Forord
Omsorg og omsorgssvikt må forstås i lys av hverandre. Hva vi forstår som god omsorg, har betydning for hvordan vi definerer omsorgssvikt. Vi har skrevet denne boka fordi vi er opptatt av å synliggjøre hvordan forståelsen av disse begrepene har blitt til gjennom kulturelle, sosiale, historiske og politiske prosesser, og at vi i den norske kulturelle konteksten ofte tar for gitt meningsinnholdet i disse begrepene.
Barnevernet, som på vegne av det norske samfunnet bærer ansvaret for å hjelpe barn som ikke får god nok omsorg, vil møte utfordringer og dilemmaer når de skal forvalte en forståelse av omsorg som er normativ og tatt for gitt. Derfor er vi opptatt av å rette blikket mot hvordan sosiale forskjeller som blant annet økonomiske og materielle goder, og kulturelle forskjeller med hensyn til bakgrunn og oppvekst kan ha stor betydning for hvilken omsorg foreldre har kapasitet til å gi barna sine. Et viktig anliggende for oss har vært å skape bevissthet og refleksjon rundt definisjonsmakten både samfunnet og barnevernet har, som et ledd i å forebygge diskriminerende praksiser i møte med sårbare barn og foreldre.
Vi som forfattere har skrevet hele boka sammen og har begge erfaring fra å jobbe i barnevernet, undervise studenter om omsorgssvikt og fra forskning på denne tematikken. Boka inneholder empiriske eksempler fra tidligere og pågående forskningsprosjekter, som vi analyserer for å synliggjøre sentrale poenger. Gjennom vår erfaring fra barnevernet og prosjektene har det blitt tydelig hvor komplekst, utfordrende og vanskelig det er å jobbe med denne tematikken – nettopp fordi forståelsen av begrepene ofte er uklar, uuttalt, den kan variere fra individ til individ og kontekst til kontekst. Vi håper derfor boka kan bidra til å øke refleksjon og bevissthet rundt hvordan vi forstår og forvalter begrepene omsorg og omsorgssvikt innenfor konteksten av det norske barnevernet.
Hva er omsorg?
Hva er god omsorg for barn? Det er et spørsmål som kan virke lett å besvare . Det handler vel om å gi barn det de trenger? Og det er jo riktig . Men er det barn trenger, noe selvsagt, universelt og det samme på tvers av tid og sosial og kulturell kontekst? Grunnleggende, fysiologiske behov er uavhengig av kontekst . Men hva vi forstår som god omsorg for barn utover det å dekke deres fysiologiske behov, må forstås ut fra gjeldende normer og idealer i nettopp den sosiale og kulturelle sammenhengen vi befinner oss i . Det norske samfunnet utgjør en bestemt kontekst som legger bestemte føringer for hva vi forstår som god omsorg . Slike føringer er viktig å ha både kunnskap og bevissthet om når vi skal vurdere om barns omsorgssituasjon er god nok eller ikke .
Hvis vi skulle spørre «fem på gata» hva god barneomsorg er, kan vi tenke oss at vi ville fått svar som dette: «God omsorg er å være der når barna trenger deg», «god omsorg er å sørge for at man dekker barnets grunnleggende behov», «god omsorg er å gi trøst og nærhet», «god omsorg er å få barn til å føle seg elsket», «god omsorg er å gi en klem, lese eventyr på sengekanten», «god omsorg er å se barnet og gi det stabilitet og trygghet», «god omsorg er å snakke med barna, kjøre dem på trening, hjelpe dem på skolen eller samarbeide med andre foreldre for at barnet ditt skal være inkludert» eller «god omsorg er å gjøre barnet ditt selvstendig nok til å klare seg selv». De fleste av oss vil intuitivt ha ideer om hva omsorg er eller bør være, og disse ideene vil gjerne hvile på både kulturelle ideer vi er omgitt av som en del av et samfunn eller et sosialt fellesskap og egne erfaringer. I en spørrerunde som skissert her, vil noen svare med konkrete eksempler, mens noen vil svare mer abstrakt. Å kjøre på trening
og hjelpe med lekser er konkrete eksempler på omsorgspraksis. Men det å være der når barna trenger deg eller å få et barn til å føle seg elsket er mer abstrakt, siden det ikke er gitt hva som får hvert enkelt barn til å føle seg sett og elsket. Uttrykk for omsorg og kjærlighet vil både variere individuelt og være påvirket av kulturell kontekst. For noen vil det å sette seg ned og prate med barna være et uttrykk for omsorg, mens for andre vil det å flette barnets hår eller lage favorittmåltidet være en handling som representerer omsorg og vil få barnet til å føle seg elsket. Omsorgsforståelser er derfor både individuelt og kulturelt forankret.
I dette kapittelet skal vi presentere hvordan vi kan forstå omsorg som begrep og som praksis ved å anvende et sosiokulturelt perspektiv på omsorg. Dette vil hjelpe oss å se hvordan forståelsen av omsorg ikke er universell, men avhengig av tid og kontekst, altså hvilken historisk, sosial og kulturell sammenheng vi befinner oss i. Vi skal også se på hvordan psykologisk teori virker inn på allmenne oppfatninger av omsorg, altså hvordan faglige forståelser er blitt en del av et allment, kulturelt tankegods. Dette vil hjelpe oss å ta spranget fra hverdagsspråket om omsorg til en mer faglig forståelse. Til slutt i kapittelet vil vi forklare hvordan det å jobbe med barn som lever i situasjoner hvor omsorgen har sviktet, innebærer en kombinasjon av ulike teoretiske og faglige forståelser for å kunne kartlegge barnets situasjon og finne frem til barnets og foreldrenes behov for hjelp. Med det introduserer vi en sosialfaglig ramme for dette arbeidet.
En sosiokulturell forståelse av barneomsorg
Omsorgsbegrepet er komplekst og favner både relasjonelle, kulturelle og strukturelle forhold (Christensen & Dybdahl, 2023). Som fagperson er det viktig å ha kunnskap om at innhold i slike begreper endrer seg over tid, i takt med samfunnsutviklingen og hvordan samfunnet vi er en del av påvirker forståelsen vår. Fagfolk som skal utøve skjønn i vurderingen av barns omsorgssituasjoner, trenger å bli minnet på kompleksiteten i omsorgsbegrepet og reflektere over egne, kanskje ubevisste oppfatninger. De må ha kunnskap om hva god omsorg betyr i ulike kontekster, og ut fra det kunne vurdere hva som ikke er godt nok og eventuelt hvordan omsorg kan
bli bedre (Christensen & Dybdahl, 2023). På tvers av kulturer og historiske perioder handler foreldres omsorgsutøvelse om å gjøre barna i stand til å fungere i det samfunnet de er en del av, og bidra til at de vokser opp og blir en «verdsatt voksen» i det samfunnet de skal leve i (Gulbrandsen, 2017; Hundeide, 2017; Stefansen et al., 2017; Quinn, 2005, s. 479). I vår tid og i den norske samfunnskonteksten ser vi for eksempel på ferdigheter til å inngå i gjensidige relasjoner, å fremstå som et autonomt individ og å «være seg selv» som viktig kompetanse for et barn å tilegne seg (Ulvik, 2018). Men dette er ikke universelle syn på hva barneomsorgens mål er eller, for den saks skyld, hva et barn er. Synet på barn, omsorg og foreldreskap har nemlig endret betydelig karakter de siste 100 årene (Gilliam & Gulløv, 2012, s. 39). Ved å innta et sosiokulturelt perspektiv på dagens idealer for omsorg og foreldreskap vil vi kunne få øye på nettopp hvordan disse idealene endrer seg gjennom tiden og varierer mellom ulike kontekster og innenfor samme samfunn. Dette er nyttig kunnskap å ha med seg inn i vurderinger av barns omsorgssituasjon.
Historisk utvikling i synet på barn, barndom og foreldreskap I tillegg til variasjoner i verdier, kulturell og sosial tilhørighet, og egne erfaringer og betydningene dette har for omsorgsforståelse, vil også betingelser for omsorgsutøvelse variere både innad i og mellom samfunn. Å være forelder i konteksten av dagens norske velferdsstat, med omfattende offentlige støtteordninger for familien, er noe helt annet enn det var før for eksempel andre verdenskrig. Velferdsstatens utvikling i etterkrigstiden var et sosialdemokratisk og samfunnsøkonomisk prosjekt, hvor barns posisjoner var i kontinuerlig endring. Likhet og sosial rettferdighet var sentrale ambisjoner for det norske velferdsstatsprosjektet, og skolegang for alle barn var et viktig politisk middel for dette formålet (Korsvold, 2021). Fra å bli sett på som en arbeidsressurs og økonomisk bidragsyter i familien forstås barn i dag som selvstendige individer og har en mer følelsesmessig verdi i familien. Barn har fått mindre byrder og plikter i familiesammenheng, og barnelivet har blitt mer segregert fra voksenarenaer. I tillegg til skole består nå barndommen i stor grad av organisert fritid, og vi oppfatter det som foreldrenes ansvar å tilrettelegge
for og følge opp denne delen av barns liv og utfoldelse (Korsvold, 2021).
Disse samfunnsendringene endrer omsorgsidealer og foreldrepraksiser på grunnleggende måter, for eksempel ved at en stor del av foreldreskapet består i koordinering og samhandling med de ulike institusjonene barna ferdes i (Stefansen et al., 2017).
Parallelt med denne samfunnsutviklingen har barns rettigheter og selvstendighet fått større og større plass på den politiske agendaen. FNs barnekonvensjon fra 1989 har hatt stor betydning for at barns rettigheter har fått fotfeste i både samfunn og kultur. Dette er også en viktig bidragsyter til endringene i synet på barn, omsorg og foreldreskap. Tidligere forsto vi barn i mindre grad som individer og mer som en del av familien og som underordnet foreldrenes myndighet. I dag har barn i Norge en mer autonom posisjon både i samfunnet og i familien, og foreldrerollen har endret seg fra juridisk foreldremyndighet til foreldreansvar – noe som gjenspeiler seg i ordlyden i sentralt lovverk (Ellingsen et al., 2019, s. 105), for eksempel barneloven. Utviklingen i hvordan man formulerer foreldrenes juridiske rolle overfor egne barn, reflekterer en historisk endring i synet på barn (Aadnanes & Syrstad, 2021). Barns selvstendige rettssikkerhet er betydelig styrket, og barns stemmer løftes frem både i samfunnsdebatten, i familien og ikke minst i saker som angår deres liv – slik som for eksempel en barnevernssak. Synet på barn i Norge er dermed preget av en forståelse av barnas rett til å delta, bli hørt og få uttrykke seg, og som autonome aktører som kan mene og handle på egne vegne. Dette gjenspeiles i omsorgspraksiser, gjennom idealet for relasjon og kommunikasjon mellom foreldre og barn. Forholdet mellom barn og foreldre har blitt demokratisert og emosjonalisert (Gilliam & Gulløv, 2012). Dialog og forhandling preger dagens barneoppdragelse og omsorgsgiving. Idealet om den symmetriske, demokratiske og forhandlende familien har fått forrang foran voksenautoritet, disiplin og hierarkiske familierelasjoner.
Dagens omsorgsideal handler i forlengelsen av dette mye om selvstendiggjøring og individualitet så vel som emosjonell nærhet (Haldar & Røsvik, 2019), mens barn som vokste opp i Norge på 1950-tallet, opplevde en annen type omsorg. Datidens forventninger til omsorg handlet
blant annet om å skape lydige og disiplinerte barn, mens vi i dag er opptatt av at foreldre skal se og respondere på barnets følelser og hjelpe barnet å fortolke følelser og situasjonen som utløser dem (Gulløv, 20181). Vi kan kanskje si at dagens foreldre har en mer krevende rolle enn for bare noen tiår siden (Stefansen et al., 2017).
Som følge av denne samfunnsutviklingen har barn, barndom og foreldreskap beveget seg fra periferien av allmenn interesse til å bli et sentralt og debattert samfunnsanliggende. Gjennom den sosialdemokratiske velferdsstaten har det offentlige entret arenaene for barneoppdragelse gjennom både førskole- og grunnskoleopplæring, hvor formålet er at barn skal oppdras i henhold til sosiale og kulturelle normer og forventninger til hva et barn skal være og bli (Gilliam & Gulløv, 2012, s. 39). Barneomsorg foregår dermed på flere arenaer enn i familien, og det forventes at foreldre er i tett dialog og samarbeid med de institusjonelle arenaene barna ferdes på. I tillegg er omsorg og foreldrepraksiser noe som stadig adresseres i media, og er dermed gjenstand for konstant evaluering og forhandling om hvordan foreldrerollen skal håndteres. Foreldre i dag kan til og med gå på kurs for å lære å sette grenser for og å oppdra barna sine (Lorentzen, 2024; Madsen, 2024). Med utgangspunkt i at det har vært stor offentlig oppmerksomhet på god barneomsorg og barns ve og vel, kan vi si at Norge har utviklet seg til å bli et barnesentrert samfunn. Barnesentreringen på samfunnsnivå innebærer en forpliktelse til å ivareta barns rettigheter og beskytte dem mot for eksempel vold og overgrep, så vel som å fasilitere en god barndom og oppvekst som i størst mulig grad tilrettelegger for god utvikling og sikrer barnets fremtidsmuligheter (Gilbert et al., 2011; Hennum, 2014; Pösö et al., 2014; Aadnanes, 2020; Aadnanes & Syrstad, 2021). Dermed henger familielivet, barneomsorg og samfunn tett sammen (Sommer, 2012).
Foreldreskapet i dagens norske samfunn
Idealer og normer for barndom, oppvekst og hvordan vi gjør omsorg vil bli påvirket av at vi lever i et samfunn hvor velferdsnivået er høyt,
1 https://www.youtube.com/watch?v=ps8fge803xc.
og hvor de fleste familier har god råd. En slik samfunnskontekst skaper bestemte betingelser for oppvekst, familieliv, foreldreskap og omsorgspraksiser. De siste tiårene har vi sett en stor økning i hvor mye tid og ressurser foreldre bruker på barna sine. Det er ikke lenger nok å gjøre sitt beste og møte barnas grunnleggende behov, snarere er den nye standarden for barneomsorg barnesentrert, informert av eksperter, emosjonelt intensivert og økonomisk kostbar (Gauthier et al., 2021). Gulløv (2003) oppfatter omsorg for barn som en sosial praksis hvor omsorgsutøvelsen inngår i en forhandling om kulturelle verdier. I Norge er foreldreskapet blant annet preget av at foreldre investerer mye tid i relasjonen til barna og i barnas liv – både praktisk og emosjonelt. Det handler for eksempel om å følge opp barna i fritiden på en måte som skal fremme deres utvikling, sosiale ferdigheter og fremtidsmuligheter (Pedersen & Egeland, 2020; Aarseth, 2018) så vel som å legge stor vekt på barnas emosjonelle velvære (Aarseth, 2018). Foreldrenes fokus på innlevelse i barnets perspektiv og på barnets følelser er sentrale elementer i omsorgspraksisen (Gilliam & Gulløv, 2012, s. 56; Lorentzen, 2019; Sommer, 2012; Thuen, 2008). Idealet er et intensivert emosjonelt bånd til barna som ikke bare handler om å styrke samhørighet og kontakt, men også om barnets fremtidsmuligheter. Et slikt omsorgsideal knyttes også til hvilke grunnleggende ferdigheter barn trenger å tilegne seg for å manøvrere seg frem i samfunnet, og pålegger foreldrene et stort ansvar som «garantister» for barnas fremtidige livssjanser (Gullestad, 1996; Hennum, 2002, 2011; Hollekim et al., 2016; Jørgensen, 1999; Aarseth, 2018). En viktig side ved dette er å støtte dem i å finne og utvikle seg selv. Foreldrenes oppgave blir å gi barnet ressurser til å klare nettopp dette (Gullestad, 1996; Aarseth, 2018).
Denne formen for barneomsorg kan forstås som et intensivt foreldreskap (jf. Gauthier et al., 2021; Hays, 1998; Stefansen, 2011) og en omsorgspraksis som er vanskelig å sette ord på og være kritisk til – nettopp fordi den tas for gitt som et godt oppdragelsesideal (Stefansen & Farstad, 2008, s. 245). Det som også blir uartikulert i denne forståelsen av god barneomsorg, er at den krever sosial støtte, utdanning og kapasitet til å tilegne seg de foretrukne foreldreferdighetene. Dette innebærer at vi kan koble en
slik omsorgsforståelse til middelklassens verdier og betingelser for livsførsel (Hollekim et al., 2016). Vi snakker i utgangspunktet lite om klasse i det norske samfunnet, og den norske, sosialdemokratiske velferdsmodellen har sørget for mindre sosiale forskjeller enn i mange andre samfunn som ikke har en velferdsstat hvor likhetsprinsippet settes høyt. Likevel er det sosiale forskjeller også i det norske samfunnet som ligner på klasseforskjeller. I de familiene vi møter i barnevernet, hvor vi er bekymret for barnets omsorgssituasjon, vil vi ofte se foreldre i marginaliserte livssituasjoner med svært begrensede muligheter til å innfri idealene for omsorg og foreldreskap slik vi har beskrevet dem her. I disse familiene har foreldrene ofte lav eller ingen utdanning, svak tilknytning til arbeidsmarkedet og helsemessige og sosiale problemer (Kojan et al., 2023).
Flere forskere har pekt på at ideen om det intensive foreldreskapet ikke lenger bare har inntatt middelklassen, men også har nådd den såkalte arbeiderklassen (Aarseth, 2018). Likevel – når vestlige middelklasseidealer for omsorgsutøvelse får prege normer og standarder for hva vi forstår som god omsorg i det norske samfunnet, må vi også erkjenne at familier med mindre privilegert klassebakgrunn, eller med foreldre med andre kulturelle bakgrunner som bærer med seg andre omsorgsforståelser, vil oppleve utfordringer med å leve opp til disse idealene. Et eksempel på verdier og livsførsel i «typiske» middelklassefamilier og i en familie med mer marginaliserte livsvilkår kan se slik ut:
I familien Andersen verdsetter foreldrene materiell og økonomisk nøkternhet og forsiktighet på tross av at familien har gode økonomiske kår . Foreldrene er lærere på videregående skole og på universitetet . De oppfatter det som viktig at barna lærer å håndtere økonomi på en forsiktig og bærekraftig måte, og har fokus på å spare mye . De forhandler med barna om ferier i den norske fjellheimen på familiehytta og utenlandsreiser slik som barna ønsker seg . De kjøper helst utstyr til friluftsliv brukt på Finn .no . Barna er aktive orienteringsløpere og spiller i korps, og foreldrene følger tett opp med kjøring, henting, dugnader og tilstelninger
I nabofamilien, familien BergstrømGarcia, har foreldreparet samme økonomiske forutsetninger, men har andre prioriteringer Foreldrene er begge
advokater og jobber innen bistand og helse . De er veldig glade i å reise og oppleve nye ting, og synes det er viktig at barna lærer om andre kulturer og ulike måter å leve livet på . De bruker derfor en del penger på reiser, men de er også opptatt av hjelpearbeid, og både barna og foreldrene er derfor engasjert i frivillig organisasjonsliv både lokalt og internasjonalt . De ser på dette som viktige verdier å overføre til barna og en god investering i barnas fremtid
I begge familiene legger foreldrene vekt på å gjøre ting sammen og skape gode og nære familiebånd gjennom aktiviteter Tett oppfølging av barna har høy prioritet . Begge familiene bor i eneboliger i et større tettsted utenfor Oslo, hvor demografien er preget av høyt utdanningsnivå og god økonomi
På andre siden av Oslo bor familien Ramirez . Far er uføretrygdet på grunn av lungeproblemer etter å ha jobbet lenge som maler Mor jobber på Kiwi, men er ofte sykmeldt på grunn av migrene . De er opptatt av at barna skal oppleve at de er der for dem, de prøver å samle det lille de har av familie rundt seg og legger stor vekt på å skape et fellesskap rundt barna . De feirer alle bursdager og høytider sammen med familie og venner, men har ikke råd til ferier, diverse sports og fritidsutstyr og strever med å betale fritidsaktivitetene til barna De prøver å få besøkt familien i Venezuela, men det er umulig å få til hvert år . Foreldrene har mye bekymringer knyttet til økonomi og helse, i tillegg til at de bekymrer seg for at de ikke strekker til overfor barna .
Familiene Andersen og Bergstrøm-Garcia kan forstås som «typiske» middelklassefamilier. De har litt ulike idealer for foreldreskap og familieliv, og hvilke holdninger, verdier og livsperspektiv de ønsker å videreformidle til barna. Samtidig har de mange fellestrekk i hvordan de organiserer hverdagslivet og følger opp barna, for eksempel på skolen, i fritiden og på fritidsaktiviteter. Familien Ramirez representerer en familie med et annet sosialt utgangspunkt enn de typiske middelklassefamiliene, hvor helse- og levekårsproblematikk i stor grad preger hverdagen, familielivet og omsorgsbetingelsene. I tillegg har de også litt andre prioriteringer rundt hva de oppfatter som viktig for barnas situasjon, nemlig å sørge for et godt fellesskap rundt den gjennom familier og venner.
Disse eksemplene viser ikke bare hvordan økonomisk frihet gir stor valgmulighet for hvordan man organiserer familielivet, men også hvordan klasseposisjon innebærer ressurser, kapasitet og muligheter til å tenke på og prioritere hvilke verdier og holdninger de ønsker å lære barna.
Det å kunne få øye på og sette ord på hva vi legger i forståelsen av god omsorg, og være bevisste på at denne forståelsen ikke er universell, er nyttig for fagfolk som skal hjelpe familier med å skape bedre omsorgssituasjoner for barna sine. Vi kan i mange tilfeller møte foreldre som i utgangspunktet er gode omsorgspersoner, men som har mye stress som påvirker livene deres og som svekker kapasiteten til å utøve god omsorg.
Vi skal nå bevege oss fra allmenne og mer hverdagslige forståelser av omsorg til å se nærmere på faglige innganger til begrepet. Vi har allerede nevnt at noe av årsaken til at foreldre–barn-relasjonen har blitt emosjonalisert, er utviklingspsykologien. I det videre skal vi se nærmere på hvordan allmenne og faglige forståelser av omsorg er flettet sammen.
Omsorg som både allment og faglig begrep
Omsorgsbegrepet er lite utforsket i faglitteratur og offentlige dokumenter som gjelder barn og deres omsorgssituasjoner, og som tidligere nevnt tar vi i det daglige gjerne for gitt hva som ligger i det. Som fagfolk er det viktig å ikke ta for gitt hva som ligger i de begrepene vi bruker, men kunne konkretisere hva det handler om når vi anvender ulike begreper i faglige vurderinger.
Omsorgens betydning for barns utvikling
Ifølge Vallesverd (2018, s. 101–102) brukes ord som forsørgelse, oppdragelse og beskyttelse i beskrivelser av omsorg (jf. NOU 2020: 14). Follesø (2021, s. 51) skriver at god omsorg handler om voksne som sikrer barn kontinuitet i sin livshistorie, stabilitet og trygghet i hverdagen, tilhørighet og rom for utforskning samt kjærlighet. Kvello (2010, s. 33) skriver at god nok omsorg handler om at barnet har mulighet til å utvikle seg tilfredsstillende ut fra sine forutsetninger. Begrepet god nok omsorg kommer fra psykoanalytikeren Winnicotts vektlegging av god nok mor
(jf. Backe-Hansen, 2004; Binder & Nielsen, 2017), eller slik mange barnevernsarbeidere formulerer det: gode nok foreldre (jf. Langsrud et al., 2017). I Winnicotts begrep ligger det en forståelse av at omsorgen ikke må være perfekt, men den må dekke barnets grunnleggende behov, barnet må føle seg møtt på sine emosjonelle behov og samtidig oppleve passende utfordringer for å utvikle seg. Forståelsen av god (nok) omsorg som noe som muliggjør god utvikling har altså forankring i utviklingspsykologisk teori og handler om praksis, altså hva omsorgspersonene gjør for å ivareta barns (utviklings)behov. Bruken av begreper som god nok omsorg og gode nok foreldre vil likevel sjelden brukes stringent i forhold til sine teoretiske opphav – altså ved å referere til for eksempel Winnicott og hans teori. Snarere er ofte begreper som god nok omsorg, gode nok foreldre og lignende blitt en del av dagligtalen, og har fått det vi kan kalle normativt innhold. Med det mener vi at de fleste av oss tar for gitt hva vi legger i det, og at meningsinnholdet ofte reflekterer uuttalte sosiale og kulturelle oppfatninger av hva god omsorg og godt foreldreskap er. Når det intensive foreldreskapet har fått så godt fotfeste i allmenne oppfatninger av god barneomsorg, er det fordi slik omsorgspraksis anses å være viktig for barns utvikling (Gauthier et al., 2021; Hays, 1986). Barns utvikling er dermed nøkkelord i det intensive foreldreskapet, siden den følelsesmessige nære relasjonen mellom foreldre og barn anses å være viktig for god utvikling. Denne forståelsen har sitt utspring i utviklingspsykologien, og preger i stor grad vestlige oppdragelsesidealer (Hasle, 2024; Hennum, 2010, 2023; Salole, 2018).
Når vi spør studenter om hva de tenker på som god omsorg, er det ofte ord som «trygghet» og «stabilitet» som går igjen. Det er ikke tilfeldig at vi bruker slike ord når vi skal si noe om hva god omsorg er – men hva legger vi egentlig i for eksempel ordet «trygghet»? Noen vil kanskje si at trygghet refererer til en nær og trygg relasjon til foreldrene og at barn har voksne de kan stole på og snakke med. Andre vil legge mer vekt på å vokse opp i et land fritt for krig og katastrofer eller at barn skal beskyttes mot vold og overgrep. Hva vi legger i slike dagligdagse begreper, vil variere med hvilken bakgrunn vi har og hvilket perspektiv vi har med oss, hvilken tidsepoke vi befinner oss i, og hvilket kulturelt tankegods vi
er bærere av. I den vestlige kulturkonteksten og i det norske samfunnet preger utviklingspsykologiske teorier både kunnskapsgrunnlaget i barnefaglige felt og omsorgsidealer i hverdagslige foreldrepraksiser. Fokus på barns utvikling retter oppmerksomheten vår mot barns psykologiske behov for å utvikle seg til å inngå i gode, nære relasjoner og bli selvstendige individer og kompetente deltakere i samfunnet (jf. Ulvik, 2018). Det er stabiliteten, tryggheten og den emosjonelle nærheten i relasjon til barnets omsorgspersoner som skal sørge for at dette behovet blir dekket. Foreldres omsorgspraksis har i lang tid blitt oppfattet som sentral for barnets utvikling (Smith, 2018), selv om mange i det barnefaglige feltet ikke lenger vil oppfatte dette som ene og alene den viktigste faktoren. Når studenter trekker frem trygghet og stabilitet som viktige elementer i god barneomsorg, er det nærliggende å tenke at en slik forståelse er forankret i det noen vil si er det viktigste utviklingspsykologiske begrepet (Sroufe et al., 2005), nemlig tilknytning. Utviklingspsykologi kan også handle om mer universelle og biologiske prosesser, men her er vi opptatt av den utviklingsteorien som særlig har hatt innvirkning på hvordan vi forstår god barneomsorg. Denne delen av utviklingspsykologien legger vekt på relasjoner og følelser. Tilknytningsteorien omhandler barnets utvikling av følelser for andre mennesker og forventninger til og kvaliteten på barnets senere relasjoner (von Tetzchner, 2012). Et sentralt poeng i tilknytningsteorien er betydningen av omsorgspersonens sensitivitet overfor barnets behovsuttrykk (Smith, 2018), for eksempel når det er lei seg eller har vondt, og at omsorgspersonens respons på behovsuttrykket danner grunnlaget for det Bowlby kalte arbeidsmodeller (Bowlby, 1951). Disse arbeidsmodellene hviler på tilknytningserfaringer barnet har gjort seg i spedbarnsalderen, og karakteriseres kort sagt som trygg eller utrygg. Når tilknytningen er trygg, utgjør omsorgspersonen det Ainsworth (1973) kalte trygg base, som barnet vekselsvis forlater og kommer tilbake til i sin utforskning av verden. Forutsetningen for en trygg tilknytning er forutsigbarhet i omsorgspersonens respons på barnets søken etter trygghet, altså stabilitet. Vi skal utdype mer om tilknytningsteori i neste kapittel, men vil likevel nevne her hvor innflytelsesrik denne teorien har vært på forståelsen av hva som er viktig i god omsorg
for barn, både i faglig og allmenn forstand. Forståelsen av trygghet og stabilitet som viktige elementer i god omsorg for barn er forankret i tilknytningsteorien, men har også blitt en del av dagligtalen og en allmenn oppfatning av god barneomsorg.
Omsorgskapasitet og omsorgskompetanse
Når vi skal ta spranget fra allmenne forståelser til en mer faglig forståelse av omsorg, blir det viktig å kunne identifisere hvordan dette begrepet rommer både sosiokulturelle og fagdisiplinære aspekter. Samfunnsutvikling, påfølgende kulturelle endringer og faglig utvikling veves sammen og danner grunnlag for en felles forståelse av god omsorg på samfunnsnivå som gjerne forblir uuttalt og tas for gitt. Men som fagperson og barnevernsarbeider er det viktig å være bevisst hvordan slike uuttalte forståelser virker inn i faglig vurderingsarbeid.
Når barnevernet skal vurdere barns omsorgssituasjon, vurderer de det foreldrene gjør for å ivareta barnets behov, med andre ord deres omsorgskompetanse. Dette begrepet erstatter det tidligere brukte omsorgsevne (Bunkholdt & Kvaran, 2023, s. 135–136). Kompetanse kan oppfattes som et mer hensiktsmessig begrep siden det reflekterer at omsorgsgiving er noe som kan læres, mens evne gir assosiasjoner til noe som er medfødt, biologisk og statisk og som dermed ikke kan læres. Omsorgsgiving er noe vi får erfaring med gjennom vår egen oppvekst, og er ikke en medfødt egenskap eller et personlighetstrekk. Samtidig, som vist over, er omsorgsgiving noe vi kan tilegne oss ut fra de normer og idealer som råder rundt oss. Det er et viktig holdningsmessig grep som vi også tar i denne boken ved å ikke bruke ordet evne. Vi velger derfor å bruke ordet kompetanse. Samtidig vil vi legge til ordet omsorgskapasitet (Backe-Hansen, 2004). Dette begrepet reflekterer at foreldrene kan ha god omsorgskompetanse i utgangspunktet, men at store belastninger i familiens livssituasjon kan redusere kapasiteten deres til å ta i bruk sin omsorgskompetanse og å leve opp til idealene på samfunnsnivå. For eksempel vil det kunne være vanskelig å ha det nødvendige overskuddet som kreves av foreldre for å støtte barnet og engasjere seg i å skape det emosjonelt nære båndet dersom de bekymrer seg for egen arbeidssituasjon og om de klarer å for-
sørge familien økonomisk. Det kan også være utfordrende for foreldre å se barnet og dets behov til enhver tid dersom de lever i en stressende situasjon hvor en av foreldrene for eksempel strever psykisk og den andre forelderen må få hverdagen til å gå rundt både praktisk og økonomisk.
Dødsfall i familien, foreldrekonflikter eller samlivsbrudd kan også være situasjoner som kan utfordre foreldrerollen og svekke omsorgskapasiteten. Slike «vanlige» hendelser, kriser og situasjoner kan hope seg opp og føre til familiestress som påvirker foreldrerollen (Hill, 1949; Kojan et al., 2023). Det å kombinere kunnskap og bevissthet om tatt for gitte forståelser av god barneomsorg, faglige forståelser av god nok omsorg og en helhetlig forståelse av familiens situasjon blir derfor svært viktig når barnevernsarbeidere skal tilnærme seg barn som lever i sviktende omsorgssituasjoner. Ordet omsorgskapasitet vil dermed være nyttig for å forstå den kapasiteten eller manglende kapasiteten foreldre kan ha som et resultat av sosialt, helsemessig eller økonomisk stress i livet for øvrig.
Fra god nok omsorg til omsorgssvikt: Et sosialfaglig perspektiv
Når omsorgen svikter og barnevernet må inn for å vurdere barnets omsorgssituasjon, trenger vi en faglig tilnærming som er bred og rommer flere aspekter i forståelsen av problemet. Et sosialfaglig perspektiv tilbyr en slik tilnærming, hvor det blir viktig å forstå barnet og foreldrene i sin spesifikke kontekst, siden flere forhold spiller inn både når det gjelder årsaker til og løsninger på problemet. Som vi har vært inne på i det foregående, har ulike forhold, som en sterk og god velferdsstat så vel som foreldres økonomi og helse, stor betydning for omsorgsutøvelse. Her snakker vi altså om å ta utgangspunkt i samspillet mellom det individuelle nivået og den større sosiale konteksten som individet er en del av, for å forstå omsorgspraksiser – så vel som å forstå omsorgssvikt. Når vi ønsker å bringe inn et sosialfaglig perspektiv på omsorgssvikt, handler det om å forstå individet eller familien i lys av den konteksten de befinner seg i. Dette er en viktig faglig ramme for boken, og i det videre
vil vi bruke betegnelsen sosialfaglig tilnærming når vi snakker om den praktiske utførelsen av det sosialfaglige perspektivet.
I det praktiske arbeidet med omsorgssvikt vil en sosialfaglig tilnærming forholde seg til historiske, sosioøkonomiske, kulturelle, kontekstuelle, politiske og personlige aspekter (jf. Solem & Hansen, 2017) – altså vil en sosiokulturell tenkemåte fungere godt innenfor en sosialfaglig tilnærming. Å hjelpe barn som opplever omsorgssvikt handler om å forstå sosiale problemer som noe som oppstår i skjæringspunktet mellom det individuelle og det strukturelle nivået (Ellingsen & Levin, 2023). For eksempel kan vi forstå arbeidsledighet eller rusproblemer både som sosiale og individuelle problemer. I arbeid med enkeltpersoner og familier gjelder det derfor å se dem ut fra den større sammenhengen de befinner seg i (Berg et al., 2023). Arbeidsledighet eller rusproblemer har store individuelle omkostninger, og det henger ofte sammen med forhold som ikke bare er inne i, men også rundt individet. Det er derfor nødvendig å undersøke personens sosiale, familiære (eller relasjonelle) og individuelle bakgrunn for å kunne definere problemet og finne et hjelpetiltak (Hutchinson & Oltedal, 2017).
En sosialfaglig tilnærming i møte med omsorgssvikt kan forstås som en praktisk syntese (Grimen, 2009). Dette begrepet betegner hvordan for eksempel sosialfaglige profesjoner har en mangfoldig kunnskapsbase, hvor kunnskapen blir satt sammen på bestemte måter fordi de utgjør en meningsfull helhet i vurderingsarbeidet. Ved å anvende ulike faglige perspektiver i møte med komplekse problemer vil vi også få bedre og grundigere analyser, som igjen vil være viktig for å finne tiltak som fungerer.
Sosiale problemer og omsorgssvikt
Slik vi har pekt på i det foregående, kan foreldre som strever på mange fronter, for eksempel økonomisk eller har psykiske eller fysiske utfordringer som preger hverdagen, oppleve utfordringer med å imøtekomme omsorgsidealene i den norske sosiale og kulturelle konteksten. Det er ofte familier med slike sosiale problemer barnevernet møter. Barn i familier med lav sosioøkonomisk status har fire ganger høyere forekomst av kontakt med barnevernet enn barn med middels eller høy sosial status
(Kojan & Storhaug, 2021). Familier med innvandrerbakgrunn er også overrepresenterte i barnevernet (Christiansen, 2015; Kojan & Storhaug, 2021). Med andre ord er dårlige levekår og marginalisering sentrale trekk ved familier hvor det er bekymring knyttet til barns omsorgssituasjoner.
Vi har laget et eksempel for å vise hvordan levekår og en marginalisert livssituasjon kan virke inn på foreldres omsorgskapasitet, og videre hvordan gjeldende normer for god omsorg i det norske samfunnet kan være vanskelig å leve opp til for foreldre i slike situasjoner:
Moren til 13 år gamle Petter orker ikke å gå på foreldremøter fordi hun har sosial angst I tillegg er parkeringen utenfor skolen dyr, og derfor prioriterer hun det ikke siden hun er uføretrygdet og har lite penger til å dekke de månedlige utgiftene Moren til Petter har ikke selv videregående skole og har ikke vokst opp med foreldre som engasjerte seg i ett og alt, de jobbet skift og hadde mer enn nok med å holde hjulene i gang, sørge for mat på bordet og tak over hodet . De spiste mange hyggelige familiemiddager, men skole og lek syslet ungene med på egen hånd Hun har dermed ikke selv erfaring med en omsorgspraksis som vektlegger tett oppfølging på skole og i fritid og den forhandlende stilen mellom barn og foreldre Petters kontaktlærer er bekymret, siden hun ser en kvikk gutt med mye kapasitet til læring, og som er både velartikulert og har mye å gi sosialt, men som virker sliten og nedstemt og ofte ikke har fått gjort leksene sine ordentlig . Læreren kjenner til morens psykiske plager og vet at Petter tar en del ansvar hjemme . Han har fortalt at han ofte handler og lager middag siden moren er sliten, og hvis hun for eksempel har hatt møte på Nav, orker hun ikke mer denne dagen . Læreren er bekymret for hvordan hjemmesituasjonen hans vil påvirke videre skolegang . Hun vurderer å sende bekymringsmelding til barnevernet .
I møte med denne familien er det viktig å legge en sosialfaglig forståelse til grunn. Vi må undersøke familiens økonomiske, relasjonelle og individuelle situasjon, i tillegg til å reflektere over normer og idealer for omsorg og hvordan disse kan få diskriminerende konsekvenser for foreldre med levekårsstress. Som hjelp til å få øye på mulig diskriminerende vurderingspraksis kan vi anvende et klasseperspektiv. Stefansen et al.
(2017) peker på klassebaserte forskjeller i foreldres forhold til skolen. Begrepet klasse refererer til formelle og uformelle relasjoner som påvirker menneskers posisjoner og muligheter i samfunnet. Dersom Petters mor for eksempel hadde nær familie og venner som var lærere eller sosialarbeidere, kunne hun kanskje fått noe støtte og hjelp i nettverket for å løse en krevende livssituasjon. Å ha den type ressurser i nettverket sitt, som man kan lene seg på når behovet er der, innebærer å ha det vi kaller sosial kapital (Bourdieu, 1995). Høyere utdanning, for eksempel innen læreryrket, vil gi deg tilgang til kunnskap om barns utvikling og læring, i tillegg til et nettverk med samme kompetanse og ressurser man kanskje kan ta i bruk for å bistå egne barn på skolen. Ut fra dette perspektivet er vi alle posisjonert ulikt i et sosialt hierarki hvor maktfordelingen er ulik. For eksempel er representanter fra høyere klasselag ofte plassert i posisjoner med definisjonsmakt, og kan dermed dominere offisielle versjoner av hva som er legitimt og illegitimt (Dahlgren & Ljunggren, 2010).
En slik måte å analysere og forstå hvordan ulik tilgang til ressurser, både sosialt, materielt og kulturelt, er med på å prege foreldrerollen og omsorgskapasiteten, kan forstås som en praktisk syntese (Grimen, 2009) og er i tråd med en sosialfaglig tilnærming. Mange forskere har pekt på hvordan middelklassens normer og levesett setter standard for hva som er godt nok foreldreskap (Clifford et al., 2015; Faircloth, 2020). I eksempelet om Petter kan et sosialt klasseperspektiv være nyttig for å få øye på at skolen kan ha forventninger til foreldresamarbeid som middelklasseforeldre kanskje har større kapasitet til å leve opp til enn foreldre som ikke stiller i en like privilegert posisjon i det sosiale hierarkiet. Disse forskjellene kommer ikke nødvendigvis bare til uttrykk når det gjelder oppfølging av skole, men også når det gjelder relasjon og kommunikasjon mellom foreldre og barn.
Vi kan tenke oss at Petters lærer har på seg «middelklassebriller» som virker inn på hennes bekymring for at moren ikke følger nok opp på skolen, mens moren kanskje opplever en avstand mellom hennes egne forståelser av hva som forventes av henne som mor, og skolens forventninger til hva hun skal følge opp. Læreren tenker kanskje at Petter av og til har en voksenrolle, og at han ikke får den veiledningen og oppfølgingen
vi oppfatter som ideell for barns utvikling i den norske samfunnskonteksten. Moren tenker kanskje at barn har godt av å lære seg å ta litt ansvar. Når barnevernet skal vurdere en eventuell bekymringsmelding, er det viktig å ha med seg bevissthet knyttet til både sosiale forhold, levekår og klasse samt hvilke tatt for gitte forståelser vi har av god omsorg. Viktige refleksjoner å gjøre seg i en barnevernsundersøkelse i en slik type sak er om de normative omsorgsidealene vi har med oss inn i vurderingen kan virke urettferdige. Er det for eksempel skadelig for Petter at moren ikke følger tett opp på skolen og ikke alltid har overskudd i hverdagen til å handle og lage middag til seg og barna? Selv om Petter hjelper moren sin med å handle og lage middag, er det ikke nødvendigvis skadelig eller en såpass mangelfull omsorgssituasjon at det er grunn til alvorlig bekymring for Petter. Kanskje kan Petter selv også oppleve dette som meningsfylt dersom han føler at det hjelper på morens situasjon. Det er ikke sikkert at det er skadelig for Petter å bistå moren sin litt, iallfall ikke hvis det er for en kortere periode. Hvis Petters ansvar derimot viser seg å omfatte mye mer, slik at han faktisk blir begrenset i å gjøre skolearbeid, komme seg på skolen og treffe venner – altså at omsorgsrollen blir snudd på hodet og Petter nærmest overtar en omsorgsrolle overfor moren sin –vil det være god grunn til bekymring. Når rollefordelingen mellom barn og omsorgsperson blir snudd på denne måten, og dette vedvarer over tid, kan vi kanskje forstå det som omsorgssvikt. Dette vil være avhengig av og må vurderes ut fra en rekke andre forhold.
En sosialfaglig tilnærming i praksis
Ved å ta i bruk en sosialfaglig tilnærming for å favne helheten i Petters omsorgssituasjon kan vi kanskje få øye på hvordan morens sosiale problemer virker inn på hennes omsorgskapasitet, og slik finne både årsaker og løsninger i skjæringspunktet mellom individet og strukturene rundt. Barns omsorgssituasjon omfatter mange forhold. I barnevernsfaglig sammenheng er det vanlig å legge vekt på at måten barns behov knyttet til psykologisk utvikling blir dekket, er et av de viktigste forholdene. Men årsakene til omsorgssvikt er sammensatte. Flere forhold må kartlegges, som for eksempel betydningen av familiens sosioøkonomiske situasjon,
nettverk og sosiale støtte – slik som illustrert i eksempelet med Petter. Vi vet at det å vokse opp i vedvarende fattigdom kan gi økt risiko for svekket helse, lære- og adferdsvansker. Det kan også øke risikoen for sosialt utenforskap og dårligere skoleprestasjoner (Hyggen et al., 2018; Fløtten & Nielsen, 2020). Men selv om levekårsproblematikk kan være alvorlig for barns utvikling, kan ikke fattigdom og sosioøkonomisk marginalisering i seg selv være grunnlag for omsorgsovertakelse. Samtidig kan ikke dårlige levekår brukes som grunnlag for å unngå omsorgsovertakelse for barn som lever med alvorlig omsorgssvikt (Christiansen et al., 2023, s. 143). Dette understreker hvor viktig det er å ta i betraktning barnets og familiens livsvilkår når omsorgssituasjonen skal vurderes.
I eksempelet om Petter vil vi ha nytte av å både reflektere over hva vi legger i våre definisjoner av god (nok) omsorg og hva som er omsorgssvikt i et sosiokulturelt perspektiv, og hvordan vi kan lete etter både årsaker og løsninger i rommet mellom Petter og moren hans og i de sosiale omgivelsene. I tillegg til leksehjelp kan kanskje Nav bistå med en familiekoordinator som hjelper moren å rydde opp i økonomiske bekymringer, få nødvendig helsehjelp og holde i samarbeidet med barnevernet. Og kanskje kan det finnes noen ressurser i nettverket, for eksempel blant Petters kamerater, hvor det går an å hente hjelp knyttet til Petters fritid, slik som kjøring og henting på fotballtreninger. Samtidig er det ikke uvanlig at denne typen barnevernssaker kan utvikle seg, hvor for eksempel Petters mor blir enda dårligere psykisk. Da vil kanskje relasjonen mellom Petter og moren bli mer krevende og omsorgssvikten bli mer uttalt og tydelig.
Det er sjelden én enkel forklaring på omsorgssvikt, snarere kan det ofte dreie seg om komplekse problemer som utvikler seg over tid. Da må vi også tenke at hjelpen må få tid til å virke, og vi må anvende et bredt og helhetlig perspektiv. Hvis Petters situasjon skulle bli så ille at barnevernet ser seg nødt til å flytte ham ut av hjemmet, men med en plan for tilbakeføring dersom morens psykiske helse blir bedre, vil moren trenge mye støtte og oppfølging for å kunne ivareta sine omsorgsoppgaver etter tilbakeføring. Petter vil også kunne trenge oppfølging og hjelp for å bearbeide erfaringene med en psykisk syk mor og flytting inn og ut av hjem-
met. For å ivareta sitt mandat om å forebygge at Petters omsorgssituasjon får en så alvorlig utvikling, trenger barnevernsarbeiderne å ta i bruk en bred, sosialfaglig tilnærming for å kartlegge og analysere både årsaker og løsninger. Dette innebærer å benytte ulike faglige perspektiver som en praktisk syntese (Grimen, 2009), noe som kan hjelpe oss å forstå Petters situasjon i en meningsfull helhet.
Refleksjonsspørsmål
1 Hvordan kan et sosiokulturelt perspektiv bidra til å forstå omsorg og foreldreskap slik vi forstår det innenfor konteksten av det norske velferdssamfunnet?
2 På hvilken måte kan et klasseperspektiv hjelpe oss å forstå idealer for omsorg i det norske samfunnet, og hvordan er dette perspektivet nyttig inn i barnevernets arbeid med omsorgssvikt?
3 Hva legger vi i det å ha en sosialfaglig tilnærming til arbeid med omsorgssvikt?
Kommet i Barnevernsbiblioteket
E. Syrstad og M. Aadnanes, Omsorg og omsorgssvikt
L. Ulfseth, A.-B. Lorentsen-Dybdal og
W. Lichtwarck, Hverdagslivsforståelse i møte med familiene i barnevernet
Kommer i Barnevernsbiblioteket
H. Fauske og B.A. Buer, Samfunnsoppdraget
Ø. Christiansen og K. Havnen, Analyse, vurdering, beslutning
I. Oterholm, Hjelpetiltak
H.E. Svendsen, Tverrfaglig samarbeid
E. Langsrud og I.E. Øvsthus, Melding og undersøkelse
B. Olsvik, Ledelse
I.T. Ellingsen og I. Studsrød, Samarbeid med barn og foreldre
C.B. Neumann, Hjelp, kontroll og makt
E. Gording Stang, Barnets beste
Omsorg og omsorgssvikt er komplekse begreper som kan være vanskelig å definere. Forståelsen av begrepene varierer i ulike faglige, sosiale og kulturelle kontekster, og fra person til person. Politiske og historiske strømninger påvirker begrepenes innhold. Dette har betydning for barnevernets praksis.
Forfatterne er opptatt av å belyse hvordan normer og diskurser på samfunnsnivå virker inn på vurderingene av barnets omsorgssituasjon. Den sosialfaglige tilnærmingen understreker betydningen av de sosiale og økonomiske forholdene som barn som opplever omsorgssvikt, lever under. Teoretiske perspektiver, analyser og forskning bidrar til at leseren både kan forstå kompleksiteten i barnevernets arbeid og være kritisk til egen forståelse og praksis.
Dette er nødvendig kunnskap for de som studerer for å arbeide i barnevernet, og for de som arbeider der.
Ellen Syrstad er klinisk sosionom, familieterapeut og førsteamanuensis ved Fakultet for sosialvitenskap, VID vitenskapelige høgskole.
Margrete Aadnanes er sosionom og førsteamanuensis ved Fakultet for sosialvitenskap, VID vitenskapelige høgskole.
ISBN 978-82-15-06805-3
