REFORMASJONEN
Reformasjonen Av Tor Tjeransen I år er det 500 år siden Martin Luther spikret sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Han hadde neppe sett for seg at de frimodige ytringene han kom med, skulle få så store konsekvenser for Europas utvikling som de gjorde. Han hadde definitivt ikke i tanke at «nå skal jeg sette i gang reformasjonen», da han tok papir, spiker og hammer med seg til sentrum i Wittenberg. I en serie artikler vil vi forsøke å vise forhold i samfunnsutviklingen fram mot reformasjonen. Å kjenne til hvordan samfunnet var i tiden før og under reformasjonen, er avgjørende for å forstå reformasjonen rett.
Kirkelige maktstrukturer Et viktig element i den kirkelige makt i middelalderen var biskopembetet. Biskoper hadde en svært viktig posisjon i samfunnet, og det var mange av dem. Den romerske delen av kirken hadde så mange som fem hundre biskoper i middelalderen. De fleste av dem var svært velstående og tilhørte Europas mektige familier. Å få et bispedømme var svært attraktivt. Biskoper var mektige menn og de tok sine beslutninger på egen hånd. Pavedømmet var for de flestes vedkommende langt unna og hadde begrenset innflytelse. Biskoper skulle i utgangspunktet være menn preget av dyp åndelighet og opptatt av å undervise og veilede menigheten. Men dokumentene fra middelalderen viser at de hovedsakelig var opptatt med administrasjon og politikk. Mangelen på andre styringsstrukturer i samfunnet var trolig hovedårsaken til at de fleste biskoper brukte mer tid på administrasjon og politikk enn på åndelige spørsmål. Det var selvsagt i samtiden at biskopen skulle være til hjelp for kongen. Ja, biskopen og bispedømmet spilte en avgjørende rolle i kongers herredømme i sitt rike. Under den tysk-romerske keiser Karl den store (742-814) inneholdt lovverket detaljerte krav til biskopens embetsførsel. Han skulle blant annet kunne kirkeretten, 10
ha tilsyn med prestene, sørge for at folk kunne Herrens bønn og være dømmende myndighet i bispedømmet.
Viktigere enn konger Biskopen ble etter hvert ansett som viktigere enn kongen. På midten av 800-tallet skrev Hincmar, erkebiskop av Reims, følgende: «Verden styres først og fremst ved biskopens hellige myndighet og kongens makt … Men biskopens ærverdighet er større enn den kongelige, for biskoper innvier konger, men konger innvier ikke biskoper» (Southern, 1970, p. 176). Likevel var en sterk konge forutsetningen for en sterk biskop. Men fra det tiende århundret ble kongenes makt stadig svekket. De klarte ikke lenger å kontrollere biskopene, de kunne heller ikke garantere bispedømmenes sikkerhet og de hadde heller ikke ressurser til å gi biskopene store privilegier. Kongene kunne ikke lenger kjøpe seg lojalitet. Biskopene ble tvunget til å søke hjelp fra annet hold. I løpet av det tolvte århundret ble biskopene stadig tettere knyttet til pavedømmet, selv om det verken var initiert av paven eller var hans ønske. Tidligere hadde konger hatt myndighet til å utnevne biskoper og gi dem privilegier, og pavedømmet anså kongedømmet som en del av den guddommelige orden. I kjølvannet av endringene i bispedømmenes orientering bort fra konge og keiser mot pavedømmet, mistet bispedømmene en del av sin myndighet. Paven ble nå den viktigste makten i Europa og biskopene ble en del av pavedømmets juridiske maskineri. I tillegg til å være en stor landeier, var biskopen både dommer og lovgiver, den øverste i det lokale hierarkiet og en uunnværlig representant for både kongen og paven.
Paven tar direkte kontroll Biskopens betydning i lokalsamfunnet avhang likevel mye av forholdene i bispedømmet. Noen bispedømmer var store, andre små. Noen lå i byen, andre på landet. Noen
var i områder med krig, andre hadde fred. Det var stor variasjon i hvordan bispedømmene ble administrert. Det finnes eksempler på biskoper som skjøttet sin stilling godt etter datidens standard, og det finnes eksempler på det motsatte – biskoper som var en skam for standen uansett hvilken standard man måler etter. Odo Rigaud, erkebiskop i Rouen i Frankrike fra 1247 til 1267, kan stå som eksempel på en biskop som opptrådte ryddig. Rigaud var i utgangspunktet professor ved et av universitetene i Paris og ble, som mange andre akademikere, fransiskaner. Etter hvert ble han regnet som en av ordenens fremste teologer. Han var et opplagt valg som erkebiskop og ble valgt uten innblanding av hverken konge eller pave. Rigauds lange administrative erfaring gjorde at han sørget for en stabil administrasjon av bispedømmet. Han var en storkar i samfunnet. På en reise til Roma dro han med et følge på 80 mann til hest. En Italiensk biskop tilbød seg å betale hans utgifter, men Rigaud avslo og sa at han kunne leve i luksus på halvparten av sin inntekt som biskop. Et ganske annet bilde får vi når vi ser hvem som ble utnevnt til biskop i Liège i midten av det trettende århundre. Bispedømmet lå strategisk viktig til i Tyskland, på grensen mot Frankrike, og var et sted der de kryssende interessene til pave og keiser barket sammen. Da biskopembetet ble ledig, foreslo den pavelige legaten at Henry von Guelders skulle velges. Henry var slett ikke noe opplagt valg. Han var bare nitten år gammel, hadde allerede et rykte om et utsvevende liv og var analfabet. Men han hadde gode familiebånd og var nyttig for paven i kampen mot keiser Fredrik II og Hohenstaufen-familien han kom fra. R.W. Southern trekker denne konklusjonen om Henrys rolle som biskop: «Han var rett og slett en politisk representant i kirkelige klær» (Southern, 1970, p. 200). Men da Hohenstaufen-familien var spilt ut over den politiske sidelinjen og det ikke lenger var så viktig for paven hvem som