Norsk Husflid nr. 2/2022

NORSK HUSFLID ET KULTURMAGASIN OM HUSFLID OG HÅNDVERK

VESTLAND

NUMMER 2 - 2022 Pris 130,-

METEOR Bak selv – hele året!

– Kortreist kvalitet som varer – Midt i blinken til 1000 ting – Produsert i Norge siden 1955 Vi har alt du trenger til takkebakst

www.meteor.no

Meteor steketakke produseres av Engmark Meteor AS Stålfjæra 13, 0975 Oslo. Tlf. 22 25 11 74. meteor@meteor.no. www.meteor.no

2 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

LEDER Løft blikket frå strikkepinnane! – er oppfordringa frå ein av medlemmene i Norges Husflidslag i ei målgruppe organisasjonen gjerne vil nå. I bladet møter de denne gongen mellom anna fire aktive medlemmar som meiner organisasjonen, og ikkje minst lokallaga, må vere endå meir oppsøkjande og ta eit tydelegare ansvar på fleire felt og vere sitt ansvar bevisst som vidareformidlar av kunnskap. Hordaland Husflidslag er vertskap for landsmøtet i NH som finn stad andre helga i juni. Det er fire år sidan tillitsvalde frå fylkeslag, butikkar og handverkarlag kunne møtast fysisk til debatt om planar for framtida, for å inspirere kvarandre og å finne ut av korleis vi i fellesskap skal få økonomien til å strekke til for alt det spennande vi skal gjere i åra framover. Og - få fleire til å sjå at husflidslaga er meir enn klirrande strikkepinnar. Tida då vi ikkje kunne treffast fysisk tvang oss til å finne andre metodar for å møtast og lære. Desse metodane tar vi med vidare og kombinerer med dei fysiske møta. No deltek folk på kryss og tvers av landet på digitale kurs i dokumentasjon av sjeldne og snart gløymde handverksteknikkar. Dei raudlista teknikkane som mange i den eldre generasjon kjenner godt blir tekne i bruk når ein møtast ute for å spikke «rundt bålet» eller får hjelp til å finne ut korleis buksa eller finblusen kan fiksast.

Foto: Berit Solhaug

Raudlistearbeidet har fått ny fart og er viktig for å auke kunnskapen om kva som er haldbart, berekraftig, varig og verdfullt. Alt dette vekkjer interesse i mange miljø og aldersgrupper. Hordaland er rik på handverkstradisjonar og har eit vell av ulike bunader. I bunaden sit mykje gammal og verdifull kunnskap som treng dyktige forvaltarar, anten det er innan næringsverksemd som i Husfliden i Bergen eller i musea, som Hardanger folkemuseum. Gled dykk til å lese om «Nasjonalen» og om mykje anna handlingsboren og rik vestlandsk kulturarv. Det blir heilt sikkert klirra ein del i strikkepinnar under landsmøtet i juni. Men mi erfaring er at strikkande eller broderande møtedeltakarar følgjer godt med og er engasjerte og gode debattantar! Og så er det straks på med finstasen igjen – i år skal vi verkeleg få vise fram våre meir enn 450 ulike variantar av bunad og folkedrakter som finst i Norge; kortreiste, haldbare og rike på handverkskunnskap! Hurra for 17. mai 2022 - nasjonalsongen blir sunge ekstra høgt i år!

Marit Jacobsen Direktør i Norges Husflidslag

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 3

UTGIVER: Norges Husflidslag 22 00 87 00 22 00 87 50 post@husflid.no Postgiro 0813 202 9254 ANSVARLIG REDAKTØR: Marit Jacobsen marit@husflid.no REDAKTØR: Berit Solhaug berit@husflid.no tlf. 93 42 05 58

Systuene våre gir deg bunader fra Gudbrandsdalen, Gjøvik, Land og Toten! Hos oss er det 10 syersker med lang erfaring og fagbrev i bunadtilvirkning. Vi bruker hovedsakelig stoffer fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Alt for å gi deg en bunad som skal vare lenge. Les mer eller bestill materialpakke i nettbutikken vår:

Foto: Visuello Design: M8

www.husflidengjoviklillehammer.no

ABONNEMENT OG MEDLEMSSERVICE: tlf. 22 00 87 00 medlem@husflid.no PRISER ABONNEMENT 2022 Innenlands kr 550.Utenlands kr 650.ANNONSER Nanne Støhlmacher Tlf. 91 14 24 93 nanne.mandal@online.no LAYOUT/TRYKK BK Grafisk AS FORSIDEFOTO Foto: Mette Bleken Neste nummer går til post 1. juli 2022 Tema: Tråd Redaksjonen tar ikke ansvar for tilsendte manuskripter og bilder som ikke er bestilt. ETTERTRYKK FORBUDT Vi gjør oppmerksom på at ettertrykk av Norsk Husflid ikke er tillatt. Verken tekst eller bilder kan scannes fra bladet. Dersom det skjer vil Norsk Husflid fakturere brukeren. husflid.no/norskhusflid

4 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Innhold

Foto: Berit Solhaug

Foto: Berit Solhaug

16

30

Norges Husflidslag: Holdbar, men kan fikses Norsk Husflid har snakket med fire aktive medlemmer i en attraktiv aldersgruppe

12

Håndverkerne valgte CREO – forbundet for kunst og kultur Løsningen på arbeidet med å få på plass en bransjeorganisasjon for tradisjonshåndverkere

14

Fra søppel til ressurs Nannestad husflidslag har samarbeidet med Landslaget for gammalnorsk spælsau

16

Tema: Vestland

19

Frivilligheten selv Intervju med Gina Blomberg, leder både i lokal- og fylkeslag

20

Sterke bånd Båndvev fra 1800-tallet er lagt under lupen

22

Samarbeid om kulturarven Samarbeid mellom Hardanger folkemuseum og Folgefonn husflidslag

25

Landbruk som det engang var Havråtunet er et av de best bevarte klyngetun i landet

30

Bunaden er bærebjelken for Husfliden i Bergen Det har vært tøffe tider for handelsnæringen, men bunaden svikter ikke

34

Nasjonalen Hardangerbunadens historie

37

Sølvbyen Bergen lever i «Arven» I Norges eldste gull- og sølvvareprodusent lever gamle håndverkstradisjoner

44

Trekunstnaren som skulle ha ny verkstad, og som bygde opp kulturgalleri i tillegg Reportasje om Arne Bakke Mælen Åkle – bygdas viktigste interiørtekstil Redningsaksjon for åkletradisjonen i Nord- og Midhordland

50

Håndverk i havgapet Besøk hos vever og skinnfellmaker Kjersti Børilden

53

Faste spalter Leder Notiser Gjestespaltisten: Tuva Tovslid Foto: Berit Solhaug

44

46

Lag

3 6 10 56

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 5

Notiser

Foto: Privat

Forsvunnet Frida Hansen-teppe funnet Da teppeforhandler Peter Pap åpnet en kontainer med tepper og oppdaget en billedvev med svanemotiv, skjønte han at han hadde kommet over noe stort. Men han var ikke klar over at han hadde løst en ca. hundre år gammel gåte. I 1903 vevde Frida Hansen teppet «Sørover», et stort arbeid med motiv fra nordisk mytologi. Teppet ble kjøpt av Berthe Aske Bergh fra Brooklyn, som hadde vært Frida Hansens elev. Vevnaden ble vist på mange utstillinger, men etter 1931 er det ingen opptegnelser om teppet. Man lurte på om Berthe Aske Bergh hadde solgt arbeidet, det var og ble borte, helt til Peter Pap åpnet kontaineren i 2021. En har sporet opp at «Sørover» sist ble kjøpt av en ukjent familie fra New England, men at det så var borte i mange tiår. Teppet Peter Pap hentet ut av kontaineren er i fin stand, bare veldig støvete etter rundt 120 år. Det ble stilt ut i New York i begynnelsen av april i år, den første anledningen til å se teppet på 91 år. Det er norwegiantextileletter.com som skriver om dette. Fredrikke (Frida) Bolette Hansen (1855-1931) var en norsk billedvever og arbeidet i art nouveau/jugendstil. Hun er karakterisert som en brubygger mellom norsk og europeisk billedvev og flere av hennes arbeider er regnet blant det beste som er laget i europeisk tekstilkunst. Hun er tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

6 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Flyum ny generalsekretær i Noregs Ungdomslag Magni Hjertenes Flyum (bildet) byrjar i stillinga som general­ sekretær i Noregs Ungdomslag 1. juni, da åremålstillinga til noverande generalsekretær Kai Roger Vatne går ut. Flyum er busett i Nordfjordeid og skal pendle til og frå Oslo. Ho er cand. scient. i fiskeribiologi frå Universitetet i Bergen og har etterutdanning i styre- og strategiarbeid, næringsutvikling, bedriftsøkonomi og sosiale medium. Dei seinare åra har ho blant anna jobba i Nynorsk kultursentrum, kulturnærings­ selskapet Vakn, er dagleg leiar i Norsk Fjordhestsenter og sit i styret til Det Norske Teatret. Ho har engasjert seg i fleire organisasjonar lokalt der ho bur.

Skogfinske kulturminner fredes Riksantikvarens satsning på skogfinske kulturminner har resultert i at 11 kulturminner og kulturmiljøer fredes. De representerer deler av en enhet som til sammen viser hvordan en tradisjonell skogfinsk gård kunne sett ut rundt år 1900, skriver Riksantikvaren på sine nettsider. Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommere av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet, og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene. Avfolkningen som skjedde på Finnskogen i løpet av 1900-tallet, førte til at de fleste gårdene ble forlatt. Siden det er så få skogfinske kulturminner igjen, har det vært nødvendig med en helhetlig tilnærming for å få fredet et utvalg bygninger og kulturmiljøer som kan vise den skogfinske bygningstradisjonen. Mange kulturminner har måttet restaureres, blant annet finneplassen Askosberget Øvre, der både røykeovnen og røykestua er restaurert i fobindelse med fredningsprosessen.

Foto: Telemark museum

Ny leiar ved Borgund stavkyrkje

«Alt dette er ditt» i Skien

Marit Handeland Wøllo tek over som dagleg leiar ved Borgund stavkyrkje (bildet) frå i sommar av, melder Sogn Avis. Wøllo har mellom anna jobba med kultur og informasjon i Hemsedal, og seinast som kultursjef, men ho ville tilbake til å jobbe vekk frå kontorpulten.

I april åpnet den største utstillingen Telemark museum noensinne har hatt. I den nye museumsbygningen vises «Alt dette er ditt», mange av gjenstandene har ligget på lager i hundre år, står det på museets nettside. I tillegg til å vise gjenstander museet selv har plukket ut, har 17 publikummere fått være med å bestemme innholdet i utstillingen, blant annet tidligere husflidskonsulent i Telemark Ingebjørg Vaagen, som valgte seg et stettefat. Det er også utgitt en bok i forbindelse med utstillingen.

– Eg fann ut at eg sakna å jobba ute i felt der eg møter folk. Ved stavkyrkja og besøkssenteret får eg den kombinasjonen. Stavkyrkja er eit kulturminne som me har plikt til å ta vare på, samstundes er det viktig å gjera kyrkja tilgjengeleg. Det er ein verdi for folk over heile verda å få oppleva Borgund stavkyrkje, seier ho til avisa. Wøllo tek over som dagleg leiar etter Tanna Gjeraker, som går av med pensjon.

Digital registrering i Håndverksregisteret Norsk Håndverksinstitutt har lansert en forenklet registrering, der håndverkerne selv kan registrere seg digitalt i Hånsverksregisteret. Tidligere har håndverkere måttet fylle ut skjemaet på papir og sende det til Lillehammer fordi det måtte være med en underskrift. Nå kan dette løses digitalt. Registeret bidrar til formidling av kontakt mellom oppdragsgivere og håndverkere og ble opprettet i 1987. Listen er et nasjonalt register over håndverkere innen tradisjonelle fag og teknikker og blir jevnlig oppdatert mot folkeregisteret. Det er ca. 2700 håndverkere som er registrert i Håndverksregisteret i dag, ifølge en pressemelding fra Håndverksinstituttet.

Nasjonal Instagram-konto for Den kulturelle skolesekken I mars startet den flunkende nye Instagram-kontoen for hele Den kulturelle skolesekken (DKS). DKS skal gi elever i Norge en mulighet til å oppleve kunst og kultur, uavhengig av bosted, økonomi og sosiokulturell bakgrunn, skriver DKS på sine nettsider. Med kontoen vil DKS synliggjøre mangfoldet i tilbudet.

Bygningsvernkongressen 2022 Fra 8. til 10. mars arrangerer Bygningsvern – Museumsnettverk for tradisjonshåndverk Norges største bygningsvernkongress på Maihaugen. Kongressen vil samle aktører fra hele landet, fra mange ulike fag innen bygningsvernet. Kongressen er en møteplass for alle som arbeider innen bygningsvern og tradisjonshåndverk. I tillegg til å synliggjøre håndverksfagene og bygningsvernet generelt, er kongressen en viktig arena for erfaringsutveksling og diskusjon om alt fra bærekraft, tradisjonshåndverk til hvordan en kan møte fremtidens utfordringer. Bygningsvern og bærekraft henger sammen, og aldri før har temaet vært så aktuelt som nå, skriver magasinet Blikkenslageren. Deltakere på kongressen, i tillegg til museenes egne håndverkere og private håndverksfirmaer, er Fortidsminne­ foreningen, Bygg og bevar, Kulturminnefondet, Innlandet fylkeskommune, Sametinget, NTNU, Fagskolene, NIKU, Kulturrådet og Riksantikvaren.

Spikkefestival i Lillesand Til høsten skal det spikkes i Lillesand. Fra 2. til 4. september arrangerer Lillesand husflidslag kurs i drammehøner, kurvfletting, smykker, fantasifigurer, krympeboks, karveskurd, skje og sleiv og dekor. For påmelding, send epost til spikkefestivalen@ourlook.com eller ring +47 902 88 006.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 7

Foto: Berit Solhaug

Foto: Margaret M. de Lange, AD/Styling: Sølvberg og Visdal, assistent: Anna Maria Øfstedal Eng.

Startskudd for Håndverksløftet

Tradisjonell kulturarv på Oslo Design Fair

Sparebankstiftelsen DNB og Talent Norge er i gang med å etablere en ny, stor satsing for å fremme tradisjonshåndverk i Norge, som har fått navnet «Håndverksløftet». Målet er å tilby dyktige, unge utøvere bedre utviklingsmuligheter og å stimulere til rekruttering til fagfelt der det trengs flere håndverkere i Norge. Satsingen bygger videre på et fundament lagt av Sparebankstiftelsen DNB gjennom flere år, og skape synergier med andre kulturfelt som Talent Norge arbeider med. Talent Norge ble stiftet i 2015 og er etablert for å hjelpe talentfulle unge mennesker på veien til en profesjonell karriere. Sparebankstiftelsen DNB har gitt 14,2 millioner kroner til langsiktig satsning på tradisjonshåndverk og å bevisstgjøre folk på verdien av tradisjonshåndverk.

På høstens messe på Lillestrøm lanserer Oslo Design Fair utstillingen «In between – tradisjonell kulturarv i ny kontekst». Utstillingen setter blant annet kjente klassikere opp mot moderne formgiving, som for eksempel en benk designet av Peter Opsvik på 70-tallet mot krakker i furu designet Brave New Lines.

I begynnelsen av april ble «Håndverksløftet» trinn en lansert i Oslo, med foredrag blant annet Jon Bojer Godal, som snakket om handlingsbåren kunnskap, Eivind Falk fra Håndverksinstituttet, prosjektleder for «Håndverksløftet» Tuva Løkse og bratsjist i kringkastingsorkesteret Nora Taksdal (bildet). Lansering del to kommer etter planen til høsten.

Tilskudd til Finnskogens hus Stortinget ga i fjor Kultur- og likestillingsdepartementet fullmakt til å gi Norsk Skogfinsk Museum (NSM) et tilsagn på 106,6 millioner kroner til oppføring av formidlingsbygget Finnskogens hus på Svullrya i Grue kommune. NSM er en liten organisasjon med kun fire årsverk, og det var derfor lagt inn en forutsetning for det statlige tilsagnet at det faglige samarbeidet mellom NSM og Anno museum ble styrket, for å sikre en mer robust organisasjon for gjennomføring av prosjektet. Partene har nå komme fram til en avtale, der NSM gis rett til å benytte seg av Annos museumsfaglige ekspertise og byggetekniske erfaring. – Denne avtalen vil kunne bidra til å sikre at Finnskogens hus på Svullrya blir et moderne og kraftfullt senter for formidling av den skogfinske kulturarven, sier kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen i en pressemelding fra regjeringen.no.

8 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

18,7 millionar til fagutvikling i fartøyvernet I år får dei norske fartøyvernsentra og andre aktørar 18,7 millionar i tilskot, som blant anna skal gå til forskning, rådgjeving, naudhamn og formidling, skriv Riksantikvaren i ei pressemelding. Riksantikvar Hanna Geiran seir at tilskota går til å ivareta og vidareføre kunnskap om handverk knytt til verna og freda fartøy. Årets tilskotspost har ein nedgang på 900 000 kroner frå 2021, men riksantikvaren har likevel ein større pott til fordeling, som følge av overførte restmidlar fra dei siste to åra, heiter det i meldinga. Det er tre fartøyvernsentre i Noreg: Hardanger Fartøyvernsenter, Norheimsund, Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter, Kristiansand og Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum, Gratangen, Troms.

Unge tradisjonshåndverkere på plass Med pilotprosjektet Ungt tradisjonshåndverk ønsker Norsk håndverksinstitutt å styrke rekrutteringen til tradisjonelle håndverksfag. Ved å tilby unge i alderen 18 til 25 år en stilling som museumshåndverker i seks måneder innen sitt fagområde, får håndverkeren mulighet til å utvikle sine ferdigheter og opparbeide seg erfaring, skriver håndverksinstituttet på sine nettsider. De to første ut i læreperioden er smed Ask Sebastian Martens og garver Frode Jansson. Ask skal holde til i smia på Follo museum, hvor han skal jobbe med å reparere bygningsdeler på friluftsmuseet, produsere gjenstander for museumsbutikken og lage verktøy til smia. Frode skal jobbe på Maihaugen med reparasjon og produksjon av gjenstander i skinn.

huldresolv

Huldresølv as

huldresolv.no

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 9

GJESTESKRIBENTEN Tuva Tovslid. Hun er håndverker og vever sjal, skjerf, slynger og tepper.

Nærvær, håndverk og bærekraft Hvordan kan håndverk skape nærvær? Hvorfor er nærvær nødvendig for et bærekraftig forbruk?

Nærvær kan beskrive som en tilstand hvor du er oppmerksom og har perspektiv på dine egne følelser og tanker. En fin tilstand å være i når du skal ta avgjørelser fordi tanker og følelser gjerne driver avgjørelsene våre. Nærvær, håndverk og bærekraft er store temaer, så dette får stå som et lite bidrag til refleksjon. Et kjennetegn med håndverk er gjerne at vi kan se at hender har gjort jobben, alt er ikke perfekt. Det er vanskelig å la seg berøre av noe som er helt perfekt. Se for deg at du har en kule i plast foran deg. Den har jevn farge, helt glatt overflate. Men jeg vil tro at den ikke greier å berøre deg i særlig grad. Det er jo egentlig et fantastisk objekt, oppstått fra fossiler, skapt gjennom vanvittige mentale krumspring. Men prosessen fra råmateriale til ferdig ball er så kompleks at vi ikke greier å fatte den intuitivt. Vi får flotte og billige skjerf og vesker og kurver laget av maskiner. Men de mangler en dimensjon. Håndverkeren gir produktet personlighet. Dette er en del av verdien i produktet. Vi mennesker skjønner intuitivt at det er brukt tid og krefter på et håndlagd produkt. Kanskje fordi vi fortsatt vet mye om hvordan det er laget og hva det er laget av? I tillegg til at håndverket i seg selv tar tid.

Tid gir verdi For er ikke tid også med på å gi noe verdi? Er det ikke forskjell på det vi kan få så fort vi vil og så mye vi vil av, og det det tar tid å lage, og som det er begrenset tilgang til? Begrenset tilgang på noe øker den opplevde verdien og gjør at vi mennesker setter mye større pris på det. Dette trekket ved mennesker blir utnyttet i motekolleksjoner og kunstige begrensninger i produksjon av ting. Du er neppe bevisst og takknemmelig for luften du puster akkurat nå, for det

10 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

er så mye av den at du tar den for gitt. Hadde du vært under vann og dykket derimot, ville du vært mye mer bevisst tilgangen til luft, og forbruket ditt av den. Tid er noe vi beveger oss i, noe som beveger oss. Å føle tid, å være bevisst det som en faktor, krever oppmerksomhet og nærvær. Så hva er det som skal til for å fange oppmerksomheten vår? Få oss til å forstå at det er lagt tid i noe? Oppmerksomheten fanges blant annet lettere av uregelmessigheter. Hvis du skal tegne et menneske i profil kan jeg nesten garantere deg at avstanden fra nesa og bak til øret blir for kort. For det er ikke noe spesielt der som fanger oppmerksomheten til hjernen din.

Skaper nærvær Håndlagde ting derimot, er gode på å skape nærvær ved å fange oppmerksomheten. Små ujevnhetene bringer med seg nærvær. Her er det forskjell på oss, på hva som skal til for at vi forstår arbeidet bak et produkt. Men noe informasjon, noe input, må vi ha for å bli bevisste på at vi ser på noe i det hele tatt. Vi mennesker er optimalisert for å spare på vår kognitive kapasitet, så hvis noe krever tungt mentalt tankearbeid å ta noe innover oss, gjør vi det sjeldnere. Det er en grunn til at reklame er full av støy og farger og bevegelse. Det er tyngre å stenge det ute enn å ta det inn. Ujevnhetene i håndlagde ting, de taktile overflatene, at det er lett å se hvilke råmaterialer de er laget av, og det at assosiasjonene til arbeidsprosessen er så nærliggende – det er en styrke ved håndverk, det gjør det lettere å fange oppmerksomheten og dermed skape nærvær. Og nærværet er helt avgjørende for å ta bevisste, reflekterte valg. Valg som er mindre påvirket av vane og mote og reklame. Men det er krevende å få folk til å

ta avgjørelser med nærvær, det er lettere å slenge ut forskningsartikler og argumenter og bevis. Vi håndverkere er med på å gi folk lettere tilgang til nærvær. Og med nærvær kommer undring. Og langsomt kan det demre for oss at vi hører til i en forunderlig verden, ikke bare som forbrukere, men som bevisste, handlende mennesker.

Foto: Privat

Når vi først har begynt å kjenne den tilhørigheten, er det vanskelig å snu ryggen til den igjen. Og hvorfor skulle vi det, bortsett fra at det er billigere for lommeboka, når det beriker oss på alle andre måter. For gjennom nærvær blir vi i stand til å se rikdommen i naturen, kjenne hvordan vi hører til i kjeden av mennesker som skaper og lager, tenker og deler, frakter og forteller. Vi hører til både som håndverker og som forbruker. Jeg vil nesten gå så langt som å si at de som kjøper og støtter opp om håndverket ikke bare er forbrukere, men forvaltere av kunnskap og praksis, som har verdi både i den fysiske verden og for sinnet vårt.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 11

Chanita Thue Fagerhaug.

Signe Amalie Sandsør.

Fredrik Georg S. Jansen.

Malin-Charlotte Ødemark.

Norges Husflidslag: Holdbar, men kan fikses Tyngden av medlemsmassen i Norges Husflidslag (NH) er godt voksne, med verdifull kompetanse og lang fartstid i organisasjonen. Noe de mange Ung Husflid-gruppene rundt om i landet har stor glede av. Men hva kan organisasjonen gjøre for å tiltrekke seg den attraktive gruppen imellom? NHs unge-voksne-kvartett ivrer for mer action og vil gjerne være med og påvirke. TEKST: BERIT SOLHAUG FOTO: HANNE-KJERSTI S. IVERSEN

De er mellom 28 og 37 år og representerer en gruppe som de fleste organisasjoner ivrer etter å se blant sine medlemmer. Men Fredrik Georg Svang Jansen (37), Signe Amalie Sandsør (28), Malin-Charlotte Ødemark (34) og Chanita Thue Fagerhaug (31) har valgt Norges Husflidslag, og sørger for å redusere gjennomsnittsalderen i sine respektive lag. Alle fire sitter i ulike roller i styret i laget sitt, og har gjort seg noen tanker om hva som skal til for at organisasjonen skal bli ettertraktet og tiltrekkende for målgruppen. – Den største utfordringen for Norges Husflidslag er å få med ungdommen. Jeg tror organisasjonen må bli flinkere til å oppsøke ungdom og å være synlige på alle trinn, fra grunnskole til universitet, sier Signe. Hun får følge av Fredrik, som har undret seg over at lagene ikke i større grad har koblet seg på skoleverket. Han er selv lærer på en ungdomsskole i Oslo og har undervist i valgfaget Levende kulturarv og skulle gjerne sett at det var et tettere samarbeid mellom lagene og skolen.

12 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

– Det er jo en enorm kompetanse i lokallagene som kunne være nyttig i skolen, sier han.

Politisk aktør? Signe vil også gjerne se et Norges Husflidslag som i enda større grad banker i bordet for å bedre kunstog håndverksfaget i skolen. – NH bør gå inn som en tung aktør og si: Sånn kan det ikke være! Noen lokallag er flinke og har tilbud til den lokale skolen, mens det andre plasser ikke er noen aktivitet, lagene er ikke der og føler ikke noe ansvar. Kanskje må lokallagene høre fra sentralt hold at de har et mandat som opplærer, at de skal formidle materiell og immateriell kulturarv, sier hun, som selv kommer fra Stjørdal husflidslag og er sekretær i fylkeslaget. Som vi vet har koronapandemien lammet mye av aktiviteten i lagene, blant annet Chanita har opplevd avlyste kvelder, hun er kasserer i Øyer husflidslag. Malin har erfaring fra Dale, der hun er leder av

De ønsker å få litt mer fart på Norges Husflidslag og har sterke meninger, og utgangspunktet er respekt for og kjærlighet til håndverket.

lokallaget. Hun er også opptatt av den større sammenhengen, at medlemmer i Norges Husflidslag må løfte blikket fra strikkepinnene og være seg ansvaret bevisst om å videreformidle kunnskap. Og at det er viktig å bli mer synlige, de fleste av «firerbanden» har opplevd at folk ikke vet hva NH er når de har foreslått medlemskap. – Mange vet ikke at NH er mer enn en strikkeklubb for gamle damer, sier Fredrik, og Signe istemmer: – Vi må finne på noe som engasjerer folk rundt omkring i Norge, og få dem til å melde seg inn så organisasjonen ikke bare består av gamle damer som vil sitte og strikke. Selv om det er artig med strikking må vi bryte den barrieren, sier hun. Som konkrete tiltak foreslår hun ulike workshops, digitale eller fysiske, og gjerne hvor en lager produkter som appellerer til målgruppen, for eksempel søm av barneklær.

– Samtidig er det en fin anledning til å opplyse om temaer som ulike tekstiler og bærekraft. Alle i panelet er enige om at NHs fokus på reparasjoner og fiksing er bra og har potensiale til å nå ut til mange. For fremtiden håper de på at flere er blitt mer bevisste på å bruke lokale produkter, og ikke minst mer bruk av norsk ull. – Jeg tror vi må lokke mulige yngre medlemmer med mer bevissthet rundt norsk ull. Kanskje kan vi ha samarbeid med designere som er in i tida, sånn at folk får øynene opp for oss, for eksempel få noen til å designe et plagg som alle bare må lage, sier Signe. – Folk må få vite at hvis man blir med i Norges Husflidslag får man kvalitet som varer livet ut!

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 13

Eivind Falk. Foto: Berit Solhaug

Siri Sveen. Foto: Privat

Anders Hovind. Foto: Bodil Diesen

Håndverkerne valgte CREO – forbundet for kunst og kultur I mange år har det det pågått et arbeid for å etablere en bransjeorganisasjon for tradisjonshåndverkere i Norge. Organisasjonen skal fylle funksjoner som ikke blir ivaretatt gjennom de etablerte interessealliansene, som for eksempel Norges Husflidslags Husflidhåndverkere. – Bransjeorganisasjonen vil gi håndverkerne en enda sterkere stemme utad, og i større grad synliggjøre de utfordringene vi står overfor, sier Eivind Falk, leder av Norsk Håndverksinstitutt. TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

Det har tatt sin tid, det første fremstøtet for å få til en felles bransjeorganisasjon for tradisjonshåndverkerne ble tatt for vel 20 år siden. Men nå har utøvere, uavhengig av fag, samlet seg om en felles bransjeorganisering i CREO – forbundet for kunst og kultur. Samtidig ønsker man å videreføre arbeidet til de eksisterende interesseorganisasjonene. Arbeidet har blitt sluttført av et interimsstyre for næringsdrivende tradisjonshåndverkere, bestående av bunadstilvirker Siri Sveen Haaland, glassblåser Ellen Larsson, tørrmurer Haakon Aase, murer Tore Granmo og treskjærer Bård Bjørndalseter som nå oppfordrer tradisjonshåndverkere i alle bransjer til å melde seg inn i CREO.

organisere seg og få tryggere rammer i arbeidslivet, sier Siri Sveen Haaland i en pressemelding.

– Tradisjonshåndverk er et vidt felt, men i samarbeid med CREO har håndverkere nå endelig en mulighet til å

– Organisering i CREO er den beste løsningen jeg har sett hittil. Vi er så få tradisjonshåndverkere og klarer

14 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

CREO har opprettet en egen bransjeavdeling som skal organisere tradisjonshåndverkere, det vil si håndverkere innen små fag, og også de som jobber med tradisjonelt bygningshåndverk. – Det er en glede for CREO å ønske tradisjonshånd­ verkerne velkommen. Som Norges største kunstnerog kulturorganisasjon har vi lang erfaring med å organisere kreative næringer og samle bransjer. Når kreative næringer klarer å samle seg vet vi av erfaring at vi har stor gjennomslagskraft, sier Anders Hovind, nestleder i CREO.

Tore Granmo. Foto: Handverkslaget

Bjørg Huse. Foto: Anne Kristine Løseth

ikke å danne en bransjeorganisasjon alene, vi må inn i et system hvor vi blir ivaretatt, sier Bjørg Hustad. Hun har drevet Skyttel Vev i 40 år, og var en av frontfigurene da kampen for en bransjeorganisasjon startet for 20 år siden. Når avtalen med CREO nå er på plass, kommer hun med en klar oppfordring til håndverkerne: – Nå er det viktig at tradisjonshåndverkerne melder seg inn og blir en synlig gruppe, sier hun. Rammebetingelsene til tradisjonshåndverkerne er den viktigste saken å ta fatt i, mener den erfarne veveren. Aller øverst på prioriteringslisten står redusert moms, men Hustad har flere forslag som kan diskuteres for å bedre vilkårene for utøverne. Redusert arbeids­ giveravgift og et statlig driftstilskudd er andre saker det kan være nyttig å se nærmere på, mener hun. – Det viktige er at håndverkerne blir sett og verdsatt. Vil vi ha tradisjonshåndverkere i landet må det tilbys betingelser som er til å leve av. Det er en politisk prioritering, sier Hustad.

Fyller et hull Eivind Falk peker på at de eksisterende interesseorganisasjonene Norges Husflidslag, Norsk Håndverksinstitutt og det relativt nystartede Handverklaget fyller viktige funksjoner, men at behovet for å snakke med en stemme i visse sammenhenger ikke har blitt dekket. Som eksempel nevner instituttlederen at organisasjonen skal være et viktig talerør inn mot myndighetene, spesielt når det gjelder utdanningspolitikk, og næringsspørsmål. I tillegg må den nye organisasjonen kunne bistå medlemmene i saker rundt forsikring, juridiske spørsmål og tariffspørsmål.

Ellen Larsson. Foto: Privat

– For en yngre generasjon vil dette også være viktig, for CREO – FORBUNDET FOR KUNST OG KULTUR: at • Organiserer 10 000 medlemmer fra hele kulturfeltet • Opprettet 1. januar 2001 som Musikernes fellesorganisasjon (MFO) • Skiftet navn fra MFO til CREO – forbundet for kunst og kultur i 2018 •

Forbundsleder er Hans Ole Rian

• Nestledere er Anders Hovind og Christine Thomassen

yngre skal satse på et tradisjonshåndverk må de kunne leve av det. Jeg tenker at en bransjeorganisasjon som kan legge til rette for at håndverkerne kan drive med næringen sin og gjøre hverdagen enklere må være veldig bra. Det er også et viktig poeng at bransjeorganisasjonen i CREO skal spille på lag med allerede eksisterende organisasjoner. Også vi i Norsk Håndverksinstitutt ser fram til et godt samarbeid med CREO, blant annet gjennom «Løfte håndverket», der vi samler håndverks-Norge to ganger i året for å drøfte ulike temaer som er viktige for tradisjonshåndverket, sier Falk. Opplysninger om innmelding mv: www.creokultur.no

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 15

Ryene av spælsauullen blir solide og slitesterke. F.v.: Linda Aasan, Ann-Heidrun Skår, Sissel Riksen og Britt Hege Monsen Vestlie.

Fra søppel til ressurs Ull fra rasen gammalnorsk spælsau (GNS) har ord på seg for å være slitesterk, vannavstøtende og veldig varm. Likevel ender denne verdifulle råvaren oftest som avfall. Men nå er flere gode krefter i gang med å utvikle flere kvaliteter garn og planlegge flere bruksområder for fiberen fra denne gamle sauerasen. Når ullen brukes ut fra kvalitet, kan det aller meste benyttes, og bonden få bedre betalt enn i dag. TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

Tidlig i januar i år tikket det inn en melding i innboksen til Norsk Husflid med ordlyden: «Jeg er for tiden involvert i et samarbeidsprosjekt jeg tenker det kunne være interessant for Norsk Husflid å skrive om». Eposten kom fra Sissel Riksen, vevansvarlig i Nannestad husflidslag, og beskrev et prosjekt initiert av selskapet GNS AS, som er eid av Landslaget for gammalnorsk spælsau (LGNS). Nå skulle husflidslaget ha kurs i ryeveving, der det utelukkende skulle brukes

16 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

garn fra ull samlet inn blant LGNSs medlemmer og spunnet på Telespinn, det lille spinneriet i Telemark. Da Norsk Husflid tok turen til Nannestad var kurset avsluttet, og resultatene kunne inspiseres. Ryegarnet er i 100 prosent spæl fra GNS og tvunnet rundt en hamptråd, og ryene som lå utover det lange bordet i møterommet på Nannestad er tjukke og faste, i naturfarger: grått og brunt. Sissel Riksen forteller at Telespinn også har spunnet 1 og 2-tråds strikke- eller

Eksempel på det tykke ryegarnet. Det er tvunnet rundt en tråd med hamp.

vevgarn, og husflidslaget har testet de tynnere kvalitetene både med strikkepinner og i veven. Selv har Riksen vært testvever, hun er engasjert som produktutvikler i GNS AS og er en sentral person i prosjektet, sammen med flere samarbeidspartnere. – Jeg ser ingen utfordringer med å jobbe med dette garnet. Så lenge du får det spunnet, får du et sterkt og godt garn. For eksempel hadde Osebergskipet seil vevd av ett-tråds spælsaugarn, det sier sitt, sier Riksen, og peker samtidig på noe som har vært en utfordring i prosjektet. Saken er at det omtrent ikke finnes den maskinen som er i stand til å spinne garn av ull fra gammalnorsk spælsau. Linda Aasan representerer GNS AS og forteller at verken markedet eller industrien klarer å håndtere spælsau-ullen fordi den har en spesiell type fiber. – Ull fra spælsauen er todelt, i motsetning til crossbreedrasene. Gammalnorsk spælsau har ull som består av kort, myk bunnull og lang, blank og sterk dekkull. Dette gjør ullen varm, vannavstøtende og sterk. Men nettopp disse kvalitetene gjør at ullen passer dårlig inn i industriens maskiner, som er tilpasset fiberlengden til de moderne sauerasene med kortere og ensartet ull, sier hun.

Maskinene på Telespinn spinner stort sett ull fra mohairgeiter og er ikke spesielt godt egnet til å håndtere ull fra spælsau. Men løsningen fantes hos Per Hoelfeldt-Lund sitt spinneri i Grimstad. Han har lang erfaring med spælsau-ull og har spesialtilpasset sine maskiner til å håndtere de lange fibrene i ullen. – Han syntes også prosjektet var spennende, han har drevet med ullsortering og spinning i mange år, sier Sissel, og blir supplert av Linda: – Hoelfeldt-Lund har lært oss mye om sortering og forarbeid. I samarbeid med ham kan GNS AS ha kontroll på hele prosessen, fra vasking til garn. Det har vært viktig å få Hoelfeldt-Lund med på laget, ingen andre har kapasitet til dette. Ann-Heidrun Skår og Britt Hege Monsen Vestlie er henholdsvis leder og sekretær i Nannestad husflidslag og har vevd hver sin rye på kurs hos Sissel Riksen. – Vi tente på ideen med en gang, vi hadde ingen betenkningstid, dette prosjektet er noe vi ville være med på. – Når GNS AS ønsker å bruke lokale håndverkere heller enn å hyre inn en designer, får de engasjementet til husflidslaget med på kjøpet, skyter Linda inn.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 17

Deler gjerne kunnskap For Sissel Riksen har husflidslaget vært viktige sparringspartnere i produktutviklingsarbeidet. – Jeg er så glad jeg har dette miljøet, her spiller vi ball, diskuterer og får ideer. Hun forteller at hun har laget et kursopplegg, som hun gjerne deler med andre husflidslag og oppfordrer til å ta kontakt. – Jeg har laget et kursopplegg der jeg bruker 11 forskjellige bindinger, alle med samme nedknytting. Tanken bak var at jeg ville vise mangfoldet i én nedknytting. Hvis andre husflidslag vil vite mer er det bare å ta kontakt. Det er fint om vi kan jobbe sammen og dele, sier Sissel.

Her er gjengen samlet på vevsalen. Foran t.h. Sissel Riksen bærer en kåpe av stoff vevd av spælull, sydd av Linda Aasan.

18 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Fakta om Gammalnorsk spælsau: • Etterkommer etter den typen sau som var utbredt i Nord- Europa i eldre tid •

Blant de mest opprinnelige av sauerasene våre

•

Var på et tidspunkt nesten utryddet

• To avlsstasjoner ble opprettet i 1912 for å berge rasen • Gammalnorsk spælsau ble definert som egen rase i 2002 Kilde: nibio.no

VESTLAND

Foto: Irene R. Mjelde

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 19

TEMA: VESTLAND

Frivilligheten selv For Gina Blomberg har det alltid vært en selvfølge å delta aktivt i frivillig arbeid. Tidligere var det barnas interesser som bestemte hvor hun satt inn kreftene, men nå er det egne lyster som teller mest. Det drar Nordhordland fylkeshusflidslag og Hordaland husflidslag nytte av. 55-åringen er leder begge steder, men beholder roen få måneder før det braker løs med Norges Husflidslags landsmøte i Bergen.

TEKST: BERIT SOLHAUG FOTO: FOTOGRAF NATASHA BUSEL

– Jeg har alltid vært opptatt av å ta forskjellige roller i det frivillige. Tidligere var det i idrettslivet, men nokså fort etter at jeg ble medlem av husflidslaget i 2011 ble jeg spurt om å være med i styret, sier Gina Blomberg. Men interessen for håndverk og håndarbeid startet lenge før 2011. Gina forteller om mor og bestemor som førte kunnskap om materialer og teknikker videre til neste generasjon. Ginas mor jobbet i bunadsavdelingen på Husfliden, og det åpnet døren for at Gina og søsteren ble hjemmeprodusenter fra de var omtrent 13 år gamle. De unge tilvirkerne leverte ulike deler til bunadene i fylket, som perlebroderier til bunader på Osterøy og applikerte vesker til bunaden i Sogn og Fjordane. – Husflid og håndverk har alltid vært en viktig del av livet mitt, den interessen har alltid vært der. Jeg gikk på mitt første billedvevkurs mens jeg gikk på ungdomsskolen, men kom inn i husflidslaget da jeg arvet veven etter min mor og begynte på vevkurs i Nordhordland husflidslag, sier Gina, og legger til at hun er interessert i det meste av tekstile teknikker.

20 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Landsmøtebyen Det er selvsagt viktig hva som foregår i møtesalen under landsmøtet, men tradisjonen tro legges det opp til liv og røre på flere arenaer i landsmøtebyen. Tilfeldighetene vil det slik at det er mye aktivitet den helgen i juni da delegater fra hele landet møtes i Bergen: Bondens marked, torgdag, og lokallag og husflidhåndverkere i gamle Hordaland og Sogn og Fjordane fylker er inviterte til å delta med produktene sine på Torgallmenningen, midt i sentrum av Bergen. I tillegg har landsmøtekomiteen planlagt utflukter til aktuelle nærliggende reisemål, deltakerne kan velge mellom tur til Hillesvåg Ullvarefabrikk, Oleana eller Oselvarverkstaden. – Det er en del planlegging og organisering, men vi er en bra gjeng som jobber sammen og jeg føler at vi har ganske god kontroll, sier lederen, som i tillegg til sine frivillige verv jobber full tid i IT-bransjen. Gina kan fortelle at i Nordhordland har de et ekstra sterkt forhold til, og interesse for, bunad, men at de også har en gruppe som jobber med broderier og

TEMA: VESTLAND

gamle tekstiler, samt en aktiv vevgruppe. Som over alt ellers i samfunnet er det også i vestlandsfylkene mye som er blitt satt på vent de to siste årene, og Gina sier at det mest utfordrende har vært å holde kursvirksomheten i gang. – Vi har greid å gjennomføre vevkurs med noen tilpasninger. De fleste lokallagene har greid noe, men ser vi på statistikken er det jo ingenting i forhold til i 2019, sier hun.

Rekruttering Pandemien må i stor grad ta skylden for at medlemstallet har falt. Gina sier at lagene i gamle Hordaland har vært veldig aktive, men at laber virksomhet og få kurs har gjort at lagene har mistet medlemmer. – Vi håper å rekruttere flere tilbake igjen, sier Gina og poengterer at å få med flere i organisasjonen er utfordring nummer en fremover. – Håpet er at vi klarer å rekruttere yngre folk enn min egen generasjon. Vi har en jobb å gjøre med å få våre

barn til å forstå hvor viktig det er å ta vare på håndverket og kulturen, og bringe kunnskapen videre til neste generasjon. Jeg så heller ikke dette så klart da jeg var i 20-årene som jeg gjør nå, det handler kanskje om hvor man er i livet, innrømmer hun, men sier samtidig at hun mener Norges Husflidslag er på rett vei med Holdbart-kampanjen, fokus på fiksing og ta vare på, og å være på plattformer der ungdommen er. – Lokalt er vi i Norges Husflidslag gode på å ta vare på håndverkstradisjonene og å videreføre kunnskapen til yngre generasjoner, enten det er vev, tre eller bunad, sier Gina, og fremhever fylkets unike draktmangfold. – Gamle Hordaland fylke har en rik drakttradisjon. Vi har noen og førti ulike kvinnebunader og litt færre herrebunader, det utgjør en stor andel av bunadene i landet, sier Gina, og røper at selv har hun en festbunad fra Nordhordland, som hun fikk til konfirmasjonen og som ikke passer lenger, men at hun kommer til å stille til landsmøtet i splitter ny Vinterbunad, som er under produksjon. – Og så håper vi på godt vær, sier den doble lederen.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 21

TEMA: VESTLAND

Flittige damer: Åse Vatsehelle (t.v.), Randi Stoltz (i midten) og Beate Skogstrand (t.h.) har siden 2016 jobbet med å samle bånd fra Vestland. I juni kommer boka deres «Vestlandsbånd» (Bente Salbu var ikke til stede da bildet ble tatt).

Sterke bånd I fire år har fire damer fra Fana Husflidslag reist rundt i Vestland fylke og analysert, samlet inn og rekonstruert båndvev fra 1800-tallet. I juni gir de ut bok. TEKST OG FOTO: INGVILD CONSTANCE FESTERVOLL MELIEN

Båndvev fra Vestland – Boka blir både en mønstersamling og en teknikkog lærebok, forteller Randi Stoltz, initiativtaker til prosjektet. I boka finner man ca. 110 oppskrifter på ulike bånd fra hele Vestland.

22 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

– Vi har i konsentrert oss om løse bånd fra 1800-tallet. Dette var før båndene i hovedsak ble brukt til bunader, fortsetter Stoltz. Hun ramser opp en rekke bånd som var vanlig på den tiden: hårbånd, luebånd, bukseseler, stakkebånd og lindebånd. Sistnevnte ble brukt til å holde tøystykkene

TEMA: VESTLAND

Bunadsbelte: Denne typen belter ble brukt i Fana (Bergen) og Hardanger på midten av 1800-tallet. I Fana er beltet igjen tatt i bruk av enkelte etter at Randi Stoltz har rekonstruert det. Tradisjonen tro skal det alltid broderes et kors på endestykket for beskyttelse.

Buksesele: – Denne bukseselen er vevd etter det som kalles ripsplukketeknikk, hvor man plukker to og to tråder, også kalt parbånd, forteller Åse Vatshelle. Endestykket, som kalles en tunge, brukes til å feste båndet til buksa. Opprinnelig kan fargene i bukseselen ha vært fremstilt kjemisk på grunn av den turkise fargen.

babyen ble svøpt i på plass og barnet i ro. Linde­ båndenes symbolikk var også svært viktige ved dåp. Stakkebåndet, som opprinnelig ble brukt til å holde stakken oppe, kan i dag for eksempel brukes til å pynte kurver eller gaver. – På 1800-tallet var bånd en naturlig del av hverdagslivet. Man bar ting i bånd, surret det rundt varer, pyntet seg med det og hadde det som en del av klesdrakten. Men mye har forsvunnet siden den gang, stadfester Stoltz.

og på Osterøy i forbindelse med arbeidet med boka. – Vi har fått støtte fra Fana husflidslag og Hordaland husflidslag til arbeidet, forteller Åse Vatshelle. Båndvev har tradisjonelt sett hatt tung forankring både i Hordaland og Sogn og Fjordane. Underveis har arbeidsgruppa imidlertid oppdaget det store mangfoldet og variasjonene i teknikkene som finnes på Vestlandet. – Spesielt i Sogn og Fjordane er det en rik båndvevtradisjon, sier Stoltz. – En gammel plukketeknikk, som vi først fant på Universitetsmuseet i Bergen, fant vi igjen i Nordfjord. Der er det lagt inn et ekstra trådsystem i tillegg til renning og innslag. Den er så og si utdødd i dag, supplerer Beate Skogstrand.

Stor variasjon, lang tradisjon Damegjengen, bestående av Bente Salbu, Beate Skogstrand, Åse Vatshelle og Randi Stoltz, har besøkt museer i Nordfjord, Sunnfjord, Sogn, Bergen, Hardanger

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 23

TEMA: VESTLAND

Osterøybånd: – Dette er et smalt bånd med en mønsterrikdom bortenfor alt annet vi har sett, forteller Randi Stoltz. Båndet er vevd av Beate Skogstrand og ble opprinnelig kanskje brukt som stakkebånd eller fatleband til å bære barn.

– Dette er en teknikk som har gått ut av bruk, men som vi fant eksempler på både ved Universitetsmuseet i Bergen og i Nordfjord, forteller Åse Vatshelle. Teknikken kalles åsaplukk og går ut på at det legges inn et ekstra trådsystem for mønster i tillegg til renning og innslag. Det er Vatshelle som har vevd båndene på bildet. Teknikken har vært brukt til sokkebånd.

Damene har etter hvert som de har funnet nye bånd, lagt inn mønstrene i dataprogram. Deretter har de prøvevevd alle båndene, sett hvilke farger som er brukt og rettet opp i mønstrene om det har vist seg å være feil.

Verdensveven Men det er ikke bare i Norge det veves bånd. Både i Norden og på Baltikum er denne tradisjonen stor. Også amerikanerne holder tradisjonen i hevd, gjerne gjennom å kopiere nordiske variasjoner. Både farger, mønster og teknikker går igjen over store deler av verden. – Gjennom tidene er bånd i stor grad blitt brukt av nomader og folkegrupper som forflytter seg, forteller Stoltz. Hun trekker frem den samiske kulturen, mongoler og tyrkere som eksempler på folk som har en sterk

24 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Til sammen har damene fra Fana funnet frem til, analysert og vevd opp over hundre bånd. Oppskriftene på båndene finnes i boka de har laget. – Generelt er det begrenset med opplysninger om bånd fra 1800-tallet, og vi har derfor samlet alt vi har kommet over, forteller Randi Stoltz.

båndtradisjon i sin kultur. Båndene er blant annet et bruksredskap ved forflytning. I moderne tid har båndvev blitt brukt på andre måter enn på 1800-tallet. Det finnes til og med et eget internasjonalt samfunn for bånd, kalt The Braid Society. – På 70-tallet var det populært å veve slips, sette bånd nederst på buksene og sy det inn i strikkekoftene. Bruk av bånd som veskereimer, fotoreimer og gitarreimer er kanskje vanligere i dag, sier Skogstrand. – Bånd er jo en slag manifestasjon på tid, en linje man følger, sier Stoltz. Hun får støtte av Åse Vatshelle. – Båndvev er enkelt å lage og enkelt å ha med seg. Tenk at man kan lage så mange forskjellige mønstre av så enkle midler som noen tråder og en grind, avslutter hun.

TEMA: VESTLAND

Vil ha vind i seilet for tradisjonshandverk: Agnete Sivertsen og Åslaug Eikrem Utne med skaut fra skautfellingsprosjektet som Hardanger folkemuseum, Folgefonn husflidslag og Bu og Ringøy bygdekvinnelag står bak.

Samarbeid om kulturarven Hardanger folkemuseum har i mange år hatt sterkt fokus på tekstil og flere samarbeidsprosjekt med Folgefonn husflidslag. Hensikt og mål er å ta vare på kunnskap og ferdigheter og bringe det videre. Det gjelder òg for prosjektet der også et lokalt bygdekvinnelag er med. – Det er vinn-vinn for alle parter, slår Agnete Bratland Sivertsen og Åslaug Eikrem Utne fast. TEKST: METTE BLEKEN FOTO: METTE BLEKEN OG SILJE SOLVI

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 25

TEMA: VESTLAND

Rundt livet: Perler på klede, perler på stramei, korssting, vevde, smøyg. Også på beltene til Hardangerbunaden er det store variasjonsmuligheter.

De to er henholdsvis styrer på Hardanger folkemuseum og leder i Folgefonn husflidslag. Sivertsen er i en annen stilling ved museet dette året, blant annet for å konsentrere seg om et felles prosjektet mellom museet, Folgefonn husflidslag og Bu og Ringøy bygdekvinnelag; skautfelling. Prosjektet – som husflidslaget har valgt som sitt rødlisteprosjekt – har fått eksterne midler for dokumentasjon, dypdykk og opplæring i felleprosessen. Mer om det senere.

Tekstilarv og søm – Hvordan tenker dere rundt tekstilarv på Hardanger folkemuseum? – Tekstil er et viktig felt for oss og noe vi har lyst til å holde på med. I de senere årene har vi konsentrert oss om hardangersøm og tekstiler knyttet til Hardangerbunaden. Vi lager utstillinger og inviterer til kurs og foredrag i tilknytning til disse, svarer Sivertsen. Det har blitt mange kurs i hardangersøm, etter hvert med henne som lærer og formidler. Selv har hun lært kunsten av lokale tradisjonsbærere. – Hvem søker seg til hardangersømkurs i dag?

26 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

– Flest kvinner, noen menn. Det er mest godt voksne, men det er gledelig å registrere at også en del unge ønsker å lære seg teknikken og slik bringe håndverket videre, svarer hun.

Tekstilarv og bunad I 2018 åpnet utstillingen «1000 bringekluter» i storsalen på museet. Den ble stående i to år. Hit strømmet det publikum fra fjern og nær. Også lag og foreninger, ikke minst husflidslag, reiste til Utne for å oppleve og la seg inspirere og imponere av stormønstringen med 1028 bringekluter. Ikke to av dem var like, og alle hører til Hardanger og Voss museum sine samlinger. Bringeklut er bringeduken eller bryststykket som pryder åpningen i oppluten (vesten) på hardangerbunaden. Den lages i flere teknikker; ulike perleteknikker, korssting, smøyg og applikasjon, eller i kombinasjoner. – Det som særpreger bringekluten, er mangfoldet av teknikker som har vært i bruk, sier Sivertsen og forteller at museet tenkte å jobbe seg gjennom dette mangfoldet, teknikk for teknikk i fellesskap med husflidslaget.

TEMA: VESTLAND

Mangfold: Oppluten på Hardangerbunaden må ikke være i rødt klede. Utstillingen "Opplut og belte" på Utne viser at det hele veien har vært et mangfold i stoff og farger.

Det lokale husflidslaget ble hanket inn som samarbeidspartner for at flere kunne lære og å få innblikk i den mangfoldige verdenen bringeklutene representerer. Så gjaldt det å finne ut hvilke teknikker som har vært brukt. – Vi har fått oss noen overraskelser underveis. Etter hvert som vi gikk bringeklutene nærmere etter i sømmene, fant vi blant annet ut at korssting ikke bare er korssting. Det kan sys på flere måter. Jeg har fortsatt mye å lære her, konstaterer Sivertsen. – Det overordnede målet for museet er å kombinere det å øke vår egenkompetanse og å lære bort. Det er nødvendig om vi skal kunne bevare mangfoldet av teknikker for fremtiden, slår hun fast og konstaterer at samarbeidet med husflidslaget er gull verd i så henseende. Sivertsen har selv vært lærer på kurs i hjertebringeklut og holmabringeklut, mens de hentet inn Ann Vestrheim til kurs i perlebringeklut på rødt klede. Åse Bratland var lærer da metallknipling som er mye brukt som pynt på bringeklutene, stod på kursprogrammet. Da teknikken smøyg stod på programmet, var det

Kari Anne Pedersen som ble hentet inn som kursholder. Sivertsen var deltager og ble så hektet på teknikken at det i stor grad har gått i smøyg siden. Sivertsen lover flere kurs til høsten. I fjor ble bringeklututstillingen avløst av «Opplut og belte», også en stormønstring av deler av hardangerbunaden. De representerer også et mangfold av farger, teknikker og stoff – og kombinasjoner. Denne utstillingen får også lang levetid; den skal stå ut oktober i år. Vi ser ulike stoff, fra ull til silkedamask på oppluten, mange er røde, men også grønt og lilla briljerer. Museet har fått vevd opp to silkedamaskstoffer for salg i museumsbutikken, kopi av stoffet i to av opplutene i samlingen.

Prikken over i-en Da er vi tilbake til det fellesprosjektet som Folgefonn husflidslag, Bu og Ringøy bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum står bak. Til Hardangerbunaden hører et noe komplisert og plissert skaut som hviler på en valk. Det er få som kan teknikken og få som kan skaute.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 27

TEMA: VESTLAND

Bruken av skaut er heller ikke utbredt i dag. Det ønsker både museum, husflidslag og bygdekvinnelag å gjøre sitt for å endre på. – Ved å være tre parter sammen om skautfellingsprosjektet, blir det mer overkommelig å gjennomføre. Denne delen av kulturarven er det viktig å redde. Det at vi fikk løftet det opp, og at sponsorer så verdien i støtte oss, er vi takknemlige for, sier Sivertsen. Med bare én skautfeller igjen, Ingebjørg Byrkjeland i Norheimsund, blinket det mer enn heftig rødt for kunsten. Hun hadde signalisert at hun ville pensjonere seg i et par tiår allerede, men holdt ut fordi «jobben måtte jo gjøres» og «det var for galt at håndverket skulle gå i glemmeboken». For Folgefonn husflidslag var det ikke tvil om hva som måtte bli deres rødlisteprosjekt. Takket være dette felles prosjektet er nå prosessen dokumentert både i ord og på film og foto. I tillegg er det avholdt fellekurs. For å bli en god skautefeller, må det mye øving til. Alle fem i prosjektgruppa har jobbet praktisk med felling, men bare to av dem har gått videre for å perfeksjonere teknikken. Det er de to vi har fått i tale. – Vi begynner å få dreisen på selve fellingen, men det er en del problemer vi ikke vet hva kommer av. Vi har fremdeles noen koder å knekke. Felleprosessen består av mange komponenter og vi har ikke funnet helt ut av hvordan de ulike komponentene påvirker hverandre. Det er det vi nå skal se nærmere på i del II av prosjektet, sier Sivertsen Hun har tatt permisjon fra stillingen som styrer ved museet, blant annet for å dypdykke i prosessen og konsentrere seg om å perfeksjonere teknikken. – Du kan si jeg nå samler på problemer som kan oppstå i prosessen. Jeg har noen teorier som jeg vil prøve ut, og håper å finne både svar og løsninger. I jakten på svar spiller både stoffkvalitet, stivelse, tiden du bruker på felleprosessen, samt tørkeprosess med tid og styrke på varme inn. Stoffet kan bli så stivt og sammenfiltret at det er vanskelig å «rive» (brette ut). – Uansett blir vi bedre for hver gang vi feller. Mengdetrening er viktig i utøvelsen av dette håndverket, konstaterer de. – Jeg var redd vi skulle bli «enda noen som skulle prøve å lære, men så rant prosjektet ut i sanden». Vi måtte rigge oss sånn at vi hadde en sjanse til å dra det i land, supplerer Sivertsen. Begge er engasjerte i håndverket de gjerne vil lære, og jobber hardt for å knekke kodene i prosessen. I del I av prosjektet, arrangerte de fellekurs med mange og entusiastiske deltagere. Hvor mange av dem som kommer til å fortsette, og klarer å perfeksjonere

28 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

kunsten, er uvisst. Uansett er museet en base for dem som vil lære. De to entusiastene vi møter, konstaterer at det er fint at tre organisasjoner er med på prosjektet, og at det både motiverer og forplikter. – Det ville vært vanskelig som et frivillig dugnadsprosjekt, konstaterer husflidslagslederen. Bygdekvinnelaget er også veldig opptatt av at skautet skal være i bruk. Skauting; det å ta på seg skautet, er nemlig også en kunst. Noen få klarer å skaute seg selv, mange må ha hjelp. Det brenner òg et rødt lys for dem som kan skautekunsten. Nå i vår, inviterte prosjektet til kurs i skauting, der flere lokale skautekoner demonstrerte og bisto dem som ville prøve. Målet er at stadig flere tar i bruk skautet når de kler seg i bunad. – Mange hevder det er ubehagelig å bruke skaut, men har du valk som er tilpasset hodet ditt, er det ikke noe problem, sier de to og forteller at en av museets håndverkere lager og tilpasser valker, denne treplaten som skautet draperes over og rundt i front. Sivertsen er den av dem som har felt flest skaut til nå. Hun bedyrer at ingen av dem er «100 prosent ennå», men at «det begynner å ligne noe». – Hva er den største utfordringen? – De blir litt for stive i det tynne partiet på sidene som skal formes rundt valken. – For mye stivelse? – Ja, det store spørsmålet er hvordan stivelsen oppfører seg, men det handler også om temperatur og steketid. Og hva vi gjør om skautet ikke vil åpne seg etter tørking. Skautene skal altså inn i ovnen etter at stivelse er påført og stoffet er brettet på finurlig vis og plissert ved hjelp av tynne spiler. – Vi er i ferd med å knekke koder og finne løsninger, sier en optimistisk Sivertsen. – Det kan være at den stivelsen vi får tak i dag, har endret resept fra den man brukte tidligere. Eller at råstoffet er blitt annerledes. Det er jo flere stoff som ikke lenger er tillatt, sier Utne.

Samarbeid om felles kulturarv og fremtiden Sivertsen og Utne er storfornøyde med samarbeidsprosjektene sine og håper andre lar seg inspirere til å gå sammen. – Ved å ha kursene på museet, i tett tilknytning til det historiske materialet, kommer deltagerne nær kildene. At husflidslaget inkluderer dem i sin kursvirksomhet, betyr at medlemmene får rabatt, sier Sivertsen. – Det er vinn-vinn for oss på alle vis. Museet sparer oss for mye arbeid med logistikk. Det kan bli vel mye om alt

TEMA: VESTLAND

Et nyfelt skaut skal prøves på.

Å smykke bringa: Bringklutene til Hardangerbunaden kan være sydd i ulike teknikker og med ulike stoff og bånd, og med store fargevariasjoner.

skal skje på dugnad på ettermiddagstid. At vi får holde kurs i gode og lyse lokaler tett på kildene, er en stor bonus, sier Utne. – Museet har ansvar for både materiell og immateriell kulturarv. Det er vesentlig å ta vare på hvordan vi lager og fremstiller tingene, og å formidle det. Museet har en rolle i å erverve seg kompetanse og å ta vare på teknikker. Dette samsvarer også bra med husflidslagenes formidlingsrolle, sier Sivertsen.

Rekruttering og tradering Museet og husflidslaget viser til god dialog dem imellom, og bedyrer at det er lavterskel begge veier. I et lite samfunn der alle kjenner alle, er det gjerne enklere å be om hjelp og ta kontakt for samarbeid. Det er mye ekspertise på mange felt, og de fleste synes det er hyggelig å dele kunnskap og bidra til økt interesse for sine felt, slår de fast. – Hva gjør dere for å engasjere barn og unge med tanke på fremtiden for både materiell og immateriell kulturarv? – I tilknytning til noen av utstillingene på museet, har det vært tilrettelagte aktiviteter for barn og unge, der

de blant annet har kunnet prøve ulike teknikker, svarer Sivertsen. – Vi arrangerer kurs myntet på barn og unge. Husflidslaget har blant annet påske- og juleverksted for barn. Det er med på å trigge interessen for håndverk, svarer Utne. De to forteller at 9. klasse på den lokale ungdomsskolen flere ganger har hatt et hardangersømprosjekt. Flere av elevene har funnet veien til husflidslaget i etterkant. – Når det gjelder hva husflidslaget skal tilby, avhenger det i stor grad av hva medlemsstokken ønsker. Vi prøver gjerne «nye» ting, men må ha medlemmer – eller potensielle medlemmer – som faktisk er interessert. For tiden har vi få mannlige medlemmer, og få som er dedikert til trearbeid for eksempel. En annen utfordring er at det vi tilbyr på medlemskvelder, bør være ting du kan bli ferdig med på en kveld – eller så godt i gang med at du kan fullføre selv hjemme. Jeg skulle ønske vi i større grad kunne gå grundigere inn ulike i eldre håndverks- og husflidsteknikker enn vi gjør nå, sier Utne.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 29

TEMA: VESTLAND

Landbruk som det engang var Havråtunet på Osterøy ved Bergen er et levende kulturlandskap. Rundt klyngen med hus strekker jorder og utmark seg steilt mot himmelen, bratt som en fjellvegg. Her har det ikke vært brukt verken hest eller plog, men robuste never og sterk rygg – og kunnskap fra livets skole. TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

Spredd utover de bratte jordene på Havrå ligger små tuer av møkk, gjødsel som i neste operasjon skal bres som et tynt lag over marka. Det er vår og travle tider på gården, som er det best bevarte klyngetunet på Vestlandet og ble fredet i 1998. I dag er tunet museum, og de ansatte driver gården omtrent som det ble gjort i tidligere tider. Blant annet innebærer det at all møkk som ligger klar er båret på ryggen i store kiper, som generasjoner før har gjort. Tove Mostrøm har jobbet på Havrå i 20 år og har båret noen lass med møkk før. Hun er driftsleder og kulturlandskapsforvalter ved museet og er opptatt av å formidle kunnskap om hvordan folk har brødfødd seg her. Kunnskap om materialer, om redskap, om årstider og måter å jobbe på. På Havrå har det vært gårdsdrift i 3500 år.

Bærekraftig – Jeg synes det er viktig å formidle kunnskap om hvordan vi har livnært oss før. Slik det ble drevet her var det helt bærekraftig. Det var et pengeløst samfunn, de kjøpte ingenting. Likevel klarte de seg. I dag er det mange som ikke vet forskjellen på to trær. Men her hadde de kunnskap om hva de skulle gjøre for å overleve. De brukte løvet som datt ned på bakken, de hesjet potetriset, de brukte alt, forklarer driftslederen. Vi vandrer oppover de bratte jordene, mens Tove forteller om en måte å drive jordbruk på som på et tidspunkt var helt vanlig på Vestlandet. På Havrå driver de så å si autentisk slik det har vært drevet, ingenting er tilfeldig i forhold til årstider og metoder. Tove har et helt spesielt forhold til denne plassen, hvor det i alt er samlet åtte bruk. To av dem er Andersbruket og Semensbruket og Tove er etterkommer fra folk på begge disse brukene, forklarer hun, og forteller

30 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Driftsleder og kulturlandskapsforvalter Tove Mostrøm har sterke bånd til Havråtunet.

historien om tipp-tippoldefaren sin, Semen Lavik, som var bjørnejeger. Han traff Sunniva på Voss som sa til ham at hvis han skaut en bjørn skulle han få henne på kjøpet. Slik gikk det, og de kjøpte seg gård på Havrå, det ble Semensbruket. Toves oldemor bodde på Andersbruket, så driftslederen har hatt slekt på to av brukene på Havrå.

Ingenting er tilfeldig Havrå er en idyllisk plass, her sildrer det i bekker og utsikten mot de ennå snødekte fjellene på den andre siden av fjorden er mektig. Men folkene som har bodd på gården har hatt andre ting å gjøre enn å nyte utsikten. Å bære ut møkk både var og er starten på en travel sesong. Nå har de to kyr på gården, og all møkk de produserer i løpet av et år brukes på åkrene, forteller Tove, og legger til at de aldri begynner å spa før 14. april. Den datoen er en viktig merkedag ifølge primstaven, den gamle kalenderen. Og det er absolutt ikke tilfeldig hvordan åkrene blir spadd. – Hvilken side av åkeren du skal begynne å spa på er bestemt på forhånd, og skal du sette potet skal du sette dem utenfra og inn. Første året med korn skal du spa innenfra og ut. Andre året med korn skal du spa motsatt vei. Tredje året er det potet igjen. Når potetene skal tas opp tar du dem opp fra andre enden enn du satte dem, orienterer Tove, og demonstrerer hvordan mannskapet står i åkeren når det spas, alltid på den foten som er mot sjøen. – Det var ikke vei her før langt inn på 60-tallet. Folk fra Romslo på andre siden av fjorden kom roende over fjorden og spadde med havråfolket. Jeg tenker at det gjør noe med deg psykisk også. Når du ser at du skal spa en hel åker kan du bli motløs, men når det er en hel gjeng, blir det noe annet.

TEMA: VESTLAND

Havråtunet. Hesjeveden er oftest ask eller selje.

Mens vi klatrer oppover åkrene forklarer Tove hva vi ser. – Der er et styvingstre, sier hun og peker på et tre som er kappet et godt stykke opp på stammen. – Styvingstrærne var viktige. Det er trær som sauene liker godt, ask og selje. Hvis du sager en selje helt ned og slipper sauene ut på bøen er disse trærne det første de spiser. Hvis du kapper trærne lenger opp rekker ikke sauene opp, da kommer det masse nye skudd, som kunne brukes til hesjeved eller kipemateriale etter noen år. Barken ble også brukt, når de tok hesjeved så skrellet de av barken og ga til dyra. Dette er i manns minne, men om en stund er det ikke i manns minne heller. Da vil kunnskapen forsvinne. Som spa-teknikken.

Kiper er et viktig redskap i arbeidet. Kipene lages og repareres på gården og brukes til å frakte for eksempel møkk og høy. -Det er en stor jobb å lage kiper. Spilene blir smidd med kniv, de skal være linseforma, smale ute og litt breiere på midten, sier Tove Mostrøm.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 31

TEMA: VESTLAND

Hauger med møkk ligger klare til å bli spredd. De fraktes på jordet i kiper på ryggen og kan veie mange kilo.

Det er et finurlig system med løpestrenger på gården.

Møkka skal spres utover jordene.

Milleriven er grovere enn en vanlig rive, den ble brukt til å mille kornet ned i åkeren etter at man hadde sådd. Når tennene brekker må de skiftes ut, da er det viktig å ta hensyn til at hullene til tennene er konet og at tennene er spikket i riktig størrelse.

32 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

TEMA: VESTLAND Hvis du slipper en uerfaren i åkeren her og sier de skal spa, vil de ikke greie det, de vil få vondt alle steder. Derfor er det viktig å ta vare på de gamle teknikkene. Det samme når vi skjærer korn og fester det på staur, det er gamle teknikker. Og me traska med tust og drøfta med drøftetrau… Det er ikke bare skikker og arbeidsmetoder Tove mener det er viktig å ta vare på og å formidle. Like viktig er det å ta vare på gamle ord og betegnelser på redskap og arbeidsprosesser. Tove snakker en autentisk osterøydialekt og deler av samtalen har til en viss grad båret preg av både latter og god-dag-mann-økseskaft. – Det er viktig at vi tar vare på de gamle ordene, for de er i ferd med å forsvinne, sier hun, og gir et eksempel: – Me går i bergjet etter rotalauv for å ha til underbretla til dyrna, sier hun, før forklaringen kommer: – Rotalauv er løv de raket og hadde i en løvkipe, som er større enn en møkkakipe. De ble fylt stappfulle med løv, som de bar hjem og hadde i lausvålet, som er et lite hus du hadde løv i. Underbretla er at de strødde i sauefjøset med løvet, så sauene skulle ha det tørt og fint. Å drøfta er å kaste kornet opp og ned så du får det reint.

Transportsystem Vi er kommet et godt stykke opp i bøen og kan kikke ned på klyngen av hus. Her har folk gått og arbeidet i generasjoner og utviklet hensiktsmessige metoder for å utføre arbeidet. En viktig del av arbeidet var å frakte møkk, løv og ikke minst høy. Tove smiler og forteller at for karene var det om å gjøre å ha størst mulig bør. Ovenfor tunet bar en ikke børene på ryggen, der ble de sendt med løpestrenger. – Her på Havrå har det vært et enormt rikt system med løpestrenger, fastslår Tove. Djupadalsstrengjen, Brunastrengjen, Svarthammarstrengjen er bare noen få eksempler. Hver sommer kommer ungdommer til Havrå for å være med i slåtten. Tove kan fortelle om en voksende interesse blant den lokale ungdommen som vil bruke noen uker av sommeren til å jobbe ute, og å lære arbeidsmetoder som har gått i arv i generasjoner. Og kanskje sørge for at både arbeidsmåter og ord kan leve videre.

Det er trangt mellom husene på Havrå

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 33

TEMA: VESTLAND

Bunad er bærebjelken for Husfliden i Bergen Korona, nedstengt by, beintøff konkurranse, skyhøye strømpriser og nå også krig – heller ikke i Bergen har det vært lett å drive butikk de siste par årene. Men Irene Tørhaug har stått i plaskregnet før, og mener å ane at det begynner å lysne litt. -Vi er en solid bedrift og har en sunn økonomi, men jeg kjenner litt på uroen. Jeg tenker at vi skal klare oss, men vi må være enda mer bevisste på hvordan butikken styres framover, sier butikkens erfarne leder. TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

Daglig leder Irene Tørhaug har bakgrunn fra Telenor, sitter i styret i Norsk flid-kjeden og er glad i å sy, strikke og snekre. – Å drive business trigger meg. Det er aldri en kjedelig dag her på Husfliden, sier hun.

34 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

TEMA: VESTLAND

Travelt på systuen. F.v.: Britt Karin Tjønn, ansvarlig for damebunadene, Malene Quam, Vilde Augestad og Birgit Gjermstad.

På Vågsallmenningen, midt i hjertet av Bergen, ligger butikken, hvor kundene kommer for å handle alt fra garn og lokalproduserte varer, til bunad og -tilbehør. Bedriften sysselsetter i alt 17 personer, av disse jobber over halvparten på systua. Bunadene som blir produsert der står for over 70 prosent av omsetningen, forteller Irene Tørhaug. Hun har vært leder av butikken i 20 år, og meddeler at mye har endret seg på de årene. – Det har vært en rivende utvikling. Det er mye mer utfordrende nå. Det er knappe marginer på alt, du må jobbe hardere for å få resultater, og det er tøffere konkurranse, sier Tørhaug, og legger til at situasjonen i verden har hatt store konsekvenser for omsetningen i butikken. – Vi har tre millioner kroner levere omsetning i år enn i et normalt år, konkluderer hun, men er innforstått med at bransjen byr på noen bølgedaler, det er realiteten.

produksjonsapparatet vi har her, er kanskje vår største utfordring. Men i vårt fylke er interessen for bunad veldig stor, sier Tørhaug, og fremholder at bunad har vært en stabil inntektskilde, også i det krevende året med finanskrise i 2008. – For rundt ti år siden fikk vi en stor konkurrent her i Bergen som produserer bunader i Kina. Da tenkte jeg at dette blir heftig. Men vi opplevde tvert imot at vi fikk økt etterspørsel. Kundene ble mye mer bevisste, og vi var stolte over å kunne si at vi produserer alt i Norge, sier daglig leder. Hun nevner at det lå en gjennomtenkt strategi bak møtene med kundene, det ble fremhevet at de har sin egen systue og – et viktig prinsipp – de snakket aldri nedsettende om konkurrenten. – Jeg tror det var sunt at vi ikke gravde oss ned i surmuling. Vi ble mer skjerpet. Det kom noe godt ut av det!

Bunad er bjelken

Stille på systuen

Da er det godt å ha et solid produkt som bunad å lene seg på. Husfliden i Bergen har systue på huset og leverer 180 skreddersydde damebunader og 40 herrebunader hvert år. I alt produserer butikken 30 ulike varianter bunader fra de gamle fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane. – Vi er Norges største på variasjon. Å ha hånd om alle variantene, med alle typer stoffer og det

I lyse, trivelige lokaler i hjørnegårdens andre etasje holder systuen til. Syv damer sitter i dyp konsentrasjon med hver sin tekstil mellom hendene. Erika Kjosås syr bånd på en tysnesbunad, mens Nayarit Bustos retter en trønderbunad. Ikke av de enkleste å rette, skal vi tro Tørhaug, som selv har bunad fra Trøndelag og avslører hvor hun opprinnelig kommer fra. Hun kan fortelle at retting av stasplaggene har tatt helt av.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 35

TEMA: VESTLAND

Erika Kjosås syr bånd på en bunad.

Herrebunadansvarlig Line Irene Myrbø.

– Vi opplever en enorm etterspørsel. Jeg tror det kan ha en sammenheng med at det kanskje er opp mot tre millioner bunader i Norge. Vi ser at mange av konfirmantbunadene er omsydd, det hadde vi ikke for 20 år siden. Nå er det helt akseptabelt å arve, og jeg tror den trenden bare vil øke. Bunadene blir ikke kastet, men brukt om igjen, det er bra for miljøet. Vi som jobber her synes det er veldig kjekt at vi jobber med ting som varer! I dag holder Line Irene Myrbø på med å tegne på en stakk, men hun er ansvarlig for herrebunadene på butikken. Britt Karin Tjønn er ansvarlig for kvinnebunadene og drar Norsk Husflid med ut i gangen, der svennebrevene henger som perler på en snor, papirbeviset på at systuen holder seg med høy kompetanse. Malene Quam arbeider på en bunad fra Masfjord, mens Vilde Augestad trakterer symaskinen på en Hardanger rynkestakk, og Birgit Gjermstad står ved klippebordet og klargjør lommer til sognebunaden. I tillegg til de egne bunadene som produseres i disse lokalene er Husfliden i Bergen med i bunadsarbeidet gjennom Norsk Flid-kjeden, det kommersielle samarbeidet som organiserer de fleste Husflidenbutikkene. I løpet av ett år formidler de bestilling av omtrent 40 bunader for andre Flid-butikker. Det går

36 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Nayarit Bustos retter en trønderbunad.

ut på at kunder kan bestille hvilken som helst bunad i Norsk Flids sortiment, i hvilken Husfliden-butikk som helst i landet. Butikkene tar mål av kunden, målene blir sendt til den butikken som produserer den bestilte bunaden, og bunaden sendes tilbake og leveres ut til kunden der det ble tatt mål. Husfliden i Bergen tar opp bestilling av omtrent en «fremmed» bunad i uken, flest fra Ørskog på Sunnmøre, forteller Tørhaug.

Viktig handel på nett Ennå er ikke bunad en vare i nettbutikken. Men Tørhaug sier at å ha nettbutikk er veldig viktig. Norsk flid driver nasjonal nettbutikk fra Tromsø, men i november i fjor ble de lokale nettbutikkene innlemmet. Det gjenstår arbeid med å legge inn lokale varer, og Tørhaug sier at nettbutikken er et stort prosjekt det har vært jobbet mye med. Nå arbeides det med å legge bunadsølvet i nettbutikken. – Det er stor konkurranse på sølv. Jeg tror at hvis butikkene skal klare seg nå må de selge varer til den prisen de koster. Å selge håndverk på billigsalg er ikke god merkevarebygging. Noe har stått i stampe en stund, også generell handel. Men det kommer til å ta seg opp igjen, jeg ser lyst på det, sier Irene Tørhaug.

TEMA: VESTLAND

UTVIKLING: Hardanger folkemuseum har ei detaljert utstilling av folkedrakter og hardangerbunader.

Nasjonalen Finst det noko norskare, eit meir strålande vakkert plagg, enn hardangerbunaden? TEKT OG FOTO: IRENE R. MJELDE

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 37

TEMA: VESTLAND

ETABLERT: Hardangersaumen, eller utskurdsaum som det heitte, oppstod på 1600-talet. På den tida tok lindyrkinga i Nederland seg til nye høgder og gjorde det enklare å få tak i tellelin rundt om i Europa. I Noreg oppstod hardangersaumen som ein del av draktskikken.

– Bruken vi har av bunad i Noreg er heilt unik, sjølv i verdssamanheng. Det finst ingen andre land der ein ikler seg bunaden i alle festlege lag, slik vi gjer det her. Agnete Sivertsen er til vanleg styrar på Hardanger folkemuseum og Agatunet, men nett no har ho permisjon for å vere formidlingsleiar på folkemuseet, som ligg på Utne i Ullensvang kommune. Å be denne dama snakke om hardangerbunaden er ei takknemleg oppgåve. Entusiastisk reiegjer ho for folkedrakta si historie, og overgangen til det vi i dag kallar bunad. – I tidlegare tider kunne ein berre ut i frå klededrakta sjå kva status ein person hadde, kvar dei kom ifrå, og kva ærend dei var ute i. Sjølve fasongen på drakta var den same, men utsmykking og dekor vart lagt til ut i frå kva anledning ein kledde seg opp til. Graderinga gjekk frå kvardag, via søndag, til høgmesse og høgste høgtid, innleier Agnete. – Først etter frigjeringa i 1905 gjekk folkedrakta over til å bli ei festdrakt i den forma vi kjenner til i dag.

Folkedrakta På Hardanger folkemuseum har dei utstilt deler av folkedrakter datert heilt tilbake til 1600-talet. Museumsleiaren startar rundturen i den tidsmessige byrjinga, i hjørnet der dei eldste innsamla kledeplagga har fått plass. – Heilt tilbake i mellomalderen var ikkje kledeskikken i Noreg så ulik frå stad til stad, men utover på 1600-talet kom renessansemoten inn i bildet, og samstundes

38 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

oppstod folkedraktskikkar over heile landet, fortel Agnete. Det som kjenneteiknar folkedrakta er at ho dekker folk sitt behov for klede, frå dei blir fødde til dei dør; frå dei enklaste kvardagsklede til dei mest høgtidlege festklede. Alt er ein del av den same draktskikken, og kvart geografiske område fekk etter kvart sine eigne typiske trekk. – Eit sentralt poeng i renessansetida var at kvinnene si drakt skulle ha stakk, og det ein her i Hardanger kallar opplut, altså liv, eller vest, i ulik farge og materiale. Stakken var som oftast svart eller mørkeblå, og oppluten i ein avvikande farge – som oftast raud. Oppluten blei no kanta med band og sydd fast i stakken. Dette plagget omtalast som den eldre livkjolen. I andre deler av landet kom ulike stilretningar inn og sette preg på kledeskikken vidare framover, men på Vestlandet blei renessansepreget verande oppover både på 1700 og 1800-talet. – Her gav dei nye moteimpulsane berre minimale utslag; som til dømes at bandet øvst på bringkluten blei breiare då bomullsfløyelen blei ein populær tekstil å bruke, klarerer Agnete.

Status som gift Agnete si glødande interesse for temaet skin gjennom når ho fortel. Utgreiinga hennar blir medrivande for ein kvar lyttar.

TEMA: VESTLAND

VARIERT: Hardanger folkemuseum har utstilt eit rikt utval av eldre belte til hardangerbunaden.

– No til dags vil alle vere ungdomar, men tidlegare var det det å vere gift som var tingen, fortel ho smilande. – Privilegiet det var å vere gift vistes igjen i klededrakta. Å være gift kvinne var status, og det var vanleg å vise denne statusen gjennom store hovudplagg, som ulike variantar av det kvite hovudlinet – skautet. Ugifte jenter bant flettene opp rundt hovudet med bandet «raudborde», og med «svartborde» utanpå om det skulle være riktig fint. Den einaste dagen i sitt vaksne liv ei kvinne gjekk med utslått hår var den dagen ho stod brur. Då skulle håret flaume i bølger nedom brurekrona. Agnete fortel at bruken av brurekrone kan førast tilbake til før mellomalderen, faktisk heilt tilbake til katolisismen, som eit symbol på Jomfru Maria som himmeldronning. – Etter reformasjonen på 1500-talet heldt ein fram med bruken av brurekroner i ulike variantar rundt om i landet vårt, og her i Hardanger var utgåva ein litt stor og tung variant. Agnete har flytta seg bort til det staselege paret av utstillingsdokker iført fullt bryllaupsutstyr. – I den tradisjonelle bruredrakta var stakken til brura raud. Brura bar ei sterkt dekorert «snyttatrøye», òg kalla «laskatrøye» eller «hydnatrøye». Hendene sine skjulte ho under det broderte, kvite «handaplagget».

Utsmykking Bruken av såkalla handaplagg heng saman med eit rituelt behov for tildekking av hendene.

OMVISAR: Formidlingsleiar Agnete Sivertsen.

– Ein skjuler hendene sine i møtet med det heilage – viser ærbarheit og respekt i møtet med eit heilagt rom. I løpet av første del av 1800-talet forsvann handaplagget ut av høgtidsdrakta for kvinnene, men det blei værande som ein del av bruredrakta, og er det framleis. Grunnen til det er at dei rituelle draktene blir mindre utsett for endring. Dekoren generelt er gjentakande, og fruktbarheitssymbol og geometriske former går igjen. – Utsmykking med geometriske former som motiv har vore brukt her i Hardanger svært langt tilbake i tida. Det har vore kombinasjonar av rutemønster, kors og åttebladroser i uendelege variasjonar. Naturalistiske og meir figurative motiv finst omtrent ikkje. Når det gjeld mannsdrakta fortel Agnete at denne vart utsett for større endringar enn kvinnedrakta. – Mennene var vel meir tilbøyelege til å følgje motar, kanskje litt meir påverkelege enn det kvinnene var, resonnerer ho. – I byrjinga av 1800-talet var det berre eldre menn som framleis gjekk med mellomalderen si typiske «leistabrok» i skinn, og «kofte» knytt saman med eit belte i livet. Dei yngre kledde seg i meir staselege knebukser, vestar, og trøyer, gjerne med ein «vampe», ein litt eldre variant av trøya, utanpå. Typiske renessansetrekk var kanting med band, og ståande krage. Mot midten av 1800-talet og utover, gjekk folkedrakta for herrar over til å bli meir dressliknande, mot slik dei kler seg i dag.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 39

TEMA: VESTLAND Samtidsmote På slutten av 1800-talet begynte kvinnene i Hardanger å gradvis fase ut den tradisjonelle folkedraktskikken. Inn kom den mørke, langt enklare samtidsmoten – svarte kjolar, og drakter med knappetrøyer, mørke forkle og knappestøvlar. – Denne stilen er det ingenting lokalt med, presiserer Agnete. – Desse impulsane gjaldt for heile Noreg, heile Europa og også i USA. Men til drakta putta kvinnene i Hardanger gjerne på tradisjonelt lokalt tilbehøyr, som sølv, belte, og skaut som hovudplagg. Herifrå og til i dag ender vi opp med ein kledestil der ein verken kan stadfeste, eller sjå sivil status eller kvar ein kjem frå, ut frå kledestilen til ulike personar. – Denne utviklinga kunne ha vore slutten for den tidlegare folkedraktskikken, om det ikkje hadde vore for at det på slutten av 1800-talet skjer ulike hendingar som gjev denne draktskikken eit nytt liv – som bunad.

frå Sverige og stå som eit fritt land. Eit av symbola dei tok i bruk var den kvinnelege høgtidsdrakta frå Hardanger. Denne draktskikken blei slik løfta ut av den lokale samanhengen og gitt eit nytt symbolsk og politisk innhald, forklarer Agnete. Drakta fekk namnet kledebunad, og seinare bunad – ei nemninga vi framleis brukar. Ved å kle seg i denne drakta viste ein at ein sympatiserte med norskdomsrørsla. Hardangerbunaden vart rekna for å vere nasjonaldrakta vår, og gjekk difor på folkemunne oftast berre under tilnamnet «nasjonalen». – I denne prosessen skjer det ein del endringar med drakta. Ho vart forenkla og standardisert. Blant anna blir enkelte plaggdelar utelete, som til dømes snyttatrøya, reiegjer Agnete vidare. – Intensjonen var at bunaden skulle vere eit plagg som alle skulle kunne ha økonomi til, og moglegheit til å skaffe seg. Ofte sydde ein sine eine bunader som elevar på folkehøgskular rundt om i landet.

Frå vilt til vakkert

Bunad for alle

Nasjonalromantikken gjer no sitt inntog. Han legg grunnlag for at bøndene si klesdrakt går frå vere noko «trist og traurig» til å bli noko staseleg og flott – noko som folk set pris på, noko som symboliserer nasjonen. Vi går inn i ein nasjonsbyggingsperiode, og intellektuelle strømmingar fører til at det blir samla inn eventyr, folkeviser og folkekultur over heile Norden. Ein oppdagar «folket», og då òg folket sine tradisjonar og skikkar. – I Noreg hadde vi den tilleggsdimensjonen at vi var i ferd med å lausrive oss frå Sverige. Vi var opptatt av å bygge nasjonal identitet, og denne blei i hovudsak knytt til bønder og bondekulturen. Særleg gjaldt dette bøndene i indre fjordstrøk, då ein såg på deira kultur som den som hadde vore minst påverka utanfrå. Hardanger folkemuseum blei etablert i 1911, som eit av dei første folkemusea i landet. Agnete påpeikar at det ikkje er tilfeldig at Hardanger fekk status som kulturelt høgstatusområde. – Hardanger blei løfta fram i nasjonalromantikken. Landskapet som tidlegare blei sett på som skummelt og skremmande vart no vilt og vakkert. Det oppstod ei gryande turismenæring her inst i fjordane. Odda vart reisemål for engelsk overklasse og lakselordar som ville oppleve det majestetiske landskapet, og dei besøkande fann den lokale draktskikken vakker.

I 1905 var målet nådd – Noreg vart eit sjølvstendig land. Behovet for ei felles nasjonaldrakt vart ikkje lenger like stort, og gradvis gjekk bunaden over til å bli eit teikn på lokalidentitet. Rundt om i landet skaper bygdene sine eigne utgåver, og det oppstår ein stor flora av ulike bunader. – Konseptet bunad blei særs populært. Bunadsleksikonet som blei gitt ut for ein del år sidan opererer med heile 450 ulike variantar av bunaden, alle med eigen historie og bakgrunn. Nokre av dei er direkte vidareføringar av tradisjonelle draktskikkar, mens dei i andre enden er utradisjonelle, designa drakter med lokalt særpreg frå staden dei blir brukt. Dei fleste land har ei folkedrakthistorie, men bruken av bunad som vi har hatt her i landet i godt over 100 år, skikken med å kle seg opp i bunad for store feiringar, til dømes i bryllaup og barnedåpar, er heilt spesiell. Faktisk blir det no arbeidd med å få bunadsbruk i Noreg inn på Unesco si liste over representativ immateriell kulturarv. – Det fine er at bruken av bunad går tvers gjennom det politiske landskapet. Han tilhøyrer alle, påpeiker Agnete.

Politisk kraft Det viktigaste som skjedde var likevel at norskdomsrørsla oppstod, med Hulda Garborg i spissen. – Norskdomsrørsla jobba på bredt vis med norsk språk og identitet, som eit ledd i at Noreg skulle lausrive seg

40 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Lokal import Bunadsproduksjon er òg eit spanande tema for formidlingsleiaren, og sjølvsagt har ho sjølv sydd sin eigen hardangerbunad. Under utdanninga skreiv ho masteroppgåve om utflagging av den norske bunadsproduksjonen til lågkostland. – Tidlegare, på 1900-tallet, var det vanlig at lokale syersker spesialiserte seg på lage enkeltdelar av bunaden. Innan hardangersaum sydde gjerne ein person forkledeborder mens ein annan sydde

TEMA: VESTLAND

FRISKT: Variasjonar av raudt er den mest vanlege fargen på oppluten til Hardangerbunaden.

skjortesaumen, andre igjen sydde bringeklut og belte i sin føretrekte teknikk: brodering, veving, eller sydd med perler. Tilkomsten var nettverksbasert. – Det klassiske var at bestemor tok på seg oppdraget med å skaffe bunadsdeler, gjerne allereie rett etter at jentebarnet var fødd. Då barnebarnet nådde konfirmasjonsalder låg alt det mest tidkrevjande klart, som hardangersaumane, bringeklut og belte – sydd av naboar, slektningar eller kjente. Først då kom den profesjonelle delen av bunadsproduksjonen inn i biletet, sying av opplut og stakk, og montering. Arbeidet på systovene vart eit ledd i det i å starte kvinnearbeidsplassar oppover på 1980- og 90-talet. – Men endringar har kome her òg, underretter Agnete. – Før var både kundar og bunadsstover innforstått med at ein hadde med seg skjortesaum og forklebord når ein kom til systova for å få bunaden montert, mens det no er oppfatninga at systovene skaffar alt ein treng til ein bunad. Men, det tar fort eit par hundre timar å sy ei forklebord i hardangersaum. Då seier det seg sjølv at dei treng hjelp av andre for å kunne levere. Ingen kan leve av å sy hardangersaum her i Noreg, og jamne leveransar frå utlandet blei løysinga på eit akutt problem. Men, eg syns det er absurd at rike Noreg ikkje har kapasitet til å ta vare på sin eigen kulturarv. For deler av bunadsproduksjonen burde det vore andre løysingar.

Å velje rett Bunadskjennaren har sjølv i mange år halde kurs innan hardangersaum. Lokale ungdomskuleelevar kjem jamleg til museet for opplæring innan kunsten.

– Det er viktig for mange, kanskje spesielt for unge menneske, å kunne lage sjølv. Det lovar godt for framtida, smiler Agnete. I våre dagar vil ein gjerne sette sitt eige preg på ting. – Heile bunadsperioden har vore full av diskusjonar om kva som er «ekte» bunad og kva som ikkje er det. Men korleis skal ein eigentleg bestemme kva som er riktig og kva som er feil? Det positive er at diskusjonane heldt feltet levande, påpeiker Agnete. – Det tradisjonelle kjeldematerialet er stort og variert, men samtidig har draktskikken hatt veldig stramme rammer. For å ha oversikt skal ein ha ganske stor kunnskap om emnet. Denne innsikta ønskjer dei tilsette på museet å by på når folk besøker utstillingane deira. – Eg trur det er nyttig med historisk kunnskap når ein tek eigne bunadsval. Folk tar gjerne val ut frå kva dei syns er fint, utan å kjenne til den historiske bakgrunnen. Hadde dei kjent denne hadde dei kanskje valt annleis. Denne balansegangen er ikkje alltid like enkel.

Produsentane Bunadsbua i Øystese er ei av dei mange systuene som sørgjer for kle opp festklare vestlendingar. I lyse, trivelege lokalar midt i sentrum av bygda set det åtte driftige syersker og produserer Hardanger sitt arvesølv. Dei har hatt god trening, for handsaumane deira er like strake og rette som hardangervegane er svingete. Det er snart 30 år sidan Signe Steinstø og Kirsten Flotve, i lag med tre damer til, opna systove i ei lita brakke. Seinare avanserte dei vidare via «det restaurerte huset i skarpasvingen» og «huset på kaien», før dei i 2019 flytta bedrifta inn i andre etasje i handlesenteret.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 41

TEMA: VESTLAND

MANN: Detaljar på herrebunaden.

KONTRAST: Vinterbunaden, eller sneadrakt som det ofte blir kalla i Hardanger, dukka opp samtidig med at samtidsmoten var på veg inn mot slutten av 1800-talet. Han har vore særs populær utover heile 1900-talet.

HALS: Svartsaum til vinterbunaden.

LILLA: I Hardanger er det perler som er mest brukt i bringklutar.

42 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

HANDLAG: Handsaumar er det mykje av på ein hardangerbunad.

TEMA: VESTLAND – Her blir vi verande, annonserer Signe, og får eit unisont samtykke til svar frå dei andre arbeidsborda. Våren er ei travel tid for bunadssyarar. Rundt 60 unge jenter skal dressast opp til konfirmasjonen. Gutane treng nokre år til på å vekse seg ferdig, så dei kjem førebels berre innom Bunadsbua for å leige bunad for den store dagen. – Til saman syr vi om lag 100 damebunader i året, samt 40 herrebunader. I tillegg er det mykje vøling som skal gjerast. – Og utsying, supplerer Kirsten. Damene humrar.

Syglede Den intrikate hardangersaumen på bunadsskjorter og forkle er det syarar frå venskapskommunen deira i Litauen som står for. Årleg får Bunadsbua levert mellom 70 og 100 hardangersaumar derifrå. – Vi reiste dit og lærte dei teknikken. Dei er kjempeflinke, og det kjem vel med. Vi har ikkje sjans å få gjort denne tidkrevjande jobben sjølve. For å rekke over alt arbeidet hender det at Bunadsbua sine syersker må ta med seg arbeid heim. Til dømes blir ein del av det detaljerte knappholsarbeidet på mannsbunadane gjort på kveldstid. Ved slike tilhøve kjem det vel med at dei tilsette trivst med arbeidet sitt. – Eg blir aldri lei av å sy, kunngjer Signe. – Ingen dagar er like, det er kjekt med alle kundane, og stor stas å sjå kvar enkelt konfirmant i den ferdige bunaden sin. Og så har vi det og veldig triveleg oss imellom.

Val innan rammer Sjølv om hardangerbunaden er eit naturlig val for mange vestlendingar er det framleis mange avgjerder å ta når ein kjem til systova for å kjøpe seg bunad. Skal ein velje ein av dei ti ulike raude tekstilane til oppluten? Kanskje grønt – eller er det lilla brokade, eller burgunder spegelfløyel som fell best i smak? – Dei fleste vel ein av dei raude alternativa for vesten. Vi ser at trenden ofte varierer blant dei unge frå år til år – gjerne ut ifrå kva vi har utstilt. Vinterbunaden har dei siste åra blitt særs populær blant dei litt eldre bunadskjøparane. Når ein har pynta seg i det friske raude heilt sidan konfirmasjonstida er det mange som blir freista av denne svarte, stilreine bunadsutgåva, fortel Kirsten. Valet for stakk er heldigvis berre to; foldestakk eller «rokkastakk». Men talet fløyelsband som føl kanten nedst på stakken er viktig å ta omsyn til. Dei er eit teikn på kva bygd i Hardanger du kjem ifrå. – Her i Øystese har ein tre band, mens dei i Norheimsund brukar to. Om ein kjem vidare innover, mot Strandebarm-området, er der igjen tre fløyelsband

BUNADSBUA: Denne muntre gjengen sørgjer årleg for å festkle rundt 100 nye hardingar. Frå venstre: Signe Byrkjeland, Linn Cecilie Nesse, Renate Marøy, Signe Steinstø, Kirsten Flotve, og Tordis Lothe. Edel Byrkjeland, Annlaug Flatabø og Gjertrud Neteland var ikkje til stades

nedst på stakken. Men eg veit ikkje kvifor det er slik, innrømmer bunadssyaren. – Det er fasinerande kor nøyaktig ein kan peike ut heimstaden til dei som ifører seg ein hardangerbunad.

Velutstyrt vår Valmylderet er ikkje over når ein har valt tekstilar. Det økonomiske aspektet kjem sjølvsagt òg inn i bildet, for tidkrevjande teknikkar er meir kostbart, som til dømes handsydd holfald nedetter forklekanten i staden for maskinsaum. Så treng ein underskjørt, gjerne ei bunadsveske, og ei «laskatrøye» eller ein cape til å ha over akslene om det skulle bli for kjølig å gå med berre skjortearmar. Det er jo ikkje kvart år bunadsmånaden mai kjem med sol og varme. – Til saman er ein bunad sett saman av ni deler. Så kjem det bunadssko, hårpynt og bunadssølv i tillegg, reiegjer Signe. Mennene har litt færre val å ta enn damene. – Før i tida var det vanleg at gutane hadde raude vestar, så skifta dei til grøn vest då dei gifta seg. No vel dei det dei likar best. Det same gjeld for sølvbeltet som tidlegare berre var for gifte kvinner. Om ein vil halde fram med å bruke perlebeltet sitt gjer ein det. Reglane for bunaden er ikkje lenger så strenge. Men kva utdanning skal så til for at ein kan få lov til å kalle seg bunadssyar? – Ingen! Dei erfarne lærer opp dei nytilsette, seier Signe. – Det viktige er at ein er tolmodig og nøye, og har godt syn. Og så må ein like å sy.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 43

TEMA: VESTLAND

Sølvbyen Bergen lever i «Arven» «Arven» er Norges eldste gull- og sølvvareprodusent, med sin historie fra 1868. I tillegg til å være en virksomhet for kjøp og salg, kan publikum komme tett

Lise Redfern, direktør for economuseet "Arven". Foto: Berit Solhaug

på gull- og sølvsmedene i lokalene sentralt i Bergen. – Her ønsker vi å levendegjøre de gamle håndverkstradisjonene, og å vise de frem, sier direktør Lise Redfern. TEKST: BERIT SOLHAUG

Bergen har lange og sterke tradisjoner som sølvby, på 1860-tallet var det like mange sølvsmeder i hansabyen som til sammen i landet ellers. Det startet med Theodor Olsen, men også Magnus Aase, Marius Hammer, Jacob Tostrup, brødrene Lohne og Sigurd Homstvedt er kjente navn i Bergen og var sølvvareprodusenter, som nå er kjøpt opp og slått sammen i «Arven». – Vi ønsker å vise frem hvordan vi jobber. Gjennom en 40 meter lang glassvegg i produksjonslokalene kan publikum se hvordan ting blir laget på tradisjonelt vis, sier Redfern. Det lages smykker og gjenstander, men bedriften tar i tillegg imot reparasjoner, også av store ting som for eksempel kirkesølv. Og «Arven» har til sammen 21 forskjellige bestikkmønstre som fortsatt er i produksjon, de eldste mønstrene er 150 år gamle. – Vi har blant annet «Rosemønsteret», som ble laget til kong Haakons kroning og var folkets gave. Og forlovelsesgaven fra kong Harald til dronning Sonja er laget her, det er en brosje i gull, med perler, sier Redfern og fortsetter: – Til Verdensutstillingen i Paris i 1937 ble det designet et bestikk som heter «Pariser», som ser helt moderne ut, klassisk og enkelt.

44 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Samarbeid med designere Direktøren kan fortelle at flere kjente designere har henvendt seg til fabrikken og bedt om å få samarbeide. Også formgivere som ikke har arbeidet med metall tidligere har ønsket å designe for «Arven». – Da har vi fått til et magisk samarbeid mellom våre fagpersoner, gull- og sølvsmeder og en designer, og skapt flotte produkter, sier Redfern. Eksempler er Lars Beller Fjetlands stilrene serveringsbestikk «Monstera», Lars Tornøe står bak salt- og pepperskålene «Pinch», mens Vera & Kyte har utviklet en smykkekolleksjon. Da «Arven» flyttet i lokalene like ved Bryggen i Bergen for fem år siden, var de gamle maskinene, oppbevaringseskene og arkivene med på flyttelasset. I de romslige produksjonslokalene er maler og former til sølvbestikk og annet sirlig ordnet, og gull- og sølvsmeder sitter bak den lange glassveggen med dyrebart metall og edle stener mellom hendene. Her kan publikum få innføring i alle prosessene, fra sølvplate eller gullklump til ferdig produkt. – De fleste får en voldsom aha-opplevelse når de ser hvor mange operasjoner, verktøy og håndverkere som må til for å lage en teskje. Da skjønner man verdien, hvorfor ting koster. Redfern sier at bedriften har 19

TEMA: VESTLAND

De gamle eskene til de edle stenene er beholdt. Foto: Berit Solhaug

"Monstera" design av Lars Beller Fjetland. Foto: Arven

ansatte, mange av dem kommer fra en av de gamle sølvfabrikkene og har vært mange år i bransjen. Vært med i noen år har også sølvtøy og smykker som markedsføres under benevnelsen «Arven Vintage». Redfern sier at spesielt yngre personer har fått øynene opp for at her kan de få et kvalitetsprodukt til en overkommelig pris. – De setter pris på at det er gjenbruk og at tingene har en historie, de er nysgjerrige på hvem som har laget smykkene og hvor gamle de er. Dette er jo en bransje som er noe av det mest bærekraftige en finner.

– Få sølvbestikket opp av skuffen De siste par årene har vært utfordrende også for «Arven» på grunn av pandemien, men Redfern forteller for bransjen generelt er den virkelig store utfordringen nedgangen i salg av sølvbestikk, som har vart i omtrent 50 år. – Det er naivt å tro at vi kan snu salg og produksjon av sølvbestikk, verken i Norge eller andre land. Vi må finne andre måter å ta vare på tradisjonen og historien. Det er en oppgave for oss å revitalisere alle de verdiene som finnes i de tusen hjem. Bruk sølvtøyet, eller gi det til noen som kan ha glede av det! Sølv har mange kvaliteter og er det eneste metallet som ikke avgir smak og er antibakterielt. I mange hundre år har sølv blitt gitt i gave til babyer fordi det er det beste til å spise med, i tillegg til at det har stor verdi.

Sølvtøyet "Pariser". Foto: Arven

– Folk pakker sølvtøyet så pent inn i sine esker, poser og etuier og tar det frem kanskje en gang i året. Det er jo bare tøys! Vi vil ha det på hverdagsbordet. Jeg er helt sikker på at fiskepinnene smaker bedre når du spiser med en sølvgaffel. Og ja, sølvtøy kan vaskes i maskin!

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 45

TEMA: VESTLAND

Trekunstnaren som skulle ha ny verkstad, og som bygde opp kulturgalleri i tillegg

Foto: Mette Bleken

- Form er viktig for meg, og å bruka strukturane som er i treet. Eg likar store monumentale verk, og synest fargar er spanande, seier Arne Bakke Mælen. TEKST: METTE BLEKEN

Arne Bakke Mælen er trekunstnaren som held handverket høgt i kurs. Han lagar unike verk på fleire enn ein måte. Dei er unike i seg sjølv, og det finst berre eitt eksemplar av kvart. Nokre kan likna på kvarandre, men aldri er dei like. Det er heller ikkje mogeleg når ein jobbar med naturmateriala slik han gjer. Me møter Bakke Mælen heime på Mælen i bygda Herand i Hardanger. Her han har bygd opp eit eventyr av ein kulturell møteplass. Hardanger kulturgalleri tronar i majestetisk landskap med vidt utsyn. Området er og skatta som arena for fleire landskapskunstprosjekt. Den tre kilometer strekka frå hovudvegen inn til Mælen er no ei reise mellom og forbi kunstverk skapt på staden av både lokale og andre nordiske kunstnarar. Kunstnarorganisasjonen Harding Puls er initiativtakar, og området rundt Hardanger kulturgalleri har vore ein av fem destinasjonar til prosjekt «Mellom himmel og fjord. Sjå!»

Starten og å rasera til idyll – Korleis starta det? – Eg er jo vakse opp i skogen! Det var veglaust her då eg var barn, svarar Arne Bakke Mælen og legg til: – Men handverksinteressa starta nok på skulen, der faga eg likte best var sløyd, kroppsøving og skulekjøken. Det handla om det praktiske. Heimefrå var eg vand med sjølvberging. Det fyrste eg laga på sløyden var ei stålampe. Det var veldig kjekt å dreia.

46 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

– Kva råd vil du gje til ein som vil verta kunstnar? – Ikkje sats ti millionar på noko så svevande som eg har gjort! Han ler og ser rundt seg, der me sit i tredje høgda i kulturgalleriet. Utanfor er det grått denne dagen, men like fullt magisk. På nedsida av galleriet ligg hovudhuset på garden, heimen hans. Også det huset er restaurert. Dei to hine i rekka vis a vis galleriet, er tenkt til utleige til turistar som vil bu midt i kulturlandskapet. Sjølv har ikkje Bakke Mælen lenger korkje høns eller høglandsfe, så bakkane må han syta for at ikkje gror att. Motorsag og øks er i flittig bruk. Det vantar ikkje på arbeidsoppgåver ute heller. - No har eg rasert alt; det var skog og fruktre her. I dag er det opnare landskap og ikkje frukttre att. Rasert og rasert. Det som møter folk når dei kjem til Mælen i dag, er eit idyllisk rekkjetun med eit kulturgalleri som erstatning for den gamle løa. – Det starta med at eg skulle restaurera eldhuset i 1998. Sidan har eg grave og sprengt, mura og bygd. Mykje har eg gjort sjølv og så har eg leigd inn folk etter behov. Det har vore litt justeringar undervegs kanskje, og ein relativt lang planprosess. Då løa var i ferd med å ramla, måtte noko gjerast. Eg hadde ein draum om ein skikkeleg verkstad, fortel handverkaren og kunstnaren. Den draumen enda opp med Hardanger kulturgalleri. Verkstaden er på plass i første høgda, i andre er det galleri og i tredje kafé- og selskapslokale. Bygningen vart offisielt opna i 2005. Ein unik bygning med

TEMA: VESTLAND

Foto: Privat

Foto: Privat

tørrmurar, mykje glass, og med grindverk som berande element. Gamle byggetradisjonar frå Hardanger vert haldne i hevd her. Byggeprosessen vart slitsam, ikkje minst fekk ryggen hans merka det. Det var òg eit tungt økonomisk lyft, ved sidan av at Innovasjon Norge og fylket var hjelpsame og positive. «Utan dei hadde eg ikkje klart det». – Min filosofi var at eg måtte vera villig til å satsa alt for å vinna alt. Eg tenkte at plassen i alle fall ville bli ståande om eg måtte gje han frå meg. Men me er her framleis, både plassen og eg. I nokre år har han køyrt taxi for å ha ein meir føreseieleg økonomi. Det har vorte mindre tid til handverk og kunst.

internasjonalt, både i USA og Europa. Han har sagt nei til utstillingar og representasjon som ville promotert både han og kunsten hans. Han likar å ha tid og ro. Vil ikkje la seg stressa opp, som utstillingar og representasjon ofte fører til. Han vil produsera i eige tempo og etter eige hovud. Er ikkje så oppteken av PR og merksemd. Men han er vorten lagt merke til. To vinbeger til kronprinsparet er resultat av emne i barlind henta frå staden slekta til kronprinsessa stammer frå i Kvam. Kronprinsesse Mette Marit fekk òg eit armband signert Bakke Mælen. I tre sjølvsagt. Den eine halvdelen symboliserer både dråpehelle, kalla lappskifer lokalt, og rutehelle – slik mange hus i Hardanger er tekt med. Dette var gåver frå Hordaland fylke då kronprinsparet gjesta regionen. – Eg visste ikkje storleiken på handleddet hennar, men forma det til slik eg såg det for meg. Smykket passa visst fint, seier han roleg. Me har og sett andre flotte armringar i tre, som mest ser ut som dei må vera i prega lêr. Programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» har og vore innom den spesielle plassen som troner over Hardangerfjorden.

Tre, dreiing og estetikk På verkstaden i galleribygget er det fleire dreiebenkar og diverse andre naudsynte maskiner og utstyr til å hjelpa seg med i prosessen fram til ferdig produkt. Han fargar og lakkar verka, eller han lar dei vera naturelle for å visa emnet slik det er fra naturen si hand, eller han kombinerer uttrykket. På nokre av dei er det lagt inn både gull og diamantar. Hol og sprekkar kan ein bruka kreativt. Kvifor ikkje laga ei bru eller bekk av sylv- eller gull? Eller setja inn ein diamant? Det er overraskingar og gleder i verka til kunstnaren og handverkaren på Mælen. – Samarbeidet med gullsmed Reidun Breistig gjorde dette mogleg, seier Bakke Mælen. Kan hende let han kanten på fatet eller bollen vera ujamn og let borken vera på. Mange av bollane i svartor har den fine kanten av svart bork. Det har vorte ein del relieff også. I kafélokala heng ein kelner klar for å servera ved bordet – inspirert av eit besøk på ein Kina-restaurant. Bakke Mælen er estetikar. Han kjenner materialet han jobbar med og tryllar – eller dreiar og pussar – fram kunstverk etter kunstverk. Han har stilt ut

Kva vil me? Mest alt han har laga, er seld, men nokre godbitar kan han visa fram heime. – Eg likar å bruka strukturen i treet, la det vera premiss for korleis produkta vert forma. Sjå her! seier han og viser bilete av ein bolle i selje, 5-6 millimeter tjukk. Emnet er stykket der stamma deler seg. – Her ser du årringane, eg har fylgt strukturen i treet og frest spor og farga den tynne lina kvit, så har eg farga og olja bollen svart oppe og nede, medan resten er natur. Eg synest det vart balanse. Som ung drøymde han om å bli arkitekt. Det vart ikkje slik. Men han han har skapt eit unikt byggverk på heimegarden.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 47

TEMA: VESTLAND

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Mette Bleken 48 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Foto: Mette Bleken

TEMA: VESTLAND

Foto: Privat

– Det hadde ikkje vore mogleg utan eit godt samarbeid med Åse Tveitnes som var tilsett hjå Fylkesmannen i Hordaland den gong, seier han og vil ikkje ta æra åleine. Men han kan ikkje stikka under ein stol at han har mange idear, estetisk sans og praktiske dugleikar. Slik vert det unike resultat av. Bakke Mælen var òg oppnemt til Utdanningsdirektoratet si nemnd for å laga fagprøver i tredreiarfaget, innan Nordiske gamle handverksfag. – Kva inspirerer deg? – Form og følelse, kjem det kontant. – Har du nokre favorittar mellom treslaga? – Eg likar å jobba med dei fleste sortar. Eg hentar mykje frå nærområdet og eg kjøpar ein del. Lind er fin å skjera i, men egnar seg ikkje så godt til dreiing. Gran er ikkje brukande. Elles er det meste bra. Gråor er porøs, svartor hardare, eik enno hardare; så variasjonen er stor. – Du har vore med å utforma fagprøver. Kor viktig er det at gamle handverk overlever? – I den grad historia er viktig for oss, er det viktig. Men verda går jo vidare utan, òg. Holebuarane måtte kunna gjera opp eld med pinner. I dag har vi fyrstikker og gass. For å læra historie og læra av historia er det viktig at denne arven vert vidareformidla. Men du må ha interesse for det og villa det sjøl, svarar han og held fram: – Du skaffar deg ikkje ein feit leveveg av å velga kunsten. Du vert sjeldan rik eller berømt. For meg har drivkrafta vore at eg likar handverket, likar å skapa.

Foto: Privat

Det har òg vore mykje god eigenterapi i dei ulike prosessane med å forma treet og skapa produkt med utgangspunkt i emne frå naturen. Bakke Mælen likar enkle former. – Dei er så avslørande, forklarer han. – Å dreia eit egg til dømes, er faktisk vanskeleg. Det meste av det han har laga, er selt. – Det har heldigvis aldri vore noko problem å få seld tinga mine. Undervegs i kunstnarskapen har han mellom anna samarbeidd med rosemålar Anne Hesvik og gullsmed Reidun Breistig. Det har og vorte særprega verk. Diverre har han mista mange bilete av verka som lever sine liv til glede for folk andre stader. Nokre få har han ståande på Mælen. Fleire skal det bli når han berre kjem seg inn på verkstaden igjen. Det ligg mange emne klare. – Tek du oppdrag på bestilling? – Absolutt ikkje! Det er ikkje vits i å prøve å spørja meg. Han produserer på inspirasjon. Skulle han ha ein plan når han startar prosessen, kan han endra seg undevegs når han kjem inn under huda på emnet. Men å ha ei bestilling hengande over hovudet, er ikkje godt korkje for den kreative eller handverksmessige skapeprosessen. – Eg lagar heller ein ting enn femti. Det næraste eg har vore masseproduksjon, er trekoppar. Men dei er ikkje heilt like dei heller.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 49

TEMA: VESTLAND

Fotograf og vever Torill Geelmuyden har tatt bilder av alle åklær de har fått inn. I tillegg skriver Elin Alver og Marta Kløve Juuhl notater til hvert eneste åkle for å stadfeste teknikk, mønster og historien bak teppet. I tillegg til de nesten 400 åklærne de selv har funnet frem til, er det også ca 400 åklær som allerede er registret ved Historisk Museum i Bergen, Nasjonalmuseet og andre museer på Vestlandet.

Åkle – bygdas viktigste interiørtekstil På Vestlandet har seks damer gått sammen om å redde den utdøende åkletradisjonen i Nord- og Midhordland. Til nå har de registrert nesten 400 ulike åklær. TEKST OG FOTO: INGVILD CONSTANCE FESTERVOLL MELIEN

50 års kunnskap Diverse åklær, både små og store, er spredd utover rommet. Seks damer (Marta Kløve Juuhl, Kristi Skintveit, Elin Alver, Rannveig Reigstad, Torill Geelmuyden og Randi Andersen) fra forskjellige steder i Hordaland har et av sine fire årlige treff på Osterøy museum. I bagasjen har de med seg både materiell- og håndbåren kulturarv. – Kom og se på det åkle her, sier Marta Kløve Juuhl. Hun studerer et stort åkleteppe som ligger fremfor

50 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

henne på gulvet. Mest sannsynlig er det vevd på første halvdel av 1800-tallet. – Dette har befunnet seg i Arna i flere generasjoner, men opprinnelig er det kanskje fra Lindås. Mønsteret er veldig spesielt, så det ble faktisk hengt opp foran talerstolen i ungdomshuset i Arna hver 17. mai i flere år, forteller hun, med stor entusiasme i stemmen. Lidenskapen for åklær og de gamle vevtradisjonene er felles for kvinnene. Flere av dem har egne vevstuer og har holdt på med veving i over 50 år. Interessen for de

TEMA: VESTLAND

Dette åkle er mest sannsynlig laget på slutten av 1800-tallet. Det er brukt flere forskjellige mønstre og teknikker. En viktig del av registreringen som gjøres er å finne frem til de opprinnelige fargene som ble brukt. Åklær hadde ofte sterke klare farger som i dag har falmet. Det som opprinnelig var svart har blitt mosegrønt, og lilla har blitt grått.

Rannveig Reigstad startet med registrering av åklær fra Strilelandet allerede i 1995. Hun synes det er spennende med historiene som er knyttet til det enkelte åkle. Mye av registreringen hun gjorde for snart 30 år siden har lagt grunnlaget for arbeidet de seks damene gjør i dag.

gamle åklærne har vokst med alderen. På 1990-tallet begynte Rannveig Reigstad å registrere åklær i stort format. – På den tiden traff jeg eldre folk som visste hvor teppene kom fra og hvem som hadde laget dem. Det var spennende historier knyttet til åklærne. Under krigen solgte for eksempel mange åklær for å få råd til andre ting. I dag vet folk svært lite om åklærne de har hjemme, forteller Rannveig.

Skal gi ut bok Den systematiske registreringen har ført til at kvinnene nå er godt i gang med å lage egen bok. Med faglig forankring i Osterøy museum og Nordhordland Husflidslag har de kommet langt i arbeidet. Fotograf og vever Torill Geelmuyden har i tre år fotografert alle åklærne de har kommet over. Åklærne er i privat eie. – Vi har oppmuntret folk til å lete på loft og kistebunn etter gamle åklær. Så har vi dratt rundt for å registrere dem, forklarer Elin Alver. Ideen om bok ble født allerede tidlig på 2000-tallet da Elin og Rannveig avholdt den første åkleutstillingen på Vestlandet. – Noen av fillene vi fikk inn vevet jeg om igjen siden de var så spesielle og flotte, sier Elin. - Det var fantastisk å se åklær vi aldri hadde sett før, supplerer Rannveig.

1000 år gammel tradisjon I Norge strekker åkletradisjonen seg helt tilbake til vikingtiden. Ordet åkle betyr «å kle en seng» eller «sengeteppe». Åklær hadde høy status og spilte en viktig rolle ved merkedager og i hverdagen generelt. Lenge var åklær den største og viktigeste interiørtekstilen på bygdene. Tradisjonen finnes over

Dette åkle ble i flere år tatt frem hver 17.mai for å pryde talerstolen i ungdomshuset i Arna. Det er mest sannsynlig vevd mellom 1810 og 1850. Slitasje gjorde at det ofte ble hull i åklærne. I dette tilfellet har tidligere eiere gjort seg flid med å stoppe hullene slik at de skal gli inn med resten av mønsteret. Kristi Skintveit, sittende, har studert og registrert flere typer av dette åkle gjennom årene.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 51

TEMA: VESTLAND

Oppstadveven står oppetter veggen og ble brukt mye frem til slutten av 1700-tallet. Denne vevtypen finner man hovedsakelig på Vestlandet, men også blant samer i Kåfjord i Troms. Flatveven, som ble mer utbredt utover 1800-tallet, tok mye større plass enn oppstadveven, men var også enklere å bruke. De som hadde plass, brukte derfor flatvev til å veve hverdagstekstiler, mens oppstadveven ble brukt til større tekstiler som åkle.

hele landet, men er mest utbredt på Vestlandet, fra Agder til Møre. – Åkleveving er en rik og ikke påaktet tradisjon. Nord- og Midhordland har kulturelt sett alltid ligget i skyggen av både Bergen, Sogn og Hardanger. Det er en ubeskrevet flekk på kartet, forteller Randi Andersen. Hun er tidligere avdelingsleder for Osterøy museum og nå redaktør for boka om åklær. Men Nord- og Midhordland, også kalt Strilelandet, skiller seg fra andre områder når det gjelder åklær. – Her bruker man flere teknikker og mønstre i samme åkle, noe som er svært spesielt. De gamle åklærne fra 1800-tallet ble ofte vevet på oppstadvev. Her kunne man veve flere mønstre samtidig, sier Marta. Ingen åklær er like, og alle steder har sine egne tradisjoner. – Vi har funnet stor variasjon i åklærne, og kan nå se hvilket distrikt de kommer fra, fortsetter hun. Materialgrunnlaget forsvinner Når registrering, fotografering og skriving er ferdig, skal Osterøy museum og Nordhordland Husflidslag ta arbeidet videre med å få boka ut i verden. – Åkleveving på Strilelandet er en rødlistet tradisjon som holder på å dø ut. Arbeidet vi gjør, både med

52 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

registrering og rekonstruksjon, er en viktig del av det å ta vare på og videreføre åkleteknikken, skyter Randi inn. Men dét er ikke bare lett når de nå også står i fare for å miste garnet som brukes til å lage åklær. – De lokale produsentene har sluttet å produsere garnet vi trenger, forteller Marta. For å lage åklær er man nemlig avhengig av tykt garn i flere farger, samt lin eller hamp til renningen, de langsgående trådene i veven. Heldigvis har de seks damene lagt ned så mye arbeid at tradisjonen fortsatt holdes i hevd. Ved Osterøy museum har de også ansatt en egen tekstilhåndverker som jobber aktivt med å tilegne seg, ta vare på og ikke minst formidle den tekstile kulturarven, deriblant åklær, videre til neste generasjon. – Det er faktisk flere unge som vil ta oppstadveven i bruk, forteller Monika Ravnanger, kanskje Norges eneste tekstilhåndverker ansatt ved museum. Hun har selv gått i lære hos Marta Kløve Juuhl. Hun håper at boka som skal gis ut neste år kan gjøre åkletradisjonen levende igjen, slik den har vært i mange tusen år.

TEMA: VESTLAND Denne fellen var en gave til Kjerstis mor og er holdt i duse toner, slik håndverkeren foretrekker.

Håndverk i havgapet Blått hav, sterk vind og et lappeteppe av små og store øyer – møtet med Austrheim og skjærgården utenfor er et storslagent eventyr. I dette øyriket er skinnfellmaker og vever Kjersti Børilden vokst opp, i pakt med den heftige naturen, og i sitt lille verksted har hun skapt en lun og fredelig kontrast til miljøet utenfor. TEKST OG FOTO: BERIT SOLHAUG

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 53

TEMA: VESTLAND

Småting av skinn, fint for å bruke opp rester og å jobbe med for å demonstrere håndverket på messer.

Myke skinn, vevde puter, grindvevde bånd og en stor Glimåkra-vev setter standarden for besøket hos Huldrefellen og Kjersti Børilden. Her syr og trykker hun skinnfellene og her vever hun kompliserte mønstre, og er seg bevisst at hun er med på å bevare gamle håndverk. – Å jobbe med skinn er et yrke som nesten var bort for noen år siden. Du kan lære mye av å lese i en bok, men hvis kunnskapen tar et opphold på en generasjon, så mister du alle «snippetriksene» - de kan du ikke lese deg til. Når du lærer et håndverk av noen som kan det, oppstår det noe som ikke står i bøkene. Det er derfor det er så viktig å ta vare på de gamle håndverkene, fastslår Kjersti. Hun vokst opp på øya Børilden i tjukkeste Strilelandet, der hennes familie var den eneste som bodde, og sjøveien var eneste kontakt med omverdenen. Interessen for husflid og håndverk kom tidlig i barndommen, og med mor og bestemor i umiddelbar nærhet var det alltid noen å spørre om hardangersøm, strikk eller hekling. – Jeg syntes egentlig alt man kunne skape med hendene var spennende. Det er utrolig hva man få til hvis man bare tar tida til hjelp. Når du vokser opp på den måten jeg har, lærer du tidlig å fikse og ordne ting sjøl, sier Kjersti.

Vev til bursdagen

Detalj av skinnfell med åkle.

Kjersti liker godt å ta i bruk gamle mønstre på produkter som kan passe i moderne interiører, som disse putene.

54 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Vevkarrieren startet for 15 år siden, da ønsket Kjersti seg vev til bursdagen – det fikk hun. – Da innså jeg at jeg kanskje burde lære meg å veve, ler hun. – Jeg startet på vevkurs, husflidslaget her har et fantastisk vevkurs. Jeg valgte å veve et stort åkle, men før jeg kom så langt som til å veve, måtte jeg lære å sette opp veven. For alle kan veve, det er ikke noe problem å tråkke ned trøene, men forarbeidet er det som kan være vanskelig. Nå troner veven som en av to ved vinduet i verkstedet, på dem vever hun åklær hun kan kle skinnfeller med, puter og løpere. Det er særlig ett åklemønster Kjersti har lagt sin elsk på, som krever en vev med mange trøer, og mange tråder. – I den veven der er det 1000 tråder nå, sier hun og peker. -De 1000 trådene skal træs riktig. Hvis du trær feil eller hopper over en tråd, så sliter du. Det er et enormt arbeid som man ikke skjønner hvis man ikke holder på med det. På bordet midt i rommet ligger en fell, satt sammen av pelssauskinn og kledd med en vevnad i duse nyanser av grønt, grått og hvitt. – Og dette er villsau, sier hun og viser frem en flerfarget fell med grått trykk løpende langs kanten.

TEMA: VESTLAND

Helt fra hun fant dette mønsteret i en bok, har Kjersti brukt mange timer i veven med det.

Kjersti syr ofte av pelssau og villsau, denne fellen er nedklipt pelssau, en krysning mellom gammelnorsk spæl og gotlandsfår.

– Kunsten er å sette sammen skinnene så det ser naturlig ut. Jeg tenker på at skinnene skal matche i farge, lengde og struktur når jeg setter dem sammen. Og jeg er opptatt av å jobbe med norske skinn, jeg kjøper så og si alle skinnene mine fra Granberg garveri, det er bare de som garver nå. Jeg er blitt så godt kjent der at jeg får komme inn i det aller helligste og plukke, smiler hun. Å trykke med trykkblokker på skinnene er også et håndverk man må øve seg for å bli god på. Kjersti sier at det hadde vært gøy å skjære ut blokkene sine selv, men enn så lenge kjøper hun dem hun trenger hos Fjellform på Gol. Geometriske mønstre, hjerteformer og blomsterranker er eksempler på dekorelementer, gjerne i farger som ikke gjør så mye av seg. – Jeg liker å trykke med duse farge, det er ikke meg å trykke med grønt og blått og rosa. Jeg liker det rolig, jeg lager ikke masse mønster og jeg liker også at fargen ikke er helt mettet, slik at du får litt spill i mønsteret og at det nesten ser litt slitt ut. Når jeg bruker vevnad vil jeg at tekstilen og skinnet spiller på lag, rolig og med naturfarger, sier Kjersti.

Kjersti i sitt øyrike i Nordhordland.

Begge vevene i verkstedet er satt opp med veverens yndlingsmønster, den ene i grått, den andre i rødt. – Den grå her skal jeg ha på en dyp grå fell. Men i tillegg til det grå ville jeg gjerne gjøre noe som skaper spenning. Uttrykket kan bli litt kjedelig, derfor har jeg lagt inn en grønn og en auberginefarget tråd, viser Kjersti. Hun liker godt å formidle håndverket, holder gjerne kurs i skinnfellmaking og er glad i å selge og demonstrere produktene sine på messer. Håndverkeren har en fortid som møbeltapetserer og er opptatt av at tidligere tiders møbler tåler tidens tann mye bedre enn møbler produsert i dag. Det kan overføres til mange ting og er en tankevekker, mener hun. Så også med å bruke gamle teknikker og håndverk på nye måter. – Å ha et åkle på veggen er nokså fremmed for yngre folk. Men hvis du får åkleet i en annen setting kan det fungere. Jeg har solgt masse puter med åklemønster, og tenker at jeg formidler noe som den yngre garde vil ha. Det samme med åkle på fell, du plukker det ned fra veggen og setter det på fellen- vi må tenke nytt om hvordan vi kan bruke ting, fastslår Kjersti.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 55

LAG

Signes’ brødpose Brød som ligger i plastpose blir fort dårleg og må kastast. Dersom du pakkar brødet inn i ein stoffpose, vil fuktigheita ha mulighet til å slippe ut, og brødet varer difor lenger. Dette er HOLDBART. MODELL, TEKST OG FOTO: MAGNHILD RUNDE, HUSFLIDSKONSULENT I SOGN OG FJORDANE

56 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Du treng: Lin- eller vaska bomullsstoff ca 50 x 55 cm Snøre 2 x 90 cm Du bør velje ein tekstil som er mest mogleg naturleg, sidan dette skal vere i kontakt med mat. Lin eller bomull er gode val. Velg gjerne brukte stoff, for der er alle giftstoff vaska ut for lenge sidan. Klipp opp eit rektangel som er ca 50 x 55 cm. Så klipper du av 10 cm øvst på stoffet og deler dette igjen på midten. Du har no eit rektangel på ca 40 x 55 cm, som skal vere sjølve posen, og to rektangel på ca 10 x 27,5 cm, som skal vere løpegang. Overlock eller sikksakk alle sårkantar og sy ein fald øvst på stoffet som skal vere brødposen.

1 Brett inn alle sårkantane på løpegangen ca 1 cm og press ned med strykejern.

2 Nål fast løpegangane øvst på posen slik at dei ligg ca 1 cm frå sårkantane og med ca 2 cm mellom seg, på midten. Sy fast løpegangane.

3 Sy side- og bunnsaumen på posen. I botn bretter du hjørna til side og syr ein saum ca 5 cm inn på stoffet, frå kant til kant.

4 Lag gjerne eit eige snøre eller finn noko som kan passe. Tre det eine frå høgre til venstre og gjennom begge løpegangane og knyt endane. Tre den andre motsett veg og knyt endane. Når du drar i snøra, så lukker du posen.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 57

Gyda sokker Hillesvåg Ullvarefabrikk har produsert garn i fire generasjoner og holder til i Hillesvågen ved Bergen. MODELL OG FOTO: HILLESVÅG ULLVAREFABRIKK

Disse sokkene er strikket fra tåa og opp med oppleggsmetoden Judy`s Magic Cast-on. Du kan også bruke andre oppleggsmetoder som Turkish Cast On eller Easy Cast On (du finner video av disse oppleggsmetodene på YouTube). Om du ikke er vant til å strikke med magic loop, kan du fint bruke 2 små rundpinner. Det som er likt for disse oppleggsmetodene er at opplegget skal fordeles på 2 pinne så det blir tett framme på tåa. Så når du som her i oppskriften skal legge opp 16 m skal det fordeles 8 m på hver pinne. Etter opplegget kan du fint skifte til strømpepinner om du foretrekker å strikke med det. Sokken har etterpåhæl. Da plukkes det opp masker der man har strikket inn kontrasttråd og hælen strikkes helt til slutt. DESIGNET AV MARION LOUISE RINDSEM FOR HILLESVÅG ULLVAREFABRIKK

58 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Turkish Cast On eller Easy Cast On (du finner video

inn kontrasttåd i mellom omg 4-5 i av disse oppleggsmetodene på YouTube). Flytt m med kontrasttråd tilbake til Om du ikke er vant til å strikke med magic loop, kan fortsett med mønsteret i ca 6 cm (fu Slik gjør du: GARN du fint bruke 2 nylon små rundpinner. Legg opp 16 (8/8), 20 (10/10),på 24 mønster). (12/12) m Fjord sokkegarn 2, 80% norsk ull/20% på pinneernrat 3 i bunnfarge. På str 36-38 øker du 4 (2/2) m på s Det som er likt for disse oppleggsmetodene STØRRELSER Strikk 1 omg r før du begynner å øke. 33/35 (36/38) 39/42opplegget skal fordeles på 2 pinne så det blir tett diagrammet. Øk 1 m i hver side av tåa (altså 4 økninger i hver omg) ved GARNFORBRUK framme på tåa. Så når du som her i oppskriften skalog bakre maskeledd Nå skali du å strikke i fremre denstrikke første m inn og diagram 2. Lys grå nr. 110: 100 (100) 100 g nest siste m på hver side. legge opp 16 m skal det fordeles 8 m den på hver pinne. Blågrå nr. 514: 50 (50) 50 g Øk på annenhver omg du har 48 måler (24/24),14,5-15,5 52 (26/26),(16,5-18) 56 NOTAT Nårtilarbeidet 18,5 Etter opplegget kan du fint skifte til strømpepinner Cognac brun nr. 525: 50 (50) 50 g (28/28) m. Strikk 1 omg r før du begynner på diagram 1. Disse sokkene er strikket fra tåa og opp med cm, strikk inn en kontrasttråd over de 24 (26 PINNEFORSLAG om du foretrekker å strikke med det. Diagram 2 oppleggsmetoden Judy`s Magic Cast-on. Når arbeidet måler 14,5-15,5 m under foten. Her skal det (16,5-18) 18,5-20,5 cm, strikkes hæl til s 2.5 og 3 mm rundpinne Sokken har etterpåhæl. Da plukkes det opp masker strikk inn en kontrasttråd over de (26) 28 m under Du kan også bruke andre oppleggsmetoder som Da hælen er 24 i bunnfargen er det finest å strik der man har strikket inn Når kontrasttråd og hælen strikSTRIKKEFASTHET arbeidetfoten. måler 14,5-15,5 (16,5-18) 18,5-20,5 Her skal det strikkes hæl til slutt. Turkish Cast On eller Easy Cast On (du finner video inn kontrasttåd i mellom omg 4-5 i mønstere 24 m per 10 cm kes med helt til slutt. kkene er strikket fra tåa og opp cm, strikk inn en kontrasttråd overerde 24 (26) 28 inn det finest å strikke av disse oppleggsmetodene på YouTube). Da hælen er i bunnfargen Flytt m med kontrasttråd tilbake til venstre p FORKORTELSER: kontrasttåd i mellom omg 4-5hæl i mønsteret. metoden Judy`s MagicOm Cast-on. m under foten. Her skal det strikkes til slutt. du ikke er vant til å strikke med magic loop, kan fortsett med mønsteret i ca 6 cm (fullfør rapp r – rett Slik gjør du: Flytt m med kontrasttråd tilbakeåtilstrikke venstre p og fortsett også bruke andre oppleggsmetoder som Da hælen er i bunnfargen er detmønster). finest Vr - vrang du fint bruke 2 små rundpinner. på med mønsteret (fullfør rapport på mønster). Legg opp 16 (8/8), 20 (10/10), 24 (12/12) m på i ca 6 cm – omgang Cast On ellerOmg Easy CastDet Onsom (duerfinner video inn kontrasttåd i mønsteret. likt for disse oppleggsmetodene er ati mellom omg På4-5 str 36-38 øker du 4 (2/2) m på siste omg M – maske På str 36-38 øker du 4 (2/2) m på siste pinne nr 3 i bunnfarge. Strikk 1 omg r før du oppleggsmetodene på YouTube). Flytt m med kontrasttråd tilbake til venstre pomg ogi diagrammet. diagrammet. P – pinne opplegget skal fordeles på 2 pinne så det blir tett å øke. skal du strikke diagram 2. rapport kke er vant til medbegynner magic loop, kandu som her fortsett med Nå mønsteret i ca 6inn cm (fullfør Arbå–strikke arbeidet framme på tåa. Så når i oppskriften skal Nå skal du strikke inn diagram 2. Øk 1 m i hver side av tåa (altså 4 økninger i hver Sm - sammenlegge opp 16 m skal det fordelespå8 mønster). ruke 2 små rundpinner. m på hver pinne. Lls - løft løft strikk, omg) løft en ved maske over til høyre pinneog bakre maskeledd i den å strikke i fremre er likt for disse oppleggsmetodene er at På til strstrømpepinner 36-38 øker du 4 (2/2) m på siste omg i Etter opplegget kan du fint skifte som om du skal strikke den rett, gjenta med neste maske. m tett og denstrikke nest siste m på hver side. et skal fordeles påmaskene 2 pinne så det blir om duførste foretrekker meddiagrammet. Flytt over til venstre pinneåog de strikkes r det. Diagram 2 Øk påslip annenhver omg tilNå duskal har opp 48 strikke (24/24), 52diagram 2. (eng. SSK – slip knit) Sokken har etterpåhæl. plukkes det maskerinn på tåa. Så nårsammen. du som her i oppskriften skal Da du (26/26), 56 (28/28) m. man inn kontrasttråd og hælen strikp 16 m skal det fordelesder 8m påhar hverstrikket pinne. = Bf. lys grå Strikk 1 omg r før du begynner på diagram 1. kestilhelt til slutt. plegget kan du fint skifte strømpepinner = Cognac brun oretrekker å strikke med det.Diagram 1 Diagram 2 Slik det gjøropp du: masker har etterpåhæl. Da plukkes Legg opp (8/8), 20 (10/10), 24 (12/12) m på har strikket inn kontrasttråd og 16 hælen strikNår du har strikket diagram 2 ferdi pinne nr 3 i bunnfarge. Strikk 1 omg r før du til slutt. til i bunnfarge. Skift så til pinne 2.5 begynner å øke. 1 omg r før du starter på ribb 2 r, 2 Øk 1 m i hver side av tåa (altså 4 økninger i hver r du: Fell løst av. omg) ved å strikke i fremre og bakre maskeledd i den p 16 (8/8), 20 (10/10), 24 (12/12) m på første m og den nest siste m på hver side. 3 i bunnfarge. Strikk 1 omg r før dulys grå = Bf. Øk på annenhver omg til du har 48 (24/24), 52 r å øke. = Blågrå (26/26), 56 (28/28) m. i hver side av tåa (altså 4 økninger i hver = Bf. lys grå Strikk 1 omg r før du begynner på diagram 1. d å strikke i fremre og bakre maskeledd i den = Cognac brun og den nest siste m på Diagram hver side.1

nnenhver omg til du har 48 (24/24), 52 56 (28/28) m. = Bf. lys grå = Cognac brun

omg r før du begynner på diagram 1.

m1

Når du har strikket diagram 2 ferdig, strikk 2 til i bunnfarge. Skift så til pinne 2.5 og farge r før du starter på ribb 2 r, 2 vr rundt 1 omg NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 59 Fell løst av.

Når du har strikket diagram 2 ferdig, strikk 2 omg til i bunnfarge. Skift så til pinne 2.5 og farge blågrå. 1 omg r før du starter på ribb 2 r, 2 vr rundt 4.5 cm. Fell løst av. Hæl: Plukk opp 24 (26) 28 m over og under kontrast-tråden. Dra tråden ut. Strikk 1 omg r. Fell deretter som følger.

Fell deretter som følger. 1 omg: Strikk *1 r, lls, 18 (20) 22 r, 2 r sm, 1r* gjenta fra * - * 1 gang til. 2 omg: Strikk 1 omg r. 3 omg: Strikk *1 r, lls, 16 (18) 20 r, 2 r sm, 1 r* gjenta fra * - * 1 gang til. 4 omg: Strikk 1 omg r Gjenta omg 1-4 til du har 16 m (8/8) igjen. Fell deretter hver omg til du har 8 m (4/4). Dra tråden igjennom de resterende m og fest godt.

Tips og råd om lin Vask og oppbevaring av lin • Unngå vaskemidler med blekemiddel • Lin bør ikke vaskes på høy varme. Vask hvite og ufargede lintekstiler på maksimum 60 grader, fargede linprodukter bør ikke vaskes på mer enn 40 grader. • Legg lintekstiler i kaldt vann en stund før vask. Dette gjør linet mykere, og du unngår “skarpe” brettemerker som er vanskelig å stryke ut. • Unngå sentrifugering av lin. • Bruk vaskemidler beregnet på skånsom vask, som Milo, ellerkjøp såpespon på nettet. Sunlight-såpe er også utmerket til åvaske lin. • Bruk gjerne skånegang på vaskemaskinen. • Ikke fyll vaskemaskinen full ved vask av lin. • Ikke oppbevar lin i plast

60 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Fjerning av flekker på lin • Lin har den fantastiske egenskapen at den ikke tar til seg støv, flekker eller lukt. Men av og til hender det at uhellet er uteog da kan du bruke disse enkle flekkfjerningstipsene: • Fruktbaserte flekker, for eksempel vin, juice eller syltetøy, fjernes ved å slå kokende vann gjennom flekken. Ikke bruk såpe iførste omgang. Hvis du ikke klarer å fjerne flekken helt, så ikke fortvil. Resten blir gjerne borte i vask. • Har du sølt kaffe eller fått fettbaserte flekker, bør linproduktet legges i kaldt vann før du vasker det.

Løper i gråtoner Korskyper på 2 partier Dette er løperen hvor du kan leke med ruter – lange og smale eller helt enkle, små ruter. MODELL, TEKST OG FOTO: SISSEL RIKSEN

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 61

Renning Bockens Bomullsgarn 16/2 Farge 1224. 2 spoler á 250 gr gir oppgitt 12,65 meter renning når det rennes med 2 tråder. Alternativt kan det benyttes mercerisert bomull, som gir en blankere renning. Innslag Bockens lingarn 16/1. Bruk gjerne flere farger, lys grå til sort. Ulik farge vil gi ulikt uttrykk. Hvor mange ganger de to partiene repeteres bestemmer lengden på rutene, og du kan dermed variere med striper, lange ruter, små ruter eller kvadrater. Forbruk av innslagsgarn: Ca. 60 gram pr meter ferdig løper. Innslagstetthet 14 innslag pr cm Trådantall 512 tråder (inkl. 2 løse tråder på hver side) Skjebredde ca. 37 cm. Pass på kantene så det ikke veves for mye inn på sidene. Skje 70/10, 1 tråd i hovel og 2 tråder i tinn Trøing

Hovlingsliste Parti 2

Parti 1

Parti 1: 68 tr Parti 2: 48 tr Parti 1: 40 tr Parti 2: 32tr Parti 1: 28 tr Parti 2: 20 tr Parti 1: 14 tr Parti 2: 8 (midtparti) Snu etter parti 2 med 8 tråder og hovle tilbake. Avslutt med 68 tråder i parti 1.

Parti 2

Parti 1

Nedknytting

Når en løper avsluttes, kan det være lurt med et par innslag i en kontrastfarge før du begynner på ny løper. Da er det mye lettere å klippe dem fra hverandre. Når alle løperne er klippet opp, kast over kantene, brett fall og sy den for hånd.

62 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

1kvm lin Norge Lurer du på hva klærne dine er laget av? Vi i Norges Husflidslag har sendt ut invitasjon til alle som vil være med å dyrke 1 kvm lin i sin egen hage, på skolen, i barnehagen, i husflidslaget eller i en hageparsell. Målet er at flere skal forstå mer av prosessen som ligger bak de klærne vi bruker hver dag. Vi skal følge linet fra frø til ferdig plante. Vi skal høste og foredle linet til fiber som kan brukes til tråd. Responsen har vært enorm og frøene ble sendt ut til hele Norge rett før påske. Det vil bli arrangert både nordiske og nasjonale webinarer om lin i 2022 og 2023 i regi av det Nordiske husflidsforbundet (the Nordic Art and Craft Federation) og av Norges husflidslag. Du kan følge med i prosjektet på Facebook/1kvmlin eller på husflid.no/1-kvm-lin. Der vil vi følge prosjektet og legge ut oppdateringer fra når frøene er lagt i jorden og, når de spirer og vokser. Det blir et høydepunkt når linen blomstrer og står og vaier i vinden.

Bakgrunn for prosjektet Prosjektet 1 kvm lin startet i Vestra Gøtaland i Sverige i 2020. I 2021 var det 6000 deltakere i Sverige som dyrket 1 kvm lin. Det svenske prosjektet kan du lese mer om på hjemmesiden til hemsløyd.se I år har Nordens Husflidsforbund gått sammen om å gjennomføre dette prosjektet i hele Norden og i Estland. Vi er derfor mange som skal dyrke lin denne sommeren ”– När du får insikt i vad textil är, i det här fallet en liten påse med frö som växer och blir en urstark fiber, så kommer du att uppskatta textil mer, se på handdukarna

på loppmarknaden på ett annat sätt och sätta textil i ett större sammanhang.” säger Hillevi Skoglund som var med och startade projektet i Västra Götaland.” Kilde: hemsløyd.se

Bakgrunnen for prosjektet er det etnologen Inger Widhja som kjenner best gjennom sine egne opplevelser fra da hun var barn. Hun fikk være med sin bestemor å dyrke 1 kvm lin som ble til ett kjøkkenhåndkle hun fortsatt har. Det ble utgangspunktet for at hele Sverige dyrket lin i 2021.

Holdbart Vi tror at gjennom å øke kunnskapen om materialer og håndverksteknikker vil flere bli rustet til å ta gjennomtenkte valg som forbrukere. Kan du noe om materialer, vet du hvilke kvaliteter du ser etter i et nytt produkt. Kan du noe om teknikker, er det lettere å kjenne igjen godt håndverk. Kan du lage noe selv, vet du hvor mye ressurser som kreves i form av materialer, tid og kunnskap. Kan hende man da også tenker seg om en ekstra gang før man kaster det? Dette er noe vi jobber spesielt med i vår satsing Holdbart og gjennom klesreparasjon på Fikselaug, som du kjenner til fra våre nettsider. Vi vet at det har vært dyrket lin rundt om på gårder i Norge i større eller mindre skala, men dette vil vi gjerne vite mer om. Har du kunnskap om dyrking av lin fra ditt lokalsamfunn vil vi gjerne vite om det. Ta kontakt med reidunn@husflid.no eller linda@husflid.no

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 63

Oppskrift på verktøylomme I forrige utgave av Norsk Husflid hadde vi en oppskrift på en praktisk lomme til å ha verktøy i.

FOTO: ELIN GILDE GARVIN

Dessverre hadde deler av mønsteret falt ut. Hvis du går inn på https://husflid.no/verktoylomme finner du både oppskrift og mønster for å lage lomma.

NORSK ULLGARN Sjekk

VIN O

Foto: Marte Østmoe

DET ULL TI LT AR

Neste nummer:

G

VEVGAR N

G - OPPS K

- STRIKK ER E

for flere nyheter og garn i norsk ull

-K

T IF

NAR

R

www.ull.no

Norsk Husflid nummer 3 går til post 1. juni og tema for den utgaven er «Tråd». Vi har blant annet vært i Tønsberg og besøkt Oseberg tekstilgruppe. De har laget et teppe som illustrerer byggingen av Saga Oseberg, etter inspirasjon fra Bayeux-teppet. Tekstilkunstner Åse Ljones startet med fiskeskinn, men i mange år nå har det vært broderi som gjelder.

-10%

til medlemmer av husflidslag

billedveven som henger i vandrehallen på Stortinget. Men nå er det et helt annet materiale som gjelder. Vi har besøkt dem begge på Verftet i Bergen. Følg med!

64 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

HILLESVÅ G U LLVA REFA BRIKK A S LEKNESVEGEN 259 - 5915 HJELMÅS, NORWAY TEL. +47 56 35 78 00 – WWW.ULL.NO – POST@ULL.NO

Foto: Øyvind Ganesh

Sissel Blystad har blant mye annet stått bak

SE VÅRT UTVALG AV VERKTØY OG MATERIALER Dalebutikken har kjøpt opp Seljord vev og garnsenter. Vi fortsetter i god tradisjon og fører de samme varene som tidligere og leverer til hele landet.

Stort utvalg av: Vevstoler - vevutstyr - vevgarn - heklegarn

Hos oss finner du: GAV Glimåkra, Bockens, Hillesvåg, Matt-Seppo, Ås, Garnstudio, Garngrossisten, Solberg, Texsolv

Kontakt oss:

for deg som arbeider med

* Bunadsølv * Steinsliping * Knivmaking * Sølv- og metallarbeid Vi kan tilby et stort og variert utvalg av spesialverktøy og maskiner, mange slags metaller i rør, plate og tråd, fatninger, kjeder, slipte smykkesteiner, lær og utstyr for lærarbeid.

Se hele utvalget i vår nettbutikk

Ring oss: 41 72 01 05 Telefonen er betjent i butikkens åpningstider Send oss gjerne en e-post: firmapost@dalebutikken.no

www.grenstho.no

Ta gjerne kontakt eller besøk oss i vår velutstyrte forretning i Porsgrunn

facebook: www.facebook.com/Dalebutikken Besøk butikken på Rjukan Sam Eydes gate 97 Åpningstider: Onsdag - Fredag: 10:00 - 17:00 Lørdag: 10:00 - 15.00 Nettbutikk: www.dalebutikken.no

Storgata 211, 3912 Porsgrunn

Tlf: 941 87 967 E-post: post@grenland-stein-og-solv.no

Dalebutikken as Sam Eydes gate 97 3660 Rjukan

Beavercraft - liten spikkekniv En super liten spikkekniv. Fin til både hardt og mykt tre. Kniven er håndlaget med knivblad i høykvalitets karbonstål. Varenummer: 837033

Pfeil Uthulingskniv - nr 27 Uthulingskniven er godt egnet til uthuling av kopper og mindre boller. Leveres ferdig slipt og med oljet åttekantet håndtak som gir godt grep. Varenummer: 769266

Vi har alt du trenger til spikking rundt bålet 51886800 www.verktoyas.no

Sjøhagen 2 4016 Stavanger

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 65

LES

Bærekraftige sommerprosjekter Her har forfatter Christine Fure Schwarz samlet fremgangsmåter og mønstre på små og store prosjekter, fra hårstrikker til kjoler. Felles for alt i boken er at materialene enten er kjøpt i bruktbutikk, på loppemarkeder, eller er gamle tekstiler en har hatt liggende. Du får tips til omsøm, nye plagg, hvordan man pimper et plagg med dekor som perler og maling og forslag til små gaver, som stoffposer og kaffefilter. Forfatteren har fått hjelp til boken av personer hun følger på Instagram: Tanja Andreeva, Kristin Vaag, Warunee Bolstad og Ingvild Grane.

Bøkene som omtales under selges ikke av Norges Husflidlag, men er et utvalg av aktuelle bøker som fås i bokhandler over hele landet der ikke annet er oppgitt.

Mønster overalt

Ellevilt og uperfekt

Mest til barn

I januar åpnet en utstilling med tekstilkunstner Brita Been på Telemark kunstsenter i Skien, som viste billedvever og tepper fra hele kunstnerskapet. Samtidig ble boken «Mønster overalt» lansert, en monografi om Beens virke som kunstner gjennom 50 år, og utgitt i forbindelse med hennes 75-årsjubileum.

Danske Lærke Bagger har nærmere 145 000 følgere på Instagram og med boken «Strikk» har hun gitt ut en bok som virkelig skiller seg ut i vrimmelen av strikkebøker. «De tre eneste tingene jeg noensinne har blitt helt oppslukt av, før jeg fikk barn, var strikking, festing og kule klær» - slik åpner forordet i denne uformelle, uhøytidelige og rocka utgivelsen. Strikkedesigneren byr på oppskrifter på plagg til voksne og barn, og har flere kapitler om strikketeknikker – noen av dem nokså utradisjonelle.

Forfatteren av denne strikkeboken har en spesiell bakgrunn. Hawre Gyth er norsk-kurdisk og har med seg en lang historie med krig og flukt. Men i «Delikat strikk til barn – og litt til voksne» har hun samlet oppskrifter på strømpebukser, jakker, kjoler og gensere og annet som er, ja nettopp: delikate. Strukturstrikk er gjennomgangstema i mange av oppskriftene, det samme er duse jordfarger. Barneplaggene er laget i størrelse 0-8 år, oppskriftene på plaggene til voksne er fra XS til 5XL.

Flere bidragsytere har skrevet tekstene i boken, som er rikt illustrert. Been jobber gjerne i serier, og alle har fått omfattende plass med flotte fotografier. Boken fås kjøpt på nettsiden www. telemarkkunstsenter.no.

Lærke Bagger Strikk

Christine Fure Schwarz

Hilde Tørdal, redaktør

Redesign

Mønster overalt

Norsk utgave: Cappelen Damm, 2022

Sy fantastiske klede av loppisfunn og gamle plagg

TKS forlag, 2022

265 sider, innbundet, illustrert

223 sider, innbundet, illustrert

Oversatt fra dansk

ISBN 978-82-690826- 3-0

ISBN 978-82-02-75011-4

Samlaget, 2021 181 sider, innbundet, illustrert ISBN 978-82-340-0365-3

66 I NR. 2 2022 NORSK HUSFLID

Hawre Gyth Delikat strikk til barn – og litt til voksne Cappelen Damm, 2022 167 sider, innbundet, illustrert ISBN 978-82-02-71994-4

Bli medlem Norges Husflidslag er en av Norges eldste og mest tradisjonsrike organisasjoner. Husflid og håndverk gir mestring og glede, materialkunnskap og forståelse for klok ressursbruk. Det er verdier for fremtiden. Del gleden av å skape med hendene og gi bort et medlemskap eller verv en venn. Å mestre et håndverk er utfordrende og gøy. Lær noe nytt eller fordyp deg i et håndverk i lag med andre. I lokallag over hele landet møter du engasjement og skaperglede. Mange lokallag har også egne Ung Husflidgrupper med spennende aktiviteter spesielt for barn og ungdom.

Som medlem gir du verdifull støtte til arbeidet med å ta vare på tradisjonsrik kunnskap, og gi den videre til nye generasjoner. Du får tilsendt kulturmagasinet Norsk Husflid fem ganger i året, med nyheter, inspirerende reportasjer og oppskrifter på ting du kan lage selv. Medlemmer får redusert pris på kurs, rabatter på bøker og utstyr i nettbutikken, i de fleste Husfliden­butikkene og hos utvalgte samarbeidspartnere. Se alle medlemsfordeler og meld deg inn her: husflid.no/blimedlem

Del skapergleden – verv en venn! Navn på nytt medlem: Adresse: Postnr.:

Poststed:

Mobiltelefon:

Fødselsdato:

E-post: Medlemskap (kryss av)

 Hovedmedlem kr. 670,-  Husstandsmedlem kr. 450,- 

Barn og ungdom under 26 år kr. 200,-

Medlemskapet gjelder for kalenderåret 2022.

Lokallag: Barn under 15 år må ha godkjennelse av en foresatt: Kontingenten betales til Norges Husflidslag (NH) og fordeles mellom NH, fylkeslag og lokallag. Send skjemaet til: Norges Husflidslag, Øvre Slottsgate 2 B, 0157 Oslo, eller pr. e-post til: medlem@husflid.no Gi et medlemskap i gave! Ta kontakt med oss på medlem@husflid.no, og oppgi navn, postadresse, telefonnummer, fødselsdato og e-postadresse til den du ønsker å melde inn.

NR. 2 2022 NORSK HUSFLID I 67

ISSN 0048-0592

Wool for generations www.gu.no

ISBN 8160255219304