Veiledningskompetansens ulike dimensjoner

Kapittel 1 Introduksjon

Vi anvender begrepet grunnleggende ferdigheter synonymt med knowhow i Rolfs modell (fig. 1.3). Poenget er at hvorvidt praktiske ferdigheter kvalifiserer som knowhow, ikke er noe yrkesutøveren selv kan bedømme fullt ut. Det er det faglige praksisfellesskapet som vurderer og bedømmer det ut fra kriterier og standarder forankret i faget og profesjonens way of thinking and practicing (WTP) (Meyer & Land 2003). Men slike vurderinger er ikke en enkel affære. Noen kriterier og standarder er relativt klare og eksplisitte, mens andre fungerer mer taust. Erfarne veiledere vil nok ut fra observasjon kjenne igjen knowhow i veiledning, mer eller mindre intuitivt. Men kriteriene er utviklet gjennom teoriforankret refleksjon og diskusjon. Når den kyndige veilederen anvender dem mer eller mindre intuitivt, er det et uttrykk for kvalifisert praktisk kunnskap – definert som kompetanse i modellen (figur 1.3). Kompetanse i denne forstand kjennetegnes ved evnen til å videreutvikle praktisk knowhow gjennom refleksjon og teoretisk overveielse.

Kort oppsummert: For å tilegne oss og utvikle en grunnleggende veiledningskompetanse kreves på den ene siden øving og trening på grunnleggende veiledningsferdigheter (knowhow) − og på den annen side refleksjon og teoretisk overveielse, som bidrar til å overføre og tilpasse ferdighetene til nye og varierte veiledningssituasjoner.

Veiledningskompetanse er sammensatt. Analytisk kan vi dele veilederens handlingskompetanse i fire sentrale delkompetanser: teknisk kompetanse, sakskompetanse, relasjonskompetanse og analytisk kompetanse. Se figur 1.4 (jf. Mathisen & Høigaard 2004).

Teknisk kompetanse dreier seg om fellesfaktorene vi omtaler som grunnleggende ferdigheter; den engelske filosofen Ryle (2009) kaller denne kunnskapsdimensjonen knowing how. Den andre kunnskapsdimensjonen omtaler han som knowing that, som tilsvarer sakskompetanse – kort og godt det veiledning som fagområdet vet, veiledningsfagets kunnskapsbase i form av fakta, teorier og metoder.

Å utvikle egen veiledningskompetanse handler for det første om å tilegne seg veiledningsteoretisk fagkunnskap (knowing that) og integrere den med kvalifisert praktisk kunnskap (knowing how). For å bidra til det legger vi vekt på learning by doing i øvingsformatene i boka. Men opphavsmannen til slagordet learning by doing, pedagogen John Dewey, understreket at det egentlig handler om å integrere de to kunnskapsdimensjonene