Begrepsbruk og definisjoner

kreativ næring,1 øremerkede midler til denne næringen i Innovasjon Norge og etablering av en seksjon for kreativ næring i Norsk kulturråd, med kontor i Trondheim. Både midlene og oppmerksomheten om næringen har primært hatt økt verdiskaping og eksport som mål, med andre ord at næringen skal tjene mer penger og helst i utlendighet. I tillegg initierte Kulturdepartementet et femårig prosjekt for å finansiere et nasjonal senter for kulturelle næringer – Kunnskapsverket – som ble avviklet i 2019. Det har også vært en økende interesse for kulturbasert reiseliv, noe som har kommet til uttrykk i ytterligere et innspillråd, i destinasjonsselskapenes satsinger (for eksempel i Visit Oslo) og i nye offentlige midler å søke på, både i Norges forskningsråd og i Innovasjon Norge. Regjeringen ved Kulturdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet har også laget en egen strategi for kulturbasert reiseliv: Strategi for kultur og reiseliv – Noreg som attraktiv kulturdestinasjon (Kulturdepartementet & Nærings- og fiskeridepartementet, 2019).

Det har vært noe mindre politisk oppmerksomhet rundt hvordan de kreative profesjonene generelt, og kultursektoren spesielt, kan benyttes i andre næringer, blant annet tenkemåter, håndverk og kompetanser. I både Danmark og UK har kreative ferdigheter stått mye høyere på dagsordenen for hva denne næringen kan bidra med i økonomien og samfunnet (Darsø, 2004; Easton & Djumalieva, 2018; Mateos-Garcia, Klinger & Stathoulopoulos, 2018). Vi ønsker å ta opp igjen denne tradisjonen i boken.

Det overordnede spørsmålet vi stiller, er: Hvilke samfunnsroller spiller kreativ næring i Norge i dag?

Her skal vi forfølge tre ulike samfunnsroller: a) næringens spesifikke arbeidsmetodikk, håndverk og kompetanser, ikke minst den kreative, og muligheten for overføring til andre samfunnssektorer og næringer, b) den økonomiske og c) næringens lokale og stedsspesifikke betydning, både på små steder og i mer urbane kontekster.

Historisk sett har kreativ næring hatt mange navn og ulike funksjoner, og det var først i 1998 at begrepet creative industries ble lansert i England i forbindelse med det første forsøket på å omdefinere en rekke kreative bransjer til én næring. Arbeidet ble utført av Department of Culture, Media and Sport (DCMS Creative Industries Mapping Document), et departement tilsvarende Kulturdepartementet. I Norge bestilte daværende Nærings- og handelsdepartementet slike kartlegginger i 2004 (Østlandsforskning), 2008 (Østlandsforskning) og 2011 (Menon Economics og Perduco Kultur). I Norge ble creative industries oversatt med «kulturnæring» i den første kartleggingen

1. Anne-Britt Gran var sekretær for rådet, som var opprettet av Kulturdepartementet og Næringsdepartementet (2015–2017). Sluttrapporten: https://www.regjeringen.no/contentassets/8aeb67b6217d41b29b18b5584a87f61c/naringspolitisk-rad-for-kulturell-og-kreativ-naring.pdf.

(Haraldsen et al., 2004). Begrepet kulturnæring er fremdeles i omløp, og det gir assosiasjoner til den mer avgrensede kultursektoren enn det kreativ næring gjør.

I 2014 kom EYs (tidligere Ernst & Young) kartlegging av kreativ næring i EU, Creating growth – Measuring cultural and creative markets in the EU, og i 2015 kom den første globale kartleggingen, Cultural times – the first global map of cultural and creative industries (EY, 2014, 2015). Her benyttes begrepet cultural and creative industries om næringen. I 2015 kom en ny kartlegging av den norske næringen, basert på EYs kategorisering, denne gangen under navnet «kreativ næring» (Gran, Torp & Gjems Theie, 2015). I den politiske diskursen har «kulturell og kreativ næring» blitt rådende i både EU og Norge, mens UK benytter kun creative industries om næringen. I denne boken benyttes primært «kreativ næring», som i tittelen, men både kulturnæring og kulturell og kreativ næring vil også forekomme.

I den første kartleggingen i UK ble kreativ næring definert slik:

… are those industries which have their origin in individual creativity, skill and talent and which have a potential for wealth and job creation through the generation and exploitation of intellectual property. (DCMS, 1998, s. 3)

Definisjonen har fokus på individuell kreativitet og på den enkeltes opphavsrett. Opphavsretten kan betraktes som denne næringens viktigste lov, en lov som ivaretar skapernes og utøvernes rettigheter til verket. Dette er et presist utgangspunkt for å avgrense næringen, som vi også legger vekt på her. Derfor vier vi næringens institusjonelle rammebetingelser, representert ved jusen, oppmerksomhet i denne boken. I møtet med digitaliseringen og dens globale aktører er lovverket og håndhevelsen av det utfordret, og betydningen av rettighetsøkonomien vokser i digitale globale markeder.

Østlandsforskning definerte næringens produkter slik i 2004: «produkter hvis primære egenskaper er kommunikative, det vil si produkter som fremstilles for å kommunisere med/til publikum/kunder» (Haraldsen et al., 2004, s. 18). I 2008 ble definisjonen presisert til «næringer som fremstiller kommersialiserte kulturelle uttrykk som kommuniserer gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger» (Haraldsen et al., 2008, s. 15). Kulturproduktene ble ilagt bestemte egenskaper som kommunikative, symbolske og estetiske. I EYs kartlegging av cultural and creative industries (CCI) i EU og globalt benyttes UNESCOs definisjon av næringen:

CCIs comprise those industries producing or distributing cultural and creative goods and services, defined in 2005 by UNESCO1 as «activities, goods and services, which embody or convey cultural expressions, irrespective of the commercial value they may have. (EY, 2014, s. 96)