Etter katastrofen

etter katastrofen ivareta de berørte

Etter katastrofen

Kjell

Etter katastrofen

Hvordan ivareta de berørte

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2022

ISBN 978-82-15-04138-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstat ningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Stian Hole

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: 07 Media – 07.no Boken er satt med: Sabon LT Std 10,5/14

Papir: 100 g Arctic Matt 1,0

Spegelblank sjø?

Forord – hva skjer etterpå?

Kapittel 1 Innledning

Katastrofedefinisjoner

Katastrofescenarioer

Berørte

Kapittel 2 Umiddelbare utfordringer (de første dagene)

Introduksjon

Utfordringer på stedet

Oversikt over berørte

Metoder for registrering av involverte

Gjenforening

Pårørendesenter

Dødsbudskap

Personlige eiendeler

Identifiseringsarbeid

Uthenting av ofre

Retur av kister

Kapittel 3 Kortsiktige utfordringer – første år

Introduksjon

Stedsbesøk og minnemarkeringer

Spontane minnesteder

Pengeinnsamlinger

Donerte produkter

Støttegrupper

Kapittel 4 Langsiktige utfordringer 105

Introduksjon 105

Markeringer 106

Historiefortelling 111

Kritisk tilbakeblikk 135

Psykiske reaksjoner og psykologisk bistand 140

Kapittel 5 De berørte 167

Introduksjon 167

Direkte berørt 168 Indirekte berørt 181

Kapittel 6 Kommunikasjon med berørte 205

Introduksjon 205

Pandemikommunikasjon i Norge 206 Medier 210 Sosiale medier 224 Nettsider 232

Kapittel 7 Krav til ledelse og planlegging for ivaretakelse 234

Introduksjon 234

Ledelse under og etter katastrofer 234 Læring fra flybransjen 246

Planlegging 250 Dokumentasjon for læring 253 Øvelser 254 10 råd for ivaretakelse 257

Kapittel 8 Systemer for katastrofehåndtering 259 De fire prinsippene 259 Aktører 260

Hold

Møter

Omtalte

Anbefalt

Referanser

Stikkord

Spegelblank sjø?

Unni Espeland

Vi blei ikkje fødd med ein garanti om at livet skulle flyte på spegelblank sjø.

For dei fleste gjer ikkje livet det. Men, vi blei fødd med ei vilje, og med ei vilje har vi val.

Då tenkjer eg at eg alltid har eit val når livet møter meg med alt som er.

Eg kan velje å la livet drive meg inn i bølgjene sine, men eg kan også velje å kave meg ut av bølgjene, for så å kjenne at eg innimellom blir teke av ei storbølgje.

Det er greit, fordi eg kan svømme, og om eg må kave ei stund i det som kjens uoverkommeleg, så veit eg vinden vil løye igjen og då klarer eg meg, endå ein gong.

Forord – hva skjer etterpå?

Denne boken dekker et stort utvalg emner med ett felles tema: Hvordan katastrofer påvirker mennesker. Etter en katastrofe er det lett å bli svært opptatt av responsfasen og begrensning av skadeomfang (som selvsagt er viktig), men det er absolutt ikke slutten på håndteringen. Tvert imot er det et stort behov for at noen også tar ansvar for ivaretakelse etter katastrofen – de første dagene, de første månedene og de påfølgende årene. Utfordringene er mange og inkluderer spontane minnesteder, støttegrupper, årsmarkeringer, monumenter og personlig og psykologisk oppfølging.

Det er disse temaene jeg belyser i de følgende kapitlene, blant annet fordi det finnes lite litteratur om etterarbeidet og fordi det er lett å glem me de berørte når en ny krise inntreffer. En annen årsak til at jeg har skrevet denne boken, er at måten familiemedlemmer, naboer, kolleger, bedriftsledere og journalister håndterer berørte på, har stor påvirkning på hvordan deres liv blir i tiden etterpå. Hvilke ord vi bruker og hvilke handlinger vi foretar oss er viktigere enn mange innser, og denne boken gir derfor en rekke råd, eksempler og erfaringer som handler om hvor dan vi best kan støtte dem som er rammet av en katastrofe.

«For noen ble dette dagen da alt brast», skrev redaktør Arnstein Olaisen i Haugesund Avis om en tragisk hendelse han hadde dekket som journalist (Olaisen, 2014). Jeg synes det er en svært god beskrivelse av hvordan en katastrofe vil påvirke et stort antall mennesker, og at for dem vil livet alltid defineres av tiden før og etter katastrofen. Olaisen påpekte viktigheten av å være oppmerksom på berørtes reaksjoner og behov, som ikke nødvendigvis uttrykkes med klare ord eller rop om hjelp: «Da er det viktig at vi ser. Hverandre. Særlig i stillheten. Etterpå.»

Jeg er klar over at skeptikere vil spørre om det virkelig er behov for en slik type bok. Jeg mener svaret er ja, og at fakta og statistikk beviser

det. En studie publisert i Journal of Traumatic Stress i 2007 (Neria Y, 2007) viste at 43 prosent av de etterlatte som hadde mistet noen i terror angrepene 11. september 2001, var i faresonen for å utvikle det som kalles komplisert sorg. Lignende studier etter tsunamien i Asia i 2004 (eksempelvis tsunamiprogrammet i regi av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) viste sammenlignbare konklusjoner. Et ter skoleskytingen i Parkland i 2018 søkte et stort antall pårørende og overlevende terapi og psykologisk oppfølging, mens andre reaksjoner blant berørte i Florida inkluderte skyldfølelse og flere selvmord.

Også forskning om overlevende fra terrorangrepene mot Regjerings kvartalet og Utøya har vist et behov for å tenke langsiktig; funn publisert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i mai 2021 viste eksempelvis at en av tre overlevende fortsatt hadde store vansker og manglende tilgang til nødvendig hjelp (Dyb, 2021).

«De vanligste helseplagene er posttraumatiske stressreaksjoner, angst og depresjon, migrene og annen hodepine, langvarige smertetilstander og utmattelse. Nær halvparten hadde betydelige og langvarige søvnvans ker», påpekte NKVTS i sin rapport.

Fundamentet for denne boken stammer fra samtaler med berørte, og jeg har snakket med overlevende, pårørende, terapeuter, innsatspersonell og eksperter i tre forskjellige kontinenter. (Møtene er utførlig beskrevet bakerst i boken.) Mange av møtene har gjort et sterkt inntrykk på meg. Jeg ble dypt rørt og imponert da jeg satt hjemme hos Unni Espeland og hørte på hennes historie som mor til en av de drepte på Utøya, og jeg har også mange minner fra en middag og en samtale jeg hadde med Maureen Basnicki i Stockholm. Maureen fortalte meg i detalj om hvor dan det var å sitte på et hotellrom i Mainz i Tyskland mens mannen Ken deltok på en konferanse i 106. etasje i World Trade Center 11. september 2001. Ken var blant de 2753 som omkom da tvillingtårnene kollapset, og i årene etter har Maureen jobbet iherdig for å bedre forholdene for pårørende og etterlatte til omkomne.

En annen dame som har gjort en stor innsats er sangeren og låtskri veren Ashton Zyer, som jeg møtte på en pizzarestaurant i Las Vegas høsten 2008. Etter masseskytingen i byen 1. oktober 2017 startet Ash ton en Facebookside hun kalte «Find My LV Hero», og i flere uker publiserte hun informasjon om folk som prøvde å finne hverandre igjen etter kaoset som hadde oppstått under skytingen. Et stort og frivillig arbeid gjorde også Jennifer Stansberry Miller, som mistet broren sin i en

Forord – hva skjer etterpå?

13

flyulykke i Indianapolis i 1994. Jeg besøkte minnestedet for ulykken da jeg var i USA i september 2018, og på den turen traff jeg også Jennifer som fortalte om hvordan hun fikk med seg flere andre pårørende etter flyulykker til å starte et arbeid som endte med store endringer i ameri kansk luftfartslovgivning.

Og jeg må også nevne møtet jeg hadde med presten Richard Weiss i Newtown. Det er muligens den mest følelsesladde samtalen jeg har hatt i forbindelse med denne boken, for Weiss snakket rolig og saklig – med tårer i øynene – da han beskrev hvordan det opplevdes å være prest og sjelesørger i et samfunn der noen nettopp hadde skutt og drept 20 førsteklassinger.

Sommeren 2020 publiserte Royal Foundation en rapport med tittelen «Assessing the mental health and wellbeing of the Emergency Responder community in the UK» (The Royal Foundation, 2020). Ifølge studien er

Disse byggesteinene viser viktige elementer i ivaretakelsen av berørte etter katastrofer. Illustrasjon: Kjell Brataas.

14 Forord – hva skjer etterpå?

det slik at «De som har beredskapsroller eller er innsatspersonell kan ha en økt risiko for dårligere mental helse», og det er en av grunnene til at innsatspersonell blir omtalt detaljert i denne boken. Jeg har definert gruppen vidt og inkluderer personell fra både politi, brann og ambulanse i tillegg til ledere, reportere, prester, frivillige, sykepleiere og kommu nikasjonsrådgivere. Mange av dem har delt sine erfaringer med meg, eksempelvis Philip Fossnes i Kripos, Pete Sparks i Specialist Operations i Metropolitan Police i London, Kate Brady fra Australia Red Cross og Michael Engen fra Las Vegas.

Illustrasjonen på forrige side viser det jeg mener er vesentlig å tenke på når man skal planlegge for ivaretakelse av berørte etter katastrofer. Den belyser sider av oppfølgingsarbeidet det er lett å glemme eller som man ikke er klar over, men som samtidig er vesentlige for etterlat te og overlevende. Et eksempel er eiendeler; å få tilbake et pass eller en giftering som har tilhørt en omkommet, kan være svært betydningsfullt for etterlatte. Derfor bruker mange virksomheter som har vært involvert i en katastrofe, store summer på å lete etter, rense, katalogisere og retur nere slike gjenstander til pårørende. Dette må skje i ordnede former og med profesjonalitet og verdighet, et arbeid som antagelig kunne vært bedre tilrettelagt etter terrorangrepene 22. juli 2011. Denne problem stillingen, og alle de øvrige byggesteinene i illustrasjonen, blir grundig beskrevet på de neste sidene.

Som man forstår har Etter katastrofen et internasjonalt perspektiv, og den handler ikke bare om erfaringer og praksis i Norge. Jeg har be skrevet en lang rekke internasjonale katastrofer de fleste har hørt om, og jeg har inkludert erfaringsgrunnlag fra Europa, Asia, Australia, USA og Canada. Vi gjør mye rett her i landet, men jeg mener vi også kan lære fra andre land når det gjelder ivaretakelse – eksempelvis å stille krav til flyselskap om pårørendehåndtering eller å tilby oppfølgingssentre med tjenester i flere år etter en katastrofe, slik de praktiserer i USA.

En annen grunn til at denne boken har et internasjonalt fokus, er at jeg opprinnelig skrev den på engelsk. Som min bok om krisekommuni kasjon er også denne først utgitt av det amerikanske forlaget Routledge, men jeg har brukt mye tid på å oppdatere og «fornorske» innholdet og til å få med ytterligere eksempler fra Norge. Den engelske versjonen av boken har tittelen Managing the Human Dimension of Disasters – How to Care for the Bereaved, Survivors and First Responders og kom ut i mars 2021.

15Forord – hva skjer etterpå?

De første og lengste kapitlene i denne boken handler om tidslinjer og ser på behov for oppfølging og ivaretakelse de første dagene, det første året og de følgende årene etter en katastrofe. Deretter følger et kapittel som beskriver mennesker – både de direkte berørte og de indirekte berørte (overgangen kan være glidende), etterfulgt av et kapittel som handler om kommunikasjon etter en katastrofe. Slik kommunikasjon kan skje personlig, i tradisjonelle medier og på sosiale medier, og felles nevnerne for å lykkes er god planlegging, ærlighet og empati. Det siste kapittelet omtaler ledelsesutfordringer når man håndterer en katastrofe, med eksempler på både god og dårlig ledelse fra Norge så vel som fra utlandet.

I september 2018 deltok jeg på et seminar i Indianapolis i USA, som handlet om pårørendehåndtering etter flyulykker. Rett nok var seminaret for en gruppe spesielt interesserte, men jeg lærte mye og fikk bekjentska per og venner jeg fortsatt har kontakt med. En av dem er presten Brent Wright, som innledet seminaret med å gi sin definisjon av hva man må tenke på når man bistår berørte etter en katastrofe: «Hjelp mennesker å være mennesker sammen under forferdelige omstendigheter.» Etter min mening er det en utmerket definisjon av ivaretakelse og en perfekt beskrivelse av hva de neste nær 300 sidene vil handle om. Det er mitt håp at man etter å ha lest denne boken vil få innsikt i hva Wright mente og hvordan vi alle best kan ivareta de berørte etter en katastrofe.

Billingstad, juni 2022 Kjell Brataas

Forfatteren ønsker kommentarer og spørsmål velkommen via et enkelt skjema på nett: https://bit.ly/etterkatastrofen-innspill

For oppdatert informasjon, lenker til artikler og videoer om bokens inn hold, se nettsiden: https://www.universitetsforlaget.no/etter-katastrofen

Innledning

Katastrofedefinisjoner

Det er en rekke katastrofer som kan skape ofre, og denne boken dekker et bredt utvalg av hendelser, som ulykker i transportsektoren, massesky ting, terrorangrep, pandemier, flom og brann. Slike katastrofer kan deles inn i tre hovedtyper:

1. Natur

o Vær og klima (jordskred, stormer, tsunamier, skogbranner osv.)

o Biologiske (pandemier)

o Ekstraterrestriale (meteorittnedslag)

2. Store ulykker

o Transportulykker

o Bygningskollaps

o Menneskemengder

3. Tilsiktede handlinger

o Terror

o Masseskyting

o Brannstifting

o Angrep med bil mot menneskemengder

Definisjoner av katastrofer innebærer ofte gråsoner. Det vil være variasjoner av naturhendelser og menneskeskapte katastrofer, og masseskade og et stort antall omkomne vil kunne være resultatet av både branner, terrorangrep og ulykker. Felles for alle store katastrofer er at de vil ut

fordre vår grunnberedskap, og at så vel innsatspersonell som helsevesen og omverdenen vil måtte håndtere hendelsen i lang tid etterpå.

I enkelte tilfeller kan menneskelige feil (bevisste eller ubevisste) være årsaken til en katastrofe, slik vi for eksempel så i Sør-Korea i 1995 da butikksenteret Sampoong Department Store kollapset og 502 personer omkom. Antallet dødsofre kunne ha vært langt lavere, for bygningen hadde synlige sprekker ulykkesdagen. Men ifølge en artikkel i The Gu ardian insisterte butikkeieren Lee Joon på at ingen skulle evakueres fordi det var spesielt mange besøkende den dagen, og dermed unormalt gode inntekter. Joon og hans lederteam flyktet selv fra senteret før store vifter på taket falt ned i bygningen og ødela bærekonstruksjonene (Marshall, 2015). Andre katastrofer skapes av ubetenksomme privatpersoner, slik vi har sett i California og Canada, der store og dødelige skogbranner har startet fordi gravide foreldre har arrangert såkalte «gender reveal parties» og skutt opp fyrverkeri med blå eller rød farge for å vise bar nets kjønn.

Andre katastrofer kan oppstå simpelthen grunnet dårlig vær med et terfølgende komplikasjoner, slik vi så i Texas vinteren 2021 da unormalt lave temperaturer førte til strømbrudd, vannmangel, stengte veier og flyplasser og bilulykker som inkluderte opp mot 133 kjøretøy. Et annet eksempel er jordskjelvet utenfor Japan i 2011, som medførte både en etterfølgende tsunami, et ødelagt atomkraftverk og bortfall av strøm for titusenvis av innbyggere.

I sin «Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og kata strofer» beskriver Helsedirektoratet en katastrofe slik: «Med katastrofer menes uventede og potensielt traumatiserende hendelser av større om fang der mange personer rammes samtidig, og der antall rammede per soner med hjelpebehov i en periode overskrider de tilgjengelige ressur sene som finnes i nærområdet til katastrofen» (Helsedirektoratet, 2016).

Forfatterne Jon Gangdal og Gunnar Angeltveit har en enklere defini sjon av katastrofer, som de beskriver som «virkelig store og dramatiske hendelser som får omfattende konsekvenser for mange» (Angeltveit, 2018), mens Klinikk for krisepsykologi i Bergen på sine nettsider på peker at en katastrofe «ofte resulterer i store menneskelige lidelser og materielle skader. De truer vår eksistens, identitet, verdighet og trygghet» (Klinikk for krisepsykologi, u.d.).

Katastrofescenarioer

Selv om eksemplene over viser at det nærmest ikke er noen grense for hva som kan skape en katastrofe, er det verdt å benytte en metode for scenariotenking når man utarbeider risiko- og sårbarhetsanalyser. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har ansvar for beredskap på nasjonalt nivå i Norge, og virksomheten har i mange år sett nærmere på en rekke scenarioer og rangert dem basert på sann synlighet og konsekvens, som publiseres under navnet «Analyser av krisescenarioer» (AKS). I dokumentet publisert i 2019 kommenterte daværende direktør Cecilie Daae flere konkrete utfordringstrekk og utfordringer (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, 2019):

• Klimautfordringer

• IKT-sikkerhet

• Forsyningssikkerhet

• Angrep mot sivilsamfunnet

Blant scenarioene DSB har vurdert, kan nevnes skoleskyting, leirskred og store miljøskader. Rapporten fra 2019 omhandlet 21 mulige hendelser; en av dem var en pandemi.

Hva er et scenario?

Scenarioer er historier om hvordan fremtiden kan utvikle seg, med sikte på å stimulere til forskning, forståelse og diskusjon. Basert på et sammenhengende sett med antagelser om viktige bestem mende forhold og drivkrefter, beskriver scenarioer sannsynlige fremtidshendelser som er ment å bli gransket og diskutert.

Cambridge Center for Risk Studies, 2020

Scenarioer kan være et utmerket verktøy for å planlegge ivaretakelse av berørte etter en katastrofe, og de fleste større virksomheter har scenario tenking som bakteppe når de utarbeider beredskapsplaner. Scenarioer som ofte blir benyttet er brann på hovedkontoret, ulykke med buss med mange ansatte eller hendelser med flere nordmenn i utlandet, mens na sjonale myndigheter også må vurdere andre typer katastrofer som kan

ramme mange – eksempelvis terror, masseskytinger, naturkatastrofer, pandemier og fly- og togulykker.

Det er avgjørende å ha et så vidt spekter som mulig når man vurderer krisescenarioer, og gjerne å ta med utenforstående og samarbeidspart nere på idédugnad for å kunne lage en så komplett plan som mulig. Det hadde antagelig ikke arrangørene av Astroworld Festival i Houston gjort da de utarbeidet sin plan for en stor konsert med rapperen Travis Scott i november 2021. Planen på 56 sider inkluderte tiltakslister for hendelser som bomber og masseskytinger, men den inneholdt ingen informasjon om hvordan en eventuell farlig situasjon med menneskemengder skulle håndteres. Omkring 50 000 personer deltok på konserten; åtte av dem døde som følge av kaos og trengsel mens Scott fortsatte å synge.

Hvor ille kan det bli? Det er et spørsmål kriseledere bør stille ved starten av en alvorlig hendelse, for slik verstefallstenking kan vise seg å redde liv. «Det er under den tidlige utviklingen av kritiske hendelser at beslutnings takere har størst mulighet til å forhindre eller redusere konsekvensene», påpekte Ivar Konrad Lunde i boken Praktisk krise- og beredskapsledelse (Lunde, 2019). Det handler om å være proaktiv, og at de som organiserer krisehåndteringen, praktiserer det som kalles proaktiv stabsledelse.

Det er en naturlig reaksjon å fokusere mest på akutte behov og ut fordringer, men manglende tanker om fremtiden kan vise seg å være en ekstra byrde dersom situasjonen forverres eller flere kriser oppstår sam tidig. Det var et av læringspunktene som DSB beskrev i sin evaluering av «Viking Sky»-hendelsen. 23. mars 2019 fikk cruiseskipet «Viking Sky», med 1373 personer om bord, motorproblemer i dårlig vær utenfor Hustadvika. Totalt 475 passasjerer ble evakuert fra skipet, og det viste seg senere at «Viking Sky» kun var en skipslengde fra å grunnstøte. Med tanke på alderen på passasjerene og det dårlige været kunne en slik grunnstøting utvilsomt ha ført til et stort antall skadde og døde, og dermed betydelige utfordringer med tanke på mottakssentraler, hel sehjelp, oppbevaring av et høyt antall døde kropper, språkbarrierer og koordinering i små lokalsamfunn. DSB påpekte at skriftlige situasjons rapporter underkommuniserte at en grunnstøting kunne medført mange døde og skadde, og deres anbefaling var derfor at «ved fremtidige al vorlige hendelser bør en vektlegge å kommunisere et verstefallsscenario på en tydelig måte, slik at alle relevante nivå i krisehåndteringen har en forståelse for dette og kan innrette seg deretter» (DSB, 2020). En annen konklusjon i rapporten var at Norge trenger en plan for masseskader.

Krisehåndtering er et felt det er skrevet mye om og forsket grundig på, men etter den store katastrofen må livet gå videre. Dette er en bok som retter seg mot alle som er, eller burde være, opptatt av å følge opp pårørende også i etterkant av katastrofen.

Kjell Brataas har vært involvert i hjelpearbeidet i en rekke kriser og katastrofer de siste 20 årene. Denne boken baserer seg på et stort antall intervjuer med mennesker i inn- og utland om deres erfaringer som overlevende, pårørende eller yrkesmessig tilknyttet ulike typer kriser og katastrofer. Lærdommen fra de personlige beretningene diskuteres i lys av organisasjonsog kommunikasjonsfaglig forskning og samles i en rekke erfaringsbaserte råd om alt fra identifiseringsarbeid til psykologisk oppfølging og minnemarkeringer.

Boken retter seg mot alle som kan komme til å bli involvert i håndteringen av en krise eller katastrofe. Den vil være spesielt interessant for beredskapsansvarlige, kommunikasjons- og personalmedarbeidere, ledere i offentlige og private virksom heter, psykologer, journalister, forskere og studenter på høgskoler og universiteter.

kjell brataas arbeider som kommunikasjonsrådgiver. Han har både studert og deltatt i håndteringen av flere større kriser og katastrofer og er en ofte benyttet foreleser og foredragsholder både i Norge og internasjonalt.

Hvordan tar man vare på etterlatte, pårørende og overlevende etter kriser og katastrofer?