Svovelstikker - ei julefanzine - 2022

© 2022 Ingen tekster eller illustrasjoner kan kopieres uten tillatelse av opphavspersonene.

Design av omslag og oppsett: Nina Svenne

6. utgave

ISSN 2535-6542

I redaksjonen: Jorunn Solli, Nina Svenne og Sveinung Hustveit

Forord

I år går vi for gjenbruk, så hvis du tenker at du har lest dette før, kan det godt være tilfellet. Det er same shit, new wrapping. Vi er hel ved, men i år sparer vi skogen. Vi har spurt folk som har bidratt i de fem foregående utgavene av Svovelstikker om å få utgi bidraget på nytt, nå som e-magasin. Mange har sagt ja, så nå kan du sitte lenge på do med mobilen i handa og kose deg på alle mulige måter. Som el drevet blad sparer vi bruk av papir og transport, men vi sparer ikke på kruttet. Vi fyrer løs, men med gammalt krutt. Papirutgavene blei ingen salgssuksess, så nå går vi for gratis! Føl deg fri til å dele og sende lenka til bladet hele landet rundt. Så blir vi en slags lenkegjeng. Den polariserte miljødebatten på jordkloden har spredt seg til julenissen og hans familie også. Nissebarna har meldt seg inn i ulike miljøorganisasjoner. Noen hiver brunmaling på Santa statuer, noen av de yngste limer seg fast til The Mother ved Munchmuseet og alle vil tilbake til naturen. Julenissen blir rødglødende av raseri fordi det er jo nettopp dette overdådige

juleforbruket som gjør at nissen kan jobbe hardt noen desemberdager, og så finansierer det nissefamiliens liv i sus og dus resten av året. Men nå har til og med vinmonopolet begynt å smelte. Nissefar i er ferd med å skjønne alvoret. Nissemor har i smug vært woke og kjøpt økologisk fairtrade-ris til julegrøten. Ungene vil ha et grønt skifte og har starta verksted for å redesigne fjorårets mobildeksler og de smelter om lekene sine og støper buttplugger i alle størrelser og farger. Med dette ønsker redaksjonen dere alle ei riktig utrivelig, opprivende og polarisert jul.

Alicja Rosé

Juleaften, Klaipeda 20141

Vi var i teateret, vinden gjorde ei vogge av ferja som fikk oss over til motsatt bredd, måkene forsøkte å sette seg på rekkverket, men vinden blåste dem av gårde.

Neset er smalt, hver vei til havet tar et kvarter. Eieren av badstua åpner døra og snakker med ord så enkle som i Lukasevangeliet, gjennom ansiktet hans løper et arr, som ei strandlinje.

Badstua er stengt nå, det går fint, havet raser, på bordet står to tallerkener varm suppe. Jeg har fått den beste av gaver, den jeg ikke har ventet meg, som reven, når den krysser min vei gjennom skogen.

1 Diktene er oversatt til norsk av forfatteren. Gunnar Wærness har hjulpet med redigering av diktene i siste fase.

Hendene mine er sprukne, det lukter tre fra sagbruket, vinden hyler som ei jente som ikke får gå tur med hunden sin, jeg må gå langt, ta stillhet fra brønnen i skogen, granene feller kommategn på stienes ark, traktorer taster blindeskrift i snø, over trærne i snøføyka imiterer billykter sola, eller omvendt.

Det er juleaften, jeg blir innstengt av kulden i venterommet med fem turister fra Japan, på vinduet henger en mann tegnet med penn, det koster fem euro, det er ingen andre i byen bortsett fra en organist som øver julesanger i kirka, druknet av vinden som får ferja til å sjangle på hjemveien som om den var full, eller omvendt.

Den hvite himmelen er et speilbilde av innsjøen vi skøyter rundt og etterlater spor på, naturtro men ikke akkurat parallelle, som om det ene beinet var et håp, og det andre en illusjon, at alt en gang skal falle på plass, som snø på en åker, at noe skal hende, som om å leve bare var å vente, eller omvendt.

Fremside/ Bakside/ Estonia/ Helsinki/ Estonia

© Alicja Rosé

Anne Oterholm

ikke noe annet enn det du vil Utdrag fra debutromanen ikke noe annet enn det du vil, 1995, Gyldendal Norsk Forlag, gjengitt med tillatelse av forfatteren, Anne Oterholm..

Etter noen dager begynner det å snø. Gatene bærer tydelig preg av en slags julestemning. Det er lenge siden juledekorasjonene kom på plass i vinduene. Det har egentlig bare vært denne snøen som har manglet. Nå er den overalt. Alt som skal til for at det kan bli jul. Litt senere den kvelden går snøen over i regn. Gatene er nesten umulig å gå i om en ikke har gummistøvler. Alt er en eneste sørpe. Det er tydelig at de fleste fotgjengere forsøker å holde seg så langt unna veien og de sprutende bilene som mulig. Det er fremdeles mange som er ute og handler. Butikkene stenger ikke før sent. Det er som om han ikke har lyst til å gå hjem, han heller. Som han vil være her hvor det foregår noe, selv om det ikke er annet enn julehandel. Han blir stående på plassen midt i sentrum. Står og stirrer på

juletreet som alltid settes opp der. Lysene er tent. Han hører ungene rope mens de løper forbi hverandre. Trolig venter de på foreldrene sine. Til slutt mister han lysten til å stå der. Det blir kaldt.

De avtaler at Kristine skal komme tilbake tredje juledag. Hun skal ikke dra med bussen før på julaften heller, ettersom foreldrene hennes ikke bor mer enn en times tid utenfor byen. Hun kommer inn i stua til ham rett før hun skal gå. Strekker seg på tå for å nå munnen hans. Det gjør ikke noe, gjør det vel, syns du, at jeg drar? sier hun inn mot kinnet hans. Hun har satt bagen sin fra seg på gulvet. Klemmer han. Syns du det er dumt? Vil du ikke at jeg skal dra?

Langsomt forsvinner jula. Til det er som om den ikke har vært. Det er salg i alle butikkene. Han går på noe av det han også. Kjøper en bukse. Det er lenge siden de begynte å jobbe igjen. Like lenge siden jula var over.

Beatrice Troxler Aarøe

Snekkerverkstedet

«Hei! Blir du med ut?» Even har ringt på hos Ragnar. Det er rett etter middag og vintermørket ligger pakket rundt bygda, kvelden før Lucia. Nysnøen har lagt seg som et hint om morgendagen. Moren til Even sa først nei da han ville ut, men så tenkte hun på hvor mye snøen måtte friste ungene. Han får lov til å gå ut en liten time likevel. Nå står han på trappen til Ragnar, med lommelykt i hånden. «Klart det!» svarer Ragnar. Han får alltid lov. «Skal vi gå til det gamle snekkerverkstedet? Det var gøy der i går, ikke sant?»

Bortenfor kolonialen ligger et verksted som ikke er i drift lenger. Da sjefen sjøl gikk bort for mange år siden var det ingen som ville overta, og det ble stående å forfalle. I mellomtiden har det kommet et høvleri i utkanten av bygda, og det gjør nytta si. Nå har kommunen bestemt at Nilsens snekkeri skal rives, og plassen erstattes av eldreboliger.

Bygget er raust, med flere rom og i to etasjer. Selve verkstedet er stort og åpent til taket. Like innenfor står noen planker langs veggen, og på gulvet en haug med gammelt spon. Tre tørre juletrær ligger slengt i det ene hjørnet. Noen må ha glemt å hugge dem opp etter jul en gang i tiden. «Det kunne blitt mange vedkubber av de der» sier Even. «Ja, eller et svært bål» hutrer Ragnar, og skuler bort på kameraten sin.

Det er en trapp inne i hallen hvor man kan se utover hele verkstedet. Genialt for å leke spioner. Med hver sin lommelykt er det fullkommen spenning å snike rundt og lete etter fiender. Hvert knirk i trappen er mulig fare. De er det mange av. Trappen er morken et par steder.

«Se hva jeg fant!» Ragnar er inne i det gamle spikerlageret hvor han har åpnet noen skuffer under en arbeidsbenk. Han hadde håpet å finne noe forlatt jern som kunne brukes til spionvåpen.

«Fyrstikker!» Even kommer etter. «Tror du de virker ennå?» De samler sammen noe rask, spon fra krokene, finner noen krøllete papirlapper på en hylle. Flere forsøk må til. Der. Det slår en gnist. Papiret brenner fort opp. De finner litt mer spon å legge på, samler alt i en liten haug. Ny

gnist. Der brant det litt bedre. Ragnar drar albuen hardt ned, full av seier.

«Det der var rått!» Even og Ragnar er på vei hjem igjen i bekmørket. Lommelyktene er tent, og lysflekker danser foran dem mens de går. «Ja, tenk at de fyrstikkene virka. Må jo ha ligget der i mange år.» «Men det ække vits å si noe om det, ok?» spør Even. Ragnar rister på hodet. Ikke for det, faren til Ragnar ville neppe spørre hva han hadde holdt på med, men likevel. Ingen av dem sier noe mer før de står ved huset til Even. «Ses i morra da!»

Et rrrring skiller natten brutalt fra dag. Even kjenner seg trøtt og lite lysten til å stå opp. «God morgen, Even». Døren har åpnet seg langsomt. Moren hans skinner under lampelyset fra gangen. Han trenger ikke en gang se på henne for å vite at hun står der og smiler. Nå kjenner han duften av bakst som siver inn fra kjøkkenet. Lussekatter! «Sovet bra?» sier hun. «Du ble ikke vekket av brannbilen i natt da?» Even hadde ikke hørt noen brannbil, han pleier å sove som en stein. «Den dura ikke lenge, og det er ingen fare nå. Det var bare det gamle snekkerverkstedet». Even sier ingenting. Mamma vet jo at det tar tid

å våkne, så hun bare smiler og går tilbake til kjøkkenet.

Bjarne Hattestad

Nyttårsaften

Den siste raketten er skutt

Forlovelsen brutt

Restauranten har lukket

Den siste drammen er drukket

Han sjangler alene i nyfallen snø

Forbi en endeløs drosjekø

Det skar seg med Bente

Bakrus i vente

O jul med din glede

Mørke midt på dagen, en god boktittel og en grim virkelighet.

Han finner ly inntil murveggen, vokter over sine eiendeler.

En slitt skjorte fra Kirkens bymisjon, et måltid mat fra Frivillighetssentralen, et saueskinn fra avfallskontaineren i Frognerveien, et bilde av datteren.

Rammen er skjev, glasset er sprukket. Han trekker ullpleddet over hodet, vil stenge verden ute. Vil sove, men den tynne madrassen beskytter ikke mot ujevnhetene i fortauet. Det stinker av julematen som råtner i avfallskontaineren.

Eksosen trenger gjennom ullpleddet. Det svir i øynene og i halsen. Han fomler etter sprøyten og finner blodåren. o jul med din glede.

Brita Skybak

© Brita Skybak

© Brita Skybak

© Brita Skybak

Camilla Bogetun Johansen

Om to dager var det nyttårsaften. Det betydde at jula snart var over. Rune plukka på den radiostyrte bilen han hadde fått av foreldrene. Kanskje han kunne lime akslinga hvis han fikk faren til å kjøpe superlim. Antenna hadde han allerede tejpa på plass, det var ikke så vanskelig. Det virka bare ikke som fjernkontrollen fikk kontakt med bilen og han lurte på om det var noe inni den som også var ødelagt. Faren hadde sagt han bare skulle ta en prøvetur. Han sa voksne også måtte få være unger, i hvert fall på julaften. Han spurte pent om å få lov og Rune visste hva svaret skulle være. Da radiobilen spant over gulvteppet, kom faren på at han ville ta seg en røyk. Rune trodde han skulle få tilbake fjernkontrollen, men faren tenkte noe annet. Var ikke dekkene på doningen såpass grovmønstra at den tålte litt snø? De kunne jo bare ta den med ut? Og så, når faren røyka og de sto på gårdsplassen og frøys, var det ikke egentlig meninga at biler skulle kjøre på

veien? Egentlig var det flaks at det bare var Sabba-Christine som kom sparkende og ikke en bil. Da hadde det ikke vært mange plastbitene igjen. Nå sov faren, og mora gjorde alle ting stille. Rune hadde ikke hørt at hun plukka glass og vaska gulv, men da han kom ned, var stua skinnende rein og jula virka urørt. Mora strøyk ham over håret og hviska om han hadde sovet godt. Rune sa bare ja, han ville ikke ha sovet bedre om han sa noe annet.

- Kanskje du vil ta en tur til Offa idag?

- Ja. - Kanskje du kan ta med en sekk ved, hun begynte å gå fri.

- Det kan jeg. Mora satte forsiktig et fat foran ham. Brødskive med leverpostei og rødbeter, egg og kaviar. Et stille glass med sjokolademelk fulgte. Han fikk bestandig sjokolademelk når faren sov lenge. Rune kunne godt ha bytta bort sjokolademelka og dessuten sa faren at man fikk hull i tennene av det.

- Kanskje du vil ha en skive til?

Nei. Offa vil sikkert at jeg skal spise der.

- Det har du rett i. Får du stroppa sekken på sparken?

- Ja. Til Offa var det bare et par kilometer og Rune sparka hardt bak og ut, kjente at lårene tok godt i. Lufta stakk i halsen og skjerfet blei vått når han pusta. På den andre sida av veien sparka Sabba Christine i motsatt retning. Faren pleide å si at hun var den eldste modellen i kommunen som fortsatt var på veien. Selv om Rune var sur for at hun hadde knust radiobilen hans, så hilste han. Han visste at hun var nesten blind, det var ikke hennes skyld, hun ville ikke sett bilen i full størrelse og dagslys en gang. Men hun så ikke at han hilste heller, så han tok ned handa.

Fremme hos Offa var han blitt varm under skinnlua. Han løsna stroppene og trakk vedsekken opp trappa, den var for tung til at han greide å løfte den. Offa så ham fra kjøkkenvinduet og møtte ham i døra.

- Neimen, tusen takk, hvor du er grei som steller med en gammel krok.

- Værsågod, sa han og satte sekken i

gangen.

- Ovnen er ikke her, sa Offa og gikk videre inn i huset. Rune slepte sekken inn på kjøkkenet og bort til vedovnen.

- Voi, hvor det rusker, sa Offa og henta det lille kostebrettet.

- Jeg kan ta det, sa Rune. Du er snill gutt. Jeg skal sette over kaffen. Snart peip det i kjelen. Offa helte halvt om halvt med melk og kaffe i en kopp og satte den foran ham. Selv tok hun bare en dråpe hvitt, som hun sa. Rune så mot kjøkkenskapet.

- Leiter du etter noe? Spurte Offa.

- Det kunne jo smakt med noe søtt til kaffen.

Tenkte meg nesten det. Offa reiste seg og gikk bort til skapet. Mora hadde sagt at hofta hennes var blitt dårligere. På Rune så det ut som hun fint kunne reise seg så lenge hun støtta seg på kjøkkenbordet. Offa satte skåla på bordet.

- Du er akkurat som mor di, hun vil heller

aldri drikke bare kaffe. Men hun tar helst kjøttet. Offa stakk handa inn under genseren og tok frem tørka kjøtt, skar noen fliser og slapp i kaffen. Hun nikka til Rune, han nikka tilbake og hun skava av til ham og. Han skulle til å dyppe sukkerbiten da hun snakka.

- Nå, hvordan er det borte hos dere? Han så i kaffen. Den var lysebrun. Han klemte hardt rundt sukkerbiten og håpa den ikke smelta før han fikk dyppa.

- Åja, sa Offa. Så var hun stille en stund.

- Farfar var innom en tur i går. Rune så opp, men Offa så ut vinduet. Hun trengte ikke se på den hun snakka til.

- Hørte du noe? spurte hun Nei. Han kan ha hørt noe hos dere. Sukkerbiten svetta i handa hans. Hos Offa skulle det være stille. Drikke kaffe, spise sukkerbiter og tørka kjøtt.

- Det er da veldig så mye bedre han hører nå som han er død, sa han.

- Nånå, sa Offa. - Må ikke være frekk med

dem som ikke kan svare.

- Unnskyld.

Offa henta julekake og mykt smør som hadde stått lenge på benken.

- Må du spise, sa hun.

- Takk.

Da han kom hjem, hadde faren dratt ut. Han spurte mora om hun hadde bedt faren kjøpe superlim. Hun rista på hodet. Kanskje det fins noe i garasjen? Han tok på seg yttertøyet og gikk ut. Faren hadde så mye verktøy. Rune skjønte ikke hva han skulle med alt sammen, han fiksa jo aldri noen ting. Han dro ut de små skuffene med skruer og spiker. Bare skrot. I verktøykassa fant han noen tuber aralditt som ikke var størkna. De tok han med inn. Han fikk hjelp av mora til å lime sammen akslingen, men bilen ville ikke kjøre mer. Da var det nok noe inni som var gått i stykker.

Dordi Strøm

© Dordi Strøm

Ellen Margrete Grong

Barnevakt

Mellom husene i denne delen av bygda finnes ingen gatelys. Det er mørkt som svarte natta allerede tidlig på ettermiddagen. I Karis hus rett over veien er ikke lampene tent enda. Bare juletreet står og skinner med blanke kuler og englehår fint dandert på lyspærene.

Elina slipper Marius ned på gulvet. Hun er ganske svett og lei av det hele. Hvorfor er Marius så urolig? Elina er elleve år, og det er første gangen hun sitter barnevakt hos naboen Kari. Marius er ett år og er ingen liten baby lenger som da han lå i vogna. Han er blitt en aktiv krabat. Moren hans skal straks gå, hun skal ikke være borte så lenge. Kanskje en halvtime eller noe sånt? Elina kjenner Kari ganske godt, men hun har aldri passet Marius før.

Med det samme moren er ute av døra begynner Marius å hyle. Elina vet ikke helt hva hun skal gjøre. Hun setter seg på gulvet for å leke litt med ham. Han fortsetter å skrike, og hun prøver å løfte ham opp igjen. Han vrir seg bare,

og det er utrolig hvor tung en ettåring er når han kaver for å komme seg løs. Han vil ingen ting og roer seg ikke når Elina begynner å synge og tulle for å få han til å smile og å glemme moren som nettopp har gått. Har han vondt i magen eller noe? Han pleier aldri å være sånn når hun er på besøk ellers. Hun setter seg i sofaen og Marius krabber bortover gulvet i retning juletreet. Han kan bare reise seg og stå hvis han har sofaen eller bordet å holde seg i. Elina lar ham bare krabbe. Hun tar opp et Donald-blad fra salongbordet og begynner å bla i det. Det blir ganske stille, ungen har heldigvis roet seg på gulvet. Så hører hun at det rasler i juletreet som er pyntet med gammeldagse kuler av glass. Hun skotter bort mot det og ser at vesle Marius har grepet tak i en julekule. Det lille hodet hans lyser i skinnet fra julelysene på treet. De dunete, blonde hårtustene er som en liten glorie. Han klemmer hånden sin rundt julekulen til den knekker. Marius skriker igjen, og Elina prøver å få ham til å slippe grepet om den ødelagte kulen. Nå har Marius skadet seg også. Klarer jeg ikke å være barnevakt for en liten unge, engang? tenker Elina. Hun skulle bare være der en liten stund, og så skjer dette. Hun hører noen trampe av seg snø ute på trappa, og det går i ytterdøra. Kari er hjemme igjen. Kari kommer inn i stua fullt påkledd i kåpe

og støvletter. Hun sier ingenting, bare røsker til seg Marius og bærer ham inn på badet for å rense såret. Under juletreet er det blodspor og skarpe glassbiter. Elina samler opp bitene og kaster dem i søppelbøtten på kjøkkenet. Så lister hun seg ut i gangen, tar på seg skoene og jakken.

Elin Strøm og Yngve Reidar Vold

Utdrag fra Vi på «Fyrstikken» Om fabrikken på Grønvold i 1889, Tiden Forlag, 1982. Tekst av Elin Strøm og tegninger av Yngve Reidar Vold. Med tillatelse av forfatter og tegner

Fyrstikkeskene blir laga av ospespon og tynt papir. Før var det slik at alle eskene ble laga heime. I alle hus omkring fabrikken satt det kvinnfolk og unger og klistra esker. Men nå har fabrikken skaffa seg maskiner til det. I limesalen står maskinene i to lange rekker.

På den ene sida lager de skuffer, på den andre sida trusker. Truskene er det som skuffen går inn i. En slik truskemaskin er en veldig lur oppfinnelse. Maskina gjør akkurat det som jeg gjorde med fingrene da jeg limte esker.

I grosseriet blir eskene pakka 12 og 12 i grønt papir med etikett. 12 slike pakker blir også pakka sammen i grønt papir. Det blir 144 esker i en pakke og 144 esker er det samme som et gross esker. Derfor heter det grosseriet.

Grosspakken blir lagt i kasser som er kledd med sink innvendig. Når lokket er slått på, kommer en kar med svart maling i et spann. Han legger på ei ramme og stryker over den med kosten. Når han tar vekk ramma, står det Hamburg, London eller Amsterdam på kassa.

Eva Marie Greiff

Lyst

Søndager måtte jeg være med mor i kirken. Det syntes jeg var utrolig kjedelig. Jeg brukte å dikte opp historier mens jeg satt der. Noe av det presten sa fikk jeg jo med meg. Jeg visste at jeg på hjemvegen ble spurt om hva presten hadde snakket om, og da husket jeg noe, om ikke så veldig mye.

En søndag var jeg med mor i Bakke Kirke i Trondheim.

Da Presten Hesselberg kom på prekestolen åpnet han med å si at Norge var på vei til å bli et ugudelig land. Det må ha vært like etter krigen, for han snakket om de norske soldatene i tysklandsbrigaden. Han raste mot at det skulle deles ut preventiver til soldatene. Han sa at det var et tegn på at djevelen hadde fått stor plass hos myndighetene i Norge. Jeg visste ikke hva prevantiver var. Men en ting hadde jeg en sterk følelse av, og det var at jeg ikke kom til å bli spurt om hva presten snakket om på hjemvegen. Jeg tror jeg hørte bedre etter på denne prekenen enn jeg gjorde ellers. Mine antagelser stemte: på hjemvegen spurte ikke mor meg om jeg husket noe av preken. Hun snakket om alt mulig annet. Jeg hadde lyst til å spørre om hva preventiver var, men lot det være.

Tarmslyngkjolen

Brånen sydde en finkjole til meg i rødt. Den har jeg brukt bare en gang. Det var annen juledag i midten av 70-årene. Vi hadde gjester. Plutselig ble jeg veldig syk med store smerter. Jeg ble sendt til sykehuset og der ble jeg liggende med smerter helt til jeg ba om et barberblad. Da skjedde det ting, de sa de skulle operere meg og jeg fikk en stor dose morfin så jeg ble salig. Hadde de sagt til meg at de skulle ta hodet i stedet så hadde jeg sagt «helt ok». Jeg ble operert og kom meg, men kjolen kom aldri på meg igjen.

Fredrik Hossmann

Kampdikt fra foreningen LA OSS SLUKKE ALLE JULELYS

NÅ SLUKKES TUSEN JULELYS (I)

En nedbrent hytte i skogen

En sammenkrøllet julenissedrakt

Et utmagret reinsdyr Et piano mangler tangenter

Så det blir hull i musikken En engel med brukket vinge haltende på krykke

NÅ

SLUKKES TUSEN

La oss avlyse julaften La oss slukke alle julelys La natten senke seg og forbli mørk

La oss feire januar Magerhetens måned La sulten fråtse oss tynne igjen

JULELYS (II)

La dødfettet renne av oss La ingenting bli gaven vi gir oss selv og de andre iår La oss feire taperen i oss

La taperen i oss vinne en gjeld som aldri kan betales tilbake Bare tynges ned i evig kamp med renters rentes kvelertak

La oss vende ryggen til julenissens gavmildhet og sende alle gode tanker tilbake dit de kom ifra

La oss sammen

stige ned i kjelleren

Lukke døren bak oss og grave oss dypere

La oss slukke alle julelys

La oss avlyse julaften

La natten få senke seg og forbli mørk

NÅ SLUKKES TUSEN

JULELYS (III)

Nå slukkes tusen julelys Det svartner rundt vår jord Og himlens mørke tynges ned For liten og for stor

Og over by og land i kveld I hytte og i grend Et bud om at vi aldri skal feire jul igjen

Du mørke over jordens hjem la gyset aldri dø Og minn oss om at verdens bud er fattigdom og nød

Til hvert et fattig hjerte send Et regnskyll ifra sky Så finner vi den rette vei Og jul blir slutt på ny

(Del III kan synges på melodien Nå tennes tusen julelys av Emmy Köhler 1898. Gjendiktet av Fredrik Hossmann 2017.)

Dikt fra Gave, Cappelen Damm 2020, med tillatelse av dikteren

God jul til den langsomme snøen over det tause, hvite huset. De hvite hettene over trærne, de hvite luene på bilene, de hvite buksene over veien, den hvite damaskduken over bordet, den lyse, langermede blusen, den høyhalsede, hvite pologenseren som skjuler blåmerkene.

Så ble det sju slag til jul allikevel.

God jul til de som venter, til de som våkner opp til et tomt hus og ikke greier å fylle det, til de som har lyst til å si hei uten å ha noen å si hei til, de som står der ved vinduet og håper at noen bare vil komme.

De som venter i gangen med skoene på, klare til å springe ut og vinke med stor arm. Mye å fortelle, men ingen å ringe til.

Det går kanskje over?

For noen bare dukker opp, og plutselig er de to og tre og fire og en hund som logrer ved gjerdet, en hund som slikker hendene til alle som går forbi, en hund som smiler i sofaen. Hunden kan redde alle.

God jul til de som gleder seg til jul, og de som gleder seg for mye, forventning nok til å fylle ti hus, et helt nabolag, forventninger til en hel by. Da er det lett å bli skuffet.

Og den stillferdige sofaen strammer stoffet, samler putene, gjør seg klar til å ta imot ett sammenbrudd av middels størrelse og en termokanne med tårer.

Det er de som ikke vet at det går an å bruke en valp som anker. Det er de som ikke tenker på at et anker ikke trenger å være hardt, ikke trenger å være tungt i det hele tatt, for å fortøye skipet, hindre det i å flyte til havs og havarere ved kysten av Newfoundland.

Jeg vet om et land på den andre siden av den lange vinteren, der du tar av deg på føttene, trekker genseren over hodet og sier det er varmt, at du kunne tenke deg å bade. og hunden er fortsatt valp, men nå nesten utvokst, bjeffer på vei over gresset med pelsen full av sol, og du roper etter den. Nei, roper du. Nei, nei, nei, roper du, og jeg hører på stemmen din hvor redd du er, for døden står og venter på denne hunden, veien der nede, bilene, bussen, og denne hunden må ikke dø og ikke du og ikke jeg for ingen skal dø, ingen skal falle om, ingen skal bli syke, for her lager jeg lovene og setter opp et hvitt stakittgjerde mellom oss og alt det farlige som fins, alt det jeg ikke vil tenke på.

Gro Pedersen Claussen

Rapport fra sykesengen: Kirurgen julaften 2017

Fruen i sengen ved siden av skulle hjem til jul. I løpet av det siste døgnet hadde jeg fått hele livshistorien hennes. Før hun skulle dra, måtte hun på doen vi delte med naboen. Hun kom gledesstrålende inn etterpå og betrodde meg at mannen i naborommet lignet julenissen. Greit med en sånn nabo, tenkte jeg og spurte om han hadde nisselue. Nei, men masse skjegg og hår. Hun viste med hendene hvor mye. Han burde barberes og klippes. Det er jo jul. Siden pakket hun tingene sine pluss den nye rosa tannbørsten min og forsvant. Med ett oppsto det bråk utenfor. Din forbannede hurpe! Det var nok julenissen, tenkte jeg. Din forbannede merr, fortsatte han. Jeg lurte på om han hadde hatt besøk av en venn med lerke på lommen. Jeg var forundret over meg selv som lå der og smilte. Bare overfladiske mennesker her, tordnet nissen. Kommunist, tenkte jeg. Jeg har

gjort i buksa, brølte han. Lette skritt og damestemmer utenfor. Jeg er et menneske i nød, klaget han. Her lukter det dritt. Jeg lyttet skamløst. Visste jeg burde synes synd på han, men gjorde det ikke. Stikker du også nå! lød det rasende. Jeg lå på morfin og frydet meg. Kveldens julespill gjorde godt.

Rapport fra sykesengen: Kirurgen 1. juledag 2017 Pleieren kom med middagsbrett. Surkål, poteter, ribbe med svor, medisterkake og en pølsesnabb som vugget dovent frem og tilbake i den brune sausen. Visste han hva han bar på? Han var så alvorlig, hadde tidligere sagt han var muslim. Desserten var riskrem med syltetøy. Han smilte og nikket da jeg fortalte hva den bestod i, mente den måtte smake godt. Dagen etter var han igjen på vakt. Jeg sa jeg ikke var så glad i gårsdagens julemiddag, hadde bedt om halv porsjon. Har alltid ryper på julaften, sa jeg. Han sa han ikke visste hva ryper var. Jeg heiste meg møysommelig opp i sengen. En fugl! Viftet ivrig med armene. Opp og ned. Den blir hvit om vinteren, føyde jeg til. Han så alvorlig ut og trakk seg baklengs ut av rommet. Inn kom legevisitten og stilte seg ved sengen min. Jeg viftet enda ivrigere med armene og forklarte febrilsk: Ryper! Ryper, ja? kom det tørt fra overlegen.

© Guri Guri Henriksen

Guri Guri Henriksen

© Guri Guri Henriksen

© Guri Guri Henriksen

Hilde Vesaas

Jul 1942: Med barn i magen og pistol i muffen

Fra boka Carl Fredriksens Transport, Den ukjente historien om krigens største heltedåd, Kagge 2017

En av de som haster rundt i de mørke gatene i Oslo en grytidlig førjulsmorgen, er Gerd Julie Pettersen. En nett, mørkhåret kvinne på 28 år. Nå er hun på vei hjem til den lille leiligheten hun og mannen, Alf Tollef Pettersen, deler i Trondheimsveien. Gerd har ikke sovet stort, og er blek og sliten. Hun er ekstra blek om dagen og ofte kvalm om morgenen. Den rasjonerte maten, sild stekt i tran, kålrabi som pålegg på dårlig brød, smaker henne dårlig. Men hun må spise. Ennå synes ikke tilstanden hennes under kåpe og muffe. Gerd går alltid med muffe, en stor muffe i lyst kaninskinn. Muffe er mote og kanskje ikke så praktisk. Men Gerd har en helt spesiell grunn til å gjemme hendene i dette rørformede pelsplagget, og hun har noen ekstra grunner til å være bekymret. For det som skiller Gerd Pettersen fra andre husmødre som småløper

rundt i Oslos islagte gater disse desemberdagene, er det hun bærer under muffen: En pistol.

Barn i magen, pistol i muffen og en masse bekymringer i hodet. Hele denne høsten har vært som et mareritt, og for hver dag blir det verre. Hun og Alf lever under et stort, nesten umenneskelig press denne førjulstiden. Fem netter i uka kjører nemlig Alf lastebiler fullstappet med flyktninger over til Sverige. Det er livsfarlig. Det er livsnødvendig. Alf har spesielle forutsetninger: Han er lommekjent i grensetraktene. Som politimann er han vant til å håndtere våpen og folk i alle slags situasjoner og tilstander. Han er i god fysisk form, han er uredd. Han har en overbevisningskraft som gjør at han kan bløffe seg gjennom de farligste situasjoner i møte med tyskerne. Og han har en rettferdighetssans som sier han at når det er mulig for han å redde menneskeliv, er han nødt til å prøve.

Både Alf og Gerd har vært involvert i motstandsarbeid i lang tid. På Telegrafen maskinskrev Gerd nyheter fra London, kopierte og fikk dem ut med bud. Dette gjorde hun rett under nesa på de tyske vaktene som det vrimlet

av i det store bygget. Alf har drevet med litt av hvert og så mye at han har fått sparken som politimann. De siste månedene er det losingen som har tatt mest tid og krefter. Egentlig hadde Alf tidligere på høsten lovet Gerd å ikke ta flere grenseturer, nervepåkjenningen på henne, som attpåtil er gravid, var for stor. Når aksjonene mot jødene kommer, først i oktober og så i november denne høsten, på toppen av at ekstra mange motstandsfolk er i knipe, kommer Alf i et fryktelig dilemma. Til slutt overlater han til Gerd å ta avgjørelsen. Da kan ikke Gerd for sin samvittighet gjøre annet enn å si ja til at han får kjøre, ja til at han redder mennesker som er i stor livsfare. Natt etter natt er Alf fører av transportene. Som oftest går transportene fem netter hver eneste uke, og rundt 40 mennesker blir brakt trygt til Sverige hver gang. Carl Fredriksens Transport, kaller de seg, og de klarer dette så mye mer effektivt enn andre transporter, de kjører nemlig nesten helt fram til grensa. Flyktningene slipper å vandre langt gjennom skogen, slipper å overnatte på mer eller mindre sikre steder underveis.

Bilene er det direktøren ved Transportformidlingen, Reidar Larsen, som skaffer. Drosjesjåførene de samarbeider med henter flyktningene rundt i byen og samler dem opp på det de tror er et trygt sted. De begynte på Rolf Syversens gartneri ved Carl Berner, men har flyttet flere ganger de siste ukene, i frykt for å bli avslørt.

De har organisert en liten tett gruppe, noen få betrodde mennesker som hver ettermiddag møtes hos Alf og Gerd for å organisere kveldens og nattens transport. Der lager de lister over folk og adresser, organiserer hentingen av flyktningene rundt i byen og kjøringen til oppsamlingsstedet. Så kommer Alf med sjåførene og bilene. Presis klokka ni hver kveld er de av gårde. Turen går nordover først, ut av Oslo, østover i retning Lillestrøm og over Glomma ved Fetsund, så dreier de mot sør ned mot Østfold og til slutt på svingete smale skogsbilveier mot svenskegrensen. De siste kilometerne kjører de nærmest i skogen, det går an nå som bakken er hardfrossen. De kjører gjennom iskulde og mørke, selv billyktene er blendet. Det kan være kontroller hvor som helst. Flyktningene sitter

skjelvende av kulde og av nerver på lasteplanet under en presenning. De minste er dopet ned, og enkelte av de voksne har også fått litt å hjelpe seg med mot nervene. Alf sitter i den første bilen med våpenet klart. Enn så lenge har han sluppet å bruke det til annet enn en gang å slå ned en hysterisk flyktning som ga seg til å skrike.

Natt etter natt frakter Alf og bilene forfulgte fram til svenskegrensa. Presset er økende, aldri virker det å ta slutt den lange køen av mennesker som er i livsfare og på flukt fra nazistene. Nervene både hos flyktninger og hjelpere er på høykant. Når som helst kan de bli avslørt. Straffen for å hjelpe en jøde er døden. Alf og Gerd og gruppen deres har allerede hjulpet et par hundre. Gerd holder rede på listene, på adresser og telefonnumre. Hun er lynkjapp i hoderegning og har klisterhjerne. Derfor trenger hun ikke skrive noe ned. Etter mange års arbeid som telegrafistinne har hun en egen evne til å lære navn og nummer utenat. Hun skriver også ut de falske kjøretillatelsene som bilene som skal av gårde må ha med, og holder rede på og kontakt med kontrollpostene og vokterne av ruta underveis. Bilene er i elendig forfatning og

bryter ofte sammen. Mang en natt har Gerd blitt vekket av småstein mot soveromsvinduet. Utenfor på gata står en sjåfør som må ha en ny kjøretillatelse til en ny bil. Gerd åpner for dem, alltid like blid og imøtekommende, fyller ut et nytt skjema, stempler og leverer ut. Papirene gjemmer hun bak blendingsgardinene.

Hun er blitt sykmeldt fra arbeidet på Telegrafen, som gravid synes ingen det er rart. Men få vet at det arbeidet hun nå er involvert i, er langt mer belastende. Hun bærer på så mange farlige opplysninger at gruppen har utstyrt henne med en liten pistol. Kommer hun i trøbbel er ordren: Enten skyte seg ut eller skyte seg selv.

Angrer Gerd der hun småsklir på de isete fortauene med den ene hånda knyttet rundt et dødbringende våpen og den andre rundt et handlenett? Dagene etter at de begynte med transportene vikler seg sammen til en lang remser av opplysninger, av navn, adresser, telefonnumre. Men hun holder dem fra hverandre, bommer ikke på verken dem eller de hemmelige kodene, videreformidler alt uten å nøle eller rote. Hun er uvurderlig for dem alle sammen. Hun kan ikke svikte. Men det hender

nok hun synes det er tungt. Det hender hun lengter etter et mer normalt liv. Snart venter hun sitt første barn. Det var ikke akkurat sånn hun hadde tenkt tiden som nygift skulle være. Men Gerd vet hun har gjort det riktige. Hun angrer ikke. Etter handlerunden kommer hun inn porten i den rødbrune murstensbygningen nederst i Trondheimsveien øst i Oslo, og går opp trappa til den lille toroms-en de leier. Gerd håper hun ikke møter vertinna som bor i første, hun har så nysgjerrige øyne. Hun lurer nok på hva den trafikken som er av mennesker ut og inn av leiligheten deres hver ettermiddag tyder på. Vel inne ser Gerd mot hullet i skohylla i gangen. Det gaper fortsatt tomt og vondt der de store beksømstøvlene til Alf skulle ha stått. Han er ikke hos henne på flere timer ennå, hun må bare holde ut, holde angsten i sjakk. Hun vet så alt for godt at faren for at han og bilene blir stanset er stor, og at den er økende. Jo lenger de holder på, jo større fare for å bli avslørt. Kan de stole på alle i nettverket? Sjåførene for eksempel, dem er det mange av, de færreste har nerver til mer enn én tur mot grensen.

Gerd legger pistolen godt vekk innerst i en skuff, henger muffen på en knagg sammen med kåpe og hatt. Hun gnir de kalde hendene litt, kanskje også for å gni vekk følelsen av å holde på våpenet. På kjøkkenet setter hun på vann, finner fram to kopper, selv om han ikke er der ennå. Men han kommer. Han må komme. Så kan de drikke det brune vannet de kaller kaffe nå om dagen, spise litt, klemme hverandres hender, sukke litt. Legge seg nedpå noen fattige timer. Før planleggingen av en ny transport skal i gang.

Inge Jakobsen

Fra Sementerte Bevegelser, Tekstuniverset 2020

GÅ til boka om brennbarhet og eksplosjoner om hvor fort det hele er over jo det må da fins et sånt kapittel. En sånn nødvendighet.

VEL VERDT

å beskrive tida rundt deg, ja, det var en forutsetning.

Da kunne du lytte i det uendelige etter tapsritualene som banet veien for en ny iherdighet.

Ingebjørg Lavoll

© Ingebjørg Lavoll

© Ingebjørg Lavoll

Ingebjørg Torgersen

Jeg liker å gi, men julegaver er vanskelig. Det er skamfullt å ikke kunne gi gaver til barn. Med små midler tenker jeg på julegaver hele året.

Jeg broderer et navn på et kjøkkenhåndkle, finner en pepperkvern på et opphørssalg og strikker en klut. Voldelig moser jeg urter i grovt salt. Et år trykket jeg et lite hefte jeg sendte til den utvidede familie, folk jeg har funnet selv. Stemenninger. En fra ungdomsskolen, en fra gymnaset, en kollega som ble til en venn, en fra et møte i natten, en ekte onkel på institusjon. Fine folk i ringer rundt meg, som regn på vann til portoen sa stopp og sank.

Jeg pakker inn pakker i avispapir blant bilag og regninger, besjeler innpakningen med påklistrede øyne og tegner munn så gaven kan komme til orde.

Ordet regninger leses begge veier og gir samme mening. Regninger kommer du ikke utenom.

Jeg står i kulda utenfor huset sammen med juletreet fra sist år, vi er uten nåler, døde, like nakne som min likviditet; tet vidi lik

Tet: lederposisjonen i en idrettskonkurranse.

Vidi: (latin) 'jeg har sett' / 'jeg har lest (og godkjent)'.

Lik: et dødt legeme der dødsforandringene trer frem: dødsflekker, avkjøling, dødsstivhet og forråtnelse.

Inger Synnøve B. Barth

Rød kjole. Fotografisk utsnitt av Caravaggios Adorazione dei Pastori, (Hyrdenes tilbedelse), 1609, Messina, Italia.

Kigali, Rwanda

Jeg visste du ville komme, jeg drømte om deg i natt, sier en kvinne og møter blikket mitt Hun går til lysere rom, setter seg i sengene til syke, voldtatte kvinner leser høyt for dem Barnet ved døråpningen. Hva sier jeg til gutten, som står ved karmen inn til rommet, der moren ligger og skal dø? Rødt i det hvite i øynene

Khartoum, Sudan & Frankrike

Etter brannen, ettermiddagslyset tvers gjennom det imaginære rommet, ut på den andre siden av ruinen

De brente universitetet, jagde studentene vekk kastet flammer gjennom bøkene, takene, tankene, spredte brannen til indre landskap

Jeg gikk aldri med hijab tidligere, sier en kvinne i Paris

Ikke før jeg mistet mitt barn

Bamyan, Afghanistan & Nord-Østerdalen

En rød-oransje valmue, med dype røtter, i velvillig jord inne i et bistandsprosjekt den skulle ikke vært der Farmor våkner opium lindrer smerter den nest siste natten hånden hennes er varm Nå, er jeg virkelig syk, sier farmor

Mpumalanga, Sør-Afrika & Hvaler

Himling falt ned, rød sand i et hjørne, de kom syngende inn til meg med en varm kopp te mellom hendene, en lokal hjelpearbeider og barna hennes samt en gutt i småskolealder noen hadde gitt opp å brødfø, men likevel tatt seg tid til å løfte, bort, fra en vanskelig situasjon - lærte han siden å løfte seg selv?

Det var bursdagen min, tidlig på morgenen, den lille gutten, like gammel som meg den dagen jeg snakket med mormor om ekteskapet

Lov meg å aldri gå fra mannen din, sa hun med hendene dypt nede i en bolledeig de hvite albuene drysset mel på bordet

Så gikk jeg der da, bar hennes valg inn i fremtiden

Bamyan & Australia

Jeg vil bli lege, sier gutten, i lyset fra en solstripe presset inn gjennom sprekken, i en vegg

Jentene, spurte jeg dem? Undervisningen deres var ute i skogen, under et tre

De tykkeste brillene hadde mannen som lærte jentene å lese

Da jeg gikk i klasse med bare jenter, strikket jeg rød ullgenser med juleroser på, uten frykt for syre i ansiktet I dag strikker kvinner i Sydney røde valmuer, til ære for krigere som døde i første verdenskrig (Anzac Memorial)

Tårer for en prins

Berre ein hund, skrev Per Sivle som egenhendig døde på Torggata Bad i 1904. Og som i dag står på sokkel like ved Ypsilon og det nye Drammensbiblioteket.

Per Sivle med ansiktet vendt mot elva du og jeg, Felix, passerte mannen med hatten på våre daglige turer ved Ypsilon.

Berre ein hund var med i 2007 til Sivlagard og Stalheimskleivene. Sommeren var varm. Vi løftet deg opp. Frisk luft! Du stakk ditt lille fjes ut

Jon Gjerde

gjennom takluka i den skranglete Mercedesen. Ørene flagret.

Du elsket å kjøre bil. Helst på to bein på fanget, hvilende på den venstre underarmen min for å få overblikk. Viktig å lese trafikkbildet. Så også på den siste turen til Doktor Død. Kjærlighet kan ingen måle. Kan ikke sammenlignes, kan knapt verdsettes. Før det er over. Sorgen dænse på ælva i morrasol, skrev Ove Røsbak. Du var med meg og Ove på skoleturné i 2012. Iskald vinter. Du ute i bilen og vi underholdt. Sorgen biter seg fast i desembermørket. Prinsen av Strøtvet har abdisert.

Lille Fjes er borte, ingen myke poter som tigger. Ingen tunge som slikker meg glad i fjeset. Ingen glad dans på myke poter i entreen med fotarbeid som Charlie Chaplin. Små poter med store avtrykk i hjertet mitt. Ingen chilly dog sovende på ryggen med potene i været. Ingen som venter ved døra. Ingen liten venn ønsker meg velkommen på to poter med verdens største glis om kjeften. Du ble glad hver gang du så meg. Du lå og ventet ved dørsprekken i timer. Hvor er pappa? Gråt sårt. Berre ein hund? Tårer for en prins, fordi du ikke finnes mer. Tårer for en prins, jeg tenker på deg hver dag, du vakre sjel. Prinsen av Strøtvet har abdisert.

© Jon Gjerde

Jussi Bjørling, harde pakker, bløte pakker, ribbe og medisterkaker, Bettan & Skorgans kirketurné, julegleder og sju slag på damaskduk, betyr ikke en dritt.

På den beksvarte desemberhimmelen skimter jeg deg i fullt firsprang, rank og kry som alltid. I ditt 16. år hadde du valpens lekenhet og mot. En stjerne er tent. Evig stjerne.

Jussi Bjørling, julegaver, harde pakker, bløte pakker, ribbe og medisterkaker. Jesusbarnet i krybba, Bettan & Skorgans kirketurné, julegleder og sju slag på damaskduk, betyr ikke en dritt

© Jon Gjerde

Jorunn Solli

Jeg henter fram morteren og knuser en håndfull sovemedisiner og beroligende piller, og heller i en liten plastpose. Fra brødboksen finner jeg fram noen tørre kneippbrødskiver. Jeg tar på meg min gamle, brune kåpe og en nesten skalla pelshatt fra en sjøldød mink jeg arva etter min mor, som hadde fått den i julegave av far, som hadde funnet minken i en grøft på vei fra vertshuset. På føttene, noen joggesko jeg fant i containeren etter høstens dugnad i borettslaget. Jeg får heldigvis plass til raggsokker oppi, sånn at jeg ikke fryser meg forderva, sånn som piken med svovelstikkene. Ute av døra bøyer jeg nakken, transformerer ansiktet mitt så det blir saktmodig, sånn jeg har sett på malerier fra norsk bonderomantikk.

Går inn på bakeriet og kjøper en rykende fersk loff. Setter meg på en benk ved noen nypebusker, som har et tynt lag nysnø over seg. Jeg mater duer. Folk smiler til meg på en måte sånn at jeg skjønner de føler seg som gode

mennesker når de smiler til meg, her jeg sitter og mater duene julaften formiddag. Jeg smiler godslig og enfoldig tilbake og slår øynene liksom beskjedent ned så folk ikke ser mine kalde øyne. Folk vasser rundt i sørpa med digre bæreposer. Midt på plassen en lysfontene.

Omsider går folk i alle retninger for å komme seg hjem, og i løpet av kort tid er det folketomt på plassen. Jeg tar fram det bedøvende pulveret og pakker det inn i det ferske loffestoffet jeg kjøpte hos baker Brun, knøvler inn rundt seks teskjeer med pulver.

Det er Guds lykke at det akkurat nå står seks duer her, som idioter, med svarte kulerunde øyne som blunker og reflekter julelysene. Ikke rart de ikke er redd meg, her jeg har sitti og mata dem med godsaker i timevis. Jeg hiver en og en loffekule og sjekker at alle får hver sin.

Det er en fryd. Jeg går bort til et bed der det bare er jord som er raka plant utover. Jeg graver fram løkene og fyller bæreposen. Duene siger sammen, prøver å reise seg og bruke vingene, søker hverandre og til slutt faller de helt sammen i en fin haug som jeg enkelt putter i min

fars grå tursekk. Opp trappa til leiligheten kjenner jeg romstering i sekken. Skynder meg inn på kjøkkenet. Jeg må jobbe fort så de ikke våkner helt. Tar opp et og et fjærkre og vrir rundt nakken, som knepper, knirker og surkler, og så et siste kurr fra dua før hue skilles fra kroppen. En liflig lyd. Hiver huene opp i den ene sinkdunken og kroppene i et gammelt rustent oljefat. Jeg legger løkene i vinduskarmen sammen med kikkeren min. Tar opp de vasne halvdaue duekroppene, kutter vingene og trekker ut alle fjærene. Den ribba dua minner om rompa og låra mine. I konsistens og overflate. Jeg skratter vilt og hemningsløst. Jeg åpner så buken, trekker ut innmaten med to fingre. Skal ta godt vare på hjerte, krås og lever. Jommen godt å ha julematen i havn. Sånn at jeg i resten av jula, lykkelig, kan sitte ved vinduet i min stue, så liten den er, og bruke kikkerten til å forstørre de andres ulykker.

© Jorunn Solli

Havelin

1.

Ingenting uvanlig du har arvet et perlekjede av vanlige dager

Å få glemme at noe kan gå galt (før det gjør det igjen)

Å få komme inn i huset hvor lysene er på istedenfor å vake utenfor

2.

Det føles kjent og det fins grunner til å tro at nesten uansett hvor ille er det mulig å komme seg Men jeg bakser med det seige materialet må være forsiktig men har lyst til å rive og ta på det som er på innsiden det forstyrrer luften rundt meg jeg glemmer alt kjeven låses, nakken stivner og hendene griper men det beveger seg vrir seg tilbake og folder seg ut igjen

Dørkarmen hvor alt går i oppløsning en person materialiserer seg i linjen av trær bak huset mens jeg vasker opp ved vinduet noe eldgammelt og livsfarlig drar i meg og dytter seg forbi

Mi stri Flaumen

20. desember kom flaumen så kom bergingsmannen frå forsikringsselskapet eg var berrføtt i berre pysjen heile dagen vassa i vatten han kom og fekk meg til å føle at det var typisk kvinnfolk å få flaum i huset like før jul men han skal fikse det han og karane hans eg skal ikkje tenke på det seier han dette fikser karane

Fortida

Eg prøver å ikkje tenke men sist eg prøvde å få ein mann til å ta ansvar for noko i julestria så gjekk eg frå rom til rom og vaska reidde senger vaska badet steikte småkaker laga matplan laga maten vatna ut og salta på pussa sølvet pynta huset pynta treet fant fram krystallglasa strauk alle juledukane dekte borda

sette raude ljos i alle stakar la hekla, broderte, applikerte løparar på alle flater bretta 12 serviettar i vifteform og eg sa kan du ikkje gjere noko? Eg har tusen ting å gjere kan du gjere noko? Joda sa han og gjekk frå rom til rom med elektrikartong og gjorde alle panelomnleidningane ørlite grann kortare

Feiringa

Eg er hos foreldra mine i jula i det tredje juleselskapet varm og stuptrøytt av ribbefeittet, småkakene og småpratet klam av strømpebukse tre dagar i strekk tenker eg herregud no gler eg meg til å kome heim! Så slår det meg som ein brottsjø eg kjem aldri heimatt meir flaumen tok heimen og her sit eg i eit evig limbo av hold in strømpebukse og endelause diskusjonar om vinterbrøyting av hytteveg både brøytinga som blir gjort og ikkje eg er vaksen eg vil heim eg er ein unge eg vil heim så grin eg

Frelsa?

Så byr han meg rom i herberget mannen eg falt for i sommar han tømmer halve skapet for meg han ryddar heile huset for meg opnar heimen og han er så vakker og han er så god men eg er så redd så inni granskauen redd for at eg må ordne alt som må ordnast ein gong til

Karoline Sætre

Første desember 1998. Hele høsten hadde gått med til å forsøke å venne seg til at det kun var meg og pappa. Vi lagde nye rutiner sammen; han vekte meg når han dro på jobb, da hadde jeg en halvtime på meg før bussen kom for å plukke opp meg og de tre andre ungene som bodde i nærheten. Vi var bare syv hus midt i skogen. To av dem var store gårder. Vi bodde i et rødt og hvitt hus og jeg tegnet flotte portretter av det, jeg lurte på om jeg skulle bli arkitekt for pappa sa jeg tegnet huset mye bedre enn det var. Jeg kom hjem fra skolen en time før pappa var ferdig på jobb, han jobbet på byggeplass og var sikkert ekstra sliten denne desember. Jeg var usikker på om jeg var trist eller om det bare var mørket som kom og la et teppe over hodet mitt. Etter at vi lagde nye rutiner, så jeg som regel på tv og drakk o’boy mens jeg ventet på at pappa skulle komme hjem.

I dag stoppet bussen som vanlig ved postkassene, det tar bare et par minutter å gå hjem derfra. Jeg

sa hadet til de andre. Da jeg kom hjem var det kaldt i huset. Det hadde ikke snødd så mye enda, men det var nok til at jeg ikke var noe særlig bekymra for at det ikke skulle bli hvit jul i hvert fall. Jeg tenkte ikke over hvor kaldt det var, jeg hadde blitt vant til å legge i ovnen når jeg kom hjem, jeg var fortsatt spent mens jeg tente opp, hadde ikke fått det heeelt inn i fingrene, men denne vinteren hadde pappa kjøpt tennbriketter for første gang, så det var ikke så vanskelig. Etter å ha hengt av meg i gangen nede, gikk jeg innom rommet mitt for å slenge av meg sekken, jeg prøvde å skru på lyset, men pæra hadde gått. Da jeg kom opp i andre etasje skjønte jeg etterhvert at alle pærene hadde det, for jeg fikk ikke på noen lys. Jeg begynte å lete etter lyspærer i det lange skapet på kjøkkenet, men ingen av dem fungerte. Kanskje det var brukte pærer som ikke var kastet enda. Og først etter noen forsøk med forskjellige pærer i forskjellige lamper, merket jeg hvor kald jeg var på fingrene. De var stive og rare og jeg hadde sikkert brukt en halvtime på å prøve å få på lyset, så jeg gikk ut i stua for å få fyr i ovnen isteden. Det begynte å bli ganske mørkt ute, så etter å ha fått fyr på andre

forsøk fant jeg frem to stearinlys og tente dem på kjøkkenet, selv om jeg sikkert kunne blandet o’boy i blinde. Jeg blandet tre skjeer oppi glasset, litt mer enn jeg gjorde når pappa var hjemme. Melka ble mørkebrun og jeg drakk med sugerør mens jeg forsøkte å få på tv en, men den var også død. Jeg ble sittende å vente ved stearinlysene på kjøkkenet. Tenkte på jula og hvordan den skulle bli nå som vi bare var oss to, vi hadde ikke lagd noen rutiner for jul. Rakk å drikke tre glass med o’boy før han kom hjem.

Tjuefjerde desember 1998. Vi hadde fått tilbake strømmen heldigvis, tre dager hadde det tatt. Ingen av de andre husene rundt der vi bodde hadde vært uten strøm, så vi fikk låne dusjen hos en av naboene. Jeg hadde lyst til å spørre hvorfor strømmen var borte i tre dager hos oss, og ingen andre, men jeg hadde skjønt på pappa at det var best å la være. Vi snakket heller om julerutiner. At vi kunne gjøre nesten hva vi ville, om vi ville spise pizza på julaften kunne vi godt det. Eller ribbe hvis jeg fortsatt ville spise det. Han fortalte at når han vokste opp, spiste de lutfisk: en torsk som hadde ligget i en giftig væske for at den ikke skulle råtne, og så var det nesten det den gjorde, men de spiste det likevel. Han sa at han ikke trodde jeg kom til å like det, så vi ble enige om å spise ribbe slik vi alltid hadde gjort. Men vi kjøpte ikke rosenkål i år.

Da jeg våknet om morgenen hadde pappa fyrt opp i peisen, og i trappa opp til stua hadde han hengt en raggsokk med et rødt bånd rundt. Jeg hadde sagt at jeg var for gammel for strømpe uansett, men han hadde puttet et julehefte, en pakke smurf, en pakke tyggis, en marsipangris og en tannkremtube oppi. Fordi du skal spise så

mye godteri som du aldri har gjort før denne jula, sa han, og da er det viktig å pusse tenna godt hver dag. Vi hadde en nesten full tannkremtube på badet, men jeg sa ingenting. Bare takk.

Lukta var annerledes enn forrige jul. Det lukta altfor søtt. Og selv om vi hadde lagd ny rutine (vi hadde for eksempel tent lysene på treet før vi la oss og latt dem stå på over natta, for det var mer stemning når vi sto opp), hadde jeg klump i magen hele dagen. Da vi spiste ribbe uten rosenkål til, synes jeg alt smakte surkål. Men pappa lot meg smake på akevitt og jeg var stolt og følte meg voksen. Skål for oss to, sa han, vi får til alt vi vil, vi. Og jeg trodde jeg skulle kaste opp, ikke av det han sa - for jeg likte det han sa. Men av aquaviten. Jeg helte nedpå julebrus og han lo. Jeg lo også, men klumpen i magen ble bare større av kvalmen.

Etter middag åpnet vi gaver. Det var mange fler enn jeg trodde. Vi har nok vært veldig snille i år, sa pappa.

Kaspar Alvestad Stensletten

Slekters gang

Små, lette snøflak flagrer i lufta. Et tynt snødekke har lagt seg over engene. Nede ved kanten av skogen åpner innsjøen seg som et svart svelg. Jeg står ute på terrassen og kjøler meg ned fra heten i kjøkkenet. Ribba er i ovnen. De siste småkakene står og avkjøles i vinduskarmen, og Elise er i ferd med å forberede stuffingen til kalkunen. Hva gjør jeg ikke for den damas skyld, tenker jeg. Men det skal tross alt bli hyggelig å se familien igjen. I hvert fall noen av dem. Elises familie er jo grei nok. Det er på min side problemet ligger. Jeg snur meg og går inn på kjøkkenet igjen.

«Er du sikker på at vi har noe alle kan spise nå?» spør Elise. Hun står og rører rundt i en diger jernkjele ved komfyren. Jeg deiser ned på en stol ved det grove eikebordet.

«Tenker du på morfaren min?» sier jeg. Det har vi jo snakka om allerede.»

«Ja, men er det ikke litt ekkelt å bare spise rå ribbemos, tror du?» Hun snur seg og ser bekymret på meg.

«Det viktigste er at han får rått kjøtt. Grønnsaker tåler han visst ikke i det hele tatt.» Jeg merker at jeg har lyst til å gå ut i stua og skjenke meg et glass med akevitt til, uten at Elise ser det, men klarer å undertrykke impulsen.

«Jeg synes synd på dem i alle fall», sier Elise. «Det kan ikke være lett for mormoren din heller.»

«Nei, livet er ikke lett for noen. Vel, unntatt de jævla rikingene, da. Man kan jo håpe at noen av dem blir ramma også, for en gangs skyld. Men de vet vel å sno seg unna, som vanlig.»

«Åh, ikke start med det der igjen.» Elise rister på hodet. «Jeg vil at vi skal ha det hyggelig i kveld. Kan ikke du prøve å drikke litt mindre enn du pleier.»

«Ja da, ja da. Ikke mas med det nå, da.»

Alle klokker kimer. Engler synger kvad. Selv står jeg og barberer ballene mine på badet. «Er du ferdig snart?» roper Elise. «Jeg skal i dusjen jeg også, vet du.» «Au, faen!» sier jeg.

Elises tante Ågot er den første gjesten. Hun faller inn i armene mine og overøser meg med hengepupper og løkånde. Like etter kommer moren og faren til Elise, og lillesøsteren hennes

Edith, som studerer medisin. «Så hyggelig å få komme på besøk til dere, og så fint dere har fått det», sier moren til Elise, og gir meg en forsiktig klem ute i gangen.

Deretter kommer pick-upen til onkel Torgeir susende inn på tunet. Han slamrer igjen bildøra og knuser hånda mi i bulldoserneven sin. «Litt av et hus dere har skaffa dere her», gliser han. «Hvordan skal du få tid til å være på jobben, med all den oppussinga som trengs her? Nå, ja. God jul og alt det der. Jeg håper dere har nok å drekka på». Han ler og klasker meg på armen. Foreldrene mine, og broren min med familie, kommer kjørende ti minutter senere. Jeg ser de to mørkegrå bilene bevege seg som forkomne rotter gjennom snødrevet. Med det samme de har parkert borte ved epletrærne åpner døra seg på høyre side, og niesen min Nora og nevøen min Daniel løper skrålende ut. Elise kommer også ut på trappen og ser de to ungene kaste seg over meg.

Alle benker seg inne i den store, luftige stua. Det knitrer hyggelig i peisen og vi serverer sjenerøse krus med gløgg, kirsebærpunsj og til og med eggetoddy. Praten går lett, selv onkel Torgeir faller tilsynelatende mer til ro etter et par kopper alkoholholdig drikke. En liflig duft av julemat

strømmer ut fra kjøkkenet. Jeg tenner stearinlysene i adventskransen og får for meg at, jo, kanskje kan dette gå greit. Kanskje overlever jeg denne jula også. Da ringer det på døra. Det er mormor og morfar.

«Å, så godt å se deg igjen, gutten min», sier mormor og omfavner meg ute i gangen. Hun ser sliten ut. Ansiktet hennes er som en eneste stor beige sviske.

«Grrr!» sier morfar. Ansiktet hans ligger i halvskygge bak ytterjakkene, og jeg tør ikke se nærmere på det ennå. Jeg holder blikket rettet mot mormors trette, men vennlige sviskefjes.

«Hvordan går det egentlig med dere?» spør jeg.

«Å, du vet», sier mormor og hjelper morfar av med sko og jakke. Han virker irritert. Det er vel en del av sykdommen.

Hendene til morfar er pakket inn i store slalåmhansker, slik at han ikke kan krafse ut innvollene til noen. Mormor lener seg mot meg og hvisker: «Jeg har gjemt gebisset hans i undertøysskuffen hjemme. Han prøver hele tiden å få fatt i det. Men han har aldri vært særlig god til å lete.»

«Så han er bortimot harmløs», avslutter hun. «Men det er nok greit å gi ham litt kjøtt

innen rimelig tid. Bare sånn for sikkerhets skyld.» Jeg trekker meg inn fra den smale entreen, gir dem plass, særlig morfar. Inne i lyset i forhallen får jeg, for første gang, betraktet morfars ansikt i detalj. Jeg har jo forberedt meg, sett timevis av zombiedokumentarer, men allikevel er det noe uvirkelig med å være i samme rom som en ekte zombie. En ting er at øynene hans, som tidligere hadde en varm grønn tone, nå er nærmest grå, og utstråler en fullstendig likegyldighet. Det verste er likevel at morfar brått snapper etter meg med de tannløse kjevene og blotter halvråtne gommer og et mørkt, stinkende svelg. Jeg trekker meg inn mot veggen, og legger instinktivt den ene hånden min foran nesen.

«Ikke bry deg om det, vennen», sier mormor fort. «Han er bare litt sulten, skjønner du.» Hun fører ham bestemt videre inn mot stua. Inne i stua stopper praten opp. Moren min ser ned i gulvet og tar en drabelig slurk av eggetoddyen. Onkel Torgeir banner lavt og begynner å legge nye kubber inn i peisen. Edith er den eneste som ser direkte på morfar. Hun gransker ham inngående. Hun lurer vel sikker på hvordan zombiers metabolisme fungerer, tenker jeg. Det er ganske naturlig for en som snart skal bli lege i disse tider.

Vi går inn i spisestua og setter oss rundt det staselige langbordet. Det er dekket med oldemors gamle svenske porselensservise, og midt på bordet står den gigantiske sølvlysestaken og skinner. Onkel Torgeir drar en grovis over forretten, som vanlig. «Hva er likheten mellom en vagina og en marsipangris? Begge er best uten emballasje.» Men at tante Ågot ikke er snauere kommer som en overraskelse. «Hvilken organisasjon er peniser medlem i?» spør hun uskyldig. Svaret er selvfølgelig Kukk klux klan. Kona til broren min skuler stygt på de to plumpe slektningene som tydeligvis har funnet hverandre ved bordenden, men på merkelig vis letter de vulgære vitsene på den trykkede stemningen. Jeg legger merke til at onkel Torgeir skjenker opp hvitvin helt til randen i tante Ågots stettglass, mens han kjærlig legger armen rundt henne. Ja, ja. What ever. Morfar sitter ved et eget bord ute i stua og slurper i seg rå ribbemos fra en hundeskål. Det virker som han koser seg. Han slikker seg fornøyd rundt munnen med en blåsvart tunge. Bare av og til hører vi en lav hvesing. Julefreden har endelig senket seg.

Ute på kjøkkenet stikker Elise nonsjalant hånda si ned i underbuksa mi, mens hun danderer rosenkål med den andre. «Å, du har barbert ballene jo!» Hun smiler lurt. Jeg skjærer opp ribba mens jeg forestiller meg rumpeballene hennes som disser under den trange, svarte kjolen.

Vi åpner pakkene og går rundt juletreet. Daniel og Nora holder meg i hendene og hopper opp og ned som to viltre aper. Vi synger «Glade jul» og «Så går vi rundt om en enebærbusk». Mens vi ruller vårt tøy, gløtter jeg bort på morfar. Han rugger sløvt med, fra side til side. Litt sikkel renner nedover haken. Jeg lurer på hva han tenker. Om han tenker.

Jeg blir stående noen meter fra stolen hans og prøver å huske ham som han var. En båttur utenfor Lillesand dukker opp. Morfar styrer båten i åpen skjorte. Håret på brystet hans flagrer i den lune vinden, og han vinker bedagelig til en møtende snekke. Jeg dorger akterut mens mamma sitter foran på det knøttlille dekket og soler seg i en gul bikini. Morfar ser plutselig på meg med de grå øynene. Munnen hans beveger seg, som om han vil si noe. Men det kommer bare en hul ralling. Hva vil du si? tenker jeg. Husker du også den fisketuren?

Langt utpå kvelden, etter at Nora og Daniel har lagt seg på et av soverommene i andre etasje, dreier konversasjonen gradvis og ubønnhørlig over mot den vanskelige verdenssituasjonen.

«Det blir bare verre og verre», sier kona til broren min. «Ute på Frogner er det allerede store flokker som herjer rundt. Ingen kan være trygge lenger. Og tenk på hvordan det er for oss som har små barn og alt!» Broren min nikker megetsigende og nipper til kaffen.

«Utrydd svina først som sist. Det har gått alt for langt allerede», utbasunerer onkel Torgeir fra den grønne ørelappstolen i hjørnet. Han har konjakkflaska trygt plantet ved siden av seg på gulvet.

«Har ikke de også rett til et godt liv da?» innvender moren til Elise. «Bare fordi de er annerledes enn oss, og skikkene deres er fremmede, så kan vi vel ikke bare ta livet av dem. Det er jo umenneskelig.»

«De er umenneskelige!» brøler onkel Torgeir, og skjenker opp mer konjakk. «Og dessuten så er de jo døde allerede. Så da burde det være fritt fram.»

Det blir stille i peisestua. Elvis Presley synger «Oh holy night» fra bluetooth-

høytalerene. Morfar sitter i hjørnet. «Grrr», sier han. «Grrr, grumpf!»

Jeg står ute på terrassen og ser på stjernene. De hypnotiserer meg. Er de øyne? Små, lysende øyne som borer seg inn til sjelens innerste rom? Jeg skjenker mer whisky opp i glasset, setter flaska på rekkverket, tømmer glasset i to drag og fyller opp igjen. Alt flyter, akkurat slik jeg liker det. Verden oppløses i sine minste bestanddeler, settes sammen igjen, og blir større enn summen av delene.

Jeg går inn gjennom døra til kjøkkenet og finner en liten gjeng der. Faren min, Edith, Elise og moren hennes sitter rundt eikebordet.

«Hva snakker dere om?» sier jeg. Jeg merker at jeg snøvler. Må ta meg sammen for å snakke rent.

«Vi snakker om julens budskap,» sier Elise. Jeg hører at hun også er beruset. «Hva tror du Jesus hadde ment om zombiene?»

«At også de er Guds barn, kanskje?» Jeg setter meg ved bordenden. Heller opp mer whisky i smug under bordet.

«Zombiene er fortsatt mennesker», sier pappa. «Men det er et problem at de griper til vold. Bare sist helg ble en ungdomsgjeng på fem revet i stykker og fortært levende like her i

nærheten. Og er det en ting som er sikkert, så er det at vold avler vold.» Han dypper en sandkake i kaffen.

Jeg myser i smug på utringningen til Edith. Brystene hennes som hever og senker seg under det blå kjolestoffet. Hun er så herlig levende. Akkurat da lyder et fryktinngytende skrik inne fra stua. Jeg stormer inn, tett fulgt av Elise. Det er mormor, hun står midt i rommet og skriker av full hals. Morfar ligger på gulvet med en fruktkniv i tinningen. En besk eim av råttent blod siver ut i rommet. Over morfar står onkel Torgeir og banner og sverter. Han sparker morfar i siden, men morfar rører seg ikke. Litt ribbemos tyter ut av munnviken hans og drypper ned på gulvet.

«Du har drept ham!» hyler mormor. Så bryter hun sammen og faller på kne, hvor hun blir sittende og riste.

«Jeg har gjort alle en tjeneste», roper Torgeir og veiver med de enorme, røde hendene sine. «Han var et svin. Et jævla svin. Vi kan ikke ha sånne her, skjønner dere ikke det?»

«Han var en zombie, sier Elise, ikke et svin. Og dessuten er det ikke noe galt i å være et svin, heller, spesielt ikke om man faktisk er et svin. Men du ...» Hun tar et skritt nærmere onkel Torgeir. «Du er et menneskesvin!»

De andre sitter forskremt ved sofabordet og stapper tvangsmessig i seg krumkaker og peppernøtter. Jeg snubler bort og henter konjakkflasken. «Skål», sier jeg. «Skål, tante Ågot!»

Onkel Torgeir må gå. Elise tvinger ham ut døra. «Faen», hører jeg ham mumle. «Faen, fitte!» Han snubler av gårde over tunet, fomler etter bilnøklene og setter seg inn i pick-upen. Like før han starter kommer tante Ågot styrtende. «Vent», peser hun. «Vent på meg!» Jeg ser henne sette seg inn sammen med Torgeir i forsetet. Ser Torgeir klaske henne på rumpa. Så spinner bilen ut fra gårdsplassen med et brøl og blir borte i mørket.

Jeg og pappa bærer morfar ut på terrassen. Vi legger ham inntil veggen og dekker ham med et pledd. Månen er nesten full, den reflekteres i innsjøen ved skogen og kaster et dust lys over vinterlandskapet. Jeg ser noe bevege seg langs skogkanten. En mørk masse, som sakte vokser i omfang. Pulserende. Jeg gnir meg i øynene og snur meg mot faren min som sitter på den lille benken til høyre for terrassedøra. «Hvorfor gjorde han det?» sier jeg. «Torgeir har alltid vært ustabil», sier pappa. «Særlig når han drikker. Og han taklet det

veldig dårlig da morfar ble zombie. Han gikk på en smell, rett og slett.» Pappa blåser hvit røyk ut i mørket. Vi sier ikke noe på et par minutter. Vi bare er der ute i vinterkvelden sammen.

Gavepapiret ligger ut over stuegulvet. Elise har vasket bort det mørkebrune, stinkende blodet fra parketten. Vi går og legger oss alle sammen. Jeg hører mormor hulke lavt inne fra det ene gjesterommet, men jeg tør ikke gå inn til henne.

«Dette gikk jo bra», sier Elise. Hun kryper inntil meg og legger hånden sin på brystet mitt. Det klør på ballene. Jeg svarer ikke, tenker bare på mormor, som gråter seg i søvn. Moren min og faren min. Morfars lik som sakte fryser til is ute på terrassen.

«Er du OK?» spør Elise og stryker meg over håret.

«Ja», sier jeg. «Bare helt utslitt.»

Brått våkner jeg av et smell, kort etter hører jeg voldsomme skrik og hyl. Noen rusker kraftig i soveromsdøra, som jeg heldigvis har låst. Døra holder, den er i massiv eik. Jeg legger øret mot dørbladet, tar inn lydene der ute, tolker dem. Elise setter seg opp i senga. Jeg kikker forsiktig ut igjennom nøkkelhullet. Merker at jeg skjelver ukontrollert over hele kroppen.

«Det er zombier», hvisker jeg. «Fullt av zombier i hele korridoren.» Vi flytter skrivebordet, garderobeskapet, og til sist senga foran døra. Så setter vi oss under dyna og holder rundt hverandre. Det er ingenting vi kan gjøre. Nytteløst. De desperate skrikene avtar etter hvert og blir avløst av ralling og hvesing. Dust morgenlys siver inn i rommet. Vi sitter helt stille. Lytter. Etter en stund hører vi zombienes klossete steg ned trappa. Så oppstår en uhyggelig tomhet.

«Jeg tror de har dratt», hvisker Elise hest. Vi blir sittende i stillhet en stund til. Ingen rusker lenger i døra. Ingen tunge skritt i trappa. Ingen skrapende fingre mot veggen.

Jeg reiser meg og går til vinduet, åpner det og ser ut på hagen. Et par blodige zombier stavrer rundt i nysnøen ved epletrærne. Den ene av dem knuger en bit av noe blått i den ene hånda. Det må være et stykke av Ediths kjole. Like før de forsvinner inn i buskene snur den ene zombien seg sakte og stirrer tomt tilbake mot huset. Hele den venstre siden av ansiktet er revet vekk, men jeg kjenner ham igjen allikevel onkel Torgeir. Så fant du endelig din plass i verden, tenker jeg. Bra for deg, din forbanna jævel. Jeg skal til å lukke vinduet, men rykker til, for er det ikke? Jo, borte ved de parkerte bilene

ser jeg en annen kjent skikkelse. Morfar. Han vakler i snøen, faller, men reiser seg igjen, og fortsetter, halter nedover mot veien og smelter omsider sammen med resten av zombieflokken som trekker i retning skogen.

Jeg tusler tilbake til Elise. Hun er blek. Hun vet at de er borte alle sammen. Enten fortært eller forvandlet til levende døde. Jeg setter meg forsiktig ned ved siden av henne i senga.

«Kan du ikke ta meg bakfra?» sier hun lavt og trekker ned trusa. Jeg gjør det, mens snøen daler ned i skjul. Det er litt vanskelig å få den inn, jeg fomler fælt. «Du har drukket for mye», konstaterer Elise tørt. Endelig treffer jeg blink. «Sånn, ja», stønner hun. Jeg legger håndflatene på skinkene hennes og knuller henne sakte mens jeg tenker på onkel Torgeir og morfar som vandrer sammen i skogen, viljeløst og med døde øyne. Endelig vel forlikte. Brødre i ånden.

«Det ble jul allikevel», sier jeg og stryker Elise ømt over ryggen. Jeg tror hun gråter. Jeg gråter også. Tårene mine drypper ned i rumpesprekken hennes. Elise beveger seg som en bølge. Hun begynner å synge lavt: «Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang.» Stemmen hennes toner ut i den stille julemorgenen. Det klør intenst på ballene

idet jeg slipper sæden min inn i henne. Elise, min elskede. Elise, min eneste. Vi to skal føre slekten videre. Jeg griper hardt rundt rumpeballene hennes og trekker pusten dypt ned i magen. Akkurat i dette øyeblikket er jeg lykkelig.

Lindøe

Hjem til jul

Julehøytiden står for døren og litt enkel geografi er ikke gyldig fraværsgrunn når slekter skal samles. For å unngå å kjøre 40 mil alene i bil legger jeg ut kjøreplan på et par haikeapper. Kanskje jeg får samlet inn noen billige karmapoeng underveis.

Det ringer noen fra Røde Kors som forteller at de vet om en som vil sitte på et stykke. Han er en eldre mann og ikke på nett selv, men han vil gjerne komme seg til et sted jeg vanligvis kjører forbi på vei hjem.

På avtalt sted og tid står en kar i en sliten losjakke, som allerede på 2000 tallet må ha sett sine beste dager. Skjeggstubbene er uflidde og rufsete, og karen er både furet og værbitt. «Johannes,» sier han idet han setter seg inn i bilen. Han rekker meg en svær labb som jeg forsøker å få et tak på. En ekte arbeidshånd uten annet enn kjøtt, bein, sener og noen arr. Min lille akademikerhånd blir plutselig puslete i møte med en som nok har vært med å bygge land både her og der.

Kjartan

Vi har ikke mye til felles. Han forteller at han reiste til sjøs som fjortenåring og har knapt vært hjemme siden. Jeg bodde hjemme til jeg var godt i gang med studiene. Selv om jeg aldri har betraktet meg selv som rik, har jeg ikke hatt nevneverdige økonomiske problemer. Har i alle fall hatt råd til å kjøpe meg klær uten at det medfører vann og brød som eneste måltid i perioder, noe livvidden også viser tydelig. Johannes' klær forteller en annen historie. De har nok en gang passet, men de er store nå og er laget på gamlemåten, for å tåle bruk. Selv om de er slitne kan man skimte at de en gang har vært flotte om man bare tar høyde for langvarig gnissing av tidens tenner. Et stykke før avtalt stoppested spør jeg Johannes om det er noen som venter på ham.

«Nei, det er visst ikke det,» kommer det sakte fra sidemannen min. «Det er jeg som har ventet. Ventet for lenge».

Jeg aner ikke hva jeg skal si til noe sånt, så jeg fokuserer på kjøringen i vintermørket og prøver å ikke merke meg ved at stemningen i bilen nå er litt mer trykket enn behagelig. Tenker på at jeg snart skal slippe ham av og så er dagens og årets veldedighet unnagjort.

«Vet ikke om en ungfole som deg forstår det, men jeg prøver allikevel; Ikke vent med å

gjøre dine nære oppmerksomme på hva de betyr for deg».

Ordene kommer ut av intet og faller som steiner som ruller frem og tilbake i bilen. Hva skal man svare til sånn? Det er fremdeles nesten tjue minutter til vi kommer dit han skal. Plutselig er ikke karmapoengene så billige allikevel, de må tydeligvis jobbes inn.

Det kommer etter hvert en historie, i frittstående setninger, med ujevne mellomrom. Det er en klassisk fortelling om ung gutt fra alkoholisert hjem som måtte klare seg på egen hånd. Alt hjemmefra kastet på båten, med bare ett unntak. Jenta han likte og som også likte ham. Men det var ikke meningen at det skulle bli dem. Når han var borte, måtte hun leve sitt liv. Hun giftet seg, fikk to barn, skilte seg, giftet seg igjen, og fikk et nytt barn, ble enke, mistet ett av barna, fikk kreft og døde for to år siden. Et levd liv fortalt på under 100 ord.

«Jeg er på vei nå,» sier han, «for å tenne et lys ved graven hennes. Ingen andre kommer til å gjøre det. De to gjenlevende barna er voksne, med egne familier bosatt i utlandet, alt for travle til å komme hjem for noe så unyttig som å tenne et lys. Om de overhodet hadde kommet på det hele, ville de sikkert ha leid inn en kirketjener eller ungdom i nærheten til å gjøre det, og sende

penger med vipps eller på andre nye og moderne måter jeg ikke skjønner meg på».

Mot slutten snakker han stadig lavere og det er bare så vidt jeg hører hva han sier over lyden av hjul mot asfalt og motordur. Litt som om sangen hans ebber ut mot slutten. Det er ikke mye å si, så jeg lar stillheten tale.

Jeg slipper Johannes av ved gravplassen og kjører helt ut på riksveien før samvittigheten driver meg tilbake og ut i vestlandsregnet på en snøfri gravplass ved fjorden.

Bilen står på parkeringsplassen like ved låven, og lysene står på til elektronikken skrur dem av. I mørket er det bare så vidt jeg kan se ham som en vandrende skygge søkende etter riktig grav. De fleste gravene har lys eller blomster, men mange ligger skjult i mørket. Lommelyktappen på mobilen min er det eneste lyset vi har og vi leter til vi blir våte og kalde begge to. Til sist finner vi den, en gråstein med navnet hennes inngravert. Marie står det. Med årstall som gjør Johannes eldre enn mine avdøde besteforeldre, om de to er jevngamle. Det står ingen gravskrift, bare navn og datoer på uslipt gråstein. Johannes tenner ett lys og setter det ved steinen.

Jeg trekker meg unna, gir ham rom, men holder meg nær nok til at han vet jeg er der.

Kulden begynner å bli påtrengende, men jeg har plutselig god tid. Jeg skuer ut over fjorden, ser en enslig fyrlykt et sted langt der ute. Jeg trekker dype magadrag av salt luft inn i lungene. Det er lenge siden sist jeg gjorde det. Johannes reiser seg og kommer bort til meg.

«Takk for at du kom tilbake,» rumler det dypt inne i skjegget. «Gled deg over det du har. Dem du har». Ordene kommer sakte, med stor tyngde. Veloverveide uttalelser, grundig gjennomgått og planlagt i lang tid.

«Jeg vet du har det travelt og har mye du skal gjøre, unge mann. Og takknemlig som jeg er for at du er her, har jeg en ting til å be deg om denne jula». Han gløtter mot meg, vurderende, avventende, før han fortsetter.

«Om en stund vil du bli oppringt av noen du ikke kjenner, kan du da huske på gamle Johannes, og Marie som aldri ble hans?»

Uten helt å forstå hva han mener svarer jeg ja nesten umiddelbart. Det føles riktig og viktig, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor. Johannes nikker, øynene fulle av takknemlighet, skuldrene umiddelbart mer avslappede. Igjen rekker han ut den svære hånden sin og igjen forsøker jeg å gripe rundt den. Kanskje hører jeg et svakt «takk» på veien mot bilen, kanskje ikke, kanskje er det bare vinden, regnet eller bølgene

fra fjorden, kanskje er det bare ønsketenkning fra min side. Jeg vet ikke. Jeg snur meg ikke, ser meg aldri tilbake, går bare inn i bilen som er tørr og fremdeles varm. Kjører videre til et julepyntet hus med glade slektninger i alle aldre.

To dager senere, på lillejulaften, ringer det fra ukjent nummer. Lensmannsbetjent Olsen presenterer seg og forteller at de har funnet en død mann. De fant en lapp med mitt navn og nummer i en jakkelomme. Full av bange anelser drar jeg til sykehuset.

Jeg identifiserer den døde som Johannes. På lensmannskontoret etterpå får vi bekreftet at han ikke har gjenlevende slektninger. Olsen spør meg om jeg vet hvordan han ville ønske å begraves.

«Ved siden av Marie,» sier jeg nesten før jeg får tenkt meg om. Olsen nikker kort før jeg fortsetter.

«Gjerne med samme type stein og utforming om det lar seg gjøre.»

Begravelsen er i romjulen. Vi er fire stykker pluss Johannes. Presten, begravelsesbyråets representant, lensmannsbetjent Olsen og meg. Vi kjenner ikke hverandre, men vi er der. Alene, men sammen. Sammen, men alene.

Lene Hval

© Lene Hval Kjenn på tilstedeværelse og send positive juletanker til hele verden, spesielt den tredje. Det vil si alle barna i Afrika, alle shia og sunni isch, huttuene, tuttuene, Malalla og miljøet, alle de lubne, kortvokste, utrente, lavtlønte, alle med uren hud, sosial angst, tunge øyelokk, grevinneheng, camel toe, alvorlig ettervekst og de som handler på Cubus #Namasté.

© Lene Hval

Fint hvis alle i år kun nynner «Julekveldsvisen», da Joy #aupair kan hende blir både provosert og såret over at alle plutselig påstår at det er DE som har vasket gulvet og båret ved når det beviselig er hun som har stått på hodet i Funkshuset hele desember.

Lina-Marie Ulvestad Halås

Over lyden av radioen hører Elma at ytterdøren åpnes, skritt over flisene i gangen. Hun snur seg, ser mot gangen. Kai stiller seg i dørkarmen, han har ikke tatt av seg på beina, det renner smeltet snø ned på flisene, hun ser det for seg, de samler seg i en dam på steinen.

Det lukter veldig rart ute, sier han.

Kulden fra den kjølige luften utenfor stråler fra ham, strekker seg innover i rommet mot henne. Hun trekker i teposen, vannet er varmt mot fingertuppene, hun trekker posen helt opp av vannet, ned igjen, opp igjen.

Det lukter gass, sier han. Kan du bli med ut og lukte?

Hun dypper posen, vannet er varmt mot fingertuppene. Hun slipper den, den synker sakte ned langs porselenskanten og ned til bunnen av kruset. Hun legger håndflatene mot lårene, huden på fingertuppene er øm, hun har brent seg, et ekko i huden.

Kan du? sier han. Hun reiser seg. Han snur seg og går ut foran henne, ut i gangen, åpner ytterdøren. Katten smetter inn med det samme, åler seg gjennom dørsmekken før han får sjansen til å åpne døra ordentlig, katten beveger seg lett, hurtig, løper forbi henne og inn på kjøkkenet. Kai går ut og stiller seg på avsatsen, ser inn på henne, vinker med hånden. Hun går ut og stiller seg opp ved siden av ham.

Lukt, sier han. Elma trekker pusten, kulden gjennom neseborene, ned i ganen. Hun kjenner det, det er en lukt der.

Ja, sier hun. Du kjenner at det lukter? sier han.

Ja, sier hun, Det lukter råtne egg? Han nikker. Det er gass? sier han, Tror du ikke det? Hun vet ikke hvordan gass lukter.

Elma lukter det også, roper Kai. Elma ser oppover innkjørselen, ser at naboen står ute på verandaen, han støtter spaden mot

rekkverket og lener seg mot det, hanskene hans synker ned i snøen.

Ja? roper naboen tilbake, Du kjenner at det er gass?

Hun sier ingenting, ser seg om, vil finne en kilde til lukten. Naboen lener seg over rekkverket, retter seg opp, lener seg mot rekkverket, svaier frem og tilbake.

Burde vi ringe brannvesenet? roper han.

Hun ser på Kai, kroppen hans spenner seg. Naboen retter seg opp, han slipper taket i rekkverket og går ned trappa fra verandaen, gjennom hagen, hopper ned fra muren, han går over veien og nedover oppkjørselen. Kai tar et steg forbi henne, går naboen i møte. Hun ser på ryggen hans under dongerijakken, skulderbladene som små åser under stoffet. Det er kaldt, han burde ta på seg mer klær, hun fryser i genseren der hun står på trappeavsatsen.

Det kan jo være farlig, sier naboen.

Kai nikker, han løfter armen, legger håndflaten mot nakkegropen, stryker håndflaten over det kortklipte håret, lar den hvile på toppen av hodet.

Ja, sier han. Det kan jo være lurt.

Hånden faller ned langs siden.

Skal vi ringe? Sier han.

Jeg kan ringe, sier naboen. Han tar mobilen opp fra lomma, prøver å trykke på mobilen, får det ikke til, han legger fingertuppen mellom tennene, holder hansken igjen med tennene og trekker hånden ut. Fingeren hans glir over mobilskjermen.

Han tar hansken ut av munnen, legger den til rette under armen.

Hvilket nummer skal jeg ringe? spør han. Det er vel ikke det vanlige?

Nei? sier Kai.

Kai ser bakover på henne, ser etter hjelp, hun stryker fingertuppene over kinnet, huden er sår etter vannet i kruset. Lukten legger seg i munnen som noe tørt og beskt.

Har de et annet nummer? spør hun. Politiet har jo flere nummere.

Ja? sier Kai, snur seg mot naboen igjen. Har de en tipstelefon? sier han. Naboen ser ned på mobilen, tommelen beveger seg raskt over skjermen.

Det er stille i byggefeltet. Ingen er ute, barna er på skolen og de voksne er på arbeid.

Brann og redningstjeneste, sier naboen, fingeren hans hviler på skjermen. Tror du det er rett? Kai stiller seg ved siden av ham, ser ned på skjermen.

Der? Sier han.

Ja? sier naboen. Det ser ut som et vanlig nummer?

Ja? sier Kai.

Naboen nikker. Kai tar et steg tilbake, retter seg opp.

Da prøver vi det, sier naboen, trykker, legger mobilen inntil øret under lua.

Kai stikker hendene i lommene. Han snur seg mot henne, tar noen skritt, går opp på tå, senker seg ned igjen, vipper opp og ned foran henne, sålene på skoene hans skraper mot strøet på isen i oppkjørselen. Hun trekker på skuldrene. Naboen snakker. Hun hører ikke stemmen i den andre enden. Kai ser på naboen, snur seg uten å løfte føttene, småsteinen skurer mellom sålene og asfalten. Han løfter det ene beinet, kakker

tuppen av skoen forsiktig ned i asfalten, bytter fot, gjør det samme igjen.

Naboen sier navnet på veien de bor i, sitt eget husnummer. Han takker og legger på.

De kommer? sier Kai.

Skulle sende noen med en gang, sier naboen.

Kai nikker. Naboen legger mobilen tilbake i lomma, tar på seg hansken. Elma trekker pusten, kjenner lukta igjen. Gass er tyngre enn luft, sier hun for seg selv, et tungt lag under vinden. Burde vi kanskje holde oss inne? sier hun. Kai ser på henne, ser på naboen.

Vi må følge med når brannvesenet kommer, sier naboen.

Hun holder blikket til Kai, han trekker på skuldrene.

Jeg går inn, sier hun.

Hun snur seg, tar med seg ytterdøra på veien. Hun kjenner lukten i huset, hvordan den råtne blander seg med luften i rommene. Hun går inn på kjøkkenet igjen. Katten sitter foran skålen sin og spiser. Den ser opp på henne, blunker. Hun går bort til den, bøyer seg, den reiser seg,

krummer ryggen etter håndflaten hennes, slynger seg innimellom beina hennes. Den mjauer.

Hun går bort til kjøkkenbenken, ser ut av vinduet. Kai og naboen står i oppkjørselen, hun ser at de snakker sammen. Radioen spiller Deilig er jorden. Hun skrur av radioen, en brå stillhet.

Hun hører stemmene til Kai og naboen svakt gjennom veggene og glasset, men skiller ikke ordene fra hverandre.

Katten mjauer igjen. Hun åpner kjøleskapet, plukker ned boksen med laktosefri yoghurt. Katten hopper opp, fester klørne i stoffet på buksen hennes.

Ja, du skal få, sier hun.

Hun tar et fat og en skje fra oppvaskstativet, tar lokket av boksen og heller yoghurten på fatet.

Katten maler høyt. Hun går bort til skålene med kattemat og vann og setter fatet ned. Katten krøker seg sammen over fatet, lyden av tungen som lepjer i seg yoghurten. Hun synes lukten har satt seg i pelsen på den.

Hun tar tekoppen og setter seg ved kjøkkenbordet. Hun tar en sup, vannet er kjølnet nok til å drikke nå, men teen er sterk, posen har ligget for lenge i vannet. Smaken legger seg

langs sidene av tungen, over spissen, blir værende i munnen lenge etter at hun svelger, trives sammen med stanken av forråtnelse. Hun setter koppen ned på bordet, løfter pennen og snur sudoku heftet, ser på tallene i rekkene. 3 skriver hun øverst i høyre hjørne. Hun ser nedover raden, alle tallene er på plass, hun ser bortover, det stemmer der også, tallene teller opp til ni.

Hun hører lyden av en kraftig motor. Ut gjennom vinduet ser hun taket til en brannbil, den kjører sakte inn mellom husene, stanser på veien mellom naboens hus og deres. Dørene åpnes og slås igjen, stemmer, de snakker. Hun ser for seg eksospotten som står og dirrer, eksosen som farger bakenden på bilen mørk.

Katten slikker poten, drar den over øret, slikker, drar, den rister på hodet, setter poten ned i bakken og ser på henne. Den ser mot døra og ut i gangen. Hun hører lyden av at Kai kommer inn i gangen. Den reiser seg, halen slår fram og tilbake i luften. Når han kommer inn i rommet løper den over gulvet og inn i stuen.

Vi skulle gå inn mens de måler, sier han. Måler etter gass.

Han nikker, stikker hendene i lommene på jeansene, trekker skuldrene opp mot ørene og slipper dem ned igjen. Han fortsetter å nikke, går over gulvet og forsvinner inn i stuen han også. Elma hører at det knirker i gulvet, at han hilser på katten, snakker til den.

Hun ser ned på Sudoku-heftet igjen. Hun har skrevet 3 to ganger på den øverste vannrette raden.

Margareth Solberg

I dagene gikk vi tett på de små stenene.

Lette på overflatene.

Hvor kom de fra?

Var de rester av fjell? Meteoritter? Hvilke distanser hadde de falt? Mengde delbarhet?

Porøse eller bærere av stor tetthet.

Vi ville nær stenene for å forstå sammenhenger av annen betydning.

Om himmelen fins i stenens overflate.

Drømmen om rom.

Støvpartikler lyssatt fra alle kanter. Solen beveger seg sakte over skogkanten

på vei mot elven.

Der den forsvinner i nattens bad.

Alle rom skal gis et hjerte rommet kan multiplisere tilbake gjennom minner.

Fins drømmer i rom?

I utsikter mot en forandringens himmel? Hvor skal drømmer gå i tettbygde strøk? Drømmer næres av det fulltonende, lydmektige, stilleste. I øyne som søker lys.

Hvis vi levde i rommene, lot rommene lytte til samtaler, lagret dem i skapene

slik at de kom tilbake når vi åpnet en dør.

Be inn en strykekvartett og la den utfolde tonene i støvflimrende lys. De ville for alltid spille i rommene.

Etter natten ville lyset vekke dem hørbare igjen, eller tonene lyset. Det kunne fly fugler i rommene. Trærne utenfor er overstrødd av fuglekropper.

De sitter i trekroner og venter på å fly, alle samtidig. De kunne komme hit. Til lyset. Til tonene. Til minner de selv ville forandres til.

Jeg kan be alle land i verden komme og bre seg ut på gulvene. Det ville være eventyrlig hver morgen å gjette

hvilke land setter jeg føttene i nå.

Barn skal komme med rotete skrift, smyge og løpe. Åpne dører og befolke landene på gulvene. Kjenne vingeslag uten å se en fugl slik barn bare vet om det usynlige.

Drømmer i rom. Veggene faller ut. Stillheten i nedslaget når vegger faller i grønnvokste enger som tar imot.

Jeg åpner en dør. En hest ser på meg og smiler.

Setningene er ufullførte. Siste ledd er begravet under gressplenene, lekeplassene, parkene. Brått stanser meningen, hensikten usagt. Vi får aldri vite hva de ønsket å si. Clustervåpenfragmentene stikker ut fra veggene, i lekeapparatene, i kroppene. Pustende kropper, kropper uten pust.

Overalt. Ingen hvisken. Befolket under jorden. Stille.

De binder bilder fra fortiden inn i håret, sammen med fugler de har lengtet etter å framstå som. Bære deres egenskaper for flukt de har vært i behov av gjennom årene.

Ikke ble de fugl. Ikke sjødyr på korallrev. De bar få farger selvom de lyste innenfra. Dyttet de høye dørene til katedralen utover og fant store åpne rom.

At livet kunne være så omfavnende kunne de ikke forestilt seg. Over stenbenkene var det alltid innfelte flater av glass med fargerike malerier.

De burde forstått det som tegn. Togstasjoner og flyplasser er fylt av flyktende. Damp stiger fra suppetrallene. Unge og gamle viser veier, et sted å legge de bedøvde kroppene. Da husker de glassmaleriene i raske syn.

I morgen er krigen over.

En fugl fløy over blokkene her med en vimpel festet på kroppen med teksten I morgen er krigen over.

De lengtet etter sengene sine.

Dynene av dun. Myke og varme føyde de seg rundt kroppene.

Putene, store, små der de kunne legge hodene som egg i et luftig reir.

Tilfluktsrommene var kalde, fuktige og skitten lå synlig i grå partikler i lufta de pustet inn.

Timene over jorda ble enda mer verdifulle etter fuglen fløy over himmelen.

Ordene la seg i mavene som hadde de spist det mest utsøkte måltid.

Marianne Teie

Nå reiser jeg Jeg er trøtt. Jeg må finne en julenisse. Det er lille julaften, klokka er seks, og jeg må finne en julenisse som kan komme inn døra mi om 24 timer og si ho ho ho med overbevisning. Det er Oda som sier det. Vi skal ha julenisse, mamma, sier hun, og jeg klarer ikke å si at det bare var pappa som hadde kledd seg ut, så det er ingen vits i å ønske seg noen nisse nå. Man sier ikke slike ting til barn. Man lyver og gjør alt komplisert. Så jeg må skaffe en nisse. Ungene sitter foran tv en. Oda spiser godteri og Jakob peller seg i nesa. Jeg går bort til dem, tar rundt håndleddet til Jakob og trekker fingeren hans ut. Sånn, sier jeg. Sånn, sånn og sånn. Det er en episode av en magisk og julete serie på tv. Noen skal finne en lue og det er en drage med, men nå, helt på tampen, ser det ut som alt skal ordne seg. Sitter dere stille og ikke gjør noe bøll, spør jeg. Ja, sier de. Jeg har sagt at de skal få være oppe sent, dersom de oppfører seg. Jeg passer på Oda, sier Jakob. Flott, sier jeg.

Så går jeg opp i annen etasje. Jeg tar fram mobilen min og går gjennom kontaktlista mi. Det er ingen der som kan være julenisse. Jeg har ikke tenkt på det før, men nå ser jeg at jeg ikke kjenner så mange menn. Det er nesten bare ungkarene fra jobben, men de liker ikke barn og skal bli fulle innen julen ringer inn har de sagt. Vi snakket om julaften på jobben.

Det blir vel litt tungt for dere, sa Kathrine, mens hun knaste med knekkebrødet.

Det gjør det nok, sa jeg. Har du hørt noe fra ham? Nei. Ja, da er det tungt. Kathrine er gift på en slik måte at verken hun eller mannen noen gang vil kunne rive seg løs. Livet er for stabilt og deilig til det. Jeg har aldri kjent noen på den måten som hun og mannen mener de kjenner hverandre. Mens jeg står der på soverommet i mobiltelefonlyset tenker jeg det jeg har tenkt i måneder. Jeg vil reise. Jeg vil reise, jeg også. Det er ikke lov å reise, men jeg vil reise.

Det blir julaften. Katten ser på meg. Barna venter på nissen. De tror at nissen kommer. De sitter i sofaen og tror på nissen. Vi gikk i kirken. Det var for at tiden skulle gå og for at jeg skulle gjøre et

siste forsøk på å finne noen som kunne være nisse. Jeg så ingen kjente der. Bare røde ansikter som lyste av Donald Duck og smørklumper. God jul, sa alle. Jeg sier til barna at jeg skal ut i boden. De har fått litt godteri og de gjør som jeg sier, for snart, veldig snart, skal vi åpne pakkene under treet. Jeg skrev Kristians navn på gavene fra meg. Fra mamma og Kristian. Jeg klarte ikke å skrive Pappa. Jeg sier pappa, men jeg skriver det ikke. Jeg tar på meg yttertøyet og løfter bagen som jeg pakket dagen i forveien. Jeg dro ikke da. Jeg tenkte på julaften. Jeg har tenkt på julaften hver eneste dag i fire måneder, men det var tydeligvis ikke nok, for her står jeg og nå reiser jeg. Katten gnir seg inntil benet mitt. Straks tilbake, roper jeg. Oda og Jakob svarer ikke. Jeg slamrer litt ekstra med døra, slik at de skal huske når jeg dro. Da kan de kanskje si til politiet at mamma gikk ut døra idet den siste episoden av julekalenderen begynte. Jeg vet ikke om de kan si noe om hvor jeg er på vei. Hvor mye vet de egentlig om meg? De er små, men de kunne spurt meg om hva jeg drev med før Kristian kom og de kom. Jeg var et menneske da også.

Ute er det nysnø og alle vinduene rundt meg har julestjerner i vinduene. Det er bare våre vinduer som er tomme. Det er lettere å henge opp

stjerner enn å få tak i julenisser, men jeg orket ikke det med stjernene og pepperkakene heller. Ikke i år. Jeg går ikke fort. Jeg vil ikke at noen, dersom de skulle komme til å se meg, skal si at jeg løp. Jeg går så sakte at de mest sannsynlig vil tro at barna feirer jul et annet sted. Kanskje tror de jeg bare skal ut for å ordne noe. Jeg vet de ser på meg som litt uansvarlig. Jeg lar barna være alene hjemme, mens jeg drar i butikken. Jakob passer på Oda. Oda passer på seg selv. Hun sier «au» bare jeg setter på komfyren. Dessuten har alle de som tenker at jeg er slepphendt en mann og en bestemor og to tanter. De måker ikke snøen alene ute, mens barna drikker melk og spiser brød på kjøkkenet. Jeg har to barn som kan skjære brød selv. Jeg liker dem når de gjør slike ting. Jakob står ofte opp alene, smører matpakka og rusler til skolen uten at noen trenger å si det til ham. Han er selvstendig. Han er som meg. Jeg er selvstendig. Jeg måker oppkjørselen min selv. Jeg oppdrar to unger selv, og nå drar jeg ut i verden. Jeg skal først ta toget. Nå reiser jeg.

Merete Solli

© Merete Solli

Martin Svedman

tar en halv dag fri for å gå på illums bolighus handle julegaver de spiller svak musikk i alle butikkene i lampebutikken hører jeg lenge på en av beethovens pianosonater jeg kjenner igjen stykket jeg blir glad mens jeg går mot baderomsavdelingen er jeg litt ovenpå i baderomsavdelingen spiller de beethovens åttende symfoni stykket passer til shoppingopplevelsen alle som jobber der hilser later som om de er opptatt selv om jeg er den eneste kunden jeg kjøper et baderomsteppe i psykedeliske farger

legger baderomsteppet ved disken sier det er til moren min at jeg kommer tilbake hører beethoven igjen i kjøkkenavdelingen mens jeg leter etter en gave til faren min det virker som om høyttalerne i hele senteret er stilt inn på samme radiokanal jeg kjøper et forkle til faren min blir nysgjerrig på hvem som styrer musikken hvem som er radio dj

ved disken oppdager jeg det er min telefon som streamer musikken det er beethoven-listen min fra spotify

det finnes en tommelfingerregel etter ett år på aamøter kan man kjøpe en plante etter to år et marsvin om både planten og marsvinet lever på begynnelsen av det tredje året kan man skaffe en katt regelen eksister ikke for vår skyld den er laget for å beskytte allmennheten

jeg kjøper de mest robuste plantene fra de beste gartneriene alle skrumper inn etter et par måneder å faen tenker jeg kan fuske hoppe rett på katta kjøper en praktfull gåtefull sfinxaktig én kaller den fortiden jeg tørker fortidens våte poteavtrykk fortiden stryker seg mot bena mens jeg spiser cornflakes den tunge symbolikken berører et indre akupunktur punkt jeg kjøper mange andre ting ny garderobe ny klokke nye møbler en dag kommer ikke fortiden han har vært ute over natten setter opp plakater med bilder sitter og sjekker telefonen får mange henvendelser men katta er som blåst

Nina Svenne

© Nina Svenne

Santa is coming and going to town

En ekfrase i anledning avdukingen av Paul McCarthy’s Santa i Oslo, mai 2018

Stor og rød skal Santa være når han løfter stang. Pinnetynne stanga bobler, stammen klumper seg og blåses opp. Kroppen hans er også oppblåst, men overflata stivna, han har blitt til bronseskall. Stanga, blitt til juletre in the eye of the beholder Fjeset hans er rolig. Barten, skjegget; velfrisert Santadrakta skjuler ikke klovnen. Stanga er et juletre. Klovneneser under nissehuden buler ut i alle bronseskulpturens porer. Overflata: rød og ruglete En gang pumpa sevja gjennom juletreet. Stammen klemtes rytmisk inn mot aksen

*

Rundt og rundt, det er ei rundkjøring. Biler, de har dører, deler, gliper og sprekker delene imellom. Santa, han står også oppdelt, som et julebrød i skiver. Han er ikke formfullendt. De

som krever det av Santa, de har ikke catcha vitsen.

*

Glatt og stilisert legemsdel. Jo, Santa, han har svuppa sjølve snoppen opp. Hei ho, her er den! Stanga, det er julepresangen. Byr på, uten blygsel, uten omsvøp, uten pappir. Oppstoppa og proppa med betydning, er hele denne juleassemblagen. Og byen skråler, skåler, og svinger seg rundt stanga, stemmer i den røde sangen, og skulpturen glir på plass, den passer utmerket i åpninga. Slik danser byen uten skam og rødme. Ingen blunker, ingen lurer, når nissen skjenker oss forvandling. Gubben sjøl, han sier: It’s work. Art is work, just work

*

Bortenfor står bar code oppreist. Alle disse vertikaler. Ingen spør hva det er godt for

Det er ikke Santadimensjonen, men formen noen klager over

*

Kort i beina. Høyrefoten buler framåt. Føttene er voldsomt store, foten hans har hovna opp. Hva som stakk i Santas fot, det veit bare far og mor.

Kanskje var det barnåler, kanskje var det bare gamle stikkeleiken

*

Rød vil jeg ha deg, rød. Han er ikke Colarød. Denne nissen døper jeg «Dele-likt» for rødt for meg er «kommunist». Han er delt i mange deler, han er skiva opp, partert, men jeg veit jo at han lever

Er det så sikkert at det er revolusjonen som eter revolusjonens sjokoladenisser? Han vil gi oss hele suppedasen, han vil gi fattigfolket mitt både stasen og staten som de rike ruger på, det er nissens stumpe budskap, jeg kan ikke tru noe annet *

Klumpfot, klumppikk, klumpelue. Jeg vil ete pølser og pottetstappe nå, så en finger neddi halsen. Alle åpninger skal blø. Jeg klunker i meg rødbrusflaska. Bakpå etiketten står: For frihetenes juletre må vannes med blod en gang i blant *

Julebrusen, flasketuten peker opp og når den åpnes bruser rødbrus opp i ganen, gurgler gjennom svæljet, bobler magasekken full av CO2 til magan står trommestor. Taktfast trommer jeg: Rød, rød vil jeg ha deg, rød, søte Santa. Men hvem kan svælje unna slike mengder brus? Blodig skulle frihetsrusen bruse gjennom byens svælj og åpninger og ut i trusene.

Nå er ikke bruset rødt, men rusen stiger. Trommeskinnet krakelerer, tarmen lekker. Boblene glir overlett som raping over kunstens lepper: My work is more about being a clown than a shaman *

Det er en tilfeldighet at sjølve sjølven, Paul McCarthy, står og preker, humrer langt der inne bak et velfrisert nisseskjegg. Paul var ikke alltid så frisert, men han fant en vei i villniset. Veien, den var vill og kåt. Heldigvis så skrudde skruer ikke krana hardt igjen, men lot røde blodet sprute og søtlig fecesmasse. Ut av kunstnerkukk- og fitte skulle sjølvens livsverk piple og besudle øyet mitt med karnevalistisk smitte. Jeg vil gi meg ende over til dette lidderlige skuespillet, krabbe rundt i slimet sjølve sjølven sjøl har produsert: It’s work

*

Hold opp stasen, la meg se den i sin fulle bloom. Stasen var for stor for nissens eget høl. Står som attributt for nissens egen lille martyrdød.

Strunk og stram og fin i formen, jeg ser ingen slapphet i den, kuken, attributtpluggen er stø som banken, støpt av samme graut som mynten.

Er det bare en obskøn pengetransaksjonerende maskin som står midt i round abouten? Mjuke trafikanters øyne rundpules av røde mannen. Uten at vi merker noe farer knudret opp og fyller tankebanen. Nå ser jeg bare pluggen, ikke fanten. Det er jobben nissen gjorde, blowjob, sugde av meg hodet. Jeg er bare torso nå. Jeg lar sukkerkunsten fylle meg, magan buler, boblebrus, jeg må gi meg ende over *

En gang gikk et troll opp Karl Johan med hele granskauen på hodet. Nå står en kjempemessig gnom montert i ei rundkjøring ved skrenten. Nissegnomen byr på plastikkjuletre av bronse.

Alt er farga rødt. Er det til minne om en rødme eller maner det til opprør? Kan vi ta rødfargen tilbake?

Som så mange andre kjemper har lillekaren væpna seg med husgeråd. Alt kan brukes: sleiver, øser, rivjern, huskvern, koster, raker, spader, bor, foodprosessor, visp og gafler, skjeer, alt vi har i skap og skuffer. Ikke stå med henda neddi lommene

Ligner han på Herakles med klubba? Står og hviler tungt på foten etter alle bestillingsverkene It’s work. Hadde Paul et herkuleisk oppdrag i å hente dette juletreet fram fra skjulestedet

*

Denne djevelsk svære gnomen med den overmenneskelige Brâncuși pluggen viser meg at kunst er uskyldig leik og mental fuck fight

*

Dette gummiaktige tøyelige tøylesløse tullet, denne mørkebrune duftende humoren som tyter fram fra kropper som har proppa seg med mat i uhørte mengder, og vin og øl og annen drikk fra utømmelige fat, med pipeline rett fra bryggeriet

Nå vrikker vi oss villige inn i kapitalismens gap, glir på glatte tunger, blir fortært. Alt subversivt skal kurateres inn og via dagens skitne vareestetikk, som superexpensive kunstfest, som politisk leiketøy pakka inn i meningsforskyvning

og parkert i ei rundkjøring: Å, som vi står om nissen tett i ring * Å, nettene, nettene, de blei så lange, så lange, men nissemor nedkom med en stor overraskelse til oss, en endless columncock. Nei, se på den, du

© Nina Svenne

Per Christian Veberg

Et drønn ristet gjennom de dypeste frekvensene og beveget seg oppover skalaen, og ryggen, til kaffekoppen og tennene skranglet og satte seg i tinnitus og tinningen. Ut av mørket kom en slede trukket av tolv reinsdyr ledet av en med laserkanon i nesa. Laserpulsen gikk som en strobe ut og knuste de angripende piratskipene før julenissesleden skled inn bak meteorsvermen og forsvant bak den nyoppdagede planeten.

«Mark my mark on my mark, Mark», kommanderte kommandanten.

«Remarkable», nærmest hvisket Mark i ærefrykt, ærlig og fryktsomt.

Jeg snudde meg fra skjermen og mot publikum på den andre siden av det hvite papiret, hvor sorte bokstaver lekte linjelangs. Jeg kremtet, og så ut over alle hodene som satt der på skuldrene. I alle fall de aller fleste av dem. Som doktorolog var det min plikt å informere dem om tilværelsens meningsløshet. Spesielt nå når mørket hadde senket seg over mørket som hadde steget opp over mørket som krøp langs sprekkene i nattemørket som på folkemunne ble kalt mørke natten.

«Kremt» kremtet jeg kremtende som en kremmer. «Er det noen snille barn her?» Jeg bare kunne ikke dy meg. Alle hodene var enten voksne eller av voks, og kanskje også noen voksa voksne vokshoder syntes gjennom glansa hvitt Julefanzinepapir. Jeg er jo en personlig venn av Madame Tussaud og kjenner godt til hvor vanskelig det er å sitte stille uten å bevege seg mens man klør på nesen og en dråpe renner stille nedover ryggen. Starter lunkent svett der oppe og renner kaldere og kaldere ned dit håret kruser seg i unevneligheter bare den modigste doktorolog våger å spesialisere seg på. Ordentlig dritt!

På skjermen hadde de laser sprengte julegavene gått inn i bane rundt den hemmelighetsfulle planeten. Enkelte hadde fått gavepapiret i laser av laser, og krusekrøllene en gigantisk saks må ha laget ved knyteknutene i et slikt salgssenter man kaller kjøpesenter krysset krøll i krull og gjorde tvilling-pakker av pakkenellikene. Jeg åpnet gapet. Svelget med drøvelen godt ute av veien slik jeg hadde lært på brevkurs, og sa med innestemme: «Doktorologien lærer oss at ingen romskip er runde kuler, og at den mest effektive formen for et romskip er en rund kule. Enda rundere enn en galeon. Et slikt rom-skip som forsynte de

spanjolesiske erobradorene i Tenochtitlan, Palenque og Ayahuzco med rom. I rom sjø kunne det nok rulle, men sjøfolk er vant til å bli slengt veggimellom og gå planken og bli spist av pirater, så who cares egentlig».

Jeg kunne se hodene duppe opp og ned. Nikkende, sovende, eller rullende avkappet rundt i nabofilmen på den andre siden av papirarket.

«Alle veier fører til Rom», fortsatte jeg for å holde tråden, men i mellomtiden hadde nålen forsvunnet mellom porene i huden og et stikk (av misunnelse?) jog gjennom fingerbølet og inn i fingeren som fingret fingernemt, fornemt og med romfølelse, men uten særlig suksess.

«Roma Invictus», prøvde jeg, og fikk et «cheers» tilbake. Cheers betyr stoler på Anglophonsk. Noe vondt å sitte i. En slags plikt gjennom æresord og underskrevne kontrakter, men med blekkflekker forlengst glemt. Blåpapirkopiert og innspilt på kassett. Lagt i hauger der krigerprinsessene ligger med sverd og bestevenninner og spiser tyttebær i dødsriket sammen med alvene.

Doktorologien melder et «Nissen være med dere!» som utfall av innfallets nedfallsfrukt, for Rudolf har død på nesen! Hver piksel er et fnugg av bevis som smelter. Slik hjertene våre fryser til iskrem med bærsmak av Jord. Av Jord

langt borte, for av Jord er du kommet, og til Jord skal du tilkomme, så vel bekomme, men julenissesleden er et hjem for alle oss kadetter, kommandanter og doktorologer langt ute i Verdensrommet der alle veier fører til en viss romfølelse.

Riktig rundt hjul!

Julekveld Stjernen glitrer på himmelhvelv hun dekker bordet til seg selv og sin kanarifugl for nå er det jul Under treet ligger en liten presang kan nesten ikke se den engang Den eneste pakken denne julen raggsokker til kanarifuglen

Per Larsen Fra Lørdagsdikt første volum, LC Forlag

Trettende dag jul

Nok ei jul har gått til spille vi har tedd oss som et svin vi har slafset stekte lerker vi har drukket brennevin vi har vært til ingen nytte vi har sviktet alt som er vi er den som ingen elsker kjære Jesus - hold oss kjær

Katrine Lindgård

Nattpyrene feirer jul på Akershus festning

© Katrine Lindgård

Ragnhild Lindgård

kjære venner, huset vårt brenner, men det er bare en liten ulmebrann, altså, bare kom inn, neida, du må ikke ta av deg skoene, her er vi ikke opptatt av slikt, ikke vær redd, vi har tenkt å ringe etter brannbilen, men vi håper den kveler seg selv, det er jo bare en bitteliten brann, så koselig med besøk, dere må gjerne bli til i morgen, røyklukta setter seg ikke i klærne, nei, det tror jeg ikke, til det er ikke brannen stor nok, forsyn dere med pepperkaker, de er bare litt svidde i kantene, og kaffen er jo brent i utgangspunktet, haha, nei, ikke gå, det var så fint dere ville komme

Rebecca Kjelland

Veden er lasta inn i boden, en sekk bæres opp i stua. Vedkubbene blir stabla oppi en fletta kurv. Peisglasset er vaska, alt er vaska. Gulv, tak, vegger, dassen. Sånn at det er klart for den ene kvelden. Sånn at det er klart for å drite neste dag. Det er traddisjon, sier folk. Men om jeg stripper det ned, akkurat som jeg gjør med konnfirmasjon, handler det om gaver. Muligens familie. Maten?

Den feite ribba, medisterkakene, sossissene, surkål og rødkål. All denna maten! Husk å kaste fettet i søpla, så kan du drite mer på dass!

Eller er det juletreet? Ikke kjøp plast! Hjælp bønda eller gjør det sjøl i skauen!

Spar på dasspappiret og tegn med køl!

Hjælp ukonsumhælvete, hjælp fuggern i hagen, sitt på den jævla greina di før du blir pottettmjøl!

Unna vei, her kommer julenissen og glittertissen klar til å bli slakta på ei designerfjøl!

Katta er den samma, men ikke vaska. Det greier a sjøl!

Men sannheta er at jeg elsker jula. På grunn av stillheta og lysa. Og noen ganger snøen. Men det er jo faen hvis man ikke ser det og heller vil henge seg.

© Rebecca Kjelland

Sigurd N. Uggen

MAT I JULEPRESANG

FOKUS PÅ JULEMAT SLIK JULEMAT SKAL VÆRE KULINARISK TEMPEL, GASTRONOMISK INSPIRASJON, EMOSJONELL KLANGBUNN GODT FOR GASTRO: ASTRONOMSIK GASTRONOMISK SYMFONI I FIRE SATSER OPERA OG TEATERFORESTILLING I FIRE AKTER GASTRONAUT I MÅL ---- TIDENES

VERDENSROM TIDENES MATKOSMOS, GODT FOR GASTRO

UTEN CASTRO Han var mett -- følte seg lett etter fjerde ---- rett fordi det var rett rett som omelett gjør Ole mett

servert på brett etter klokken ett som en piruett i menu ett motett slik form og farve fyller maleri -- et -partitur og instrumenter fyller musikken der komponist, dirigent, musikere, sangere spiller, synger rett tett ER ett Første, andre, tredje og fjerde velkomponerte rett, rett, rett, rett -- rett og slett Spist er spist, ett er ett etter -- ett

Det går ut på -- ett For -- rett hovedrett, hvilerett og etter -- rett rett skal være RETT

MUSIKK MED ET SMIL I JULEPRESANG EN TONE, EN LYD, EN KLANG, EN SANG I PRESANG

SPOR AV SMIL SPOR AV SMILES SPOR AV ASKEFAST OG KJOSFAST BARE

KOS

MED KJOS KOSELIG KJOSELIG OG MANGE MILES MED LUFTFART OG MUSIKK

Miles Davis «Don’t Miles me» Miles Davis satte spor ---«SMiles» Davis? ---- smilte ikke ---- mye Lysår foran andre musikere

Mange miles

Ingen «firkanta’» type Ikke «square» satte store fotavtrykk ---store spor Square miles

Ville vel dekke både Aker og Asker i Asker hus Og se ned på oss fra en Askersky Som ikke kom fra Island eller Askeland i Askerland, men fra en tone ---- en lyd ----«Sound»

«Tone» er som å se vingene på en vakker sommerfugl

-

«Lyd» ---- «Sound» er å se sommerfuglen -- fly Sommerfuglen fly -------- sa Miles Davis ---- og smilte?

«Musikken er i luften Det er bare å hente den ned» «så som i himmelen» -------En slik sommerfugl er du ------

EN VENN I JULEPRESANG

VENNER VERDT OG VENTE VED IKKE EN SNIKER SOM SVIKER

Mens vi venter på ---- venner

Drit i Godot Godot -- kommer aldri Sviker!! Vinter -- vitner ---- venter vintervenner slik som Koronaviruset vender opp-ned på organismer, samfunn, helsevesen, klode, klima OG bekrefter hvem som er ekte venner

VENNER og VENDER

VIRAK med VIRUS RUS med VIRUS og får du en «kald skulder», er det ikke alltid NOK å ta på en varmere genser eller tykkere jakke Slik som en «frozen shoulder» ikke nødvendigvis er en «kald skulder» for våre venners smil er som pust av vår vår venns smil er som pust av vår vintervenn Så selv om det tar tid er venner verdt å vente PÅ med ved Akk og ve

EN TELEFONSAMTALE I JULEPRESANG

Hva er smart med «smarttelefon»? Alt søppelet som kommer inn -og som sendes ut?

Hvem er den smarte? Smarttelefonen? Hvem er den smarte -- hvem er den «dumme»? Hvem er den utspekulerte hvem er den troskyldige?

Hvem er den «algoritmisk», kynisk, kjølig, beregnende hvem er den naive?

Hvem er den som bruker -- hvem er den som blir brukt? Hvem er den egentlige bruker? Eieren? ELLER smarttelefonen med alle sine «gratis»-tilbud av sosiale plattformer og «app»’er som overvåker våre liv med påfølgende trump i klaveret ----

ET JULEORD I JULEPRESANG JULEORD PÅ JULEBORD

Er det bedre å «komme til orde» enn bordet? Kommer an på «hva man har på hjertet» ------- eller -- på bordet

Silje Wiik Røssak Nielsen

Me nyttar tida i kapellet. Gjer i stand blomsteroppsatsen og reknar på ljos. Eg ser meg rundt. Mor mi spør om noko skal handlast inn. Eg høyrer lyden av hestar og ei vogn som stoppar utanfor. Eg målar lengda opp til taket, reknar på volum og areal. Døra vert lukka sakte bak den som kjem inn. Ha fokus! seier mor. Tolv av dei lengste ljosa, seier eg. Ho noterer. Fire liljer. Var det alt? Eg nikkar, trer på kåpa og ser meg tilbake. Der ligg dei, syskena mine.

Bror min

Vatnet dryp frå takrenna. Noko stryk glaset og fer forbi. Eg og bror min gøymer oss under sofaen. Framleis er det plass. Noko går over verandagolvet, klistrar andletet til ruta og stirrar inn. Røskar i handtaket, får døra opp. Føtene over golvet. Bror min stappar handa i munnen. Stemma ropar at ho finn oss. Strekker armen inn under sofaen og dreg oss fram. Pressar skosåla i bakhovuda våre, klemmer andleta flate, nasen blør. Bror min ropar på meg, eg leitar med handa langs golvet.

Me skal pilke

Eg trekkjer hua ned over øyra og trer vottar på hendene. Me skal pilke. Eg har sekken med termos og kakuskiver, far har sekken med stolen som kan slåast ut. Me trør over fylkesvegen og ut på vatnet. Far borrar eit hol, stort nok til mor. Me snører ho fast og dyppar ho opp og ned. Berre til du vert blaut og det nappar ein fisk, seier eg. Mor har på genser og badedrakt. Far set støvlane sine attmed holet. Det ville vere ergeleg om mor di måtte gå berrføtt him, seier han. Eg ber min eigen ryggsekk framom kroppen og hasses sekk bak. Me drikk kaffi frå gule plastkoppar medan me går himatt. Far lærar meg om vinterdrakta til trea, nappar knopp og kvist. Held handa open framfor meg. Han spør meg om eg hussar kva dei heiter. Lind, seier eg. Bøk, seier han. Mor kjem når me har fyrt opp i peisen. Ho dreg av seg kleda, eg tullar ho inn i tre ulltepper. No er det jul, seier mor. Ho tek til å syngje litt og opne boksen med krumkaker og goro. Eg har gledd meg sidan i vår. Mor har blå lepper. Eg kan sjå at ho har det fint.

Siri Broch Johansen

Kaspars hevn

Det var koselig der. Små, lubne karer, alle lik meg, i lange rekker. De flate markene. Den høye himmelen. Torden, lyn, regnbue og sol om sommeren. Regn om vinteren. Jeg har googla, så jeg vet at folk flest forbinder sånne som oss med snø. Ha!

Den første gangen jeg så snø, var da jeg kom hit. Til dette torget, lasta av bilen sammen med mange av brødrene mine. (Jada, jeg vet, noen er søstre, men la oss nå si det sånn, da, for enkelhets skyld).

Stabla opp, ved siden av hverandre, for å gi et skinn av at vi fortsatt var sunne og hele, og ikke dødsens, som vi jo faktisk var, tappa de enden min ned i de hvite greiene. Snø. Jeg hadde bare sett det på internett før.

Snø. Det er nord, det. Nord for der jeg har vokst opp.

Jeg kommer fra Silkeborg. Smak på navnet. Silke. Silke. Silke. Mykt. Lunt. Luksuriøst. Borg! Hardt og kaldt. Det høres ikke noe særlig ut. Og hva er poenget med dette livet?

Jeg står her og henger, og kan ikke lenger komme på et eneste poeng.

Før trodde jeg på mening. Jeg trodde på regnbue, jeg trodde på sol. Jeg sugde i meg hver eneste fargerike solnedgang, og trodde at slik skulle det være inn i evigheten.

Jeg trodde at mannen som stadig vekk var innom og klappa på oss, gjorde det fordi han likte oss. Når han klødde meg i barken, strøk meg over nålene, trodde jeg det var kjærlighet.

Så blind jeg var. Han tenker bare på penger. Den jævelen.

Ja, jeg trodde på det gode i verden. Men det var før hogsten. En dag kom mannen sammen med en dame i en stor maskin. En traktorlignende sak med stor

henger bak. Lite forsto jeg av hva som skulle skje, men bror visste. Nei! De kommer for å ta meg! hvisket han. Og så, med et stille svisj, var han borte. Nå tuller jeg fælt. Det gikk absolutt ikke stille for seg. Det var et helvetes spetakkel. Den store maskinen. Den vanvittige duringen. Og den iiilyden, et kort iiiii for hver bror som gikk i døden. Nærmere og nærmere. Jeg visste jeg sto på lista. Og nå var bror borte. Jeg rakk ikke helt å tenke, så var det gjort. Så lett kutter man over livsstrømmen. Så lett tapper man blodet. Så lett dreper man. Man tenker ikke engang over det. Man kaller det ikke engang ved dets rette navn: Mord. Det er det det er. Verre: Massemord. Og for hva? PYNT!! Hadde de enda brukt oss til noe som betyr noe, mat eller møbler, omså brensel. Men, neida. De trekker oss inn i hus og hytter og majer oss til med glitter og stas, og etter en ukes tid river de av all stasen og hiver oss på hodet ut i snøen igjen, nakne og grå, nålene blir igjen på golvet inne i de tørre husene deres. Jeg forbanner dere! Jeg forbanner alle dere jævla hyklere!

Hva i helvete mener dere med dette? Det er fullstendig intremant! Jeg hadde håpet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde håpet på, men noe annet. Og her står jeg. Ikke nok med at de dro meg inn i det varme, tørre huset, så nålene spratt. De tok meg med i dusjen. De dusja meg i lunka vann og lot meg stå og dampe inne i dusjkabinettet. Jeg er da ikke skitten! De dusja av meg alle de små vennene mine som klødde meg der det klødde. Det er ikke til å holde ut. Jeg er inne i en tørr, varm stue. Jeg er kledd ut i glitter og de har kløpet lys fast overalt, og det er nesten ingen småvenner igjen som klør meg der det klør, og det har faen meg aldri klødd mer enn akkurat nå. Dette må ta slutt! HØRER DERE!

SLUTT MED DETTE NÅ!!!

For meg er det alt for seint. Jeg er døende. Men det kommer mange etter meg. Gi dem verdighet, vær så snill. Hvis det finnes tremanitet i verden, la dem dø en verdig død. Alt er bedre enn dette. Fuck jul.

Somaya El-Sousi

Byen (al-madina)2

Hva vil denne triste, stille, falne byen ved det gamle havet, nedtrykt av tid, gi deg? Den vil gi deg mye om du lytter til dens nattlige stemme strødd mellom trærnes rasling og bølgenes slag. Ingen prøver å lytte til englestemmen som stiger opp fra den. Alle hører bare sin egen stemme og strever for å finne seg selv mellom byens hauger.

Jeg tenker ofte at hvis geografien bare ikke var så flink, hvis den bare hadde gitt byen noen flere kilometere med kystlinje og forløst den fra sine eksisterende grenser; hvordan ville din kyst se ut da, å, Gaza. Hvilke skip ville nå deg? Hva ville tilstanden til innbyggerne dine være, de som vrimler med eksilfølelser, skrik og frykt?

Kanskje er det den konstante tanken om å unnslippe byens grenser som tynger meg, eller i det minste ideen om at min by er uten grenser,

2 Oversatt til engelsk av Sawad Hussain. De som har vært involvert i oversettelse til norsk er Gunvor Mejdell og Svovelstikker redaksjonen.

druknende i isolasjon. En by der enhver som ankommer er fortapt, og enhver som drar skriver seg en ny livshistorie.

Nå er det ingen avganger og ingen ankomster. En fangenskapets by som fortærer sine innbyggere og som alle vil flykte fra. For å være mer presis, de prøver ikke å flykte fra det geografiske stedet i seg selv. Men heller forsøker de å finne det som er tapt. De vil ha sin frihet, som de overraskende mistet under omstendigheter de aldri, ikke engang for en dag, hadde kunnet forestille seg.

Byen ble trangere dag for dag, pålagt nye lenker hvert år. Senere, da den ble helt åpen for verden utenfor, ble den sett på som for snever til å romme alle sine innbyggeres lyster. Hvordan kan dette være, og likevel, ambisjonenes selvmotsigelser ødelegger alle forsøk på å overleve. Hvordan er både kjærlighet, død og liv mulig i én gate? Hvordan kan du ta din brors morder i hånden og svare på hans «god morgen»?

Før Gaza ble forvandlet til en konfliktenes by var jeg deltager på en poesikonferanse i Paris. Det

som overrasket meg, var at alle jeg møtte ble målløse da de fikk vite at jeg kom fra Gaza.

Gaza, dette magiske ordet! Så snart andre hørte det så de på meg med all verdens undring og forbauselse. Så begynte de å spørre alle de spørsmål som har falt dem i hodet siden den dagen de hørte om eksistensen til denne byen og dens gamle og moderne problemer. Jeg forvandlet meg fra å være en poet som deltok på en konferanse med mer enn tretti andre poeter, til å bli en representant for det Palestinske folket beboerne i den mørke, fremmede byen. En by som ikke forsvinner fra de daglige nyhetene fra byene verden over. Deres nysgjerrighet etter å få vite og deres forsøk på å forstå hva som virkelig skjer, var større enn min evne til å svare. Da jeg kom tilbake hit, hadde jeg en merkelig lengsel etter å dra tilbake til Gaza. Kanskje jeg likte Gaza bedre sett gjennom deres øyne, og kanskje ønsket jeg å oppleve mer av denne byens karakter.

Jeg ble overrasket da jeg kom tilbake. Byen er ikke lenger vår, og alt som hadde skjedd før var bare en øvelse i forhold til det som skjedde etterpå. Endringene er bare synlige en kort tid.

Det er et krav at alle sletter det som skjedde og lever igjen, som om ingenting hadde skjedd.

Å, dette paradoks! Jeg gikk ikke inn i en sjokktilstand, jeg forandret meg ikke, og jeg forstår ikke hva skjedde?

Vi gikk tilbake til de daglige rutinene vi kjenner, bare for å finne ut at konteksten var fullstendig forandret.

Men det var dialog, flere hendelser, og flere vitnesbyrd. Alle visste hva de måtte si, og alle var helt tause.

For mange dødsfall. Mange drømmer går gjennom tankene til de som lever i denne glemte byen og som stadig tar stor plass i nyhetsbildet. Ingen prøver virkelig å forstå hva som utspiller seg her, og ingen vil begynne å endre noe som helst.

Kanskje er det denne byens ulykke at enhver som lever i den får en underlig egenskap; det er styrken til å holde ut og viske bort det man ikke kan leve med. De beklager seg ikke, de hyler ikke. I stillhet aksepterer de hver ny realitet som om de var skapt for den. Denne tilpasningsevnen

pleide alltid å forbløffe meg. Den kolliderer fullstendig med personlighetene til de som bor i byen, men de fortsetter i deres ordløshet og jeg i min forbauselse. Hvordan er det da mulig å fortsette å leve her, å våkne opp hver morgen med et smil og håpe på en skyfri ny dag?

Det er en liten hemmelighet. Hvis du vet om den, er det mulig å fortsette. For å kunne leve i Gaza må du skape deg din egen hemmelige verden. Denne nydelige verden som rommer deg og de som er som deg; de som bærer på små drømmer som blir sanne i regnet en vinterdag, eller som er oppe seint inn i natten med melodisk musikk og venner. Fordi disse tingene er forbudt ved lov i den invaderte byen må du søke det, og du vil finne det til slutt.

Du vil gjemme din lille hemmelighet godt og i det øyeblikket nyte den så godt du kan; for å kunne skape for din egen del dager i skarp kontrast til de i nyhetene. Dager fylt med død, fattigdom og idiotisk slåssing som ikke forandrer noe. Eller fylt med navnløse raketter som utløser en lyd som minner om en slags eksplosjon, men som ikke engang kan skade en katt.

Du forblir i din vakre isolasjon og i ditt høyeste ønske om å få kjøpe tobakk til en billigere pris enn på markedet. Du fortsetter å tenke på nyttårsaften og hvordan du kan tilbringe kvelden utenfor veggene i ditt eget rom.

Stian Svenne

© Stian Svenne

© Stian Svenne

© Stian Svenne

© Stian Svenne

© Stian Svenne

Sveinung Hustveit

Willys jul

Olle hadde hamra en god stund på døra til Petter’n før døra gikk opp og Petter’n var allerede på vei bort til sovesofaen i det Olle lukka øra bak seg. Petter’n satte seg mens Olle ble stående å trippe. Den lille hybelen hadde ikke plass til noe særlig mer enn et bord og en stol i tillegg til sovesofaen. Petter’n bøyde seg over bordet og fiska ut noen sneiper av askebegeret.

Veit du hvilken dag det er i dag, spurte Olle og kikka rundt på taklistene. Nei, sa Petter’n. Samma faen det vel? Dø, dø, du følger jo ikke med, det er for faen julaften! Olle spant rundt seg selv en gang før han satte gluggene i Petter’n som nå nesten hadde samla nok sneiper til å rulle en ny.

Å, er det det? sa han mens han letta på noen aviser, plastposer og annet skrot på jakt etter rullepapiret han mente måtte ligge under der et eller annet sted.

Ja, det er julaften og jeg er drit blakk, sa Olle.

Og så da, du er jo alltid blakk. Petter’n titta ikke opp engang. Er like blakk jeg og.

Det er noe dritt, julaften liksom, og så har jeg ikke ei krone til en burger engang, men så kom jeg på at Willy skylder oss penger, to laken, minst! Olle vugga fram og tilbake, beit seg litt i underleppa, lagde noen klikkelyder med tunga før han strøyk neven under nesa og dro pusten dypt inn.

Slapp’a litt da, sa omsider Petter’n som nå hadde rulla ferdig. Han så opp på Olle i det han lot tunga gli over papiret, spytta ut litt tobakksrusk og skulle til å finne en lighter.

Hva faen er det du har holdt på med a? Du stresser jo noe så jævlig. Petter’n fant lighteren og fyrte opp.

Ikke no, ikke no, sa Olle. Var bare bortom Halvorsen og hjalp til med julereingjøringa. Det ble fint, dritfint, reint over alt veit du.

Petter’n visste. Halvorsen pleide å være raus med pepper når han bad om hjelp til å få ting gjort. Da ble det gjort og det ble gjort fort.

Hva mener du med at Willy skylder oss to laken?

Petter’n trakk hardt inn og pusta langsomt ut.

Ja, han skylder oss to laken, minst! Han bøffa oss, husker du ikke, han bøffa oss faen meg for flere tusen spenn den dritten. Kjipe feite faen! Olle veiva med armene også nå.

Hæ? sa Petter’n.

Ja, han bøffa oss! Husker du ikke den gangen vi skulle deale et hekto og Willy sa han hadde pakk, men da vi kom med spenna så hadde han ikke pakk, men noe han sa var dritgod afgan, og så var det ikke god afgan engang, men noe jævli dritt, og vi hadde betalt ti laken for greiene, og skulle ikke betalt mer enn åtte eller sju for den dritten, så jo, Willy bøffa oss der, og de penga han bøffa oss for er våre, så de penga skal vi ha. Det er jo for faen julaften! Olle nikka iherdig. Skjønner du eller, vi skal ha de penga, for det er julaften og vi skal kjøpe oss noe digg å ete!

Men åssen skal vi få til det a? Willy kommer jo til å blånekte. Det gjør’n alltid, sa Petter’n og klødde seg i hodet.

Ja, men du skjønner, jeg har en plan, jeg har for faen en plan! Olle gliste bredt og vippa tilfreds opp og ned på tærne.

Vi tar med balltreet ditt og så drar vi opp til han dusten og sier det akkurat som det er, at han bøffa oss, oss liksom, sine egne kompiser, for to tusen spenn og de spenna skal vi ha, nå for det er jo faen meg julaften og penga er våre, og hvis den dritten ikke blar opp så skal jeg slå i støkker kneskåla hans. Det skal jeg faen meg gjøre, begge to, en for hver tusenlapp han bøffa oss for, for det fortjener’n da, for man bøffer bare ikke kompisene sine sånn, er du med? Han gir oss penga da veit du, og så stikker vi ned på butikken og kjøper noe digg julemat, men vi må for helvete se til å forte oss for butikken stenger klokka tre! Stenger butikken klokka 3? spurte Petter’n. Hvorfor det a? Drit i det, de stenger tre, sånn er det bare på julaften. Få på deg fillene så drar vi! Øh, jeg har jo fillene på meg, sa Petter’n. Ja, ja, det var sånn metaforisk sagt. Ta på deg skoa. Det skjønner du vel? Petter’n kippa på seg skoa og heiv på seg ei dunjakke for det var dritkaldt ute.

Willy bodde i en kåk på Vålerenga, ei skeiv gammal rønne som kommunen ikke hadde fått lov å rive. Olle banka på et par ganger, banna for seg selv, og banka hardt et par ganger til. Petter’n strakk seg fram og trykte på ringeklokka. Hælvete heller, sa Olle. Han er faen meg ikke hjemme. Han kommer sikkert, sa Petter’n, så vi kan jo vente på’n. Jeg veit hvor han har reservenøkkel’n. Petter’n fant nøkkelen under blomsterpotta ved siden av inngangsdøra, låste opp, la nøkkelen tilbake og låste igjen fra innsiden.

Skal banne på at han blir overraska når’n kommer, gliste Olle på veien inn i stua der han satte fra seg balltreet i kroken mellom en gammel slitt ørelappstol og en godt brukt skinnsofa.

Willy har sikkert noe på lur her, sa Olle og så på Petter’n som bare nikka Petter’n begynte å leite rundt i stua og på kjøkkenet, og riktignok, i en liten boks innerst i matskapet fant Petter’n en beis, nok til å fyre opp litt julestemning. De mekka seg en feit joint, sovna, og våkna ikke før Willy med ett stod midt på gølvet med en full bærepose i hver hånd og brølte, hva faen gjør

dere to saueskaller i sofaen min! Hallå Willy, sa Petter’n. Vi skulle bare, du skjønner…

Men Willy skjønte ikke, og det forstod Olle som i en sammenhengende bevegelse svingte seg rundt fra sofaen, greip balltreet og klinte til Willy rett over tinningen så Willy datt som en stokk uten engang å slippe bæreposene. Han blei liggende rett ut og det dirra i beina på’n.

Hvorfor i helvete gjorde du det! Nå har du kanskje slått’n i hjæl og da får vi i alle fall ikke de spenna. Olle gikk fram til Willy og holdt hånda foran trynet på’n. Han puster ennå, og Willy tåler en støyt, sa han, tok bæreposene ut av hendene på Willy og satte dem på spisebordet.

Hva har vi her da, sa Olle og snuste ut i lufta. Petter’n merka det også. Det lukta intenst av julemat, og oppi posene var det ikke bare to digre aluminiumsformer som lukta digg, men også en 6-pack juleøl, en pose potetgull og noen andre matvarer som ikke fanga samme interesse.

Fy faen, nå blei jeg skikkelig hypp på mat, sa Petter’n og nærma seg bordet med grådig blikk. Hva skal vi gjøre med Willy a? Han kommer til å være lynings når’n våkner. Sjekk lommene hans,

sa Olle. Kanskje han har noe stash. Hva mener du? spurte Petter’n.

Kjenner jeg Willy rett så har han ikke bare fiksa julemat. Han har nok også sørga for litt god dessert. Se om du finner noen bagger. Ja, ok. Skjønner, sa Petter’n og begynte å leite gjennom jakke og bukse. Han tok en pause og tenkte seg om før han åpna belte og buksesmekk, dro dongeribuksa ned så trusa blei synlig. Ha! Jeg fant, jeg fant! Petter’n hadde hånda under ballene til Willy og fiska fram to bagger med pulver. Smækk smækk, sa Olle og gliste sitt breieste glis. Nå blir det jul! Gidder du å stikke ut på kjøkkenet å hente bestikk? Petter’n kom tilbake med tre tallerkener, kniver og gafler. Skal du dekke på til Willy også? lurte Olle. Petter’n dro på skuldrene og ordna oppdekkinga.

Vi kan ikke bare la han ligge der vel? sa Petter’n i det han skritta over Willy for å komme rundt bordet. Jeg veit hva vi gjør, sa Olle og henta en kontorstol borte ved skrivebordet, vi setter’n oppi her! Sammen fikk de heist Willy opp fra gulvet og opp i kontorstolen. Willy klynka litt. Olle prøvde å få kroppen til å sitte rett, men den seg sammen som en sekk og hue dingla ned på

siden. Hold han litt, sa Olle og løp ut på kjøkkenet. Han kom tilbake med en rull gaffatape som han først surra rundt brystet på Willy, før han dro en runde rundt panna. Nå sitter’n rett som en prest! Petter’n nikka anerkjennende.

Med bordet dekka og matfatene på plass jekket Olle to juleøl. Skål Petter’n. Petter’n skålte tilbake og drakk nesten opp flaska i ett drag. Så skjøt han ut brøstet og leverte en lang rap. Lyden av rapen må ha satt fart i Willy for plutselig begynte han å lage lyder og han kava med armene. Faen også! Han må ikke våkne nå. Petter’n så engstelig på Olle. Hva gjør vi nå’a? Olle tok rullen med gaffatape og surra fast håndleddene til Willy fast i armlenene, før han gikk bort og henta balltreet. Vi kan ikke slå’n en gang til, sa Petter’n. Slapp av, sa Olle, jeg har en plan. Om vi ikke skal slå’n, så skal han slås ut. Rull opp skjorteermet hans. Petter’n skjønte og frigjorde underarmen, dro beltet ut av buksa på Willy og stramma det rundt overarmen hans. Tada! sa Olle og dro fram junkpumpa fra innerlomma. Vi lar Willy få desserten først, så får vi matro. Metodisk mekka han et skudd, fant

ei åre og skøyt stoffet inn. Petter’n løsna beltet og etter noen sekunder la det seg et seigt, rolig drag over Willys ansikt. Han rulla litt med øya og ble borte.

De satte aluminiumsboksene midt på bordet og tok av lokkene. Poteter, surkål og en pose brun saus i den ene, og fullt av feite ribbebiter i den andre. Fyttihælvete, detta blir digg! ropte Petter’n. Kjenn den lukta a, sa Olle og satte seg til bords. Petter’n trilla Willy inn mot bordenden. De jekka seg hver sin nye juleøl, spiste og drakk til det var tomt.

Det må jeg bare si deg, sa Petter’n og så alvorlig på Olle, detta er den beste julaften jeg noen gang har hatt!

Olle nikka og Willy pusta tungt mens ei stripe sikkel langsomt fant veien ned mot skjortebrystet.

Therese Bakkevold

Utdrag frå romanen Tallboy, Samlaget 2023, med tillating frå forfattaren

Søster har med seg ein babybag på julemiddagen i tilfelle dei plutselig må dra til sjukehuset. Nødvendige klede til henne sjølv, undertøy, små klutar og babyklede til den nyfødde. Jonas har på seg kvitskjorte og bukseselar og håret strøke over til eine sida. Han gir mamma ei flaske vin, klemmer henne hardt og kyssar henne på kinnet. Korleis har han blitt så nær henne at det har blitt ein naturlig gest? Eg tenkte ikkje på å ha med ei helsingtilvertsskapet.Søsterharfriskeraudekinn og håret i hestehale, tar seg heile kvelden til ryggen eller stryk handa over magen.

Under juletreet ligg mjuke pakkar til babyen, klede, leikar, gamle saker som mamma har henta ned frå loftet, som ho har spart til det førstebarnebarnet. Det er ikkje rett atTonje stiftar familie før meg. Eg er eldst, eg burde vore først ut. Mikael og eg hadde framtidsplanar, snakka om å få barn. No har Tonje passert meg og tar all merksemda til mamma og pappa. Det einaste dei er opptatt av er barnet som skal komme, som skal

ta i mot all omsorga og kjærleiken som plutselig skal flyte over alle breidder. Eg trur ikkje på noko av det. Det er fake frå ende til annan. Mamma kjemtilåblandeseg,forteljeTonjekorleishoskal gjøre ting ned i minste detalj, oppdatere henne på kva som er siste nytt innafor babyforsking, kritisere Jonas for å ikkje vere nok til stades. Pappa kjem til å gå i mellom, men likevel vere einig, burde dei ikkje gjøre det på den måten mamma seier, ho har jo trass alt oppdratt to barn og veit kva ho snakkar om. Pappa kjem ut i stua og skjenker opp ein dram til seg og Jonas ved barskapet. Jonashartattavsegjakkaogbrettaopp skjorteermene, armane hans er veltrente, bulande. Tonje har alltid likt menn som kan klemme hardt rundt den tjukke hestehalen hennar.

Mamma har duppa av i stolen ved sida av meg med ei boki fanget og brillene på nasen. Viss eg rekk ut handa kan eg nå bort til henne, stryke henne over håret, kinnet. Ei umulig rørsle, ein uoverstigelig avstand.

Eg fylleropp eit glas vintil megsjølv ogset meg saman med pappa og Jonas. Ser for meg at Anton kunne vore her saman med meg. Han ville hatt på seg fin dress mens han fortalte om å vere

astronaut, ville fengsle dei andre med erfaringane sine, vere kunnskapsrik, fungere som ein buffer.

«Saknar du farfar, pappa?» seier eg i det det oppstår ein pause i samtalen.

«Nei», kjem det raskt ut av han, som om han hadde svaret klart inni seg.

Eg blir overraska over den saklige stemmen, tømt for kjensler.

«Han var ein gamal mann. Det var hans tur.»

«Men det kan vel vere trist likevel? No er du jo utan foreldre. Kjennest ikkje det merkelig ut?»

Mamma rører på seg i stolen ved teven så boka ramlar i golvet.

«Den vriene gamle gubben, dokker veit ingenting om kven han eigentlig var.»

Pappa set glaset på bordet med eit smell.

«No snakkar vi ikkje meir om folk som er daude. Det er julaftan og vi skal ha ein hyggelig kveld som ein heilt vanlig familie.»

Tonje kjem ned i stua, har tatt på seg ein kjole med raude frynsar og god plass til magen, skomedsmåhelar.Jonaskyssarhennepåmunnen og fortel kor fin ho er.

Mamma bøyer seg over bordet for å tenne fleire lys. Brystbeina er synlige gjennom huda over

kjoleutringinga. Under middagen forsyner ho seg med ein liten porsjon ribbe, berre ei matskei saus, sjølv på julaftan passar ho på. Kastar eit overberande blikk på mengda med kjøt, fløtepotet og raudkål på tallerken min. Tonje har halsbrann og press under ribbeina, pirkar i maten med gaffelen. Pappa og Jonas et og skålar i akevitt. Vi pakkar opp pakkane under treet. Smiler, takkar, prøver å verke takknemlige. Mamma boblar over når Tonje skal pakke opp pakken som berre er frå henne, eit heimestrikka babyteppe i alpakkaull. Ho snakkar i veg om kor lang tid det tok å strikke, for eit utfordrande mønster det var, kor dyrt garn ho har brukt. Tonje verkar oppriktig glad, held teppet opp framfor seg og Jonas, legg det inntil kinnet for å kjenne kor mjukt det er. Han nikkar imponert og seier det blir fint å ha i vogna, tar mamma i handa over bordet. Frå mamma og pappa får eg eit gåvekort på ein kjøkenbutikk. Dei reknar med eg treng å kjøpe inn nytt etter at Mikael tok med seg mesteparten av utstyret vi hadde. Når alt er pakka opp og vi samlar saman papir og gåveband held mamma på å snuble over dei opna gåveeskene. Ein augneblink misforstår eg rørsla og trur ho skal gi meg ein klem. Eg tar henne i mot og legg armane rundt henne, men ho vil liksom ikkje kome heilt inntil meg og greier akkurat å smyge inn ein arm mellom oss som for

å kunne skyve i frå. Augneblinken er over på nokre få sekund. Ho snur ryggen til og pressar papiret ned i ein søppelsekk, legg ikkje merke til at forsvaret mitt er nede.

Tone Skaranger

Vi skal bo i den øverste etasjen

Rene sier barnet i magen har valgt akkurat meg. Jeg er ikke med Harald lenger, jeg har redda meg opp på ei slags elvebredd. Jeg sitter her og finner på fem ting jeg liker hver dag. Det som er bra. Ei agurkskive, at det er varmt rundt føttene når jeg går på stranda, at vannet kommer ut av røra. Tenk etter alt det du har. Prøv å smile, så gjør signalstoffene resten. Det er noen sirkler. Det er ei hovedelv også, sier Rene. Og små bekker som renner litt omkring. Det er hovedelva det gjelder å få tak i. Det er hovedåra i livet, det vi er skapt til her på jorda. Vi kan nå elva når vi gjør øvelser, åpner for oss selv og meninga. Jeg driver mest og sirkler omkring. Nå må jeg bruke tida, sier Rene. Så jeg veit hva jeg vil.

Tida går. Jeg liker å se på hvordan folk rører på seg, at de har ei bue over knærne og at det går an å fange hvis jeg tegner. Uttrykket til en mann i rulletrappa. Alt som er uvesentlig. Jeg tegner litt, hogger litt i gips, skriver litt. Så sirkler jeg videre. Om jeg spør meg selv hva jeg egentlig vil

si noe om, er det samla i alt. Et eget rom. Å lukke seg inne. Å aldri mer bli banka opp igjen.

Legen sier at barnet kommer i mai. Det passer ikke. Jeg tenker meg at det kommer ut når snøen faller utafor vinduet og jordmora og kanskje legen holder de hvite arma sine mot ungen og tar den i mot og holder den fram og i lyset og ser at alt er i orden. Så legger de den lille blodige kroppen mot min.

Vi skal bo i den øverste etasjen over Lydersen. Han sier det er greit at vi blir to, det skulle bare mangle, han har kommet inn og satt opp to panelovner så barnet ikke skal fryse. Det er glatt i trappa, så han har spikra på en slags borrelås på hvert trinn. Nå faller vi ikke, sier jeg, og Lydersen snur seg bort. Det er fordi jeg ikke skal se så letta som han er.

Lydersen har nøkkel, men jeg er nesten alltid inne. Rene sier helsesøster kommer på besøk, da må jeg gå ned med barnet på armen og holde meg i gelenderet. Hun kommer med råd og er ikke ute etter noe mer, sier Rene. Og jeg skal vise henne alt, tegningene skal få henge på veggen og brevet jeg har som kan brettes ut og er tredimensjonalt og er et visdomstre.

Det er fint når det snør. Vinduene på tre sider og enda glass i taket. Jeg har satt

barnesenga bortest ved skapet. Da kan jeg komme fram og åpne, og sånn at det er plass nok til at senga ikke er helt inntil min. Kommoden blir stellebord. Malesakene kan stå under bordet. Hvis Lydersen kom tror jeg han ville stå her og nikke litt, ikke gå inn, men fortsette det han gjør ute.

Han driver på i hagen. Han står ved poplene og sager av greiner enda det er vinter, det er en rad med popler ute mot veien, og de svarte knutene ser ut som hoder. Lydersen sier de var flere, men at det har blitt glissent med åra og at når det blir sommer skal han få dem opp og plante hekk som erstatning. Han ser nesten glad ut når han sier det, at poplene skal bort og at det skal bli hekk.

Nå ringer det på nede. Det er ingen å se i hagen og ikke utafor gjerdet. Jeg legger tegningene med fremsida ned, så går jeg ned for å se hvem der er. Det er Lydersen. Han har gått ut for å ringe på og nå står han der med en diger pakke under armen.

Hei, Synneva, sier han, jeg tenkte du var hjemme.

Han er litt morsk i øya, ser på meg helt før blikket glir til siden som det pleier å gjøre. Han venter på at jeg skal si at han kan komme inn i

gangen, enda det er han som bor nede og eier huset og hagen og leier ut til meg.

Men, kom inn da, sier jeg. Han går som en gammal mann. Han bærer pakken og støtter seg på trappa. Oppe sparker han av seg skoa. Skissene ligger snudd opp ned og jeg tenker på at jeg må fortsette med dem, det er hovedelva mi, og alt annet betyr ikke så mye, det er småelver bare og får ikke overta. Det var en overraskelse, sier jeg, og flytter skissene litt lenger fram.

Lydersen kikker på dem raskt, at det er noe jeg er i gang med, noe jeg lager. Så retter han opp hodet. Han løfter pakken litt fram og setter den på gulvet.

Jeg tenkte på denne, sier han og går rundt, til den andre sida. Så løsner han forsiktig på papiret.

Jeg skjønner hva det er. Først ser vi hodet som er rødmalt og litt avskalla og flatt på sida og som har bua nakke og handtak å holde i. Så kommer hele hesten fram med sete og hale og meier av tre. Jeg står under vinduet. Det banker i hjertet. Det lyser på Lydersen og pakken hans. Det blinker i hesten og julenissepapiret. Nesten så jeg blir strupt.

Unnskyld, jeg har det jeg klarer meg med, sier jeg til ham. Plassen på golvet, at ungen kan krabbe.

Faen, tenker jeg, jeg betaler husleia. For jeg er ikke den jenta. Tusen takk. Det går noen sekunder. Lydersen hører på det jeg sier og ser morsk ut. Så ser han på gyngehesten, retter seg opp, tar skritta over golvet og lukker døra forsiktig igjen etter seg.

Tone Ward

Teo kaster et urolig blikk mot Roger. Roger og guttegjengen er ute etter han, lar han aldri i fred, skremmer og erter, slår og sparker, ødelegger. Han ser for seg episoden fra dagen før hvor han måtte plukke opp votter og lue fra den stinkende guttedoen, mens gjengen sto hånende og flirende som tilskuere bak ham. Roger visker truende til han, i det han dulter han hardt i siden med en spiss albue, før de går inn til første time: «Bare vent din jævla mongo, vi skal ta deg på hjemveien i dag, du slipper ikke unna». Teo kjenner kvalmen bryter i ham, klumpen i halsen.

Undervisningen går han som vanlig hus forbi, tankene spinner rundt det som kan vente han på hjemveien fra skolen. Det er umulig å følge med på læreren, uansett hvor mye han forsøker å gjøre undervisninga spennende og interessant. Han er 9 år og kan verken lese eller skrive.

Den fryktede guttegjengen på skolen med Roger i spissen, hadde pekt seg ut sitt mobbeoffer da Teo nølende og forsiktig gikk inn i

klasserommet. Teo i for store arveklær fra fetteren, med pennalet i en bærepose, og blikket vendt ned mot gulvet, redd for å møte blikket til de andre barna. Med lut holdning hadde han gått bort til en ledig pult der han nølende hadde satt seg.

Det ringer ut til siste time og Teo somler med å pakke sammen skolesakene sine for å kunne bli igjen i klasserommet til guttegjengen har gått ut. Han venter en lang stund til det er stille i gangen utenfor klasserommet, og går så ned trappene til underetasjen der toalettene ligger. Der forter han seg inn på toalettet og låser seg inn i en av de trange båsene. Det lukter stramt av urin der, og på de avskallede gule murveggene er det skrevet jentenavn og grisete kommentarer og tegninger.

Han har sittet der lenge nå, føttene kjennes visne under han der han sitter på do lokket med beina krøllet oppunder seg. Nå må det ha gått over en time siden det ringte ut til avsluttende time. Han setter de nesten følelsesløse beina prøvende ned på gulvet, låser forsiktig opp døra, og går nølende ut i den lange smale mørklagte gangen. Han lister seg opp trappene til hovedinngangen. Da han kjenner på utgangsdøra er den låst, han

kommer seg ikke ut av skolebygningen, hva skal han gjøre nå? Han hører raske skritt nærme seg, pulsen øker voldsomt og kvalmen kommer trengende på. Så dukker han opp, vaktmesteren. «Hva gjør du her? Skolen er stengt for over en time siden,» knurrer han med irritert stemme. Han er svært lettet over at det er vaktmesteren som dukker opp, og mumler utydelig at han skal hjem nå, men var blitt låst inne ved et uhell. «Ikke la meg finne deg her inne igjen, når skolen er slutt skal alle forlate bygningen,» sier vaktmesteren bryskt i det han låste opp døra så gutten kan gå ut av bygningen.

Solen skinner fra klar blå himmel. Det er midten av november. Et tynt snølag dekker bakken, og han er på vei til plassen sin, det hemmelige stedet. Under brua der han kan se utover elva. Der det blinker i vannet som renner, store masser som forflytter seg så fredsommelig i sitt eget tempo. Teo kjenner han slapper av her. Der han sitter nå kan ingen se eller nå han. Her kan han hente frem drømmene sine. Han syntes at himmelen er ekstra blå og klar i dag, solen skinner, så han blir blendet når han ser opp, men strålene varmer godt. Hvor fint må det ikke være

å komme til himmelrike, der alle er glade og har det godt? Han ser ned på vannet som speiler himmelen så vakkert. Han forestiller seg hvordan det er der oppe, barn som leker, ler og smiler. Han er alene, har ingen venner, ingen å snakke med. Faren har blitt stadig mer uforutsigbar og voldelig. Han truer og slår han og moren, Lina, ofte. Det går ikke en dag uten at det er skremmende episoder der hjemme. Leiligheten deres ligger i etasjen over den lille butikken der faren, Burak, importerer og selger tyrkiske tepper, et perfekt dekke for den lysskye businessen som driver inn de større pengene. En av Burak’s kunder var Linas far. Faren hadde fortalt hvordan han traff moren. En kveld da Burak var innom Linas far med et parti varer så han henne for første gang, jenta med det nedslåtte blikket og det reserverte vesenet, som appellerte til han. Burak mislikte de frigjorte norske kvinnene. De var horer alle sammen, urene og skitne. De fortjente ikke respekt, men kun forakt. Det var hjemme hos faren de to møttes. De giftet seg bare etter noen måneders bekjentskap og fikk sønnen Teo etter kort tid.

Hjemme er det kun Burak som prater og da på sitt morsmål. Han er rask til å straffe den som ytrer et ord på norsk, han forventer total underkastelse og lydighet. Lina går rundt som en søvngjenger, og putter i seg store doser beroligende. Hun har omtrent sluttet å prate og snakker bare når hun blir tilsnakket.

Det er en kald vinterdag, en dag oppunder jul. Det har begynt å snø, og det legger seg et tynt lag med florlette dun overalt der snøen kommer til. Teo går hvileløst omkring i bygatene. Det lyser fra julepyntede vinduer i butikkene, her og der ser en glade nisser som smiler og nikker til alle som passerer. Han ser på menneskene som haster forbi på gata, noen med hendene fulle av poser med julegaver. Han ser små barn som leier hender. Han kjenner seg sliten og kald, og krysser armene foran brystet, drar skuldrene opp til ørene, hutrer i kulden.

I går, da faren på nytt mishandlet og voldtok moren, slo og sparket Teo, brast det for han. Han klarer ikke mer. Han vandrer på måfå rundt i bygatene en stund før han går tilbake til stedet sitt. Det er enda vakrere der nå, den klare luften og snøen som daler ned, lette fine snøkrystaller

som pakker alt inn under et hvitt dekke. Teo sitter på skolesekken sin, han begynner å bli kald, må gjøre det nå, ellers vil han miste motet og besluttsomheten. Han finner frem colaflasken og skrur med skjelvende hender korken av. Han fomler rundt i bukselommen og fisker frem posen med det hvite pulveret, posen han viste lå sammen med mange tilsvarende poser i skuffen i kommoden på soverommet til foreldrene. Han heller pulveret i flasken og tar en stor slurk. En varme brer seg i kroppen og han kjenner en nummen følelse. Han skal løfte flasken for en ny slurk, men armen er kraftløs og siger ned langs kroppen hans.

Det snør kraftig ute nå, og en vind tar med seg snøen og dekker selv det som er under broen ved elven. Snart vil alt være dekket av et tykt hvitt teppe. Pent pakket inn slik de fleste ønsker det på denne tiden av året.

Tonje Røseth

Julens finale3

Nyttårsaften. Klokken er tolv. Fyrverkeriene spruter farger i grønt, rødt og gull. De ransktbrennende luntene avfyres etter tur. Flere spinner rundt og rundt og lager gnister i sirkel. Til slutt slippes luftbombene; stjernene skytes ut i et kuleformet mønster før de brenner ut.

I dag må vi vise oss fra vår beste side, vet du, alt må være perfekt. Hysterisk tom innvendig. Det er den siste dagen i året, en veldig høytidelig kveld, sier hun.

Ordene får større og større tyngde. Bly mot kropp. Taushet. Spisestuen er pyntet til fest. I taket henger lysekronen, spill mellom blanke og matte flater; krystall, porselen og sølv. Ute i gangen høres livlig småsnakk fra gjestene.

Hyggelig å se deg igjen. Jammen lenge siden sist. Nei, så flott dress du har fått deg! Takk. Jeg glir etterhvert stille ned ved den ene bordenden.

Jaså, skal jeg ha deg som borddame, sier onkel. Det blir fint.

Han virker intressert i å prate, men blir etter hvert fjern i blikket, litt zenaktig. Jeg forsøker å finne et tema han liker. Han snur seg ganske raskt bort for å prate med tante, oppspilt og engasjert. Milevis fra meg. Skyggefulle ord.

Festmiddagen er forseggjort, og peisen fyrer. Lukten av mat, saftig og mørt hjortekjøtt servert med snittebønnestuing, ripsgelé og kokte småpoteter, siver ut i rommet. Alle går i ring, snakker om det samme som i fjor. Maten er klar, sier mor, og berører meg så vidt i det hun beveger seg forbi i det store, fotside silkeskjørtet.

Jeg er ikke sulten. Mor blir skuffet. Jeg ser mørket i henne, håper at de andre er sultne. Minuttene får tillatelse til å dø, for jeg vil ankre opp på bunnen og oppleve at jeg veier et tonn. Inntil du virkelig har sett meg.

Fjorten mennesker alt i alt, tanter, onkler, voksne kusiner, samt et par nesten ukjente fettere. Snakk

og latter. En onkel har til og med pyntet seg med flue, kveldens selvutnevnte midtpunkt.

Fortell meg om den nye hunden din. Ikke akkurat nå, det passer ikke så godt. Værsåsnill. Ikke mas.

Mor åpner et vindu, flagrende gardiner i kremfarget lin. Elises klirring med isbiter i colaen.

Ordene støter. Kjolen føles stiv og ugjestmild mot huden. Bestemmer meg for å si minst mulig resten av kvelden.

Jeg myser mot de levende lysene. Smerten, en rivende følelse i brystet som ikke vil gi slipp.

Kan jeg slippe å spise dette kjøttet? Men kjære, du må venne deg til å spise all mat.

Nå har jeg sagt for mye igjen. Et ekko som knuses mot gulvet.

Vertinnen har skapt en illusjon av beskjedenhet. I virkeligheten har hun stort behov for oppmerksomhet.

Jeg synes ikke jeg har fått til denne middagen i dag, altså. Er ikke sausen litt tam? Neida. Det er helt perfekt. Send meg litt mer.

Onkel skryter uhemmet. Dette beroliger mor, kvinnen med muslingskall. Og vinen smaker godt. Hvilket merke er det vi drikker?

Forelesningen begynner, onkels, om druer og vingårder i Frankrike. Jeg vrir meg i stolen. De voksne begynner å bli ganske lystige.

Det ligger en spenning i luften denne kvelden. Storfamilien satt i bevegelse. Alle de uutalte sosiale reglene fungerer som kompliserte ganger konstruert for å forvirre.

Middagen er avtrykk av likegyldighet. Ingen får det siste ordet. Alle snakker i munnen på hverandre.

Denne hjortesteken smaker godt. Hvor

har du kjøpt den?

Hos slakteren.

Hjort slaktet for å ende på vårt bord. Blodstenk i snøen. På grunn av ensomhet, på grunn av stress, jeg løsner.

Vi må ha på vernebriller når vi skal ut og se på stjerneskuddene, sier mor.

Det blir bra. Da mister i alle fall ingen synet, humrer onkel.

Han ser på fossilen på peishylla. En gang levende, nå nesten slipt vekk.

Fin, den der.

Fikk den av en kollega, sier far. Fyrverkeriet freser mot himmelen, spruter farger i grønt, rødt og gull.

Gladiatrixen ut på arenaen i natten. Redsel. Den tomme intensiteten. Julens finale.

Victoria Jacobsen

© Victoria Jacobsen

© Victoria Jacobsen

© Victoria Jacobsen

Victoria Larsen

Det er to dager før jul. Mamma spikrer opp et bilde av jesusbarnet i krybben med en altfor stor spiker, sier «god jul» og «jeg orker ingen ting» og går og legger seg. - Vi har ikke råd til stek for jeg får altfor lite i barnebidrag, og jeg finner ikke juletrelysene på loftet. Og får jeg noe av deg til jul i år? Du ga meg ingenting til morsdag, ikke en såpe engang, ikke før jeg maste ordentlig på deg. Må jeg mase like mye denne julen? Det er det minste du kan gjøre, jeg som går her og varter deg opp med mat. Hvorfor ser du på meg på den måten? La være å se på meg. Du ser ut akkurat som den horebukken faren din. Du er akkurat lik. Du ser ut som om du kommer til å slå meg. Utakknemlig er du. Og ikke gå med for korte skjørt, knærne dine er stygge og klumpete. Ikke har du støvsugd og ikke har du vasket opp.Alt er vel finere hos farmor, det er vel det, hun som ikke går i kirken, og når du går på kino med

venner på en søndag og drikker cola så tenker jeg at hun er stolt av deg. Det er hun nok. Hun har en nese som en gris. Vi har ikke råd til juletre. Mamma sier hun har sett noen trær ligge og slenge ved galoppbanen.

- Dere kan gå dit og ta med dere et tre hvis dere absolutt må ha et tre. Ikke vet jeg hvor det skal få plass her inne heller. Jeg orker ikke å rydde.

- Det ligger noen kasserte trær i en haug like ved inngangen. Hvilket av dem skal vi ta?

- Det er ingen her som vi kan betale, sier søsteren min.

Det er vanskelig å se hvordan de ser ut i mørket, men vi tar ett som ser ganske ok ut. Tror vi i hvert fall.

Mamma ler høyt og lenge når hun ser det. Ja, nå blir det ordentlig jul her du!Alle grenene på den ene siden er helt pjuskete, et sånt tre har jeg aldri sett før! Sett det ut så lenge. Vi får håpe at det ikke mister alle nålene før julaften. Jeg bøyer meg i hvert fall ikke ned for å vanne det, det kan drysse så mye det vil. For det

gjør det sikkert, det var jo helt gratis. Søsteren min begynner å skjelve med underleppen hver gang PerAabel leser «Piken med svovelstikkene». Piken som bor på et trekkfullt loft med familien sin.

-Nesten like trekkfullt som her i denne kommunale leiligheten, sier mamma. Ja, det er fine tilstander her må jeg si. Parafinovnen varmer egentlig ikke noe særlig unntatt når du står rett ved siden av. Vi får ikke lov til å sette termostaten på mer enn 17 grader for det koster penger og mamma fryser aldri.

-Men du kan jo skru på ovnen og bake noe, da blir det varmt. Du som er så flink til å bake. Ja, for jeg baker ikke en eneste julekake, bare så det er sagt. Bjørg fra kirken kommer for å gjøre rent, og da skal hun vel ha kjøtt til middag, den gnieren. Ikke tok hun listene langs gulvet sist gang heller. Neste gang du går i butikken så må du ta med melk og poteter. Og ikke kritiser meg for at jeg ikke bærer hjem matvarer, jeg gjør nemlig ikke det. Obsternasig er du.

Søsteren min og jeg leter etter juletrefoten som er inne på loftet et sted. Vi åpner en koffert som er full av tennissokker. Vi ler så vi nesten går av på midten.

- Hva skal du med 50 par hvite tennissokker, spør vi.

Ti stille, bortskjemte drittunger, dere skal være stille, jeg har vondt i hodet og må sove. Eller må jeg ringe etter noen som kan fortelle dere hvordan dere skal behandle moren deres? Utakknemlige og frekke som fy. Ja, for faren deres stiller jo ikke opp, han har vel nok med å hore med den polske kjerringen i Drammen. Han vil jo ikke ha dere annenhver helg engang slik andre fedre gjør. Udugelig dagdrømmer. Det var ikke dette livet jeg hadde sett for meg. Jeg skulle blitt i USAog ikke blitt med ham til Norge, døgenikten, dette var det siste stedet jeg ville bo. Ikke rart jeg har angst og klaustrofobi. Sofaen er fra loppemarked, og ingen vil kjøre oss i kirken på søndager. Og dere er jo helt udugelige.

- Kan du gå i kjøttbutikken og hente steken? Julaften er i morgen og jeg vil ikke gå av bussen på vei hjem.

- Jeg har banket på døren din i et halvt minutt, hører du ingen ting? Skru av den fordømte Walkmanen din! Hvis du visste hva slags tekster du hører på.

Vet jeg vel.

- Det er ikke ifølge kirkens normer. Har du kastet heftet som heter «Til styrke for ungdom»? Jeg finner det ikke på rommet ditt. Ikke leser du i Mormons bok heller.

- Jeg driter i den duste boka. Og Gud driter i meg akkurat som alle andre!

- Stor i ord og liten på jord. Det er akkurat det du er. Ringer det noen gutter til deg så skal jeg nok passe ekstra godt på. Du må holde deg moralsk ren og ikke løpe etter gutter. Du skal gifte deg i Guds hellige tempel og være jomfru og uberørt. Du hadde hatt godt av å prøve å ydmyke deg litt. Hvem var han som sto utenfor og røyket og skulle snakke med deg her for noen

dager siden?

- Det kan være det samme.

- Nei, det er ikke det samme, fortell meg hvem det er.

- Det var en gutt i klassen, og nå holder du faen meg kjeft!

- Ja, bare bann du. Se på deg selv, akkurat som faren din. Hva var det han skulle? Han skulle låne en arbeidsbok!

Treet står ute og det er istapper på det.

- Ja, jeg skal ikke ha noe vann på gulvet her, sier mamma. Vi bærer det inn og bråtiner det i dusjen. Og pynter det med den pynten vi har funnet.

- Dette må vi ta bilde av, sier mamma. Hun skal sende det til søsteren sin i Sverige. Et så stygt tre har hun nok aldri sett!

Vi ser på PerAabel som leser «Piken med svovelstikkene».

- Tenk å være så følsom, ta deg sammen, jeg har nok problemer. Ja, bare gå på rommet ditt. Eller ta deg en tur ut og avreager med den

umoralske musikken din.

Jeg står på rommet og ser ut av vinduet. Jeg ser opp mot himmelen og ser et stjerneskudd. Akkurat som en svovelstikke.

Ylva Greni Gulbrandsen

© Ylva Greni Gulbrandsen

© Ylva Greni Gulbrandsen

DEN DU RINGER KAN IKKE

Jeg skulle komme til å kalle henne bestemor selv om det ikke var det hun het på språket jeg tenkte om henne. Bestemor var familie, og bestemor var den første jeg møtte i familien som verken var

mamma eller pappa. Hendene hennes var sterkere enn deres. I motsetning til våre visste hendene hennes alltid hvor de hørte hjemme i verden. Visstnok var det bestemor som tok imot hylla da jeg fikk den til å velte over meg en av de gangene jeg satt i den og rev i stykker telefonkataloger. Bestemor ser alt, sa mamma.

Det finnes ikke en eneste ting hun ikke kan se. Det var en av de ettermiddagene da bestemor sto bøyd over bønneteppet at jeg prøvde å kile henne over ryggen med en kvist jeg hadde funnet i skogen. Slutt! ropte hun. Hvis jeg avbrøt bønnen hennes en eneste gang til, så ville Satan komme og ta meg. Jeg lovet, jeg skulle ikke kalle på Satan igjen. Med kvisten i hånda og bena i kryss smilte jeg sånn som barn gjør når de går imot sin egen vilje for å følge noen andres. I mange år hadde jeg trodd på tannfeen og julenissen for pappas skyld, og der sto jeg foran bestemor og trodde på Satan også.

Mamma og pappa roper mye i telefonen under oppveksten min. De sitter ved telefonbordet i telefonstolen som er en rund stol med metalliske ben. Telefonstolen kan snurre rundt og rundt, og jeg pleier å sitte der uten å snakke med noen.

Den lange, krøllete telefonledningen vikler seg rundt kroppen min. Jeg liker å sitte der og synge, men blir ofte bedt om å flytte meg sånn at mamma og pappa kan snakke i telefonen igjen. Jeg tror ikke på tannfeen, julenissen eller Satan, men jeg tror at man må snakke veldig høyt i telefonen for at de som bor langt unna skal kunne høre en. For lenge siden har mamma og pappa også bodd der borte, men nå bor de i Norge, og derfor gjør de hele tiden litt norske og litt iranske ting. Det er det som heter å integrere seg, sier pappa. Jeg synes det er urettferdig at jeg også må integrere meg, for jeg er ikke helt sikker på hvordan man gjør det.

Vi bor i en gul blokk på Mortensrud. Man kan se på terrassen vår at vi ikke er norske, for ingen av de norske har store paraboler montert på rekkverket. Vi ser sjeldent på iransk TV, bare når det er iransk nyttår. De gangene det er iransk nyttår får jeg lov til å være hjemme fra skolen. TV en står på høyt volum, og mamma og pappa roper i telefonen hele dagen. Måtte Gud bevare deg, roper mamma selv om hun har sagt til meg at hun ikke tror på Gud. Måtte dere feire nyttår sammen i glede i all evighet, roper pappa. På TV en ser jeg at folk gjør iranske ting. Iranske

klær, iranske munner og lattere. De på skjermen teller ned til det nye året, og jeg, mamma og pappa ønsker hverandre gode iranske liv. Jeg vet ikke om det er teknologien som har blitt bedre eller om det er entusiasmen som har dempet seg etter å ha sagt de samme frasene år etter år, men mamma og pappa roper ikke like høyt i telefonen lengre. Bestemor er død. Den andre bestemor er også død. Bestefar er død. Onkel er død. Mange er døde, og de som ikke er blitt det enda er gamle. Inshallah feirer vi sammen neste år, sier pappa. Det sier han hvert år. Det finnes et bilde av at jeg sitter i telefonstolen og snakker med bestemoren min. Det krøllete håret mitt er oppsatt i sløyfe og jeg har på meg en festdrakt av rød fløyel som mamma har sydd til meg. Mens jeg vikler telefonledningen rundt pekefingeren prøver jeg å være høflig overfor bestemor. Måtte du og mamma og pappa få et fantastisk år dette året og alle år frem i tid, sier hun. Takk, sier jeg. Jeg legger på røret, spiser en kake og tenker på hva jeg skal fortelle barna i klassen min om i dag. Noen av skilsmissebarna jeg kjenner feirer

bursdagen sin én gang hos moren sin og én gang hos faren sin. Jeg tenker at jeg ligner litt på dem.