Hedvig Hjertaker ]

mobiltelefonen da en annonse for GoreTex dukket opp på skjermen. Der var det et bilde av skotske Mollie Hughes, som på denne tiden hadde verdensrekorden etter at hun hadde nådd Sydpolen alene som 29-åring.

– Jeg leste mye om ekspedisjonen hennes den kvelden. Tanken som slo meg da var: Kan hun, så kan jeg! Men siden det ikke er mange årene mellom oss, visste at jeg måtte lykkes på første forsøk for å ta verdensrekorden.

Det skulle likevel gå om lag ett år før familien og vennene ble innviet i planen hennes om å gjennomføre en potensielt livsfarlig ekspedisjon mutters alene. Både familien og vennene hadde troen på henne.

Å skulle legge ut på en av verdens tøffeste ekspedisjoner krever nitidig planlegging og full innsats. Hedvig måtte bygge muskler og gå 10 kilo opp i vekt. Måten hun gjorde det på fikk forbipasserende til å titte undrende på henne.

– Jeg festet to dekk på en sele rundt livet og la ut på hyppige treningsturer i Bergens gater og byfjellene. Dekkene simulerte den 100 kilo tunge pulken jeg måtte klare å slepe etter meg i Antarktis.

Treningsøktene varte gjerne hele dagen for å presse kroppen min til det ytterste av hva den tålte.

– Det så unektelig litt spesielt ut!

Under forberedelsene til polferden krysset hun Grønland, Jotunheimen og Finnmarksvidda på ski, og besteg Amerikas høyeste fjell. På Grønland lærte erfarne polvandrere henne bl.a. å pakke effektivt og å bruke kompass.

En Sydpolenekspedisjon krever også økonomisk styrke. Hedvig måtte klare å samle inn 1,2 millioner kroner til utstyr, transport og sikkerhetstiltak. Alt dette ble en race mot tiden med tanke på den regjerende verdensmesterens alder da hun satte rekorden (red. anm. 29 år).

KLAR FOR POLFERDEN

27. november i fjor, etter nesten to år med omhyggelig planlegging og utallige beinharde treningsøkter, var Hedvig (28) endelig klar. Hun ble fløyet inn til

isødet for å gå fra kanten av Antarktis inn til midten.

– Jeg visste at ekspedisjonen ville bli ekstremt tøft, både fysisk og psykisk. At jeg ville føle meg uendelig alene, savne mine nærmeste og felle tårer underveis, særlig på julaften og ved savnet etter mamma.

– Men etter hardtrening og grundige forberedelser var jeg både fysisk og psykisk forberedt, og klar for å takle både medgang og motgang, forteller hun.

Hedvig benyttet inReach®satellittkommunikasjon til å sende hyppige statusoppdateringer til samboeren, Bjørnar Rødseth Espelid, familien og de nærmeste vennene. Denne strabasiøse turen måtte hun klare helt på egen hånd, men et sikkerhetsselskap sto klare til å rykke ut fra en base på Antarktis om noe uforutsett skulle skje i løpet av turen. Og nettopp det måtte til ved en anledning. Vi skal komme tilbake til det.

Hedvig oppdaget raskt hvor monotont og tøft det var å gå i isødet. Etter opptil 13 timer på ski, i kraftig motvind, løsnet hun pulken fra kroppen og krøp inn i teltet hver kveld.

– Jeg var kald, utmattet og sulten. De 50 platene med sjokolade og annet godteri som jeg hadde med meg fungerte både som belønning og tilførsel av nødvendige kalorier. Jeg hadde selvfølgelig også med spesialtannkrem og tanntråd for å slippe hull i tennene, smiler tannpleieren.

– Tannpleieryrket har gjort det veldig tydelig for meg at mennesker kan overkomme de største utfordringer med riktig innstilling, støtte og mot.

Dette sier Hedvig Hjertaker, som til daglig arbeider i TOO på tannhelsetjenestens kompetansesenter Vestland.

– Jeg blir daglig inspirert av motet som pasientene mine viser i møtet med det som er vanskelig for dem. Derfor ser jeg på det som en slags plikt at jeg også skal utfordre meg selv på mine felt, for å forstå hvordan dette oppleves for dem.

– Mestringsfølelsen som venter etter å ha overkommet store personlige hindringer er helt fantastisk deilig!

Det å hjelpe andre mennesker til å få det bedre i hverdagen sin gir livsglede, mener Hedvig.

– Tannpleieryrket var et naturlig valg for meg som har et stort omsorgshjerte.

Da slitet, alle «vondtene" i kroppen og hjemlengselen fikk overtaket tydde hun til et psykologisk rollespill med dukken «Pippi», som også var med på lasset.

– Dukken var faktisk til god hjelp. Jeg forestilte meg at hun var urhjernen min, den som har lyst til å ta minste motstandsvei for å ha det behagelig. I dette rollespillet ble jeg nødt til å ta lederrollen over min ekspedisjon. Være den som sa: – Stå på. Vi klarer dette. Det kommer til å gå bra! sier Hedvig og utdyper det slik:

– Fra psykologien er dette kjent som positivt framsnakk, som jeg senere har lært faktisk gir økt selvfølelse, selvtillit og bedre prestasjoner - et utrolig verktøy med andre ord!

Arbeidet i TOO på tannhelsetjenestens kompetansesenter Vestland har gitt Hedvig veldig mye erfaring og kunnskap om hva frykt gjør med kroppen. Nettopp dette ble gull verdt under ekspedisjonen til Sydpolen.

– Jeg følte på frykt og angst i isødet. Dette er naturlige følelser for mennesket å kjenne på, men også følelser som er enormt ubehagelige!

Hedvig, som behandler pasienter som føler frykt og sterk angst for tannbehandling, kjente igjen disse følelsene under polferden – selv om situasjonen, årsaken og intensiteten var ulik. Hun visste at det å være bevisst på kognitive atferdsmønstre ville være nøkkelen for å klare å gjennomføre en vellykket ekspedisjon. Akkurat som hos TOO-pasientene ble det om å gjøre å jobbe på lag med kroppen, forstå sammenhengene og ufarliggjøre frykten.

– Istedenfor å la frykten for å dø alene på verdens kaldeste kontinent sluke meg hel og ta alt av min energi, brukte jeg heller tankene til å aktivt fokusere på det jeg kunne ha kontroll over. Med litt trening følte jeg faktisk at frykten lærte meg å være mer skjerpet og gjorde meg i stand til å holde fokus på å gjøre ting riktig.

ALL KONTAKTEN BLE BRUTT

Så skjedde det en hendelse som skapte bekymring, spesielt for samboeren og familien hjemme i Bergen. Etter 45 dager, bare litt over 100 kilometer fra målstreken, sluttet solcellepanelet å virke og powerbanken fikk en kortslutning. All kontakt med Hedvig var dermed brutt.

– Da sikkerhetsteamet ikke fikk kontakt med meg ble dette regnet som en nødssituasjon. Teamet besluttet derfor å droppe et nytt solcellepanel fra et fly. Dette fungerte heldigvis helt inn til mål.

Rett før 03.30 norsk tid den 15. januar i år kom var Hedvig fremme ved polpunktet. I en alder av 28 år og ni måneder hadde hun klart å bli verdensmester.

– Hvordan var det å komme til polpunktet?

– Som idrettsutøver har jeg vært veldig uenig med alle som sier at reisen betyr mer enn målet. Men i Antarktis var dette faktisk sant! Hver dag var fylt med undring og mange sterke følelser, forteller Hedvig og utdyper det slik:

– Det å komme frem til mål var dog som å sette et punktum for den utrolige reisen jeg var med på. Jeg var lettet, glad, stolt og veldig, veldig sliten. Akkurat da ville jeg bare spise, få varmen i kroppen igjen og få sove så lenge jeg ville! T

Lyst til å bli mer motivert?

Hedvig Hjertaker holder foredrag.

Kontakt henne for mer informasjon: hedvig.hjertaker@gmail.com.