Elisabeth Ă…sbrink
1947 Da vĂĽr verden ble til
Oversatt av Alexander Leborg
September
Stockholm I et rom med vindu mot en bakgård sitter en kvinne og skriver. Et lite kjøkken med klesvasken hengende med tomme ermer til tørk, fra vegg til vegg. Et bo, et hjerte, et inni. Og som om rommet var vrengt, inneholder det alt annet enn seg selv. Om natten skriver hun. Roligst slik, stillest, ensomst. Det eneste som høres, er hennes mors åndedrag og susingen fra rørene i veggene, hilsener fra en annen verden som snart blir fiendtlig. Hun skriver natten. Eller skriver natten henne? For ikke å forstyrre moren tenner hun ingen lys. Ord legges til ord, mørke til mørke. Teksten legger seg i lag over seg selv når hun fyller samme papirark med nye dikt, tanker og overstrykninger. Natt etter natt, dikt etter dikt. Nelly Sachs. Ingen stjerner synes.
Bannwaldsee
Avisen Der Ruf er død, men Hans Werner Richter og hans forfattervenner vil videre. De samles en helg ved Bannwaldsee, der en av dem har et sommerhus. Alle 17 oppfordres til å ta med sine rasjoneringskort. De våkner klokken fire om morgenen og tar båten ut på sjøen; det blir fisk til frokost. En luksus og et mirakel i det forfallet de kaller sitt hjemland. 175
De står i en stinkende ruin, vil skildre den og samtidig bygge nytt. Ikke se tilbake, ikke søke skyld – i stedet skildre flekkene av himmel som synes gjennom det bombede taket, håp og håpløshet hos menneskene under, og sin egen tro på at noe annet kan oppstå. Heinrich Böll og Günther Grass er noen av dem som skal delta, lese sine ord for hverandre, speile sitt eget forfatterskap og hverandres, hylles og legge den bak seg: Gruppe 47.
Cambridge, Massachusetts Det finnes tusen grunner til å åpne en klokke. Tidsmålingen er underordnet et maskineri. Det består av minst seks tannhjul som driver hverandre slik at hver viser beveger seg med nøyaktig riktig hastighet. En flat fjær i et fjærhus. En vedhengende tannkrans. Pendelen går fra ett tikk til et annet. Svingningen derimellom kalles tid. Grace Hopper er interessert i beregninger. Hun er sju år da hun åpner samtlige sju klokker i huset. Foreldrene sørger deretter for at hun får en utdanning innenfor fysikk og matematikk. Gjennom livet hennes følger en rekke arbeidsoppgaver uten tittel, ganske enkelt fordi hun finner dem opp selv. Grace Hopper tar fremtiden stadig lenger inn i seg selv. Nå befinner hun seg på Harvard University, der hun ble plassert til krigtjeneste for marinen – til tross for at hun er kvinne. (Sjefen hennes, den strålende Mr. Aiken, slutter aldri å påpeke denne kjensgjerningen.) Den elektromagnetiske datamaskinen Mark II er stor som et rom. Klokken viser noe mellom 15.25 og 15.45 den 9. september da Mark II som vanlig slutter å virke. Grace Hopper kjenner Mark II like godt som hun kjente maskinens forgjenger, Mark I, etter lange arbeidsøkter og omhyggelig loggføring 176
av fiaskoer og suksesser. Nå leter hun seg inn i datamaskinen i et ritual av omstendelig feilsøking. Hun kjenner stiene i maskinens indre landskap. Men til tross for det: noe uberegnelig, en anomali. I Panel F, relé #70, finner hun feilen: en nattsvermer. Grace Hopper noterer i loggboken: «First actual case of bug being found.»
Jura Den 11. september noterer George Orwell at han må kjøpe en trillebår og at Animal Farm er utsolgt. Til sammen har han og søsteren Avril denne sommeren sanket 777 egg.
Västerås Muligheten for hvem som helst til å bli hva som helst, kalles den amerikanske drømmen, som om alle mennesker nå drømmer om å bli noe annet, noe mer og rikere enn hva de er, om en tilværelse i Ektachrome-fargefilm. Men Europa er et svart-hvitt-fotografi. Ikke så rart at Erling Persson tar en tur til New York for å bli inspirert. På 37th Street ligger lavprisvarehuset Lerner, med moteriktige dameklær som raskt kan byttes ut når trenden snur. Lave produksjonskostnader, små varelagre. Ideen fengsler ham, og han gjør den til sin. Hjemme i Västerås stenger Erlings far sin egen butikk og investerer i stedet i sønnens prosjekt. En gammel fiskebutikk gjøres om til klesbutikk på tre etasjer, mote er like mye ferskvare som en nyfanget laks. Den 15. september skriver den lok ale Vestmanlands läns tidning at «en liten, lekker Västerås butikk» har åpnet på Stora Gatan samme dag. Nå kan byens 177
motebevisste kvinner bli først i landet med kontinuerlig å oppdatere sin garderobe i «damernas paradis» uten å bli ruinert. Butikken Hennes, senere H&M, blir en suksess.
Hollywood Tiden er inne for å undersøke graden av kommunisme i Hollywood. Filmindustrien er lenge blitt ansett som en samlingsplass for venstresympatisører, og ettersom filmen i seg selv er et kraftig propagandaverktøy, blir utrenskningen av anti amerikanske elementer spesielt viktig akkurat her. På tide å gjøre noe med saken. Komiteen for uamerikanske kommunistiske aktiviteter, HUAC, reiser til Hollywood og intervjuer 41 såkalte vennlig innstilte vitner. Disse nevner enkelte navn, regissører, manusforfattere, skuespillere. Navnene noteres. En av dem som nevnes, mistenkt for kommunisme, er regissøren Herbert Biberman, som jobber med Billie Holidays film New Orleans. Han skal vise seg som et såkalt fiendtlig vitne.
Buenos Aires Fugl Føniks er en tilbakevendende metafor i Per Engdahls tankeverden, gjenfødelsen en besettelse. Umiddelbart etter krigen endrer han navn på fascistorganisasjonen til Nysvenska rörelsen – Den nysvenske bevegelsen. Nye tider, nye betegnelser, gamle drømmer. At han skal medvirke i den nazistiske avisen Der Weg, er nærmest en selvfølge, særlig ettersom hans gamle kontakt Johann von Leers har flyttet til Buenos Aires og sterkt påvirker avisens retning. I sin første artikkel skildrer Per Engdahl sin bevegelse fra innsiden. 178
«Denne gruppe var ikke et parti. Den var en antikommunistisk kamporganisasjon, som åpent erklærte sin sympati med de tyske stridendes kamp på Østfronten. Den ble derfor øyeblikkelig stemplet som nasjonalsosialistisk i den demokratiske pressen. I mai 1945 kom ildprøven. Folk som av økonomiske grunner hadde vært medløpere, forsvant sporløst. Folk som hadde vært mer tyske enn tyskerne selv, trakk seg raskest unna. Men den nysvenske kjernecellen forble fast. Fra alle kanter hvisket kloke venner: Demp dere! Ikke gjør noe! Vent til vinden har snudd! Men kameratene så på hverandre og svarte: Nei. Noen må holde fanen høyt. Når alle flykter, blir vi værende. Bare menn som står oppreist i den sterkeste motvind, fortjener andres tillit i solskinn. Allerede sommeren 1945 ble de første møtene arrangert på Malmös torg. L okallaget av det sosialdemokratiske partiet, med 40 000 medlemmer, skrev rasende til den svenske regjeringen: ’Malmö er i dag den eneste byen i verden der slikt kan forekomme.’ Disse ordene er aldri blitt glemt av kameratene i Nysvenska Rörelsen, og av det som hittil er skrevet om den, er det kanskje disse ordene som vekker størst stolthet.» Per Engdahls lange tekst trykkes i Der Weg nr. 7 1953. Han befinner seg blant venner, kan formulere seg fritt og stolt, gjenforent med vennen Johann von Leers, som skriver i samme nummer. Andre bekjente og likesinnede som skriver i Der Weg samme år, er avisens grunnlegger og faste redaktør, Eberhard Fritsch – som Adolf Eichmann respektfullt kaller kamerat Fritsch, Hitlers stjernepilot Hans-Ulrich Rudel og naturligvis Maurice Bardèche. Under Johann von Leers’ innflytelse blir kulturtidsskriftet åpent jødehatende og holocaustfornektende, og vender seg stadig mer mot den arabiske verden. I det første nummeret i 179
1953 publiserer Der Weg et leserbrev i faksimile fra stormufti Hajj Amin el-Husseini, datert den 11. desember 1952: «Det er med stor glede jeg regelmessig har lest Deres publikasjon, ’Der Weg’, med sine fremragende artikler og bidrag. […] Jeg regner Deres arbeid som svært viktig og gunstig for det tradisjonelt vennskapelige forholdet mellom Tyskland og det arabiske samfunnet, og ønsker fortsatt stor fremgang.» I Der Weg lever ideene og verdensbildet videre, og det er selve hensikten. I tidsskriftets første år er skribentene den generasjonen som befant seg i nazismens maktsentrum, som Lutz Schwerin von Krosigk – finansminister og Hitlers siste regjeringssjef – og Otto Ernst Remer, Wehrmacht-offiseren som spilte en avgjørende rolle for å stanse drapsforsøket på Hitler i 1944 og som frem til sin død fornektet nazistenes folkemord. Deretter følger de andre: fascistlederen Oswald Mosley; Sven Hedin, som var medlem av Svenska Akademien og en beundrer av Hitler; den nazistiske forfatteren Hans Grimm; og selvsagt Johann von Leers selv, som skriver flittig i eget og oppdiktede navn. Og så de som tar arbeidet videre: prinsesse Elizabeth von Isenburg, som har stiftet og leder Stille Hilfe, den økonomiske bistanden til flukt og overlevelse for nazister; Karl-Heinz Priester, en av Malmö-bevegelsens ledere; og den svenske millionæren Carl-Ernfrid Carlberg. Redaktøren for Der Weg, Eberhardt Fritsch, er ikke bare det journalistiske navet i tidsskriftet, han er også et viktig knutepunkt i den organiserte hvite flyktningstrømmen fra Europa. I Stockholm har finansmannen Carlberg finansiert opprustningen av skipet Falken, som denne våren skal frakte nazister med falske pass til Argentina under ledelse av Ludwig Lienhard. Da Falken forlater Sverige, men i en periode 180
forsvinner av syne, ber Der Weg- redaktøren sin kollega i den britiske fascistavisen Independent Nationalist om å spore skip et. Den britiske fascisten Green gjør som han er bedt om, og forteller om det hele i et brev til en venn. Utilsiktet blir det skjulte synlig for en kort stund, som et undervannsvesen som for noen sekunder stiger til overflaten for å hente oksygen før det vender tilbake til dypet. «Fritsch har bedt meg spore et mindre seilfartøy, Falken, som forlot Sverige […] med 21 tyskere om bord. Du kan gjette hvordan og hvorfor. […] Jeg er naturligvis allerede i kontakt med svenskene, og de er i gang med søket …» Falken kommer til slutt frem til Buenos Aires med sin menneskelast. Bare en måned senere beskriver Ludwig Lienhard båtreisen i Der Weg. Det er en lang artikkel med flere fotografier, og det hele fremstilles som et vikingtokt, en saga, et eventyr. Senere skal stormuftien både portretteres og siteres en rekke ganger. Etter 1952 medvirker Egypts president Gamal Abdel Nasser med tekster. Per Engdahl dukker opp igjen. Oswald Mosley hyller Der Weg som en ledestjerne i det europeiske mørket, en tysk stemme fra Argentina som byr sine lesere på oppmuntring og håp.
Atlanteren Midjen skal være svært, svært smal, sier Christian Dior. Fra markerte hofter skal skjørtets velde flomme slik at tøyet beveger seg mykt idet kvinnen går gjennom et rom. Verden elsker hans nye look, født av århundreskiftets stramt korsettinnsnørte kvinnekropp, drapert i mengder av tøy. Som den første franske designeren noensinne skal han tildeles Neiman Marcus-prisen i Dallas. Han må reise til USA. 181
Christian har ikke mye til overs for å reise. Det er med tungt hjerte og «tusenvis av kofferter med et absolutt nødvendig innhold» han går om bord i fartøyet Queen Elizabeth i Cherbourg. Og alt er ikke kniplinger og sjampanjerus. Hans umiddelbare suksess ledsages av franske anklager om at han står i ledtog med tekstilindustrien, at hans kjoler og skjørt som krever tretti, av og til førti meter stoff, ganske enkelt er en måte å få landets industri på fote igjen på etter krigen. Han fornekter alt, krenket. Reisen er mer behagelig enn ventet. Langt mer behagelig enn mottakelsen.
Washington For hver dag som går, tegnes verdens skillelinjer med tydeligere strek. Den kalde krigens kart er redusert til svart eller hvitt. Makt mot makt, lys mot mørke, mørke mot lys. Grå toner ikke-eksisterende. Det samme gjelder tvil, kompromiss, tegn på svakhet. Den 18. september trer USAs National Security Act i kraft. En av dens konsekvenser er en etterretningstjeneste som mange, i USAs regjering så vel som i Pentagon, er sterkt kritiske til: CIA. Den kommende statssekretæren Dean Acheson advarer president Truman om at den nye myndigheten er konstruert slik at ingen – verken presidenter eller det nasjonale sikkerhetsrådet – skal komme til å vite hva som egentlig skjer eller kunne kontrollere den. Men advarslene blir ikke hørt. I henhold til instruksene skal den nye etterretningstjenesten samkjøre, bedømme og spre etterretning, samt utføre «andre funksjoner og plikter relatert til etterretning som påvirker nasjonens sikkerhet». 182
Elleve ord som kommer til å bli svært anvendelige smutthull for hundrevis av hemmelige operasjoner.
New York Samme dag går Christian Dior i land i New York og møtes av enorme høyttalere som roper: Dior! Dior! Lettelsen går raskt over til forvirring da han føres inn i et eget rom, der han utsettes for blitslys og frekkheter. Pressekonferanse kalles det, men selv opplever han det mest som en rettssak. Forbrytelsen? Å ville skjule de amerikanske kvinnenes hellige og ukrenkelige ben. En rekke menn og ektefeller protesterer mot Diors lange skjørt, som nå utkonkurrerer krigens knelange stil. Og verre skal det bli. I Los Angeles får han hundrevis av anonyme brev fra opprørte kritikere som ikke setter pris på det de kaller «den frigjorte bysten». I Chicago blir han møtt av det han selv kaller sufragetthusmødre, bevæpnet med både kritikk og plakater. «Brenn monsieur Dior!», «Ned med The New Look!», og «Christian Dior, go home!» Siden februar er han blitt anklaget for umoral, for å vise for mye, vise for lite, være antifeministisk og kvinnefiendtlig. Christians blondekvinner med sammensnørte midjer skaper problemer av alle slag. I Storbritannia er korsetter fremdeles forbudt av rasjoneringshensyn. Bare korsetter foreskrevet av leger er tillatt, så de britiske kvinnene har vanskelig for å kle seg i Dior. Og nå, da hans suksess hylles mellom permene i hvert eneste motemagasin, blir også den britiske regjeringen bekymret. En altfor stor hjemlig etterspørsel etter stoff kan gjøre stor skade på den svake handelsbalansen, resonnerer man, så The Board of Trade, det britiske handelsdepartementet, forbyr ganske enkelt britiske Vogue å nevne Diors navn. 183
I gatene i Paris går fornuftig kledde kvinner til angrep på bærerne av The New Look og river kjolene i filler. Raseriet rettes ikke bare mot sløsingen, alt etterkrigsstoffet som det er så vanskelig å få tak i, de mange lagene av underkjoler. Det dreier seg også om skrittet tilbake, det upraktiske, den hardt sammensnørte kroppen. Coco Chanel, som tegner klær i stikk motsatt retning, nøler ikke med åpent å kritisere sin konkurrent: «Eleganse forutsetter friheten til å bevege seg uhindret.» Og monsieur Dior? Frihet har ingenting med saken å gjøre, mener han. Ei heller mangelen på stoff. Han tegner som besatt. I årets høst- og vinterkolleksjon presenterer han uten et sekunds nøling enda en kreasjon ut fra sin lykkelige lengsel etter hyperfemininitet: kjolen Diorama. Svart ulltøy, enkel, men elegant, med et vidt, sveipende, mykt skjørt. 16 meter i omkrets.
Washington President Truman ser klart mot sin fremtid, så klart at han bare trenger én setning i dagboken den 21. september for å oppsummere situasjonen: «Har alle mulige saker foran meg.» Sant.
Szklarska Poręba Mellom fjellene, i et slott på det polske kurstedet Szklarska Poręba samles 18 høytstående ledere for de kommunistiske partiene i Sovjetunionen, Jugoslavia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Polen, Frankrike og Italia. Høstluften er klar som glass, målet med møtet et akronym. Verden har forandret seg på de to årene som er gått etter krigen. Det fredelige samarbeidet mellom supermaktene har 184
kjølnet til strategi. Europa ligger som et sjakkbrett mellom dem, og hvert eneste trekk fra den ene fremkaller et mottrekk fra den andre. Marshallplanen er intet unntak. Kommunistlederne som samles i fjellandsbyen, er enige om utsikten: To diametralt motsatte politiske linjer deler verden. På den ene siden Sovjetunionen og andre demokratiske land, som vil undergrave imperialismen og forsterke demokratiet. På den andre siden USA og England, som vil styrke imperialismen og undertrykke demokratiet. Kommunistpartiene pålegges derfor den spesielle oppgaven med å forsvare sine lands uavhengighet, modig forsvare sine lands demokrati og frihet uten å la seg skremme. Fra og med nå skal de samarbeide og utveksle informasjon, kultur og etterretning. To direktiver går ut til Europas kommunistiske partier fra møtet på slottet i landsbyen i Kamiennadalen: kamp mot Marshallplanen og kamp mot de sosialdemokratiske partiene som har akseptert denne planen. Og under disse ordene ligger også andre ord, fullt hørbare for alle som berøres: budskap om en hardere, renere og strengere politikk i Øst-Europa. Det kommunistiske informasjonsbyrået, Kominform, blir til. Under Sovjetunionens ledelse er organisasjonens mål like tydelig som grensen mellom svart og hvitt: «… ethvert kommunistisk parti står ansvarlig overfor Kominform.» Og: «Kominform er den partipolitiske grunnvollen i den forente internasjonale fronten. Ethvert politisk avvik fra den fører til forræderi.»
Beograd I bygningen i hjørnet av Moskvagaten og Johan Ristitj-gaten opprettes Kominforms hovedkvarter. De to nederste etasjene 185
har tildekkede vinduer. Ikke færre enn 362 tjenestemenn arbeider der: 211 russere, 17 polakker, 9 serbere, 4 tsjekkere, 3 bulgarere og så videre, rapporterer den sveitsiske dagsavisen Journal de Genève. Det offisielle språket er russisk. Samtlige av de ansatte har følge av agenter, som beskyttelse og eventuell overvåkning. Til tross for luksusvillaer og luksusbiler, skriver avisen, lever Kominforms personale som fanger.
Cambridge, Massachusetts Grace Hopper balanserer på grensen mellom to språk. Mellom maskin og menneske åpner hun sitt arbeidsfelt. Hun drikker for mye, røyker for mye, arbeider for mye. Det er ensomt. Det kommer en tid da hun vil gi opp, men blir værende, blir edru og vender tilbake til arbeidet hun selv finner opp. Datamaskinene er arbeidskameratene hennes, store dyr å dressere, og hun blir deres temmer. Grace Hopper tenker ikke så mye på hva maskinene gjør, men på hva de kunne gjøre. Man vet aldri. Tenk om. Hun er sikker på at det er mulig å forandre deres indre. Dette er et år da oppfinnelsene glimter til: polaroid kameraet, transistoren, den trådløse telefonen. Grace Hopper tenker at i stedet for å ha mange ulike apparater burde man ha ett som kunne gjøre alt – med riktig programmering. Men beordringen av maskinen til å utføre en nøyaktig oppgave krever timer med koding. Om bare det fantes et språk som kunne oversette menneskets befalinger til maskinen, om bare maskinen kunne programmere seg selv, så kunne hun slippe. Hun sitter ved bordet sitt i mange timer, hodet bøyd over utregningene. Senere, når hver nye datamaskin krever et eget oversettelsesspråk og det ekspanderende datamaskinimperiet 186
derfor trues av fragmentering, leder Grace Hopper arbeidet med å skape et enhetlig programspråk, COBOL. «Jeg kan få en datamaskin til å gjøre nøyaktig som jeg vil, bare jeg definerer det.» Det finnes tusen grunner til å åpne en klokke. Da Grace Hopper er sju år og åpner sju klokker, kan grunnene altså være minst sju tusen. Nå bruker hun tall til å konstruere et språk for å snakke til en maskin.
Buenos Aires En av dem som kommer til Buenos Aires i 1947, er den svenske nazisten og SS-frivillige Hans-Caspar Kreuger. Her arbeider han ssom instruktør i den argentinske hæren. Han kommer også til å bidra med en artikkel i Der Weg, men fremfor alt er han engasjert i nazistenes flukt fra Europa. Derfor åpner han et lite reisebyrå, Vianord, som han driver sammen med Thorolf Hillblad, også han en svensk nazist. Hans-Caspar Kreuger averterer i Der Weg. Det fremgår at hans Skandinavische Reisebüro gir råd angående innvandring – «Beratungen in Einwanderungsangelegenheiten» – og at byrået ligger på en kjent adresse: Suipacha 156. Samme gate som den svenske ambassaden, samme hus som oppgis som tidsskriftet Der Wegs første redaksjon. Men ikke noe skilt på døren. Reisebyrået Vianord er en hemmelighet, arbeidet finner sted én trapp opp. En ung svenske, Ragnar Hagelin, har midlertidig jobb der sommeren 1951. Arbeidsoppgavene består i å booke inn tyske passasjerer på båter fra Nord-Spania til Buenos Aires. Utelukkende tyske passasjerer. Hver dag kommer det en argentinsk politiispektør på besøk før møtene, noterer han, men trekker ingen slutninger. Hva slags slutning skulle han trekke? 187
Først da den unge Ragnar Hagelin havner i diskusjon med en av reisebyråets medarbeidere – en tidligere friidrettsutøver som har konkurrert for Hitler under de olympiske leker i 1936 – forstår han hvilken sammenheng han befinner seg i. De to mennene sammenligner det franske og det tyske språket, og Hagelin fastslår at han foretrekker fransk, siterer Napoleon og sier at tysk er for tølpere. Da tar kollegaen et voldsomt tak i skjorten hans og presser ham opp mot veggen. Etterpå diskuterer han hendelsen med en bekjent i den svenske ambassaden, som bekrefter at Vianord drives av nazister, det er noe alle vet. Ragnar Hagelin sier opp med umiddelbar virkning. Befinner reisebyrået Vianord og redaksjonen til Der Weg seg på samme adresse samtidig, eller begynner den ene der den andre slutter? Helt sikkert er det at adressen Suipacha nr 156 i mange år er et sentrum for den hvite flukten fra Europa. Lenger frem i tid skal Ragnar Hagelin få en datter, Dagmar. Hun er 17 år da hun «forsvinner», kidnappet av det samme argentinske militæret som i 1947 fikk trening og utdanning av blant andre de to nazistene Hagelin jobbet for.
Stockholm Poeten Nelly Sachs har bodd i Stockholm i sju år. Et flyktningliv, et ikke-liv, et liv. Hun skriver i et dikt: «Vi er så fulle av sår at vi tror vi dør når et skjellsord kastes etter oss på gaten.» I mai 1940 kom den da 48 år gamle Nelly Sachs fra Berlin til Stockholm sammen med sin 70 år gamle mor. En sen flukt. Polen hadde gått under, Danmark var besatt, og i Norge pågikk de siste kampene før okkupasjonen var et voldsomt faktum. Den tyske hæren var på vei mot Frankrike. 188
Hvorfor velger Nelly Sachs å søke seg til Sverige? Svaret er Selma Lagerlöf. Som femtenåring fikk Nelly Sachs romanen Gösta Berlings saga i gave, og siden den gangen har hun drømt og diktet i nobelprisvinnerens ånd. Hun skrev til og med til sitt svenske forbilde og fikk svar. I Tyskland ble Nelly og hennes mor jaget helt i tråd med det mønsteret som kjennetegner forberedelsene til folkemord: En viss gruppe mennesker skilles fra resten av befolkningen, fratas mulighetene til inntekt og levebrød. Snart gjenstår bare de to siste fasene av prosessen: selve tilintetgjørelsen og til slutt ranet av alle eiendeler. I november 1938 sendte derfor Nelly Sachs et brev til den aldrende og syke Selma Lagerlöf: «Kan jeg med min mor komme til Sverige for å hvile ut blant de godeste av hjerter? For den aller minste mulighet til liv ville jeg takke med hver fiber av mitt legeme.» Ikke noe svar. En venninne av familien Sachs reiste til Värmland for personlig å be Lagerlöf om hjelp, men ble uheldigvis påkjørt av en buss før hun nådde frem. Tiden gikk. I januar 1939 prøvde Nelly Sachs med et nytt brev. Ba, tryglet, bønnfalte, håpte. Ikke noe svar. Den skadde venninnen ble skrevet ut fra sykehuset og kom seg endelig til Selma Lagerlöfs gård, men den store forfatteren ble forstyrret av byggearbeidere på taket. Ikke ett ord nådde frem. Venninnen ventet enda en dag og gjorde så et siste forsøk, denne gangen med penn og papir for hånden for med store bokstaver å skrive sin bønn om hjelp for Nelly Sachs. Og plutselig var Selma der, klar til å lytte, og gikk med på å skrive et anbefalingsbrev til den svenske regjeringen. 189
«Det er av betydning for meg at frøken Sachs blir tatt imot i Sverige.» Ett skritt videre. Venninnen søkte råd fra den svenske prins Eugen, og fant kausjonister som kunne garantere at Nelly og moren ikke kom til å ligge det svenske samfunnet til last. Sverige ville ikke ha dem, ikke ha jødiske intellektuelle, ikke ha jøder. Utelukkende som transittland kunne Sverige åpne seg, i hvert fall for en stund, for noen, og gjennom denne smale åpningen smatt Nelly og hennes mor. Nå er de her. En ettroms med kjøkkenkrok, vindu mot bakgården. Om nettene skriver hun diktene. Ord på ord, aske på aske, lag på lag. Hun legger dikt på dikt, stabler skjelvende nettene til tårn.
Amritsar Sikher bevæpnet med gevær, sverd og spyd angriper sju tog med muslimske flyktninger. Menn, kvinner og barn, 3000 mennesker blir drept. Den pakistanske regjeringen innstiller nå alle tog mellom det Punjab som tilhører India og det Punjab som tilhører Pakistan.
Paris Noen dager etter at Christian Dior ankommer USA, reiser Simone de Beauvoir derfra. Hun har forlenget oppholdet og fått hele 14 dager med sin høyt elskede Nelson Algren. Sammen har de utforsket New York og deretter reist tilbake til Chicago, drukket chianti i de italienske kvarterene, besøkt byens fengsel, hørt på musikk, spist romkake, drukket whisky og vandret i gater som 190
det synes som om omverdenen har glemt. Nelson har snakket om svenske Gunnar Myrdals bok An American Dilemma og mener at Simone bør lese den. Vel hjemme i Paris gjør hun bare to ting: sover og gråter. Den 27. september, om morgenen den tredje dagen, går hun ut for å handle og møter Albert Camus. Han ser på det oppsvulmede ansiktet hennes og spør om hun er gravid.
Nürnberg 27. september er også dagen da århundrets største drapssak innledes. Den 27 år gamle sjefaktoren Benjamin Ferencz holder sitt innledningsforedrag i den rettssaken i Nürnberg som får nummer ni, mot Einsatz-gruppene, og nevner begrepet folkemord til tross for at det ennå ikke er en eksisterende term ut fra et juridisk synspunkt. Jeg gjorde det av sympati for mannen, skulle han si senere, av respekt for den godhetens ulykkelige ånd som heter Raphael Lemkin. «Det er med sorg og med håp vi her avslører den forsett lige nedslaktingen av over en million uskyldige og forsvarsløse menn, kvinner og barn. […] Vårt mål er ikke hevn, ei heller ønsker vi kun å utmåle straff. […] Menneskehetens samvittighet er fundamentet i all lovgivning. Vi søker her en dom for å uttrykke denne samvittigheten og gjennom lov forsterke menneskets grunnleggende rettigheter.» Benjamin Ferencz er stolt over å gjøre seg ferdig med tiltalen på bare to dager. Det trengs ingen vitner ettersom dokumentene taler sitt tydelige språk. Dessuten finnes det fra før et vitnemål som er registrert tidligere. I den første store Nürnbergprosessen vitnet Otto Ohlendorf, en av de fem led erne i Einsatz-gruppene. 191
Er det nødvendig med noe mer? Ikke noe mer er nød vendig. Ohlendorf: I året mellom juni 1941 og juni 1942 rapporterte Einsatz- kommandoene 90 000 likviderte. Aktor: Inkluderer det menn, kvinner og barn? Ohlendorf: Ja. Aktor: Hva baserer De disse tallene på? Ohlendorf: På rapportene Einsatz-enhetene sendte til Einsatz- gruppen. Aktor: Ble rapportene lagt frem for Dem? Ohlendorf: Ja. Aktor: Og De så dem og leste dem, personlig? Ohlendorf: Ja. Aktor: Og det er på disse rapportene De baserer tallene De oppgir til domstolen? Ohlendorf: Ja. Aktor: Kjenner De til hvordan disse tallene står sammenlignet med antallet likviderte personer rapportert av andre Einsatz-grupper? 192
Ohlendorf: Tallene jeg så fra andre Einsatz-grupper, var betydelig høyere. Aktor: Hva skyldtes det? Ohlendorf: Jeg tror at en stor del av tallene rapportert av andre Einzats-grupper var overdrevne. Aktor: Så De rapporter om likvideringer fra andre Einsatsgrupper innimellom? Ohlendorf: Ja. Aktor: Og de rapportene viser et større antall likvideringer enn dem for Gruppe D, er det korrekt? Ohlendorf: Ja. Aktor: Overvar De personlig massehenrettelser av disse individene? Ohlendorf: Jeg var til stede ved to massehenrettelser i den hensikt å inspisere. Aktor: Kan De i detalj forklare domstolen hvordan en enkelt massehenrettelse ble utført? Ohlendorf: En lokal Einsatz-kommando forsøkte å samle alle jøder i sitt område ved å registrere dem. Denne registreringen ble utført av jødene selv. Aktor: Under hvilket påskudd, om noe, ble de hentet inn? 193
Ohlendorf: Under påskudd av at de skulle omlokaliseres. Aktor: Fortsett. Ohlendorf: Etter registreringen ble jødene samlet på en plass. Derfra ble de senere transportert til retterstedet, som gjerne var en skyttergrav eller en naturlig kløft. Henrettelsene ble utført militært, ved hjelp av eksekusjonspatruljer. Aktor: På hvilke måte ble de transportert til retterstedet? Ohlendorf: De ble transportert til retterstedet på lastebiler, alltid bare så mange som kunne henrettes umiddelbart. Det var et forsøk på å holde tidsrommet mellom ofrenes kjennskap til hva som skulle skje og den faktiske henrettelsen så kort som mulig. Aktor: Var det Deres idé? Ohlendorf: Ja. Aktor: Da de var skutt, hva skjedde med likene? Ohlendorf: Likene ble begravet i skyttergraven eller kløften. Aktor: På hvilke, om noen, måter forsikret man seg om at ofrene virkelig var døde? Ohlendorf: Eksekusjonspatruljens leder hadde ordre om å kontrollere dette, og om nødvendig gjøre slutt på dem selv. Aktor: Og hvem gjorde det? 194
Ohlendorf: Enten eksekusjonspatruljens leder selv eller noen som hadde fått det i oppdrag. Aktor: I hvilken posisjon ble ofrene skutt? Ohlendorf: Stående eller på knærne. Aktor: Hva ble gjort med personlige eiendeler og de henrettedes klær? Ohlendorf: Alt av verdi ble konfiskert ved registreringen eller under innsamlingen og overlevert finansdepartementet, enten gjennom RSHA eller direkte. Til å begynne med ble klærne gitt til innbyggerne, men vinteren 1941–42 ble de samlet inn og disponert av NSV. Aktor: Alle eiendelene deres ble registrert på dette tidspunktet? Ohlendorf: Nei, ikke alt. Bare verdisakene ble registrert. Aktor: Hva skjedde med klesplaggene ofrene hadde på seg da de ble tatt med til retterstedet? Ohlendorf: De ble tvunget til å ta av seg yttertøyet umiddelbart før henrettelsen. Aktor: Alla klærne? Ohlendorf: Alle ytterklærne, ja. Aktor: Hvordan var det med resten av klærne de hadde på seg? 195
Ohlendorf: De klærne ble værende på kroppene. Aktor: Var det slik også i de andre Einsatz-gruppene, ikke bare i Deres? Ohlendorf: Slik var ordren i min Einsatz-gruppe. Jeg kjenner ikke til hvordan det gikk for seg i andre Einsatz-grupper. Aktor: Hvordan håndterte de saken? Ohlendorf: Noen av kommandoene utførte ikke henrettelsene på militær måte, men drepte ofrene ett for ett ved å skyte dem bakfra eller i nakken. Aktor: Og De tok avstand fra denne fremgangsmåten? Ohlendorf: Jeg var imot den fremgangsmåten, ja. Aktor: Av hvilken grunn? Ohlendorf: Fordi det utgjorde en enorm psykologisk byrde, for offer så vel som for den som utførte henrettelsene. Aktor: Så hva skjedde med disse ofrenes eiendeler, som ble samlet inn av Einsatz-kommandoene? Ohlendorf: Alle verdisaker ble sendt til Berlin, til RSHA eller til finansdepartementet. De artikler som kunne være til nytte i innsatsområdet, ble tatt hånd om der. Aktor: Hva skjedde for eksempel med gull og sølv som ble tatt fra ofrene? 196
Ohlendorf: Som jeg nettopp sa, det ble overlevert til Berlin, til finansdepartementet. Aktor: Hvordan vet De det? Ohlendorf: Jeg husker den faktiske praksisen i Simferopol. Aktor: Hvordan var det, for eksempel, med klokkene som ble fratatt ofrene? Ohlendorf: Etter anmodning fra hæren ble klokkene sendt til våre styrker ved fronten. Hvis Einsatz-gruppe A ifølge rapport i januar 1942 drepte 963 mennesker i Estland, 35 238 i Latvia, 136 421 i Litauen, 41 828 i Hviterussland, 3600 i Russland – hvis Einsatz-gruppe B ifølge rapport i desember 1942 til sammen drepte 134 298 mennesker, og to av enhetene i Einsatzgruppe C, ifølge rapport i desember 1941 drepte 95 000 mennesker – hvis Einsatz-gruppe D ifølge rapport i april 1942 drepte 91 678, og Himmler i tillegg rapporterte til Hitler i desember 1942 at 363 211 mennesker ble drept i Ukraina, det sørlige Russland og Białystok – blir det til sammen 902 237 mennesker. Hvis dette tallet utgjør to tredjedeler av Einsatz-gruppenes jødiske ofre, ettersom den resterende tredjedelen ble drept av andre militære enheter eller døde i gettoen, i dødsleirer, i skoger eller på åpne marker – hvor mange klokker blir det? 197
Paris Om morgenen sliter Simone med at Nelson ikke er ved siden av henne når hun våkner. Alt føles tomt. Hun arbeider med tekstene sine på Café les Deux Magots. Forfatteren Arthur Koestler oppsøker henne og Jean-Paul Sartre. Hun merker en seksuell tiltrekning, men etter å ha tilbrakt en natt sammen havner hun og Koestler i stadige krangler fordi han ikke synes hun er antikommunistisk nok. Nelson har sagt at hun bare trenger å være tro hvis hun vil, og hun deler hans holdning. Men hun skriver sørgmodig at hun ikke klarer å dele seng med en annen mann, hun utstår ikke tanken på en annen manns hender eller lepper når det er Nelsons hender og lepper hun lengter til. Hun er blitt forvandlet til en konvensjonell tro hustru, skriver hun, og kan ikke hjelpe for det. Den 30. september har Simone de Beauvoir vansker med å konsentrere seg om arbeidet. Jean Genet kommer til kafeen og forstyrrer med munterheter og prat. Hun går hjem til rommet sitt, der veggene er rosa som tannkrem, og arbeider videre. Dypt inni seg er hun rystet. Aldri tidligere har hun latt seg bli så avhengig av noen som hun nå er av avhengig av Nelson Algren. «Jeg bryr meg egentlig ikke om noe annet enn deg. […] Å reise til Canada, New York, besøke venner, jeg ville blåse i alt det for å få mer tid sammen med deg. Jeg ville ha et eget rom, så du kunne få arbeide i fred når du ville. Og jeg ville være så snill, vaske opp og feie gulvet og gå ut for å kjøpe egg og romkake på egen hånd, og ikke røre ved håret ditt, kinnet ditt eller skulderen din uten tillatelse, og jeg ville anstrenge meg for ikke å bli lei meg når du er i dårlig humør på grunn av noe du har lest eller noe annet … Jeg skal ikke innskrenke din frihet. […] Min egen Nelson, min søte krokodille, kanskje smiler du nå fordi jeg er så alvorlig, kanskje er alle ordene mine som 198