Adventnytt 2025 06

Demokrati og rettroenhet

Muligheter og farer i en menighet.

Side 20

Adventnytt

Lauritz Ingvald Stene

L.I.Stene var en fremgangsrik pastor i Norge og misjonær i Spania.

Side 26

Nr. 6-2025

Tid for valg Hvor går veien?

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag

(e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut.

FORSIDEN

Foto: Atle Haugen

Innhold

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Herre, husk meg i din nåde mot ditt folk, kom til meg med din frelse! Da kan jeg se hvor godt det går dine utvalgte, få del i ditt folks glede og prise meg lykkelig sammen med dine.

(Sal 106,4–5 )

Side 9

Side 10

Side 17

… NÅR EN AV HANS DISIPLER KOMMER NÆR

150 år med misjon.

Misjon er menighetens oppdrag, gitt oss av Mesteren selv. Vi kan bruke mange andre store ord på det: disippelgjøring, evangelisering, vitnetjeneste osv. Men til syvende og sist handler det om å dele vår tro med andre slik at de får lyst til å følge Jesus.

Adventistkirken har en rik historie å vise til når det gjelder misjon. Det ble vi minnet om på Trans Europeisk divisjons konferanse Engaged in mission 150 på Newbold College nylig. Den markerte at det er 150 år siden de første utsendingene fra vår menighet kom til Europa.

David Trim, som er leder for kontoret for forskning og statistikk ved Generalkonferansen, var en av dem som inspirerte oss med interessante innblikk i noen av historiene til disse modige kvinner og menn som ofret mye i misjonens tjeneste. Ikke minst ble det lagt vekk på de kvinnenes innsats. Svein Hagen Jensen i Danmark, utgir i disse dager en bok om danske adventistmisjonærer. Det inspirerer oss til å begynne å grave i historien til våre også. Det vil du kunne se mer om i Adventnytt fremover.

Konferansen på Newbold handlet imidlertid mer om fremtiden enn om fortiden. For oppdraget er det samme i dag selv om vi ikke lenger drar til fjerne land og kyster for å misjonere. Før reiste misjonærene med hest og kjerre, båt eller måtte ta beina fatt. De skrev bøker, blader og brev. Vi har et betydelig antall flere alternativer til både reise­ og formidlingsmåter. Men fremdeles trenger Vårherre villige medarbeidere i dette arbeidet. Er du en av dem? Misjonsmarken er rett utenfor inngangsdøren vår – og kan til og med bli innenfor dørene våre.

Fra mange kilder har det i det siste blitt meldt om økende interesse for tro og for Jesus. Det er godt nytt! Men vi må huske på at generasjonene som er vokst opp siden 60­tallet, har mye mindre generell bibel­ og kristendomskunnskap en tidligere gene­

rasjoner. Noen er nesten blottet for slik kunnskap! Teologiske spissfindigheter og nyanser står derfor ikke høyt på agendaen. Fortellingen om Jesus, delt gjennom varme relasjoner, er det som virkelig trenges i en stadig kaldere verden.

Fremdeles trenger

Vårherre villige medarbeidere i dette arbeidet.

I Den anglikanske kirke, den engelske statskirken, skjer det en liten revolusjon for tiden. En av de sentrale lederne i dette, Dr. Michael Moynagh, fortalte på konferansen på Newbold om det de kaller Soulspace, som gjerne er et «åndelig hjørne» i en annen aktivitet eller fellesskap. Han nevnte strikkeklubber, lesesirkler eller idrettsaktiviteter – det kan være hva som helst som bringer mennesker sammen. Der introduserer man en stund med åndelig innhold i en enkel form. Dette er et forslag til «program»:

Soulspace

Velkommen

Tenne et lys + musikk Bibellesning Åndelig rom for hodet (refleksjon, samtale, bønn, meditasjon)

For mange blir dette den første kontakten med tro og menighet. Etter hvert tar de det videre til gudstjeneste eller andre arrangementer i menighetene.

Det er ikke noe radikalt nytt i dette. DNU har oppfordret oss til å gjøre våre sabbatsskoler eller bibelgrupper til noe lignende gjennom det vi kaller Bibelsamtaler. På TVS spilles det f.eks. fotball hver onsdag som innledes med en kort andakt og bønn. Andre har også slike ting på gang. Poenget

er å dra troen med seg inn i de fellesskap og aktiviteter man er engasjert i. Slik skaper vi rom og relasjoner det er lett for våre venner og kontakter å bli med i.

En annen som hadde et interessant innlegg under konferansen på Newbold, var Anthea Davis Barclay som presenterte sine studier av hva som skjedde da mange adventister fra de vestindiske øyer kom til England på 1960 og 70­tallet og fylte opp de ganske ensartede hvite menighetene. Selv om de hadde samme tro, var kulturforskjellene store og integreringen av nye landsmenn og ­kvinner gikk ikke helt smertefritt for seg. Vi har mye å lære fra dette når det kommer til hvordan vi tar imot nye medlemmer fra andre land og kulturer. Mange av dem som kommer til oss har kanskje ikke så sterk bakgrunn fra menighetene i sine hjemland. Andre er også traumatiserte av krig og forfølgelse. Å være med på å skape trygge og gode menigheter som integrerer disse, er en viktig tjeneste du kan bidra til.

Det er kort sagt mange måter å være engasjert i misjon på, både innenfor og utenfor menighetens egne arrangementer. Men uansett hvilke aktiviteter vi engasjerer oss i, er det til syvende og sist sant det Vidar Kristensen sier i koret på sangen Jesus går på nye broer:

De fleste skjønner først hvem Jesus er, når en av hans disipler kommer nær.

Det er der du som etterfølger av Jesus, kommer inn!

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

JUNI

Aktivitetskalender

1. DNU styremøte

5. DNU Pastorsamling Zoom 13.–15. VND Generalforsamling 13.–15. Årsmøte for tenåringer og barnas supersabbat

15. Styremøte i VND 20.–29. IMPACT, Bergen

20. TVS siste skoledag

22. TVS skoleavslutning

27. DNU Generalforsamling

28. DNU og ØND årsmøte

28. Årsmøte for tenåringer og Barnas supersabbat

29. ØND Generalforsamling

JULI

2.–7. Levende vann sommerleir 8.–14. Sommerstevnet Nissedal 21.–28. Speiderleir 23.–28. Seniorstevne i Danmark

Menighetskalender

JUNI

7. Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C) 21. Kollekt: Newbold College (A)

JULI

13. Kollekt: Verdensmisjonen (F) Sommerens stevner

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Jeg kan bare forestille meg det

Catherine Anthony Boldeau, leder for forvaltningsavdelingen i den Britiske Union

Jeg vokste opp med frykt for Gud – virkelig frykt for Ham. Jeg husker at jeg som femåring, ble skrekkslagen da jeg fikk høre at hvis jeg var slem, ville jeg ikke komme til himmelen. Jeg var selvfølgelig aldri slem, men jeg var ofte snill av feil grunner.

Jeg kan ikke påstå at jeg som førskolebarn visste hva himmelen handlet om. Jeg forsto imidlertid konseptet med belønning og konsekvenser, så jeg visste at himmelen måtte være et godt sted, og at hvis jeg ikke oppførte meg bra, ville jeg havne «et annet sted».

Denne tidlige erfaringen dikterte hvordan jeg oppførte meg i forhold til Gud. Jeg var ikke bare redd, jeg var også anspent og en som alltid ville at mennesker skulle like meg. Derfor gjorde jeg det jeg trodde de ville like.

Alt dette endret seg da jeg gjenoppdaget at Gud er kreativ, akkurat som meg! Han er den ultimate Skaperen. Denne erkjennelsen forandret mitt perspektiv. I stedet for en streng dommer, så jeg en kjærlig og fantasifull Gud som gleder seg over sitt skaperverk.

Jeg ser for meg at Gud hadde det enormt morsomt da han skapte verden! Når jeg tenker på farger, bør trær være røde? Hva med lilla gress? Rosa himmel? Gult hav? Ved hjelp av pulvermaling vasker du verden med en rekke fargetoner. De myke solnedgangene var kantet i lilla og gull. De duggvåte morgenene var farget av isblått og sølvhvitt.

Forestill deg at han satte seg ned sammen med Gabriel og ga ham i oppdrag å komponere skapelseshymnen som morgenstjernene skulle synge. Harper, bratsjer og strengeinstrumenter gir ekko gjennom himmelens saler, mens de øver seg til den store avdukingen.

Jesus sitter sammen med Faderen mens de tegner tulipaner, roser, magnoliaer, prestekrager og leker med former og dimensjoner. Myke kronblader på lange stilker, orkideer som foretrekker våte forhold.

Forestill deg at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd diskuterer lys, lyd, luft og væske og ordner og omordner det grunnleggende i sin planlegging slik at alt skal være perfekt for alle levende skapninger, inkludert oss mennesker.

Gud, som Skaper, er en Gud jeg forstår. En som jeg kan identifisere meg med. En som får enorm glede av sitt skaperverk.

Jeg er en av Guds unike skapninger. Ingen i verden er helt lik meg, og unike skapninger er alltid spesielle for sine skapere. Jeg er spesiell for Gud, akkurat som du er spesiell for ham på grunn av din unikhet.

Bruk sabbaten hver uke til å reflektere over en Gud som tok seg tid til å planlegge deg, skape deg og forløse deg. Du vil, i likhet med meg, få et mye klarere bilde av Gud.

Foto: iStock Cezary

Wojtkowski

DÅP – ET PERSONLIG VALG

En

bekjennelse av tro til Gud.

Av Tor Tjeransen

For noen uker siden ba jeg om Guds velsignelse over en liten gutt som mor og far hadde tatt med til menighetsfellesskapet. Både foreldre, øvrig familie og menigheten ønsker at den ferske gutten skal vokse opp og tro på Jesus. Vi vil alle sammen bidra til at han med tiden tar valget om å bli døpt. Men ingen som var til stede under barnevelsignelsen, kunne tenke seg å ta det valget for ham.

Nettopp derfor har vi i Adventistkirken barnevelsignelse og ikke barnedåp. Det er fordi vi respekterer hvert menneskes selvstendige rett til å tro eller ikke tro at adventister bare gjennomfører troendes dåp. Slik vi forstår Bibelen, er dåp et valg som bare kan tas av den personen det gjelder. Dersom dåpen skjer uten at personen selv har valgt det, er dåpen ugyldig fordi dåpen ikke i seg selv gir nåde, men derimot er en offentlig bekjennelse av tro på Jesus som frelser.

Det nye testamente har ingen beskrivelser av barn som blir døpt. Tvert imot. Praksisen med dåp av barn kom inn i kirken i det andre og tredje århundre etter Kristus. I mange hundre år var barnedåp i praksis den eneste formen for dåp som ble benyttet i kristne kirker. Men det endret seg under reformasjonen. Selv om Martin Luther forsvarte barnedåp, var det andre krefter innenfor reformasjonen som kraftfullt argumenterte for at dåpen var en bekjennelse av tro til Gud. Dåpen ville derfor være meningsløs om den døpte personen ikke selv hadde uttrykt sin tro på Gud.

Vi kan takke modige reformatorer for at vi i dag respekterer enkeltmenneskets rett til selv å bestemme om det ønsker å bli døpt.

I år er det 500 år siden troendes dåp igjen ble et alternativ, i tråd med beskrivelsene av dåp i Det nye testamente. I april 1525 ble en teologiprofessor som het

Balthasar Hubmaier, døpt av Wilhelm Reublin, en pastor som i en tid hadde forkynt at barnedåp var galt. Den 19. april 1525, påskesøndag, døpte Hubmaier omkring 300 personer i Waldshut, en landsby som ligger helt sør i Tyskland på grensen til Sveits.

Dåpen av Hubmaier og de andre var en begivenhet som markerte en tydelig vilje til å vende tilbake til Det nye testamentets dåpspraksis. Begivenheten viste også styrken til de kristne som var opptatt av å gjenreise den enkle og personlige troen som Det nye testamente beskriver, og derfor ville drive reformasjonen lenger enn det Martin Luther var villig til. «Gjendøperne» eller anabaptistene ble forfulgt fra første stund. Myndighetene oppfattet anabaptistenes tro og handlinger som en trussel mot statens offisielle tro, og dermed en trussel mot ro og orden. Senere ble døperbevegelsen også karakterisert som «den radikale reformasjonen».

Hubmaier ble selv arrestert flere

ganger for det myndighetene kalte vranglære. Han ble til slutt brent på bålet for kjetteri 10. mars 1528 i Wien. Tre dager senere ble hans kone kastet i Donau med en stein bunnet til halsen. Hun hadde oppmuntret mannen til å holde fast ved sin tro.

Adventistkirken har på mange måter videreført arven etter disse modige menneskene blant anabaptistene. Det er nemlig ikke bare gjenreisingen av troendes dåp vi har fra anabaptistene. Fordi døperne mente at troen var et personlig anliggende, var de opptatt av et strengt skille mellom stat og kirke. Den tanken har vi fra dem. Adventistkirkens pasifistiske innstilling stammer også fra disse menneskene i den radikale reformasjonen.

I dag tenker vi at det er en selvfølge å respektere individets personlige selvbestemmelse i alle spørsmål om tro. Det har ikke alltid vært selvsagt.

Vi kan takke Balthasar Hubmaier og andre modige mennesker i den radikale reformasjonen for den personlige friheten vi tar for gitt i religiøse spørsmål. Nå er det vår tur til å passe på denne friheten og respektere andres selvbestemmelse.

Vi håper at alle ungdommer som vokser opp i menigheten, tar et selvstendig valg om å tro og bli døpt. Om de ikke gjør det, så respekterer vi det fordi prinsippet om individets frihet til et personlig valg er så viktig for oss.

TOR TJERANSEN

Leserbrev

Leserbrev

Vi minner om at leserbrev til Adventnytt heretter skal være på om lag 150 ord. Leserinnlegg skal først og fremst være korte responser på artikler som har stått i bladet, eller småglimt fra livet. Slike responser kan sendes inn som melding til post@adventnytt.no. Innlegg som er relevante for Advent Nytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon.

NB! Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev.

Leserbrev

som svar på artikkelen «Her bommer Ellen White» i AdventNytt nr. 4-2025

Det gjøres mange akrobatiske øvelser for å bortforklare Guds oppgjør med synd i Bibelen, enten det gjelder oppgjør der og da eller det siste oppgjøret til slutt.

Men la oss nå si at det er Satan som står bak alt dette. I mange tilfeller må vi nok høste fruktene av vår synd fordi vi har gitt Satan vår tilbedelse og ikke Gud. Da trekker Gud seg tilbake, og vi overlates til oss selv. Vårt «hus» etterlates øde. I 1 Kor 6,19 står det at vi er Guds tempel – eller hus – så dette er en bibelsk tanke.

Matt 23, 37–38: Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene, men dere ville ikke! Se! Deres hus etterlates dere øde

Likevel er det mange fortellinger i Bibelen som for meg fremstår klart og tydelig, som Guds direkte oppgjør med

Født som homofil?

Tenk om du som leser dette, skulle bli tvunget til å skifte legning? Ville du ikke ha fått panikk og tenkt, «det er jo umulig.»

Jeg har fått 13 barnebarn fra 7 ­ 40 år og venter nå mitt syvende oldebarn. På familie­/sommerleir har jeg hatt med meg de fleste av disse, i mange år.

For over 30 år siden da vi var på leiren, skulle vi pynte oss på sabbaten. To av jentene som var med, var 2­3 år gamle og søskenbarn. Den ene tok på seg kjole, den andre bukse. Så spurte jeg sistnevnte om hun hadde med seg kjole? NEI, svarte hun bestemt.

– Kanskje du kan låne kjole eller skjørt, spurte jeg. NEI, NEI, NEI, ropte hun og ble helt i fra seg. Jeg SKAL IKKE ha på meg kjole. Lite visste vi da at hun var lesbisk. Men allerede, da hun var så liten, lånte hun klær av sin bror. Hun nektet plent å ha på seg jenteklær. Enkelte kaller slike jenter for guttejenter. Hele hennes oppvekst så vi på denne jenta med slike øyne. Hun så ut som en gutt, gikk som en gutt og var høy som en gutt.

synd, og det gjør det vanskelig å gå for den «selvutslettende» tanken. Vannflommen, Korah­oppgjøret i ørkenen, Ananias og Safira, Arons sønner osv.

Tenk litt på dette: Hvis Gud er allmektig, og Jesus har seiret over Satan på korset, vil Satan da kunne gjøre noe som helst uten at Gud tillater det? Har ikke Gud makt til å forhindre ulykker og naturkatastrofer hvis han ønsker det? Tar vi ikke fra Gud hans allmakt når vi, som ynkelige mennesker, begynner å bestemme når og hvordan han skal ta oppgjør med synd? Har vi den fulle oversikten, og forstår vi Guds tanker og handlemåter til fulle?

Jes 55, 8–9: Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker. Jeg tror vi må overlate alt dette til

Gud. Han ER rettferdig og behøver ikke å rettferdiggjøre sine handlinger overfor oss. Det er han som er hersker over liv og død. Vi kan stole på at alt har gått rettferdig for seg fra Guds side til nå, og vil gjøre det helt til det siste oppgjøret med synden og ondskapen er avsluttet. Det er kjærlighet fra hans side å avslutte den ondes makt til slutt, så hans barn kan bli satt fri for evig og alltid. Hvordan han vil gjøre det, får bli hans sak. Enten han er aktiv og utfører handlingene selv, eller passiv idet han lar oss utslette oss selv eller lar Satan få herje, så er det han som har det siste ordet. Fordi han er allmektig. Fordi han har en plan. Hvis vi ikke kan godta det, stiller vi oss egentlig tvilende til Guds allmakt i himmel og på jord.

Hebr 1, 8: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav.

Elisabeth Bjarnar Nordgård

Etter hvert som mine barnebarn ble eldre, fikk de ta med seg sine kjærester til «barnebarn­middager» hos meg. En gang spurte jeg denne jenta om hun hadde fått seg kjæreste. Det bekreftet hun, og jeg sa: Da må du ta HAM med neste gang.

Hun kom alene, også de neste «barnebarnmiddagene.» Jeg var den siste i familien som fikk vite at hun var lesbisk. Hun trodde nok at jeg som kristen ville dømme henne. Hun var overlykkelig da jeg viste henne at jeg var den samme og tok imot henne med kjærlighet, omsorg og forståelse. Hun hadde opplevd utfrysing, utestengelser og fordømmelse. En tante fra den andre siden av familien, nektet å være i samme rom som henne, og hun fikk beskjed om å aldri mer sette sin fot i deres hus.

Tanten er kristen.

Det var ikke slik fra begynnelsen da Gud skapte menneskene til kvinne og mann. Alt det grusomme som skjer i verden i dag, har også ødelagt det som Gud skapte. Hele mitt liv har jeg møtt kristne

mennesker som dømmer og undertrykker sin neste. Dommen hører Gud til. De ser splinten i sin brors liv, men ikke bjelken i sitt eget liv. Mangt et menneske har mistet sin livsglede og sitt liv på grunn av at kristne har fordømt sine medmennesker. La oss elske hverandre, selv om vi ikke alltid er enige i deres livsførsel. De har faktisk ikke valgt det selv. Må den som er ren, kaste den første sten.

Eller skal vi være en av årsakene til at mange unge mennesker hvert år tar sitt eget liv? Det er strenge regler fra det offentlige. En kan ikke spørre om legning i et jobbintervju. Det neste blir vel at Adventistsamfunnet mister økonomisk støtte. Enkelte har følt seg utstøtt i våre menigheter på grunn av sin legning. De var ikke valgbare i styre og stell.

La oss elske hverandre med ubetinget kjærlighet og gi omsorg til vår neste og hjelpe hverandre på veien til himmelen.

Aina Østraat 80 år, Sandnes menighet, medlem i SDA i 65 år

Det Gode Liv med sang og musikk

1

Allerede på 1920 tallet kunne forskerne fortelle oss at sang og musikk gav en rekke målbare effekter på kropp og sinn, slik som blodtrykk, puls, pustefrekvens og muskelspenninger. Vi kjenner det igjen når organisten stemmer opp til jul, og vi får synge med på «Deilig er jorden». Eller når hornorkesteret stemmer opp til 17.mai, og vi får synge med på «Ja, vi elsker». Paulus må ha hatt en liknende erfaring med sin oppfordring i Ef 5,19: «Bli fylt av Ånden og si fram for hverandre salmer, hymner og åndelige sanger. Syng og spill av hjertet for Herren!»

PdeL

Bodø menighet

Tekst: Tom Angelsen

Adventistkirken i Bodø har som mange menigheter, opplevd vekst ved at det har kommet personer fra ulike deler av verden som har bosatt seg i Bodø. Noen har kommet fordi de har fått jobb eller for å studere i byen, andre har kommet som flyktninger i behov av et trygt sted å bo. To nye medlemmer ble tatt opp i menigheten for et par uker siden, og medlemstallet i Bodø menighet viser nå 33 medlemmer. I begynnelsen av mars fikk jeg en melding fra Victor Marley, leder for Adventistkirken DNU. Han hadde vært i Bodø, og det hadde vært nesten full kirke med over 40 personer til stede. Videre fortalte han om en gjeng flotte ungdommer han hadde snakket med om Bibelens store temaer og om dåp som tegn på at vi er på lag med Jesus.

Speidervigsling i Sandnes

Tekst/bilder: Bjørn Knutsen

Sabbaten 26. april var det speidergudstjeneste i Sandnes menighet med besøk fra SABU. Mathæus Müller spilte på keyboard mens en speidergruppe med base i 3­4. trinn ved Vatneli skole, ledet ut i vakker sang. Mathæus holdt en jordnær og viktig tale om en krevende fjelltur der han brutalt måtte takle frykten for store høyder. Slik det gjerne kan være ellers i livet, at man kommer til et punkt der man ikke kan snu, var det også her. Han måtte fortsette. Heldigvis var faren med på turen, og sammen greide de å forsere de krevende partiene av fjellet sammen og komme seg trygt videre og frem til målet. Miranda Marley stod for gudstjenestens høydepunkt for speiderne, nemlig vigslingen til nye grader og utdeling

Nytt medlem i Hammerfest

Sabbaten 28. mars ble Jagwe Salomon tatt opp som medlem i Adventistkirken i Hammerfest. Jagwe ble døpt i Adventistkirken i sitt hjemland, Uganda. Etter dette har han bodd i Sverige og flere steder i Norge. Nå bor han i Hammerfest og ønsker å tilhøre menigheten der han bor. Det har ikke vært mulig å få kontakt med menigheten der han ble døpt, så Jagwe ble tatt opp som medlem i Adventistkirken ved sin bekjennelse. Vi ønsker Jagwe Salomon og menigheten i Hammerfest Guds velsignelse.

av hf­merker. Sandnes tropp har i løpet av et år i overkant av 20 arrangementer, ofte med hele familien invitert – og der

sommerens speiderleir, i 2025 i Danmark som en nordisk camporé, er årets klare høydepunkt.

Foto: Gadi Agaba

Vejlefjord Gymnasium legges ned

Skolens øvrige tilbud drives videre.

Fra Danmark melder Peter Larsen i Den danske Union at Vejlefjord Gymnasium legges ned ved utgangen av dette skoleåret, den 30. juni 2025. Beslutningen ble tatt av skolens styre etter nøye overveielser og en grundig vurdering av de økonomiske og strukturelle utfordringene som har preget skolens drift de siste årene.

Dette er en beklagelig, men nødvendig beslutning som vil sikre at skolen kan tilpasse seg fremtidens virkelighet. Alle andre avdelinger ved skolen vil fortsette uendret.

”Selv om det er en svært smertefull beslutning, innser vi at det ikke er mulig å drive et gymnasium av denne størrelsen lenger. Vi vil nå fokusere på å videreutvikle skoletilbudet vårt, blant annet ved å opprette nye stillinger på efterskolen (et tilbud tilsvarende folkehøyskole), der det er behov for flere lærere. Vi ser gode muligheter for å skape nye og spennende tilbud i en styrket efterskole», sier rektor Kasper Busk.

Selv om den videregående skolen legges ned, vil skolens øvrige avdelinger, barnehage, barneskole og efterskole, fortsette sin positive utvikling og vekst.

Menighetsvekst i Vadsø

Tekst og foto: Kakule Kisunzu

Sabbaten 5. april var en festsabbat for Adventistkirken i Vadsø. Mireille Nyambirwa, Eric Birori, Mathieu Niringiyimana Ruvamwabo, Tugwita Francine Neema og Martha Munguriek Parpira ble tatt opp som medlemmer i Adventistkirken ved sin trosbekjennelse. I tillegg var det også barn og ungdommer som uttrykte at de ønsker å bli døpt.

En internasjonal gruppe på rundt 50 personer fra Norge, Ukraina, Zimbabwe, Kongo, Sør­Sudan, Burkina Faso og Kamerun var med på gudstjenesten. Etter gudstjenesten var det lunsj organisert av menighetens medlemmer der ungdommene hadde stått for kakebaking.

Fredrikstad Vegetarmatklubb feirer 10 år

Av Ruth Dyresen

Høsten 2014 hadde vi vårt stiftelsesmøte etter to vegetariske kokekurs i kirken. Ingen av oss hadde vært med i noen matklubb tidligere, så vi var klare på at veien måtte bli til mens vi gikk den. Vi valgte et styre med formann, sekretær og kasserer, drøftet økonomi m.m. Ved starten var vi 30 medlemmer.

Vårt første ordinære møte ble holdt 25.jan 2015 med en festmeny.

Etter hvert som vi har gått veien, har vi landet på å lage maten sammen i kirkens kjøkken. Samværet ved matlagingen og å spise sammen etterpå, er sosiale arenaer for gode samtaler som har ført til bedre kjennskap og trygghet på hverandre.

På tre av våre seks møter i året, har Dr. Roald Guleng bidratt med verdifulle foredrag som har omfattet alt fra f.eks. prosessert mat ti kroppsorganenes funksjon, kostens påvirkning på helsen og mye mer.

10 års jubiléet ble feiret hos Cuisine Estelle i Trømborg, indre Østfold.

Det ble en kulinarisk, hyggelig og inspirerende opplevelse for alle som deltok.

Dametreff – 2025 – Halvorsbøle

Av Marianne Dyrud

Halvorsbøle viste seg i sin beste vårdrakt da damene inntok stedet til dametreff, helga 28.­30. mars.

Anett Andersen og Liljan Wollan, sammen med flittige medhjelpere, hadde sørget for at rommene var utstyrt med sengetøy og små gaver til inspirasjon og oppmuntring. Og i løpet av fredags ettermiddag, strømmet forventningsfulle damer inn med trillekofferter og bager.

Stemningen var god, og Halvorsbøle ble fylt av latter og glade damer, bortsett fra på kjøkkenet, hvor herrene Daniel

også for workshops om hvordan vi kan skape omsorgsfulle fellesskap, åndelighet i hverdagen og et praktisk kurs i å skrive for velvære.

Riley og Benjamin Martin, sammen med driftige kjøkkenassistenter, sørget for at helgens måltider var en kulinarisk nytelse, med indisk buffet på fredagen, salatbuffet av de sjeldne på sabbats ettermiddag og festmiddag lørdag kveld, og sist, men ikke minst, frokost i hotellklasse.

Karen Holford stod for de åndelige møtene under helga, med søkelys på kvinner i både Det gamle og Det nye testamentet, fortalt med personlig innlevelse slik at vi kunne se dem for oss. Hun stod

Heidi Vestbye sørget for å lære bort hvordan man masserer føtter og var samtidig både brannvakt og muntrasjonsråd. Benedicte Pran Wiik underviste om kvinnehelse, og Annemay Gjedrem Lie sørget for undervisning i nakkemassasje og om hvor viktig hvert skritt er for kroppen. Heidi Ranvik Jensen underviste i temaet «God nok», og Bethany Martin sørget for morgentrim og undervisning i hvordan man lager gode, alkoholfrie drinker.

Nærradioen i Bergen lever

Av Ivar Emil Hjelland

Kanal 7 Bergen, er Adventistkirken Bergens lokalradio som helt siden 1983 har formidlet det gode budskap via radiomediet. Selv om flere av adventistkirkens lokalradioer har lagt ned driften de siste årene, har utviklingen gått motsatt vei i Bergen, hvor menigheten har investert tungt i å utvikle radiodriften. Fra 2022 har vi gått fra å ha 8 timer sendetid i uken under paraplyen til Kristenradiovest til å reetablere oss på FM med 23 timer i uken i beste sendetid, og døgnsending på vår helt

egne DAB+ kanal med dekning over store deler av Vestlandet. Vi har også et veldig godt samarbeid med radioFORMmedia, ved Gunnar Jørgensen.

Selv om flere gjerne vil mene at radiodrift er utdatert, har vi gjort oss helt motsatte erfaringer. Vi mottar regelmessige henvendelser fra lyttere både med forespørsel om forbønn eller spørsmål om hvor man kan lære mer. Radiomediet er utadrettet og tilgjengelig på en helt annen måte enn nettbaserte løsninger der man er avhengig av at mottakerne må vite om menigheten og søke på nettsiden. Vi

Klesbytterommet nede i kjelleren var hyppig brukt til både å finne seg et nytt antrekk og gøyale moteoppvisninger. Latteren fra underetasjen var ikke til å ta feil av.

Musikk og fellessang ble kyndig ledet av Elbjørg og Natanya Lundström, og fra sangen som hørtes, kunne innlevelsen merkes.

Mange hyggelige kommentarer kom i løpet av helga: Treffet hadde denne gangen mange nye deltagere som var på dametreff for første gang, og ut fra kommentarer fra både disse og dametreff­veteraner, var det fornøyde og glade tilbakemeldinger om at det var godt å treffes. En av de oftest uttalte var: Dette må vi gjøre igjen snart! Det var så hyggelig.

Tusen takk for initiativ og planlegging av treffet til Anett Andersen og Liljan Wollan sammen med en planleggingsgruppe bestående av: Elbjørg Keyn Lundström, Anita Martin, Heidi Vestbye og Bethany Martin.

Damene ønsker gjerne flere treff om ikke altfor lenge.

kan derfor i høyeste grad anbefale andre medieinterresserte menigheter å etablere radiostasjoner for å spre det gode budskap. Vi kan være behjelpelig med å sette dere i gang.

Foto: ADRA | Frank Spangler

Tekst: ADRA | Gry A. Haugen

NYE MULIGHETER FOR UNGDOM

Startpakke og ferdigheter = nye muligheter for flyktninger

UTDANNING JOBB EGEN

INNTEKT

Fred, muligheter og framtid for Esther

Esther er 17 år og mamma. Hun kom til Uganda med familien da hun var liten. Krigen i Sør­Sudan som blusset opp i 2016, hadde ført familien på flukt. Esther husker godt hvordan det var å gjemme seg i

skogen og være redd og sulten. De minste søsknene måtte bæres, og hun minnes hvordan moren bar de minste på ryggen og i en veske. Hun gikk framover med barna, satte de fra seg og gikk tilbake for å hente de andre. Slik kom de seg fram, steg for steg. De vonde minnene om flukten, matmangelen, faren som ble tatt og broren som ble skutt, blir ikke borte.

I flere år har Uganda tatt åpent imot flyktninger fra naboland. Da Esther og familien kom til flyktningleiren, fikk familien tildelt et lite område der de kunne etablere seg. Esther fikk begynne på skolen, men hun hadde dårlig syn og trengte briller. Fra bakerste benk i et stappfullt klasserom, var det vanskelig å lære. Derfor ga hun opp og sluttet altfor tidlig på skolen. Det var så mye som stod i veien og forstyrret.

STØTTENETTVERK OG VENNSKAP

Da Esther ble gravid og mor som 16­åring, var det vanskelig å se lyst på framtiden. Faren til barnet var ikke interessert. «Jeg trodde aldri at jeg skulle greie meg», sier hun. Men foreldrene bestemte seg for å

støtte henne, og da ADRA begynte arbeidet med dialoggrupper for å støtte og hjelpe unge enslige mødre, grep hun muligheten.

Sammen med andre jenter i lignende livssituasjoner, gir gruppefellesskapet styrke, støtte og oppmuntring. Jentene snakker sammen om utfordringer de møter, om problemer og løsninger. Ved siden av å lære nye, praktiske ferdigheter og mye nyttig om helse og hygiene, penger og økonomi, har hun lært å lage mat og bake. ADRA har gitt henne en startpakke med en stekeovn og annet viktig utstyr for å kunne drive en bedrift, en restaurant, der hun kan tjene penger.

«I

SAMME BÅT»

Foreldrene til Esther er støttende og hjelpsomme. «På en måte er alle vi som bor her i samme båt», sier faren, som er den mest pratsomme av de to. «Vi som bor her, er mer eller mindre på samme nivå.»

Når vi i samtalen nevner at vi får inntrykk av at de er så snille med Esther og beskyttende med det lille barnebarnet sitt, må faren tenke seg om litt. Ettertenksomt svarer han: «Jeg tror det er slik at foreldre her, med den bagasjen av erfaringer som vi har med oss, tar oss mere av barna og verdsetter dem. Vi vet at vi er her på grunn

av krig og uro. Vi har gitt så mye for at barna skal kunne være her og leve i fred. Så foreldrene her tillater ikke at barna sloss. Vi passer på dem. De kristne foreldrene ber med barna sine. Det gjør at alt blir annerledes.» Moren til Esther trekker også frem delingskulturen som finnes: «Vi er vant til å dele. Vi deler alltid det vi har med andre. Sånn er det.»

ESTHERS RESTAURANT

Hver dag kommer det gjester til Esthers restaurant. Hun jobber hardt selv om det allerede tidlig på morgenen begynner å bli svært varmt. Deigen til brødet skal settes og heves. Mais, poteter, bønner, ris og kassava skal tilberedes. En av kundene gjenkjenner ADRA fra der han bodde før, og smiler stort. Det rår en vennlig atmosfære i den lille hytta med den travle restauranten. Reglene for hvordan folk skal oppføre seg når de besøker Esther, er tydelig beskrevet på store plakater.

Takket være egen innsats og støtten fra ADRA, klarer Esther å forsørge foreldrene, søsknene sine og den lille datteren Grace. Bakerovnen fra ADRA er viktig. På litt lengre sikt, planlegger Esther å ansette andre unge som kan drive restauranten for henne. Selv vil hun tilbake til skolebenken!

GOD IS GRACIOUS AND SMART

RESTAURANT WELCOMES YOU

Esthers restaurant har et uvanlig navn, men Esther forklarer: «Hvis ikke Gud fantes, hadde jeg aldri fått til noe. Gud er klok og full av nåde.»

Det viktigste for Esther akkurat nå, er å få leve livet sitt i fred. Når det er fred her hun er, vet hun at hun har en fremtid.

Esther sammen med datteren og foreldrene sine.

KJERNEPERIODE HJELPEAKSJON 23. AUGUST – 27. SEPTEMBER

ADRA samarbeider med flyktninger i Uganda

– DIALOGGRUPPER: Mange av deltagerne i ADRAs forskjellige dialoggrupper har mangelfull skolegang og sliter med traumer. Deltagerne fungerer som støttenettverk for hverandre. Arbeidet omfatter opplæring, inntektsgivende aktiviteter, livsferdigheter og psykososial helse. Fredsskapende dialog samler folk på tvers av bakgrunn, enten de er flyktninger eller lokalbefolkning. Målet er å bygge fredelige samfunn som gir rom for vekst for alle.

– YRKESOPPLÆRING: Praktiske ferdigheter gir jobb og inntekt til ungdommer i flyktningbosettingen. ADRA gir uformell og formell yrkeskompetanse. Et utvalg studenter fra Bidibidi får hvert år opplæring og formelt vitnemål i samarbeid med Adventistkirkens yrkesskole ved Bugema universitet i Kampala.

– MAT, SKOLEHAGER OG NABOLAGSHAGER: Flyktninger lærer å dyrke egen mat, foredle jordbruksprodukter og tjene penger. Klimasmarte dyrkingsmetoder sikrer bærekraftig matproduksjon.

– SPAREGRUPPER: Styrker inntektsgivende og samfunnsnyttige aktiviteter gjennom sparing.

– SKOLEMAT: Barn får næringsrik mat på et utvalg skoler der det er identifisert spesielle behov.

«Jeg er en praktiker og liker å tenke nytt», sier Gladys, som er rektor på yrkessskolen ved Bugema Adventist University (Uganda). Hun forteller: «En av de menneskene jeg husker best gjennom samarbeidet med ADRA, er en ung mann som var sterkt funksjonshemmet og ikke kunne gå. Han fikk utdanning innen elektronikk. Nå kommer folk til han for å få reparert telefonene sine. Det er sterkt å se hvordan livet hans er forandret», smiler hun. Samarbeidet mellom yrkesskolen og ADRA i Bidibidi er unikt. Skolen har også bidratt med å bygge kompetanse i flyktningbosettingen med behandling av blant annet peanøtter, søtpotet, banan og mais.

Foto: ADRA

Foto:

KJERNEPERIODE

HJELPEAKSJON 23. AUGUST – 27. SEPTEMBER

La barna få oppleve Hjelpeaksjonen!

Hele oppveksten min gikk jeg med bøsser for ADRA en uke hver høst! Det gikk sport i å samle mye. Dette var utrolig lærerikt og det føltes som man var med på noe viktig – og det var jeg jo også! Å ringe på dørene til fremmede, øve seg på å fremføre et kort budskap, godta et nei og takke når man fikk noe. Bli sliten i beina, gå uansett vær, men vite at dette ville gi et annet barn et annet sted litt av de mulighetene jeg selv hadde.

ADRA jobber lokalt og bygger på lokale ressurser. Utdanning er verktøyet og iblant overraskes jeg av hvor sterkt det verktøyet er. Derfor er det også et verktøy det er viktig å forvalte godt – slik at det brukes for å skape frihet, engasjement og lokalt eierskap – ikke nye undertrykkende strukturer eller en devaluering av andre kulturer og lokale perspektiver. Mitt inntrykk er at ADRA er gode på dette.

Karianne Schandy Dinessen, Seniorrådgiver, Program Barn og Unge, Norges Røde Kors.

Bidibidi flyktningbosetting

Siden 2016 har mange mennesker fra Sør­Sudan flyktet til Uganda på grunn av uro og krig. De fleste av landets nesten 2 millioner flyktninger kommer fra Sør­Sudan. Akkurat nå bor det i overkant av 200 000 personer i flyktningbosettingen Bidibidi, som bare er én av flere bosettinger.

ADRA jobber i flyktningbosettingene og sammen med lokalbefolkningen (de som bodde der fra før) for å forebygge konflikter og sikre at alle drar nytte av samlet innsats. Tidligere matvarestøtte fra store internasjonale organisasjoner har for en stor del stoppet opp, noe som betyr at det i perioder er en utfordring å skaffe nok mat til befolkningen.

FOR FRED

«Folk kommer når de hører trommene», sier Kennedy, som leder en av fredsgruppene. «Vi jobber for å være proaktive og forebygge konflikter. Vi sitter ikke her og venter til konflikter oppstår, ­ vi tar helst brodden av dem på forhånd», sier han.

Flyktningene i distriktet der denne gruppen holder til, kommer fra tre ulike folkegrupper i Sør­Sudan. Dette kan i seg selv gi grobunn for konflikt, sammen med

krangler som oppstår om brensel, gress til taktekking, brønn og vann, dyr, mat og land. Alt sammen er livsviktige ting for menneskene som lever her. Flere av barna slutter for tidlig på skolen. Alle flyktningene har sitt å streve med, og føler seg på mange måter sårbare. «Å komme sammen som dette, hjelper oss å fokusere på løsninger», sier Kennedy. «Å komme sammen, hjelper oss å skape fred i en traumatisert befolkning. Du vet kanskje at sang og bevegelse er avstressende?»

MAT, TRYGGHET OG LÆRING

I et av de litt mer avsides områdene av flyktningbosettingen Bidibidi, finner vi en skole der foreldrenes sparegruppe stolt støtter driften av skolen. Pengene får de fra salg av egendyrkede produkter. ADRA støtter med psykosial støtte og skolemat til barna hver dag.

Når barna skal serveres formiddagsmaten, stilles det opp på rekke. En for en kommer de fram og får vasket hendene før de mottar koppen med grøt. Så setter alle seg ned på matta. Med tanke på hvor mange barn som sitter samlet i en gruppe, er det påfallende stille. Maten nytes best sammen.

Det nytter!

Tusen takk til skoler, kirker og privatpersoner i Norge for at vi sammen klarte å samle inn hele 4,2 millioner kroner i Hjelpeaksjonen i 2024. Arbeidet som ADRA gjør for mennesker hver dag, er takket være mennesker som deg.

HVORDAN BRUKER ADRA PENGENE SOM VI SAMLER INN?

Penger fra Hjelpeaksjonen betyr en stor endring i menneskers liv. I Uganda brukes midlene til yrkesrettet utdanning for ungdom og klimasmart jordbruk for å sikre inntekt til familiene. Arbeid med dialoggrupper bygger fred og forebygger konflikter – noe som er helt grunnleggende for at folk skal kunne jobbe og ha det godt. Små barn får mat på skolen hver dag.

ADRAs oppgave er å tjene mennesker, slik at alle kan få de mulighetene i livet som Gud ønsker. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet.

Hva gjør vi nå?

• Gå sammen i menigheten og bestem minst én dag for felles bøsseinnsamling.

• Bestill innsamlingsmateriale.

• Ha idédugnad og bestem kreative innsamlingsmåter for høsthalvåret (f.eks. konserter, messe, tomflaskeinnsamling, hobbykveld, spillekveld.)

• Velg ledere, styringsgruppe og plott inn datoer i kalenderen nå før sommerferien!

Midler fra Hjelpeaksjonen gjør også at vi kan fortsette å bygge gode, inkluderende utdanningssystemer i Sør­Sudan og i våre andre partnerland Mali, Niger, Somalia, Etiopia og Myanmar. ADRA hjelper også med nødhjelp i krisesituasjoner som for eksempel i Sudan og Ukraina.

ADRA (Adventist Development and Relief Agency) er Adventistkirkens globale bistandsorganisasjon som arbeider i 120 land. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinners og barns arbeids- og livssituasjon gjennom klimatilpasning og bærekraftig dyrking av mat, inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.

Foto: ADRA

TRENGER VI «UGRESSBRILLER» I VÅRHERRES HAGE?

Av Tom Johannessen

Isitt første brev til korinterne aner man Paulus sin frustrasjon der han omtaler den splittelse som syntes å foreligge innenfor menigheten: «Jeg sikter til dette at noen av dere sier: ‘Jeg holder meg til Paulus’, mens andre sier ‘til Apollos’, ’til Kefas’, ’til Kristus’. Er da Kristus blitt delt?»

Tilbake etter mange års fravær fra menigheten, finner jeg det ikke vanskelig å være litt enig med Paulus i en slik form for frustrasjon. Først og fremst gjelder dette ytringer som presenteres gjennom forskjellige media på den internasjonale arena. Selvsagt må vi forvente at andre trossamfunn formidler kritiske vurderinger av adventbudskapet, men interne stridigheter, ikke sjelden med personlige anklager, burde vi i langt større grad latt forbli interne. Eller aller helst unngått. Det er godt at temperaturen synes å være lavere, og bokstavene mindre, når man diskuterer meningsforskjeller her hjemme. Men heller ikke vi er fullstendig fritatt for erfaring med individuell eller gruppevis rettroenhet. Og i de sammenhenger man mener selv å ha rett, er det andre som tar feil. Da «forsvarer» man gjerne sannheten med tydelig påtale og rettledning av de(n) «villfarne».

Misforstå meg rett: Selv trives jeg godt med interessante samtaler, hvor man bl.a. kan diskutere ulik forståelse av bibelske sannheter. Men jeg blir nærmest uvel hvis jeg i slike sammenhenger møter den absolutte rettroenhet. Særlig der man aner en tydelig fordømmelse av motpartens synspunkter. Vi kjenner alle historien Jesus fortalte om de to som gikk opp til tempelet for å be. Den ene var i egne, og kanskje også andres øyne, svært så rettroende. Den andre våget ikke engang å se opp mot himmelen, der han kom med sin ydmyke appell til en nådig Gud. Bare en gikk rettferdig hjem til sitt hus.

Bibelen gir oss en utførlig beskrivelse av «Åndens frukt» i Galaterbrevet, en frukt som ville kjennetegne de troende som hadde valgt å følge Jesus. Ikke bare

kjærlighet, men også overbærenhet og vennlighet skulle bli tydelig for omverdenen. Det er imidlertid ikke så lett å spore disse egenskapene i flere av de kritiske innleggene man bl.a. finner på nettet. Her kan man oppleve at en utbrytergruppe adventister nærmest «går i strupen» på søsken som er av en annen oppfatning enn den de selv innehar.

Spør man adventister i dag om hva som tydeligst kjennetegner den siste og sanne menighet før Jesus kommer igjen, vil nok en del svare: sabbaten, de tre englebudskapene, rettferdiggjørelse ved tro

Det kan tidvis se ut som om noen ønsker å «hjelpe» Gud med rystelsesprosessen.

eller kanskje profetiens ånd? Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig. Kanskje Jesus selv ga oss det viktigste, og samtidig helt nødvendige, kjennetegnet på hvem som var hans sanne etterfølgere under sin siste samtale med disiplene før han ble korsfestet: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre.» I sine brev utdypet Johannes senere dette kjærlighetens prinsipp så tydelig at det ikke kunne misforstås. «Den som ikke gjør det som er rett, og som ikke elsker sin bror og søster, er ikke av Gud.» Vi adventister har fått en grundig, og kanskje litt skremmende informasjon gjennom inspirasjonens penn om den rystelsen som skal foregå innen Laodikeamenigheten i forkant av Jesu gjenkomst. For meg kan det tidvis se ut som om noen ønsker å «hjelpe» Gud med denne rystelsesprosessen ettersom man ser at vår historie nærmer seg sin avslutning. Dette vil man oppnå ved i forkant å prøve å luke ut ugresset man selv mener man har oversikt over i Guds store hveteåker. Man synes å glemme at Jesus selv i en av

sine liknelser var tydelig på at ugresset og hveten skulle vokse sammen til høsten kom. Først da ville man kunne skille ugresset fra hveten. I våre dager kan det for oss alle være svært vanskelig å skille mellom hva som er ugress og hva som er hvete. Hvor den enkelte troende befinner seg i sitt forhold til Gud, er det ikke lett for andre å avgjøre. Ingen av oss er heller utstyrt med den slags «ugressbriller». Det virker som om Gud ber oss om å være tålmodige. Hans egen tålmodighet overfor synderen synes jeg kommer ekstra tydelig fram gjennom Jesu behandling av Judas. Også forræderen fikk vasket sine føtter av en frelser, som gjennom tre lange år, hadde lengtet etter at Judas til sist skulle gi etter for den kjærligheten Jesus hadde til alle sine disipler. Først etter at denne siste handlingen ikke lyktes, måtte Jesus gi tapt. Prøver jeg med det som er skrevet ovenfor, å si at jeg tror Guds tålmodighet overfor synderen nærmest er evigvarende? Eller at Gud i sitt Ord ikke har sagt mye om hva som er synd, og hva som blir konsekvensene av å velge å holde fast på synden? For å sitere Paulus: «Slett ikke.» Prøver man å skille Guds tålmodige kjærlighet fra hans rettferdighet, kan man ende opp med at kjærligheten blir en slags form for sentimentalitet. Korset viser oss tydelig at Guds kjærlighet og hans rettferdighet aldri lar seg adskille. Gud vil dømme enhver synder som har valgt å gå sine egne veier. Når den tid kommer. Men før den tid kan det være vanskelig, selv for den mest bibelkyndige pastor, å være i stand til å skille ugresset fra hveten. «Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer.»

Jeg tror derfor svaret på spørsmålsstillingen i overskriften må bli at vi ikke trenger «ugressbriller», all den stund disse ikke synes å være laget for oss mennesker. Bare En har den slags briller og kan dømme hver av oss rettferdig. Inntil da blir vår oppgave, hver for oss, å sørge for at vårt fellesskap med Ham gjør oss trygge på at vi selv blir stående igjen på åkeren den dagen ugresset blir sanket sammen for å brennes.

EN STOR DAG!

Sabbaten 5. april ble Estera Skrzyczek, elev i 3. klasse på TVS, og Petra Harral, elev på TBUS, døpt og medlemmer i henholdsvis Bergen og Tyrifjord menigheter. En stor dag, ikke bare for dem, familiene deres (hvor mange hadde kommet langveisfra), og for menigheten på Tyrifjord som fikk være vitne til dåpen, men også hjemme hos Gud var det glede og jubel den dagen!

Det ligger en lang trosreise bak dåpshandlingen. Når man kommer frem til den, er den et resultat av mange prosesser på veien. Hver dåpskandidat og hver

døpte har sin historie om denne reisen. Felles for alle, er at man et sted på veien i økende grad kjente på et ønske om å ta det endelige steget i den symbolsk sterke handlingen det er å «drukne» sitt «gamle jeg», og bli løftet opp til et nytt liv, til en ny livsvandring sammen med Jesus.

Dåpsopplevelsen er sterk for alle. Blanke øyne i salen og det store smilet som brer seg på dåpskandidatens ansikt, er ikke påklistret. Vi har vært der, alle vi som er døpt, og vi gleder oss like mye hver gang flere velger den store, store opp­

levelsen det er, gjennom dåpen å vise for hele verden og universet at man velger Jesus. Køen av gratulanter foran Estera og Petra etter dåpen viste at alle gledet seg over valget deres.

Takk til dere begge for den glade dåpsopplevelsen. En spesiell takk til deg, Estera, for at du valgte å la oss her på Tyrifjord få være med på din store dag. Vi håper deres beslutning og handling har sådd tanker og inspirerte flere til å ta det samme valget.

Kirsten Robertsen

Vårslepp med RUSSEN

Vi «kickstartet» russetiden med russefrokost den 9.april. Russen sto opp tidlig for å sette sammen en digg frokost utenom det vanlige. Det ble servert rundstykker, eggerøre, lapper, brownies og masse mer digg mat. Elevene så ut til å kose seg masse.

Litt ut på morgenen var det tid for å annonsere den berømte svartelista. Det ble vist mange morsomme bilder på skjermen, som ble etterfulgt av mye latter fra salen. Vi håper alle de som sto på lista vår i år, fortsatt er glad i oss selv om de har sett undertøyet sitt i flaggstanga, blitt spruta på med vann, eller opplevd noe av det andre tullet vi har funnet på.

Senere, samme dag, var det også tid for den tradisjonelle russedåpen ved fotballbanen. Russen hadde stelt i stand med presenning, såpevann, badeleker og høy musikk. Det var god stemning, mens mange morsomme navn ble delt ut til russen. Til slutt fikk også alle en heisatur ned bakken sammen med sine medruss. Etter dette var derfor russen klare for å gjennomføre så mange russeknuter de kunne og ha en fantastisk russetid sammen!! (Samtidig som de var travle med å lese til eksamen og alt annet skolearbeid som måtte gjøres).

Fortsatt mulig å søke skoleplass

Det er fortsatt mulig å søke skoleplass på TVS. Den ordinære søknadsfristen er 1. mars, og den første opptaksrunden er over, men det er fortsatt noen ledige skoleplasser. På TVS har vi følgende tilbud:

– Studiespesialisering

– Elektro og datateknologi

– Helse- og oppvekstfag

– Påbygging til generell studiekompetanse

Fordi det er løpende opptak, lønner det seg å søke så fort så mulig dersom man er interessert. Se eventuelt inntaksreglene på skolens hjemmeside: www.tyrifjord.vgs.no

De to siste årene har det vært mange søkere til elektro og datateknologi, men også til helseog oppvekstfag. Selv om det er stor pågang og ventelister, er det likevel lurt å søke. Det hender at det åpner seg muligheter. Velkommen til TVS!

Celine Deacon

HVORDAN HAR MAN DET?

Tredje Mosebok 19,14 sier: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge noe i veien for en blind, men du skal frykte din Gud. Jeg er Herren.» Dette var tema i morgenandakten i 1. helseklassen, før de startet et prosjekt om å forstå hvordan det er å være funksjonshemmet. Prosjektet hadde to formål.

Turen gikk til Hønefoss, hvor elevene skulle ta seg frem i byen i 20 minutters perioder som synshemmet, hørselshemmet og som rullestolbruker. Formålet var å forstå de fysiske utfordringene man møter i en slik livssituasjon. Etterpå fikk klassen møte Fred Erlandsen. Han er lærer ved Hov ungdomsskole, og tidligere profesjonell basketballspiller i eliteserien. En dag, midt i en kamp, mistet han balansen og falt sammen. Etter flere tester ble han diagnostisert med MS. Fra å være toppidrettsutøver, ble han gradvis dårligere, til i dag å sitte i rullestol i en alder av 50 år.

Hver av elevene hadde i forkant av dette møtet forberedt tre spørsmål. Fred hadde mye å fortelle, elevene lyttet og spurte og fikk svar. Antallet spørsmål ble langt over de tre hver av dem hadde forberedt, men her var det et levende engasjement hos elevene. Til og med forbipasserende på Søndre torg stoppet opp og fikk med seg møtet. Et verdifullt møte hvor man virkelig fikk kjenne på det andre formålet med prosjektet: Å ha respekt for folk, uansett utseende eller fremtoning. For vi har alle en historie.

Kirsten Robertsen

GUDS FORUNDERLIGE VEIER

Vi ville ha en prat med Clayton Ferreira, volontøren vår fra Brasil, som fylte 40 år 3. mai, og som har en utdanning og yrkesbakgrunn som skulle tilsi helt andre type stillinger enn volontør i Norge. Men i stedet for en lang prat om CV og slike ting, ble samtalen en liten reise i Guds fascinerende tilrettelegging i livene våre.

Clayton har i mange år hatt et ønske om å jobbe som misjonær. Han la planer, men gjennomførte dem aldri. I stedet tok han MA i teologi, og jobbet både som preseptor, lærer og rektor på adventistskoler i Brasil.

Men så skjedde ting i livet som gjorde at han måtte stoppe opp. Han hadde sine samtaler med Gud, og ønsket om å reise ut, meldte seg med fornyet styrke. I prosessen søkte han seg til Asia, han ville jobbe som misjonær der. Samtidig ble han invitert til Tyskland av en venn. Der opplevde han stadige henvendelser om religiøse spørsmål fra venner og kjente, men også fra fremmede. Dette forundret ham. Han ble fascinert, men planen var jo Asia.

Men så leste han Ellen G. White’s bok om misjon, om hennes reise til Europa og besøket til Norge, Sveits og Italia. I slutten av boken sier EGW at Europa trenger folk, hvem vil gå? Dette lokket Clayton, men planen om Asia var jo klar…. Han henvendte seg til Gud igjen, som tydelig sa: Europa! Noe Clayton ikke hadde lyst til, men han lovet å søke seg til Europa, parallelt med søknaden han allerede hadde sendt til Asia.

En annonse om volontørstilling i Norge dukket plutselig opp. Clayton tok det som et tegn og søkte, og håpet at han ikke ville høre noe mer fra Norge. Han ville til Asia! Han ba igjen og lovet at den som svarte først, ville han velge. To uker senere ringte Nina. Clayton tok jobben, riktignok uten den helt store entusiasmen. Men etter hvert forsto han hvorfor Gud hadde sendt ham til TVS: Her er det fredelig og rolig. Her har han fått hentet seg inn igjen helsemessig sett. Han har fått tid til å skrive boken hans veileder på universitetet oppmuntret ham til. Han liker å jobbe med tenåringer, og i jobben møter han ungdommer som har mye på hjertet. De kan sitte i timer på kontoret og snakke om alt mellom himmel og jord. Han leder ut i andakter. I tillegg til bokskrivingen, er han en lidenskapelig friluftsmann på fritiden. Sykling, fotturer og kajakkpadling står høyt på listen. Her får han utfolde seg med disse lidenskapene, og han tar med seg folk på turene.

Går det som vi håper, vil Clayton ta flere vakter på ettermiddagen/ kvelden på internatet fra høsten av. Dette vil være til stor hjelp i en underbemannet periode. Vi gleder oss stort over at Gud ville bruke TVS for Clayton, og vi er takknemlige for at han med sine ressurser, er kommet til oss nå når vi trenger det mest. Gud slutter aldri å fascinere!

Kirsten Robertsen

TVS-jubileum 2025

For kullene fra 1965, 1970, 1975, 1985, 1995, 2005 og 2015

Lørdag 20. september

Frist for påmelding er 12. september

Meld deg på via TVS’ hjemmeside, www.tyrifjord.vgs.no. Åpne menyen «skole» og gå inn på «jubileum». Påmelding og betaling via lenken «Meld deg på her».

Vil du ha tilsendt klasseliste for å finne frem til klassekameratene, ta kontakt med oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00.

Program for dagen:

10.30 – Sabbatsskole

11.45 – Festgudstjeneste

13.00 – Lunsj

15.00 – Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.

De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær

18.00 – Bankett

Hjertelig velkommen!

Lørdag 20. september ønsker vi velkommen til jubileumsfest på TVS igjen. I år for 5-kullene. Sjekk annonsen til venstre hvis du vil melde deg på. Vi ønsker at dere som jubilerer, skal få en kveld hvor dere treffer igjen så mange som mulig fra kullet. Erfaringen har imidlertid vist at på jubileene med fem års intervall imellom (20-, 25- og 30 år), har det vært få eller ingen påmeldte. På 30 års jubileet har deltakelsen vært god. Vi ser også at det gjennomgående er få eller ingen deltakere på 60 års jubileet. Vi har snakket med en del av dem som har deltatt, pluss folk vi har møtt ellers, og responsen har vært at man har uteblitt på grunn av helsen. Derimot har det vist seg at 55 års jubilanter har møttes privat, med god oppslutning. De har hatt samme argument for å møtes, men i omvendt forstand: «Vi må treffes mens vi ennå har helse til det».

Med bakgrunn i disse erfaringene, har vi valgt å endre litt på jubileumsintervallene: I år inviterer vi ikke til 25 års jubileum, men derimot til 55- og 60 års jubileum. Sistnevnte som en overgang. Etterhvert vil 60 års jubileet også bortfalle.

Vi håper dette vil kunne fungere bedre for alle!

Hilsen oss på TVS

Det er spennende å høre andre fortelle, lese bøker eller å se en film. Jeg liker spesielt godt historier med en lykkelig slutt: når paret ender opp sammen, eller når den gode helten vinner over det onde. Det er vakkert å se gode relasjoner og vennskap. I juni blir gode relasjoner og vennskap tydelige på TVS. Spesielt hos elevene på

tredje trinn. De er ekstra opptatt av å ta vare på minner. De tar bilder, de samler inn hilsener i årbøkene og andre steder. Under skoleavslutningsprogrammet er det mange gode ord, klemmer og fotografering. Det er vakkert å se, og veldig hyggelig å være med på. Jeg føler meg privilegert som får lov til å jobbe på TVS.

GOD SOMMER!

Nina Myrdal, rektor

Vi gleder oss til jubileumsfeiring for 5­kullene og 55 års jubileumskullet på TVS!

Lagersalg på Vik – 80% på et utvalg bøker!

Det vil være en avdeling med utvalgte bøker med 80% rabatt på Norsk Bokforlags lager på Vik i forbindelse med årsmøtene på TVS.

Tid:

Torsdag 26. juni kl. 13–16

Fredag 27. juni kl. 10–18

Søndag 29. juni kl. 13–15

Stort lagersalg

i forbindelse med generalforsamling og årsmøte 26.-29. juni på TVS

Utvalg av gratis bøker og ressurser på TVS i årsmøtehelgen!

Det vil finnes et ubetjent bord med et utvalg av titler/ressurser man kan plukke fra helt gratis.

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

DEMOKRATI

OG RETTROENHET

Muligheter og farer i en menighet.

Av Edwin Torkelsen

HVA ER DEMOKRATI?

Ordet demokrati har sitt opphav i Athen ca. 500 år f.Kr. Byen forsøkte å innføre en styreform av og for folket (gr. dēmos). Hvem som tilhørte denne gruppen, var den gang mer begrenset enn i dag. Demokrati er et positivt ladet ord fordi det uttrykker at folket er maktens kilde og at makten skal utøves til beste for folket.

Det er to hovedformer for moderne, liberale demokratier. I et direkte demokrati deltar folket i beslutningsprosessene i de fleste sakene. I indirekte, eller representative/parlamentariske demokratier velger folket sine representanter som styrer på deres vegne. Det liberale demokratiet forutsetter ytringsfrihet, åpen debatt for alle og fri adgang til å danne politiske partier. Hvem som skal styre landet, avgjøres ved valg hvor alle med stemmerett kan delta.

Ikke alle stater som påstår de er demokratiske, er det. De benytter ordene folk og demokrati i sine statsnavn, som Øst­Tysklands Deutsche Demokratische Republik (DDR), Folkerepublikken Albania, Sovjet­Unionen (sovjet betyr råd eller forsamling), Den demokratiske folkerepublikken Nord­Korea (DPRK) og Folkerepublikken Kina (PRC). De har organer og prosesser som på overflaten ligner på åpne demokratier, men som i realiteten er ett­parti diktaturer. Strukturen for deres demokrati ble lansert av Lenin og vedtatt av kommunistpartiet i 1917. Den betegnes som demokratisk sentralisme, som er en form for skinndemokrati Lokale partigrupper kan drøfte og foreslå saker, men det er toppledelsen som fatter beslutningene, og alle er forpliktet til å rette seg etter deres vedtak. Makten sitter reelt i toppen, ikke hos folket.

DEMOKRATISK SINNELAG OG VALG Et velfungerende demokrati forutsetter at folket har et demokratisk sinnelag. Det

innebærer at man erkjenner og respekterer at ingen person eller gruppe har monopol på «sannheten». Alle skal ha ytringsfrihet og kan presentere sine synspunkter offentlig for kritisk vurdering.

I demokratier blir saker drøftet og stemt over. I saker hvor man stort sett er enige, vil avstemningene vise rundt 80­100% oppslutning. Slike vedtak har sterk demokratisk legitimitet. I spørsmål som er av mindre prinsipiell betydning, nøyer man seg med å kreve et simpelt flertall, dvs 50% + 1.

Prinsippet om frivillighet bør lede et trossamfunn til å søke størst mulig grad av konsensus (stort flertall).

I viktige prinsipielle saker kreves det kvalifisert flertall. Flertallet må være betydelig større enn mindretallet (prosenten kan variere). Valg av ny pave krever to tredjedels flertall. Merkelig nok krever valg av leder i Adventistkirken bare simpelt flertall. Det kan tolkes på ulike måter: Er det fordi saken er av liten betydning? Eller gir dette en større mulighet til å påvirke og kontrollere utfallet?

Faren ved å praktisere simpelt flertall i viktige saker, er at slike vedtak vil ha svak demokratisk legitimitet. Da ender vi opp med en tradisjon hvor et lite flertall kan overkjøre et stort mindretall. Det kaller vi et flertallsdiktatur

Heldigvis har man ordninger som kan unnta for eksempel personer med samvittighetsgrunner fra å rette seg etter flertallsvedtaket. Siviltjenesten i stedet for militærtjeneste og helsepersonells reservasjonsrett ved utførelse av abort er eksempler.

Utilbørlig påvirkning av avstemning

kan skje på mange måter. En leder kan gi «råd» eller opplyse hva han/hun foretrekker. Dette er en form for psykologisk manipulasjon som svekker avstemningens demokratiske legitimitet.

Det er viktig å presisere at nei­stemmer er like viktige som ja­stemmer. Til sammen speiler alle stemmene bredden i folkets stilling. Flertallet vinner avstemningen, mens mindretallet markerer sin motstand. I tvilstilfeller er det legitimt å avstå fra å stemme

KAN ET TROSSAMFUNN VÆRE DEMOKRATISK?

Et trossamfunn skiller seg fra et sivilsamfunn hvor nesten alle fra fødselen er statsborgere. Medlemskap i et trossamfunn bygger på et frivillig, personlig valg Trossamfunn har betingelser for medlemskap, mens medlemmet har full frihet til å forlate trossamfunnet. I noen tilfeller kan trossamfunnet frata medlemmer deres medlemskap.

Prinsippet om frivillighet bør lede et trossamfunn til å søke størst mulig grad av konsensus (stort flertall). Det forutsetter en stor grad av saklig toleranse i de fleste saker. Begrunnelsen er at alle de troende er ufullkomne mennesker. Medlemmene må bli møtt med respekt og oppmuntret til selvstendig og kritisk tenkning. Det er urealistisk å forvente at alle skal tro og mene nøyaktig det samme om alt. Forsøk på ensretting er trossamfunnets farligste interne fiende, ikke bare organisatorisk, men også teologisk. Det vil alltid være mulig at mindretallet har en mer korrekt forståelse enn flertallet.

Et trossamfunn som er avhengig av tiende og gaver, vil ha en implisitt økonomisk interesse i å vise toleranse og ha takhøyde for ulike synspunkter. Forsøk på ideologisk ensretting skaper økt risiko for misnøye, utmeldelser og økonomisk tap.

Toleranseprinsippets nødvendighet får konsekvenser for beslutningsprosessene.

Hvis lederne bruker nesten bare avstemninger som krever simpelt flertall, uansett sak, vil det føre til at deler av medlemsmassen føler seg overkjørt og marginalisert. Hvis saken vedtas med marginalt flertall, kan man ikke hevde at «Menigheten har bestemt at ...» Det er en del av menigheten som har bestemt dette, mens den andre delen ikke har stemt for dette. Begge grupper er legitime deler av den ene og samme menighet.

Hvis et trossamfunn praktiserer lav toleranse og flertallsdiktatur for å nøytralisere/sette til side mindretallets standpunkter, utsetter det seg ikke bare for risiko for å miste medlemmer, men det vil også bidra til å danne polariserte grupper innenfor menigheten, som igjen bidrar til å skape skiller som markerer hvem som er innenfor og utenfor, hvem som er ortodokse og kjettere. Da vil fellesskapets harmoni utvannes.

Det skaper inntrykk av at lydighet er viktigere enn tenkning, lojalitet er viktigere enn forståelse, vedtak er viktigere enn utvikling. Resultatet blir et trossamfunn som har stivnet i sin egen tradisjon i stedet for å være et fellesskap av troende på reise gjennom troens vekslende landskap. All teologi er produsert av mennesker og har aldri vært en eksakt vitenskap.

En klok ledelse vil forstå at et trossamfunn ikke er en militær enhet som styres gjennom en kontroll­ og kommandostruktur.

FRIVILLIG FELLESSKAP

Trossamfunnets fremtidige eksistens er avhengig av at medlemmene frivillig velger å forbli i samfunnet. Trossamfunnet er primært et sosialt trosfellesskap, sekundært en organisasjon. I trossamfunnet vil derfor kravet til reelt og legitimt demokrati være sterkere enn det som er mulig å oppnå gjennom organisatoriske vedtak fattet med simpelt flertall. Forsøk på å styre fra toppen på måter som ikke har støtte i medlemsmassen, vil ikke lykkes. Folket vil stemme med sine føtter, og ledelsen kan ikke hindre dem.

Den mest hensiktsmessige demokratiske strategien i et trossamfunn vil være å lede på grunnlag av toleranse og tilnærmet konsensus. Endringer må hilses velkommen, og medlemmene må opplyses gjennom veiledning, undervisning, informasjon og samtaler. Synspunkter må brynes mot synspunkter, kanskje over lang tid, hvor målet er voksende grad av felles forståelse. Ofte kan løsningen være å akseptere ulik praksis i en del saker, slik møtet i Jerusalem (Apg 15) gjorde det.

Krav om lojalitet og underkastelse under autoritære ledere oppleves som maktmisbruk. Menigheten kan beholde sine medlemmer bare gjennom respekt for medlemmenes ulike overbevisninger, ikke gjennom ensrettende befalinger. Trossamfunnets profil i tro, liv og lære bør derfor speile medlemmenes ulike oppfatninger, ikke bare gruppers og enkelte lederes ideer og forståelse.

Uenighet er ikke farlig, men det er våre holdninger til den som skaper strid.

Ledelse er en krevende oppgave som ingen kan løse i kraft av egen autoritet og vilje, heller ikke i kraft av lederembetets antatte autoritet. Ingen leder har mer autoritet enn den medlemmene gir dem. Hevder ledere at de er ledet av Gud og Den hellige ånd i et forsøk på å presse gjennom sin vilje, vil slik religiøs manipulasjon undergrave deres troverdighet. Det er medlemmene som avgjør hvorvidt en person er ledet av Den hellige ånd eller ikke, ikke personen selv.

ENHET

Enhet er en dynamisk byggeprosess over tid – «Kristi kropp [skal] bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn» (Ef 4,12–13). Grunnvollen i enhet er «troen på Guds Sønn». Alt annet er sekundært. Enhet er et resultat av individenes relasjon til Gud, ikke deres lydighet mot en organisasjon.

Så lenge vi er i denne verden vil det være naivt å tro at alle til alle tider og i alle saker, store som små, vil være enige om alt. Der to mennesker går sammen, vil det alltid være sannsynlighet for at det kan oppstå uenighet. Våre evner til å forstå er ulike, og i beste fall forstår vi «stykkevis og taler profetisk stykkevis» (1 Kor 13,9).

Det er når vi opplever at vi har ulik forståelse at «enheten i troen på Guds Sønn» settes på prøve. Da vil det vise seg om vår enhet er enhet i Kristus eller er basert på regler, makt og trusler om represalier.

UENIGHETENS VELSIGNELSER

Enhet og enighet er to ulike fenomener. I en Kristussentrert menighet er det ikke motsetning mellom dem. Dessverre oppfatter enkelte den minste grad av uenighet som en trussel mot fred og enhet. For dem er uenighet ubehagelig, forstyrrende og

truende. Uenighet er ikke farlig, men det er våre holdninger til den som skaper strid. Mennesker er ikke roboter. Gud har skapt oss med en forstand som skal brukes (Ef 1,7–8; Dan 1,20). Vi bør være tenkende og reflekterende vesener som gjennom samtaler med andre, lar oss «forvandle ved at sinnet fornyes», så vi «kan dømme om hva som er Guds vilje» (Rom 12,2). Forvandling og fornyelse av sinnet betyr rett og slett vilje til å etterprøve egne synspunkter og skifte mening. Uenighet i sak er ikke en trussel mot enhet i Kristus. Den er en invitasjon til refleksjon, fornyet studium og fruktbare samtaler som kan føre til at vi gradvis forstår bedre og oppdager at vi noen ganger kanskje har tatt feil. Det er slik vi kan vokse i troen – fra melk til fast føde (1 Kor 3,2; Heb 5,13–14).

Å

kreve at all tro og lære skal være slik den var for 150 år siden, er å undergrave fundamentet for adventismens dynamiske og progressive natur.

RETTROENHETENS FARER

Det var en gang at vårt trosfellesskap var skeptisk til lister over trospunkter og trosbekjennelser. Man fryktet at det ville låse fast forståelsen av troen og lukke døren for at Den hellige ånd kunne virke blant oss ved både å lære oss noe nytt og avlære noe gammelt. Slike lister kunne bli brukt til å «kontrollere» hverandres rettroenhet. Hvis fasiten var fastsatt, ville alle etablerte svar være fastlåst. Det ville kvele samtalen og hindre vekst i kunnskap og forståelse – og gi næring til noens tilbøyelighet til å fordømme dem de er uenige med som kjettere. Fokus ville flyttes fra Bibelen til tradisjonen.

Kirkebyråkrater elsker regler fordi de gir en enkel oversikt som er lett å administrere. Enten tror du a, b og c, eller du gjør det ikke. Hvis du stiller spørsmål om pkt d, e eller f, er du suspekt og klar for å bli klassifisert som ikke rettroende. Slik tenkning gir bare ett resultat – splittelse i menigheten.

På 1600­tallet kom det i Danmark­Norge en religiøs tankeretning som ble kalt for

Fortsetter på neste side ø

ø Fortsettelse fra foregående side

rettroenhetens (ortodoksiens) periode.

Den danske biskopen Hans Poulsen Resen (1561–1638) og andre lutherske teologer, la hovedvekt på «å tro rett». Resen påtok seg å «rense» ut alt som ikke var rent luthersk. Det fikk alvorlige konsekvenser for noen av hans ofre.

Resens aktivitet illustrerer bivirkninger som kan oppstå når noen fokuserer på sin egen «rette tro» i kontrast til dem de mener har «feil tro». Det markeres avstand mellom «oss» og «de andre». Det skapes grupper med utvalgte forkynnere som de mener har den rette tro, og holder andre pastorer utenfor. Gruppen anser seg som mer «ortodokse» enn de andre synderne i menigheten. Slik forvandles menigheten, som skulle være et harmonisk fellesskap, til et hus i strid med seg selv.

Slike konserverende holdninger er i konflikt med adventismens glimrende ide om «present truth» (sannheten for vår tid). Uttrykket fokuserer på den situasjon vi lever i nå. Det lenker seg ikke til fortidens situasjon og forståelse, men har øynene åpne for hvordan troens prinsipper kan være relevante for vår tid. Å kreve at all tro og lære skal være slik den var for 150 år siden, er å undergrave fundamentet for adventismens dynamiske og progressive natur

Den greske filosofen Platon (ca. 428­347 f.Kr.) hevdet at det fullkomne lå i en fjern fortid og at enhver senere forandring var et onde. Jeg har registrert at enkelte adventister er «platonister» på dette punktet – de forherliger fortiden og oppfatter endringer som frafall fra «ekte adventisme».

Skal vi bevare våre adventistpionerers åpne sinn for ny erkjennelse og progressiv forståelse, kan vi ikke kodifisere vår tro som normativ målestokk for rettroenhet. Da har vi adoptert Platons ideer om det fullkomne og den katolske kirkens autoritetsforståelse og definisjoner for rett tro.

En levende tro vil alltid være en pilegrims vandring. Det er bare en død tro som reiser et granittmonument på troens parkeringsplass. Bibelen og det demokratiske sinnelaget gir oss rett og plikt til å tenke og dele både gamle og nye tanker. La oss be om at vår adventbevegelse fortsetter å være i bevegelse

GC skiller mellom støttende og uavhengige tjenester

Av Atle Haugen

Under Generalkonferansens vårmøter i mars, fremhevet president Ted Wilson betydningen av ulike private tjenester og virksomheter for menighetens arbeid. Han understreket imidlertid et skille mellom «supporting ministries» og «independent ministries» og advarte om at ikke alle uavhengige virksomheter bidrar konstruktivt til menighetens mål.

Mark Finley, som ledet en presentasjon om historien til disse tjenestene, intervjuet ledere for ASI (Adventist­laymen’s Services & Industries), og OCI (Outpost Centers International), de fremste paraplyorganisasjonene for støttende virksomheter. De redegjorde for hva «supporting ministries» innebærer. Det er selvstendige virksomheter som:

– er drevet av aktive menighetsmedlemmer, – ikke mottar tiendemidler, men som finansieres gjennom andre bidrag,

– forplikter seg til å støtte Adventistkirkens tro og misjon, – har en grunnleggende holdning om samarbeid med menigheten. Avtaler som regulerer samarbeidet med slike virksomheter, er formaliserte gjennom utarbeidede kontrakter.

På den andre siden står uavhengige virksomheter (independent), som kommer i ulike former. Noen av disse er drevet av kritikk av menigheten. Andre fremmer eller vektlegger alternative teologiske tolkninger og «kjepphester». Mange driver egen forkynnelse på tvers av menigheter og organisasjonen uten å følge menighetens retningslinjer. Mange av disse profilerer seg gjerne sterkt på sosiale medier. Felles for disse er en motvilje mot å inngå samarbeid med menigheten, noe som i mange tilfeller, bidrar til polarisering eller setter menigheten i et negativt lys.

Generalkonferansen oppfordrer til refleksjon over hvordan forskjellige tjenester kan støtte menighetens felles mål om troverdighet og vekst.

FRELSESBEGREPET I VÅR TID

Av Vidar Hovden

Om man spurte fem nordmenn på gata hva de tenker «frelse» innebærer og betyr, vil nok mange se for seg sjeler som farer til himmelen når man dør, eller at noen «tar imot» Jesus – hva enn nå det betyr. Er de man spør på gata gamle nok, så husker de kanskje Fleksnes i himmelen med harpe, svevende på en sky. Frelse er for mange svevende og urelaterbare greier, og på mange måter ikke mer enn ev. ønsketenkning og trøst når man mister noen til døden.

I Bibelen er frelse i bunn og grunn Guds respons til synd. Frelse er på mange måter motstykket til synd. Derfor trenger vi en god forståelse av synd, før vi kan forstå og forholde oss til hva frelse er. Hvis synd er (som jeg foreslo i forrige NBI spalte), alt som ødelegger, er giftig for og truer livet og relasjonene i verden, så er Guds frelse hans initiativ til å gjenopprette, gjenreise og gjenskape alt dette. Frelse er Guds handlinger for å gjenopprette verdens «shalom», verdens og menneskesamfunnenes blomstring og utfoldelse, slik han hadde tenkt. Frelse er Guds invitasjon til alle mennesker, om å bli fornyet og gjenskapt – sammen med hele skaperverket.

Jesus sa om sitt første komme at han ikke var kommet for «å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,55). Da Sakkeus kom på bedre tanker og ville gjøre opp for seg, sa Jesus at «frelse [er] kommet til dette huset» (Luk 19,9). Da noen firte en lam ned gjennom et hull i taket, slik at Jesus kunne helbrede ham, ba Jesus den lamme om å være frimodig, fordi syndene hans var tilgitt (Matt 9,2).

Bibelen bruker alle verbtider om frelse (Tit 3,5; 1 Kor 1,18; Apg 2,21). Guds frelse skjer i oss hver dag, når Den hellige ånd får foredle oss, og gjøre oss kjærligere og klokere. Mer i tråd med det vi er ment å være i verden. Guds frelse skjer imellom oss når Den hellige Ånd smelter hjerter og bitre fiender rekker hender. Guds frelse kanaliseres til verden gjennom hendene til mennesker preget av hans Ånd, når de reiser opp de undertrykte, helbreder de syke, inviterer de ensomme, og skaper rettferdighet og likhet der uretten rår. Vi ser konturene av Guds frelse i mennesker som jobber for menneskeverd, dyrevelferd, økosystemenes sunnhet og bærekraftig ressursbruk.

For en dag skal alle Guds direkte og indirekte frelsesgjerninger i verden, gjerninger der det brutte blir gjort helt

Parweekend i Stavanger

Velkommen til parweekend i Stavanger Adventistkirke 26. – 28. september, 2025

Undervisning ved Karen og Bernie Holford, fredag kveld og lørdag. Tur til Prekestolen for dem som vil på søndagen. Earlybird pris frem til 1. juli: 500 kroner (Overnatting og frokoster ordner dere selv.)

Se https://www.sabu.no/barn-familie/parhelg-i-stavanger for mer info og påmelding.

igjen, møtes og samles. Som mange små bekker blir til en elv, som blir til et stryk, som blir til brølet av en mektig foss. Alle Guds frelsesgjerninger vil en dag kulminere i en vidunderlig skapelsesbekreftende gjenskapelsesgjerning. Bibelen inviterer alle mennesker til å koble seg på det Gud gjorde, gjør og skal gjøre i verden. Til å slippe hans livskrefter til i livene sine. Gud helbreder verden innenfra og ut, og vi kan være en del av det. Jeg undres på om et språk relatert til å bli gjort hel, gjør mer inntrykk på nordmenn flest i dag enn det tradisjonelle språket relatert til lov, dom og straff. Men kanskje kan det siste ses i lys av det første?

Rapport fra valgnemnda for Nordnorsk distrikt

Valgnemndas medlemmer:

Liv Kristin Akdemir, Ann Oshaug Christiansen, Marianne Dyrud, Liv Fønnebø, Torbjørn Halvorsen, Hilde Huru, Anne-Lise Krey, Stefan Kusterle, Linda Helén Ness og Solbjørg Solheim.

Nedenfor er listen over valgnemndas forslag til personer som kan fylle de aktuelle funksjoner i Nordnorsk distrikt for perioden 2025 – 2030. Alle personer som er på listen har blitt forespurt, og har svart bekreftende på oppgaven, under forutsetning av at generalforsamlingen velger dem.

Distriktsleder: Andrew Campbell

Distriktsstyre:

1. Andrew Campbell (styreleder)

2. Christian Antonsen, (Bø menighet)

3. Liv Fønnebø, (Tromsø menighet)

4. Anne-Siri Gustafsson, (Lofoten menighet)

5. Hilde Huru, (Vadsø menighet)

6. Darlene Kisunzu, (Harstad menighet)

7. Stefan Kusterle, (Tromsø menighet)

8. Magne Ludvigsen, (Sortland menighet)

9. Bernard Osei-Fofie, (Bodø menighet)

Varastyremedlemmer:

1. Tom Angelsen (Tromsø menighet)

2. Tim Wilson (Tromsø menighet)

3. Liv-Kristin Akdemir (Alta menighet)

Distriktets representant i DNU-styret: Magne Ludvigsen (Sortland menighet)

Vedtektsnemnd:

• Nina Krøll Angelsen (Tromsø menighet)

• Jens Bremnes (Bodø menighet)

• Vinjar Fønnebø (Tromsø menighet)

• Stefan Kusterle (Tromsø menighet)

Rapport fra valgnemnd ØND 2025

Valgnemnda for Østnorsk distrikt offentliggjør sitt forslag til distriktsleder, styre og vedtektsnemnd.

Valgnemndas forslag til embetsvalgte for perioden 2025-2030.

Distriktsleder Østnorsk distrikt: Claes Lundström

Distriktsstyret Østnorsk distrikt:

1. Claes Lundström (distriktsleder)

2. Joachim Engan (Grenland)

3. Mary Ann Joro (Lillehammer)

4. Marius Jensen (Trondheim)

5. Ole Einar Landsverk (Asker og Bærum)

6. Anita Martin (Betel Oslo)

7. Jonathan Iga (Sarpsborg)

8. Marianne Aune (Sandefjord)

9. Nina Myrdal (Tyrifjord)

10. Timon Fossum (Skotselv)

11. Dofepa Gellamucho (Ulsrud)

ØNDs representant i DNU-styret: Mary Ann Joro

ØNDs vedtektsnemd:

1. Åne Myrdal

2. Morten Fjelmberg

3. Vilde Haugen

4. Anders Taraldset

Rapport fra valgnemnda for Den norske union

Valgnemndas medlemmer

Tore Molstad Andresen (ØND), Tom Angelsen (NND, sekretær), Melinda Broome (VND), Kristin Cederstrøm (ØND), Daniel Duda (TED, leder), Stein Vegard Halvorsen (ØND, 9/2 og 13/3. 12/1 var Ole Einar Landsverk vara), Kristoffer Thunem Kendel (VND), Magne Ludvigsen (NND), Linda Ness (NND), Martina Nilsen (ØND), Birgit Philipsen (ØND).

Forslag til unionsleder, organisasjonssekretær, økonomisjef, avdelingsledere og styre for perioden 2025–2030

Alle er forespurt, og har svart bekreftende på oppgaven, under forutsetning av at generalforsamlingen velger dem.

Unionsleder: Victor Marley

Organisasjonssekretær: Marianne Dyrud

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson

Barne- og ungdomsungdomsavdelingen: Gry Beate Marley

Helseavdelingen: Linn Helene Stølen (40%)

Medieavdelingen og Hope Channel: Silja Leknes (50%)

Misjon- og menighetsutvikling: Tom Angelsen

Skoleavdelingen: Jostein Myrdal

Styre:

• Karina Dunseth

• Benjamin Gustavsen

• Bjørn Knutsen

• Birgit Philipsen

• Billy Roman

Rapport fra valgnemnd VND 2025

Valgkomiteen:

Grete Aaserud, Annie Tunge, Antonia Arildsen, Dalia Vilde Bredesen, Kai Håkon

Sunde, Rein Holanger, Simen F. Leknes, Kristoffer Kendel (komiteens sekretær),

Victor Marley (komiteens leder)

Forslag til distriktsleder 2025-2030: Pastor Patrick Johnson

Forslag til VND-styret 2025-2030:

1. Patrick Johnson (Styrets leder)

2. Kristoffer Kendel

3. Robert Hansen

4. Nina Skoge

5. Simen F. Leknes

6. Linda Praestin

7. Adam Hazel

8. Leif Mangor Aarsand

9. Anett Andersen

10. Evelyn Nødland

11. Ragnhild Eidså

12. Paul Aaserud

Forslag til VNDs Representant i DNU-styret: Paul Aaserud

Forslag til VNDs vedtektsnemnd 2025-2030:

1. Marianne Dyrud (Nemndas leder)

2. Lars Dorland

3. May Karin Holanger

4. Renate Thunem

5. Bjørn Knutsen

Vil du være misjonær i Egypt i ett år?

Misjon 10/40 er en såkalt «supportive ministry» som bidrar til å løfte frem misjonsprosjekter, spesielt i Midtøsten området. Misjon 10/40 samarbeidet med Den norske union, og for tiden har vi et spesielt samarbeid med Middle East North Africa Union (MENA) og med Israel Field (IF). Ett av prosjektene Misjon 10/40 har støttet i en rekke år, er Nile Union Academy i utkanten av Kairo i Egypt. Det er Egypts «TVS» der elevene kan få videregående utdanning mens de bor på skolen. I tilknytning til skolen er det gårdsdrift der elevene gjør praktisk arbeid. Vi har i en årrekke støttet skolen med utdannings stipendier, og ønsker å dreie støtten mer over til utsendelse av frivillige arbeidere, foreløpig på ettårs basis. Dette er en satsning vi gjør i samarbeid med SABU.

Mye av skoledriften og undervisningen er basert på innsatsen til kvalifiserte frivillige. For kommende skoleår er det behov for følgende frivillige/voluntører:

• To engelsk­lærere

• En matematikk­lærer

• En «science» lærer som vil undervise bl.a. i fysikk og kjemi

• En Bibel­lærer

• En person med kostholdskunnskap som kan arbeide i tilknytning til kjøkkenet og være med å sikre en sunn, balansert meny, stå for innkjøp av råvarer og veilede kjøkkenpersonalet i forberedelsen av måltidene.

• En sykepleier som kan ha ansvar for skolens klinikk (nødvendig på et sted der det ikke er det samme offentlige helsevesenet som vi er vant til).

• En preseptor for guttene

• En assistent til preseptor, som muligens også kan hjelpe til med speiderklubben.

• En regnskapsfører eller økonomiansvarlig for å ta hånd om det finansielle og skolens støttefunksjoner (gården, vedlikehold) o.l.

• En skoleleder som koordinerer det akademiske og som kan arbeide med lærerne i forbindelse med studieplaner, eksamener og klasseveiledning. Det er mulig vedkommende også kan måtte undervise i et fag.

En frivillig reiser ut for å tjene som misjonær i ett år. De mottar et stipend fra Misjon 10/40 på ca. n.kr. 1 500 pr. måned pluss kost og losji (høres kanskje lite ut, men husk at det er et helt annet prisnivå i Egypt). Den frivillige dekker selv flyreisen, visa og forsikring.

Hvem kan søke? Ungdom som er ferdig med videregående og aller helst med fagutdannelse kan søke, men også godt voksne med fagutdannelse og erfaring er velkommen. Både enslige og par uten barn kan søke. Hvis du ønsker misjonserfaring eller ønsker å bruke ett år til å få en internasjonal, annerledes erfaring, så kan dette være noe for deg.

Henvendelse for mer informasjon, kontakt nestleder i Misjon 10/40: Kjell Aune, tlf. 92056789, e­post kjell@aune.eu. Kjell har selv misjonærerfaring fra Egypt og kjenner Nile Union Academy godt. Hvis du etter å ha fått mer informasjon er interessert, vil du kanaliseres gjennom Generalkonferensens prosess for frivillige misjonærer (AVS).

Vi gratulerer

95 Solveig Sofie Egeland

Stavanger menighet, 17. juni

Erling Ophus

Hamar menighet, 20. juni

90 Ragnhild Romsvik Halvorsen

Mandal menighet, 13. juni

Turid Bergitte Methlie

Bergen menighet, 18. juni

Oddlaug Irene Gjerde Nilssen

Hønefoss menighet, 24. juni

Trygve Ingvald Christiansen

Sandefjord menighet, 4. juli

Gerd Bodil Dahl

Oslo, Betel menighet, 7. juli

85 Frøydis Margrete Lohne Enes

Bergen menighet, 22. juni

Jan Erik Pettersen

Tønsberg menighet, 30. juni

80 Svein Martin Hansen

Tromsø menighet, 10. juni

Karin Myrvold

Arendal menighet, 15. juni

Laila Hopen Abrahamsen

Lillehammer menighet, 17. juni

Herdis Åreskjold

Sandnes menighet, 17. juni

Sturla Emil Pettersen

Lofoten menighet, 23. juni

Torfinn Sagmo

Oslo, Betel menighet, 30. juni

Kjell Sigbjørn Olsen

Tyrifjord menighet, 9. juli

75 Vigdis Olsen Brakstad

Bergen menighet, 28. juni

John Ruben Schandy

Moss menighet, 4. juli

70 Linda Kleiven

Mosjøen menighet, 10. juni

Roger Pedersen

Hammerfest menighet, 12. juni

Diosdada Dino Simonsen

Indre Senja menighet, 22. juni

Solhild Jorunn Thunem

Stavanger menighet, 5. juli

Illustrasjon: iStock / lavendertime

Våre tidlige pastorer – del 11

L. J. STENE, FREMGANGSRIK PASTOR I NORGE OG MISJONÆR I SPANIA

Av Trygve Andersen

Lauritz Ingvald Stene ble født i Stavanger i 1885. Hans foreldre var sjømann Lorentz og Inger Mari Stene, og han hadde 3 søsken. Lauritz jobbet etter folkeskolen som visergutt et par år, før han litt motvillig var med faren på sjøen en periode. Så begynte han i lære som tønnemaker, men det varte ikke lenge, for livet tok snart en helt ny vending.

Stavanger var sterkt preget av religiøsitet i hans oppvekst, og det var stor interesse når det kom nye strømninger. Adventistpastorene Nils Clausen og Lewis Johnson kom til byen på 1890­tallet, og Stavanger SDA­menighet ble startet opp. Pastor Hans Mortensen Hansen fulgte opp dette med nye møteserier i starten av det nye århundret, og unge Lauritz var en av dem som fulgte møtene. Han ble døpt av Hansen i 1903, 17 år gammel. Så vidt jeg kan se var det ikke andre i hans familie som ble adventister.

Etter sin omvendelse følte han kallet til å dele sin tro med andre, og han dro til Kristiania for å delta på et misjonsskolekurs i 1903­04. Så arbeidet han som kolportør et par år, før han ble elev ved misjonsskolene på Nyhyttan i Sverige og på Skodsborg i Danmark. Han var ferdig med det i 1909, og ble da straks kalt ut i tjeneste som misjonsarbeider, først sammen med pastor A. O. Nærem. Et par år senere fikk han godkjenning som prøvepastor. I 1909 hadde han giftet seg med Karen Marie Michalsen, født 1884 i Stavanger. Hun ble med i menigheten i 1908, døpt av pastor Nærem. De fikk 2 barn, Willie Lorentz ble født i 1914, Reidar Ingermann ble født i 1919, men døde bare 3 måneder gammel. Litt spesielt må det sies å være at dødsannonsen til lille Reidar i Harstad Tidende, står rett ved siden av annen annonse, for farens offentlige møte bare

to dager senere. Temaet var «Hva lærer Bibelen om oppstandelsen?»

L. J. Stene, som vi kjenner ham som, ble ordinert i 1916. Han ble en fremgangsrik pastor som reiste landet rundt og holdt møteserier, døpte mange og startet flere nye menigheter.

Jeg finner utallige avisannonser for Stenes virksomheter i Norge, han har ofte lange møteserier. Han startet opp i Larvik først, så var det noen møter i Bergen i 1912. Han fortsatte så i Stavanger 1912­13, før han dro til Nordmøre og hadde en møteserie i Kristiansund i 1913­14. Der var det fullt religiøst røre da han kom. Det var et par damer som kalte seg «Efraim og Manasses døtre» som holdt møter der. De hadde en teori om at Efraim og Manasses etterkommere dro til Nord­Europa, og at nordmenn var etterkommere etter Manasse, og svensker var etterkommere av Efraim. Det var altså en svensk og en norsk dame som utgjorde denne forkynner­duoen. De forkynte en slags sosialistisk kristendom

og samlet en hel del mennesker. Og da Stene begynte møter i konkurranse med dem, var de visst ikke nådige. Men damene dro videre etter et par måneder, og det roet seg i byen. Stene fikk også litt motbør fra andre kirkesamfunn, men ikke på samme måte. Virksomheten i Kristiansund ble avbrutt av et årsmøte og fortsatte etterpå med bare en bibelarbeider på grunn av økonomi. Stene fikk en liten pause og reiste til England for å få litt trening i det engelske språket, skriver han i Missionsefterretninger.

Så ble det minst 60 møter i Stavanger og Kopervik i 1914­16. Fra Kopervik rapporterte Stene om god mottagelse blant befolkningen og stor interesse for møtene. Han hadde også et visst samarbeid med andre kristne. Han skriver bl.a. at han fikk invitasjoner til å tale i avholdslosjen der, og at han også fikk holde avholdsforedrag i bedehuset. SDA­menigheten i Kopervik ble organisert i 1916.

Så dro han nordover til Lofoten i 1917­18. Han holdt møter i Svolvær og i Kabelvåg. I Svolvær ble en menighet organisert i 1917 etter Stenes møter der. Han døpte også noen fra Finnsnes på denne tiden, så en liten forløper til Indre Senja menighet var i gang.

L. J. Stene fikk visst et (kanskje ufortjent), dårlig ettermæle etter sitt opphold i Lofoten og Vesterålen. Han var da bl.a. forstander i Hadsel menighet og var der involvert i at menighetsskolen ble nedlagt i 1918. Ifølge et notat om menighetsskolenes historie, skrevet av L. Muderspach noen år senere, så hadde distriktsformannen N. C. Bergersen skapt noe splid i menigheten, og hadde også bedt Stene om å følge opp dette på en måte som ikke var vellykket. Det førte til at noen av de økonomiske bidragsyterne til menighetsskolen trakk sin støtte. Pastor Stene fikk skylden for bråket og at menighetsskolen måtte

legges ned. Ifølge Muderspach er dette en skamplett i menighetens historie, og en «menighetssynd».

Men i 1918­19 fortsatte Stene virksomheten i Harstad. Der ser jeg i våre protokoller at mange tok imot adventbudskapet under hans virksomhet. Blant dem var Rolf J. Skyllstad som ble en av våre pastorer noen år senere, og ekteparet Karoline og Harald Martin Hansen som er «stamforeldre» til en av de store adventistfamiliene i vårt land.

Fra Harstad sendte han i 1918 en lang rapport om arbeidet der nord. Bl.a. skriver han at han ble kalt ned til et aldershjem på Melbu. En gammel dame hadde lest noe adventistlitteratur og ba om å bli døpt. Han skriver at «med bestyrerens tillatelse ble dåpen forrettet i gamlehjemmets badeværelse, som bestyrerinnen og sykepleiersken hadde pyntet for anledningen.»

Stene fortsatte så i Narvik 1919­20. Da ble også menigheten der formelt organisert. Det var en gruppe der allerede som hadde stått i menighetsprotokollen i Harstad.

Så finner jeg møteserier med Stene i Oslo 1920­22, og ifølge protokollene for Oslo, var det mange som ble med i denne virksomheten. Jeg teller opp mer enn 70 nydøpte av pastor Stene i Oslo i løpet av disse to årene. Jeg ser bl.a. at Gerhard Keim, som senere endret navnet til Keyn, ble døpt av Stene da. Vi kjenner jo mange etterkommere av ham og hans kone Aslaug.

Samtidig med denne store offensiven i Oslo, finner jeg i en gammel protokoll at Stene i 1921 fikk liv i menigheten i Sandefjord igjen. Den ble egentlig startet opp i 1912 av A. O. Nærem, men ble nedlagt igjen i 1917 etter at noen hadde flyttet og noen hadde meldt seg ut. Stene holdt dåp to ganger i Sandefjord i 1921, og menigheten ble startet opp igjen med over 20 medlemmer.

SPANIA

Etter noen års tjeneste her i Norge, fikk Stene kall til å reise som misjonær til Spania. Det hadde åpnet seg opp muligheter for å drive misjon i dette ellers så katolske landet. Han og familien var der i seks år før de vendte hjem igjen til Norge. Han fikk også hjelp der en periode av pastor Oscar Andersen Udbjørg. I løpet av disse årene fikk de startet opp flere menigheter i de store byene der, men enkelt var det ikke å arbeide der. Etter de seks årene var det likevel blitt rundt 400 adventister i Spania og Portugal. Stene ble etter hvert

valgt til Unionsleder for området og var i den stillingen i 1927­28.

Under sin tid i Spania, fikk Stene en litt spesiell sak i fanget. Det kom et oppslag i pressen om at en adventist skulle ha ofret et barn til Gud. Saken ble ganske raskt tilbakevist av Stene, men slikt lager jo utfordringer for en leder likevel. Det var visst ellers riktig at et barn var ofret, men «gjerningsmannen var en fanatiker og langt ifra adventist», skriver Stene i et av våre blader.

Tilbake i Norge virket Stene først i Drammen og Kongsberg 1929­30, og så var han i Trondhjem og Stjørdal 1932­34. Der finner jeg et avisoppslag under headingen «Nytt fra Hommelvik», som opplyste at han samlet fulle hus ved møtene der, noe som skal være høyst unormalt. «Men så er jo også hans måte å tale på noe eksepsjonell», står det.

Så finner vi ham på Hamar 1939­40 og i Oslo igjen under krigen 1940­44. Da begynte han vel å bli pensjonist, men jeg ser at han hadde en virksomhet til i Drammen i 1952 og at han var forstander i Tønsberg på begynnelsen av 60­tallet. Han hadde ellers også vært bibellærer på Onsrud en periode. Han hadde også lederansvar som konferenssekretær og konferensformann i alle våre distrikter en stund.

Når jeg ser på Stenes avisannonser, så synes jeg møtetitlene ofte var spennende formulert. For eksempel hadde et av hans første møter i Bergen denne tittelen: «Hvorledes ulykkelige kristne og ikke­kristne kan bli lykkelige, og hvorledes lykkelige kristne kan bli ulykkelige.» Da begynner man jo å tenke «hva er dette?» Eller i Kristiansund:

«Hva Gud har gjort. Et streiftog gjennom Allfaderens store rike.» Her er det ikke bare dyr og profetier og lov og sabbat. Man får lyst til å høre på hva han har å si.

Stene skrev også artikler i våre blader, men ikke så ofte som mange av de andre pastorene på den tiden. Jeg finner heller ingen bøker av ham i forlagets liste, så han var kanskje bedre til å uttrykke seg muntlig enn skriftlig.

L. J. Stene mistet sin kone Karen i 1963. Hun ble 79 år gammel. Selv døde han 4 år senere etter å ha vært utsatt for en bilulykke på sørlandske hovedvei (nå E 18), utenfor Tønsberg. Han ble 82 år gammel. Stene hadde da tjenestegjort i menigheten i over 50 år.

Kilder:

Kjell Helgesens bok «Da Adventismen kom til Norge». Digitalarkivet. Aviser og blader på Nasjonalbiblioteket på nett, div. SDAtidsskrifter, samt Stenes egenhendig skrevne «CV» fra 1929, velvillig gjort tilgjengelig av et av hans barnebarn, som også har bidratt med et godt bilde.

Lise Johansen Loddengård ble født i Strømmen den 25. desember 1941. Foreldre var Wiktor og Ragnhild Johansen. Etter hvert fikk hun søstrene Bjørg og Kari Lill.

Familien slo seg etter en stund ned i Gausdal hvor Wiktor arbeidet som kokk. Wiktor og Ragnhild ønsket å hjelpe andre, så da rehabiliteringssenteret Sofienberg ble lagt ut for salg, var de ikke sene om å slå til.

På Sofienberg gikk Wiktor og Ragnhild inn i arbeidet med liv og sjel. Lise tok seg av søstrene, mens foreldrene brukte det meste av tiden på Sofienberg. Selv begynte hun på skolen på Hundorp. Der gikk man på skolen bare annenhver dag. De andre dagene var hun opptatt på Sofienberg. Her var det alt for saken.

Da Lise var ferdig med folkeskolen og framhaldsskolen, dro hun sammen med Bjørg til TVS i 1958. Det siste år av gymnaset tok hun hjemme.

Tanken om å være til nytte for andre, gjorde at hun reiste til Danmark og Skodsborg for å utdanne seg til kokk. Her traff hun Sverre Loddengård som studerte til fysioterapeut. Det oppsto søt musikk, og de giftet seg i august 1965. Sammen fikk de etter hvert barna Tina og Øyvind. Lises interesser var mange. Som 40 åring ble hun veldig interessert i å gå på ski og tok gullmerke i flere år. En annen stor interesse var Per Gyntspillet som hun så mange ganger.

Sammen med Kari reiste Lise på et tidspunkt til Afrika på et misjonsprosjekt. På denne reisen oppdaget man at det var noe galt, men først et par år senere fikk hun diagnosen Parkinson. Sykdommen utviklet seg kraftig, og for ca fire år siden kom hun til Sørheim sykehjem. Sverre besøkte henne daglig inntil hun sovnet inn onsdag 2. april. Hun ble begravet fra Sør Fron Kirke 11. april hvor undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Lise Loddengårds minne.

Tore Wollan

Vi minnes

Torgeir Atle Mathisen ble født i Tønsberg 14. august 1943. Han var tredjemann i en søskenflokk på fem som vokste opp på Strengsdal på Nøtterøy hos foreldrene Mathias Anker og Anne Marie Mathisen. Han bodde for øvrig på Nøtterøy hele livet. Som ung og voksen, var han fysisk aktiv, han likte å løpe og gikk også på skøyter om vinteren.

Torgeir ble gift tidlig og fikk datteren Anita med sin første kone. Senere ble han gift med Mette, og sammen fikk de tre barn: Lars, Linda og Maria.

Torgeir var driftig og drev eget firma. Begge besteforeldrene var kristne og hadde en tro som Torgeir la merke til, uten å selv følge i deres fotspor som ung. Torgeir var også tydelig på at kona Mette hadde betydd enormt mye. Det var Mette som var limet i familien, og Torgeir tok det svært tungt da hun gikk bort i mars 2020, og han forstod at han trengte hjelp til å komme videre da Mette døde. Dette var noe av styrken i Torgeirs karakter.

Han var ydmyk nok til å søke støtte og til å ta imot dem som kunne og ville hjelpe. Slik kom han en dag til Fredheim Livsstilsenter.

Fra januar 2024 fikk han undervisning med tanke på dåp, og 10. august samme år ble han døpt og opptatt i Tønsberg adventistmenighet.

I vinter blusset dessverre kreftsykdommen opp igjen. Han var likevel takknemlig for troen og den hjelpen han fikk og var fornøyd og tilfreds. Onsdag 26. mars sovnet han rolig inn, bare sju måneder etter at han ble døpt. Han ble bisatt fra Adventistkirken i Tønsberg 7. april.

Det var en stor glede å få bli kjent med Torgeir. Nå hviler han trygt i troen på Jesus Kristus.

Vi lyser fred over Torgeirs minne.

Atle F. Aluwini,

pastor

Nina Søgaard sovnet rolig inn torsdag 27. mars på Mosserødhjemmet, 67 år gammel. Hennes nærmeste var samlet rundt henne. Nina ble født 31. januar 1958 som den midterste av Dagny og Ole Søgaards 5 barn. Da hun ble født, regnet legene med at hun ikke ville leve særlig lenge, for på grunn av medfødt ryggmargsbrokk hadde Nina helsemessige utfordringer. Nina hadde et omskiftende liv på forskjellige institusjoner og boliger. De siste 12 årene bodde hun på Mosserødhjemmet, i hjembyen Sandefjord. Nina ba mye, deltok trofast i kirken i Sandefjord og ble formelt medlem 3. august 2024. Hun kjente utrolig mange, spesielt i Sandefjord, og kirken var fullsatt ved bisettelsen. Hilsener og minneord fortalte at Nina Søgaard var satt pris på for bl.a. sin humor og store omsorg. Hun var trofast og sosial og hadde et rikt liv tross sine begrensninger. Hennes familie har alltid vist stor omsorg for Nina, og hun har vært en naturlig del av deres aktive liv.

Spesielt de par siste ukene gikk det nedover helsemessig, og Nina uttrykte at hun var klar for å sovne inn. Hun gledet seg til å se Jesus, til å bli kvitt rullestolen og til å kunne springe og hoppe i himmelen. Det ble markert med en tom rullestol på podiet under bisettelsen.

Vi ser fram til oppstandelsen og lyser fred over Nina Søgaards gode minne. Undertegnede, som er Ninas svoger, forrettet ved bisettelsen som fant sted fra Adventistkirken i Sandefjord. Bl.a. Åp. 21,3­5 ble trukket fram, der vi blir minnet om Guds løfte om et rike der han skal tørke bort hver tåre, der døden ikke skal være mer og heller ikke sorg eller skrik eller smerte – for han vil gjøre «alle ting nye».

Nina etterlater seg sine fire søsken, Astrid, Marianne, Kristin og Thor Harald, med familier.

Kjell Aune

Palle John Olsen døde 19. mars 2025 i sitt hjem på Røyse. Han ble født 28. september 1938 i København.

Palle Olsen var en kunnskapshungrig mann som hele livet var opptatt av å tilegne seg kunnskap. Bibelen og troen var hans interesseområde.

Etter fullført studenteksamen i Danmark, begynte han på Newbold College der han fullførte sin Bachelorgrad. Neste stopp var Andrews University der han tok både en MA og en BD.

Interessen for Bibelen og dens språk førte til at han reiste til Jerusalem og Hebrew University for å perfeksjonere sin hebraisk.

I fem år, fra 1972, var han pastor i Israel med ansvaret for Adventistkirkens menigheter i Haifa og Tel Aviv. Mot slutten av oppholdet i Israel, giftet han seg med Anne­Marie Langvall som han hadde kjent siden tiden på Newbold. Sammen fikk de etter hvert døtrene Elisabeth og Christel.

I 1978 var familien på plass i Trondheim der de hadde sitt hjem fram til pensjonisttiden. Palle arbeidet i mange år ved Lærerhøyskolen på Nesna der han underviste i fagene kristendom, religion, livssyn og etikk.

Palle stortrivdes i jobben på Nesna selv om det innebar langpendling. Han likte naturen og det nordnorske lynnet. Palle ble i stillingen på Nesna fram til han ble pensjonist. Og siden da har Palle og Anne­Marie hatt sitt hjem på Gomnesfeltet i Hole.

Gjennom hele livet var Palle en bønnens mann. Han brukte tid i bønn som en tillitsfull samtale med Gud. Palle var en tenker. Han hadde ingen sans for overflatiske svar på livets store spørsmål. Derfor var det alltid kloke tanker Palle delte når han tok ordet i sabbatsskoleklassene.

Begravelsen fant sted fra Hole kirke 28. mars der undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Palle Olsens minne.

Tor Tjeransen

Frank Cato Johannessen, Moss menighet, ble født 29. september 1942 og vokste opp i byen. Barndomshjemmet ble også det stedet han selv bodde sammen med sin kone Gerd. Foreldrene var Fanny og Camillo Martinsen fra Jeløya.

Da Frank ble født, valgte Camillo å trekke seg bort og fant en annen kvinne.

Frank hadde derfor ingen kontakt med sin biologiske far før han ble voksen, og selv da var Camillo lite villig til å ha kontakt.

Fanny ble etter hvert gift på nytt med Einar Johannessen da Frank var 6 år. Einar adopterte Frank som sin egen sønn, og snart fikk Frank flere søsken. Det var Paul, Grethe, Fanny, Torill og Bjørn.

Med sin mors tillatelse, fikk han lov til å ta hyre og reise til sjøs allerede som 15­åring.

Frank kom til å elske livet som sjømann. Han var dekksgutt og ble etter hvert det vi kaller matros.

I 1971 ble han gift med Gerd, og de kunne feire sitt gullbryllup 28. august 2021. Frank forble sjømann hele sitt yrkesaktive liv, og etter en stund ville han ha Gerd med seg.

Slik gikk det til at Gerd og Frank seilte sammen, han som matros, hun som stuepike.

Frank hadde et godt lag med hunder, og mange i Moss la merke til ham der han gikk tur med sin firbente venn. Gjennom søsteren Grethe, kom Frank i kontakt med syvendedags adventistene. Han ble døpt av pastor Terje Bjerka 22. juni 2007.

Et annet hjertebarn som Gerd og Frank var sammen om, var Romaniahjelpen. I 28 år holdt de på med loppemarked, innsamling og transport. Frank var et eiegodt menneske – det er den attesten Gerd gir ham etter nesten 54 års ekteskap.

31. mars døde han i sitt hjem, og han ble bisatt fra Adventistkirken i Moss 10. april.

Vi lyser fred over Franks eiegode minne!

Atle

Aluwini

Berit Gesine Lie, Stavanger menighet, er død, nær 90 år gammel. Hun var eneste datter til Olga og Leif Sunde. Allerede som 14­åring, ble hun døpt og opptatt i menigheten. Der skulle hun bli til stor velsignelse da hun engasjerte seg flittig i flere av menighetens avdelinger, ikke minst innen sang og musikk. Hun ledet bl.a. kirkens ungdomskor i «en mannsalder». Koret var en sjelevinnende faktor i seg selv. Berit og koret var på flere måter en trivsels­ og vekstfaktor for menigheten. Pastoren som døpte Berit, het Ole S. Lie, og ti år senere ble han også hennes svigerfar. Berit ble forelsket i yngstesønnen, Arne Ole, og de giftet seg sommeren 1959. Sammen ble de foreldre til Ingunn, tvillingene Kenneth og Glenn og Sandra.

Berit var godt og bredt utdannet. Husmorskole ble etterfulgt av sykepleieutdanning, og raskt fikk hun viktige roller ved Rogaland Sykehus. Men sangen og musikken betød stadig mer i hennes liv, og hun ble også utdannet som musikkpedagog. De siste yrkesaktive årene underviste hun på musikklinjen i videregående skole. Etter fylte 72 år sa hun imidlertid stopp.

Det siste halvannet året bodde hun på Lervig sykehjem på Storhaug. Pianoet hadde hun på rommet. Det var til stor glede for både henne selv og beboerne på hjemmet.

Begravelsen fant sted på Tjensvoll vakre gravlund, hvor undertegnede forrettet. Talen tok utgangspunkt i understrekningene i Berits egen bibel, og slik ble det gjort klart hva som hadde vært viktig for henne igjennom livet samt det håpet hun hadde for fremtiden. Familien bidro til at stunden ble svært minnerik ved at barna delte livsminner med oss, Sandra og ektemannen Jørgen fremførte en vakker instrumental duett, og Kenneth avsluttet seremonien med en tankevekkende blokkfløytesolo. Berit hviler nå i graven med sin Arne til oppstandelsens herlige morgen.

Fred med Berit Gesine Lies gode minne!

Lasse Kolstad

Generalforsamling i SABU

I år avholder også SABU generalforsamling. Det blir fredag den 27. juni kl 18 på Tyrifjord barne- og ungdomsskole.

Den er lagt til samme helg som DNU og ØND sin generalforsamling i håp om at det da er enklere å være med for delegerte fra rundt om i landet.. SABU sin generalforsamling skal ikke krasje med det andre programmet, så man kan være delegert til en av de andre generalforsamlingene og i tillegg få med seg SABU. Gå inn på: https://www.sabu.no/arrangementer/sabu-generalforsamling-2023 og les informasjon og meld på delegerte der. Hvert lokallag kan ha minst en delegert (og så kan de ha en ekstra pr. påbegynt 15 medlemmer.). De delegerte må ha fylt 15 år, og før generalforsamlingen må de være medlem av lokallaget de er delegert for.

Dette er en unik anledning for unge å bli opplært i demokrati og en fin introduksjon for å engasjere seg i det organisatoriske i menigheten vår også.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Seniortreffet Skogli 22.7-27.7 2025

Påmelding til Erling Vestre Åserud tlf 90479360, eller e-post : erlingnyan50@gmail.com

Foredragsholdere: Per de Lange, Øyvind Kjerpeseth, Inge Eidsvåg, Atle Haugen, Lennart Falk, Poul B Petersen

Utflukter i nærområdet.

Kursavgift: kr 4750 Påmelding fram til 250525.

Velkommen til Seniortreff!

På vei med Jesus!

I forbindelse med generalforsamlingene for DNU og ØND (26.–29. juni 2025) inviterer vi alle til en høytidssabbat. Denne sabbaten (28. juni 2025) står som det sentralt samlende punktet mellom de to generalforsamlingene. Taler for helgen er Pavel Goia som er redaktør for Ministry Magazine og assisterende leder for Ministerial Association ved Generalkonferansen.

Hvis du ønsker å spise på sabbaten ber vi deg bruke «QR-koden» for påmelding.

Jeg håper vi ser deg på Tyrifjord!

Med vennlig hilsen

Claes Lundström | Distriktsleder Syvendedags Adventistkirken Østnorsk distrikt

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden

www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord

Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Erling Åserud

Telefon: 913 60 841 www.sdasenior.no

erling_aaserud@outlook.com

Bankgironr.: 3000 26 41867

HEI PÅ DEG!

Vi vil gjerne høre fra deg!

Liker du å tegne, ta bilder eller skrive?

Har du noe du vil fortelle andre?

Send til gry.haugen@adranorge.no .

Barnesiden leveres av ADRA.

HELSENØKLER

1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 7 – 8

Hvorfor du bør holde deg unna rusmidler og tobakk

RUSMIDLER:

• Skader kroppen: Rusmidler kan skade hjernen og gjøre mennesker syke.

• Humøret: Rusmidler kan gjøre en trist og redd.

• Oppførsel: Rusmidler kan få folk til å gjøre dårlige valg. Når voksne gjør dårlige valg, rammer det kanskje barna i en familie.

RØYK:

• Skader lungene: Røyk, vaping og tobakk kan gjøre det vanskelig å puste og gi problemer med lungene, sykdommer og hoste.

Utrygghet

Noen barn opplever utrygghet i familiene sine. En grunn kan være når en i familien drikker eller på annen måte ruser seg. Hvis man opplever noe så vanskelig som dette, er det fint og veldig viktig å ha noen å snakke med som man stoler på.

Når voksne drikker alkohol, hender det at de gjør ting de ikke ville ha gjort ellers. Noen virker kanskje gladere, mens andre blir mer lei seg enn ellers. Noen ler høyere eller blir mer uforsiktig.

Mange barn blir redde når voksne eller andre de kjenner, forandrer seg. Da er det viktig å si fra til noen man stoler på: «Jeg blir redd når…» eller «Jeg skulle ønske du ikke…»

MOT – Føler du deg modig?

Det krever mot å gjøre det som er rett, særlig når det er upopulært eller vanskelig. Det krever mot å stå opp for andre, hjelpe eller si fra. Det krever mot å gjøre ting du tror du ikke kan. Det krever mot å være ærlig.

Rusfrihet

Vinen er en spotter, sterk drikk er en skrålhals, vettløs er den som raver i rus. Ordspråkene 20,1

I Norge finnes det hjelpetelefoner og alarmtelefoner for barn som lever med rus eller vold.

HELSENØKKEL

SIDEN SIST:

Bibelen leses både her og der

Av Victor Marley

Bibelselskapene internasjonalt har nettopp gjennomført historiens største og mest omfattende undersøkelse om hvordan Bibelen blir brukt og lest. Som adventister ser vi oss selv som etterfølgere av Reformasjonen og bygger på Sola Scriptura­prinsippet i vårt forhold til Bibelen. Så dette bør være interessent for oss. Undersøkelsen heter Patmos­initiativet. Du kan se nærmere på det ved å gå inn på www.biblesociety. org.uk. Undersøkelsen er inspirert av brevene til de sju menighetene i Johannes’ Åpenbaring, hvor Gud har et budskap til sju menigheter i det første århundret som også symboliserer sju perioder i kirkehistorien. Sentrale spørsmål som undersøkelsen er opptatt av er:

–

Hva sier Gud til menighetene i dag?

Hva betyr Guds ord for mennesker i ulike deler av verden i dag?

Disse spørsmålene bør være svært relevante for adventister, for vi også er opptatt av «sannheten for vår tid», noe vi har arvet fra pionerene våre.

Jeg var nylig på en presentasjon om Patmos­initiativet, så jeg noterte også flere tankevekkende spørsmål:

Hvordan adresserer Bibelen det mennesker er opptatt av i dag?

Hva sier Bibelen til norske statsborgere i dag? For å kunne svare på dette spørsmålet, krever det at vi både kjenner Bibelen godt, og at vi lærer oss å virkelig lytte til mennesker rundt oss.

Hvis du var Paulus, Peter eller Johannes og skulle skrive et pastoralt brev til Norge, hva ville du ha skrevet?

Interessante spørsmål, og de som presenterte for Bibelselskapet la vekt på at alle pastorale brev har i alle fall en ting til felles: De er skrevet i kjærlighet.

91 000 mennesker deltok i Patmos undersøkelsen fra sju forskjellige kulturelle sammenhenger: Land med kristent flertall i Afrika; land med kristent flertall i Sør­Amerika; muslimske land i Midtøsten; muslimske land i Afrika; vestlige, sekulære land; Asia med religiøst mangfold og Øst­Europa – tidligere kommunistiske land.

Jeg har ikke plass her å gå i detaljer, men jeg deler konklusjonene til dem som har bearbeidet resultatene i håpet om at det vil vekke nysgjerrighet, og at du tar deg tid til å se nærmere på dette. Så hva lærte de av undersøkelsen (og husk at dette er resultatene samlet for hele verden)?

1. Religion betyr fortsatt mye. 69% sier at religion er viktig for dem. 81% av verdens befolkning tror på Gud. I vestlige land oppgir 62% at de tror på Gud.

2. Bibelen gir kristne trygghet. Dette var også en stor motivasjon til bibellesning. Det oppleves som noe solid og til å stole på midt i livets strev og uforutsigbarhet. 42% av kristne bruker Bibelen ukentlig, 25% i vestlige land. Likevel er det 20% kristne som aldri bruker Bibelen. Men undersøkelsen viser at det er de som leser Bibelen mest, som er ivrigst etter å lære mer om Bibelen. Med andre ord, jo mer du leser Bibelen, jo mer interessert du blir i Bibelen!

3. 11% av ikke­kristne mennesker i verden (240 000 000), sa at de ønsker å lære mer om Bibelen. Et betydelig antall av disse er unge mennesker. Dette representerer en fantastisk mulighet for misjon.

4. 71% av de 91 000 menneskene som deltok i undersøkelsen, sier at Bibelen er nyttig for barn og ungdommer å vite noe om.

5. De som har jobbet med undersøkelsen, ser en dobbelt utfordring. Først er det er mange som ikke en gang har hørt om Bibelen. Denne utfordringen har gjennom historien vært hovedoppgaven for Bibelselskapene. Den andre utfordringen er en økende passivitet til Bibelen blant kristne i vår sekulære tid. Av de 20% som aldri leser Bibelen, bor en stor del i sekulære land som Norge.

Dette er en undersøkelse som burde både oppmuntre oss og være til advarsel. For vi adventister liker å tro at vi er bokens folk. Vi blir begeistret av å høre hvordan Bibelen er satt pris på og hvilken nysgjerrighet og tillit som finnes til Guds Ord. Men jeg er redd noen av oss har blitt for passive i forhold til bibellesning. Generelt leser vi alle mindre. Mange unge leser nesten ikke bøker. Flere erstatter bibellesning med å høre på taler av sine yndlingsforkynnere. Men det er ikke det samme som å lese selv, snakke med Gud underveis og be om at han vil tale til deg gjennom ordene du leser.

La oss ikke ta den skatten vi har i Bibelen for gitt! Ta tid til å kjenne dens kraft i ditt liv!

Leder for Adventistkirken i Norge.

VICTOR MARLEY