og bevisstgjøring, endres holdninger. Lærere kurses i bl.a. blindeskrift og tegnspråk. Barn som har blitt holdt hjemme, kommer tilbake til skolen. Håpet smitter fra det enkelte barnet til familien, landsbyen og til hele lokalsamfunnet.

Det er snart bønneuke. Vil du være med? Kanskje din måte er å melde deg opp som fastgiver for ADRA. Kanskje du også vil være med i rekken av mennesker som ber for verden, som ber for barn i nød som ikke har nok mat hver dag, for ADRA og for menneskene vi får lov til å gi glimt av livsviktig håp. Å se barn, unge og voksne drives av kjærlighet for å gjenopprette rettferdighet og gi aktiv omsorg, gir håp og glimt av Guds rike. Det setter oss i brann!

* https://forskning.no/sykdommer/hva­er­detsom­gir­syke­mennesker­hap/1980027

Olav Hjortland får besøk hjemme der han bor. Foto ADRA | Danilo Avileis

«Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» (Fil 2,4-8)

Gjenbruksbutikkene HappyHand Moss og HappyHand Hole gir begge overskuddet for august og september til Hjelpeaksjonen. Her er frivillig Ann Christin Andersson i butikken i Moss. Foto: ADRA | Britt Celine Oldebråten

Elever

Foto: ADRA | Gry

Her er ADRA representert på Ringeriksdagen. PS: Er det en slik dag der du bor også? Det er fint å være synlig til stede. Foto: ADRA | Frida Reierson

Fordi du smeltet våre harde hjerter

Fordi du trøstet og trøster utpinte sjeler

Derfor eier vi et HÅP

«Den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv». (Ordsp 11,25)

Foto: Gullveig Guleng

ved Mokollen skole klare til innsats!

Haugen

Baklukeloppis på Rosendal skole er populært. Bak en av bodene står lærer Gro Hofseth. Hun har grønne fingre og har jobbet lenge for å drive fram planter til salg for ADRA.

Da teamet bak bloggen Re:tro hørte at jeg hadde lyst til å teste argumentene til David Bentley Hart og Thomas Talbott i bloggfellesskapet, spurte de om det kanskje kunne egne seg som en påskeartikkel. Jeg skrev da en oppsummering av noen av argumentene fra bøkene deres.1 Artikkelen innledet blant annet med ordene «det finnes en måte å lese Det nye testamente på…» og mot slutten står det: «ifølge en slik lesning av det nye testamente…». Det hele var ment som et engasjerende tankeeksperiment – lagt ut for diskusjon og samtale i Re:tro’s ånd og for Re:tro’s målgruppe. Men så postet noen den på facebookgruppen SDA­debatt hvor den, ifølge det jeg får høre, har skapt usikkerhet blant «mange» om Harald Giesebrecht nå er blitt «universalist».

På den ene siden er det jo enestående at det fremdeles finnes «mange» adventister som frivillig leser kompliserte teologiske artikler og lar seg engasjere. Men utfra det jeg hører direkte og indirekte, blir jeg nå altså tillagt en god del meninger jeg ikke nødvendigvis går god for. Jeg vil altså avkrefte at jeg er «universalist» og samtidig beklage at jeg med artikkelen har bidratt til forvirring, forargelse og usikkerhet.2

Jeg tror ingen blir frelst mot sin vilje.

Jeg tror ingen kommer til Faderen uten gjennom Jesus.

Jeg tror døden er en søvn til oppstandelsen og at noen vil stå opp til livet og andre til dom.

Jeg tror på alle bibeltekstene om livets to utganger og at det er «en evighet med Jesus å vinne og en fortapelse å unnfly.»

Jeg tror både «misjonsbefalingen» og «helliggjørelsen» er av avgjørende betydning.

Du trenger ikke være redd for at jeg

HVORFOR HA DIALOG NÅR VI HAR FASIT-SVARET?

skal begynne å forkynne uadventistisk lære i adventistkirken.

HVOR STORT ER DIALOGROMMET?

Som adventist er jeg imidlertid vokst opp med et raust håp. Jeg fikk stadig høre at det nok ville være både barn og voksne i evigheten som måtte få høre historien om merkene i Jesu hender. Jeg har alltid trodd at Gud dømmer ut fra sin allvitenhet og utfra hvordan mennesker «har respondert på det lyset de har hatt.» Jeg er vokst opp med at Guds barmhjertige kjærlighet er rettferdig og at han ikke vil dømme noen for omstendigheter og forutsetninger de ikke kan noe for (for eksempel mental sykdom, eller om den eneste «Jesus» de kjente, var en som skulle torturere dem i all evighet om de ikke bøyde seg)! Et slikt raust håp åpner et rom for både spekulasjoner og håp når det gjelder de som ikke aktivt har «bestemt seg for Jesus».

ADVENTISMEN PÅ SITT BESTE

Adventistkirkens grunnvoll er overbevisningen om at Guds kjærlighet er både forståelig og transparent. Bare slik kan vi fritt gi ham vår kjærlighet. Hele universet skal få se Gud i kortene. Adventistkirken er derfor et av de kirkesamfunnene i verden hvor det er størst rom for å utforske hvordan Guds kjærlighet skal utspille seg til slutt. Som en høyt utdannet kristen fra et annet kirkesamfunn sa etter å ha oppdaget sabbatsskolen i Fredrikstad: «Hos dere er det lov å snakke om de vanskelige spørsmålene». Denne holdningen har blant annet vist seg i at boken min, Ærlig talt, Gud, fikk rosende omtale i selveste Adventist Review (adventistenes verdensblad), selv om jeg der utfordrer flere forestillinger adventistkirken har forkynt lenge. Adventistene har ingen fastspikret trosbekjennelse, og spesielt når det gjelder

å finne bedre svar rundt Guds kjærlighet, er det åpenhet. I boken som nå er utgitt av adventistforlag på norsk, engelsk, tysk og tsjekkisk, tillater jeg meg også noen utfordrende tanke­eksperimenter,3 blant annet rundt hvordan en helbredelses­ og forsonings­prosess mellom oppstandelsen og evigheten (i 1000­års­perioden?) kan se ut. (Det er jo først etter de 1000 år alle tårer blir tørket).

Vi er forskjellige personligheter i kirken. Noen liker å gruble over vanskelige spørsmål og mulige svar. Grunnen til at jeg offentlig fortsetter å stikke hodet frem i ulike spørsmål, er for å vise at rommet for tenkerne og grublerne blant Jesus­etterfølgerne – de som håper og tror at svarene vi gir på de aller vanskeligste spørsmålene, kanskje kan bli enda bedre.

1 Artikkelen jeg skrev, finnes fremdeles, men ikke lenger under mitt navn. Innledningen har nå også blitt utstyrt med dette tillegget: «Denne artikkelen er en oppsummering av bibelforståelsen til slike som David Bentley Hart, Thomas Talbott og Robin Parry. Mange kristne «skrur av» så snart de skjønner hva dette handler om, fordi de tror de vet hva som kommer. De ender dermed opp med å argumentere mot noe som aldri er blitt påstått. Men vi prøver likevel:»

2 Ordet «universalist» er så ladet og fullt av bagasje og meninger om hva det innebærer at det er generelt ubrukelig.

3 Med trykk på eksperimenter

En påskeartikkel på bloggen Re:tro skal ha fått en del adventister til å sette kaffen de ikke drikker i halsen….

Av Harald Giesebrecht

Pastor i Adventistkirken, og arbeider for tiden i SABU HARALD GIESEBRECHT

INSPIRERENDE LITTERATUR OM BØNN

Bønnesvar i går og i dag

Joe L. Wheeler

Gud svarer bønn. Forfatteren har samlet en rekke historier om hvordan bønn virker. En bok til oppmuntring.

Før kr 249 NÅ kr 199

ISBN: 978-82-7007-441-9

HEFTET • 200 SIDER

VARENR. 3459

Mirakler i hverdagen

Helen Lee, redaktør

Vitnesbyrd fra hele verden viser at Bibelens Gud fortsatt åpenbarer sin makt og omsorg gjennom mirakler.

Kr 179

ISBN 978-82-7007-409-9

HEFTET • 112 SIDER

VARENR. 3435

Hold forbindelsen

Zuzai Hizoke

Forfatteren er fra Papua New Guinea og gir eksempler på bønneliv fra en litt mer eksotisk setting enn vår, men de fleste av oss vil kjenne seg igjen.

Kr 199

ISBN: 978-82-7007-473-0

HEFTET • 114 SIDER

VARENR: 3488

100 kreative bønneideer for barn

Karen Holford

Tips og inspirasjon både for barn, voksne og eldre til et aktivt bønneliv.

Kr 199

ISBN: 978-82-7007-384-9

HEFTET • 180 SIDER

VARENR: 3423

Den radikale bønnen

Derek J. Morris

Jesus utfordrer alle sine tilhengere til å be en radikal bønn. Radikal bønn skaper radikal forandring.

Kr 99

ISBN 978-82-7007-363-4

INNBUNDET • 94 SIDER •

VARENR: 3414

Slik ber Kristus

Philip G. Samaan

Har du følelsen av at bønnen møter veggen og spretter tilbake? Hvordan kan dine svake bønner forenes med Kristi kraftfulle bønner?

Før kr 168 NÅ kr 99

Guds plan og min svakhet

Line Nielsen

Bli i lyset

Nina Atcheson

Hvordan kan vi oppmuntre våre barn til å lese Guds Ord? Hvordan kan ektepar, familier og grupper gi Bibelen en plass i fellesskapet?

Før kr 249 NÅ kr 199

ISBN: 978-82-7007-498-3

HEFTET • 130 SIDER

VARENR: 3511

Radikal beskyttelse

Derek J. Morris

Satan og hans engler er fremdeles virksomme på jorden. Derfor er det så tvingende nødvendig å velge den radikale beskyttelsen som bare Gud kan gi oss.

Kr 99

ISBN 978-82-7007-382-5

INNBUNDET • 97 SIDER •

VARENR: 3421

ISBN 978-82-7007-346-7

HEFTET • 115 SIDER •

VARENR. 3404 NY!

Denne boken tar utgangspunkt i en bibelfortelling som kan utgjøre en varig endring i ditt liv. Det er en forunderlig historie. En mann ved navn Juda var full av hat og sjalusi fordi han ikke var elsket like høyt som sin bror. Han var med på å selge sin bror som slave! Men Gud hadde en plan. En dag, etter å ha hatt sex med en kvinne som han

trodde var prostituert, ble han omvendt og tok ansvar og lederskap. Men dette er ikke bare historien om ham. Det er historien om hvordan Gud har planer som går mye lenger enn de omstendighetene vi står i. Hans plan er å sette deg fri så du kan få del i hans forunderlige plan.

Kr 199

HEFTET • ISBN: 978-82-7007-531-7

108 SIDER •

VARENR: 3532

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no

eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

FREDSGUDSTJENESTE PÅ DAG 538 AV KRIGEN I UKRAINA

Rørende appell fra en ukrainsk kvinne.

29,11. Teksten dannet da også tema for fredsgudstjenesten som samlet representanter fra hele bredden av kristne menigheter i Arendal. Pastor Per de Lange deltok fra Adventistkirken.

Kristne i Ukraina forventer ikke lenger svar på spørsmålet «Hvorfor tillot Gud dette å skje med oss?» Nå er forsamlingsmedlemmer heller opptatt av å be om hvordan de kan gi sine medmennesker håp i den vanskelige situasjonen.

– Kirken i Ukraina har endret seg mye siden krigen begynte, fortalte Raychynets. Veggene i kirkene er borte. Nå er kirken ute blant folk og ber med dem om at Gud må gi styrke og håp.

– Fortsett å be for oss. Fortsett å telle krigens dager med oss, avsluttet Raychynets sin appell til de mange som var kommet til Trefoldighetskirken i Arendal tirsdag kveld i Arendalsuka.

Av Tor Tjeransen

– Dette er den 538. dagen med krig i Ukraina, og jeg vet hvordan mødre kjenner det som har flyktet for å bringe sine barn i sikkerhet, sa Victoria Raychynets i en rørende og tankevekkende appell under fredsgudstjenesten arrangert av Norges Kristne Råd under Arendalsuka.

Hun er prosjektleder i Det ukrainske bibelselskapet og flyktet selv med familiens to barn til Karmøy da krigen begynte. Ektemannen, som er visegeneralsekretær

i Det ukrainske bibelselskapet, ble igjen i Ukraina for å fortsette arbeidet med å formidle Bibelens håp.

Raychynets takket det norske folk for den måten det har åpnet sine hjerter og hjem for flyktninger fra Ukraina. Hun takket også den norske regjeringen for den tydelige støtten som er gitt både militært og på andre måter, helt siden krigens første dager.

– Vi betaler en svært høy pris for denne krigen, men tror at Gud har planer for å gi oss framtid og håp, sa hun med en tydelig referanse til den kjente teksten i Jeremia

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd, holdt kveldens preken. Han bygget sin tale rundt temaet i Jeremia 29,11. «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier HERREN, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Hermansen trakk en parallell fra Guds beskjed til sitt folk i Babylon og til dagens Norge.

– Vi er kalt til å samarbeide med alle gode krefter til beste for byen vi bor i, sa han.

Han minnet forsamlingen om at vi er oppfordret til å legge alle våre bekymringer hos Gud, og sa:

– Vi er aldri alene. Det gir håp i en urolig tid. Gi ikke opp og mist ikke motet.

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E­post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Victoria Raychynets. Foto: Tor Tjeransen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

ÅPNINGSHELGA

18.­20.august var det klart for den årlige åpningshelga her på TVS. Fredag ettermiddag kom foreldrene strømmende inn på skolen. Byggene var fylt av en forventningsfull og god stemning. Det var merkbart at alle var spente og klare for et nytt skoleår her på TVS.

Vi startet helgen med en koselig andakt etterfulgt av sosialt samvær. Sabbaten var en ekstra spesiell dag, da Isabell

Hauvre valgte å bli døpt. Det var en rørende og minnerik opplevelse som ga en spesiell god start på skoleåret.

Om kvelden var det klart for et latterfullt åpningsprogram. På denne måten fikk vi bli litt bedre kjent med de nye elevene. Vi synes åpningshelga var en strålende helg med mye underholdning, der mange nye minner og vennskap ble skapt. Michelle og Timon

VOLONTØRENE PÅ TVS SKOLEÅRET 2023-24

LIDIMED TORRES er fra Panama, og dette er hennes fjerde år på TVS. Lidi snakker engelsk og spansk, og hennes arbeidsområde er i internatet.

VALERIA JUAREZ er fra USA, og dette er hennes tredje år på TVS. Hun jobber i internatet, og er også entusiastisk leder for heklegruppen der. Valeria snakker engelsk og spansk.

LINA HØIGJELLE er ny volontør i år. Hun har norsk etternavn, hennes farfar emigrerte til Nicaragua. Hun jobber på kjøkkenet og med pliktelevene på TVS, og er også med som leder i kunstgruppen på internatet. Dessverre snakker hun ikke norsk (ennå), men er desto mer flytende både i engelsk og spansk!

YULIA SHERBAKOV er fra Israel og er også første års volontør. , Hun snakker hebraisk, russisk og engelsk og jobber på kjøkkenet og med pliktelevene.

Skoleåret er godt i gang, og det er også volontørene våre. I år utgjør volontørene 7,5 stillinger. Volontørene er en viktig del av miljøet og miljøskapningen på skolen og bidrar med mye og verdifullt arbeid for skolen og elevene. Vi er veldig glade for å ha dem her!

Kirsten

SAMUEL NADRCHAL er fra Tsjekkia og jobber på gutteinternatet og på kjøkkenet. Han er i tillegg aktiv med sportsaktivitetene på TVS, og fungerer som sjåfør ved behov.

CAROLINA VITALITI er her på tredje året. Hun kommer fra Argentina, snakker spansk og engelsk og jobber på internatet. Hun leder også bakegruppen der.

MADELIN VALENZUELA har vært volontør her tidligere. Da var hun her i tre år, reiste tilbake til Chile og tok utdannelse der, men har lengtet tilbake til Norge. Og nå er hun tilbake og jobber delvis i internatet og delvis på kjøkkenet i sitt fjerde volontørår. I tillegg er hun trener for volleyball jenter og leder for kunstgruppen. Madde snakker spansk og engelsk.

MATHÆUS MÜLLER er dansk og er tilsatt som 50% volontør på TVS og 50% ettåring i menigheten. Som volontør er han aktiv med fotballagene på TVS i tillegg til å være assistent i gymtimene.

Body & Brain-dagen

Body & Brain er en aktivitetsdag der elevene konkurrerer klassevis. Dagen er inndelt i tre deler. Første del handler om at klassen skal samarbeide og svare på en quiz med spørsmål i forskjellige kategorier, alt fra teknologi til Bibel. Del to er mer fysisk aktiv da klassene går til ulike stasjoner rundt omkring på skolen, der de skal løse en oppgave på kortest tid og dermed samle poeng. Her er det oppgaver som omfatter alt fra å bygge høyeste tårn med spagetti og marshmellows til å løse et usynlig minefelt. Siste del ble i år en stafett som hadde fem ulike grener. Her konkurrerte hver klasse i å gjøre oppgaver som å løpe med en ballong rygg mot rygg eller å balansere en tennisball mellom seg på en planke. Det var mye liv, konkurranseinstinkt og heiing!

Dette er tradisjon ved TVS og skjer alltid første uken ved skolestart og også siste uke før skoleslutt. Tradisjonen er også at elevene kjemper om å vinne skolens vandrepokal for Body & Brain. Denne ble overrakt av en representant fra sist vinnende lag til årets vinnende lag. Og det var også disse lagene som kjempet jevnest oppe i teten, og det ble et stort brøl da seieren ble annonsert.

Dette er en veldig fin og morsom dag for elevene. De nye får en god mulighet til å bli bedre kjent med hverandre gjennom aktivitet og samarbeid. Jeg hørte en elev rope ut under en stasjonsoppgave: «Det er så gøy å se alle og se nye sider man ikke får sett under en vanlig skoledag».

Patricia Landsverk

Dåp på TVS

Av May Anette Tallini

Åpningshelga på Tyrifjord ble ekstra spesiell i år fordi vi også hadde dåp på sabbaten! Det var Isabell Hauvre, elev i 3. klasse på TVS dette skoleåret, som gikk i dåpens vann. Etter at Isabell og familien hennes bare en ukes tid tidligere måtte evakuere fra hjemmet sitt på grunn av flommen, ble det endelig et godt møte med vann denne sabbaten! Ved å bli døpte, ønsket Isabell å vise for medelever, egen familie og alle andre fremmøtte i en full aula, sin kjærlighet til Jesus og valget hennes om å følge ham. To av kusinene hennes sang den nydelige sangen: «I will go and do» for anledningen og var med å skape en vakker ramme rundt dåpsgudstjenesten. Isabell har vært med i dåpsklasse de siste månedene på TVS og har bidratt til spennende samtaler om troen med stort engasjement og viktige spørsmål. Det ble en festsabbat på Tyrifjord denne dagen, og vi vet at det også var stor glede i himmelen.

UNGDOMSPOLITISK PANELDEBATT PÅ TVS

hadde opplevd debatten:

«Det var så interessant å se hvor engasjerte folk på min alder kan være!»

«Det var veldig mye diskusjon, de ble litt for opptatt av å skulle «ta» hverandre»

«Alle sa jo at de vil gjøre busstilbudet bedre, men det skjer jo ikke noe med det»

«Det var gøy! De var morsomme innimellom og hadde mye kunnskap»

I forbindelse med valget hadde TVS besøk av representanter fra alle ungdomspartiene, bortsett fra Sp som måtte melde forfall. Joel Skoge gjorde en flott jobb som møteleder, og Evelyn Nødland holdt orden på rekkefølgen av innlegg og replikker. Ikke lett da det kokte som verst!

Møteleder presenterte temaene som skulle vektlegges: miljø/klima, skole og økonomi. Hver representant fikk holde en tidsavgrenset appell, og etterpå var det debatt. Representantene var innom

de oppsatte temaene i appellen, men det var naturlig nok skole som tok mest plass i debatten. Det de var mest enige om var at busstilbudet til TVS er for dårlig og må bli bedre. Men debatten beveget seg inn på mange andre områder også. Det ble fort ganske livlig i panelet!

Etterpå var det valgtorg i vestibylen, og mange elever ble stående lenge og diskutere med representantene på de forskjellige stands’ene.

I etterkant tok vi en uhøytidelig spørrerunde for å høre hvordan elevene

Kirsten

Endelig i hus

Det har tatt tid. Lengre tid enn noen hadde sett for seg eller ønsket. Mange skjær i sjøen dukket opp underveis. Men nå er det et tilbakelagt stadium, og vi kan glede oss over et elektrobygg som er nytt, lyst, åpent, stort, nydelig beliggende – kort sagt akkurat sånn som vi vil ha det.

Elektroelevene gleder seg over nybygget. Spesielt gjelder det for 2. klassingene som jo var i de gamle undervisningsbrakkene forrige skoleår. Uttalelsen fra en av dem dekker godt alles opplevelse: «Kjenner at det gjør stor forskjell å være her. Alt er så mye bedre her enn i de gamle lokalene.»

Vi gleder oss, både på nåværende og fremtidige elevers vegne, og håper at dere som vurderer elektro, blir inspirert til å lære faget i disse flotte lokalene!

Kirsten

Asfaltering på TVS

Det begynner å bli fint rundt TVS nå! Anleggsarbeiderne legger snart siste hånd på verket, og den nye asfalten og kantsteinene gir et mye bedre førsteinntrykk av TVS. Vi har hatt en hel skokk med anleggsarbeidere her, som ble avbrutt av Hans, og som en periode måtte ut og drive med mer viktige ting enn å forberede til å legge asfalt. Men så kom de tilbake, og nå har arbeidet tatt fart.

Vi gleder oss over et skikkelig ansiktsløft for TVS, og takker alle som har bidratt til det flotte resultatet!

Kirsten

Rektor har ordet...

Kinderegg, pizza og troika er alle tre i én. Kinderegg reklamerer for at det er en overraskelse, sjokolade og en liten leke. I pizza er det bunn, fyll og ost. I Troika er det trøffel, marsipan og bringebærgele. Hele poenget med sånne 3 i en saker – er at tingene sammen er bedre enn enkeltvis.

Pizza er ikke pizza hvis det bare er bunn og ost. Eller bare fyll og ost. Kinderegg blir ikke det samme hvis det ikke er noe inni egget. Og de små rare lekene er ikke like morsomme hvis vi faktisk vet hva vi kjøper. Det er også kombinasjonen som gjør sjokoladen Troika god: trøffel, marsipan og bringebærgele. Da får man en fantastisk smak som enkeltelementene ikke klarer å få fram alene.

TVS består også av en trio eller troika. Det er tre elementer

som sammen utgjør en god blanding. Styret har vedtatt disse tre elementene i sin strategiplan for skolen. I strategiplanen er elementene kalt for tro, samhold og læring.

Når vi har fokus på kristentro, det vil si når Jesus inspirerer oss og får være helten vår, skjer det gode ting. Spesielt i forhold til samhold og fellesskap. Jesus er et eksempel for oss alle når det gjelder å være inkluderende og bry seg om andre. Men kristentroen spiller også en viktig rolle i forhold til læring. Som kristne tror vi at Den hellige ånd kan gi oss tankekraft og klokskap, og det er ingen tvil om at den tenkehjelpen bidrar til et godt skoleutbytte.

Det å la seg inspirere av Jesus og det å få hjelp av Den hellige ånd, kan for så vidt skje alle steder, men når vi legger til rette for det – og har søkelys på det – blir det en god miks med læring for livet, og vennskap som varer.

Nina Myrdal, rektor

BØNNEUKEN 2023

Innledning

«Dere skal få kraft»

Av pastor Ted N.C. Wilson

Se for deg en liten gruppe disipler samlet i Jerusalem, der de ventet spent på Jesu siste ord før hans himmelfart. De klamret seg til hvert ord og lyttet mens han ga spesifikke instrukser om hva de skulle gjøre når de fikk Den hellige ånds gave. Han forklarte at det ikke var noe jordisk rike han hadde kommet for å opprette, men at de som hans følgesvenner, hadde en spesiell rolle å spille med å forberede mennesker på et annet rike – et himmelsk rike. «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg 1,8) Disse disiplene, som var blitt undervist av Jesus selv, ble kalt til å vitne for ham og forberede folk på å ta imot budskapet om frelse.

Gud underviser fortsatt gjennom sitt Ord og kaller fortsatt i dag. Han vil at de som ser sitt behov for hans forvandlende kraft, som ydmyker seg og søker ham i bønn, som følger i Jesu fotspor, viser verdighet og respekt for alle mennesker, som er villige til å dele Åpenbaringens til tider upopulære advarsel om de tre englebudskapene, og som tømmer seg selv, skal bli fylt med Åndens nåde og frihet.

På de neste sidene får du lese historier om bibelske karakterer som var mektige vitner for Kristus i ulike situasjoner: Josef som vitnet til tross for personlige kamper, den unge hushjelpen som vitnet for sin herre i et fremmed land, Daniel som vitnet for mektige jordiske herskere og andre som vitnet i sin egen innflytelsessfære.

Vi blir fortalt: «Kristi ord rett før hans himmelfart betyr mye for alle som tar imot sannheten slik den er i Jesus ... Alle Kristi følgesvenner skal være vitner for ham. Enhver som mottar den dyrebare sannhetens skatt, skal gi den til andre» (Ellen G. White i Review and Herald 9. februar 1892).

Vil du være et vitne for Jesus? Jeg inviterer deg til å sette av noen øyeblikk i denne bønneuken og spørre Herren hva han vil at du skal gjøre for å dele hans kjærlighet med andre som et trofast vitne.

Herren kommer!

Ted N. C. Wilson Syvendedags adventistkirkens generalkonferanse

Sarah Gane Burton er en uavhengig forsker og frilansskribent fra Berrien Springs, Michigan, USA, hvor hun bor med sin mann og to barn. Hun liker å reise, lese, skrive poesi og gå turer med familien. Hennes interesser inkluderer gammeltestamentlig historie og kultur, spesielt hverdagen til mennesker fra fortiden og hvordan det hjelper oss til å forstå bibelske fortellinger bedre. Hun er lidenskapelig opptatt av bibelske fortellinger og kraften de har til å kommunisere prinsipper på tvers av tid og kultur. Hennes store ønske er å leve ut disse prinsippene i sitt eget liv – å ”gjøre det som er rett, vise barmhjertighet og vandre ydmykt” med sin Gud. (Mi 6,8)

Den fantastiske byen Ur, som lå i hjertet av det gamle Mesopotamia langs bredden av den mektige Eufrat­elven, var sentrum for et velstående rike dit handelsmenn fra hele den da kjente verden kom. Med sin travle havn ved Persiabukta, «var Ur en livlig metropol med butikker, trange gater fulle av oksevogner og eselkaravaner og håndverkere som laget alt fra lærvarer til dyrebare pyntegjenstander.»1 Geiter og sauer fylte i landskapet rundt byen hvor et rikt jordbruksland der det var lunder med daddelpalmer, og overrislede marker ga bygg, linser, løk og hvitløk.

En massiv ziggurat dominerte byens horisont, et pyramidelignende tempel til ære for måneguden Sin. Zigguraten reiste seg 20 meter fra en sokkel som målte 41 x 61 meter og hadde tre plattformer, hver i forskjellig farge, og en helligdom av sølv på toppen.2 De hadde ofret mennesker der.3

Byen og tempelet ble bygget ikke lenge etter opprøret ved babelstårnet og var et senter for avgudsdyrkelse og hedenskap. Men et av Guds mest trofaste vitner – Abraham, vokste opp i det korrumperende miljøet i denne eldgamle byen.

«Avgudsdyrkelsen lokket fra alle kanter, men forgjeves,» skrev Ellen White. «Som den eneste trofaste blant de mange troløse, og upåvirket av det alminnelige frafall, fortsatte han lojalt å tilbe den sanne Gud.»4

Hvordan var det mulig når hans egen far, Terah, tjente «andre guder»?5 En mulighet er at Abraham, som ble født omtrent 350 år etter vannflommen,6 lærte om den sanne himmelens Gud fra sin 3 x tippoldefar Eber, som var oldebarn av Sem, Noahs sønn. De fleste av Abrams generasjoner av bestefedre hadde allerede gått bort, men Eber levde til 464, og minst 100 år etter Abram ble født.7 Det er godt mulig at Eber formidlet Guds sannhet til sin unge etterkommer.

Men uansett hvordan han lærte om Gud, vet vi at «i tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.» (Hebr. 11,8).

Abraham forlot det som den gang var det rikeste og mest siviliserte stedet i verden, og var villig til å vitne for Gud samme hvor han ble kalt til å gå. La oss kort se på noen måter denne store patriarken var et vitne på.

ET VITNE FOR SIN FAMILIE

Etter et kort opphold i Haran, der faren døde, tok Abram « med seg sin kone Sarai og sin nevø Lot og alle eiendelene de hadde samlet seg, og folkene de hadde skaffet seg i Harran. De brøt opp for å dra til landet Kanaan.» (1 Mos 12,5). Abram slo opp teltet nær Sikem, «og der bygde Abram et alter for Herren» (vers 7). Da han flyttet igjen, «bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn» (vers 8). Abram oppmuntret til familieandakt og ba alle i leiren komme til morgen­ og kveldsofringene. Når han flyttet til et nytt sted, ble alteret stående som et taust vitne for alle som kom forbi.

Abraham viste «den største omhu for å stenge ute enhver form for falsk religion»8, og i lokalsamfunnene der han bodde, var han kjent som en snill, høflig og rettferdig mann som alle hadde respekt for.

ET VITNE FOR STORSAMFUNNET

Abraham var en fredselskende mann. Da det brøt ut ufred mellom hans og Lots gjetere, sa han: «Det kan da ikke være strid mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo slektninger» (1. Mos. 13,8). Ved å la Lot få førstevalget når gjaldt sted å bo, lot Abraham ham velge den frodige, rike dalen Siddim mens han selv ble boende i det fjellrike høylandet.

Senere, da alle innbyggerne i dalen ble tatt til fange av kong

Kedorlaomer og hans allierte, viste Abraham at han ikke bar nag på grunn av Lots tidligere utakknemlighet. «Nå våknet hele hans sympati for Lot, og han bestemte seg for å utfri ham. Først søkte Abraham veiledning hos Gud, og så gjorde han seg klar til krig.»9 Seieren var rask og fullstendig, alle fangene og alt godset ble vunnet tilbake, og Abraham ga Gud æren.

«Mannen som tilbad Herren, hadde ikke bare gjort landet en betydelig tjeneste, men hadde også vist stor tapperhet. Dette var et vitnesbyrd om at rettferdighet ikke er feighet, og at Abrahams religion gjorde ham til en modig forkjemper for rett og frihet for de undertrykte. Hans heltemodige handling gav ham stor innflytelse blant nabostammene.»10

Abraham var pedagog, og mens han vitnet om sin tro, fortsatte husstanden hans å vokse, og til slutt omfattet den mer enn 1000 mennesker. «De som gjennom hans undervisning var blitt ledet til å tilbe den sanne Gud, fant et hjem i hans leir, og der fikk de en opplæring som ville sette dem i stand til å representere den sanne tro. Dermed hvilte det et stort ansvar på ham. Han underviste dem som hadde ansvaret for de forskjellige familiene, og hans fremgangsmåte ville komme til å prege disse hjemmene.»11

Abraham nøt respekt blant de omkringliggende folkeslagene, og hans «lojalitet mot Gud var usvikelig, men ved sin vennlighet og velvilje vant han folks tillit og vennskap, og de respekterte ham for hans indre storhet.»12

ET VITNE FOR GUD OG UFALNE VESENER

Abraham æret Gud, og Gud æret ham ved å snakke fritt ut med ham og åpenbare sin hensikter. Ikke desto mindre var Abraham et menneske, og Skriften forteller at troen hans vaklet minst tre ganger: (1) da han løy om sin kone for farao (1 Mos 12,10–20), (2) da han tok Hagar som kone for å få en arving (1 Mos 16,1–4) og (3) da han løy for kong Abimelek om at Sara var hans kone (1 Mos 20). Disse tilfellene avslører faren ved (1) å gå dit Gud ikke har kalt oss til å gå og (2) lytte til dem som kanskje prøver å hjelpe, men ikke gjør det hvis de ikke følger det Gud har sagt.

Ellen White påpeker at «Gud hadde kalt Abraham til å være de troendes far, og hans liv skulle være et eksempel på tro for kommende slekter. Men hans tro hadde ikke vært fullkommen. Men Gud ønsket at han skulle nå det høyeste mål. Derfor lot han ham gå gjennom en ny prøve. Det er den hardeste prøven noe menneske noen gang er blitt kalt til å tåle.»13

Gud befalte ham: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.» (1 Mos. 22,2).

Abraham visste at hedningene praktiserte menneskeofringer, men ikke himmelens Gud! Befalingen ga ingen mening. Hvorfor skulle Gud be ham om å drepe løftets sønn? Men etter å ha kjempet i bønn, gikk den gamle patriarken i tro.

«Abraham var et menneske, hans følelser og tilbøyeligheter var lik våre. Men han gav seg ikke til å spekulere på hvordan løftet kunne bli oppfylt hvis Isak mistet livet. Han stanset ikke for å rådføre seg med sitt verkende hjerte. Han visste at Gud var rettferdig i alle sine krav, og han fulgte pålegget til punkt og prikke.»14

Lite ante han at hele himmelen ventet spent på å se hva han ville gjøre. Hverken Abraham eller Isak visste at det de gjorde, ville bli en lekse i frelsesplanen for hele universet. Ingen av dem visste at de ble kalt til å gå til nøyaktig det stedet der Gud ville ofre sin egen kjære Sønn for vår frelse.

«Himmelske vesener var vitne til at Abrahams tro og Isaks underkastelse ble satt på prøve ... Hele himmelen betraktet Abrahams urokkelige lydighet med den største forundring, og de bifalt hans troskap.

Satans anklager hadde vist seg å være falske ... Guds pakt med Abraham ble stadfestet ved en ed i nærvær av fornuftsvesener fra andre verdener. Den slo fast at lydighet vil bli belønnet.

Det hadde vært vanskelig selv for englene å fatte gjenløsningens mysterium

... Da Abraham fikk beskjed om å ofre sønnen, ble interessen vakt hos alle himmelske vesener. Med dypt alvor fulgte de hvert trinn i oppfyllelsen av dette.

Da Isak spurte Abraham hvor lammet

til brennofferet var, hørte de også Abrahams svar: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Da han ble stanset i det øyeblikket han var i ferd med å ta livet av sønnen, og da væren som Gud hadde skaffet til veie, ble ofret i Isaks sted, skinte det et lys over gjenløsningens gåte. Selv englene fikk en klarere forståelse av det Gud hadde gjort for å frelse menneskene.»15

VÅRT VITNESBYRD I DAG

Abrahams liv i tro, lydighet og tjeneste er et viktig eksempel på vitnetjeneste for oss i dag. Den stille innflytelsen i hverdagen, hans urokkelige integritet, raushet, høflighet og vakre sinn gjorde at alle kunne se at han hadde kontakt med himmelen. Han kunne se forbi det synlige og fattet evige realiteter. «Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig» (Rom 4,3).

1 Andrew Lawler: «City of Biblical Abraham Brimmed With Trade and Riches», National Geographic, 11. mars 2016, https://on.natgeo. com/3isuYmQ

2 Ibid

3 John Noble Wilford: «At Ur, Ritual Deaths That Were Anything but Serene», New York Times, 26. oktober 2009, https://nyti.ms/3k1nKqm

4 Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 105. Review and Herald Pub

5 Ibid

6 Tidslinje basert på 1. Mosebok 5,11. Se diagram i Seventh-day Adventist Bible Commentary (Washington, DC: Review and Herald Pub. Assn., 1953), bind 1, side 185

7 Ibid

8 E. G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 123

9 Ibid., side 116

10 Ibid., side 117

11 Ibid., side 123

12 Ibid., side 115

13 Ibid., side 128

14 Ibid., side 134

15 Ibid., side 135–136

Ted N. C. Wilson leder Adventistkirkens generalkonferanse. Andre artikler og kommentarer er tilgjengelige fra hans kontor på Twitter: @pastortedwilson og på Facebook: @Pastor Ted Wilson.

Den stille innflytelsen i hverdagen, hans urokkelige integritet, raushet, høflighet og vakre sinn gjorde at alle kunne se at han hadde kontakt med himmelen.

SØNDAG Vitne i tider med private kamper

lære av Josef

Jane Marczewski («Nightbirde») utstrålte stille selvtillit og fred da hun sto på scenen og fortalte dommerne sin historie. Hun var sanger og låtskriver. Hun var 30 år, og kreften hun hadde kjempet mot i flere år, hadde metastasert. Mens hun sang sin sang, tørket dommerne og publikum tårene fra øynene. Da dommerne uttrykte sin ærefrykt for hennes positive holdning, sa hun ganske enkelt: «Du kan ikke vente til livet ikke er vanskelig lenger før du bestemmer deg for å være glad.»1

Jane fortalte åpent om sin tro og kampen med kreften på bloggen sin. «Selv på dager når jeg ikke har det så dårlig, legger jeg meg noen ganger på matten i ettermiddagslyset og lytter etter Gud. Jeg vet at det høres sprøtt ut, og jeg kan egentlig ikke forklare det, men han er der inne – også nå. Jeg har hørt det sagt at noen ikke kan se Gud fordi de ikke vil se lavt nok, og det er sant. Hvis du ikke kan se ham, så se lavere. Gud er på baderomsgulvet.»2

Har du noen gang tenkt at det ville være bedre å vente til du blir frisk eller vellykket før du vitner om Gud for andre? Vi har lett for å tro at vi må ha styr på alt før vi deler evangeliet med folk, men mange historier i Bibelen viser hvor effektivt det er å vitne i hverdagens kaos og kamper, også under de vanskeligste omstendigheter. Josef er et godt eksempel.

Som den eldste sønnen til sin fars favorittkone, var Josef privilegert og mer elsket enn sine brødre. Som 17­åring hadde han fått en vakker kappe av faren og mottatt profetiske drømmer som forutså at han skulle herske over brødrene og til og med over faren. Det ble for mye for brødrene. Da de så sitt snitt til å ta hevn, grep de Josef, flekket av ham den fornærmende kappen og kastet ham i en tørrlagt brønn. Så solgte de ham til en forbipasserende handelskaravane som skulle til Egypt.

FRA SLAVE TIL BETRODD TJENER

Josef overlevde reisen til Egypt, og ismaelittene/midianittene solgte ham til Potifar, en hoffmann hos farao og sjef for livvakten. Men «Herren var med Josef og lot ham lykkes» (1 Mos 39,2).3 Josef ble nok tvunget til å forlate familien sin, men han

hadde troen med seg. Han la ikke skjul på sin tro for Potifar, og selv om Potifar kanskje ikke tilba Josefs Gud, så og forsto han at Gud var med Josef og at husstanden hans hadde glede av de velsignelsene Gud utøste over ham.

Dette fikk Potifar til å forfremme Josef, han satte ham over hele sitt hus. Gud anerkjente den positive behandlingen av Josef: «Fra den tid egypteren satte ham over sitt hus og alt han eide, velsignet Herren hans hus på grunn av Josef. Herrens velsignelse hvilte over alt han eide, både i huset og på marken» (vers 5).

FRA FANGE TIL HERSKER

Men Josefs suksess varte ikke evig. Potifars kone forsøkte å forføre ham, og hun anklaget ham for en forferdelig forbrytelse. Josef var uskyldig, men han ble likevel kastet i fengsel. Han kunne ha mistet motet. Hvem kunne ha klandret ham? Det virket ikke som det var noe håp om frihet eller å få se familien sin igjen.

Han kunne ha latt omstendighetene svekke hans tro og moral, eller iallfall hans arbeidsmoral! I stedet fortsatte han å vise troskap i tjenesten, og Gud velsignet ham også i fengselet. «Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren ... alt han gjorde, lykkes for ham» (vers 21–23).

Josefs omgang med munnskjenken og bakeren avslører hans sympati og respekt overfor sine medfanger. Ellen White skrev at «det var hans oppførsel i fengslet, hans rettskaffenhet i det daglige og hans omtanke for dem som hadde vanskeligheter og problemer, som åpnet veien for den fremgang og lykke som han senere opplevde.»4

Hans oppførsel i en mørk tid for ham selv var et vitnesbyrd for dem rundt ham og et eksempel for oss i dag. «Hver

lysstråle vi lar skinne på andre, blir kastet tilbake på oss selv. Hvert eneste vennlig og medfølende ord til trøst for de sorgtunge, enhver velgjørende handling til lindring for dem som lider, og hver gave til de trengende vil bringe velsignelse til giveren, så sant motivene er riktige.»5

Det gikk flere år før Josef slapp ut av fengselet, og selv etter at han ble satt til å styre Egypt, tok det en stund før han ble gjenforent med familien. Da han til slutt åpenbarte seg for brødrene, sa han: «Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere» (1. Mos 45,5).

Da Josef ble solgt som slave, kunne han ikke ha visst at han skulle ende opp å styre Egypt eller at hans lederskap og gudgitte visdom ville sikre velferden for familien hans og hele Egypt. Han kunne ikke se hvordan Gud ville bruke den forferdelige situasjonen han var i. Men Josef ventet ikke til han ble tilsynsmann for Potifars hus eller sjef i Egypt før han var trofast mot Gud eller ga ham æren for sin fremgang. Det var faktisk på grunn av hans vitnesbyrd at Potifar og Farao anerkjente den virkelige kilden til Josefs suksess.

Han ga ikke engang opp da omstendighetene forverret seg. I stedet brukte han enhver anledning til å leve etter sine fedres tro og bragte lys til de aller mørkeste hjørnene av det egyptiske samfunnet. Som slave kunne Josef snakke med vanlige medlemmer av Potifars husstand og kanskje også andre husstander. I fengselet traff han innsatte med forskjellige bakgrunner. Og som landsstyrer blandet han seg med ledere. Gud brukte Josef til å nå alle sosiale lag. Kanskje befinner du deg «på baderomsgulvet» som Jane, eller i fangehullet som Josef. Du lurer kanskje på hvordan du kan være et vitne i en mørk og smertefull

tid. Men også når du holder deg til Gud i din kamp, kan din utholdenhet og tro bli en inspirasjon for andre.

1 Michael Foust: «AGT’s ‘Nightbirde’ Dies at 31: Her Legacy Is the ‘Strength She Found in Jesus,’» Christian Headlines, Feb. 22, 2022, https://www.christianheadlines.com/ contributors/michael­foust/agts­nightbirdedies­at­31­her­legacy­is­the­strength­shefound­in­jesus.html

2 Nightbirde: «God Is on the Bathroom Floor,» 9. mars, 2021, https://www.nightbirde.co/ blog/2021/9/27/god­is­on­the­bathroom­floor

3 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

4 Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 199

5 Ibid

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvordan kan du være et vitne der du er akkurat nå?

2. Tenk på en gang noen var til velsignelse for deg. Hvordan brukte Gud dem til å velsigne deg?

3. Hva kan holde igjen og hindre deg i å forkynne Guds nåde i livet ditt, uansett hva omstendighetene dine er?

Josef ble nok tvunget til å forlate familien sin, men han hadde troen med seg.

MANDAG

Sant og usant vitnesbyrd:

Den lille hushjelpen og Gehasi

Helt siden datteren vår var gammel nok til å forstå den enkle oppgaven med å plukke opp leker, har vi bedt henne rydde på rommet eller lekeområdet. Vi hjelper henne jo, og etter hvert som hun har blitt større, har hun lært å re opp sengen selv og legge fra seg klærne.

Noen ganger har vi belønnet henne for at hun hjelper oss med andre oppgaver rundt i huset, som å legge sammen klesvask eller andre oppgaver som normalt ikke forventes av henne. En dag kom hun strålende og forventningsfull til oss og ba om belønning fordi hun hadde plukket opp noen av lekene sine! Vi forklarte at vi var glade for at hun hadde gjort en så god jobb, men at lekene uansett var hennes ansvar. Hennes belønning var en velgjort jobb.

Forventer du belønning når du gjør jobben din? Neppe, selv om det er fantastisk med ros. Hva med når du vitner for andre? Forventer du en belønning fra Gud? 2. Kongebok 5 forteller om to slags vitner: de som forteller andre om Gud uten å forvente en belønning, og de som mener de bør ha noe for innsatsen.

ET BARNEVITNE

Fortellingen begynner med et barns vitnesbyrd, en liten jente som ble bortført fra hjemmet sitt i Israel for å tjene i Naamans hus. Navnet er ukjent, men det hun sa, satte i gang et hendelsesforløp som resulterte i at den syriske hærsjefen ble omvendt.

Vi får vite at Naaman var en stor militær leder i Syria. Gud hadde brukt ham til å gi syrerne seier. Men Naaman var spedalsk. Den lille jenta syntes synd på den syke mannen i stedet for å søke hevn over ham som enten selv hadde tatt henne til fange, eller ledet angrepet som førte til at hun ble fange. «En dag sa jenta til sin matmor: ‘Om bare husbonden min kunne komme til profeten som bor i Samaria, skulle nok han fri ham fra hudsykdommen.’» (2. Kongebok 5,3).1

Som et folk hadde Israel og Juda stort sett sviktet den oppgaven Gud hadde tiltenkt Abrahams etterkommere: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1. Mos. 12,3). I stedet for å vise kjærlighet til Gud og sin neste, hadde de tatt etter de

hedenske skikkene hos folkene rundt dem og undertrykt og utnyttet sitt eget folk. Det var imidlertid noen som holdt fast ved sin tro. De fortsatte som et vitne for de andre israelittene, og da de ble ført i eksil, ble de en velsignelse for de fremmede hjemmene og hoffene der de tjente.

Ellen White skrev: «Foreldrene til denne hebraiske piken kjente ikke hennes fremtid da de underviste henne om Gud. Men de skjøttet sitt ansvar med troskap, og i hjemmet til den arameiske hærføreren vitnet hun om den Gud som hun hadde lært å tjene.»2

ET FALSKT VITNESBYRD Naaman tok jentas ord på alvor og reiste til Samaria for å bli helbredet. Han kom til Elisjas hus og forventet en mirakuløs oppvisning fra profeten, men i stedet ble han sendt til elven Jordan for å bade. Til tross for at Elisjas beskjed først gjorde ham sint, fulgte han oppfordringen og ble helbredet. Han dro tilbake til Elisjas hus som en frisk mann, og av ren takknemlighet tilbød han Elisja gaver. Profeten ville ikke ha dem og sendte ham vekk.

Elisjas tjener Gehasi ble sur over at profeten ikke tok imot den syriske hærsjefens gaver: «Nå har min herre latt denne arameeren Naaman slippe billig og ikke tatt imot det han hadde med seg. Så sant Herren lever, jeg vil løpe etter ham og få noe av ham.» (2. Kongebok 5,20). Av ren grådighet tenkte Gehasi at hvis Elisja ikke ville ta det hærsjefen skyldte, så ville iallfall han ta imot en belønning.

Naaman hadde fått et vitnesbyrd av en liten israelittisk jente, et sant vitnesbyrd basert på tro på Gud og medfølelse med

en syk mann. Nå fikk han et nytt vitnesbyrd, et falskt vitnesbyrd fra Gehasi, som fortalte en løgn for å sikre seg rikdom. Gehasi sa at Elisja hadde sendt ham for å ta imot gaver – en talent sølv og to festdrakter til to profetsønner som hadde kommet på besøk. Naaman var glad for å få vist sin takknemlighet og ba Gehasi ta dobbelt så mye sølv som han ba om.

Da Gehasi kom tilbake, spurte Elisja ham ut, og nok en gang løy Gehasi. Men Elisja visste hva som hadde skjedd: «Tror du ikke jeg var der i ånden da en mann snudde seg fra vognen og gikk imot deg? Er dette en tid til å motta penger og klær, oliventrær og vinmarker, småfe og storfe, slaver og slavekvinner?» (vers 26). Et Guds mirakel var ikke tiden til å ta imot gaver. Elisja var ikke ansvarlig for miraklet – det var Gud! Å ta imot en gave sendte feil budskap om Gud, som hadde helbredet Naaman av ren barmhjertighet. Som en følge av denne synden, ble Gehasi spedalsk.

Vi vet ikke hvordan det gikk med den lille israelittiske jenta, men hennes sympati og sannferdige ord brakte helbredelse og tro til Naamans hus. Gehasi var derimot ute etter materiell vinning, som om han på en eller annen måte var ansvarlig for det miraklet Gud hadde utført. Hans falske vitnesbyrd innbrakte ham den sykdommen som Naaman var blitt helbredet for.

Det er på sin plass at prester, bibelarbeidere og alle som er ansatt av kirken, får betalt for arbeidet. Men vi må ikke vitne om ham som betalte den ytterste pris i håp om materiell gevinst. Det finnes mennesker rundt oss som er

ødelagt på kropp og sinn og trenger den helbredelsen som bare Kristus kan gi. Vårt vitnesbyrd kan føre til at noen velger å følge Kristus. Kanskje blir våre bønner besvart med mirakler, men vi må alltid huske at belønningen for å avlegge vårt vitnesbyrd om Guds nåde og kjærlighet, venter i himmelen. Æren er hans alene.

1 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

2 Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 108

Spørsmål til ettertanke:

1. Hva vil det si å være et sant vitne?

2. Hvem er vi kalt til å vitne for?

3. Hva er vår belønning for å forkynne Guds kjærlighet?

Det finnes mennesker rundt oss som er ødelagt på kropp og sinn, og trenger den helbredelsen som bare Kristus kan gi.

Vitne ved kongens hoff:

Gjennom historien har trofaste troende blitt ført til politiske maktsentre. Vi har allerede hørt om Josef. Andre inkluderer Daniel, Ester og Nehemja. De ble alle ført til hoff som fanger eller i eksil og tjente i en rekke roller.

Daniel 1 beskriver Jerusalems fall og deportering av unge menn fra kongelige og adelige familier som viste visdom, kunnskap og forstand. «Blant dem var jødene Daniel, Hananja, Misjael og Asarja» (vers 6).1

Disse ungdommene utmerket seg også ved at de nektet å gjøre seg urene med kongens mat og vin. Gud velsignet dem med «kunnskap og kyndighet i alle skrifter og all slags visdom,» og Daniel fikk forstand «på alle slags syner og drømmer.» (vers 17).

DANIELS OFFENTLIGE VITNETJENESTE

Det ble tidlig klart at Daniel ville spille en viktig rolle i det babylonske styret. Hans unike kall som profet ga ham en privilegert og farlig posisjon.

Nebukadnesars første drøm, som står i Daniel 2, smigrer kongen, som er fremstilt med hodet av gull. Men hans andre drøm var en ren fordømmelse av hans stolthet og lærte at Gud var verdens sanne hersker.

Da kongen kalte ham inn for å tyde drømmen, ble Daniel tydelig opprørt. Tenk deg å skulle fortelle kongen av det største riket i den kjente verden at dersom han ikke skikket seg, ville Gud gjøre ham om til et dyr! Men Daniel skjønte at Gud hadde gitt Nebukadnesar en advarsel, og det var hans plikt å forklare den.

Etter å ha tolket drømmen, ga Daniel dette rådet: Riv deg løs fra dine synder med rettferd og fra din skyld med barmhjertighet mot de nødlidende. Så skal din lykke vare lenge.» (Dan. 4,27). Rådet var ikke resultatet av de årene han hadde studert kaldeisk språk, visdom og litteratur – det kom av hans kjennskap til universets Gud. Dessverre ydmyket ikke Nebukadnesar seg, og profetien gikk i oppfyllelse. Galskapen hans tok slutt da han endelig innså at Gud var den høyeste.

Daniels kloke rådgivning fortsatte ikke med Nebukadnesars etterfølger. Da Belsasar innkalte Daniel for å tolke skriften på veggen, sto det babylonske riket på avgrunnens rand (Dan 5). Daniel

hadde vært ærbødig, og til og med sympatisk, overfor Nebukadnesar, men Belsasar trosset Gud åpenlyst og brydde seg ikke om de advarslene Nebukadnesar hadde fått.

Daniel hadde skarpe ord til ham: «Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke blitt ydmyk, enda du visste alt dette. Du har opphøyd deg mot himmelens herre.» (vers 23). Byen Babylon falt den natten, og Belsasar falt med den. Som forutsagt i Nebukadnesars drøm om den mektige statuen, oppsto et annet rike i stedet for Babylon: Medo­Persia.

DANIELS PRIVATE VITNESBYRD

I det nye kongehuset beholdt mederen Darius Daniel som en av tre tjenestemenn som sto over rikets mange satraper. Det sies at han «utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham» (Dan. 6,4). Ja, da Daniels kolleger forsøkte å finne noe ved hans oppførsel eller tjeneste å klage over, fant de ikke noe, «for han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham» (vers 5). Den eneste måten de kunne finne noe å anklage ham for, var ved å lage en lov de visste at Daniel ikke kunne holde: at ingen måtte be «til noen annen gud eller noe annet menneske» på 30 dager (vers 8). Straffen for ulydighet var å bli kastet i en løvehule.

Da Daniel hørte at kongen hadde underskrevet loven, gikk han hjem. Han var ikke lenger noen ung mann. Han hadde opplevd korrupte herskere og embetsmenn. Han kjente imperienes grusomhet og hva som skjedde med dem som var ulydige mot kongene. Han kunne ha sagt: «Jeg er for gammel til dette» og ganske enkelt lukket vinduet mens han ba. Det var tross alt en privatsak. Men Daniel var trofast mot kongenes konge, og den loven han fulgte, var mer bindende enn

noe menneske kunne tenke ut.

Daniel knelte og ba tre ganger om dagen med vinduet åpent mot Jerusalem. Han kan ha sett spionene som betraktet ham i glad forventning om sin triumf over deres politiske rival. Til tross for kongens forsøk på å redde Daniel fra straffen, ble han kastet i løvehulen.

Daniels trofasthet hadde allerede vært et sterkt vitnesbyrd ved hoffet. Men utfrielsen fra løvehulen viste til og med fiendene at den Gud han tjente, var den høyeste Gud og at han hadde overlevd takket være Guds velsignelse og inngripen.

Daniel tjente kongen godt, men han tjente Gud bedre. I likhet med Nebukadnesar, som hadde fått ærefrykt for Gud og blitt ydmyket av Guds åpenbaring gjennom Daniel, skrev Darius et dekret etter at Daniel var reddet der det sto at alle mennesker skulle frykte Gud, «for han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende.» (vers 26).

Carlos Elías Mora skriver at «Gud brukte fangenskapet til å gi et mektig vitnesbyrd til senteret for de babylonske og medo­persiske nasjonene. Guds folks nederlag som førte til at Daniel og vennene ble ført i eksil, kunne ikke hindre Herren i å fullføre sin hensikt med å åpenbare sin karakter for folkeslagene.»2

Både offentlig og privat var Daniel et vitne for dem som sto aller høyest på rikenes rangstiger. Han ble ikke fortært av grådighet eller maktbegjær. Hans politiske suksess skyldtes Den hellige ånds verk i hans liv og den trofasthet som naturlig fulgte av det. Han var profet for de vantro og brakte Guds Ord til det imperiet som erobret og ødela hans hjemland, by og tempel.

Daniel utvannet ikke de harde sannhetene Gud åpenbarte for Nebukadnesar og Belsasar, og han prøvde ikke å unndra

seg straffen som fulgte med en lov han ikke kunne holde. Han bar trofast vitnesbyrd om en høyere orden og minnet menneskelige herskere om at det i himmelen hersket en konge over alle konger hvis lov er rettferdig, barmhjertig og full av kjærlighet. Vi tjener kanskje ikke konger og styrer heller ikke provinser, men vi kan tjene trofast samme hvor vi er. Vi kan vitne om Guds forvandlende kraft og den åpenbaringen som er gitt i hans Ord. Det kan komme tider da vi blir kalt til å vitne for makthaverne om Guds høyere lover, men det er mer trolig at vi får være vitner med vanlige, dagligdagse handlinger og holdninger. Men enten det skjer offentlig eller privat, så la oss vise oss trofaste.

1 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

2 Carlos Elías Mora, “Daniel and Friends: A Model for Witnessing,” Journal of Adventist Mission Studies 5, no. 1 (2009): 97

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvordan kan du være et vitne på arbeidsplassen?

2. Hvordan bør en kristen reagere på en lov som strider mot Guds Ord?

3. Tror du at du er trofast i din tjeneste på arbeidsplassen, for familien og Gud? Kan noe gjøres bedre? Be over disse områdene og be Gud hjelpe deg å være et vitne på alle livets områder.

Daniel var trofast mot kongenes konge, og den loven han fulgte, var mer bindende enn noe menneske kunne tenke ut.

Det usannsynlige vitnet:

Den samaritanske kvinnen

Mannen hadde gått mange mil med sine følgesvenner. Solen sto høyt, og det nærmet seg spisetid. Støvet dekket de trette føttene, og den varme brisen sugde fukten ut av kroppen. Han var tørst. Han satte seg ved en brønn midt ute på et jorde – Jakobs brønn – og ventet. Vennene dro for å finne mat i den samaritanske byen Sykar, men han hadde en viktig avtale.

En kvinne kom til brønnen for å hente vann. Hun kom alene på den varmeste delen av dagen – kanskje fordi hennes boforhold ikke var i tråd med samfunnets forventninger for tiden.1 Det var ikke rart at en mann var der – lokalsamfunnet hadde brønnene felles – og hun forberedte seg på å senke bøtten ned i brønnen. Så sa mannen: «La meg få drikke.»

BRUDD PÅ FORVENTNINGENE

Fortellingen i Johannes 4 avviker fra mange sosiale og litterære forventninger. For det første reiste Jesus til Samaria, enda han var jøde og folk trodde han var Messias. Omgivelsene er viktige, så «Samaria» eller «samaritan» nevnes seks ganger på bare seks vers (vers 4–9).

Etter at Israel ble ført i eksil, blandet de som ble igjen i Samaria seg med de ikke­israelittene som ble deportert til området. De giftet seg med hverandre, og deres religion ble synkretistisk. De forkastet alle profetbøkene og visdomstekstene unntatt de fem Mosebøkene og tilba ved et tempel de bygde på Garisim­fjellet.2

Spliden mellom jøder og samari­

taner ble større da de jødene som kom hjem fra eksilet, nektet å la samaritanerne delta i gjenoppbyggingen av tempelet (Esra 4,2.3). Århundrer senere var samaritaner og jøder fremdeles innbitte fiender. Jødene reiste gjennom Samaria når det var nødvendig, men strenge jøder tok en lengre omvei for helt å unngå regionen.3

Det andre bruddet med skikk og bruk var at Jesus ga seg til å snakke med en samaritan – og ikke noen hvilken som helst samaritan: en kvinne med en rekke ektemenn og en nåværende elsker. For det tredje gjør Jesu samtale det klart at dette ikke er noe tilfeldig sammentreff – han hadde forutsett, ja oppsøkt denne kvinnen. Og han åpenbarte sin identitet som Messias for henne av alle mennesker! Samtalen begynte med en enkel forespørsel: «La meg få drikke.»

(Joh 4,7).4 Det at en jøde snakket til henne ville ha vært sjokkerende nok, men denne mannen ba henne også om noe. Hun svarte forbauset: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

(vers 9). Jesus overså hennes antydning om etnisk splittelse og svarte at det var hun som burde be ham om noe å drikke!

Det vannet han ga, ga liv. Gjentatte ganger ledet han henne bort fra spørsmål om etnisk identitet og gamle sår og til den aktuelle situasjonen og hennes egen sjels tørst og at han kunne tilfredsstille den.

Da hun forsto at hans mystiske tilbud var ærlig ment og ba ham om dette vannet, ba han henne plutselig om å hente mannen sin. Svaret var

enkelt: hun hadde ikke noen. Det var et ærlig svar – hun bodde sammen med en som ikke var mannen hennes, og Jesus viste at han kjente til det og hennes ekteskapelige historie.

Det forbløffet henne at han kjente hennes privatliv, og hun skjønte at Jesus måtte være en profet, men hun ledet samtalen bort fra sitt privatliv og tilbake til temaet samaritaner og jøder. Jesus brukte dette som en mulighet til å erklære at en ny tidsalder hadde kommet: nå skal alle sanne tilbedere, enten de er jøder eller samaritaner, «tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha» (vers 23).

Helt fra samtalen begynte, hadde Jesus rokket ved verdensbildet hennes, som kretset om de etniske og religiøse konfliktene mellom jøder og samaritaner. Hun hadde identifisert seg selv som en på motsatt side, eller mot jøder, og derfor også mot denne jøden ved brønnen, men han hadde kullkastet dette perspektivet ved å snakke med henne og behandle henne med respekt. Hun hadde regnet Jakob og sine forfedre som grunnlaget for sin livsstil, religiøse tro og tilbedelsessted. Nå ga Jesus også disse tingene en ny fortolkning.

Til slutt flyttet kvinnen samtalen over på det ene hun visste at jøder og samaritaner var enige om: «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus –«og når han kommer, skal han fortelle oss alt» (vers 25). Hans svar på hennes uttrykk for tro og håp var enkelt og forbløffende: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (vers 26).

SÅTID OG HØSTETID

Jeg tror disiplene kom tilbake akkurat da en forbløffet taushet fulgte denne åpenbaringen. Den samaritanske kvinnen tenkte ikke lenger på det vannet hun visste bare ville slukke tørsten midlertidig, men skyndte seg inn i byen og beskrev møtet med den jødiske mannen som sa han var Messias. Ordene hennes var fylt av håp: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» (vers 29).

Imens svarte Jesus de bekymrede disiplene. De hadde blitt overrasket over å se at han snakket med en kvinne, men de hadde tiet med det. Nå ba de ham spise, men han takket nei og sa at han hadde mat de ikke visste om. Da han så deres forvirring, både om kvinnen og maten, beskrev han sin misjon: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk» (vers 34).

Så ga han dem deres misjonsoppdrag: «Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen ... Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har hatt noe arbeid med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i det arbeidet de har gjort.» (vers 35–38).

Mens Jesus ennå talte, kom folk fra byen til brønnen, fulle av begeistring over det kvinnen hadde sagt. Hun hadde ingen teologisk utdannelse, og hennes forståelse av troen hadde inntil for et øyeblikk siden vært styrt av folks tradisjoner. Men møtet med Jesus gjorde hennes vitnesbyrd så effektivt at det vakte en hel bys interesse. Jesu illustrasjon av såmannen og den som høster, utspilte seg rett for øynene på disiplene.

Disiplene hadde ikke trodd at Sykar var en by det var verdt å bruke tid på til annet enn å kjøpe mat. De ville heller ikke ha trodd at en enslig kvinne kunne være en så effektiv misjonær. Ellen White skrev: «Så snart kvinnen fra Samaria hadde funnet Frelseren, førte hun andre til ham. Hun viste seg å være en

mer virksom misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som tydet på at det var et lovende virkefelt. Deres tanker var rettet mot en stor gjerning som skulle gjøres i fremtiden, og de så ikke at det rundt dem var en høst som skulle samles inn. Men ved hjelp av den kvinnen som de foraktet, fikk en hel by høre Frelseren. Hun brakte straks lyset til sine landsmenn.»5

Samaritanerne inviterte Jesus til byen sin, og han og disiplene ble i Sykar i to dager. Ifølge Johannes 4,39 hadde mange av byens innbyggere trodd på Jesus da kvinnen vitnet for dem, men etter hans besøk trodde enda flere. De sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (vers 42). Blant jødene kunne ikke Jesus åpent erklære at han var Messias, men samaritanerne var rede til å akseptere at han var Gud.

VANN TIL DE TØRSTE

Historien om Jesus og den samaritanske kvinnen inneholder flere viktige lærdommer.

For det første kan evangeliet forkynnes hvor som helst, når som helst og til alle som vil høre. Jesus ventet ikke på at et stort publikum skulle komme til et godt annonsert møte. Han startet en samtale med en syndig kvinne som holdt på med noe så dagligdags som å hente vann. Og da den samaritanske kvinnen fortalte byens innbyggere om møtet, ventet hun ikke på det «perfekte øyeblikket», hun snakket med en gang til alle som ville høre. Det budskapet hun hadde fått, var for viktig til at det kunne vente.

For det andre bør vi aldri tro at vi vet hvem som er, eller ikke er, forberedt på å høre evangeliet. Vi kan heller ikke si at noen er uverdige til å motta evangeliet.

I sine mange lignelser om å så og høste forklarte Jesus at evangeliets såkorn spres på god og dårlig jord. Ugress kan vokse ved siden av hveten, men Gud vil skille de rettferdige fra de urettferdige. Vår oppgave er bare å så og høste. Gud tar seg av resten.

I begynnelsen av samtalen med den samaritanske kvinnen, beskrev Jesus det vannet han tilbød som «en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (vers 14). Da kvinnen tok imot Kristus som Messias, ble hun selv en kilde full av det levende vannet. «Den som drikker av det levende vann, blir selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en kilde i ørkenen. Den veller frem og gir nytt liv til alle, og gjør at de som holder på å omkomme, lengter etter å drikke av livets vann.»6

La oss ta imot gaven med det levende vann som Jesus tilbyr oss. Og la oss dele det med alle vi møter. Hver samtale er en mulighet til å dele dette vannet. Vi må ikke holde tilbake denne gaven fra dem som er så tørste.

1 Victor H. Matthews: «Conversation and Identity: Jesus and the Samaritan Woman,»

Biblical Theology Bulletin 40, nr. 4 (2010): 219, 220

2 Gary M. Burge: NIV Application

Commentary: John (Grand Rapids: Zondervan, 2000), side 140

3 Andreas J. Köstenberger: John, i Zondervan

Illustrated Bible Background Commentary: John, Acts (Grand Rapids: Zondervan, 2002), bind 2, side 42

4 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

5 Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 161

6 Ibid

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvilke ideer klynger du deg til som Gud kanskje prøver å forstyrre eller forvandle?

2. Påvirker politiske eller etniske forskjeller hvem du snakker med?

3. Har du drukket levende vann i dag?

Evangeliet kan forkynnes hvor som helst, når som helst og til alle som vil høre.

TORSDAG Vitne i døden: Tabita

Familien vår har nylig sagt farvel til en elsket bestefar, far og ektemann. Vi satt rundt sengen hans og gråt, ba og sang om håpet. Vi så brystet hans stige og falle og telte pusten hans. Vi gråt og lo over alle minnene om hans godhet, tålmodighet og raushet. Han hadde tjent Gud hele livet, og vi vet at han skal stå opp med en uforgjengelig kropp, men smerten ved å ta farvel med ham i dette livet var likevel fryktelig. Da våketiden strakte seg fra timer til dager, innså vi at det ikke var meningen at vi skulle si farvel eller se livet glippe bort fra en vi elsket. Vi er skapt for evig liv.

Familien vår kom sammen, og det gjorde også lokalsamfunnet. Den strømmen av mat og hilsener med trøst og håp fra hele verden er et vitnesbyrd om mine besteforeldres innsats, som tjente Gud og arbeidet og elsket så mange. Apostlenes gjerninger 9 forteller historien om en disippel som var like høyt elsket: Tabita (eller Dorkas).

EN KVINNE MED GODE GJERNINGER

Vi vet ikke stort om Tabita: hvor gammel hun var, om hun var gift eller ikke, eller om hun hadde barn. Det vi vet, er at hun var en disippel som «gjorde mye godt og tok seg av de fattige» (Apg 9,36),1 og at noe av det gikk ut på å sy klær til enker (vers 37.39). Dette fylte et behov hos kvinnene i Jaffa og tyder på at Tabita var en velstående kvinne, kanskje eide hun en virksomhet for klesproduksjon.2 Hun hadde ferdigheter og ressurser til å lage forskjellige slags plagg. Det at hun kalles disippel tyder også på at hun var en leder i trosfellesskapet.

Tabitas sykdom og påfølgende død var et hardt slag for Kristi følgesvenner i Jaffa. Bestefar døde etter et langt og rikt liv, men Tabita døde for tidlig. Kroppen hennes ble vasket og lagt i et rom ovenpå, der enkene samlet seg rundt henne og gråt. De klærne de hadde på seg, vitnet om hennes

kjærlighet og omsorg for dem og lokalsamfunnet.

Ikke langt unna, i byen Lod, hadde Peter helbredet en lam mann, og nyheten hadde spredd seg over hele området. Disiplene i Jaffa sendte bud til Peter og ba ham komme til Jaffa med en gang, de håpte tydeligvis på et mirakel. Peter kom og fant de troende i en tilstand av dyp sorg. Enkene som hadde samlet seg for å sørge, viste ham klærne hun hadde laget til dem. Peter ble sikkert rørt av deres vitnesbyrd om Tabitas liv og tjeneste. Han sendte alle ut av rommet og ba så om at hun måtte få livet tilbake. I tro vendte han seg mot den døde kvinnen og sa: «Tabita, reis deg!»

Gud pustet liv i kroppen hennes, og hun grep Peters hånd og reiste seg. Se for deg gleden da han viste henne frem levende for de troende! Etter hennes oppstandelse trodde mange i Jaffa på Herren. Tabitas død, som var forferdelig trist, ble omgjort til triumf i hennes oppstandelse. For et vitnesbyrd å forkynne at hun hadde vært død og ble vakt til live igjen!

DØD OG UTSETTELSE

Men hva med dem som dør og blir i døden? Har det ikke vært utallige menn, kvinner og barn som har tjent Gud trofast og likevel har dødd i sin beste alder? Krigen mellom Gud og Satan har mange ofre, enten døden har kommet tidlig i livet eller etter mange år. Det er krigens natur. Jesu Kristi død og oppstandelse gir håp om liv hinsides

graven, når de som er døde i Kristus blir reist opp til å leve sammen med ham (Rom. 6,8). Men ennå er vi ikke immune mot sykdom og død – kroppen vår er fortsatt dødelig.

Hvordan takler vi at død og dødsfall bare blir ved å komme? Jeg har funnet stor trøst i vissheten om at en trofast troendes død er et slags vitne i seg selv. På slutten av livet kunne min bestefar verken undersøke pasienter, holde bibelstudier, preke eller engang be høyt. Vitnesbyrdet var ikke det han kunne eller ikke kunne gjøre, men den han var: en mann som var Guds venn.

På dødsleiet var han omgitt av dem som satte pris på minnene om hans vennlighet og troskap, omtrent som enkene som satt ved Tabitas seng. Enda mens han lå og døde, fikk vi utallige hilsener som takket Gud for den kjærlighet han hadde vist så mange. Det medisinske personalet ble rørt av den hengivenhet som familie og venner viste der de hastet til sengen hans og tok seg av ham eller satt og sang eller leste fra Bibelen. Han hadde vist oss hvordan vi kunne elske og gi trøst, og de siste dagene tok vi oss av ham slik han hadde tatt seg av så mange andre.

Et vitnes død kan være slutten på et liv, men det er ikke slutten på vitnesbyrdet. Enten oppstandelsen kommer rett etter døden, som med Tabita, eller utsettes til Jesu annet komme, kan de som er igjen, fortsette arbeidet med å forkynne Guds

budskap om sannhet, håp og kjærlighet. La oss videreføre arven etter dem som har brukt sine talenter og ressurser til velsignelse for dem rundt seg. Og måtte vi alltid gi ham æren som opprettholder og sitter med oss i vår sorg og som en dag skal tørke hver tåre fra våre øyne.

1 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

2 Teresa J. Calpino: Women, Work and Leadership in Acts (Tübingen: Mohr Siebeck, 2014), side 141

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvordan kan du bruke dine talenter og ressurser til beste for dine omgivelser?

2. Hva ville ettermælet ditt bli hvis du skulle dø i dag?

3. Hvordan kan en troendes død være et vitnesbyrd?

4. Hvilket håp kan vi gjøre krav på når en av våre kjære dør?

Et vitnes død kan være slutten på et liv, men det er ikke slutten på vitnesbyrdet.

FREDAG To vitner: Akvilas og Priskilla

Enhver bevegelse har bruk for ledere, og noen av de mest effektive lederne er par. James og Ellen White ble gift 30. august 1846, og sammen ble de to av de mest innflytelsesrike lederne i den bevegelsen som ble til Syvendedags Adventistkirken. De forkynte, underviste, irettesatte og ga råd over hele Nord­Amerika. Det forlagsarbeidet som James satte i gang, var en drivkraft i globaliseringen av adventbudskapet, og Ellens skrifter brakte visjoner og profetisk veiledning til medlemmer og menigheter verden over.

Man kan godt kalle dem det ultimate adventistiske «maktparet» – et par med to svært innflytelsesrike individer som utfyller og styrker hverandre. Den første kristne menighet hadde også et maktpar – Akvilas og Priskilla – som i likhet med James og Ellen styrket menigheten uansett hvor de kom.

TIDLIG KRISTENT MAKTPAR

Vi møter Akvila og Priskilla første gang i Apostlenes gjerninger 18 etter Paulus’ reise fra Athen til Korint. Korint var et viktig kulturelt, politisk og økonomisk sentrum, og med to havner som sørget for en tilstrømning av reisende, var det et utmerket sted for å utbre evangeliet.

Akvilas og Priskilla hadde nettopp innvandret til Korint. De, og alle andre jøder, var blitt tvunget til å forlate Roma etter påbud fra keiser Claudius, sannsynligvis som et resultat av strid om forkynnelsen av Jesus Kristus.1 Det later til at ekteparet allerede var kristne før Paulus kom, og de ønsket ham velkommen både hjemme og i forretningen.

Både Akvilas og Priskilla var teltmakere, og trioen jobbet tett sammen i håndverket, sannsynligvis på et verksted i første etasje i huset deres.2 De brukte trolig stedet til å snakke med kunder om evangeliet, og kanskje møttes små grupper av troende der.

Silas og Timoteus sluttet seg til Paulus i Korint, og etter en konflikt med jødene, ble misjonsarbeidet utvidet til å omfatte hedningene. Priskilla og Akvilas var trolig også aktive i dette arbeidet. Senere reiste Paulus med dem til Efesos og etterlot dem der for å evangelisere og danne en gruppe troende (Apg 18,18.19). På denne måten fungerte de omtrent som Barnabas, Silas og Timoteus og arbeidet sammen med Paulus som «misjonærpartnere».3

I Efesos arbeidet ekteparet med de troende og etablerte til slutt en menighet hjemme hos seg (1 Kor 16,19). De gikk i synagogen og hørte Apollos, en jøde fra Alexandria, tale om Jesus (Apg 18,24–26). Priskilla og Akvilas hadde en mer nøyaktig og grundigere forståelse av evangeliet enn Apollos, kanskje fordi de hadde vært kristne lenger, eller fordi deres teologiske forståelse var blitt utvidet og styrket i tiden sammen med Paulus. De så de talentene som Gud hadde velsignet Apollos med, og i stedet for å korrigere ham offentlig, tok de ham til side og «ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (vers 26).4 Deres gjestfrihet, taktfullhet og teologiske undervisning ble godt mottatt, og Apollos dro til Akaia, det området Akvilas og Priskilla hadde forlatt, for å fortsette sin gjerning.

På et tidspunkt flyttet ekteparet tilbake til Roma, og Paulus sender hilsener til dem i Romerne 16,3.4, der han berømmer dem som «mine medarbeidere i Kristus Jesus. De satte livet på spill for min skyld, noe ikke bare jeg, men alle hedningkristne menigheter

Kraften i Akvilas og Priskillas vitnesbyrd

takker dem for.» Han hilser også til menigheten i deres hus, noe som viser at de fortsatte praksisen med å drive en husmenighet samme hvor de kom (vers 5).

Denne korte, men sterke hilsenen antyder at det jødiske ekteparet ikke bare hadde satset på å virke for jøder, men hadde også hjulpet Paulus med å misjonere for hedninger, i den grad at «alle hedningkristne menigheter» takket for dem.

Den siste omtalen av Priskilla og Akvilas finner du i 2. Timoteus 4,19, der Paulus ber Timoteus hilse til ekteparet. De hadde flyttet tilbake til Efesos, der de sannsynligvis arbeidet sammen med Timoteus for å styrke og utvide menigheten.5 Dette migrantparet, som drev sitt yrke og hadde kjærlighet til evangeliet, åpnet sitt hjem i tre forskjellige byer for Paulus og andre troende og fremmet evangeliet samme hvor de kom. De var ikke lønnede predikanter, nei, de arbeidet med sitt fag og brukte det de hadde av ressurser, tid og kunnskap til å utdanne og evangelisere dem som bodde rundt seg.

HJEMMETS VITNESBYRD

Vi lever i globaliseringens tid. I dag er reiser uendelig mye enklere enn de lange reisene som Paulus, Priskilla og Akvilas dro ut på. Vi kan kommunisere kjapt via tekstmeldinger, e­poster eller telefonsamtaler. Men til tross for all vår kontakt, lengter mange av oss etter den relasjonelle kontakten de hadde i den første kristne menighet.

Kraften i Akvilas og Priskillas vitnesbyrd ligger ikke i deres teologiske kunnskap eller balansen mellom handel og vitnetjeneste, men i det forholdet de skapte til Paulus, Apollos og andre troende. Hjemme hos dem fant Paulus losji og midler til å forsørge seg mens han fortsatte

sitt virke. Hjemmet dannet rammen for å tilby videre teologisk utdanning til Apollos. Og alle steder der de bodde, ble deres hjem en husmenighet, et sted der kristne kunne søke ly og tilbe.

En mann og kone som arbeider sammen for å utbre evangeliet og åpne hjemmet sitt for dem som tørster etter relasjoner og tilhørighet, gir verden et glimt av Guds bilde. I en verden med ødelagte relasjoner og utrygge hjem, tilbyr et sunt kristent hjem åndelig og emosjonell legedom.

Det er viktig å merke seg at teamtjeneste ikke er begrenset til ektepar. Gud kan bruke alle slags partnerskap, enten det er vennegrupper som Paulus, Silas og Timoteus (Apg 18,5), eller andre familiemedlemmer. Hver av dem tilbyr sine unike fordeler for å fremme evangeliet.

Ellen White skrev: «Det arbeidet vi er kalt til å utrette, krever ikke rikdom, en høy stilling eller store evner. Det som trengs, er en vennlig, oppofrende holdning og en fast beslutning ... Vår innflytelsessfære kan virke trang, våre evner små, våre muligheter få og våre talenter begrensede, men allikevel åpner det seg for oss vidunderlige muligheter dersom vi bare trofast gjør bruk av de anledninger vi har i våre egne hjem. Dersom vi åpner våre hjerter og våre hjem for de guddommelige livsprinsipper, kan vi bli som kanaler hvor den livgivende kraften strømmer gjennom. Fra våre hjem vil det flyte helbredende strømmer som bringer liv, skjønnhet og vekst der hvor det nå er øde og dødt.»6

Vi behøver ikke å være lønnede pastorer for å være effektive vitner. Vi trenger ikke være rike. Vi må bare være villige til å gjøre Guds verk, følge hans kall hvor enn det måtte føre oss og forene oss med andre om å forkynne evangeliet for verden.

1 David W. Pao: «Acts», i The Baker Illustrated Bible Commentary, ed. Gary M. Burge and Andrew E. Hill (Grand Rapids: Baker, 2012), side 1201

2 Marie Noël Keller: Priscilla and Aquila: Paul’s Coworkers in Christ Jesus (Collegeville, Minn.: Liturgical Press, 2010), side 17–20

3 Ibid., side 23

4 Henvisninger til Bibelen er tatt fra Bibelselskapets bibeloversettelse av 2011

5 Nguyen vanThanh, «Migrants as Missionaries: The Case of Priscilla and Aquila», Mission Studies 30 (2013): 204

6 Ellen G. White: Helse og livsglede, side 269

Spørsmål til ettertanke:

1. Hvordan kan du yte gjestfrihet enten i ditt eget hjem eller i samarbeid med andre troende?

2. Hvordan kan du utruste deg selv ytterligere til å lære andre «Guds vei»?

3. Hvis du er gift: Hvordan kan dere samarbeide for å utbre evangeliet? Hvordan kan ekteskapet ditt være et vitnesbyrd?

ligger ikke i deres teologiske kunnskap eller balansen mellom handel og vitnetjeneste, men i det forholdet de skapte til Paulus, Apollos og andre troende.

Helt inn i døden:

Rettergangen mot Paulus gjorde så sterkt inntrykk på keiser Nero at han utsatte domsavsigelsen. Herrens tjener ble verken frikjent eller dømt. Men keiserens hat mot Paulus kom snart til syne igjen. Han var bitter fordi han ikke hadde maktet å stanse kristendommen. Selv ikke i det keiserlige hus hadde det lykkes. Han bestemte seg for å la apostelen henrette så snart han fant et passende påskudd. Kort tid etter avsa keiseren kjennelsen. Paulus skulle dø som martyr, men fordi han var romersk borger,

kunne de ikke torturere ham. Han ble derfor dømt til halshogging.

I all stillhet ble Paulus ført til retterstedet. Bare noen få fikk være til stede. Forfølgerne var engstelige for Paulus’ innflytelse og fryktet at kristendommen ville vinne nye tilhengere blant dem som var til stede og så ham dø. Men selv de barske soldatene som voktet ham, hørte på ham og undret seg over at han ansikt til ansikt med døden kunne være så glad, ja, til og med lykkelig. For noen som var til stede da Paulus led martyrdøden, ble hans

tilgivende sinnelag overfor morderne og hans urokkelige tillit til Kristus helt til det siste en duft av liv til liv. Flere tok imot den frelser Paulus hadde forkynt, og det gikk ikke lang tid før de selv måtte besegle troen med sitt blod.

FRED I FARENS STUND

Helt til det siste vitnet Paulus’ liv om sannheten i det han skrev til korinterne: «For Gud som sa: «Det bli lys i mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som

ANDRE SABBAT

Paulus’ vitnesbyrd

AV ELLEN G. WHITE

stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram. Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den.» (2 Kor 4,6–10). At Paulus strakk til, var ikke hans egen fortjeneste, men Den hellige ånd var til stede og hjalp ham med å ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Profeten skriver: «Den som er fast i sjel og sinn, lar du alltid ha fred, for han setter sin lit til deg.» (Jes 26,3). Himmelsk fred hvilte over Paulus’ ansikt og vant mange mennesker for evangeliet.

Paulus var omgitt av en himmelsk atmosfære. Alle som var sammen med ham, merket virkningene av hans samfunn med Kristus. At han selv levde i samsvar med det han forkynte, øvde en overbevisende kraft. Dette er sannhetens styrke. Den spontane innflytelsen av et hellig liv er kristendommens beste forsvar. Overbevisende argumenter kan provosere motstand, men gudsfrykten har en kraft det ikke uten videre er mulig å forsvare seg mot.

ET LIV FOR ANDRE

Apostelens omsorg for dem som ble tilbake og måtte kjempe mot fordom, hat og forfølgelse, fikk ham til å glemme sine egne lidelser. Han forsøkte å styrke og oppmuntre de få kristne som fulgte ham til retterstedet.

Paulus minnet om løftene til dem som blir forfulgt for rettferdighets skyld, og bedyret at intet av det Gud hadde sagt om sine hardt prøvede og trofaste barn, ville slå feil. En begrenset tid ville de kanskje føle seg tynget av fristelser og mangle materielle goder, men likevel glede seg

over Guds trofasthet, og si: «Jeg vet hvem jeg tror på. Jeg er viss på at han har makt til å ta vare på det som er overgitt meg, helt til dagen kommer.» (2 Tim 1,12) Etter en natt med prøvelser og lidelser vil det gry en fullkommen dag med glede og fred.

Apostelen skuet inn i det hinsidige uten frykt og usikkerhet, men med et håp fylt av glede og en forventning full av lengsel. Der på martyrstedet ser han ikke skarpretterens sverd eller jorden som snart skal vætes av hans blod. Han stirrer opp mot sommerdagens klare, blå himmel og ser den Eviges trone.

Denne troens mann ser for seg stigen i Jakobs drøm. Den forestiller Kristus, som har knyttet jorden til himmelen og forent vanlige mennesker med en evig Gud. Hans tro styrkes når han tenker på patriarkene og profetene. De stolte på Ham som også hadde vært hans styrke og trøst, og som han nå er i ferd med å gi sitt liv for. Fra hellige menn som gjennom århundrer vitnet om sin tro, mottar han visshet om at Gud er trofast. Han hører også andre vitne om at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser. Det er hans medapostler som i forkynnelsen av evangeliet om Kristus møtte religiøst hykleri og hedensk fordom, forfølgelse og forakt. De hadde ikke sitt liv for kjært til å la lyset fra korset skinne i vantroens mørke. Fra pinebenken, bålet og fengslet, fra jordens huler og grotter, møter martyrenes seiersrop hans ører. Han hører vitnesbyrdene fra trofaste mennesker som til tross for at de er fattige, plaget og pint, vitner om sin tro og sier: «Vi vet hvem vi tror på.» Da de gav livet for troens skyld, beviste de for verden at de stolte på ham som kan frelse fullt og helt.

SALIGE VISSHET

Paulus var selv et vitnesbyrd om at han var verdifull i Frelserens øyne. Kristi offer hadde kjøpt ham fri. Han var vasket ren i

Kristi blod og kledd i hans rettferdighet. Hans liv var skjult med Kristus i Gud, og han visste at han som beseiret døden, også kunne ta vare på det som blir overlatt i hans varetekt. I tanken grep han Frelserens løfte: «Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» (Joh 6,40). Tanker og håp dreide seg om Herrens gjenkomst. Da skarpretterens sverd lynte og dødsskyggen sluttet seg om martyren, var hans siste tanke, som også vil bli den første på oppstandelsens morgen, at livgiveren skal ønske ham velkommen til gleden som tilhører de frelste.

Det er snart gått to tusen år siden den aldrende Paulus gav sitt blod som et vitne for Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd. Ingen plikttro hånd skrev ned det som skjedde de siste minuttene av denne hellige mannens liv, men i Bibelen finner vi bevart hans aller siste vitnesbyrd. Hans røst har lydt som trompetstøt opp gjennom tidsaldrene og styrket motet til tusenvis av Kristi vitner. I sorgtunge hjerter lyder hans seiersglede som et ekko: «Jeg skal nå ofres, tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som har elsket ham og ventet på at han skal komme i herlighet.» (2 Tim 4,6­8).

Denne ar tikkelen er et utdrag fra Ellen G. Whites Alfa og Omega, bind 6, side 349–352. Syvendedags adventistene tror at Ellen G. White (1827–1915) hadde Bibelens profetiske gave gjennom mer enn 70 års offentlig virksomhet.

Alle som var sammen med ham, merket virkningene av hans samfunn med Kristus.

Barnas bønneukelesninger

Jeg vil gå og være hans vitne

Tekst: TANYA MUGANDA

Illustrasjoner: MUGI KINOSHITA

Første sabbat Vær et vitne!

Bibelvers: 1Mos 15,12–18

Det var en stille kveld, og Abraham var ute. Gud overrasket ham med en beskjed: «Abraham, det er på tide at du og Sara og resten av familien flytter til et nytt sted hvor du vil få mange barn, og hvor navnet ditt vil bli kjent.» Abraham funderte på dette: «Hmmm, Gud tilbyr meg et nytt sted og større familie. Dette gleder jeg meg til å fortelle til Sara.»

Sara kom ut og så overrasket på ham. «Hvorfor er du her ute i mørket? Går det bra med deg?» Abraham var så begeistret over det som hadde skjedd, så han svarte: «Gud

Søndag

Å vitne når livet er urettferdig

Bibelvers: 1Mos 39,20-41,43

«Erdet mulig!?» mumlet Josef andpusten. Han hadde nettopp blitt fengslet etter en falsk anklage om at han hadde mishandlet Potifars kone. Han var mildt sagt oppgitt, for dette så ikke lyst ut.

Han var blitt solgt som slave av brødrene sine til et fremmed land som het Egypt, og nå hadde han blitt kastet i fengsel uten å ha gjort noe galt. Det var kaldt og mørkt der,

har bedt oss om å flytte til et nytt sted for å nå ut til flere mennesker, et sted hvor vi vi bli husket i flere generasjoner fremover som en kjempestor familie.»

Sara ble forvirret og sa: «Denne flyttingen gjør meg nervøs, for vi må jo reise fra alt vi kjenner til.» Abraham trøstet henne med at Gud ville være med dem hele veien.

Abraham hadde bodd på et sted som het Ur hele livet, men han stolte på Guds løfter når det gjaldt denne flyttingen.

Kan du tenke deg hvordan det er å bli fortalt av foreldrene dine at du må flytte til en ny skole, en ny kirke og et nytt nabolag hvor du må finne nye venner?

På vei til dette nye stedet måtte Sara og Abraham og nevøen deres, Lot, frakte alt de eide av kjøkkenutstyr, møbler og klær på kamelryggene. Sara stønnet over varmen i ørkenen, og Lot klaget over at han følte seg slapp og tørst.

Men Abraham stolte på Gud og sa til dem: «Jeg føler meg også slapp og sliten, men vi har ikke langt igjen nå.» Gud var med dem helt til de kom trygt fram.

På denne turen gikk Abraham, Sara og Lot veldig langt sammen med kamelene sine. Underveis så de interessante steder, og endelig begynte de å nærme seg det nye hjemstedet sitt. Til slutt kom de fram til stedet som het Haran.

Så sa Gud til Abraham at de skulle flytte enda en gang! Denne gangen sa Gud at de skulle flytte til Kaanan. Sara og Lot ble veldig overrasket over å måtte pakke og flytte igjen. Det betydde at de nok en gang måtte gå langt, men Gud ledet dem trygt fram denne gangen også. Gud sa at Kaanan nå tilhørte Abraham, og at de her skulle få mange barn, barnebarn og oldebarn. Abraham, Sara og Lot pakket ut alle eiendelene sine og satte opp telt som de skulle bo i. Det var et nytt og ukjent sted, men Gud var med og hjalp dem i å vitne for andre rundt dem. Abraham var jo en fremmed her, men han vitnet om Guds kjærlighet og kraft.

Du kan også vitne for Gud i et nytt nabolag eller i en ny menighet.

DIN TUR

• Hva ville du ha tatt med deg hvis du skulle ut og reise? Tegn noe du ville tatt med.

• Hva var navnet på det siste stedet som Abraham, Sara og Lot flyttet til?

• Har du noen gang flyttet til et nytt sted? Hvordan føltes det?

• Hva kan du dele med andre når du flytter til et nytt sted med nye mennesker?

og maten smakte forferdelig. Josef følte seg virkelig redd og alene, og han hadde så mange spørsmål. Han lurte på om alt dette var en del av Guds plan. Han hadde sine tvil, men stolte likevel helt på Gud. «Jeg vet at Gud vil være med meg gjennom denne vanskelige tiden,» sa Josef.

Mens han var i fengselet, gjorde han det han kunne for å hjelpe sine medfanger. Noen av fangene begynte å drømme om ting de ikke forsto. «Josef, kan du hjelpe oss å forstå disse skremmende drømmene vi har hatt?» Og Josef spurte hva som hadde hendt i disse drømmene. De forklarte at det var merkelige drømmer, og med Guds hjelp kunne Josef forklare drømmene for dem. En av disse fangene forlot fengselet og reiste tilbake til Farao, men han nevnte aldri

Josefs navn der. Josef hadde blitt glemt. Fengselsvakten var imponert over hvor hjelpsom Josef var, og han ville at Josef skulle være en leder for sine medfanger. Uansett hvor ille tingene var, så ønsket

Josef å hjelpe de andre i fengselet.

Ville du ha klart å hjelpe andre hvis du gikk gjennom vanskeligheter selv? Josef viste at til tross for alt som gikk galt, så ønsket han å være et vitne for Gud. Han ventet mens Gud arbeidet i bakgrunnen.

Så gikk det noen år til. Nå var det Farao som slet med rare drømmer, men ingen i palasset kunne hjelpe ham. «Jeg vet om en som kan hjelpe deg å tyde drømmene dine,» sa Faraos tjener.

«Gå og hent ham. Hva venter du på?» sa Farao.

Farao fortalte om drømmene sine til Josef: «Vel, jeg så noen magre kuer som

spiste opp de sunne kuene som hadde gått for å gresse.» Gud hjalp Josef med å forstå drømmen. Så kunne han forklare for Farao at det betydde at det ville komme tørke. Farao ble veldig imponert over Josefs visdom, og han skjønte at Josef ville bli en god leder. Derfor ble Josef leder over hele Egypt, med bare Farao over seg! Med alt det vanskelige som hadde skjedd, var det ikke lett for Josef å være et vitne for Gud, men han fortsatte å stole på Gud i bønn. Det vi kan lære av Josefs historie, er at uansett hvor vanskelig noe er, så kan vi stole på at Gud vil hjelpe oss. Han har en plan for hver enkelt av oss.

DIN TUR

• Hva skjedde med Josef da han ble anklaget av Potifars kone?

• Ville du ha reagert slik som Josef gjorde?

• Hva ville du ha gjort hvis du ble behandlet dårlig av en klassekamerat eller en venn? Ville du allikevel klare å be og stole på Gud?

• Rams opp noen ting som kan hjelpe deg med å vitne selv om du føler deg misforstått og alene.

Mandag

Den rareste sykdommen

Bibelvers: 2 Kong 5,1-16

«Hvaer den flekken på huden din?» spurte Naamans kone.

«Det er ikke lenge siden jeg selv la merke til den,» svarte Naaman. Det var noe rart som skjedde med huden hans, og han hadde begynt å få hvite flekker over hele kroppen. Det fantes ikke noen medisin som virket mot dette.

«Det ser ut som du er spedalsk», sa kona hans.

«Å nei, hvordan kan jeg være hærfører hvis jeg er spedalsk?» sukket Naaman. Han var øverstkommanderende under kongen av Syria, og han var hærfører for alle

soldatene i kongens armé.

Det var en ung tjenestejente fra Israel som arbeidet for Naaman og kona, og hun overhørte samtalen. Hun syntes synd på Naaman som hadde disse hvite flekkene på kroppen. Hun bestemte seg for å vitne til Naamans kone og fortalte henne om profeten Elisja.

«Jeg vet om en som kan helbrede spedalskhet,» sa den unge tjenestejenta til Naamans kone. «Gud kan helbrede ham.»

Naamans kone løp straks ut for å fortelle ham det. Naaman visste ikke hva han skulle tro. Skulle han ta imot råd fra en ung slavejente? Men han lyttet. Den unge jenta hadde nevnt en profet som het Elisja, som ble ledet av Gud, og Elisja kunne hjelpe Naaman. Naaman måtte da reise til Elisja i Israel for å finne ut hva som skulle til for å bli helbredet.

Det var en lang reise fra Syria til Elisjas hjem i Israel. Naaman dro av sted sammen

med noen av tjenerne sine for å finne ut om det fantes en mirakelkur for sykdommen han hadde, og han kom trygt fram til Israel.

Fremgangsmåten var klar: Naaman skulle gå ut og dyppe seg i Jordan-elven sju ganger! «Er det i det hele tatt mulig å bli helbredet ved å dyppe meg selv i skittent vann?» spurte Naaman. En av tjenerne hans oppfordret ham til å lytte til profetens beskjed. Med et skremt uttrykk i ansiktet, gikk Naaman ut i vannet sju ganger, og da han kom opp igjen, var huden hans som ny.

«Dette er et mirakel! Det finnes ingen sannere Gud enn Israels Gud!» utbrøt Naaman.

Den unge tjenestejenta var ikke lenger bare en som arbeidet for Naaman. Nå ble hun også en god venn. Hennes vitnesbyrd og tillit til Gud hjalp andre, som Naaman, til å se hvor mektig Gud er. Det spiller ingen rolle hvor gammel du er. Gud vil gi deg styrke til å hjelpe andre i nød. Neste gang du føler deg syk, kan du huske på denne historien om hvordan Gud kan helbrede deg.

DIN TUR

• Hva skulle til for at den lille tjenestejenta skulle vitne for mesteren sin?

Hvorfor var det vanskelig?

• Har du snakket med vennene dine om Jesus?

• Hvordan reagerte vennene dine på det da snakket med dem om Jesus?

Tirsdag En natt i løvehulen

Bibelvers: Dan 6

Daniel bodde i landet Babylon, og han elsket Gud. Han ba tre ganger om dagen og visste at Gud aldri ville forlate ham. Daniel hadde fått ansvar for forskjellige ting i landet, og kong Darius stolte på ham.

Men ikke alle var fornøyde med ham. «Hmm… Daniel tror han er bedre enn oss. Vi skal ta ham!» sa noen. Disse mennene pønsket ut hvordan de kunne få Daniel til å havne i trøbbel slik at kongen ville hate ham. De foreslo for kongen at det skulle lages en lov som gikk ut på at alle skulle tilbe bare ham.

«Nå er det laget en lov, og alle som bryter loven, vil bli kastet i løvehulen,» sa kongen.

«Aha, nå har ikke Daniel annet valg enn å følge denne loven», sa de ondskapsfulle mennene.

Da Daniel hørte om denne nye loven, fortsatte han å be, og han sluttet ikke! Mennene kunne ikke tro sine egne øyne!

«Hvordan kan Daniel la være å følge denne loven? Nå får han virkelig problemer,» sa de i munnen på hverandre. Men Daniel var ikke redd, for han visste at Gud ville være med ham.

Daniel vitnet om at det fantes en himmelens Gud. Han var ikke redd for å be selv om mennene så ham. Disse mennene sladret til kongen som ble veldig skuffet, for han likte Daniel. Han hadde ikke noe annet valg enn å sende Daniel i løvehulen for å ha brutt loven. Men Daniel ble ikke redd, for han stolte på at Gud ville redde ham.

«Se på Daniel! Nå skal vi se om guden hans kan redde ham! Ha, ha, ha, ha!» lo mennene.

Da Daniel ble kastet i løvehulen, var kongen veldig lei seg. «Daniel, jeg håper guden din vil redde deg,» sa han. Daniel var i løvehulen hele natten igjennom. Tidlig neste morgen gikk kongen for å se om Daniel fortsatt var i live. Og Daniel ropte at han var trygg. Kongen var veldig glad for å høre at Gud hadde beskyttet ham! Men de ondskapsfulle mennene var sinte over at planen deres ikke hadde virket.

Selv når vi går igjennom vanskeligheter, kan Gud beskytte oss. Noen ganger når du står opp for Gud, vil kanskje vennene dine syns du er litt dum, men Gud har gitt oss et løfte:

Onsdag

Venner eller uvenner?

Bibelvers: Joh 4,1-26

Det var en varm dag, og Jesus gikk lenge i ørkenen. Han bestemte seg for å stoppe ved brønnen for å hvile de støvete beina sine, og i tillegg var han veldig tørst. Så snart Jesus hadde satt seg ved brønnen, så han noen komme mot ham. En samaritansk kvinne stoppet for å hente vann. På den tiden hadde ikke folk innlagt vann i hjemmene sine, og det fantes ikke noen butikker hvor man

«Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd» (Jes 41,10).

DIN TUR

• Har du noen gang vært fristet til å si imot foreldrene dine eller læreren din på skolen?

• Les Matteus 5,16. På hvilken måte var Daniel et vitne for kongen?

• Prøv ut noen kreative måter å be på. Kanskje du kan be sammen med en voksen eller noen venner mens dere går en tur?

kunne kjøpe vann, så folk måtte selv gå til brønnen for å hente det. Brønnene på den tiden var dype, og man trengte en bøtte med et tau som man senket ned for å hente opp vannet. Sånn var livet den gangen.

«Unnskyld, kan jeg få litt vann å drikke?» spurte Jesus, og den samaritanske kvinnen kikket overrasket på ham. «Hvorfor ber du meg om vann?» spurte hun. På den tiden var det ikke vanlig at jøder og samaritaner snakket med hverandre eller hadde noe som helst med hverandre å gjøre, så dette var veldig overraskende for den samaritanske kvinnen. Men for Jesus spilte det ingen rolle hvem kvinnen var eller hvor hun kom fra. Han brydde seg om alle og var ikke redd for å be om litt vann.

«Hvis du visste hvem jeg var, så ville du ha spurt meg om å få levende vann,» sa Jesus. «Hva mener du med levende vann? Du har jo ikke engang noe å få vann opp fra brønnen med», svarte den samaritanske kvinnen.

Jesus forklarte for kvinnen at de som drikker fra brønnen, vil bli tørste igjen, men de som drikker det levende vannet som han tilbyr, vil aldri mer bli tørste. Det levende vannet som Jesus snakket om, handler om frelse og evig liv med Gud.

«Fortell meg mer om dette levende vannet!» sa den samaritanske kvinnen, og

Torsdag En sjanse til

Bibelvers: Apg 9,36-43

hun stilte mange spørsmål. Så sa Jesus til henne at det var han som var Messias! «Å, du har reddet dagen min! Tenk at jeg endelig får møte deg i virkeligheten!» sa den samaritanske kvinnen. Hun ble så glad at hun løp inn til byen for å fortelle alle og enhver om Jesus og at de kunne komme og møte ham. De andre samaritanene trodde på det kvinnen fortalte dem, og selv hadde hun blitt veldig oppmuntret av måten Jesus hadde behandlet henne på selv om hun hadde tatt dumme valg.

Når du deler historien om Jesus, vil flere mennesker bli kjent med hvem han er.

DIN TUR

• Har du noen gang vært venn med en som ingen likte?

• Hva lærer historien om den samaritanske kvinnen oss? Hvordan vil Jesus at vi skal behandle andre?

• Er det lett å fortelle andre om Jesus?

• Tenk på noe fint du kan gjøre for et barn på skolen eller i kirken.

Kanskje du kan gi dem en bibel, et kort eller en liten pakke?

Det lå vakre tepper utover i Tabitas stue. Hun var veldig gavmild, og hun sydde tepper og klær for folk i nabolaget, og hun var venn med mange fattige som hun hjalp med mye forskjellig. Hun ble også kalt Dorkas. Hun bodde i byen Jaffa, som var en travel havneby. Dit

kom det mange båter med folk som ville besøke byen.

Tabita var kjent som en Jesu apostel og hjelper på grunn av kjærligheten og omtanken hun viste ved å lage klær til dem som trengte det. «Hei Tabita, takk igjen for det fine sjalet du laget til meg,» sa en av de besøkende som sto utenfor døra hennes.

«Bare hyggelig, jeg vil bare at alle skal ha det de trenger,» sa Tabita. Alle elsket henne. Hun ønsket alle velkommen inn til et varmt måltid, og alle fikk en gave hun hadde laget selv. Hvis en familie ikke hadde nok penger til å kjøpe nye klær, så sørget Tabita for å lage det de trengte. Mange mennesker ble glade og oppmuntret av gavmildheten hennes. Gud ga henne ikke bare gjestfrihetens gave, men også evnen til å sy. Tabita elsket både Gud og mennesker.

En dag ble Tabita veldig syk. Hun ble dårligere og dårligere, og legen kunne ikke finne noen medisin som gjorde henne bedre. Etter en stund døde Tabita. For et sjokk det var for alle som var glade i henne. Alle i byen var forferdelig lei seg og gråt. Kroppen hennes ble vasket og klargjort for begravelse.

I mellomtiden var det noen som hørte at Peter var i en av nabobyene, ikke langt unna. De hadde hørt at Jesu disipler ikke bare helbredet folk, men at de til og med kunne få dem til å våkne igjen etter at de var døde. Nå tenkte de at Peter kunne få liv

i Tabita igjen. De sendte noen for å finne Peter og be ham om å komme for å hjelpe dem. «Peter, vær så snill å komme så fort du kan. Tabita er død!» sa de.

Peter ble med mennene, og da de kom fram, gikk han opp trappen til rommet hvor Tabita lå. «Nå må jeg be alle om å forlate rommet,» sa han. Han knelte og ba til Gud. Deretter så han på Tabita og sa: «Stå opp!» Og Tabita åpnet øynene og sto opp av sengen. Da hun gikk ut av rommet, kikket alle forundret på henne og priste Gud. «Et mirakel fra Gud har skjedd. Tabita lever!» sa de.

De som hadde vært vitne til at Tabita var oppstått, begynte å fortelle alle hva Peter med Guds makt hadde gjort. Mange begynte nå å tro på Gud. Gud brakte Tabita tilbake til livet for å vise hvor utrolig han er.

DIN TUR

• Hvilke gode ting kan du gjøre for andre i ditt nabolag eller i kirken?

Kanskje du kan rydde søppel i parken, få hjelp av foreldrene dine til å donere til en veldedig organisasjon, eller gi bort klær som du ikke trenger selv lenger.

• Hvordan kan det å hjelpe folk i vanskeligheter gjøre deg til et vitne for Gud?

Fredag

Teltmakere for Jesus

Bibelvers: Apg 18,1-3

Har du noen gang sett et telt som er laget av dyreskinn? Akvilas og Priskilla var kjent som teltmakere. På den tiden var det veldig vanlig å bli lært opp til dette yrket. Det fantes ingen symaskiner, så de sydde store telt for hånd med store nåler. Det å lage telt var en fin jobb for å tjene penger.

Akvilas og Priskilla var et gjestfritt par som elsket Gud. Paulus møtte dem da han reiste

Andre sabbat

Mirakler i fengselet

Bibelvers: 2. Kor 11,23-28 og Apg 16,25-40

Paulus likte å reise rundt og fortelle om Gud i forskjellige byer og land. Noen dager var veldig lange, og Paulus ble sliten. Men han visste at Gud var med ham. Da folk møtte Paulus, kunne de føle at Gud var der sammen med dem. Det føltes alltid fredfullt når de var sammen med Paulus, og han gjorde mange mirakler.

En gang ble Paulus og Silas kastet i fengsel fordi en gruppe med sinte menn ikke likte at de spredte evangeliet. Noen av de troende hadde advart dem og sagt at de måtte dra derfra, men Paulus hadde bare fortsatt å fortelle.

«Reis fra byen vår! Dere skaper uro her,»

rundt til forskjellige byer. De ønsket ham velkommen til å bo hos dem, og de arbeidet sammen med ham i byen Korint. De lagde også telt sammen. Mens de arbeidet, delte Paulus Guds ord med dem, og de lærte mye fra ham. Paulus ble værende i Korint en stund for å dele Guds ord med andre, og Akvilas og Priskilla ville gjerne hjelpe ham med dette. De trivdes så godt med det at de bestemte seg for å bli med ham på en av misjonsreisene hans. Det var en ny erfaring for dem, men de var virkelig glade for å kunne fortelle om hvor god Gud var. «Paulus har vært sånn en god venn for oss, og vi er så takknemlige for å få være med ham på denne misjonsreisen,» sa Priskilla glad.

Akvilas var helt enig med henne. «Ja, Gud har velsignet oss i vårt arbeid med å lage telt og gjennom vennskap.» Paulus, Akvilas og Priskilla pakket sammen sakene sine for å starte på misjonsreisen sin. De reiste med båt til forskjellige steder for å vitne om evangeliet til så mange mennesker som mulig. Det var som en slags bibelreise gjennom mange byer for å vitne om Gud.

De fortalte om Jesus, og folk var begeistret over å høre om Guds ord. Mange begynte å tro og ble kristne, og det må ha vært fantastisk å se folkemengdene som kom for å høre om Gud.

ropte de sinte menneskene. Paulus og Silas ble triste da de hørte det. Men de ba og tilba Gud selv om de opplevde vanskeligheter. Det føltes som om de var helt alene, og de klarte knapt å fortsette. Men Gud arbeidet i bakgrunnen.

Mens Paulus og Silas var i fengselet, ba de til Gud og sang lovsanger sammen. Plutselig hørte de et stort drønn. Det var et jordskjelv! Alle dørene i fengselet fløy opp, men Paulus og Silas bare fortsatte med å prise Gud. Selv om de (og de andre fangene) kunne ha rømt, ble Paulus og Silas værende slik at de kunne vitne om Gud til de andre fangene. Fangevokteren ble veldig overrasket over å se at de fortsatt satt i cellen sin og sang lovsanger. Selv i fengselet priser de Gud! Jeg må finne ut mer om denne Gud som de tilber, tenkte fangevokteren med seg selv.

Han inviterte Paulus og Silas hjem til seg, og så ga han livet sitt til Jesus. På det mest usannsynlige stedet, gjorde Gud et mirakel. Paulus og Silas var et eksempel på at når det

De endte opp i Efesos, som var en av de største byene på den tiden. Akvilas, Priskilla og Paulus ble værende i Efesos en stund. Men så forlot Paulus de andre, og dro videre for å spre Guds ord. Mange begynte å tro på Gud og ble omvendt. På grunn av gjestfriheten som Akvilas og Priskilla hadde vist Paulus og mange andre, ble mennesker kjent med den sanne Gud. Det er mange måter vi kan dele budskapet om Gud. Du kan ha fått et spesielt talent som du kan bruke for å hjelpe andre. For eksempel kan du tjene Gud gjennom musikk, fortellinger, undervisning, ved å sy klær, og på mange andre måter.

DIN TUR

• Har du noen gang reist rundt i verden og besøkt andre land eller kanskje reist til andre steder her i Norge? Møtte du noen nye mennesker? Smakte du på noen interessante matretter?

• Hvis du ikke har mulighet til å reise noe sted, kan du kanskje allikevel fortelle andre om Jesus. Foreslå noen måter du kan gjøre det på.

• Har du noen venner som kan hjelpe deg med å fortelle andre om Guds kjærlighet? Kan dere komme på noen kreative ideer sammen?

ser helt håpløst ut, så finner Gud allikevel en utvei. Selv når vi minst venter det, gir Gud oss glede. Kanskje du har opplevd glede når du har hjulpet andre selv om du har hatt en dårlig dag? Gud kan gi oss styrke til å dele denne gleden med andre slik at de kan oppleve hvor kjærlig han er.

DIN TUR

• Har du hatt det vanskelig noen gang? Kanskje du ikke gjorde det så bra på en prøve eller du ikke fikk være med på fotballaget på skolen? Hvordan reagerte du da, og hva følte du?

• Spør foreldrene din hvordan Gud hjalp dem en gang de hadde det vanskelig.

• Hvordan kan du hjelpe andre til å føle seg glade hvis de opplever en vanskelig dag på skolen? Kan du komme på noe du kan gjøre for andre slik at de kan bli bedre kjent med Gud?

Bergit Marie Fossum , født den 6. oktober 1920, sovnet fredelig inn den 13. juli 2023. Bergit ble 102 år gammel.

Bergit var datter av Carl Andreas og Anna, som fikk i alt ti barn. Barndomshjemmet var åpent og gjestfritt, verdier som Bergit tok med seg videre i livet. Hun lærte tidlig å svømme, noe hun ble veldig glad i, og hun lærte seg å strikke og hjelpe til i hjemmet. Som ung bodde hun i Tananger og gikk på Solborg husmorskole. Søsteren Magnhild stod henne veldig nær. Bergit jobbet som hushjelp for to familier, og under krigen ble hun hushjelp hos fabrikkeier Mauritzen.

På en hyttetur i Tananger møtte hun Charles, som hun siden ble gift med. De fikk 47 år sammen som ektefeller og fikk tre barn sammen: Kåre (1949), Alice (1952) og Øivind (1957). Mens barna var små, ble Bergit og Charles aktive i Adventistkirken i Stavanger. Charles var forstander og hadde en god støtte i sin kone, som stod på med matlaging og godt vertskap når predikanter og andre kom på besøk i hjemmet deres på Krossberg.

Bergit gjorde inntrykk på alle rundt seg med sin generøsitet og gjestfrihet, sitt gode humør, sin takknemlighet og omsorg for alle hun kjente. Det er med stor varme at barn, svigerbarn, syv barnebarn og fjorten oldebarn husker på henne. Det ble tatt avskjed med Bergit i Tjensvoll kapell den 21. juli, hvor undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Bergit Marie Fossums gode minne.

Lars Dorland

Vi minnes

Lawrence Stuart Packer, Bergen menighet, sovnet inn den 27. juni 2023, 73 år gammel. Lawrence var født den 5. februar 1950, og var sønn av en britisk soldat og en indisk mor. Han vokste opp i Bodmin, Cornwall og Southall, London. Selv ville Lawrence alltid tenke på 21. juni 1971 som en av de viktigste dagene i hans liv, dagen han møtt Wenche på toget. Lawrence ble ikke bare veldig glad i Wenche, han ble også fascinert av hennes adventisttro. I 1972 døpte Lawrence seg og ble et medlem av adventistmenigheten. Troen på Jesus og kjærligheten til menigheten ville alltid være tydelig hos ham i årene som kom. Etter å ha giftet seg i 1974, flyttet de til Newbold College, der han studerte teologi og historie. I 1979 flyttet familien og bodde i Tromsø i noen år, og i 1982 flyttet de til Trondheim, der Lawrence fikk arbeid som lærer ved Nidelven Skole. Kolleger forteller at Lawrence var en mann som lagde et godt arbeidsmiljø rundt seg, og at han var en pliktoppfyllende og dyktig lærer. Wenche og Lawrence fikk fire barn, og i huset på Børsa var det alltid et yrende liv som han satte stor pris på. I 1997 fikk Lawrence dessverre konstatert Parkinsons sykdom. Selv kalte han det for «the lodger that moved in, but never moved out». Gjennom alt forble Lawrence svært hengiven og omsorgsfull overfor sin kjære familie, og holdt fast ved sin sterke tro på Gud. Begravelsen var den 3. juli i Bergen Adventistkirke, der undertegnede forrettet om det skinnende håpet vi har i Kristus.

Arne-Kristian Andersen

Britt Helene Sunde, Bergen menighet, sovnet inn den 25. august 2023, 76 år gammel. Allerede da hun var et lite barn, kunne hennes foreldre høre at Britt Helene var musikalsk og hadde en god stemme. Moren hennes kunne aldri glemme hvordan Britt Helene sang fra vuggen.

Sammen med sin ektemann Tom, har Britt Helene vært et medlem av adventistmenigheten i Bergen siden 1979. Siden har Britt Helene vært et kristent fyrtårn for mange i Bergen Adventistkirke, og når vi tenker på henne, blir vi minnet om hennes vakre stemme, hennes glede, hennes rause og omsorgsfulle kjærlighet og hennes sterke tro på Jesus. Da Britt Helene mottok den vanskelige kreftdiagnosen i fjor, klarte hun å beholde sitt gode humør. Resten av sitt liv ville hun prise Gud for hver ny dag hun fikk leve, og hun var glad for all tid hun kunne få sammen med familie og venner.

Ved juletider trodde de fleste blant oss at Britt Helene ikke kunne komme mer på gudstjeneste, og det ble derfor stor glede i menigheten da hun likevel kunne komme tilbake til kirken. Familien omtaler de ekstra fem månedene hun fikk leve som et mirakel.

Ved bisettelsen felte mange tårer da vi fikk høre et opptak av Britt Helenes klokkeklare stemme. Sangen «Jag har hört om en stad» var ikke bare et vakkert fremført musikkstykke, men et fantastisk vitnesbyrd om hennes sterke tro på at Jesus kommer igjen. Vi ser frem til den dagen, og lyser fred over Britt Helenes gode minne. Undertegnede forrettet ved bisettelsen.

Arne Kristian Andersen

AUO – senter for unge voksne i hovedstaden

AUO, som står for Adventistkirkens ungdomslag i Oslo, drives for og av unge voksne (18+) som holder til i Oslo, eller som har tilknytning til menighetene Cornelius, Betel og Ulsrud. I løpet av en måned arrangerer styret flere både sosiale og åndelige aktiviteter for studentene og de unge voksne i byen, og her er en presentasjon av litt av det vi driver med.

Vi har blant annet noe vi kaller for SPiS som arrangeres hver tirsdag på Herrebadet (Akersgata 74), hvor det serveres et gratis måltid, enten laget av noen av medlemmene i AUO eller pastorene. Vi har også vår versjon av fredagskveldsmøte, Pitstop, hver første fredag i måneden hvor vi samles og starter sabbaten sammen. I tillegg pleier vi å arrangere en spesiell aktivitet hver måned, som for eksempel tur i Oslomarka, grilling, badstue, minigolf, lazertag, eller gokart. I september i år skal vi også starte opp med smågrupper i regi av vår nye ungdomspastor Simon Levi Lie­Bakken. Siste helgen i august hadde vi Kick­off med ungdomslaget, hvor både gamle og nye medlemmer møttes for å starte opp semesteret sammen og for å bli bedre kjent.

Vi håper på et utrolig godt, innholdsrikt, åndelig, spennende og sosialt år med ungdomslaget. Vi ønsker at AUO skal være et trygt sted å komme for dem som tror, dem som ikke tror, dem som ikke helt vet hva de skal tro, og dem som tror de kunne tenke seg å bli bedre kjent med Jesus. Vurderer du selv, eller kjenner noen som skal studere eller jobbe i Oslo fremover, tips dem om AUO! Det er alltid plass til flere rundt bordet vårt. Velkommen skal du være! Joh 13,34­35

Natanya Lundström, ungdomslagsleder i AUO

Vi gratulerer

95 Lars Werner Ask Ålesund menighet, 25. okt.

85 Anny Vera Beckhaug

Fredrikstad menighet, 10. okt.

Anne-Marie Langvall Olsen

Tyrifjord menighet, 13. okt.

Alma Steen

Tønsberg menighet, 22. okt.

Sonja Henriette Struksnæs

Lillehammer menighet, 31. okt.

Per Karol Røsberg

Sarpsborg menighet, 7. nov.

80 Turid Opseth

Mandal menighet, 16. okt.

Gudrun Stølen

Grenland menighet, 17. okt.

Rose Dunseth

Kristiansand menighet, 22. okt.

Jenny Joensen

Moss menighet, 3. nov.

75 Gunvor Pedersen

Bergen menighet, 10. okt.

Roger Ernst Robertsen

Grenland menighet, 12. okt.

Rita Elin Myrdal

Lillehammer menighet, 27. okt.

70 Per-Ivar Johansen

Lillehammer menighet, 10. okt.

Tommy Skaarstad

Mjøndalen menighet, 12. okt.

Reidun Brubakken Karlsen

Asker Bærum menighet, 18. okt.

Vivianne Monsvik

Moss menighet, 21. okt.

Willy Erik Klaussen

Hønefoss menighet, 26. okt.

Ekteskapshelg på Sundvolden

Velkommen til Parweekend/Ekteskapshelg på Sundvolden Hotell 9. – 11. Februar 2024.

Alle ektepar fortjener en luksushelg på hotell, «bare de to». Her er det bare å hive seg rundt å fortelle familie og venner at dette må bli årets julegave – inkludert barnepass for dem som trenger det.

Undervisere blir David Asscherick og Jennifer Jill Schwirzer. Prisen er 4900,- pr. par og da er alle måltider inkludert pluss boblebad, dobbeltrom, ca. 8 timers spennende undervisning i verdensklasse og i særdeles hyggelig selskap.

Les mer og meld deg på, på sabu.no/parweekend.

14. november.

Bønneseminar i Tønsberg Adventistkirke

Adresse: Bullsgate 15, Tønsberg

Lørdag 11. november

Velkommen til seniortreff i Mjøndalen Adventistkirke

søndag den 22. oktober kl 11.00

Program

10:30 Sabbatskole

11:45 Gudstjeneste, ved Claes Lundström

13:00 Middag

14:00 Tur til Slottsfjellet

15:30 Ettermiddagsmøte med Atle F. Aluwini

Deretter bønnegrupper, sang og vitnesbyrd og kveldsmat.

Påmelding til programmet fra og med middag gjøres til Atle F. Aluwini, SMS: 906 40 706 E-post atle.aluwini@adventist.no

Vi får besøk av generalsekretæren i Bibelselskapet, Øyvind Haraldseid, som vil fortelle om bibelselskapets arbeid. Velsmakende middag.

Påmelding ved innbetaling av kr 200 til Seniorforeningens konto nr 3000 26 41876. Senest den 12. oktober.

Påmeldingsfrist:

Cornelius menighet har flyttet!

Av Atle Haugen

Etter mange år i Frikirken på Mortensrud, har vi i valgt å flytte til kjente trakter i sentrum av Oslo. Vi har rigget oss til i «Herrebadet» i det gamle Kurbadet i Akersgaten 74, og har store håp om å bli enda mer tilgjengelig for dem som kjenner tilhørighet til Cornelius. Det var

erkjennelsen av at unge voksne i Oslo ønsket oss til sentrum, som ble tungen på vektskålen for bestemmelsen om å flytte. I godt samarbeid med Betel menighet, har vi kommet frem til løsninger som gjør at vi vil kunne fortsette som selvstendige menigheter i samme bygg. I Cornelius har

vi alltid møttes kl 16.00 til sabbatsmøtene, og det vil vi fortsette å gjøre. Så har du kjente i Oslo som nok hører hjemme i vår målgruppe, er det flott om du forteller dem om flyttingen vår. Vær ellers velkommen som gjest hvis du er i byen en sabbat!

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035

www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden

www.norskbibelinstitutt.no

ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777

www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50

Bankkontonr.: 3000.49.65600

www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Studentprogrammet

– Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse

Bankkontonr.: 3000.39.38456

Tyrifjord videregående skole

Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund

v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m)

E-post: post@norskavholdsforbund.no

Skogli Helse- og

Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13

2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00

www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00

www.mosserod.no.

post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen

Telefon: 992 49 714

www.sdasenior.no

finn.moller.nielsen@hebb.no

Bankgironr.: 3000 26 41867

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Islutten av august møttes pastorene fra alle de nordiske landene til fire dager i Gøteborg for felleskap, undervisning og bønn. Mange ulike temaer ble tatt opp, men la meg dele to av mine høydepunkter som jeg tror er meget viktige hvis vår menighet skal representere Gud i Norge i dag.

Det første høydepunktet var en kort presentasjon som psykiater Helgi Jónsson hadde om å møte mennesker med verdighet. Det er ting mennesker kan gjøre seg fortjent til. Verdighet er ikke en av dem. Vi sier ofte at noen fortjener respekt, for eksempel. Men verdighet er noe iboende, noe alle mennesker har fordi vi er skapt av Gud i hans eget bilde, elsket av Gud og frelst av Gud.

Om å møte mennesker

kunne lære å møte mennesker på denne måten! Det er snart bønneuke. Temaet er å vitne om det kristne budskapet slik at andre kan bli kjent med Jesus og menigheten. Jeg gleder meg til å lese bibelhistorier som forteller oss noe om å være vitner for Jesus. Jeg gleder meg til å be sammen med trossøsken i menigheten. Men la meg minne om at det å vitne ikke er noe vi gjør som isolerte individer. Det å være en disippel er ikke noe vi gjør i ensomhet. Nei, vi vitner som en del av et fellesskap! Det er Kristi kropp, kirken, som er salt og lys og som er så kjærlig at alle skal vite at her finnes disipler av Jesus.

Hvordan møter vi mennesker med verdighet? Her er Helgis liste:

• Gi den andre plass til å uttrykke hvem de er uten at de føler seg dømt.

• Vær inkluderende – det er dette som skaper tilhørighet.

• Forsøk å gjøre mennesker trygge – hjelp mennesker til å slappe av, senke skuldrene, og gjør dem trygg på at de ikke blir hengt ut for noe de sier eller gjør.

• Anerkjenn andre ved å lytte, høre, bekrefte og respondere.

• Vær raus med hvordan du takker eller priser andre for at de står på med sine talenter og tid.

• Behandle mennesker med rettferdighet. Fellesskap er ikke tjent med forskjellsbehandling.

• Tenk godt om andre. Møt mennesker med tillitt. Velg å stole på andre selv om det alltid er en risiko ved det.

• Virkelig prøv å forstå andre. Vær nysgjerrig. Sett pris på andre perspektiver.

• Oppmuntre andre til å være selvstendige slik at de selv har kontroll over livet og de valgene de tar. Mestring gir opplevelsen av håp og mulighet.

• Ansvarliggjør deg selv. Ta ansvar for dine handlinger og valg. Ikke skyld på andre, men si unnskyld når du har såret noen andre.

Wow! Tenk om mennesker kunne møtes av disse prinsipper i praksis i våre menigheter! Tenk om du og jeg

Og det bringer meg til det andre høydepunktet fra pastorssamlingen. En tale fra Daniel Duda, vår divisjonsleder. Han minnet oss om hva vi kan lære fra Johannes 20 og 21:

• Vi møter disiplene som fikk kraft gjennom et møte med den oppståtte Jesus. Kirkens kraft kommer kun ved et personlig møte med Jesus.

• Vi møter Thomas som fikk være med selv om han tvilte. Disiplene ga ham et trygt fellesskap inntil han selv fikk møte Jesus.

• Vi møter Peter som var så skuffet over sine egne prestasjoner som disippel, at han vendte tilbake til fiskebåten, bare for å oppleve at de andre sa til han, «Vi blir også med!»

Dette er et bilde av menigheten. Vi ser hverandre. Vi stiller opp for hverandre. Vi behandler hverandre med verdighet. Det er dette som skaper et trygt sted hvor søkende mennesker virkelig får møte Jesus og får et nytt liv.

VICTOR MARLEY