En nasjon i sjakk

«GRANDIOS OG VELSMURT.» NRK

Johan Høst

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2022

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no)

Omslagsillustrasjon: Shutterstock / Marius Renberg

Papir: 52 g Holmen Book Bulky 2,3

Boken er satt med 12/15 pkt. Adobe Garamond Pro

1. opplag 2023

ISBN: 978-82-419-6007-9

ISBN: 978-82-419-6062-8 (BC-utgave)

Sitat på side 402 er fra salmen «Å leva, det er å elska».

Teksten er skrevet av Anders Vassbotn i 1892.

Vi gjør oppmerksom på at Mosetertoppen Skiline Drift AS og Sparebank 1 Gudbrandsdalen har kjøpt et parti med bøker. Dette har ikke hatt påvirkning på bokens innhold.

Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51

5068 Bergen

Telefon 55 38 88 00

Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

«Og jeg så Lammet bryte det sjette seglet (…) Solen ble svart som en sørgedrakt, fullmånen ble som blod. (…) Himmelen revnet, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. Jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer. Og de sa til fjellene og berghamrene: «Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet. For den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?»

Johannes’ åpenbaring 6,12–17

Han sitter i båten med mobilen i hånden og lurer på hvordan han havnet her. En svak vind stryker over vannet, gjør overflaten urolig. Han nøler. Løfter mobilen da den ringer igjen. I bunnen av båten ligger to avlange, svarte bagger.

Han lytter til tiraden i den andre enden før han sier noe.

«Nei da. Jentene dine er ikke borte. De har det bra nå.»

Han ser ikke mot de svarte baggene. Lar bare blikket gli utover det nattemørke vannet. Stemmen i den andre enden er like desperat som han håpet. Det gjør det så mye enklere.

«Ikke gjør dem noe, sier du?» Hånden hans knuger om mobilen. «Det er du som har tatt livet av dem, ikke jeg. Alt som har skjedd, er din feil. Bare din feil.»

Han legger fra seg mobilen. Griper tak i den nærmeste baggen mens han fortsatt stirrer mot et punkt i horisonten. Så lemper han først den ene, så den andre raskt over ripa.

Første del

Første påskedag 2022

Nevelfjell, Hafjell Torvald Astrup lente seg fornøyd over stavene. Turen opp til Nevelfjell, det beste utkikkspunktet i området, var blitt et fast ritual. Solen var i ferd med å smelte seg ned gjennom Synnfjellene i vest og kastet en siste håndfull rosa stråler over de snøkledde viddene. Selv 1089 meter over havet var det knapt et vindpust. Det var en påskedag som ville skrive seg inn i hyttebøkene som en av de flotteste noensinne.

Her oppe fikk Torvald noen etterlengtede øyeblikk med perfekt stillhet. I byen skapte trafikk og mennesker et evig sus som han aldri kunne skjerme seg mot, en slags urban tinnitus. På den vindstille vidda rådet en stillhet som døyvet uendeligheten av bekymringer og ansvar han bar på i hverdagen. I dag ble idyllen brutt av de to kraftige skikkelsene som sto 20 meter bak ham og snappet etter luft. Forsøket på å holde følge med ham opp fjellsiden hadde krevd sitt. Etter utstyret og bekledningen å dømme var begge drevne langrennsløpere, men bevegelsene var keitete, og fremdriften ble generert av rå kraft snarere enn teknisk eleganse. Torvald på sin side var tynn, senete og iført en falmet Norheim-anorakk, men likevel elegant. Han holdt seg godt, ble ofte tatt for å være i 40-årene, men utstrålte en autoritet og selvtillit som passet bedre til hans faktiske alder på 59.

«Unnskyld?» sa den minste av de to kraftkarene. Det var han som sto for pratingen av de to. Selv med sine 194 centimeter og kroppsvekt på nærmere 100 kilo, hvorav cirka ingenting var fett, virket han puslete ved siden av makkeren.

«Ja?» Torvald svarte med en nesten overdrevet positiv tone, selv om han visste hva som kom.

«Om statsministeren skal rekke hjem til påskemiddag klokken tyve tredve, bør vi vurdere retur til hytta om et par minutter.»

Torvald snudde seg mot sine to livvakter, som komisk nok begge lød navnet Tom. For å skille dem ble de kalt Lille-Tom og Store-Tom. Et lyst hode i sikkerhetsstaben hadde kommet opp med To-Tom-Fire, som et samlenavn.

«Statsminister?»

Han hadde drøyd så lenge med et svar at Lille-Tom tydeligvis følte behov for å gjenta spørsmålet.

«Retur, ja, det er mottatt.»

Lille-Tom hadde vært i tjeneste i knapt et år og holdt fortsatt en korrekt og profesjonell distanse som smittet over på Torvald. Selv om han var statsminister, ønsket han å fremstå som en mann av folket. Han staket bort til en metallplate som allmenningen hadde installert for mange år siden, og vendte seg mot dem med et smil.

«Har dere sett denne, karer? Her kan dere finne navnet og peile retningen på alle fjelltopper herfra til Rondane og Jotunheimen.»

Den runde messingskiven hadde linjer ut fra senter hvor det var skrevet navnet på fjelltoppen, høyde over havet samt avstanden fra Nevelfjell i luftlinje. I navet på messingskiven var det festet en siktepil som man kunne dreie slik at den lå parallelt med linjen for de respektive

fjelltoppene. Torvald var først borte ved skiven og dreide på pilen:

«Skeikampen er karakteristisk, 31 kilometer herfra i luftlinje. 1123 meter over havet.»

Han knep igjen øyet og siktet langs pilen.

«Og Galdhøpiggen?» spurte Lille-Tom.

Torvald dreide pilen mot Norges høyeste punkt.

«130 kilometer den veien.»

Et øyeblikk glemte Lille-Tom korrektheten og la seg ned for å sikte, han også.

«Og Glittertind ligger rett ved siden av», la Torvald til. «Det er feil.»

Torvald og Lille-Tom skvatt litt. Store-Tom hadde ikke for vane å snakke dersom det ikke var strengt nødvendig.

«Det er feil på skiva. Det står at Galdhøpiggen er 2468, den er faktisk 2469 meter over havet. Og Glittertind er 2457 nå om dagen, når man inkluderer tykkelsen på breen, ikke 2481, som det står her. Men strengt tatt burde man referert til høyden uten is på 2452, siden bretykkelsen vil variere over tid. Rett skal være rett.»

Torvald ble stående og stirre på ham. Det var første gang Store-Tom, som alltid svarte i enstavelsesord, leverte hele fem sammenhengende setninger på rad.

«Ja, rett skal være rett», sa Torvald da han fikk samlet seg, og etter nok en pause: «Nei … Skulle vi kommet oss hjemover før det blir mørkt? Dere vet hvordan Ada blir om vi ikke passer tiden.

Sigurd Slåttsveen var med sine 73 år vekterselskapets, og sannsynligvis landets, eldste vekter. Arbeidsgiveren tviholdt på ham, ikke bare fordi han var nidkjær i tjenesten, men også fordi han frivillig jobbet 100 prosent i en stilling som var definert og betalt som 30 prosent. Slåttsveen gjorde dette utelukkende av kjærlighet til de eneste to tingene han oppriktig elsket, den irske setteren Cindy og Maihaugen.

Cindy og den aldrende vekteren spankulerte myndig mellom de århundregamle, laftede husene. Silt gjennom det som var byens fyldigste mustasje, dro Slåttsveen inn den deilige duften av tjærebredd malmfuru. Han stoppet ved selve kronjuvelen i Maihaugens samling, den over 800 år gamle Garmo-kirka. Slåttsveen følte et øyeblikk av magisk lykke, der han satt på kirketrappen, strøk over pelsen til Cindy, snuste inn tjærelukta og kjente stråler fra solnedgangen prikke ham ømt i kinnene.

En bilmotor ble startet og rev ham ut av transen. Han skygget for solen med hånden og speidet ned mot Nordre Jørstad gård, som ble flittig brukt som rojal residens, spesielt i høytidene. To biler med sotede vinduer gled sakte oppover den gruslagte veien. Slåttsveen spratt opp i rett og hilste på militært vis. Slik sto han helt til kongefamilien passerte ut museets hovedport.

Han rakk aldri å senke hånden. Trykkbølgen fra eksplosjonen var så kraftig at Sigurd Slåttsveen ble kastet bakover, inn i kirkeveggen, og ble liggende bevisstløs på bakken. Rundt ham snødde det sagflis og fin aske fra det som en gang hadde vært en kongebolig.

NORGES STATSMINISTER BLIR KIDNAPPET. Terroristen stiller bare ett krav. At politikerne som sitter ved makten, spiller et sjakkparti om statsministerens liv. Brikkene representerer personer i statens tjeneste eller samfunnstopper. Hver gang terroristen tar en brikke, må også et menneske bøte med livet.

Før det første trekket tas, stopper en trailer ved Stortinget, og hengerens vegger blåses av. På planet sitter statsministeren i et glassbur. Spillet er i gang og sjakk-klokken teller ned. Det samme gjør uret på bombedisplayet som henger rundt statsministerens hals. Stortinget står overfor et umulig valg. Skal de ofre statsministeren for å redde flere liv? Beredskapstroppens Anton Block kjemper en nesten umulig kamp mot klokken for å finne sjakkterroristen, stoppe drapene og redde det norske demokratiet.

«RETT OG SLETT EN KRIM AV LANGT HØYERE KVALITET ENN