16
KINA
Qing var mandsjuer, et folkeslag som stammet fra områdene nord for det opprinnelige kinesiske kjerneområdet, og de skilte seg således etnisk fra han-folket, som også den gang utgjorde det store flertallet i riket. Revolusjonen i 1911 var derfor også en nasjonalistisk omveltning hvor de etniske kineserne tok makten tilbake. Sun Yat-sen (Sun Zhongshan, 孙中山, 1866–1925) ble landets første president og betraktes både i Folkerepublikken og på Taiwan som en slags landsfader. Under Republikken (1911–1949) ble det lansert en lang rekke reformer på de fleste områder av samfunnet, og det pågikk en livlig intellektuell debatt hvor alle de mest moderne av Vestens teorier og institusjoner ble presentert for et kinesisk publikum. En skjellsettende begivenhet var Fjerde mai-bevegelsen, som tok sitt navn fra store demonstrasjoner som fant sted i Beijing, Shanghai og andre byer i mai 1919. Demonstrantene protesterte mot de for Kina svært utilfredsstillende resultatene av fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig (1914–1918). Bevegelsen utviklet seg til et generelt oppgjør med tradisjonell kinesisk tankegang og gamle samfunns- og familiemønstre, og den hadde demokrati og moderne vitenskap som sine store idealer. Den republikanske perioden var ikke desto mindre også preget av stor indre splittelse. Hærførere hersket og sloss mot hverandre i forskjellige deler av Kina, og først i 1928 ble landet noenlunde samlet av Nasjonalistpartiet (Guomindang, 国民党) under ledelse av Chiang Kai-shek ( Jiang Jieshi, 蒋介石, 1887–1975). I 1931 invaderte japanerne de nordøstlige kinesiske provinsene som omtales som Mandsjuria, og i 1937 rykket de videre sørover og okkuperte etter hvert mesteparten av riket. Etter Japans kapitulasjon i 1945 fortsatte borgerkrigen mellom Nasjonalistpartiet og kommunistene, som hele tida hadde ulmet i bakgrunnen av den nasjonale motstandskampen. Til tross for amerikansk støtte til nasjonalistene var det kommunistene som gikk seirende ut, og Chiang Kaishek og hans folk måtte flykte til Taiwan som i dag i praksis fungerer som en selvstendig nasjon (se kapittel 1). Den 1. oktober 1949 proklamerte så Mao Zedong (毛泽东, 1893–1976) Folkerepublikken Kina (Zhonghua renmin gongheguo, 中华人民共和国) på Den himmelske freds plass i Beijing. Kina ble nå styrt av Kinas kommunistiske parti (KKP), og snart begynte en dyptgående omdanning av samfunnet. Gods eiere og kapitalister ble fratatt sin eiendom og i mange tilfeller også fengslet eller til og med henrettet. I løpet av 1950-tallet ble jorda kollektivisert, mens industri og handel ble sosialisert, slik at stort sett alle bedrifter gikk over i kollektivt eller statlig eie. Den sosialistiske omformingen kulminerte med Det
103553 GRMAT Kina 130201 v02.indb 16
31.07.13 09:56