Lars-Petter Vindenæs (i gensere fra Devold) er begge tradisjonshåndverkere. Bildet er tatt av Ingvild Constance Festervoll Melien.
NESTE NUMMER SENDES UT: 7. april. Redaksjonen tar ikke ansvar for tilsendte manuskripter og bilder som ikke er bestilt.
ETTERTRYKK FORBUDT:
Vi gjør oppmerksom på at ettertrykk av Magasinet Husflid ikke er tillatt. Verken tekst eller bilder kan scannes eller avfotograferes.
Magasinet Husflid er medlem i Fagpressen, og arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.
husflid.no/magasinethusflid @magasinethusflid på Instagram
INNHOLD
Restaurering
Bli med inn i verkstedet til fem dyktige håndverkere, som holder fortidens kunnskap levende gjennom å restaurere gamle hus, båter og møbler.
42 Oppskrift: Strikk sjøvotter
46 Yngve Ingebrigtsen restaurerer båter
55 Bokomtaler
56 Anne Britt Lotsberg vever til kongen
64 Siden sist
66 Tilbakeblikk: Drammen, 1914
67 Lær noko nytt
Foto: Helene Moe Slinning
Foto: Louisa Bond
AKTUELT
Bryter grenser
Elastikk og kroppens bevegelser er utgangspunktet for kunstner Miriam Schellers (27) strikkekolleksjon «WYSS What is Your Second Skin». – Jeg fant et fantastisk garn i 100 prosent ull, som var så overspunnet at det var elastisk, men som alltid trakk seg tilbake til sin opprinnelige form, forteller den tysknigerianske kunstneren, som er utdannet i Sverige.
Garnet ble brukt i arbeidet med tre strikkede verk, som står i Nasjonalmuseets vrimleområde fram til 23. mars. De er del av utstillingen «Hinsides kroppen. Fire nordiske moteeksperimenter».
– Jeg er opptatt av den følelsesmessige verdien klær har for oss, fordi det er en så viktig faktor i hvorfor vi konsumerer, forteller Miriam Scheller i en video publisert av museet. nasjonalmuseet.no
Strikket inn 1,1 millioner
Instagram-kontoen «Selbuvotter for fred» har samlet inn over 1,1 millioner kroner gjennom å selge mønstrede votter i palestinske farger.
Selbuvottene strikkes av frivillige ildsjeler og aktivister. Hver vott selges for 750 kroner: 600 kroner som kjøperen donerer direkte til en hjelpeorganisasjon som jobber i Gaza, og 150 kroner i betaling for materialene.
Målet var opprinnelig å samle inn en halv million kroner i 2024, men resulatet ble over det dobbelte.
Instagram: @selbuvotter_for_fred
«Kirkene er blant våre fremste kulturminner. Vi ser allerede nå at kirkebevaringsfondet vil gi et løft for håndverksutviklingen i Norge.»
Riksantikvar Hanna Geiran uttaler seg etter at det ble delt ut 94 millioner kroner til bevaring, istandsettelse og vedlikehold av kirker.
Reddet av budsjettavtale
På Svullrya i Grue kommune pågår byggingen av Norsk Skogfinsk Museum, som skal formidle den nasjonale minoritetens kultur og historie. Det nye museumsbygget er planlagt åpnet høsten 2025.
I budsjettavtalen mellom SV og regjeringen ble det bevilget penger til to stillinger som publikumsvert og driftsoperatør.
– Uten disse stillingene ville ikke museet ha kapasitet til å åpne det nye bygget for publikum, står det på museets nettside. skogfinskmuseum.no
Foto: Birger Nesholen/Norsk Skogfinsk Museum
– Det var her på Fagerheim eg fekk interessa for restaurering, seier Ingerid. Både Lars-Petter Vindenæs og dottera har ein forkjærleik for gamle vindauge og dører.
Lars-Petter Vindenæs (57)
Tradisjonshandverkar
Bustad: Osterøy utanfor Bergen.
Bakgrunn: Utdanna maskiningeniør, har jobba i bilbransjen og oljebransjen. Har restaurert gamle hus på fritida i 30 år. For seks år sidan starta han firmaet Vindenæs bygningsvern og vart heiltidshandverkar.
Akkurat no: Etter 13 års arbeid har han fullført restaureringa av Fagerheim. Bur delvis der og delvis i leilegheit i Bergen med kjærasten.
Sosiale medium: @vindenaes_bygningsvern
Ingerid Strøm Nilssen Vindenæs (24)
Lærling i målarfaget
Bustad: Oslo.
Bakgrunn: Har vore interessert i restaurering sidan 16-årsalderen.
Gjekk på linja for Kunst, design og arkitektur på vidaregåande skule før ho byrja på målarlinja på Hjerleid Handverksskole på Dovre.
Akkurat no: Er lærling hos Malermestrene Juuhl & Bratfoss AS i Oslo. Har eige føretak der ho tek målarjobbar og held kurs i tradisjonelle målarteknikkar.
Sosiale medium: @ingerid_vindenaes
DET LIGG I SLEKTA
– For meg var bua til far avgjerande, seier Ingerid Vindenæs. Ho var tenåring då ho byrja å hjelpe til med restaureringa av huset frå 1750-tallet.
Tekst: Ove Kirkestuen
Foto: Ingvild Constance Festervoll Melien
i må tilbake for å finne vegen fram, seier Ingerid Vindenæs (24).
I dag er ho lærling i Oslo og hekta på tradisjonsmåling. Men utan ballasten heimanfrå er det ikkje sikkert at Ingerid hadde vorte handverkar.
Det starta i Mjelddalen på Osterøy utanfor Bergen då faren kjøpte det som hadde vore bustad for enkja til presten. På folkemunne blir det kalla «Knagahuset». Det er 13 år sidan no.
Lars-Petter Vindenæs (57) vart ikkje skremd av at det var mykje som måtte vølast på Fagerheim. Med erfaring frå restaurering av liknande bygningar visste han at det ikkje finst snarvegar til eit godt resultat. Med tanke på huset si spesielle historie ville han gjera det med andakt.
BLOD PÅ TANN I BUA
– Det har stått bygningar her sidan midten av 1600-talet. Delar av dagens bygg er frå midten av 1700-talet. Då den siste presteenkja døydde, vart eigedommen seld til ein rik bergensfamilie som hadde det som landstad, fortel Lars-Petter. Sidan hadde huset fleire eigarar, til slutt Knag-familien, som eigde det i over 100 år fram til han kjøpte det.
– Framleis heng ringeklokka til tenarskapet på kjøkkenet, fortel Lars-Petter.
Ingerid vaks opp med restaurering av gamle møblar og godt brukte bilar. Han såg tidleg at dottera var ei kreativ sjel som likte å teikne og lage ting.
Då ho var tenåring, hjelpte ho faren med å pusse opp vindaugo til
huset på Osterøy.
– Ein gnist vart tend den gongen. Å gje liv til den gamle bygninga var utruleg gjevande. Det sette meg på rett veg. Eg ville arbeide med hendene. Det ligg nok i slekta, seier Ingerid.
AUKANDE INTERESSE
Både i det offentlege og hos private er det ei aukande interesse for å restaurera gamle bygningar – noko som er langt meir berekraftig enn å byggja nytt.
Noko Lars-Petter kan skrive under på. Medan morfaren var murar, dreiv andre med måling, kunstmåling og glasarbeid.
HOBBY BLEI LEVEBRØD
Ekstra godt hugsar Lars-Petter broren til morfaren, som var både glasmeister og tusenkunstnar.
– Til dømes bygde han seg hus, dekorerte taket med englar og laga
møblar på sin naive og enkle måte. Heldigvis tok eg vare på mange av tinga hans. For Ingerid og meg har han vore ein stor inspirasjon, fortel Lars-Petter.
No fører far og dotter tradisjonen vidare. Rett nok er Lars-Petter utdanna maskiningeniør med mange år i bilbransjen og ei periode i oljesektoren. Men samstundes sysla han med eldre hus. Det som starta som ein hobby for tretti år sidan, er no eit levebrød. Det gler han at gjenbruk er i tida, og at fleire yngre er interessert i gamle handverk.
– Krefter innan skuleverket har også innsett at dei praktiske faga treng eit lyft, seier han.
BILDETEKSTAR
1. – Eg tek vare på gamle høvlar, sliper dei opp og bruker dei i arbeidet mitt, fortel Lars-Petter.
2. Døra frå 1800-talet blir restaurert for ein kunde. Lars-Petter har skrapa seg bakover i tid, gjennom kvit, brun og gul måling, for å finna den originale grøne. Begge i Devold-genser.
3. Ingerid attskapar ei lita kiste som tilhøyrde tanta til oldemor hennar. Her kritar ho mønsteret, som seinare skal målast.
REDNINGSAKSJON
Han er oppteken av heilskapen i huset, og har spesialisert seg i restaurering av vindauge, dører og interiør.
Då han tok over Fagerheim, var innsida prega av siste oppussing på 1970- og 1980 talet. Listverk, dører og vindauge var heldigvis bevart.
– Eg såg straks potensialet. Mange ville nok ha bygd om, etterisolert og pussa opp i moderne stil. I staden har eg restaurert eitt og eitt rom i mest mogleg autentisk stil.
Å redda det rundt 270 år gamle huset har vore eit prosjekt han har gjort delvis saman med dottera. Målet har vore å ta vare på det
To av vindauga i huset er truleg originale frå 1750-tallet. I dette rommet er dei sannsynlegvis frå restaurering som blei gjort etter at den sistbuande, Jannicke Knag, døydde.
Det blå skatollet er kjøpt brukt i Snertingdal. Det er frå 1792 og vart overmåla i 1804. Trestolen er svensk og frå perioden 1770-1780. Den er i original stand, med unntak av ein reparasjon.
Taket er uisolert og synar golvbjelkane til etasjen over. Mellom dei er det trekt strie som er måla med limfarge i ein grønleg tone.
Den toarma lampetten på veggen er laga av Lars-Petters grandonkel Fridtjof, antakeleg på 1930-talet.
Dei polstra stolane under vindauget skal trekkjast om. Dei er svenske og mest truleg laga i 1810-1820.
Stova er restaurert i stil frå slutten av 1700-talet og tidleg 1800-talet. Den blå tapeten er handtrykt på Långholmen i Sverige, kopiert etter fragment som vart funne inst på tømmerkassa. Taklampa er frå tidleg 1900-talet, til liks med resten av det elektriske utstyret i rommet.
Gardinene er ein enklare variant av slik ein hang gardiner på store gardar på 1800-talet.
Matstovestolane er kopi av gustavianske stolar frå tidleg 1800-talet. Bordet er også ein kopi, laga av IKEA på 1990talet i samråd med den svenske riksantikvaren.
Halve golvet er frå då rommet vart bygd, truleg på midten av 1800-talet. Lars-Petter har funne attende den gamle fargen og malt det med sjølvblanda linoljemaling.
NOE SOM VARER
HOT
Hold humøret oppe gjennom mørketida med denne herlig mønstrede kåpen, laget på Oleanas fabrikk i Ytre Arna av norsk ull vevd på Røros. «Buddy blanket coat» kommer i to fargevarianter, i str S/M og L/XL (kr 9990).
oleana.no
HISTORISK MØNSTER
Ann-Rita Karlsen
Kristiansen har rekonstruert et par samiske votter som i dag er på Norges arktiske universitetsmuseum. Strikkemønsteret «Museafáhcat» i medium og stor voksenstørrelse (kr 50).
Instagram: @votter_fra_sapmi
Produkter som gir langvarig glede, fra håndverkere og bedrifter som produserer i liten eller stor skala.
AS M MENFØYD
To boller og en avkuttet kopp er blitt til vasen «Transformers» på mikrofabrikken Odd Standard i Stavanger. «D21M» i off-white steingods er 18 cm høy og lages på bestilling (kr 2620). oddstandard.no
BRA KORKA
Gjør toppen av flaska til et blikkfang med hånddreid kork, laget av Eli Linea Svalastog på hennes treverksted i Nissedal (kr 250 pr stk).
svalinteriør.no
ROMSLIG
Selvdyrket duggpil er formet til en praktisk veske med lærhåndtak av håndverker Mari Fallet Mosand i Bø i Telemark (kr 1200). krokvokst.no
FINE FRYNSER
Håndvevd bordløper, inspirert av et 200 år gammelt julehandkle fra Bø, med frynser i firfletting. Laget i samarbeid mellom Hæges vev i Skien og Firfletta i Bø (kr 2510). norwegianmade.no
VINTERFARGER
Glasslykter som kan henges opp inne eller ute, blåst hos Knapstad glass i Kristiansand. Pakken «Sand nr 1» inneholder tre lykter (kr 1200 samlet eller 400 per stk). knapstadglass.no
HENGENDE KUNSTVERK
Emalje er en flere tusen år gammel teknikk der glass brennes fast til sølv. Sølvsmed Linn Sigrid Bratland lager ørepynten «Rom» i tolv ulike emaljefarger, dette er smaragdgrønn (kr 2900). linnsigridbratland.com
SOFAPRYD
Knuste eggeskall inspirerte dette mønsteret, som er designet av Plesner Patterns og vevd i 100 prosent bomull hos Grindakervev på Hadeland. «Eggeskall pute blå» 50 x 50 cm, inkludert innerpute, (kr 1400).
grinakervev.no
Produktutvalget på disse sidene er gjort på fritt, journalistisk grunnlag. Ta kontakt med produsenten for informasjon om utsalgssteder. Noen varer kan være fra butikker eller håndverkere som er medlem av Norges Husflidslag, som utgir dette magasinet. Vær oppmerksom på at håndlagede produkter kan ha store prisvariasjoner basert på håndverkerens erfaring, materialkostnader og andre faktorer.
Av: Hanne
Kathrine
Bratholt
Foto: produsentene, Aliona Pazdniakova
HISTORISK HÅNDVERK / SJØVOTTER
Sjøvottene var en viktig del av fiskerutstyret. Her er notbas
Johannes Folgerø i fotostudio i 1904. Det året var det fiskeriutstilling i Bodø og bildene ble brukt til markedsføring.
Votten som ga liv til kysten
Sjøvotten produserer varme – helt på egen hånd.
Tekst: Averøy Husflidslag og Hanne Kathrine Bratholt
jøvotter har vært en viktig del av arbeidsklærne til fiskerne langs hele kysten i Norge. Ullvottene beskyttet hendene mot kulde, fisk og redskap under det harde arbeidet til sjøs i kaldt og rått klima. De har mange lokale navn:
Sjyvotter, lofotvotter, fiskevotter, lovottar, bladvotter og vavetter. Sistnevnte kommer av ordet va (vad), som er fiskesnøre eller line, og vette, som er en gammel flertallsform av ordet vott.
Det strikkede håndplagget var en uvurderlig del av fiskerutrutstningen i hundrevis av år fram til gummivotten kom på markedet.
FRA BESTEMORS TID
Selv i dag er det fiskere som sverger til tovede ullvotter på iskalde dager. Sisilie Skagen (30) er yrkesfisker i Vestvågøy i Lofoten. Lenge skjønte hun ikke vitsen med sjøvotter. Hun trodde det var «nåkka mannskit ifra gamle dager».
– Men så, på en beinfrossen vinterdag, frøs jeg nesten fingrene
av meg da jeg holdt på å ta i land fiskegarn. Jeg hentet frem bestemors sjøvotter, og oppdaget en ny verden. Våte votter, litt tunge, men varme og fantastiske! fortalte hun til Aftenposten Historie i fjor.
NATURLIG VANNAVSTØTENDE
«Sjyvotter» står på Norges Husflidslags Rødliste over håndverkstradisjoner som står i fare for å bli glemt. Averøy Husflidslag i Møre og Romsdal har dokumentert hvordan vottene ble laget og brukt i øykommunen der folk har livnært seg av fiske og jordbruk gjennom generasjoner.
Ulla fra den gamle, norske spælsauen er blitt regnet som den beste ulla til sjøvotter. Den besto av myk bunnull og lange, strie dekkhår. De lange, glatte dekkhårene var vannavstøtende, og plagget ble sterkt samtidig som det holdt godt på varmen.
På Averøya var det mest hvite sauer, derfor var vottene som oftest lyse. Hadde de noen svarte sauer, ble denne ulla blandet inn, og vottene ble grå.
SEKS VOTTEPAR
Mennene hadde ansvar for båt, redskap og bruk. De dro på fiske og skaffet kontanter inn i husholdningen. Kvinnene hadde ansvar for resten, blant annet for å ruste ut ektefeller, sønner og brødre når de skulle dra på fiske.
En voksen mann måtte ha med seg minst fem par sjøvotter, pluss et par «finvotter».
Det var ingen liten jobb å tilvirke tekstilene som trengtes. Kvinnene visste ikke bare hvordan en strikket en vott, men også hvordan sauen skulle fores og ulla klippes og sorteres. Det gikk med utallige timer til å fore sauene, klippe eller nappe ulla, karde den, spinne den løst og tvinne den, før man kunne strikke og så tove vottene.
ULL RETT FRA SAUEN
Det var en kunst å spinne garnet så det passet til sjøvotter. Garnet skulle ha god tvinn, samtidig som det skulle være tykt og mykt. Det skulle også tove godt slik at vottene ble vanntette, men ikke for godt, for da ble de små og kalde.
Som oftest brukte de uvasket ull, rett fra sauen. Vottene ble mykere og lettere å tove når fettet fikk være i ulla.
Vottene ble strikket svært store, opp mot dobbel størrelse. Etterpå ble de tovet for å passe. Da brukte de ofte et tovebrett i tre med riller. Vottene ble gnidd over rillene sammen med såpe og lunket vann.
På side 42 får du oppskrift på både strikking og toving av sjøvotter.
HALVE UNGEN FIKK PLASS
Selv etter toving var sjøvottene betydelig større enn dagens standard herrevotter. Sylvi Vik skriver om det romslige håndplagget i en artikkel for Norges Fiskerimuseum: – Den ferdige votten kunne være opptil en halv meter lang og ha en tommel som en fikk hele neven nedi. En fisker fra Nordland fortalte i 1961 at «garnvotten han far brukte, var så stor at da jeg var liten, smatt jeg helt nedi votten med underkroppen».
Votteoppskrifter gikk i arv fra generasjon til generasjon, men ikke alle fulgte faste oppskrifter. Øyemål og erfart kunnskap gjorde at votten passet og fungerte slik den skulle.
DYPPET I SJØVANN
Fiskerne på Averøy dro på havfiske i Nord-Norge og var borte fra januar til rundt påske. De fisket også på «heimsjøen», som vil si at de rodde ut på morgenen og hjem igjen på kvelden. Til begge deler trengtes sjøvotter.
Fiskerne dyppet vottene i sjøen før bruk. Så la de dem på tofta og satt på dem til de skulle brukes.
De våte vottene var myke og en
fikk bedre tak på åra. De stivnet heller ikke så lett i minusgrader, på grunn av saltet i sjøvannet. Om det skjedde, kunne de henges i et snøre utabords til de tinte igjen.
En annen og oppsiktsvekkende effekt med å bruke våte votter, er at de produserer varme – helt av seg selv. Ull kan absorbere opptil 30 prosent av sin egen vekt i vann, uten å føles våt for huden. Samtidig som vannet bindes til fibrene, skjer det som heter en eksotermisk reaksjon, som vil si at varme frigjøres.
Denne kjemiske prosessen foregår på ultramikroskopisk nivå. Men fiskerne kjente varmen på håndfast vis.
BESKYTTELSE
Ulike fiskeredskap stilte ulike krav til vottene. De som skulle brukes av averøyinger på sildefiske, måtte strikkes ekstra store og var ofte ikke tovet på forhånd. Fettet på silda, sjøvannet og friksjonen når en arbeidet, gjorde at de ble tovet i løpet av arbeidsdagen.
Votter som skulle brukes på linefiske, burde være tovet godt slik at de var skikkelig harde. Ellers ville anglene – krokene – henge seg fast i votten når en skulle sette eller dra lina.
Det hendte likevel. Da hadde en ikke tid til å løsne kroken, så de ble bare kuttet av, og vottene kunne være fulle av angler når en var ferdig.
TOTOMLINGER
Sjøvottene var vanligvis glattstrikket. Øverst på hver vott var det det en hempe eller snor, så paret kunne knytes sammen og henges opp. Mange hadde broderte initialer, slik at fiskerne skulle kjenne igjen sine egne votter. Noen votter hadde to tomler, en på rett sted og en på motsatt side av håndbaken. Vottene ble først slitt på innsida ved tommelen. Ved å snu votten, og slik bytte på hva som
OPPSKRIFT
Silja Limbom (49) er utdannet gartner, møbelsnekker og kurvmaker. Hun har mangeårig erfaring med reparasjon av stolseter. Silja har tidligere holdt kurs i pilfletting, og selger sjøgress gjennom nettsiden skovstuenpil.no.
Tekst, foto og illustrasjon: Helene Moe Slinning
Slik fletter du nytt sete
Med kjærlighet, omsorg og fingerferdighet kan møbelklassikeren vare i generasjoner.
DU TRENGER:
• Tau av sjøgress med 4–5 mm diameter, ca 65-70 meter
• Avbitertang
• Nebbtang
• Merlepren
• Syl, eventuelt skrujern
• Strips som kan åpnes
• Hammer
• Trepinne med hakk i enden
• Tommestokk
• Vinkeljern
• 1–2 universalklemmer
• Sportstape
• Noe å kveile opp rullen på, for eksempel to hurtigtvinger
• Balje med vann
• Eventuelt trelim hvis stolen trenger reparasjon
Jærstolen finnes i utallige hjem og hytter i dette landet. Den enkle konstruksjonen med nette dimensjoner og sete flettet av sjøgress gjør stolen til et ikon i norsk møbeltradisjon.
Å flette et nytt sete er et eget håndverk, men med litt øvelse kan du gjøre det selv. Teknikken heter konvoluttflett.
Møbelsnekker og kurvmaker Silja Limbom er en dreven stolfletter. Her viser hun deg hvordan du går frem for å reparere et ødelagt sete.
TIPS!
Ønsker du et originalt uttrykk, bruk toslått sjøgress i setet. Andre typer trestoler kan ha sete flettet av papirgarn eller entvunnet sjøgress. Det sistnevnte fliser seg mer og er litt vanskeligere å flette. Det er også mulig å bruke andre materialer, som ulike typer tau.
1
Finn fram utstyret du trenger. Denne rullen med sjøgress inneholder ca 50 meter, og man trenger litt mer enn én rull per jærstol.
2
Klipp av det gamle setet med avbitertang. Hvis stolen er ustabil, lim de løse delene med trelim og la stolen tørke i 24 timer.
STEG FOR STEG:
Stoler med treramme, rett rygg og flettet sete er kjent fra mange steder i verden. I Norge har stoltypen blitt kalt jærstol siden tidlig 1900-tall, siden sivet til setet opprinnelig ble hentet fra tjernene på Jæren.
OPPSKRIFT
Oppskriften er laget av Lise Røeggen i Averøy Husflidslag som en del av rødlisteprosjektet «Sjyvotter». Helene Henriksen, husflidskonsulent i Møre og Romsdal, har senere bearbeidet oppskriften.
Strikk sjøvotter
Om du ikke er fisker, er dette gamle nytteplagget likevel uvurderlig på kalde vinterdager.
Menneskene på Averøya i Møre og Romsdal har vært avhengige av godt fiskeutstyr i uminnelige tider. Sjøvotten var i bruk her fram til 1950-tallet.
På nordspissen av Averøy ligger Sveggen, et gammelt fiskevær. Sveggen som havn nevnes i ulike kilder over en periode på snart tusen år. Første gang var i år 1040, i Snorre Sturlasons kongesagaer.
Denne oppskriften er basert på en gammel vott fra Sveggesundet.
SLIK GJØR DU DET:
Les hele oppskriften før du starter.
Venstre vott:
Legg opp 54 m på rundpinne eller settpinner nr. 5,5. Strikk 4 omg rettstrikk fram og tilbake = riller. Ta sammen og strikk heretter rundt. Sett en maskemarkør (mm) ved omgangens begynnelse, og en i motsatt side av votten, altså etter 27 masker.
På neste omg. felles det slik:
* Strikk 1 m, ta en maske løs av, strikk 1 m, trekk den løse masken over, strikk til 3 m før mm, strikk 2 m sammen, strikk 1 m. Flytt mm. Strikk 1 m, ta en maske løs av, strikk 1 m, trekk den løse masken over, strikk til 3 m før mm, strikk 2 m sammen, strikk 1 m. * = 4 m felt på denne omgangen = 50 m. Strikk 5 omg
glattstrikk. Gjenta fellingen fra * til * en gang til = 46 m. Strikk nå en omg vrang med dobbel tråd. Fortsett med enkel tråd, strikk 5 omg glattstrikk.
På neste omg. økes det slik: # Strikk 1 m, øk 1 m, strikk til 1 m før mm, øk 1 m, strikk 1 m, flytt mm, strikk 1 m, øk 1 m, strikk til 1 m før mm, øk 1 m, strikk 1 m. # = 4 m økt på denne omgangen = 50 m. Strikk 5 omg glattstrikk. Gjenta økingen fra # til # to ganger til med 5 om glattstrikk mellom = 58 m.
Fortsett med glattstrikk til du har strikket 20 omg etter vrangomgangen. Nå skal du sette av masker til tommel ved å strikke inn en tråd. Denne skal siden rekkes ut igjen (se detaljbilde på neste oppslag).
Tommelplassering:
Strikk 16 masker, strikk de neste 12 maskene på en tråd i kontrastfarge, sett de 12 maskene tilbake på venstre pinne og strikk de på nytt med vottegarnet. Strikk ut omgangen.
Strikk 30 omganger glattstrikk. På neste omgang felles det som beskrevet over fra * til * = 54 m. Strikk 3 omg glattstrikk. Gjenta fellingen to ganger til med 3 omg glattstrikk mellom = 46 m. Heretter felles det som før, men på hver omg
DU TRENGER:
• 150 g ullgarn som ikke er superwashbehandlet, f. eks. Rauma «Vams» farge 13 eller Sandnes «Fritidsgarn» farge 1055.
• Sett med fem strømpepinner, eventuelt også en liten rundpinne nr 5,5.
STRIKKEFASTHET:
15 m er 10 cm før toving. Dette blir et par store herrevotter som skal tåle hard toving. Om du ønsker å strikke dem mindre kan du justere størrelsen ved å velge et tynnere garn og tynnere pinner.
FORKORTELSER:
m - maske p - pinne mm - maskemarkør omg - omgang arb - arbeidet
r - rett
vr - vrang
øk - økning fell - felling
til det er 10 m igjen. Strikk 1 m, løft 1 m løs av, strikk 2 m sammen, trekk den løse m over, strikk 1 m, flytt mm, strikk 1 m, løft 1 m løs av, strikk 2 m sammen, trekk den løse m over, strikk 1 m = 6 m. Klipp av tråden og trekk den gjennom de resterende maskene.
Foto : Helene Henriksen
TIPS!
Våte votter tørkes best hengende. Knyt sammen de to snorene og heng dem opp.
REPORTASJE / BÅTRESTAURERING
«Glimt II»et flytende museum
Fiskebåtene holdt liv i folk langs kysten i århundrer. Nå jobber ildsjeler knallhardt for å holde liv i dem.
Tekst og foto: Kristina R. Johnsen
nder overflata
ligger hennes like, senket og begravet av de salte bølgene de en gang hadde overtaket på. På mange måter er kysten vår en båtkirkegård. Det ligger uendelig mange fartøy i dypet.
Den 41 fot lange kutteren M/K «Glimt II» er et flytende museum, et felles minne.
Da fiskefartøyet ble bygget, hadde hun en forventet levetid på 40 år. Å fylle 95 år var utenkelig.
Det krevde millioner av kroner, flere hundre engasjerte mennesker og årevis med nitidig arbeid før «Glimt II» var restaurert til
fordums stolthet.
Denne fortellingen handler om båtene som ble reddet av ildsjeler –og fagfolkene som gjorde det mulig.
THESEUS-PARADOKSET
Hvor mange planker kan du skifte ut før det er en ny båt? Er båten den samme selv om alle delene er byttet?
Båtbygger Yngve Ingebrigtsen (47) på Samhold Slip AS har et enkelt svar på den greske mytologiens Thesesus-paradoks: ja. – I teorien kan du bytte alt. Så lenge du gjør det på båtens premisser, er det fremdeles et gammelt fartøy. Vi har restaurert båter der det kun er noen småbiter igjen av det originale.
Etter ti års restaureringsarbeid, var M/K «Glimt II» tilbake på vannet i 2023. Den nesten hundre år gamle motoren sørger for fremdrift. Foto: Vidar Nordli Mathisen
REPORTASJE / BÅTRESTAURERING
Det er fortsatt den samme båten, fordi det ligger en opprinnelig tanke bak. Båten er skapt av noen. Vår oppgave er å opprettholde og ta vare på den opprinnelige tanken om hva båten skulle være, sier han.
NOSTALGI
Yngve jobber mest med restaurering. Også et slags paradoks med tanke på at det er mye enklere å bare bygge en ny båt, fremfor å måle, vri og høvle for å gjenskape fortidens byggekunst.
– Det er jo en grunn til at disse båtene blir tatt vare på. De vekker en del følelser hos folk. Disse båtene er både nostalgi og kulturarv, en håndfast ting som forteller en historie.
«Glimt II» fikk vernestatus av Riksantikvaren i 2012. Yngve mener at slik som det er lagt opp nå, vil hun kunne vare i 50 år til.
– Ja, det er jeg skråsikker på.
Hvis hun blir dekket til om vinteren og vernet for vær og vind. Og smurt hvert år.
DIRRER AV HISTORIE
Trebåtene langs kysten var inntekt, levebrød, frakt, ferdsel og kontakt med omverdenen. De bandt sammen de veiløse bygdene som lå som perler på en snor i nord.
Båtene dirrer av historie. Likevel er de forgjengelige og har sin begrensede levetid.
Det kommer til et punkt der noen må ta stilling til om man skal ta vare på eller kondemnere.
– Jeg har full forståelse for de som må velge det siste. Det er uendelig mye enklere å sende de gamle trebåtene ned i dypet, enn å holde liv i dem.
SALT OMSORG
Helt ytterst i Vesterålen, i kystkommunen Øksnes, holder altså
Passeren må frem når en morken del av skroget skal erstattes med en ny planke. Her er det millimeterpresisjon som gjelder.
Samhold Slip til, bedriften som spesialiserer seg på restaurering og ombygging av trebåter.
Veien snor seg langs fjæresteiner og over en molo. På enden ligger slippen og verkstedet og gaper mot storhavet. På området ligger båter, biler og en myriade av mekanikk og farkoster. Noen trenger enkelt vedlikehold, andre bygges om, mens andre igjen trenger gjenopplivning og fullstendig overhaling.
Inne i verkstedhallen var «Glimt II» nærmest en del av inventaret. I et helt tiår fikk hun stå på pallplass her inne.
– En trebåt er nesten som en baby, sier Yngve.
Han vokste opp i regionen med båtliv og fiskere i familien, og plukket opp ett og annet. Tidlig bestemte han seg for å bli håndverker.
– De gamle trebåtene er helt prisgitt kontinuerlig omsorg og oppfølging. De er helt avhengige av kjærlighet, sier han som er kjent som en av regionens beste båtbyggere.
Han er en bauta når det kommer til kunsten å restaurere gamle trebåter. En kunst som får best fraspark med godt råmateriale.
ÅRRINGER
Tykkelsen på ringene stiger og faller, årstall og navn er skriblet med tusj. Yngve holder et trestykke på størrelse med et digert serveringsfat. Han beveger fingeren fra margen og ut til barken. Vips har han scrollet 250 årringer og 250 år fram i tid. Det er et tverrsnitt av historien vi ser på.
Trestykket stammer fra en furu som begynte å spire i Saltdal i 1764 og ble hogd i 2014. Planker fra nettopp dette treet ble brukt under restaureringen av M/K «Glimt II».
M/K står for motorkutter. Siden 1933 har hun tøffet rundt med den drivende duren av en 20 hestekrefters Union semidiesel
«Jeg kjenner på ansvaret for liv hver eneste dag.»
Yngve Ingebrigtsen i døra ned til lugaren i M/K «Lykken», et fiskefartøy fra 1939.
fra 1929. Den er trolig den eneste motoren i landet av sitt slag.
GLIMTS VENNER
Båten ble kjøpt av brødrene Magnar, Oddvar og Konrad Hansen i Hovden i Bø i Vesterålen i 1972. Brødrene brukte «Glimt II» som fiskebåt noen år, før den ble overtatt av en ny eier i Drøbak.
Sommeren 2006 kom hun tilbake til Hovden. Båten var vasstrukken, hekken nedsunket. Prognosene var ikke særlig gode.
– Hvis det ikke hadde blitt tatt grep da, ville det aldri skjedd, konstaterer Yngve.
Yngve Ingebrigtsen (47)
Trebåtbygger
Bosted: Øksnes kommune i Nordland.
Bakgrunn: Gikk grunnkurs på tømrerlinja på Melbu videregående skole, etterfulgt av to år på trebåtbyggerlinja på Saltdal videregående skole. Var ferdig i 1996 og begynte å jobbe hos Samhold Slip As tre dager senere. Deleier siden 2001.
Akkurat nå: Restaurerer M/K «Lykken» og andre trebåter.
Flere hundre betalende medlemmer i gruppa «Glimts venner» er med som heiagjeng. En hard kjerne bestående av ildsjelene Per Morten og Torill Ditlevsen –mor og sønn – samt de tidligere eierne Konrad Hanssen og Oddvar Solstad, tok valget om å starte den lange veien tilbake til bølgene. Høsten 2023 – et helt tiår etter at prosessen startet – ble «Glimt II» sjøsatt igjen. Når hun kommer tøffende inn mot kai, trigger lyden ryggmargsreflekser hos mange. Et slags flytende symbol på kystens kulturarv.
Bøkene som omtales er et utvalg aktuelle utgivelser som kan kjøpes i bokhandler og på nett.
PORTRETT AV EN PIONEER
«Sigrun Berg – vev og virke» av Liv Klakegg Dahlin. Sigrun Berg (1901-1982) var vever, kunstner, designer, forretningskvinne og sosial entreprenør. Plaggene fra hennes vevstue, og spesielt de fargerike skjerfene med frynser, ble et sterkt politisk symbol på 1960- og 70-tallet. Boken gir et rikholdig innblikk i Sigrun Bergs liv, i form av tekst, historiske foto, dagboksnotater, vevprøver, tegninger, avisutklipp og selvsagt bilder av arbeidene hennes, som spenner fra smale slips til enorme arbeider til Håkonshallen i Bergen i 1961. «Hverken før eller siden har det i Norge blitt gjennomført en så stor og omfattende tekstilutsmykning», konstaterer forfatteren. Boken er på 199 sider og utgis av forlaget Orfeus.
BARNEGARDEROBE
PÅ PINNENE
«Strikk til barn» av Ida Wirak Trettevik.
Witre Design står bak denne strikkeboken, som er fylt med fargeglade hverdagsplagg til barn i alderen to til tolv år. Her er det typiske vinterplagg som tykke gensere, hals, lue og votter, men også prosjekter til barnas sommergarderobe, som singlet, kjole og strandveske. De 26 oppskriftene er illustrert med humørfylte bilder, og hver oppskrift har en boks med praktiske tips og henvisninger til youtube-videoer. Boken er på 184 sider og utgis av forlaget Cappelen Damm.
MODERNE MAGI
«Veverprinsen» av Vibeke Koehler.
I mangt et klassisk eventyr er håndverk og håndarbeid en avgjørende del – tenk bare på «Askepott» eller «Keiserens nye klær». I ny litteratur for unge er det ikke like vanlig, men denne boken er et hederlig unntak. Tradisjonshåndverk og magi forenes i «Veverprisen», en fortelling der strikkepinner er tryllestaver og veggtepper portaler til en annen dimensjon. Dette er bok nummer to i en planlagt serie på tre. Passer for barn i alderen fra ni til tolv år. Boken er på 349 sider og utgis av forlaget Cappelen Damm.
DETALJENES KUNST
«Gøymde og gløymde skattar. Band og belte frå Setesdal» av May-Lis Flateland, Eli Straume Føreland, Grete Fossen og Monica Rygnestad. Det utgis få bunadsbøker – om noen – av store forlag i løpet av et år. Heldigvis er det ildsjeler og foreninger som trår til for å formidle og dokumentere en del av vår felles kulturarv. Denne boken tar for seg en liten, men viktig, detalj med draktskikken i Setesdal – nemlig bånd og belter. Her vises et mangfold av varianter, brukt av kvinner, menn og barn. Det er også noen oppskrifter, passende for de som allerede kan veve. Boken er på 182 sider og utgis av Valle bygdekvinnelag.
GRIP VERKTØYKASSA
«Snekre selv» av Moa Brännström Ott. «Det at treet har vokst hele sitt liv før det ble til den planken som jeg skal sette sagen i, gjør at det fortjener min omtanke og respekt», skriver finsnekker Moa Brännström Ott. Boken begynner med trevirket, fortsetter med en pedagogisk introduksjon til ulike verktøy og teknikker, før hoveddelen med oppskrifter. Her er det lettfattelige illustrasjoner og steg for steg-beskrivelser av 20 snekkerprosjekter tilpasset nybegynnere – alt fra små vegghyller og skjærefjøler, til større møbler som en sengegavl med innebygde nattbordslamper. Boken er på 175 sider og utgis av forlaget Cappelen Damm.
DUGNADSARBEID
«Strikk for naturen» av Linka Neumann (red). Strikkeinfluencer og -forfatter Linka Neumann har samlet et knippe likesinnede for å lage oppskriftsbok til inntekt for Naturvernforbundet. De ulike strikkepersonlighetene står bak 26 oppskrifter, som direkte eller indirekte er inspirert av naturen. Boken inneholder blant annet en humle i restegarn, hobbit-inspirert (!) vest med feminin fasong og en rekke flerfargede gensere til voksen og barn. Mellom oppskriftene er det lagt inn tankevekkende bilder og informasjon om natur, norsk ull, dyreliv og klima. Boken er på 194 sider og utgis av forlaget Aschehoug.
Gamlehaugen ble bygget i 1900 og donert til staten som kongebolig i 1925. I hallen står møblene i dragestil, som nå får nytt trekk. Anne Britt Lotsberg har laget vevprøven som er nålet fast på det originale, 100 år gamle trekket i smettvev.
Anne Britt
Lotsberg (56)
Håndvever
Bosted: Lote i Stad kommune i Nordfjord.
Bakgrunn: Gikk fem år på Heimeyrkjeskulen i Jølster etter ungdomsskolen og jobbet som aktivitør på sykehjem fram til 2010. Eier Lotsberg Vevatelier og er registrert husflidhåndverker i Norges Husflidslag.
Akkurat nå: Vever møbeltekstiler på oppstadvev til kongeboligen i Bergen.
– Smettvev er min greie. Det er noe som ligger i meg, sier Anne Britt, her med et stoltrekk til Gamlehaugen foran seg.
Vever til kongen
Da de 100 år gamle møblene i kongens residens trengte restaurering, ble vever Anne Britt Lotsberg redningen.
Tekst og foto: Louisa Bond
tter telefonsamtalen gikk jeg rundt i ring og lagde omtrent hull i gulvet. Jeg klarte ikke å gjøre noe.
Anne Britt Lotsberg (56) mimrer tilbake til dagen da hun fikk forespørselen fra Statsbygg. Kunne hun tenke seg å veve nye møbeltrekk til kongens offisielle residens i Bergen, Gamlehaugen?
Oppdraget var overveldende, men etter litt betekningstid endte hun med å si ja.
Da Magasinet Husflid er på besøk hjemme på gården på Lotsberg sørøst for Nordfjordeid, holder hun på med en vevnad til nettopp Gamlehaugen.
I over 100 år hadde sittegruppen stått under lyset fra takvinduene.
Den opprinnelige klare blåfargen var falmet til en lys grå-blå.
Om ikke hun hadde takket ja til restaureringsjobben, ville trolig møbeltekstilene blitt maskinvevd i utlandet. Og verken kongelige eller andre ville fått øynene opp for vevteknikken som Anne Britt er en av svært få som behersker i dag, nemlig å veve smett med oddetall renningstråder i hver rute.
UBRUTT TRADISJON
Sittende ved oppstadveven har hun spektakulær utsikt over fjorden mot Sandane og snødekte fjelltopper bortenfor. Her bor hun med mannen Jan Ove (56), deres to sønner og de tre kattene Pippi, Fia og Simon.
Anne Britt selv er oppvokst en times biltur unna, i Fjærland i Sogn, hvor smettvev er en ubrutt tradisjon
fra flere hundre år tilbake.
– Jeg sier ofte at jeg er født mellom trøene i en vevstol, men det er jo ikke helt sant, ler husflidhåndverkeren.
STRI OG STA
Tradisjonelle åklær sto ikke høyt i kurs rundt årtusenskiftet, da Anne Britt bestemte seg for å satse på veving som yrke. Likevel var det det hun ville lage.
– Stri og sta er jeg. Det var helt likegyldig om det ble solgt eller ikke, for jeg vevde smett! forteller den sprudlende håndverkeren bastant. Smett er en vevteknikk i toskaft, som også kalles ruteåkle, rutevev og rutesmett. Motivet bygges opp av ruter i ulike farger, små kvadrater, som til sammen danner et mønster. Navnet smett kommer av innslagstråden, som nøstes opp
i små garndukker og «smettes» mellom renningstrådene.
Anne Britt jobber nedenfra og opp. Raske fingre dytter garndukkene mellom trådene som er spent opp på oppstadveven. Denne typen vertikal vevstol med to bommer ble trolig innført til Europa fra Egypt på 1500-tallet. Det er en nyere variant av oppstadveven, som er den eldste vevtypen vi kjenner til og som kan ha vært i bruk i Europa allerede fra steinalderen.
VISEPRESIDENT-KUNDE
Begge bestemødrene hennes vevde, og farmoren bodde i samme hus som familien da hun vokste opp. Hun elsket å sitte på fanget til Besta mens hun vevde, men aller mest lærte hun av nabodama, Martha Mundal.
– Martha vevde bestandig. Bak oppstadveven sto en symaskinkasse. Jeg satt på kassa og så mens hun vevde. Det var fantastisk!
Martha var nøyaktig og arbeidsom. Hun vevde for salg og til store arrangementer. Blant annet vevde hun til Walter Mondale, den amerikanske visepresidenten med røtter fra Mundal-slekten i Fjærland.
Hun ble over 100 år og hadde med seg vevstolen da hun flyttet til aldersbolig.
– Martha måtte holde på med noe støtt, og sånn er jeg og. Jeg må ha noe i hendene, sier Anne Britt.
TIDKREVENDE
Med smettvev må mønsteret gå opp i ruter. Det vanligste er at en rute lages ved at innslagstråden dekker fire renningstråder. Det kan være flere eller færre, men som regel er det alltid partall.
Tekstilene fra Gamlehaugen er derimot vevd med fem tråder i én rute, som er uvanlig.
– Det er egentlig Martha jeg skal prise mest for at jeg sitter her med dette oppdraget, for hun vevde med oddetall.
BILDETEKSTER
1. Tekstilene veves med norsk ull fra Hillesvåg Ullvarefabrikk. Noen nyanser er spesialfarget etter analyser i et laboratorium. I midten ligger mønsteret nedtegnet på rutepapir.
2. Anne Britt vever på en oppstadvev med to bommer. Ulltråden nøstes opp i garndukker og «smettes» mellom renningstrådene.
3. På gården Lotsberg har Anne Britt vevstue i det hvite hovedhuset og husflidbutikk i det lille, mørkebrune.
Født med nedsatt funksjon i én hånd, kan man undres over hvordan håndverk – og attpåtil smettvev, som er så tidkrevende –kunne bli hennes vei i livet.
– Jeg er jo sta som et esel. Det er nok det som holder meg i live, ler
Anne Britt, som også må sies å være kreativ og løsningsorientert.
BESØKTE GAMLE DAMER
Hun husker fortsatt dagen hun som 15-åring endelig klarte å hekle en oldemorsrute helt selv.
– Det var 10. april 1984. Jeg hadde prøvd ørten ganger uten å lykkes, men jeg skulle få det til. Har jeg bestemt meg, så finner jeg en løsning. Og etterpå løp jeg bort til Martha og sa «se!».
«Det var helt likegyldig om det ble solgt eller ikke.»
Allerede som 15-åring var hun godt i gang med å tegne ned mønstre fra gamle åklær over på rutepapir. Hun dro fra hus til hus. – Mens andre ungdommer for ut og herja, var jeg på besøk hos gamle damer. Jeg tegnet av vevmønstre og lærte meg å drikke kaffe, forteller hun leende.
Anne Britt fikser det meste selv, men hennes trofaste makker, Jan Ove, hjelper alltid til med nedknytting på veven.
– Jeg hadde ikke vært der jeg er
Våre husflidslag holder kurs i en rekke håndverksteknikker over hele landet. Som medlem får du rabatt.
Alle er velkomne, nybegynnere som erfarne. Bli med i vårt kreative fellesskap, du også! Finn ditt neste kurs her.
