Trenger vi Frikirken?

Etter at Den norske kirke ble et selvstendig rettssubjekt utenfor staten, har det flere ganger blitt stilt spørsmål om grunnlaget for Frikirken fortsatt er til stede. Det mener jeg det er, kanskje mer enn noen gang.

Frikirken valgte en annen kirkeordning enn statskirken, noe som også har gitt større rom for aktiv deltakelse fra alle medlemmer. Den åndelige og praktiske ledelsen har alltid bestått av vanlige menighetsmedlemmer som et samlet menighetsmøte har tillit til. Jeg mener dette er en verdi vi må fortsette å løfte frem. Vi må passe oss for å bli en kirke som ledes og drives av ansatte.

Frikirkens forhold til liturgi og form har variert noe gjennom vår historie, men likevel hatt rom for bredde og frihet, også i Gudstjenesten. Vi har god plass til medlemmers aktive deltakelse i Gudstjenesteledelse, sang og musikk, tale, bønn og diakoni. Dette er en styrke som jeg er sikker på vil få større betydning fremover. Vi skal vokte oss for å profesjonalisere de ulike tjenestene som hører til i kirken.

Frikirken ble startet fordi man ikke ønsket at politikere og politikk skulle bestemme hvem som ledet kirken. Vi holder fortsatt høyt at det er menighetsmøtet som velger eldsteråd og diakonråd, og som kaller hovedpastor (forstander). Og det er en samlet synode som velger synodestyre og synoderåd. Ikke grupperinger med ulike interesser, «partiprogram» og egne lister. Om vi ikke klarer å snakke godt sammen, kan likevel «partidannelser» bli resultatet. Om det skjer, tror jeg ikke vi overlever som kirkesamfunn. Det hviler derfor et stort ansvar på oss som kirke i denne tiden.

Vi lever dessuten i en tid hvor posisjoner, institusjoner og formelle strukturer utfordres. Kanskje kan Frikirken være med å vise nye muligheter i en ny tid, men det vil kreve ydmykhet og vilje til selv å la oss korrigere. Det vil kreve at vi fortsetter å lytte til kulturen rundt oss samtidig som vi studerer Guds Ord. Vi trenger også å lære av andre, og hverandre. Frikirken har våget å hente impulser utenfra, både da vi valgte kirkeordning og senere. Gjennom landsmisjonen, og senere menighetsteamet, er det lagt til rette for ulike nettverk, inspirasjonssamlinger og studietur- er for å lære av andre kirker. Noen vil kunne se dette som en trussel mot det bestående, men jeg tror snarere det har vært, og vil være en styrke. Vi må ikke la oss skremme av nye nettverk, men legge til rette for at vi kan anvende den fornyelse av kunnskap og åndelig liv som følger med disse bevegelsene. Prøve alt, og holde fast på det gode og sunne.

Det vil kreve at vi fortsetter å lytte til kulturen rundt oss samtidig som vi studerer Guds Ord.

Jarle Skullerud Synodeleder