Hva er sosialt arbeid by Universitetsforlaget

ISBN 978-82-15-04194-0 9

788215

041940

Irene Levin

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema og den viderekomne nye perspektiver.

SOSIALT ARBEID

Irene Levin (f. 1943) er professor em. i sosialt arbeid ved OsloMet og forfatter. Våren 2020 ga hun ut sakprosaboka Vi snakket ikke om Holocaust. Mor, jeg og tausheten. I tillegg har Levin utgitt en rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige bøker og artikler.

hva er 2. utgave

hva er I denne nye utgaven av hva er SOSIALT ARBEID fører Irene Levin faget nærmere de spørsmålene dagens sosialarbeidere står overfor. Levin er en nestor i faget, og i boken viser hun hvordan faget endrer seg parallelt med samfunnsutviklingen uten å forlate dets grunnlagsproblematikk. «Personen i situasjonen» har vært slik sosialarbeidere har håndtert forholdet mellom individ og samfunn, som er ett av flere spenningsfelt forfatteren trekker fram. Teori og praksis, og hjelp og kontroll er andre.

hva er SOSIALT ARBEID

Irene Levin

hva er sosialt arbeid

har utkommet: hva er ANGST hva er ANTIKKEN hva er ARKITEKTUR hva er AVHENGIGHET hva er BIOLOGI hva er BUDDHISME hva er DIPLOMATI hva er DØDEN hva er ETIKK hva er EU hva er FELLESSKAP hva er FEMINISME hva er FILM hva er FILOSOFI hva er en FLYKTNING hva er FOLKERETT hva er FOTBALL hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HJERNEN hva er HUKOMMELSE hva er HUMANISME hva er HUMOR hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTELLIGENS hva er INTERNASJONAL POLITIKK hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAM hva er JOURNALISTIKK hva er KLIMA hva er KOSMOS

hva er KREATIVITET hva er KRIMINALITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er KUNSTIG INTELLIGENS hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MATEMATIKK hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er MIDDELALDEREN hva er NYRELIGIØSITET hva er PEDAGOGIKK hva er PENGER hva er POLITI hva er PROTESTANTISME hva er PSYKOLOGI hva er RASISME hva er RELIGION hva er RETORIKK hva er RETT hva er en ROMAN hva er SAKPROSA hva er SMERTE hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er STATSVITENSKAP hva er TID hva er TILLIT hva er YOGA hva er ØKOLOGI

www.hvaer.no

Irene Levin

hva er SOSIALT ARBEID 2. utgave

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2021 1. utgave 2004 ISBN 978-82-15-04194-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslag: Universitetsforlaget Forfatterfoto: Studio Isidor a/s Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Minion 9,4/12,2 Papir: 80 g Munken Print White 1,8

Innhold forord og takk 7 kapittel 1 Hva er sosialt arbeid? 9 kapittel 2 Et fag blir til

kapittel 3 Spenningsfelt 43 kapittel 4 Relasjoner 86 kapittel 5 Endring 105 kapittel 6 Hva nå? 122 litteratur 136 noter 147 register 149

Forord og takk Hva er sosialt arbeid? Det er et betimelig spørsmål, men nesten umulig å svare på. En mer fruktbar vinkling vil nok være å spørre hva sosialt arbeid dreier seg om – eller: «Hva gjør man i sosialt arbeid?» Da ser man på faget ut fra hva det blir gjennom det man gjør, mer enn en statisk oppfatning av hva det er. I boka har jeg trukket fram situasjoner der sosialt arbeid opptrer, og dilemmaer fagfeltet er satt i. Jeg har ønsket å se sosialt arbeid innenfra – fra dets egne premisser i håp om at utøverne kan kjenne seg igjen. Dette innenfraperspektivet har jeg prøvd å konfrontere med en analyse av fagfeltet utenfra. Det som kommer fram i denne boka, er erfaringer jeg har gjort meg gjennom et langt yrkesliv. Som en rekke andre kvinner fra min generasjon startet jeg med en utdanning som sosionom tidlig på 1960-tallet. Jeg begynte å arbeide som familieterapeut etter en kort periode ved et ungdomskontor og et psykiatrisk og somatisk sykehus. I begynnelsen av 1980-årene avsluttet jeg Master of Social Services ved Bryn Mawr College i Pennsylvania, USA, før jeg tok en doktorgrad ved Universitetet i Trondheim. I forskningen har jeg bygget på mine erfaringer fra praksis, det være seg om familie, barn og kjønn. Videre har jeg arbeidet med det teoretiske perspektivet symbolsk interaksjonisme, som har mange fellestrekk med grunnelementer i sosialt arbeid. Felles for alt jeg har holdt på med, er bunnet i en sterk interesse for å videreutvikle sosialt arbeid. Det betyr ikke at jeg ønsker

hva er sosialt arbeid

at sosialt arbeid skal bevege seg bort fra den praktiske delen av arbeidet, men mer en bevissthet om at de vanskelige oppgavene sosialarbeidere står overfor, krever avanserte analyser. Derfor er forskning avgjørende for praksis og vice versa. I de senere årene har mitt faglige virke vekslet mellom et fokus på sosialt arbeid som del av samfunnsvitenskapene og historie med spesiell interesse for norske jøders erfaringer under annen verdenskrig. I dette arbeidet har jeg hatt god nytte av sosialt arbeids teorier om mikroog makroforhold, eller sagt i sosialt arbeids egen terminologi «personen i situasjonen». I forbindelse med denne utgivelsen har jeg hatt gleden av å høste kunnskap og erfaring fra Siri Fjeldheim, Elizabeth Langeland Gracia, Ingeborg Helgeland, Lise Cecilie Kleppe, Kathrine Haugland Martinsen, Marianne Rugkåsa, Elisabeth Gording Stang og Jan Storø. Tusen takk for innsikt og råd! En stor takk til redaktørene Wenche Bjørnebekk og Ane Gjerde for deres kvalifiserte kommentarer. Oslo, april 2021 Irene Levin

kapittel 1

Hva er sosialt arbeid? Det sosiale Da jeg startet på Norske kvinners sosialskole på 1960-tallet, lærte jeg at hvis vi som ferdige sosialarbeidere gikk på hjemmebesøk, og de vi kom hjem til, satt i en sofa de ikke hadde betalt, skulle vi starte med sofaen. Personene som satt i sofaen, var selvfølgelig viktige, men det var sofaen som var inngangen til vår kontakt med dem. Hvis sofaen ikke var betalt, var det nærliggende spørsmålet: Hvordan er deres økonomi? Kunne de forsørge seg selv? Hva med deres forhold til arbeidslivet? Hadde de fast arbeid? Hvor fikk de pengene fra? Eget arbeid eller trygd? Disse spørsmålene ledet oss mot hvem de omgikkes med, altså det vi i dag kaller nettverk. Hva med deres forhold til andre? Med spørsmålene utvidet vi vår kunnskap om personene vi snakket med. Jo mer vi spurte, jo mer ville vi danne oss et bilde av deres situasjon sett i lys av datidens samfunn på 1960-tallet. Man kunne ha tenkt seg at læreren vår (Jossi Mordal) hadde tatt utgangspunkt i enkeltindividenes oppvekst og bakgrunn. Det gjorde hun ikke. Hun var opptatt av det sosiale, og hvordan situasjonen hadde formet dem som personer. Hun ville vi skulle oppholde oss ved personene i et sosialt landskap.

hva er sosialt arbeid

Læreren var nøye med at vi ikke skulle stille spørsmål som: Hva føler du nå? Vi skulle ikke gå inn i den enkeltes psyke og skape oss freudianske kart over id, ego og super-ego, selv om det var den rådende måten å snakke om problemer på, på den tiden. Sigmund Freud hadde revolusjonert verden med hensyn til hvordan vi oppfattet individet i forrige århundre, og sosialt arbeid ble påvirket av slike teorier like mye som resten av samfunnet. Nei, som sosialarbeidere skulle vi forstå personene ut fra den situasjonen og det samfunnet de var en del av. I dag ville vi kanskje heller kalt det hvilken kontekst de levde i. Vi skulle rette søkelyset på sosiale problemer så vel som sosiale strukturer, sosial integrasjon og hvordan personene greide å leve med kulturelle og strukturelle problemer (Ellingsen mfl., 2015). Undervisningen foregikk gjennom eksempler fra praksis. Situasjonen skulle være så virkelighetsnær som mulig. Og den var teoretisk. Sånn lærte jeg som ung sosialarbeiderstudent om kjernebegrepet personen i situasjonen, i sosialt arbeid og hvordan hver person var et resultat av de omgivelsene han eller hun lever i – altså deres kontekst. Det var med andre ord ingen egenskapsforklaring av individene vi skulle streve etter. Hvis vi bare hadde diagnostisert dem og ikke sett deres situasjon i sammenheng med de prosessene de inngikk i, ville det begrense vårt forståelsesgrunnlag. Vi lærte om prosesser og mulighet for endring. Lerretet læreren vår tegnet opp, impliserte at med en annen situasjon ville også personene ha andre muligheter. Hun ville at vektleggingen av det sosiale skulle bli en del av vårt repertoar – det vi tydde til når vi vurderte saker. Derfor nærmest prentet hun det inn i oss. Det skulle være utgangspunktet for vår forståelse, altså vår analyse av saken, samtidig som det også skulle være det vi baserte oss på i jobben. Litt etter litt forsto vi at av og til handlet det sosiale om de personene brukerne interagerte med, og av og til var det samfunnet – men oftest var det begge deler. Læreren vår sa aldri til oss at når dere jobber med personen

1 hva er sosialt arbeid?

i situasjonen, jobber dere med det samfunnsvitenskapene kaller mikroog makroforhold. Det kunne hun ha gjort, fordi det hun gjorde den gangen, var å vise oss hvordan mikroog makroperspektiver henger sammen. Og hvordan vi i sosialt arbeid skulle jobbe med begge deler. Jeg tror ingen av oss helt forsto hvor vanskelig det hun prøvde å lære oss, var. Senere, i en helt annen sammenheng, sa nestoren innen sosialpsykologi, Harriet Holter, til meg: «Irene, det vanskeligste en person kan gjøre innen samfunnsvitenskapen, er å kombinere mikroog makroforhold.» Og jeg svarte at det er intensjonen i sosialt arbeid gjennom begrepet «personen i situasjonen», selv om vi ikke alltid greier det. Gjennom det begrepet prøver man å koble sammen individ og samfunnsnivå. Personen i situasjonen kan også ses på som et alternativ til å behandle mikroog makroperspektiver som dikotomiske begrepskonstruksjoner i tråd med det sosiologen Karin Widerberg har påpekt (Widerberg, 2015, se også Ellingsen mfl., 2015). Gjennom sin undervisning viste læreren vår at familien i sofaen var et resultat av det samfunnet vi lever i. Vi skulle ikke forstå personene vi snakket med, i termer av «enhver er sin egen lykkes smed». Da vil du se alle problemer som noe du er skyld i selv. Hvis du vender blikket mot samfunnet, vil du oppfatte problemene som et resultat av det samfunnet vi lever i, og du vil forholde deg til dem annerledes. Sagt på en annen måte, lærerens vektlegging av situasjonen viste oss betydningen av det sosiale i sosialt arbeid. Utøverne utfører ikke hvilket som helst arbeid – det skal være sosialt. Og som det het i den engelskspråklige litteraturen på den tiden: social case work. På en merkelig eller kanskje symptomatisk måte har vi i dag droppet «social» og kaller sosialt arbeids metode på engelsk for bare «case work». På norsk oversetter man det til «individuelt sosialt arbeid». Er det at «social» ikke lenger inkluderes i sosialt arbeids metode, social case work, et symptom eller bare tilfeldig?

hva er sosialt arbeid

Har det skjedd en dreining mot individualisering i sosialt arbeid, i likhet med samfunnstendensene mer generelt? I slike tider kan det være på sin plass å minne om det sosiale i sosialt arbeid. I en artikkel i 1889 introduserte sosialt arbeids matriark, Mary Richmond, betegnelsen «social case work». Artikkelen hadde tittelen «The Settlement and Friendly Visiting» og ble publisert så sent som i 1930 – to år etter hennes død. Det er første gangen jeg har funnet termene sosialt arbeid som navnet på en profesjonell utøvelse og også «social case work» som fagets metode. Mary Richmond kalte de som mottar hjelpen, for klienter (se kapittel 2 og 3). Og begrepet klient har vært brukt på store deler av 1900-tallet. Etter hvert begynte man å diskutere om betegnelsen bidro til å stigmatisere forholdet til «den andre». Det man ønsket, var myndiggjøring. Ville ikke da betegnelsen klient bidra til det motsatte? En annen av sosialt arbeids grunnleggere, Jane Addams, var opptatt av likeverdet i hjelper–hjelpetrengende-relasjonen og kalte «den andre» for naboen. Hun og hennes kollegaer bodde i samme område som dem de skulle hjelpe. Det var en viktig del av den likeverdige ideologien som kvinnene på Hull House, der de bodde og arbeidet, sto for. I dag benyttes ulike betegnelser. På sykehusene snakker sosialarbeiderne om pasienter, i likhet med de andre yrkesgruppene som jobber der. I NAV benyttes betegnelsen bruker om den som mottar hjelpen, og hjelperne kalles veiledere. Noen mener at «bruker» gir en falsk trygghet, og i Handikapnytt skrev forkjemperen for handikappedes rettigheter Lars Rovik Ødegård: «Selv i døden er jeg en bruker. Ikke en mann, ikke et menneske» (2020). I barnevernet bruker de relasjonsbetegnelsene foreldre og barn. Tjenestemottaker er også en term som benyttes i dag. I denne boka kommer jeg til å variere mellom alle disse betegnelsene avhengig av sammenhengen. Selv om en person er klient, bruker eller tjenestemottaker i noen sammenhenger, er det viktig å være klar over at hun eller han ikke er det i alle sammenhenger de inngår i. De er også fedre, mødre, venner og kollegaer.

1 hva er sosialt arbeid?

Å være bruker, klient eller tjenestemottaker er bare en av alle de rollene de kan inneha (se også kapittel 3, under overskriften Hjelp og kontroll). Men hva med den som utøver hjelpefunksjonen? Her kaller jeg dem for sosialarbeider som en samlebetegnelse, og da henviser jeg til både sosionomer og barnevernspedagoger. Hvis jeg ønsker å presisere, vil jeg av og til benytte barnevernsarbeider for å framheve at vedkommende arbeider innen barnevernsfeltet. Det betyr imidlertid ikke at vedkommende er utdannet barnevernspedagog, men kan være det.1 Sosionomer og barnevernspedagoger har mye felles, men de har også sine spesialfelt. Jeg håper at begge gruppene vil finne noe de kan bruke i sitt faglige virke i denne boka.

Etikk Det å arbeide med det sosiale er også et etisk spørsmål. Etikk og etiske problemstillinger innen sosialt arbeid kunne ha vært reist som tema i tilknytning til hvert av de punktene som vil bli tatt opp i denne boka. Etikk gjennomsyrer faget sosialt arbeid, og således blir den etiske dømmekraften, moralen og verdiene det gjennomgripende i alle deler av utføringen av faget. Av plasshensyn har jeg ikke trukket dette fram eksplisitt. Det betyr ikke at de etiske spørsmålene og dilemmaene ikke er til stede. På mange måter kan man si at de som utfører sosialt arbeid, har fått i oppgave å foreta etiske vurderinger av andre og således blitt samfunnets moralske agenter (Marthinsen, 2001). Når man hele tiden i sitt arbeid møter etiske utfordringer, blir det viktig å ha høye etiske standarder og å benytte en profesjonell dømmekraft. I den profesjonelle dømmekraften ligger etikken og moralen. Når ens oppgave både er å hjelpe og å kontrollere (se under Hjelp og kontroll i kapittel 3), med den implisitte makten som ligger i disse rollene, blir

hva er sosialt arbeid

den profesjonelle, moralske dømmekraften særlig viktig for profesjonsutøveren. Det kan lett bli til at en forveksler hva som er riktig, godt og rettferdig (ideologi) med hva som skal til for at vedkommende vil fungere bedre. Fagfeltet er plassert der ideologier møter substansområder og teorier. Sosialarbeiderne var tidlig ute med å utarbeide sine yrkesetiske retningslinjer og institusjonalisere denne delen av virksomheten. Allerede i 1967 vedtok Norsk sosionomforbund (NOSO, nå FO) sine yrkesetiske retningslinjer. I dag har fagforeningen gått bort fra retningslinjer, men heller vedtatt yrkesetiske prinsipper. De etiske dilemmaene en sosialarbeider står overfor til daglig, kan ikke styres av klare regler fordi situasjonene er så forskjellige. Norske sosialarbeidere er omgitt av både nasjonale og internasjonale etiske prinsipper, ettersom FO er tilknyttet det internasjonale sosialarbeiderforbundet (International Federation of Social Work, IFSW). IFSW definerer faget som et anvendt fagområde hvis hensikt er å hjelpe mennesker med å løse sine sosiale problemer. Det retter sin oppmerksomhet mot relasjonene mellom personen og dens omgivelser. Personen forstås som et kollektiv – det være seg individet, men også gruppen eller en annen enhet som er fokus for oppmerksomheten. IFSW legger vekt på at en intervenerer i situasjoner hvor mennesker samhandler med sine omgivelser med sikte på problemløsning i relasjoner. Sosialarbeiderprofesjonen skal også arbeide for sosial endring, myndiggjøring og frigjøring for å bedre folks velferd (Embla, 2000). I hovedsak arbeider sosialarbeidere med svakerestilte grupper og aktiv sosialpolitikk. Sosialt arbeid er et praktisk og samfunnsomfattende prosjekt hvis formål er å fremme likeverd og respekt og bidra til at mennesker blir møtt på sine behov og får brukt sine ressurser. Yrkesgruppens identitet er knyttet til en solidaritet med utsatte grupper, kamp mot fattigdom og for sosial rettferdighet. Etiske problemstillinger som kom-

1 hva er sosialt arbeid?

mer fram i den etiske dømmekraften, moralen og standardene, er det som skal gjennomsyre alt arbeid som utføres innen sosialt arbeid. Den etiske dimensjonen ligger implisitt i eksemplene og i de teoretiske drøftingene som er gitt i boka, foruten at den løftes fram eksplisitt enkelte steder. Nær knyttet til diskusjonen om de yrkesetiske prinsippene finner vi en diskusjon om autorisasjon, som handler om den yrkesetiske utøvelsen, og om denne skal kunne kontrolleres. Å få autorisasjon for yrkesutøvelsen har vært en kampsak for norske sosialarbeidere. Gjennom autorisasjonen kan man bestemme hvem som skal være innenfor, og hvem som skal være utenfor yrkesgruppen. Da Vindegg var yrkesforbundsleder i NOSO (Norsk sosionomsforbund) fra 1995–1998, sluttet et enstemmig forbund seg til forslaget om å arbeide for autorisasjon. Autorisasjonssaken kom opp i forbindelse med en odelstingsproposisjon i 1998, Lov om helsepersonell, om at 25 grupper av helsepersonell skulle autoriseres. Til tross for mye arbeid fikk ikke sosialarbeiderne autorisasjon på daværende tidspunkt. Grunnen var at de primært ikke jobbet i helsevesenet (Vindegg, 2003). Derimot ble omsorgsarbeidere (vernepleiere og sykepleiere) med treårig videreutdanning etter videregående skole tildelt autorisasjon, fordi de hadde en omfattende pasientkontakt og var avhengige av tillit hos dem de skulle hjelpe og hos samarbeidspartnere. Kampen om autorisasjon er ikke avsluttet.

kapittel 2

Et fag blir til Det er noe allmennmenneskelig over sosialt arbeid. Det har alltid vært slik at noen mennesker har hjulpet andre som har hatt det vondt. Homo ad juventum paratus – mennesket er beredt til å hjelpe andre, uttaler den første svenske professoren i sosialt arbeid Harald Swedner (1983). Han følger røttene tilbake til menneskehetens opprinnelse. Eller man kan se det som den norske sosialarbeideren Edgar Marthinsen, som mener sosialt arbeid startet med det moderne prosjekt, der man endret forståelsen av mennesket i samfunnet. Likhet, likeverd og frihet ble viktige forutsetninger. «Alle mennesker måtte ha tilgang til det samme mulighetsrommet, utgangsposisjonen måtte ikke være avgjørende» (Marthinsen, 2001, s. 12). Helt fra 1700-tallet hadde man i USA og England religiøse «visiting societies» der man utførte det vi i dag vil kalle hjemmebesøk hos fattige og syke. Hensikten var at situasjonen ikke skulle bli verre enn den hadde vært. Den besøkende skulle hjelpe familien til å fungere under gitte forhold. Senere utviklet virksomheten seg organisatorisk, og hjelperne ble kalt «visitors». På 1800-tallet var de som utførte besøkene, personer med «dannelse» og «høy moral» (Petterson, 2001). Deres arbeid gikk ut på å utdanne de fattige til nyttige samfunnsborgere. Målsettin-

2 et fag blir til

gen var ikke å gi almisser (alms), men å oppnå en relasjon til den fattige eller den syke – man skulle bli «venner». Bibelens nestekjærlighet var utgangspunktet for arbeidet. Velgjørerkvinnene var utstyrt med bibler, brosjyrer, pledd, mat og kullkuponger og gikk fra dør til dør for å bekjempe fattigdommen (Prochaska, 1980, s. 98). Ideen var å gjøre godt. «Doing good» uttrykte det som senere ble kalt «social service» og «social work» (Richmond, 1917, s. 25). Man var rett og slett opptatt av sosiale spørsmål (Petterson, 2001). Fra midt på 1800-tallet hører vi om tilsvarende virksomhet her hjemme. Eilert Sundt hadde en idé om at kvinner var særlig egnet til slike oppgaver. Sykepleieren og filosofen Kari Martinsen (1984) framhever i sin bok om diakonissene at de organiserte besøksordningstjenester etter prinsipper fra kontinentet. Den frivillige fattigpleien var en distriktsindelt ordning diakonissene fornyet i sin menighetspleie. I Norge har vi ikke hatt de samme røttene i veldedighet og filantropisk arbeid som i USA og England. Der var det vanlig at de «trengende» fikk økonomiske bidrag fra enkeltpersoner, mens i Norden har vi en tradisjon med at det offentlige har sett det som sitt ansvar. Den norske pioneren og sosialarbeideren Kikkan Ustvedt Christiansen skriver at det i de gamle lokalmiljøene ble utført omsorgsoppgaver overfor samfunnets svake, hvilket også innebar en kontrollfunksjon (Christiansen, 1990). Først var omsorgsformene svake og uformelle, men de ble gradvis formalisert og kan ses på som bakgrunnen til den offentlige sosialomsorgen. Det fantes også en tradisjon innen veldedighet der Eilert Sundt var en viktig aktør, og som utviklet seg videre med ulike kristne organisasjoner som Indremisjonen, Frelsesarmeen og diakonissenes virksomhet. Denne tradisjonen startet opp i siste halvdel av 1800-tallet. Selv om avstandene mellom landene var mye «større» før, kan vi likevel se at det var de samme utviklingstrendene i Europa som i USA. I dette kapitlet vil jeg løfte fram to viktige pionerer som

hva er sosialt arbeid

på ulik måte har hatt betydning for utviklingen av fagfeltet sosialt arbeid. Ved å trekke fram disse to markante kvinnene ønsker jeg å synliggjøre to retninger innen sosialt arbeid. Kvinnene levde samtidig, de hadde den samme målsettingen, men virkemidlene var forskjellige. De kom til å stå for to ulike retninger innen sosialt arbeid – to skillelinjer som vi fremdeles kan gjenkjenne den dag i dag.

Mary Richmond – sosialt arbeids matriark På slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var fattigdommen det overveiende problemet i den vestlige verden. Fattigdommen ble sett på som et moralsk problem, det vil si at den hadde sin rot i latskap og var en selvbestemt situasjon, der man ikke hadde gjort nok for å skaffe seg arbeid eller for å la være å drikke alkohol. Dette var veldedighetens utgangspunkt. Individet måtte hjelpes til å endre sitt engasjement og yte mer. Med en slik forklaringsmodell ble også rettigheter og statlige tiltak noe som bare ville bidra til å opprettholde problemet (Petterson, 2001, s. 19). Med et slikt bakteppe trer Mary Richmond (1861–1928) inn på arenaen. Selv hadde hun bakgrunn fra fattige kår med foreldre som døde tidlig av tuberkulose, og hun trodde hele livet hun ville lide samme skjebne. Hun vokste opp hos en mormor og to psykotiske tanter i Baltimore (Pumphrey, 1978). Mormoren var ingen tilhenger av det offentlige skolesystemet og lot ikke Mary begynne på skolen før hun var elleve år gammel. Men mormoren lærte henne kjærlighet til det skrevne ord og det å lese. Til tross for en ufullstendig skolegang avsluttet Mary videregående skole i 1878 med flere utmerkelser. Noen annen formell utdanning fikk hun aldri. Likevel ble hun æresprofessor ved flere amerikanske universiteter. Når vi i dag ser på Mary Richmonds liv

ISBN 978-82-15-04194-0 9

788215

041940

Irene Levin

SOSIALT ARBEID

hva er 2. utgave

hva er SOSIALT ARBEID

Irene Levin