ikke fremsto som moderne for meg? Og hadde jeg giftet meg med riktig mann? Noen dager skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut. Jeg forsøkte å snakke med Shah om det, men det virket ikke som om han tok det inn over seg. I bakhodet hørte jeg hele tiden stemmen til min far: – Det tar to uker å lære seg å bli kjent med et nytt bosted, og to nye uker å innarbeide nye rutiner. Jeg var vant til å lytte til rådene min far ga meg. Han var en tvers igjennom forstandig, ydmyk og snill mann. Jeg ble varm om hjertet når jeg tenkte på familien min i Lahore. Min mor som alltid samlet familien og fikk alle til å samarbeide på best mulig måte. Luktene fra kjøkkenet, duften av våt murstein etter monsunregnet på den åpne uteplassen midt i huset og den varme vinden. Det var aldri stille rundt meg i Lahore. Jeg hørte ropene fra gateselgerne som solgte alt fra grønnsaker til aviser, eller skomakeren som gikk fra hus til hus. Stemmene fra naboene og klagene fra melkemannen som leverte melk på døren presist klokken syv på morgenen, han fortalte den samme historien om at kua igjen hadde gitt for lite melk hver dag. Jeg så for meg at far hjalp mor med å lage mat, og at han stelte ungene. Han pusset skoene våre og strøk skoleuniformene, og var like stolt over døtrene, konen og svigermoren sin som han var over de to sønnene sine. Far som respekterte kvinner, som respekterte valgene de tok, og deres kamp for likestilling mellom kjønnene. På søndagene, da vi hadde fri fra skolen og far hadde fri fra jobben, tok foreldrene våre oss ofte med ut for å oppleve mange
20