Jesus møter mennesker på ulikt vis. Nå er det flere muslimer som opplever å møte Jesus og starter å tro på han. Vil de bytte religion, blir det vanskeligere. Men de følger Jesus, både åpent og i skjul. Bli med til «et land i Midtøsten».
Side 8 13
I et land i Midtøsten møter mennesker Jesus. De får en relasjon til han, og til de andre nye troende. Det samme skjer i Norge. Det skjer i ditt nabolag. Alt handler om å være til stede og se med Jesu blikk. Derfor skriver vi i dette magasinet om ensomhet og betydningen fellesskap har for helsa.
«Unge vil ha dialog, relasjon og samtale, ikke den monologen vi har så tro på», sa Torbjørg Oline Nylund på lederkonferansen VIDERE. Dette er på ulikt vis, avgjørende for Frikirken i 2023.
Vi er svært glade for synodelederens ord om ordet VIDERE: «Det handler om å gi troen videre, men det handler
Leseren skal være trygg på redaktørens selvstendige valg av saker og av vinklinger. For en redaktørs uavhengighet er det avgjørende å skrive sin egen lederartikkel, uten sensur fra eier. Redaktørens lederartikler og alt innhold i VEIEN, står redaktøren selv juridisk ansvarlig for.
Synoden i 2021 vedtok følgende: «Synoden gir et tydelig oppdrag til det nye synodestyret om å iverksette arbeidet med et nytt Frikirkens magasin i papirformat med en uavhengig redaktør, med ambisjon om at første utgave kommer innen sommeren 2022».
VEIEN er svaret på dette vedtaket. Redaktør og styreleder er nå i prosess med Fagpressen om klargjøring av
også om å bli et videre og bredere fellesskap som favner flere». Uten bredden og mangfoldet, oppfyller vi ikke vår visjon om å være åpne, inkluderende fellesskap.
Med gjennomføringen av VIDERE har Frikirken bevist at vi har oppnådd flere av punktene i målplanen. (punkt 7, 8, 11 og 12). En av titlene i planen er «generasjoner leder sammen». På lederkonferansen fikk vi se dette i praksis, og målet om at «40 prosent av lederne i menighetene er under 40 år», er oppnådd med god margin. Et kvantesprang for kirkesamfunnet. Slik sett er ikke Frikirken den samme etter VIDERE. Unge ledere er ikke kun morgendagens ledere, de leder i dag.
roller, for å verne om redaktørens uavhengighet. Vi vil få på plass en skriftliggjøring som ivaretar Fagpressens krav til overholdelse av Redaktørplakaten og Vær Varsomplakaten. Dette blir sett på som garantisten for utøvelse av en uavhengig redaktørgjerning.
6 RASTEPLASS
Mat for kropp, sjel og ånd. Ulla Käll er vår faste spaltist i år.
7 KRONIKK
Teologisk rådgiver Jostein Ørum skriver om Frikirkens fem bekjennelsesskrifter.
8 TEMA
Vi har vært i «et land i Midtøsten» og møtt de som jobber med nye troende med muslimsk bakgrunn.
14 SE, LYTT, LES – anbefalinger fra redaksjonen.
15 REPORTASJE
VEIEN VIDERE Synodeledelsens faste spalte.
16 PAUSEBILDE
Et foto som gir en «kunstpause». Det kan være arkivbilder som viser hvem vi står på skuldrene til eller et godt bilde fra vår samtid. Denne gangen er bildet fra VIDERE Lederkonferanse, som i Frikirkens historie vil bli husket som den første konferansen for ansatte og frivillige ledere på alle nivå.
23 TEMA – ENSOMHET
Forskning viser at gode nære fellesskap, gir god og langvarig helse. Motsatt, er ensomhet farligere enn 15 sigaretter om dagen. I FriBU og Frikirkens visjon står det at «vi bygger fellesskap der mennesker blir sett...», derfor er dette forskning vi vil se nærmere på.
30 SPOR - MITT LIV I FRIKIRKEN
Frikirkens speiderkorps er 50 år i år og har satt spor etter seg i mange menneskers liv. Vi har møtt noen av dem.
Redaksjon: AnneKristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Sondre Topland og Martin Hasseleid.
Vi følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Tilsluttet Fagpressen
Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, pilestredet 69, 0350 Oslo
Trykkeri: Aksell AS
Et pastorprogram ment for å rekruttere nye pastorer og motivere flere for å stå i tjeneste over tid, er utviklet av en styringsgruppe på oppdrag fra synodestyret. Pastorprogrammet gir en grunnleggende innføring i hva en pastortjeneste inneholder fra man starter til man avslutter. Dessuten en oversikt over hva Frikirken tilbyr av oppfølging, fellesskap og utrustning og hvilke muligheter som finnes for etterutdanning og studiereiser. Som en del av pastorprogrammet har Jostein Ørum, teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor og pastor i Randesund Frikirke, satt i gang «Pastorpodden». Den vil ta for seg stort og smått om livet som pastor. Hensikten er å gi økt innsikt og kunnskap i sider ved et pastorliv, men like mye å gi en følelse av fellesskap og felles identitet i pastorkollegiet. De nye verktøyene tar utgangspunkt i Frikirkens målplan for 20182024, som sier at det skal utarbeides en plan for rekruttering og utrustning av ledere, nasjonalt og lokalt, og lages en opplæringsog oppfølgingsplan for pastorer og for eldste (målplanens punkt 7. og 9). Jostein Ørum har ledet arbeidet til styringsgruppa bestående av Lars Øystein Folkedal, tilsynsmann i Vestre tilsynsområde, Hanne Marie Moi, menighetskonsulent, Geir Langen, leder av menighetsteamet og Marit Ecklo Brevik, daglig leder ved hovedkon
toret. Pastorprogrammet ble lansert under VIDERE Lederkonferanse i februar. Hva er intensjonen med pastorpodden?
Det er så få arenaer å snakke om pastorale temaer. Mye av det blir litt sært å ta i plenum. Derfor drar vi i gang Pastorpodden, Frikirkens egen podkast for pastorer. Her skal det snakkes om pastorting, som forkynnelse, sjelesorg, gudstjenester, menighet, begravelse, ledelse og selvledelse og slike ting som fyller en pastors måned. Så er vi også nysgjerrig på hver gjest: hvorfor de ble pastor, hva som driver dem, hva som er fint, hva som er vanskelig. Så håper vi at det både kan være litt å lære av samtalene, samtidig som vi også tror dette vil bygge et slags fellesskap av pastorer, selv om vi ikke møtes så ofte fysisk. Gjennom møtene med en pastor i hver episode vil vi også få frem historier fra pastorliv rundt i landet. Og selvfølgelig kan hvem som helt lytte til dette, men vi ber ikke om unnskyldning for å være litt nerdete, sier Jostein Ørum.
Hvilke fordeler tenker du at podkast generelt har som kommunikasjonsverktøy?
Podkast er det enkleste mediet å nå ut med til dem vi vil, tror vi. Så enkelt, så lett tilgjengelig, så uavhengig av tid og sted.
Synodeleder Jarle Skullerud legger opp til besøk i Frikirkens menigheter gjennom hele 2023. Han tar for seg tre temaer ved menighetsbesøkene, og det er opp til hver enkelt menighet å bestemme hvilke de ønsker å ta for seg. Første tema handler om kirkens rolle, og hvordan vi best fyller denne rollen. Hvordan kan vi hjelpe hverandre til å leve som Jesu etterfølgere, og ha åpne og ærlige samtaler om livet. Andre tema dreier seg om å bygge små, relasjonelle fellesskap som planter nye fellesskap. La mennesker møte Jesus, utruste dem og sende dem tilbake til miljøene de kom fra. I tredje og siste bolk tar Skullerud opp hvordan vi best kan leve ut vårt kall i 2023, og holde fast på Guds ord uten å være kontrollerende. Hvilke krav setter vår tid til en bekjennelseskirke? Den foreløpige fordelingen av besøk til tilsynsområdene innebærer åtte menighetsbesøk i Nordre, fire i Vestre, to i Søndre og fem i Østre. I tillegg vil synodeleder være til stede på presbyteriemøtene i Nordre, Søndre og Østre, og delta på to felles eldsterådsmøter i Søndre samt på stabssamling for alle i Østre.
Utvalget som skal utrede Frikirkens syn på samlivsspørsmål, er snart midtveis i sitt arbeid. Dialogutvalgets leder er optimistisk på utvalgets vegne.
– I vedtaksformuleringen fra Synoden står det at dialogarbeidet må skje på en slik måte at det ikke skal skapes tvil om Frikirkens vedtatte lære. Det forholder komiteen seg til, sier Fagermoen til VEIEN.
Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek
Utvalget som synodestyret har satt ned på oppdrag fra Synoden, er i gang med sitt arbeid. De skal komme med en helhetlig utredning om Frikirkens syn på samlivsspørsmål.
– Vi har møttes fysisk tre ganger, og har planlagt totre fysiske møter til. Digitale møter søker vi i det lengste å unngå, sier utvalgsleder Tor Erling Fagermoen til magasinet VEIEN.
Hva er det dialogutvalget gjør? – Slik vi tolker mandatet, skal utvalget produsere to tekster, en såkalt helhetlig samlivsteologi og ett dialogskrift hvor ulike syn sammenstilles. Når det gjelder samlivsteologien har vi som utgangspunkt for vårt arbeid at dette ikke er en utredning på vei mot endret teologi i Frikirken, men en gjennomtenking av vår posisjon i møte med både Bibelens tekster og samtiden. Kort sagt kan vi si: Læren står fast samtalen fortsetter. Dialogskriftet er ment å skulle klargjøre ulike posisjoner og begrunnelsen for disse. Det er ulike meninger i utvalget, og vi opplever at samtalene vi har gjøres på vegne av kirkesamfunnet som helhet. Bare ved å snakke grundig sammen kan vi forstå hverandres posisjon og motiver, slik at vi unngår å karikere hverandre.
Tor Erling Fagermoen sier at han er optimistisk på utvalgets vegne. – Ja, jeg synes arbeidet hittil lover godt for sluttresultatet.
Du sier at «Læren står fast». Det kan være ulik oppfatning av ordet dialog, ser du derfor at noen undres over at konklusjonen er gitt før samtalen/dialogen har kommet godt i gang?
– I vedtaksformuleringen fra Synoden står det at dialog
arbeidet må skje på en slik måte at det ikke skal skapes tvil om Frikirkens vedtatte lære. Det forholder komiteen seg til, sier Fagermoen til VEIEN.
Hva er premissene for ordet dialog, slik utvalgslederen ser det?
– I vanskelige saker som denne er det lett å havne i en utmattende og endeløs skyttergravskrig. Når vi i stedet tar oss tid til å lytte til hverandre blir vi kanskje overrasket over hvor enige vi er på noen punkter. Videre får vi klargjort hva uenigheten består i på andre punkter, og hvorfor, sier Tor Erling Fagermoen og viser til følgende formulering fra vedtaket i Sak 9 på synodemøtet i juni 2022:
«Synoden fastholder at ekteskapet er Guds gode ordning for samlivet mellom én mann og én kvinne. Synoden anser saken om Frikirkens syn på ekteskapet som godt utredet i dokumentene fra teologisk fagråd i 2014-2017, men ser like fullt behov for videre arbeid med samlivsteologi og samlivsetikk.»
Synoden mener den pågående samlivsdebatten i vår kirke er lite fruktbar, og ønsker i stedet en dialog hvor det er mulig å forstå hva som forener oss og hva som skiller oss. Vi ber synodestyret lage gode rammer for denne dialogen som sikrer at alle får si sin mening og at det skjer på en slik måte at det ikke skapes tvil om Frikirkens vedtatte lære."
I synodestyrets oppnevning av dialogutvalget, stod det følgende: «Utvalget holder synodestyret og tilsynsmennene oppdatert underveis», og «man ønsker at utvalget får arbeidsro og ikke uttaler seg til media i perioden frem til arbeidet skal leveres synodestyret senest 1. september 2023.»
Saken skal til synoderådet høsten 2023. Neste synodemøte finner sted på Quality Hotell 33 i Oslo onsdag 5. til søndag 9. juni neste år. Synodestyret har fastsatt fristene som gjelder i forberedelsene. Menighetenes frist for å melde inn saker som ønskes behandlet på synodemøtet, er satt til fredag 23. juni 2023, det vil si før dialogutvalget er ferdig med sitt arbeid.
Iblant har vi bestemte bilder av hva bønn bør være, og det kan hindre oss fra å be.
«Når er du på ditt beste?» Det kan være ett spørsmål som får deg på sporet av hvordan du kan be. Vi kan lett tilpasse Gud til det åndelige i livet, men han vil være med i alt. Han som har skapt himmel og jord, forakter ikke det menneskelige. Så når er du på ditt beste? Går det an at ta med bønnen rett inn i det, om det handler om å gå en tur eller strikke eller skrive?
Jeg har lenge levd med et vers fra Salmenes bok 49,5:
«Jeg vil vende mitt øre til visdomsord, tyde min gåte til klangen fra lyren.»
For meg som spiller, faller det lett til å tenke på gitaren. Jeg kjenner at noe faller på plass mens jeg spiller. Det kan handle om å bearbeide det som har skjedd tidligere på dagen, og ikke så skjelden finner jeg et slags svar. Etter en stund er det som om noe går dypere, og en ordløs samtale finner sted. Tonene blir til en bønn hvor jeg både kan uttrykke det jeg bærer på og jeg kan lytte til det som Gud vil vise. Tonene bærer på en bønn.
Men lyre, det kan være så mangt. En venn av meg bygger hus, det er hans bønnespråk, så hans lyre er nok hammer og spiker. Vi får dra ut på en oppdagelsereise, og finne vår egen måte å be på. Det fine er at vi ikke trenger å sammenligne oss med hverandre, det gjelder å finne ditt hjertes språk.
La Gud overraske deg, han som kan finnes i med mest uventede. Begynn gjerne med det som ligger ditt hjerte nærmest og ta Jesus med, rett inn i det. Når vi er «hjemme» hos oss selv, når vi er midt i det vi liker, så ligger det godt til rette for en samtale med Gud. Jeg tenker at det gleder Guds hjerte når vi kommer til ham akkurat som til en venn. Bønnen kan fordype vennskapet til Jesus. Å prate med Jesus, som en venn till en venn.
Jesus, åpne meg for ditt nærvær. Du vet hva som hjelper meg til å være til stede hos meg selv, hjemme.
Hjelp meg på samme måte å være hjemme hos deg, og å si alt akkurat som det er. Du menneskenes venn.
Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder
Ok, en quiz: Frikirken har fem bekjennelsesskrifter: Kan du nevne dem? Nei, vel, da får du svaret her: «Den apostoliske trosbekjennelesen» (den vi bruker i gudstjenesten, vet du), «Den athansianske trosbekjenneslen» (google den, den er fin og lang og definerer i stor grad den kristen troen), «Luthers Lille Katekisme» (den besteforeldrene dine måtte pugge), «Den augsburgske trosbekjennelsen» (som definerte det som var sant luthersk, fra femtenhundretallet) – og sist, men ikke minst: «Den nikenske trosbekjennelsen», kristentroens minste felles multiplum.
Når man er i Frikirken, har man samtidig et gulv å stå på. Det er ikke sånn at vi finner opp på nytt fra år til år hva vi vil tro på. Det ligger derimot under føttene våre, som en trygghet, som en gave, som en avgrensning, som et fundament. For eksempel Den nikenske trosbekjennelsen, eller Nicænum, som den kalles på fint latin. La oss børste støvet av den. Hvordan kom den til?
I år 325 tar den mektige keiser Konstantin et politisk maktgrep for å skape ro i Romerriket, som han endelig har fått all makt over. På veien mot makten har han brukt kors og kristendom til inntekt for sine kriger. I maktspillet dreper han to svogere, en nevø, en kone og en sønn og tusen andre. Han har opphevet forfølgelsen av kristne og er i ferd med å gi dem forrang i riket. Men i 325 ulmer det i riket hans fordi kirken rives i to. Innad i kirken herjer det en borgerkrigstemning på grunn av ulike syn på hvem Jesus er. Keiseren vil da tvinge enighet på kirken for å dysse ned splittelse i riket. Han tar egenhendig initiativ til et møte. Kirkens ledere stevnes til samling i byen Nikea. Og ut av dette kommer, hvor tvilsom forhistorien enn var, kirkens smykke: Den nikenske trosbekjennelsen, det mest samlende uttrykket for kristen tro. Takket være keiseren? Takket være flaks? Takket være gode biskoper? Eller en
sekretær? Kanskje. Men det er muligens ikke så viktig å vite hvorfor det ble som det ble, men alt virket sammen til det beste. Var det Guds plan hele tiden å føre en nesten ødeleggende splittelse over kirken og la keisermakten overkjøre kirken? Sannsynligvis ikke. Likevel, på en eller annen måte, kom det noe fint ut av det. Resultatet ble godt, om veien dit var krevende og merkelig. Gud hadde ikke sluppet taket.
Den er Frikirkens bekjennelse, men den er også den teksten som mer enn noen annen tekst samler den store, verdensvide kirken. Dessuten er den vakker, og den andre artikkelen, bekjennelsen av Jesus Kristus som Gud, lyder slik:
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppsto den tredje dag etter Skriftene og fór opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.
Dette er gulvet vi står på.
Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor
I et land i Midtøsten hvor Frikirken har utsendinger, er det er ikke lov å bytte tro. Er født inn i en religion, skal helst bli der livet ut. Likevel er det noen som møter Jesus i en drøm, i en samtale med en slektning eller i moskeen. Hva med dem? De er frimodige, og ønsker å være vitner der de er.
Tekst og foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Jesus møter mennesker overalt i verden, og det foregår en vekkelse i det som kalles 10/40vinduet. Dette er vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst. Det representerer området i verden hvor de fleste unådde folkeslagene bor. Frikirkens misjonsstrategi
slår fast at vi vil nå de «unådde». Vi vil gå til de som enda ikke har hørt budskapet om Fredsfyrsten.
Frikirken er representert i Midtøsten, men vi kan ikke oppgi navnene til de nye troende eller hvilket land de bor i. Det er rett og slett for farlig.
Vi får bo hos Frikirkens norske utsendinger, Erling og Helene, og følge deres liv blant mennesker med muslimsk bakgrunn, som har møtt Jesus og som vil følge ham.
Siden i sommer er flere av de nye troende blitt kalt inn til avhør av myndighetene, og det oppleves truende. Det medfører også fare å ha kontakt med vestlige, noe som lett blir gjenstand for oppmerksomhet. På grunn av sikkerheten til de nye Jesustroende, kunne vi ikke møte dem. Men Erling
har vært behjelpelig med å formidle spørsmål, sånn at vi likevel fikk høre de troendes stemme.
Vi nordmenn kan reise fritt i Midtøsten, og uavhengig av religion blir vi møtt med positive ansikter og gjestfrihet. Utad er dette samfunnet et åpent og tolerant muslimsk land. Men igjen, hva med de som har møtt Jesus? Vi vil se bak landets leders tale om harmoni..
Hvem er de nye Jesustroende ut fra en fra muslimsk kontekst, og hvordan har de klart å finne fram til Jesus fra Nasaret?
De fleste som kommer til tro, har selv googlet og lest i smug om Jesus på internett.
Det finnes en bevegelse i Midøsten av muslimer som møter profeten som står omtalt i Koranen. De kaller han «Isa» eller Jesus. I landet vi besøker, står det i «familieboka»/stamboka hvilken religion du er født inn i. Kulturelt er de fleste muslimer. Hvis du på et eller annet vis blir nysgjerrig på Jesus og opplever at du får en ny tro, oppstår det imidlertid problemer.
Ønsker du å «bytte tro» og starte å tro på Jesus, kan man likevel ikke sende barna på kristne skoler. Katolske skoler våger ikke å ta imot muslimske elever. Myndighetene vil at du skal forbli i den religiøse gruppen/kulturen du er født inn i.
De fleste Jesustroende muslimene Erling og Helene jobber med, går ikke lenger i moskeen, de har behov for å ta noe avstand. Men de ønsker å vitne i sine storfamilier, osv.
– I andre deler av Midtøsten finnes en «insiderbevegelse», hvor de nye troende bevisst går i moskeen fortsatt og ber til Jesus der. Men det kan skape utfordringer og det gjør ikke de nye troende her vi er, sier Erling.
Men han er helt klar på at Frikirkens utsendinger og partnerorganisasjonen man jobber sammen med lokalt, ønsker at de nye troende med muslimsk bakgrunn skal vitne til sine slektninger og venner og forbli i den kulturelle konteksten.
For å lære mer om hvordan det er å være kristen i dette landet, møter vi Bibelselskapet. De jobber blant de tradisjonelle kirkene og de nye Jesustroende, som Frikirken har kontakt med gjennom vårt arbeid.
Bibelselskapet vil tjene kirken og samfunnet. Bibelselskapet ønsker å styrke barnearbeid i kirken, og har prosjekter rettet mot unge ledere. Som i Norge, prøver de å tette generasjonsgapet i kirkene. De vil påvirke lokalsamfunn gjennom ulike prosjekter blant annet rettet mot flyktninger.
Bibelselskapet driver ikke kun med bibeldistribusjon. De ønsker å jobbe med «hvordan få livet inn i Bibelen».
– Visjonen er at alle i landet skal få møte og være i kontakt med Guds ord, sier «Lukas», som vi kaller den nasjonale lederen i Bibelselskapet.
Siden det i dette landet i Midtøsten er problematisk å konvertere til kristendommen, er det vanskeligere for Jesustroende med muslimsk bakgrunn, enn for de som har vokst opp som kristne i de gamle, tradisjonelle kirkene. Er du født inn i den anglikanske kirke, den katolske kirke osv., står det «kristen» i passet og du får til en viss grad være i fred. Dette bekrefter representantene vi møter fra Bibelselskapet.
– Vi vil la lyset skinne i mørket, istedenfor å ta lyset ut.
Bibelselskapet ønsker å forsvare Bibelens posisjon i samfunnet ved å henge opp bibelvers i gatebildet og på sosiale medier.
– Myndighetene later som om dette er et åpent religiøst samfunn, men realitetene er annerledes. Nå har vi ulike eksempler på at det ikke lenger er tolerert å henge opp bannere med bibelvers. Vi må kjempe for vår rett til å ha en kristen tro. Kan kristne ha nøkkelposisjoner i dette samfunnet? I praksis er det ikke mulig, sier «Lukas», og kommer med eksempler på at myndighetene gjør livet vanskelig for folk. De opplever at de må tie.
– Man er akseptert så lenge man er stille. Vær kun sammen med andre kristne fra «de historiske kirkene». Ikke
la Jesustroende ta muslimer inn i ditt hjem eller inn i de gamle kirkene. Det blir ikke akseptert, sier han.
– Jesustroende muslimer har press fra familier og lokalsamfunn, men blir ikke uten videre sendt i fengsel. Men det er verdt å merke seg at «æresdrap» begått av muslimske slektninger eller lokalsamfunn, ikke blir straffet av politiet, sier «Lukas».
Under koronatiden var de kreative og fikk markedsført Bibelen til mange. Flere bestilte fra internett, og Bibelselskapet leverte diskré pakker på døra til folk. Slik kunne man nå folk også i ikkeevangeliserte områder.
– Mange muslimer har ikke peiling på kristendom. De blir overrasket over at Bibelen finnes på arabisk og ikke kun på vestlige språk. De oversetter ulike enkeltbøker fra Bibelen. Av og til kun et evangelium. Det er mer «diskrét» å dele ut, enn hele Bibelen.
Bibelselskapet har alltid bibler med til folk i prosjekter, også innen bistandsprosjekter. De vil ikke bare dele ut brød, men livets brød.
– Ja, for vi vil ikke la folk gå til helvete med mett mage, sier lederen spissformulert.
Bibelselskapet ønsker å vise at Guds ord er relevant inn i den kulturelle konteksten. De tar i bruk ulike verktøy og er kreative i sin formidling.
De chanter (red. merk.: man synger monoton, messende sang) bibeltekster på arabisk, for å vise at Bibelen er fra deres kulturelle område. Den er en del av deres kultur og historie. Dette er i en kjent kulturell innpakning, og det skaper en nærhet og det taler til hjertene på en helt annen måte enn opplest tekst.
Slike kulturelt tilpassede produksjoner tar en del tid å lage, og det skal ligge åpent på internett slik at muslimer kan «sniktitte» på det uten sanksjoner fra omgivelsene. Slikt mediearbeid er svært effektivt for å nå mennesker.
Siden det er problematisk å bytte religion, er det derfor ikke mulig å evangelisere eller misjonere slik vi tenker om det. Erling, som er sendt ut av Frikirken, har arbeidstillatelse ut fra jobben i en barnehage, drevet av en lokal bistandsorganisasjon. 30 flyktningbarn får gratis plass. 94 barn totalt fra muslimske hjem går i denne barnehagen, som sysselsetter ni personer. 50 prosent av driften av barnehagen finansieres gjennom støtte fra FriBUs lokallag og
menigheter i Frikirken. Dette er et viktig diakonalt arbeid som gir utsendingene våre en plattform for tjenesten de har med å nå «unådde».
I Frikirken har vi også «kontaktmisjonærer», som er sendt ut fra andre organisasjoner og har en tilknytning til en lokal menighet i Frikirken. De jobber tett sammen med utsendingene vi er på besøk hos. Flere av dem har en plattform for tjenesten, gjennom å drive med engelskundervisning. Slik kommer man i kontakt med lokalbefolkningen i landet.
– Vi ber mye for studentene som kommer. Vi bestemte oss for ikke å hviske når vi snakker om tro. Når noen kommer bort til oss, ønsker vi å fortsette å prate om troen. For vi ønsker ikke utilsiktet å lære dem at de må hviske, sier østlendingen vi ikke kan røpe navnet på. Han har vært i landet i over 20 år.
– I undervisningen vitner vi ikke, sånn stort sett. Men vi har samtalekvelder om ulike tema. Siden 2010 har vi hatt en kaffebar, her er det mulig å bygge relasjoner.
FN har oppfordret alle land til å ha en uke i året med fokus på det multireligiøse samfunnet. Det praktiseres også i Midtøsten.
– Noen av studentene spurte om hvorfor vi kun skal sette søkelys på dette en uke i året. Det ga oss en utrolig mulighet til å ha grupper hele året der vi for eksempel lærer fra hverandres bønneliv. Det skaper trygghet å snakke om religion. Det skaper en åpen atmosfære på sentere. I disse gruppene ber vi for hverandre på slutten. Vi velsigner hverandre. Det gjør muslimer og kristne sammen, forteller
– Jeg ønsker at flere av oss ønsker å tjene Gud og landet vårt, uten å tenke på penger
utsendingen, vel vitende om at dette er en ny praksis for mange.
– Vi ser at noen blir berørt i ånden. Den hellige Ånd arbeider, forteller han.
– Merker vi at noen er spesielt åpen, inviterer vi til bibelkurs. Det er et poeng å gjøre det hjemme, da blir storfamilien interessert. Samtidig er akkurat det vanskelig for noen. Da kan vi bruke senteret. Men det er en fordel å ha bibelundervisning i et sosialt nettverk hvor deltakerne allerede kjenner hverandre. Det skaper tillit og større grobunn.
I flere byer er språksentre en måte å komme i kontakt med lokalbefolkningen på. De tilbyr engelskundervisning i dette lokalmiljøet også. Men her i denne mindre byen, tilbyr de også foreldrekurs, ammekurs, osv. Ikke alle mødre kjenner fordelene av å amme barnet sitt, og denne misjonærenheten tar i bruk sine ressurser på denne måten, sammen med utsendinger fra andre land.
Foruten språksentrene, hvordan kommer man i kontakt med folk i et land hvor man ikke kan misjonere og hvor de søkende holder en lav profil?
Internett gir store muligheter, her kan folk «smuglese» uten at myndighetene oppdager dem så fort. Frikirken har
støttet et prosjekt hvor man bruker sosiale medier, som for eksempel Facebook, for å komme i kontakt med søkende. Det fungerer slik at folk som for eksempel klikker på bilder av Jesus eller klikker på historier om mennesker som har møtt Jesus i drømme, kan havne på en side hvor det finnes en kristen samtaletjeneste (chat). Der kan de stille spørsmål. Siden Facebook åpner for «reklame» som er målrettet til mennesker som bor bestemte steder, eller som algoritmen merker har visse interesser, kan man komme i kontakt med akkurat de som har googlet mye om Jesus, for eksempel. På denne måten «hjelper» Facebookverktøyet prosjektet i å nå de som er på leting. Først kan de stille spørsmål, som de får mer standardiserte svar på. Går de videre, kommer de i kontakt med ansatte i et «onlineteam» som er betalt for å svare menneskene på arabisk. Frikirken er inne med midler til denne tjenesten. Kristne arabisktalende «chatter»/samtaler med de søkende og møter deres spørsmål om Jesus og kristen tro. Oftest er det søkende muslimer som ikke åpent våger å søke kristendommen, men som gjør slik i det skjulte. Den som arbeider med dette, må kjenne Koranen godt. Muslimer relaterer i starten til at Jesus er fremstilt i Koranen. Dette kan være et godt utgangspunkt for videre samtale. – Opplever vi at de har rent mel i posen, treffer vi noen etter lang tid. «Reklamen» om Jesus som de har klikket på, har et begrenset nedslagsfelt ut fra geografi. Vi har utelukket geografi der vi ikke har team. For å kunne følge opp nye troende, forteller Erling, som er ansatt av Frikirken.
Utsendingene kan målrette reklamen om Jesus, slik at det er bestemte mennesker i et geografisk område som ser «annonsene».
– De som ser dette, er kun søkende som bor i byer hvor det finnes nye troende som kan følge opp folk. Når vi merker at de er klare for å møte oss eller en lokal troende, setter vi dem i kontakt. Dette er etter lang utsiling, på grunn av sikkerhetsrisiko for nye Jesustroende, forteller Erling.
Mange Jesustroende blir isolert og er redde for å dele troen. De opplever sosiale konsekvenser det er vanskelig for nordmenn å forstå. Noen venter kanskje til foreldrene er døde, før de tør å stå fram som kristen i lokalsamfunnet.
I det lokale arbeid for å nå mennesker i dette landet i Midtøsten, har Frikirken lenge jobbet med Jesustroende med muslimsk bakgrunn.
– De nye troende er veldig klare på at de har fått en ny Herre. Vi støtter dem i dette at de er Jesusetterfølgere i sin kulturelle setting. Slik er de også effektive vitner som kan nå sine egne.
– Vi vil heller la de nye troende lyse opp i mørket, istedenfor å ta lyset ut, sier Frikirkens utsending.
De nye Jesustroende søker menighetsfellesskap, men kan ikke uten videre ha fellesskap med de kristne i de store tradisjonelle kirkene. Vi møter en eldre pastor i en evangelisk kirke i byen hvor vi har utsendinger. Han kjenner misjonærene godt og kjenner den egentlige grunnen for at de er i byen hans. Når pastoren møter søkende eller nye Jesustroende med muslimsk bakgrunn, setter han dem i kontakt med Helene og Erling og huskirken for de nye troende. Dette er fordi man i kirken hans og i de andre gamle, tradisjonelle kirkene faktisk er skeptiske og redde
for mennesker med muslimsk kulturell bakgrunn. Pastoren forklarer det slik:
– De som har vært kristne i generasjoner i landet vårt, har vært ydmyket og underlegne muslimer i generasjoner. Derfor er det et kulturelt skille som gjør at de ikke våger å ta imot jesustroende med muslimsk bakgrunn, konstaterer den lokale pastoren. Han har prøvd, men innser realitetene.
– De har ikke tillit til muslimer, de kristne i min menighet føler seg underlegne muslimer. På ulike måter har kristne et vanskeligere liv, sier pastoren som er så glad for at «utlendingene» som er kommet, har lært seg arabisk og disippelgjør de nye troende. I byen er det nå en husmenighet med to eldste, en kvinne og en mann. Disse lokale nye troende blir fulgt opp av våre utsendinger fra Frikirken.
Pastoren poengterer det han ser hos Frikirkens utsendinger i hans hjemby.
– De har hjertet med seg, de kan språket og de reiser til små byer. Man kan ikke være ovenfra og ned, sier han, og gir honnør til sine norske søsken.
– Jeg ønsker at flere av oss ønsker å tjene Gud og landet vårt, uten å tenke på penger, sier han vel vitende om at det i kirken ofte er agenter for myndighetene, som vil angi eventuelle nyomvendte med muslimsk bakgrunn.
Han ønsker inderlig å være en del av den vekkelsen han ser skjer i den muslimske verden. Men opplever at det er for farlig.
Han omtaler mange av sine medlemmer som nominelle kristne, preget av frykt.
– De nye troende er mer brennende, sukker han med et slitent smil. Han skulle gjerne møtt de nye Jesustroende. Hans kall er å tjene i den eldre offisielle kirken i hjembyen. Men hjemme i stua til Frikirkens utsendinger snakker han fritt. Han er glad for at de utfyller hverandre og sammen bygger kirke i denne byen i Midtøsten.
Pastoren snakker fort og ivrig. Innimellom blir han tankefull og stille. Før han går, kneler han ned for å bli bedt for. Han vil ikke gå før hans søsken har lagt hånda på ham.
– Jeg drømte at Kristus dukket
opp i byen min fra toppen av et stort tårn
En kvinne og en mann har gitt oss sine historier om hvordan de fant Jesus. De har begge vokst opp som muslimer i «et land i Midtøsten».
– Min reise begynte med en søken etter Gud, hvor jeg i flere år ba Gud om å bli bedre kjent med ham og at jeg kunne føle at jeg elsket ham. Jeg opplevde at han var langt unna og jeg ventet på at han skulle åpne døren for meg. Gud som elsket oss først, ventet på at jeg skulle åpne døren for ham! Gjennom en kristen venn diskuterte vi tro og religion. I samtalene våre oppmuntret han meg til å se serien på YouTube: «A Bold Question» av Rashid, som er en tidligere muslim som nå følger Jesus. Jeg begynte å se disse 15 minutters episodene, og så rundt 500 av dem. Mange sannheter om Islam begynte å bli tydelige for meg, og forsikret meg om at jeg ikke var på rett vei til Gud. Da møtte jeg folk på nett som fortalte om Jesus, og via dem møtte jeg utenlandske Jesusetterfølgere i byen min. Vi begynte å studere Bibelen. Jeg drømte at Kristus dukket opp i byen min fra toppen av et stort tårn, og jeg drømte også en gang at jeg fikk et brev fra School of Theology!
Takk være Herren, for at jeg fikk kjenne ham og for hans frelse! Etter dåpen følte jeg en virkelig indre og åndelig forandring, jeg ble mer fredfull og stoler mer på Gud.
Jeg takker Gud for mine brødre, de trofaste utsendingene, og andre troende jeg har møtt som har gått fra Islam til å følge Jesus. Vi samles i små kirker for å lære Herrens ord og vokse i Kristus. Vi ber om at Kristi lys kommer inn i hvert hjem i vår by, vårt land og verden. Og vi ber om at vi kan være i hans bilde og være vitner for ham og at vi er i stand til å kommunisere hans kjærlighet og hans ord til alle mennesker fordi han ønsker frelse for hele verden, sier hun og gir orde til sin. – Det er vanskelig å vite når historien min skal begynne, ettersom trosreisen min startet da jeg var liten. Jeg tok tidlig avstand fra Islam, ettersom min far var en
praktiserende muslimsk mann, men veldig streng hjemme. Jeg ønsket ikke noe ved troen som faren min representerte, og ble først ateist, så kommunist. Mange år senere fikk jeg et spesielt vennskap med en mann. Han var en belest og klok mann, og satte meg på sporet av at Gud må finnes. Jeg er forfatter og for noen år siden ønsket jeg å skrive en bok hvor jeg trengte informasjon om den kristne troen for å skrive. Jeg kom i kontakt med noen på Internett som lovte at en prest ville kontakte meg. Etter en telefonsamtale avtalte jeg å møte denne presten i hovedstaden. Etter en gudstjeneste satte vi oss ned på en av kirkebenkene. Han spurte om å få fem minutter hvor han ikke ville bli avbrutt. Han fortalte om profetene, historier jeg hadde hørt før, og for å være helt ærlig, var jeg lite interessert. Men den store åpenbaringen kom da han fortalte meg om Jesus. Da gikk et lys opp for meg. Jesus bar alle våre synder, og har gjort opp for våre synder gjennom sitt blod!
Gjennom kontakter traff jeg senere mine nye troende venner, både lokale og utlendinger. På den tiden var jeg mest opptatt av å få komme meg ut av landet mitt, for jeg ville gjerne lage en YouTube kanal et sted i utlandet hvor jeg kunne snakke negativt om Islam, og om denne nye «troen» min. På denne tiden forsto jeg det teoretiske rundt hva Jesus hadde gjort, men det hadde ikke fått røtter og festet i hjertet mitt. Men Gud har gjennom Bibelen og møtet med andre Jesusetterfølgere forandret hjertet mitt. I dag har jeg en sann tro på Jesus, og vil absolutt ikke flytte fra byen min. Troen har gitt meg en ny fred, og jeg er overbevist om at Den Hellige Ånd virker i oss. Gud er den som drar mennesker til seg, vi må bare være der til rett tidspunkt når hans Ånd virker.
KLARA OG SOLEN
Klara, en «kunstig venn», står i utstillingsvinduet og venter på å bli valgt av en kunde. Slik begynner Kazuo Ishiguros ferskeste bok: Klara og Solen. Historien fortelles fra roboten Klaras perspektiv. Gjennom hennes møte med Josie, et sykt barn, tar Ishiguro opp temaer som genmodifisering, kunstig intelligens, utenforskap, liv, død og evig liv. Solen spiller en viktig rolle. Klara og andre kunstige venner er drevet av solkraft, og appellerer til «ham» (solen) om å helbrede Josie.
Forfatteren spør oss: Hva er essensen i det menneskelige? Kan mennesker erstattes med noe syntetisk?
Mye av hjernen blir ødelagt av demens, men evnen til å synge pleier å forblli uskadd. Nyere forskning viser at aktivisering av denne delen av hjernen bare bremser sykdomsforløpet, men faktisk reversere noe av skadene. I Demenskoret følger vi 15 kormedlemmer mellom 48 og 85 og deres pårørende fra første korøvelse til konsert på Chat Noir. Umulig å ikke bli rørt!
Can I Take My Hounds to Heaven er countryartist Tyler Childers’ nyeste prosjekt: et ambisiøst countrygospel trippelalbum. Childers skildrer oppveksten sin i fattige kår i Kentucky, de karismatiske sørstatsbaptistkirkene, sine erfaringer med stoffmisbruk og alkoholisme, og gjenoppdagelse av egen tro.
Albumet består av tre deler, hver med de samme åtte sangene, men spilt inn i forskjellg stil og sjanger.
Hallelujah version: Nokså tradisjonell country, bluegrass, gospel, med noen innspill av funk. Dette er den mest minimalistiske av de tre delene. Spilt inn live med et herlig hammond orgel. Hør tittelsangen Can I take my hounds to heaven
Jubilee version: Dette er en mer polert studioversjon med mer dristig akkompagnement og et større utvalg av instrumenter. Her får man også noen soul/popinnslag, Hør Way of the Triune God for en skikkelig New Orleansblåserekke.
Joyful Noise version: Her er sangene dekonstruert og remixet sammen med opptak av bønneønsker. Mer inspirert av hiphop, sampling og eksperimentell elektro enn country. Dette er den særeste, men samtidig mest tilbakelente delen av trippelalbumet. Hør Angel Band.
I don't need the pills you take
Just to feel the spirit movin' Brother, I ain't slept in days
All without the drugs you're usin' Way of the Triune God
Frikirken sender misjonærer til områder der svært få mennesker har fått muligheten til å høre evangeliet om Jesus Kristus. Har du kanskje vært med å be for arbeidet blant unådde folkeslag?
Du kan også være et bønnesvar. I nabolaget ditt bor kanskje mennesker som har flyktet fra unådde områder. Hva om noen inviteres hjem til deg og inn i menighetsfellesskapet, og får muligheten til å bli kjent med han du tror på? Mange som kommer til tro her i Norge, deler naturlig troen videre med sin familie og venner som bor i landet de flyktet fra. Og nye kommer til tro både her og i land der få har hørt evangeliet.
Møtet med troende venner med muslimsk bakgrunn hjelper meg til å forstå hvordan det kan være for dem å komme til tro på Jesus. Den dyptgripende endringen det er å vende seg til og ta imot Jesus, bli Guds barn og få den hellige Ånd, er vi kjent med, men forstår vi hva konvertitten kanskje mister? Familie som vender seg fra dem, venner som trekker seg unna? Legger vi i menigheten til rette for nye, dype relasjoner for den som mister sin familie når de tar imot Jesus? Eller åpner vi kun semesterprogrammet for dem, men ikke våre familier og vennegrupper?
Flere av menighetene våre åpner menighetsfellesskapet for trossøsken eller søkende fra annen kulturell bakgrunn. I fjor var hver femte person i Norge innvandrer eller født av to innvandrerforeldre. Noen områder i Norge har 30 prosent
innvandrere slik som Gamvik, Drammen, Båtsfjord og Lørenskog, mens Oslo har 35 prosent innvandrere. Hvordan ser det ut i ditt nærmiljø? I din menighet?
Andelen som ikke vedkjenner seg en kristen tro er økende blant etnisk norske, og kristne er en minoritet. Samtidig er over halvparten av innvandrere fra kristen kulturbakgrunn, som polakker og latviere, burmesere fra Chin eller Karenstaten, eritreere, etiopiere og filippinere. Noen oppsøker migrantmenigheter der de kan få feire gudstjeneste og ha trosopplæring for barna på morsmålet. Samtidig vil det være framtidsrettet, og til fornyelse for menighetene våre om vi åpner fellesskapene for mangfoldet, og lærer av deres troserfaringer.
Troen på Jesus har vært et bærende og styrkende element i et ufattelig vanskelig liv for mange av de kristne flyktningene. Deres erfaring med Gud kan være til stor lærdom og inspirasjon for oss. Flere muslimske asylsøkere kommer til tro på Jesus i Norge, og noen er også i våre menighetsfellesskap. Når de deler liv med oss, og vi åpner Bibelen sammen, ber og erfarer hvor avhengig de er av Guds hjelp og styrke i hverdagen, kan det også fornye vår tro og tillit til Gud.
Her ligger en fornyelsens mulighet for Frikirken.
Anne Mari Topland Nestleder i Synoden (Nestleder i Frikirken)
Denne gangen er bildet fra VIDERE Lederkonferanse, som i Frikirkens historie vil bli husket som den første konferansen for ansatte og frivillige ledere på alle nivå. Lovsangsbandet fra Bergen Frikirken var husband hele helgen. De klarte å begeistre og få oss til å glede oss sammen.
Sammen om det viktigste. Unge og eldre, frivillige ledere og ansatte, var sammen på VIDERE 9.- 12. februar. «Ned fra plattformen og inn i relasjoner». På ulikt vis ble deltakerne invitert til å leve nært Jesus og nært mennesker. – Jeg ser et sterkt bånd mellom generasjonene her på VIDERE, sier Tedros Afeworki.
Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek og Geir Arne Johnsen
Foto: Benjamin Høyland og Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek
VIDERE Lederkonferanse på Fornebu, er en historisk begivenhet i Frikirken. Gjennom koronatida er det mange som har gledet seg til å kunne møtes igjen på en storsamling. Endelig fikk frivillige ledere skikkelig påfyll og samme innputt og retningsgivende forkynnelse, som de ansatte.
Retningen man ønsket å sette var en «ny bunnlinje der relasjoner og hjemmet er det som er fundamentet vårt, som aktiviteter og plattformen bygger videre på». Søndagsskolelærere, gruppeledere, pastorer og adminis
trativt ansatte, alle ble utfordret i samme retning: «Ned fra plattformen og inn i relasjoner».
Vandrekultur
«VIDERE» er navnet på Frikirkens satsning på lederkonferanse og sommerfestival, og synodeleder Jarle Skullerud forklarer begrepet slik: – Det er en dobbelthet i «Videre». Det handler om å gi troen videre, men det handler også om å bli et videre og bredere fellesskap som favner flere, uttaler Skullerud til avisen Vårt Land og til VEIEN. Synodelederen vil at vi skal ha fokus på relasjon, ikke mål.
– Alt Gud gjør i verden, handler om relasjon. Denne konferansen skal handle om å følge hverandre på veien. Kirke er å slå følge, og synode betyr en «vei man følger sammen», sa Jarle Skullerud i sin åpningstale på VIDERE. – Frikirken vil være et mangfoldig, feilende, utfordrende, gudgitt fellesskap som inkluderer, raust og nådefullt. Vi trenger å etablere en vandrekultur. En kultur der vi går side
om side, der vi bærer hverandres byrder, også når livet blir mørkt. Der relasjonen blir viktigere enn arrangementene, og der relasjonen blir viktigere enn å samle mange.
Skullerud pekte på at vi på Frikirken og FriBU sine hjemmesider skriver at kirkesamfunnet «bygger åpne fellesskap der mennesker blir sett, møter Jesus og utrustes til å leve som hans etterfølgere».
– Vi må sørge for at alle disse ordene fortsetter å komme ned fra veggen, ut fra nettsidene og inn i bein og armer og hjerter. Inn i nabolag og vennegjenger, kollegafellesskap og familier.
– For meg handler det om levd og delt liv, foran program. Utruste, foran å informere eller aktivisere. Å sende, foran å samle. Det er ikke et spørsmål om hvor mange vi kan samle i et rom søndag formiddag, men et spørsmål om hvordan vi lever våre liv i Norge i 2023 og hvordan vi preger våre relasjoner. Vi er kalt til å gi evangeliet videre, til andre som kan bringe det videre, som igjen kan bringe det videre. Synodeleder Jarle Skullerud har tre konkrete oppfordringer til alle i året som ligger foran; å skape én ny relasjon, kutte ned på én aktivitet, og finne et nytt hvilested.
Hanne Marie Moi er leder for VIDERE Lederkonferanse, og er en av hjernene bak konseptet for både ansatte og frivillige ledere. Hun var med på første kull av Frikirkens lederprogram Horisont, og er nå ansatt som menighetskonsulent på Frikirkens hovedkontor. Hun og VIDEREkomiteen har engasjert mange fra FriBU lokalt og Horisonts ulike kull, som frivillige ledere på VIDERE.
Hvilke behov så dere, som gjør at Frikirken satser på denne konferansen?
– Bakgrunnen er at vi trenger en felles samling for ansatte og frivillige, for å sette en felles retning. Vi har behov for å samle oss, både rundt temaer og relasjonelt. «Sammen om oppdraget» er kirkesamfunnets visjon, så det er et poeng å komme sammen og snakke om oppdraget, og hvordan dette kan se ut i våre menigheter, sier Moi.
På hvilken måte svarer VIDERE på behovet for lederrekruttering og lederoppfølging?
– Jeg håper konferansen kan bidra til å se hvor viktig rekruttering og utrustning av ledere er, og at det er en kontinuerlig prosess å se etter hvem jeg kan gå tett med og bygge relasjon med. Det at flere får være med og delta, håper jeg kan inspirere og motivere til at enda flere vil stå lenger i tjeneste. Når vi setter fokus på dette her, håper jeg det resulterer i at vi starter med å rekruttere relasjonelt. Vi har fortsatt en jobb å gjøre lokalt, men konferansen kan bevisstgjøre oss på hvordan vi tenker rundt rekruttering.
Det er første gang frivillige ledere og ansatte møtes slik, hva var tanken med å føre alle disse sammen?
– Jeg har erfart mange ganger selv som ansatt å komme
inspirert hjem fra en konferanse, men samtidig kjent at det er vanskelig å bringe videre det jeg har fått med meg inn i arbeidet i menigheten. Vi er jo flere frivillige enn ansatte i Frikirken, så jeg mener det er helt opplagt at frivillige ledere og eldsterådene er til stede på ledersamlingene våre. De bærer veldig mye av arbeidet i menighetene.
Er det noen grupper dere særlig har sett at har mer behov for å komme sammen?
– Vi har jobbet mye med informasjon og promotering av konferansen. Mindre menigheter har fått tilbud om tilskudd, og vi har tatt kontakt med menigheter som ikke har meldt seg på.
Har den pågående samlivsdebatten i Frikirken påvirket hvem dere har spurt, og ikke, om å bidra?
– Samlivssaken er noe vi definitivt har snakket om i forberedelsene. Vi har vært mest opptatt av at bidragsytere skal være mennesker som har integritet til temaet det undervises i. Lederkonferansen skal virke samlende og gi retning for kirkesamfunnet, sier Hanne Marie Moi til VEIEN.
Se med Jesu blikk
Tor Erling Fagermoen, pastor i Bergen Frikirke, talte om «Sunt lederskap – lede gjennom noen få». Fagermoen snakket om hvile, og om selvledelse. – Vær sunn selv, sunnhet avler sunnhet. Jeg leder ut fra livet mitt. Skal du ha et åndelig lederskap, handler det om et åndelig liv. Lederskap som avler liv, sa Fagermoen, som har vært leder i ulike roller i 25 år.
Jens Petter Jørgensen, mangeårig forkynner, talte over temaet «Lær av Jesus og hans blikk». – Hvem vil ta imot meg? Skam er folkesykdommen i var tid: "Noe er galt med meg". Svaret er ikke at du er god nok, men at du er elsket ubetinget, sa Jens Petter Jørgensen, og spurte forsamlingen om hvorfor nåden har så vanskelig for å lande i våre liv?
– Hans barmhjertige blikk, for oss, er svaret. Når nåden og kjærligheten får gå fra hodet til hjertet. Du kan ikke gjøre noe mer eller mindre på å endre hans kjærlighet til deg, sa Jørgensen til en forsamling som tok imot det sentrale budskapet han forkynner i hele kristenNorge. – Det handler om å la seg elske sønder og sammen. Og jo mer vi speiler oss i han, jo mer nådefulle mennesker blir vi.
vegne av unge. – Hva med å snakke høyt om materialisme som drar oss bort? Iphonen er en større trussel enn sekulariseringen, sa hun. – Uansett alder og sivil status, du trengs. Vi trenger åndelige foreldre. Unge vil ha dialog, relasjon og samtale ... ikke den monologen vi har så tro på.
Awin Khalili Holm talte på konferansen under overskriften «Bli i Jesus, han er nok». Hun delte et personlige vitnesbyrd om sin vei fra fotballspiller på elitenivå til hun som 17åring måtte legge karrieredrømmen på hylla. Da livet var på det mørkeste lot hun seg overtale til å bli med på et kristent møte, der hun opplevde å få et sterkt møte med Gud. Med sin iranske opprinnelse kjente hun ikke den kristne troen. Siden har hun levd kompromissløst som en Jesusetterfølger. Fra scenen leste hun fra Johannes 15, om det sanne vintre. – Vi er grenene som er koblet til stammen, og som ledere i kirka er vi hundre prosent avhengig av å søke dit inn til stammen, sa Khalili Holm.
«Et språk for å dele evangeliet» var temaet da Martin Lilleberg, Sara L. Emmerhoff, Mathilde Roland og Stein Arve Graarud stilte til panelsamtale.
– Allier deg med noen når du skal dele tro, vi er gode på ulike områder. Noen på fakta, andre mer på det spirituelle. Still spørsmål og lytt til hva folk har å si. Jesus er opptatt av den ene, det er viktig å ha med når vi skal dele tro. Vi skal ikke se ned på andre, selv om vi har kommet litt lenger i vår trosreise. Snakk med folk på ditt trosspråk. Evangelisering starter ikke med å prøve å bli lik alle andre, men å bruke den du er, var blant rådene som deltakerne i panelet delte med publikum og hverandre.
Vi møtte ulike deltakere og spurte dem om hva de synes om at Frikirken satser på frivillige ledere og ansatte, ved å gi dem en lederkonferanse.
Torbjørg 0line Nylund, pastor i Ytre Randesund Misjonskirke, har skrevet boken om å være åndelige foreldre. –Uansett alder og om du selv er forelder, våg å være åndelig foreldre for noen, utfordret Nylund. Spesielt savner hun foreldregenerasjonen hvor barna har flyttet ut, såkalte «empty nesters». – Det oppleves kanskje kleint å ta initiativ overfor unge og invitere dem hjem til dere. Men husk, dere har ikke gått ut på dato. Vi må se oss selv med Kristi blikk: «Ikke ha det synlige for øye, men det usynlige» (2.kor 4.16).
– Når musikken er litt for høy, ikke ha det synlige for øye, sa hun, og utfordret både pensjonister og 50åringer. – Travelheten din oppfattes som en avvisning, sa hun på
Mathias Nyhamn, videregående elev, fra Karmøy og for tiden i Bergen. – Jeg tror vi endrer retning positivt ved å se individene. Gjennom oppveksten i Karmøy Frikirke opplevde jeg at vi var relasjonsbaserte, men det nye er kanskje at vi snakker felles om det som kirke, sier han. Som utflytta Karmøybu er han nå med i Bergen Frikirkes lovsangsteam, som utgjorde husbandet på VIDERE. – Bergen Frikirke har vært et trygt sted å gå til. – Det jeg kommer til å huske best fra VIDERE er talen til Awin Khalili Holm. Tenk på det faktum at Gud kan møte deg i alle slags situasjoner, slike situasjoner.
Tedros Afeworki, ansatt som økonomimedarbeider på hovedkontoret i Frikirken og har eritreisk opprinnelse og bosatt i Enebakk. – Jeg er veldig imponert over hvor mange unge som er her. Det er et sterkt bånd mellom generasjonene her på VIDERE. Forkynnelsen om relasjonen til Jesus, kom vi hele tiden tilbake til. Jeg er imponert over de unge som er i arrangementskomiteen og alle de frivillige vi møter her, sier han. – Det jeg tar med meg hjem
«De unge leter etter det de ikke kan google»
er spesielt erfaringen av at her snakker alle generasjoner samme språk. Slik det står i målplanen; vi er sammen. Det ble så synlig her på VIDERE.
Tine Marie Slyngstadli, deltidsansatt og Vegard Slyngstadli, eldste fra Toten Frikirke.
– Det handler om både talerstol og relasjon. Det å bygge relasjoner til unge mennesker, selv etter at egne unger flytter ut, utfordret meg. Være en ekstra far, sier Vegard.
– Det er mange forkynnere, men få mødre og fedre, sier Tine, som også bekrefter hvor godt det var å kjenne på tilhørighet og fellesskapsfølelsen i kirkesamfunnet.
Maria Sandvand, lærer i Homborgsund og opprinnelig fra Tønsberg, har vært med i lederprogrammet Horisont. – VIDERE har vært helt topp. Så fint at frivillige og ansatte er sammen på lederkonferanse, mener hun. – Flott å se den røde tråden i de ulike bidragene. Alt henger sammen, sier Sandvand, som hadde ansvar for gjennomføring av seminarer.
– Jeg kjenner igjen mye fra lederprogrammet Horisont og jeg kjenner på en enorm tilhørighet til Frikirken. Nå kjennes dette som familie. Jeg fikk selv en mentor mens jeg var i Kristiansand Frikirke i studietiden. En småbarnsmor som var min medvandrer og åpnet sitt hjem for meg. Jeg hadde også en ungdom som jeg fulgte opp. Dette
å lese Bibelen sammen, ha en ærlig samtale og invitere på kveldsmat. Det vil jeg fortsette med og det er noe jeg fikk så tydelig bekreftet viktigheten av her på VIDERE, sier Maria Sandvand.
Rajeni Jabessa Wodajo, pedagogikkstudent og ansatt i 30 prosent stilling som ungdomsarbeider i Bryne Frikyrkje. – Jeg er andre generasjons innvandrer fra Etiopia. Etter at foreldrene mine hadde vært i Norge i tre dager, ble de invitert med på gudstjeneste i Bryne Frikyrkje og vi ble værende der.
– Det er sykt bra å satse på frivillige slik kirkesamfunnet gjør med å arrangere VIDERE. Jeg blir inspirert av andre her. Tema om relasjoner, disippelgjøring. I undervisningen om åndelige foreldre, ble jeg utfordra til å tenke at jeg kan invitere noen hjem til meg, selv om jeg er ikke forelder selv. Jeg kan også invitere på kveldsmat! Der kan jeg også ta et ansvar, sier Wodajo, som er i årets kull av Horisont.
"Selma" bor i en anonymisert sørlandsby. Som konvertitt er hun redd for å vise sin identitet i media. Selma og Rajeni har delt rom under VIDERE. De nyter det kristne fellesskapet seg imellom, deler vitnesbyrd og deler tro. – Det gjør noe med hjertet. Vi blir tryggere i troen og tilhørigheten til det kristne fellesskapet, sier Selma. – Det sterkeste er at vi samles på VIDERE, midt i det vi har fått til og det vi ikke har fått til. Vi trenger den ærlige praten.
Ole Halvard Sveen, menighetsarbeider i Stavern Frikirke. – Å være her på VIDERE har gitt bekreftelse på det vi i Stavern har vært opptatt av den siste tida. Jeg tror dette med relasjoner, er noe Gud er opptatt av. – Alle deltakerne bor spredt fra hverandre, men så møtes vi og ser at vi har tenkt noe av de samme tinga. Det viktigste er ikke antall mennesker vi får inn i kirka, men nærheten og fellesskapet til Gud og hverandre, sier han. Det er fint for gjengen fra Stavern at vi har opplevd dette felles. Vi er på en vei sammen, sammen om det viktigste, sier Sveen og tilføyer: – Når vi blir kjent, blir vi mer nådige med hverandre. Det er veldig viktig for oss som kirkesamfunn nå.
Ingeborg Kortner Tørvolt, frivillig medhjelper på kontoret i Grimstad Frikirke.
– Det har faktisk vært godt å lytte til undervisning og merke at vi gjør noe riktig i lokalmenigheten, sier hun, og tilføyer. – Awin fra Hånes traff meg skikkelig i sin tale. Hun fortalte om det å snakke direkte med Gud gjennom hele dagen. Godt å høre at jeg ikke er alene om å snakke ærlig med Gud, ja av og til rope til han, sier hun.
Se mer fra VIDERE Se noen av talene«Vi må begynne å dele troen vår.»
I min første Bibel har jeg flere pennestreker som ikke akkurat kan kalles understrekninger. Strekene snirkler seg nemlig skrått nedover, på tvers gjennom linjene. De vitner om de gangene jeg sovnet i timene på bibelskolen. Jeg trodde jeg hadde kontroll og klarte å lure lærerne ved å sitte andektig bøyd over Bibelen med pennen i hånda.
Paulus utfordrer oss: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke! La alt dere gjør, skjer i kjærlighet!» (1 Kor 16,13–14). Oppfordringen om å holde oss våkne, må jo innebære muligheten for å kunne sovne. Tenk om vi som kristne har sovnet på post, mens vi tror vi har kontroll?
Vi trenger mer enn noen gang å bli rotfestet i troen og bevisste på hvorfor vi tror. Det gjør det lettere å være trygg i troen og våge å stå for det vi tror på. Vi må også være modige nok til å gi troen videre – i kjærlighet. Her må det en oppvåkning til blant oss kristne, en vekkelse om du vil.
Guds ord utfordrer oss: «Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1 Pet 3,15). Det greske ordet apologia som oversettes med ‘forsvar’ i dette verset, er bakgrunnen for ‘apologetikk’ eller trosforsvar. Vi trenger ikke å forsvare Gud – det klarer han fint selv – men vi er innkalt som vitner. Vi skal fortelle hva vi har sett og hørt. Det skjer som regel ikke i en rettssal, men i lunsjen på studiestedet eller arbeidsplassen din.
Jeg liker ikke at trosforsvar er forbundet med å skulle gi spissfindige svar på alle tenkelige og utenkelige spørsmål, eller at vi blir redde for å bli stilt til veggs. Selv liker jeg å bli «grillet som kristen», men trosforsvar kan ikke vær en aktivitet for noen spesielt interesserte. Jeg kan ikke være der du treffer naboen din. Jeg blir i så fall en flaskehals. Ikke bare det, jeg blir korken som sitter fast i flaskehalsen. Troen må deles av alle. Vi må begynne å dele troen vår. Den enkelte av oss må være klar til å gi et svar når noen spør oss. For det er mange som lengter etter svar, og vi har det beste å gi.
Vi får ikke alt til å gå opp i regnskapet over troen. Men det gjør man ikke i noen livssyn. Regnskapet består av pluss og minus, men det viktige er at regnskapet til slutt gir et positivt resultat – at det er gode grunner til å fortsette å tro.
Vi eier et håp. Bibelen utfordrer oss til å begrunne dette håpet. Det er ikke bare noe vi velger å tro på. Dersom vi er trygge i at håpet er velbegrunnet, blir vi mer frimodig til å dele troen. Er du klar til å dele ditt vitnesbyrd?
Ensomhet er farligere enn 15 sigaretter om dagen. Man kan vitenskapelig bevise at gode nære fellesskap, gir god og langvarig helse. Kirke betyr mulighet for nære fellesskap. Derfor er dette forskning som angår oss. Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek.
Sosiale fellesskap er en mye viktigere positiv faktor enn røykestopp og mosjon, sier NTNUforsker Mons Bendixen.
I FriBU og Frikirkens visjon står det at «vi bygger fellesskap der mennesker blir sett...», derfor vil vi se nærmere på forskningen om tilknytning og fellesskap, og mangel på det.
Ensomhet øker sjansen for tidlig død med 26 prosent. Stresset det medfører å kjenne sulten etter andre mennesker, er helsefarlig. Dette er «kontroversiell» forskning, men blir bekreftet av forskere fra Universitetet i Trondheim (NTNU), Folkehelseinstituttet (FHI) og Statistisk sentralbyrå (SSB).
Stadig flere snakker om ensomhet. Stortinget har bedt regjeringen fremme en handlingsplan mot ensomhet. Både leger, forskere, politikere og forfattere snakker på podcaster og skriver om fellesskap og mangel på det. Like fullt er det vanskelig for oss mennesker å si at vi opplever ensomhet.
Til nå har myndighetenes definisjon av ensomhet vært «å ikke få den sosiale kontakten man ønsker». Flere forskere peker imidlertid på at det ikke nødvendigvis handler om å være alene. Man kan være omgitt av mennesker, men likevel være ensom.
I alle overganger i livet er man mer sårbar for ensomhet. Når man flytter hjemmefra til studiestedet sitt, når man blir skilt, når man blir pensjonist. Fravær av tilhørighet til menigheten, der hvor man var frivillig medarbeider, kan under pandemien også ha gjort folk mer ensomme under og etter pandemien.
Forfatter Hilde Østby kom i høst med "Kart om ensomheten". Her tar hun for seg nyere forskning rundt tematikken. Østby bruker John Cacioppos definisjon: «Ensomhet er frykten for utstøtelse av en flokk, med det til følge at du kan dø.»
Samfunnet har endret seg, men mennesket har de samme primære følelsene. Det å bli utstøtt av en flokk, kunne i en primitiv verden medføre at man ikke fikk mat, med dødelige konsekvenser. Psykologene mener dette fortsatt er driveren for oss mennesker. Det gir oss frykten for fellesskap og gleden over fellesskap.
Hvis man ikke kommer inn i flokken, medfører det et stress som kan være helsefarlig.
«Når kroppen vår utskiller store mengder stresshormoner idet vi føler ensomhet, er det for at vi umiddelbart skal søke oss tilbake til fellesskapet.» «Fysisk smerte beskytter mennesker for fysisk fare. Sosial smerte, også kjent som ensomhet, utviklet seg av samme grunn: fordi den beskyttet individet fra faren ved å bli isolert», skriver John Cacioppo fra Chicago. Han har skapt fagfeltet sosial nevrovitenskap, som viser hvordan vi er helt avhengige av hverandre.
Mange mennesker opplever små og store utstøtelser. Det er skamfullt å oppleve rasisme. Mennesker med funksjonsnedsettelse opplever det samme. Kvinner har historisk sett også opplevd diskriminering, som forskerne i dag også omtaler som sosial ekskludering.
Julianne HoltLunstad tok tak i forskningen fra Cacioppo og satte den i sammenheng med andre undersøkelser, som totalt omfattet 300 000 mennesker. HoltLunstad stilte seg spørsmålet: Hva er fysisk farlig for kroppen vår, med hensyn til fare for tidlig død? Hun justerte for flere variabler/ faktorer. Det signifikante resultatet viste at det som gir god og langvarig helse, er gode og nære fellesskap: At du føler deg tatt vare på i et fellesskap. Sterke sosiale bånd var den overraskende fellesnevneren for samtlige med god helse.
Slik sett er ensomhet farligere enn 15 sigaretter om dagen. Forskerne sier det så sterkt som at ensomhet øker sjansen for tidlig død med 26 prosent.
Dette kan virker uforståelig, men Hilde Østby forklarer det slik at ensomhet i denne betydningen er at du frykter at du skal kastes ut av flokken, oppleve utstøtelse og at du føler du ikke hører til. At du er «fortapt».
Det langvarige stresset ved ensomhet er dødelig fordi det lett fører til overspising, dårlig søvn, rusproblemer og alkoholmisbruk, tilknytningsvansker og stress, noe som igjen fører til at immunforsvaret skrus av og gir fare for hjerte og karsykdommer, lavintensive betennelser og større fare for kreft.
11 prosent av befolkningen er mye plaget av ensomhet, og det har vært en jevn økning i opplevd ensomhet blant ungdom.
En av fire unge føler de ikke har noen å snakke med når livet er vanskelig.
En av fem personer oppgir at de har få personer å regne med ved store personlige problemer.
– Man kan være omgitt av mennesker, men likevel være ensom
Hvem er de ensomme? Statistisk sentralbyrå bruker en defensjon hvor man ser på ensomhet der man har opplevde mangler overfor andre mennesker. Man mangler å være en respektert del av noe større, en følelse av «VI». Helt siden 70tallet ser man en økning av ensomhet blant unge voksne. Det var en økning under pandemien, men etter pandemien går tallene i riktig retning, blant eldre og voksne. Men ikke for unge og aleneboende.
Livskvalitetsundersøkelsen fra 2020 bekrefter også dette; at unge, funksjonshemmede, innvandrere fra ikkevestlige land og enslige eldre, er blant de som opplever mest ensomhet.
Den gode nyheten er imidlertid at sosial tilhørighet og fellesskap, er godt for helsa. Sterke fellesskap bidrar til en tydelig retning og mening med livet, sterke sosiale bånd og setter personen i en sammenheng for hvor han eller hun er plassert i universet.
Noen av de menneskene som sover best, er de som er med i religiøse sekter. De kjenner seg «beskyttet», og de kjenner seg ikke alene.
– Medlemmer av en ortodoks jødisk gruppe, lever lengre, på tross av at de er lite fysisk aktive og spiser usunt. Forskerne mener deres tilhørighet i en tett gruppe, hvor de passer på hverandre, i dette tilfel
let har større helsegevinst, forteller Hilde Østby.
Mons Bendixen, professor i sosialpsykologi ved NTNU, forsker på inkludering og ekskludering.
Hans foredrag under Ensomhetskonferansen bekrefter forskningen fra Chicago, som Hilde Østby referer til.
– Vi omgås ikke alle likt. Vi er eksklusive fra naturen. Vi "ekskluderer" folk som ikke drar lasset i grupper. Vi "fjerner" ikkesamarbeidende medlemmer. Når man ser det historisk: Å falle utenfor gruppa, kunne føre til død. Derfor er vi konforme, for vi må unngå ute¬stengelse. Vi kjenner uro over utestengelse. Utestengelse oppleves som fysisk smerte. Samme del i hjernen aktiveres, sier han, i tråd med det de amerikanske forskerne har funnet.
– Manglende nettverk gir større sjanse for død eller alvorlig sykdom. Sosiale fellesskap er mye viktigere enn fedme, røyking, mosjon, sier den norske professoren, i et land der det snakkes mye om kosthold.
Thomas Hansen, psykolog og forsker ved FHI, bidrar nå inn i arbeidet med regjeringens «Ensomhetsmelding». Han bekrefter både de fatale konsekvensene av ensomhet og sosial ekskludering og helsegevinsten av sosial inkludering.
Han omtaler det vi ser i samfunnet som en «ensomhetspandemi»: Sosial ensom
het. Følelsesmessig ensomhet. Eksistensiell ensomhet – mangel på mening i livet. FHI bekrefter tall som tyder på en økende ensomhet blant unge og eldre.
– Ensomhet er forbundet med helsefare. I tråd med de amerikanske forskerne ser man økt fare for hjerte og karsykdommer, dårlig immunforsvar og 50 prosent økt risiko for demens. Ensomhet og dårlig helse blir lett en ond sirkel, bekrefter Thomas Hansen.
FHI mener regjeringen i sin Ensomhetsmelding, bør se på sosial deltakelse. Det er selvsagt vanskelig å unngå tap av partner og tap av hørsel. Eldre har derfor en mer naturlig forklaring på ensomhet. De unges ensomhet er mer «mystisk», mener forskerne. Er det resultatene av økt konkurranse i samfunnet som er årsaken?
Hvilken betydning har sosiale medier?
Dette mener FHIs forsker at man har forsket for lite på.
Hvordan bør ensomhetsforskningen få konsekvenser for politikken i Norge?
SSBforsker Anders Barstad er ikke i tvil.
– Ut fra funnene bør vi gjøre mer for å forebygge samlivsbrudd. Vi bør dempe konkurransen i skolen. Vi bør gjøre mindre bruk av isolasjon i fengsel, og i innvandringspolitikken bør man ikke splitte ektefeller og familier. Vi bør også ha tiltak for å redusere alle typer diskriminering, sier Barstad, som til daglig jobber i Statistisk Sentralbyrå.
FHIforsker Thomas Hansen mener man må jobbe målrettet for å finne løsninger på ensomhetsproblematikken.
– Det man vet, er at sosial kontakt for å forebygge ensomhet, må være veldig skreddersydd og må IKKE være stigmatiserende. Samtalegrupper og terapi kan
hjelpe, men totalt sett har man for lite funn for å gi spesifikke råd til Regjeringen. Det er komplekst, og vi vet for lite om hvilke tiltak som fungerer, sier Hansen.
Men han er helt sikker på at sosial tilhørighet er viktig.
– Vi ønsker å se mer på betydningen av frivillig arbeid. Her er det for lite forskning. Det vi dog vet, er at ensomme mennesker har mer lyst til å være med som frivillige og servere på julaften, enn å være den som mottar hjelpen. DET er tankevekkende, synes Thomas Hansen.
Susann Angell jobber i Røde korstiltaket «Fellesverket» i Sandefjord. Hun mener at alle brutte relasjoner, selvvalgt og ikke selvvalgt, er «farlig». Hun setter søkelys på åpenhet, å ta bort skamfølelsen det kan være å innrømme at man kjenner seg utenfor. Røde Kors ønsker å forhindre at unge stenger hverandre ute. De har derfor et tilbud for unge mellom 13–25 år, kalt «Fellesverket», uten stress eller press. 20 steder i landet finnes tilbudet om et sted å være, gratis og rusfritt, med fritidstilbud og leksehjelp. Mange voksne er frivillige og bidrar. Det gis arbeidstrening, kompisfadder kurs, og det bygges relasjoner.
– Tilhørighet og fellesskap er veldig viktig for unge! Det å bidra som frivillig, er et tiltak for å forebygge ensomhet, sier Angell.
Sosiale felleskap og en grunnleggende følelse av trygghet og tilhørighet i verden, er avgjørende for god helse og trivsel.
Ensomme mennesker har mer lyst til å være med som frivillige og servere på julaften, enn å være den som mottar hjelpen
Credo Frikirke bruker bålpanna for å komme i kontakt med folk i nærmiljøet. De opplever at folk søker sosialt fellesskap og gjerne vil være med å bidra istedenfor kun å motta.
Tekst: Geir Arne Johansen
– Vi hører om mye ensomhet i samfunnet. Da er noe av det beste vi kan gjøre å invitere til fellesskap på gudstjenestene, på kirkekaffe og i gruppene våre, sier pastor i Credo Frikirke, Bjørn Jellestad.
– Ikke minst Alpha, som er et vennskaps og relasjonsbasert kurs. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å invitere til samlinger som gjør at vi naturlig møtes igjen og holder jevnlig kontakt. En felles frokost før gudstjenesten gjør det kanskje lettere å invitere folk med i kirken også, når vi samles rundt matbordet der settingen er sosial og uformell, sier Jellestad.
– Ensomme mennesker har mer lyst til å være med som frivillige og servere på julaften, enn å være den som mottar hjelpen, sier Tomas Hansen i FHI. Dette synes pastor Bjørn Jellestad er veldig interessant. – Vi jobber i tråd med Alphakursets rekkefølge: «Belong, believe, behave»
Tilhørighet er det vi starter med, forteller Jellestad. De «nye» hjelper med praktiske ting som stoloppsetting, fikse kirkekaffen og bålpanna. For eksempel er det ei som har
vært med oss som frivillig i fire og først etter fire år er hun nå klar til å gå på Alphakurs, forteller Jellestad.
Noen av dem som har kommet i kontakt med menigheten gjennom bålpanna, har også begynt å gå regelmessig i Credo. I tillegg til bålpanneprosjektet har menigheten startet med frokostgudstjeneste en gang i måneden, som en oppfølging av høstens Alphagudstjenester.
Ifølge Jellestad er det særlig mange innvandrere i området. De er ofte de som er mest åpen for sosial kontakt. – Vi er en liten menighet som holder til i en bydel et stykke utenfor sentrum av Trondheim, og vi er vel den bydelen som har flest innvandrere. Derfor har vi erfart at det er helt nødvendig med kvinner som står ved bålpannen, for å kunne etablere kontakt med innvandrerkvinner. Det har resultert i mange gode samtaler. Vi har nylig blitt kjent med noen nepalesere som vi traff ved bålpannen. Dagen etter kom de på gudstjenesten, og de meldte seg på Alphakurs. Sperrene blir litt borte når vi står der med kaffekoppen og en vaffel i hånda, sier han.
I Sverige ser man nå skadene etter sekularisering. «Eksistensielle helse» blir sett på som ett av grepene for å motvirke ensomhet og psykisk sykdom. Det handler om alle menneskehetens behov for livstolkning.
Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik WiecekEksistensiell helse handler om din tilnærming til livet, din evne til å møte livets utfordringer, om tro og tolkning, de store spørsmålene. Hva er meningen med meg? Evnen til å tro på og ta vare på livet, som igjen påvirker din fysiske og mentale helse.
«Grunnleggende følelse av trygghet og tilhørighet i verden, som gjør det mulig for mennesker å skape mening i hverdagen i møte meg seg selv og livet, det støtter muligheten for å håndtere kriser og menneskenes eksistensielle spørsmål», skrev Christina Lloyd i 2018.
Susann Persson Flodin er teolog og religionsviter. Hun har arbeidet i Norge og i Sverige, og brenner for eksistensiell helse, dialog og felleskap. Persson Flodin mener å se at Sverige er mer sekularisert enn Norge. Derfor har man nå i helsevesenet i Sverige begynt å innse at man må ta på alvor menneskets behov for mening og tro. «Eksistensiell helse» begynner å bli et begrep.
– Kristendommen har en større forankring i samfunnet, i Norge enn i Sverige, mener hun som har bodd i begge land. Religion er et tema i større grad og det er utbredt og akseptert, mener Flodin.
Men Norge blir også stadig mer sekularisert, og unge leter etter mening. Mange mennesker har lite tilknytning til hverandre eller til «noe større». Ensomhetsstatistikken blant unge og eldre gjør at flere roper varsku. De tar til orde for at vi også i enda større grad må sette eksistensiell helse
på dagsorden, slik man nå gjør i Sverige.
– Mange har ikke lengre tilgang til et religiøst tolkningsmønster og tradisjoner. Tomrommet er større. Vi ser at mange har mistet tilgangen til et språk for de eksistensielle spørsmålene, sier Susann Persson Flodin, som er glad for at myndighetene nå begynner å innse at man i helsevesenet må snakke om eksistensiell helse.
Verdens helseorganisasjon (WHO) forventer at psykiske lidelser vil være en av de dominerende helseutfordringene i 2030, ikke bare i Sverige, men også globalt. I dag er nesten 50 % av alt sykefravær i Sverige knyttet til psykiske lidelser. I følge WHOs omfattende internasjonale studier er det en klar sammenheng mellom den økende psykiske lidelsen og hvordan man skal forholde seg til de eksistensielle spørsmålene. Man kan se at god eksistensiell helse, som en sterk følelse av mening og håp kombinert med tilgang til en tolkning av tilværelsen, påvirker ikke bare psykisk helse, men også fysisk og sosial helse.
Autoriteten på området i Sverige, Cecilie Melder har ut fra WHOs ulike internasjonale undersøkelser om livskvalitet, identifisert avgjørende temaer rundt eksistensiell helse: opplevelse av sammenheng, eksistensiell styrke og kraft, tillit som livskraft, meningen med livet, opplevelse av helhet, harmoni og indre ro, opplevelse av undring og håp.
Allerede i 1984 oppfordret WHO alle medlemslandene
Opplevelsen av sammenheng, tilknytning, mening og håp står sentralt når vi snakker om eksistensiell helse.
til å komplettere sitt folkehelsearbeid med den eksistensielle dimensjonen.
Likevel beskriver Verdens helseorganisasjon (WHO) fortsatt helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter».
– Et slikt materielt helsebegrep bør utvides med en eksistensiell dimensjon, for å tone ned en urealistisk forestilling om at fravær av livssmerte er en idealtilstand som er mulig å oppnå. Her kan begrepet «eksistensiell helse» være fruktbart fordi det inkorporerer aspekter som tro, op
plevelse av verdighet, håp, mening, tilknytning, åndelighet og evne til å håndtere krisesituasjoner, skrev filosofene Alexandra Esdaile, Farhan Shah og psykologiprofessor PerEinar Binder under pandemien. De mener nedstengingen av samfunnet viste et behov for et «utvidet og helhetlig helsesyn»
Sveriges kommuner og regioner tar opp spørsmålet om eksistensiell helse i sitt arbeid «Krafttak for psykisk helse». Et av delområdene innenfor arbeidet heter «Meningsskaping i en sekulær tid», og undersøker hvordan vi i dagens samfunn kan legge forholdene til rette for meningsskapende sammenhenger. Der pekes eksistensiell helse på som en ubrukt ressurs, og en nøkkel for å motvirke den økende psykiske uhelsen. I Jønkjøping driver man opplæring for helsepersonell i eksistensiell helse, og Susann Persson Flodin har blitt spurt om å holde kurs for helsepersonell i Strømstad der pasientgrupper innen døgnpsykiatri har fått tilbud om samtalegrupper om temaet.
Samtalegrupper for eldre bruker samtalekortene «Samtalekort når livet utfordrer», utviklet av Lena Bergquist og Cecilia Melder, i samarbeid med Studieförbundet Vuksenskolan. Materialet brukes blant annet i skole, omsorg, psykiatri, sykehuskirker og som støtte for eldres eksistensielle helse.
Susann Persson Flodin holder slike samtalegrupper for eldre. – Det har vært stor interesse for samtalegruppene for eldre og vi skal sette i gang flere. Nå skal jeg også få starte opp en gruppe for unge, sier hun og viser til forskning som viser at opplevelse av mening er avgjørende for unges identitetsutvikling og psykiske helse. De åtte temaene samtalekortene tar for seg om eksistensiell helse er harmoni og indre ro, opplevelse av sammenheng, eksistensiell styrke og kraft, tillit som livskraft, meningen med livet, opplevelse av helhet, opplevelse av undring, og siste tema er håp.
God eksistensiell helse, som en sterk følelse av mening og håp kombinert med tilgang til en tolkning av tilværelsen, påvirker ikke bare psykisk helse, men også fysisk og sosial helse.
En rapport fra Røde Kors om ensomhet blant barn og unge viser at sju av ti ungdommer føler seg ensomme. Ved Blå Kors Chat-senter, som er et tilbud til barn og unge i hele landet, forteller mange av de som tar kontakt om ensomhet, bekrefter fagansvarlig Benedicte Frøystad Jonassen. Blåkors holdt også seminar om dette tema på VIDERE lederkonferanse i februar.
Tekst: Geir Arne Johansen
Ensomhet ligger der som et undertema i mange av samtalene våre og vi ser at det er mye ensomhet der ute, sier Frøystad Jonassen. Hun er fagansvarlig i Chattjenesten SnakkOmPsyken.no, som er en del av Blå Kors Chatsenter. Blå Kors er en paraplyorganisasjon på rusfeltet for 16 landsomfattende organisasjoner og trossamfunn, hvorav Frikirken er ett av dem. I Chatsenteret sitter tjue ansatte klare for å møte ungdom fra hele landet, hele året. Typiske temaer som går igjen er ensomhet, selvfølelse, selvbilde, bekymring, søvn, tristhet, vanskeligheter på skolen eller i fritiden, familierelasjoner og alvorlige og mindre alvorlige psykiske helseplager. Det er først og fremst jenter som tar kontakt.
Vi har en cirka 80/20 fordeling av jenter og gutter som tar kontakt med oss i Blå Kors. Flertallet av jentene som tar kontakt er i alderen 1519 år. Vi jobber intenst med å nå flere av guttene, og kjører litt kampanjer for å nå dem, forteller Frøystad Jonassen. Hun har lang fartstid i Frikirken og mange års erfaring som frivillig i barne og ungdomsarbeid. Selv er hun mor til tre ungdommer.
Må inkludere tidlig
Som mamma selv må jeg si jeg har vært så enormt takknemlig for at andre voksne har sett mine barn, og at jeg får lov til å være ute og se andres barn. Det har en enormt stor verdi, for det å snakke med foreldre sine om ting som er vanskelig kan bli for nært. Det kan bli for mye følelser, og det kan bli farget av ulike ting og erfaringer. Andre voksne kan ta et litt annet perspektiv, og det er usedvanlig viktig.
Ensomheten ungdommene beskriver tar form på ulike måter, og er ofte sammensatt. Det kan handle om å mangle venner og nettverk, eller det kan være at man ikke har noen nære å dele tankene sine med. Ikke minst handler det om hvem som «tåler» deg, forklarer Frøystad Jonassen.
Det som er med ensomhet er at vi kan ikke si at det bare er å finne seg en venn, det er bare å prøve. Når du føler deg helt alene og helt tom, så får du på toppen ansvaret for å ordne opp selv. Ensomhet påvirker selvfølelsen vår, egenverdien. Det å tro at andre vil være sammen
med meg, lytte til mine ting og forstå meg, og velge meg, oppleves ikke som en reel mulighet. Når ungdom snakker med oss om ensomhet, så treffer det vår egen sårbarhet. Også opplever vi ikke at vi har det store handlingsrommet, for det er ikke så enkelt å gå inn og overstyre relasjoner og få ting til å skje når ensomheten har «flyttet inn». Derfor er det så viktig at inkludering starter i barnehagen, på søndagskolen og i barnekoret. Vi som voksne rollemodeller må vise med våre handlinger at alle skal inviteres med. Gjennom å invitere, vise at «jeg velger deg», så er vi i gang med å bygge selvfølelse og relasjoner. For vi mennesker er relasjonelle, vi trenger hverandre og når vi ikke opplever oss som en del av «flokken» så kommer ensomheten, og egenverdien blir truet. Her har vi alle et ansvar, tenker jeg. Hva er dere mest opptatt av i møte med de som tar kontakt?
Det viktigste er å vise at vi tåler det de kjenner på. Å vise at vi som voksne forstår at akkurat for deg, akkurat nå, så er dette overveldende. Også må vi vise at vi skal tørre å være litt sammen med dem i de vanskelige følelsene, før vi bygger oss opp igjen, sammen. For hvis vi ikke møter dem der de er og skal begynne å dra de opp før de er klare for det, så kan det forsterke det vonde. Det er den viktigste anbefalingen jeg vil gi, samtidig er det kanskje noe av det vanskeligste for oss voksne. Som foreldre og voksenpersoner er vår naturlige refleks når barnet faller og slår seg å si «det gikk bra, opp igjen!». Så glemmer vi å tenke på alle følelsene som ligger der; at det faktisk var vondt, at dette var flaut eller at man ble redd. Dermed blir barnet bare speilet i at dette går bra, ikke i alle de ulike følelsene og opplevelsen som ligger der.
For en gutt som ikke likte fotball, håndball eller idrett generelt, men trivdes godt ute i skog og mark var speideren helt topp, og er nok grunnen for at jeg ble speider, sier Nicolai Puntervold, som har vært med i Frikirkens speiderkorps i 20 år.
Tekst Geir Arne Johansen
Flere markeringer står på trappene når Frikirkens speiderkorps (FSK) fyller femti år. – Vi vil ha samlinger for alle de flotte speiderne som er med i FSK og samtidig vise hele kirkesamfunnet hvem vi er, sier korpsleder Håkon Ravndal.
– FSK er en viktig del av barne og ungdomsarbeidet i menigheten og jeg brenner for å gi alle barn og ungdom muligheten til å drive med speiding, sier korpsleder i FSK, Håkon Ravndal
Han er opptatt av å få fram at speiding handler om mer enn spikking og bål.
– Speiding er samfunnsengasjement og sosial trening. Kjerneverdiene våre er friluftsliv, vennskap, samarbeid og opplevelser, som alt bygger på vårt kristne grunnlag. Som speider i FSK blir du dessuten en del av verdens største vennegjeng, for vi er knyttet sammen med andre speidere i resten av Norge og verden, sier Ravndal.
– I jubileumsåret har Frikirkens speiderkorps planlagt en rekke markeringer, og var selvsagt til stede på Frikirkens VIDERE Lederkonferanse som gikk av stabelen i Oslo i februar. I mars er det klart for «Mellomting» på Isesjøbråten i Sarpsborg, før FSK tar turen til Frikirkens sommerfestival i Stavern i juli. Til høsten er det planlagt vandrersamling på Randøya i Kristiansand, og rovertreff i Porsgrunn.
– Vi prøver å markere oss der vi kan, så du kan godt si at målet med samlingene er todelt: Å arrangere samlinger for alle de flotte speiderne som er med i FSK, og samtidig vise hele kirkesamfunnet hvem vi er. Vi har lyst til å drive speiderarbeid i Frikirken i 50 år til og ungene er der allerede. Men vi trenger ledere, sier Ravndal.
Godt valg
Nicolai Puntervold har vært med i FSK i 20 år, og er med i komiteen som planlegger og gjennomfører markeringene av 50 årsjubileet. Selv startet han som småspeider i Songdalen
FSK Speidergruppe i 2003.
– Da jeg ble Vandrer fikk jeg prøve meg som patruljefører, noe som ga mersmak. Så da jeg ble eldre syntes jeg det var spennende å få være med å lede og lage opplegg for de yngre speiderne. De siste ti årene har jeg vært
med som leder i gruppa for både Flokken, Stifinnerne, Vandrerne og Roverlaget, forteller han.
– For en gutt som ikke likte fotball, håndball eller idrett generelt, men trivdes godt ute i skog og mark var speideren helt topp, og er nok grunnen for at jeg ble speider. Gruppa mi hører til menigheten jeg er vokst opp i, Songdalen Frikirke, som nok gjorde det naturlig å velge denne gruppa. Opplevelsene Puntervold får ute i naturen sammen med gode venner er den største grunnen til at han har fortsatt så lenge.
– Jeg har også fått muligheten til å utvikle meg som leder og fått ny og spennende ledererfaring gjennom speideren, noe som har preget meg veldig positivt, sier han.
– FSK har vært og er et trygt og godt fellesskap. For meg er nok det viktigste at det har vært en plass hvor jeg har fått utvikle meg som leder og oppleve mye mestring. Jeg har også fått mange nye bekjentskap og gode venner gjennom speiderarbeidet i FSK. Frikirkens speiderkorps er et fellesskap mellom speidergruppene i Frikirken, som er en trygg og god ramme for å drive speiding på kristen grunn. Jeg opplever at vi har er et godt felleskap i FSK, og vi blir kjent på tvers av speidergrupper og menigheter. Det er masse gode speidergrupper rundt om, men ønsker man
et ekstra fokus også på den kristne rammen, er det å velge en speidergruppe i FSK et godt valg.
Teste grenser i trygge rammer
Gro Anita Vehus har vært med i FSK siden
1987, hun har sittet i krets og korpsstyret, vært visekorpsleder og gått gradene som leder. I dag er hun gruppeleder i Arendal FSK.
– Jeg ble først med fordi det var en aktivitet som lå nærme der jeg bodde. Gjennom FSK har jeg fått mange kjekke friluftsopplevelser og gode speidervenner, lært å klare meg i naturen og utviklet meg som menneske. Jeg vil anbefale alle å bli med i speideren, fordi det innebærer så mye mer enn «å følge gamle mennesker over gata», sier Vehus.
Ada Hagaseth ble med i FSK da hun var sju år gammel. Hun har vært roverlagsleder og troppsassistent, er nå gruppeleder i Trondheim FSK og styremedlem i korpsstyret.
– Jeg ble med i FSK fordi jeg traff noen speidere fra KFUKKFUM i skogen, som hadde bål og reklame for speideren. FSK har betydd mye for meg, jeg har fått mange venner, opplevelser og har fått prøve ut det å ha ansvar. Et særlig godt minne jeg har er fra en leir for speidere fra hele Europa med cirka 5000 speidere på Island i 2017. Også den første leiren jeg var på, som var en FSKleir i 2007 på Dvergnestangen. Alle bør bli med i FSK for å teste grenser i trygge rammer, få nye venner og gode minner, oppfordrer Hagaseth.
Frikirkens speiderkorps (FSK) ble stiftet i 1973, på synodemøtet ved Borgund Folkehøgskole i Ålesund. Samtidig ble FSK tilsluttet daværende Norsk SpeiderguttForbund, som i dag er Norges speiderforbud (NSF). Norges speiderforbund (NSF) ble opprettet i 1978, etter sammenslåingen av Norsk SpeiderpikeForbund og Norsk SpeiderguttForbund. FSK består i dag av drøyt 700 medlemmer, og 15 aktive grupper. Visjonen er «I Frikirkens speiderkorps vil vi peke på hvem Gud er, bygge tro og relasjon til Jesus og invitere til fellesskap i menigheten».
Det er utarbeidet en handlingsplan for Frikirkens misjonsarbeid (jan.2023des.2025), i tråd med Frikirkens misjonsstrategiske valg. Fokusområder, mål og tiltak er tydeliggjort og dokumentet er godkjent av både ledergruppe og synodestyret. Handlingsplanen er viktig som et styringsog strategidokument fordi det tydeliggjør hva vi ønsker å oppnå og hvordan vi skal jobbe for å nå målene. Fokusområdene er ressursgruppe misjon, menighetene, ressurser for barn og unge, misjonsfelt, Europamisjon, misjonsreiser, misjon på nasjonale samlinger, misjon og menighetsplanting, kommunikasjon og giversiden i Cornerstone. Vi vil jobbe målrettet for å styrke både bevissthet og engasjement i menighetene for misjonsarbeidet, og legge til rette for at vi sammen kan nå stadig flere av de minst nådde med evangeliet.
Alle nyansatte i Frikirkens menigheter får fra nyttår tilsendt en såkalt «nyansattpakke», fra Frikirkens hovedkontor. Hensikten er at nyansatte skal oppleve seg sett og ivaretatt av kirkesamfunnet, samtidig som de får viktig og relevant informasjon om Frikirken og FriBU. Alle nye ansatte får en velkomstmail, i tillegg får ansatte som har 31 % stilling eller mer en pakke i posten samt en Teamssamtale med en ansatt på hovedkontoret eller i FriBU. I informasjonen presiseres det at arbeidsgiveransvaret ligger lokalt.
Frikirkens julegaveaksjon som startet i fjor høst, har så langt samlet inn 340 000 kroner. Pengene går til internt fordrevne flyktninger i Mali.
Vi er svært godt fornøyde med resultatet på 340 000 kroner. Pengene er allerede overført til vår samarbeidspartner i Mali, og vi har fått bekreftet at de er i gang med innkjøp og starter utdeling i løpet av neste uke, sier misjonsleder Terje Bjørkås.
Mye av Frikirkens misjonsarbeid har fokus på evangelisering, og Bjørkås opplever stor tilslutning til dette arbeidet blant Frikirkens medlemmer.
Samtidig ser vi at det diakonale ansvaret vi har som kirke lett kan bli borte i vår kommunikasjon. Hjelpeorganisasjonen Care har en årlig «rangering» av de store humanitære krisene i verden som vi hører lite om. I 2022 var flyktningkrisen i Mali høyt oppe på denne listen, og vi er glade for å kunne løfte dette fram for Frikirken og se at vi får så god respons, sier han. Midlene som samles inn gjennom julegaveaksjonen går til internt fordrevne flyktninger i Mali som mangler mat, drikkevann, klær og myggnetting. I tillegg går pengene til forebygging av barnesykdommer og skolegang. Frikirken har for tiden ingen norske utsendinger i Mali, men bidrar med lønnsmidler til utsendinger fra våre afrikanske partnere i Mission Evangelique au Mali (MELM).
Som en del av Frikirkens strategi for menighetsplanting, er det etablert et læringsfellesskap for ressursmenigheter i regionene. Målet er å skape et nettverk av menigheter som ønsker å ta et større ansvar for fellesskapsplanting i sin region, og gi støtte og hjelp til at vi lykkes. Første samling for det nye læringsfellesskapet var i januar, og følgende menighetene deltok: Hånes Frikirke, Bergen Frikirke, Sula Frikirke, Hamar Frikirke og Tønsberg Frikirke. Nettverket er ikke statisk, og det jobbes med å få flere menigheter klare til å ta et større ansvar utover egen menighet.
En samarbeidsavtale mellom Frikirken og Gå Ut Senteret (GUS) ble signert på VIDERE Lederkonferanse fredag.
Vi har hatt en god relasjon med GUS i mange år, og vi har hatt misjonærene våre der. Nå har vi jobbet frem en avtale, så vi har en bibelskole i Trondheim som vi også kan kalle vår, sier synodeleder Jarle Skullerud.
Vi har erfart at vi trenger å ha noe å tilby misjonærene våre, og vi får nå gå inn med våre ressurser i skolen. Linjetilbudene som handler om Bibel og tjeneste gir oss muligheten til å dykke litt dypere i disse temaene, sier han.
Vi skal også snakke sammen om Frikirkens nye pastorprogram og lederprogrammet Horisont, sier Skullerud.
Hvor viktig er det for Frikirken å være på eiersiden?
Det aller viktigste er å få til et godt samabeid, der Frikiriken har like store muligheter som Normisjon til å påvirke utviklingen av skolen, sier Skullerud.
Det er veldig fint å kunne stå sammen med Frikirken i dette arbeidet, sier rektor ved GUS, Ørjan Tinnen.
I det du leser denne utgaven av Veien har vi akkurat arrangert vår aller første Videre lederkonferanse! Det er herlig og inspirerende å komme sammen og sette mot i hverandre. Vi trenger fellesskapet – også på tvers av menigheter og regioner. Og vi trenger opplevelsene som konferanser som Videre gir oss, av at «Gud var sannelig på dette sted» (1 Mos 28,16). Men vi kan lett bli fristet til å alltid ville leve der, bli værende i inspirasjonen og opplevelsene, i det trygge og kjente. Men Jesus vil videre!
I Markus 1 og Lukas 4 kan vi lese om sterke møter og opplevelser med Jesus i Kapernaum. Folk strømmer til. Forkynnelsen sitter – folk berøres. Tegn og under skjer, mennesker settes fri. Det koker! Vekkelse! Nå skjer det! Men Jesus drar til et øde sted og ber. Og når disiplene til slutt finner ham, sier han: «La oss gå videre!»
Disiplene ønsker å bli værende, og prøver å holde ham igjen. «Ser du ikke hva som skjer her Jesus? Du kan da ikke dra fra dette?» Men Jesus sier til dem: «Også i de andre byene må jeg forkynne det gode budskapet om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for».
Det er både tryggere og mer behagelig å bli værende i det kjente, i det som har funket. Men Jesus vil videre! Han er i bevegelse mot nye mennesker og steder som trenger å møte Ham, som trenger et fellesskap med ham i sentrum, som trenger å høre og erfare at Guds rike er nær.
I Frikirken kaller vi våre store felles arrangementer VIDERE. Både lederkonferansen og sommerfestivalen. For vi vil videre, sammen med Jesus. Videre til nye generasjoner, nye mennesker, nye bygder og byer. Det er det vi Jesu kirke er utsendt for! Å forkynne evangeliet om Ham, og plante nye fellesskap med Ham som sentrum.
Så la oss fortsette videre, sammen med Jesus!
Geir langen leder for menighetsteamet på Frikirkens hovedkontor
r du et pledd, en sovepose, dekke grunnleggende behov.
r du et pledd, en sovepose, dekke grunnleggende behov.
du et pledd, en sovepose, ekke grunnleggende behov.
ghet gjennom å bygge selvtillit om psykisk helse
et gjennom å bygge selvtillit m psykisk helse
ghet gjennom å bygge selvtillit om psykisk helse
å de minst nådde med sus
de minst nådde med s spiller.
å de minst nådde med sus
Presbyteriemøtene 2023
Hvert tredje år samles menighetene i hvert presbyterie.
Nordre Presbyterium og NorVisjon
26.-30. juli på Melhus
Østre Presbyterium
21.-23. september i Drammen
Søndre Presbyterium
20.-21. oktober i Arendal
Vestre Presbyterium
20.-22. oktober i Volda
1973-2023
19.-23.
Kropp og ånd, hånd i hånd 24.-28. april
Sommerdager i Stavern
Med Egil Svartdahl, Tonje H. Stang m. flere. 12.-16. juni
Gjensyn 2023
Samling for pensjonerte pastorer, misjonærer, sentralt ansatte og personalet ved våre skoler.
7.-10 august
Mer info og påmelding på
FREDTUNVENN.NO
Neste synodemøte finner sted på Quality Hotell
33 i Oslo 5. til 9. juni 2024
Menighetenes frist for å melde inn saker som ønskes behandlet på synodemøtet: 23. juni 2023
Synodestyret sender ut saker som skal til menighetsbehandling senest 24. november 2023
Menighetenes frist for å sende inn resultater fra menighetsbehandlingen: 2. januar 2024
Kirkens Nødhjelps fasteaksjon Håp i en dråpe vann 26.-28. mars
Sammen med kirkene i Norge jobber Kirkens Nødhjelp med akutt bistand i katastrofer og med langsiktige prosjekter for å redusere nød og fattigdom i verden. Sammen jobber vi for fred og rettferdighet, og for å redde liv. I fasteaksjonen samler vi inn penger til dette livsviktige arbeidet.
To uker før påske går rundt 40 000 frivillige bøssebærere fra 1200 norske menigheter fra dør til dør over hele landet og samler inn penger til Kirkens Nødhjelps arbeid.
Takk til alle som bidro på VIDERE23
Frikirkens partnere i regionen er på plass med vinterklær, bleier og hygienepakker. Vær med i bønn, både for alle som er rammet og for alle som hjelper.
Vipps til 7777 (merk ‘jordskjelv’)
veien nr. 1 - 2023
22 74 86 00
post@frikirken.no
Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo
VEIEN Frikirkens magasin. 299 kroner i året for å få magasinet i posten Magasinet vil også være lesbart på nett.