1. Alle er like flinke! I Norge er alle like flinke – eller like middelmådige – for at ingen skal bli lei seg. Utdanningssystemet opprettholder middelmådighet, og samfunnet støtter opp under det. På retorisk nivå snakker man varmt om kunnskapssamfunnet, men likevel er det middelmådige normgivende. Greit nok er bra nok. Det er noe mistenkelig med utdannelse, kunnskap og kompetanse. Det er bare i Norge at det å ha en mastergrad defineres som sykdom.1 Jeg er rystet på nasjonens vegne. Jeg husker fortsatt første gang jeg la merke til kunnskapens kurs. Skolereformen Kunnskapsløftet ble innført i 2006 og med førte at skolene på kort varsel måtte ansette spansklærere. Det var ingen nasjonale retningslinjer eller rammeplan for spansk i lærerutdanningen, men spansk skulle man likevel ha.2 Siden dette også skulle innføres i det intellektuelt sett mørke og lavt utdannede innlandet, var ikke tilgangen til kvalifiserte spansk lærere all verden. Fylkesmannen tok affære og sendte frivillige lærere på lynkurs. På rekordtid tryllet den lokale høgskolen frem et spanskkurs. Lærere som ikke kunne spansk fra før, studerte spansk samtidig som de – ta-da! – begynte å undervise elever i spansk. Dette var en løsning som ble tatt i bruk de fleste steder i landet. Det var jo ikke bare i Hedmark og Oppland det ikke var flust av lærere med et ubrukt årsstudium i spansk. I Norge 15
norske tabuer
har kunnskap så liten verdi at det er sosialt akseptert at læreren ligger to sider foran eleven i spanskboken. Kanskje ikke overras kende at i en undersøkelse fra 2013 var elever minst fornøyd med spansklæreren sin.3 Samme året som man sendte lærere rundt omkring i landet på ad hoc-kurs i spansk, leste jeg om ungdomsskoleelever i tysk som skulle på besøk til en vennskapsby i Tyskland. Det var bare et visst antall plasser på turen, og det var flere tyskelever på skolen enn det var kapasitet i vennskapsbyen som spanderte reisen. Det var kanskje syv–åtte elever som måtte bli igjen i Norge. Det ble loddtrekning om hvem som kunne dra. Jeg forsto ikke hvorfor læreren ikke kunne plukke ut de som hadde vist mest interesse, innsats og fremgang i tysk. Belønning heller enn loddtrekning var min naturlige tanke, men det gikk sikkert ikke i Norge. Alle er jo like flinke. Det er noe grunnleggende egalitært over den norske skolen, akkurat som det er noe grunnleggende egalitært over det norske samfunnet. Egalitarisme kan være både bra og dårlig. At ulike mennesker og samfunnsgrupper har like muligheter til å leve sitt liv og lykkes, er et flott ideal og en målsetting verdt å støtte. Det er bra at kunnskap og tilgangen til kunnskap og kompetanse er tilgjengelig for alle, gjennom for eksempel gratis utdannings system og bibliotekvesen. Det er derimot ikke særlig oppløftende når egalitarismen fører til alles likhet og i sin ytterste konsekvens alles middelmådighet. Det er mer problematisk å støtte likhet som resultat enn likhet som utgangspunkt, spesielt når resultatet blir så som så. Hele utdanningssystemet er basert på at noen kan mer enn noen andre. Det gjelder på alle nivåer. Det er ikke bra for et sam funn når kunnskap og kompetanse ikke blir møtt med respekt, og at det ikke betraktes som et gode eller som et ideal. I Norge er det noe mistenkelig med folk som har studert og kan mye. Det er 16
1. alle er like flinke!
nesten mer heroisk å være en ustudert røver. De som kan noe, blir en trussel mot likhetstanken. Disse menneskene snakkes heller ned enn opp. De kan jo, herregud, mer enn oss!
Koseskolen Jeg følger nå barna mine på tredje året i norsk skole. De er mye ute og går på turer, det er prosjekter som går fremover i et vel dig langsomt tempo. «I morgen, i morgen» er et utbredt be grep. Skolen begynte i slutten av august, så nå har ungene vært på skolen i tre uker. Det føles som semesteret ikke har startet ordentlig ennå. Når sommerferien nærmer seg, så rydder de i klasserommene de to siste ukene. De gjør ingenting vettugt. Det er nesten ikke noen prøver, ikke noen vitnemål. Det er ingen spesialklasser, alle blomstene får blomstre … og det mer kes. Man trenger ikke mer enn én overaktiv unge, og så har man rotet det til, og hva når det finnes flere av dem? Det kan være flere lærere i klasserommet, men her virker det som den ene av dem alltid er syk, og det er ingen vikar. Jeg er litt spent på hvordan barna klarer seg når vi drar tilbake til Finland.4
Hun som skrev dette på bloggen sin, er en finsk sykepleier bosatt i Norge. Hennes tanker om norsk skole kunne vært mine. For nordmenn er dette normalen, vi utlendinger reagerer på hvor lite prestisje og prioritet man legger i opplæringen – både av de som driver det, og av de som mottar det. To erfarne lærere gikk ut i VG i februar 2015 og fortalte om timesvinn på ungdomsskolen.5 De hadde regnet på det. Utenomfaglige aktiviteter kunne legge beslag på rundt 25 pro sent av undervisningstiden i enkeltfag. Mange av disse aktivi tetene er ikke forankret i læreplaner eller kompetansemål. Læ rer Christiane Delord som hadde bokført timesvinnet, ramset 17
norske tabuer
opp hjemmearbeidsdager, praktisk yrkesorientering, kinobesøk, utstillingsbesøk, Trygg Trafikk-besøk, besøk på videregående skoler, besøk av politi, besøk av forfattere, besøk av Leger Uten Grenser, besøk på utdanningsmesser, orienteringsdager, sports dager, skidager, fremføring i regi av den kulturelle skolesekken, julemarkeder, leirskoler, FN-dag, åpen dag, skoleball, fadderord ning, motevisning og barnehagebesøk. Alt dette tok tid fra det som skolen egentlig skulle drive med, nemlig undervisning og opplæring. Ikke overraskende for meg, var disse to lærere fra Lilleham mer. Mye av det Delord tok opp, foregår på de fleste skoler, men Lillehammer legger til en ekstra dimensjon: Sport. OL og World Cup hører ikke bare til Lillehammer, men til Lillehammer- skolen. På Lillehammer brukes skoleelever som publikum under idrettsarrangement. Dette kamufleres, mer eller mindre vellyk ket, som opplæring. «World Cup kan være mattetime», sa skolesjefen på Lille hammer i forbindelse med at man vinteren i 2015 fraktet skole elever til enda et idrettsarrangement i skoletiden. Læringen lå visstnok i å benytte resultatlistene i mattetimen i etterkant. Da elevene ble spurt om hva de hadde lært av å tilbringe dagen på World Cup, var det visstnok å heie frem flere enn skikjendisene og å holde varmen.6 Jeg lurer på i hvilken læreplan eller i hvilket kompetansemål disse lærdommene er forankret. I forbindelse med Ungdoms-OL vinteren 2016 gikk man enda lenger på Lillehammer. Verdens dyreste barneskirenn – til 470 millioner kroner – som varte en hel uke, tilbød mange arenaer for «læring» for elever i Oppland og Hedmark.7 Lillehammerelever hadde jobbet med OL et par måneder i forveien og ble blant annet fraktet til skistadion som heiagjenger. Prosjektan svarlig Inger Øverli oppsummerte elevenes læring i lokalavisen. Ikke bare hadde ungene lært mye om det å være vertskap for 18
1. alle er like flinke!
et stort arrangement, de hadde også vært gjester på stadion og heiet i de forskjellige øvelsene. «De har lært å ha det moro med gjestene, og de har øvd på Lillehammer-sangen frem mot denne finalen, både dans og tekst», ramset hun opp.8 Igjen lurer jeg på i hvilket kompetansemål det står at elever skal lære å ha moro med gjester. Ungdoms-OL hadde også en såkalt drømmedag, der 15 000 elever fra videregående skoler i Hedmark og Oppland ble fraktet til tribunene. Det var noe sovjetisk over opplegget. Arrangørene kalte det for drømmedagen, men drømmen var obligatorisk, og – for noen – et mareritt.9 Det var ingen nedre kuldegrense, så frosne unger kjedet seg i fire timer i opplæringens navn. På en skole hadde de fått instruks om å heie på Russland. Oh, the irony! Ved å skysse skolebarn hit og dit, og telle dem ordentlig mange ganger, fikk man hele 200 000 tilskuere for Ungdoms-OL, og arrangørene kunne kalle et 470 millioners barneskirenn for en diger suksess.10 Det var riktignok en suksess som ingen utenfor lille Lillehammer har hørt om. På ungdomsskolen i 2004 måtte jeg selv, som lærer, ta elevene mine til skistadion for å feire at det var ti år siden OL. Ti år senere feiret mine egne skoleunger at det visst var 20 år siden OL. De fikk synge OL-sanger, høre fra lærerne hvordan det var å være fri villig og kjøre «fryktelig viktige personer» rundt. Disse elevene var verken født eller påtenkt i 1994, men likevel skulle de bruke skoletiden sin til å stå og høre på voksnes mimrehistorier fra OL.11 Å bruke barn til å fylle tomme tribuner under påskudd av moro er forkastelig. Enda mer forkastelig blir det når det kamu fleres som læring. Det er i tillegg de svakeste det går utover. De såkalt ressurssterke vil alltid klare å kompensere for det barna taper når de ikke lærer noe på skolen. Det er naturligvis ikke noe galt med opplegg utenfor skolen om de tjener formålene som er forankret i læreplanen og knyttet 19
norske tabuer
til kompetansemålene. Å stå og heie en hel dag på World Cup for så å bruke resultatlister i matematikkundervisningen er bare galskap kamuflert som kos. Med en slik virkelighetsforståelse, og slike virkemidler, bygger man ikke akkurat en kunnskaps nasjon, men det har kanskje aldri vært den oppriktige meningen heller?
20