Hva er barnevern by Universitetsforlaget

hva er BARNEVERN Reidun Follesø

hvaerbarnevern

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

har utkommet:

hva er ANGST hva er ANTIKKEN hva er ARKITEKTUR hva er AVHENGIGHET hva er BARNEVERN hva er BIOLOGI hva er BUDDHISME hva er DIPLOMATI hva er DØDEN hva er ETIKK hva er EU hva er FELLESSKAP hva er FEMINISME hva er FILM hva er FILOSOFI hva er en FLYKTNING hva er FOLKERETT hva er FOTBALL hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HJERNEN hva er HUKOMMELSE hva er HUMANISME hva er HUMOR hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTELLIGENS hva er INTERNASJONAL POLITIKK hva er INTERNETT hva er INTUISJON hva er ISLAM hva er JOURNALISTIKK hva er KLIMA hva er KOSMOS

hva er KREATIVITET hva er KRIMINALITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er KUNSTIG INTELLIGENS hva er LEDELSE hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MATEMATIKK hva er MEDIEVITENSKAP hva er METAFYSIKK hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er MIDDELALDEREN hva er NYRELIGIØSITET hva er PEDAGOGIKK hva er PENGER hva er POLITI hva er PROTESTANTISME hva er PSYKOLOGI hva er RASISME hva er RELIGION hva er RETORIKK hva er RETT hva er en ROMAN hva er SAKPROSA hva er SMERTE hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er STATSVITENSKAP hva er TID hva er TILLIT hva er YOGA hva er ØKOLOGI www.hvaer.no

ReidunFollesø

hvaer BARNEVERN

universitetsforlaget

©Universitetsforlaget2021

ISBN978-82-15-03371-6

Materialet idenne publikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.Utensærskiltavtalemed rettighetshaverneerenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring baretillatt iden utstrekningdet erhjemlet i lovellertillatt gjennomavtalemed Kopinor, interesseorgan forrettighetshaveretilåndsverk.Utnyttelse i strid med lovelleravtalekan medføreerstatningsansvaroginndragning og kanstraffesmed bøtereller fengsel.

ForfatterenharmottattstøttefraDetfaglitterærefond.

Henvendelserom denne utgivelsenkanrettestil: UniversitetsforlagetAS Postboks508Sentrum 0105Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag:Universitetsforlaget Forfatterfoto:CathrineTheresePersson Sats:Type-itAS,Trondheim Trykkoginnbinding:07Media–www.07.no Bokenersattmed:9,5/13,5 pkt.MinionPro Papir:80 g MunkenPrintWhite1,8

Kanbarnevernettabarnetmitt?

Hvaerbarnevern?Spørsmåletvilfå ulikesvaravhengig avhvemvi spør. – Detvarsom jeg fikk pusten igjen.Endelig var detnoenher somvillehjelpemeg,saen ungdomettersittførstemøtemed barnevernet.–Jeg villealdrigreid meg om ikke dekom,saenannen. –Jeg hater dem,saentredje.–For dehar ødelagtlivetmitt.

For densom ikkekjennertilbarnevernetsarbeid,kan usikkerhetenkommetil uttrykk i enbekymring:Er detsånnatbarnevernetkantabarnetmitt?Hvaskal i såfalltil?

Barnevernetskalværesamfunnetssikkerhetsnettforbarn som ikkefår denomsorgen detrenger.Barnevernetsviktigste oppgaveeråsikreatbarnogungesomlever underforhold som kanskade dereshelseogutvikling,fårnødvendig hjelp,omsorg og beskyttelsetilretttid.Somhovedregel gishjelpensomfrivilligetiltak i hjemmet i samarbeid med barnog foreldre,og barnevernsarbeid trenger dermedikkeåværekonfliktfylt.Samtidig harbarnevernetmyndighettilå gripe inn derbarnlever under skadeligeforhold,og arbeidet utøves dermedi spenningsfeltet mellommaktog hjelp.

Dennebokavil gi et glimt inn i barnevernetsmandatog oppgaverogi noenav debatteneomkringdet.Hvaeromsorg,og hva

kapittel1

eromsorgssvikt?Hvordanharsynet påbarnendretseggjennom tidene,og hvordanharbarnevernetstiltakendretseg somfølge av dette?Hvordankommermakt inn i spillet i barnevernet, ikke minst i barnevernetsspråk?Hvordankanvi forståkritikkenmot barnevernet,og hvakanvi læreav den?Erbarnevernetegentlig etlegitimtvernforbarn,og hvordaner detmulig åoppnåog beholdetillit?

Førvi nærmeross dissespørsmålene,vil jeggjernestoppeopp littforåminneossalle påatbarnevernførstog fremsthandler ommennesker.Ombarnsomnoenerbekymretfor,ellerbarn somselvfortellerat de ikkehar detbra.Og omforeldre.Foreldre somharopplevd åfåhjelp,ellersomkjennerseg misforståttog maktesløse.Iblant gårbarnog foreldresfortellingersømløst i hverandre,mens deandre ganger peker i hversinretning.

SaraogMarcus–tofortellinger

Vil du fortellemeg hvasomskjedde den gangen?Jeg sitter i enlysog hyggelig stuemed hjemmebaktformkakeog enstor kannete påbordet.Jeg er inviterthjemtilSara.Vi haddemøttes viavennersvenner, delthilsenerog fortellingeroverenkopp te, overet glassvin.Enengasjertog engasjerendekvinne,Sara,født og oppvokst i etland langtframitt,mennåmed minbysom sitthjem.

Sarakryperlittsammen i stolen.Hendenevarmersegpå den storetekoppen.Jeg vetatbarnevernetharhentet detrebarna hennes.Guttene pååtteog seksår, jenta påto.Detvar derfor hunhadderingtog bedtmeg komme.Kanskje jeg kunnehjelpe? Jeg kunne ikkelovehenne det,men jeg kunnelytte.Derforsatt jeg hernå.Hvavar detsomhaddeskjedd?Hvorforog hvordan? Spørsmåleneminevarmange,ogder, i sofakroken,med beina

8 hvaerbarnevern

godttrukketoppundermeg,fikk jeg stadig nyebiter idetsom varSarasfortelling.

Detvarsyvårsiden denlillefamilien påtrehaddeflyttettil Norge, dermannenhaddefått jobb.Selvhaddehun ønsketåta opp lærerutdanningensomhunhadde påbegynt i sitthjemland, menhaddemåtte utsette dette.Denlille gutten derestrengte henne,hunmåttelære detnyespråket,ogdettokheller ikkelang tid førbarnnummertovarventende.Iløpetav desyvårene somhadde gått,haddehunrukket imponerendemye,tenkte jeg. Språket,somnåfløtlett,måttehakostetmyeålære.Hunhadde ogsåengasjertsegi lokalpolitikkenog haddeetsterkt ønskeom åbidraaktivt i samfunnet–noehunogsåhadde gjort.

I detsistehaddestemningen i husetværttung.Firmaetmannenhennesvaransatt i, gikk ikkelengerlike godt,og ryktene omsnarlig nedbemanning svirret.Om dettekomtilå gå utover ham,over dem,kunne de ikkevite,menfryktenvar der.Som enestelønnsmottaker i enfamilie påfemkjentesenoppsigelse somenhelkatastrofe,ogi ettrangt jobbmarked varoddsenefor åvinnekampenomenny jobbsmå.

Detsomskullebli vendepunktet i familiensliv,begyntesom enheltvanlig ettermiddag.Middagsbordetvar dekketmed en ekstratallerkensidenførsteklassingenhaddemed seg bestekompisenhjemetterskolen.Vanligdetogså, dahanrettsom detvar spistemiddag hos demmenshanventet påatforeldreneskulle kommehjemfra jobb.

Detvaregentligingenting, i hvertfallvar det ikkenoemer ennenbagatell.En uoppmerksomhet.Akkurat dahunbøydeseg fremmellom detoseksåringeneforåsette denvarmerisbollen frasegpåbordet,akkurat da guttenhennesvarmidt i enfortelling omenlek i skolegården.Enbråarmbevegelse,en illustrasjon påballensomblekastet,ble detsommed etbrakfeiderisbollen igulvet.Dethadde ikkebehøvd åbli tilnoemer, ikke påenvan-

9 1kanbarnevernettabarnetmitt?

ligdag.Menbraketblefulgtavetbråttsmell dafarslohånden hardt i bordet. Reisteseg.Grep sønnenbrått i armen,revham opp frastolenog slengteham igulvet derbollenalleredelåknust. Såble detstille.Heltstille.

HerstilnerogsåSarasfortelling noen øyeblikk,ogjeg anerat detertungtå gåvidere.Mensituasjonenløstesegpåetvis.Minstejenta,som plutselig haddebegyntåskrikeettersekundenemed tafattstillhet,hadde gittSaranoeåbeskjeftigeseg med.Mens huntrøstet jenta,samletmannenoppglasskårog ris.Hansa ikke såmye,men detbråsinnethadde gåttover.Kanskjehanskammetseg.

Hendelsenved middagsbordet uroetSarastadig mer.Selvom dettebarehaddeskjedd én gang,skremtemannenssinnehenne. Allermestfordidet gikk utoverbarna.Hunville gjernesnakke med hamom det,menvågde ikkehelt.Ingenav demhadde nevntepisodensiden, detvarsomom devedikkeåsnakke om detkunnefå det ugjort.Somom detåsnakkeville gjøre denskremmendehendelsenvirkeligigjen.Menhuntrengteåfå snakkemed noensomkunneforstå.Noensom ikkevilleeller kunnefortelle detvidere.

Detfantesenmulighet,komhun på.Dahunvar innlagt på sykehusetforåfødeminstejenta,møttehunensom gikkrundt og snakketmedpasientene.Kanskje detvarmulig forSaraåfå snakkemed henne igjen,selvomhun ikkelengervar pasient?

Sararingtesykehuset,og ble gladdakvinnen–somhunnå forstovarsosionom– ikkebarearbeidet derfremdeles,menogså saseg villig tilåtreffehenne.Tre dagerseneremøttes deto igjen tillunsji sykehuskantina.Tillitenvarlettåfinnetilbaketil,ogdet kjentes godtåendelig kunnefortelle.Somåstikkehull påenbyll. Detbleenlang lunsjpause,og ordenebleflereennSaraegentlig haddetenkt.Iløpetavenraustimefortaltehun ikkebareom episodenrundtmiddagsbordet,menogsåombekymringenover

10 hvaerbarnevern

mannenstaushetogdystrehumørog om deresfellesfryktforat hanskullekommetilåmiste jobben.Hun delteogsåsinbekymring overbarna,omtaushetenettermiddagsepisodenville gjøre demvondt,og at de unnlotåsøketrøsthosfarennårnoe ubehagelig skjedde.Om dekanskjevarblittreddeforham.Førhun forlotsykehuset,vågdehunogsååsidethunknapthaddeturtå tenke–redselenforatmannenskullekommetilåfånye, ukontrollertesinneutbrudd.At detkunne gå utoverbarna.

To dagersenere,mensSaraforberedermiddagen,ringer det påytterdøra.Huneralenemed barna.Minstejentaslumrer på sofaenetterenlang og aktiv dag, guttenelekerforen gangsskyld fredelig sammen pårommetsitt,og mannenerventendehjem omenlitenhalvtime.DaSaraåpner døra,serhunfire ukjente mennesker,toav dem ipolitiuniform.Skrekkenskyller gjennom henne,og hennesførstetankeerat detharskjedd noemed mannenhennes.Erhanskadet?Død?Harhanskadetseg selv?

Debesøkende presentererseg somhenholdsvisbarnevernog politi,og beromåfåkomme innenfor.Saraharhørtombarnevernet,hunmeneråvitehva de gjør,menhunbegriper ikkehva de gjørher–hoshenne.Hos dem?Iettertid tenkerhunatmannenog kvinnenfrabarnevernetvirket urolige,kanskjestresset. De informererkortomathennesmannerblittvaretektsfengslet,mistenktforvold mothenneog barna.Bakgrunnenerto bekymringsmeldingerbarnevernetharmottatt,og som devurderersomsværtalvorlige.Denenemeldingenerframorentil seksåringensvenn, denandrefrasykehuset.Sidenfarensannsynligviskanslippes utomkorttid, ønskerbarnevernetatSara og barna umiddelbartskalflyttetiletannetoppholdssted til situasjoneneravklart.

Saraskriker.Nå,lengeetter,kanhun ikkehuskehvahun skrek.Senereharhunfåttlesebarnevernetsrapport.Herkunne hunleseatmorvarhysterisk,athuntruetbådebarnevernog

11 1kanbarnevernettabarnetmitt?

politi,og athunnektetåbli med.Dabarnakomforskremt ut igangen,varsletavbråket,haddehunskreketogsåtil dem.At politietville demvondt,barnevernetogså.At devarfarlige,at barna ikkemåttebli meddem.Hunleseromenmorsom ikke ensertoåringensom gråtendeklamrerseg tilkneethennes,om jentasomerredd,mensombliroversettavenmorsombarnevernetogpolitietopplevdesomtruende.Sarahusker ikke,og detsomerskrevet,kan godtværeriktig.Dethunhusker,er den svarteangsten i møtetmeddettehunverkenkunneellerville forstå.

Sarakanhuskeathunfikketvalg.Entenmåttehunog barna bli med frivillig,ellersvillebarnevernettamed seg barna uten henne.Detvarforfarlig forbarnaåbli værende dersomfarenble løslatt.Frivillig ellermotvillig?Sarakan ikkesvare på detnå,men hunbletilsluttmed,og sammenmed barnafikkhunetforeløpig losjipåstedetskrisesenter.Også disse dageneer uklare i minnet, deforsvinner i entåkeavredselogusikkerhet.Iettertid harhun ogsålest i rapportenathunopplevdessom ustabil,og athun ikke såhvabarnahennestrengte.Selvhuskerhunathun gråtmye,og athunslett ikke greideåvære denmammaenhunvillevære,og somhunvanligvisvar.

Ettertre dager påkrisesenteret informererbarnevernethenne omatbarnavil plasseres i etmidlertidig beredskapshjem. Samme dag blirbarnahentet,og sammenmed toansatte i barnevernetreiser detilsittnye,midlertidigehjemen drøytimesflyreise unna.

Derer defremdeles.

Her gårvi enstundutavSarashistorie,men utenåforlate fortellingen.

Sombarneverns-ogungdomsforskerhar jeg møttmange ungesomharvært underbarnevernetsomsorg,og enav dem erMarcus påattenår.Møtetmed hamfantsted mangeåretter

12 hvaerbarnevern

samtalenmed Sara.Marcusbeskriverseg selvsomheldig siden hanbareharvært i ettberedskapshjemog ettfosterhjem.Mange andrehankjenner i barnevernet,harflyttet,flyttetog flyttet igjen.

Jeg møtteMarcus påenkafé i hansby.Jeg ville gjernevitemer omhanserfaringermed livet i ogutenforbarnevernetog fåhans tankeromhvordanbarnevernetkanbli bestmulig for debarna somtrenger det.

–Deterlittrart, innlederMarcus.–Jeg haregentlig veldig få minnerfra jeg varliten.Deterliksomnoen glimtog noenfølelsersomharenslagsfarge.Jeg mener jo ikkeat deharenfarge sånn påordentlig,merliksomenstemning.Mangeminnerer tåkete.

Jeg hartosøsken i fosterhjemmetmitt, deersøsknenemine på ordentlig.Søsterenminvarbaretreår da jeg flytta inn,og lillebrorenminblefødtmens jeg bodde der.Så jeg har joalltid vært dermeddem, da.Nånår jeg erblittatten,kanfosterforeldrene mineadopteremegutenatmammaogpappamå godkjenne det. Vi snakkerom detnå,ogjeg håper detblirsånn.Selvom jeg alltid harkjentmeg hjemme der,såblir detliksomendamer på ordentligda.Somatvi velgerhverandrehundre prosent. Barndommen, ja.Jeg harenbrortil,vi harsammeforeldre, menvi har ikkebodd sammenetteratbarnevernethentetoss og flyttetosstilberedskapshjemmet.Nå desisteåreneharvi fått kontakt igjen.Deterlettereåreiseog møtehverandrenå,lettere åsnakkes utenatnoenandremåordnesåmyefoross.Jeg liker ham,selvomvi er ganskeforskjellige.Enav detingene jeg liker, eratvi kansnakkesammenomnoeav det jegikkehuskerså godtselv, utenat detblirsåmyestyr.Myebedre detennatnoen voksneliksomskalspørresåmyeog forsøkeåforstå.Deter ikke alltid såmyeåforstå,men deterOKåvite.Og såkanvi lenoen gangeravting somvoksnekanskjeville grineav.

13 1kanbarnevernettabarnetmitt?

Jeg vet ikkeom jeg vethvavold motbarner.Deterfleresom harsnakkettilmeg om det, jeg harblittsendt pånoenmøterog sånt,fordi noensyntes detvarviktig og fordipappabruktevold motoss.Vold høressåtydeligut,liksom.Somat du forstår det med en gangdetfinnes,at du kanse detog bli sintfor det.Detvar ikkealltid sånnmedpappa.Hanlikte ikkeåstraffeoss, detvar dethansa,straffeoss,menhanmåtte gjøre detlikevel.Hanhadde alltid enforklaringpåhvorfor,og vi forstoliksomat detvarvår egenskyld.Det dersliter jeg med enda.Å godta det devoksne sierheletidennå–at det ikkevarminskyld.

Mammaskulle ikkevitenoe,ogjeg trorkanskje ikkehun gjorde detheller.Vi var ikkeensånnfamiliesomsnakketsåmye, tror jeg, ikkesånnsom i fosterfamilienmin.Derskalvi snakke omalt,noen gangerholder jegpååbli heltsprø, dastenger jeg meginne pårommetmittog nekteråkomme ut.Menmamma, ja,hunvisste detnok ikke.Jeg kanaldri huskeat detblenoen merkeretter pappasstraff.Dethuskerbrorenminogsåbedre ennmeg.

Selvom jeg var ganskeliten,forsto jeg at jegikkeskullesi noe tilnoen.Ikketilmamma,ogikketilnoenandreheller.Men jeg haddeenkompis,vi lektemyesammen,ogjeg trorkanskjehan forstonoeselvom jegikkefortalteatsånnog sånnhaddeskjedd. Senerehar jeg forståttatmorenhansogsåhaddemistankeomat ikkealtvarsom detskulleværehjemmehososs,og hunringte visstbarnevernet den gangen.Hun,og en dame påsykehuset.

Jeg husker ikkesåmyeav denhentingenheller.Men jeg huskerat jeg varredd,atmammaskrek,og at jegikkekjente defolkenesomkomhjemtiloss.Jeg husker ikkesåmyeavtiden i beredskapshjemmetheller,men jeg vet jeg fikkmed meg enliten bamse derfra, denhar jeg ennå.Jeg kan ikkehuske detsomnoe vondt,så detvarsikkertbra der.Og såvarvi sammen der,brorenminogjeg.

14 hvaerbarnevern

Jeg harfåttverdensbestefosterhjem.Deterenrealfamilie, noen gangerkanvi væresinte påhverandre,menmestervi venner.Dethenderat jeg erlei meg,kanskjeetteråhasnakketmed mamma påtelefonen,ogdalåser jeg meg ofte inne pårommet mitt påloftet.Dalar demeg være i fred entimeellertotil de hørerat jeg låseropp.Såkommer gjernemorellerfaropp med enbrødskiveog enkopp kakao,og såsitter delitt der.Dakanvi prate.Devetliksomhva jeg trenger.

Jeg vet ikkehelthvordan dethadde gåttmed megdersom jeg ikkehaddeblittflyttet da jeg varliten, i hvertfall ikkeom pappa haddeblittboende.Jeg trorkanskjealdridethaddestoppet.Så tror jeg at jeg haddeholdtmeg mer utenår jeg blestornoktil det. Kanskjerusetmeg?Jeg vet ikke.Så idag tenker jeg at detkanskje varlike godtat jeg veivet denrisbollen igulvetformange,mange årsiden.For jeg trornok detvar derhele greienstartet.

Etstedåsefra

Jeg harvalgtå innlede dennebokamed fortellingenetilSaraog Marcus.Fortelling er ikkematematikk,og selvmed enlinjalfor hånden,nytter det ikkeåsettetostreker underriktig svar.Sara ermorentilMarcus,og hennesfortelling kanværelikesannsom Marcus’.Ihjemmetfantesogsåenmannog toandrebarnsom kanskjevillefortaltandrehistorier.Hverenkeltfortelling kan væreriktig,ogsåom deer ulike.Etbarnser ikke detsammesom envoksen,og farenopplevdekanskjesituasjonenheltannerledes ennmoren.Dettehandlerom perspektiv.

Perspektiv,skriver densvenske psykologenSvenHessle,1 er detstedetvi sernoefra.Dethandler delvisom detståstedetvi har valgtogdelvisom detsomopplevessomsåselvfølgelig atviikke får øye på det.Herfrafårviøye pånoe,mensandretingunn-

15 1kanbarnevernettabarnetmitt?

gårvåroppmerksomhet.Vi betrakteralltid verdenrundt utfra et perspektiv.En illustrasjon på perspektiversvart-hvitt-bildet somviserententoansiktsprofilervendtmothverandre–elleren vase.Du serentenvaseneller profilene.Når du vetatbeggeer der,er detlettåskiftemellom dem,men du kanlikevel ikkevelge åsebeggesamtidig.

Da jeg blemammaforførste gang,husker jeg at jeg måttetaen rekkevalg.Sove inneeller ute?Tabarnetopp omnattenellerla ham gråte?Sove pårygg ellermage?Spisehva?Når?Ved hjelp av venner,familieog ymselitteratur gjorde jeg minevalg.Jeg valgte meg etståsted som jeg kunnese da,som jeg kanseogså i ettertid.Samtidig var jeg en delavenselvfølgelighetsom ikkevarlike enkelåtastilling til.Detvanlige, detnormale, denstoreforståelsenavat«slik gjørvidether»varen delavmitt perspektivsom jegikkefikk øye på da,mensomlikevelvarbetydningsfulltfor hva jeg komtilåse.

Somforskerforetar jeg ogsåenrekkeaktivevalg når jeg studererbarnevernet.Jeg bestemmerhvem jeg skal intervjue,hva jeg vilspørreomog hvilketeoretiskerammer jeg vilanalyseremine funn innenfor.Detteer perspektiver jeg velger,menogsåherfinnes perspektiversom– i Hesslesterminologi –velgermeg.Mitt ståsted handlerblantannetomat jeg erkvinne,hvit i huden, mammatilto, datter i ensøskenflokk påfem,somborakkurat herakkuratnå.

Noe glipper utavsynsfeltet idetvi velger–ellervelgesav–et perspektiv.I det øyeblikketnoeblirtilforgrunn,svinnernoe annet i bakgrunnen.Mensnoefremstårsomnormalt, gjenkjennbartog vanlig,blirnoeannet unormalt,fremmed ogukjent,også i vårforståelseavbarn,barndomog barnevern.

Mulighetenforlikevelåfå øye på detteselvfølgeligekanoppstå i møtetmed menneskermed enannenselvfølgelighet.Etslikt møteopplevde jegda jegdeltok påen internasjonalkonferanse

16 hvaerbarnevern

med barndomog oppvekstsomtema.Konferansenbleåpnetav enti år gammel gutt,kledd somenlitenvoksen idressog slips. Ogsåtalenhansvarvoksen–ordene,formuleringene,høfligheten.Vi somkomfraNorden,såfåsporavbarn idenlillekroppen–bortsettfra denlillekroppen.Guttensforedrag handletom hvordanhansforeldrehaddelærthamopp oggitthamkunnskapgjennomhelehanstiårigeliv.Alleredeførhanblefødt, haddefarenforelestforham i morsmage:kunsthistorie,musikk, historie, geografi og språk.Dahanvarliten gutt,bletid tillekmed vennervalgtbort, unntatt defåtimenesomvaravsatttilsamvær meddebarnaforeldrenementehankunnehabestnytteav.

Applausenetterforedragetvar øredøvende.Sammenmed minevestligekollegertuslet jeg littslukøret utav denstoresalen. Det vi haddesett påscenen,varetforstrektlitemenneskesom knapthaddefåttlovtilåværebarn.Applausenvarvanskelig for ossåforstå,og vi varfleresomkjente pået ubehag somviikke heltvisstehvavi kunne gjøremed.Fordypet i tankeroginntrykk gikk jeg rett påen indiskkollegasom jeg kjente godtfra før.Hunstrålteog kunneknaptfåfullrostforedragetvi nettopp haddebevitnet.Hennesopplevelsevarsålangtframinsom den velkunnekomme.Dethunhaddehørt,varenfantastiskfortelling fraetbarnsomvirkelig haddefåttoppfylthelesitt potensial.Tenkåhaslikeforeldre!Tenkåfåsåmyeomsorg,såmye oppmerksomhetog så ubetingetkjærlighet!

Barnevernetsperspektiv

Hvilket perspektiv,ellerhvilkeforståelseravbarnog barndom finnes i barnevernet?Etsvarkanfinnesved åsenærmere på begrepet barneperspektiv som detoftevisestil i barnevernetsfaglitteratur.Begrepetharogsårøtter i fag somsosiologi ogpeda-

17 1kanbarnevernettabarnetmitt?

gogikkog er på ingenmåtebarnevernetssæreie.Innenforen sosiologiskrammeknyttesbarneperspektivtilovergangenfraå forståbarnsom«humanbecomings»til«humanbeings».Mens humanbecomingsvisertilbarnsom uferdigevoksne, peker humanbeings påenforståelseavbarnsomselvstendigeog hele menneskermed egnerettigheter.Detteskiftetomtalesfremdeles som dennyebarndomssosiologienselvombevegelsen daterer seg tilbaketil1990-tallet.2 Den pedagogiskevendingenfølgeren tilsvarendelogikk, deroppmerksomhetenombarndomsomen livsperiodemed egenselvstendig verdi var økende.Pedagogiske linjerkantrekkessålangttilbakesomtil denfranskefilosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778)og seneretil denbrasilianske pedagogenog filosofenPauloFreire(1921–1997). Somvi etterhvertskalsenærmere på,harbarnevernetsforståelseavbarnendretseggjennomhistorien.I dagensbarnevern forståsbarn primærtsomselvstendigemenneskermed egnerettigheter,menogså dettebildetharnyanser.Barneterogsåen del avsinfamilie,ogi spenningenemellombarnog voksnessynspunkterer det ikke gittatbarnsstemmerveiertyngst.Barns medvirkning erogsåettemavi vilvendetilbaketilmotslutten avboka.

Barneperspektiv sombegrep er delvisoverlappendemed barnetsperspektiv,menherfinnesogsånyanser.Mens barneperspektiv knyttestilenforståelseavhvasomerbraforbarn i sin alminnelighet,vil barnetsperspektiv vektlegge detbestemtebarnet i enkonkretsituasjon.Isinalminnelighetharbarn detbest hossineforeldreellerforesatte.Etbarneperspektivkantilsi at samfunnet,herunderbarnevernet,måleggetilretteforatfamilierholdessamlet.Foretbestemtbarn i enkonkretsituasjonkan dettelikevelbli heltfeil.Åmåttebosammenmed enovergriper, elleråbli boende i ethjemmed sviktendeomsorg,kanværeet svikmotbarnet.Detvil derforalltid væreviktig åleteetterbar-

18 hvaerbarnevern

Barnevernet er en virksomhet de aller fleste har en mening om, og den kan oppfattes som hemmelig og utilgjengelig. Mens media viser bilder av sinte og redde foreldre, kan etatens ansatte, med henvisning til taushetsplikten, avslå å kommentere enkeltsaker. Under overflaten anes uroen mange av og til føler: Er jeg egentlig flink nok som forelder? Eller kan jeg – på et eller annet tidspunkt – risikere at barnevernet kommer og tar barna mine? Fortellinger om menneskers møter med barnevernet danner bokas fundament. De er utgangspunktet når forfatteren utforsker ulike tema som kan svare på hva barnevern er. Reidun Follesø er professor i barnevern ved Universitetet i Sørøst-Norge og Universitetet i Agder. Hun har undervist studenter i barnevern gjennom en årrekke, gitt ut flere bøker om barnevern og vært redaktør for Tidsskriftet Norges barnevern.

9 788215 033716 ISBN 978-82-15-03371-6