GJESTELEDER
De ti bud:
På stein og i hjertet Av Rolf Andvik Mine søsken og jeg har arbeidet med et spørsmål som vi måtte finne en løsning på det siste året. Hvor skulle vi plassere de ti bud som i mange år har stått på vår eiendom Geiranger, som vi skulle selge? Det viste seg at de nye eierne ikke var interessert i «steintavlene» som var ca. 2.5 meter høye. Vi kunne ta dem med oss som «løsøre» i forbindelse med salget. Vi vet at Gud ønsker å skrive sin lov i våre hjerter. Det kan være en utfordring å få dem inn der, men denne utfordringen var litt annerledes. Vårt første valg var ikke å få plassert tavlene med de ti bud i en av våre egne hager. Vi overveide å tilby dem til en av Adventistkirkene i landet, men vi ble enige om at vi først skulle spørre Den norske kirke i Geiranger. Våre foreldre hadde bodd i Geiranger noen år og ble en del av bygda. De ligger gravlagt på kirkegården der. Ville man ta imot de ti bud og sette dem opp ved kirka? Bygda har ca. 250 fastboende, men om sommeren kommer det ca. 700 000 turister til stedet, og mange av dem tar en tur innom kirka, som ligger like over sentrum, lett synlig for turistene enten de kommer med bil, buss eller med en av de mange cruisebåtene som er innom fjorden i løpet av sommeren. Vi så for oss at det ikke var noen selvfølge å takke ja til en slik gave, men vi bestemte oss for å ta kontakt med soknerådet og tilby dem de ti bud. Opprøret mot Guds karakter, som er uttrykt i de ti bud, var godt i gang før denne kloden ble skapt til et paradis for de første menneskene. Lucifers opprør kom til slutt til overflaten, og det ble satt ord på det i offentligheten, ikke bare i det skjulte. «Gud stoler ikke på sine skapninger og gir dem ikke frihet til selv å velge. Han er for kravstor, uforsonlig og hevngjerrig, alt for streng og kritisk», var Satans påstand. Spørsmålet var: Hvordan skulle Gud vise sin uskyld og hvem han virkelig er, slik at han om mulig kunne overbevise anklageren og hans etterfølgere om at han ikke var slik likevel, og at Gud var verdt å stole på. Guds kamp kjempes ikke med militære våpen. Det handler ikke om å slå fienden rent fysisk, men om å vinne «fiendens», tillit slik at det igjen kan bli forsoning og fred. «Han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier» (Matt 12,20). Han inviterer oss til å være med i en slik kamp og kjempe med hans våpen. Gud forsøker å forene sin familie igjen. I hvilken grad kan han lykkes? Tror vi at han er den han sier han er, og at han kan lede oss trygt ut av «Egypts slaveri»? Vi vil gjerne hjelpe, slik Moses først prøvde. Når vi ikke klarer det, vil da løsningen være å si at vi får heller bli, for vi kommer oss ikke ut av slaveriet? Gud har sagt at han vil lede et helt folk ut av «Egypt» og inn i det lovede land. Er det mulig? Hvordan har han tenkt å klare det? Den ondes hensikt er å få oss til å miste tilliten til at Gud kan få oss ut av den ondes grep. Guds utfordring og eneste mulighet for å frelse oss fra den onde, er at vi bevarer tilliten til ham; at vi har tillit til at Gud er sterkere enn den onde (Joh 10,27-29) og kan og vil berge oss ut av hans, selv om det ser håpløst ut.
Er det vi eller Gud som skal skrive loven i våre hjerter?
Vet Rødehavet får folket vite at de skal være stille, og så vil han, vår forsvarer og frelser, ta seg av kampen (2 Mos 14,14). Han vil ta opp kampen i våre hjerter mot slavedriveren og skrive sin lov, sin karakter der, og vi skal få være hans folk (Jer 31, 33) Er det vi eller Gud som ifølge teksten, skal skrive Guds lov, hans karakter, i våre hjerter? Vi leser kanskje i vår fortvilelse at det er vi som skal gjøre det, men det er et løfte fra Gud om at det er hans oppgave. Tror vi han kan? Vi har lov å minne ham om det, han som har lovet at han vil virke i oss både til å ville og å virke til hans ære og ikke til vår egen ære (Fil 2,13). Et tema som er sentralt i Guds ord, er hvordan den Gud som har skapt oss, også er i stand til å restaurere sitt bilde i deg og meg, i disippelflokken og i menigheten. Han tilgir synder, helbreder syke og vekker døde til live for å understreke at han både vil og kan skape alt på nytt. Paulus hadde tillit til sin frelser (2 Tim 1,6-14). Selv på slutten av sitt liv, like før Nero felte dødsdommen over ham, da mange av hans venner ikke var rundt ham og man stod overfor villfarelse i mange menigheter skriver han: «Jeg vet på hvem jeg tror.» Måtte vi kunne si det samme. Vi er fullt overbevist om at Gud vil bevare den skatten han har lagt ned i oss, og som han har betrodd menigheten. Og den vil vokse og bli bevart til dagen kommer. Du lurer kanskje på hvilket svar vi fikk fra soknerådet angående donasjonen av de ti bud? De takket JA! Neste sommer er planen at turistene kan se de ti bud ved kirka i Geiranger. Har du og jeg noen plan for hva vi vil svare Gud på hans tilbud om donasjon av sin lov i våre hjerter?
Rolf Andvik er distriktsleder for Syvendedags Adventistkirkens østnorske distrikt. 5