Kvinner i Frikirken Ville helst være første kvinne

Sigrun Sandstad er femte generasjon ordinert i Frikirken. Med et smil innrømmer Sigrun at som ung ville hun gjerne blitt Frikirkens første kvinnelige pastor. Hun fryder seg over støtten i Stavern Frikirke, som vil ha vekst og endring. Samtidig gjør 39-åringen seg tanker om det å være ordinert kvinne i Frikirken.

Tekst og foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

Tidslinje

Fra muntlige kilder og jubileumsboka

Midt i Livet (DELF 125 år)

Hilde Margrethe Sæbø avlegger teologisk embetseksamen som første kvinne i Frikirken.

Det er ikke tilfeldig at Sigrun ble pastor, det bestemte hun seg tidlig for.

Tre generasjoner i familien var eldste på Ytterøya, utenfor Levanger. Far Johan var eldste i Stavern Frikirke, men har nå permisjon. Sigrun Sandstad er stolt over farfar og tror han ville vært stolt av henne.

Sandstad er oppvokst på Stavern folkehøyskole og var en del av Stavern Frikirke den gang. Det var midt på 90-tallet, og 12-åringen fikk med seg hvordan man diskuterte ordinasjon av kvinner.

– Jeg spilte fotball på den tiden, og jenter ble fortalt at vi hadde alle muligheter. Så det festa seg, dette å høre hvordan de snakket om at vi ikke kunne være hyrder i menigheten. Til og med månedlig syklus ble trukket inn. Det gjorde selvsagt inntrykk, fordi jeg opplevde at mennene snakket ufint om det annet kjønn, forteller hun med både smil og forskrekkelse.

– Sta som jeg var, tenkte jeg at jo, JEG skal bli pastor når jeg blir stor! Jeg ville til og med gjerne bli den første kvinnelige pastoren. Trassen ble en del av mitt himmelske kall, sier hun, og smiler stort igjen.

Sigrun gikk på videregående og begynte å studere i Oslo, i Staffeldtsgate. Hun tok bachelor i musikk, menighet og ledelse, på det som nå heter NLA, som er skolen Frikirken fusjonerte med da kirkesamfunnet la ned egen høyskole. Hun tok også PPU, praktisk pedagogisk utdanning, på universitetet og master i musikk.

– Vi studenter med bakgrunn fra Frikirken, holdt sammen, og jeg hadde praksis både i Stavern Frikirke og i Brunlanes. Det var veldig fint, og jeg var velkommen og fikk alle muligheter.

Under studiene, da Sigrun Sandstad var 22 år, hadde Frikirken vedtatt at kvinner kunne ordineres. Det var klart for ordinasjon av den første kvinnelige pastor i Frikirken. Katrine Bråtane ble ordinert til å være sykehusprest på Sunnås.

Sigrun Sandstad stortrives i kirka hun har vokst opp og hvor hun er pastor. På veggen bak Sigrun henger bilder av menneskene i Stavern Frikirke.

Sak om ordinasjon av kvinner er oppe til behandling for første gang, på synodemøtet i Grenland. Forslaget blir avvist.

Synoden behandler en sak som gjelder økumenisk samarbeid med kvinnelige prester.

Hilde Margrethe Sæbø ansettes som rektor ved Luthersk Bibel –og Menighetsseminar (LBM).

– Jeg var 22 år og var til stede under ordinasjonen. Dette var stor stas, men jeg husker jeg irriterte meg over at det ikke var meg! Jeg ville jo være den første kvinnelige pastoren i Frikirken. Når jeg ikke ble den første pastoren, slo jeg det først fra meg, medgir hun.

Hun jobbet under studiene i Oslo som menighetspedagog i Manglerud kirke. Hun hadde giftet seg, og etter hvert fant det unge ekteparet ut at de ville tilbake til Stavern. De flyttet uten at jobber var helt på plass.

– Vi kjøpte til og med hus. Etter kort tid ble jeg spurt om å jobbe i Frikirken. Dermed var jeg raskt på plass som barne- og ungdomsarbeider i 50 prosent stilling.

Etter ett år fant både eldsteråd og Sigrun ut at det var bedre å bli ordinert til pastor. Menigheten hadde allerede ansatt en kvinne som pastor, så akkurat det var ikke noe tema. Sigrun ble barne- og ungdomspastor.

– Det var jo mye bedre å få være med og ta beslutninger, der de skulle tas. Sandstad ble ordinert som 30-åring, og er veldig fornøyd med det. Menigheten har også vært positive til den tilflyttingen, nye veksten og nye given som har skjedd de siste 15 årene. De to kvinnelige pastorene har kjent seg velkommen og er gitt sin rettmessige plass i menigheten.

– Noen få utmeldinger har vi hatt, men ikke mange. Jeg har også fått høre «lytt til eldre menn», innrømmer hun. Men Sigrun står stødig og støtten er stor. – Selv om vi kvinner i Frikirken kan bli ordinert og står i det, er det ikke til å komme bort fra at de harde stemmene og uttalelsene jeg hørte som barn og ung, ligger på skuldrene mine. Jeg legger også merke til hvordan andre kvinner blir møtt, og hvilke historier de forteller. Det må jeg kunne romme, selv om min hverdag i Stavern er bra, sier hun.

Sigrun Sandstad vil ikke at kvinner kun skal måtte «tøffe seg opp» for å takle det som blir sagt.

– Menn har historisk hatt alle muligheter i Frikirken og kan snakke med en selvsagt autoritet, en autoritet som vi kvinner har måttet kjempe for. Det ser vi fortsatt, mener hun, og sikter til det første synodemøtet hvor hun var delegat. Digitalt synodemøte i 2021 og fysisk møte i 2022.

– Frikirken sier vi vil ha kvinner i posisjoner, men da må vi velge dem inn i styrer og råd. Ellers blir det dobbeltmoral. Det var hardt å se under valget i 2021, hvordan de ikke ble valgt, sier Sigrun Sandstad og sikter til valgordningen som synodestyret nå ønsker å forbedre.

Selv ble hun valgt som personlig vara til leder i valgkomiteen.

– Ordningen for valgkomiteen er tydeligvis slik at jeg kun blir kalt inn hvis vedkommende blir syk, så jeg deltar ikke i arbeidet. Jeg vil ikke være et positivt «tall» på kvinne i posisjon, når ordningen er slik at jeg ikke er involvert i valgkomiteens arbeid.

Hun sitter i valgkomiteen i Østre presbyterie og innser nå, etter at nestlederen gikk fra rollen, at noe må skje.

– Nå må vi hjelpe hverandre, nå må vi «step up». Vi må prioritere å stille til valg i posisjoner, hvis vi vil ha forandring. Det er jeg klar for, sier hun. – Alle unge pastorer, både menn og kvinner, kjenner nok på familielivet og forventningene der. Men vi må si ja nå til å bli valgt!

Hvilken framtid ønsker du for ordinerte kvinner i Frikirken?

– Jeg ønsker at vi gis posisjoner som ikke er avhengig av kjønn. Det er ikke så kjekt å bli spurt fordi de måtte ha en kvinne ... Samtidig ser jeg at kvotering er kanskje det eneste som monner nå. Jeg vil ha kvotering hvis vi må det. Hadde det gått fint uten, ville det være det beste, sier Sigrun Sandstad og tilføyer: – I samfunnet er ikke kjønn «ferdig snakka». Kvinner opplever mer hets, influensere og politikere opplever det. Dette er ugreit. Hvis det i samfunnet ellers er behov for å snakke om kjønn, hvorfor skulle vi i kirken ikke være påvirka av det? Vi er så langt fra «ferdig snakka» om kvinner. Vi er halvparten av befolkningen, så det er viktig, sier Sigrun. Hun er veldig glad for at barna som vokser opp nå i Stavern Frikirke, har kvinner som forbilder i alle posisjoner. Og de overhører ikke lenger negative kommentarer.

– Min 11-årige datter sier hun vil bli pastor! Hun ser det som et helt normalt valg for henne, og det er jo veldig fint!

Synoden ber synodestyret sette ned et utvalg for å utrede ordinasjonssaken fram mot et ekstraordinært synodemøte i 2003/2004.

Ordinasjon av kvinner i Frikirken blir vedtatt.

Kvinner kan like selvsagt som menn bli valgt til hovedpastor, til synoderåd og som tilsynsmenn.

Antall ordinerte kvinner i Frikirken i aktiv tjeneste: 42