Forankring fryder

Page 1

Title: Forankring fryder Client: Universitetsforlaget

Binding: Soft-bound with large flaps. Print on both sides. Format: 140 + 181 + 15 + 181 + 140 x 226 mm

Vi ble ikke hørt!

Ellinor Aas, landskapsarkitekt, Bjørbekk & Lindheim

Medvirkning har blitt et sentralt begrep i arkitekturog byutviklingsfeltet og er en samlebetegnelse for ulike måter å involvere innbyggere og la dem påvirke sine fysiske omgivelser på. Kravet om medvirkning har lenge vært en del av planog bygningsloven, men har de siste årene gått fra å være bare et krav til også å bli et ideal og et buzzord blant politikere, eiendoms­utviklere, arkitekter og byplanleggere, lokal­befolkning og journalister. Likevel ser man gang på gang at befolkningen klager på manglende medvirkning i arkitektur- og byutviklingssaker. Folk protesterer mot det som bygges eller rives, mot ­fjerning av parkeringsplasser og fortetting, mot nedleggelser, ­utforming av lokale parker eller hvordan selve arkitekturen ser ut. «Vi ble ikke hørt!» er et utsagn som går igjen. Og forskningen viser det samme: Medvirkning forekommer i liten grad utover et minstekrav. Hvordan skal vi lykkes bedre med medvirkning i framtida? Forankring fryder belyser medvirkning som idé og praksis. Hvor kommer ideen fra? Hva er medvirkningens utfordringer og potensial i dagens «rivende byutvikling»? Hvorfor er det fortsatt så lang avstand mellom idémyldringens post itlapper på folkemøtet til den nye bydelen som står ferdig? Boka er et forfriskende tilskudd til ordskiftet om ­by­utvikling og arkitektur. Den bidrar til mer forståelse og bedre utøvelse av medvirkning på alle nivåer.

Tom Davies, arkeolog og stipendiat, AHO Kenneth Dahlgren, sosiolog, Aspelin Ramm Barbro Grude Eikseth, sivilarkitekt, Statsbygg Arild Eriksen, sivilarkitekt, Fragment Erling Fossen, samfunnsgeograf, Oslo Metropolitan Area (OMA) Gro Sandkjær Hanssen, statsviter, NIBR – OsloMet, NMBU Silje Heggren, billedkunstner og kunsthistoriker, Kunstakademiet i Bergen, UiB Erling Dokk Holm, førsteamanuensis, NMBU Kaja Misvær Kistorp, tjenestedesigner og førsteamanuensis, Designit, AHO Olav Kristoffersen, sivilarkitekt, Brendeland & Kristoffersen, NTNU Sveinung Legard, sosiolog, OsloMet Timon Linderud, samfunnsgeograf, Rodeo arkitekter Kirsten Paaby, pedagog, PS Paaby Prosess Truls Ramberg, kunsthistoriker, KORO Kristin Reichborn-Kjennerud, statsviter og sosiolog, OsloMet Ingvild Jacobsen Roald, statsviter og byplanlegger, Skanska Per Gunnar Røe, samfunnsgeograf, UiO Knut Schreiner, kultursosiolog, Rodeo arkitekter Agnes Eikeland Skodvin, statsviter, UiO Aga Skorupka, miljøpsykolog, Rodeo arkitekter Mikaela Vasstrøm, førsteamunensis, UiA, NORCE Even Smith Wergeland, førsteamanuensis, AHO

ISBN 978–82-15-02720-3

Forankring fryder

Samtlige bidragsytere

Colors: 2 color print – PMS 1505 U + black Finishing: Emboss

Contact: hei@brynhildsvoll.com / +47 980 56 586

Forankring fryder Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner (red.)

Knut Schreiner, født i 1974 i Bergen, er kultur­ sosiolog i Rodeo arkitekter. Han har tidligere jobbet blant annet som rocke­gitarist og i Oslo Park- og idrettsvesen. Favorittmedvirkningsaktivitet: dybdeintervju. Kenneth Dahlgren, født i 1976 i Bergen, er sjef for byutvikling i Aspelin Ramm Eiendom AS. Han har tidligere jobbet med bokas to andre redaktører i Rodeo Arkitekter, men også som rusforsker og ­bartender. Favorittmedvirkningsaktivitet: ­deltakende observasjon. Timon Linderud, født i 1978 i Bærum, er samfunns­geograf, partner og daglig leder i Rodeo arkitekter. Han har over 15 års fartstid med prosessledelse og medvirkningsarbeid, og han var gutten som overrakte Trine Lise Hattestad OL-ilden under ­fakkelstafetten i 1994. Favorittmedvirkningsaktivitet: walk and talk. Portrettfoto av Aga Skorupka / Rodeo arkitekter Omslagsdesign av Jørgen Brynhildsvoll


Title: Forankring fryder Client: Universitetsforlaget

Binding: Soft-bound with large flaps. Print on both sides. Format: 140 + 181 + 15 + 181 + 140 x 226 mm

Vi ble ikke hørt!

Ellinor Aas, landskapsarkitekt, Bjørbekk & Lindheim

Medvirkning har blitt et sentralt begrep i arkitekturog byutviklingsfeltet og er en samlebetegnelse for ulike måter å involvere innbyggere og la dem påvirke sine fysiske omgivelser på. Kravet om medvirkning har lenge vært en del av planog bygningsloven, men har de siste årene gått fra å være bare et krav til også å bli et ideal og et buzzord blant politikere, eiendoms­utviklere, arkitekter og byplanleggere, lokal­befolkning og journalister. Likevel ser man gang på gang at befolkningen klager på manglende medvirkning i arkitektur- og byutviklingssaker. Folk protesterer mot det som bygges eller rives, mot ­fjerning av parkeringsplasser og fortetting, mot nedleggelser, ­utforming av lokale parker eller hvordan selve arkitekturen ser ut. «Vi ble ikke hørt!» er et utsagn som går igjen. Og forskningen viser det samme: Medvirkning forekommer i liten grad utover et minstekrav. Hvordan skal vi lykkes bedre med medvirkning i framtida? Forankring fryder belyser medvirkning som idé og praksis. Hvor kommer ideen fra? Hva er medvirkningens utfordringer og potensial i dagens «rivende byutvikling»? Hvorfor er det fortsatt så lang avstand mellom idémyldringens post itlapper på folkemøtet til den nye bydelen som står ferdig? Boka er et forfriskende tilskudd til ordskiftet om ­by­utvikling og arkitektur. Den bidrar til mer forståelse og bedre utøvelse av medvirkning på alle nivåer.

Tom Davies, arkeolog og stipendiat, AHO Kenneth Dahlgren, sosiolog, Aspelin Ramm Barbro Grude Eikseth, sivilarkitekt, Statsbygg Arild Eriksen, sivilarkitekt, Fragment Erling Fossen, samfunnsgeograf, Oslo Metropolitan Area (OMA) Gro Sandkjær Hanssen, statsviter, NIBR – OsloMet, NMBU Silje Heggren, billedkunstner og kunsthistoriker, Kunstakademiet i Bergen, UiB Erling Dokk Holm, førsteamanuensis, NMBU Kaja Misvær Kistorp, tjenestedesigner og førsteamanuensis, Designit, AHO Olav Kristoffersen, sivilarkitekt, Brendeland & Kristoffersen, NTNU Sveinung Legard, sosiolog, OsloMet Timon Linderud, samfunnsgeograf, Rodeo arkitekter Kirsten Paaby, pedagog, PS Paaby Prosess Truls Ramberg, kunsthistoriker, KORO Kristin Reichborn-Kjennerud, statsviter og sosiolog, OsloMet Ingvild Jacobsen Roald, statsviter og byplanlegger, Skanska Per Gunnar Røe, samfunnsgeograf, UiO Knut Schreiner, kultursosiolog, Rodeo arkitekter Agnes Eikeland Skodvin, statsviter, UiO Aga Skorupka, miljøpsykolog, Rodeo arkitekter Mikaela Vasstrøm, førsteamunensis, UiA, NORCE Even Smith Wergeland, førsteamanuensis, AHO

ISBN 978–82-15-02720-3

Forankring fryder

Samtlige bidragsytere

Colors: 2 color print – PMS 1505 U + black Finishing: Emboss

Contact: hei@brynhildsvoll.com / +47 980 56 586

Forankring fryder Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner (red.)

Knut Schreiner, født i 1974 i Bergen, er kultur­ sosiolog i Rodeo arkitekter. Han har tidligere jobbet blant annet som rocke­gitarist og i Oslo Park- og idrettsvesen. Favorittmedvirkningsaktivitet: dybdeintervju. Kenneth Dahlgren, født i 1976 i Bergen, er sjef for byutvikling i Aspelin Ramm Eiendom AS. Han har tidligere jobbet med bokas to andre redaktører i Rodeo Arkitekter, men også som rusforsker og ­bartender. Favorittmedvirkningsaktivitet: ­deltakende observasjon. Timon Linderud, født i 1978 i Bærum, er samfunns­geograf, partner og daglig leder i Rodeo arkitekter. Han har over 15 års fartstid med prosessledelse og medvirkningsarbeid, og han var gutten som overrakte Trine Lise Hattestad OL-ilden under ­fakkelstafetten i 1994. Favorittmedvirkningsaktivitet: walk and talk. Portrettfoto av Aga Skorupka / Rodeo arkitekter Omslagsdesign av Jørgen Brynhildsvoll


Forankring fryder



Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner (red.)

Forankring fryder En bok om medvirkning i byutvikling og arkitektur


© Universitetsforlaget 2021 ISBN 978–82-15-02720-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Jørgen Brynhildsvoll Sats: Jørgen Brynhildsvoll Trykk og innbinding: 07 Media – www.07.no Boken er satt med: GT Flexa Papir: 100 g Munken Print White 1,5



Innhold Innledning Om medvirkning i arkitektur og byutvikling Av Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner

1

Teoretisk og historisk kontekst Lengselen etter å delta Av Erling Dokk Holm

34

Medvirkningens idelandskap Av Gro Sandkjær Hanssen

50

Arkitekten i med­virkningens tid Av Barbro Grude Eikseth

68

Sosiokulturelle stedsanalyser Av Per Gunnar Røe

82

Medvirkning og påvirkning i Oslos by­utvikling Av Sveinung Legard, Kristin Reichborn­ Kjennerud og Agnes Eikeland Skodvin

94

Mellomspill: Hauskvartalet og medvirkning Intervju med Arild Eriksen 6

8

111


2

Erfaringer fra medvirkning i praksis Medvirkning fra utvikler­perspektivet Av Ingvild Jacobsen Roald

124

Å forstå reelle behov og utviklings­muligheter Av Aga Skorupka

136

Avsporing og medvirkning på Skøyen Av Erling Fossen

146

Fra forankring til fellesgjøring Av Mikaela Vasstrøm og Kirsten Paaby

158

Brukerens stemme Av Kaja Misvær Kistorp

178

Mellomspill: Kampen om Svartlamon Intervju medOlav Kristoffersen

3

191

Kunst, kultur­minner og medvirkning Kunst og kunstnere som byutviklere Av Truls Ramberg

202

Minnesmerten ved Utøya Av Silje Heggren

214

En medvirknings­time hos kulturminnepsykologen Av Tom Davies og Even Smith Wergeland

232

Mellomspill: Medvirkningsprosess med politibeskyttelse Artikkel om Thereses gate

255 7


Kapittel 1 Innledning

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling – En byggeplass for det 21. århundret

Av Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner 8

Innledning


Kenneth Dahlgren er sosiolog og sjef for byutvikling og samfunn i Aspelin Ramm. Timon Linderud er samfunns­ geograf og partner og daglig leder i Rodeo arkitekter. Knut Schreiner er kultursosiolog i Rodeo arkitekter.

1 Et symptom på dette er debatten som fikk merkelappen «arkitekturopprøret» . Se f.eks. Aftenposten 12. april 2021: «Arkitekturopprørerne slakter det meste som er nytt. Men dette kan de leve med» 2 Se for eksempel Butenschøn, «Den store flyttesjauen», debattinnlegg i Aftenposten 2. august 2010.

Hvordan ville tiden vi lever i, sett ut som historisk fase hvis vi hadde flydd over den og sett den fra luften? Vi lever i hvert fall i en tid med voldsomme endringer i våre bygde omgivelser – våre byer og tettsteder, gatene, plassene og det store samferdselssystemet. De siste femti årene har man beveget seg fra industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Gradvis har de gamle fabrikkene og industriarbeidsplassene blitt nedlagt for å gjøre plass til en byutvikling i informasjonssamfunnets tegn. Ikke bare det fysiske arealet langs byenes sjøsider, men også det moderne enkeltmenneskets livsløp har blitt fylt med ny mening og retning. I noen tiår gikk flyttestrømmen ut av byene mot lys og luft i forstedene, tett på naturen. I dag ser man økt sentralisering og fortetting rundt de store knutepunktene. Og de tidligere «sove­ byene» langs banenettet skal nå fylles med liv og røre – de såkalte urbane kvalitetene. Storbyenes vekst handler ikke bare om at folk vil finne seg jobb og en partner; urbaniseringen skyldes urbanisering! Man ser en framvekst av urbane preferanser og verdier. Det gjelder særlig utdanningsmiddelklassen, som verdsetter kunst og kultur, et godt utelivstilbud og et liberalt ideologisk klima (Barstad & Wessel, 2016). For stadig flere er ikke lenger det indre bildet på et godt sted å bo et hus med hage og garasje utenfor byens mas og kjas, men den tette byen. Den grunnleggende samfunnsinstitusjonen kjerne­ familien er ikke lenger normalen; i byene bor stadig flere alene – i Oslo består nesten halvparten av husholdningene av én person (Statistisk sentralbyrå, 2020). Dette griper inn i og omformer byen som fysisk og symbolsk landskap. Byens mening endrer seg fra en historisk fase til en annen. Byene har historisk vært sentre for religion, forsvar, handel, industri og arbeidsplasser. Vår samtid skiller seg ut ved at byen nå forstås som et mål i seg selv, som ramme for det gode liv: som en arena der livets grunnleggende relasjoner etableres og pleies. Byens evne til å tilby rekreasjon, trygghet, opplevelser og en ønsket livsstil og forbruk har blitt stadig mer sentralt for hvordan vi snakker om byen. Dette har skapt en fornyet interesse for vår felles opplevelse av gater, plasser og bygninger. Ønsket om et levende bymiljø og hensynet til myke trafikanter og trivsel i byrommene har blitt noe som engasjerer bredt i befolkningen.1 Men flyr man over tiden vår, ser man først og fremst at det pågår en iherdig bygging, ombygging, fraflytting, innflytting, steng­ ing, åpning, planlegging, transformasjon – en «rivende utvikling», som det gjerne heter i taler og forord. I Oslo sentrum har stadig flere ærverdige bygg fra århundreskiftet blitt forlatt til fordel for massive ikonbygg i Fjordbyen.2 Rundt om i Norge ser man at offentlige bygg fra sosialdemokratiets gullalder ikke lenger er egnet til å huse sine

9


samfunns­funksjoner etter dagens standarder og forventninger: Skoler, sykehus og rådhus må bygges om, selges eller rives. På femti år har mye endret seg når det gjelder hvordan vi lærer, jobber og for den saks skyld spiser lunsjen vår – og i et av verdens rikeste land er det ikke pengene det står på for å møte disse endringene. Privatbilismen har gått fra å være en pådriver for samfunnsplanleggingen til å bli dens fiende. Dagens ideal om grønn mobilitet struper biltrafikken i tettstedene, og en ny infrastruktur vokser fram på de gående, syklende og kollektivreisendes premisser – ikke uten steile fronter. Bildet på «den harde storbyen», storbyproblemer, sånn vi husker det fra 1980-tallet og bilder fra filmen Døden på Oslo S, er nå byttet ut med bildet på «den sunne byen». Folk forventer muligheter for rekreasjon og fysisk aktivitet der de bor, og trygge og inkluderende nabolag som hegner om tilhørighet og folkehelse – også midt i byen. Til sammen utgjør dette et tidsbilde av dagens Norge bestående av heisekraner, arbeidshjelmer og gule refleksjakker – kort sagt et land som bygges og ombygges for et nytt århundre. Men

10

Illustrasjon 1.1 En ny og grønnere byutvikling har preget det siste tiåret og endret befolkningens perspektiv på våre byer.

Innledning


før politikere tar et første spadetak eller en performancekunstner innvier et transformert kulturhus, ligger det år med rapporter, utredninger, arkitekttegninger og planarbeid bak. Og før dette igjen er det folkemøter, offentlig debatt og spørreundersøkelser – involvering av innbyggere. Det er dette siste (eller første) leddet vi retter oppmerksomhet mot i denne boka, nemlig medvirkning.

Hva er medvirkning? Medvirkning handler om å delta. Deltakelse i samfunnsutviklingen, deltakelse i beslutningsprosesser og en mulighet til å si sin mening om måten vi bygger våre byer og utformer våre bygg og omgivelser på. Det er en viktig demokratisk rett. Kravet om medvirkning er nedfelt i plan- og bygningslovens § 5-1 Medvirkning: Enhver som fremmer planforslag, skal legge til rette for medvirkning. Kommunen skal påse at dette er oppfylt i planprosesser som utføres av andre offentlige organer eller private. I lovkommentaren til paragrafen står det at «[p]lanmyndigheten skal gjennom hele planarbeidet sørge for åpen, bred og tilgjengelig medvirkning i lokalsamfunnet og dialog med organiserte og uorgani­serte interesser. Planmyndigheten skal tilstrebe størst mulig offentlighet og reell medvirkning i planprosessene.» Videre vektlegges at det skal drives medvirkning i en tidlig fase av planleggingen for å sikre bred medvirkning og utrede konsekvenser og avdekke potensielle konflikter. Dette gir den endelige planen større demokratisk legitimitet og bidrar til mer effektivitet i planprosesser og byggesaker. Ikke minst skal medvirkningen styrke forutsigbarheten i planene for alle parter, sånn at man unngår det som ofte skjer, nemlig at engasjementet hos befolkningen vekkes først når gravemaskinene ruller inn i nabolaget grytidlig en mandags morgen. Medvirkning skal altså styrke lokaldemokratiet og øke allmennhetens deltakelse og innflytelse i utviklingen av lokalsamfunn. Det loven derimot ikke er presis på, er hvordan medvirkning skal foregå eller hva det skal bidra til. Det foreligger ingen tydelig metodisk tilnærming til hvordan medvirkningsprosesser skal finne sted. Her begynner ting å bli vanskelige, siden «medvirkning» fort blir litt vagt. En type medvirkning som kanskje er tilstrekkelig i juridisk forstand, vil ikke nødvendigvis tilfredsstille forventningene, ønskene og behovene til alle de berørte parter i en plansak. Og det vil ikke – som denne boka prøver å vise – nødvendigvis være tilstrekkelig for å realisere det potensialet for merverdi som god og riktig medvirkning kan gi. Regjeringen har definert hovedmålet for planlegging som «å utvikle et samfunn som ivaretar viktige fellesverdier og gode Kapittel 1

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling

11


levekår for alle grupper, innen rammen av en bærekraftig utvikling» (Regjeringen, 2009). I denne sammenhengen støtter medvirkningen opp om særlig fire forhold: ○ Medvirkning skal bidra til kvalitet i plan- og beslutnings­ grunnlaget. I skiftende tider sitter ingen med fullt overblikk over lokale behov eller over hvilken retning samfunnet beveger seg i. Bred, aktiv involvering og samarbeid kan få fram et helhetlig kunnskapsbilde der stemmer som komplimenterer ekspertene, kan bidra med dypere kjennskap til utviklingsbehov- og muligheter. ○ Satsing på medvirkning er et svar på et mer mangfoldig samfunn. Muligheten til å ikke bare bruke, men føle tilhørig­ het til det offentlige rom uavhengig av alder, etnisitet, funksjonsevne og religiøs eller ideologisk overbevisning er en grunnleggende rett og verdi i Norge. Involverende prosesser der innspill og meninger implementeres i det ferdige resultatet, kan gi økt opplevelse av eierskap. Ikke bare til det eventuelle prosjektet, men til samfunnet for øvrig. ○ Medvirkning skal underbygge eierskapsfølelsen til et lokalsamfunn. Ved aktivt å involvere lokalsamfunnet stimuleres det til bredere engasjement i eget nærmiljø, og nettverk, felles identitet og tilhørighet fremmes. Folk kommer sammen og møter hverandre i forvaltningen av et overordnet og felles gode, og de får muligheten til å se nabolaget også med andres blikk. ○ Medvirkning er demokratiutviklende og styrker demokrati­ kompetansen hos de involverte gruppene. Til daglig forholder vi oss til det representative demokratiet – altså de folkevalgte satt til å ta beslutninger på våre vegne – men i medvirkning trår den lokale kunnskapen inn som en supplerende og korrigerende kraft som i eksplisitt forstand forankrer demokratiet som et folkestyre. I NOU-en «Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven – Planlovutvalgets første delutredning» (2001:7) defineres medvirkning som «enkeltpersoners og gruppers rett til å kunne delta i og påvirke beslutningsprosesser». Det står videre at «[m]edvirkning betyr at innbyggerne i et samfunn er med på selv å planlegge sin framtid». Dette er flotte, vidløftige formuleringer som alle vil stille seg bak. De gir inntrykk av at samfunnsplanlegging er noe som skjer i tett samarbeid mellom eksperter, utviklere og befolkning i dagens Norge, som en politisk vedtatt linje nedfelt i lovverket. Snart 15 år etter at bestemmelsen om medvirkning ble forsterket i plan- og bygningsloven av 2008, kan man imidlertid få inntrykk av et avvik

12

Innledning


Illustrasjon 1.2 I mange av de største kontroversene i byutviklingen de siste årene har medvirkning stått fram som det sentrale stikkordet. Her fra demonstrasjonene mot riving av Y-blokka i Regjeringskvartalet.

mellom ambisjoner og resultater, og at medvirkning ikke fungerer særlig godt i praksis. Man leser ofte om medvirkning i media med negative fortegn: «Naboer: – Vi ble ikke hørt!, – Hvor skal barna leke?» og så videre. I nesten alle de store byutviklingsdebattene i hovedstaden de siste årene har medvirkning vært et nøkkelbegrep som all frustrasjon til slutt retter seg mot – en siste, retorisk ammunisjon i kampen mot utbyggere for å vinne fram. Det gjelder debatten om Y-blokka, det gjelder fortettingen i Oslos småhusområder, og det gjelder nedleggelsen og flyttingen av Ullevål sykehus. Disse eksemplene har én ting til felles: at medvirkningsstemmene ser ut til å bli tilsidesatt når ulike hensyn i en kompleks byggeprosess eller organisasjonsendring skal overveies, og at det er makten – de styrende – som får gjennomslag for sin vilje. I tilfellet Y-blokka måtte ønsket om å bevare et kulturminne av internasjonal kunst- og arkitekturhistorisk betydning veies mot sikkerhetshensyn, beslutningen om å samle alle departement­ ene og hensynet til en helhetlig struktur i det nye byområdet. En bred protestbevegelse med arkitekter og kulturminnevernere i front kjempet en innbitt kamp mot det de mente var et overgrep fra utbygger Statsbygg mot vår felles historie og kulturarv. Da arkitekt­foreningene sendte inn en felles klage på vedtaket om å rive Y-blokka til Fylkesmannen (nå Statsforvalteren), var det sentrale argumentet at det ikke hadde vært gjennomført reell medvirkning med fagmiljøene for å utrede konsekvensene av riving. Dermed kunne man anta at beslutningen var lovstridig. Litt lenger ut på byens vestkant, på Smestad, hadde beboerne kjempet mot kommunens fortettingspolitikkstrategi, som Kapittel 1

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling

13


de fryktet ville føre til en langsom forvandling av det velstående småhusområdet til en tettere (og høyere) by. Kommunen ønsket seg bymessig utvikling med leilighetsblokker på seks etasjer i et område karakterisert av epletrær og trampoliner. Bystyret i Oslo hadde slått fast at beboerne skulle involveres i reell medvirkning når planen for fremtidens Smestad skulle utformes. Byens planmyndighet fulgte opp med å nedsette en «samspillsgruppe» av beboere, næringsinteresser og bydelspolitikere. En nabo som satt i samspillsgruppen, kalte det «et spill for galleriet» i et intervju med Aftenposten: «Vi har ikke fått delta aktivt i arbeidet med planen. Vi har en uttalerett, men ingen medvirkning ut over det,» fortsatte han (Sørgjerd, 2018). Naboene ble riktignok hørt, men utfallet er nok ganske typisk for hvordan medvirkningsprosesser ofte ender: kun som en prosess. Naboen som snakket med Aftenposten, er kanskje inne på noe vesentlig når han avslutter: «Politikerne har aldri definert nærmere hva de legger i reell medvirkning.» I tilfellet Ullevål sykehus var det de strategiske hensynene knyttet til effektivitet, lønnsomhet og ressursfordeling som trumfet fagmiljøenes vurderinger om hvordan man best mulig sikrer kvalitet i sykehustilbudet. To dager før skjebnen til det gamle sykehuset på Ullevål skulle avgjøres i styremøtet hos Helse SørØst, sendte de ansatte et mistillitsvarsel mot sykehusledelsen. Brevet var undertegnet av tillitsvalgte for Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet og flere andre organisasjoner, og representerte 20 000 ansatte ved Oslo universitetssykehus. «Organisasjonene har over tid påpekt manglende reell involvering og medvirkning i arbeidet med den fremtidige utviklingen av Oslo universitetssykehus,» skrev de i brevet. Likevel, til tross for store protester fra ansatte som ville møte fundamentale endringer i sin arbeidshverdag i uoverskuelig framtid, ble Ullevål sykehus nedlagt to dager senere. Disse medieomtalte konfliktene, som i stor grad handler om betydningen av medvirkning, kan gi inntrykk av at medvirkning er et begrep med lite substans og virkning når alt kommer til alt. Eller misforstår man og blander medvirkning med medbestemmelse? I så fall er det uansett grunn til bekymring hvis medvirkende stemmer bare er noe som blir lyttet til så lenge det passer inn med utbyggerens ambisjoner, og ellers noe man kan komme forbi med ren makt. Dette spørsmålet er noe vi håper denne boka kan belyse og aktualisere. Oslo kommune har erklært at den skal være en foregangs­ kommune på medvirkning3, og hovedstadens planetat har opprettet en egen stilling som medvirkningskoordinator. Koordinatoren skal sørge for at kvaliteten på medvirkning i planprosesser holder høy nok standard. Dessuten skal kommunens egne planer kommuniseres til befolkningen på en brukervennlig og mer visuelt forståelig

14

3 Bystyret vedtok 22. juni 2017 at Oslo kommune skal være en foregangskommune på medvirkningsprosesser, og ba byrådet legge denne målsettingen til grunn for alt arbeid. Innledning


måte – man er forbi den tiden da det å sitte og bla seg nedover på «saksinnsyn» var en litt gubbete aktivitet. Ikke minst ønsker man å styrke den såkalte medvirkningskompetansen i befolkningen, altså kunnskapen om hvordan man faktisk kan påvirke og ha innflytelse i utviklingen av sitt nærområde. Alt dette er vel og bra. Men ser man på hvilke stridspunkter medvirkning utgjør i de store byutviklingsdebattene vi viste til ovenfor, er det tydelig at noe ikke fungerer. Ingen bestrider idealet om medvirkning, men fordi reglene for god og tilstrekkelig medvirkning ikke er hogd i stein – snarere er de tolkbare og kontekstavhengige – ser de ut til å bli nedprioritert når hardt settes mot hardt i den enkelte plansak. Innen forskning på medvirkning konkluderer en rekke studier med at reell medvirkning sjelden skjer, skriver Erling Dokk Holm i sin artikkel i denne boka. Medvirkning blir da noe som gjennomføres som en idé, men som ikke har noen virkning. Og det er jo nettopp det mange klager på: ikke fraværet av medvirkning, men fraværet av reell medvirkning. Medvirkningen blir bare en skinnprosess, en boks utbyggeren kan krysse av på, en hyggelig idémyldring med barn og foreldre, en spørreundersøkelse blant ansatte og så videre – men har liten betydning for det som faktisk bygges. Erling Fossen viser i sitt bidrag i denne boka til Kommunalog moderniseringsdepartementets veileder om medvirkning fra 2014: En gjennomgang av hundre tilfeldig utvalgte reguleringsplaner i de største byene konkluderte med at medvirkning utover minstekravet hadde forekommet i kun fem prosent av tilfellene. Eksemplene ovenfor er fra hovedstaden. Problemstillingene er likevel relevante i alle landets byer og tettsteder. Dette avviket mellom ambisjoner og resultater kan peke mot at utfordringene med å få til en medvirkning med virkning ligger på et strukturelt nivå. Målet om økt og bedre medvirkning gjennomsyrer debattene og diskusjonene hos politikere, media, interessegrupper, planmyndigheter og i eiendomsbransjens kommunikasjonsavdelinger: Alle ønsker seg mer og bedre medvirkning. Når det likevel så ofte viser seg at det er andre viljer som overdøver medvirkningsstemmene, kan det handle om at det fortsatt er drivkrefter på et høyere politisk, økonomisk eller teknisk nivå som bestemmer hvordan samfunnet planlegges og bygges – altså ovenfra og ned, og ikke nedenfra og opp, som er medvirkningens ideal.

Medvirkningens bermudatriangel Hvorvidt medvirkning gir befolkningen mer makt i beslutningene om arkitektur, stedsutvikling og samfunnsplanlegging, er et sentralt spørsmål i denne boka. Medvirkning har i de fleste tilfeller blitt drøftet med demokratibrillene på. Det er det ingen grunn til å slutte med, for demokrati og involvering vil fortsette å være grunnlaget for medvirkningens innhold og form. Kapittel 1

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling

15


Men utøvelse av demokrati er i bevegelse. Der fundamentet i formålsparagrafen til plan- og bygningsloven kan spores tilbake til sosialdemokratiets prinsipper om egalitet, ser vi i stadig større grad involvering og deltakelse som argumenter populismen tar eierskap til. I disse tilfellene vektlegges likhetstankegangen i et fellesskapsperspektiv mindre, mens enkeltindividets rettigheter vies mer oppmerksomhet. Denne styrkede bevegelsen gir seg også utslag i en skepsis, og til tider forakt, mot faglighet. Dette er et nøkkelaspekt i medvirkningsdebatten: Den berører forholdet mellom medvirkning og medbestemmelse. En vedvarende utfordring i enhver med­ virkningsprosess er å tydeliggjøre forskjellen på nettopp disse to – den krevende forventningsavklaringen som omhandler hvorvidt man faktisk kan være med på å bestemme, eller om man kun er med for å si sin mening. At deltakeren i en medvirkningsprosess selv skal skille mellom disse to, er et høyt krav å stille. På samme måte som med en naboklage forventer man at ens mening ikke bare skal tas til etterretning, den skal helst også tas til følge. Det er et naturlig instinkt og en forventning som oppstår innenfor rammene av et demokratisk idégrunnlag. Samtidig handler de overveiende fleste medvirkningsprosesser vel så mye om et ønske fra initiativtakerens side om å skaffe seg innsikt og forstå kontekst. Dette kan eksempelvis handle om en utviklingssak der man vil vite mer om nabolagets opplevelse av sitt eget nærmiljø, eller en prosess for å etablere nye kontorfasiliteter der man vil forstå brukerens behov. Medvirkning er et virkemiddel for å øke treffsikkerheten på tiltaket man ønsker å realisere. Ofte ser vi derfor at det oppstår frustrasjon når de involverte opplever at deres synspunkter ikke tas hensyn til. Noen andre har sett verden på en annen måte enn de har gjort, og det kan være vanskelig å se hvilket grunnlag det har blitt gjort på: Hvilke forutsetninger har en eller annen utvikler eller arkitekt for å vite hva som er riktig, særlig i mitt nabolag? Antielitisten trenger ikke gå langt for å få vann på frustrasjonsmølla si. Populismen nikker lett til janteloven og reiser spørsmålet om hvorvidt en ekspertise egentlig har de beste forutsetningene for å vite hva som er best. Og arkitekten sitter desillusjonert igjen som forulempet kunstner og savner den tiden da man hadde tillit og tiltro til kunnskap og faglighet. Parallelt med disse folkeopprørene, enten de forfekter fellesskapet eller individet, har de kommersielle interessene funnet sin plass i medvirkningens virke. En fascinerende utvikling de siste årene er medvirkningens vei fra å være en ren utgiftspost (for ikke å si uriaspost) og et ressurskrevende krav på veien mot realisering av et prosjekt, til å bli et verktøy og virkemiddel for verdiskaping og risikostyring. I dette ligger noe av medvirkningens suksess: Når

16

Innledning


du appellerer til både sosialdemokratens, populistens og nyliberalistens hjerte, har du gjort deg aktuell. Dette er også grunnen til at det investeres stadig mer i prosessen, ikke minst i prosessledere. Fra et utviklerperspektiv vil medvirkning, hvis den er utført riktig, bidra til at man tidlig i prosessen får identifisert potensielle konflikter. På den måten får man håndtert dem før de vokser seg til store utfordringer. Dette øker graden av forutsigbarhet i utviklingsarbeidet. Det er ikke nød­ vendigvis slik at konflikthåndtering innebærer å fjerne konflikten eller å overkjøre eller overbevise motinteressentene. Tvert imot handler det oftest om å tilpasse, og det er noe som krever lydhørhet. Men denne tilpasningen er lite ressurskrevende hvis den skjer tidlig nok, og i mange tilfeller bidrar den til det andre viktige kommersielle målet med medvirkning: verdiskaping. I et nyliberalistisk perspektiv er konkurransekraft en nøkkelverdi. Grunnlaget for konkurransekraft er i mange tilfeller å tilby det beste produktet. Medvirkning har det i seg å gi en økt innsikt og forståelse, noe som gjør det lettere å utvikle det beste produktet. Mer kunnskap gir bedre svar, kan man også si. Dette har de seriøse utviklerne erfart. Det skader naturligvis heller ikke at medvirkning, gjennom sin forankring i et demokratisk idégrunnlag, forsterker et inntrykk av vilje til å lytte. Og evne til ydmykhet – som en erkjennelse av at man ikke sitter med det hele bildet alene. Når dette skjer, kan fellesskapet oppleve å bli hørt, enkeltindividet kan oppleve å bli sett, og utvikleren kan oppleve å få realisert. Det at medvirkning har gått fra å være en utgiftspost til å bli en inntektsbringende øvelse, har vært avgjørende for tematikkens økte tilstedeværelse i diskusjoner og debatter innen byutvikling og arkitektur. I dette farvannet skal medvirkningsdebatten manøvrere mellom sosialdemokratiets egalitære prinsipper, populismens forsvar for mannen i gata versus ekspertisen, og nyliberalismens mål om verdiskaping, vekst og risikostyring. Det er medvirkningens Bermudatriangel, og det er lett å miste retningssansen. Samtidig er det også dette farvannet som gir medvirkning som tematikk en stadig økt aktualitet. Medvirkning rører ved samfunnstendenser som preger vår tid. Den har kraften i seg til å skape reell forandring, men er også eksplosiv nok til å få prosesser til å spore av. Måten vi tilnærmer oss medvirkning på, forteller mye om vår bakgrunn og rolle. Medvirkningsdebattene appellerer til de samme som den frustrerer. Det er vanskelig å stille seg likegyldig.

Medvirkningsstigen og den norske modellen for planlegging Medvirkning er en samlebetegnelse på alle former for involvering av allmenheten i planprosesser. Med denne brede forståelsen av begrepet kan medvirkning være alt fra datainnsamling, Kapittel 1

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling

17


8

Citizen control

7

Delegated power

6

Partnership

5

Placation

4

Consultation

3

Informing

2

Therapy

1

Manipulation

Degree of citizen power

Illustrasjon 1.3 Fra Arnstein, Sherry Phyllis. «A Ladder of Citizen Participation.» Journal of the American Institute of Planners 35, no. 4 (1969): 217.

Degree of tokenism

Non-participation

planleggingsverksteder og høringsrunder til konkrete byggeprosjekter som utføres av brukerne selv. «Medvirkningsstigen» er et hyppig brukt begrep som beskriver folks muligheter for deltagelse i planprosessene. Begrepet ble første gang brukt i en artikkel i 1969, skrevet av den amerikanske embets­kvinnen Sherry Arnstein, og har siden den gangen vært en vanlig målestokk når man skal vurdere kvaliteten på medvirkningsprosesser. I artikkelen kritiserte Arnstein påvirkningsmulighetene i da­­ tidens amerikanske planlegging. På bunnen av stigen var prosesser der beboere og brukere ikke medvirket i det hele tatt, men ble overkjørt av politikere eller eksperter. På toppen av stigen hadde borgerne fått være med og bestemme gjennom samarbeid, delegert makt og borger- eller brukerkontroll. Arnsteins medvirkningsstige var et nytt og viktig verktøy i en tid da deltagelse i planlegging var et relativt nytt fenomen. På 1960- og 1970-tallet ble begrepet og fenomenet populært blant studenter, akademikere og profesjonelle som ønsket et oppgjør med rådende samfunnsbilder og maktkonstellasjoner (Sanoff, 2011). De ville bort fra den autoritære, ekspertstyrte makten, og mot mer makt til folket. I mange land har ulike variasjoner av medvirkningsstigen fått innpass i statlige og regionale føringer. Den norske modellen, som illustrert i den gjeldende veilederen for Medvirkning i planlegging fra 2014, er inspirert av Arnsteins modell når den illustrerer grader av medvirkning som en voksende sirkel. I den minste sirkelen ligger tilgjengeliggjøring av informasjon som uttrykk for den laveste innflytelsen som er mulig på prosjektnivå. Innsamling av informasjon og dialog finner vi på de to følgende

18

Innledning


Illustrasjon 1.4 Fra Norges Kommunal- og moderniserings­ departement: «Medvirkning i planlegging: Hvordan legge til rette for økt deltagelse og innflytelse i kommunal- og regionalplanlegging etter plan- og bygningsloven». 2014.

Høy innflytelse Samarbeid og rådsordninger Dialog Innsamling av informasjon

Tilgjengeliggjøring av informasjon

Lav innflytelse

nivåene. Samarbeid og rådsordninger er rangert som mulighet for høy innflytelse. Modellen framstiller et tydelig hierarki av ulike medvirkningsmodeller og -metoder på linje med Arnsteins stige – men den er begrenset til de elementene som anses som relevante for prosesser innenfor plan- og bygningslovens rekkevidde.

Hvorfor en bok om medvirkning? Man kan få inntrykk av at det knapt finnes et utviklingsprosjekt eller en faglig artikkel om byutvikling som ikke berører temaet medvirkning. Dette har gjort oss som er redaktører for boka, to sosiologer og en samfunnsgeograf, nysgjerrige på fenomenet. Hva er bakteppet for denne utviklingen, hvor stammer denne framveksten fra? Og hvor reelt er det at medvirkning faktisk, og ikke bare retorisk, står høyt på agendaen hos norske planleggere, forvaltere og utviklere? Det kan jo være at vi som jobber med temaet til daglig, har blitt sveiseblinde, og at medvirkning i virkeligheten er et marginalt tema? Leksikondefinisjonen av «medvirkning» er tross alt knyttet til straffeloven, ikke plan- og bygningsloven: «Forsøk på medvirkning straffes etter de samme regler som forsøk på den fullbyrdede straffbare handling» (Elden, 2020). Dette viser kanskje at den typen medvirkning vi snakker om i denne boka, ennå ikke er å betrakte som allmennkunnskap? En ambisjon med denne boka er å bidra til mer opplysning og innsikt, og ikke minst debatt, omkring temaet. Det finnes allerede rikelig med litteratur om medvirkning. Men vår opplevelse er at mye av denne litteraturen bærer preg av å være normativ og forteller deg hvordan medvirkning bør utøves, Kapittel 1

Om medvirkning i arkitektur og byutvikling

19


for eksempel i form av veiledere og verktøykasser for gjennomføring av medvirkningsprosesser. Dette er sentrale hjelpemidler for mange utøvende praktikere og forvaltere, og vi har selv hatt stor nytte av slike i vårt daglige arbeid. Men vi har savnet et sterkere fokus på hvorfor framfor hvordan, og en bredere kontekstualisering av temaet. Med Forankring fryder ønsker vi å komplettere den eksisterende litteraturen ved å utvise ny nysgjerrighet rundt temaet, og gjennom dette bidra til økt bevisstgjøring om hva medvirkning handler om: hvorfor vi driver med det, hvordan vi gjør det og hva det kan bidra med. Vi ønsker at boka skal leses som en deskriptiv og fortolkende tilnærming til medvirkning innen byutvikling og arkitektur. I arbeidet med sammensetningen av artikler og tverrfaglig bredde har det vært viktig å synliggjøre fraværet av én sannhet, og i tråd med det belyse den rike spennvidden i forståelsene av temaet. Denne spennvidden er naturlig nok farget av redaktørenes faglige ståsted, roller i prosjekter og individuelle fokus. Så er det heller ikke til å stikke under stol at boka er personlig motivert. Vi redaktører er selv tre medvirkere, aktivt involvert i temaet daglig gjennom mange år – som prosessledere og fasilitatorer, som inviterende parter og sågar som inviterte parter. Gjennom det er vi også blant de mange som stadig klør seg i hodet for å finne svar på spørsmålene medvirkning omfatter. Vi har utviklet et behov for å rydde i våre egne tanker. I mylderet av post it-lapper, sprittusjer, gruppearbeid og inspirasjonsforedrag med eksempler fra København og Groningen, har vi merket behovet for et dypere fundament av mening: Hvorfor gjør vi dette, og hvorfor er det viktig? Vi håper boka kan bidra til å oppnå et forfrisket blikk i fagmiljøene på hva denne medvirkningsgreia egentlig handler om. Helt konkret bunner dette i et lite hjertesukk: Vi er rett og slett litt trøtte av at debatten om medvirkning domineres av elementer som folkemøter og workshops og morsomme øvelser. Faren ved å først og fremst vektlegge medvirkningens form, er at medvirkning da behandles først og fremst som et produkt, og reduseres til en aktivitet på en tiltaksliste. Hvordan medvirkning utøves er vesentlig, men diskusjonene rundt metode må ikke hoppe bukk over medvirkningens intensjon og idégrunnlag.

Hvem kan ha nytte av boka? Forankring fryder retter seg mot alle som er interessert eller involvert i samfunnsplanlegging, by- eller stedsutvikling og arkitektur. Bokas ambisjon er å være et diskusjons- og kunnskapsgrunnlag for studenten, en støttespiller for forvalteren og saksbehandleren, et innsiktsgrunnlag for forskeren og en håndbok for utøveren. Hvis den i tillegg utgjør en inspirasjon for utvikleren, er vi ekstra fornøyde.

20

Innledning


Title: Forankring fryder Client: Universitetsforlaget

Binding: Soft-bound with large flaps. Print on both sides. Format: 140 + 181 + 15 + 181 + 140 x 226 mm

Vi ble ikke hørt!

Ellinor Aas, landskapsarkitekt, Bjørbekk & Lindheim

Medvirkning har blitt et sentralt begrep i arkitekturog byutviklingsfeltet og er en samlebetegnelse for ulike måter å involvere innbyggere og la dem påvirke sine fysiske omgivelser på. Kravet om medvirkning har lenge vært en del av planog bygningsloven, men har de siste årene gått fra å være bare et krav til også å bli et ideal og et buzzord blant politikere, eiendoms­utviklere, arkitekter og byplanleggere, lokal­befolkning og journalister. Likevel ser man gang på gang at befolkningen klager på manglende medvirkning i arkitektur- og byutviklingssaker. Folk protesterer mot det som bygges eller rives, mot ­fjerning av parkeringsplasser og fortetting, mot nedleggelser, ­utforming av lokale parker eller hvordan selve arkitekturen ser ut. «Vi ble ikke hørt!» er et utsagn som går igjen. Og forskningen viser det samme: Medvirkning forekommer i liten grad utover et minstekrav. Hvordan skal vi lykkes bedre med medvirkning i framtida? Forankring fryder belyser medvirkning som idé og praksis. Hvor kommer ideen fra? Hva er medvirkningens utfordringer og potensial i dagens «rivende byutvikling»? Hvorfor er det fortsatt så lang avstand mellom idémyldringens post itlapper på folkemøtet til den nye bydelen som står ferdig? Boka er et forfriskende tilskudd til ordskiftet om ­by­utvikling og arkitektur. Den bidrar til mer forståelse og bedre utøvelse av medvirkning på alle nivåer.

Tom Davies, arkeolog og stipendiat, AHO Kenneth Dahlgren, sosiolog, Aspelin Ramm Barbro Grude Eikseth, sivilarkitekt, Statsbygg Arild Eriksen, sivilarkitekt, Fragment Erling Fossen, samfunnsgeograf, Oslo Metropolitan Area (OMA) Gro Sandkjær Hanssen, statsviter, NIBR – OsloMet, NMBU Silje Heggren, billedkunstner og kunsthistoriker, Kunstakademiet i Bergen, UiB Erling Dokk Holm, førsteamanuensis, NMBU Kaja Misvær Kistorp, tjenestedesigner og førsteamanuensis, Designit, AHO Olav Kristoffersen, sivilarkitekt, Brendeland & Kristoffersen, NTNU Sveinung Legard, sosiolog, OsloMet Timon Linderud, samfunnsgeograf, Rodeo arkitekter Kirsten Paaby, pedagog, PS Paaby Prosess Truls Ramberg, kunsthistoriker, KORO Kristin Reichborn-Kjennerud, statsviter og sosiolog, OsloMet Ingvild Jacobsen Roald, statsviter og byplanlegger, Skanska Per Gunnar Røe, samfunnsgeograf, UiO Knut Schreiner, kultursosiolog, Rodeo arkitekter Agnes Eikeland Skodvin, statsviter, UiO Aga Skorupka, miljøpsykolog, Rodeo arkitekter Mikaela Vasstrøm, førsteamunensis, UiA, NORCE Even Smith Wergeland, førsteamanuensis, AHO

ISBN 978–82-15-02720-3

Forankring fryder

Samtlige bidragsytere

Colors: 2 color print – PMS 1505 U + black Finishing: Emboss

Contact: hei@brynhildsvoll.com / +47 980 56 586

Forankring fryder Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner (red.)

Knut Schreiner, født i 1974 i Bergen, er kultur­ sosiolog i Rodeo arkitekter. Han har tidligere jobbet blant annet som rocke­gitarist og i Oslo Park- og idrettsvesen. Favorittmedvirkningsaktivitet: dybdeintervju. Kenneth Dahlgren, født i 1976 i Bergen, er sjef for byutvikling i Aspelin Ramm Eiendom AS. Han har tidligere jobbet med bokas to andre redaktører i Rodeo Arkitekter, men også som rusforsker og ­bartender. Favorittmedvirkningsaktivitet: ­deltakende observasjon. Timon Linderud, født i 1978 i Bærum, er samfunns­geograf, partner og daglig leder i Rodeo arkitekter. Han har over 15 års fartstid med prosessledelse og medvirkningsarbeid, og han var gutten som overrakte Trine Lise Hattestad OL-ilden under ­fakkelstafetten i 1994. Favorittmedvirkningsaktivitet: walk and talk. Portrettfoto av Aga Skorupka / Rodeo arkitekter Omslagsdesign av Jørgen Brynhildsvoll


Title: Forankring fryder Client: Universitetsforlaget

Binding: Soft-bound with large flaps. Print on both sides. Format: 140 + 181 + 15 + 181 + 140 x 226 mm

Vi ble ikke hørt!

Ellinor Aas, landskapsarkitekt, Bjørbekk & Lindheim

Medvirkning har blitt et sentralt begrep i arkitekturog byutviklingsfeltet og er en samlebetegnelse for ulike måter å involvere innbyggere og la dem påvirke sine fysiske omgivelser på. Kravet om medvirkning har lenge vært en del av planog bygningsloven, men har de siste årene gått fra å være bare et krav til også å bli et ideal og et buzzord blant politikere, eiendoms­utviklere, arkitekter og byplanleggere, lokal­befolkning og journalister. Likevel ser man gang på gang at befolkningen klager på manglende medvirkning i arkitektur- og byutviklingssaker. Folk protesterer mot det som bygges eller rives, mot ­fjerning av parkeringsplasser og fortetting, mot nedleggelser, ­utforming av lokale parker eller hvordan selve arkitekturen ser ut. «Vi ble ikke hørt!» er et utsagn som går igjen. Og forskningen viser det samme: Medvirkning forekommer i liten grad utover et minstekrav. Hvordan skal vi lykkes bedre med medvirkning i framtida? Forankring fryder belyser medvirkning som idé og praksis. Hvor kommer ideen fra? Hva er medvirkningens utfordringer og potensial i dagens «rivende byutvikling»? Hvorfor er det fortsatt så lang avstand mellom idémyldringens post itlapper på folkemøtet til den nye bydelen som står ferdig? Boka er et forfriskende tilskudd til ordskiftet om ­by­utvikling og arkitektur. Den bidrar til mer forståelse og bedre utøvelse av medvirkning på alle nivåer.

Tom Davies, arkeolog og stipendiat, AHO Kenneth Dahlgren, sosiolog, Aspelin Ramm Barbro Grude Eikseth, sivilarkitekt, Statsbygg Arild Eriksen, sivilarkitekt, Fragment Erling Fossen, samfunnsgeograf, Oslo Metropolitan Area (OMA) Gro Sandkjær Hanssen, statsviter, NIBR – OsloMet, NMBU Silje Heggren, billedkunstner og kunsthistoriker, Kunstakademiet i Bergen, UiB Erling Dokk Holm, førsteamanuensis, NMBU Kaja Misvær Kistorp, tjenestedesigner og førsteamanuensis, Designit, AHO Olav Kristoffersen, sivilarkitekt, Brendeland & Kristoffersen, NTNU Sveinung Legard, sosiolog, OsloMet Timon Linderud, samfunnsgeograf, Rodeo arkitekter Kirsten Paaby, pedagog, PS Paaby Prosess Truls Ramberg, kunsthistoriker, KORO Kristin Reichborn-Kjennerud, statsviter og sosiolog, OsloMet Ingvild Jacobsen Roald, statsviter og byplanlegger, Skanska Per Gunnar Røe, samfunnsgeograf, UiO Knut Schreiner, kultursosiolog, Rodeo arkitekter Agnes Eikeland Skodvin, statsviter, UiO Aga Skorupka, miljøpsykolog, Rodeo arkitekter Mikaela Vasstrøm, førsteamunensis, UiA, NORCE Even Smith Wergeland, førsteamanuensis, AHO

ISBN 978–82-15-02720-3

Forankring fryder

Samtlige bidragsytere

Colors: 2 color print – PMS 1505 U + black Finishing: Emboss

Contact: hei@brynhildsvoll.com / +47 980 56 586

Forankring fryder Kenneth Dahlgren, Timon Linderud og Knut Schreiner (red.)

Knut Schreiner, født i 1974 i Bergen, er kultur­ sosiolog i Rodeo arkitekter. Han har tidligere jobbet blant annet som rocke­gitarist og i Oslo Park- og idrettsvesen. Favorittmedvirkningsaktivitet: dybdeintervju. Kenneth Dahlgren, født i 1976 i Bergen, er sjef for byutvikling i Aspelin Ramm Eiendom AS. Han har tidligere jobbet med bokas to andre redaktører i Rodeo Arkitekter, men også som rusforsker og ­bartender. Favorittmedvirkningsaktivitet: ­deltakende observasjon. Timon Linderud, født i 1978 i Bærum, er samfunns­geograf, partner og daglig leder i Rodeo arkitekter. Han har over 15 års fartstid med prosessledelse og medvirkningsarbeid, og han var gutten som overrakte Trine Lise Hattestad OL-ilden under ­fakkelstafetten i 1994. Favorittmedvirkningsaktivitet: walk and talk. Portrettfoto av Aga Skorupka / Rodeo arkitekter Omslagsdesign av Jørgen Brynhildsvoll