Tone Skaranger

Tone Skaranger

Vi skal bo i den øverste etasjen

Rene sier barnet i magen har valgt akkurat meg. Jeg er ikke med Harald lenger, jeg har redda meg opp på ei slags elvebredd. Jeg sitter her og finner på fem ting jeg liker hver dag. Det som er bra. Ei agurkskive, at det er varmt rundt føttene når jeg går på stranda, at vannet kommer ut av røra. Tenk etter alt det du har. Prøv å smile, så gjør signalstoffene resten. Det er noen sirkler. Det er ei hovedelv også, sier Rene. Og små bekker som renner litt omkring. Det er hovedelva det gjelder å få tak i. Det er hovedåra i livet, det vi er skapt til her på jorda. Vi kan nå elva når vi gjør øvelser, åpner for oss selv og meninga. Jeg driver mest og sirkler omkring. Nå må jeg bruke tida, sier Rene. Så jeg veit hva jeg vil.

Tida går. Jeg liker å se på hvordan folk rører på seg, at de har ei bue over knærne og at det går an å fange hvis jeg tegner. Uttrykket til en mann i rulletrappa. Alt som er uvesentlig. Jeg tegner litt, hogger litt i gips, skriver litt. Så sirkler jeg videre. Om jeg spør meg selv hva jeg egentlig vil

204

si noe om, er det samla i alt. Et eget rom. Å lukke seg inne. Å aldri mer bli banka opp igjen. Legen sier at barnet kommer i mai. Det passer ikke. Jeg tenker meg at det kommer ut når snøen faller utafor vinduet og jordmora og kanskje legen holder de hvite arma sine mot ungen og tar den i mot og holder den fram og i lyset og ser at alt er i orden. Så legger de den lille blodige kroppen mot min.

Vi skal bo i den øverste etasjen over Lydersen. Han sier det er greit at vi blir to, det skulle bare mangle, han har kommet inn og satt opp to panelovner så barnet ikke skal fryse. Det er glatt i trappa, så han har spikra på en slags borrelås på hvert trinn. Nå faller vi ikke, sier jeg, og Lydersen snur seg bort. Det er fordi jeg ikke skal se så letta som han er. Lydersen har nøkkel, men jeg er nesten alltid inne. Rene sier helsesøster kommer på besøk, da må jeg gå ned med barnet på armen og holde meg i gelenderet. Hun kommer med råd og er ikke ute etter noe mer, sier Rene. Og jeg skal vise henne alt, tegningene skal få henge på veggen og brevet jeg har som kan brettes ut og er tredimensjonalt og er et visdomstre. Det er fint når det snør. Vinduene på tre sider og enda glass i taket. Jeg har satt

205

barnesenga bortest ved skapet. Da kan jeg komme fram og åpne, og sånn at det er plass nok til at senga ikke er helt inntil min. Kommoden blir stellebord. Malesakene kan stå under bordet. Hvis Lydersen kom tror jeg han ville stå her og nikke litt, ikke gå inn, men fortsette det han gjør ute.

Han driver på i hagen. Han står ved poplene og sager av greiner enda det er vinter, det er en rad med popler ute mot veien, og de svarte knutene ser ut som hoder. Lydersen sier de var flere, men at det har blitt glissent med åra og at når det blir sommer skal han få dem opp og plante hekk som erstatning. Han ser nesten glad ut når han sier det, at poplene skal bort og at det skal bli hekk. Nå ringer det på nede. Det er ingen å se i hagen og ikke utafor gjerdet. Jeg legger tegningene med fremsida ned, så går jeg ned for å se hvem der er. Det er Lydersen. Han har gått ut for å ringe på og nå står han der med en diger pakke under armen. Hei, Synneva, sier han, jeg tenkte du var hjemme. Han er litt morsk i øya, ser på meg helt før blikket glir til siden som det pleier å gjøre. Han venter på at jeg skal si at han kan komme inn i

206

gangen, enda det er han som bor nede og eier huset og hagen og leier ut til meg. Men, kom inn da, sier jeg. Han går som en gammal mann. Han bærer pakken og støtter seg på trappa. Oppe sparker han av seg skoa. Skissene ligger snudd opp ned og jeg tenker på at jeg må fortsette med dem, det er hovedelva mi, og alt annet betyr ikke så mye, det er småelver bare og får ikke overta. Det var en overraskelse, sier jeg, og flytter skissene litt lenger fram. Lydersen kikker på dem raskt, at det er noe jeg er i gang med, noe jeg lager. Så retter han opp hodet. Han løfter pakken litt fram og setter den på gulvet. Jeg tenkte på denne, sier han og går rundt, til den andre sida. Så løsner han forsiktig på papiret. Jeg skjønner hva det er. Først ser vi hodet som er rødmalt og litt avskalla og flatt på sida og som har bua nakke og handtak å holde i. Så kommer hele hesten fram med sete og hale og meier av tre. Jeg står under vinduet. Det banker i hjertet. Det lyser på Lydersen og pakken hans. Det blinker i hesten og julenissepapiret. Nesten så jeg blir strupt.

207

Unnskyld, jeg har det jeg klarer meg med, sier jeg til ham. Plassen på golvet, at ungen kan krabbe. Faen, tenker jeg, jeg betaler husleia. For jeg er ikke den jenta. Tusen takk. Det går noen sekunder. Lydersen hører på det jeg sier og ser morsk ut. Så ser han på gyngehesten, retter seg opp, tar skritta over golvet og lukker døra forsiktig igjen etter seg.

208