Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK

bakside: 165 mm + 8 mm steg

høyde: 246 mm

Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK er særlig aktuell i lys av rettsutviklingen i Norge. I juni 2024 avklarte Høyesterett at myndighetene må betale opp­reisning i den grad EMK artikkel 13 krever det. Tilsvarende avklaring har skjedd både i Sverige og Danmark. Den norske regjeringen har også igangsatt et arbeid med å vurdere om, og eventuelt på hvilken måte, man bør lovfeste adgangen til å få oppreisning for konvensjonsbrudd.

ole-gunnar nordhus (ph.d.) har lang erfaring som under­ vise­r og foredragsholder i erstatningsrett og menneskerettigheter, og har publisert flere fagartikler og kronikker innenfor emnene.

Boken er basert på hans doktorgradsavhandling som han skrev da han var stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. I tiden etter doktorgraden har han vært ansatt som forsker ved det samme fakultetet, tilknyttet Senter for europeisering av norsk rett (CENTENOL).

Trykklart omslag Myndighetenes ansvar for brudd på.indd 1

bakside: 165 mm + 8 mm steg

ole-gunnar nordhus

myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på emk

omslag av stian hole

isbn 978-82-15-07550-1

OLE-GUNNAR NORDHUS MYNDIGHETENES OPPREISNINGSANSVAR FOR BRUDD PÅ EMK

hva er lov og rett? De siste årene har det blitt anlagt en rekke søksmål med krav om at myndighetene betaler erstatnin­g for ikke-økonomisk skade (oppreisning) for brudd på den euro­ peiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Både EMK artik­kel 13 og artikkel 5 nr. 5 krever at det tilkjennes oppreis­ ning for konven­sjonsbrudd i den grad krenkelsen ikke kan bli reparert på andre måter. Denne boken gir en systematisk fremstilling av hvilke krav bestemmelsene stiller til at fysiske og juridiske personer skal kunne få oppreisning for myndighetenes konvensjonsbrudd. Det gjøres rede for hvilke vilkår som kan gjelde for å få oppreisning og hvordan den kan utmåles. Boken gir også anbefalinger om hvordan kravene etter EMK bør gjennomføres i norsk erstatningsrett.

rygg:27 mm

06.11.2025 08:27

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 2

14.11.2025 12:17

Ole-Gunnar Nordhus

Myndighetenes ­oppreisningsansvar for brudd på EMK

universitetsforlaget

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 3

14.11.2025 12:17

© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget, Oslo 2025 ISBN 9788215075501 Papirbok ISBN 9788215075815 E-bok ISBN 9788215076416 Juridika Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighets­ haverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Omslagsdesign: Stian Hole Sats: ottaBOK Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 10,5/13 Papir: 90 g Amber Graphic 1,25 Elektronisk tilrettelegging i e-pub-format: PHi Business Solutions Ltd.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 4

14.11.2025 12:17

Forord

Boken er en bearbeidet utgave av min doktorgradsavhandling, som ble skrevet da jeg var stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Fremstillingen er oppdatert med rettskilder og litteratur frem til ultimo august 2025. Jeg takker bedømmelseskomiteen for konstruktive innspill, som ble et viktig grunnlag for bearbeidingen av avhandlingen.

Komiteens medlemmer var: professor Jørgen Aall (Universitetet i Bergen), professor ­Kjetil Mujezinović Larsen (Universitetet i Oslo) og docent Sandra Friberg (Universitetet i ­Uppsala). Jeg takker også Kjetil og Sandra for at de som henholdsvis første- og andreoppo­ nent bidro til en minneverdig disputas i god akademisk ånd.

Jeg hadde det privilegiet å ha flere personer rundt meg under arbeidet med doktorgradsavhandlingen. Professor Anne Marie Frøseth og professor Bjarte Thorson var mine veiledere i doktorgradsprosjektets første fase. De leder forskergruppen for erstatningsrett og forsikringsrett ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen. Anne Marie Frøseth la til rette for at jeg tidlig i arbeidet med prosjektet fikk legge det frem i ulike faglige fora.

Bjarte Thorsons erfaring fra Den europeiske menneskerettsdomstolens sekretariat var svært nyttig. Jeg takker dem for gode faglige samtaler.

I det meste av arbeidet med prosjektet var professor Bjarte Askeland (BI) og dommer i EFTA-domstolen (ph.d.) Michael Reiertsen mine veiledere. Mitt første møte med Bjarte Askeland var da jeg som nyutdannet jurist skulle begynne å undervise i erstatningsrett.

Hans vennlighet og faglighet var et fint møte med akademia, og han har siden vært en mentor for meg. Det var i samtale med Bjarte Askeland at jeg først snakket om behovet for å skrive en avhandling om myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og han oppfordret meg til å skrive en artikkel om emnet før jeg ble stipendiat. Det var en viktig del av forberedelsen til å påbegynne et doktorgradsprosjekt om temaet.

Mitt første møte med Michael Reiertsen var da han kommenterte en prosjektpresentasjon jeg holdt i en tidlig fase av prosjektet. Det var svært nyttig med hans grundige og tydelige innspill. Han utfordret meg til å tenke gjennom hvordan jeg skulle spisse prosjektet og presisere sentrale metodiske spørsmål. Det dannet grunnlaget for det videre samarbeidet med Michael Reiertsen. Hans innspill har vært uvurderlige.

I innspurten av arbeidet med avhandlingen ble jusstudentene Andrea Johanne Mietle og Gina Cecilie Heskestad engasjert som vitenskapelige assistenter for prosjektet. Jeg takker dem for grundig og effektivt arbeid med henvisninger og kildeliste. Vi fungerte som et godt team i innspurtsfasen, og deres bidrag har vært svært verdifullt.

Jeg har også vært heldig å være en del av et miljø med stipendiater ved Det juridiske fakultet (Universitetet i Bergen). Selv om vi har skrevet om ulike temaer, har vi kunnet snakke

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 5

14.11.2025 12:17

6

Forord

om felles overordnede problemstillinger. En av mine stipendiatkolleager, Siri ­Elisabeth Bernssen, ga meg viktige tekniske råd til dokumentet. Hun har også sammen med Vilde Vrålid og Malin Aaen vært initiativtagere til sosiale møtepunkter for stipendiatene.

Boken handler grunnleggende sett om korreksjon av urett. Jeg har vokst opp i en familie hvor temaet ofte ble diskutert. Bokens tematikk er til ære for mine foreldre Inger Hilde og Gunnar og mine brødre Magnus og Nils Christian. Min mor viste meg den akademiske veien – boken tilegnes derfor henne.

Ole-Gunnar Nordhus Bergen 15. november 2025

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 6

14.11.2025 12:17

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

Kapittel 1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.1 Tema og problemstillinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.2 Avgrensninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.3 Rettsdogmatisk perspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.4 Terminologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.5 Lovutredningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.6 Struktur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 11 21 25 27 29 31

Kapittel 2 Metode og utvalg av rettskildemateriale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.2 Samspillet mellom EMD og Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.3 Utvalget av EMD-praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.4 Grunnlaget for de normative anbefalingene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.5 Om bruken av andre konvensjonsstaters rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2.6 Soft law . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 35 37 39 42 45 46

Kapittel 3 Overordnet om EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.2 Bakgrunn og utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.3 Anvendelsesområde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.3.1 Bestemmelsenes subsidiære karakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.3.2 Forholdet mellom EMK artikkel 13 og artikkel 6 . . . . . . . . . . . .

3.3.3 Krenkelser som skyldes lovgivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.4 Subsidiaritets- og effektivitetsprinsippet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.5 Dokumentasjons- og begrunnelseskravet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.6 Kravene til når oppreisning må tilkjennes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.7 Ansvars- og rettighetssubjektene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.8 Kravene til oppreisningens formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.8.1 Reparasjonshensynet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.8.2 Prevensjonshensynet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.8.3 Pønalt formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.9 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

49 49 51 55 55 57 61 63 67 75 81 84 84 86 88 92

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 7

14.11.2025 12:17

8

Innhold

Kapittel 4 Den norske oppreisningstradisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.2 Oppreisningsinstituttets historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.3 Oppreisningens formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.4 Lovhjemmelskravet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.4.1 Hensynene kravet bygger på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.4.2 Hensynenes berettigelse ved oppreisning for konvensjonsbrudd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4.5 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 5 Oppreisningsgrunnlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.2 Den alminnelige oppreisningsbestemmelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.3 Særbestemmelser om oppreisning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.3.1 Skl. § 3-6 og § 3-6 a . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Strpl. § 447 og § 448 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.3.2 5.3.3 Aml. § 15-12 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ldl. § 38 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.3.4 5.4 Utviklingen av EMK-oppreisningsansvaret i våre naboland . . . . . . . . . . .

5.4.1 Sverige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Danmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.4.2 5.5 Utviklingen av EMK-oppreisningsansvaret i norsk rett . . . . . . . . . . . . . . .

Hjemmelsspørsmålet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.5.1 5.5.2 Høyesteretts avklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.6 Bør EMK-oppreisningsansvaret være «subsidiært»? . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.7 Larsen-utredningens lovforslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5.8 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6 Betydningen av EMDs overnasjonale reparasjonspraksis . . . . . . . . . . . . . . . . .

6.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6.2 Relevansen av EMDs praktisering av EMK artikkel 41 . . . . . . . . . . . . . . .

6.3 EMDs avvisningspraksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6.3.1 EMK artikkel 34 («victim»-kravet) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6.3.2 EMK artikkel 35 nr. 1 (kravet om å anvende nasjonale rettsmidler) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6.4 EMDs retningslinjer etter EMK artikkel 46 (pilotprosedyren) . . . . . . . . .

6.5 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 8

95 95 97 103 106 106 110 113 115 115 116 120 120 124 128 129 130 130 133 134 134 139 144 148 151 153 153 155 161 161 166 169 171

14.11.2025 12:17

Innhold

Kapittel 7 Konstatering av krenkelsen som reparasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.2 Hvilken type rettighet som er krenket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.3 Den nærmere vurderingen av krenkelsens alvor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.3.1 Myndighetenes opptreden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.3.2 Krenkelsens omfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvordan skadelidte rammes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.3.3 7.4 Skadelidtes opptreden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skadelidtes medvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.4.1 7.4.2 Unnlatelse av å anvende alternative reparasjonsformer . . . . . . . .

Domfellelser for straffbare forhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.4.3 7.5 Myndighetenes ressurser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7.6 Vesentlighetskrav for å gi reparasjon utover en konstatering? . . . . . . . . . .

7.7 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

173 173 176 180 180 182 184 190 190 192 194 195 197 203

Kapittel 8 Alternative reparasjonsformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.2 Restitusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.2.1 Restitusjon som tilstrekkelig reparasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bør restitusjon være den primære reparasjonsformen? . . . . . . . . .

8.2.2 8.3 Straffereduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Straffereduksjon som tilstrekkelig reparasjon . . . . . . . . . . . . . . .

8.3.1 8.3.2 Forholdet til andre reparasjonsformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.4 Fritak fra å betale sakskostnader . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.5 Ansvarliggjøring av private . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.5.1 Straffansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppreisningsansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.5.2 8.6 Offentlig beklagelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8.7 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

205 205 207 207 210 214 214 217 219 221 221 224 227 230

Kapittel 9 Skaden og ansvarsgrunnlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.2 Krav til negativ effekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.3 Dokumentasjon av skade . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.4 Skyldvilkår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.4.1 Kravene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 . . . . . . . . . . .

9.4.2 Bør det oppstilles et skyldvilkår? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.5 Ansvar for krenkelser som skyldes lovgivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.6 Ansvarsterskelen ved krenkelser mot juridiske personer . . . . . . . . . . . . . .

9.7 Staten og kommunene som ansvarssubjekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

232 232 234 236 239 239 245 248 251 255

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 9

14.11.2025 12:17

10

Innhold

9.7.1

Begrunnelsen for at både staten og kommunene er ansvarssubjekter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9.7.2 Ansvarsfordelingen mellom staten og kommunene . . . . . . . . . . .

Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

255 257 258

Kapittel 10 Utmåling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.2 Nivåene i EMDs praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.3 Rommet for å fravike EMDs utmålingsnivåer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.4 Standardsatsene i norsk rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.4.1 Skadeserstatningsloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.4.2 Straffeprosessloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.4.3 Likestillings- og diskrimineringsloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.5 Betydningen av krenkelsens alvor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.5.1 Hvilken type rettighet som er krenket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.5.2 Myndighetenes opptreden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.5.3 Krenkelsens omfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.5.4 Hvordan skadelidte rammes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.6 Forholdene ellers . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.6.1 Skadelidtes medvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.6.2 Myndighetenes ressurser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.6.3 Alternative reparasjonsformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10.7 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

260 260 263 269 273 273 277 280 282 282 284 286 288 290 290 294 297 299

Kapittel 11 Hovedfunn og veien videre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

301

Kildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konvensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dommer fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) . . . . . . .

Beslutninger fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) . . . . .

Avgjørelser fra EU- og EFTA-domstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Andre internasjonale dokumenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lover og forskrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norske forarbeider og utredninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Praksis fra Norges Høyesterett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Praksis fra de norske lagmannsrettene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Praksis fra de norske tingrettene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utenlandske rettskilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

308 308 318 321 342 343 344 344 349 350 354 355 355

Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

358

9.8

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 10

14.11.2025 12:17

Kapittel 1

Innledning

1.1

Tema og problemstillinger

I Norge er det en økende tendens til at privatpersoner reiser søksmål med krav om erstatning for at staten eller en kommune har krenket deres menneskerettigheter etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).1 Konvensjonen er inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven (mrl.) § 2, jf. § 3.2 EMK gir fysiske og juridiske personer grunnleggende rettigheter, som retten til privatliv, retten til en rettferdig rettergang, rett til ytringsfrihet og rett til vern om private eiendeler.3 Rettighetene angir grenser for hva norske myndigheter kan gjøre mot den enkelte, samtidig som de pålegger myndighetene å iverksette tiltak for å verne om rettighetene.4 Når myndighetene krenker en persons rettigheter etter EMK, vil ikke det nødvendigvis påføre personen (skadelidte) en økonomisk skade. Rettighetene i konvensjonen verner hovedsakelig om interesser som ikke kan gis et eksakt mål i penger.5 Krenkelsen vil likevel utsette skadelidte for en urett og et ubehag som kan omtales som en ikke-økonomisk skade.6 Det illustreres av at Høyesterett i flere saker har kommet til at norske fengsler har kroppsvisitert innsatte på en måte som krenker forbudet mot nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3.7 De innsatte ble et stort antall ganger tvunget til å kle seg 1 2 3

4

5 6

7

Europarådets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Konvensjonen trådte i kraft 3. september 1953.

Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

Juridiske personer vil omfatte foreninger, stiftelser, selskaper og andre sammenslutninger som kan ha rettigheter. For en gjennomgang av hvilke rettigheter i EMK som også gjelder juridiske personer, se Marius Emberland, The Human Rights of Companies: Exploring the Structure of ECHR Protection, Oxford University Press 2006 s. 110–154 og Vanessa Wilcox, A Company’s Right to Damages for Non-Pecuniary Loss, Cambridge University Press 2016 s. 38–53.

Dette omtales som henholdsvis myndighetenes negative og positive forpliktelser etter EMK. For en nærmere beskrivelse av myndighetenes positive forpliktelser, se Vladislava Stoyanova, Positive Obligations under the Euro­pean Convention on Human Rights, Oxford 2023 og Dimitris Xenos, The Positive Obligations of the State under the European Convention of Human Rights, Routledge 2012.

Se også Stefan Somers, «Declaratory Judgements and the Right to Compensation in the Jurisprudence of the European Court of Human Rights. Does Art. 41 ECHR Grant Human Right Victims a Right to Financial Compensation?», European Journal of Human Rights, 01/2016 s. 57–82 (s. 80).

Myndighetenes brudd på EMK vil i mange sammenhenger først og fremst medføre ikke-økonomisk skade for den eller de som utsettes for konvensjonsbruddet, se også Henrik Vaaler, «Erstatning for ikke-økonomisk tap ved krenkelser av EMK», Lov og Rett, 05/2017 s. 299–317 (s. 300), Birgitte Hagland, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 02/2019 s. 67–99 (s. 98) og Morten Kjelland, Erstatningsrett, 3. utgave, Universitetsforlaget 2024 s. 50. Et unntak er krenkelser av eiendomsvernet i artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til EMK. Se HR-2024-551-S avsnitt 136, HR-2021-1155-A avsnitt 65, HR-2020-2137-A avsnitt 85 og HR-20202136-A avsnitt 111. I dommene kom Høyesterett samtidig til at kroppsvisitasjonene også krenket forbudet mot nedverdigende behandling i lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges grunnlov § 93 andre ledd.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 11

14.11.2025 12:17

12

Kapittel 1 Innledning

nakne og samtidig innta posisjoner som dyp knebøy, uten at det var begrunnet i en konkret vurdering av sikkerheten i fengslene. Visitasjonene påførte ikke de innsatte et økonomisk tap, men utsatte dem like fullt for en ydmykelse som de ønsket å kreve erstatning for. ­Bokens tema er fysiske og juridiske personers rett til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) for norske myndigheters brudd på EMK.8 Boken tar utgangspunkt i EMK artikkel 13, som etter omstendighetene krever at det i norsk rett må være mulig å få oppreisning for myndighetenes brudd på EMK. Artikkel 13 gir den enkelte en rett til et effektivt rettsmiddel: Everyone whose rights and freedoms as set forth in this Convention are violated shall have an effective remedy before a national authority notwithstanding that the violation has been committed by persons acting in an official capacity.9

Det overordnede formålet med EMK artikkel 13 er å sikre at rettighetene i EMK håndheves i konvensjonsstatenes nasjonale rett.10 Artikkel 13 oppstiller to grunnkrav. For det første stiller bestemmelsen krav til nasjonale myndigheters rettslige prøving av om det foreligger et brudd på EMK i en bestemt sak. Dersom noen har en prosedabel anførsel («an arguable claim») om at myndighetene har krenket deres rettigheter etter EMK,11 må de få prøvd spørsmålet for et uavhengig nasjonalt organ, typisk en domstol.12 For det andre krever artikkel 13 at dersom myndighetene krenker EMK, må skadelidte få reparasjon («redress») for krenkelsen.13 Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har uttalt

8

9

10

11

12

13

Ikke-økonomisk skade kjennetegnes av at den har en abstrakt karakter, og at den ikke direkte kan omregnes til en økonomisk verdi. Begrepet ikke-økonomisk skade defineres primært negativt. Høyesterett har for eksempel beskrevet ikke-økonomisk skade som «skade som ikke direkte kan måles i penger», se Rt. 1987 s. 764, s. 774. Enkelte i juridisk litteratur har imidlertid søkt å gi en positiv definisjon av begrepet. Se f.eks. Håkan ­Andersson, Ersättningsproblem i skadeståndsrätten: Skadeståndsrättsliga utvecklingslinjer, Bok III, Iustus Förlag 2017 s. 447, hvor det vises til at ikke-økonomisk skade omhandler «varierande fysiska eller psykiska inverkningar på livsföringen». Se også Wilcox (2016) s. 21, som uttaler følgende: «the core criterion of non-pecuniary loss is interference with a person’s bodily, mental, emotional and/or personality spheres […] resulting in loss other than money, property or wealth».

På fransk, som er det andre offisielle språket etter EMK, har artikkel 13 tittelen «Droit à un recours effectif».

Bestemmelsen lyder som følger: «Toute personne dont les droits et libertés reconnus dans la présente Convention ont été violés, a droit à l’octroi d’un recours effectif devant une instance nationale, alors même que la violation aurait été commise par des personnes agissant dans l’exercice de leurs fonctions officielles.»

Se f.eks. Sürmeli mot Tyskland, dom i storkammer av 8. juni 2006, sak nr. 75529/01 avsnitt 98 og Öneryıldız mot Tyrkia, dom i storkammer av 30. november 2004, sak nr. 48939/99 avsnitt 145. Se også Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter 1: En innføring i vernet om individets sivile og politiske rettigheter, Fagbokforlaget 2022 s. 100.

Se f.eks. Nada mot Sveits, dom i storkammer av 12. september 2012, sak nr. 10593/08 avsnitt 208 og ­Rotaru mot Romania, dom i storkammer av 4. mai 2000, sak nr. 28341/95 avsnitt 67. Se nærmere i kap. 3 punkt 3.3.1 og Francoise Hampson, «The Concept of an ‘Arguable Claim’ under Article 13 of the European Convention on Human Rights», International and Comparative Law Quarterly, 10/1990 s. 891–899.

Det stilles krav til både uavhengigheten og kompetansen til nasjonale organer for at de skal oppfylle forpliktelsene etter artikkel 13. Se f.eks. De Souza Ribeiro mot Frankrike, dom i storkammer av 13. desember 2012, sak nr. 22689/07 avsnitt 92. Se nærmere i Michael Reiertsen, Effective Domestic Remedies and the European Court of Human Rights: Applications of the European Convention on Human Rights Article 13, Cambridge University Press 2022 s. 128–175 og Kjetil Mujezinović Larsen, «Retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13: En studentrettet oversikt», Jussens Venner, 06/2019 s. 388–402 (s. 394–395).

Se f.eks. Sürmeli mot Tyskland (2006) avsnitt 98–99. Se også Reiertsen (2022) s. 176–241.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 12

14.11.2025 12:17

1.1 Tema og problemstillinger

13

at kravet til reparasjon blant annet innebærer at det «in appropriate cases» må være mulig å få oppreisning for konvensjonsbrudd i konvensjonsstatenes nasjonale rett.14 Videre oppstiller EMK artikkel 5 nr. 5 et særskilt krav til reparasjon for de situasjonene hvor myndighetene krenker den enkeltes rett til frihet og sikkerhet etter EMK artikkel 5 nr. 1–4. Artikkel 5 nr. 5 er en lex specialis i relasjon til EMK artikkel 1315 og fastsetter: Everyone who has been the victim of arrest or detention in contravention of the provisions of this article shall have an enforceable right to compensation.16

Dersom den enkelte krever oppreisning for myndighetenes brudd på retten til frihet og sikkerhet etter artikkel 5 nr. 1–4, er det artikkel 5 nr. 5 som stiller krav til at det i konvensjonsstatenes nasjonale rett må være mulig å få oppreisning.17 EMD har uttalt at «Article 5 § 5 is complied with where it is possible to apply for compensation in respect of a deprivation of liberty effected in conditions contrary to paragraphs 1, 2, 3 or 4».18 Domstolen har også anvendt formuleringer som at artikkel 5 nr. 5 «guarantees an enforceable right to compensation»,19 og at bestemmelsen «creates a direct right to compensation».20 I boken vil jeg reise to hovedproblemstillinger: Hvilke krav stiller EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 til at fysiske og juridiske personer skal kunne få oppreisning for myndighetenes brudd på EMK, og hvordan kan og bør forpliktelsene integreres i norsk erstatningsrett?

Analysen av hvilke krav som følger av EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5, vil ta utgangspunkt i avgjørelser fra EMD.21 De kravene som kan utledes av avgjørelsene, vil imidlertid kun være en ramme som norsk erstatningsrett kan utvikles innenfor. I flere 14

15

16 17

18

19

20 21

Se f.eks. T.P. og K.M. mot Storbritannia, dom i storkammer av 10. mai 2001, sak nr. 28945/95 avsnitt 107, Anguelova mot Bulgaria, dom i kammer av 13. juni 2002, sak nr. 38361/97 avsnitt 161 og Roth mot Tyskland, dom i kammer av 22. oktober 2020, sak nr. 6780/18 og 30776/18 avsnitt 92. Se også Reiertsen (2022) s. 197–210 og Larsen (2019) s. 398–399.

Se f.eks. Ruslan Yakovenko mot Ukraina, dom i kammer av 4. juni 2015, sak nr. 5425/11 avsnitt 30. Se også Arnfinn Bårdsen, «Retten til erstatning for ulovlig frihetsberøvelse etter EMK artikkel 5 (5) og SP artikkel 9 (5)», i Nybrott og Odling: Festskrift til Nils Nygaard på 70-årsdagen, Kai Krüger, Kåre Lilleholt og Gudrun Holgersen (red.), Fagbokforlaget 2002 s. 51–60 (s. 52) og Cristoph Grabenwarter, European Convention on Human Rights: Commentary, Beck/Hart Publishing 2014 s. 329.

I den franske språkversjonen lyder bestemmelsen: «Toute personne victime d’une arrestation ou d’une détention dans des conditions contraires aux dispositions de cet article a droit à réparation.»

Se f.eks. S.Y. mot Italia, dom i kammer av 24. januar 2022, sak nr. 11791/20 avsnitt 142, Teymurazyan mot Armenia, dom i kammer av 15. mars 2018, sak nr. 17521/09 avsnitt 76, Salmanov mot Slovakia, dom i kammer av 20. januar 2022, sak nr. 40132/16 avsnitt 81, Sahakyan mot Armenia, dom i kammer av 10. november 2015, sak nr. 66256/11 avsnitt 29, Şahin Çağdaş mot Tyrkia, dom i kammer av 11. april 2006, sak nr. 28137/02 avsnitt 34 og Wassink mot Nederland, dom i kammer av 27. september 1990, sak nr. 12535/86 avsnitt 38.

Se f.eks. Stanev mot Bulgaria, dom i storkammer av 17. januar 2012, sak nr. 36760/06 avsnitt 182, N.C. mot Italia, dom i storkammer av 18. desember 2002, sak nr. 24952/94 avsnitt 49 og avsnitt 52, Kaganovskyy mot Ukraina, dom i kammer av 15. september 2022, sak nr. 2809/18 avsnitt 113 og I.N. mot Ukraina, dom i kammer av 23. juni 2016, sak nr. 28472/08 avsnitt 97.

Benham mot Storbritannia, dom i storkammer av 10. juni 1996, sak nr. 19380/92 avsnitt 50. Se en tilnærmet likelydende uttalelse i Sinkova mot Ukraina, dom i kammer av 27. februar 2018, sak nr. 39496/11 avsnitt 79, Nechiporuk og Yonkalo mot Ukraina, dom i kammer av 21. april 2011, sak nr. 42310/04 avsnitt 228, Klishyn mot Ukraina, dom i kammer av 23. februar 2012, sak nr. 30671/04 avsnitt 95 og Steel mfl. mot Storbritannia, dom i kammer av 23. september 1998, sak nr. 24838/94 avsnitt 81.

Storck mot Tyskland, dom i kammer av 16. juni 2005, sak nr. 61603/00 avsnitt 122. EMD har senere bygget på uttalelsen i både Emin mot Nederland, dom i kammer av 29. mai 2012, sak nr. 28260/07 avsnitt 25 og Özçelik mot Nederland, dom i kammer av 28. juni 2016, sak nr. 69810/12 avsnitt 42.

Se nærmere i kap. 2 punkt 2.3.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 13

14.11.2025 12:17

14

Kapittel 1 Innledning

sammenhenger vil det ikke være mulig å utlede klare krav fra EMDs praksis.22 EMD har ikke utviklet en helhetlig «erstatningslære» med bestemte vilkår for å kunne kreve oppreisning.23 Det har bakgrunn i de kriteriene EMD anvender når domstolen behandler klager fra personer som anfører at de i strid med artikkel 13 eller artikkel 5 nr. 5 ikke har eller kunne fått oppreisning for konvensjonsbrudd i nasjonal rett. Domstolen vurderer om oppreisningsreglene i den innklagede konvensjonsstaten gir klageren «reasonable prospects of success».24 EMD prøver om konvensjonsstaten i tilstrekkelig grad har dokumentert at oppreisningsreglene kunne kommet til anvendelse i en sak som den EMD skal avgjøre i det konkrete tilfellet (dokumentasjonskravet).25 I saker hvor nasjonale domstoler har avslått klagerens oppreisningskrav, har EMD også prøvd om domstolene har gitt en tilstrekkelig god begrunnelse for å avslå kravet (begrunnelseskravet).26 EMD prøver derfor i utgangspunktet ikke om oppreisning burde blitt tilkjent i den konkrete saken. Likevel forutsetter både dokumentasjons- og begrunnelseskravet at nasjonale myndigheter etter omstendighetene plikter å gi oppreisning til personer som utsettes for brudd på EMK.27 Dersom nasjonale domstoler avslår et oppreisningskrav, kan EMD anse det som et bevis for at nasjonal erstatningsrett ikke gir «reasonable prospects of success». Dersom nasjonale domstoler ikke kan påvise en god grunn for å unnlate å tilkjenne oppreisning, må oppreisning tilkjennes for å unngå krenkelse av artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5.

Når norske domstoler skal behandle et søksmål hvor en person krever oppreisning for myndighetenes brudd på EMK, blir perspektivet et annet enn for EMD. Spørsmålet for norske domstoler er ikke om myndighetene i tilstrekkelig grad har dokumentert at en norsk oppreisningsregel kunne kommet til anvendelse i saken, eller gitt en tilstrekkelig god begrunnelse for hvorfor det ikke bør tilkjennes oppreisning i saken. Domstolene må heller vurdere om og eventuelt med hvilket beløp saksøkeren skal tilkjennes oppreisning. For den vurderingen vil EMDs praktisering av dokumentasjons- og begrunnelseskravet kun være 22 23

24

25

26

27

Se nærmere i kap. 2 punkt 2.2.

Artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller kun minstekrav til konvensjonsstatenes erstatningsrett, se f.eks. Maksimov mot Russland, dom i kammer av 18. mars 2010, sak nr. 43233/02 avsnitt 66. Se også Somers, (2016) s. 81, som uttaler at dersom EMD «requires an effective remedy under article 13 of the Convention, it cannot demand states to adjust to a detailed compensatory system». Se til forskjell myndighetenes erstatningsansvar for brudd på EØS-retten (EØS-erstatningsansvaret), hvor EFTA-domstolen har angitt nærmere bestemte vilkår for å kunne kreve erstatning. For en beskrivelse av innholdet i EØS-erstatningsansvaret, se Halvard ­Haukeland Fredriksen, Offentligrettslig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, Fagbokforlaget 2013, Halvard ­Haukeland Fredriksen og Gjermund Mathisen, EØS-rett, 4. utgave, Fagbokforlaget 2022 s. 474–483 og Are Stenvik, «Erstatningsrettens internasjonalisering», Tidsskrift for erstatningsrett, 01/2005 s. 33–61 (punkt 2.1).

For EMK artikkel 13, se f.eks. Dirdizov mot Russland, dom i kammer av 27. november 2012, sak nr. 41461/10 avsnitt 80, Reshetnyak mot Russland, dom i kammer av 8. januar 2013, sak nr. 56027/10 avsnitt 67, Ananyev mfl. mot Russland, dom i kammer av 10. januar 2012, sak nr. 42525/07 og 60800/08 avsnitt 113. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Harkmann mot Estland, dom i kammer av 11. juli 2006, sak nr. 2192/03 avsnitt 52.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Stanev mot Bulgaria (2012) avsnitt 219–220 og Yarashonen mot Tyrkia, dom i kammer av 24. juni 2014, sak nr. 72710/11 avsnitt 62–66. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Stanev mot Bulgaria (2012) avsnitt 182 og avsnitt 187, N.C. mot Italia (2002) avsnitt 49 og 52, Kocamış og Kurt mot Tyrkia, dom i kammer av 25. januar 2022, sak nr. 227/13 avsnitt 39, Pantea mot Romania, dom i kammer av 3. juni 2003, sak nr. 33343/96 avsnitt 268–269, Kaganovskyy mot Ukraina (2022) avsnitt 113, I.N. mot Ukraina, (2016) avsnitt 97 og Ruslan Yakovenko mot Ukraina (2015) avsnitt 36.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Marshall mfl. mot Malta, dom i kammer av 11. februar 2020, sak nr. 79177/16 avsnitt 87 og Wasserman mot Russland (nr. 2), dom i kammer av 10. april 2008, sak nr. 21071/05 avsnitt 50.

Se også Reiertsen (2022) s. 200–201. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Salmanov mot Slovakia (2022) avsnitt 84 og Houtman og Meeus mot Belgia, dom i kammer av 17. mars 2009, sak nr. 22945/07 avsnitt 46.

Se kap. 3 punkt 3.5.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 14

14.11.2025 12:17

1.1 Tema og problemstillinger

15

et utgangspunkt. Spørsmålet blir hvordan dokumentasjons- og begrunnelseskravet skal «oversettes» til norsk rett. Når krever EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 at det tilkjennes oppreisning for konvensjonsbrudd i norsk rett?

EMDs praktisering av EMK artikkel 41 kan være et referansepunkt for norske domstoler.

Det fremgår av artikkel 41 at dersom det anlegges sak for EMD, kan domstolen tilkjenne erstatning og oppreisning («just satisfaction») for konvensjonsbrudd.28 Domstolen kan tilkjenne erstatning og oppreisning dersom den anser det som nødvendig for å reparere krenkelsen.29 EMDs praktisering av bestemmelsen kan gi veiledning for norske domstoler når de skal vurdere om og eventuelt med hvilket beløp det skal tilkjennes oppreisning for konvensjonsbrudd.30 Både EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 krever til en viss grad at norske domstoler tar hensyn til praktiseringen av artikkel 41. De oppreisningsbeløpene som norske domstoler tilkjenner for konvensjonsbrudd, vil bare oppfylle kravene etter artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 dersom beløpene ikke er «urimelig lave» sammenlignet med de EMD selv tilkjenner etter artikkel 41.31 Likevel er ikke EMDs praktisering av artikkel 41 alltid relevant for norsk rett. Det skyldes at artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller krav til reparasjon på det nasjonale nivået, mens artikkel 41 regulerer EMDs egen kompetanse til å gi reparasjon på det overnasjonale nivået.32 Domstolens konklusjoner etter artikkel 41 kan i flere sammenhenger være et utslag av betraktninger som kun gjør seg gjeldende på det overnasjonale nivået, og som derfor ikke kan overføres til norsk rett (overnasjonale betraktninger).33 28

29

30 31

32 33

Bestemmelsen lyder: «If the Court finds that there has been a violation of the Convention or the protocols thereto, and if the internal law of the High Contracting Party concerned allows only partial reparation to be made, the Court shall, if necessary, afford just satisfaction to the injured party.» I den franske språkversjonen har bestemmelsen overskriften «Satisfaction équitable» og lyder: «Si la Cour déclare qu’il y a eu violation de la Convention ou de ses protocoles, et si le droit interne de la Haute Partie contractante ne permet d’effacer qu’imparfaitement les conséquences de cette violation, la Cour accorde à la partie lésée, s’il y a lieu, une satisfaction équitable.»

For en nærmere gjennomgang av EMDs praktisering av EMK artikkel 41 (og forløperen i artikkel 50), se Octavian Ichim, Just Satisfaction under the European Convention on Human Rights, Cambridge University Press 2015, Stefan Somers, The European Convention on Human Rights as an Instrument of Tort Law, Intersentia 2018, Michiel Van Emmerik, Schadevergoeding bij schending van mensenrechten: De rechtspraktijk onder het EVRM vergeleken met die in Nederland, Stichting NJCM-Boekerij 1997, J. Laffranque, «Can’t Get Just ­Satisfaction», i Judgments of the European Court of Human Rights – Effects and Implementation, A. Seibert-­Fohr og M.E. Villiger (red.), Nomos 2014, Paul Mahoney, «Thinking a Small Unthinkable: Repatriating Reparation from the European Court of Human Rights to the National Legal Order», i Liber amicorum Luzius ­Wildhaber: Human rights – Strasbourg views, Lucius Caflisch, Johan Callewaert, Roderick Lidell, Paul Mahoney og Mark Villiger (red.), N.P Engel Publisher 2007 s. 263–284, Christian Tomuschat, «Just satisfaction under Article 50 of the European Convention on Human Rights», i Protection des droits de l’homme: La perspective européenne: Mélanges à la mémoire de Rolv Ryssdal, Paul Mahoney, Franz Matscher, Herbert Petzold og Luzius Wildehaber (red.), Carl Heymanns Verlag 2000 s. 1409–1430, Luzius Wildhaber, «Special Theme: Reparations for Internationally Wrongful Acts of States – Article 41 of the European Convention on Human Rights: Just Satisfaction under the European Convention on Human Rights», Baltic Yearbook of International Law 3, 01/2003 s. 1–18, Somers (2016) og M. Mas, «Right to Compensation under Article 50», i The Euro­pean System for the Protection of Human Rights, R. Macdonald, F. Matscher og H. Petzold (red.), Martinus Nijhoff 1993.

Se også Kjelland (2024) s. 50.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Marshall mfl. mot Malta (2020) avsnitt 82, Roth mot Tyskland (2020) avsnitt 93 og Burdov mot Russland (nr. 2), dom i kammer av 15. januar 2009, sak nr. 33509/04 avsnitt 99. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Vasilevskiy og Bogdanov mot Russland, dom i kammer av 10. juli 2018, sak nr. 52241/14 og 74222/14 avsnitt 23. Se nærmere i kap. 3 punkt 3.5 og kap. 10.

Se f.eks. Neumeister mot Østerrike (artikkel 50), dom i kammer av 7. mai 1974, sak nr. 1936/63 avsnitt 30.

Se nærmere i kap. 6 punkt 6.2.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 15

14.11.2025 12:17

16

Kapittel 1 Innledning

Samtidig gis konvensjonsstatene et rom for skjønn (skjønnsmargin) ved vurderingen av hvordan forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 skal gjennomføres i nasjonal rett.34 Skjønnsmarginen innebærer at forpliktelsene kan oppfylles på andre måter enn ved å tilkjenne oppreisning.35 I en del sammenhenger kan norske domstolers konstatering av at det har skjedd et konvensjonsbrudd, være tilstrekkelig reparasjon for krenkelsen.36 Selv i de sakene hvor det er nødvendig å gi reparasjon utover en konstatering av konvensjonsbrudd, trenger ikke reparasjonen uten videre å bestå i oppreisning.37 For eksempel kan konvensjonsbrudd begått overfor en tiltalt som domfelles i en straffesak, på visse vilkår repareres ved at den tiltalte idømmes en lavere straff enn den han eller hun ville blitt idømt dersom krenkelsen ikke hadde skjedd.38 I tillegg har konvensjonsstatene et stort handlingsrom når det gjelder hvordan oppreisning for konvensjonsbrudd skal utmåles i nasjonal rett.39 Skjønnsrommet som konvensjonsstatene gis ved gjennomføringen av forpliktelsene etter artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5, har sammenheng med at det er stor variasjon mellom konvensjonsstatene når det gjelder hvordan rettigheter håndheves.40 Ettersom EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 kun angir en ramme som norsk erstatningsrett kan utvikles innenfor, oppstår spørsmålet om hvordan kravene etter EMK kan og bør integreres i norsk erstatningsrett. Spørsmålet retter seg for det første til norske domstoler: Hvordan kan og bør domstolene vurdere om og eventuelt med hvilket beløp det skal tilkjennes oppreisning for konvensjonsbrudd? For det andre retter det seg til den norske lovgiveren: Hvordan kan og bør lovgiveren utforme lovgivning om oppreisning for konvensjonsbrudd?

Bokens problemstillinger aktualiseres av at det i norsk rett har pågått en diskusjon om i hvilken utstrekning det er hjemmel for å tilkjenne oppreisning for myndighetenes brudd på EMK. Diskusjonen har bakgrunn i at det i norsk rett tradisjonelt har vært en begrenset adgang til å få oppreisning. Norsk erstatningsrett bygger på at det i utgangspunktet bare 34 35

36

37 38

39

40

For EMK artikkel 13, se f.eks. De Souza Ribeiro mot Frankrike (2012) avsnitt 78, Nada mot Sveits (2012) avsnitt 207 og McFarlane mot Irland, dom i storkammer av 10. september 2010, sak nr. 31333/06 avsnitt 108.

For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Porchet mot Sveits (2019) avsnitt 18.

For EMK artikkel 13, se f.eks. De Souza Ribeiro mot Frankrike (2012) avsnitt 85, Öneryıldız mot Tyrkia (2004) avsnitt 146 og Fil LLC mot Armenia, dom i kammer av 31. januar 2019, sak nr. 18526/13 avsnitt 47.

Se også Reiertsen (2022) s. 198 og Jonas Christoffersen, Fair Balance: Proportionality, Subsidiarity and Primarity in the European Convention on Human Rights, Matinus Nijhoff Publishers 2009 s. 442. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Porchet mot Sveits (2019) avsnitt 18.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Amann mot Sveits, dom i storkammer av 16. februar 2000, sak nr. 27798/95 avsnitt 89 og avsnitt 94 og Maksimov mot Russland (2010) avsnitt 66. Se også Reiertsen (2022) s. 178–179 og s. 198 og Christoffersen (2009) s. 442. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Salmanov mot Slovakia (2022) avsnitt 84 og Martikán mot Slovakia, beslutning i kammer av 9. oktober 2012, sak nr. 21056/08 avsnitt 48.

Se nærmere i kap. 7.

Se nærmere i kap. 8.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Ulemek mot Kroatia, dom i kammer av 31. oktober 2019, sak nr. 21613/16 avsnitt 74. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Porchet mot Sveits, beslutning i kammer av 8. oktober 2019, sak nr. 36391/16 avsnitt 18–26 med videre henvisninger. Se også Jørgen Aall, Rettsstat og menneskerettigheter 2: Statens plikt til effektiv og betryggende straffeforfølgning, Fagbokforlaget 2021 s. 191.

Se f.eks. Chiragov mfl. mot Armenia, dom i storkammer av 16. juni 2015, sak nr. 13216/05 avsnitt 115 og Musci mot Italia, dom i storkammer av 29. mars 2006, sak nr. 64699/01 avsnitt 95. Se også Christoffersen (2009) s. 449–454, Jason NE Varuhas, Damages and Human Rights, Hart 2016 s. 255 og Veronika Fikfak, «Changing State Behaviour: Damages before the European Court of Human Rights», The European Journal of International Law, 04/2018 s. 1091–1125 (s. 1103).

Se f.eks. McKerr mot Storbritannia, dom i kammer av 4. mai 2001, sak nr. 28883/95 avsnitt 173.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 16

14.11.2025 12:17

1.1 Tema og problemstillinger

17

kan tilkjennes oppreisning dersom det har hjemmel i lov (lovhjemmelskravet).41 Samtidig oppstiller den alminnelige oppreisningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven (skl.) § 3-5 strenge vilkår for å få oppreisning.42 Paragraf 3-5 kan kun gi hjemmel for å pålegge staten og kommunene å betale oppreisning for krenkelser begått av organer eller myndighetspersoner som utøver lederfunksjoner (organansvaret).43 I tillegg krever paragrafen at krenkelsen er begått med forsett eller grov uaktsomhet. Krenkelser av EMK vil i mange sammenhenger hverken involvere grov skyld eller være begått under utøvelse av lederfunksjoner. De andre norske lovbestemmelsene som etter omstendighetene kan gi hjemmel for oppreisning for krenkelser av EMK, gjelder bare for noen avgrensede saksområder.44 De norske oppreisningsreglenes begrensede anvendelsesområde gjorde at det i norsk rett ble diskutert om forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 kunne begrunne et eget oppreisningsansvar for myndighetenes brudd på EMK (hjemmelsspørsmålet).45 Diskusjonen av hjemmelsspørsmålet i norsk rett må ses i sammenheng med rettsutviklingen i våre naboland. Sveriges øverste domstol (Högsta domstolen) har i flere saker siden 2005 «utan särskilt lagstöd» tilkjent oppreisning for svenske myndigheters brudd på

41

42 43 44

45

Lovhjemmelskravet har kommet til uttrykk i flere høyesterettsavgjørelser, se HR-2020-1798-A avsnitt 22, Rt. 2015 s. 1324 avsnitt 14, Rt. 2012 s. 983 avsnitt 116 og Rt. 2013 s. 805 avsnitt 24. Samtidig synes de fleste i juridisk litteratur å mene at kravet i alle fall må gjelde som et utgangspunkt, se Sören Koch, «Erstatning for Bortkastede Utgifter», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 05/2012 s. 581–636 (s. 589, s. 607 og s. 613), Kjelland (2024) s. 50 og s. 360, Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Om erstatningsrett. Med utgangspunkt i tekster av Peter Lødrup, 1. utgave, Gyldendal Juridisk 2017 s. 28, s. 60–63 og s. 314, Hagland (2019) s. 71, s. 93 og s. 97, Peter Lødrup, «Oppreisning – et praktisk rettsinstitutt», Tidsskrift for Erstatningsrett, 04/2006 s. 211–237 (s. 213), Kristen Andersen, Skadeforvoldelse og erstatning, Tanum-Norli Forlag 1976 s. 414, Endre Stavang, «Det erstatningsrettslige skillet mellom økonomisk og ikke-økonomisk tap», Tidsskrift for Erstatningsrett, 03/2006 s. 163–193 (s. 163–164, s. 169 og s. 172–174), Endre Stavang, «Økonomisk tap som vilkår for et erstatningskrav», Tidsskrift for Erstatningsrett, 04/2004 s. 243–260 (punkt 2.4), Håkon Bergsjø, «Ideell og økonomisk skade i erstatningsretten – særlig om krenkelse av ideelle interesser ved tingskade», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 05/2020 s. 537–616 (s. 608), Arnt E. Skjefstad, «Metodiske utfordringer i erstatningsretten – noen grunntrekk og refleksjoner», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 04/2018 s. 220–260 (s. 229–230), Nils Nygaard, Skade og ansvar, 6. utgave, Universitetsforlaget 2007 s. 164, Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utgave, Universitetsforlaget 2019 s. 549–550, Bjørnar Borvik, «Kan oppreisningserstatning bidra til et mer effektivt vern av immaterielle rettigheter», i Integritet og ære: Festskrift til Henry John Mæland, Magnus Matningsdal og Asbjørn Strandbakken (red.), Universitetsforlaget 2019 s. 574–588 (s. 575) og Vaaler (2017) s. 300, s. 312 og s. 317.

Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning.

Se f.eks. Rt. 1995 s. 209, s. 215–216 og Rt. 2003 s. 1468 avsnitt 34. Se nærmere i kap. 5 punkt 5.2.

Se skl. § 3-6 og § 3-6 a, lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 447 og § 448, lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 15-12 og lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskriminerings­ loven) § 38. Se kap. 5 punkt 5.3 for en nærmere beskrivelse av bestemmelsene.

Se Erling Hjelmeng, «Folkerettslig påvirkning av norsk erstatningsrett – to høyesterettsdommer», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 03/2016 s. 211–229 (s. 212–223), Bjarte Thorson, «Damages for the Infringements of Human Rights Under Norwegian Law», i Damages for Violations of Human Rights: A Comparative Study of Domestic Legal Systems, Ewa Bagińska (red.), Springer 2016 s. 259–287 (s. 271–273), Vaaler (2017) s. 312–317, Hagland (2019) s. 79–81, Ole G. Nordhus, «Oppreisningskrav etter EMK artikkel 13 – en sammenligning av norsk og svensk rett», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 01/2019 s. 33–60 (s. 47–60), Michael Reiertsen, «EMK og kommunene», Lov og Rett, 07/2015 s. 414–431 (s. 425–429) og Jørgen Aall og Bjarte Askeland, «Statens oppreisningsansvar ved menneskerettighetsbrudd», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 01/2017 s. 3–6.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 17

14.11.2025 12:17

18

Kapittel 1 Innledning

EMK med henvisning til forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5.46 Högsta domstolen har utviklet et tilsvarende oppreisningsansvar for myndighetenes brudd på menneskerettighetene i den svenske konstitusjonen (Regeringsformen).47 Oppreisningsansvaret som domstolen har utviklet for brudd på EMK og Regeringsformen, er i dag lovfestet i skadeståndslagen (SkL) 3 kap. 4 §.48 Lovbestemmelsen er i hovedsak ment å kodifisere Högsta domstolens praksis om oppreisning for menneskerettighetsbrudd.49 Danmarks øverste domstol (Højesteret) har i flere saker siden 2011 bygget på at det også i dansk rett kan tilkjennes oppreisning med henvisning til forpliktelsene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5, selv om praksisen ikke har samme omfang som i Sverige.50 Højesteret har uttalt at oppreisning kan tilkjennes basert på «artikel 13 i Menneskerettighedskonventionen sammenholdt med princippet i erstatningsansvarslovens § 26».51 I motsetning til i Sverige er adgangen til å få oppreisning for EMK-brudd hittil ikke regulert ved en egen lovbestemmelse.

Den øverste domstolen i Finland (Korkein oikeus) kom i en dom fra 2013 til at EMK artikkel 5 nr. 5 kunne fungere som hjemmel for å tilkjenne en person oppreisning for brudd på EMK artikkel 5 nr. 1.52 Samtidig er det igangsatt en lovgivningsprosess i Finland. Det finske justisdepartementet nedsatte 17. august 2021 en arbeidsgruppe som blant annet fikk i oppdrag å vurdere behovet for en egen lovregulering av myndighetenes erstatningsog oppreisningsansvar for menneskerettighetsbrudd. Da gruppen i januar 2023 leverte sin utredning, inneholdt den blant annet et forslag om at det i finsk rett vedtas en egen 46

47

48

49 50

51 52

Se f.eks. NJA 2005 s. 462, s. 498, NJA 2007 s. 295, s. 302 og NJA 2009 s. 463, s. 474. Se videre Håkan Andersson, Ansvarsproblem i skadeståndsrätten: Skadeståndsrättsliga utvecklingslinjer, Bok I, Iustus Förlag 2013 s. 580–602, Karolina Stenlund, Rättighetsargumentet i skadeståndsrätten, Iustus Förlag 2021 s. 162–174 og Bertil Bengtsson, «Skadestånd vid överträdelse av Europakonventionen – den nya lagstiftningen», Svensk Juristtidning, 2018 s. 93–127 (s. 96–100).

Regeringsformen (1974:152). Se NJA 2014 s. 323, NJA 2014 s. 332 og NJA 2018 s. 103. Se videre Stenlund (2021) s. 293–300, Bertil Bengtsson, «Högsta domstolen fortsätter omvandlingen av skadeståndsrätten», Svensk Juristtidning, 2014 s. 431–439 og Martin Mörk og Magnus Hermansson, «En enhetlig skadeståndsordning vid överträdelser av grundläggande rättigheter?», Svensk Juristtidning, 2014 s. 507–519.

Skadeståndslag (1972:207). Samtidig er det en egen bestemmelse i SkL 5 kap. 8 § om hvordan oppreisningen skal utmåles. Bestemmelsene i SkL 3 kap. 4 § og 5 kap. 8 § regulerte fra 1. april 2018 oppreisning for brudd på EMK, og fra 1. august 2022 regulerte de også oppreisning for brudd på menneskerettighetene i Regeringsformen. SkL 3 kap. 4 § gir også grunnlag for å tilkjenne erstatning for økonomisk skade som følge av brudd på EMK og Regeringsformen.

Se Stenlund (2021) s. 162, Bengtsson (2018) s. 100 og Jan Hellner og Marcus Radetzki, Skadeståndsrett, 12. opplag, Nordstedts Juridik 2023 s. 439.

Se Rasmus Grønved Nielsen og Andreas Bloch Ehlers, «Mere om ansvar for menneskerettighedsbrud», Juristen, 04/2018 s. 111–115, Jonas Christoffersen, «Erstatningsansvar for overtrædelse af menneskeretten», i Offentlige myndigheders erstatningsansvar, Peter Pagh, Søren Højgaard Mørup og Niels Fenger (red.), Jurist- og økonomiforbundets Forlag 2017 s. 157–177, Jonas Christoffersen, «Det offentliges kompensationsansvar for krænkelser af internationale menneskerettigheder (II)», Ugeskrift for Retsvæsen, U.2016B.232 s. 232–236 og Bo von Eyben og Helle Isager, Lærebog i erstatningsret, 10. utgave, Djøf Forlag 2024 s. 69–71.

Se f.eks. U.2021.3343H, s. 3372.

KKO:2013:52, dom av 26. juni 2013. Se det svenske sammendraget av dommen i S2011/437, tilgjengelig via: https://www.finlex.fi/sv/oikeus/kko/kko/2013/20130052?search%5Btype%5D=pika&search%5Bpika%5D= S2011%2F437. I en senere dom kom finsk høyesterett til at en person ble utsatt for et menneskerettighetsbrudd da han fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Finland. Domstolen kom til at selv om det ikke var grunnlag i den finske skadeståndslagen for å tilkjenne saksøkeren oppreisning, tilkjente domstolen oppreisning med henvisning til at han hadde blitt utsatt for et menneskerettighetsbrudd. Det er likevel uklart hva som var det nærmere rettsgrunnlaget for å tilkjenne oppreisning. Se KKO:2016:20, dom av 21. mars 2016.

Se det svenske sammendraget av dommen i S2012/404, tilgjengelig via: https://www.finlex.fi/sv/oikeus/kko/ kko/2016/20160020?search%5Btype%5D=pika&search%5Bpika%5D=S2012%2F404.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 18

14.11.2025 12:17

1.1 Tema og problemstillinger

19

lovbestemmelse som gir rett til erstatning og oppreisning for krenkelser av de menneskerettighetskonvensjonene Finland er bundet av, herunder EMK.53 Utredningens lovforslag har hittil ikke blitt vedtatt som finsk lov.

I Norge ble hjemmelsspørsmålet i flere saker vurdert av de norske ting- og lagmannsrettene.54 To av sakene ble tillatt fremmet for felles behandling i Høyesterett.55 Høyesterett avklarte da i henholdsvis HR-2024-1169-A (Omsorgsovertakelsesdommen) og HR-20241170-A (Kroppsvisitasjonsdommen) at det i norsk rett gjelder et eget oppreisningsansvar for myndighetenes brudd på EMK (EMK-oppreisningsansvaret).56 I Omsorgsovertakelsesdommen kom Høyesterett enstemmig til at barnevernet i strid med EMK artikkel 8 (retten til familieliv) hadde begrenset en mors rett til samvær med datteren, og at moren måtte tilkjennes oppreisning for krenkelsen. I Kroppsvisitasjonsdommen kom Høyesterett enstemmig til at tre personer måtte tilkjennes oppreisning for at de som innsatte i Bergen fengsel hadde blitt utsatt for kroppsvisitasjoner i strid med EMK artikkel 3 (forbudet mot nedverdigende behandling).57 Høyesterett understreket i begge dommene at det i norsk rett må tilkjennes oppreisning i den grad det er nødvendig for å oppfylle forpliktelsene etter EMK artikkel 13.58 Viktigheten av Høyesteretts avklaring av at det gjelder et eget EMK-oppreisningsansvar i norsk rett, illustreres av EMDs dom i Haugen mot Norge (2024).59 EMD kom enstemmig til at norske myndigheter hadde krenket EMK artikkel 2 (retten til liv), ved ikke å ha gjort tilstrekkelig for å forhindre at en alvorlig psykisk syk innsatt begikk selvmord da han var varetektsfengslet. I tillegg kom EMD enstemmig til at den innsattes far (klageren) hadde blitt utsatt for et brudd på EMK artikkel 13, fordi han ikke kunne kreve oppreisning for konvensjonsbruddet mot sønnen. Domstolen fremhevet at den alminnelige norske oppreisningsbestemmelsen i skl. § 3-5 ikke ga faren «reasonable prospects of success» til å kreve oppreisning (avsnitt 163). EMD anerkjente at Høyesteretts utvikling av EMK-oppreisningsansvaret kunne bidra til at Norge i fremtidige saker ville oppfylle forpliktelsene 53 54

55 56

57

58 59

Se Julkisyhteisön vahingonkorvausvastuu. Työryhmän mietintö, 2023:4. Utredningen er tilgjengelig på: https:// julkaisut.valtioneuvosto.fi/bitstream/handle/10024/164562/OM_2023_4_ML.pdf?sequence=1&isAllowed=y.

TOSLO-2013-103468 (Glattcelledommen), TMHA-2020-181243 punkt 6.10, LB-2015-145784 (Dommerfullmektigdommen), LB-2019-27055 punkt 6, TOSL-2022-84812, LH-2022-170416, LB-2023-4761 punkt 3.6, LB-2023-21398 punkt 6.3 og LB-2023-120551 punkt 3. I flere dommer har norske domstoler kommet til at det i den konkrete saken ikke har vært nødvendig å ta stilling til spørsmålet om det kunne tilkjennes oppreisning med hjemmel i EMK artikkel 13, se LB-2015-35426, LB-2021-1541 punkt 4.1.4, LB2023-59918, TOSL-2022-97545 punkt 4.

HR-2023-1781-U og HR-2023-2095-U. Se også Bjarte Thorson, «Oppreisning for menneskerettighetskrenkelser – et foreløpig punktum (HR-20241169-A og HR-2024-1170-A)», Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett, 01/2024 s. 1–4 og Ole-Gunnar Nordhus, «Veien videre etter Høyesteretts dommer om EMK-oppreisning», kronikk i Rett 24 pub­ lisert 5. juli 2024, https://rett24.no/articles/veien-videre-etter-hoyesteretts-dommer-om-emk-oppreisning.

Høyesterett hadde oppdelt behandlingen av saken, slik at Høyesterett først skulle behandle spørsmålet om hvorvidt kroppsvisitasjonene utsatte de tre personene for nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3, se HR-2023-2191-J. Høyesterett avsa en egen dom i storkammer, hvor domstolen enstemmig kom til at de tre personene hadde blitt kroppsvisitert i strid med EMK artikkel 3, se HR-2024-551-S avsnitt 136.

HR-2024-1169-A (Omsorgsovertakelsesdommen) avsnitt 93 og HR-2024-1170-A (Kroppsvisitasjonsdommen) avsnitt 32.

Dom i kammer av 15. oktober 2024, sak nr. 59476/21.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 19

14.11.2025 12:17

20

Kapittel 1 Innledning

etter EMK artikkel 13.60 Likevel viste EMD til at utviklingen av EMK-oppreisningsansvaret ikke kunne forhindre at klageren i den konkrete saken hadde blitt utsatt for et brudd på artikkel 13. Det skyldtes at oppreisningsansvaret først ble etablert i norsk rett etter at klageren anla sak for EMD.61 Domstolen konkluderte enstemmig med at klageren måtte tilkjennes 30 000 euro i oppreisning etter EMK artikkel 41.

Videre har den norske regjeringen igangsatt et arbeid med å vurdere behovet for en egen lovregulering av adgangen til å kreve erstatning og oppreisning for konvensjonsbrudd.62 I desember 2022 ga regjeringen professor Kjetil Mujezinović Larsen i oppdrag å utrede behovet for å lovregulere adgangen til å kreve erstatning og oppreisning for myndighetenes brudd på EMK og den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP).63 Første august 2023 overleverte Larsen sin utredning til Justis- og beredskapsdepartementet (Larsen-utredningen) med forslag om at det i skadeserstatningsloven inntas en egen bestemmelse (§ 4A-1) som gir hjemmel for å tilkjenne erstatning og oppreisning for brudd på EMK og SP.64 Den foreslåtte regelen består blant annet i at det skal tilkjennes oppreisning for brudd på EMK i den grad EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 krever det.65 Dersom regelen vedtas som norsk lov, vil den dermed kodifisere det EMK-oppreisningsansvaret Høyesterett har utviklet. Larsen-utredningens lovforslag er utformet etter modell av den svenske bestemmelsen i SkL 3 kap. 4 §.66 Justisdepartementet sendte i mars 2024

60 61 62

63

64 65

66

Avsnitt 164.

Avsnitt 164.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) oppfordret regjeringen til å igangsette lovutredningen, se brev sendt 14. januar 2022, ref. 2022/12, «Oppfølging – gjennomføring av retten til et effektivt rettsmiddel», https://www.nhri.no/2022/oppfolging-gjennomforing-av-retten-til-et-effektivt-rettsmiddel/. I tillegg har flere i norsk juridisk litteratur tatt til orde for at Norge bør vurdere å lovregulere adgangen til å kreve oppreisning for menneskerettskrenkelser, se Aall/Askeland (2017) s. 6, Hagland (2019) s. 96 og Vaaler (2017) s. 317. Se også Ole-Gunnar Nordhus, «EMK-krenkelser: Lovgiver bør se til Sverige», kronikk i Rett 24 publisert 19. august 2022, https://rett24.no/articles/emk-krenkelser-lovgiver-bor-se-til-sverige.

De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter. Se Mandat for utredning om erstatning for menneskerettighetskrenkelser, 8. desember 2022, https:// www.regjeringen.no/globalassets/departementene/jd/dokumenter/diverse/mandat-for-utredning-om-erstatning-for-menneskerettighetskrenkelser.pdf. Før utredningen ble igangsatt, fremsatte tre stortingsrepresentanter fra Sosialistisk Venstreparti et forslag om at Stortinget skulle be regjeringen fremme forslag om «lovregulering av erstatning for ikke-økonomisk tap som følge av krenkelser av menneskerettigheter som nedfelt i Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og andre menneskerettighetsinstrumenter som Norge er bundet av», se Representantforslag 45 S (2022–2023) fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Cato Brunvand Ellingsen og Stina Baarne Hassel, Dokument 8:45 (2022–2023) s. 2. Som følge av den regjeringsoppnevnte utredningen vedtok Stortinget enstemmig innstillingen fra Stortingets justiskomite om at forslaget ble vedlagt protokollen. Se Innst. 183 S (2022–2023), Innstilling fra justiskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Andreas Sjalg Unneland, Cato Brunvand Ellingsen og Stina Baarne Hassel om å sikre oppreisning for ulovlige nakenvisitasjoner og referat for stortingsdebatten 21. februar 2023.

Kjetil Mujezinović Larsen, Norsk lovregulering av adgangen til å kreve erstatning for menneskerettighetskrenkelser, utredning avgitt til Justis- og beredskapsdepartementet 1. august 2023 s. 150.

Larsen (2023) s. 154. Det fremgår av mandatet for utredningen: «Lovforslaget skal ikke gi mer omfattende adgang til å kreve erstatning for menneskerettighetskrenkelser enn det som kan utledes av Norges konvensjonsforpliktelser, men forslaget bør utformes slik at det tar høyde for at EMDs praksis vil kunne utvikle seg over tid», se s. 2 i Mandat for utredning om erstatning for menneskerettighetskrenkelser, 8. desember 2022, https://www.regjeringen.no/globalassets/departementene/jd/dokumenter/mandat-for-utredning-om-erstatning-for-menneskerettighetskrenkelser.pdf.

Larsen (2023) s. 150.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 20

14.11.2025 12:17

1.2 Avgrensninger

21

Larsen-utredningens forslag på høring med høringsfrist 24. juni 2024.67 Det er grunn til å anta at regjeringen, basert på Larsen-utredningen og høringsinnspillene, i løpet av nær fremtid vil fremme et lovforslag til Stortinget.

Både Høyesteretts avklaring av at det i norsk rett gjelder et eget EMK-oppreisningsansvar, og det pågående arbeidet med å lovfeste oppreisningsansvaret viser for det første behovet for å klarlegge hvilke krav EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller til oppreisning i norsk rett.68 For det andre viser det behovet for å vurdere hvordan den norske lovgiveren og domstolene kan og bør handle innenfor de rammene EMK angir. Høyesterett uttalte i HR-2024-1169-A (Omsorgsovertakelsesdommen) at EMK artikkel 13 «i stor grad [må] utfylles av nasjonale domstoler, eventuelt gjennom lovgivning» (avsnitt 94).

Samtidig bygger Larsen-utredningens lovforslag på at den nærmere operasjonaliseringen av EMK-oppreisningsansvaret «fortsatt vil være opp til domstolene».69

1.2

Avgrensninger

Mange av de problemstillingene boken omhandler, kunne også blitt drøftet for de kravene EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller til at det skal være mulig å få erstatning for økonomisk skade.70 Det er imidlertid to grunner til at jeg vil avgrense mot erstatning for økonomisk skade. For det første er det et større behov for å vurdere bokens problemstillinger for oppreisning enn for erstatning for økonomisk skade. Når myndighetene krenker EMK, vil det ofte først og fremst medføre ikke-økonomisk skade for den eller de som utsettes for konvensjonsbruddet.71 I norsk rett har det tradisjonelt vært en langt mer begrenset adgang til å kreve oppreisning enn til å kreve erstatning for økonomisk skade. Det er derfor særlig grunn til å vurdere hvordan den restriktive norske oppreisningstradisjonen kan og bør påvirke operasjonaliseringen av EMK-oppreisningsansvaret.

For det andre vil krav om oppreisning reise problemstillinger som ikke oppstår ved krav om erstatning for økonomisk skade, og vice versa. For eksempel kan de kravene EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller til reparasjon av ikke-økonomisk skade, etter omstendighetene oppfylles på flere alternative måter enn ved tilkjennelse av oppreisning.72 Til forskjell kan en økonomisk skade i utgangspunktet kun kompenseres ved å tilkjenne et pengebeløp tilsvarende det økonomiske tapet skaden består i.73 For krav om erstatning for økonomisk skade vil det derfor i utgangspunktet ikke aktualiseres spørsmål om når et konvensjonsbrudd 67 68 69 70

71 72 73

Se: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-av-enpersonsutredning-om-norsk-lovregulering-avadgangen-til-a-kreve-erstatning-for-menneskerettighetskrenkelser/id3031403/?expand=horingsbrev.

Se også Larsen (2023) s. 71, hvor Larsen viser til at «uansett om det skulle gis en lovregulering av erstatning for menneskerettskrenkelser eller ikke, vil det fortsatt være konvensjonenes krav om ‘effektiv’ reparasjon som gir det grunnleggende utgangspunktet».

Larsen (2023) s. 146.

For EMK artikkel 13, se f.eks. T.P. og K.M. mot Storbritannia (2001) avsnitt 107, Anguelova mot Bulgaria (2002) avsnitt 161 og Haugen mot Norge (2024) avsnitt 161. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. S.Y. mot Italia (2022) avsnitt 142, Teymurazyan mot Armenia (2018) avsnitt 76, Salmanov mot Slovakia (2022) avsnitt 81, Sahakyan mot Armenia (2015) avsnitt 29, Şahin Çağdaş mot Tyrkia (2006) avsnitt 34 og Wassink mot Nederland (1990) avsnitt 38.

Se også Vaaler (2017) s. 300, Hagland (2019) s. 98 og Kjelland (2024) s. 50.

Se kap. 1 punkt 1.1.

Unntaksvis kan skaden repareres ved naturalrestitusjon, se Nygaard (2007) s. 67.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 21

14.11.2025 12:17

22

Kapittel 1 Innledning

kan repareres på alternative måter enn ved tilkjennelse av et pengebeløp.74 Motsatt vil det særlig for krav om erstatning for økonomisk skade være grunn til å problematisere hvilke krav EMK stiller til årsakssammenheng mellom konvensjonsbruddet og skaden. EMD har bygget på at det bare er nødvendig å tilkjenne erstatning for økonomisk skade dersom det foreligger «a clear causal connection».75 Domstolen har ikke oppstilt et tilsvarende krav for oppreisning.76 En mulig forklaring kan være at ikke-økonomisk skade har en abstrakt karakter som gjør det vanskelig å skille den fra selve skadehandlingen.

Videre er ikke EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 de eneste bestemmelsene i EMK som kan stille krav til at det i norsk rett må være mulig å få oppreisning. Det illustreres for det første av de prosessuelle forpliktelsene etter EMK artikkel 2, artikkel 3 og artikkel 8.77 EMD har uttalt at de prosessuelle forpliktelsene etter artikkel 2 innebærer at dersom noen dør eller blir livstruende skadet, må konvensjonsstatene sikre at det eksisterer «an effective independent judicial system capable of promptly establishing the facts, holding accountable those at fault and providing appropriate redress to the victim».78 EMD har anvendt tilsvarende formuleringer for de prosessuelle forpliktelsene etter EMK artikkel 3 og artikkel 8.79 Kravet om «appropriate redress» kan etter omstendighetene bestå i et krav om at det tilkjennes oppreisning. Det er likevel uklart hva som er formålet med kravet til reparasjon etter de prosessuelle forpliktelsene.80 De prosessuelle forpliktelsene etter artikkel 2, artikkel 3 og artikkel 8 vil komme til anvendelse allerede hvor man er innenfor bestemmelsenes saklige anvendelsesområde, uavhengig av om man har en prosedabel anførsel («an arguable claim») om at bestemmelsen er krenket. Formålet med oppreisningen som kreves basert på de prosessuelle forpliktelsene, er dermed ikke uten videre å gi reparasjon for et allerede inntrådt konvensjonsbrudd. Formålet kan derfor skille seg fra formålet med reparasjonen som kreves etter artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5. Jeg avgrenser derfor mot de prosessuelle forpliktelsene etter EMK. For det andre gir artikkel 3 i syvende tilleggsprotokoll til EMK rett til erstatning for økonomisk skade og oppreisning for personer som uriktig har blitt domfelt for en straffbar handling.81 I norsk rett er forpliktelsene etter bestemmelsen gjennomført ved straffeprosess­ 74 75 76 77 78 79 80 81

Se f.eks. Marshall mfl. mot Malta (2020) avsnitt 78 og Apap Bologna mot Malta, dom i kammer av 30. august 2016, sak nr. 46931/12 avsnitt 90.

Se f.eks. Christine Goodwin mot Storbritannia, dom i storkammer av 11. juli 2002, sak nr. 28957/95 avsnitt 118.

Se f.eks. Peck mot Storbritannia, dom i kammer av 28. januar 2003, sak nr. 44647/98 avsnitt 118–119 og Osváthová mot Slovakia, dom i kammer av 21. desember 2010, sak nr. 15684/05 avsnitt 104.

Se f.eks. Nicolae Virgiliu Tănase mot Romania, dom i storkammer av 25. juni 2019, sak nr. 41720/13 avsnitt 157 og Söderman mot Sverige, dom i storkammer av 12. november 2013, sak nr. 5786/08 avsnitt 83.

Se f.eks. Nicolae Virgiliu Tănase mot Romania (2019) avsnitt 157.

Se f.eks. Söderman mot Sverige (2013) avsnitt 83.

Se også Reiertsen (2022) s. 62–63 og s. 285 om at de prosessuelle forpliktelsene etter EMK kan ha andre formål enn forpliktelsene etter EMK artikkel 13.

Bestemmelsen lyder: «When a person has by a final decision been convicted of a criminal offence and when subsequently his conviction has been reversed, or he has been pardoned, on the ground that a new or newly discovered fact shows conclusively that there has been a miscarriage of justice, the person who has suffered punishment as a result of such conviction shall be compensated according to the law or the practice of the State concerned, unless it is proved that the non-disclosure of the unknown fact in time is wholly or partly attributable to him.» For en fremheving av at bestemmelsen gir rett til oppreisning, se f.eks. Poghosyan og Baghdasaryan mot Armenia, dom i kammer av 12. juni 2012, sak nr. 22999/06 avsnitt 51. Se også omtalen av bestemmelsen i Christoffersen (2009) s. 441.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 22

14.11.2025 12:17

1.2 Avgrensninger

23

loven (strpl.) § 444 tredje ledd og § 447 tredje ledd. Artikkel 3 i syvende tilleggsprotokoll til EMK skiller seg fra EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 ved at erstatningen og oppreisningen ikke har grunnlag i at myndighetene har krenket én eller flere av de andre rettighetene i EMK. Oppreisningen som kreves etter artikkel 3 i syvende tilleggsprotokoll til EMK, skal ikke gi reparasjon for et brudd på EMK.82 Jeg vil derfor ikke vurdere hvilke forpliktelser som følger av artikkel 3 i syvende tilleggsprotokoll.

For det tredje gir artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til EMK et vern mot inngrep i den enkeltes eiendomsrett (eiendomsvernet).83 Bestemmelsen innebærer at myndighetene bare kan foreta inngrep i eiendomsretten som har grunnlag i lov, har et legitimt formål og som er forholdsmessige.84 Forholdsmessighetskravet består i at myndighetene som hovedregel ikke kan frata noen deres faste eiendom uten at de tilkjennes et økonomisk vederlag som står i et rimelig forhold til eiendommens verdi.85 Ved andre inngrep i eiendomsretten vil adgangen til å få økonomisk vederlag for inngrepet inngå som ett av flere momenter i en nærmere helhetsvurdering av om inngrepet er forholdsmessig.86 Selv om det økonomiske vederlaget først og fremst skal gi kompensasjon for økonomisk skade, innebærer forholdsmessighetskravet at også ikke-økonomisk skade etter omstendighetene må kompenseres.87 Vektleggingen av det økonomiske vederlaget inngår likevel som en del av vurderingen av om artikkel 1 i første tilleggsprotokoll overhodet har blitt krenket. Vurderingen må i utgangspunktet skilles fra spørsmålet om når det må tilkjennes erstatning og oppreisning for allerede inntrådte krenkelser av eiendomsvernet.88 Det er i utgangspunktet EMK artikkel 13 som angir kravene til reparasjon for krenkelser av eiendomsvernet. Derfor avgrenser jeg mot de kravene som følger av artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til EMK. Videre stiller EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 flere prosessuelle krav til behandlingen av oppreisningskrav i nasjonal rett. Bestemmelsene stiller krav til hvor lang tid nasjonale myndigheter kan anvende på å avgjøre et oppreisningskrav,89 og hvor lang tid myndighetene

82 83

84 85 86 87 88 89

For en beskrivelse av bestemmelsens formål, se f.eks. Poghosyan og Baghdasaryan mot Armenia (2012) avsnitt 49.

Bestemmelsens første ledd lyder: «Every natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. No one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by law and by the general principles of international law.» Se nærmere om bestemmelsen i Stig H. Solheim, Eiendomsbegrepet i Den europeiske menneskerettskonvensjon, Cappelen Damm Akademisk 2010 og Henrik Jorem, The Development of the Right to Property in the European Convention on Human Rights, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen 2023.

Se f.eks. Beyeler mot Italia, dom i storkammer av 5. januar 2000, sak nr. 33202/96 avsnitt 107.

Se f.eks. Den tidligere kongen av Hellas mfl. mot Hellas, dom i storkammer av 23. november 2000, sak nr. 25701/94 avsnitt 89.

Se f.eks. Depalle mot Frankrike, dom i storkammer av 29. mars 2010, sak nr. 34044/02 avsnitt 91 og Sporrong og Lönnroth mot Sverige, dom i plenum av 23. september 1982, sak nr. 7151/75 og 7152/75 avsnitt 69.

Se f.eks. Pyrantienė mot Litauen, dom i kammer av 12. november 2013, sak nr. 45092/07 avsnitt 62.

For en illustrasjon av skillet, se Gera de Petri Testaferrata Bonici Ghaxaq mot Malta, dom i kammer av 5. april 2011, sak nr. 26771/07 avsnitt 53 og avsnitt 68–69, Apap Bologna mot Malta (2016) avsnitt 43–44 og avsnitt 89–90 og Marshall mfl. mot Malta (2020) avsnitt 32–33 og avsnitt 78.

Se f.eks. McFarlane mot Irland (2010) avsnitt 123, Nikitin mfl. mot Estland, dom i kammer av 29. januar 2019, sak nr. 23226/16, 43059/16, 57738/16, 59152/16, 60178/16, 63211/16 og 75362/16 avsnitt 222, Burdov mot Russland (nr. 2) (2009) avsnitt 99, Iovchev mot Bulgaria, dom i kammer av 2. februar 2006, sak nr. 41211/98 avsnitt 147 og Barry mot Irland, dom i kammer av 15. desember 2005, sak nr. 18273/04 avsnitt 51.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 23

14.11.2025 12:17

24

Kapittel 1 Innledning

kan bruke på å gjennomføre en rettskraftig dom som tilkjenner oppreisning.90 Samtidig krever artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 at nasjonale regler om sakskostnader ikke pålegger den som krever oppreisning, en urimelig byrde.91 Jeg avgrenser mot de prosessuelle kravene etter bestemmelsene. Det skyldes at en vurdering av hvordan de prosessuelle kravene kan og bør integreres i norsk rett, ikke bare må relateres til norsk erstatningsrett. Vurderingen må også bygge på de hensynene og den rettstradisjonen som preger den norske sivilprosessen.

Dermed vil vurderingen klart skille seg fra bokens øvrige problemstillinger. Boken fokuserer på de materielle vilkårene for å få oppreisning for konvensjonsbrudd og utmålingen av oppreisningen.

Samtidig stiller både EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 krav til den nasjonale reguleringen av hvordan oppreisningskrav foreldes.92 Selv om foreldelsesspørsmålet er en del av den materielle vurderingen av om det skal gis medhold i et oppreisningskrav, skiller foreldelsesspørsmålet seg likevel klart fra vurderingen av hvilke vilkår som gjelder for oppreisning, og hvordan oppreisningen skal utmåles. Derfor avgrenser jeg mot spørsmålet om hvordan man i norsk rett kan og bør integrere de kravene artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 stiller til foreldelse av oppreisningskrav.93 Videre kan parallelle problemstillinger til de som er presentert i bokens punkt 1.1, aktualiseres ved brudd på menneskerettigheter som er beskyttet i andre internasjonale konvensjoner og norsk lovgivning. For eksempel er også den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) inkorporert i norsk rett, jf. mrl. § 2, jf. § 3. Konvensjonen inneholder lignende bestemmelser som EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 i henholdsvis SP artikkel 2 nr. 3 og artikkel 9 nr. 5.94 Selv om Grunnloven (Grl.) ikke inneholder en bestemmelse som eksplisitt gir en rett til et effektivt rettsmiddel,95 pålegger Grl. § 92 norske myndigheter å «respektere og sikre menneskerettighetene».96 Høyesterett har uttalt at paragrafen gir den enkelte en «rett til å få eventuelle menneskerettskrenkelser reparert».97 Det tilsier at Grl. § 92 implisitt gir en rett til effektivt rettsmiddel for krenkelser av menneskerettighetene i Grunnlovens kapittel 90 91 92

93 94

95 96 97

Se f.eks. Öneryıldız mot Tyrkia (2004) avsnitt 152 og Burdov mot Russland (nr. 2) (2009) avsnitt 99 og avsnitt 108.

Se f.eks. McFarlane mot Irland (2010) avsnitt 124 og Burdov mot Russland (nr. 2) (2009) avsnitt 99.

For EMK artikkel 13, se f.eks. Nikitin mfl. mot Estland (2019) avsnitt 206–208. For EMK artikkel 5 nr. 5, se f.eks. Storck mot Tyskland (2005) avsnitt 95–96. Se også Ole-Gunnar Nordhus, «Foreldelse av oppreisningskrav for myndighetenes brudd på EMK», Tidsskrift for Rettsvitenskap, 04/2025 s. 455–493, Larsen (2023) s. 129–136 og Mathias Mikkelsen, Forældelsesloven i lyset af Den Europæiske Menneskerettighedskonvention, Djøf Forlag 2022 s. 139–154.

For en vurdering av dette spørsmålet, se Nordhus (2025) s. 455–493.

Se nærmere i Sarah Joseph og Melissa Castan, The International Covenant on Civil and Political Rights: Cases, Materials and Commentary, 3. utgave, Oxford University Press 2013 s. 867–882 og Paul M. Taylor, A Commentary on the International Covenant on Civil and Political Rights: The UN Human Rights Committee’s Monitoring of ICCPR Rights, Cambridge University Press 2020 s. 78–86 og 277–280.

Se også HR-2024-826-A avsnitt 33–34 og 78.

Grl. § 92: «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Rt. 2015 s. 461 avsnitt 9. Se lignende uttalelser i HR-2016-2178-U avsnitt 16, HR-2019-446-U avsnitt 14 og HR-2016-2554-P avsnitt 70. I HR-2024-826-A fremhevet Høyesteretts flertall at Grl. § 92 «muligens» kan gi grunnlag for «en viss plikt til å sikre reparasjon av begåtte menneskerettighetsbrudd» (avsnitt 38). Også den dissenterende dommeren åpnet for at § 92 kan pålegge myndighetene en plikt til å reparere menneskerettighetsbrudd (avsnitt 79).

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 24

14.11.2025 12:17

1.3 Rettsdogmatisk perspektiv

25

E.98 I tillegg følger det av Grl. § 94 tredje ledd at de som har fengslet eller arrestert noen i strid med paragrafens vern mot frihetsberøvelser, «står til ansvar» overfor de skadelidte.

Bestemmelsen har likheter med EMK artikkel 5 nr. 5 og SP artikkel 9 nr. 5.

På tilsvarende måte som for EMK er det derfor grunn til å vurdere hvilke krav SP og Grunnloven stiller til at fysiske og juridiske personer skal kunne få oppreisning for myndighetenes menneskerettighetsbrudd, og hvordan forpliktelsene kan og bør integreres i norsk erstatningsrett. Til tross for at de spørsmålene som aktualiseres for EMK, SP og Grunnloven, vil være likeartede, kan det tenkes forskjeller knyttet til hvordan spørsmålene rent konkret skal besvares.99 Felles for SP og Grunnloven er også at det i langt mindre grad enn for EMK foreligger rettspraksis som kan gi veiledning om de kravene som stilles til oppreisning i norsk rett.100 Jeg avgrenser derfor mot oppreisning for krenkelser av menneskerettighetene i SP og Grunnloven. Ett sted må man begynne analysen av hvordan de menneskerettslige kravene til kompensasjon kan og bør integreres i norsk erstatningsrett, og for Norges del er EMK det naturlige startpunktet.

1.3

Rettsdogmatisk perspektiv

Boken har et rettsdogmatisk perspektiv ved at et viktig formål er å klarlegge «gjeldende rett» i form av kravene som kan utledes av EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 (de lege lata-pers­ pektiv).101 Vurderingen av hvilke krav som følger av bestemmelsene, vil i hovedsak bygge på en systematisering og analyse av rettslig materiale i form av avgjørelser fra EMD.102 Samtidig vil jeg vurdere hvordan de norske oppreisningsreglene må forstås i saker hvor det kreves oppreisning for konvensjonsbrudd.103 Det vil også være en klarlegging av gjeldende rett.

Bokens problemstilling om hvordan kravene etter EMK «kan» integreres i norsk rett, kan ikke uten videre omtales som en klarlegging av «gjeldende rett» i tradisjonell forstand. Selv om kravet til reparasjon etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 etter omstendighetene kan oppfylles på andre måter enn ved å tilkjenne oppreisning til den eller de som utsettes for konvensjonsbrudd, kan myndighetene i utgangspunktet likevel velge å gi reparasjon i form 98 99

100 101

102 103

Jens Edvin A. Skoghøy har uttalt at Grl. § 92 angir «en generell forpliktelse til å prøve og reparere menneskerettsbrudd», tilsvarende EMK artikkel 13 og SP artikkel 2 nr. 3, se Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utgave, Universitetsforlaget 2017 s. 406.

HR-2024-826-A illustrerer at det kan være ulikheter knyttet til hvordan menneskerettighetene i Grunnloven og menneskerettighetskonvensjonene skal håndheves. Høyesteretts flertall (4–1) kom til at lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 1-3 ikke ga grunnlag for å kreve at det som en del av en domsslutning konstateres at menneskerettighetene i Grunnloven har blitt krenket (fastsettelsesdom).

Det var ikke avgjørende at det kan kreves fastsettelsesdom for brudd på menneskerettighetene i EMK og SP (avsnitt 30 og avsnitt 41).

Praksis fra henholdsvis Human Rights Committee (HRC) og Norges Høyesterett.

Se Jan Fridthjof Bernt og David R. Doublet, Vitenskapsfilosofi for jurister – en innføring, Fagbokforlaget 1998 s. 13: «Den rettsdogmatiske arbeidsoppgave er klargjøring og systematisering av ulike rettsspørsmål, eller det som ofte beskrives fastlegging av hva som er gjeldende rett.» De understreker samme sted at begrepet «gjeldende rett» ikke har et klart avgrenset meningsinnhold. Se også Thomas Frøberg, Rettslig prinsippargumentasjon, Gyldendal juridisk 2014 s. 43 og Henriette Sinding Aasen, Pasientens rett til selvbestemmelse ved medisinsk behandling, Fagbokforlaget 2000 s. 123. Se også tilsvarende Sandra Friberg, Kränkningsersättning: Skadestånd för kränkning genom brott, Iustus Förlag 2010 s. 31.

Se nærmere i kap. 2 punkt 2.3.

Se kap. 5 punkt 5.2–5.3.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 25

14.11.2025 12:17

26

Kapittel 1 Innledning

av oppreisning.104 Spørsmålet om når et konvensjonsbrudd kan repareres på andre måter enn ved oppreisning, handler ikke bare om hvilke «krav» EMK stiller til at det i norsk rett tilkjennes oppreisning. Det er også et spørsmål om hvilke valgmuligheter norske myndigheter har for å oppfylle forpliktelsene etter EMK – potensialet for å oppfylle forpliktelsene.

Spørsmålet kan derfor omtales som en klarlegging av rettskildenes iboende potensial.105 Problemstillingen om hvordan kravene etter EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5 «bør» integreres i norsk erstatningsrett, viser at boken også har et normativt perspektiv.106 Rettsforskerens oppgave bør ikke begrenses til å vise ulike mulige rettslige løsninger, men også gi en anbefaling om hvilken løsning som bør velges.107 Bokens normative perspektiv må ses i sammenheng med at de kravene som kan utledes av EMDs praksis, kun utgjør en ramme som norsk erstatningsrett må utvikles innenfor.108 Spørsmålet blir hvordan man i norsk rett bør handle innenfor rammene.

Det er i hovedsak to adressater for mine normative anbefalinger. For det første vil jeg gi anbefalinger til de norske domstolene om hvordan de bør vurdere om og eventuelt med hvilket beløp det skal tilkjennes oppreisning for krenkelser av EMK. Det gjelder for eksempel spørsmålet om hvilken terskel domstolene bør bygge på for å gi reparasjon utover en konstatering av konvensjonsbrudd. Selv om EMD for noen typer konvensjonsbrudd har angitt hvilken terskel som skal gjelde, er spørsmålet uavklart for andre konvensjonsbrudd.109 Mine anbefalinger til de norske domstolene kan omtales som et de sententia ferenda-perspektiv.110 For det andre vil jeg gi anbefalinger til den norske lovgiveren om hvordan man bør utforme lovgivning om oppreisning for brudd på EMK (de lege ferenda-perspektiv).111 Det gjelder for eksempel spørsmålet om og eventuelt i hvilken utstrekning myndighetenes oppreisningsansvar for konvensjonsbrudd bør gjøres betinget av at myndighetene har handlet forsettlig eller uaktsomt (skyldvilkår).112 For brudd på noen typer rettigheter i EMK er et skyldvilkår ikke forenelig med EMK artikkel 13 og artikkel 5 nr. 5.113 For andre konvensjonsbrudd gis nasjonale myndigheter et rom for selv å vurdere om det bør oppstilles et skyldvilkår.114 Jeg vil gi anbefalinger om hvordan den norske lovgiveren bør handle innenfor EMKs rammer.

Selv om det i norsk rett er i ferd med å vedtas en lovbestemmelse om oppreisning for brudd på EMK,115 vil det også etter vedtagelsen av lovbestemmelsen være behov for å diskutere hvordan lovgivningen på området bør utformes. Vedtagelsen av en ny lovbestem104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115

Se kap. 1 punkt 1.1.

Se også Stenlund (2021) s. 25–26.

Det å være normativ kan ses på som en plikt for jurister, se Aasen (2000) s. 121. I en viss forstand kan imidlertid all juridisk forskning betegnes som normativ, se tilsvarende påpekning i David Johansson, Skada och ersättning vid immaterialrättsliga intrång, Iustus Förlag 2020 s. 30.

Aasen (2020) s. 129.

Se kap. 1 punkt 1.1.

Se kap. 7 punkt 7.6.

Se Friberg (2010) s. 31, Johansson (2020) s. 29–30 og Carl August Fleischer, «Gjeldende rett», Jussens Venner 1963 s. 17–42 (s. 29).

For en beskrivelse av de lege ferenda-perspektivet, se Aasen (2000) s. 122.

Se kap. 9 punkt 9.4.2.

Se kap. 9 punkt 9.4.1.

Se kap. 9 punkt 9.4.1.

Se kap. 1 punkt 1.1.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 26

14.11.2025 12:17

1.4 Terminologi

27

melse om oppreisning for brudd på EMK vil aktualisere spørsmålet om adgangen til å få oppreisning bør lovreguleres på en alternativ måte enn den som er valgt.

1.4

Terminologi

I boken omtaler jeg erstatning for ikke-økonomisk skade som «oppreisning».116 Betegnelsen har ikke noen direkte parallell i EMDs praksis.117 EMD anvender formuleringer som «compensation for non-pecuniary damage» eller bare «compensation».118 Bakgrunnen for at jeg velger betegnelsen «oppreisning», er at den er i samsvar med tradisjonell norsk terminologi på erstatningsrettens område.

Betegnelsen «oppreisning» utviklet seg i eldre juridisk litteratur etter vedtagelsen av kriminalloven av 1842 og hadde bakgrunn i at man ønsket å synliggjøre at erstatning for ikke-økonomisk skade var noe grunnleggende annet enn erstatning for økonomisk skade.119 Man ønsket å vise at det skulle være en snever adgang til å kreve erstatning for ikke-økonomisk skade. Betegnelsen «oppreisning» var også ment å vise at erstatningen skulle ivareta til dels andre formål enn erstatning for økonomisk skade, blant annet formålet om å straffe skadevolderen (pønalt formål).120 Selv om adgangen til å få erstatning for ikke-økonomisk skade i dag er videre enn i 1842,121 har betegnelsen «oppreisning» blitt videreført i norsk erstatningsrett.122 Både skadeserstatningsloven, straffeprosessloven, likestillings- og diskrimineringsloven, arbeidsmiljøloven og voldserstatningsloven123 omtaler erstatning for ikke-økonomisk skade som «oppreisning». Betegnelsen «oppreisning» er også den dominerende i høyesterettspraksis om erstatning for ikke-økonomisk skade,124 og Høyesterett anvendte betegnelsen i både HR-2024-1169-A (Omsorgsovertakelsesdommen) og HR-2024-1170-A (Kroppsvisitasjons-

116

117 118 119 120 121 122

123 124

I Rt. 2003 s. 1690 (Karmøysaken) viste Høyesterett til at oppreisning er en «godtgjørelse i penger for skade og annen ulempe som ikke kan måles i penger» (avsnitt 60). I forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven § 38 blir oppreisning beskrevet som «kompensasjon for ikke-økonomisk skade som vederlag for den krenkelsen den som er blitt diskriminert er blitt utsatt for», se Prop. 81 L (2016–2017), Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) s. 296.

I EMK artikkel 41 og EMDs praksis anvendes riktignok kortformen «just satisfaction», men den omfatter både erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade i tillegg til erstatning for sakskostnader.

Se f.eks. Haugen mot Norge (2024) avsnitt 110, Salmanov mot Slovakia (2022) avsnitt 81 og Anguelova mot Bulgaria (2002) avsnitt 161.

Lov 20. august 1842 nr. 12 om forbrydelser. Se kap. 4 punkt 4.2.

Se nærmere i kap. 4 punkt 4.2.

Se nærmere i kap. 4 punkt 4.2.

Da det ble vedtatt en egen regel om erstatning for men i skl. § 3-2, ble den formen for erstatning omtalt som menerstatning. Det endret likevel ikke at den alminnelige betegnelsen for erstatning for ikke-økonomisk skade er oppreisning. I norsk rett skilles det mellom menerstatning og oppreisning, se f.eks. HR-2024-708-A avsnitt 42.

Lov 17. juni 2022 nr. 57 om erstatning fra staten til voldsutsatte.

Høyesterett har tidvis også anvendt formuleringen «oppreisningserstatning», se f.eks. HR-2022-980-A avsnitt 43, HR-2018-1014-A avsnitt 24, Rt. 2014 s. 745 avsnitt 29, Rt. 2011 s. 769 avsnitt 28 og Rt. 2011 s. 743 avsnitt 1. Den betegnelsen har også blitt anvendt i juridisk litteratur, se f.eks. Morten Kjelland, «Oppreisningserstatning ved fysiske og psykiske krenkelser. En analyse av høyesterettspraksis og sentrale utviklingslinjer», i Rettsavklaring og rettsutvikling: Festskrift til Tore Schei, Magnus Matningsdal, Jens Edvin A. Skoghøy og Toril M. Øie (red.), Universitetsforlaget 2016 s. 703–758 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 583.

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 27

14.11.2025 12:17

28

Kapittel 1 Innledning

dommen).125 Også Larsen-utredningens lovforslag omtaler erstatning for ikke-økonomisk skade som «oppreisning».126 Skaden oppreisningen skal gi kompensasjon for, kan beskrives positivt ved betegnelser som «ideell skade», «immateriell skade» eller «moralsk skade». Jeg vil likevel i hovedsak omtale skaden som «ikke-økonomisk skade». Selv om EMD i enkelte saker har anvendt formuleringen «moral damage»,127 anvender domstolen primært formuleringen «non-pecuniary damage».128 Også i norsk erstatningsrett er det vanlig å beskrive skaden negativt ved betegnelser som «ikke-økonomisk skade» eller «ikke-økonomisk tap».129 I Larsen-utredningens lovforslag anvendes formuleringen «skade av ikke-økonomisk art».130 I norsk erstatningsrett anvendes betegnelsen «skadelidte» om den eller de som krever erstatning eller oppreisning for en skade. Det er en begrepsbruk som må kunne videreføres til vurderingen av krav om oppreisning for brudd på EMK. I EMK omtales riktignok den som har blitt utsatt for et konvensjonsbrudd, som «victim» (offer).131 EMD har imidlertid bygget på at man kan være offer for et konvensjonsbrudd uten å ha blitt påført skade.132 Betegnelsen «skadelidte» vil dermed synliggjøre at det er spørsmål om å kreve oppreisning for en skade som følge av konvensjonsbruddet. I boken vil jeg derfor anvende formuleringen «skadelidte» om den eller de som krever oppreisning fra myndighetene. Skadelidte kan være både en fysisk og en juridisk person.133 Juridiske personer vil omfatte foreninger, stiftelser, selskaper og andre sammenslutninger som kan ha rettigheter.134 Når en fysisk eller juridisk person reiser sak for EMD med anførsel om at personen har blitt utsatt for konvensjonsbrudd, omtaler EMD personen som «klageren» («the applicant»). I min beskrivelse av avgjørelser fra EMD vil jeg derfor gjennomgående anvende formuleringen «klageren» eller «klagerne» om den eller de som har anlagt saken for EMD.

125 126 127

128

129 130 131 132 133 134

HR-2024-1169-A (Omsorgsovertakelsesdommen) avsnitt 2 og HR-2024-1170-A (Kroppsvisitasjonsdommen) avsnitt 2.

Larsen (2023) s. 150.

Se f.eks. Chiragov mfl. mot Armenia (EMK artikkel 41), dom i storkammer av 12. desember 2017, sak nr. 13216/05 avsnitt 57 og Zarb mot Malta, dom i kammer av 4. juli 2006, sak nr. 16631/04 avsnitt 59. Se også Ichim (2015) s. 119 og Ken Oliphant og Katarzyna Ludwichowska, «Damage», i Tort Law in the Jurisprudence of the European Court of Human Rights, Attila Fenyves, Ernst Karner, Helmut Koziol og Elisabeth Steiner (red.), De Gruyter 2011 s. 397–448 (s. 413).

Se f.eks. Budayeva mfl. mot Russland, dom i kammer av 20. mars 2008, sak nr. 15339/02, 21166/02, 20058/02, 11673/02 og 15343/02 avsnitt 205. EMD har også anvendt formuleringen «damage of a non-pecuniary nature», se f.eks. Kurt Nielsen mot Danmark, dom i kammer av 15. februar 2000, sak nr. 33488/96 avsnitt 31, Horvat mot Kroatia, dom i kammer av 26. juli 2001, sak nr. 51585/99 avsnitt 70 og Mikulić mot Kroatia, dom i kammer av 7. februar 2002, sak nr. 53176/99 avsnitt 77. Domstolen har også i enkelte saker anvendt formuleringen «non-pecuniary prejudice», se f.eks. Niskasaari og Otavamedia Oy mot Finland, dom i kammer av 23. juni 2015, sak nr. 32297/10 avsnitt 66.

Se f.eks. formuleringen i skl. § 3-5: «den voldte tort og smerte og […] annen krenking eller skade av ikke-økonomisk art». Se videre f.eks. Rt. 1992 s. 1469 (Leiebildommen) s. 1472 og Hagstrøm/Stenvik (2019) s. 550.

Larsen (2023) s. 150.

Se EMK artikkel 34.

Se f.eks. Guisset mot Frankrike, dom i kammer av 26. september 2000, sak nr. 33933/96 avsnitt 67.

Se Emberland (2006) s. 110–154 og Wilcox (2016) s. 38–53.

EMD har ikke definert begrepet «juridisk person». Se f.eks. Finger mot Bulgaria, dom i kammer av 10. mai 2011, sak nr. 37346/05 avsnitt 130, hvor domstolen uten noen nærmere beskrivelse henviser til «legal persons».

9788215075501_Nordhus_Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK.indd 28

14.11.2025 12:17

bakside: 165 mm + 8 mm steg

høyde: 246 mm

Myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på EMK er særlig aktuell i lys av rettsutviklingen i Norge. I juni 2024 avklarte Høyesterett at myndighetene må betale opp­reisning i den grad EMK artikkel 13 krever det. Tilsvarende avklaring har skjedd både i Sverige og Danmark. Den norske regjeringen har også igangsatt et arbeid med å vurdere om, og eventuelt på hvilken måte, man bør lovfeste adgangen til å få oppreisning for konvensjonsbrudd.

ole-gunnar nordhus (ph.d.) har lang erfaring som under­ vise­r og foredragsholder i erstatningsrett og menneskerettigheter, og har publisert flere fagartikler og kronikker innenfor emnene.

Boken er basert på hans doktorgradsavhandling som han skrev da han var stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. I tiden etter doktorgraden har han vært ansatt som forsker ved det samme fakultetet, tilknyttet Senter for europeisering av norsk rett (CENTENOL).

Trykklart omslag Myndighetenes ansvar for brudd på.indd 1

bakside: 165 mm + 8 mm steg

ole-gunnar nordhus

myndighetenes oppreisningsansvar for brudd på emk

omslag av stian hole

isbn 978-82-15-07550-1

OLE-GUNNAR NORDHUS MYNDIGHETENES OPPREISNINGSANSVAR FOR BRUDD PÅ EMK

hva er lov og rett? De siste årene har det blitt anlagt en rekke søksmål med krav om at myndighetene betaler erstatnin­g for ikke-økonomisk skade (oppreisning) for brudd på den euro­ peiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Både EMK artik­kel 13 og artikkel 5 nr. 5 krever at det tilkjennes oppreis­ ning for konven­sjonsbrudd i den grad krenkelsen ikke kan bli reparert på andre måter. Denne boken gir en systematisk fremstilling av hvilke krav bestemmelsene stiller til at fysiske og juridiske personer skal kunne få oppreisning for myndighetenes konvensjonsbrudd. Det gjøres rede for hvilke vilkår som kan gjelde for å få oppreisning og hvordan den kan utmåles. Boken gir også anbefalinger om hvordan kravene etter EMK bør gjennomføres i norsk erstatningsrett.

rygg:27 mm

06.11.2025 08:27