Sveinung Hustveit

Sveinung Hustveit

Olle hadde hamra en god stund på døra til Petter’n før døra gikk opp og Petter’n var allerede på vei bort til sovesofaen i det Olle lukka øra bak seg. Petter’n satte seg mens Olle ble stående å trippe. Den lille hybelen hadde ikke plass til noe særlig mer enn et bord og en stol i tillegg til sovesofaen. Petter’n bøyde seg over bordet og fiska ut noen sneiper av askebegeret. Veit du hvilken dag det er i dag, spurte Olle og kikka rundt på taklistene. Nei, sa Petter’n. Samma faen det vel? Dø, dø, du følger jo ikke med, det er for faen julaften! Olle spant rundt seg selv en gang før han satte gluggene i Petter’n som nå nesten hadde samla nok sneiper til å rulle en ny. Å, er det det? sa han mens han letta på noen aviser, plastposer og annet skrot på jakt etter rullepapiret han mente måtte ligge under der et eller annet sted.

190

Ja, det er julaften og jeg er drit blakk, sa Olle. Og så da, du er jo alltid blakk. Petter’n titta ikke opp engang. Er like blakk jeg og. Det er noe dritt, julaften liksom, og så har jeg ikke ei krone til en burger engang, men så kom jeg på at Willy skylder oss penger, to laken, minst! Olle vugga fram og tilbake, beit seg litt i underleppa, lagde noen klikkelyder med tunga før han strøyk neven under nesa og dro pusten dypt inn. Slapp’a litt da, sa omsider Petter’n som nå hadde rulla ferdig. Han så opp på Olle i det han lot tunga gli over papiret, spytta ut litt tobakksrusk og skulle til å finne en lighter. Hva faen er det du har holdt på med a? Du stresser jo noe så jævlig. Petter’n fant lighteren og fyrte opp. Ikke no, ikke no, sa Olle. Var bare bortom Halvorsen og hjalp til med julereingjøringa. Det ble fint, dritfint, reint over alt veit du.

Petter’n visste. Halvorsen pleide å være raus med pepper når han bad om hjelp til å få ting gjort. Da ble det gjort og det ble gjort fort.

191

Hva mener du med at Willy skylder oss to laken? Petter’n trakk hardt inn og pusta langsomt ut. Ja, han skylder oss to laken, minst! Han bøffa oss, husker du ikke, han bøffa oss faen meg for flere tusen spenn den dritten. Kjipe feite faen! Olle veiva med armene også nå.

Hæ? sa Petter’n. Ja, han bøffa oss! Husker du ikke den gangen vi skulle deale et hekto og Willy sa han hadde pakk, men da vi kom med spenna så hadde han ikke pakk, men noe han sa var dritgod afgan, og så var det ikke god afgan engang, men noe jævli dritt, og vi hadde betalt ti laken for greiene, og skulle ikke betalt mer enn åtte eller sju for den dritten, så jo, Willy bøffa oss der, og de penga han bøffa oss for er våre, så de penga skal vi ha. Det er jo for faen julaften! Olle nikka iherdig. Skjønner du eller, vi skal ha de penga, for det er julaften og vi skal kjøpe oss noe digg å ete! Men åssen skal vi få til det a? Willy kommer jo til å blånekte. Det gjør’n alltid, sa Petter’n og klødde seg i hodet.

192

Ja, men du skjønner, jeg har en plan, jeg har for faen en plan! Olle gliste bredt og vippa tilfreds opp og ned på tærne. Vi tar med balltreet ditt og så drar vi opp til han dusten og sier det akkurat som det er, at han bøffa oss, oss liksom, sine egne kompiser, for to tusen spenn og de spenna skal vi ha, nå for det er jo faen meg julaften og penga er våre, og hvis den dritten ikke blar opp så skal jeg slå i støkker kneskåla hans. Det skal jeg faen meg gjøre, begge to, en for hver tusenlapp han bøffa oss for, for det fortjener’n da, for man bøffer bare ikke kompisene sine sånn, er du med? Han gir oss penga da veit du, og så stikker vi ned på butikken og kjøper noe digg julemat, men vi må for helvete se til å forte oss for butikken stenger klokka tre! Stenger butikken klokka 3? spurte Petter’n. Hvorfor det a? Drit i det, de stenger tre, sånn er det bare på julaften. Få på deg fillene så drar vi! Øh, jeg har jo fillene på meg, sa Petter’n. Ja, ja, det var sånn metaforisk sagt. Ta på deg skoa. Det skjønner du vel? Petter’n kippa på seg skoa og heiv på seg ei dunjakke for det var dritkaldt ute.

193

Willy bodde i en kåk på Vålerenga, ei skeiv gammal rønne som kommunen ikke hadde fått lov å rive. Olle banka på et par ganger, banna for seg selv, og banka hardt et par ganger til. Petter’n strakk seg fram og trykte på ringeklokka. Hælvete heller, sa Olle. Han er faen meg ikke hjemme. Han kommer sikkert, sa Petter’n, så vi kan jo vente på’n. Jeg veit hvor han har reservenøkkel’n. Petter’n fant nøkkelen under blomsterpotta ved siden av inngangsdøra, låste opp, la nøkkelen tilbake og låste igjen fra innsiden.

Skal banne på at han blir overraska når’n kommer, gliste Olle på veien inn i stua der han satte fra seg balltreet i kroken mellom en gammel slitt ørelappstol og en godt brukt skinnsofa. Willy har sikkert noe på lur her, sa Olle og så på Petter’n som bare nikka Petter’n begynte å leite rundt i stua og på kjøkkenet, og riktignok, i en liten boks innerst i matskapet fant Petter’n en beis, nok til å fyre opp litt julestemning. De mekka seg en feit joint, sovna, og våkna ikke før Willy med ett stod midt på gølvet med en full bærepose i hver hånd og brølte, hva faen gjør

194

dere to saueskaller i sofaen min! Hallå Willy, sa Petter’n. Vi skulle bare, du skjønner… Men Willy skjønte ikke, og det forstod Olle som i en sammenhengende bevegelse svingte seg rundt fra sofaen, greip balltreet og klinte til Willy rett over tinningen så Willy datt som en stokk uten engang å slippe bæreposene. Han blei liggende rett ut og det dirra i beina på’n. Hvorfor i helvete gjorde du det! Nå har du kanskje slått’n i hjæl og da får vi i alle fall ikke de spenna. Olle gikk fram til Willy og holdt hånda foran trynet på’n. Han puster ennå, og Willy tåler en støyt, sa han, tok bæreposene ut av hendene på Willy og satte dem på spisebordet. Hva har vi her da, sa Olle og snuste ut i lufta. Petter’n merka det også. Det lukta intenst av julemat, og oppi posene var det ikke bare to digre aluminiumsformer som lukta digg, men også en 6-pack juleøl, en pose potetgull og noen andre matvarer som ikke fanga samme interesse. Fy faen, nå blei jeg skikkelig hypp på mat, sa Petter’n og nærma seg bordet med grådig blikk. Hva skal vi gjøre med Willy a? Han kommer til å være lynings når’n våkner. Sjekk lommene hans,

195

sa Olle. Kanskje han har noe stash. Hva mener du? spurte Petter’n. Kjenner jeg Willy rett så har han ikke bare fiksa julemat. Han har nok også sørga for litt god dessert. Se om du finner noen bagger. Ja, ok. Skjønner, sa Petter’n og begynte å leite gjennom jakke og bukse. Han tok en pause og tenkte seg om før han åpna belte og buksesmekk, dro dongeribuksa ned så trusa blei synlig. Ha! Jeg fant, jeg fant! Petter’n hadde hånda under ballene til Willy og fiska fram to bagger med pulver. Smækk smækk, sa Olle og gliste sitt breieste glis. Nå blir det jul! Gidder du å stikke ut på kjøkkenet å hente bestikk? Petter’n kom tilbake med tre tallerkener, kniver og gafler. Skal du dekke på til Willy også? lurte Olle. Petter’n dro på skuldrene og ordna oppdekkinga. Vi kan ikke bare la han ligge der vel? sa Petter’n i det han skritta over Willy for å komme rundt bordet. Jeg veit hva vi gjør, sa Olle og henta en kontorstol borte ved skrivebordet, vi setter’n oppi her! Sammen fikk de heist Willy opp fra gulvet og opp i kontorstolen. Willy klynka litt. Olle prøvde å få kroppen til å sitte rett, men den seg sammen som en sekk og hue dingla ned på

196

siden. Hold han litt, sa Olle og løp ut på kjøkkenet. Han kom tilbake med en rull gaffatape som han først surra rundt brystet på Willy, før han dro en runde rundt panna. Nå sitter’n rett som en prest! Petter’n nikka anerkjennende. Med bordet dekka og matfatene på plass jekket Olle to juleøl. Skål Petter’n. Petter’n skålte tilbake og drakk nesten opp flaska i ett drag. Så skjøt han ut brøstet og leverte en lang rap. Lyden av rapen må ha satt fart i Willy for plutselig begynte han å lage lyder og han kava med armene. Faen også! Han må ikke våkne nå. Petter’n så engstelig på Olle. Hva gjør vi nå’a? Olle tok rullen med gaffatape og surra fast håndleddene til Willy fast i armlenene, før han gikk bort og henta balltreet. Vi kan ikke slå’n en gang til, sa Petter’n. Slapp av, sa Olle, jeg har en plan. Om vi ikke skal slå’n, så skal han slås ut. Rull opp skjorteermet hans. Petter’n skjønte og frigjorde underarmen, dro beltet ut av buksa på Willy og stramma det rundt overarmen hans. Tada! sa Olle og dro fram junkpumpa fra innerlomma. Vi lar Willy få desserten først, så får vi matro. Metodisk mekka han et skudd, fant

197

ei åre og skøyt stoffet inn. Petter’n løsna beltet og etter noen sekunder la det seg et seigt, rolig drag over Willys ansikt. Han rulla litt med øya og ble borte. De satte aluminiumsboksene midt på bordet og tok av lokkene. Poteter, surkål og en pose brun saus i den ene, og fullt av feite ribbebiter i den andre. Fyttihælvete, detta blir digg! ropte Petter’n. Kjenn den lukta a, sa Olle og satte seg til bords. Petter’n trilla Willy inn mot bordenden. De jekka seg hver sin nye juleøl, spiste og drakk til det var tomt.

Det må jeg bare si deg, sa Petter’n og så alvorlig på Olle, detta er den beste julaften jeg noen gang har hatt!

Olle nikka og Willy pusta tungt mens ei stripe sikkel langsomt fant veien ned mot skjortebrystet.

198