Kan jordbruket fø verden?: Jordbruket og kampen om ressursene

KAN

JORDBRUKET FØ VERDEN ?

CHRISTIAN ANTON SMEDSHAUG

3. utgave

Christian Anton Smedshaug

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

1. utgave 2008

2. utgave 2012

ISBN 978-82-15-06761-2

© H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved Universitetsforlaget 2023

1. utgave 2017

ISBN 978-82-15-06936-4

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og -tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508

Sentrum 0105

Oslo

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.universitetsforlaget.no

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

3. utgave er utgitt med støtte fra Norsk Landbrukssamvirke og Yara. Enkelte av referansene til FAO og USDA er ikke datert. Det skyldes at mange publikasjoner fra disse institusjonene oppdateres jevnlig på nettet samt at enkelte av tabellene har data fra flere artikler som kan ha forskjellig utgivelsesdato.

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Stian Hole

Omslag: Sissel Tjernstad / Universitetsforlaget

Sats: AIT Grafisk AS

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11 pt

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

Papir: 90 g Amber Graphic 1,25

It is in the agricultural sector that the battle for longterm economic development will be won or lost.

Gunnar Myrdal, vinner av Sveriges Riksbankspris i økonomi (1974)

Forord

Denne boka har blitt til etter arbeid med norsk jordbruk i internasjonal sammenheng siden 2001, først i Landbruksdepartementet, senere i Norges Bondelag. Gjennom arbeid med norsk jordbruk i forhold til OECD, EU og WTO har det meldt seg en rekke spørsmål knyttet til globalt jordbruk generelt og jordbruk og utvikling spesielt. Derfor er ikke dette en bok som først og fremst tar for seg norsk jordbruk. Den internasjonale forsyningskrisen på matvarer har dreid fokuset i boka mot hvilken rolle jordbruket spiller i samfunnet fordi jordbruket produserer samfunnets viktigste ressurs – mat. Samtidig er forholdet mellom jordbruket og det øvrige samfunn helt avgjørende for den totale produksjon og effektivitet i jordbruket. Boka søker å se jordbruket i et globalt perspektiv, men med norsk erfaringsbakgrunn. Jordbruket ses som en økonomisk sektor i en bred samfunnssammenheng, særlig holdt opp mot industrien. Og den tar opp kvalitative forskjeller mellom jordbruk og industri og hvilke konsekvenser disse forskjellene har.

For å belyse spørsmålene knyttet til produksjon av jordbruksvarer har det vært nødvendig å skrive en bok som søker å dekke de mange forhold som spiller inn på jordbruket, ikke minst gjennom produksjonsforhold og handelsveier som både har spilt inn og spiller inn i jordbruket i hvert enkelt land. Særlig er forholdet mellom jordbruk og utvikling i Sør sentralt, og den debatten løper parallelt med arbeidet med en ny handelsavtale i regi av Verdens handelsorganisasjon, WTO, med mandat fra Doha i november 2001. Mye plass er viet til årsakene til framveksten av internasjonal jordbrukspolitikk med utgangspunkt i hvordan jordbruket er utviklet i dagens industriland, og hvilken rolle jordbruket har spilt i utviklingen av dagens industriland. Med utgangspunkt i disse erfaringene diskuteres jordbrukets rolle i dagens utviklingsland og hvilken rolle jordbruket kan spille i den framtidige utviklingen i Sør. Hvordan jordbruket kan stimuleres og hva slags internasjonalt og nasjonalt politisk rammeverk som kreves, er viktige tema. Dette ses opp mot de utfordringer vi nå står overfor idet jordbruket igjen blir en stor energiprodusent og utfordringene for å dekke etterspørselen etter jordbruksvarer øker.

Uten å se utviklingen i samfunn og jordbruk i et historisk perspektiv er det vanskelig å få grep på dagens utvikling. Boka søker derfor å gi en oversikt over utviklingen i jordbruket de siste to hundre år, men tar også skrittet lenger tilbake der det er nødvendig.

I boka er ordet «bønder» bevisst valgt. Bak det skjuler det seg forskjellige jordbrukere som leilendinger, småbrukere etc. Jeg oppfatter likevel ordet «bønder» som det generelt mest dekkende begrep. Kanskje reflekterer det også den norske tradisjon der selvstendige bønder har eid egen jord uten store forskjeller i eiendomsstørrelse. Dette har vært viktig for vårt folkestyre, og jeg tror den situasjonen er ønskelig også for andre land. Begrepet rommer derfor også et håp. Ordet mat betyr jordbruksprodukter, fisk om det er tydelig nevnt.

Et slikt prosjekt er vanskelig gjennomførbart uten hjelp fra velvillige mennesker.

En stor takk går til Niek Koning ved Universitetet i Wageningen, Nederland, for å ha lagt til rette for en ukes studieopphold i mars 2007. Jeg er svært takknemlig for at Torgny Ekengard, Agnar Hegrenes, Sjur Kasa, Kjell Norvin, Kai Norman-Hansen og Aase Lømo tok seg tid til å lese hele manus på forskjellige stadier. Landbrukets hus’ egen konsulent, Marthe B. Bay Haugen, fortjener en særlig takk. En særskilt honnør går til Erik S. Reinert. Uten hans forfatterskap om produksjonsøkonomi og økonomisk historie, og hans og Fernandas innsats gjennom «The other cannon», hadde denne boka sett annerledes ut. Deltakelsen i miljøet rundt Res Publica har også vært viktig, ikke minst grunnet gode lesetips fra en alltid oppdatert Sjur Kasa.

Jan Hesselberg, Ingrid Melkild, Ola Flaten, Aril Skaara og Rune Skarstein takkes for å ha lest hele eller deler av boka. For råd og tips takkes Kristen Nordhaug, Jonathon Moses og Daniel van Gilst ved FAO, som bistod ved et besøk i Roma. Robert Bergh takkes for god hjelp til å skaffe litteratur. Jeg er svært glad for at Dag Gundersen kunne ta en rask og nødvendig språklig gjennomgang på tampen. Forlagsredaktør Per Robstad har hatt en krevende jobb med et manus med stort spenn i innhold, men gjennom hans arbeid og tålmodige rettledning har boka blitt langt mer leseverdig.

Forfatteren har mottatt reisestipend fra Voksenopplæringsforbundet. Boka er også støttet av informasjonsmidler Nord–Sør fra Norad tildelt Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke. Jeg vil takke Aase Lømo fra Norsk Landbrukssamvirke for godt samarbeid gjennom hele prosessen. Norges Bondelag har ytt verdifullt bidrag til prosjektet ved å stille arbeidstid til rådighet for bokskrivingen.

Til slutt en takk til min kone Guro, for å ha utvist stor tålmodighet og for å ha gitt nyttige kommentarer på forskjellige stadier i prosessen.

Boka representerer forfatterens syn, og eventuelle feil og mangler er undertegnedes ansvar.

Oslo/Fossum, august 2008

Christian Anton Smedshaug

Andre utgave følger i all hovedsak den første, men teksten er ajourført i forhold til de store globale endringer som har funnet sted i økonomisk og politisk utvikling, grunnet den vestlige gjeldskrisen og de stadig klarere utfordringer knyttet til å fø en økende befolkning med stigende kjøpekraft.

Boka ble også gjennomgått da den engelske utgaven Feeding the world in the 21st century utkom på Anthem forlag, London, våren 2010. Nødvendige oppdateringer er gjort av figurer og tabeller. Boka har nytt godt av kommentarer og erfaringer gjort gjennom undervisning på Universitetet i Bergen, institutt for geografi og Universitetet for miljø- og biovitenskap, institutt for husdyrfag, samt diskusjoner og foredrag. Lars Johanson takkes for hjelp til å tolke FAOstats ernæringsdata.

Takk til Norges Bondelag, Norsk Landbrukssamvirke, Yara Norge og Universitetsforlaget ved sjefredaktør Per Robstad som gjorde denne revisjonen mulig!

Oslo/Fossum, mars 2012

Christian Anton Smedshaug

Tredje utgave er i stor grad omarbeidet. Tall og figurer er oppdatert, en del er byttet ut og nye er kommet til. Videre har debatten rundt jordbruket endret seg betydelig siden første utgave kom for 15 år siden. Ikke bare har WTO-runden som startet i Doha, Qatar, i etterkant av 11. september 2001, strandet; hele ideen rundt globalisering og frihandel ser helt annerledes ut i dag enn den gjorde før finanskrisen og til dels etter. Det måtte en koronakrise, et Kina i mer autoritær statlig retning og en russisk invasjon til for å endre mentalitet og tidsånd. Samtidig er debatten rundt jordbruket gått fra å handle om hvordan jordbruket kan bidra i utviklingen i Sør, og om frihandel er svaret, til å diskutere miljø, klima og ressursbruk i langt større grad. Selvforsyningen står også høyere på dagsorden i takt med endringer i synet på globaliseringen. Boka er revidert i forhold til disse utviklingstrekkene, men fortsatt med vekt på den politiske økonomien, handelsmønstre og volumer. Jordbruk er tross alt en svært materiell næring. Enten er det tilstrekkelig med mat, eller så er det ikke det. Det gjør at vi verken nasjonalt eller globalt har råd til å feile.

Takk til Bernt Hoel, Aase Lømo, Eivind Skjulestad og Torbjørn Tufte for gjennomlesning av enkelte kapitler og Vita K. Rakkenes for bistand i revisjonen under et sommerengasjement i AgriAnalyse. Jeg vil også rette en stor takk til emneansvarlig for kurset i Globalt jordbruk, Birger Svihus og tidligere emneansvarlige Erling Thuen og Åsmund Bjørnstad, der boka er en del av pensum.

Forord

Takk for støtte fra Yara og Internasjonale midler gjennom Norsk Landbrukssamvirke som gjorde nok en revisjon mulig. Og igjen setter jeg stor pris på Universitetsforlagets engasjement for revisjon og grundige oppfølging ved redaktør Jenny Holmsen og manuskoordinator Hedda Barratt-Due.

Oslo/Fossum, august 2023

Christian Anton Smedshaug

Forkortelser

ACP African, Caribbean and Pacific Group of States

AIDS Acquired Immune Deficiency Syndrome

AU African Union

BNP Brutto nasjonalprodukt

BRIK Brasil, Russland, India og Kina

CAADP Comprehensive Africa Agricultural Development Programme

CAP Common Agricultural Policy

CIA Central Intelligence Agency

CIMMYT International Maize and Wheat Improvement Centre

CIS Commonwealth of Independent States

DFID Department for International Development (UK)

DN Dagens Næringsliv

EEC European Economic Community

EU European Union

FAO Food and Agricultural Organization

FAOSTAT Food and Agriculture Organization Corporate Statistical Database

FT Financial Times

GATS General Agreement on Trade Services

GATT General Agreement on Tariffs and Trade

GDP Gross Domestic Product

GMO Gene-modified Organisms

GNI Gross National Income

IAASTD International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development

IATP Institute for Agricultural and Trade Policy

IEA International Energy Agency

IFAD International Fund for Agricultural Development

IMF International Monetary Fund

IPCC International Panel on Climate Change

IRRI International Rice Research Institute

ITO International Trade Organization

KCU Kenyan Coffee Union

LDC Least Developed Country

NEPAD New Partnership for African Development

NILF Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning

NORAD The Norwegian Agency for Development Cooperation

NTNU Norwegian University of Science and Technology

NUPI Norwegian Institute of International Affairs

Forkortelser

OECD Organisation for Economic Co-operation and Development

OPEC Organization of Petroleum Exporting Countries

OWD Our World in Data

PSE Producer Subsidy Equivalent

SAP Structural Adjustment Programme

SH Southern Hemisphere

SNF Samfunns- og næringslivsforskning AS

SSA South Saharan Africa

SSG Special Safeguard

SSM Special Safeguard Mechanism

TRIPS Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights

UBS Union Bank of Switzerland

UK United Kingdom

UN United Nations

UNCTAD United Nations Committee for Trade and Development

UNDP United Nations Development Programme

UNEP United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization

UNESCO United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization

UNICEF United Nations Children’s Fund

US United States

USA United States of America

USAID United States Agency for International Development

USD United States Dollar(s)

USDA United States Department of Agriculture

WB World Bank

WFP World Food Programme

WTO World Trade Organization

Vil jordbruket lykkes?

In short, agriculture is an outstanding success story. Its achievements have been outshone by the even faster growth of industry and services, but the latter would have been almost impossible if the workers had not had sufficient food to eat.

Giovanni Federico, professor i økonomisk historie ved Det europeiske universitetsinstitutt i Firenze, 2006

Alle mennesker forholder seg til jordbruket på en eller annen måte. Mest grunnleggende er produksjonen av mat som gjør oss avhengige av jordbruket for i det hele tatt å kunne leve. På bakgrunn av dette er jordbruket også en næring som skaffer inntekter til menneskene som jobber med jordbruket, og til eierne av landområdene der jordbruket utøves. For mange blir jordbruket også en livsform som blant annet avgjør hvor man kan og vil bosette seg. Jordbruk Sosiale

Basert på IAASTD, K. Berger, UNEP/GRID-Arendal

Figur 1.1 Jordbruksproduksjonen styres av mange forhold. Skal jordbruket løse sine oppgaver for sine yrkesutøvere og det øvrige samfunn, må sosial, økonomisk og økologisk bærekraft utvikles samtidig.

påvirker arealet rundt seg i stor grad og øver stor innflytelse på landskap og andre organismer. Jordbruksnæringen er verdens største forbruker av naturressurser som areal og vann og former mye av jordas overflate. Plantedyrking, husdyrbeite og jordbrukets øvrige arealbruk definerer derfor ikke bare menneskets, men mange arters livsbetingelser. Samlet sett gjør dette at utviklingen i jordbruket er tett forbundet med utviklingen i samfunnet generelt.

1 km2 = 100 hektar = 1000 mål

Jordbruket er opphavet til dagens moderne samfunn. I jeger- og sankersamfunnene var opptil 10 km2 areal nødvendig årlig for å fø et menneske. Med jordbrukets oppkomst basert på hvete i Midtøsten for om lag 10 000 år siden, i Kina like etter med utgangspunkt i ris og i Mellom-Amerika 4000 år senere der mais stod i fokus, endret dette seg dramatisk. Da kunne mennesket bestemme selv hva som skulle vokse i jorda. I dag er 10 km2 åkerland tilstrekkelig til å gi 5000 personer nok kalorier. Dyrehold med sau og geit vokste fram like etter korndyrkingen, etterfulgt av storfe og gris i Midtøsten. På samme tid ble grisen tamdyr i Kina. Noen tusen år senere ble fjørfe husdyr i Sørøst-Asia. Jord- og husdyrbruket muliggjorde med andre ord en dramatisk befolkningsvekst gjennom domestisering av planter og dyr. Samtidig ble jordbruket opphavet til statsdannelser: Siden de som dyrket jorda, produserte mer enn det som trengtes for å dekke eget behov, oppstod det samfunn med en arbeidsdeling mellom grupper som var avhengige av hverandre. Bøndene ble ansvarlige for alles tilgang på mat, mens andre tok seg av beskyttelse mot andre makter, bygging av veier, forvaltning av kornlagre og så videre. En 5000 år gammel leirtavle, funnet i byen Uruk i dagens Irak, lister opp 129 yrker. Kultivering av en håndfull kornarter, hvete, ris, mais, bygg og havre, og fem dyrearter, sau, geit, storfe, gris og høne, ble over noen tusen år basis for den menneskelige sivilisasjon. Mens man i dagens samfunn må følge pengene for å finne ut hvor makten ligger, måtte man den gangen følge maten for å finne maktens grunnlag. Likevel, svikter matforsyningen eller prisene stiger voldsomt, slik man så i Nord-Afrika og Midtøsten under den arabiske våren 2011, eller etter invasjonen i Ukraina vinteren og våren 2022, blir mat raskt samfunnets viktigste produkt.

Jordas produksjonsevne har begrenset menneskenes økonomiske og sosiale utvikling fram til moderne tid. Trusselen om uår og matmangel var reell i hele verden fram til første halvdel av 1800-tallet, da jordbruket slet med å produsere nok til å fø verden også i dagens industriland.

Først etter midten av det 19. århundret økte matproduksjonen vesentlig raskere enn etterspørselen i mange land, slik at økonomiske ressurser og arbeidskraft kunne overføres fra jordbruket til industrien, og etter hvert også til ulike

Årlig vekstrate av verdens befolkning

Verdens folketall

11,2 milliard

Det tok 10 000 år fra jordbrukets fødsel til verdens befolkning nådde en mrd. i 1825.

Deretter tok det hundre år å nå to mrd. i 1925, før neste mrd. ble nådd i 1960, fire i 1975, fem i 1986, seks i 1997, syv i 2011 og åtte mrd. i 2022.

Our World in Data

former for tjenester. Fra 1960-tallet og fram til i dag har verdens bønder om lag firedoblet produksjonen uten at arealet er økt mer enn 15 %. Det viser en enorm produktivitetsframgang som ennå ikke er uttømt. Dette har medført at til tross for at det globale folketallet økte fra rundt tre til åtte milliarder fra 1960 til 2022, så har produksjonen greid å holde tritt med etterspørselen, slik at prisene også har falt i perioden til tross for formidabel produksjonsvekst. Det er samfunnets og sivilisasjonens kanskje største seier, og det er livsviktig å kjenne og forstå bakgrunnen for dette og hvordan utviklingen kan videreføres mot midten av dette århundret og videre.

Fra slutten av forrige århundre og til 2020-tallet har trusselen om hungersnød vært liten over hele verden, og forbedringene har vært særlig store i Asia og Latin-Amerika grunnet stor vekst i kjøpekraften.

Utfordringen i dag

FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, anslår at over 800 mill. mennesker, hovedsakelig bosatt i det vi regner som utviklingsland, lider under mangel på mat. Hvis man inkluderer dem som er rammet av feilernæring, kommer vi opp i langt mer enn én mrd. mennesker. Omtrent seks mill. av disse dør hvert

% var den gjennomsnittlige befolkningsveksten mellom

Figur 1.2 Verdens befolkning og vekstrate1700–2100

år av sult. I våre dager er risikoen for matmangel størst i Afrika sør for Sahara (SSA), Nord-Afrika og Midtøsten samt Sør-Asia selv om det også der har blitt betydelig redusert sjanse de siste tiårene, ikke minst som følge av import fra de store overskuddslandene andre steder på jorda. Likevel er verden langt fra å være i en situasjon der alle har tilstrekkelig med mat, og antall sultende har variert mellom 600 og 1000 millioner de siste to generasjoner. Fra høsten 2020 har matvareprisene igjen vært stigende og forsyningene utsatt for stor usikkerhet. Det gjaldt både mat og viktige innsatsfaktorer som drivstoff og mineralgjødsel, noe som forverret situasjonen i sør. Dette viser at global matforsyning går i bølger, noe som kan avhjelpes med bedre politikk.

Jordas befolkning er anslått til å øke fra dagens drøye 8 mrd. til over 9,6 mrd. mennesker i 2050. Det betyr at verden får 60–70 mill. flere beboere hvert år de neste ti årene og kan nå drøyt 10 mrd. litt etter midten av dette århundret. India, som passerte Kina som verdens mest folkerike land sommeren 2023, vil alene vil trolig ha 1,7 mrd. innbyggere i 2050, 300 mill. flere enn Kina på samme tidspunkt, og nesten like mange som i hele verden på 1930-tallet.

% av total befolkning som er underernært Ingen data

FAO Sultkart

Forekomst av undernæring 2019–2021 (SDG indikator 2.1.1)

Prosent av total befolkning

<2, 5 %

2,5–4,9 %

5–9,9 %

10–24,9 %

25–39,9 %

40–60 %

Ingen data

Figur 1.3 Sultende i verden 1970 (øverst) og 2020 (nederst). Til tross for at det har vært stor tilgang på matvarer til fallende priser på verdensmarkedet fra slutten av 1970-tallet, er sult fortsatt et stort problem i verden. FAO anslo at om lag 800 mrd. mennesker led under sult i 2022. Hovedutfordringen nå ligger på det afrikanske kontinent sør for Sahara og i Sør-Asia og India.

Verdens totale kornproduksjon er anslått å måtte øke med om lag 50 prosent fra dagens nivå fram mot 2050 om man skal være sikker på at det vil være mat nok av tilstrekkelig kvalitet til alle. I en del regioner må økningen være enda større. Den største utfordringen finnes i landene sør for Sahara, hvor om lag en tredjedel av befolkningen i dag regnes som underernært. FN mener at Afrikas folketall nesten vil doble seg mot 2050. Dette innebærer et behov for minst tre ganger så mye mat i denne verdensdelen som det produseres der i dag.

Pågående og forventet industrialisering av landene i sør gjør at kjøpekraften vil stige, og da særlig i Sørøst-Asia. Dette medfører at kostholdet endres i retning av animalske produkter som egg, kjøtt og melk, og i tillegg spiser hver enkelt person flere kalorier enn tidligere. Likevel er det svak kjøpekraftsøkning i SSA, der folketallsveksten er størst, og det gjør at verden trolig ikke vil se samme etterspørselsvekst fra 2023 og framover som verden så fra 2000 til 2020. Indias forbruksvekst er også preget av at hinduene vesentlig er vegetarianere, i motsetning til i Kina, der økt kjøpekraft ga rask over gang til mer kjøtt. I India vil den i større grad slå ut i økt forbruk av melk og egg.

FAO

Oljepris West Texas

Utfordringene i verden for å sikre nok mat er likevel betydelige. Dette forsterkes i noen grad av at jordbruket igjen er blitt en energileverandør gjennom produksjon av biodrivstoff, der hvete, rørsukker og mais kan brukes til bioetanol, mens soya, palmeolje og raps gir opphav til biodiesel. Fra begge produksjonene blir det likevel igjen en proteinrest som er meget anvendelig til dyrefôr. Denne konkurransen mellom bruken av varer til mat eller energi varierer i takt med oljeknapphet og økt klimafokus. Biodrivstoff framstår attraktivt fordi det kan fylle tre roller: Det bidrar til å redusere behovet for fossilt drivstoff, det vil trolig redusere utslippet av CO2, og det vil heve råvareprisene og sikre et prisgulv i markedet og dermed gjøre jordbruket mindre avhengig av støtte fra staten. I et visst omfang er det altså ønskelig med mer biodrivstoff, også fordi det holder produksjonsvolum og priser oppe i tider med overskudd i produksjonen. Dette volumet kan jo da også brukes til mat om det skulle bli knapphet.

For det andre er klimaet under endring. Temperaturen på jorda er anslått til å øke med 2 til 6 °C gjennom århundret, ifølge Det internasjonale klimapanelet, IPCC. Havnivået antas å stige, og tropiske områder kan bli mindre egnet for jordbruk. En del områder i temperert sone, som Russland og Canada, kan på sin side få noe bedre vekstvilkår som følge av klimaendringene. Alle verdensdeler må imidlertid regne med mer ekstremvær i form av tørke, flom og stormer. Klimaendringene vil da etter all sannsynlighet redusere jordklodens samlede potensial for jordbruksproduksjon, men disse endringene skjer ujevnt. Mange steder produseres det i dag langt under potensialet, slik at produksjonen i disse områdene kan fortsette å øke. Men maksimalt volumpotensial, også globalt, vil trolig avta.

Figur 1.4 Samvariasjon mellom olje- og matpris. Når oljeprisen stiger, følger også jordbruksindeksen med. Økende knapphet på fossil energi har vært en viktig faktor i prisvekst på jordbruksvarer.

En videre utfordring, blant annet fremmet gjennom verdens migrasjonsrapport fra 2020, er at flere fra sør kan migrere nordover som en konsekvens av ustabil tilgang til vann og mat. Ifølge Stanford-universitetet ble 30 millioner mennesker drevet på flukt i 2020 som et resultat av værendringer. Dette understreker ytterligere behovet for satsing på jordbruk og utvikling for å fremme stabilitet og best mulige levekår over hele verden.

Det 21. århundret gir med andre ord jordbruksnæringen nye og store utfordringer, men en fjerdedel inn i dette århundret har det likevel gått bedre enn mange fryktet. I 2008 bodde for første gang flertallet av verdens befolkning i byer. I 2050 er det antatt at tre fjerdedeler av verdens innbyggere vil bo i byliknende områder. Allerede i dag har jorda 20 megabyer med over 10 mill. mennesker. En infrastruktur for å fø byene, samtidig som byene ofte bygger ned verdifull jordbruksjord, setter verdikjedene under press.

Fortsatt utgjør bøndene den største yrkesgruppen i verden. Mer enn to mrd. mennesker lever i hushold der jordbruk er en viktig del av inntektene. En betydelig innsats vil kreves av dem i årene som kommer, både for å ta vare på og videreutvikle det eksisterende produksjonsgrunnlaget, og for å finne nye områder som kan utnyttes til jordbruk, uten at dette samtidig ødelegger viktige

Historiske anslag med prognoser mot 2100 basert på FNs medium fruktbarhetsscenario

Veksten i verdens befolkning vil primært komme i sør og særlig i Afrika, og i Sør-Asia og Midtøsten. Der blir også utfordringene knyttet til å fø folk størst, også fordi det er her det er flest sultende.

Our World in Data

Figur 1.5

Verdens befolkning totalt og fordelt på verdensdeler fra 1800 og med prognose mot 2100, fordelt på verdensdeler.

naturressurser. Rundt tre fjerdedeler av dem som er definert som sultende, er enten småbrukere, bønder, landarbeidere eller nomader, noe som gjør utfordringen med å skape en produktiv jordbrukspolitikk ekstra viktig.

Problemstillingene

Grunnleggende etterspørselsendringer, klimaendringer og sult gjør at tiden er moden for å diskutere hvordan jordbruket best mulig kan settes i stand til å fø verden og samtidig skape utvikling. Som vi allerede har sett, er utfordringene størst for landene i sør, hvor befolkningsøkningen og endringene i forbruksmønster vil være stor, og hvor klimaendringene trolig vil gi størst utfordringer.

Eksport av jordbruksvarer er veien til velstand og matsikkerhet, ble det sagt i begynnelsen av dette århundret. Dette sporet er nå mer eller mindre forlatt, men spørsmålet om handel kontra selvforsyning er evig gyldig, ikke minst fordi generell økonomisk vekst og økt produksjon i jordbruket hører sammen, men hvordan utløse dette?

For å komme fram til en best mulig og forhåpentligvis omforent politikk er det viktig å se hvordan jordbruket i dagens industriland har utviklet seg, og hvordan disse landene sørger for sin egen matforsyning. Hvordan har de oppnådd at kostnadene til mat bare utgjør en brøkdel av utgiftene i dag sammenliknet med tidligere, og at frykten for forsyningssvikt er borte i mange land? Den økonomiske politikken som er ført, ikke minst for jordbruket, kan si mye om hvordan de ulike delene av samfunnet har virket sammen for å skape en dynamisk utvikling i jordbruket og industrien.

Selv om forhandlingene om en ny avtale i Verdens handelsorganisasjon (WTO) strandet, er likevel spørsmålet om handel og internasjonale regler for handel og produksjon av mat avgjørende for velferden til jordas innbyggere og hvordan den utvikles. Det er derfor nødvendig med en gjennomgang av hvordan produksjon av mat fordeles mellom land i verden, og hvem som er de store eksportører og importører. Historien gir også eksempler på hvilke utviklingsstrategier i jordbruk og industri som har ledet til positiv utvikling, og hvilke strategier som har gitt negativt resultat. Verdens historie er jo full av løpende og tidligere eksperimenter med ulike politiske løsninger, og disse må det være mulig å lære av.

Den britiske presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus (1766–1834) er kjent for sin teori om hvordan matvareforsyningen ikke vil kunne holde tritt med befolkningsveksten. I hans An essay on the principle of population, utgitt første gang i 1798, forklarte han hvordan menneskene vil formere seg hurtigere enn matproduksjonen har mulighet til å øke, og at jordbruket derfor

er begrensende for antall mennesker på jorda. Den gangen var det en mrd. mennesker på jorda, nå har verdens folketall passert åtte mrd. På motsatt side står den danske utviklingsøkonomen Ester Boserup (1910–1999). Hennes syn var at flere mennesker gir økende insentiv til å forbedre jordbruket, det vil si at økende etterspørsel stimulerer til høyere tilbud gjennom økt lønnsomhet. Derfor vil ikke flere mennesker være et problem, men virke stimulerende og øke produksjonen gjennom bedre dyrkingsmetoder, ny teknologi etc. Slik frigjøres overskudd til industri, og deretter bidrar industrien til å forbedre jordbruket ytterligere ved bedre infrastruktur, lettere tilgang til gjødsel og plantevernmidler etc. Flere mennesker vil dermed i seg selv stimulere produksjonen ved at det skapes et trykk i samfunnet som gir seg utslag i økt produksjonsframgang. Etter Malthus’ tid har utviklingen i stadig større grad støttet Boserups teori, siden matproduksjonen per person har økt de siste to hundre årene til tross for en syvdobling av menneskeheten.

Når befolkningsveksten når toppen, trolig ganske raskt etter midten av det 21. århundret, vil vi altså få svar på om Boserup hadde rett, eller om antall mennesker vil øke fortere enn jordbruksproduksjonen greier å svare på stigende etterspørsel. Noe som blir særlig krevende når jordbruket ikke bare skal fø folk, vi skal samtidig endre vår energiforsyning og gjøre ulike klimatilpasninger og skape utvikling. Men Boserups perspektiv er at dette er løsbart, og fram til nå har hun hatt rett. Spørsmålet er hvordan en produktiv jordbrukspolitikk bør utvikles nasjonalt og globalt.

Økonomisk krise og produksjon

Den økonomiske nedgangen som har slått ulikt ut i verden siden høsten 2020, påvirker også mulighetene for å øke produksjonen av mat. Mange stater, særlig i Sør, får mindre å rutte med, og det hemmer ønskede investeringer i jordbruket, samtidig som bidragene fra nord minker. Samtidig minsker hjemsendingen av penger når arbeidsledigheten øker i nord, og da kan hvert enkelt husholds evne til selv å investere i utvikling av gården bli redusert. I tillegg blir turismen i Sør blir rammet, noe som svekker inntektsmulighetene i mange reiselivavhengige land.

I krisetider svekkes valutaene i utviklingsland mot dollar og andre industrilands valutaer, slik at for en rekke land øker prisene på innsatsfaktorer, noe som kan svekke arealutbyttet ved at fattige bønder velger å dyrke uten mineralgjødsel. Dessuten blir importert mat dyrere. Andre former for reguleringer grunnet dårlig økonomi, blant annet økt skatt og eksporttoll, fører også til at bønder velger å produsere under sitt potensial. Videre har mange land i sør og særlig Afrika høy gjeld som på 2020-tallet har blitt vanskelig å betjene på

Kapittel 1 Vil jordbruket lykkes?

grunn av økte renter. I Argentina fikk bøndene kun utbetalt halvparten av verdensmarkedspris som følge av eksporttoll på mellom 40 og 50 prosent vinteren 2008, og det reduserte produksjonen den gangen.

Om kostnadene for innsatsfaktorer holder seg høye, må prisene på jordbruksvarer stige tilsvarende. Likevel må en huske at prisene stiger fra verdenshistoriens laveste nivåer. Siden midten av 1970-tallet har jordbruket vært preget av et godt klima og lite sykdommer og av at matproduksjonen har økt raskere enn etterspørselen. Dette har medvirket til den sterke velstandsveksten etter annen verdenskrig, der utgiftene til mat har sunket fra 40–50 prosent til om lag 10 prosent av disponibel inntekt i industriland. Med mat i overflod ble inflasjonen holdt nede, industrien fikk råvarer og lønnsveksten kunne begrenses, samtidig som kjøpekraften økte. Politikerne kunne konsentrere seg om andre deler av samfunnet, og arbeidskraft ble frigjort fra jordbruket til nye oppgaver. Land i sør gjorde seg avhengige av matimport fra nord.

Fram mot 2050 bør jordbruket øke dagens kornproduksjon (2800 mill. tonn) med minst 50 prosent, og dette med begrenset nytt jordbruksareal, under et endret klimaregime, mindre miljøpåvirkning og i sterk konkurranse om vannet. Investeringene som skal til for å greie dette, er store, og vesentlig større enn i den første fjerdedelen av dette århundret. Den neste fjerdedelen vil kreve mer av samfunn og jordbruk. Myndighetenes rolle i å balansere mellom økt produksjon og klima- og miljøreguleringer vil være en viktig faktor. Vi har allerede tapt verdifull tid uten tilstrekkelig satsing, men som vi har sett med koronasituasjonen, Ukrainakrigen og finanskrisen er løfteevnen stor når det er felles vilje og stort behov.

God politikk og teknologisk framgang har gjort den globale knappheten mindre gjennom hele forrige århundre. Uten god politikk og smart bruk av ny teknologi kan knappheten komme tilbake i dette århundret, og mens Malthus tilsynelatende er beseiret, kan hans spøkelse komme tilbake over 200 år senere. Det er vår jobb å hindre dette og gi Boserup rett – stor etterspørsel gir stort tilbud gjennom entreprenørskap, innovasjon og produktiv nasjonal og internasjonal jordbrukspolitikk.

Global produksjon, ernæring og handelsmønstre

(The) idea that developing countries should feed themselves is an anachronism from a bygone era. They could better ensure their food security by relying on US agricultural products, which are available, in most cases at much lower cost.

USAs landbruksminister, John Block, 1986

Matproduksjonen etter annen verdenskrig har vært preget av stadig bedre plante- og dyrehelse, i hovedsak gunstig klima, økende areal og ikke minst stigende arealutbytte. Noen år etter årtusenskiftet endret imidlertid situasjonen seg. Etterspørselen økte fortere enn tilbudet, til tross for at det aldri har blitt produsert mer mat på jorda. Prisnivået var høyt fra høsten 2007, særlig på planteprodukter, og i varierende grad fram til 2013, før prisene falt tilbake grunnet økt produksjon og heldige værforhold. Etter en ny lavprisperiode fra 2014–2020 steg prisene på ny i kjølvannet av forstyrrelser knyttet til koronatiltakene, økte råvarepriser dro opp kostnadene på innsatsfaktorene i verden igjen, så kom et betydelig prishopp. Siden 1970-tallet har Norges selvforsyning økt grunnet utvikling av egen mathveteproduksjon, men den ligger ikke på mer enn 40 % av dagens forbruk hensyntatt import av fôrråvarer.

Jordbruksvarer kan deles inn i fire grupper. Størstedelen av jordbruksproduksjonen går til mat. Som egen kategori kan vi regne det som brukes til nytelse, og herunder kommer produkter som kaffe, kakao, te og tobakk. Industrivarer utgjør den tredje gruppen, og her inngår varer som bomull, ull, lin, lær, gummi, hamp og silke. Den fjerde gruppen er den delen av produksjonen som kan brukes til energi: havre og høy som brukes til dyrefôr for trekkdyr, rørsukker, mais, raps- og soyaolje som brukes til å framstille biodrivstoff.

De to viktigste matplantene er ris og hvete. Ris er hovedføde for nærmere halvparten av befolkningen i Asia og Afrika, mens hvete er basisen i kostholdet i Europa, Nord-Amerika og Nord-Afrika, og er i tillegg viktig i en rekke andre land. Hvete og rug er de eneste kornslagene som kan gjæres til brød. Korn og ris gir mat til folk og er godt egnet som fôr til husdyr, og hvete kan i tillegg brukes

Kapittel 2 Global produksjon, ernæring og handelsmønstre

til biodrivstoff, selv om det skjer i liten grad. Korn kommer dermed mennesker til gode både gjennom mat som er rik på karbohydrater direkte, eller ved foredling til protein og fett gjennom husdyr. Mais, bygg, rug, havre og durra blir ofte slått sammen i en felles kategori kalt fôrkorn.

Særlig viktige er planter som kan utgjøre basis i et kosthold og samtidig tåler lagring og transport godt, slik som hvete, ris og andre kornslag. Andre matplanter, som for eksempel poteter, kassava og banan, er godt egnet til mat, men blir ødelagt av slag og støt, og forringes raskere ved lagerhold og frakt. Disse kan uansett bare lagres fra en sesong til den neste, mens korn og oljefrø er stabile over år. En rekke andre planter, som soya og sukker, er ingredienser i matlaging, men ikke en hovedbestanddel i kostholdet. Av husdyrprodukter er det vesentlig kjøtt, egg og melk av forskjellige dyr som nyttes til mat. Dette er også langt vanskeligere å frakte og lagre enn korn og ris. Dette kapittelet tar hovedsakelig for seg de varene som utgjør hoveddelen i kostholdet og samtidig er lagringssterke og viktige for nasjonal og internasjonal matsikkerhet gjennom handel. Kornets fleksibilitet som menneskeføde, dyrefôr og bioenergi gjør det til et helt vesentlig produkt for menneskets matsituasjon. Og det er utviklingen i kornproduksjonen som har hovedfokus i denne boka fordi den setter mye av rammene for resten av matforsyningen.

Hvem har overskudd og underskudd av planteprodukter?

Om vi ser verden under ett, så er det kun Sør- og Nord-Amerika som har vesentlig produksjonsoverskudd av jordbruksvarer, målt som forholdet mellom eksport og import. EU har svakt overskudd, mens Afrika og Asia er avhengig av import. Midtøsten og Nord-Afrika står i en særstilling ved at de er helt prisgitt overskudd, særlig fra Vest-Europa, svartehavsområdet og Australia, for å kunne brødfø en sterkt økende befolkning i verdens tørreste region.

Industrilandene er i hovedsak eksportører av mat, med noen unntak. Japan har en selvforsyning av mat regnet på energibasis på rundt 30 prosent. SørKorea (40 prosent), Norge (50 prosent) og Sveits og Storbritannia (60–70 prosent) er også svært avhengig av import. Årsakene til dette er enten lite areal i forhold til befolkning, slik som i Sør-Korea og Japan, eller krevende naturgitte forutsetninger, som i Norge og i Sveits. Japans befolkning er for eksempel avhengig av jordbruksprodukter fra om lag tre ganger Japans eget jordbruksareal.

Bak de regionale tallene skjuler det seg store forskjeller. Dersom vi ser på de 22 statene som utgjør Sør-Amerika og Karibia, så er regionen samlet sett en nettoeksportør av mat. Argentina og Brasil er store eksportører sammen med Uruguay, Paraguay, Nicaragua og Bolivia, og de gjør regionen til en nettoeksportør, selv om de 16 øvrige landene er nettoimportører.

Figur 2.1

Andel av jordbrukseksport og -import i den totale handel med jordbruksvarer fra de forskjellige regioner 2020. FAOSTATs database

En tilsvarende situasjon finner vi i Afrika. Hele verdensdelen er en stor importør av mat der Nord-Afrika med Egypt, Marokko, Algerie er blant de fem største, sammen med Nigeria og Sør-Afrika. Kun 9 av 53 land var nettoeksportører av mat i perioden 2000–2004, mens 18 land var nettoeksportører av jordbruksprodukter totalt sett. Situasjonen er ikke vesentlig endret i dag.

Asia har noen få nettoeksportører av jordbruksvarer, for eksempel Thailand, som har stor eksport av ris, kylling og sukker. Landet var verdens syvende største jordbrukseksportør i 2006. Vietnam har også bygget seg opp til å bli en storeksportør, blant annet av ris. Eksporten fra Indonesia, verdens niende største eksportør, er knyttet til forskjellige former for plantasjeproduksjon som gummi og palmeolje. Generelt er imidlertid situasjonen i Asia den at økt befolkningsvekst kombinert med begrensede areal- og ferskvannsressurser gjør at importen er økende og eksporten synkende.

Europa under ett har betydelig matoverskudd. EU-området er nettoeksportør av mat, særlig i form av foredlede produkter som ost, skinker og vin, men også korn, som blant annet Norge importerer fra Nord-Tyskland. Dessuten er områdene rundt Svartehavet, der Russland og Ukraina har store jordressurser, svært produktive og grunnlaget for stor eksport før den russiske revolusjon. Landene har igjen blitt store mateksportører etter en nedgangsperiode fra 1970- til 1990-tallet. Særlig for Russlands del skjøt effektiviseringen av jordbruket fart etter 2014, da EU innførte begrensninger i handelen med landbruksvarer med Russland. Mønsteret viser at de fleste land i verden er nettoimportører av mat, de største importbehovene er i dagens utviklingsland, og at de fleste industriland, med noen viktige unntak, er nettoeksportører av mat.

Tabell 2.1 De ti største eksportørene og importørene av jordbruksvarer i verdi i mrd. dollar og andel av verdenshandelen i 2022. EUs interne handel er ikke hensyntatt.

fram mot 2050 vil verdens befolkning vokse til nærmere 10 milliarder mennesker. Det betyr at matproduksjonen må øke dramatisk, under krevende produksjonsforhold preget av klimaendringer, en tilspisset kamp om ressursene og krav om store utslippsreduksjoner. Under disse forholdene: Hva skal til for at jordbruket skal lykkes med å ernære jordas framtidige befolkning?

I Kan jordbruket fø verden? diskuterer forfatteren hvordan jordbrukspolitikken kan utvikles for å nærme seg målet om økt produksjon med minst mulig fotavtrykk. Dette er en utfordrende oppgave. Særlig det afrikanske kontinentet har et stort produksjonsetterslep i forhold til andre regioner med lav arealavkastning. Forfatteren viser hvordan en produktiv global jordbrukspolitikk kan og bør utformes, basert på historiske erfaringer og jordbrukets særtrekk.

Et sentralt tema i boken er hva som er bakgrunnen for dagens jordbrukspolitikk, og hvilken rolle jordbruk kan spille i et lands utviklingsprosess. Målet er å bidra til en bedre og mer helhetlig forståelse av jordbruket og dets rolle i samfunnet, og til en kunnskapsbasert samtale om hvordan vi skal klare å fjerne hungersnød i det globale sør.

Denne tredje utgaven av boken har oppdatert tallgrunnlag og er revidert for å dekke utviklingene i internasjonal handel og økonomisk utvikling. Kapitlene om produksjon og selvforsyning, og produksjonsutfordringer knyttet til klima­ og miljøspørsmål er betydelig utvidet og videreutviklet.

christian anton smedshaug er førsteamanuensis (II) ved Norges miljø­ og biovitenskapelige universitet (NMBU) og har siden 2011 ledet utredningskontoret AgriAnalyse. Han har tidligere arbeidet med internasjonal handelspolitikk i OECD og WTO og med næringspolitikk i Landbruks­ og matdepartementet og Norges Bondelag.

ISBN 978-82-15-06761-2