OMTALAR
22. november 2006
«James Bond»-filmene har underholdt i mange tiår nå. De har alltid vært litt flåsete og selvparodiske - men på sitt beste med sjarm, humor og i lekne actionomgivelser. Det siste tiåret har han likevel blitt en sjarmløs klovn, overlesset med gadgets og motarbeidet av pannekakeflate skurkekarakterer. I «Casino Royale» er det endelig intensitet i karakteren James Bond igjen. Bankeren Le Chiffre (Mads Mikkelsen) finansierer terroristhandlinger rundt om i verden, men har rotet med økonomien. Nå skylder han penger, og setter opp et eksklusivt pokerbord på Casino Royale for å redde seg. Filmen dekker året da James Bond blir 007 for første gang, og Le Chiffre blir hans første store oppdrag. Bond, barsk og målrettet i Daniel Craigs tolkning, allierer seg med regnskapsfører Vesper Lynd (Eva
S Tekst: MATIAS HELGHEIM matias@studvest.no
«Landskap» og «Elskeren» Den Nationale Scene
SCENE
Sterkt samspill A B C D E F Kort tid etter sin debut i 1957, uttalte den engelske dramatikeren Harold Pinter at det ikke finnes noe klart skille mellom det som er virkelig og det som ikke er virkelig, og heller ikke mellom det som er sant og det som er usant. Denne tematikken er også fremtredende i enakterne «Landskap» (1969) og «Elskeren» (1963), som hadde premiere på Småscenen 17. november. Sammen representerer de ulike innfallsvinkler til spørsmål om sannhet, mening og kommunikasjon mellom to mennesker. I «Landskap» møter vi det aldrende ekteparet Beth (Ragnhild Hiorthøy) og Duff (Karl BomannLarsen) i en slags anti-dialog, der de snakker forbi hverandre, tilsynelatende uten berørings-
punkter. Hiorthøy og Bomann-Larsen formidler den krevende teksten med overbevisende tilstedeværelse, og betoningen av stillheten mellom dem skaper nærvær og nerve i forestillingen. Et annet ekteskapelig «drama» utspiller seg mellom Sarah (Reny Marie Gaasand Folgerø) og Richard (Frode Bjorøy) i «Elskeren»: De har vært gift i ti år, er både vakre og vellykkede, men kappes tilsynelatende om å bedra hverandre. Eller driver de kanskje et maskespill som er i ferd med å komme ut av kontroll? Balansen mellom alvor og komikk i fremføringen blir et effektivt spenningselement, og samspillet mellom Bjorøy og Folgerø er godt. I begge enakterne tolkes teksten også gjennom ulike typer videodesign og musikk. I «Landskap» blir det kanskje litt påklistret, siden teksten står så godt alene, men i «Elskeren» føles det mer integrert, og dermed mer velfungerende. S Tekst: ANEMARI NEPLE anemari@studvest.no
Tara «Pain as cold» (Bergland Productions)
A B C D E F
MUSIKK
Noe unaturlig «Tara» blir beskrevet i presseskrivet som «det mest naturlige i verden. En finsk gitarist, en sprell levende kontrabass, en rocketrommis, og en lo-fi frontfigur som skriver om alt fra røde joggesko til padleturer i kloakken». Sigrun «Tara» Øverland er denne lo-fi figuren. Hvordan høres det ut når gruppa platedebuterer med «Plain as Cold»? Det starter riktig så lovende med åpningen «Losing My Other». En kort og stilsikker låt om å finne seg selv/ miste den andre. Bandet er samspilt og viser at de kan lage fengende visepop. Neste låt «Dream of Red Jogging Shoes» er litt for schizofren for sitt eget beste. Når den koselige vise/fiolinpoppen de lett behersker, glir over i en Deliveriansk banjobattling via en noe uklar reggeasekvens, som gir mer hodebry enn
musikalske opplevelser, er ikke alt like greit. Det «å gape over for mye», er mer enn en floskel i denne sammenheng. Platas ubestritte høydepunkt er «Humle and Tumble». En sang der vokalen til Sigrun naturlig legger seg silkemykt over det stilferdige bakteppet av vakre gitarer og sparsom tromme arrangering. Det som kommer fram av denne ujevne debuten er at «Tara» behersker best det enkle og stilsikre. Deres eksperimentering kunne ha fungert, men «Tara» er for tørr bak øra til å få det helt til. Jeg hører en tidvis usikker debutant, som ikke helt mestrer alt de prøver. Det er massevis av kreative krumspring her, og «Tara» skal ha for forsøket, men i mangel av struktur og autensitet faller det meste noe sammen. Synd egentlig, for «Tara» har potesial. Noe de i fremtiden forsatt kan bevise. Da kan de fremstå som «det mest naturlige i verden». S Tekst: SJUR AASERUD sjur@studvest.no
SERIE
A B C D E F
Med hånden på hjertet – 125 fakta fra verden Karstein Volle (Jippi! Forlag)
A B C D E F «Fakta fra verden» er premienerd Karstein Volles reaksjon på informasjonsstrømmen i mediesamfunnet. Eller er det ultraraddis Karstein Volles kommentar til nyhetsbildet i en verden full av politiske konflikter? Eller er det serieskaper Karstein Volles lunefulle bidrag til en flora av tegneserier som i høyeste grad domineres av korte, poengterte anekdoter om stereotype karakterer? Eller er det alle tre? Man blir liksom aldri helt sikker. Ikke det at Volle kan beskyldes for å være schizofren. Faktisk er serien hans i stor grad ensformig i oppbygging og presentasjon. Da serien for første gang ble presentert for norske lesere, var den et friskt og nyvinnende pust: Løgn og bedrag presenteres gjennom stilrene skjematiske tegninger lik illustrasjonene i bruksanvis-
Damien Rice «9» (14th Floor / Warner)
A B C D E F
Damien Rice sitt debutalbum «O» fra 2002 er ikke lett å matche. Det har blitt beskrevet som tidløst, og allerede en klassiker, noe som har lagt forventningspress på singer/songwriter-artisten Damien Rice. Med «9» klarer han seg gjennom de første låtene, men faller av noen ganger etter hvert. Med de to første låtene er Damien Rice tradisjon tro. «The Animals Were Gone» er en god låt med en religiøs avslutning som kan gi assosiasjoner til Beth Gibbons. Spor fire, «Rootless Tree», gir en fornemmelse av at Damien Rice er 14 år og sinna mens han sitter i sengen og spiller og synger. Kanskje fordi han synger «fuck you, fuck you» i refrenget. For på resten av låtene er han en del år eldre, og det kler ham selvfølgelig.
S Tekst: FRODE ANDERSEN
frode@studv
frode@studvest.no
«Coconut Skins», er en gladlåt som er gøy å synge med. «Me, My Yoke + I» er Damien Rices rockealibi, men en overdreven bruk av effekt på vokalen ødelegger noe for en ellers sterk låt. «Grey Room» er, som tittelen avslører, mest av alt grå og kjedelig. Damien Rice lurer lytteren tett inntil seg med et klinkende klart lydbilde. Han trekker pusten, noen ladde sukk – detaljer som gjør mye for å styrke Damien Rices eksponerte sårbarhet. Jevnt over gir Damien Rice ti låter med en stille personlighet. Stille og myke låter pakket inn i vatt eller fløyel, i alle fall i noe mykt. Plata farer godt med deg, den er god mot et ømfintlig øre. «9» er dermed en plate for deg som er forelsket, forlatt eller bare fyllesyk. Helt sikkert. «She's like an angle and she burns my eyes», som Damien Rice selv sier det.
A
S Tekst: TINA BEATE GOA FAGERHEIM tina@studvest.no
Evig din Kate Bush «The Kick Inside» (EMI America)
ANBEFALES
Kjærlighet er så mangt. Morskjælighet, søskenkjærlighet og kjærlighet til det motsatte kjønn blant annet. Jeg har opplevd alle disse formene for kjærlighet selv, men ingen av de tilsvarer den umiddelbare og svært så emosjonelt baserte kjærligheten til Kate Bush. På kanten til å bli mani er kjærlighetsforholdet nå syv år gammelt. Og det hele startet med et lite spark innenfor. Få musikere har dukket opp av ingenting, med så mye å prege populærmusikken med. For hvem er egenttlig Kate Bush? Hvor tok hun det fra når hun laget komposisjoner som «Wuthering Heights», «The Man with The Child in his Eyes», «Kite» og «Them Heavy People»? Ord strekker ikke til i undring. Men musikken finnes og den kan nytes.
A: Kandidaten viser uvanlig stor evne til originalitet og/eller gjennomførelse. B: En sterk besvarelse, med et positivt helhetsinntrykk. Mangler det lille ekstra for å få en toppkarakter. C: Følger stort sett normene for helhetlig oppbygging. Kandidaten tar ikke store sjanser, men kjører «safe». D: Legger seg under gjennomsnittet, og problemene trer sterkerer fram enn i en C-besvarelse. E: Kandidaten har med det minimale som trengs for en ståkarakter, men heller ikke mer. Slett håndverk. F: Stryk 22
ninger og sikkerhetsbrosjyrer. «Med hånden på hjertet» - den andre «Fakta…»-boken i rekken - forer leseren med 125 små, la oss kalle det «grafiske artikler», man definitivt ikke bør bruke som referansepunkt på eksamen. Naturlig nok, for en serie med så snevre rammer, savnes kreativitet i enkelte tilfeller. Man kan le så man rister av Volles forklaringer på hvorfor man trommer med fingrene, av hans intelligente satire, eller av hans logiske bevis for at de eldre ødelegger samfunnet vårt. Men det er ikke tvil om at idéene i mange tilfeller er tynne. Dessuten er de mer meningsladde bidragene preget av en kjedsommelig politisk korrekthet. For fakta-freaks er denne boken uten tvil midt i blinken. Supplert med forord av Jon Bing, og «gjesteopptredener» av et knippe kjente serietegnere, gir boken valuta for pengene. Men det spørs om ikke Volle har nådd smertegrensen for sin kreativitet etter å ha diktet opp hele 200 «fakta» til vranglære for oss alle.
Myk stillhet MUSIKK
Regi: Martin Campbell
Green). Sammen opplever de den dramatikk og kjærlighet man kan forvente av et Bond-plot. Et i utgangspunktet lite pirrende manuskript byr likevel på noen positive overraskelser. Spesielt mot slutten tar det avstikkere som spriter opp vår oppfatning av karakterene. Faktisk har vi aldri tidligere sett Bond falle så pladask for en Bond-pike som her, og aldri før har han vært villig til å ofre karrieren for en forelskelse. Forholdet blir nesten pinlig i den intime leken de imellom. Men Eva Green - den beste Bond-piken noensinne - lokker sensualitet ut av enhver scene, og skildringen av kjærlighetslivet blir mer eksplosivt enn hos noen tidligere Bond. Actionscenene er ikke spektakulære, men heller ikke tåpelige. Kameraføringen er tidvis kreativ, med bevisst bruk av effekter og vinkler. Resultatet er en Bond-film som tar opp tradisjonen fra de første i serien. «Casino Royale» gir oss en mer jordnær og underholdende 007.
Alternativt pensum
MUSIKK
CasinoRoyale
FILM
Sjarmtrollet Bond
STUDVEST
«The Kick Inside» er romantisk suggerende, stemmemessig virtuost og tekstmessig fascinerende. Bandet som med rettferd bivåner Kate er i storslag. De har tydligvis stor repekt for vidunderbarnet, hun var bare 18 da de startet innspillingen, og er den nødvendige faktoren som gjør «The Kick Inside» til en umiddelbar klassiker. Om Kate må det sies at hun er: sofistikert, vittig, intens, eksentrisk, teatralsk, selvsikker, sensuell, episk, vågal, kreativ, utfordrene og frydfull. Gjerne alt på en gang, men aldri uten fokus på å perfeksjonere det musikalske. Forhold kommer og går, men ingen tilsvarer den pågående fascinasjonen til vidunderbarnet, som også etter «The Kick Inside» har kommet opp til de samme stormfulle høydene med andre utgivelser. Med en «Sareptas krukke» av respekt, beundring og tiltro til artisten som ikke har noen tilsvarende på sitt nivå er det lett å konstatere: Det dreier seg om ekte kjærlighet. Evig din. S Tekst:SJUR AASERUD sjur@studvest.no
Les flere anmeldelser på www.studvest.no