ting skjer i Japan!

– Her lever vi som kristne. Det er en viktig del å bare være en kristen familie som åndelig sett kan myke opp nabolaget og de vi møter. Det forteller Knut Ola Topland, som med sin familie er utsendt av Frikirken til Nagoya i Japan. Her jobber de sammen med familiene Bagaas og Mikaelsen hver dag, for å komme i kontakt med japanere og fortelle om Jesus.

Tekst: Martin Hasseleid

Foto: Martin Hasseleid, Oskar Hadland, Richard Fossland, Sondre Topland og Anne Mari Schiager Topland

Frikirkens synodemøte (generalforsamling) valgte i juni 2022 å gi sin tilslutning til Frikirkens misjonsstrategi om fortsatt innsats spisset mot de som defineres som unådde.

I Japan bor det drøyt 125 millioner mennesker, og cirka én prosent av dem er kristne. Landet har ingen kristen kulturarv, og regnes som det nest minst nådde landet i verden målt i folketall. Det er få som responderer når man snakker om Jesus, da det er få som i det hele tatt har hørt om ham.

– Det åpner mange muligheter for oss når det sannsynligvis er første gang de hører om Jesus, sier Knut Ola. Jesus er noe få har tanker om, da han er noe «utenfra» som det ikke er lett å ta imot. Ting tar tid.

Relasjoner er avgjørende

Utsendingene inviterer ofte til fellesskap som huskirker, global café og bibelstudier. De kommer i kontakt med folk gjerne i parken, i nabolaget eller gjennom skolen der barna går.

– Vi prøver å finne tomme åkre der evangeliet ikke deles, for å bygge vennskap. Så treffer vi gjerne de samme personene på de samme åkrene jevnlig og følger opp samtalen fra forrige møte, sier han.

De forteller tidlig hva de tror på og hva som er viktig i deres liv. På den måten bygges en tillitt som fører til en relasjon. Da blir det lettere å invitere hjem på middag, på café eller andre arenaer hvor de kan bli enda bedre kjent med hverandre. Når en relasjon er bygd opp, lages et relasjonskart. Det fungerer som et verktøy hvor man kan be for at personer i vedkommendes nettverk også kan få høre om Jesus gjennom nettopp denne personen.

– Det kan være baristaen på kaffebaren eller frisøren på hjørnet vi blir kjent med, bygger en relasjon med og kanskje inviterer hjem. Det er ofte noen i samme alder, livssituasjon eller med samme interesser som oss, forteller Knut Ola, og understreker at relasjonsbygging ofte tar tid. Heldigvis er de et team bestående av flere familier med forskjellige personligheter, styrker og interesser, sier han.

FriBU-team på besøk i Japan

Før påske var et team i regi av FriBU på besøk i Japan. Her fikk de være med på det meste av arbeidet utsendingene står i; matutdeling blant hjemløse, huskirke, ungdomsmøte på bønnehuset, bibelstudier i parken, global café og danseundervisning for å nevne noe. Teamet fikk oppleve hvor viktig den relasjonelle biten er i arbeidet. I Japan er mange veldig ensomme, de er fattige på relasjoner, har et savn og leter etter en større mening. – FriBU ble en naturlig del av teamet vårt. Vi møtte nye mennesker sammen og det har gitt oss mye energi. Det er godt for oss å bli heiet på og det er godt å kjenne på at flere er med på laget, forteller Knut Ola, på spørsmål om hvordan det var å ha et team på besøk for første gang siden før pandemien.

En av dem som var med på teamtur var Matilde Roland. Japan er et land som ligger hennes hjerte nært, da hennes besteforeldre tidligere var misjonærer her og hennes far er født og oppvokst her. Hun har vært i Japan to ganger tidligere, men da på familietur. Når det dukket opp en mulighet for å reise tilbake, og nå med et misjonsfokus, var dette noe hun ville være med på!

– Det var interessant å være med utsendingene disse dagene, også for å få et innblikk i hvordan farmor og farfar jobbet og hadde det, forteller Matilde. Hun mener slike misjonsturer generelt er bra for å balansere litt hvordan vi har det i Norge og ting vi tar for gitt her.

– Man lærer mye av en slik misjonstur og det setter hverdagen vår her hjemme litt i perspektiv. Det er inspirerende hvor frimodige utsendingene er og å se hvor relasjonelt de jobber hele tiden. Matilde gir et konkret eksempel fra første dagen;

– Vi var hjemme hos familien Topland og det første jeg la merke til var at gangen var stappfull med sko. Det gjorde sterkt inntrykk å se måten de åpnet hjemmet sitt på for mange og forskjellige folk. Den gjestfriheten var inspirerende å oppleve.

Annenhver lørdag holder utsendingene gudstjeneste i en park midt i byen, for fattige og hjemløse. Etterpå får alle mat og drikke.

Matilde forteller videre at det var inspirerende å se hvor mye tid utsendingene setter av til å pleie relasjonen sine. Selv om det er «en del av jobben» og hverdagen deres, så trekker hun frem at dette er noe vi kan ta lærdom av her hjemme i travle Norge.

– Samtalen er kanskje noen ganger viktigere der og da enn oppgaven du står i. Dette gjelder på alle arenaer, også som frivillig i kirken. Når man ikke har tid, kan det oppleves som en avvisning. Kanskje vi skal utfordre oss selv på å la oss avbryte for å dekke andres behov?

Matutdeling i parken

Et annet sted utsendingene jobber relasjonelt og bruker god tid, er i arbeidet med fattige og hjemløse. Annenhver lørdag deler utsendingene ut mat i en park midt i byen. Her kommer over 100 fattige og hjemløse hver gang for å motta en matpakke, en flaske vann, en traktat og ved behov kan de ta med seg et klesplagg eller to. Først har de en gudstjeneste med bønn, lovsang, tale og vitnesbyrd. Deretter får alle de hjemløse mat og drikke. Noen ganger har de dåp og nattverd. Lydanlegget går på batteri og rigges opp og ned med god hjelp fra flere av de hjemløse. All mat blir levert til parken. Utsendingene kjøper inn vannflasker til alle og muffins til de som har hatt bursdag siden sist. Det er et stort team i sving disse lørdagene; både Frikirkens utsendinger, frivillige fra andre kirker og flere av de hjemløse selv.

FriBU-teamet fikk være med å lovsynge, dele ut mat og snakke med de hjemløse.

– Folk var veldig takknemlig, og du opplevde at mange ble igjen etterpå og søkte fellesskap. Det var tydelig at mange ikke bare var der for å få mat, forteller Matilde.

I Japan er det stort sett damer som tar imot Jesus, men parken er et unntak. Der er det nesten bare menn som kommer og tar imot. Se en kort video om denne mannen her:

Et annet møtepunkt gjennom uka som utsendingene har med de hjemløse, er bibelundervisning i parken. Her møtes en gruppe hjemløse jevnlig til lovsang, bønn og bibelundervisning. Noen velger å bli døpt, noe FriBU-teamet fikk være med å oppleve. I et land der shintoismen og buddhismen utgjør over 90 prosent, er det stort å se at voksne mennesker samles i en park for å lese i Bibelen, be sammen og bli døpt. Knut Ola forteller at det for mange er lettere å komme til parken for å lese i Bibelen og be sammen, da mange av de som kommer ikke har familie dette må skjules for.

– Jeg er forundret over hvor stor innhøstingen er. Det er stort sett damer som tar imot Jesus i Japan, mens her i parken er det nesten bare menn som kommer og tar imot.

Daglig leder i FriBU, Håvard Haugland, var også med til Japan. For ham gjorde det inntrykk å se hvordan utsendingene møter alle på lik linje, uavhengig av bakgrunn, sivil status eller om man er fattig eller rik.

– De bruker mye tid på en gruppe som ofte blir oversett og ikke «tatt på alvor». De ser på denne gruppen hjemløse som brødre og søstre og med verdighet, forteller Håvard og trekker frem et eksempel.

– Vi møtte en middelaldrende mann som var med på mye av det utsendingene arbeidet med. Han hadde tidligere vært hjemløs og

– For noen som kanskje føler seg litt utstøtt fra sin egen familie, er det en varme og en trygghet å kjenne at de er med i Guds familie

Andreas Bagaas

bodd under en bro i sentrum av Nagoya. Han ble syk og ble funnet av en av utsendingene. Da hadde han ikke fått i seg mat og drikke på flere dager. På sykehuset fikk han påvist kreft i halsen. Vedkommende opplevde å bli helbredet, bor i dag i en leilighet og er en kjemperessurs i arbeidet blant andre fattige og hjemløse. Han deler vitnesbyrdet sitt og er fast bestemt på å leve resten av sitt liv for Jesus. Det var sterkt å se hvordan han gikk fra å være en mottaker til å bli en bidragsyter.

Huskirker – viktigere enn vi kanskje tror?

Med relasjoner som en rød tråd gjennom alt arbeidet utsendingene står i, er huskirker intet unntak. De har utarbeidet kjerneverdiene EPIC som de jobber etter. Oversatt til norsk står bokstavene for å utruste (E), plante fellesskap (P), fokusere på småfellesskap (I) og kreativitet (C). Mange japanere får ikke uttrykt seg slik de kanskje ønsker. Det er en skamkultur og de holder mye inne. Derfor blir småfellesskap, som huskirker, en viktig arena for å dele gode og vanskelige ting man opplever i livet (bokstaven I i EPIC). En slik huskirke, som møtes jevnlig hos familien Bagaas, er en gruppe unge voksne. Her omtaler de hverandre som søsken, deler liv og kan gå inn på det dype og litt vanskelige. Det er få arenaer for dette, og et slikt treffpunkt med andre kristne unge voksne er veldig viktig. Da FriBU-teamet fikk være med på en slik samling, endte alle japanerne med å ville dele sine vitnesbyrd, og det var tydelig at det betydde mye for dem at noen ville lytte.

– For noen som kanskje føler seg litt utstøtt fra sin egen familie, er det en varme og en trygghet å kjenne at de er med i Guds familie, sier Andreas Bagaas.

Flere av de unge voksne som samles hos familien Bagaas, møtes også på Global café. Det er et nytt møtepunkt i et sentrumsnært lokale, hvor man inviteres på sosiale medier. Utsendingene er ivrige på å invitere nye man kommer i kontakt med hit. Her er det en uformell setting hvor man har tid til å bli bedre kjent med hverandre og knytte nye relasjoner.

Familiegrupper

Andre fellesskap kan være familiegrupper. Her møtes flere familier, både barn og voksne, og deler liv sammen. De tar en runde med ukas topp og ukas bunn, setter seg individuelle mål frem til neste samling, ber for hverandre og synger sammen. Sammen med noen andre fra FriBU-teamet, fikk Håvard Haugland være med på en slik familiegruppe hjemme hos familien Topland.

– Det var fint å se at familiegrupper fungerer så fint også i andre land. Her var det fire familier samlet, og det var inspirerende å se hvor åpne spesielt barna var da de fortalte om ting de opplevde som vanskelig i sine liv. Flere av barna som var med på familiegruppen, er og med på danseundervisning og på Good fruit (ungdomsmøte med lovsang, bønn, undervisning og lek på bønnehuset).

Bønnehuset

Bønnehuset er et lite hus kun et par hundre meter fra der familien Topland bor, og det brukes flittig til mange forskjellige aktiviteter. Blant annet barn og mor-gruppe, ungdomssamlinger og halvårlige 24/7 bønnekampanjer. Noen ganger bor misjonsteam der fra andre kirker. Huset har fått montert en kodelås slik at folk kan bruke det uten nøkkel. Man kan og reservere huset for kortere eller lengre tid, gjennom en nyopprettet nettside. Av og til reserverer enkeltpersoner det, rett og slett for å komme og be.

Japan regnes som det nest minst nådde landet i verden, målt i folketall.

– Det er dessuten fint å kunne tilby et sted til mennesker som trenger det. Blant annet har det vært en mor som måtte rømme fra sin voldelige mann. Da er det godt å kunne ha et slikt sted å tilby, sier Knut Ola. Han forteller videre at de nå skal sette opp et skilt på ytterveggen av bønnehuset med teksten: «Du ble født for å bli elsket».

– Det er mange barn og voksne som ikke ser håp i livet, og som ikke kjenner seg elsket. En slik tydelig tekst vil forhåpentligvis gjøre noe med dem som går inn og ut av huset, samt dem som går forbi.

Japan trenger Jesus

I et land med over 125 millioner mennesker, hvor kun 1 prosent av dem er kristne, er det tydelig at Japan trenger Jesus.

– Vi føler noen ganger at vi ikke strekker til. Heldigvis har vi god støtte rundt oss. Vi er blant annet del av et større nettverk med utsendinger fra andre land. Det er godt å kjenne at vi er et større team, både i Norge og her i Japan! Dette er en livsstil der Gud er arbeidsgiver, avslutter Knut Ola.

FriBU lanserte i år givertjenesten Medspiller hvor pengene går til arbeidet både i Midtøsten og i Japan. Vær med å støtte arbeidet og ta del i andres historie ved å bli en Medspiller!