Adventnytt 2025 05

Grunnlovsdagen

Når grenser krenkes

Mens vi feirer og minnes vår norske grunnlov, bør vi også rette blikket framover.

Side 20

Hva gjør det med den som utsettes for seksuelle krenkelser? Hvordan kan kirken bidra til bearbeiding? Side 26

Adventnytt Grunnlovsdagen

Nr. 5-2025

Nyheter TROFASTHET

Adventnytt

|

RAUSHET

|

SAMFUNNSANSVAR

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Innhold

Side 11

Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no REDAKTØR

Atle Haugen E-post: post@adventnytt.no FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen Marianne Dyrud Øyvind Gjengstø Jóhann E. Jóhannsson Claes Lundström

Side 23

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag Trykk og innbinding: Aksell KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

Side 24

STOFF TIL BLADET

3

Prinsipper eller konsekvenser?

4

Aktivitetskalender

5

Utenfor eller innenfor

6

Nyheter

11

En annerledes juleferie

12

ADRA

14

Drevet av håp

15

TVS-kontakten

20

Grunnlovsdagen

23

Bibelen og syndens tilbakekomst

24

En adventist som ikke lot seg bøye

26

«Når grenser krenkes»

27

Vi gratulerer

28

Vi minnes

31

Barnesiden

32

Siden sist

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

FORSIDEN Østmarka skole fylte 100 år i 2024 og fikk gå som skole nummer to i barnetoget i Oslo 17. mai.

Foto: Atle Haugen

Månedens tekst Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

ut fra ovnen med flammende ild og fra din

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på

han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi

hånd, konge, så vil han berge oss. Og om likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist.

(Dan 3,17–18)

www.adventist.no

2

Adventnytt 5-2025

Leder

FOR EN TID SOM DENNE: PRINSIPPER ELLER KONSEKVENSER? En fortsettelse fra forrige nummer av Adventnytt

«… Dette er en tid for avgjørelser, en tid med muligheter for en troende ungdom som det ikke har vært på lenge. Guds ord og kristendommen skal igjen få en hedersplass. Kristne er nå etterspurt. Og det, kjære ungdom, Adventnytt 5-2025

er en oppfordring til oss. ... Vi er ikke uforberedt på den nye orden. Vi har tross alt vært med på å skape den»1 Og i den tyske utgaven av Adventnytt, sammenlignet en forfatter det gamle regimet med Sodoma og Gomorra og Babylon.

Ifølge denne forfatteren, hadde Gud tydeligvis bestemt at Hitler skulle redde det tyske folket fra kommunismen og denne gudløse liberalismen. Hitler bannlyste jo homoseksuelle, forbød pornografi, gjenopprettet familieverdiene og ryddet opp i kulturlivet.

De lyktes med å unngå forfølgelse, men måtte inngå mange kompromisser.

Unionsformann i Den Øst-Tyske union, Wilhelm Mueller, sendte ut et rundskriv til den østtyske generalforsamlingen hvor han skrev om den nye regjeringen: «Den kristne gleder seg tross alt over at landet hans er i hendene på en mann som har fått sitt embete fra Guds hånd, og som kjenner seg ansvarlig overfor ham, slik Adolf Hitler har understreket mer enn én gang. Og som anti-alkoholiker, ikkerøyker og vegetarianer står han nærmere vårt eget syn på helsereformen enn noen annen.»2 Da det ble utlyst folkeavstemming om støtten til Hitler i november, oppfordret menighetslederne medlemmene til å stemme «ja». 100% av adventistene i landsbyen rundt skolen vår, Friedensau, stemte for Hitler.

Målet for menighetsledelsen var å være lojal slik at menigheten skulle overleve, slippe forfølgelse og hindre at medlemmer ble drept. Slik kunne de være frie til å forkynne evangeliet.

De lyktes med å unngå forfølgelse, men måtte inngå mange kompromisser. Mange av våre bøker ble trukket tilbake, man sluttet å kalle det Sabbatsskole («jødisk»), og da kravet kom om sabbatsarbeid, sam-

menlignet ledelsen det med strå og grener som måtte bøye seg for vinden for ikke å bli knekt - og oppfordret medlemmene til å være lydige.

Burde de tyske adventistene ha fulgt en annen kurs?

Da Generalkonferansen etter krigen konfronterte Adolf Minck, som nå var blitt leder for kirken i Tyskland, svarte han nei og hevdet at de hadde berget menigheten og forhindret mange drepte medlemmer.

Roland Blaich konkluderte en artikkel om dette slik: «Skal en politikk bedømmes ut fra prinsipper eller konsekvenser?

Adventistkirken i Tyskland overlevde Det tredje riket, men ikke som sannhetens stemme i et kor av løgner, ikke som et lys i ondskapens mørke, og ikke som et instrument for fred og rettferdighet.»3 Kontrasten til Bonhoeffer og hans kolleger i Den bekjennende kirke, var stor.

Vi vet ikke når det blir vår tur til å måtte ta stilling - og til hva.

Det som skjer i USA nå, likner faretruende på det som skjedde i Tyskland.

Også her utsettes vi for en strøm av løgn og «alternative sannheter». Det må vi forholde oss til. Å blande religion og politikk er farlig. Men troen vår kan heller ikke frita oss fra å måtte forholde oss til politikk. Vi er kalt til å stå opp for sannhet og rettferdighet. Særlig kreves det av oss når vi ser politiske vedtak ramme oss selv, men fremfor alt andre.

PS: Se også artikkelen på s. 22 __________

1. ROLAND BLAICH, Render unto Caesar: German Adventists and the Nazi State. Adventist Today, Winter 2025 2. ibid 3. ibid

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

F

etter Mordekais beskjed til Esther om at det kanskje var for en tid som denne hun hadde blitt dronning, kom som et sjokk på henne. Hittil hadde hun levd som 2. eller 3. generasjons innvandrer i Persia og stilt og rolig tilpasset seg samfunnet hun levde i. Riktignok var hun jøde, og som jøder flest, hadde nok familien tatt vare på jødiske tradisjoner og identitet – men bare innenfor husets fire vegger. Utad var Esther en vanlig ungdom inntil hun ble valgt som dronning.

Men nå sto alt på spill. Trusselen fra kongens løpegutt var reell. Esther måtte ta et valg om hvilken side hun ville stå på.

For det handlet om mer enn hennes egne interesser.

I januar 1933 vant Hitler valget i Tyskland. Hvilken vei han hadde staket ut for landet, hadde hans landsmenn kunnet ha fått en ide om lenge. Men han lokket med arbeid, økonomi og ny storhet for landet. Det tente optimisme og håp.

Umiddelbart etter valgseieren signerte han sine presidentordre og satte i verk sin plan om å renske opp i byråkratiet og få satt inn sine folk i alle nøkkelstillinger. Dessuten pekte han ut hvem som var skyld i landets ulykke; jødene. Men jødene fikk klare seg selv. Den jevne tysker var mest opptatt av økonomi og sine egne behov.

En av dem som ikke tidde still, var den unge, lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. To dager etter at Hitler vant valget, gikk han ut i en radiosending og advarte mot å la seg forføre av Hitler og hans lederskap. I april 1933 sendte han ut et skriv, som på teologisk grunn, tok et oppgjør med det voksende jødehatet og utfordret kirken til å stå opp mot forfølgerne.

Sommeren 1933 brøt våre menighetsblader med Adventistkirkens tradisjon om ikke å blande politikk og religion. I stedet begynte de å tale varmt om det nye nazi­regimet. Adolf Minck, som var ungdomsleder i Den Sentraleuropeiske Divisjon, sendte ut en artikkel hvor han blant annet skrev:

3

Aktivitetskalender

Aktivitetskalender MAI 2.–5.

TED Master Guide Camp

2.–4.

Mattesonskolen inspirasjonshelg

7.–10.

OCI international Convention, Romania

21.

Pastorsamling VND

22.

NBI nettsending

23.–25.

NND Generalforsamling og årsmøte

24.

NND: Barnas supersabbat

25.

ØND Styremøte

JUNI

Vår så skjønn Av Anne-Lise Goodwin

Den kalde vinter er nå forbi Og solen kommer med varme i

1.

DNU styremøte

5.

DNU Pastorsamling Zoom

13.–15.

VND Generalforsamling

13.–15.

Årsmøte for tenåringer og barnas supersabbat

15.

Styremøte i VND

20.–29.

IMPACT, Bergen

20.

TVS siste skoledag

22.

TVS skoleavslutning

27.

DNU Generalforsamling

Med blomster hvite, røde, blå

28.

DNU og ØND årsmøte

Det er så mye å titte på.

28.

Årsmøte for tenåringer og Barnas supersabbat

29.

ØND Generalforsamling

Menighetskalender MAI 10.

Kollekt: Unionens og Divisjonens katastrofefond (B)

17.

Barnas dag

JUNI

Da ser vi våren, hvor alt blir grønt Og alt omkring oss det blir så skjønt Så mye vakkert det er å se Og vi kan glede oss over det

Vi takker Gud for naturen skjønn Og sender oppad en stille bønn Han gir oss liv med farger i Ja, takk til Gud, det kan vi si!

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

7.

Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C)

21.

Kollekt: Newbold College (A)

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt!

E-post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

A: TED B: 50% TED 50% DNU C: DNU

UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT?

D: Distrikt E: 10% GC / 90% DNU F: GC

4

Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no, Tel 32 16 15 60.

Adventnytt 5-2025

Gjesteleder

UTENFOR ELLER INNENFOR En av gjengen?

E

n hyggelig, ivrig mann jeg kjente var med på «alt» som skjedde i kirka, men en dag så var han ikke der lengre. Så jeg dro og besøkte ham for å finne ut av dette. Der fortalte han at han ikke bare ville forlate menigheten, men til og med Gud. Han var rett og slett blitt ateist. Hvordan kunne dette skje? Mannen jeg snakker om, var ensom og på utkikk etter fellesskap, et godt kjærlig fellesskap slik Jesus snakket om. Og slik Jesus fortalte mange lignelser, så fortalte også denne mannen meg en lignelse om hans opplevelse av Adventistkirken. Forestill deg at du er ute på viddene i en snøstorm. Det er mørkt og kaldt, men du ser et lys i det fjerne. Du karrer deg bort til lyset, som kommer fra en hytte midt på vidda. Du går inn døra, og du ser at her er det fest, en stor gjeng med folk som spiser og hygger seg. Noen kommer deg i møte og sier hjertelig velkommen, bli med inn, ta deg noe å spise. Du blir glad og snur deg for å henge fra deg jakka di, men så fort du gjør det, har alle gjestene gått og satt seg, og du er helt glemt. Du blir stående alene i gangen, du slipper inn, men ikke helt inn.

Du får oppleve varmen, men på avstand.

Så du gir opp, tar på deg jakka og går ut i snøværet igjen. Det er bedre der.

Denne fortellingen stakk meg i hjertet.

Ikke bare fordi han hadde en slik vond opplevelse, men også fordi jeg vet at han ikke er alene om å oppleve det slik.

Adventist-Norge er ikke så stort. Hvor ofte har du ikke opplevd å være i samtaler om hvem besteforeldrene dine er, om hvem du gikk på TVS med eller om hvilken menighet du vokste opp i. Jeg leder også opp til slike samtaler, men vi er i fare for å skape et «oss» og et «dem» innad i menigheten., Akkurat som den første menigheten prøvde å finne ut av dette med «nye» folk, så strever vi fortsatt. For det å være «en av gjengen» tar dessverre ofte

Adventnytt 5-2025

ikke en måned, seks måneder, ett år, seks år, men fort ti+ år. Jesus kalte mennesker for disipler etter tre dager (Joh 1,35-2,2). Og Mattias, som erstattet Judas, ble mottatt med en gang og inkludert av de andre elleve disiplene. Apg 1,26 «Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.»

Så hva med våre menigheter?

Hvordan er det for en som ikke vokste opp adventist, en som ikke hadde en bestefar som var pastor, eller venner fra TVS?

Nøyaktig det folk trenger, er det vi har å gi.

TVS sitt slagord lyder «Fordi vennskap varer», men om man ikke gikk på TVS, har man da mulighet til å oppleve varende vennskap i menighetene våre?

Vi liker dessverre å ha folk på en armlengdes avstand og skylder på at vi er norske, så sånn er det bare. Det er «unorsk» å invitere fremmede hjem, det er «unorsk» å snakke om noe annet enn vær og vind, det er «unorsk» å … være som Jesus?

Når vi leser om hvordan Jesus var inkluderende og varm, så tenker vi fort: «Men Jesus levde jo i en annen kultur, i Midtøsten så spiser man sammen.» «Der er man vennlig mot fremmede.» Er det riktig å tenke slik, eller bruker vi vår kultur som en unnskyldning for rett og slett ikke slippe folk inn i varmen?

So what would Jesus do? Jesus spiste og hang med syndere. Med samfunnets utstøtte, med dem ingen andre ville spise med eller snakke med. Vi har hørt det før,

mang en gang, men lar vi oss inspirere eller kun fascinere?

I vårt samfunn har vi heldigvis en velferdsstat der mange av de menneskene Jesus møtte, nå har mat på bordet og tak over hodet. Allikevel, det er mange som føler på ekskludering og utenforskap, og da har vi (burde vi ha), medisinen for det i ryggmargen på menighetene våre. Medisinen mot eks-kludering er in-kludering, og medisinen mot utenfor-skap er felles-skap. Det vi har å tilby, er ikke bare en del av menigheten, ikke bare et aspekt av menigheten, men rett og slett kjernen av hva en menighet er. Nøyaktig det folk trenger, er det vi har å gi.

I et samfunn der stadig flere er ensomme, enten de er eldre og ikke har noen som besøker seg, eller de er unge og har blitt isolert i (mobilen/på skjermen?), så har vi noe å tilby. Vi har det samme som den første menigheten hadde, vi har et fellesskap, et fellesskap som skal bidra til at folk som ser oss, sier «se som de elsker hverandre». Og ikke bare skal de si det, men de skal føle det. De skal slippes inn forbi «våpenhuset», vi skal henge opp jakken og gi dem en plass øverst ved bordet. Men hvorfor skal vi gjøre det? Ikke fordi vi må, men fordi vi ikke klarer å la være.

Simen Trolsrud er pastor i Lillehammer menighet

SIMEN TROLSRUD

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Av Simen Trolsrud

5

Nyheter

Reddet 2025

Temaet på årets Reddet-arrangement var «Called to more» (kalt til mer).

Denne inspirerende helgen er organisert av og for unge voksne (målgruppen er 18-30 år). Årets taler var Angelo Grasso som jobber til vanlig for Lightbearer ministry i USA. Han klarte å dele personlige vitnesbyrd samtidig som han formidlet god bibelkunnskap.

Det var ca. 140 unge voksne som var samlet i Mjøndalen SDA kirke. De kom fra hele Norge, og en god gruppe kom også fra Danmark og Sverige. Det var oppløftende og inspirerende møter med taler, panel debatt, Q&A og lovsang i tillegg til mange hyggelige sosiale tilbud. De unge voksne som var med på helgen, ga gode tilbakemeldinger og var tydelige på at de kommer igjen neste år. Så hvis du ikke har vært med på Reddet før eller ikke fikk vært med i år, så planlegg og bli med i 2026, for da skjer det igjen!

6

Philipsen takket for innsatsen

Av Tor Tjeransen – Klokskap og overblikk er kvaliteter som kjennetegner deg, sa unionsleder Victor Marley da han takket Birgit Philipsen for hennes år i tjeneste for ADRA og kirken.

Fra 1. mars ble hun pensjonist, og Lena Olsen Sømme har overtatt ansvaret som generalsekretær for ADRA. Under en liten markering onsdag 26. februar takket ledelsen i Syvendedags Adventistkirken for den innsatsen Philipsen har lagt ned som general­ sekretær for det norske kontoret av ADRA. Philipsens tjeneste i ADRA begynte i Danmark i 1991 der hun etter hvert ble generalsekretær og bidro til organisasjonens profesjonalisering og vekst. Fra 2006 hadde hun det overordnede ansvaret for 38 ADRA kontorer på det afrikanske kontinentet. Etter nesten fem år i Afrika stasjonert i Nairobi, der hennes ektemann Philip Philipsen var økonomisjef for den Østafrikanske divisjon av Syvendedags Adventistkirken, kom paret i 2010 til Norge der Birgit begynte som general­ sekretær for ADRA Norge.

– Du er ikke først og fremst generalsekretær, men først og fremst en disippel som ønsker å være trofast mot vår Herre, sa unionsleder Marley og la vekt på det strategiske valget Philipsen tok om at ADRA og Syvendedags Adventistkirken skulle driftes fra samme bygg.

– Det valget har vært en styrke for begge organisasjonene, mente Marley. Økonomisjef Jóhann E. Jóhannsson i Syvendedags Adventistkirken takket Philipsen for den måten hun har bidratt til å utvikle ADRA i Norge til en solid organisasjon som nyter stor respekt og anerkjennelse i bistandsmiljøet.

ADRA Norge har i dag 22 ansatte fordelt på 17 årsverk. Sammen med partnere i mottakerlandene sørger de ansatte for at et årlig budsjett på 110 millioner kroner blir brukt på den mest effektive måten.

– Du har en ydmyk måte å være leder på, samtidig som du leder med fast hånd, sa Marianne Dyrud, organisasjons­ sekretær i Syvendedags Adventistkirken da hun overrakte blomster til Philipsen.

Philipsen på sin side kvitterte med å takke for det gode samarbeidet mellom ADRA og kirkens ledelse i Norge.

– Det har vært en glede å arbeide sammen med dere, sa hun.

I en samtale på hennes siste dag som generalsekretær for ADRA Norge, reflekterte Philipsen litt over hvilke faktorer som har vært avgjørende for utviklingen av bistandsorganisasjonen. Der nevner hun at arbeidet med å rekruttere dyktige medarbeidere som kan utvikle organisasjonen, er helt avgjørende.

– Så er det viktig at disse medarbeidere utvikler seg, gjennom kursing og erfaringer i felt. Organisasjonen må være en lærende organisasjon, forklarte den avtroppende generalsekretæren.

Philipsen nevnte også styrken som ligger i at ADRA er del av et stort nettverk man samarbeider med.

– Vi har gode lokale medarbeidere i alle områdene vi arbeider. Derfor kan vi gi rask respons på nødhjelp, og det hjelper oss til å forstå den lokale sammenhengen i landene der vi har prosjekter.

ADRA Norge vektlegger betydningen av utdanning i utviklingsarbeidet fordi det er så viktig at unge får kvalifikasjoner som setter dem i stand til drive sin egen utvikling.

Adventnytt 5-2025

Nyheter

Av Gry Haugen I en tid preget av stor usikkerhet og frykt, utfordres medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det er i slike tider at organisasjoner som ADRA Norge spiller en avgjørende rolle i å fremme omsorg og støtte for de mest sårbare.

Med Lena Olsen Sømme som ny generalsekretær fra 1. mars, er ADRA Norge godt rustet fremover til å fortsette det viktige arbeidet. Sømme bringer med seg viktig bakgrunn innen bistandsarbeid og er sterkt motivert for å lede en trosbasert organisasjon som ADRA. Lena Olsen Sømme (33) har de siste to årene har vært leder for program og tilskuddsforvaltning i Misjonsalliansen med ansvar for organisasjonens globale portefølje av bistandsprosjekter i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Fra 2020 til 2022 arbeidet hun som rådgiver i Norads avdeling for helse, utdanning og menneske­rettigheter, hvor hun ble godt kjent med krav og standarder for kvalitet, resultatstyring, risikohåndtering og økonomisk styring.

Sømme kjenner ADRA svært godt fra de fem årene mellom 2015 til 2020 da hun arbeidet for bistandsorganisasjonen: «Ja, det er ti år siden jeg gikk inn den samme døren til min første fulltidsjobb, fersk i arbeidslivet og nyutdannet», sier Lena.

Hun opplever det som spennende og interessant å komme inn i oppgaven som generalsekretær. Med seg har hun et team av dedikerte medarbeidere som ser frem til å jobbe sammen med henne.

Den nye generalsekretæren har positive forventninger til hva ADRA kan oppnå fremover. «Verden virker mer kaotisk enn på mange år», sier hun. «Men til tross for at verdier som solidaritet og fellesskap utfordres, er vi en motstemme som investerer i nestekjærlighet og er med og skaper håp i verden.

Jeg håper du også vil være med og investere i dette», appellerer hun.

PAULO LOPES NY PRESIDENT I ADRA INTERNATIONAL Paulo Lopes kommer til ADRA International fra stillingen som regionleder for ADRA i Sør-Amerika, og har flere tiårs erfaring med internasjonalt humanitært arbeid og samfunnsutvikling. Utnevnelsen av Lopes markerer et nytt kapittel for ADRA-nettverket.

Adventnytt 5-2025

Paulo Lopes er opprinnelig fra Brasil og kjent for sitt engasjement og evne til å inspirere. Lena Olsen Sømme, ADRA Norges generalsekretær, uttrykker tillit til Lopes’ lederskap: «Mine største gratulasjoner til Paulo og ADRA International. Jeg er sikker på at han vil bidra med visdom, mot og omsorg som vil komme hele ADRA-nettverket til gode. I disse usikre tider ber jeg om Guds veiledning og velsignelse for ham, hans familie og våre kolleger i ADRA International, slik at vi kan fortsette å bygge en bedre verden sammen.»

ADRA Norges økonomisjef, Danilo Avileis, som også opprinnelig er fra Brasil, har kjent Lopes i mange år: «Paulo hilser alle med åpne armer og et godt smil»,

Paulo Lopes

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Ny ADRA-leder

Lena Olsen Sømme

sier Avileis. «Han representerer verdiene og engasjementet som du finner blant ADRA-arbeidere over hele verden. Kvalifikasjonene og erfaringen er unik. Uten tvil godt kvalifisert for jobben!»

Lopes etterfølger Michael Kruger, som har tjent ADRA International trofast det siste tiåret, de siste fem årene som president. ADRA uttrykker sin dype takknemlighet for Krugers lederskap og engasjement som har bidratt betydelig til organisasjonens vekst og gjennomslagskraft over hele verden.

Under Lopes’ ledelse vil ADRA fortsette å ha fokus på kjerneoppgavene katastrofehjelp, utviklingsprogrammer og påvirkningsarbeid, – for å sikre at de mest sårbare befolkningsgruppene får den hjelpen og støtten de trenger.

ADRA International er ADRAs koordinerende nettverkskontor som også administrerer egne prosjekter i et utvalg samarbeidsland.

Generalforsamling i musikkforeningen SAMNOR Alle medlemmer, samt sang- og musikkinteresserte, er velkommen til GENERALFORSAMLING for foreningen SAMNOR (Syvendedags Adventistenes Musikkforening i Norge) søndag den 25.mai 2025 kl. 19.00-20.30 digitalt på TEAMS (se link under).

samnor.adventist.no Kom og ta del!

Medlemmer har stemmerett!

For informasjon eller synspunkter, kontakt Elbjørg Keyn Lundström (styreleder), tel: 99 59 09 81.

7

Nyheter

Rapport fra valgnemndene Av Tor Tjeransen Patrick Johnson og Andrew Campbell returnerer til Norge for å bli distrikts­ ledere i henholdsvis Vestnorsk distrikt og Nordnorsk distrikt, dersom forslagene fra distriktenes valgnemnder blir vedtatt på sommerens generalforsamlinger i Adventistkirken. I Øst-Norsk distrikt fortsetter Claes Lundström som distriktsleder, og i DNU tar Victor Marley en ny femårs­ periode i lederstolen.

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

Victor Marley (DNUs leder) Marianne Dyrud (DNUs organisasjonssekretær) Jóhann E. Jóhannsson (DNUs økonomisjef) Claes Lundström (ØNDs leder) Patrick Johnson (VNDs leder) Andrew Campbell (NNDs leder) Paul Aaserud (VNDs representant) Magne Ludvigsen (NNDs representant) Mary Ann Joro (ØNDs representant) Bjørn Knutsen Billy Roman Birgit Philipsen Benjamin Gustavsen Karina Dunseth Pastorens representant (ikke valgt enda).

Bare fire av femten medlemmer er kvinner.

Det utgjør en andel på 26.67 %.

I henhold til vedtektene ble valgnemnda for Den norske union

Patrick Johnson har vært pastor både i Nordnorsk og Østnorsk distrikt, og har vært avdelingsleder med ansvar for blant annet pastoravdelingen i Trans-Europeisk Divisjon de siste ti årene. Her taler han på divisjonens vintermøte i Montenegro i november 2024. Foto: Jim Botha / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

ledet av pastor Daniel Duda, leder for Trans-Europeisk Divisjon og valgnemndene for distriktene ledet av pastor Victor Marley, leder for Den norske union. Arbeidet er imidlertid ikke helt ferdig, da det gjenstår noe arbeid med medlemmer avdistriktsstyrene.

Andrew Campbell har vært pastor i Nordnorsk distrikt tidligere og har siden 2019 vært pastor på Cayman Islands og er for tiden visepresident i Adventistkirken der. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0) I Den norske union er også flere stilinger avklart i forslaget fra valgkomiteen.

Organisasjonssekretær Marianne Dyrud er villig til å fortsette. Økonomisjef Johann Johannsson er også klar for en siste periode. Tom Angelsen kommer inn som leder for misjon og menighetsutvikling.

Silja Leknes tar et steg opp som leder for mediaavdelingen, og Gry Beate Marley fortsetter som SABU-leder. Skoleavdelingen tar Jostein Myrdal fortsatt ansvaret for mens Linn Helene Stølen fortsetter i Helseavdelingen.

Det blir med andre ord noen nye ansikter i ledelsen av menighetene i Norge, men heldigvis fortsetter mange for å føre videre arbeidet. Blandingen av nytt blod og erfaring er nok sunt for menigheten vår.

Dette er forslaget til sammensetning av styret for Den norske union.

8

Adventnytt 5-2025

Nyheter

50-årsjubileum i Gjøvik menighet Adventistmenigheten på Gjøvik ble stiftet den 31.desember1934. Medlemmene møttes de neste 40 årene i private hjem og gjennom noe tid i Inger og Hans Kendels fysikalske klinikk, Gjøvik Kurbad, sentralt i byen. Det var ekteparet Kendel som etter endt utdannelse på Skodsborg fysioterapiskole, overtok Gjøvik Kurbad på slutten av 1960-tallet etter at tidligere eier, Nordine Reinert, pensjonerte seg. Hans Kendels brødre - Bent, Preben og Ole med sin kone Birthe, arbeidet på kurbadet en tid. At familien Kendel i sin iver så Guds ledelse i dette, og at deres engasjement hadde stor betydning for den videre utviklingen også i Gjøvik menighet, kan man lett fastslå.

Menigheten opplevde vekst, og man kunne ikke lenger basere seg på møter i private hjem. Med hjelp fra Nordine Reinert og hennes advokat, fant man i 1974

en tomannsbolig i Olavs gate 5, en egnet beliggenhet ganske sentralt og med god parkeringsplass for et menighetshus. Etter noe tid med dugnadsarbeid for ombygging, ble menighetshuset innviet den 1. mars 1975. Magne Rosén var pastor for menigheten i den tiden.

Sabbaten den 8. mars i år markerte Gjøvik menighet sine 50 år med eget hus. Distriktsleder Claes Lundström var invitert som gjestetaler for anledningen.

Hans fokus var «Vår Gud er fantastisk» med utgangspunkt i Fil 1,3-6: «Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» Som postludium fremførte hans kone Elbjørg en flott parafrase på piano over «Blott en dag, et øyeblikk av gangen». Av tidligere pastorer for Gjøvik menighet, møtte Reidar Larsen, Widar

Ursett og Tore Wollan. Ved matbordene etter gudstjenesten, formidlet de erfaringer og interessante historiske perspektiver. Om knapt ti år kan menigheten kanskje feire sitt 100-årsjubileum, men det er ønskelig at Jesus skaper en ny og bedre verden innen den tid.

David Havstein Pastor i Gjøvik menighet

En velsignet sabbatsfeiring i Stokmarknes

Av Aldo Ziko / Foto: Suzane Ziko 22. februar var menighetene fra Sortland, Bø, Melbu og Harstad samlet til fellessabbat i Stokmarknes. Det ble en sabbat med stor glede og mange velsignelser.

Dagen begynte med sabbatsskole for voksne, tenåringer og barn. Hver gruppe deltok i tankevekkende samtaler. Etter sabbatsskolen gikk vi over til gudstjenesten.

Et viktig øyeblikk under gudstjenesten var bror Fidele og søster Beatrices trosbekjennelse. De bekjente offentlig sin tro på Kristus og sluttet seg offisielt Adventist-

Adventnytt 5-2025

kirken og Sortland menighet. Menigheten tok imot dem med glede og ga dem en salme­­bok og en vakker bukett som symboler på kjærlighet og støtte.

Etter gudstjenesten fortsatte vi fellesskapet med å spise sammen. Bordet var fylt med deilig mat, men enda viktigere var det at det var en stund preget av fellesskap, varme og gode samtaler. Mens vi spiste og sosialiserte, styrket vi båndene i trosfellesskapet vårt og gjenspeilet den enheten og kjærligheten som Kristus ønsker for sitt folk.

Måtte vi alle bli inspirert til å vokse dypere i troen, til å ta imot nye troende

med åpne hjerter og til å dele Guds kjærlighet med alle rundt oss. La oss fortsette å oppmuntre og oppløfte hverandre mens vi sammen vandrer mot Guds rike.

9

Nyheter

Å gi tilbake til Vadsø-samfunnet Tekst og bilder: Hilde Huru En stor gruppe barn og unge i Vadsø deltok lørdag 15. og søndag 16. mars på Global Youth Day. Arrangementet handler om å gi noe tilbake til samfunnet fordi man selv har så mye å være takknemlig for.

Alle deltakerne i Vadsø har kommet hit som flyktninger i løpet av de siste 5 årene.

De har selv opplevd at livet kan være hardt, og at det er fint å møte godhet. Ikke minst er de takknemlige for at de har fått det så bra i Vadsø, og at de har blitt møtt med mye vennlighet og hjelpsomhet av folk som bor i denne byen.

Global Youth Day er et verdensomspennende adventistarrangement for barn og unge som går ut på å gjøre noe positivt for andre i nærmiljøet. Barna og ungdommene som er med i Vadsø, deltar vanligvis på ulike aktiviteter i den lokale adventistkirken der.

Jibu Sezare (15 år) fra Kongo er ungdomsleder og var med å planlegge helgens aktiviteter. Sammen med seg hadde han menighetens ledere og noen av barnas foreldre.

Først dro alle sammen til Vadsø Helsesenter, der de delte seg i to grupper som sang for beboerne ved Vadsø Bo- og Omsorgssenter og Vadsø sykehjem. Etterpå ble det litt sosialt samvær der barna kastet ballonger med de eldre. Det er ikke godt å si hvem som koste seg mest, men latteren satt løst både hos beboerne og de besøkende.

Etterpå stod gruppene utenfor Coop og Kiwi og delte ut en blomst til personer på vei hjem etter handletur. «Ha en fin dag!»

Chance (19), Esther (12) og Neza (12) syntes det var gøy å si: «Ha en fin dag!» og gi en blomst til personer på vei hjem fra handletur. «Vi synes det er artig være med på noe sånn som dette, bare for å spre litt

glede. Og vi ble jo glade selv også når noen av mottakerne stoppet opp og svarte: ‘Tusen takk!’ eller ‘Nei, men … så hyggelig da!’»

Jibu forteller at de hadde så mange planer at én dag ikke var nok til å gjennomføre alt, så de bestemte seg for å fortsette på søndagen. Han synes ikke det var vanskelig å stå opp tidlig på en søndag morgen for å ta en runde i byen og plukke søppel sammen med barne- og ungdomsgruppa.

«Vi holdt på fra klokka 8 til 10 om formiddagen. Det var strålende sol også, så det var bare hyggelig å vandre rundt i et par timer og plukke søppel og tomflasker. Flaskene skal vi pante, og ta med pengene til kirka slik at de kan sendes til noen som trenger dem», opplyser han.

Alle som var med, var enige om at dette var kjempegøy og at det er fint å gjøre noe for andre. På spørsmål om hva de likte aller best, var svaret enstemmig: «Det var å synge for, og leke med, de eldre!»

Global Youth Day i Harstad – en velsignet opplevelse Tekst og bilder: Aldo Ziko På årets Global Youth Day fikk vi muligheten til å spre kjærlighet og godhet i nærmiljøet vårt. Oppdraget vårt var å være prekenen utenfor kirkeveggene og dele Kristi kjærlighet gjennom tjeneste og medfølelse.

Vi begynte dagen med å besøke et sykehjem hvor vi sang

10

sanger, delte ut blomster og en kurv med frisk frukt til de eldre.

Gleden var tydelig, og mange sang med mens ansiktene lyste opp i lykke. Noen spurte til og med: «Vil dere besøke oss igjen?» Dette er en påminnelse om hvor mye enkle kjærlighetshandlinger kan bety for dem som ofte føler seg ensomme. Etterpå besøkte vi et medlem av menigheten på rommet hennes, ga henne oppmuntring og fellesskap og ba sammen. Hun ble veldig glad for besøket vårt, og hun inviterte oss til å komme tilbake.

Senere dro vi til Harstad sentrum hvor vi delte ut ballonger til barna. Vi delte også ut hjerteformede sjokolader med et bibelvers og små pakker med blomsterfrø med et budskap om godhet, og oppfordret folk til å spre skjønnhet både i hagen og i hjertet.

En av våre spesielle aktiviteter var en ”velsignelseskrukke”, fylt med papirstrimler med inspirerende bibelvers. Vi lagde også takkekort med godteri til buss- og drosjesjåfører selv om vi ikke møtte så mange av dem i løpet av tiden vi var i byen. Til tross for dette visste vi at innsatsen vår hadde hatt en innvirkning, ettersom vi virkelig ble en preken gjennom handlingene våre.

GYD var en dag fylt med kjærlighet, glede og meningsfulle relasjoner. Vi takker Gud for denne opplevelsen.

Adventnytt 5-2025

Vitnesbyrd

EN ANNERLEDES JULEFERIE Av Linda og Katrine Hernehult Vi er to søstre som bestemte oss for å ta en nesten to måneder lang juleferie i Kenya.

Vi ønsket oss noe nytt i livet, et eventyr og samtidig noe meningsfullt for både oss og andre vi kunne gjøre noe for. Vi dro sammen med vår tante som har vært i Kenya flere ganger tidligere.

Det første stedet vi besøkte, var hos noen tidligere naboer til tante. De hadde fått kallet til å flytte tilbake til Kenya for å være misjonærer. Livsstilen var enkel, og de hadde tatt til seg noen barn som har ulike problemer. De hadde også bygget en kirke, og barna i området kom gjerne og var med i kirka og for å få seg et måltid. Det var sommerferie, og det vi gjorde med barna, var å praktisere engelsk gjennom lek, dra til stranda eller gjøre hverdagslige aktiviteter.

Deretter var vi på barnehjemmet, Fiwagoh. Her bor det nærmere 370 barn fra fireårs alderen. Da vi kom i ferien/ romjulen, var det cirka 178 barn som var der. Disse barna har enten ingen biologiske foreldre, er utstøtt av egen familie eller har så fattige foreldre at de ikke en gang har råd til å besøke dem i juleferien. Resten av barna kaltes skolebarn og bor på barnehjemmet som internatelever.

Vi fikk muligheten til å kjøpe nye sko til barnehjemsbarna, gi dem et spesielt måltid på nyttårsdagen, ta dem med på en utflukt med bading, og vi bidro litt økonomisk til drivstoff slik at de kunne hente ved til barnehjemmet. Sammen med barna laget vi masse bokmerker som vi senere delte ut på et fengselsbesøk. Et annet høydepunkt var å ta med noen få barn på en safaritur, inkludert ei som var blitt vår nye «søster».

En menighet vi besøkte, og flere av disse medlemmene var med oss på fengselsbesøk.

Adventnytt 4-2025

Barnehjemsbarn, Linda og Katrine.

Vår safari-guide hadde selv vokst opp på barnehjemmet, så vi fikk en helt fantastisk tur.

Noe av det vi fikk være med på som gjorde sterkest inntrykk, var å besøke fengsler. Før vi kom til Kenya, hadde vi planlagt å besøke ett fengsel, men Gud åpnet opp for fire fengselsbesøk.

Vi fylte opp bilen med ungdommer fra barnehjemmet og tok dem med for å la dem også få oppleve å gjøre misjonsarbeid.

Vi besøkte Kenyas fengsel for de mest kriminelle med 2500 innsatte. I fengslene fikk vi og byens SDA menighet sitte foran oppe på podiet. Derfra kunne vi se alle ansiktene og hvilken respons de ga under pastorens tale. Etter programmet delte vi ut bibler og bokmerker. Alle ville ha, ja, noen prøvde å lure til seg en ekstra. Vi fikk være med inn på lukkede rom og gi bibler og bokmerker personlig til mennene der. Man kunne se at de var takknemlige.

Mange menn satt på huk i et mørkt rom, og man så de få eiendelene de hadde, henge på veggen. Forholdene var forferdelige. De var 60-100 menn på ett rom, og ikke alle hadde en madrass å sove på.

Vi besøkte også et mindre fengsel med cirka 600 menn. Pastoren talte, og vi delte ut såpestykker og dopapir. Noen av bibelarbeidene som var med oss, hadde selv sittet i dette fengslet for kort tid siden. Der hadde de tatt imot Gud som sin personlige frelser på grunn av denne fengselsmisjonen. Vi så fort at de hadde venner der fra deres fengselstid, og da de ble bedt om å presentere seg, var de vanskelige å stoppe på grunn av deres iver etter å dele Guds ord.

Helga etter dro vi til to kvinnefengsler med 180-300 hundre innsatte. Noen av de innsatte hadde også små barn. Damegruppen vi var med, hadde flotte stemmer og sang flere sanger på swahili. Vi så at de

var spente og ville gjøre et godt inntrykk.

De ba med innlevelse før lederen vår tok over og hadde en energisk tale. På slutten fikk de innsatte en toalettrull, et såpestykke, en pakke bind, litt barneklær og kristen litteratur og bibler. Man pleier få høre hva de ønsker seg i fengselet, og det kunne være skrivesaker, truser, stoler/ benker, madrasser og bibler. Vi kunne se stor takknemlighet i øynene deres mens de viftet med de nye biblene høyt over hodet.

Et bilde fra utflukten vi gav dem. En gåtur til et badested med varme kilder.

Det har vært en lærerik tur. Det å få muligheten til å møte så mange forskjellige mennesker, har gjort stort inntrykk på oss. Systemet i Kenya er veldig korrupt, og det er stor urettferdighet der. Det å få høre bibelarbeidernes historier var sterkt.

Mange av dem er utstøtt fra familiene sine.

Likevel holder de motet oppe og tar med sin Bibel og vitner blant annet for de innsatte i fengslene. I det store og hele har vi hatt en flott reise, og på alle steder vi besøkte, ønsket de oss hjertelig velkommen tilbake.

Barnehjemsbarna hjalp til å lage bokmerker for å gi til de innsatte i fengsel. 2500 bokmerker, både på engelsk og swahili.

11

Nødhjelpen består i første omgang av kontantoverføringer til familier som etter grundige behovsundersøkelser trenger det mest.

Myanmar jordskjelv

HJELP TIL BERØRTE LOKALSAMFUNN

De hardest rammede lokalsamfunnene står overfor enorme utfordringer, med mange ødelagte hjem og avbrudd i viktige tjenester.

Det kraftige jordskjelvet i Myanmar 28. mars forårsaket omfattende ødeleggelser og tusener av mennesker i akutt behov for hjelp.

J

Brannfolk bidrar i redningsarbeidet.

ordskjelvet, som ble målt til 7,7 på Richters skala, rammet på formiddagen og førte til sammenraste bygninger og ødelagt infrastruktur. Offisielle dødstall har steget hver dag. Idet Advent Nytt går til trykk, er over 3600 mennesker bekreftet døde.

Takk til alle som gir til ADRAs nødhjelpsarbeid og på denne måten bringer håp og nødhjelp til jordskjelvrammede lokalsamfunn.

ADRA samarbeider med lokale partnere og har mobilisert raskt på bakken i Myanmar for at hjelpen hurtig og trygt skulle nå frem til mennesker i nød.

ADRA vil også bidra langsiktig med gjen-

oppbyggingsarbeid for å støtte lokalsamfunn innen utdanning, levebrødsmuligheter og psykiske helsetjenester for berørte.

ADRA har over 40 års erfaring i Myanmar med å gi humanitær støtte og katastrofehjelp i regionen i forbindelse med naturkatastrofer. Arbeidet er mulig gjennom samarbeid med lokale partnere og det globale ADRA-nettverket.

I følge UNOCHA, var 19,9 millioner mennesker i behov av bistand og hjelp i Myanmar før jordskjelvet. Dette utgjør om lag 1/3 av befolkningen. Myanmar er et lukket land. Jordskjelvkatastrofen kommer på toppen av andre kriser.

Takk for forbønn.

BARN HILSER PÅ BARN

Jurke flankert av sin kone Ines, sønn Zacharias, Gry Haugen fra ADRA og Linndis Rasmussen som her representerte Trømborg lokalråd. Foto: ADRA

12

I mars ble det over tre dager arrangert en internasjonal kunstutstilling i Festiviteten Galleri på Mysen, i regi av kunstner Matthias Jurke og Trømborg lokalråd.

Gjennom 100 malerier av barn fra Ukraina, Polen, Tyskland og Trømborg skole i Indre Østfold, fikk vi et glimt av hvordan det ser ut når barn fra ulike land og levekår hilser på barn.

ADRA bidro under utstillingen med et foredrag om situasjonen for hjelpe­arbeidet i Ukraina, med vekt på arbeidet med psykisk og psykososial helse for barn og ungdommer i landet.

Bilder fra kunstutstillingen. Foto: ADRA Kunstneren Matthias Jurke ser på seg selv som ikke bare en maler, men også som en historieforteller, noe både hans egne og barnas bilder fra de fire landene demonstrerte.

Adventnytt 5-2025

Takknemlighet og anerkjennelse til Liv Olsen

Liv Olsen mottar plakett i takknemlighet fra ADRA Thailand.

Liv Olsen har mottatt en plakett fra ADRA Thailand i takknemlighet for alt hun har betydd for arbeidet ved Keep Girls Safe-hjemmet i Chiang Rai-provinsen i Nord-Thailand: «For dine generøse bidrag og uselviske handlinger i godhet. Ditt urokkelige engasjement har hatt stor betydning for mange menneskers liv.

For oss har det du har gitt, vært som et fyrtårn av håp og til inspirasjon for oss alle,» stod det å lese.

Plaketten ble overrakt Liv Olsen i anledning formiddagstreffet i Adventistkirken Sandefjord den 1. april 2025. Liv Olsen reflekterte i sine takkeord over hvor takknemlig hun er som har «så mange barn i mange land».

Liv Olsen flankert av venner på formiddagstreffet i Adventistkirken Sandefjord. Foran fra venstre: Jostein og Karen Fonn, Angela Larsen, Roald Hofseth. Bak fra venstre: Marianne Fonn Aluwini, Reidar Larsen, Liv Olsen, Grethe Rosendal, Eldbjørg Meiner, Kjell-Arne Fosse. Foto: Gry Haugen, ADRA.

Bønneuke for ansatte i ADRA Det skjer mye i verden som kan være tungt å ta innover seg.

For dem som jobber med kriser og katastrofer nærmest på daglig basis, kan både ansvaret for mennesker og en følelse av maktesløshet tynge. Dette var noe av bakteppet da ADRA på internasjonal basis arrangerte en bønneuke i april hver dag i en uke. Formålet var å ta en pause og bare be. Myndigheter svikter, men da blir det desto viktigere at vi ikke svikter, og at vi som kan, engasjerer oss og prioriterer rett.

Gud svikter ikke.

Hjelp til Gaza Våpenhvilen i Midtøsten gjorde det mulig for ADRA å få inn ny, livreddende nødhjelp til Gaza.

Den foreløpig siste leveransen med nødhjelp kom fram i området uka rett før våpenhvilen ble brutt 18. mars.

Partnerskapet med Plan International Egypt og deres partnere på bakken, gjorde det mulig å få fram nødhjelpspakker til mer enn 300 stor­ familier. Pakkene bestod av mat og hygieneprodukter.

70% av befolkningen på Gaza, inkludert mer enn 30 prosent av barna under to år, sulter, rapporter FN i en rapport. La oss holde menneskene i Gaza og hele denne regionen i våre hjerter og bønner.

Adventnytt 5-2025

Økende symptomer på angst og posttraumatisk stress blant barn og unge i Ukraina bekymrer helsedepartementet.

Foto: ADRA Ukraina

Ukraina

Den siste leveransen nådde fram uka rett før den siste våpenhvilen ble brutt på Gaza. Dette bildet har dato 17. mars 2025.

Foto: Plan International Egypt

I Ukraina fortsetter ADRA å gi akutt humanitær hjelp til ukrainske barn og voksne.

Mye av arbeidet handler om å gi psykososial støtte for krigsrammede og traumatiserte barn og ungdommer.

Under sitt besøk i Norge den 20. mars 2025, uttrykte president Volodymyr Zelensky bekymring da han snakket om viktigheten av barns skolegang, spesielt i krisetider. Han understreket hvor avgjørende utdanning er for å sikre en bedre fremtid for barn, særlig når de står overfor utfordringer som krig og konflikt.

Ifølge det ukrainske helsedepartementet øker symptomer som angst, søvnforstyrrelser og posttraumatisk stress blant befolkningen generelt, og spesielt blant barn og unge. Særlig ser man traumatisk stress blant unge som har måttet flytte og på annen måte er direkte rammet av krigen.

13

Nyheter Refleksjon

«For to be free is not merely to cast off one’s chains, but to live in a way that respects and enhances the freedom of others.»

Nelson Mandela

Paradigmeskifte

DREVET AV HÅP Vi kan alle trenge litt håp.

14

tidligere erfaringer med Gud. Å kjenne Gud er derfor en viktig forutsetning for å oppleve håp.

På 600-tallet f.Kr. var Israel i krise.

Babylonske tropper hadde ødelagt Jerusalem, og en stor del av Judas befolkning hadde blitt ført i eksil. Ødeleggelsen av tempelet, stedet der Gud bodde og for­ soningen fant sted, var en særlig utfordring for Guds folk og datidens bibelske forfattere. Hvor var Gud? Hvor var håpet?

Israels håp var basert på tidligere erfaringer med Gud.

Bibeltolkere kaller Jeremia for «gråteprofeten». Boken hans er full av beskrivelser av konflikter, guddommelige dommer og personlig smerte og skuffelse – og likevel finnes det også håp midt i mørket. Profeten skriver et minneverdig brev til dem som lever i eksil i Babylon.

I brevet bekrefter han at eksilet kommer til å vare lenge og at Guds folk bør slå seg til ro – både mentalt og fysisk. Men så meddeler han sine lesere noe uventet i Guds navn: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jer 29,11).

Gud har planer for sitt folk – det er den første overraskende lærdommen. Disse

planene innebærer fred, fremtid og også håp. Shalom, en fremtid og håp – det høres ut som et paradigmeskifte. I stedet for å fokusere på mørket vi ser rundt oss, blir vi forsikret om Guds løfte om fred som til syvende og sist fører til en lys fremtid og er drevet av håp.

Ikke alle sørafrikanernes store forhåpninger har gått i oppfyllelse siden 1994. Guds budskap om håp til Israel fikk en delvis oppfyllelse da Israel vendte tilbake fra eksilet. Men siden den gang har gene­rasjoner av Guds folk opp gjennom historien ventet på å se det «salige håp» (Titus 2,13) – først under Messias’ første komme, og nå når vi venter på Jesu andre komme som kongenes konge. Det store spørsmålet er: Drives vi, individuelt og kollektivt, av dette håpet som ikke kjenner noen frykt og er fullt av Guds shalom?

Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

D

et var en minneverdig dag i slutten av april 1994. Solen skinte varmt, og skyene beveget seg sakte over himmelen. Høsten var så vidt begynt på den sørlige halvkule der vi bodde i Somerset West, like ved Cape Town i Sør-Afrika.

Dette var dagen! Etter flere tiår med apartheid, konflikt, hat og mye smerte, holdt Sør-Afrika sitt første frie valg der alle innbyggere – uavhengig av hudfarge – var invitert til å stemme. Vi sto sammen med tusenvis av andre i en lang kø utenfor en lokal skole og ventet på å få avgi vår stemme. Det var en festlig stemning over folkemengden. Noen sang, andre danset.

Vi ventet alle tålmodig, og håpet var til å ta og føle på.

Vi kan alle trenge litt håp. Vår verden ser ut til å være i konstant krisemodus.

Listen over kriser ser ut til å vokse uke etter uke, og vi blir minnet på av vår egen frykt og våre egne konflikter at vi har et skrikende behov for håp.

Håp er et viktig tema i Skriften.

Salmene – salmeboken i Det gamle testamentet – refererer til håp i mange tekster. Forfatterne «håper» og «venter» på Guds aktive engasjement i denne verden – og bruker det samme hebraiske uttrykket. «Led meg i din sannhet og lær meg, for du er min frelses Gud; på deg venter jeg hele dagen», skriver forfatteren av Salme 25,5. Denne ventingen er alltid rettet mot Gud. Vi stoler på (eller håper på), ham som vi kjenner: «Og de som kjenner ditt navn, setter sin lit til deg, for du, Herre, har ikke forlatt dem som søker deg» (Sal 9,10). Israels håp var basert på

Chantal J. Klingbeil, Ph.D. og Gerald A. Klingbeil, D.Litt., har tjent Adventistkirken internasjonalt i nesten tre tiår som professorer, TV-vert, redaktør og assisterende direktør. De bor nå i Hamburg i Tyskland, der de tjenestegjør i Hansakonferansen av Adventistkirken.

Adventnytt 5-2025

April 2025

MANGE INNTRYKK ETTER BESØK PÅ NEWBOLD

Fra 12. til 16. mars var vi på en utrolig tur til Newbold College i England. Vi var en gruppe på rundt ti tredjeklassinger, og med oss på reisen hadde vi Vidar Hovden og May Anette Tallini som var reiselederne våre for turen. Oppholdet på Newbold ga oss en flott mulighet til å oppleve hvordan utdanningsmiljøet fungerer i utlandet, samtidig som å få et innblikk i studentlivet på Newbold.

Campusen var helt vidunderlig. Et storslått engelsk herskapshus med vakre grønne planter og blomster rundt omkring skolen. Newbold ligger på et nydelig område, og det var lett å merke den gode atmosfæren som preget hele skolen. Men det som virkelig gjorde inntrykk på oss, var de fantastiske menneskene. Vi ble møtt med varme og vennlighet fra både elever, lærere og ansatte, og den kristne og åndelige stemningen var både innbydende og inspirerende. Det var et utrolig hyggelig fellesskap med studenter og folk fra ulike deler av verden og med forskjellige bakgrunner.

Under oppholdet fikk vi blant annet en omvisning på skolen, der vi fikk se både undervisningslokaler og skolens fasiliteter. Vi deltok også i en undervisningstime på teologistudiet, noe som var veldig lærerikt og interessant. I tillegg fikk vi oppleve andakter

og lovsang sammen med studentene, noe som ga oss en dypere forståelse av miljøet på Newbold.

På sabbaten deltok vi både på sabbatsskole og gudstjeneste.

Etter gudstjenesten ble det arrangert potluck og aktiviteter, hvor vi fikk dele et deilig måltid sammen med folk fra menigheten og være sosiale.

Vi fikk også tid til å utforske områdene rundt. En av de største opplevelsene var besøket i Bracknell, en koselig by ikke langt unna Newbold. Der fikk vi fritid til å handle og utforske, og vi avsluttet dagen med et hyggelig måltid på Nando’s. Ikke nok med det, vi fikk også en dag i London! Der tilbrakte vi tiden til å shoppe, spise god mat og utforske byen som ekte turister.

Alt i alt var dette en uforglemmelig tur. Vi fikk ikke bare oppleve et nytt sted og nytt studiemiljø, men vi fikk også muligheten til å bli kjent med så mange fantastiske mennesker og oppleve et varmt og inkluderende fellesskap. Det var en reise som beriket vår forståelse av andre kulturer og vårt eget trosliv. Vi reiste hjem med minner for livet og et sterkt ønske om å komme tilbake.

Meron Kifle Abbay

April 2025

Anbefales:

Hospitering på Bogenhofen Vi er så heldige at vi har søsterskoler i Europa, som tar imot elever på en ukes besøk i vår høst- eller vinterferie. Eleven må selv dekke reise og eventuelle utgifter til ekskursjoner, mat og opphold dekkes av vertsskolen.

I vinterferien dro Ian Myrdal til Bogenhofen på besøk. Vi fikk en liten prat om besøket i etterkant: Hva gjorde at du ville til Bogenhofen?

Jeg ville bli eksponert for mer tysk for å bli mer komfortabel med å snakke.

Hvordan var førsteinntrykket?

Det var stort! Veldig stor campus, mange bygg, svært område. Jeg måtte gå flere runder for å bli kjent. De har jo alt fra barneskole opp til universitet der.

Var det et spesielt opplegg du fulgte?

Jeg var jo der som elev, så jeg fulgte undervisningen på vanlig måte. Men det var gøy å merke at jeg klarte å følge med i undervisningen, og kult å oppleve forskjellen i skolen og systemet der i forhold til her hjemme.

Hvordan er den?

Jeg la merke til at de har andre fag der. Blant annet er filosofi obligatorisk. Og så har de litt annet fokus og tilnærming i fagene kjemi og biologi. Nesten alle tema er knyttet opp mot Gud og Bibelen. For eksempel blir tema i historie knyttet opp mot bibelske verdier. Og tema i biologi blir knyttet opp mot teorier, samtidig som det opplyses at det også er andre teorier om samme tema.

At ikke alt som står i lærebøkene nødvendigvis er fakta, men teorier.

Hvordan bodde du, og selvfølgelig: hvordan var maten!?

Jeg delte rom med en student, men han så jeg nesten ikke. Ellers vil jeg si at folk var utrolig hyggelige, jeg følte meg veldig velkommen. Og maten var god, spesielt salatbaren! Det var tre forskjellige ferdiglagede salater å velge mellom, og de varierte fra dag til dag.

Så hva vil du si til den/dem som lurer på å gjøre det samme som deg?

Jeg vil absolutt anbefale et opphold på Bogenhofen.

Det var veldig lærerikt, og jeg merket stor forbedring på språket. Etter besøket der føler jeg meg mye mer komfortabel med å snakke tysk. Det var en virkelig gøy opplevelse!

Takk for praten, Ian, herved er anbefalingen videreført.

Ta gjerne kontakt med Ian hvis du vil vite mer!

Kirsten Robertsen

Gull og sølv på Nordisk 2025 Nordisk 2025 ble en opplevelse vi sent vil glemme! Helgen var fylt med høy intensitet, god stemning og selvfølgelig masse fantastisk volleyball. Etter flere år med andreplasser, kunne jentelaget endelig juble over en etterlengtet seier i finalen mot Finland. En triumf som smakte ekstra godt på deres hjemmebane. Guttelaget leverte også en imponerende innsats og sikret en sterk andreplass etter en jevn og spennende finale. Begge lagene kan være utrolig stolte av prestasjonene sine! Celine Deacon fra Norge ble også kåret til helgens MVP (mest verdifulle spiller) Men Nordisk handler om mer enn bare volleyball. Det er en unik mulighet til å knytte vennskap med søsterskolene våre i Danmark, Sverige og Finland. I løpet av helgen deltok vi på bibelquiz, danset sammen i gymsalen og hadde det gøy med ulike sosiale aktiviteter.

Likevel er det ingenting som skaper bedre stemning enn å heie på hverandre under kampene. En ekstra stor takk går til Danmark og Vejlefjord, som støttet Norge med full kraft i finalen!

Selv om reisen til Finland var lang, med mange timer i bil og nattbåt med lite søvn, var det uten tvil verdt det. Vi tar med oss utallige gode minner, sterkere lagånd og en fantastisk avslutting på volleyballsesongen. Når ser vi allerede frem til Nordisk 2026 på Ekebyholm i Sverige.

Kulde og blanke dekk ingen hindring Vi heier på elever som velger utradisjonelt, og spesielt når dette innebærer et kontrastfylt valg, som varme og komfort på den ene siden, og mørke, kulde og slit på den andre siden.

I vinter har to elever valgt å bruke sykkel som fremkomstmiddel fra henholdsvis Vik og Svensrud, til og fra TVS, hver dag! Når gradestokken har vist ned mot -16, og is eller dyp, ubrøytet snø har gjort fremkommeligheten mer strabasiøs, har en varm buss eller bil vært valget for de fleste. Men ikke for Timothy og Lucas!

Det vært imponerende å være vitne til deres daglige ankomst til TVS. Timothy på sin analoge sykkel med solide pigger, Lucas på sitt fartsvidunder av en el-terrengsykkel med ekstra drahjelp i motoren, men med blanke dekk! Begge to iført solide hjelmer, baklavalue, ull, vindtette klær og votter som skal tåle polare temperaturer.

Så hva har vært motivasjonen?

Timothy synes at å sykle har vært og er

busstidene. Å komme seg frem på blanke dekk på glatten ser han på som en morsom utfordring, selv om det har resultert i noen fall i løpet av vinteren!

Det blir spennende å se om deres eksempel har vist seg å inspirere andre til å gjøre det sammen neste vinter!

Kirsten Robertsen

Timothy

en fin måte å trene og bli sterkere på.

Sykkelturen tar vanligvis +-40 minutter, en dag brukte han én time på grunn av dyp snø på veien. Men han har kjent seg mer våken og opplagt når han er kommet til skolen, og at den daglige turen har vært en fin naturopplevelse i seg selv.

Lucas motivasjon har vært at han synes sykling, spesielt på blanke dekk, er gøy, og at det gir ham større bevegelsesfrihet. Han er mye på TVS om ettermiddagene, og da har det vært fint å kunne dra hjem når det passer, fremfor å måtte følge

Lucas

På hyttetur med ungdomslaget 8. - 9. mars dro vi på hyttetur med ungdomslaget. Vi var 26 stykker totalt. Turen startet med en skattejakt, arrangert av Martinius og Micah, som førte oss til hytta hvor vi skulle sove. Da alle var fremme ved hytta, samlet vi oss rundt bålet med grillmuligheter og pinnebrød. Etter en god stund med mingling og bålkos, var det tid for snacks og morsomme leker. Kvelden fyltes av mye latter og god stemning, noe de få timene søvn vi fikk kan bekrefte.

Søndag morgen var det mange trøtte

ansikter. Lisa og Ciara laget frokost til hele gjengen, og vekket alle sammen med en liten vri - ved å utløse brannalarmen grunnet mye røyk fra matlagning. (upsups) Heldigvis var ikke brannalarmen koblet til brannsentralen, og vi fikk skrudd den av igjen fort.

Det store utvalget på frokosten forsvant fort. Vi endte turen med å lage kort som skulle deles ut på Global Youth Day, og en liten andakt. Deretter gjensto det bare å rydde og vaske, og kjøre hjemover.

Vi satte også stor pris på at May

Anette handlet inn og at Damiano fraktet bagasjen. Det var hyggelig at så mange ville være med, og jeg tror man trygt kan si at dette vil kunne bli en fin tradisjon.

Ciara Præstiin

April 2025

TRAVEL ÅPEN SKOLE FOR 9. TRINN Tidene forandrer seg. Der det for eksempel tidligere var naturlig å henvende seg til potensielle nye elever samme år som de skulle velge videre skolegang, er det nå sånn at videregående skoler henvender seg til elevene allerede i 9. klasse. Når elevene så kommer til 10. trinn, har storparten allerede i løpet av høsten bestemt seg for hvor de vil søke seg inn på videregående skole.

TVS ønsker selvfølgelig å være med på denne valgprosessen.

Derfor fokuserer vi mer på 9. trinn enn tidligere.

Våren 2024 var Åpen skole for 9. trinn et prøveprosjekt.

Responsen var god, så det ble videreført i år. 25.-26. mars var elever i 9. klasse fra Adventistkirkens grunnskoler og fra adventistmiljøet i hele Norge invitert. De som ville, hadde også mulighet til å overnatte en ekstra natt på TVS, i tilfelle de ønsket å bruke en ekstra dag på besøk i aktuelle museer e.l. i Oslo. Ingen benyttet seg av dette tilbudet i år, men vi håper noen vil gjøre det ved en senere anledning!

Målet tirsdag kveld var å bli kjent, og elevene fikk også høre

DET ER VÅR PÅ TVS. Elevene er ute på plenen når sola skinner. Hengekøyer er montert mellom trærne slik at man kan slappe av og nyte utsikten og solnedgangen. Når det er vår, er det også prøver og eksamener. Mange gjør en ekstra innsats med skolearbeidet for å få en god karakter.

Det er også russetid. Det var russedåp i april, og elevene fikk russeluer med russenavn og seilte/akte ned bakken til fotballbanen på våte presenninger. På TVS er vi stolte av russen vår. De bidrar på skolen til mye godt. Årets første russeknute var å delta i ADRAs sponsorløp. Russen har ellers bidratt til miljøet ved å markere «godhetsuka», bidratt med en temauke med

historien om 22. juli 2011. Fokus var på det tverrfaglige temaet «demokrati og medborgerskap». Mer enn 90 elever kom fra hele landet og deltok i programmet og overnattet.

Onsdagen kom ca. 50 elever fra lokale ungdomsskoler på dagsbesøk. Da ble tiden brukt til å bli kjent med skoletilbudet på TVS, i tillegg til at det var stasjonsundervisning med fokus på forskjellige relevante ungdomstema. Elevrådet var ansvarlig for én stasjon, og de gav råd og tips om gode vaner for å lykkes på skolen. Harald Giesebrecht fra SABU presenterte «hjernehacks», og det var også en stasjon om tenåringshjernen og om vennskap.

Skoletilbudet på TVS ble presentert både som et lite foredrag, et rebusløp og en speed-date med mange av de ansatte.

Med 140 gjester og cirka 150 TVS-elever, ble det mye liv og glede på TVS. 9.-trinns elevene er velkommen tilbake høsten 2025 når SABU arrangerer LevelUp. Vi gleder oss allerede!

Nina Myrdal og Kirsten Robertsen

utkledning og en underholdningskveld for alle elevene.

De har også samlet inn over 20 000 kroner ved å arrangere basar til inntekt for ADRA, og det har vært russevekking etterfulgt utfordringer og russefrokost. Det blir spennende å se hva denne positive gjengen finner på i mai!

I mai er det også tid får vårkonsert. I år blir det en jubileumskonsert for musikklassen, musikalklassen og Sananina. Sistnevnte er et kor som har eksistert i 20 år. Alle er velkomne til konserten som blir i aulaen på TVS, lørdag 10. mai klokka 19.00. Det er gratis entre med kollekt. Alle er også hjertelig velkomne til jubileumsgudstjeneste samme dag klokka 11.45.

Rektors hjørne

Nina Myrdal, rektor

Nyheter

Nyhet fra Norsk Bokforlag NYHET! En klassiker du bør få med deg!

Talen som forandret verden – lærdommer fra Bergprekenen Jesu Bergpreken utfordrer fremdeles og vil alltid stå som det ypperste i hans forkynnelse. Ellen G. Whites kommentarer til den er også en klassiker som fremdeles har mye å gi. Her har vi oversatt den på nytt til glede for nye og gamle lesere.

HEFTET ISBN 978-82-7007-552-2 138 SIDER • VARENR. 3550

Kr 249

Boktips: Bøker fra Det gamle testamente Historiene fra GT er spennende og skaper engasjement. Men noen er vanskeligere å fordøye. Så mens barna lærer språk og får med seg overflaten i fortellingene, kan voksne gruble og lære mer om Guds rolle i Det gamle testamente.

Alden Thompson

Er du redd for Det gamle testamentes Gud? Det gamle testamentes Gud har et frynsete rykte, selv kristne kretser. Denne boka tar, på en svært åpenhjertig måte, opp temaer som ofte har forårsaket kvaler hos den oppriktige og sannhetssøkende bibelleser, deriblant syndefallet, Satan, moralske dilemma og underlige lover og regler.

Forfatteren gjorde et studium av Det gamle testamente og ble tvunget til å revurdere sin forståelse av Gud. Han ble også ledet til en ny og bedre forståelse av alt Gud har gjort og fremdeles gjør for oss.

HEFTET ISBN 978-82-7007-314-6 176 SIDER • VARENR: 3370

Kr 99

Adventnytt 5-2025

Adam og Eva Gjør deg klar til å følge med på skapelsen av alt på jorden, og til å møte Adam og Eva i Edens hage. De trenger din hjelp til å finne og gi navn til alt det som Gud har skapt.

INNBUNDET/KARTONG ISBN: 978-82-7007-497-6 13 SIDER • VARENR: 3510

Kr 139

Josef, Prinsen av Egypt Gjør deg klar til å følge Josef på hans utrolige reise fra familien til fengsel og til slutt til kongens palass! Hjelp ham å finne de tingene han ser mens han gjør sitt beste for å følge Guds plan for ham.

INNBUNDET/KARTONG ISBN: 978-82-7007-527-0 13 SIDER • VARENR: 3531

Kr 139

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

19

Grunnlovsdagen

GRUNNLOVSDAGEN Av Edwin Torkelsen

D

en 17. mai 1814 undertegnet en raskt sammenkalt grunnlovsforsamling høytidelig Norges nye grunnlov. Det skjedde i skyggen av et Europa preget av uro, stormaktskrig og politiske, sosiale og økonomiske omveltninger som også berørte Norge. De konservative stormaktene hadde ingen skrupler med å behandle lille Norge som en sekk poteter, som de i Freden i Kiel 14. januar 1814, tok fra Danmark og ga til Sverige. Ingen spurte hva de ca. 800.000 nordmennene mente, ønsket og håpet ...

Mennene på Eidsvoll var inspirert av Opplysningstidens tanker som var blitt uttrykt i de liberale og progressive grunnlovene som nylig var blitt signert i det nye opprørske landet som kalte seg Amerikas forente stater (USA) og det like revolusjonære gamle landet Frankrike.

Etter århundrer med undertrykkende styre av konger, adel og geistlighet i Frankrike, ble det styrtet av mennesker som lengtet etter «frihet, likhet og brorskap» som omfattet flere, ikke bare de få. Kolonistene i Nordøst-Amerika ville fri seg fra koloniherrene i England. De hevdet at «Vi, folket ...» skulle bestemme sin egen skjebne, og at visse sannheter er «selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like og av Skaperen er gitt rettigheter som ikke kan tas fra dem, som rett til liv, frihet og søking etter lykke.» Disse ideene og idealene inspirerte grunnlovsforsamlingen som 17. mai 1814 satte sine navn under den nye norske grunnloven.

Hvert år den 17. mai feirer de fleste nordmenn og deres venner denne begivenheten.

Ja, vi feirer – men har vi forstått prinsippene som ligger til grunn for begivenheten? Kanskje bør vi også stanse opp og tenke over hva disse prinsippene innebærer? Også i 2025 er vi omgitt av stormakter som vil diktere og herske over de små og svake. Men prinsippene i vår grunnlov omfatter mer enn bare geopolitikk.

20

Én ting er sikkert: Forståelsen våre grunnlovsfedre i USA, Frankrike og Norge hadde av disse frihets- og likhetsidealene for mer enn 200 år siden, avviker en god del fra hvordan disse idealene blir forstått i dag.

Vi må derfor spørre: Er idealene om ukrenkelig rett til liv, frihet, søking etter lykke, likhet og brorskap blitt godtatt og sikret som selvinnlysende moralske, juridiske, politiske, sosiale og religiøse ukrenkelige rettigheter som tilhører enhver mann, kvinne og barn i dagens verden?

Er rettighetene til et fredelig liv, frihet fra frykt og sult, full likhet uavhengig av rikdom, kjønn, rase, hudfarge, religion, politisk og filosofisk overbevisning og seksuell legning, i dag – nå – sterkt forankret i vår verden, vårt land, vårt nabolag, vår menighet, vår familie – og, viktigst av alt, i mitt eget sinn?

Eller – mener vi at disse rettighetene er begrenset av min religion, mine preferanser, min ideologi og mitt verdensbilde?

Autoritær mentalitet florerer i vår tid – ikke bare hos selvforherligende politiske skikkelser, men også på mikronivå hos enkeltindivider som vil begrense sin nabos frihet til å mene eller være noe annet enn det jeg er og det jeg mener. Intoleransens monster kan lett finne husrom hos meg, selv om jeg forsøker å kamuflere den på mangfoldige måter.

Våre progressive, liberale, opprørske og revolusjonære grunnlovsfedre som forfattet våre beundrede grunnlover, tok utvilsomt noen store og viktige skritt framover for å sikre de idealene de kjempet for. Men lyktes de helt og fullt? Fikk de med seg enhver rettighet og frihet som finnes?

Overså de enkelte ting? Var de inkonsekvente på enkelte områder, ved at de lovpriste visse idealer de ikke anerkjente og fulgte i egne liv? Vi vet at de ikke var fullkomne.

Heldigvis oppdaget de snart at deres grunnlover var ufullstendig og ufullkomne.

De hadde alle behov for revisjon, endringer, tillegg og nye og mer relevante tolkninger.

Grunnloven måtte oppdateres for å være relevant ettersom tidene forandret seg.

Klarer jeg å oppdatere min forståelse og mine meninger og tolkninger?

Heldige er de land som makter å holde fast ved gårsdagens store prinsipper og idealer, men likevel har visdom til, på fredelig og demokratisk måte, å endre alt som trenger å bli endret, i forståelse og formule­ ring gjennom revisjoner og tillegg. Bare på denne måten kan våre grunnlover forbli like ferske og relevante i dag som de var for 200 år siden. På sammen måte må jeg være åpen for å forandre mine meninger.

Våre grunnlovsfedre begynte revolusjoner som i stor grad forvandlet deres verden. Men de fullførte ikke oppgaven for all evighet. Vi – jeg – har den samme forpliktelsen som de hadde, til å fortsette arbeidet med å forvandle vår verden til å bli et bedre sted for oss og våre etterkommere. Har vi – jeg – et dynamisk sinnelag som stadig ser etter nye og bedre måter å anvende gamle og ærefulle prinsipper? Ser vi bort fra det, vil vår verden implodere i sin egen ultrakonservative stagnasjon ved at vi skaper fortidens idealer om til tilbake­ skuende forsteinede monumenter uten øye for framtiden.

Mens vi minnes og feirer vår norske 211 år gamle grunnlov, bør vi også rette blikket framover – ikke bare i vårt land, men også i vår verden, og ikke minst i vårt eget sinn.

Ja, vi synger om vårt håp om en bedre verden. Men det håpet må ikke overskygge vår kristne plikt til å hjelpe vår trengende nabo i denne verden. Den plikten bør være vår åndelige grunnlov meislet inn i vårt hjerte.

______________________ Edwin Torkelsen er pensjonist etter mange år som lærer og historiker.

Adventnytt 5-2025

Grunnlovsdagen

17. mai er korps Av Rune Holanger

HVOR ER DU FRA? Av Vinjar Fønnebø

M

ai måned er tiden da «vi» nordmenn kjenner på den nasjonale tilhørigheten i noe større grad enn resten av året. Med ni dagers mellomrom feirer vi Norges frigjøringsdag i 1945 fra fremmed okkupasjon og etableringen av egen grunnlov i 1814. Vi kommer fra Norge, kjenner tilhørigheten til landet vårt, og lar stoltheten blomstre.

Jeg har feiret 17. mai i snart 73 år. De aller fleste gangene har det skjedd innen Norges grenser, men feiringen og nasjonalismen blant «nordmenn» har utartet seg sterkest når jeg har vært i utlendighet på selve dagen. Samtidig er det nettopp ved slike anledninger at usikkerheten om hvor jeg «er fra» er kommet til overflaten.

«Hvor er du fra?» er for de fleste kun et enkelt faktaspørsmål som kan besvares med et stedsnavn. For meg er det derimot et spørsmål som gjennom livet har blitt mer og mer utfordrende å svare på. Mitt ærlige og korrekte svar er: «Jeg vet ikke».

Det er ikke for å være kokett eller unnvikende, men jeg vet genuint ikke hvor jeg er fra. Situasjonen blir ikke bedre av at jeg fremdeles ikke er helt sikker på hva det «å være fra» egentlig betyr.

Både min mor og far kunne som barn og tenåringer oppgi sin stedstilhørighet slik de fleste andre gjør det. Men en kombinasjon av adventisme og nazisme rev dem begge bort fra nær og stedsbunden storfamilie.

Mine søstre og jeg kom inn i denne verden som følge av at Hitler startet en aggresjonskrig mot Norge som medførte at vår far ble krigsflyktning i Sverige. Der møtte han en kvinne som hadde reist langt hjemmefra for å få en høyere utdannelse i tråd med sin adventistiske tro. Da jeg ble født i 1952, bodde min kjernefamilie et sted hvor ingen av mine foreldre «kom fra». Vi flyttet videre i 1953…..

Så, «Hvor er jeg fra?»

Hvor lenge må man bo på ett sted for å etablere en følelse av å være derfra? I mine første 34 år ante jeg egentlig ikke hva venner og voksne kjente på når de brukte begrepet «Jeg er fra xxxx», eller hvordan de definerte «hjem». Etter to flyttinger i Norge før fylte fem år, ble jeg omplassert til USA i fire barndomsår (sammen med resten av kjernefamilien). Etter retur til Norge fort-

Adventnytt 5-2025

satte hyppige flyttinger. Den daværende 9-årige grunnskole ble gjennomført på seks forskjellige skoler i to land.

Så igjen: «Hvor er jeg fra?»

Genetisk er jeg like mye svensk som norsk. Men følelsene mine forteller meg nå som voksen at jeg egentlig «kommer fra» (hva nå det enn betyr) en liten by utenfor Los Angeles i USA. Som 34-åring tenkte jeg det kunne være morsomt å finne igjen huset hvor jeg bodde fra 1959 til 1961. Gata hadde skiftet navn, men det lille huset sto fremdeles. Men i tillegg til å finne huset igjen, ble kroppen/sjelen/hjertet overveldet av en følelse av at jeg var kommet til det stedet jeg «var fra». Uansett hvor mye mitt reisefølge maste, klarte jeg ikke forlate den lille gatestubben før det var gått minst en time. Plutselig var mitt hjem-begrep utvidet til noe helt annet enn de fire veggene i en leilighet eller hus hvor mine foreldre og søstre og jeg tilfeldigvis holdt hus i noen få år. Det var nemlig det eneste jeg oppfattet som «hjem» fram til den opplevelsen.

Så igjen: «Hvor er jeg fra?» Er jeg norsk, svensk eller kanskje amerikansk?

Jeg har norsk statsborgerskap, men er sannelig ikke sikker på hvilken nasjon som egentlig er «min». Etter den svært hjemsteds­løse tilværelsen i barndommen, har jeg nå hatt folkeregistrert adresse i Tromsø i snart 52 år. Men er jeg da fra Tromsø? Selv om mine fire barn trygt sier de er fra Tromsø deler jeg ikke den følelsen, og andre steder i Norge kvalifiserer heller ikke.

Siden geografisk identitet er svært utfordrende for meg, har jeg innsett at min mest konsistente gjennomgående identitet er den trosmessige tilhørigheten.

Jeg er mer adventist enn både nordmann, svenske eller amerikaner. Å synge «Ja, vi elsker» på 17. mai er en festopplevelse for meg. Men sangen «We have this hope» rører ved sterkere følelser.

Den sang jeg for første gang sammen med 25000 andre adventister i 1963, bare to år etter jeg flyttet fra det lille huset utenfor Los Angeles. Å forlate adventismen ville være mer traumatisk enn å bytte statsborgerskap. Jeg er nok en globalist både religiøst og geografisk…..

Ha riktig gode fest- og minnedager i mai. Jeg misunner dere som er sikre på at dere «er fra» Norge.

«17. mai er jeg så gla’i, moro jeg har fra morgen til kveld!» Ja, slik lyder teksten i barnesangen etter Margrethe Munthe.

Verdien i teksten er det nok mange som dessverre ikke lenger helt forstår. Selv vokste jeg opp med denne dagen som den helt store. Fra jeg var ganske ung, har jeg vært heldig å få være medlem i et musikkorps. Korpsmiljøet og trompeten har vært en viktig del av meg gjennom hele livet. 17.mai var, og er fortsatt, dagen over alle dager for oss korpsmusikanter. «Det er Norge i rødt hvitt og blått», «Ja, vi elsker dette landet» og «Alt far min kunne gjera» minner om verdien av å ha en grunnlov, en grunnlov bygd på kristne verdier. Som ung korpsmusikant handlet dagen om å stå tidlig opp. Kle seg i uniform og begi seg ut til spilleoppdrag med blankpolert trompet.

Første spilleoppdrag var gjerne ved en kranspåleggelse på en minnestøtte etter falne fra krigen. Deretter ble det spilling i skolenes barnetog og videre til et gamlehjem. Når borgertoget gikk på ettermiddagen, var det ikke alltid at leppene holdt til å få fram de høye tonene. Det var allikevel med stolthet og ærefrykt for dagen vi kunne avslutte det hele med «Ja, vi elsker dette landet».

Marsjeringen er over for min del, men jeg spiller fortsatt konsert med nasjonal tonsettting denne dagen. Uten korpsmusikk ville 17.mai ha vært fattig.

Vi må for alltid kjempe for Norges Grunnlov og det 17. maifeiringen står for. Hipp hurra for 17. mai, og vel blåst også i år!

21

Grunnlovsdagen

Meningsfull feiring Av Kristel Næsheim Vi flyttet til utlandet i 1969. I løpet av de sytten årene vi bodde utenlands, hadde vi bodd i fire ulike land på tre kontinenter. Hvert av disse landene feiret sin nasjonaldag på ulike måter. Fokus for feiring i det ene landet var datidens sittende leder. Et annet land fokuKristel og familien i 1979. serte på selvstyre etter mange år som koloni under europeisk styre. Det tredje landet feiret seg selv som det beste og mest velsignede landet i verden. Det fjerde landet opplevde stor politisk uro og dagen ble preget av granatregn fra nabolandet.

Vi flyttet tilbake til Norge våren 1986. Et par måneder senere kom 17. mai, og vi var ved den lokale barneskolen og så barnetoget med glade barn som ropte hurra, før barn og voksne dro til Hole kirke og festgudstjeneste.

I kirken fikk vi utdelt to ark med fem fedrelandssanger. I løpet av gudstjenesten sang vi alle fem.

Tekstene var en tale i seg selv. De var så flotte og rike: Fagert er landet du oss gav, Herre vår Gud og vår Fader …signa vårt land i nord og syd, soleis ditt åsyn lyser, Gud, over vårt Noreg i nåde.

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut.

Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.

Her var fokuset et helt annet; det var på Gud og på friheten vi har i Norge som følge av hans omsorg. Det ble en så sterk opplevelse for meg at jeg sang med tårer. Den 17. mai-feiringen i 1986 har lagt en sterk og varm farge på det jeg føler av takknemlighet og glede over å få lov til å være en del av et fritt og trygt Norge.

For meg er det svært meningsfullt å få være med på 17.mai-feiring hvert år.

17. mai på Rosendal skole Rosendal skole startet opp i Mjøndalen høsten 1978. Det var litt blandet reaksjon i nærområdet, og en del lurte på hva slags skole dette var. Fra starten av tenkte vi at feiring av 17.mai var viktig, og derfor gikk det ikke så lang tid før vi deltok i barnetoget i Mjøndalen.

Rundt 1982 gikk startskuddet for Rosendal skolekorps, Vi overtok uniformer og mange instrumenter fra Iladalen skolekorps i Oslo. Etter et par år stilte vi opp i barnetoget med korpset vårt. Dette ble tatt veldig godt imot i lokalmiljøet. Da korpset ble nedlagt etter noen år, syntes mange dette var trist og spurte seg: «Hva gjør vi nå?» «Fedrehagen» ble startet.

De besto av fedre fra skolen og menigheten. Siden da har «Fedrehagen» gått foran Rosendal skole i barnetoget og sunget 17. mai-sanger. Vi lærte betydningen av ikke å isolere seg, men delta i nærmiljøet.

De fleste stater i verden har en nasjonaldag, og ofte feires det med militærparader. Den norske feiringen med barnetog er ganske enestående. Ideen med barnetog kommer fra Bjørnstjerne Bjørnson som tenkte at barn representerer fremtiden og håpet for nasjonen. Man kan si at den norske feiringen er «snudd mye på hodet» i forhold til andre land.

Hvorfor er det viktig å feire den norske nasjonaldagen og verne om demokratiet?

Viktige prinsipper i et demokrati er blant annet respekt for menneske­rettighetene som inkluderer ytringsfrihet, religionsfrihet og likestilling, frie og rettferdige valg og maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Vi ser en skremmende utvikling i land etter land. Eksperter mener Europas demokratier er mer truet enn på 50 år, dette gjelder også USA. Lederen i et land kan ta landet i en autoritær retning. I noen land er det farlig å mene noe annet enn det landets leder sier. Vi snakker ofte om hvor utrolig heldige vi er som er bor i et land som Norge. Det har vi grunn til!

Ingar Rekstad er nå pensjonist etter mange år som rektor og lærer på Rosendal skole.

22

Adventnytt 5-2025

Bibelen

BIBELEN OG SYNDENS TILBAKEKOMST

Av Vidar Hovden

A

teisten Bjørn Stærk gav i 2016 ut boka «Å sette verden i brann – en ateist skriver om Jesus». Der tar han til orde for å børste støvet av synds­ begrepet. For, sier han, uten et slikt begrep kommer vi til kort i å forstå, beskrive og diagnostisere det som er ondt i verden.

Det tok oss et par generasjoner å bli kvitt Gud og glemme den kristne teologien. Men vi er ikke i nærheten av å bli kvitt synden, skylden, angeren, boten, tilgivelsen, frelsen og nåden. Vi har bare glemt hvordan vi skal snakke om det.1 Bjørn Stærk tror ikke på Gud. Han tror ikke på Bibelen som Guds Ord heller. Men han tror at Bibelen er nyttig i den forstand at den gir oss et språk for det som er ondt og galt i verden. Synd er et begrep som har stor forklaringskraft, mener han. Han tror den kristne tradisjonen og praksisen er inne på noe når den har betonet skyld, anger og tilgivelse i møte med det som er ondt. Det onde er virkelig i verden og må tas på alvor. Det mener Stærk at den post-kristne kulturen ikke har gjort. Vi har gjemt hodet i sanden. Men virkeligheten innhenter oss.

Adventnytt 5-2025

Mange snakket om dette da Metoo-kampanjen rullet over verden fra oktober 2017. Det var som om vi i lang tid hadde latt som at overgrep ikke finnes. Det passet liksom ikke inn med det vi ønsket at verden skulle være. Vår jakt etter frihet hadde på mange måter, kanskje uten av vi merket det, gjort at vi ikke skulle peke på noe som galt. Kaja Melsom er inne på

Synd er et begrep som har stor forklaringskraft. dette i sin bok, Den fordømte skamløsheten.

68-erne mente vi kunne greie oss uten moral, men hadde ingen plan for å «fylle det moralske vakuumet som oppsto da kirken mistet definisjonsmakten over godt og ondt».2 På et eller annet tidspunkt sluttet vi også å snakke om døden – det er vår tids tabu. I dag dør syke og gamle på institusjoner og ikke hjemme i stua. Ofte finnes ikke den delen av realitetene i våre erfaringer. Men hvis vi er ærlige, hvis vi tør slippe virkeligheten inn på oss selv, kjenner vi kanskje dypt nedi sjela at vi

mennesker ikke er hele. Vi er brutte. Vi har onde tendenser i oss selv. I det minste likegyldighet, som gjør at vi unnlater å gjøre noe med det som er galt. Verden er full av dødskrefter.

Det er ikke vanskelig å være enig i at det har vært mye uheldig syndsforkynnelse opp gjennom historien, som har skapt usunn skam og skyld.

Som har skapt redsel for Gud og Hans straff. Det som kan føre til synd, ble noen ganger selve synden – som dans, felespill og diverse kulturliv. Men Synd i Bibelen handler om det som truer og bryter ned livet i skaperverket. Om det som ødelegger relasjonene våre. Både til Gud, til hverandre og naturen vi er en integrert del av. Synd handler om vårt svik mot den oppgaven Gud ga oss: «å dyrke og passe hagen».

Teologer N. T. Wright omtaler det som: «a vocational failure» (å feile sitt kall).

Langs disse linjene er det lett å skjønne at Bjørn Stærk har et poeng. Og at Bibelen har noe å fare med i vår tid. __________ 1.

Bjørn Stærk, Å sette verden i brann – en ateist skriver om Jesus (Oslo: Humanist forlag, 2016), s.78.

2. Kaja Melsom, Den fordømte skamløsheten – fra moralisme til narsissme (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS)

23

Historie

John Weidner mottar motstandsmedaljen i Nederland i 1946.

EN ADVENTIST SOM IKKE LOT SEG BØYE «Jeg gjorde bare min plikt som kristen. Du kan ikke hjelpe andre bare når du vet at det ikke er noen risiko involvert. Når vi ser mennesker i fare, får vi lyst til å hjelpe dem, og da spiller det ingen rolle om vi må skitne til hendene eller risikere livet. I det øyeblikket er de eneste grensene som er tillatt, livets egne grenser.»

John Weidner

Av Atle Haugen

P

I en offisersuniform fra den nederlandske hæren.

24

å Adventistkirkens franske universitet, Collonges, har de et interessant museum, som åpenbarte en fascinerende, men for meg ukjent historie.

Johan Hendrik Weidner (1912-1994) ble født i Belgia av nederlandske foreldre.

Hans far var adventistpastor og ble kalt til å undervise på Collonges, så Johan vokste opp der. Skolen ligger under fjellet Salève som er et populært område for fjellklatring og naturopplevelser. Dette var også Johns store interesse, og han ble en ivrig fjellvandrer.

Etter utdannelsen gikk han inn i forretningslivet. I 1935 etablerte han en tekstilvirksomhet i Paris hvor han bodde ved utbruddet av andre verdenskrig. Da Frankrike ble okkupert, flyktet han til Lyon som ikke var besatt, og etablerte firmaet sitt der.

Sammen med representanter fra flere kirkesamfunn organiserte han en motstandsgruppe de kalte Christian Friendships. Formålet var å hjelpe jøder og andre som var på flukt fra nazi-myndighetene.

En dag fikk han se en SS-offiser på gaten i Lyon som tok en nyfødt baby ut av armene

på den jødiske moren. Han kastet barnet på bakken og knuste det med støvlene sine.

Det tente Johan til å gå enda mer aktivt inn i motstandsarbeidet. Siden han som adventist ikke ville bære våpen, engasjerte han seg i arbeidet med å hjelpe jøder og andre som trengte å flykte over grensen til Sveits. I 1941 dannet han derfor det som ble hetende Nederland-Paris linjen, et undergrunnsnettverk som hjalp særlig nederlandske jøder med flukten. Basen hans var tekstilforretningen hans i Lyon. For å få pass til å reise inn og ut av den sveitsiske grensesonen, etablerte han en annen tekstilforretning i Annecy i slutten av 1942, og han hadde også en butikk i nærheten av Collonges. Hans erfaring som fjellvandrer, bidro også til å etable sikre ruter.

Johns søster, Gabrielle Weidner, hjalp til med å koordinere fluktene fra Paris.

Adventnytt 5-2025

Historie

En gruppe på 108 jødiske barn som ble reddet i samarbeid med Kirkenes verdensråd.

«Nederland-Paris linjen» ble et av de største og mest vellykkede undergrunns­ nettverkene for å hjelpe mennesker som var forfulgt på grunn av tro eller rase, allierte piloter og fremstående nederlendere, til å flykte via Sveits og Spania.

I sin storhetstid var 300 personer en del av dette undergrunnsnettverket, hvorav rundt 150 personer ble arrestert.

40 personer ble drept eller døde av ettervirkningene av fangenskapet, deriblant Johanns søster, Gabrielle Weidner, som hjalp til med å koordinere fluktene fra Paris. Hun ble sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir i Tyskland, hvor hun døde av underernæring bare noen dager etter at hun ble befridd av russerne.

Selv ble Johan Weidner arrestert to ganger, men klarte på finurlig vis å flykte.

Han var en av de mest ettersøkte undergrunnslederne i Frankrike, og Gestapo utlovet på et tidspunkt en dusør på fem millioner franc for å arrestere ham.

Rømningsruten bidro i stor grad til den franske motstandsbevegelsen og er ansvarlig for redningen av mer enn 1080 mennesker, deriblant 800 nederlandske jøder og mer enn 112 nedskutte allierte piloter.

ANERKJENNELSE For sin innsats i krigen ble Weidner tildelt USAs Frihetsmedalje med gullpalme, utnevnt til æresoffiser av Order of the British Empire og offiser i den nederlandske Oranien-Nassau-ordenen. Den franske regjeringen hedret ham med Croix de Guerre og Médaille de la Résistance og Légion d’honneur. Den belgiske regjeringen gjorde ham til offiser av Leopold-ordenen.

Den israelske regjeringen hedret Weidner som en av de ikke-jøder som er utpekt som Rettferdige blant nasjonene ved Israels nasjonale Holocaust-minnesmerke, Yad Vashem. Der, på minnehøyden langs

Adventnytt 5-2025

«De rettferdiges aveny», ble det plantet et tre i hans navn.

Slik blir han stående som ett lysende eksempel på at det fantes heltemodige adventister i Europa under krigen. Og på hva en adventistkristen kan gjøre når verden brenner og mennesker lider.

Kilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Johan_ Hendrik_Weidner Jean Philippe Lehmann, Collonges – 130 years of history. (Collonges Adventist University, 2023)

John planter treet sitt ved Yad Vashem som en anerkjennelse av hans arbeid for jødene.

Velkommen til den 40. generalforsamlingen i Vestnorsk distrikt i Bergen 13. – 15. juni 2025 Generalforsamlingen starter med registrering fredag den 13. juni 2025, kl. 16:00 og avsluttes søndag den 15. juni 2025 kl. 16:00.

Generalforsamlingen holdes ved Adventistkirken i Bergen.

Adressen er Jørgen Moes gate 26.

Sakspapirer vil bli sendt i begynnelsen av mai.

Overnatting blir på Haukeland Hotell eller du finner en privat overnatting.

Gjestetaler ved de åndelige møtene er Camilla Gustafsson, som for tiden er pastor i praksis i Stavanger og Sandnes menigheter. Program for barn og ungdom blir ved SABU. Detaljert program for barn og voksne kommer i brosjyren.

Vi ser fram til å kunne møtes til generalforsamlingen og stake ut kursen for de kommende fem årene i VND. Øyvind Gjengstø Distriktsleder SDA-VND

Påmelding til generalforsamlingen skjer på følgende lenke: https://min.adventist.no/_module/skjema/view/form/14411 eller ved å bruke QR-koden til høyre.

Informasjon om reglene for dekning av utgiftene finner du nederst i skjemaet.

Påmeldingsfristen er 18/5 - 2025

25

Overgrep

«NÅR GRENSER KRENKES» Av Heidi Ranvik Jensen

I

september -24 arrangerte SAHA et webinar med tittelen: «Når grenser krenkes.»

Dette som et oppfølgingswebinar etter SAHAs helsekongress om seksualitet i mars-24. Einar Eidsaa Edland, rådgiver ved Vake Kirkelige Ressurssenter mot seksuelle overgrep, belyste temaet ved å ta utgangspunkt i to spørsmål: Hva gjør det med den som utsettes for seksuelle krenkelser? Og hvordan kan kirken bidra til bearbeiding og heling og unngå å legge stein til byrden?

Deretter gjennomgikk Marianne Dyrud, pastor og organisasjonssekretær i DNU, Adventistkirkens retningslinjer ift. håndtering av seksuelle overgrep. Retningslinjene kan du finne her: https://www.adventist. no/r/ressurser/organisatoriske-ressurser/ I det følgende gis et sammendrag av Einar E. Edlands presentasjon.

FOREKOMST 1 av 5 jenter og 1 av 14 gutter har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år. Det å gi oppmerksomhet og språk til temaet, kan øke vår kunnskap og forståelse og gjøre oss bedre rustet til å se og møte utsatte på en kompetent måte. «Man ser det ikke før man tror det.»

HVORDAN FORSTÅR VI MENNESKELIG SEKSUALITET? Utgangspunktet er at mennesket er en helhet. Vi er «firfoldige», med en fysisk, psykisk, åndelig og sosial dimensjon. Vi er også relasjonelle – vår opplevelse av oss selv, andre og Gud preges av hvordan vi er blitt speilet i det relasjonelle samspillet.

WHO definerer seksualitet slik: «Seksualitet er en integrert del av ethvert menneskes personlighet; mann, kvinne og barn. Seksualiteten er et grunnbehov som utgjør et aspekt av å være menneske, og som ikke kan skilles fra andre livs­ aspekter. Seksualitet er ikke det samme som samleie eller evnen til å oppnå orgasme, og er heller ikke summen av hele vårt erotiske liv. Alt dette kan være en del av vår seksualitet, men behøver ikke å være det. Seksualitet omfatter så mye mer,

26

den finnes i energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet.

Den uttrykkes i det vi føler, hvordan vi beveger oss, hvordan vi berører andre og selv blir berørt. Seksualiteten handler om å være sensuell, så vel som å være seksuell.

Seksualiteten påvirker altså våre tanker, følelser, handlinger og vårt samspill med andre mennesker.»

Seksualiteten er betydningsfull for oss fordi den er en dynamisk, levende kraft som driver oss mot våre mest grunnleggende behov for å skape nære relasjoner og å utvikle vår egen, autonome identitet.

Men seksualiteten er også sårbar. Når vår sårbarhet møtes, rommes og ivaretas på en god måte, åpner den for noe av det vakreste og viktigste i tilværelsen. Samtidig kan den være kilde til noe av det vondeste og vanskeligste i menneskelivet om den ignoreres, avvises, krenkes eller misbrukes.

Seksuelle krenkelser påfører skade, både på vårt forhold til oss selv og andre, og også på muligheten til å være i verden og relasjoner på en tillitsfull måte.

HVA ER ET TRAUME? Traumatisering innebærer at vi utsettes for mer enn vi kan tåle. Dette fører til at vanlige mestringsmekanismer settes ut av spill, og at opplevelsen ikke kan bearbeides på vanlig måte. Inntrykk og reaksjoner splittes opp, og noe lagres ubevisst. Dette kalles dissosiasjon. Men det en ikke vil «vite av», men samtidig på en måte «vet», lever videre som ulike psykiske og fysiske symptomer, ofte uten at en forstår sammen­hengen til det opprinnelige traumet. Flashbacks, svekket konsentrasjon og hukommelse, søvnvansker, depresjon, somatiske plager, opplevelse av tidstap, panikkanfall, vansker med relasjoner er vanlige symptomer etter traumer.

I boka «The body keeps the score» av Bessel van der Kolk, tydeliggjøres hvordan kroppen ofte blir bærer av traumatiske erfaringer. Traumer skaper lidelse som vedvarer - det går ikke over av seg selv.

DEN REGULERENDE «ANDRE» Et traume handler ikke bare om selve hendelsen, men også i hvilken grad det har vært

tilgang til en regulerende andre. Seksuelle krenkelser er oftest ensomme erfaringer – og mange sitter igjen med opplevelsen av å ha blitt latt alene med uutholdelige, smerte­ fulle følelser. Fraværet av den andre kan være vel så skadelig som det som skjedde.

«Det verste er ikke overgrepet, det vonde som skjedde med kroppen min, men alt det rundt som manglet. INGEN så, engasjerte seg eller mente noe om det gale som skjedde.»

SEKSUELLE KRENKELSER OG MAKTPERSPEKTIV Når vi skal forstå seksuelle krenkelser, må vi supplere en relasjonell forståelse med et maktanalytisk perspektiv. Med seksuelle krenkelser menes at den som har størst makt i en relasjon mellom personer i et asymmetrisk forhold, anvender en seksualisering av relasjonen på en slik måte at den andres intimitetsgrenser krenkes.

Samtidig påtvinges en virkelighetsforståelse der den utsatte føler seg utvalgt (spesiell og annerledes enn de andre,) og også som delaktig og medansvarlig i overgrepet. Kompleksiteten i seksuelle krenkelser ligger altså i overgripers makt til å misbruke tillitsrelasjonen og til å påtvinge den utsatte en forståelse av gjensidighet og ansvar. Seksuelle krenkelser er maktmisbruk, og i kirkelige sammenhenger kan det også innebære misbruk av åndelig makt.

Den utsatte påføres skyld: «Det var min feil», «Jeg oppfordret til det», «Jeg passet ikke godt nok på meg selv», «Jeg burde aldri ha …» Men også skam: «Jeg er feil, jeg fortjente det», «Jeg føler meg verdiløs, det var min skyld at det skjedde fordi jeg er verdiløs og søppel», «Ingen kan være glad i meg, jeg er skitten.»

HVORDAN KAN KIRKEN BIDRA? Tilgangen på sosial støtte for den utsatte er en kraftfull predikator for muligheten til heling. Den utsattes maktesløshet fordrer at «empowerment» blir sentralt i en tilhelings­ prosess. Motgift mot skam og isolasjon er sørge for at fellesskapet bidrar med støtte og legger til rette for at heling kan skje. Det er viktig å huske på at de påførte sårene ikke bare handler om overgriperen,

Adventnytt 5-2025

men også om hvordan de som står rundt, reagerer og handler. Det kan være vanskelig for fellesskapet å ta inn over seg det som har skjedd, det kan true virkelighetsoppfatning, føre til fornektelse eller at en blir sine egne følelsesmessige reaksjoner nok.

Medvirkning til å dekke over, å late som ingenting har skjedd eller legge skylden på den utsatte («blaming the victim»), vil kunne forverre situasjonen ytterligere for den utsatte. «Dersom du går ut med dette, vil det ødelegge menigheten …»

BEHOV FOR ANERKJENNELSE OG TILHØRIGHET For den utsatte vil både relasjonen til Gud og til menigheten kunne bli vanskelig.

En kan slite med en opplevelse av å være annerledes og ikke ha tilhørighet. «Du minner folk på noe, som de vet eksisterer, men som de ikke vil vedkjenne seg. Det er for smertefullt for dem.» Det er derfor viktig at kirken setter seksuelle krenkelser på agendaen og ikke tier det i hjel, og at fellesskapet kan få en høynet bevissthet om tematikken. Det er også et viktig prinsipp at ingen skal bære krenkelsen/byrden alene.

TRYGGE ROM – Å FINNE EN VEI I TROENS LANDSKAP Den utsatte vil trenge trygghet til å kunne kjempe med tvilen og mistilliten til både Gud og mennesker. Hvor var Gud da overgrepet skjedde? Hvorfor grep du ikke inn, Gud? Hvordan skal jeg forholde meg til Gud nå? «Jeg har ligget i sengen og ropt på han tusen ganger, men det gjør ingen forskjell …»

Tradisjonell forkynnelse og ritualer kan oppleves krevende, for eksempel Gud som far, Gud som allmektig og som en som hører våre bønner. Unyansert forkynnelse om tilgivelse og forsoning vil også kunne legge stein til byrden. Språk, symboler og ritualer som gir en erfaringsnær teologisk fortolkning av den utsattes opplevelser, og som vektlegger at Gud er på den utsattes side, vil være hjelpsomt. Det samme å legge til rette for fellesskap av mennesker med samme type erfaringer.

Vake kirkelige ressurssenter mot seksuelle overgrep, som ble startet i 1996, kan også bistå. Senteret har lang erfaring med samtaletilbud til utsatte og pårørende

og gir hjelp til dem som skal håndtere overgrepssaker. I samarbeid med senterets brukere, har Vake også utviklet liturgiske elementer og symbolhandlinger som kan bidra tros-styrkende og gjenopprettende for utsatte.

Jeg tror på en Gud som kommer menneskene i møte.

Jeg tror på en Gud som tåler å se, høre og vite.

Jeg tror på Jesus som ble utsatt for overgrep og svik.

Jeg tror på Jesus som gir oss del i sin seier over ondskapen og døden.

Jeg tror på Den Hellig Ånd som håper for oss når vi ikke håper selv.

Jeg tror på Den Hellige Ånd som frigjør oss til å handle og hvile.

Vi tror at kirken trenger å høre vår stemme.

Vi tror at kirken vil kjempe mot urett.

Vi gratulerer

Soon Wee Tan Asker Bærum menighet, 9. juni

Mjøndalen menighet, 6. juni

95

Petra Olene Leirvik Trondheim menighet, 24. mai

90

Martha Pauline Tungodden Bergen menighet, 16. mai Jorun Brita Reierson Mandal menighet, 23. mai Tor Gunstein Reierson Mandal menighet, 23. mai Berit Gesine Lie Stavanger menighet, 31. mai

85

Knut Erik Valskrå Namdal menighet, 20. mai Doris Bagger Melsæther Lillehammer menighet, 31. mai Bengt Ola Bäckstrøm Grenland menighet, 6. juni Randi Haukeland Bergen menighet, 8. juni

Adventnytt 5-2025

80

75

Grethe Agnes Skarnes Børresen Oslo, Ulsrud menighet, 10. mai Kjell Inge Skarbø Ålesund menighet, 12. mai Astrid Dorga Sandnes menighet, 18. mai Sylvi Elisabeth Berglund Strømmen menighet, 30. mai Kristel Næsheim Tyrifjord menighet, 31. mai Ellen Mirjam Herling Tyrifjord menighet, 1. juni Harald Bjørn Hansen Tromsø menighet, 8. juni Anne Lise Erland Mandal menighet, 11. mai Anne Marie Herland Sandnes menighet, 20. mai Per Atle Thomassen Tromsø menighet, 22. mai

Mads Christian Bunken Tyrifjord menighet, 28. mai Øyvind Sigurd Løvstad Jessheim menighet, 2. juni Svein Harald Larsen Molde menighet, 2. juni Vivian Elisabeth Fønnebø Hagen Mjøndalen menighet, 7. juni Liss Næsheim Fredrikstad menighet, 8. juni

70

Helge Sahl Havstein Tromsø menighet, 15. mai Jens Frederik Debes Moss menighet, 17. mai Stig Roy Berentsen Bergen menighet, 25. mai Kate Synnøve Wiik Tromsø menighet, 28. mai Jan Gabriel Haavik Sandefjord menighet, 2. juni Illustrasjon: iStock / lavendertime

100 Emma Pauline Paulsen

27

Vi minnes

Illustrasjon: iStock / lavendertime

John Watson ble født i San Bernardino, California, i 1968, og vokste opp sammen med fire brødre.

Livet tok en uventet vending da han flyttet til Norge i 2006 sammen med sønnen Shawn, som da var 14 år. Det var Judith som trakk, og paret giftet seg i 2007. Det samme året ble også begge døpt i Hønefoss Adventistkirke av pastor Finn Eckhoff.

Mens han bodde i USA, fikk John en brosjyre i posten fra Amazing Facts. Dette satte i gang en åndelig søken som ledet ham til å ta et standpunkt for Jesus og bli syvendedags adventist. Både han og Judith satte stor pris på forkynnelsen til Doug Batchelor, og John delte ivrig sin tro med kjente og ukjente når anledningen bød seg.

I 2008 ble John og Judith foreldre til Isabelle. John var veldig glad i familien sin, og Isabelle var hans store stolthet. Han hadde en naturlig humoristisk sans, og lokket ofte fram et smil og en hjertelig latter hos dem som sto ham nær. Han var arbeidsom og dedikert, og i jobben som teppelegger la han vekt på kvalitet. John hadde også en kunstnerisk side. Han likte å tegne, snekre møbler eller lete fram harmonier på gitaren. Fisking var også en kjærkommen avkobling.

De siste årene av Johns liv var preget av sykdom. I 2020 ble han diagnostisert med kreft. Det ble mange sykehusopphold. Smerte og usikkerhet tærte på kreftene. I denne tiden var Judith og Isabelle en uvurderlig støtte. Troen og håpet bar ham igjennom tunge og mørke stunder.

Men den 5. mars måtte kroppen gi tapt, og John sovnet inn.

Den 12. mars ble John begravet i Hole kirke, der undertegnede forrettet. John vil bli dypt savnet, men minnene og håpet lever videre.

Vi lyser fred over John Watsons minne.

Daniel Pel

28

Gerd Synnøve Thoresen Lia ble født den 12. oktober 1939, og var det tredje barnet i en søskenflokk på fem.

Hun vokste opp i Spydeberg under trange og vanskelige kår. Det var lang vei til skolen og ikke mye mat på bordet når hun kom hjem. Allerede som 14 åring flyttet Gerd hjemmefra for å forsørge seg selv.

Hun ble gift med Karl Thoresen, og de fikk fire barn, Mai-Lis, Per Åge (død i 1997), og så kom Morten og Roger.

I 1976 flyttet Gerd med barna til Røyse, mens Karl ble igjen i Spydeberg. Ved Tyrifjorden arbeidet hun på gamlehjemmet Tippen hos sin svigerinne Solveig.

Etter Røyse-tiden flyttet hun tilbake til Spydeberg. Da hun ble enke i 1987, flyttet hun til Moss og fikk arbeid på Jeløy Kurbad. Der ble hun til hun sluttet arbeidslivet.

Hun giftet seg på nytt med Kjell Lia i 1991. Gerd var glad for å slippe å bli gammel alene.

Troen var alltid viktig for Gerd.

Hun ble døpt 26. mai 1968 av T.S. Valen. I Adventistkirken i Sarpsborg hadde Gerd sitt åndelige hjem i mer enn 30 år. Og menigheten betydde mye for henne. Her ledet hun møter og var menighetssøster med stor omsorg. Det var alltid ja, når noen spurte om hjelp.

Hun hadde en sterk tro og fikk mange bønnesvar. Hennes bønneliste var lang. Gerd hadde alltid omtanke og omsorg for andre, hun fikk alle til å føle seg elsket. Hun hadde alltid plass til en ekstra om det var behov for det.

Gerd fikk fem barnebarn, fire oldebarn og to tippoldebarn som har mange gode minner fra henne.

I mai måned i fjor, ble Gerd slapp og sliten. Hun fikk først diagnose den 2. september, og etter det så ble hun raskt redusert.

Tirsdag kveld den 14. november sovnet Gerd stille og rolig inn med Maj-Lis ved sin side. Hun sovnet i den sikre forvissningen om at når Jesus kommer, vil hun få være med hjem til et bedre land.

Vi lyser fred over Gerd Synnøve Thoresen Lia s minne.

Per Erik Dekkerhus

Jytte Solveig Andvik (f. Jensen) ble født16.02.1935 i Danmark. Hennes foreldre var: Marta og Sven Jensen.

Jytte vokse opp som nummer to i en søsken­flokk på seks. Som trettenåring reiste hun til Skodsborg Badesanatorium, hvor hun begynte som stuepike og endte opp som sykehjelper på sykeavdelingen.

Jytte ble døpt av A. Gulhammer 21.04.1951. På Skodsborg ble hun kjent med Helge Andvik, og de giftet seg i 1953. Der ble også deres første sønn, Torbjørn, født. Jytte ble ferdig utdannet fotterapeut i 1955. Da reiste familien til Molde der Helge tok sivilarbeidet. Høsten 1956 flyttet de til Mo i Rana hvor Helge tok over fysioterapiklinikken til sin bror. Der ble Lennart, Preben og Anne-Karin født. I 1961 gikk ferden videre til Åndalsnes, hvor Siss-May ble født.

I 1964 ble Helge spurt om han ville ta på seg jobben som leder av NordNorges kurbad som Syvendedags Adventistkirken drev. Mens de bodde i Tromsø, fikk de datter nummer tre, Christel. Etter Tromsø ble det Østlandet og deretter Karachi, Pakistan, hvor Helge ble leder for adventistenes sykehus i 1989. Mens de var der, ble Helge syk, og de måtte reise hjem i 1993. Han døde i 2001. Da hadde de vært gift i 48 år.

Barna betød mye for Jytte, og det var en stor belastning for henne da den yngste datteren, Christel døde plutselig i oktober 2006. Jytte har vært arbeidsaktiv som fotterapeut helt frem til pensjonsalderen. Som mor har hun vært et ordensmenneske, omsorgsfull og snill. Ærlighet stod høyt i kurs hos henne. Nymotens Skype og mobiltelefon brukte hun gjerne for å holde kontakt med storfamilien. Jytte etterlater seg fem barn, sytten barne­ barn og like mange oldebarn. Hun sovnet stille inn 27. februar 2025 på Bråset bo – og omsorgssenter hvor hun hadde bodd det siste halvannet år. Hun var medlem av Ulsrud Syvendedags Adventistkirke. Jytte ble begravet fra Røyken kirke 12.03.2025 hvor undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Jytte Solveig Andvik sitt gode minne.

Rolf Andvik, pastor

Adventnytt 5-2025

Sverre Dunseth, Stavanger menighet, døde 12. mars, etter en tids sykeleie.

Han sovnet stille inn med sin kjære Marit ved sin side. Han ble født i Flekkefjord 27. april 1943 som den tredje av fem søsken i Dunseth-familien, en familie som tok kristentroen på alvor og var aktive i adventist­menigheten.

Sverre selv bevisstgjorde sitt eget standpunkt og ble døpt i ung alder.

Helt fra barndommen viste han interesser og ferdigheter innen teknikk, konstruksjoner og bygging.

En gang i barndommen valgte han å ikke kjøpe godterier for lommepengene, men brukte heller pengene på å kjøpe sement. Det kunne brukes til å lage noe. Motorer og kjøretøyer hørte også med til interessene. Han satte sammen sin egen motorsykkel, og kjørte gjerne dagsturer til Stavanger for å være med ungdommer fra menigheten. Det viste seg å være et godt reisemål, for der traff han Marit som han ble gift med. De manglet bare et par måneder før de kunne ha feiret diamantbryllup (60 år) i juni. Han tok utdannelse som skips­ ingeniør i Bergen og jobbet innen det faget, først på Aker i Oslo, og senere på Rosenberg i Stavanger. Sin aktive yrkeskarriere avsluttet han innen oljevirksomhet i Statoil. I tillegg til alt dette, var han aktiv på fritiden med støping og salg av båter. Han og Marit etablerte et godt hjem i Stavanger, og adopterte tre barn fra Sør-Korea.

Han satte familien høyt og prioriterte alltid deres behov. Menighetsliv var sentralt for ham. I flere år var han menighetens forstander og engasjerte seg aktivt i skolesaken. Han var idealist, hadde meninger og meningers mot og en sterk rettferdighetssans.

Det han forstod å være rett, stod han for, selv om andre ikke alltid delte hans syn. Men uenighet i sak, rokket ikke ved det som var sentralt for ham, en gudstro og tro på frelse og evig liv i et fullkomment gudsrike. Ved begravelsen fra Lagård kapell, sa døtrene Pia og Sunniva vakre minneord, og Torbjørn Berglund Eriksen sang to vakre sanger. Undertegnede talte om håpet som lever videre. Vi lyser fred over Sverres minne.

Reidar Olsen

Adventnytt 5-2025

Yngve Nordahl, Strømmen menighet, er død nær 83 år gammel. Han var født i Bø i Vesterålen som nr. 3 av 7 søsken i familien til Valborg og Johan Nordahl. Familien flyttet til Melbu da Yngve var ca. 10 år gammel, og var en aktiv og ressurssterk familie i det den gang vitale adventistmenigheten i Hadsel. Yngve ble selv døpt som ungdom og har vært trofast i menigheten hele tiden. Han tok landbruksutdannelse og var i flere år den som stod for gårdsdriften hjemme.

Han var også landbruksvikar på flere gårder i kommunen og var kjent for effektivitet og ryddighet. En ryggplage gjorde at han måtte frigjøre seg fra gårdsarbeid, og det førte ham til Trondheim på attføring. Der traff han Åse som han ble gift med, og de etablerte sitt hjem i Kristiansand.

Han ble ansatt i parkvesenet, og med sin estetiske sans var han med på beplanting og forskjønning i byen.

Siden flyttet de til Oslo, hvor Åse jobbet på kontoret til Østnorsk Distrikt og Yngve i trykkeriet på Norsk Bokforlag. Som den «handyman» han var, ble han engasjert på fritid av sin svoger, Kåre Lund, til hjelp i ungdomsavdelingen. I flere år var han til stor nytte på ulike leire, ikke minst som bussjåfør til arrangementer i inn og utland. I 1988 flyttet de til Enebakk, og litt senere kom datteren, Vibeke, og hennes familie. De hadde gjensidig nytte av hverandre, og barnebarna lærte mye av Yngve om hagestell og dyrking. Den siste tiden merket han at helsen skrantet noe. Det viste seg at han hadde en aggressiv kreftsvulst i hjernen som ikke kunne behandles.

Han tok det hele med en imponerende fatning og ga veiledning til familien om alt som måtte ordnes med hus og hjem. Han satte et flott eksempel på det å beskikke sitt hus. Den 27. februar sovnet han stille inn med Åse, datteren Vibeke og svigersønnen Terje ved sin side. Et rikt og aktivt liv var over. Ved gravferden fra Enebakk kirke, 11. mars, var det sang av datteren Vibeke, Willy Aronsen og Vigdis Maria Sandvik.

Vibeke og barnebarnet, Andrine sa også fine minneord. Vi lyser fred over hans kjære og gode minne.

Reidar Olsen

Bestilling av måltider og overnatting på TVS 26.-29. juni 2025 I forbindelse med generalforsamlingene for DNU og ØND i juni 2025, finnes det nå mulighet for andre enn delegater å bo og spise på Tyrifjord videregående skole under helgen. For å kunne ha oversikt over kapasitet i forhold til mat og overnatting, ber vi om påmelding. Se nærmere informasjon under: Måltider: Frokost: 95 kr.

Middag: 140 kr.

Kvelds: 95 kr.

For barn mellom 4-14 år gjelder følgende: 95 kr. for middag og 50 kr for frokost og kvelds.

(Gratis for barn under 4 år.)

Påmelding for måltider her: https://min.adventist.no/_module/skjema/ view/form/14491 Eller bruk qr-koden: Bestilling er gyldig ved betaling.

Overnatting: Det er et begrenset tilbud for overnatting på TVS. 350 kr/natt for enkeltrom 600 kr/natt for dobbeltrom kr 200 ekstra for oppredd seng Gratis for barn under 4 år.

4-14 år 175 kr/natt.

Det vil også være mulighet for å overnatte i egen campingvogn/bobil/telt: 220 kr per enhet per natt m/strøm 170 kr per enhet per natt u/strøm Bestilling av overnatting: solveig.krusholm@adventist.no Ellers anbefaler vi besøkende å finne overnatting hos venner og bekjente, eller ved nærliggende hoteller og campingplasser.

Påmeldingsfrist: 2. juni 2025

29

Annonser

Våg å være annerledes Av Tom Angelsen Før sommerferien er det generalforsamlinger og årsmøter i distriktene og Den norske union. Nordnorsk distrikt er først ute 23.–25. mai. I løpet av disse dagene skal rapporter drøftes og

godkjennes, planer for framtiden legges og valg gjennomføres. Vi skal også be sammen, bli inspirert av hverandres historier og lytte til Guds ord.

Hovedtaler i år er Laurence Turner.

Han har arbeidet som pastor England, men det meste av livet som foreleser, først ved Avondale College i Australia og deretter Newbold College i England.

Der er han for tiden Principal Lecturer Emeritus i Det gamle testamente. Han er spesielt interessert i å tolke og forkynne bibelske fortellinger, og har skrevet bøker, kommentarer og vitenskapelige artikler om 1. Mosebok, 1. og 2. Samuelsbok og Esters bok. Norsk Bokforlag har blant annet gitt ut boken «Begynnelsen på resten av historien».

Han har vært gift med Anne i femti år, og de har to barn, syv barnebarn og fire oldebarn.

Laurence er en etterspurt og populær

foredragsholder og forkynner ved adventistsamlinger over hele verden. De av oss som har hatt gleden av å ha ham som lærer, eller har hørt ham tale, setter pris på dybden i undervisningen. Man blir glad i Bibelen og ønsker å lese mer.

Laurence Turner vil tale ved tre av møtene med hovedtemaet: Våg å være annerledes.

Han vil ta oss med gjennom fortellinger fra Josef, Maria og Jesu liv om deres mot og integritet, og vise hvordan deres liv kan inspirere oss i dag til et liv med mot og integritet.

Titler på talene: • «Selv om han var en rettferdig mann ...»

(Fredag) • «Men vi har jo aldri gjort det på denne måten før...» (Sabbaten, gudstjenesten) • «De som ydmyker seg selv, vil bli opphøyet» (Lørdag kveld)

Hele programmet og praktisk informasjon om bestilling av mat vil bli sendt menighetene.

Alle møtene vil være på Ekrehagen skole.

Velkommen til Tromsø og årets årsmøte.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø

Den norske union Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse Web: www.adventist.no E-post: post.dnu@adventist.no Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder: Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Marianne Dyrud E-post: marianne.dyrud@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Østnorsk distrikt Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse Telefon: 481 55 628 E-post: post.ond@adventist.no Leder: Claes Lundström

Adventistkirkens ressurssenter Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 52 E-post: ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Telefon: 465 41 322 E-post: post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen

Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060 E-post: post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Telefon: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no E-post: post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Postboks 133, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 Leder: Vidar Hovden www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening Leder: Erling Åserud Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no erling_aaserud@outlook.com Bankgironr.: 3000 26 41867

HEI PÅ DEG! Vi vil gjerne høre fra deg! eller skrive?

Liker du å tegne, ta bilder andre? elle fort vil du noe Har du orge.no . ran @ad gen hau gry. til d Sen A. Barnesiden leveres av ADR

HELSENØKLER 1–2–3–4–5–6–7–8

Dagens helsenøkkel: sollys!

Gud skapte en stor kilde av lys og energi i sentrum av vårt solsystem.

Denne kilden kaller vi solen. Nesten all energien vi bruker på jorden, kommer fra solen.

For eksempel får kroppen vår energi når vi spiser et eple. Men eplet fikk sin energi fra et epletre, som fikk sin energi fra solen gjennom en prosess som kalles «fotosyntese».

Mennesker trenger sollys for å lage vitamin D. Vitamin D er veldig viktig for god helse. Det finnes flere sykdommer som kan komme av mangel på vitamin D. En av de beste måtene å få vitamin D på, er å være ute og leke.

Syng!

Sola er god

Iiiik! Hva er problemet?

Problemet er at vi gjør nesten alt inne nå for tiden! Bortsett fra barnehagen, er skole, jobb, kirke, måltider, filmer, spill og nesten alt vi liker å gjøre, inne. Derfor kan noen mennesker bli syke eller triste uten å vite at de kanskje ville ha følt seg bedre hvis de var mer ute i solen!

Dette kan vi gjøre sammen ute i solen: 1. Skattejakt i naturen: Lag en liste over ting vi skal finne i naturen, som en spesiell type blomst, en stein med en bestemt form, eller et insekt. Se hvem som finner flest ting på listen! Dette er en flott måte å få barna til å utforske naturen og lære om miljøet 2. Vannballongkamp: Fyll opp mange vannballonger og del gruppen i to lag. Sett opp en ”slagmark” i hagen eller parken, og la barna kaste vannballonger på hverandre. Morsomt – spesielt på varme dager!

3. Krittegning på asfalt: Dette kan du gjøre alene eller sammen med andre: Bruk fargekritt og tegn på asfalten eller fortauet.

Du kan lage kunstverk, spille spill, hoppe paradis, tegne veier og byer for lekebiler. Sånn kan vi være kreative og uttrykke oss gjennom glad kunst.

OBS OBS OBS e. Hvis vi er Men vi må være forsiktig solbrent og bli for mye i solen, kan vi enten må Vi . de få økt risiko for ska ute re væ e ikk r bruke solkrem elle dag er er hv llys So tt: for lenge. Uanse veldig viktig for helsa!

HELSENØKKEL

4

Sollys

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

SIDEN SIST:

Hurra, Hurra, Hurra!

Grunn til å feire

17.

mai er en dag jeg kan feire av flere grunner. Først og fremst som Norges nasjonaldag, men også fordi 17. mai minner oss om at alle mennesker er skapt med fri vilje, og at forkynnelsen av Guds rike og Jesu verdier gir oss den ultimate friheten. – Og fordi mitt hjemland også var okkupert av danskene en gang!

Mitt hjemland er «The Kingdom of Northumbria» i Nordøst-England. Hovedbyen i dag er Newcastle. I mange hundre år var det et eget land. Men Northumbria ble erobret av danske vikinger i 867, og Northumbria ble dansk!

Den dagen i dag er det fortsatt mange ord i dialekten fra Nordøst-England som minner om den tiden. «Bairn» (barn), «gata» (gate), «hyem» (hjem), oot (ut), og «lop» (loppe), for å nevne noen få. Vikingene hadde makten i Nord-England helt til 929, men hadde fortsatt mye påvirkningskraft helt til 1066 da en franskmann invaderte og overtok. Jeg vet ikke hva som var verst, fransk eller dansk …!

Som alle nordmenn vet, hadde danskene kontroll i Norge frem til 1814 da de måtte gi fra seg Norge etter Napoleons-krigene. 112 representanter samlet seg på Eidsvoll for å skrive Norges Grunnlov. Gjennomsnittsalderen var forresten 42 år, og den yngste representant var kun 17 år.

Har kirken noe å lære?

Min første opplevelse av norsk 17. mai feiring var sjarmerende. Solen skinte. Alle hadde pyntet seg. Folk var så fine! Jeg elsker bunadene. Jeg hadde aldri opplevd at en hel nasjon pyntet seg slik. Gatene var rengjort, bilene hadde blitt vasket, bladene på trærne var akkurat på vei ut, syrinbuskene i blomst. Flagg over alt. Is. Smil. Glede. Wow. Ingen jobbet. Jo, det var noen som var på jobb, men bare det helt essensielle. Som oppvokst adventist i en kultur hvor det var strenge regler om hva man kunne gjøre på sabbaten, og hvordan man skulle se ut, så virket det for meg om at hele Norge feiret en sabbat. Det var ikke bare at alle tok fri, men at alle forventet at alle tok fri – vasking av huset og bilen måtte skje dagen før! Akkurat slik det var for meg i oppveksten hver fredag.

Slike kulturelle «regler» skaper plass for noe vakkert.

Det sies at 17. mai er unik fordi det er barnas dag. Men jeg opplever det som familiens dag, og en dag for fellesskap, lokalsamfunn og relasjonsbygging. Det er en dag vi trenger som mennesker, som familier, som nasjon. Det er takknemlighetens dag. En tid å takke for frihet, selvstyre og demokrati. Det bør vi ikke ta for gitt i en tid der disse verdiene er under angrep, også i vestlige land.

Gud inviterer oss til en lignende dag, hver uke. Det er en hellig dag. En dag satt av til Herren. Sabbaten er en gledens dag. En dag hvor vi feirer friheten som Gud skapte oss til, i hans bilde (2 Mos 20,11). Det er også en dag for å feire at Gud har reddet oss til frihet i Kristus, slik han reddet Israelittene fra slaveri i Egypt, og et symbol på Guds evige pakt med mennesker som velger å følge han (2 Mos 31). Sabbaten er en annerledes dag. Det er en hviledag, en dag for familie, fellesskap og relasjonsbygging. Jeg ber om at vi aldri må ta sabbaten for gitt. La oss holde den hellig slik at vi, og de rundt oss, kan oppleve velsignelsene som kommer med sabbatsfeiring.

På 17. mai kan vi også takke. Takke for friheten, kristne verdier og ledere som respekterer demokratiet. Men la oss også sende en tanke og be en bønn for det store antall mennesker i verden som opplever undertrykkelse, krig, og forfølgelse. Som adventister gleder vi oss til «en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (2 Pet 3,13). Må Gud hjelpe oss, mens vi venter, til å fremme himmelske verdier her og nå.

Hurra og gratulerer med dagen!

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY

Portrettfoto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchanger (CC BY 4.0)

Av Victor Marley