Page 1


Landene som forsvant. 1840–1970 © Spartacus Forlag 2016 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. omslag og prinsippdesign: Handverk sats: Lukas Lehner, Punktum forlagstjenester trykk: GPS Group printed in slovenia ISBN: 978-82-430-0924-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. spartacus forlag as Pb. 6673 St. Olavs plass 0129 Oslo www.spartacus.no


Innhold Forord 1 8 40 – 1 8 6 0

De to Sicilier: Trette aristokrater og bunnløs fattigdom Heligoland: Fra elsket øyrike til ribbet bombemål Ny Brunswick: Immigranter med blår i øynene Corrientes: Frimerker fra bakeriet Labuan: Flatfyll i tvilsomt sydhavsparadis Schleswig: Skandinavisme og stridsmusikk Dansk Vestindia: Slaveøyer på panikksalg Van Diemens Land: Straffekoloni med angstfylte frimerker Elobey, Annobon og Corisco: Antiimperialisme og engstelige misjonærer Vancouverøya: Templer av tre 1 8 60 – 1 8 9 0

6 10 12 16 20 24 28 32 36

1 8 90 – 1 9 1 5

90

Sainte-Marie av Madagaskar: Sivilisert panikk i tropisk utopi Nandgaon: Fredfylt fanatisme Kiaochow: Lunefull keiser i råttent spill Ildlandet: Diktator i gull

1 9 1 5 –1 9 2 5

120 122 126 130 134 138 142 146 150 154 158

1 9 2 5 –1 9 4 5

44 48 52 54 58 62 66 70 74 78 82 86

108 112 116

Hijaz: Frimerker med bitter jordbærsmak Allenstein: En sommer i selvstendighet Kapp Juby: Postflyvere i ørkenen Sørrussland: En hvit ridder mister grepet Batum: Oljebegjær og spyfluer Danzig: Sukkerbrød med Hitler Fjerne Østen-republikken: Tundra med utopister Tripolitania: Fascistisk flyrace i islamismens vogge Øst-Karelen: Nasjonalromantikk og skogstung patos Carnaro og Fiume: Poesi med fascismen

40

Obock: Våpenhandel med geitesuppe Boyacá: Dekadenter i krig Alwar: Forrykte fyrster og søt dessert Øst-Rumelia: Skrivebordslandet Oranjefristaten: Salmesang og rasisme Iquiquie: Salpeterkrig i støvfylt landskap Bhopal: Fyrstinner i burka Sedang: Fra Champs-Élysées til Kon Tum Perak: Med tinn på hjernen

Mafeking: Speidergutter i skinnmanøver Karolinene: Sjøpølser for steinpenger Kanalsonen: Et Sibir i Karibien

Mandsjukuo: I ondskapens navle Inini: Dødssynder i ugjennomtrengelig regnskog Saseno: Barndomsparadis på verdens stussligste sted Tannu Tuva: Lukket land med eksentriske frimerker Tanger Internasjonale Sone: Et moderne Sodoma Hatay: Folkemord og fikset folkeavstemning Kanaløyene: Sabotasje med frimerker Sør-Shetlandsøyene: Med pingviner i ovnen 1 9 4 5 –1 9 7 5

92 96 100 104

3

164 166 170 174 178 182 186 190 194

Trieste: Et veikryss i historien Ryukyu: Selvmord satt i system Sør-Kasai: Miserabel baluba og edle mineraler Sør-Molukkene: Krydder og terrorisme Biafra: Sult og stedfortrederkrig Øvre Yafa: Jordhus og glorete frimerker

198 200 204 208 212 216 220

Noter Litteraturliste

224 230

Innhold


VANCOUVERØYA NY BRUNSWICK

DANSK VESTINDIA KANALSONEN

BOYACA ININI

IQUIQUE CORRIENTES

ILDLANDET SØR-SHETLANDSØYENE


ØST–KARELEN

HELIGOLAND KANALØYENE

SCHLESWIG

TRIESTE

FJERNE ØSTEN-REPUBLIKKEN

TANNU TUVA

ALLENSTEIN SØRRUSSLAND DANZIG CARNARO OG FIUME

DE TO SICILIER

SASENO

BATUM ØST-RUMELIA HATAY

TANGER

HIJAZ

KAPP JUBY

MANDSJUKO KIAOCHOW BHOPAL

ALWAR RYUKYU

TRIPOLITANIA SEDANG

OBOCK NANDGAON BIAFRA

ELOBEY, ANNOBON OG CORISCO

LABUAN ØVRE YAFA

PERAK

KAROLINENE

SØR-MOLUKKENE SAINTE-MARIE SØR-KASAI ORANJEFRISTATEN MAFEKING

VAN DIEMENS LAND


tigste er at gjenstandene er merket av reisene sine, og helst slik at jeg kan rekonstruere dem. Mønstrene som da danner seg, favner gradvis mer og mer av kloden, nesten mot det intime. Et klenodium i samlingen er en overgrodd drikkeboks med skrifttegn fra hudum-alfabetet. Den kan være fra Mongolia eller den føderale russlandsrepublikken Tuva. I begge tilfeller vil det være snakk om land som ikke selv har kystlinje, og der den første delen av turen må ha foregått på Jenisejfloden gjennom Sibir til Nordishavet. At boksen fortsatt er uåpnet, setter en ekstra spiss på det hele, men er ingen overraskelse. For det er slett ikke uvanlig at øl- og brusboksene man finner langs strendene, er fulle – det skyldes den lille luftboblen som skjuler seg i de fleste av dem. Jeg vet ikke hva Hudum-boksen inneholder, men en ting er sikkert. Den skal åpnes på mitt dødsleie. Så har vi frimerkesamlingen. Jeg samler på frimerker, men ikke hvilke som helst frimerker. Planen går ut på å skaffe et merke fra hvert land og regime som har vært i virksomhet etter at det første «Penny Black» kom ut i England i 1840. Et ubrukt merke er lite spennende. Jo større preg av håndtering og liv, desto mer verdifullt kjennes det. Jeg tar frimerkene frem, lukter og stryker over dem, slikker kanskje. Smaken av forvitret gummi arabicum, plantestivelse og hornlim, og i beste fall noe udefinerbart som kanskje stammer fra tidligere slikk som er slikket for lenge siden i en fjern avkrok av verden. Inntrykk som ikke er mine egne, men som jeg får del i etter hvert som de strømmer på. På denne måten erobrer jeg kloden og tilværelsen fra tre flanker i en veldig knipetangsmanøver.

Forord Historien, i likhet med livet selv, er sammensatt; verken livet eller historien er et prosjekt for dem som ønsker enkle, klare linjer og konsekvens. Jared Diamond1 Det å plassere seg selv i verden har alltid stått for meg som selve meningen med livet. Jeg stiller bar og blåøyd når jeg hver sommer tar en uke fri for å vandre ned kysten av Europa. Systematisk følger jeg hver bukt og hver brygge, langs sandstrender og over diker, gjennom storm og solspreng. Ti år har det tatt å tilbakelegge distansen fra Hirtshals i nord til Boulogne-sur-Mer i sør, og hvert skritt sitter igjen i kroppen som et kart der jeg selv er målestokken, med konsistens og lukt, farger og bulder. Sakte, men sikkert inntar jeg kloden. Med en smule vemod har jeg etter hvert måttet innse at det skal bli vanskelig å nå helt rundt. Jeg kunne selvsagt endre taktikk og gå hver dag, hele året, resten av livet. Men dette er naturligvis helt umulig både kroppslig og ellers. Motivert av denne erkjennelsen har jeg startet to tilleggsprosjekter som begge har det til felles at jeg i stedet lar verden komme til meg. Det første er innsamling av drivgods langs rullesteinstranden nedenfor huset der jeg bor. Av plast, tre eller hva som helst. Her er beskaffenhet og skjønnhet mindre interessant. Det vik-

6


vil heller kalle det eventyrlyst. Av og til har vi alle behov for noe ekstraordinært, noe som utvider tilværelsen uansett om det er til det verre eller til det bedre, om man vinner eller taper. Er man keiser, president eller karismatisk statsminister, kan man selv sette tingene i gang. Og det kan forplante seg nedover i rekkene helt til den lille soldat. Også kvinner kaster seg på i håp om å oppleve den berusende følelsen av å være til stede i de ville krefters vold. Ikke for menneskehetens skyld, men for sin egen. Oftest vender man slukøret hjem igjen med den fattige følelsen av å ha blitt lurt med på en kjedelig pissekonkurranse, verken mer eller mindre.3 Å begrunne kriger og erobringer med testosteron eller kjedsomhet er naturligvis verken legitimt for konger, presidenter eller maktpolitikere. De snakker i stedet om materielle behov, sikring av markeder og tilgang på råvarer for å opprettholde eller øke eget forbruk. Eller de påstår at det dreier seg om å redde en nabobefolkning fra en despot eller å innføre et styresett eller en religion som innbyggerne har bedre av. Disse momentene har en tendens til å blandes. Men uansett hva som er begrunnelsen for å etablere et nytt land, gjelder alltid følgende: Opplegget fungerer en stund, alt fra noen dager til over hundre år, men i fortsettelsen venter bestandig fallet – like selvfølgelig som ubønnhørlig.

Boka du nå holder i hånden, har utgangspunkt i den stadig viktigere frimerke-flanken, og tar for seg et knippe av landene som ikke lenger eksisterer. Og her er stofftilfanget stort. På verdensbasis har mer enn tusen regimer sett seg verdige nok til å gi ut frimerker. De bærer gåtefulle navn som Obock og Sedang og Kapp Juby, som de færreste av oss forbinder med noe som helst. Andre igjen kan vekke assosiasjoner, som Biafra og sult og Bhopal og miljøkatastrofe. Ofte sørgelige saker alt sammen. For selv om mange av navnene kan høres nesten godmodige ut, skjuler de uten unntak fortellinger om maktutøvelse og manipulasjon. Å ringe inn et territorium med grenser, har aldri hatt som formål å øke befolkningens lykke. Hvor galt det kan bære av sted, ser vi i Afrika og Midtøsten, der kolonimaktenes kapping av land bare unntaksvis fulgte tradisjonelle stammeområder. Og på Balkan førte stormaktsspill mellom øst og vest til et samrøre befolkningsgruppene imellom. Konsekvensene vekkes stadig til live i blodige konflikter. Frimerkemotivene viser ganske presist hva det hele dreier seg om – en nesten massiv mannskultur av monarker i pomp og prakt, militære seiersmonumenter og regimetro helter av alle slag. Og gjerne presentert som struttende påfugler eller gorillaer med oppblåste trommebryst. Atferdsøkologer vil raskt karakterisere det hele som en ren show off der hovedpoenget er å skaffe seg makt og i siste omgang damer, med overdrivelser og selvbedrag som helt avgjørende ingredienser.2 Således framstår vi menn som slaver av testosteronet. I det minste kan det ofte se slik ut. Men det finnes åpenbart også andre grunner til å gå til krig. En av disse er kjedsomhet. Noen

Grunnlaget for undersøkelsen min er dokumentasjon på tre nivåer: frimerkene i seg selv, øyenvitneskildringer og ettertidens historiske tolkninger.

7

FORORD


Og her danner frimerkene selve kjernen, som konkrete bevis på at landene faktisk har eksistert. Like sikkert er det at de lyver. På frimerkene vil landene uavlatelig søke å vise seg frem slik selv de ønsker å bli sett – som mer renhårige, mer liberale, mer barmhjertige, mer fryktinngytende eller mer styringsdyktige enn de faktisk er. Frimerker må derfor betraktes som propaganda der sannheten alltid vil være av underordnet betydning. Likevel kan vi fortsatt stole på frimerkenes konsistens, farger, teksturer, lukt og smak – som på selve saltet i havet. Så har vi øyenvitneskildringene. De representerer tekst forfattet i direkte kontakt med begivenhetene. Jeg har derfor gitt dem en spesiell plass, som grunnformlene i en lærebok i matematikk. De kan benyttes til å mane fram bilder tettest mulig på sannheten. Men man må være på vakt. Det finnes lureri her også. Det tredje og mest usikre nivået er annenhåndskunnskapen formidlet av historikere og romanforfattere, med eller uten politiske agendaer. Det er disse kildene som forvalter etterpåklokskapen og analysene av hva som egentlig skjedde. Jeg har forsøkt å utvise kritisk sans overfor dette stoffet, men uten bestandig å føle at jeg har kontroll. Faghistorikere blir lett antiseptiske og fylt av årstall. Romanforfatterne slår gjerne ut i helt motsatt retning og romantiserer. For at leseren skal kunne overprøve tolkningene mine og samtidig utvide opplevelsen, har jeg lagt inn forslag til videre litteraturstudier. For flere land er det i tillegg anbefalt musikk og film, og ved noen anledninger også matoppskrifter. I løpet av skriveprosessen har jeg spist meg igjennom en rekke lokale

retter for å forbedre selve jordingen. Og jeg har tatt med noen av de mest virkningsfulle av dem. Til slutt vil jeg takke alle som har bidratt i arbeidet med boka. Foruten alle verdens bibliotekarer vil jeg trekke frem Sofia Lersol Lund, Lars Mogensen, Stian Tveiten, Anette Rosenberg, Anna Fara Berge, Marie Rosenberg, Svanhild Naterstad, Trond Berge, Dag Roalkvam, Julio Perez og Gerd Johnsen. Og før du blar i vei, vil jeg understreke at boka absolutt ikke er ment som en reiseguide som skal sende folk ut på jakt etter restene av glemte land og riker. For her snakker vi ikke om pakketurer, men om lange og komplekse reiser der alskens transportmidler må tas i bruk, og hvor klimakonsekvensene vil overskride ethvert dannelsesnivå. Og trolig uten at leseren bringes noe som helst nærmere eventyret. Se derfor heller på boka som en samling god-natt-historier som kan gi drømmen næring og løfte deg inn i søvnen. Bjørn Berge, Lista, våren 2016

8


VANCOUVERØYA NY BRUNSWICK

DANSK VESTINDIA

CORRIENTES


1840

HELIGOLAND

DE TO SICILIER

~ ELOBEY, ANNOBON OG CORISCO

til ~

1860 LABUAN

VAN DIEMENS LAND


Trette aristokrater og bunnløs fattigdom

PERIODE:

1 8 1 6 –1 8 6 0 LAND:

DE TO SIC I L I E R BEFOLKNING:

AREAL:

8 703 000

1 1 1 9 0 0 k m2

Kjøtt, kaker, frukt og nevestore baller av kritthvit mozzarella, alt kittet sammen med farse av sardiner, innvoller og oliven til et konet fjell av mat – som en miniatyrutgave av Vesuv, saftig glinsende i ettermiddagssolen på brosteinen foran slottet i Napoli. En kanonsalutt gir den forslukne menneskemengden klarsignal. Det høres slappe klappsalver fra de for lengst forspiste aristokratene på balkongene. Den smellfete kong Ferdinand I – langt ivrigere enn de andre – trommer nervøst med fingrene på rekkverket.4

VENEZIA ØSTERIKEUNGARN SIENA

I 1759 hadde han overtatt tronen bare åtte år gammel. Tidlig i tjueårene var han først og fremst opptatt med å klekke ut spektakulære ideer til neste grand galla. Dette var en av de ytterst få anledningene der han også lot det dryppe på folket.

PAVESTATEN

AD RIA

TE RH AV ET

Kongedømmene Napoli og Sicilia hadde også flere ganger tidligere kjørt i tospann som kongedømmet De to Sicilier, da Ferdinand Is far, Karl III av Spania, i 1735 etablerte kombinasjonen på ny med byen Napoli som hovedstad. Landet strakk seg helt nord til Pavestaten og var stort i europeisk målestokk. Napoleon satte en stopper for utskeielsene i 1799 da han inntok Napoli-delen av kongeriket. Ferdinand søkte tilflukt på Sicilia, der han ble beskyttet av en sterk britisk marinestyrke.

Napoli

SARDINIA

DE TO SICILIER

T LHAVE MIDDE Palermo

12


Etter fredskongressen i Wien i 1816 kom han på ny til makten, riktignok etter å ha lovet britene sosiale reformer i tråd med det som var blitt normalen ellers i Europa på denne tiden. Men han glemte raskt avtalen og fortsatte som før med et strengt aristokratisk styre komplett uten interesse for annet enn overklassens ve og vel. Misnøyen blant bybefolkningen tiltok, og det kom til revolter både på Sicilia og i Napoli. Ferdinand svarte med et skrekkvelde av spioner, informanter og vilkårlige avstraffelser. Dette ble ufortrødent fulgt opp av etterkommerne hans, særlig Ferdinand II, som fikk tilnavnet Re’Bomba – kong Bombe – etter at han i 1849 slo ned et opprør i Palermo med lite presis og massiv kanonild fra egne krigsskip.

fiende før han faller omkull på dørken med rullende øyne. Her ligger han et øyeblikk før han igjen spretter opp, denne gangen med lua i hånda. Det kastes noen kobbermynter ned til ham. Julia Kavangh trekker et lettelsens sukk da skipet endelig steamer ut Napoli-bukta. «Napoli svant gradvis hen, og tok seg absolutt bedre ut på litt avstand.»5 Fortvilelsen kom først og fremst til uttrykk i byene; ute i provinsen gikk man sjeldnere sulten til sengs. Her fortsatte livet som før etter et strengt føydalistisk mønster som hadde vart ved i hundrevis av år. I Cilento-distriktet et stykke sør for Napoli reiste landskapet seg fra klippekysten med ville oliventrær, gummitrær og myrt gjennom skoger av eik og hagtorn forbi tregrensen til et og annet fjell med evig snø. Landsbyene i området var kompakte og gulbrune med røde tegltak. De klorte seg fast til fjellsider og åstopper, gjerne innringet av steile festningsmurer. Sammen med kirketårnet og et og annet dueslag tronet alltid adelsmannens palass luftig over det hele. For jo dypere man befant seg i den kronglete strukturen av smug og trange brosteinsgater, desto mer intens var stanken fra den åpne kloakken og husdyrenes nattleier i kjellerne. Landsbyene i Cilento ligger der fortsatt. Om du besøker dem i dag, vil du merke at lukten er borte. Ellers framstår de som aldersmessige ingenmannsland – uten å eldes, uten å forynges – som små kongeriker fra eventyrene. Og det var de nok også. Alle var lydige mot sentralmakten i Napoli, men lå i evig krangel med hverandre.

Den britiske forfatterinnen Julia Kavanagh reiser på kryss og tvers i landet på 1850-tallet. Hun vil oppfylle ungdomsdrømmen om å bestige vulkanene Etna og Vesuv, flanere i luftige musselinkjoler i Middelhavs-naturen og besøke kirkene og de mange ruinene etter tidligere erobrere. Men romantikken taper seg raskt, og reisedagboken gjennomsyres av stadige møter med urettferdighet, fattigdom, analfabetisme og forfall. Før skipet som skal ta henne over til Sicilia legger ut fra Napoli, samler noen av passasjerene seg på akterdekket for å følge med på en gutt som ror fra båt til båt. Han er kanskje ni år gammel, kledd i filler, men med et kvikt oppsyn, ifølge dagboken. Mens han balanserer på midttoften, framfører han et kort skuespill som åpner med en tarantelladans. Så spiller han klovn, synger en kort arie og lar seg til slutt dolke i brystet av en usynlig

13

1 8 4 0 –1 8 6 0


De to Sicilier får egne frimerker i 1858. De er alle oransjebrune, trolig trykket med billig jordpigment fra Siena-området i nord, løst i linolje. Motivet er kongens våpenskjold med en steilende hest og en tilsynelatende absurd figur av tre symmetriske bøyde menneskebein, en såkalt triskelion. Den kan skimtes til høyre under stempelet og daterer seg tilbake til tiden da Sicilia var en del av Stor-Hellas. Utgangspunktet skal være øyas triangulære form. Stempelet ANNULLATO forteller at det dreier seg om et prøvetrykk som aldri har vært benyttet på brev. Det er således limrester igjen. Smaken bærer en anelse av hvete i seg. De to Sicilier besto til 1860, da den ganske så ferske kong Frans II ble styrtet av opprørere anført av geriljalederen Giuseppe Garibaldi. Med støtte fra kongedømmet Sardinia var han gått i land med 1000 mann på vestkysten av Sicilia 11. mai 1860. Her ble han forsterket med 3000 frivillige sicilianere og fortsatte mot Palermo og senere over Messinastredet til Napoli. Den italienske forfatteren Guiseppe Tomasi de Lampedusa hadde gjennom sin slekt førstehåndskunnskap til dette stoffet. I romanen Leoparden følger vi den tidvis ambivalente adelsmannen Don Fabrizio Corbera gjennom de siste dagene før Palermo faller.6 Han og familien bodde – som resten av byens aristokrati – med tjenerskap og privatprest i eget palass med fresker av den romerske gudeslekten i taket, alt sammen innkranset av en romslig hage med smijernsstakitt. Og det var i denne hagen han en dag merket en avskyelig stank som viste

1858: Riksvåpen med liljer, triskelion og steilende hest

seg å stamme fra liket til en ung soldat fra femte jegerbataljon. Han var blitt såret i kampene ved San Lorenzo og hadde kommet seg inn hit for å dø, alene, under et sitrontre. Gjennom de kommende nettene fulgte Corbera-familien med på at Garibaldis styrker fyrte opp stadig flere bål på fjelltoppene i sør og vest, tause og truende mot den kongetro byen. Så dro nevøen Tancredi brått av gårde for å slutte seg til opprørerne, men først etter å ha vært innom biblioteket, der

14


Don Fabrizio oppholdt seg med bulldogen Bendico. Han forsøkte å begrunne standpunktet sitt: «Hvis ikke vi også er med, vil de gå inn for republikk. Hvis vi vil at alt skal bli som det er, er det nødvendig at vi forandrer det hele. Forstår du hva jeg mener?» Don Fabrizio svarte ikke, men gned hundens øre mellom fingrene med en slik kraft at det stakkars dyret hylte, uten tvil beæret, men det gjorde vondt.7 Tancredis farvel skapte oppstyr ved middagsbordet samme kveld. Don Fabrizio forsøkte å berolige. Han forklarte hvor fundamentalt ubrukelige geværene til den kongelige armé var, at det ikke var riller i løpene på disse overdimensjonerte skytevåpnene, og om hvor liten kraft det var i prosjektilene som kom ut av dem. Så vel Tancredi som resten av slekten overlever tumultene og opplever at Italia samles til ett rike under kong Vittorio Emmanuel II av Sardinia. Det settes umiddelbart i gang reformer med skole for alle, trygdeordninger og helsevesen. Likevel vedvarer Sør-Italia som et fattigere område enn nord, og mange emigrerer snart til Amerika. Her står mafiaen klar til å ta imot de mest rabiate av dem.

Julia Kavanagh (1858): A Summer and Winter in the Two Sicilies Guiseppe Tomasi di Lampedusa (1985): Leoparden Susan Sontag (1995): Mannen som elsket vulkaner Il Gattopardo (1963) manus Guiseppe Tomasi di Lampedusa, regi Luchino Visconti

Napoli svant gradvis hen, og tok seg absolutt bedre ut på litt avstand JULIA KAVANAGH

15

1 8 4 0 –1 8 6 0

Landene som forsvant Bjørn Berge  

Riker oppstår og går til grunne. Nye land etableres for så å oppløses etter noen år. Historien til disse fortapte land og riker vekkes her t...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you