Somaya El-Sousi

Byen (al-madina)2

Somaya El-Sousi

Hva vil denne triste, stille, falne byen ved det gamle havet, nedtrykt av tid, gi deg? Den vil gi deg mye om du lytter til dens nattlige stemme strødd mellom trærnes rasling og bølgenes slag. Ingen prøver å lytte til englestemmen som stiger opp fra den. Alle hører bare sin egen stemme og strever for å finne seg selv mellom byens hauger. Jeg tenker ofte at hvis geografien bare ikke var så flink, hvis den bare hadde gitt byen noen flere kilometere med kystlinje og forløst den fra sine eksisterende grenser; hvordan ville din kyst se ut da, å, Gaza. Hvilke skip ville nå deg? Hva ville tilstanden til innbyggerne dine være, de som vrimler med eksilfølelser, skrik og frykt? Kanskje er det den konstante tanken om å unnslippe byens grenser som tynger meg, eller i det minste ideen om at min by er uten grenser,

2 Oversatt til engelsk av Sawad Hussain. De som har vært involvert i oversettelse til norsk er Gunvor Mejdell og Svovelstikkerredaksjonen.

179

druknende i isolasjon. En by der enhver som ankommer er fortapt, og enhver som drar skriver seg en ny livshistorie. Nå er det ingen avganger og ingen ankomster. En fangenskapets by som fortærer sine innbyggere og som alle vil flykte fra. For å være mer presis, de prøver ikke å flykte fra det geografiske stedet i seg selv. Men heller forsøker de å finne det som er tapt. De vil ha sin frihet, som de overraskende mistet under omstendigheter de aldri, ikke engang for en dag, hadde kunnet forestille seg. Byen ble trangere dag for dag, pålagt nye lenker hvert år. Senere, da den ble helt åpen for verden utenfor, ble den sett på som for snever til å romme alle sine innbyggeres lyster. Hvordan kan dette være, og likevel, ambisjonenes selvmotsigelser ødelegger alle forsøk på å overleve. Hvordan er både kjærlighet, død og liv mulig i én gate? Hvordan kan du ta din brors morder i hånden og svare på hans «god morgen»? Før Gaza ble forvandlet til en konfliktenes by var jeg deltager på en poesikonferanse i Paris. Det

180

som overrasket meg, var at alle jeg møtte ble målløse da de fikk vite at jeg kom fra Gaza. Gaza, dette magiske ordet! Så snart andre hørte det så de på meg med all verdens undring og forbauselse. Så begynte de å spørre alle de spørsmål som har falt dem i hodet siden den dagen de hørte om eksistensen til denne byen og dens gamle og moderne problemer. Jeg forvandlet meg fra å være en poet som deltok på en konferanse med mer enn tretti andre poeter, til å bli en representant for det Palestinske folket –beboerne i den mørke, fremmede byen. En by som ikke forsvinner fra de daglige nyhetene fra byene verden over. Deres nysgjerrighet etter å få vite og deres forsøk på å forstå hva som virkelig skjer, var større enn min evne til å svare. Da jeg kom tilbake hit, hadde jeg en merkelig lengsel etter å dra tilbake til Gaza. Kanskje jeg likte Gaza bedre sett gjennom deres øyne, og kanskje ønsket jeg å oppleve mer av denne byens karakter. Jeg ble overrasket da jeg kom tilbake. Byen er ikke lenger vår, og alt som hadde skjedd før var bare en øvelse i forhold til det som skjedde etterpå. Endringene er bare synlige en kort tid.

181

Det er et krav at alle sletter det som skjedde og lever igjen, som om ingenting hadde skjedd. Å, dette paradoks! Jeg gikk ikke inn i en sjokktilstand, jeg forandret meg ikke, og jeg forstår ikke – hva skjedde? Vi gikk tilbake til de daglige rutinene vi kjenner, bare for å finne ut at konteksten var fullstendig forandret.

Men det var dialog, flere hendelser, og flere vitnesbyrd. Alle visste hva de måtte si, og alle var helt tause.

For mange dødsfall. Mange drømmer går gjennom tankene til de som lever i denne glemte byen og som stadig tar stor plass i nyhetsbildet. Ingen prøver virkelig å forstå hva som utspiller seg her, og ingen vil begynne å endre noe som helst.

Kanskje er det denne byens ulykke at enhver som lever i den får en underlig egenskap; det er styrken til å holde ut og viske bort det man ikke kan leve med. De beklager seg ikke, de hyler ikke. I stillhet aksepterer de hver ny realitet som om de var skapt for den. Denne tilpasningsevnen

182

pleide alltid å forbløffe meg. Den kolliderer fullstendig med personlighetene til de som bor i byen, men de fortsetter i deres ordløshet og jeg i min forbauselse. Hvordan er det da mulig å fortsette å leve her, å våkne opp hver morgen med et smil og håpe på en skyfri ny dag? Det er en liten hemmelighet. Hvis du vet om den, er det mulig å fortsette. For å kunne leve i Gaza må du skape deg din egen hemmelige verden. Denne nydelige verden som rommer deg og de som er som deg; de som bærer på små drømmer som blir sanne i regnet en vinterdag, eller som er oppe seint inn i natten med melodisk musikk og venner. Fordi disse tingene er forbudt ved lov i den invaderte byen må du søke det, og du vil finne det til slutt.

Du vil gjemme din lille hemmelighet godt og i det øyeblikket nyte den så godt du kan; for å kunne skape for din egen del dager i skarp kontrast til de i nyhetene. Dager fylt med død, fattigdom og idiotisk slåssing som ikke forandrer noe. Eller fylt med navnløse raketter som utløser en lyd som minner om en slags eksplosjon, men som ikke engang kan skade en katt.

183

Du forblir i din vakre isolasjon og i ditt høyeste ønske om å få kjøpe tobakk til en billigere pris enn på markedet. Du fortsetter å tenke på nyttårsaften og hvordan du kan tilbringe kvelden utenfor veggene i ditt eget rom.

184