Fordel å starte som 51-åring

Else Birgit Bergem Strand ble pastor i Risør som 51-åring. Det tror hun var en fordel.

– Kun 70 prosent i menigheten stemte for at jeg skulle bli kalt som pastor. Jeg har aldri hørt noen si ja til pastorkallet på så «dårlig grunnlag», sier hun smilende.

Tekst: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

– Jeg kom fra Den norske kirke og var vant til at kvinner kunne bli prester og pastorer. Det tror jeg faktisk var min fordel, medgir hun og skyter raskt inn: – Siden jeg ikke hadde vokst opp i Frikirken, hadde jeg dermed ikke kjempet meg fram til å bli noe i Frikirken. Jeg hadde ikke tyngden av saken om ordinasjon, i meg. Og siden jeg var såpass voksen, skulle jeg heller ikke se for meg et langt yrkesliv og muligheter i Frikirken, sier Bergem Strand, og tilføyer:

– Jeg visste at det ikke var en selvfølge for Frikirka med kvinnelige pastorer, så jeg tok det ikke som en selvfølge der.

Hun påpeker at hun hadde en trygg yrkesidentitet som lærer. Det hjalp henne.

– Det var en vanskelig avstemning i Risør for å få kvinnelig pastor, men jeg tok det ikke personlig. Det tror jeg har med min bakgrunn å gjøre. Jeg måtte våge å bli pastor på et dårligere grunnlag enn andre, mener hun.

Etter menighetsmøtet rådførte Else Birgit seg med eldsterådet.

– Jeg måtte spørre dem om hva de trodde var det beste for menigheten, at jeg svarte ja eller nei? Eldsterådet sa ja og jeg svarte ja. Og jeg sa til menigheten at jeg ville legge til rette for de som var imot kvinnelige prester ut fra sitt bibelsyn, forteller hun.

Bergem Strand gikk hjem til folk og besøkte medlemmer som var aktive i kirka.

– Siden det var hemmelig valg visste jeg selvsagt ikke hvem som stemte hva. Jeg ønsket å spørre om de trengte tilrettelegging ut fra at menigheten nå fikk kvinnelig pastor. Det kunne for eksempel gjelde det at de eventuelt ikke ønsket å motta nattverd fra meg. Men ingen svarte at de trengte tilrettelegging, for teller hun.

Det var veldig modig av deg å besøke folk og spørre om dette?

– Var det modig? Jeg ville kommunisere godt og ivareta, sier Bergem Strand, som har vært veileder for flere av sine kolleger i kirke samfunnet.

Hun har sett at unge kvinner og eldre kvin ner har svært ulike erfaringer. – Jeg slapp å høre at jeg var liten og søt, for å si det slik. Bergem Strand ser også at kvinnene som har ytret seg i media, har ulike erfaringer å vise til.

– Første synodemøte kom min første høst som pastor. Jeg kjente veldig på å være nokså alene som kvinne. Men mange av mennene var opptatt av å ønske meg velkommen, sier hun.

– Jeg tror som sagt jeg hadde en fordel av at jeg kom inn som godt voksen, sier 63-årin gen, som er en svært fornøyd pastor i Risør.

– Grunnen til at jeg ikke har sagt ja til led erverv på sentralt eller regionalt nivå, er at min hovedinteresse har gått i retning veiled ning. Det har vært spennende å få være med å bygge opp veiledningstjenesten i Frikirka. Det var også travelt nok å sette seg inn i et nytt yrke som 51-åring. Jeg manglet erfaring med Frikirkens råd og organer. Men jeg tror det er rett at det kunne fristet med de vervene hvis jeg hadde vært yngre og hadde hatt min yrke skarriere i Frikirken, sier pastoren, og tilføyer:

– Hadde jeg vært yngre, hadde jeg nok svart mer ja.

Kanskje vi nettopp trenger en kvinne på 63 år inn i sentrale verv, slik Anne Marit S. Topland etterlyser?

– Jeg tror det ville vært veldig fint. En god sammensetning av eldre, yngre og begge kjønn styrker enhver ledelse, tenker jeg. Kvinner har perspektiver som er viktige å få inn. Alder bærer også med seg en oversikt, erfaring og kompetanse som er en styrke, men da ikke som en bremsekloss på yngre krefter, men som en sunn støtte.

En god sammensetning av eldre, yngre og begge kjønn styrker enhver ledelse, tenker jeg

Vil ha flere kvinner i toppen

Siden Frikirken åpnet for ordinasjon av kvinner i 2025, er over 30 kvinner blitt ordinert til pastortjeneste. 42 er nå i aktiv tjeneste som eldste eller pastor. Etter valgene på synodemøtet i 2021, er det nå færre kvinner på regionalt og nasjonalt nivå sammenlignet med tidligere.

Tekst og foto: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek

– Det er verdt å merke seg at mange kvinner har gått inn i eldste- og pastortjeneste siden det ble åpnet for det. Det er jeg takknemlig for, og jeg vil gjerne løfte fram den gleden, sier pastor Anne Mari Schiager Topland.

Topland ble valgt inn i synodestyret i 2017. Da var hun pastor i Arendal Frikirke. Nå er hun pastor i Oslo Storbymenighet, etter at hun trakk seg som nestleder i april.

Ifølge en pressemelding, var bakgrunnen for å trekke seg todelt: Første punkt lød slik: «Det var krevende å være en av svært få ordinerte kvinner i lederposisjon i kirkesamfunnet vårt i min første periode, og nå i denne andre perioden er ubalansen mellom kjønnene enda større. Jeg håper at det på presbyterieog synodemøtene vil arbeides for å få større balanse mellom kjønnene når nye styrer velges for de neste periodene.»

– Jeg var for naiv i 2017. Jeg var helt sikker på at det kun var et tidsspørsmål før vi ville få flere valgte kvinner på presbyterienivå og nasjonalt nivå. Men etter synodevalget i 2021 ser vi at det har blitt færre enn da jeg ble valgt i 2017. Jeg trodde ikke vi ville trenge kjønnskvotering og tenkte at endringene ville skje naturlig, men innser nå at vi må̊ kvotere inn kvinner noen synodeperioder.

Kvinner blir eldste i lokalmenigheter, men det Topland ønsker er at de skal ta et enda større ansvar regionalt og sentralt.

– Mange kvinner er i sine første år som ordinert og vil kanskje ikke si ja til mer på grunn av totalbelastningen i livet. Det er forståelig. Likevel trenger vi at flere kvinner tar ansvar for å lede og forme kirkesamfunnet vårt, mener hun.

Flere har beklagd at du trakk deg som nestleder. Hva sier du til paradokset om at dermed er det enda færre kvinner i sentrale verv?

– Ja, nå blir det dessverre bare tre kvinner igjen sammenlagt i synodestyret, presbyteriestyrene og i synoderåd. Men i løpet av de neste månedene vil valgene på presbyterieog synodeplan kunne endre denne kjønnsubalansen. Ansvaret for det ligger hos valgkomiteene og de stemmeberettigede.

På det digitale synodemøtet i 2021 ble det foretatt flere valg, av styre, synoderåd osv. Det var flere kvinner som stod på valg, men av valgresultatet ser man noe annet. Det skapte overskrifter i media at flere av kvinnene ikke ble valgt inn der de hadde sagt seg villig til å stille. Det gjorde at synodestyret ville se på dagens valgordning.

På spørsmålet fra VEIEN 8. mars, «Må vi snakke om kjønn? Eller skal vi si oss ferdig snakka?», svarer Topland nå at vi må snakke om kjønn fortsatt.

– Jeg trodde kanskje at vi med åpenheten for ordinasjon av kvinner, var ferdig snakka. Men der tok jeg feil.

Ikke alle vil være med på at kjønn er av betydning, Hvorfor er det egentlig viktig at kvinner innehar disse posisjonene i kirken vår i 2023?

– Det handler om representasjon og om gjenkjennelse, sier hun, og har forhåpninger til de nært forestående presbyteriemøtene.

– Det vil være klokt å velge mer balansert, sier Topland.

Som nestleder fikk hun i oppdrag av synodestyret å danne et nettverk for de ordinerte kvinnene. Foreløpig er alt i startgropa, men hun inviterte sine kvinnelige pastorkolleger til en middag under lederkonferansen VIDERE. Det startet samtalen mellom pastorene. Deretter ønsker man å invitere ordinerte eldste også inn i dette nettverket for kvinner. Det er ikke bestemt hvem som holder i nettverket etter Topland.