Veiledning i praksis

Kapittel 1 Introduksjon siste tiårene etablert seg som et teoretisk kunnskaps- og fagområde. Det betyr at veiledning også er et faglig og profesjonelt begrep. Men veiledning er ikke entydig definert; det fungerer mest som «paraplybegrep» som refererer til ulike veiledningsmodeller og virksomheter.

Dypdykk i engelskspråklig litteratur viser oss ulike veiledningsformer som faller inn under paraplybegrepet veiledning, illustrert med ordskyen i figur 1.1. Dels overlapper de ulike formene hverandre, dels kan de adskilles mer eller mindre presist (Bjerkholt 2017; Skagen 2013; Teslo 2008; Ulvestad & Kärki 2012).

På norsk dekker begrepet faglig veiledning veiledningsformer omtalt som supervision og clinical facilitation på engelsk. Consultation oversettes vanligvis til konsultasjon, mens counselling i hovedsak dekker det vi kaller rådgivning. Coaching og mentoring er beholdt som norske betegnelser for disse veiledningsmodellene (jf. Mathisen 2014).

Uttrykket the babble of voices er brukt for å beskrive mangfoldet av modeller på det psykoterapeutiske fagfeltet (Schön 1987). Det beskriver også langt på vei det flerstemte mangfoldet av modeller og retninger på veiledningsfeltet. Flere forhold bidrar til mangfoldet. Vi ser kort på tre faktorer som kan forklare noe av variasjonen.

Modeller utviklet innenfor ulike fag- og yrkestradisjoner er påvirket av så vel det aktuelle yrket som profesjonen og fagets særtrekk, teorier og tradisjoner. Profesjonene er forskjellige med henblikk på hvordan man definerer veiledningens oppgaver og funksjoner. Det bidrar til at en veiledningsmodell utviklet innen én fagtradisjon, framstår som forskjellig fra modeller utviklet innenfor andre fag.

For det andre representerer modellene ulike oppfatninger og teorier om læring, og hvordan vi best kan legge til rette for andres læring og utvikling. Ulike pedagogiske grunnsyn og teorier bidrar i den forstand til at modeller har utviklet seg i noe forskjellig retning.

Endelig varierer veiledningsmodeller alt etter hvilke psykologiske perspektiver man legger vekt på, som muligens er den sterkeste faktoren. Det dreier seg om hvilke teorier man primært støtter seg til for å forklare forhold som atferd, tenkning, læring, følelser og utvikling. Veiledningsmodellene kan være knyttet til én eller flere psykologiske forklaringsmodeller − for eksempel:

– psykodynamisk perspektiv – atferdsteoretisk perspektiv – humanistisk perspektiv – kognitivt perspektiv – biologisk perspektiv – situert og sosiokulturelt perspektiv

Særlig står innspill fra anvendt og klinisk psykologi sentralt; flere veiledningsmodeller er utviklet mer eller mindre eksplisitt Figur 1.2 på grunnlag av anvendt kommunikasjonsteori og psykoterapeutisk teori – et konkret eksempel er Carl R. Rogers’ ikke-dirigerende eller klientsentrerte terapi (Rogers 1951, 1961). Rogers skal vi komme tilbake til ved flere anledninger. De nevnte faktorene er oppsummert og illustrert i figur 1.2.

Imidlertid viser veiledningslitteraturen også vesentlige likheter mellom ulike modeller og veiledningsformer. Særlig gjelder det ferdighetsaspektet: det veiledere gjør – og kan og bør gjøre – i praktisk veiledningsarbeid, enten dette omtales som prosedyrer, metoder, strategier, teknikker eller ferdigheter. Vi varierer ordbruken, men minner om at «metode» ikke alltid handler om hva som gjøres for å endre på noe; det brukes i en del sammenhenger om datainnsamling (som i kvalitativ og kvantitativ metode, forskningsmetode og eksperimentelle metoder). Slik sett kan det være at «teknikk» er å foretrekke i det store begrepsmangfold i litteraturen.

På tvers av profesjonsfag, pedagogikk og psykologi er det hold for å hevde at det finnes et sett med grunnleggende veiledningsferdigheter som er felles relativt uavhengig av ulike veiledningsmodeller (jf. Skagen 2013).

I førsteutgaven av Veiledning i praksis (2004) var intensjonen å presentere disse felles grunnleggende veiledningsferdighetene. Videre la vi vekt på å foreslå hvordan vi kan legge til rette for å lære veiledning i praksis ved å øve systematisk og målrettet sammen med andre for å bli bedre veiledere.

Vi valgte denne innfallsvinkelen blant annet ut fra samtaler med studenter og praktikere i vårt arbeid som lærere i høgskole- og universitetssammenheng. Mange studenter har kunnskap om veiledning og hva veiledning handler om, ut fra undervisning og ulike veiledningssituasjoner i studiet. Men en relativt liten del av undervisningen er satt av til systematisk trening og øving på veiledningsferdigheter for å utvikle studentenes praktiske vei-

Yrkeskunnskap –Profesjonskunnskap • Fagets innhold og gjenstand • Fagets og yrkets særpreg • Yrkesutøvelsens organisering • Fagets metoder og handlingskunnskap • Kvalifisering til yrket, tradisjoner Psykologisk teori • Lærings og atferdspsykologi • Kognitiv psykologi • Humanistisk psykologi • Sosiokulturell psykologi • Klinisk psykologi • Kommunikasjonsteknikker • Relasjonskompetanse

Veiledningsteori

Pedagogikk • Å legge til rette for andres læring og utvikling • Å planlegge, gjennomføre og evaluere læringssituasjoner • Å intervenere i andres læreprosesser