Page 1

Jacket | Book size: 140x215mm | Content pages: 208 | Content paper: 80gsm /1.8 bulk | Insert pages: 8 | Insert paper: 115gsm /0.82 bulk | Joints: 8mm | Spine shape: round

Dust cover

110 mm

Azra Gilani skapte sterke reaksjoner da hun skrev kronik­ken «Muslimske mødre, nå må dere våkne!». Der tok hun et oppgjør med begreper som skam og ære, og oppfordret spesielt muslimske mødre til å ta opp kampen. I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeids­ innvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.

19,4 mm

Azra & Maria Gilani

«Det første jeg reagerte på da jeg kom til Norge, var at alt var stille. Det var nesten ingen lyder. Jeg tenkte at det var første gang jeg noen gang hadde opplevd stillhet. Det var en selsom erkjennelse. Her sto jeg, i en ny og lyd­løs verden, med en underlig følelse av at alt hadde stoppet opp.»

145 mm

Dette er den sterke historien om en firebarns­mor som kjempet små og store kamper for at barna hennes skulle slippe å ta dem.

«… til inspirasjon for oss alle, uansett bakgrunn». 221 mm

Maria Gilani (f. 1982) er Azra Gilanis (f. 1949) yngste datter og har skrevet denne boken sammen med sin mor. Maria er statsviter og jobber i Norad.

– Statsminister Erna Solberg om Azra i sin nyttårstale.

En muslimsk mors kamp

145 mm

Azra & Maria Gilani

En muslimsk mors kamp

110 mm

Kåret til «Årets ålreite dame» i 2016 av Jo Nesbøs Harry Hole-stiftelse. Nominert til Tara-prisen «Årets modigste kvinne 2016».


EN MUSLIMSK MORS KAMP


Azra Gilani og Maria Gilani

EN MUSLIMSK MORS KAMP


Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Jørn Aagaard Omslagsillustrasjon: Privat Papir: 80 g Creamy 1,8 Boken er satt med Warnock Pro 10,7/15,5 pkt. 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1471-3 Forfatterne har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord og NFFO. Forfatterportrett er tatt av Anne Valeur. Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.


Forord

Høsten 2016 sto kronikken «Muslimske mødre, nå må dere våkne» på trykk i Aftenposten. Etter nesten 45 år i Norge var det første gang jeg ytret meg i offentligheten. Flere muslimske jenter i Norge opplever fortsatt å bli trakassert av sin egen familie, og mange risikerer å bli utsatt for vold, i verste fall drap, om de tar egne valg. Som muslimsk kvinne vet jeg at dette ikke er et nytt fenomen. Helt siden jeg kom til Norge tidlig på 1970-tallet, har diskusjonen om ære pågått innad i enkelte innvandrermiljøer i Norge. Det eksisterte da en ukultur der man kontrollerer kvinner og deres såkalte ære, og den eksisterer fortsatt. Den har blitt overført til den yngre generasjonen nordmenn med minoritetsbakgrunn. Det var på tide å si ifra. Vi muslimske mødre vet veldig godt hva denne ukulturen favner, og det er vår plikt å stå sammen og hindre at barna våre, spesielt jentene, blir behandlet på den måten. Vi må tørre å stå frem, og vi må tørre å si ifra om at dette ikke kan fortsette. Vi kan ikke lenger akseptere at barna våre blir fremstilt og behandles ut fra et oppkonstruert begrep om ære, som skal måle en kvinnes dydighet. Vi må slutte å seksualisere jentene våre. Kronikken ble lest av mange, både av nordmenn og av innvandrere. Jeg hadde ingen forventninger om at den skulle få så mye oppmerksomhet.

5


Det kom mange reaksjoner, både positive og negative. Jeg var forberedt på å få en del kritikk, men jeg var ikke forberedt på alt. Likevel er jeg sikker på at jeg gjorde rett i å si det jeg mener. Jeg kunne ikke lenger tie, selv om det har kostet meg mye underveis. Etter kronikken ble jeg kontaktet av en rekke mennesker som ville at jeg skulle dele min historie og min erfaring. Mødre, fedre, unge mennesker, både etnisk norske og folk med innvandrerbakgrunn ville høre mer om hvorfor jeg valgte å gå min egen vei. Flere unge med muslimsk bakgrunn kontaktet meg og delte sine personlige historier, og mange lurte på om jeg kunne ta kontakt med foreldrene deres for å dele min erfaring med dem. Derfor har jeg valgt å skrive denne boken. Hvorfor lykkes noen bedre enn andre med integrering? Hva gjorde at jeg valgte å ikke gi opp kampen for å beskytte barna mine mot ukultur? Hva kan vi muslimske mødre bidra med for å få til en endring i samfunnet vi er en del av? Vi er to forfattere av denne boken. Min yngste datter Maria har ført min historie i pennen, mens jeg har diktert, både på norsk og urdu.


Til minne om Zikria Begum Til: Isabel, Rafael, David, Gabriel og Jacob


Einsamflygar Barn, ikkje le av den fuglen som flaksar så hjelpelaust av stad. Vinden har skilt han frå dei andre som flyg over havet i ei jamn, tett rad. Vinden valde ut denne eine og kasta han ut av den usynlege lei som fuglar av hans slag plar følje. Han er ikkje lenger ein av dei. Sin eigen veg han må finne, eller – om han trøytnar om litt – gi tapt, la seg falle, gå under, slik går det desse einsame titt. Det mørknar vidt over havet. Ei frostnatt kvesser sine jarn. Ein fugl flyg einsam under stjerner. Ikkje gråt for den fuglen, barn. Halldis Moren Vesaas


Del 1 DEN FØRSTE KAMPEN


1

Fornebu, februar 1971 Jeg bøyde meg ned og kjente på snøen. Det var første gang jeg hadde snø i hendene mine. Jeg hutret. Vinden var som is. Det rev i nesen når jeg pustet inn. Det var likevel noe forlokkende med snøen som lå kritthvit som et laken over landskapet. Luften virket så ren, selv om jeg var på en flyplass. Hjemme var jeg vant til at luften var full av lukter, så mange at en virkelig måtte kjenne etter om en skulle kunne skille noen av dem fra hverandre. Her luktet det ingenting, kanskje med unntak av en svak eim av flybensin. Vi måtte gå et stykke før vi kom til ankomsthallen, og det var mer enn langt nok til at jeg kjente at jeg ikke hadde riktige klær for dette klimaet. Inne i ankomsthallen var menneskene, klærne de hadde på seg, og ikke minst språket fremmed. Jeg var 21 år, og jeg var kommet til en ny verden. Jeg vokste opp i en søskenflokk på seks søstre og to brødre. Huset vi bodde i, var enkelt innredet, og hadde en åpen plass i midten hvor vi hadde et bur med andunger. I første etasje var det kjøkken, to stuer, en spisestue og soverom. Jeg delte

13


soverom med mine to søstre. På toppen av huset var det en takterrasse. Der kunne man se ut over byen Lahore, Punjabs hovedstad, så langt øyet rakk. Byen er kjent for sine vakre parker og staselige kolonibygg, og folk derfra er kjente for sin velvilje og gjestfrihet. Persere, briter og indere har alle preget byen, på hver sin måte. «Jinne Lahore ni wekhya o jamya nai», sier vi: «Du vet ikke hva livet virkelig er, hvis du ikke har opplevd Lahore.» Hjemme hos oss snakket vi både punjabi og urdu. Å snakke urdu var blant tradisjonene familien min tok med seg fra New Delhi, hovedstaden i India. På skolen lærte vi både engelsk og urdu. Begge foreldrene mine kunne også kommunisere på engelsk. Far lærte språket da han arbeidet i jernbaneverket sammen med britene under kolonitiden, mens mor lærte det da hun gikk på kostskole i New Delhi. Selv etter at Pakistan ble en selvstendig stat i 1947, var engelsk det offisielle språket, likestilt med urdu. Jeg opplevde sjøen for første gang da jeg som ti år gammel jente besøkte noen slektninger i Karachi sammen med foreldrene mine. Det var som om havet trakk meg til seg. Jeg husker at jeg stod på stranden og så andre barn svømme. Jeg så på bølgene og beundret hvordan båter og mennesker kunne flyte uten å synke. Jeg hadde lest i en skolebok at vi bare kjente til 20 prosent av det som befant seg i havet, resten var fremdeles en gåte. Jeg lurte på om det stemte. Jeg lurte også på om jeg noen gang skulle klare å være i vannet, holde meg flytende på overflaten. Å svømme var noe foreldregenerasjonen advarte mot. Å svømme var farlig, ja, livsfarlig.

14


Før jeg reiste til Norge, var de fleste venninnene mine blitt gift. Jeg hadde også blitt fridd til. Jeg kjente ham ikke så godt, men jeg visste at han var svært ettertraktet. Shah het han. Han var pen å se på, hadde en god utdannelse og ga tydelig uttrykk for hvor forelsket han var i meg. Jeg var derimot opptatt med å fullføre lærerutdanningen, men da jeg var nesten ferdig utdannet, takket jeg ja til ekteskapstilbudet hans. Shah sjarmerte de fleste. Med sitt blide vesen og humoristiske sans fikk han både kvinner og menn til å sitte som trollbundet når han fortalte historier. Han fikk enhver person til å føle seg spesiell. Noen av venninnene mine mente det var en slags form for arrangert ekteskap, men valget var mitt alene. Jeg fikk full støtte fra foreldrene mine, men det var jeg som tok sjansen på å gifte meg med denne mannen jeg knapt kjente. Bryllupet vårt var enkelt, bare de nærmeste vennene og familiene våre var invitert. Jeg var 20 år gammel, Shah var 25. Like etter at vi hadde giftet oss, dro Shah til London for å jobbe. Deretter dro han til Tyskland. Det var jobben hans som noen måneder senere gjorde at han reiste til Norge, og at jeg sto på norsk jord på Fornebu en iskald februardag i 1971. Det året herjet borgerkrig mitt hjemland, en krig som endte med løsrivelsen av Bangladesh. I Norge pågikk EF-kampen for fullt, statsminister Per Borten gikk, og Trygve Bratteli kom. Det var Vietnam-demonstrasjoner i mange land, og folk var opptatt av drapssaken mot Charles Manson og hans religiøse sekt. Jeg landet på Fornebu nesten samtidig som Apollo 14 landet på månen. Ingenting av dette opptok meg så mye ettervinteren 1971. Jeg hadde mer enn nok med å tilpasse meg et land og en kultur jeg skjønte lite av. Reisen til Norge ble min måneferd.

15


Da Shah og jeg giftet oss, visste jeg at han hadde planer om å reise til Europa, men jeg visste at han også hadde en plan om å reise tilbake til Pakistan en gang i fremtiden. I min familie og omgangskrets var det mange som dro til utlandet for å jobbe og studere. Etter andre verdenskrig etterlyste spesielt Tyskland, Storbritannia, USA og Canada arbeidskraft, noe som førte mange pakistanere ut i verden. Tanken var at Shah og jeg skulle bosette oss i London i noen år. Gjennom familien og oppveksten hadde Shah et nært forhold til den britiske hovedstaden, og dermed var det naturlig at det var nettopp der vi skulle bo frem til vi hadde lagt oss opp nok startkapital til å flytte hjem igjen til Lahore. Å returnere til Pakistan etter noen år var på den tiden helt vanlig for svært mange pakistanske innvandrerfamilier. To måneder etter bryllupet reiste Shah alene til London. Jeg var veldig eventyrlysten, og ville også ut i verden. Jeg hadde egentlig lyst til å bli flyvertinne, men der satte foreldrene mine ned foten. De ville ikke at jeg skulle reise alene til Karachi for å utdanne meg. Så da Shah dro til London, ble jeg igjen i Lahore for å fullføre praksisen jeg hadde på en barneskole, som avsluttet lærerutdanningen min. Planen var at jeg skulle komme etter når jeg var ferdig å studere. Det var en stor dag for foreldrene mine den dagen min søster Bano hadde fullført sykepleierutdanningen og jeg var ferdig utdannet lærer, og de inviterte familie og venner hjem for å feire. – Veien til økonomisk frihet og selvstendighet ligger i disse papirene, sa min far da vi kom hjem med vitnemålene våre. Foreldrene mine var alltid opptatt av at kvinner måtte ha en

16


utdanning og være selvstendige. Den første arbeidsdagen vår, da vi satt ved frokostbordet i arbeidsuniform, smilte både far og mor, svært stolte. Shah og jeg skrev brev til hverandre, og av og til kunne Shah ringe hjem til min eldste søster Tayyba, som hadde telefon hjemme. Hun og mannen hennes serverte meg middag og te der jeg satt og ventet i den svarte skinnsofaen. Jeg kunne sitte hjemme hos henne i timevis og stirre på telefonen og vente på at den skulle ringe. En dag kom det et brev med frimerke fra Tyskland. «Jeg er i Berlin», skrev Shah. «I morgen reiser jeg videre til Hamburg til et jobbintervju. Lønningen er så høy at jeg ikke kan si nei hvis jeg får tilbud om ansettelse. Det vil endre livet vårt, det skal jeg love deg, Azra.» Jeg leste brevet om igjen og om igjen. Skulle vi flytte til Tyskland? Shah fikk jobben i det tyske selskapet i Hamburg, men det viste seg at det ikke var dit jeg skulle dra. Da bedriften åpnet en avdeling i Norden, førte det ham nemlig videre til Norge. Begge foreldrene mine fulgte meg til flyplassen, og både far og mor gråt. I Pakistan er det å vise følelser ofte forbundet med svakhet, men det er likevel lov å være «svak» når en tar farvel. Kanskje følte foreldrene mine at reisen kom til å bli langvarig. Jeg vet ikke. Jeg gråt ikke, fordi jeg visste at jeg hadde tatt en stor livsbeslutning som jeg måtte stå for. Jeg trodde dessuten at jeg skulle komme tilbake til Pakistan. Dette er ikke tid for gråt, tenkte jeg. Det minste tegn på svakhet kunne få dem til å tro at jeg angret på beslutningen om å flytte til utlandet. Innerst

17


inne var jeg i tvil. Jeg visste ingenting om landet jeg skulle flytte til, og jeg kjente heller ikke mannen jeg hadde giftet meg med. Hvordan ville livet i det nye landet bli? Og hvordan ville livet med Shah bli? Ville jeg klare å takle savnet etter foreldrene og søsknene mine? Jeg tvilte, men jeg var også spent. Jeg var klar til å begynne en ny fase i livet mitt. Så gikk ferden min fra Lahores innerste bykjerne til en liten hybel i Oslo. Gjennom jobben hadde Shah fått en hybel like ved Ensjø. Vi delte kjøkken og bad med fire andre kolleger. Det var svært upraktisk, spesielt fordi vi bare kunne bruke fellesrommene enkelte tider på døgnet. På den tiden var det vanskelig å skaffe seg en leilighet i Oslo. I starten brukte jeg mye tid på å forstå det nye landet jeg var kommet til. Alt var helt nytt: maten, språket og stillheten. Hva skulle jeg spise til frokost? Hva spiste menneskene i dette landet til frokost? Det ble mye brødmat og knekkebrød. Det var ikke vanlig med varm lunsj, og middagsutvalget var begrenset. Jeg husker best bråkete matpapir fra matpakken, med knasende knekkebrød med brunost eller makrell i tomat. Dette var mat jeg selv senere skulle ta med som matpakke når jeg ble en arbeidende kvinne. Jeg lette etter «min» mat i butikkene, men fant ikke noe av det jeg søkte etter. Når jeg skrudde på radioen, forsto jeg ingenting. På kontoret til Shah lå det aviser og magasiner, på et språk jeg ikke forsto, og hadde bilder av helt nye ansikter, av personer jeg ikke ante hvem var. Der hang også et kart over Norge. Jeg stirret på det langstrakte landet med alle fjellene og fjordene. I Pakistan fra øst til vest, nord til sør var det ulikt

18


klima. Men i dette nye landet måtte vi nå belage oss på lange vintre og korte somre. Absolutt alt føltes annerledes og nytt. Livet hadde fått en brå vending. Norge fremsto nesten primitivt. Jeg var vant til yrende liv nær sagt døgnet rundt, men selv i Norges hovedstad stengte butikkene tidlig på ettermiddagen, og etter det var alt stengt. Nordmenn selv mente at Norge var et moderne land, men de så fortsatt på TV-sendinger i svart-hvitt og kjørte rundt i biler som så ut til å falle fra hverandre. Det virket ikke som om nordmennene brydde seg om hvordan de gikk kledd heller. De stelte seg ikke, i alle fall ikke mer enn de måtte, selv når de gikk ut for å spise middag. Blant Lahores middelklasse var alle opptatt av trender og moter, noe som ennå virket å være ukjente begreper for nordmenn. Det første jeg reagerte på da jeg kom til Norge, var at alt var stille. Det var nesten ingen lyder. Jeg tenkte at det var første gang jeg noen gang hadde opplevd stillhet. Det var en selsom erkjennelse. Her sto jeg, i en ny og lydløs verden, med en underlig følelse av at alt hadde stoppet opp. Jeg satt og stirret ut på de nakne trærne utenfor vinduet på hybelen på Ensjø. Når skulle de blomstre igjen? Og når skulle snøen utenfor smelte? Shah jobbet hele dagen og til langt utpå kveldene. Jeg hadde hverken jobb eller venner, jeg var alene. Jeg prøvde å holde energien oppe ved å gå turer og få frisk luft, eller å ta t-banen rundt for å bli bedre kjent med byen. Dag for dag ble jeg mer og mer ensom, og dag for dag ble jeg mer og mer sikker på at dette hadde vært en feil avgjørelse. Hva gjorde jeg egentlig her? Hva gjorde vi i dette landet uten familiene våre og uten et nettverk, i et land som overhodet

19


ikke fremsto som moderne for meg? Og hadde jeg giftet meg med riktig mann? Noen dager skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle holde ut. Jeg forsøkte å snakke med Shah om det, men det virket ikke som om han tok det inn over seg. I bakhodet hørte jeg hele tiden stemmen til min far: – Det tar to uker å lære seg å bli kjent med et nytt bosted, og to nye uker å innarbeide nye rutiner. Jeg var vant til å lytte til rådene min far ga meg. Han var en tvers igjennom forstandig, ydmyk og snill mann. Jeg ble varm om hjertet når jeg tenkte på familien min i Lahore. Min mor som alltid samlet familien og fikk alle til å samarbeide på best mulig måte. Luktene fra kjøkkenet, duften av våt murstein etter monsunregnet på den åpne uteplassen midt i huset og den varme vinden. Det var aldri stille rundt meg i Lahore. Jeg hørte ropene fra gateselgerne som solgte alt fra grønnsaker til aviser, eller skomakeren som gikk fra hus til hus. Stemmene fra naboene og klagene fra melkemannen som leverte melk på døren presist klokken syv på morgenen, han fortalte den samme historien om at kua igjen hadde gitt for lite melk hver dag. Jeg så for meg at far hjalp mor med å lage mat, og at han stelte ungene. Han pusset skoene våre og strøk skoleuniformene, og var like stolt over døtrene, konen og svigermoren sin som han var over de to sønnene sine. Far som respekterte kvinner, som respekterte valgene de tok, og deres kamp for likestilling mellom kjønnene. På søndagene, da vi hadde fri fra skolen og far hadde fri fra jobben, tok foreldrene våre oss ofte med ut for å oppleve mange

20


av Lahores severdigheter. Vi tok hest og kjerre til disse stedene, det så vi alltid frem til. Et av yndlingsstedene til oss barna var melaen i Shalamar Baag. Mela er et samlested for hele familien, hvor det både er tivoli, matboder og underholdning. Det store pariserhjulet på melaen var mitt høydepunkt; å kjenne vinden gjennom håret en varm sommerdag, utsikten over hele parken og de smilende ansiktene til søsknene mine. Turen ble avsluttet med katlamba, som er en pizzalignende rett, frukt-chaat, roti direkte fra tandooriovnen, og ikke minst kheer, rispudding, servert i små leirkrukker. På kvelden var det dukketeater med håndlagde pakistanske dukker. Vi lo, selv om vi hadde hørt historien mange ganger før og vi egentlig var litt for store til et dukketeater som opprinnelig var ment for veldig små barn. Det var en slags tradisjon å se det, en tradisjon vi likte. Dagen ble avsluttet med sukkerspinn. Noen fredager dro vi til Badshai-moskeen for å be fredagsbønnen. Jeg kunne bli sittende og se på den vakre arkitekturen og kjenne med hendene på de myke teppene. Det store bygget var majestetisk, den var en av de største moskeene i verden, bygget av mogulen Aurangzeb. Min eldre bror og jeg ble ofte med far for å handle inn for uken. Vi satt bakpå den gamle scooteren til min far, mens han manøvrerte seg gjennom de trange bakgatene i gamlebyen i Lahore, hvor kjøpmennene holdt til. Vi for forbi de gamle, vakre og fargerike husene i gamlebyen, og jeg husker jeg tenkte at denne atmosfæren ikke kunne finnes noe annet sted. I skoleferiene pleide mormor å ta med de to søstrene mine og meg på besøk til tante, som bodde i Westridge utenfor byen Rawalpindi, nord i Punjab-provinsen. Tante var

21


barneskolelærer, og mannen hennes var rektor ved den lokale ungdomsskolen. To av sønnene i huset var på alder med meg. Vi brukte somrene på å lese lekser sammen med tante og onkel, og med å hjelpe mormor i blomsterhagen. Samtidig lærte hun oss om kinesisk medisin, og fortalte historier fra livet i India. Det var tydelig at hun savnet hjemlandet, og spesielt New Delhi, byen hvor hun giftet seg og tilbrakte mange år sammen med morfar. Om kvelden fortalte mormor alltid eventyr når vi tre søstrene krøllet oss sammen under de håndvevde teppene i det hun omtalte som «den indiske sengen», som tante hadde arvet etter henne. Det var blant de få møblene som ble sendt til Pakistan med noen slektninger etter 1947. Om morgenen vekket hun oss med grønn te fra Kina og valnøtter og aprikos fra Hunzadalen. Hun lærte oss å brodere, og mens vi satt der konsentrert med nål og tråd, fortalte hun om sine yndlingsforfattere og om Shakespeares skuespill. Den britiske kolonitiden hadde etterlatt sine spor i det pakistanske språket og den pakistanske kulturen. Hun lærte oss å holde bestikket riktig, å sitte pent til bords og å takke pent og høflig. All kjærligheten vi barna fikk fra besteforeldrene våre, er noe mine egne barn og mange andre barn av innvandrere ikke har fått anledning til å oppleve. Det er et tomrom i oppveksten som vanskelig vil kunne la seg fylle. Det var av mormor vi lærte å lese arabisk, for hverken søsknene mine eller jeg gikk noen gang på koranskole. Hun oversatte suraer fra Koranen slik at vi kunne forstå hva vi leste. I Lahore samlet kvinner seg hjemme hos mormor, og det var gjerne mormor som ledet fredagsbønnen for kvinnene. Ifølge islam er det bare mennene som er forpliktet til å gå i moskeen

22


for å be fredagsbønn i samling med andre menn. Kvinner kan be hjemme eller i moskeen. Kvinner kan ikke påta seg rollen som en imam, men de kan lede en fredagsbønn for en forsamling bestående av kun kvinner. I forkant av bønnen pleide mormor å lage pannekaker med kokos og mango-chutney. Etter maten serverte hun pakistanske søtsaker med chai (te med melk, sukker og kardemomme). Hun visste at maten og det sosiale samværet hadde stor betydning for samholdet i dette kvinnemiljøet. Hvis hun fikk høre at noen av kvinnene eller barna deres var syke, tok hun med seg vesken sin med naturmedisiner. – Jeg har behandlet kristne, hinduer, sikher og muslimer på samme måte. Forskjellsbehandling må aldri forekomme. Hvis man skal kalle seg en muslim, plikter man å hjelpe andre mennesker. Vi er først mennesker, deretter muslimer. Ved å utføre gode handlinger overfor medmennesker blir vi også gode muslimer, sa hun en gang jeg i voksen alder spurte henne om det. Når ferien var over og toget fra Rawalpindi til Lahore stoppet på Railway Colony-stasjonen i Lahore, var jeg bestandig glad og takknemlig for å være tilbake i den livlige og pulserende, kaotiske og støyende hjembyen min. Fordi far var ansatt i jernbaneadministrasjonen, fikk vi seks gratis reiser med tog hvert år. Derfor hadde vi også vært mye rundt i Pakistan og opplevd flere andre byer. Det var alltid de samme grå skyene på denne tiden av året, som varslet om monsunregnet som var på vei. Den svarte eksosen fra bussene, tutingen fra bilene, musikken fra forbikjørende lastebiler, ropene til gateselgerne, de overfylte minibussene, folk som dyttet – alt var akkurat som før vi reiste. De samme

23


gjenkjennelige luktene, som matosen fra samosa-selgeren, lukten av nystekte søtsaker og sjasminduften fra blomsterselgerens butikk. Jeg følte tilhørighet til dette kaoset, og det var slik vi foretrakk å leve, midt i storbystøyen. På det faste møtestedet vårt, på hjørnet mellom syersken Jamila og Obaidullah Karims jalebi-utsalg, stod far i folkemengden med det skjeve smilet og dressjakken han hadde fått fra sine britiske kolleger i jernbaneadministrasjonen i Lahore. Han omfavnet alle de tre døtrene sine samtidig, og vi kaptes om å fortelle historier fra ferien og ivret etter hans oppmerksomhet. Jeg fornemmer fremdeles den gode lukten av betelblad og miswak fra klemmene hans. Etter å ha satt oss inn i den gamle bilen kjørte vi hjem gjennom byens overbefolkede gater. Vi var en stor familie, men foreldrene mine hadde kjærlighet og raushet nok for alle sammen. For meg fremsto det som om foreldrene mine alltid hadde et godt forhold. Jeg kan ikke huske at de kranglet en eneste gang, eller at de diskuterte høylytt. Jeg tror de var forelsket helt frem til sin død. Barnebarna fniste da de så at det eldre ekteparet fremdeles holdt hender i en alder av snart 80 år. Da mor fikk slag som 76-åring, tok min far godt vare på henne, selv om han også etter hvert ble syk og sliten. De døde begge med to ukers mellomrom. Jeg gikk på jenteskolen Lady Griffin, som opprinnelig var en katolsk skole etablert under den britiske kolonitiden. Den lå rett ved den gamle jernbanestasjonen i den nordvestlige delen av Lahore, ikke så langt fra Anarkali-basaren lenger vest. De irske nonnene var kjærlige og varme, og noen av dem snakket til og med urdu. Det første vi gjorde når vi kom inn på skolen

24


om morgenen, var å drikke iskaldt vann fra fontenene. Det var ren luksus i de varme sommermånedene, siden vannet i springen hjemme alltid bare var lunkent. Ved skoleporten sto det alltid to vakter, en kvinne og en mann, som kontrollerte alle som kom og gikk. Jeg husker fremdeles duften av sjasmin og roser, blandet med lukten av våt jord, etter at rosebuskene ble vannet hver morgen. Skolegården var enorm, med håndballbane og egen friidrettsbane med egen løpebane. Jeg var mest interessert i håndball og var med på skolelaget fra tidlig på barneskolen og helt frem til videregående skole. I gymtimene løp vi runde etter runde i skolegården, og jeg kan fremdeles huske den intense følelsen av frihet da jeg løp. Da jeg begynte på skolen, tok jeg skolebussen, men etter hvert som de to yngre søstrene mine kom i skolealder, hadde ikke foreldrene mine råd til å betale den for oss alle tre. Skolen hadde ansatt en kvinne i 50-årene til å hente og følge tolv av oss barna fra nabolaget, og på de varmeste dagene bar hun skolesekkene til de yngste barna. Det tok kun en halvtime å gå hjemmefra, men i sommermånedene husker jeg denne veien som uendelig lang. På toppen av broen over jernbanelinjen og hovedveien pleide søstrene mine og jeg å stoppe og kaste lange blikk etter elevene som ble kjørt i bil av foreldrene. Lady Griffin hadde elever og lærere fra ulike religioner og samfunnslag, og i religionstimene ble vi delt. Mens de muslimske elevene fikk religionsundervisning i islam, fikk de kristne kristendomsundervisning. Den øvrige undervisningen var felles. Jeg hadde både kristne og muslimske venner. Vi var alle fra Lahore. Noen annen identitet kjente vi ikke til, og religion snakket vi sjelden om.

25


Min eldre bror gikk på en annen skole, som kun var for gutter. Siden far reiste mye i forbindelse med jobben sin på jernbaneverket, måtte mor møte opp på skolens kontor for blant annet å betale skolepengene. Da broren min hadde fått en oppførselsanmerkning, måtte mor stille opp til samtalen med rektor på skolen som min far var innkalt til. På denne tiden var det vanlig at det var fedrene som ordnet bortimot alle praktiske anliggender utenfor hjemmet. Men moren min så ingen annen utvei enn å ignorere kjønnsrollene og konsentrere seg om å være pragmatisk når far var på jobbreise, selv om mange menn fant det aldri så provoserende. Ved siden av skolen lå et av de vakreste husene fra kolonitiden. Det rommet et etablissement man ikke skulle snakke om, men som alle visste eksisterte: Den private klubben Club Griffin. Her holdt Lahores overklasse fra Gulberg, Cant og andre velstående bydeler sine overdådige selskaper, ofte underholdt av kjente artister som fikk betalt høye summer for å gi private konserter. Av og til holdt foreldrene til Saba, min bestevenninne, middagsselskaper i Club Griffin. Da fikk hun og jeg lov til å bli med under middagen. Jeg så aldri slike vakre kvinner ellers i Lahores gater. De var iført silkesarier og dyrebare smykker, og hadde vakre, lange fingre med diamant- og rubinringer. Ansiktene var pudret og kinnene rosenrøde. Tidligere hadde jeg bare sett bruder gå med denne typen sminke; jeg visste ikke at man kunne pynte seg slik til selskap også. Når kvinnene smilte, blottet de skinnende hvite tenner, slike som bare folk fra velstående familier i Lahores overklasse hadde. Håret deres var enten langt og krøllete eller satt opp i elegante tuperte frisyrer med perler og stener. De fulgte sekstitallets mote med

26


kajalen dratt utover øyelokket og lange øyevipper, kanskje falske, så tunge og mørke at blikket deres lyste når de kikket opp. Samtalene gikk for det meste på engelsk, og slo de over på urdu, kom annethvert ord på engelsk med overdreven uttale av r-ene. Jeg smilte av det tilgjorte ved denne måten å snakke på, som for meg var like sjarmerende som den var fremmed. Det var min venninne Mary som lærte meg å danse twist. Etter at Saba og jeg hadde gjort leksene våre, hendte det vi dro hjem til Mary. Midt i hverdagen lagde Mary fest for oss; hun spilte låter fra 50- og 60-årene og viste oss de ulike trinnene. I min omgangskrets i Lahore var det ikke vanlig å oppmuntre jenter til å synge eller spille instrument, så dette ble mitt første møte med musikk og dans. «Anstendige» jenter skulle hverken danse eller synge, men flere elever fra skolen min endte opp i tv- og filmbransjen senere. Spesielt populært ble det å jobbe som skuespiller i såpeserier, såkalte drame, som tok opp ulike samfunnsrelevante temaer. Nå, når jeg satt alene i Norge, tenkte jeg mye på hva mine foreldre ville ha rådet meg til i denne situasjonen. Far var en klok mann, men han visste svært lite om Europa. Jeg hadde ingen jeg kunne spørre om råd. Det var bare Shah og jeg, og Shah tenkte først og fremst på jobb. Min fars råd om å bruke to uker, og så to uker til, ble derfor et mantra, en slags rettesnor for meg. Om ikke annet fortalte det meg at jeg langsomt måtte forsøke å bli kjent med mitt nye land. Første gang jeg tok trikken, skvatt jeg da en mann kom inn i kupeen og satte seg ned ved siden av meg. Jeg trodde først at han hadde gjort en feil, og flyttet meg til et annet sete. Da jeg

27


så rundt meg en gang til, skjønte jeg at det var vanlig at menn og kvinner satt i de samme kupeene, og til og med ved siden av hverandre. I Pakistan var det egne avdelinger for menn og kvinner på alle offentlige transportmidler. Nordmennene virket stille, avmålte, introverte og forsiktige. Dessuten stirret de. Hvis jeg traff på noen i butikken eller trikken, smilte jeg forsiktig. De bare stirret tilbake. Munnen var en strek, de så hele tiden så seriøse ut, som om de gikk og bar på mange bekymringer. De virket bare ikke glade. De snakket ikke med hverandre på gaten, i butikken eller på trikken, og jeg oppdaget raskt at de i hvert fall ikke henvendte seg til fremmede. Hvordan klarte man seg gjennom den kalde vinteren her? Hvordan holdt man det ordentlig varmt i hjemmet, og hvordan kledde man seg for ikke å fryse? I begynnelsen skjønte jeg ikke at nordmenn syns det var upassende å stille for mange personlige spørsmål, eller å være for direkte med kommentarer som angår andre menneskers utseende og vekt. I Pakistan og blant pakistanere i Norge kan man godt klype noen i kinnet, smile og si: – Så rund du er blitt! Har man gått opp eller ned i vekt, vil det garantert kommenteres. De færreste pakistanere blir fornærmet, de er så vant med det fra de er små. Norske kvinner kan derimot bli både såret og støtt om noen for eksempel skulle kalle dem lubne. Man kan heller ikke kalle noen for svake, og man kan for all del ikke si rett til dem: – Nå må du ta deg sammen. Du syter og klager og høres utakknemlig ut!

28


Balansen mellom å være passe direkte og samtidig tilstrekkelig politisk korrekt var noe av det som tok lengst tid å lære da jeg skulle integreres i det norske samfunnet. Etter hvert fikk jeg norske venner som kunne korrigere, le og smile av mine upassende kommentarer. En gang sa jeg for eksempel: – Dere spiser ikke bra nok. Kanskje det er derfor dere hele tiden ser så bleke og nesten blå ut i ansiktet, sommer som vinter? Den første tiden i Oslo var jeg stadig på utkikk etter noe som kunne minne meg om Pakistan, noe som kunne få meg til å tenke at det i dette kalde landet så langt mot nord fantes et snev av noe velkjent jeg kunne kjenne tilknytning til. Men jeg forsto tidlig at det skulle bli en større utfordring enn jeg først hadde forestilt meg å skape seg et hjem i totalt fremmede omgivelser. Lite visste jeg da at det å lære dette nye landet å kjenne skulle bli et livslangt prosjekt. Nå, nesten et halvt århundre senere, tror jeg det fortsatt er mange aspekter ved norsk kultur jeg aldri vil forstå til bunns, og som jeg aldri noensinne vil bli en fullkommen del av.


Jeg har vært opptatt av at både barna mine og jeg skal ta del i norske tradisjoner og norsk kultur. Her er min eldste datter og jeg på Strømmen, på hennes første 17. mai-feiring.

Jeg har alltid vært fascinert av havet. Her er mine to eldste døtre og jeg på badetur på Kalvøya.


Dette er Sadif Vibeke, min eldste datter, på 17. mai. Her er hun tre år gammel. En god venninne av meg, Karen, hadde sydd bunad til henne.

På begynnelsen av 1970-tallet fikk jeg fast jobb i selskapet Nordiska Filt. Her går mine to eldste døtre på ski under en skidag arrangert av arbeidsplassen.


Jeg lærte mye om norsk kultur og tradisjoner gjennom mine norske venner. Dette bildet er fra leiligheten vi bodde i på Skjetten. Mine to eldste døtre hadde laget julepynt i barnehagen og koste seg med å pynte juletreet.

Vi dro ofte på bilturer rundt omkring i Europa. Sommeren 1979 kjørte vi til Tyskland, Belgia og England. Her er mine to eldste døtre i en park i London.


Dette er fra firmahytta på Sjusjøen. Vi stortrivdes på hytta. Her får jentene lære å ri en sommer. Fremst i rosa klær er Maria, i blått bak henne er Sadif Vibeke, og helt oppe til venstre i hvitt er Nina.

Jeg var opptatt av at barna mine skulle oppleve ulike steder i Norge. Her er jeg sammen med mine to eldste døtre på en ferge på Vestlandet. Jeg husker at det var veldig mye regn og dårlig vær på den turen.


Vi stortrivdes på ferie i London. Her er mine to eldste døtre og datteren til en venninne av meg.

Her er min eldste datter på hytta på Sjusjøen en sommer.


Her er min mor, Zikria, foran russebussen til Sadif Vibeke. Hun syns det var gøy å oppleve 17. mai og russefeiring og likte spesielt godt at tradisjonen gjorde at folk samlet seg.

Foreldrene mine var fascinert av Norge, norsk kultur og norske tradisjoner. Her er de på besøk da Nina var russ. Fra venstre: En venninne av Nina, min mor Zikria, Omar, Nina, min far Hussein Ali og Maria. Bildet er tatt i hagen utenfor huset vårt i Lillestrøm.


På midten av 1990-tallet ble jeg selvstendig næringsdrivende, og drev butikken Vibes Mat på Majorstuen. Det var en fantastisk tid, men det var også hardt arbeid. Her er jeg på Rhodos, da jeg tok en etterlengtet ferie sammen med alle mine fire barn. Bildet er tatt etter en lang tur på stranden.


Her er jeg sammen med mine fire barn pü midten av 80-tallet, pü vei til besøk hos noen pakistanske familievenner.


Jacket | Book size: 140x215mm | Content pages: 208 | Content paper: 80gsm /1.8 bulk | Insert pages: 8 | Insert paper: 115gsm /0.82 bulk | Joints: 8mm | Spine shape: round

Dust cover

110 mm

Azra Gilani skapte sterke reaksjoner da hun skrev kronik­ken «Muslimske mødre, nå må dere våkne!». Der tok hun et oppgjør med begreper som skam og ære, og oppfordret spesielt muslimske mødre til å ta opp kampen. I denne boken forteller Azra Gilani sin historie. Hun kom til Norge som en av de første arbeids­ innvandrerne fra Pakistan på 1970-tallet og gjorde sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet. Hun opplevde mange forsøk på å begrense hennes og barnas frihet, men bestemte seg for å stå imot.

19,4 mm

Azra & Maria Gilani

«Det første jeg reagerte på da jeg kom til Norge, var at alt var stille. Det var nesten ingen lyder. Jeg tenkte at det var første gang jeg noen gang hadde opplevd stillhet. Det var en selsom erkjennelse. Her sto jeg, i en ny og lyd­løs verden, med en underlig følelse av at alt hadde stoppet opp.»

145 mm

Dette er den sterke historien om en firebarns­mor som kjempet små og store kamper for at barna hennes skulle slippe å ta dem.

«… til inspirasjon for oss alle, uansett bakgrunn». 221 mm

Maria Gilani (f. 1982) er Azra Gilanis (f. 1949) yngste datter og har skrevet denne boken sammen med sin mor. Maria er statsviter og jobber i Norad.

– Statsminister Erna Solberg om Azra i sin nyttårstale.

En muslimsk mors kamp

145 mm

Azra & Maria Gilani

En muslimsk mors kamp

110 mm

Kåret til «Årets ålreite dame» i 2016 av Jo Nesbøs Harry Hole-stiftelse. Nominert til Tara-prisen «Årets modigste kvinne 2016».

En muslimsk mors kamp (9788241914713)  
En muslimsk mors kamp (9788241914713)