Kapittel 1 Introduksjon

Veiledning er viet betydelig oppmerksomhet de siste tiårene, både som praktisk virksomhet og fagfelt. Det kommer stadig nye bøker om veiledning rettet mot ulike utdanninger, profesjoner og sektorer. Bokutgivelsene er i et omfang som forsvarer å snakke om en moderne veiledningsekspansjon. Ekspansjonen gjelder for profesjoner og yrker som tradisjonelt anvender veiledning som metode, men litteraturen henvender seg også til nye grupper.

Litteraturen viser oss veiledning som et komplekst og sammensatt fenomen. Vi presenteres for ulike begreper, modeller og perspektiver. Tematisk omhandles både hvordan veiledning er å forstå begrepsmessig, og hvordan veiledning best kan og bør utøves i ulike praktiske sammenhenger. Det finnes altså både beskrivelser og normative føringer, men litteraturen om effekter av veiledning er mangelfull i den norske litteraturfloraen. Det ikke alltid like enkelt å navigere i veiledningens mangfoldige landskap.

På tross av manglende belegg for veiledningens fortreffeligheter kan det se ut til at man gjerne anser veiledning som svaret på mange spørsmål og problemstillinger, nærmest på det meste. Vi er skarpe tilhengere av veiledning fordi veiledningens hovedformat innebærer at den som mottar veiledning, ofte er motivert og aktiv – det er godt dokumenterte hovedingredienser i læring og utvikling. Men det må ikke være slik at veiledning nærmest fungerer som et universalmiddel – som en løsning på alle problemer.

Veiledning er et ord og begrep som på den ene siden hører hjemme i dagligtalen. Det handler ikke om noe radikalt nytt, men snarere om en mangesidig virksomhet av gammel dato med lange tradisjoner. Nær sagt til alle tider har lærere veiledet elever og studenter, erfarne yrkesutøvere har veiledet nybegynnere, både som opplæring i yrket og som innvielse i yrkesfellesskapet, og yrkesfeller har veiledet hverandre. Veiledning er en praktisk og erfaringsbasert virksomhet, men har de

Figur 1.1