NORGES ENESTE VETERANMAGASIN
VETERAN UTGIS AV NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER // JUNI 2020
KJÆRLIGHET I INTOPSENS TID Kjell Arne, Barbro og Geir møtte kjærligheten ute i tjeneste. Men kan man egentlig date i Sudan? Lærer man hverandre ordentlig å kjenne i en intopsboble? Hvordan er det å flytte med en FN-soldat fra Beirut til Brumunddal? Og er det i det hele tatt lov å finne kjærligheten ute i tjeneste? g 6
Nr. 2-2020 ISSN: 1894-1974 Utgiver: NVIO v/presidenten Bygning 60, P.B 1550 Sentrum 0015 Oslo Redaktør: Hege Kofstad Tlf.: 412 33 448 e-post: hege.kofstad@nvio.no Neste nummer av Veteran (nr 3-2020) kommer ut ca 27. september. Deadline 7. september. Forsidebilde: En kadett ved sjøkrigsskolen deler ut et kyss midt på Time Square i New York. Bildet er en gjenskapelse av V-J day i Time Square av fotografen Alfred Eisenstaedt. Foto FMS
«LIGGER I KAPELLET. ALT VEL!» 8. mai 2020 var det 75 år siden freden kom tilbake til Norge. To 96-år gamle veteraner deler minner fra krigstiden og hvordan de opplevde 8. mai i 1945, og i 2020. g 16
TAR OVER I KABUL. Major Therese Killi Hansen på sin nye arbeidsplass i Afghanistan. Hun er ny sjef for det flernasjonale feltsykehuset i Kabul, hvor hun blant annet skal lede en styrke på 26 norske sanitetssoldater. g 22
VETERANMELDINGEN. Den første Veteranmeldingen på 10 år foreslår blant annet kompensasjonsordninger for familier og tiltak med fokus på psykisk helse. g 25
8. MAI MED ROCK OG ZOOM. Når en dør lukkes, åpnes en annen, heter det. I år var 8. mai-feiringen kraftig endret, men verdig på alle måter. g 32
Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse Opplag: 9.000
NT PUNK RØ
T
G
VETERAN arbeider etter reedaktørplakaten og er en del av Fagpressen. Fagpressen er en interesseorganiasasjon for seriøse fagblader og tidsskrifter i Norge.
VETERAN
JUNI 2020
g GENERALSEKRETÆREN
thor.lysenstoen@nvio.no
God sommer!
D
irektiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge ble fastsatt 10.juni, i 1949 med en Kongelig resolusjon. Et veldig klart direktiv for å unngå å gjenta det som skjedde i aprildagene 1940, å vente på ordre fra noen. Siden midten av mars har vi kanskje gjenopplevet noe av det, uten å kunne gjøre noe annet enn å være passive, ta vare på hverandre, men holde avstand. Sammenlignet med andre nasjoner har vi vel kommet billig unna i tapte menneskeliv, men ikke i kroner. Dette må ha lært oss at det koster mindre å være forberedt, enten det gjelder materiell, personell eller planverk enn å over hals og hode kjøpe inn når katastrofen er et faktum. Det å dra ut internasjonale operasjoner krever det samme. Jeg husker dette spesielt godt fra vi dro ut i Gulfkrigen tidlig i februar 1991, hvor vi skulle være forberedt på «alt», Scudraketter, stridsgass etc. Vi hadde ikke spesielt god tid til å samøve avdelingen, samtidig med pakking av 21 Herculeslaster, C-130, med materiell i riktig rekkefølge for etableringen av leiren etc. Måtte spise en del med
plastbestikk for kantinekassene som aldri ned. På grunn av hoffsorg kunne heller ikke Stortinget samles for å beslutte vår avreise, avgjørelsen ble tatt i den utvidede utenrikskomiteen. Men de avdelingene som satte oss opp kunne dette, så vi dro av sted stort sett med riktig materiell, bortsett fra noen par ski som inngikk i en veterinærenhet og vel i overkant tunge uniformer for pluss 42 grader i Saudi-Arabia, men det var frost om natta så de som gikk vakt satte stor pris på antrekket. Det har vært en del saksbehandling
opp mot forsvarsdepartementet i hverdagen på tross av koronaen, som veteranmonumentet på Akershus festning, Langtidsplanen for Forsvaret, endringer i Ombudsmannsordningen for Forsvaret og den såkalte Veteranmeldingen som skal opp i Stortinget til høsten. Alt dette er viktig for annerkjennelsen av veteraner og ikke minst fremtidens ordninger til våre veteraner. Veterantreffene er i gang igjen flere
steder og vel i full gang igjen etter
sommerferien hvis det ikke skjer noe uforutsett på smittefronten. Det vil jo være også mulighet til å avholde noen av de planlagte større arrangementene etter hvert. Det ser vel nå ut til at NVIO kan
gjennomføre det vi utsatte fra i våres, nemlig ekstraordinært landsmøte, for å fastsette vedtektene for regionalisering, samt lederkonferanse, i november. Under den samme helga på Gardermoen er det også et ikke uvesentlig 60-årsjubileum for NVIO, som skal feires! Jeg er ferdig med 4+4 år åremål til jul
og vedtektene er veldig klare på at det er det. Så jeg er jo spent på hvem som søker på generalsekretærstillingen og hvem som står igjen til slutt! Jeg ønsker allerede nå lykke til! Det er sommer i lufta og som en på Bardufoss skrev på facebook i går, nå er det bare 4 meter snø igjen i hagensidelengs. Ha en god sommer! Thor
3
4
JUNI 2020
VETERAN
Min reise i ve
Borgny Tjelle Spesialkonsulent i Helseetaten, avdeling for folkehelse og omsorg, seksjon psykisk helse og avhengighet
O
Veterankontakt i Oslo kommune
verraskende nok ble jeg spurt om å skrive en refleksjon rundt min reise i veteranenes verden. Som en lydig observatør og samarbeidspartner gjør jeg som jeg blir bedt om. Det innebærer at jeg må ut av min komfort sone og bygge opp nok selvtillit til å gi dere mine refleksjoner. Refleksjoner mange skal lese, noe som er litt skremmende. Hvor kommer denne lydigheten fra og hvorfor er vi alle så lydige? Er vi opplært til å være lydige? Hvor blir det av kreativiteten vi hadde som barn, og er det å leve annerledes en form for ulydighet? Er Aune Sands utfoldelse og champagneflytende livsstil ulydig, og Jens i villmarka, bidrar han i samfunnet? Hva med de som gjør egosentriske valg som og bestige Everest? Hva med de som går alene til verdens poler eller gjennomfører andre mer eller mindre velkalkulerte risikosporter, er dette en form for ulydighet? Jeg skal ikke svare
på dette, men i mitt møte med veteranmiljøet har jeg blitt utfordret på noen av disse spørsmålene. I samfunnet generelt er det et sett med regler, normer og verdier som er gitt. Både i arbeidslivet og hverdagslivet er det rutiner, standarder, holdninger og grenser vi forholder oss til. Kjerneverdier som tillit og anerkjennelse er det samfunnet ønsker. I Forsvaret har dere disse gode verdiene og lærer dem videre. Denne siden blir dessverre lite fremstilt offentlig. I møte med disse verdiene blir jeg ydmyk og respektfull, ikke minst alle gangene jeg opplever at dere både viser og lever etter disse normene. I mitt møte med veteraner ble jeg
møtt uten skeptiske kommentarer eller blikk, men selvfølgelig har det vært skepsis. Hva kan hun, hva har hun å fare med, hva vet hun om oss? Allikevel har jeg har aldri registrert tvil til
min kompetanse, eller dømmende holdninger. Ingen andre steder i arbeidslivet har jeg blitt møtt slik. Jeg kan ingenting om det å ha jobbet i Forsvaret eller det å ha vært ute i internasjonale operasjoner. Jeg kan folk, jeg kan tjenesteapparatet og liker å bli kjent med nye mennesker. Det er en gjengs oppfatning at helse-
vesenet og tjenestene ikke kan nok om krig og ettervirkningene. Det er kanskje tilfelle, men vi kan mye om stress, depresjon og PTSD. Hva er det som gjør at veteraner ser på sin depresjon, sitt stress, sin PTSD som så annerledes? Ja, tjenestene trenger mer kunnskap, men jeg tror også at veteraner trenger mer kunnskap og kompetanse om psykisk helse generelt. Det er viktig å kunne ta vare på seg selv, og ha de riktige verktøyene for å leve godt både i familien og i det sivile samfunn. Vi har lært å ta vare på den fysiske helsa, og
VETERAN
JUNI 2020
eteranenes verden
,,
- Det er en gjengs oppfatning at helsevesenet og tjenestene ikke kan nok om krig og ettervirkningene. Det er kanskje tilfelle, men vi kan mye om stress, depresjon og PTSD. Hva er det som gjør at veteraner ser på sin depresjon, sitt stress, sin PTSD som så annerledes?
lært hva sunn mat og et sunt liv innebærer, men hvorfor har vi lært så lite om å ta vare på følelser og hvordan vi skal håndtere dem? Denne refleksjonen startet med tanker om lydighet, og automatisk tenker jeg at veteraner er gode på lydighet. Som observatør til en så lydig gruppe ser jeg flere valg og mulige perspektiver som kan påvirke de ulike veteranenes forståelse av dagliglivet og av deres psykologiske og sosiale forhold. Spørsmålet er om jeg som observatør bare blir en som prøver å begripe eller forstå disse begivenhetene, kun ut i fra min egen analyse. Mine observasjoner skapes av mine holdninger, handlinger, ytringer, tanker og følelser. Viktige kjerneverdier som viser seg i samspill med andre mennesker. I mine første møter med veteranmil-
jøet var jeg rimelig skeptisk til denne, for meg, ukjente gruppen. Mine for-
utinntatte betenkeligheter viste seg å være feilaktige i gjentakende møter med utrolig fine folk fulle av gode verdier, flotte holdninger og iboende omsorg og ivaretagelse. Vi har alle våre historier, de er unike, og de kan deles for å bli kjent med hverandre og hvordan andre har taklet samme erfaring. Aristoteles sier: «Gode vaner får vi gjennom praktisk handling». Min identitet vil igjennom tillit, gjensidighet, respekt og anerkjennelse hele tiden bli påvirket av hvordan min erfaring utvider seg, hvordan jeg observerer andre og hvordan jeg anvender denne kunnskapen.
ter dem. Det unike med oss mennesker er at vi kan tenke gjennom våre handlinger, vi kan la oss påvirke og handle annerledes enn det vi tenkte først. Den danske psykiateren Søren Hertz mener at det første møte er betydningsfullt for den videre alliansen og relasjonen. Gjennom den omsorgen dere viser meg har jeg virkelig fått erfare dette. I starten gikk jeg mye ved siden av, nå går jeg sammen med dere!
Jeg har tenkt mye på hva som kan
være nyttig kompetanse for veteraner på sikt. Spørsmål som for eksempel: Hvorfor er overgangen til det sivile så vanskelig? Hvorfor får jeg ikke nok anerkjennelse for min tjenestetid? Og hvorfor sitter jeg ikke igjen med anvendbar kompetanse som kan brukes i det sivile liv? Som veterankontakt vet jeg at samfunnet ikke fordeler goder likt, og mener i utgangspunktet at alle burde ha samme rettigheter, men det er opptil hver enkelt hvordan man forval-
I neste nummer av Veteran skriver sjef for Militærmisjonen i Brussel, Louise Kathrine Dedichen, kronikk.
5
6
JUNI 2020
VETERAN
Kjærlighet i in I en kort periode er vi ute. Vi er et helt annet sted, og gjør kanskje en helt annen jobb. Vi har ingen familie rundt oss, og ingen gamle venner. Men nye relasjoner får vi. Hvordan påvirker menneskene vi møter ute i tjeneste livene våre? Vi blir venner på facebook, møtes igjen på reunions, andre blir venner for livet, noen kjærester og livspartnere, og til og med foreldre til barna våre.
VETERAN
JUNI 2020
ntopsens tid Kjell Arne, Barbro og Geir møtte kjærligheten ute i tjeneste. Men kan man egentlig date i Sudan? Lærer man hverandre ordentlig å kjenne i en intops-boble? Hvordan er det å flytte med en FN-soldat fra Beirut til Brumunddal? Og er det i det hele tatt lov å finne kjærligheten ute i tjeneste?
I
2007 står han der på bakken i Darfur i Sudan. Landet er enda ikke delt i to av borgerkrigen som raser. - Da jeg ble spurt om å dra til Darfur sa jeg ja med det samme. Jeg ville gjerne ut, og dette skulle bli den fjerde turen min. Etterpå slo jeg opp på et kart. Jeg visste ikke hvor det var, ler han, litt unnskyldende. Darfur ligger på grensen til Tsjad. Det er bare ørken, sier Geir, det er der Saharaørkenen begynner. Her skulle han tilbringe det neste året. For det meste i hovedstaden i Nord-Darfur, Al-fashir. Han får en assistent fra Malaysia. Hver morgen har han møter med African Union (AU). Rapportene sender han til FN-hovedkvarteret i Sudan. - Vi var kontaktleddet mellom AU og FN. Og vi var FNs representant i våpenhvilekommisjonen. Det betyr møter med opprørsgruppene i området to ganger i uka, sier han. «Vi» er egentlig bare Geir og assistenten. Så vidt han
vet er han eneste nordmann i FN-tjeneste i Sudan. Han må selv finne seg et sted å bo. - Det var ikke noe militært FN-fellesskap. African Union hadde en stor militærleir i Darfur, men jeg fikk ikke bo der ettersom FN ikke var en del av AU. Senere vet jeg de kom til en ordning. Isteden leier han et hus sammen med fem andre. En amerikaner, en etiopier, en nepali, en kanadier, en new zealender og Geir. De andre er sivile og jobber for andre FN-organisasjoner. En av de største flyktningleirene i verden ligger i dette området. Geir patruljerer området og har tett kontakt med leirledelsen. – Kort fortalt skulle jeg observere, snakke med folk og rapportere tilbake til FN-hovedkvarteret i Khartoum. I tillegg skulle jeg tilrettelegge for sikkerheten ved besøk. Det var arbeid fra åtte om morgenen til åtte om kvelden. Darfur-konflikten er fastlåst og P
7
8
JUNI 2020
VETERAN
QQ farlig. Konflikten bunner i en
langvarig kamp mellom bønder og kvegdrivende nomader om knappe ressurser. Den beryktede Janjaweedmilitsen er godt utrustet, og i hvert fall tidvis støttet av Sudans regjering. Motstandsgruppene er mange, men fragmenterte. - Det var en veldig usikker situasjon. For eksempel kunne vi ikke kjøre mellom byene, da måtte vi bruke fly, sier Geir. Det første man tenker på i en sånn
setting er slett ikke å møte noen. Det gjorde heller ikke Barbro. Det er andre gang hun er i Afghanistan, og sjette kontingent hun er i ute. Hun blir sittende og se litt på bildet av ham på facebook. Hun sier det utenlandske navnet lavt for seg selv. Nei, hun aner ikke hvem han er. Det blir ingen ny facebook-venn for Barbro denne dagen. Hun trykker ignorer på venneforspørselen. Forrige gang hun var i Afghanistan var hun i Meymaneh, og ofte rundt på oppdrag. Denne gangen, i Mazar-e Sharif i 2009, er hun for det meste i leir. Oppgaven er å drifte sykestua. - Situasjonen i Afghanistan eskalerte veldig i løpet av det halvåret jeg var der i 2007. Blant annet var det en hendelse i banken og et angrep mot kirurgisk team, i tillegg var det mer og mer IED’er. Da kjente jeg på at jeg var litt urolig da vi kjørte rundt, og jeg måtte si til meg selv at «du kan ikke være her i et halvt år, hvis du skal være redd hver gang du kjører ut.» Jeg måtte ta et lite oppgjør med meg selv og tenkte at
jeg har alltid gjort det jeg vil, jeg har dratt dit jeg vil, jeg har vært sammen med hvem jeg vil, og er det slutt, så er det slutt, da får det være greit. Det hjalp faktisk, sier Barbro. Selv om tilstanden i Afghanistan fortsetter å eskalere er tjenesten i Mazar i 2009 stort sett rolig for Barbro. En eneste gang er hun innom Nordic Bar. Bare for å se, det norske personellet er edru til enhver tid. Men de sivile, som blant annet det norske Forsvaret har leid inn tjenester fra, møtes ofte her etter jobb. Cyril jobber som flytekniker i firmaet Denim Air, som opererer for det norske styrkebidraget i Afghanistan. Han er stasjonert i Kabul, men akkurat denne dagen har han blitt med flyet til Mazar. Han trekker kjensel på Barbro, som han har møtt en gang tidligere i Kabul. Han påpeker at de har truffet hverandre før, og nå demrer det for henne. Ja, det var det sikringsskapet hun viste han. Hun kjenner igjen ansiktet fra venneforespørselen på facebook også. De ler litt av det, og blir stående å prate. Etter han har dratt begynner de å chatte på nettet. - Vi var på helt forskjellige steder, så det var gjennom chattingen vi egentlig begynte å bli kjent, sier Barbro. Cyril forteller om Nederland, der han er fra. De snakker om andre steder de har jobbet, han flere steder i Afrika, hun i Bosnia. - Det var helt klart kjemi der, men jeg var absolutt ikke innstilt på at det skulle bli noe mer. Jeg var ikke åpen for det i det hele tatt, egentlig. Jeg følte at det var ikke derfor jeg var der, og jeg
Containere i Camp Marmal. Den norske leiren lå inne i den internasjonale leiren i Afghanistan.
,,
- Som jente er man i et klart mindretall, og jeg kvia meg for å være «den» jenta. Jeg var jo på jobb. Det var viktig for meg å være profesjonell. - Barbro
var nok også litt redd for hvordan det skulle bli sett på. Som jente er man i et klart mindretall, og jeg kvia meg for å være «den» jenta. Jeg var jo på jobb. Det var viktig for meg å være profesjonell, sier Barbro. Men chattingen fortsetter, og etter
hvert begynner de å ringes. En sjelden gang får de truffet hverandre. - Den norske leiren lå inne i en stor tysk leir, og der var det et sted, jeg vil ikke kalle det en restaurant, men man kunne gå og kjøpe seg mat. Så der var vi og kjøpte gyros og drakk alkoholfritt øl, sier Barbro. Og spilte gitar hero, supplerer Cyril. Andre gang Barbro er hjemme på leave kommer Cyril på besøk til henne i Drammen. Rett etter Barbro er ferdig i Afghanistan booker de to uker ferie sammen i Italia. Nå får det bære eller briste.
VETERAN
JUNI 2020
- Da Barbro var ferdig med kontingenten sin var jeg fortsatt i Afghanistan. Jeg jobbet rotasjon, to uker på og to av, og da ble jeg med flyet til Oslo når jeg hadde fri og var sammen med Barbro der hun bodde i Drammen. Derfor så ble det ikke så unaturlig da jeg var ferdig i 2011 at jeg flyttet hit, sier Cyril. Barbro er gravid, og Cyril får seg jobb i Aker Solutions. Det blir Norge på fulltid. 20 år tidligere, i Libanon, er det ikke
helt uvanlig at norske FN-soldater gifter seg med lokalbefolkningen. Blir man godt nok kjent? Det er 1988, og Kjell Arne tjenestegjør i landsbyen Blat. - Vi var forlagt i sivile hus, så vi var ganske tett på de sivile. Det er et paradoks i og med at Israel var invasjonsstyrke og det var flere parter, at vi var forlagt på den måten, uten noe form for sikring egentlig. Det var rett inn på soverommet, uten noe port, vi låste ikke døra engang. De som er der nå bor i egne befestede leire. Det handlet nok om tillit, at vi var en sikkerhetsfaktor for de sivile, sier Kjell Arne. Troppen bemanner fire OPer, to sjekkposter og kontrollerer trafikken inn og ut av blue line. I tillegg er det patruljetjeneste og mineklarering. Det er en variert og fin tjeneste. - Det var vanlig å hilse på de sivile og gå på besøk – te-besøk, som vi kalte vi det. Mange bodde jo i samme hus. Men vi gjorde jo jobben vår på CPene allikevel. Det var jo litt rart å være på tebesøk og så noen timer senere på kvelden stå og sjekke ID, men vi var
Barbro og Cyril i Afghanistan.
profesjonelle, så vi slurvet ikke. Jeg vil ikke si at vi ble partiske, men vi fikk jo et tillitsforhold. Etter hvert fikk vi oversikt over hvem i landsbyen som sympatiserte med de forskjellige partene. Vi var tett på, men vi gjorde jobben vår. Libanesere er gjestfrie folk, så når vi gikk gatelangs ble vi invitert inn. Det var en del sivile som jobbet for oss også, og de kjente vi jo. Sånn tror jeg det var i alle landsbyene, spesielt i Saqi, hovedkvarteret, sier Kjell Arne. Joumanas familie kommer fra Blat, men flykter derfra når hun er seks-sju år. De slår seg ned i Beirut, men kommer tilbake til Blat i sommerferiene og tilbringer hele sommeren der. Sommeren 1988 er intet unntak. Etter et besøk hos frisøren på andre siden av gaten, banker Kjell Arne på hos Joumanas familie for første gang. Han vet
at kollegaen Leif, er på te-besøk her. Tiltrekningen er ganske umiddelbar, for dem begge. – Han var en flott mann, sier Joumana. – Vi var ikke så veldig involvert med soldatene egentlig, vil jeg si, men huset vårt lå langs veien ned mot CPen og da kom man på hils. Og så var det jo litt stas for oss unge jentene med alle disse lyshårede guttene, ler hun. I november 1988 drar Kjell Arne
hjem til Norge etter endt tjeneste. Han søker seg ned igjen. I mellomtiden holder han kontakten med Joumana. I mai 1989 kommer Kjell Arne tilbake. Joumana har gjenopptatt juss-studiene i Beirut. Hun er 19, han 21. - Vi skulle ikke ha forhold til sivile. Reglene på det var veldig tydelige på FN-nivå. Vi var nøytrale FN-soldater. P
9
10
JUNI 2020
VETERAN
Jeg mener at vi aldri brøt de reglene. Vi innledet ikke noe forhold mens jeg var soldat, sier han. Sommeren 1989 tilbringer Joumana som vanlig i Blat. De to får enda bedre tid til å bli kjent med hverandre. QQ
,,
I Sudan har Geir hørt rykter om en
annen nordmann. FN-organisasjonen som koordinerer alt humanitært arbeid i området, UN OTCHA, blir ledet av norske Turid. - Vi møttes ved en tilfeldighet. Det er rart med det, men det liksom litt hyggelig å møte en annen nordmann ute, sier Geir. - Et par uker senere ble jeg innkalt til UN OTCHA og da kom vi litt i snakk og delte et par knekkebrød med brunost, ler Geir.
- Det gikk rykter om en annen nordmann. Vi kom i snakk og delte et par knekkebrød med brunost. - Geir
Darfur i Sudan.
Han blir spurt om han kan holde en ukentlig sikkerhetsbrief for dem. Det er egentlig ikke en del av oppdraget, men han spør ledelsen i Khartoum om det er i orden, og får ja til det. - Det var en stor FN-organisasjon der nede på det tidspunktet, som styrte mange hjelpeorganisasjoner både i og utenfor FN-systemet. Det var veldig mange med på briefene, og vi orienterte om hvordan vi vurderte situasjonen fremover – hvor er det trygt og gå og ikke for eksempel. I og med at jeg ikke bodde i leir, ble jeg en del av det sivile FN-miljøet i området, sier Geir. - Det er først og fremst mye jobbing, men samtidig får man god anledning til å bli kjent. Vi ble som en slags familie, vi som jobbet for FN, og delvis også de andre hjelpeorganisasjonene. Vi møttes i forskjellige hus og hadde middager sammen. Det er sharia-lov i Darfur og totalforbud mot alkohol. Det Sudans tollvesen ikke visste om, var at det var noe som het pappvin, så jeg hadde med meg noen kartonger med vin fra første leave. Og så sendte vi ned tomme jerry-kanner til sør, som vi fikk tilbake med øl i. Det var ikke så mye, men nok til at vi fikk tatt oss en liten øl eller et lite glass vin i ny og ne, sier han. En gang han har vært hjemme i Norge på leave og kommer ned igjen med litt norsk mat, bestemmer Geir seg for å be Turid på middag. De to eneste nord-
mennene i ørkenen har funnet tonen. Det er ikke bare å date i Darfur. Det er ikke restauranter eller kinoer. Strøm har de bare i tre timer av gangen den første perioden. En gang har de leave sammen, og drar til Barcelona. – Vi følte at vi måtte passe oss litt i og med at jeg var militær og hun var sivil og ledet en sivil organisasjon. Det er ikke alle hjelpeorganisasjonene som satt pris på militær tilstedeværelse, men jeg fikk veldig god tillit gjennom de ukentlige briefingene etter hvert, sier Geir. - Hvis man får en relasjon til lokale, så vil jeg si at det er en alvorlig sak, fordi da tar du part i en konflikt. I alle misjo-
Geir i Darfur.
VETERAN
nene jeg har vært har det vært totalforbud mot å få relasjoner med lokalbefolkningen. Men hvis man begge er internasjonale så skal jo begge ut, og man tar ikke en del i konflikten, mener han. Men hvordan er egentlig reglene? Vegard Finberg i Forsvarets personell og vernepliktssenter peker på at det finnes en lang rekke føringer, blant annet i Forsvarets personellhåndbok (FPH Del E) og Forskrift om tjeneste for militært tilsatte (Forsvarstilsatteforskriften). - Dette er punkter som undervises i under tema Code of Conduct på CE og PE-kurs i regi av seksjon for internasjonale operasjoner, sier han. Men med flere regelverk i spill og instanser som har forskjellige regler, er det lett å bli usikker på hvilke regler, om noen, som egentlig gjelder. - Kontingentsjef eller eldste norske militære representant i landet plikter å informere om særlige lovbestemmelser som gjelder. Disse bestemmelsene viker for strengere bestemmelser gitt av NATO, FN eller annen instans, som har myndighet til å gi felles bestemmelser for styrker sammensatt av flere nasjoner. I tillegg må man overholde adferdsreglene som gjelder i landet eller området man tjenestegjør i, opplyser Finberg. I Forsvarets personellhåndbok står det
JUNI 2020
blant annet at norsk personell plikter å unngå forbindelser som kan innebære sikkerhetsrisiko. Norsk personell som tjenestegjør i utlandet plikter å unngå utenomtjenstlige forbindelser med personer fra operasjonsområdet. De skal unngå forbindelser som er egnet til å svekke tilliten til den enkelte eller styrkens upartiskhet. Kontingentsjefen skal gi de bestemmelser som er nødvendig for å forebygge eller avbryte forbindelser som nevnt ovenfor. - I kort ligger det klare begrensninger vedrørende forhold til lokale i tjenesteområdene, sier Finberg. Forhold mellom militært tilsatte fra
forskjellige nasjoner i samme misjon er ikke styrt av lovverk og norske regler, men vil kunne være regulert gjennom lokale eller nasjonale SOPer og Stående ordre. Det kan også være regulert fra overordnet nivå i et misjonsområde der dette anses nødvendig. Men det er ikke grunnlag for å anse dette som problematisk ut over vurderinger av operasjonelle hensyn lokalt. Det samme vil ligge til grunn for forhold mellom militært og sivilt personell, men i tillegg vil det her som oftest foreligge begrensninger lokalt fra begge sider med tanke på uavhengigheten til de to partene, og skillet mellom militær og sivil innsats i et misjonsområde. Her vil det igjen være lokale forskjeller og
Kjell Arne i tjeneste i Libanon.
retningslinjer som må følges og etterleves. Fra norsk side vil ikke dette medføre reguleringer i forkant ut over Code of Conduct-fokus, mener Finberg. - Utfordringer som partiskhet, kidnappingsfare, utpressing og så videre må tas hensyn til i enhver misjon. Rang og makt kan også være et tema, og da er det norsk jurisdiksjon som er gjeldene og vil kunne medføre straffe- P
11
forfølgelse. Holdning, etikk og ledelse samt respekt, ansvar og mot gjelder innenfor landets grenser, så vel som i internasjonal tjeneste. Med andre ord fritar ikke internasjonal tjeneste den enkelte fra å følge regler, normer og lovverk, sier han. Finberg understreker at det er forskjeller mellom misjonene, og at regelverket også har utviklet seg med tiden. - Regler og føringer er som oftest et resultat av hendelser og erfaringer. Hver misjon har sitt særegne preg og lar seg vanskelig sammenligne. Om det er flere regler i dag enn før, er krevende å svare ut, men at reglene i dag er mer spesifikke og faktabaserte er det nok ingen tvil om. Balkan vs Irak, har et sett med regler som fraviker fra hverandre, men så er også bevegelsesfriheten, operasjonens egenart, motstandernes modus operandi og sikkerhets- situasjonen totalt forskjellig, sier han. Fortsatt usikker? Spør den nærmeste sjefen din, oppfordrer Finberg. QQ
Etter åtte måneder tar Geir og Turid
allikevel forholdet et skritt videre, og flytter sammen. - Det ble ikke noen store reaksjoner på det. Men det var viktig at vi viste at vi ikke involverte
oss i hverandres områder. Vi viste ikke noe kjærlighet utenfor muren til huset hvor vi bodde, sier Geir. Joumana og Kjell Arne har også en beslutning og ta. De velger kjærligheten. Det blir starten på en dramatisk periode for de to. - Dette er tretti år siden, og på den tiden var det helt utelukket at jeg kunne bli med Kjell Arne til Norge uten at jeg var gift med han. Det har sikkert forandret seg nå. Men vi sto plutselig i en situasjon hvor vi vurderte ekteskap, uten egentlig å ha hatt noe vanlig forhold, i den forstand. Foreldrene mine var veldig imot dette her, og det gjorde også at vi måtte ta et valg. Kjell Arne hadde fått tilbud om å forlenge oppdraget i seks måneder. – Jeg var veldig bevisst på at hvis vi bestemte oss for å gifte oss, så måtte jeg slutte i tjenesten. Da hadde jeg selvfølgelig ikke kunnet si at jeg var nøytral, sier han. - Jeg måtte fortelle foreldrene mine at jeg elsker han, og jeg vil gifte meg med han. Da ble det ramaskrik. Det var ikke noe særlig. Faren min tok meg med til Beirut, og sa at her blir du til han har reist hjem. Men jeg var veldig bestemt, for jeg elsket jo denne mannen, så jeg innledet en sultestreik. Jeg spiste i
smug, men det visste ikke faren min. Jeg hadde levert inn ID-kortet mitt for å få ordnet med pass. Det fant faren min ut, og da husker jeg han ble skikkelig, skikkelig sint. Så det var ganske alvorlig, det var det. Men det utløste en større diskusjon i familien min, og de landet heldigvis på at dette var noe de ikke fikk stoppet og at da var det bedre å støtte meg. Moren til Kjell Arne sendte brev til moren min fra Norge og skrev blant annet at hun skulle passe på meg, og det tror jeg gjorde at moren min senket skuldrene litt også, sier Joumana. Plutselig skjedde alt på en gang, og det ble ordnet til bryllup på bare noen dager. Norge var veldig langt unna Libanon
på den tiden, og det var ikke noe Skype eller sånne ting. Det kostet 17 kroner minuttet å ringe fra Norge til Libanon. - De følte nok at jeg reiste inn i det helt ukjente, sier hun. Kjell Arne leverer fra seg utstyret og gifter seg med Joumana i Libanon i november. – Da var jeg sivil, og vi dro også hjem på egenhånd, via Israel. Det var egne chartrede flighter mellom Norge og Libanon, og det skjedde at soldater fikk ta med den nybakte kona
VETERAN
hjem på flighten, men det fikk ikke vi lov til. Det har nok vært litt forskjellig hvordan giftemål mellom FN-soldater og sivile har blitt mottatt fra ledelsen, men fra kompaninivå og nedover var det helt greit, sier Kjell Arne. - Vi var nok en av de siste som giftet oss på akkurat denne måten. Det ble forbudt. Ikke at FN forbød to voksne mennesker å gifte seg, men soldatene måtte dra hjem til Norge, og så komme ned igjen som sivile, forklarer Joumana. På ambassaden i Tel Aviv får hun ordnet visum. De ankommer Gardermoen dagen før Kjell Arnes opprinnelige fly skal lande. – Jeg tok imot utstyret mitt og var med å levere det inn på depotet på Sør-Gardermoen, sier Kjell Arne. - Det var en kald natt, sier Joumana tørt. – Vi sov i bilen. Det var min første natt i Norge, i november, på Gardermoen, ler hun. - Vi prøvde å finne et hotell altså, men det var ingen uti der på den tiden, og det var etter hvert seint på natta. Men det var beinkaldt! sier Kjell Arne. – Jeg tror han drev og herda meg, jeg, ler Joumana. Det kan være kaldt i Blat også, altså, og til og med komme snø, men det er ikke den vinteren, det er det ikke, sier hun.
JUNI 2020
13
Kjell Arne og Joumana gifter seg i Libanon i 1989.
Brumunddal er en langt mindre og
roligere by enn Beirut, som Joumana er vant til. – Det var kaldt og kjedelig, men jeg ble tatt imot veldig varmt. Vi bodde sammen med Kjell Arnes foreldre de første årene, og det opplevde jeg som trygt. Jeg tenkte aldri sånn at «å, nei, jeg bor sammen med svigerforeldrene mine.»
Flyttingen til Norge går bra. Joumana tilpasser seg godt, får seg jobb og lærer språket fort. Etter hvert kommer barna. - Jeg jobbet på gård og plukket jordbær og poteter. For meg var det viktig å komme seg ut, men moren min ble ikke så veldig imponert. Fra juss-student til å plukke poteter, det var ikke det hun håpet på for datteren sin. Men jeg P
Mazar-e-Sharif, Afghanistan.
Blat 1988.
følte at i Norge så kunne man jobbe med hva man ville, uten at noen så ned på deg av den grunn. Det er et mer likestilt samfunn enn i Libanon. De skjønte det etter hvert. Men det første året var en hard tid for dem, det var det. Når vi snakket sammen på telefonen sa de nesten ingenting, de bare gråt. Det var hardt for meg også selvfølgelig, men jeg hadde livet mitt her og det var mye å gjøre med barn og jobb og alt. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å tenke så mye, sier Joumana. I 1995 kommer foreldrene på besøk og blir i to måneder. - De hadde slått seg til ro med situasjonen før det, men etter det ble det veldig greit, de ble beroliget da, sier hun. - Det er egentlig ikke før ungene er blitt voksne at jeg har tenkt på at jeg savner Libanon, og savner kulturen og livet der. Nå tenker jeg at jeg har lyst til å flytte dit for en periode etter hvert, og det har jeg sagt til Kjell Arne også. QQ
Blir man ordentlig kjent i en så anner-
ledes setting enn hverdagen? Må man bli kjent på nytt når man kommer hjem? - Etter et år i Darfur sammen, så følte jeg at vi kjente hverandre veldig godt, på godt og vondt. Og nå, så lenge etter, kan jeg vel slå fast at vi gjorde det, sier Geir.
Geir og Turid bosetter seg etterhvert i
Son utenfor Drøbak. De har fått en datter sammen. Fra da av er det stort sett Turid som reiser ut, og Geir som er hjemme med datteren. - Det at vi har vært ute binder oss nok litt sammen. Hun har jo også vært mange andre steder i andre operasjoner i sin jobb, blant annet i en veldig dramatisk situasjon i Irak. Jeg tror nok at det er en fordel. Man møter en annen forståelse enn hvis hun aldri hadde vært ute, selv om det ikke er i militær sammenheng. På en måte tror jeg de sivile som er ute har vel så mye frykt. De er ikke opplært til å håndtere voldelige hendelser på samme måte som oss. Hjelpearbeiderne har så vidt jeg vet ikke noen lignende organisasjoner som NVIO. Jeg tror heller ikke de har den samme typen debrief som vi har. Det har blitt en del samtaler oppigjennom årene, sier Geir. Barbro og Cyril har gjort seg mange av de samme erfaringene. - Jeg føler at vi lærte hverandre å kjenne ganske godt selv om settingen vi møttes i var spesiell, og vi fikk en litt annerledes datingperiode. Selv om vi er ganske forskjellige på noen områder. Jeg er mer spontan, mens Cyril liker å planlegge, og det kom kanskje ikke så godt frem før han flyttet til Norge. Men vi kjente jo hverandre godt, det vil jeg si. Jeg vet
ikke om vi hadde kjent hverandre noe bedre hvis settingen var annerledes nødvendigvis, sier Barbro. Cyril nikker. - Det var samme dama jeg møtte der nede, som jeg møter her hjemme. Jeg syns måten vi møttes på bare er en fordel. Vi vet begge hva det vil si å jobbe i konfliktområder. Det er godt å ha noen som forstår. - Du hadde en del utfordrende episoder da du jobbet i Afrika, og selv om jeg ikke har vært akkurat der, og selv om du jobbet som sivil, så vet jeg allikevel hva det går i. Jeg kan nok sette meg inn i det enklere og på en litt annen måte, enn en som ikke har tjenestegjort ute, sier Barbro. - Jeg snakker for eksempel heller aldri om tjenesten min med venninnene mine, fordi de har ikke noe potensiale til å forstå hva jeg snakker om. Og det er jo ikke det at jeg føler jeg har så mye å snakke om i forhold til det heller, men det er jo allikevel opplevelser jeg bærer med meg. Men det er ikke sånn at vi baserer hele forholdet vårt på utenlandstjenesten, og opplevelser der. Det tror jeg ikke hadde fungert så godt. Det blir på en måte det samme som vennskap man opparbeider seg når man er i en misjon. Man begynner kanskje på en felles plattform, men så må man jo bygge videre på det. Man kan ikke bare fortsette å tvære på de samme tingene. For meg er måten vi
møttes på først og fremst en god historie. Vårt forhold er jo mye mer enn det, sier Barbro. Å flytte til et annet land har stort sett gått greit, ifølge Cyril. - Jeg opplever ikke forskjellen mellom nederlendere og nordmenn som så veldig stor. Nordmenn er veldig stolte av å være nordmenn, og veldig engasjerte i sport. En utfordring jeg har møtt er at folk på jobb ikke vil snakke om problemer, og da får man heller ikke tatt tak i dem. Nederlendere er mer rett på sak. Da jeg jobbet i flybransjen var det mye reising, sånn er det. Nå har jeg stort sett vært på jobb og vært hjemme hver dag i ni år. Jeg er ikke den som er så opptatt av å ha et veldig stort nettverk, men jeg har etterhvert fått noen gode venner, og det er egentlig sånn jeg liker det. Det var en liten utfordring før jeg kunne norsk, men etter det har det gått veldig fint, sier Cyril. - Jeg er nok mer rastløs som person, og kunne godt tenkt meg noen år i Nederland, men Cyril er blitt veldig hjemmekjær her, sier Barbro. - Det er ren luft, det er ikke folk overalt og alt er bra organisert. Helsesystemet i Nederland er for eksempel litt amerikansk, på den måten at man betaler helseforsikring. Den organiseringen som er av helsesystemet i Norge opplever jeg at fungerer mye bedre, og det er en del sånne ting som gjør at jeg vil blir her, jeg vil ikke flytte tilbake til Nederland, sier Cyril. Det er nok ikke den største kulturk-
ræsjen mellom nordmenn og nederlendere, men det blir kanskje litt mer intense møter når man er kjæreste med noen som har familie et annet sted. - Første gang jeg møtte moren til Cyril sa hun at det kom en overraskelse. Den var at vi skulle opp i en luftballong fordi stefaren til Cyril er luftballongpilot. Jeg vet ikke hva jeg grudde meg mest til, selve luftballongturen eller å stå sammen med svigermor som jeg aldri hadde møtt før i tre timer i en liten kurv, ler Barbro. - Men det gikk jo fint! Kulturforskjellen mellom Beirut og Brumunddal på 80-tallet var nok langt
,,
- Jeg tror det har mye med viljen å gjøre. Det er opp- og nedturer i vårt ekteskap som i alle andre, men jeg opplever at vi har en sterk grunnmur.
VETERAN
JUNI 2020
Kjell Arne og Joumana nesten 30 år senere, under NVIOs landsmøte.
- Joumana større. - Det var nok litt spennende for en del. Vi var i avisa noen ganger i tiden etter vi kom hjem. Jeg kan ikke huske at vi fikk noen negative reaksjoner, sier Kjell Arne. Rundt 80 FN-soldater giftet seg med libanesere. Omtrent halvparten har endt i skilsmisse. – Det er som med alle andre, tror jeg. Jeg tror ikke det har med kulturforskjeller i seg selv, men med hvordan man er som mennesker og fungerer sammen, sier han. – Jeg tror det har mye med viljen å gjøre. Det er opp- og nedturer i vårt ekteskap som i alle andre, men jeg opplever at vi har en sterk grunnmur. Jeg tror Kjell Arne setter pris på at jeg kan sette meg inn i hvordan tjenesten var for han, og hvorfor FN var i området og alt det rundt. For meg var Kjell Arne den eneste jeg hadde da jeg kom til Norge. Han var alle personene for meg. Han var søsknene mine, han var foreldrene mine, han var mannen min, han var vennen min, han var alt. Joumana tørker en tåre. – Nå kan du snakke om din kjærlighet til meg, ler hun. – Det med følelser er nok den største forskjellen jeg har kjent på mellom nordmenn og libanesere. At nordmenn ikke alltid er så gode på å sette ord på følelsene sine lærte jeg allerede i norskundervisningen, av læreren. Han sa at det er først når nordmenn har drukket litt at de gir litt av
Barbro og Cyril hjemme i Tranby.
Geir på Akershus Festning.
seg selv og hva de føler. Det er nok noe i det. Jeg har vært på fest med folk og der og da er man bestevenner nærmest, og så går man forbi hverandre på gata dagen etter og så er det ikke et hei å få engang. Men det var nok større forskjell før. Jeg ser stor forskjell på hvordan nordmenn er nå, og hvordan de var da jeg kom. Det kan skje mye med et folkeslag på 30 år, sier hun.
15
God stemning! Korona-pandemien har ikke satt en stopper for torsdagsklubbens to mest trofaste medlemmer, men istedet for a møtes på Forsvarsmuseet treffes de nå hjemme på torsdager.
VETERAN
JUNI 2020
8. mai 2020 var det 75 år siden freden kom tilbake til Norge. To 96-år gamle veteraner deler minner fra krigstiden og hvordan de opplevde 8. mai i 1945, og i 2020.
«Ligger i kapellet. Alt vel!» L
ov meg at du ikke skriver dette for dramatisk nå da. Slik begynner intervjuet med veteran Ulf K. Dahl (96). Han har ikke noe til overs for at han skal bli gjort til helt for sin innsats under krigen. -Unge mennesker er modigere enn eldre og tar sjanser som eldre ikke tar. Dessuten er det noe som heter eventyrlyst. Min innsats var liten i forhold til mange andres. Det jeg kom bort i var farlig nok, men jeg kunne gjøre det ved siden av skolearbeidet, sier han. Paul Smith (96) er enig: -Veldig mye av det vi gjorde den første tiden under krigen var litt sånn typiske guttestreker, sier han. For ung til å bære våpen
For Dahl, begynte motstandsarbeidet i tenårene fra villaen i Slemdal. Blant annet var han med på å lage aviser for motstandsbevegelsen. -Jeg hadde radio også. Min yngre bror på naborommet hadde også radio, men det visste ikke jeg, og han visste ikke om min. Vi var gode venner, men dette snakket vi aldri om.
En natt kom tyskerne og arrestere Dahls bror. - Han kom ut igjen ganske fort, for det var ikke så alvorlig. Men hadde han visst om det jeg gjorde, hadde vel jeg også blitt tatt. Dette var typisk for slik vi levde den gangen. Innfallsmetoden avgjorde hvordan man kom i gang med oppgaver i motstandsbevegelsen. Opposisjonen var ikke så organisert tidlig på 40-tallet. Det var først de siste årene av krigen at hjemmefronten ble organisert på en skikkelig måte. De første årene drev vi privat, minnes Dahl. -Det man i dag må huske på, er at vi egentlig ikke var spesielt dyktige eller modige. Vi var med på en slags dugnad. Vi lærte oss å holde kjeft og opptre fornuftig. Unge folk ble vant til å håndtere situasjoner og komme oss unna når det gjaldt, legger han til. Da tyskerne invaderte Norge i april 1940 ville Dahl gjerne kjempe mot invasjonsstyrken, men som 15-åring var han for ung til å bære våpen og være i krig. Han var til stede i kamp ved Stryken, og fikk der i oppgave å gå på ski til Jevnaker for å gi rapport til en kaptein
om trefningen og at mange tyskere hadde blitt drept. -Jeg var god på ski og gikk av gårde nattestid i måneskinn. Da jeg kom fram til kapteinen, så han på meg og sa: «Hvor gammel er du? Du kan ikke være med i krigen, her får du penger til bussen hjem.» Jeg følte meg liten, men min mor var meget glad da jeg kom hjem, humrer han. Flyktet til Sverige
Dahl var også involvert i grensetrafikken. -Jeg var glad i friluftsliv og å være ute i terrenget, så det passet meg. Men det var jo en dødssynd å gjøre det. Da den ruten som jeg var med på ble oppdaget, var det bare å komme seg vekk så fort som mulig. Slik endte han med å flykte til Sverige. Sammen med en gruppe venner ble han kjørt i retning svenskegrensen og kom seg over via grenselosene som sto klare. Dahl ble straks innrullert de norske polititroppene som var blitt etablert som et skalkesjul for norsk militærutdanning i Sverige. Det var tidvis en tøff P
17
,,
Torsdagsklubben har blitt langt mindre i løpet av de siste årene. Her har de besøk av Kristin Lund i 2015.
- Kommandobilen ble lastet av toget, og jeg kjørte obersten over fjellet ned til tyskerne for å forhandle. Obersten overbeviste dem om at krigen faktisk var over. Ulf K. Dahl (96)
opptrening, minnes Dahl. På våren 1944 fikk vi våpen, forteller han. Fordi Dahl allerede før han flyktet hadde skaffet seg førerkort, ble han plassert i et bilkompani som fikk i oppgave å brøyte opp og gjøre Ishavsveien fremkommelig gjennom Finland til Kirkenes. -Vi jobbet dag og natt. Rundt 1. mai 1945 fikk jeg ordre om å dra til Stockholm. Jeg meldte meg på kontoret der og fikk beskjed om at det var satt opp en bataljon som skulle innta Trondheim, og at jeg skulle være sjåfør for den ansvarlige oberst. Da frigjøringsdagen kom var jeg fremdeles i Stockholm sammen med en venninne fra Norge. Jeg kan love at vi feiret stort den dagen! QQ
Første bataljon som kom til Trondheim
Så gikk turen nordover med tog, hvor også vår kommandobil var med på en egen vogn. Ifølge Dahl var det veldig spesielt å komme til Trondheim to dager etter frigjøringen: -Vi møtte en tysk bataljon på grensen
som nektet toget å passere forbi. Kommandobilen ble lastet av toget, og jeg kjørte obersten over fjellet ned til tyskerne for å forhandle. Obersten overbeviste dem om at krigen faktisk var over, de ga seg og vi kjørte tilbake og med toget videre nedover mot Trondheim. Da toget kom ned til Hell stasjon, sto en masse mennesker og sang og spilte. Toget stoppet noen minutter på hver stasjon, og det samme skjedde overalt. Den togturen glemmer jeg aldri. Da vi marsjerte og kjørte inn i Trondheim, var vi de første som ankom. Det var en veldig rar og spennende opplevelse, minnes han. Etter et par måneder i Trondheim ble han permittert og sendt tilbake til Oslo, hvor studiene skulle overta for militæroppgaver. -Det var litt spesielt, for vi var som uttørkede svamper som trengte noe påfyll i hjernene våre. Å gå rundt i en militærleir gir lite av læring for unge mennesker. Jeg møtte igjen mine gamle venner, og vi kastet oss over studiene. Vi arbeidet hardt og kortet inn studietiden vesentlig. Det var jo en konsekvens av det vi hadde vært gjennom. Vi var mennesker som hadde
Frigjøringsdagene 1945. Fra kronprins Olavs hjemkomst. Foto: Forsvarets museer.
forutsetninger til å gjøre noe annet. Det gjorde godt å få bruke hjernen. Har et godt liv
På spørsmål om frigjøringsdagen betyr noe spesielt for ham i dag, sier han at han ikke har vært så opptatt det. - Resten av livet mitt har vært mye mer interessant enn det jeg gjorde under krigen. Jeg ble advokat, og ble sterkt interessert i å gjøre noe for andre. Jeg stiftet SOS-barnebyer i Norge, noe som har bragt meg rundt i verden, sier han. -Under krigen gjorde vi bare det som var menneskelig og naturlig å gjøre. Jeg er ingen helt. I dag er jeg en lykkelig mann som har hatt et svært interessant liv. Hver dag når jeg legger meg tenker jeg på hvor godt jeg i grunnen har det, sier Dahl. Han bor alene og er glad for at han slipper å tilbringe alderdommen på et hjem. Han tror det er lurt å starte med det positive i de fleste situasjoner i livet: -Hvis noen spør deg hvordan du har det, må man ikke svare nja eller nei. Jeg tror det er bedre å si ja, og så arbeide ut fra det. Kanskje har du visse problemer, men start med det positive.
Jeg har bodd mye i utlandet i mitt liv, og tror det er viktig å oppleve verden for å kunne se de store linjene, samt å prøve å se det positive, selv om du av og til kan bli skuffet. Men dette er nå meg i et nøtteskall det da, sier Dahl. Selv om han er 96 år er han fremdeles aktiv og kommer seg ut i naturen. På torsdager treffer han kompisen Paul Smith i torsdagsklubben på Akershus Festning. Smith og Dahl møttes her, for bare noen år siden. Vi var mange i begynnelsen, men i dag er det som regel kun oss to på torsdagstreffene i tillegg til Vibeke Strand fra NVIO, som styrer det hele. Slik er det å bli gammel, humrer Dahl. Fokuserer på det som var morsomt
Paul Smith bekrefter at han og Ulf har blitt radarparet i torsdagsklubben: -Vi har holdt på i 12 år, men nå er det som regel bare meg og Ulf igjen. Da snakker de gjerne om artige episoder som oppsto under krigen. -Slitet og strevet blir utelatt, det er de morsomme historiene som kommer opp, sier Smith. På frigjøringsdagen i 1945 var han selv ikke klar over at krigen var over.
-Den historien er nokså kjedelig, for jeg var på oppdrag på Finnmarksvidda og hørte ingenting før dagen var over. Da vi kom tilbake til leiren i Lakselv var det jo fest. Det tok 14 dager før vi fikk beskjed om at vi kunne bevege oss sørover. Jeg kom ikke til Oslo før i slutten av juni, og da var festen over. Det var ikke så stor stas, men det var veldig rart, sier han og erindrer at det tok litt tid før alt ble som vanlig igjen. -Det var jo alt som var litt annerledes den gangen. Jeg husker blant annet at ved Stortingsvalget i 1946 sto det politisoldater med skarpe våpen og passet på overalt. Men vi hadde jo vært vant med tyskere med våpen i fem år, påpeker han. -Noe som var litt artig hendte akkurat da freden kom. Det var et lite kapell i Finnmark som av en eller annen grunn ikke hadde blitt brent ned, og dette ble brukt som base og soveplass. Da det ble fred, fikk vi beskjed om at vi kunne sende et telegram hjem og si at vi var i god behold osv. Men siden det var så stor trafikk, kunne vi ikke si noe mer enn noen få ord. Da var det en som hadde hatt base i kapellet som skrev. «Ligger i kapellet. Alt vel.», flirer P
20
APRIL 2020
VETERAN
den, og de fulgte nøye med på om han ble dårlig. Neste dag kom han igjen og spurte om mer, så da turte de å drikke den. Jeg drakk ikke, jeg tålte aldri sprit. Men det var jo en historie som kunne gått ganske dårlig, humrer han. Skulle stjele bil
Paul Smith og Ulf Dahl møtes til alternativt torsdagsklubben-møte i Holmsbu, på grunn av korona-pandemien.
Smith. En annen komisk historie var da de endelig hadde kommet frem til leiren i Finnmark. -Vi måtte rydde plass og sette opp det store tunge teltet vi brukte, og så trengte vi noe å sette ovnen oppå. Da var det en som hadde funnet en veldig fin rund stein å sette den på. Det kom en offiser bort for å se, og han fikk seg et lite sjokk. For det var ikke en rund stein han hadde satt ovnen på, men en mine! Det gikk heldigvis bra for det var så svinkaldt og ting reagerer da QQ
langsommere, minnes han. 96-åringen husker også at de ikke alltid oppførte seg like fint. -Dette er en litt ufin historie. Vi kom til en nedlagt flyplass som tyskerne hadde brukt, og en av gutta hadde funnet noe slags sprit. De var imidlertid ikke sikre på om den var tilsatt noe, så ingen turte å drikke den. Så kom det en av de lokale forbi og spurte om vi hadde noe sprit. Russerne hadde brukt å ha med seg sprit. Da sa en av gutta «jada, du skal få smake», og skjenket han et beger med spriten. Han drakk
Smith sier at han ikke var så veldig involvert i motstandsarbeid, men at det ble en del guttestreker mot tyskerne, mest motivert av eventyrlyst og litt konkurranse mellom ungguttene for å se hvem som turte å gå lengst. -Jeg var litt redd for at jeg skulle blitt angitt for at jeg hadde radio hjemme, så den radioen hadde jeg inne i et skap, og antennen utenfor, husker han. -Ellers gjorde jeg ikke noe særlig. Eneste var at jeg påtok meg å stjele en bil fra tyskerne som hjemmefronten skulle bruke. Jeg hadde blitt opplært som gutt til å tyvlåne biler, og skrøt litt av det og sa at det kunne jeg fikse. Det ble bestemt at vi skulle prøve å ta en bil som hadde stått parkert lenge på samme sted i Bygdø allé. Smith forteller at for å starte slike biler må man dukke ned under dashbordet. -Akkurat da jeg hadde bøyd meg ned kom det noen tyske soldater gående. Jeg fikk lukket døren, men heldigvis var jeg så smart at jeg ikke sprang vekk, men gikk rolig videre rett mot dem. Det hadde tydeligvis blitt slått alarm om noe. Hadde jeg løpt i motsatt retning er det ikke sikkert det hadde gått så bra sier han. Smith gikk videre nedover Bygdø allé, og der sto det parkert en stor ny Mercedes. -Den var veldig fin og luktet helt ny bil. Jeg prøvde å få fatt på den, men den hadde rattlås. Den sto imidlertid i en bakke, så jeg satte den i fri og sendte den ned bakken. Den ble ganske ødelagt da den traff en fjellvegg, husker han. -Vi gjorde en del slike guttestreker mot tyskerne, legger han til. Flyktet til Sverige
Julen 1942 flyktet Smith til Sverige. Da var han 18 år. - I 1942 var det en bekjent som spurte om vi skulle stikke til Sverige. Men å dra til Sverige var ikke så enkelt. Vi hadde ikke noen oppskrift og kjente
VETERAN
APRIL 2020
Etter krigen fortsatte han i en avdeling av utrykningspolitiet og husker det som givende og spennende. Kompaniet overtok høsten 1945 vakthold av krigsforbryterleiren på Jessheim. Han forteller at det var mye dramatisk som skjedde der. Folk begikk selvmord, prøvde å rømme og lignende. -Tyskerne var livredde for å bli stilt for retten i Tyskland. Han var selv med til Tyskland et par ganger i årsskifte 1945-1946, og sier det var veldig spesielt å se. -Det var helt forferdelige forhold der. Det var jo bombet sønder og sammen. Jeg var blant annet i Hamburg, en av byene som var verst rammet. Det var bare ruiner igjen. Sommeren 1946 avsluttet han i politiet for å fortsette videre. -Jeg hadde jo avbrutt skolen, og tok artium i 1947. Men russefeiring ble det ikke. -Da var jo jeg gammel mann på 23 år og de fleste andre var 19 år. Det var barnslig, humrer han. 8. mai 2020. 75 år er gått siden Ulf og Paul opplevde at freden kom tilbake. De to var invitert til markering og kransenedleggelse ved ved Milorg D-13-monumentet i Skarpsnoparken i regi av Forsvaret. I midten: NVIOs Vibeke Strand.
ingen som kunne si hvordan vi kunne komme oss over. Det var forbudt å bevege seg utenfor sitt eget distrikt og straffbart å dra til en annen del av landet. Vi dro av gårde på egen hånd og tok bussen ut i nærheten av Askim. Da skulle det ta oss en time å gå på ski over grensa. Men der de unge mennene gikk av bussen, oppdaget de straks at det var to tyske soldater til stede. -De så oss og ropte stopp og halt. Vi spente på oss skiene og sprang som gale inn i skogen og løp så fort vi kunne. Vi mistet helt stedssansen og gikk hele dagen. Da det begynte å bli mørkt passerte det en avdeling med tyskere på ski på 30 meters hold. Men fordi det var halvmørkt så de oss ikke. Jeg tror hjertet mitt sto stille i ett minutt da, minnes Smith. På dette tidspunktet hadde han og vennen gått i timevis i kram tung snø og ante ikke om de var i nærheten av grensen.
-Vennen min var så sliten og sa at han ikke orket mer og ville legge seg ned. Jeg sa at dette er sånn typisk som du leser om; når du legger deg ned for å dø, så er redningen rett rundt hjørnet. Jeg fikk han med på å gå fem minutter til. Hvis ikke skulle jeg også legge meg ned. Det gikk to minutter før vi fikk øye på en nedsnødd bil. Vi børstet av snøen og du kan tro vi var glade da vi så et svensk bilskilt. Like etter kom det svenske soldater og truet oss med våpen. De tok oss med til en bygning og vi måtte legge oss på gulvet. Vi la oss rett ut og sovnet begge to! Ble utrykningspoliti
Smith forteller at de ble avhørt av politiet og satt i fengsel 2-3 døgn hvor de truet med å sende dem tilbake. Men han fikk bli i Sverige, og ble først skogsarbeider, for så å begynne på gymnas i Uppsala. Han havnet til slutt i første rikspolitikompani og var altså i Finnmark ved krigens slutt.
:Fakta Frigjørings- og veterandagen 2020 8. mai 2020 var det nøyaktig 75 år siden freden igjen kom til Norge – etter fem lange år med krig og okkupasjon. På frigjøringsdagen markerer vi friheten, og vi hedrer norske veteraner fra andre verdenskrig og frem til dagens internasjonale operasjoner. Siden 1945 har over 100 000 nordmenn tjenestegjort i nesten hundre forskjellige internasjonale operasjoner i over 40 land i fire verdensdeler. På grunn av korona-pandemien ble årets hovedmarkering på Akershus festning gjennomført uten inviterte gjester og publikum. Også lokale, kommunale og private arrangementer ble begrenset. Hvert år hedres noen av veteranene våre, som mottar medalje for sin tjeneste for Norge. På grunn av koronapandemien vil de motta medaljene neste år. Bilder fra markering av dagen landet rundt finner du på organisasjonssidene bakerst.
21
Tar over i Kabul. Major Therese Killi Hansen på sin nye arbeidsplass i Afghanistan. Hun er ny sjef for det flernasjonale feltsykehuset i Kabul, hvor hun blant annet skal lede en styrke på 26 norske sanitetssoldater. Oppdraget går ut på å stille med ledelse, medisinsk personell, som er et kirurgisk team, personell i akuttmottak og på intensiv, i tillegg til legevakt som vil inngå på akuttmottaket. Forsvaret har fått kritikk for å sende norsk medisinsk personell ut av landet midt under korona-krisen. Det er de 6000 soldatene i koalisjonsstyrken som er pasientgrunnlaget, og ikke befolkningen i Afghanistan for øvrig. – Vi er der for å muliggjøre militære operasjoner. Regjeringen har bestemt at vi skal gjøre dette, som en del av den forpliktelsen Norge har overfor NATO-alliansen. Da er det også vår plikt som sanitetssoldater å bidra til å drive dette feltsykehuset, sa major Therese Killi Hansen til VG da de sto klare for å reise i slutten av mars. Oppdraget varer i seks måneder. Foto: FMS
24
JUNI 2020
VETERAN
VETERAN
Utlandsoperasjoner kan være en belastning for parforhold og familieliv både økonomisk og mentalt. Den første Veteranmeldingen på 10 år foreslår blant annet kompensasjonsordninger for familier og tiltak med fokus på psykisk helse.
Siste kyss før deployering. Foto: FMS.
JUNI 2020
Nye tiltak skal gi større fokus på veteranfamilien F amiliene til soldater i internasjonale operasjoner har en tøff hverdag. Nå gjør vi det enklere for den som er hjemme å fortsette sin karriere». Det sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen da regjeringens veteranmelding ble lagt ut i vår. I veteranmeldingen varsler forsvarsministeren tiltak for å bedre hjemmesituasjonen for barnefamilier med økt satsing på helse og mer forskning. Blant annet foreslår Veteranmeldingen kompensasjonsordninger for ulønnet foreldrepermisjon og lønnskompensasjon for hjemmedager med syke barn til hjemmeværende forelder dersom den som er ute i internasjonale operasjoner ikke får tatt ut kvoten sin på grunn av tjenesten. Andre tiltak i meldingen er tilbud om parsamtaler i forkant av utreise, opplæring av helsepersonell om veteraner, arbeid mot stigmatisering av psykisk helse og mer forskning om hvordan familiene og barna til veteranene opplever utenlandstjenesten. Men forslaget om kompensasjonsordning har også fått kritikk. Blant annet fra rådgiver i Reform ressurssenter for menn, som skrev om Veteranmeldingen i en kronikk i Dagsavisen: "Der foreslås det å kjøpe soldater ut av permisjonen sin, gjennom å «gi økonomisk kompensasjon til den hjemmeværende». Siden soldater på utenlands-
oppdrag er 90 % menn, vil dette selvsagt bety at det er kvinner som må gå hjemme, uten rett til feriepenger, uten sykepengerettigheter, og med store konsekvenser for kvinnens arbeidsgiver. Her mener vi det må være muligheter for å tenke alternativer. Hvordan gjør de det i andre næringer der den ene forelderen er mye borte" Vil ikke innta offerrolle
Anne Marte Leirvik er en av dem som kompensasjonstiltakene er rettet mot. Leirvik møtte ektefellen sin da de begge var i Telemark bataljon. I dag er hun veteran: - Jeg valgte å ta en utdanning både fordi jeg ikke så det mulig å kombinere familieliv med to i Forsvaret, men også fordi jeg ikke hadde en ledelsesutdanning i Forsvaret og tenkte at jeg aldri kom til å bli god nok til å kunne bli værende. Jeg trengte å oppleve utfordringer og mestring på andre arenaer, sier Leirvik. I dag jobber hun som fysioterapaut, mens ektemannen fremdeles jobber i Forsvaret og ofte er ute på utenlandsoppdrag. -Akkurat nå sitter han fast i Irak. På grunn av Corona-situasjonen har han ikke kunnet kommet hjem. Det betyr at Leirvik er alene om omsorgen for deres tre år gamle barn. Det er hun imidlertid vant til, og sier at det er noe de har valgt. Det positive er at P
25
26
JUNI 2020
VETERAN
hun har blitt veldig selvstendig i hverdagen. -Jeg synes det er fint med alenetid. Man blir vant til å ta mange avgjørelser alene og jeg har blitt mye mer «handy». Det gir selvtillit. Det er viktig å ikke innta en offerrolle, mener hun. I Coronatiden kunne Leirvik overføre sykedager fra mannen sin til seg selv uten problem, og dette fungerte greit. Men hun påpeker at dette ikke er mulig i en normal situasjon. -Forsvarsfamilier har ofte ikke familie eller pårørende i nærmeste omkrets. Vi har valgt å bo langt unna familie på grunn av jobb, og dermed blir det dessverre også vanskeligere å kunne få hjelp på kort varsel. Men familien stiller opp så godt de kan, spesielt når jeg må reise på grunn av jobb og dette er godt planlagt på forhånd. Jeg er også heldig og har fast jobb med dagjobbing og en fin arbeidsgiver som tilrettelegger. Men det er jo synd at min arbeidsgiver skal gå ut som tapende part. QQ
,,
- Forsvarsfamilier har ofte ikke familie eller pårørende i nærmeste omkrets.
Vil den gå langt nok?
Hun mener økonomisk kompensasjon kan være til hjelp for forsvarsfamilier, men tror ikke den vil gå langt nok. -Hva vil kompensasjonen bli? Mest sannsynlig får jeg ikke i nærheten av det jeg tjener. Vil jeg også tape pensjonspoeng i fremtida dersom kompensasjonen ikke er i samsvarer med lønnen jeg skulle hatt? Skjer dette flere ganger over lang tid, og jeg kanskje må jobbe redusert, vil det kunne gjøre stor forskjell i fremtiden. Leirvik påpeker også at en slik ordning
Eskild Walnum er sjef i Telemark Bataljon.
vil redusere fars mulighet til å være sammen med og bli kjent med barnet sitt. -Ikke alt kan telles i kroner og øre. Når man jobber i forsvaret, har man til en viss grad valgt nasjonens interesser fremfor familielivet, noe man aksepterer når man trer inn i grønne klær. Men når foreldre er hjemme må det imidlertid være mulig å tilrettelegge, sier hun og legger til at med barn og familie, kan man bli en bedre soldat på mange måter. -Mange i ledelsen sier også dette. Barn er berikelse for forsvarsfamilien fordi man blir mer reflektert og ser andre verdier, sier Leirvik. Positivt med fokus på psykisk helse
Tilbud om parsamtaler i regi av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i forkant av utreise er også et forslag i Veteranmeldingen. I tillegg skal Forsvaret sørge for at spesialisthelsetjenesten deltar i alle fagnettverkene som driver opplæring av helsepersonell om veteraner, og arbeide mot stigmatisering av psykisk helse. «Dette er viktig både i Forsvaret og i samfunnet for øvrig. Større åpenhet om psykisk helse og økt fokus på kultur og holdninger i Forsvaret vil kunne bidra til at framtidens veteraner får bedre forutsetninger for å håndtere de utfordringene de blir stilt overfor,» heter det i meldingen. -Jeg synes tilbud om parsamtaler burde være obligatorisk, kommenterer Leirvik. -Det å få innen tredjepart som kan sette ting i perspektiv er svært nyttig. Ikke alle i forsvaret er gode på å kommunisere på hjemmefronten. Det er ikke alltid så lett eller mulig å prate om jobben man gjør. I tillegg er det viktig at parten i hjemmet ikke får en offerrolle, men får satt ting litt i perspektiv. Vi som er hjemme, kan ikke kreve at forvaret skal ordne opp for oss. Jeg tror det kan være nyttig å få hjelp til å se dette og hvordan man kan dra frem egne ressurser. Men det er selvsagt også viktig å få råd og veiledning om praktiske løsninger. Alle burde gjøre dette, understreker hun. I Telemark bataljon er det også vanlig å ha «bedre halvdel»-treff, og Leirvik sier
,,
- Ikke alt kan telles i kroner og øre. Når man jobber i forsvaret, har man til en viss grad valgt nasjonens interesser fremfor familielivet, noe man aksepterer når man trer inn i grønne klær.
det er en god støtte for mange. -Familiekoordinatoren vi har i Telemark Bataljon gjør en enormt god jobb gjennom å fungere som et bindeledd mellom begge "familiene" ved å informere, tilrettelegge, bistå, koordinere tjenester og være tilstede, omtrent til alle døgnets tider," sier Leirvik. Telemark bataljon-veteranen synes også det er svært positivt med fokus på opplæring i spesialhelsetjenesten. Hun påpeker at som veteran kan man oppleve at behovet for psykolog dukker opp i etterkant. -Da må jeg benytte meg av en psykolog i det sivile liv. Men de har som regel ingen forutsetning til å forstå hva jeg har være gjennom, og det tror jeg det er viktig at de har. Flere har nok opplevd at de ikke har blitt tatt på alvor eller at folk ikke skjønner situasjonen. Dette gjelder både i helsetjenesten og NAV, påpeker Leirvik. Selv er hun egentlig fornøyd med veldig mye og sier at det tross alt også er mange fordeler med å være en forsvarsfamilie. - Forsvaret er en bra organisasjon som ønsker det beste for sine ansatte, og jeg opplever at de prøver på å bli bedre til å inkludere pårørende i arbeidet sitt der det er mulig. Mannen min har fri i lengre perioder, og da er han ordentlig tilstede og vi få mye kvalitetstid. Og når
VETERAN
JUNI 2020
han er borte styrer jeg Netflix og tar avgjørelser uten å måtte inngå kompromisser, noe som faktisk er innmari deilig etter 100% jobb og 100% husarbeid, sier hun og ler. Leirvik tror imidlertid hun er heldig fordi hennes bakgrunn i forsvaret gjør det svært mye enklere å skjønne hvordan hverdagen er for ektemannen, og hun var nok mer klar over hvordan livet ville bli enn mange andre. Litt urettferdig og egoistisk Eskild Walnum er sjef i Telemark bataljon del av Brigade Nord, og trebarnsfar med barn i tenåringsalder. Han har selv vært med på en rekke utenlandsoppdrag og har nylig begynt i sjefsstilling og blitt ukependler. Om hverdagen når den ene parten er i utenlandsoperasjon sier han: -Det som er litt vanskelig er jo at du overlater alt ansvar til en partner. Det er litt urettferdig og kan nok av noen oppleves som egoistisk. Og så er det den usikkerheten familien din opplever. Den som reiser ut har et betydelig ansvar for å forberede og informere de hjemme om oppdraget vedkommende skal ut i. Hvis denne informasjonen ikke gis, kan det ende opp med at de hjemme får kjennskap til partnerens hverdag gjennom media, det er uheldig. Det har blitt enklere å holde familien oppdatert de siste åra, nå er det ofte P
Anne Marte Leirvik
27
28
JUNI 2020
VETERAN
mulig å «skype» og «chatte» hver dag, sier han. Walnum påpeker også at forsvarsfamilien gjerne flytter på grunn av tjeneste og at dette betyr begrenset tilgang til familie og omgangsvenner. -Ektefellen blir alene om forpliktelsen og må håndtere alt selv. Partneren kan være borte i et halvt år i slengen og man får ikke avlastning fra ektefellen. Og dersom du er ukependler, som meg, blir partneren alene om alt med hus og hjem i ukene. Og det er bare det praktiske. Det er jo også en belastning å ha en partner eller en mor eller far i et konfliktområde med den usikkerheten og frykten det kan innebære. De som er ute kan oppleve tøffe situasjoner det blir ofte sagt på forhånd at de hjemme må være restriktive med å servere for mye hverdagsproblemer til den som er ute. Samtidig er det ikke så lett når du sitter der med små unger, full jobb, det har snødd en halv meter og du ikke har fått dratt i butikken, da bør kanskje den som er ute akseptere å være litt «søppelbøtte» for partneren hjemme, uten å nødvendigvis få gjort så mye med utfordringene, understreker han. Walnum forteller at finnes statistikk og forskning på at samlivsbrudd i forsvarsfamilier ligger på rundt det som er vanlig i det sivile frem til midt i 30 årene og når den forsvarsansatte i tillegg har et par utenlandsoppdrag, og gjerne etter ett eller to utenlandsoppdrag. QQ
Full fart på hjemmebane. Anne Marte Leirvik er i perioder alene med treåringen.
,,
-Ektefellen blir alene om forpliktelsen og må håndtere alt selv. Partneren kan være borte i et halvt år i slengen og man får ikke avlastning fra ektefellen.
-Da blir det en økning. Jeg tror usikkerheten spiller inn, og så er det noe med det at du får jobb et sted som ikke ligger sentralt. Vi er ikke i Oslo, men i Hedemark, Finnmark og Troms. Vi må dra dit det er strategisk viktig. Det påvirker resten av familien. Kanskje har du en livslang arbeidskarriere med pendling. Dette påvirker definitivt partneren. Noen blir veldig selvstendige, og tenker kanskje til slutt at jeg klarer meg jo egentlig helt fint uten deg. Ikke alt er nytt
Walnum mener det er positivt at Forsvaret gjennom Veteranmeldingen ønsker å gjøre hverdagen lettere for forsvarsfamilier. En del av tiltakene som tas opp har vært gjeldende i flere år allerede, sier han. -Vi har oppfølging på forhånd, infopakker til familie, gjennomfører undervisning på samlinger, og middager med de hjemmeværende og så er det ting som skjer i etterkant som medaljeparade ved hjemkomst. Ansatte får tilbud om samlivskurs på Modum bad. Vi var med på dette for andre gang i vinter, enda flere bør benytte seg av denne muligheten, forteller han. Ansatte blir også fulgt opp i stressmestringsteam før og i etterkant av oppdrag. -Det er en «mellomlanding» på vei fra operasjonsområdet og hjem, der du snakker med psykolog. Det er viktig å bli ferdig med oppdraget, bli ferdig med gnisninger som kan ha oppstått med
kameratene og bli klar til hverdagen. Problemstillinger og utfordringer som kommer frem på «mellomlandingen» tas opp igjen på en avslutningssamling 9-12 måneder etter hjemkomst. Et «sikkerhetsnett»
Når det gjelder kompensasjonsordninger tenker Walnum at intensjonene er gode, men at dette er en Stortingsmelding og ingen stortingsproposisjon, noe som påvirker hvor forpliktende den er og hva som følger med av ressurser. -Det står ingenting om hvordan det skal gjøres i praksis. Og det er ikke noen ekstra økonomiske midler til dette, så det må forsvaret betale selv. Det betyr omprioriteringer Han skjønner Danel Hammers kritikk der hun sier at forvaret foreslår å kjøpe fedre ut av foreldrepermisjonen. -Jeg synes Hammer ser veldig teoretisk på det, mens det i praksis er ca. 200 personer fra Hæren ute nå, pluss noen enkeltpersoner i staber eller observatørstillinger. Det finnes noen tilfeller hvor det er nødvendig for partner å ta ut ekstra permisjon fordi den andre forelderen er i utlandet, da er det snakk om å kompensere partneren slik at vedkommende slipper permisjon uten lønn. Når den andre forelderen er tilbake skal permisjon tas ut, og dette kan gjøres innenfor en periode på tre år. Forsvaret skal ikke gjøre det motsatte av intensjonen med statens foreldrepermisjonsordning, men legger til rette for tilpasninger. Han kan ikke underbygge dette med statistikk over hvor mange tilfeller det dreier seg om, men tror dette ment mer som et sikkerhetsnett, slik at om det skulle være tilfeller, så blir man ikke skadelidende. -Det kan være situasjoner der noen drar ut rett etter fødsel i foreldrepermisjon og er ute når kvoten skal tas. Vi prøver å tilpasse oss, og forsøker å unngå dette, men de gangene det ikke er mulig er dette til hjelp for den forelderen som er hjemme og står i fare for å ta ut ulønnet permisjon. Walnum viser også til at det nå er mulig å ta ut fedre- eller mødrepermisjonen over en tidsperiode på tre år -Det er vanskelig å se at de ikke skal få tatt den ut. Jeg tolker det som et sikker-
hetsnett som det er bra å få på plass. Men forsvaret ønsker at fedre eller mødre skal ta ut permisjonen. Vi skal ta vare på folket vårt og vi skal legge til rette for et familieliv, understreker han. Trenger tiltak i forsvarskommuner
Han tror en ting som er svært viktig for forsvarsfamilien er hvordan forsvarskommunene innretter seg –Her bør vi drive kompetanseheving. I min hjemkommune Bardu i Troms forsøker de å legge til rette. Det jobbes med å få på plass kompetansehevingskurs for ansatte i barnehage og skole, i NAV og omsorg- og helsetjenestene. NAV kan få en del saker i slike forsvarskommune, dersom folk får yrkesskade, post traumatisk stresslidelse e.l. NAV har et kompetansesenter for slike saker relatert til forsvaret, og NAV lokalt i forsvarskommuner trenger spesiell kompetanse. Jeg kjenner foreløpig ikke godt nok til hvilke tiltak Åmot
,,
-Ofte tror jeg det kan være bra å jobbe i en avdeling i en periode når en kommer hjem der man kan prate om det og få en uformell bearbeiding.
kommune gjør, men jeg vil veldig gjerne rose kommuner som har tatt dette seriøst, sier TMBN-sjefen. Veteranmeldingen legger også fram behov for mer forskning blant annet om hvordan familiene til veteranene opplever utenlandstjenesten, ikke minst barna, om psykisk helse og om personellets levekår. Det tror Walnum er svært viktig: -Tiltakene i Veteranmeldingen er ba-
Eskild Walnum på tur med familien.
sert på det som har kommet frem gjennom flere års erfaringer, initiativ fra veterantjenestene, og noe forskning (Hilde Lindboe har skrevet en MA om temaet). Men dersom tiltakene hadde vært basert på forskning, kunne man vært enda mer presis på hvor og hvordan de skal settes inn. Ikke tabu Når det gjelder arbeid mot stigmatisering av psykiske lidelser sier Walnum at han ikke vet så mye om dette på overordnet nivå annet enn det generelle inntrykket som kommer gjennom media. -På avdelingsnivå arbeider vi mot stigmatisering. Det er lov til å si fra at man har det tøft. Personer som opplever personlige utfordringer som følge av tjenesten følges opp av psykolog. Om man sliter, vil man med litt hjelp kunne komme sterkere tilbake, og det er ikke noe galt med det. Ingen kan si at krig er enkelt, man vet ikke helt hva man går til og det kan komme senskader, påpeker han. Selv husker han godt da kom hjem etter (et av sine) første utenlandsoppdrag i Kosovo tidlig 2000-tallet/i 2001. -Da hadde jeg bare meg selv og tenke på, ikke samboer eller barn. Men jeg har reflektert om dette i ettertid. Jeg savnet kompisene mine da jeg dro
hjem. Ingen sivile venner skjønte helt hva jeg hadde holdt på med drev med ute i det sivile. De som jeg var ute med var i samme båt. Da jeg kom tilbake fra Afghanistan for ti år siden var jeg veldig oppgira, hadde en uro i kroppen. Vi hadde fiksa/løst et veldig krevende oppdraget bra, men når jeg tenkte tilbake på det vi gjorde og situasjonene vi hadde vært i, ble jeg veldig oppjaget. Jeg måtte avklimatisere meg. Jeg tror den beste bearbeidingen skjer for de som reiser ut med egen avdeling, og er raskt tilbake i vante omgivelser etter oppdraget. Ofte tror jeg det kan være bra å jobbe i en avdeling i en periode når en kommer hjem der man kan prate om det og få en uformell bearbeiding. Men det går som regel greit etter en periode, understreker han. Walnum forteller at ektefellen jobber med ivaretagelse i forsvaret og tolket raskt hvordan han hadde det. -Og er du i en avdeling som du også reiser ut med, er du vant med dette. Det å føle uro etter oppdrag er ikke tabu. Det vil nok variere litt og de yngste og minst erfarne kan kanskje oppleve at det er det/tabu å føle uro etterpå. Kanskje har de ikke turt å prate like mye om det. Og folk reagerer ulikt på lang tid med stress. Bearbeiding er viktig, og jeg tror man veldig ofte kommer styrket ut av det, avslutter Walnum.
30
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
NVIO søker generalsekretær Generalsekretæren er forbundets daglige leder, leder forbundets sekretariat og rapporterer til forbundsstyret. Vi søker en selvdreven og dynamisk person med sterkt engasjement for veteransaken og veteranpolitikk. Vår nye generalsekretær skal være en synlig og inspirerende pådriver i videreutviklingen av organisasjonen slik at vi utvikler oss i takt med samfunnet og ivaretar veteraner og deres familiers rettigheter før under og etter tjeneste i internasjonale operasjoner (deployering). Generalsekretæren skal være en pådriver for å sikre NVIOs posisjon som en viktig stemme i samfunnsdebatten, sikre vår posisjon som den mest relevante veteranorganisasjonen og tilrettelegge for NVIOs valgte ledelse og styre. Hovedarbeidsområder: • Lede NVIOs daglige drift, kommunikasjonsaktiviteter og organisasjonsutvikling • Bidra til at NVIO er synlig i offentligheten gjennom aktiv nettverksbygging • Ha hovedansvar for oppfølging av pågående politiske prosesser som høringer til meldinger å være synlig i den forsvarspolitiske debatten og på relevante arrangementer • Ha hovedansvar for oppfølging av NVIOs aktiviteter og mediedekning av NVIOs aktiviteter. • Være kontaktpunkt for militære og sivile samarbeidspartnere, samt statlige og kommunale samfunnsaktører på regionalt og sentralt nivå. • Bidra til velfungerende samarbeidsstrukturer og relasjoner internt i organisasjonen • Tilrettelegge for, delta på og fungere som sekretær på NVIOs Forbundsstyres møter • Resultat og budsjettansvar for tildelte midler • Markedsføre organisasjonen og tiltrekke relevante sponsorer Kvalifikasjoner og egenskaper: • Utdanning på universitet/høyskolenivå • Relevant erfaring kan kompensere for manglende formell utdanning • Relevant ledererfaring • God økonomisk/administrativ kompetanse • God politisk prosessforståelse og relevant nettverk • God relasjonell kompetanse og kommunikasjonsevner • Veteran fra internasjonale operasjoner • Erfaring fra organisasjonsarbeid er ønskelig • God kjennskap til forsvarssektoren er ønskelig Stillingen er en åremålsstilling (100%) over fire år med mulighet til forlengelse i en ny åremålsperiode på fire år. Åremålet starter 01. januar 2021. NVIO har kontor på Akershus festning. Noe innenriks og utenriks reisevirksomhet må påregnes. Lønn etter avtale. Obligatorisk tjenestepensjon i Vital (Innskuddspensjon tilsvarende 2% av lønn). Spørsmål om stillingen rettes til president Dag-Magne Lunde, telefon 917 69 600 Søknadsfrist: 17.07.2020 - Ansettelsesform: Fast
Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) ble opprettet i 1960 som en landsdekkende organisasjon, finansiert av Forsvarsdepartementet og medlemskontingent. NVIO er en partipolitisk nøytral organisasjon. NVIO består i dag av 59 lokalforeninger spredt over hele Norge. NVIO har som formål å være den ledende veteranorganisasjonen for alle veteraner og deres familier. www.nvio.no
gR G A N I S A S J O N
JUNIL 2020
ORGANISASJONSNYTT S.31-43 8. MAI MED ROCK OG ZOOM 8. MAI LANDET RUNDT Å LEVE MED TINNITUS SLAPP FREDSDUA JOBBER FOR FELLES VETERAN-HUS I TRØNDELAG
31
32
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
8. mai med rock og zoom Når en dør lukkes, åpnes en annen, heter det. I år var 8. mai-feiringen kraftig endret, men verdig på alle måter. Akershus festning var stengt for publikum, noe som var retningslinjene flere steder i landet. Markeringen ble gjennomført av de fleste kommuner rundt om i Norge, med god støtte fra NVIOs lokallag. Mange veteraner satt også hjemme og fikk ikke være med på markeringen. NVIO arrangerte et en digital markering med tilstedeværelse hele dagen på zoom. Her kunne veteraner kle på seg finstasen og treffe andre veteraner. - Vi hadde et sendeskjema fra 10 - 16 med livesending fra Akershusfestning, quiz og gjester, som president i NVIO Dag-Magne Lunde, Freddy Bolle, generalsekretær i NVIO Thor Lysenstøen for å nevne noen. Dette var et svært hyggelig møte med veteraner fra hele Norge som var sporty og logget seg inn i det digitale rommet. Vi hadde veteraner fra hele landet og flere var med oss i flere timer, sier ansvarlig på ka-
meratstøtte, Anders Aks, som ledet sendingen. - Å gi veteraner muligheten til å alltid ha tilgang til brorskapet og forhindre utenforskap mener jeg er svært viktig, sier han. I Bergen ble 8. mai markert med kransnedleggelse og oppstilling og flagg på Fløyens topp. Sosiale medier og andre digitale kommunikasjonsmidler fikk også her en ny dimensjon med tanke på utfordringer med nedstengelse av samfunnet vårt. - Vi hadde i anledning denne dagen laget et opplegg der veteraner kunne delta på et felles treff digitalt. Dette har vi hatt erfaring med fra tidligere lokale treff. Mange deltok og praten satt løst. Dette oppleves som en suksess da mange synes det er en god løsning som via et klikk kan treffe nye og gamle venner, sier Odd-Eirik Smistad, kameratstøtteleder i Bergen og omland. Klokken 19 var det duket for en debrief av 8. mai i sofaen med president i NVIO Dag-Magne Lunde og Anders Aks. De oppsummerte dagen sammen med Veterans Rock Roy Hovdan, Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og Veteraninspektøren Finn Kristian Han-
nestad. Veterans Rock spilte opp til fest en time senere, og konserten ble sendt live på Facebook. – Utgangspunktet for bandet var at vi spilte sammen i Libanon i 1982, rundt om i Norbatts område. Etter et gjensynstreff på Bæreia for tre år siden trommet vi igjen sammen bandet, sier Roy Hovdan, gitarist i bandet og initiativtaker til konserten, til Forsvarets Forum. Bandet består av visepresident i NVIO Nils Frode Vindenes, Svein Netland, Jøran Dahl, Morten Trippestad, Kjell Arne Sunde og Roy Hovdan. Underveis og etter konserten er det samlet inn 36.000 kroner til Stiftelsen veteranhjelp, seerne kunne nemlig vippse til formålet. Bandet spilte i litt over en time i Sekkefabrikken på Slemmestad, og noen få veteraner og lokale tilskuere var også i salen. Konserten har hatt over 16.000 visninger på nett. – Dette var kjempegøy og noe vi vurderer å gjøre til et årlig arrangement. Vi når faktisk ut til ganske mange ved å gå digitalt på denne måten, sier Hovdan.
,, Oslo. Flaggheising på Akershus festning.
Steinkjer. Minnelunden er bekranset 8. mai.
NVIO Meløy med omegn. Markeringen ble gjort ved Ureddmonumentet på grensen mellom Gildeskål og Meløy kommune. Ordførere fra Meløy og Gildeskål holdt tale, kaptein Midt-Norge. Markering ved Hegra festning i Trøndelag. fra HV 14 la ned krans.
Senja. Militære veteraners motorsykkelklubb chapter Troms markerte 8. mai på Finnsnes i Senja kommune.
Saltdal. Kransenedleggelse i Nordland.
Storbjørnvatnet i Vefsn. Minneseremoni ved minnestøttene til Harton Furø og Hans Richard Stokvold.
8. mai landet rundt Korona eller ei; Frigjørings og veterandagen markeres flere og flere steder i Norge. Her er noen av dem.
(Flere bilder på de neste sider)
Skien. 8 mai markeres med blant annet tale fra ordfører og flere veteraner tilstede.
Latvia. Diktlesing og blomsterseremoni under NATO-deployering i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1). Fartøyet er med i øvelse Open Spirit 2020 utenfor Latvia i Østersjøen.
34
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
Sula. 8. mai-markering i Sula kommune på Sunnmøre.
Oslo. Hans Majestet Kong Harald inspiserer æresvaktene fra Hans Majestet Kongens Garde på Akershus festning.
Lebesby i Finnmark. Kransenedlegelse på minnebauta over russiske soldater på Lebesby. Taler av ordfører og den russiske generalkonsul.
Rørvik, Nærøysund kommune i Trøndelag.
Akershus festning. Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og sjef FFT Arne Opperud ved minnelunden på Akershus festning.
Bergen. 8.-mai markering med utsikt på Fløyen.
Mali. Norske soldater som tjenestegjør for FNs operasjon MINUSMA i Mali la ned en krans under markeringen av frigjøringsog veterandagen i Camp Bifrost.
Rena leir.
Kristiansand. Salutt nesten uten gjester. Seansen kunne følges på nett.
gR G A N I S A S J O N
Ålesund. NVIO-nestleder Jan Lund med sine håpefulle, klare for feiring.
JUNIL 2020
Kirkenes. Minnestund på minnesmerket i Kirkenes.
Ålesund. Representanter fra lokalstyret la også ned blomster ved statuen av Joachim Rønneberg.
Kristiansand. Amazing Grace spilles ved veteranmonumentet Evenes flystasjon. i Tresse. Gardermoen. Markering på Gardermoen.
Asker og Bærum. En av flere seremonier i Asker og Bærum 8. mai 2020.
Bodø. Oppstilling under markeringen av frigjørings-og veterandagen i Bodø.
Andøya. Overflygning av NH-90 og to Saab Safari.
Alta. Markering i nord, med blant annet ordføreren og flere veteraner til stede.
Hamar. 8. mai-markering ved Stange kirke.
Bardufoss. NH90 og Saab Safari flyr i formasjon.
35
36
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
Ørland. Kransenedleggelse. Vemork. Kransenedleggelse ved minnesmerket til sabotørene på Vemork 8. mai.
Tromsø.
Tveit Kirkegård.
Tønsberg. Veteraner stod for flaggborg, tale fra ordfører og fylkesberedskapssjefen under hyggelige omgivelser i minneparken.
Sørreisa.
Trondheim. Saluttering ved Kristiansten festning i Trondheim.
Vatnaleiren. Frigjørings- og veterandagen 2020 i Vatneleiren.
gR G A N I S A S J O N
JUNIL 2020
Slapp fredsdua FNs internasjonale dag for fredsbevarende styrker blir markert hvert år, 29. mai. I år slapp NVIO-president, Dag Magne Lunde, fredsdua «Kåre» fra Nobels fredssenter mens Oslo rådhus spilte «Give peace a chance» på slaget 12:00. -Jeg er utrolig stolt av å kunne få slippe fredsdua på dagen vi skal hedre alle som deltar i FNs fredsbevarende styrker, og ikke minst minnes alle de som ga sine liv i tjeneste for freden, sier Lunde.
Nobels fredssenter som arrangerer dueslippet trekker frem at det er ekstra grunn til å hedre FN-personellet i år. De 110.000 FN-soldatene som deltar i operasjoner verden over gjør også en viktig innsats i kampen mot korona-viruset, skriver de i en pressemelding. «Hverdagen og arbeidsoppgavene endret seg også for FN-soldatene da Covid-19 meldte seg som en ny trussel mot folks liv og helse. Nå bistår FN-soldater verden over i kampen mot korona. Vann og såpe, desinfeksjonsmidler og munnbind er deres nye våpen. I verdens farligste områder driver FNsoldater folkeopplysning om smitteforebygging, de syr smittvernsfrakker,
bygger karantenerom og setter opp provisoriske håndvask-stasjoner.» -Å bidra der det trengs når det er kriser ligger i ryggmargen vår, sier Lunde. - I dag står vi i en situasjoner vi aldri har vært i før, og både ute og hjemme jobber soldater og veteraner med å støtte samfunnet med håndtering av koronakrisen. Mange norske veteraner har erfaring fra krevende tjeneste i krig, konflikt og kriseområdet, og det gjør meg utrolig stolt å se at mange av dem nå melder seg og stiller seg i front for å bidra med den kunnskapen og erfaringen de har, sier Lunde. FNs fredsbevarende styrker mottok Nobels Fredspris i 1988.
37
38
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
Jobber for felles veteranhus i Trøndelag
I Trøndelag fylkeskommune jobbes det for å få på plass et felles veteranhus. - Vi ser hvor viktig det er for veteranene å få et samlingssted, det vil vi hjelpe dem med, sier fylkespolitiker Ingvill Dalseg (H). - De har og tar hver dag ansvar gjennom krevende oppdrag for oss, ved å sikre internasjonal fred, demokrati, sikkerhet og trygghet, da skulle det bare mangle om ikke vi bidrar til å realisere et veteranhus for dem, sier fylkespolitiker Stig Klomsten (Ap). Dalseg og Klomsten har vært i tett dialog med veteraner igjennom en lang periode. – Det er kanskje ikke så ofte at Arbeiderpartiet og Høyre fremmer en sak sammen til fylkestinget, men det viser bare hvor viktig saken er for oss sier Dalseg. Hun understreker at det har vært viktig for dem å møte og
høre veteranene. - Veteranhuset er ett av de tiltakene som vi kan løfte. Jeg ønsker også å løfte veteraners rolle i det det sivile samfunnet, veteraner er en enorm ressurs vi bør benytte bedre, sier hun. I veteranhuset vil man kunne treffes i en uformell ramme, delta på arrangement eller bare ta en kaffe med noen som deler de samme erfaringer. Huset vil også kunne være et referansepunkt for mobilisering når samfunnet trenger det, slik vi har sett da Covid-19 utfordret St.Olavs Hospital, og 3000 dugnadstimer med vakthold ble ivaretatt av veteranene. I Trøndelag er kvinner og menn organisert i NVIO (Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner), MILVET MC (Militære Veteraners Motorsykkelklubb), Norvet MC (Norske Veteraners Motorsykkelklubb), United Veterans MC Midland, VMV (Veteran møter Ve-
teran), SIOPS (Skadde i Internasjonale Operasjoner), VHMN-V (Veteranhuset Midt-Norges Venner), Lottene, NROF (Norske Reserveoffiserers Forbund) og Ung HV (Ungdommens Heimevern). Det eksisterer ulike samlingslokaler og veteranhus rundt i Trondheim og Trøndelag, i dag. Veteranhuset Midt-Norge har som visjon å samle alle veteraner under samme tak. Et hus hvor alle veteraner, både sivile og militære, skal inkluderes, hjelpes og støttes. Men det skal ikke kun være et senter for fremtidens og nåværende veteraner, men også et senter hvor pårørende, barn, partnere og foreldre skal kunne oppsøke støtte, både mens utenlandsoppdrag pågår og etter endt tjeneste. Veteranhuset Midt-Norge har nedsatt et interimstyre og en arbeidsgruppe som allerede har gjort mye arbeid. Det er dialog med Trondheim kommune, og kommunen har innvilget 400 000 kr til et forprosjekt.
gR G A N I S A S J O N
JUNIL 2020
Å leve med tinnitus Birger Martin Jensen er veteran fra UNIFIL, hvor han tjenestegjorde som sjåfør i NORBATT i 1981 og i NORMAINTCOY i 1982-83. Etter tjenestegjøringen i Libanon har han blant annet arbeidet i barnevernet med ungdommer med rusproblemer. I stillingen i barnevernet var han medboer på en institusjon for barn og ungdom med rusproblemer, noe som innebar 3-døgns og 4-døgns sammenhengende vakter. Etter en hendelse på jobben hvor han fikk et slag mot halsen som medførte indre blødninger, ble han innlagt på sykehus. Etter å ha kommet tilbake på jobb, utviklet han invalidiserende tinnitus, noe som medførte at han ble langtidssyke-
meldt og deretter ufør. Hans tinnitus gjorde at han maksimum klarte å sove 3 timer usammenhengende pr natt og at han ble sittende mye inne. Etter en tid fant han ut at han måtte forsøke å finne på noe som kunne gjøre at han kunne endre fokus og således forsøke å hindre at tinnitus fullstendig dominerte hverdagen. Han bestemte seg for å ta opp sin gamle fotointeresse igjen. - Jeg kjøpte meg et kamera uten grønne knapper slik at jeg måtte stille inn kameraet manuelt, sier Birger. Han bestemte seg også for at han skulle gå en tur hver eneste dag og at han skulle ta kameraet med seg. - Det å komme seg ut hver eneste dag, var redningen for meg. På grunn av at jeg må stille inn kameraet manuelt, får jeg bruk hodet på en annen måte. Jeg har en konstant pipetone på 90db i ørene, sier han. Fotointeressen har bare blitt sterkere
og sterkere. For å få kunne ta best mulig bilder, legger han blant annet ut 150 kg solsikkefrø samt meiseboller og lignende hvert år. Det gjør det lettere for ham å få tilgang til fotoobjekter og således bedre bilder. Han har fått anerkjennelse for sine bilder fra forskjellige hold og legger ut bilder på sin facebookside hver dag. Han takker fotointeressen for at han kommer seg ut på tur hver eneste dag, uansett vær. Hans livskvalitet har blitt forbedret og han sover nå langt bedre enn tidligere. -Alle har godt å komme seg ut. Jo mer du sitter inne, dess verre blir det, sier Birger. Han tror at det å komme seg ut, kan hjelpe mange som sliter i hverdagen. - Selv om man føler at man har det ille, er det alltid noen som har det verre, avslutter han. Er du interessert i så se flere av Birgers bilder? Send en venneforespørsel til Birger Martin Jensen på Facebook.
39
40
JUNI 2020
gR G A N I S A S J O N
FORBUNDSSTYRET I NVIO 2019 President Dag-Magne Lunde Tel: 917 696 00 daglunde@hotmail.com Visepresident Nils Frode Vindenes Tel: 922 60 430 nils@vindenes.biz Styremedlemmer: Frank Ove Eriksen Tel: 916 27 155 frankoveeriksen@gmail.com Helene Hilmarsen Tel: 995 95 508 helenehilmarsen@hotmail.com Einar Ulleberg Mob: 479 770 60 eulleberg@hotmail.com
Philip Lautin Jackson Mob: 400 53 884 philiplautin@gmail.com Reidar Bjørn Melhuus Mob: 932 13 358 reidar.melhuus@gmail.com Vararepresentanter: Randi Alise Rye Mob: 990 94 945 Lars - Magnus Hallanger Mob: 932 38 765 Henning Martiniussen Mob: 482 73 922 Rune Meier Mob: 934 80 414 Steinar Vikholt Mob: 40239321 steinar.vikholt@gmail.com
Unike medlemsfordeler til NVIOmedlemmer! MER INFORMASJON FINNES PÅ VÅRE HJEMMESIDE:
VOLLEN TANNKLINIKK
SANDEFJORD PAINTBALL
Veteranpris på førstegangskonsultasjon: 499 kr (fullpris er 970 kr). 25% på all annen tannbehandling.
15% rabatt
AKSESS & DAYLIGHT 25% rabatt i forhold til butikkpris på Craft klær
EIDSKOG LYS 10% på alt
NEMI FORSIKRING Rabattert sats på tilnærmet 5%
HOTEL EXPRESS NORGE 50% på medlemskort
RØNNING TRESKI AS 15% rabatt på alle skimodeller
Husk
Kameratstøtte telefonen:
800 48 500
NOBELS FREDSSENTER 25% rabatt, barn under 16 år gratis
STIFTELSEN ARKIVET Gratis omvisning i Gestapo-kjelleren
JUSTISSEKTORENS KURS- OG ØVINGSSENTER (JKØ) Rimelig overnatting i Stavern
FALSTADSENTERET Inngangsbillett til honnør/studentpris
GULLSPORT Gullsport tilby NVIOs medlemmer 40% rabatt!
BRILLELAND 10% på komplette briller og solbriller
UTSTYRSKONTROLL.NO 15% på ordinære varer
BIKESTUFF Bikestuff.no og gir nå alle medlemmer i NVIO 10 %
BEST WESTERN HOTELS Nordisk avtale som gir 15 % rabatt på hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland og de baltiske land.
ANDRE TILBUD: • Tilgang til veteranhytta i Umbukta, se hjemmesiden til NVIO Rana. • Tilbud om scootertur med NVIO Hamar. • Tilbud om laksefiske med NVIO Alta. Medlemsfordelene blir lagt ut fortløpende; følg med på hjemmesiden for oppdateringer!
gR G A N I S A S J O N
JUNIL 2020
VI ER PÅ WEB OG SOSIALE MEDIER Du finner oss på nvio.no, facebook, twitter og instagram og snap. @norskeveteraner
nvio.no
@norges_veteranforbund
Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner Sekretariatet: NVIO, bygning 60 P.B 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefon 940 12 200 post@nvio.no Forbundets hjemmeside: www.nvio.no Bankgiro 5082.07.40278 Org.nr. 971 245 433 BIC: DNB ANOKK XXX IBAN: NO 4850820740278 Generalsekretær: Thor Lysenstøen mobil: 990 92 481 thor.lysenstoen@nvio.no Kommunikasjonsrådgiver: Siri Rooseboom De Vries Mobil: 480 61 996 siri@nvio.no Redaktør: Hege Kofstad hege.kofstad@nvio.no Leder kameratstøtte: Anders Aks Mobil: 97134514 anders.aks@nvio.no Økonomi: Tom Schrøder mobil: 94012201 tom.schroder@nvio.no Rekrutterings- og aktivitetsrådgiver: Vibeke Strand, mobil: 940 12 200 vibeke.strand@nvio.no Forbundssekretær: Svein-Erik Malmø-Moen Mobil: 930 23 331 sem.moen@nvio.no
Husk å melde adresseforandring til NVIO
41
Medlemsbutikk nvio.adprofil.no
Sportsøks En praktisk og solid øks som fungerer utmerket til felling av mindre trær og til hugging av småved til bål, peis og ovn. Det relativt korte skaftet gjør øksen lett å bruke. Øksen kommer med lærbeskytter til eggen og gjør den lett å ta med seg. Vekt 0,5 kg, skaft i ask 13 ”, 32, 5 cm. kr.
Slirekniv En super turkniv for friluftsfolk. Bladet er kon- og hulslipt, med høykvalitetsstål og lærslire. Det er en solid kniv med fingerstopp. Skaftet passer godt til mindre hender. Bladlengde 11 cm, total lengde 22 cm.
310,-
kr.
415,-
Norway sekk, 26 liter Tursekk med stort hovedrom, 2 utvendige lommer. God polstring. Justerbar bryststropp. Opphengskrok og utgang for drikkepose. Utvendig flaskelommer. Leveres med NVIO logo. kr.
420,-
Stanley mattermos Adventure
kr.
389,-
Meget solid termos spesielt beregnet for mat (både flytende og fast), holder den varm eller kald i 12 timer. Kniv/skje/gaffel i ett som henger fast på siden av termosen. Ekstra oppbevaringsrom i lokket. 0,5 l.
Blåveispins Blåveis pins med butterflynål kr.
45,-
Rains ryggsekk Ryggsekk i vannavvisende stoff med matt overflate, lokk og spenne. Justerbare skulderremmer og et rom med glidelås. Innvendig har sekken et hovedrom, en mindre lomme med glidelås samt et pc-rom. 14,3 liter. Leveres uten logo. kr.
NVIO patch broderte stoffmerker Ø8cm
500,-
Se flere flotte produkter i vår medlemsbutikk: nvio.adprofil.no
kr.
35,-
Craft Rush jakke
Craft Rush t-skjorte
Craft Rush Wind jacket er en tynn, lettvekts vindjakke laget av vevet funksjonelt materiale, som gir god fukttransport. To lommer med glidelås. Leveres med NVIO logo på brystet.
Funksjonell kortmerket t-skjorte i et lett, materiale med god fukttransport og kjøleeffekt. Meshpanel i armhulene gir ekstra ventilasjon. Leveres med NVIO logo på brystet.
kr.
785,-
kr.
Strikket fleecejakke Behagelig strikket fleecejakke med sidelommer med glidelås. Dame og herre. Børstet innside. Kommer i gråmelert, antrasitt og blåmelert. Leveres med NVIO logo på venstre bryst.
455,-
kr.
508,-
Craft Rush windpants Craft Rush Tights Rush Wind bukse er en lett vindbukse laget av et elastisk vevet funksjonelt stoff, som gir effektiv fukttransport. Buksen har sidelommer og glidelås nederst. kr.
475,-
Craft Block Shell jakke
Lett tights laget av et elastisk og funksjonelt stoff som gir effektiv fukttransport og stor bevegelsesfrihet.
kr.
Allsidig 3-lags skalljakke med tapede sømmer, innerlomme og frontlommer. Innerlomme med forseglet glidelås. Vannavstøtende glidelås foran og på sidelommer. WP: 7000 MVP: 7000
460,-
Varene bestilles i vår medlemsbutikk:
nvio.adprofil.no
kr.
1845,-
Returadresse: P.B 1550 Sentrum0015 Oslo
Stiftelsen
Veteranhjelp
Bilde: @instagramanders (Anders Nilsen)
VETERANER HJELPER VETERANER Stiftelsen Veteranhjelp er opprettet for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Vi har allerede hjulpet mange, men er avhengig av bidrag for å hjelpe flere veteraner.
Støtt oss med valgfritt beløp til konto nr. 7058 31 07302 Vipps kan også benyttes: 25550