Den troen som mangler uro

Her er noen merkelapper folk synes det er artig å feste på kristne: De krangler. De er kjedelige. De henger ikke med i tiden. De er bare opptatt av andre folks seksualmoral. De er livsfornektere. De skjuler overgrep. De er seg selv nok. De er sin brors vokter. De liker orgel. De maser om penger. De spiser tørre kjeks.

Profeten Jesaja hadde et annet sett karakteristikker som burde kjennetegne troende: Løser urettferdige lenker. Sprenger bånd i åket. Setter undertrykte fri. Bryter hvert åk i stykker. Deler brød med sultne. Lar hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Kler de som mangler klær. Snur ikke ryggen til sine egne.

Noen spørsmål for alle kirker å stille seg selv: Om vi ble borte, ville vi bli savnet i nærmiljøet? Ville folk merke det om vi forsvant?

Den gamle Jesaja rykker hardt ut, særlig i kapittel femtiåtte, mot den troen som ikke får konsekvenser for andre, den som ikke inkluderer de svakeste blant oss, mot den troen som mangler uro og ikke har et snev av sinne og handling i seg. Det er ofte bra for verden at noen har et sinne – mot det som ikke er rett.

Den svenske artisten Sara Parkman ga for litt siden ut albumet Vesper, som er delvis bygget over leddene i gudstjenesten. I sangen Vreden har vi kommet til velsignelsen, og den er ikke søt, men full av friksjon. Ordene er slik, og jeg kjenner at de river i meg: (et par ordforklaringer: ilska=sinne, reva=rift)

Må Gud välsigna dig med vredens skogar

Må Gud välsigna dig med ilskans dalar

Må Gud välsigna dig med sorgens skyar

Må Gud välsigna dig med tålamod

Ilskan öppnar upp en reva

Hjälper oss att ändra nånting Lämna sen den vidare till Någon som kan bruka den Sy sedan igen din reva

Vårda såret, ge det ömhet Minns den kraften ilskan gav till dig

Da vil noen merke at vi har vært her. Må Gud velsigne deg med uro!