Skyldig?

Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien

Nina Christine Dahl (red.)

Nina Christine Dahl (red.)

SKYLDIG?

Funksjonshemmedes møte med strafferettspleien

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-06735-3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Det faglitterære fond har gitt støtte til kap. 1, 5, 8 og 10. Boken er utgitt med støtte fra Stiftelsen SOR.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Rune Mortensen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Times LT Std 11/14

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Forord

Enhver person som er mistenkt, siktet eller tiltalt i en straffesak, kan oppleve sårbarhet i møte med politiet og de øvrige tjenestepersonene i straffesakskjeden. Enkelte blant oss møter imidlertid særlig store utfordringer i disse møtene, noe som kan utgjøre alvorlige trusler for deres rettssikkerhet. Den manglende tilretteleggingen som mennesker med reduserte muligheter til å forstå og bli forstått kan oppleve i en straffeprosess, er kanskje et av de største paradoksene innenfor nasjonal og internasjonal rettssikkerhet. Spriket mellom menneskerettigheter og dagens praksis kan sies å være påfallende stort for deler av befolkningen, og endringer for å bedre situasjonen har tatt lang tid.

Menneskerettigheter innfris ikke gjennom formuleringer og gode intensjoner. De innfris heller ikke gjennom retorikk uten praktisk betydning. I april 2022 ble bidragsyterne til denne boken invitert til et forfatterseminar i Spania. I tillegg til at vi fikk verdifulle innspill fra hverandre og hadde faglige diskusjoner, ble det tydelig at vi hadde samme målsetting: Boken skulle bli et bidrag til å gjøre arbeidet med å fremme bedre likestilling, forståelse og rettssikkerhet for særlig utsatte grupper i befolkningen mer håndfast for så vel praktikere som beslutningstakere. Boken er derfor ikke bare en publikasjon med status på kunnskapsfeltet, men en samlet innsats fra forfatterne der målsettingen er å bidra til endringer i et fagfelt der mye fremdeles er ugjort.

Takk til:

• Forlagsredaktør Ane Gjerne for verdifulle bidrag og tro på prosjektet

• Vår anonyme fagfelle for konstruktive og innsiktsfulle vurderinger og innspill

• Sigrid Buseth, Rolf-Arne Sætre og Tone Davik fra KRIPOS for gjennomlesing og kommentarer

• Kjetil Rakkestad fra Politihøgskolen for gjennomlesing og kommentarer

• Sigrid Dahl for språklig bistand

• John Pedersen i Tromsø (tidl. enhetsleder Omsorgstjenesten Sørøya) for å alltid «dra de lange linjene» innenfor rettssikkerhetshistorikken, og motivere til handling

Oslo, januar 2023

Nina Christine Dahl

Mistenkte, siktede og tiltalte i særlig sårbare posisjoner og situasjoner

Nina Christine Dahl

I dette innledende kapittelet vil du få presentert noen utfordringer mennesker med funksjonshemming kan oppleve i møte med strafferettspleien, og som kan påvirke deres rettssikkerhet negativt. Menneskers rettssikkerhet avhenger av en rekke forhold gjennom etterforskningen og den påfølgende rettssaken, og vi ser gjerne først i ettertid at håndteringen av en straffesak har vært for dårlig. Det kan kanskje være enklere å se kritikkverdige praksiser i eldre saker enn å erkjenne at dagens praksis også kan medføre alvorlige justisfeil. I denne boken vil du få kunnskaper som gjør deg bedre rustet til å forstå når tilpasninger må gjøres, hvorfor de skal gjøres, og hva som kan bli konsekvensene av å ikke gjøre tilpasninger. I dette kapittelet vil du få vite mer om hva rettssikkerhetsbegrepet omhandler. Jeg presenterer mulige årsaker til justisfeil i saker som omhandler mennesker som er særlig sårbare for andres feilslutninger.

Manglende eller utilstrekkelige tilpasninger kan utgjøre en fare for menneskers rettssikkerhet. Et eksempel på dette er dersom aktørene mangler nødvendig kompetanse og årvåkenhet i møte med hørselshemmede, og dette fører til diskriminerende praksis. Personer med kognitive funksjonsnedsettelser kan møte utfordringer knyttet til blant annet troverdighet og til å innfri forventninger til detaljeringsnivå i forklaringene. Måten avhøret gjennomføres på, er derfor av særlig stor betydning (Salseda et al., 2011; Chan et al., 2012; Gudjonsson & Joyce, 2011). Det er utviklet metoder og teknikker i avhør av personer med utviklingshemming, og metodene benyttes i stor grad under avhør av fornærmede (utsatte). I denne boken vil kunnskap om metoder benyttes når vi retter søkelyset mot mennesker med status som mistenkt, siktet eller tiltalt. På den måten vil de ulike kapitlene benytte eksisterende forskning og se den i sammenheng med

norsk praksis. Rettssikkerhetsgarantiene omfatter alle borgere, og utover i dette kapittelet er det sentralt å få frem hva begrepet rettssikkerhet rommer relatert til funksjonshemmede.

Rettssikkerhet – the rule of law

Vi starter med å se på begrepet rettssikkerhet. Begrepet kan ha ulike betydninger, og respekt for menneskeverdet står sentralt. Videre refererer begrepet til garantier knyttet til forhold mellom staten og individet og til at borgere skal kunne forsvare sine interesser både på det sivilrettslige og strafferettslige området. Enhver borger skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling, forsvare sine interesser og sikres rettferdighet og likhet (Eckhoff & Smith, 2014).

Rettssikkerhet omfatter vanligvis også krav til rimelighet og rettferdighet, noe som kan ligge til grunn for lovgivning og vise seg blant annet gjennom formålsbestemmelser og krav om forholdsmessighet og likhet. Rettssikkerheten er således både av prosessuell og materiell art. (Olsen et al., 2016, s. 12)

Fair trial er den engelske betegnelsen for retten alle mennesker har til en rettferdig behandling av sin sak ved domstolene. På norsk kalles dette retten til en rettferdig rettergang. Hva som regnes som rettferdighet og likhet, kan endres over tid og være betinget av politikk, sosiale tilstander og moralsk tenkning. Rettssikkerheten kan videre sees i sammenheng med sivile og politiske menneskerettigheter, og alle borgere skal være omfattet av rettssikkerhetsgarantiene. Rettsvitenskapelig arbeid har ført til at begrepet har fått et innhold som i større grad er mulig å analysere, slik at det kan vurderes om kravene oppfylles (Syse, 1995).

I strafferetten gjelder avveininger mellom hensynet til effektiv rettsforfølging og hensynet til at uskyldige ikke skal bli dømt (Andenæs, 2009). Straffeloven inneholder bestemmelser som har som formål å gi et særskilt vern for enkelte grupper. Begrepet likhet for loven er et viktig prinsipp i et demokratisk samfunn og har tradisjonelt vært brukt for å tydeliggjøre at prinsippet er gjeldende uavhengig av klasse, kjønn og etnisitet. Prinsippet om at «det skal ikke være forskjell på Kong

Salomo og Jørgen Hattemaker», har vært ansett som et ideal, men som det kan vise seg å være utfordrende å oppfylle (Diesen et al., 2005). Personer med funksjonsnedsettelser skal ha et særlig vern gjennom nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner.

CRPD – en presisering av funksjonshemmedes rettigheter

Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD) (United Nations, 2019) er FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter, som tar sikte på å forby diskriminering på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne. Ordet konvensjon betyr i folkerettslig forstand en internasjonal avtale eller overenskomst. Retten er beskyttet av Grunnloven § 95 og av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6.

Norge ratifiserte konvensjonen i 2013, syv år etter at den var vedtatt i FNs generalforsamling i 2006. Konvensjonen innebar en endring i tankegangen rundt funksjonsnedsettelser, fra å fokusere på egenskaper ved individet til å se problemet som samfunnsskapte barrierer for funksjonshemmede. Formålet med CRPD var at konvensjonen skulle fungere som en katalysator for endring, og den baserte seg på allerede eksisterende rettigheter. CRPD reformulerte altså kun eksisterende rettigheter og opprettet ikke nye. Derimot konkretiserte konvensjonen hva den enkelte rettighet innebar, om den skulle bli reell for alle. Artikkel 12 «Liket for loven» og artikkel 13 «Tilgang til rettssystemet» (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2013) er av betydning her og omhandler krav om rettsvern for personer med nedsatt funksjonsevne. Artikkel 12 nr. 4 viser til at statene skal sørge for alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Beskyttelsesmekanismene skal sørge for at tiltakene utøves slik at personer med nedsatt funksjonsevnene får ivaretatt sine rettigheter og interesser ved utøvelse av sin rettslige handleevne.

Etter CRPD artikkel 13 nr. 2 skal Norge bidra til å sikre effektiv tilgang til rettssystemet for mennesker med nedsatt funksjonsevne gjennom å «fremme passende opplæring for de som arbeider innenfor rettspleien, herunder politi og fengselsansatte» (s. 16). Det er en sterk sammenheng mellom artikkel 13 og artikkel 5 «Likhet og ikke-diskriminering». Etter artikkel 5 skal partene fremme likhet og avskaffe diskriminering gjennom hensiktsmessige tiltak for å sikre en rimelig tilrettelegging. Tilrettelegging kan for eksempel handle om tiltak som beskrives i kapittel 8 i denne boken, om støttepersoner i avhør for mistenkte. Videre er også CRPD artikkel 21 av betydning for bokens tema og omhandler retten til å få informasjon på en forståelig måte.

CRPD-komitéen har kritisert stater for brudd på funksjonshemmedes menneskerettigheter når det gjelder ovennevnte artikler. Komitéen er også bekymret for andre artikler som har relevans for bokens tema, blant annet brudd på artikkel 8 om bevisstgjøring. Dette omfatter bevisstgjøring om vedvarende negative

Nina Christine Dahl

stereotypier, fordommer og språkbruk mot personer med nedsatt funksjonsevne. Komitéen er også bekymret for mangelen på bevisstgjøringsprogrammer om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne rettet mot offentlige tjenestemenn, dommere og advokater, politiet, sosialarbeidere og allmennheten (United Nations, 2019). Du kan lese mer om Norges forhold til CRPD i kapittel 3 og 8.

Å bli avhørt som mistenkt i en straffesak er en uvanlig og kompleks kommunikasjonskontekst som vil være utfordrende for folk flest. Det å skulle erindre og formidle korrekt informasjon i en samtale som er preget av stress og ubalanse i maktforholdet mellom partene, vil for mange være vanskelig. Mennesker som kommuniserer på måter som aktørene i straffesakskjeden har problemer med å forstå, vil preges ytterligere av en slik kommunikasjonskontekst. De vil kunne kommunisere på måter som avhører ikke forventer, men som avhører tolker ut fra sin forventning til kommunikasjon generelt, uten god nok kjennskap til den aktuelle mistenkte sin særegne kommunikasjonsstil (Olsen et al., 2018). Manglende tilpasning til individuelle forhold kan øke risikoen for at det gjøres justisfeil, som igjen kan føre til falske tilståelser og feilaktige domfellelser (Gudjonsson & MacKeith, 1982). Dette gjelder for flere enn personer med utviklingshemming. Det kan for eksempel gjelde personer med psykososiale funksjonsnedsettelser, gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, aldersrelaterte kognitive vansker, autisme eller ADHD, personer med kognitive vansker som følge av sykdom (f.eks. hjerneslag), personer med rusrelaterte vansker eller personer med psykiske lidelser. Det vil også kunne gjelde personer som er i sjokk etter en traumatisk hendelse, og ikke minst kan det gjelde for barn og unge som mistenkte i straffesaker. Utfordringene knyttet til å oppdage, definere og vurdere kommunikasjonsvansker i strafferettslig sammenheng er komplekse. Her ligger det også potensial for fremtidig forskning, som bør bidra til å bygge bro mellom den vide definisjonen som brukes blant annet i Storbritannia, og den praksisen vi har i Norge i dag, der utviklingshemmede får tilrettelagte avhør kun som utsatte. Praksisen i Storbritannia gjennomgås i kapittel 8 og 9.

«Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven», ifølge FN-konvensjonen artikkel 7 (FN, 1948). Forklaringene fra mistenkte som ikke har fått mulighet til å kommunisere og forstå på en effektiv måte, kan prege etterforskningen i mange ledd og til slutt ende i en uriktig domfellelse. Skal vi fange opp tegn på at personer kan ha varige eller midlertidige vansker knyttet til forståelse og kommunikasjon, må vi være oppmerksomme. For å være oppmerksomme må vi ha mer kunnskap.

Personer med utviklingshemming har en særstilling i lovverket, der rettssikkerhetsgarantiene er knyttet opp mot diagnosen psykisk utviklingshemming. Dette gjelder straffeloven og straffeprosessloven, som presiserer særskilte regler når det gjelder politiforklaringer og bruk av utenomrettslige avhør. Særstillingen gjelder

i dag utviklingshemmede som kan være utsatte for lovbrudd, og ikke mistenkte. Hvis slike sikringsmekanismer i lovverket skal fungere, er vi avhengig av at aktørene i strafferettspleien har kunnskap og kompetanse på feltet, og at de blir i stand til å handle på bakgrunn av denne kunnskapen. Dette kan også bli en utfordring den dagen mistenkte med utviklingshemming får styrket sin rettssikkerhet gjennom en rettighetsfestet praksisendring, og problemstillingen er sånn sett gjeldende uavhengig av status i straffesaken. «Paradoksalt nok synes det derfor å være de personene med lettere utviklingshemming, som ikke er utredet for noen utviklingshemmingsdiagnose, som har lavere rettssikkerhet på flere livsområder» (Olsen et al., 2016, s. 20). Forståelse for menneskelig variasjon, og at vi blir i stand til å utvide vårt repertoar i samspill med andre mennesker, er essensielle ferdigheter. Er vi uoppmerksomme eller mangler erfaringer med kognitive eller psykososiale variasjoner, kan vi overse tegn på at vi må tilpasse oss.

Justisfeil – hvor galt kan det gå?

I Norge står menneskerettigheter og human behandling av personer under straffeforfølgelse sterkt. Til tross for dette er ikke falske tilståelser en helt ukjent problematikk. Senere i boken blir særlig Moen-saken beskrevet mer grundig. En sak som har bidratt til at politiets metoder har fått søkelyset rettet mot seg igjen, er den såkalte Silje-saken. I 2021 fikk en eldre sak fra Trondheim ny oppmerksomhet gjennom programmet «Brennpunkt» på NRK. Kanalen hadde jobbet i fire år med å belyse en drapssak fra 1994 der fem år gamle Silje Marie Redergård ble funnet mishandlet og død i en akebakke i drabantbyen Tiller. Politiets teori var at Silje ble mishandlet og etterlatt døende av jevngamle lekekamerater. Lekekameratene var tre gutter på fire, fem og seks år. Guttene fortalte i avhør om hvordan de selv eller vennene hadde brukt grov vold mot Silje. Tilståelsene gjorde at politiet fikk identifisert sine «gjerningsmenn», som barna tituleres i politidokumentene. Spørsmål rundt hva som skjedde i avhørsrommene, og hvordan politiet fikk frem tilståelsene til de små guttenes, som var de yngste «gjerningsmennene» i norsk historie, skapte debatt og nysgjerrighet i Norge. En rapport konkluderte med at de mistenkte barna aldri fikk tilgang til noen forsvarer før saken ble annonsert oppklart, og at det var flere bekymringsfulle elementer i prosessen mot dem. I en analyse av Silje-saken skriver Asbjørn Rachlew (2021, s. 10): «Etter å ha lest og analysert sakens dokumenter, er jeg av den klare oppfatning at bevisene mot de mistenkte barna ikke nærmer seg beviskravet for domfellelse som ble innprentet da jeg gikk ut Politihøgskolen i 1992.»

Det er ikke noen trøst i å sjekke ut om det står verre til i andre land, men det kan være viktig læring i å se til land som USA, der den offentlige debatten rundt rettssikkerhet forsøkes holdt levende gjennom organisasjonen The Innocent

Nina Christine Dahl

Project. Organisasjonen har de siste årene bidratt til at flere hundre mennesker har blitt frikjente etter uriktige domfellelser. Disse har sonet gjennomsnittlig 12 år for forbrytelser de ikke har begått. Teller vi antall frikjennelser tilbake til 1989, har hele 2900 personer i USA blitt frikjent for forbrytelser de var uskyldig dømt for – ofte på bakgrunn av fremtvungne og falske tilståelser. Ifølge det amerikanske registeret over frikjennelser, National Registry of Exonerations, hadde personene i mer enn 30 prosent av tilfellene tilstått handlingene, og flere var dømt til dødsstraff. Selv om forskere sliter med å finne et estimat på frekvensen av falske tilståelser, er det konsensus om at disse sakene bare utgjør toppen av isfjellet. For personer med utviklingshemming er risikoen for falske tilståelser sannsynligvis enda større. USA har for øvrig et annet problem knyttet til funksjonshemmedes rettssikkerhet, og det er den høye andelen funksjonshemmede som blir drept av politiet. Det er anslått at mellom 30 og 50 prosent av de drepte har en funksjonsnedsettelse (Perry og Carter-Long, 2016).

Det er nærliggende å tenke at forhøyet risiko for justisfeil ville motivere beslutningstakere til å besørge systemer som legger til rette for særlige tiltak som kunne gitt en ekstra beskyttelse mot justisfeil. Den hittil manglende tilretteleggingen for mistenkte med funksjonshemminger blir derfor enda mer vanskelig å forstå. Videre i kapittelet beskrives noen eksempler på hvorfor slike feil kan skje, og ulike faktorer som kan føre til blant annet justisfeil og falske tilståelser hos denne delen av befolkningen.

Økt risiko for falske tilståelser

Uriktige domfellelser retter søkelyset mot den siste avgjørelsen som treffes i en straffesak. Men selve dommen utgjør bare én av mange beslutninger som er tatt underveis i prosessen mot en domfellelse. Det er den upålitelige informasjonen som sniker seg inn i sakens tidlige fase, som til syvende og sist leder til uriktig dom. En falsk tilståelse er en erkjennelse av skyld etterfulgt av en narrativ uttalelse om hva, hvordan og hvorfor personen gjorde den straffbare handlingen (Rachlew, 2009, s. 4). Falske tilståelser kan bli oppdaget på en rekke måter. Det kan skje gjennom ny kunnskap som viser at den straffbare handlingen ikke var begått, eller når nye bevis tilsier at det ikke var fysisk mulig for den mistenkte å gjennomføre handlingen. Falske tilståelser kan også oppdages dersom personen som i realiteten har begått handlingen, tilstår, eller når DNA viser personens uskyld. Selv om det kan være vanskelig å forstå at mennesker tilstår handlinger de ikke har begått, og dermed risikerer lange straffer (og i andre land dødsstraff), viser historien at dette forekommer (Gudjonsson, 2002).

Personer med utviklingshemming, psykiske lidelser samt barn og unge kan være i risiko for å tilstå i avhørssituasjoner, særlig i alvorlige saker som draps-

Hvorfor blir ofte ikke mennesker som er i risiko for å begå straffbare handlinger, gitt hjelp i tide? Hvorfor kan personer med kognitive funksjonsnedsettelser tilstå en handling de ikke har begått? Og hvilken innvirkning kan de profesjonelle aktørenes forutinntatthet om funksjonshemmede ha i en straffesak?

Boken handler om hvordan funksjonshemmede som er mistenkt for et straffbart forhold, blir møtt av strafferettspleien.

Enhver person som er mistenkt, siktet eller tiltalt i en straffesak, kan oppleve sårbarhet i møte med politiet og de øvrige tjenestepersonene i straffesakskjeden. Funksjonshemmede kan imidlertid møte særlig store utfordringer, noe som kan utgjøre alvorlige trusler for deres rettssikkerhet. Funksjonshemmede kan ha reduserte muligheter til å forstå og bli forstått i en straffeprosess. Spriket mellom de menneskerettighetene de har, og dagens praksis kan sies å være påfallende stort.

Boken er et bidrag til å gjøre arbeidet med å fremme bedre likestilling, ikke-diskriminering, forståelse og rettssikkerhet for funksjonshemmede i møte med strafferettspleien. Forfatterne gir status på kunnskapsfeltet og bidrar til å endre et fagfelt der mye fremdeles er ugjort. Boken er relevant for studenter, praktikere og beslutningstakere.

Bokens redaktør er Nina Christine Dahl. Øvrige bidragsytere er Ray Bull, Bernt Barstad, Robert Envik, Eireen Finden, Veerle Garrels, Kristina Kepinska Jakobsen, Patrick Kermit, Odd Morten Mjøen, Karianne Moen, Stian Slotnes Larsen, Svein Øverland, Thea Myrvang, Terje Olsen, Linn Løvlie Slette, Dagfinn Sørensen, Erik Søndenaa og Tone Hee Åker.