Issuu on Google+

Del godene

Foto: Rune Kongsro

Valgavis for SV - Nr. 4 2013

Kunnskapsprat med kunnskapsministeren

Ernas drømmemann: Edvin Svela • I nasjonens interesse: Aslak Nore og Snorre Valen • En nødvendig prat med Freddy Dos Santos • Med Shakira til Svinesund • Kjenn Folket: Agnes Ravatn


leder: Kari Kristensen

Har du hørt om humankapitalen?

Da jeg bestemte meg for å gå yrkesfag for ti år siden, var det ikke jubel som møtte meg fra kateteret.

En laboratorieteknikers bekjennelser

Hva er god økonomisk politikk? Er det forskning? Satsing på nye bedrifter? Oljeboring? Sparefond? Hedgefond? Utdanning? Frukt i skolen? Gratis barnehage? Full barnehagedekning? Karakterer?

Hadde jeg vært kunnskapsminister, hadde jeg mest sannsynlig gått ut og ropt IN YO FACE HØYRE

La oss snakke om kapital. La oss gå ut i fra hva den eneste finansministeren fra Norge som har havnet på forsida av NY Times sier om kapital: «Det er unga våre som er den største verdien vi sitter på», sa hun i det hun flytta seg over i kunnskapsministerstolen.

Mens opposisjonen ropte at SVs lekegrind av en skole med frukt og grønt var en bløff og viste til PISA-tester, nivådeling og karakterer i barneskolen, viser det seg nå at SVs skole har parkert Høyre-skolen fullstendig. Den grafiske fremstillingen av hvordan norske skoleelever det siste tiåret har gjort det på internasjonale tester er en bratt nedoverbakke der Clemet tok rennafart og måtte rydde pulten for bedre krefter. Og derfra har alt bare gått oppover. I alle fall elevenes faglige prestasjoner. Hadde jeg vært kunnskapsminister, hadde jeg mest sannsynlig gått ut og ropt IN YO FACE HØYRE, men nå er det Kristin Halvorsen som er det, og det er kanskje like greit. For Halvorsen og Clemet er jo enige om en ting og det er at humankapitalen, eller som Halvorsen heller ville sagt: «unga våre», er en gullgruve. Den gullgruva skal det ikke profitteres på i form av privatskoler. Den skal heller ikke settes på prøve annenhver uke, og den skal heller ikke deles opp i nivåer. Den gullgruva vokser seg større og dypere, om den får vokse i et mangfoldig fellesskap.

kommentar Ann Ørjebu

Leder, ungdomsutvalget i Industri Energi

Jeg kommer fra Finnmark, og kanskje er jeg forbanna av natur. Da jeg bestemte meg for å gå yrkesfag for ti år siden, var det ikke jubel som møtte meg fra kateteret. Jeg fikk jo faktisk gode karakterer, og nå skulle jeg ødsle det vekk med å gå på taperskolen. Lærere og rådgivere klarte ikke å programmere dette i harddisken sin. Hvorfor skulle jeg kaste bort livet mitt når jeg kunne gjøre noe stort? Noe stort som å gå på universitetet antar jeg. Jeg brydde meg ikke og gjorde som planlagt, deres reaksjoner gjorde bare ønsket mitt sterkere.

Jeg flyttet fra Vadsø til Hammerfest på andre siden av fylket, jeg gikk kjemi- og prosessfag etterfulgt av laboratoriefaget i Tromsø. Jeg fant det jeg var ment til å gjøre, det kunne ikke vært en bedre match. Det var naturfag og matematikk i skjønn forening, og det periodiske system for alle pengene. Jeg fant folk som var like rare som meg. De likte vitenskap, de jobbet hardt med skolearbeidet og fikk tilsvarende karakterer. Klassen min kom i avisa fordi snittet var så høyt. Seks elever og et splitter nytt laboratorium på skolens utpost. Vi bar labfrakken med stolthet i kantina, selv om den var paret med

joggebukse og ullsokker. Vi var ikke kule, vi var en parodi på nerdenes hevn. Jeg fikk drømmejobben og fikk arbeide med forskning i en alder av 19 år. Jeg kunne ikke tro at jeg var så heldig i livet. Tenk at noen ønsket det annerledes for meg, og prøvde å endre mitt valg fordi de var redde for at jeg ikke skulle “bli noe”. Jeg var jo noe, jeg var meg.

Sånne ting fester seg. Det er ikke noe gøy når folk du respekterer og liker prøver å påvirke deg på den måten. De var jo ikke opptatt av meg og hva jeg ville. De var opptatt av sine ideer om hva som var akseptert og hva som var bra nok. Gud forby om deres lille Einstein skulle gå i en klasse for evneveike mennesker som skrev navnet sitt med blokkbokstaver. For det var det de trodde yrkesfag var.

Når ble kompetanse ensbetydende med høyere utdanning? Kompetanse er for meg å være flink i jobben sin. Kompetanse er å ha kunnskap om faget sitt, og ha praktisk erfaring til å utføre den på best mulig måte selv om faktorene endrer seg underveis. Vi må ikke glemme at samspillet i arbeidslivet krever noe mer enn å kunne fullføre en masteroppgave. Ekte innovasjon skjer når fagarbeidere og ingeniører jobber sammen for å forandre og forbedre produksjonen i fabrikken. Godt vett kommer ikke fra bøker alene, og kunnskap er noe mer enn det man kan lese seg til. Vi trenger alle i samfunnet, fagarbeidere, ingeniører og de med lang spesialutdannelse innenfor et snevert felt.

Det er helt uaktuelt i en velferdstat at barn må konkurrere og føle press. Det tok sin tid før vi skjønte at fysisk avstraffelse ikke hjalp for å heve kunnskapsnivået hos barn flest. Så derfor spør jeg: hvorfor skal psykisk avstraffelse gjøre det? Men la det være klart: Det er ikke bare i Norge høyresida har klart å sette ideologiske kjepphester foran gode resultater. Den tidligere så internasjonalt anerkjente svenske skolen lider under et så mislykket privatiseringseventyr at prestasjonene nå faller dramatisk sammenliknet med andre land. Og Høyres læringskurve her hjemme følger samme mønster som den svenske skolens resultater. All form for god økonomisk politikk handler om humankapitalen. Det er derfor SV setter barn og unge først. Til enhver tid.

2

DEL GODENE 2/2013

Ansvarlig redaktør: Silje Schei Tveitdal Redaktør: Kari Kristensen Utgitt av: sosialistisk venstreparti Foto: Johanna Siring Layout: Ingvild Buhaug Redaksjon og bidragsytere: Jens Kihl, Christian Samuelsen, Olivia Corso Salles, Snorre Valen, Kari Anne Moe, Ingrid Hødnebø, Ebba Boye, Arun Ghosh, Pål Yasin Ezzari, Mina Finstad Berg, Ingeborg Nyvang Senneset, Tine Knutsen, Ann Ørjebu, Johanna Siring, Hilde Ghosh Maisey,


MENINGER

Sykkelen først SVs førstekandidat i Oslo, Heikki Holmås, skal besøke alle T-banestasjoner i Oslo før valget. Ingen skal være i tvil om hva han vil prioritere de neste fire årene. Tekst: Pål Yasin Ezzari Foto: Birger Hagevold Johansen

Vi ser deg titt og ofte syklende rundt i byen. Er det fordi du digger å være på to hjul? Til tross for at det er skandaløst dårlig tilrettelagt for sykkel er det den raskeste måten å komme seg fram på innenfor ring 3. Likevel er det så dårlig tilrettelagt at folk blir utrygge og lar være å sykle. Prøv å sykle gjennom en full gågate på ettermiddagen: Det er farlig for fotgjengere og frustrerende for syklister. Slik det er i dag skaper vi konflikter som gjør at sjåfører blir irritert og ikke tar hensyn til syklister. De største byene i Norge, Oslo og Bergen, er sinker i nordisk sammenheng. Skal vi klare å få byer som ikke ligger i Europa-toppen på dårlig bymiljø, som våre to største byer gjør, må vi satse på sykkel. Derfor har jeg startet sykkelkampanje i Oslo. Dette høres dyrt ut? Nei, det handler ikke om det. I Oslo greier ikke kommunen en gang å bruke de pengene de har bevilget, fordi de ikke er villig til å prioritere sykkel over bil og

Bli med på Heikkis kampanje #mittsykkelfelt Heikki trenger din hjelp for å synliggjøre hva som trengs for å gjøre det enklere å sykle. Derfor ber han syklister om å sende inn bilder med tips om gater der det trengs sykkelfelt, der sykkelfeltet er for dårlig eller sperret, eller hvor det føles farlig å sykle. Del bildet på Instagram eller Twitter merket med #mittsykkelfelt og navnet på gata. Du kan også sende inn bildet til heikki@sv.no. Husk å skrive navnet ditt og navnet på gata.

gateparkering. Vi introduserer imidlertid et prinsipp: Sykkelen først-prinsippet. Hva er det viktigste Norge kan gjøre for å få ned utslippene? VI må skape et folkelig trøkk som gjør at vi tar kuttene i Norge. Og vi må bidra til å kutte utslipp i andre land. I dag handler kampen om klimaendringene for mye om CO2-kvoter og oljefelt, og for lite om dem som faktisk rammes. I Bangladesh treffer jeg folk som bor på den ytterste øy, mindre enn 1 meter over havet, som opplever sykloner som truer både livene og husdyrene deres. I Niger, et av verdens fattige land, sier de at før kom tørken hvert tiende år, så kom den hvert femte år, nå er den der med to års mellomrom. Det er dem vi må fortelle om, de som rammes av klimaendringene.

miljøvennlige valg, vil folk kreve at politikerne fatter miljøvennlige beslutninger – som å stoppe oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Mens klimautslippene gikk opp under høyresidens styre går de ned under vårt. Det er fordi vi er villige til å sette miljøet først. Du skal besøke alle Oslos T-banestasjoner før valget. Hvorfor det? Fordi jeg møter folk som er for kollektivtransport blant dem som velger kollektivt, men også fordi jeg vil treffe og diskutere med dem som ønsker et enda bedre tilbud. Og selvfølgelig: For å vinne valget. I neste stortingsperiode står valget mellom å satse på en økt biltrafikk og store motorveiutbygginger, eller trygge veier i distriktene, kollektiv rundt byene og lyntog mellom landsdelene.

Mens klimautslippene gikk opp under høyresidens styre går de ned under vårt. Det er fordi vi er villige til å sette miljøet først.

Du har sittet 12 år på Stortinget, hva har du gjort for miljøet? Jeg har vært en pådriver for satsing på fornybar energi og vært med på å legge til rette for teknologiutvikling. Det har blitt lettere for miljøbedrifter å satse på teknologi og jeg har vært med på å få vernet marka. I tillegg er vi nå i verdenstoppen i antall el-biler per innbygger. Dessuten har vi lansert historiens største jernbanesatsing. Dette har jeg sjøl vært engasjert for å få til.

Bør enkeltpersoner ta mer ansvar for miljøet, eller er det politikerne som må fikse problemet? Hver og en må tenke over hvordan vi lever livene våre. Og: Noen sier at det ikke spiller noen rolle hva Norge gjør. Det er feil. Vi har for høye utslipp per innbygger. Og vi er en av verdens største eksportører av olje og gass. Mesteparten av utslippene kommer når oljen og gassen brennes i utlandet, ikke når vi pumper den opp. Som politikere har vi et ansvar for å gjøre det enklere for folk å velge miljøvennlig. For eksempel ved å gjøre det enklere å kjøre kollektivt og sette sykkelen først. Mer enn halvparten av Oslos befolkning sier de vil sykle mer om det legges bedre til rette for det. Hvis vi klarer å engasjere folk til å gjøre

Hvorfor går ikke prisene på kollektivtrafikk ned? Fordi det prioriteres å bruke pengene på flere avganger, at t-banen går når den skal. Det trengs mer penger til vedlikehold. Så må prisen være slik at folk har råd til å bruke tilbudet. Selv går jeg til valg på å bruke de store pengene på et godt tilbud for alle dem som bruker trafikken hver eneste dag. Hva er dine topp tre tiltak for et mer miljøvennlig Oslo? Sykkelsatsing, videre utbygging av t-banen og å gjøre østensjømarka om til nasjonalpark.

Ap=olje Høyre og FrP= olje. Kan ikke miljøvelgerne like gjerne stemme på Venstre eller KrF? SV har stanset oljeutbyggingen i Lofoten, vi har snudd klimautslippene og vi har satset massivt på bevaring av regnskog, for å nevne noe. SV er miljøpartiet som får jobben gjort og derfor stemmer den miljøbevisste på oss.

DEL GODENE 2/2013

3


Ernas drøymemann Tekst & foto: Jens Kihl

Det er landsmøte i Høgre. Erna Solberg, landets neste statsminister, skal kronast éin gong for alle. Ho har flikka, pussa og øvd på denne talen i vekesvis. No skal det skje. No skal Erna Solberg for alvor vise at ho er vår neste landsmoder. Etter musikkinnslag, introduksjon og applaus tek ho med seg manuskriptet og går sigerssikkert mot talarstolen på scena. Applausen vil ingen ende ta. Erna Solberg vinkar til salen og kameraskogen, reinskar stemma og opnar den historiske talen: «Kjære landsmøte: Barns drømmer og ambisjoner – dét er vår fremtid.» Derfrå ut og skjer det seg. Dette er historia om då Erna Solberg skulle trekkje fram drøymelæraren – og fann ein som aldri kunne tenkt seg å røyste på skulepolitikken til Høgre. I talen seier Erna: «De beste lærerne, som Jørgen Moltubakk, Edvin Svela og Sonja, de gjør drømmer til virkelighet. Men de bidrar også til å vekke lysten for å bli lærer i nye elever. Vi har mange slike lærere og vi trenger enda flere. Drømmelærerne er Norge på sitt beste.Derfor har vi i Høyre bestemt oss for hva en ny regjering skal satse på. Læreren.» Men vil Edvin Svela bli satsa på av Høgre? Stavanger Aftenblad ringjer Edvin Svela, som nokre veker tidlegare har vore på møte med Erna Solberg for å fortelje om si lærargjerning og sitt pedagogiske syn. Snart spreier nettsaka seg som ild i tørt gras: «Ernas ideallærer stemmer ikke Høyre.»

Mange års røynsle med pil og boge Edvin Svela står i skulegarden på Oslo Katedralskole. Det er nokre veker sidan Erna Solberg brukte landsmøtetalen sin på å hylle han som ein drøymelærar og spå at Noreg ville få fleire som han om Høgre fekk styre skule-Noreg. Det er nokre veker sidan avisene slo stort opp at «Ernas drøymelærar» aldri kunne tenkje seg å røyste Høgre. – Du blei utropt til «drøymelærar» av Erna Solberg. Men du vil jo ikkje ha skulen hennar? – Nei, eg er grunnleggjande usamd med det Høgre står for ideologisk. Eg synst ikkje noko særleg om privati-

4

DEL GODENE 2/2013

seringa av norsk skule som dei er ein eksponent for. Eg synst ikkje noko særleg om karakterar nedover i barneskulen. Kvifor ikkje? – På grunn av at det skaper problem, det er traumatisk for små ungar å på eit så tidleg tidspunkt bli stempla som – kall det gjerne «dum». Eg var skuleflink og fekk karakterar frå eg var ni år gamal, i fjerde klasse. Vi fekk karakterar i alle fag, og eg fekk M-ar og S-ar over heile fjøla. Men dei som låg i det nedre skiktet av skalaen hadde det nok ikkje så moro. Når læraren skulle lese nokon sin stil høgt i klassen, valde han jo ikkje stilane til dei svakaste elevane. Tenk deg å sitje dag ut og dag inn og stadig vere den som taper. Eg synst det kan utsetjast, og at det fungerer like bra med ei anna type tilbakemelding enn eit tal eller ein bokstav. – Ein annan ting Erna Solberg latterleggjorde i talen sin – trass i at stadig fleire går inn for det – er dagleg, fysisk aktivitet og frukt og grønt i skulen. Kva tenkjer du om det? – Eg har sagt ved fleire høve at fysisk aktivitet er viktig. Då eg gjekk på vidaregåande hadde vi tre timar gym i veka, no har vi to. Det er openbart at det å vere fysisk aktiv skaper overskot til å gjere ein solid innsats i andre fag, så meir fysisk aktivitet ønskjer eg veldig velkomen. Ikkje minst er dette viktig i dag, når ungar sit mykje meir stille enn dei gjorde før. Frukt og grønt er òg veldig viktig – sjølvsagt.

tek si tid: Stadig er det ein elev som må hilsast på, nokon som fortener skryt eller ei hjelpande hand. Edvin kjenner heile skulen, og alle kjenner han. Han har skrive kronikkar og innlegg om norsk skule og delteke i den offentlege debatten i mange år. – Eg tippar du vil meine at skulen under Kristin Halvorsen og SV ikkje er perfekt. Kva tenkjer du må til? – Det er eitt område der eg er samd med Høgre, og der SV òg er samde med Høgre: Det må vere fagleg tyngd bak dei som underviser. Du må ha ei utdanning. Du må ha ein grunnmur. Det nyttar ikkje å diskutere fascisme om du ikkje har høyrt om Hitler eller Mussolini. Det var ein lektor som sa til meg då eg gjekk på lærarskulen at om du er fagleg sterk, då har du vunne mykje. Det smittar over på elevane og gjev dei ei tryggleikskjensle. På eitt eller anna vis må vi få unge, dyktige menneske tilbake til lærarskulane. Då eg starta på lærarskulen, måtte du omtrent ha berre femmarar for å kome inn. Det skapte eit grunnlag for flinke lærarar. No må vi støvsuge gata for å få folk til å søkje lærarskulen. Du kan tenkje deg korleis det blir i framtida. Alle 50- og 60-åringane går av no, då må det stå nokon som kan overta.

Alle dei som har makt i England – med ytst få unnatak – har gått på privatskule, og veit ingenting om dei innbyggjarane dei styrer over.

– Og kanskje er det sånn at dei elevane som gjer det spesielt godt i kroppsøving kan få motivasjon til å gjere det betre i andre fag? – Eg fekk éin dårleg karakter, og det var i teikning. Du kan jo tenkje deg korleis det ville vore om eg skulle ha teikna tretti timar i veka. Elevar må bli sett i fleire ulike situasjonar.

Friksjonen i klasserommet Edvin Svela, eller berre Svela, er ein legendarisk lærar på Oslo Katedralskole. I fleire tiår har han undervist i engelsk, i tillegg til å vere i skuleleiinga. Ein gåtur med Svela gjennom korridorane på ærverdige Katta

– Kva grep må ein ta? – Vi må gjere noko med løna. Ho må opp. Vi må òg gjere noko med all den negative omtalen av skulen som pregar nyhendebiletet: Det er feil at alt står så dårleg til i norsk skule. Det er veldig, veldig mykje bra i norsk skule som ikkje kjem fram.

Stolt av norsk skule – For nokre år sidan budde eg ei tid i Cambridge, og då skreiv eg ein kronikk under tittelen «Look to Norway». Der gjekk eg gjennom punkt for punkt kva dei gjer i Noreg, som dei i dag gjer i England. Det gjeld til dømes karakterar i barneskulen, fellesskapskjensla vi har i norsk skule, at vi legg vekt på egaliteten – at lommeboka ikkje avgjer kva sjansar du får i livet. Det gjeld òg trygge elevar. Utanlandske lærarar som er på vitjing kommenterer ofte at norske elevar verkar så trygge og glade.


–Eg hadde ein delegasjon med koreanarar innom, og dei lurte på kva vi var opptekne av i norsk skule: «De skårar lågt på noko og høgt på andre ting, i Korea skårar vi høgt på mattematikk, men vi skårar òg høgt på sjølvmordsstatistikken.» Det same mønsteret kan ein sjå i Finland. Vi har ein atmosfære i norsk skule som er bra. Tryggleiken og evna til å formulere seg er super i norsk skule. Norske elevar er flinke til å framføre ting, og har mange evner som ikkje alltid kjem så godt fram i PIRLS-, TIMMS- og PISA-testane. Norske elevar er sjølvstendige, og dei er villige til å ta ordet i ei forsamling. Vi har hatt franske elevar og lærarar her som er sjokkerte over at våre elevar tek til motmæle mot ein lærar. Men det er jo akkurat sånn vi vil ha det, ikkje sant! Det er heilt utenkjeleg å ikkje ha det sånn. Eg spissformulerer meg i klasserommet slik at vi kan få dialog og vekse vidare saman. – Det er altså veldig mykje som er bra i norsk skule.

Og det gløymer ein når ein haussar opp enkeltundersøkingar. Men det er ikkje gjeve at alt er godt nok. I tillegg må vi stille krav til dei som byrjar på lærarutdanninga òg. Eg vil ha karakterkrav for å kome inn på lærarutdanningane. Vi må sørgje for at det er folk med ein viss ballast som kjem inn i skulen, elles trur eg skulen går ei sjaber framtid i møte. – Eit av dei sentrale Høgre-krava er å gjere om lærarutdanninga til ein femårig master. Kva tenkjer du om det? – Du må sjå på kva du fyller ei slik utdanning med. Eg ser ingen grunn til at ein skal ha femårig utdanning for å undervise på barnetrinnet. Eg trur ein må sjå på kva desse menneska skal gjere. Skal du undervise i realfag på ungdomsskulen, kan det godt hende at det bør vere eit femårig løp, men ikkje nødvendigvis for å undervise sju-, åtte- og niåringar. I Noreg har det tidlegare

vore slik at dersom du hadde lærarhøgskulen, kunne du undervise i alle fag på alle trinn frå 1. til 10. klasse. Det er meiningslaust at ein som har gåttt eit par år på lærarhøgskulen skal undervise i matte eller engelsk på tiande trinn. I utlandet underviser du i det faget du kan. Er du engelsklærar i Litauen, underviser du 18 timar engelsk i veka. That’s it.

40.000 lærarar i gatene

– På tampen av den tida Kristin Clemet frå Høgre var utdanningsminister, i 2005, var vi på veg inn i ein situasjon med meir lokale lønsforhandlingar for lærarar, 15.000 godkjente privatskuleplassar og titusenvis av elevar og lærarar som protesterte og streika. Kvifor? – Dersom du opnar for privatisering av norsk skule, kan det gjerne vere at selskapa seier dei ikkje vil ta

DEL GODENE 2/2013

5


ut profitt, men det tvingar seg fram likevel. Vi hadde desse John Bauer-gymnasa som tok ut profitt, og som måtte leggje ned, til dømes. Det er vel ingen som vil drive business utan å tene pengar på det. Det viktigaste er at skulen skal vere eit tilbod til alle, uavhengig av om du har pengar eller ikkje. Det er meiningslaust og misforstått når ein hevdar at det offentlege vil bli betre om ein får ein privat aktør ved sidan av seg. Dei som har pengar vil kjøpe seg ut helsekøar og skulekøar. Blir det lærarmangel i framtida, vil dei private aktørane kunne tilby høgare løn, og slik tiltrekkje seg dei elevane som har rikast foreldre. Den offentlege, egalitære, norske fellesskapsskulen er verneverdig. Eg meiner òg at all argumentasjon – slik vi ser i Oslo og Bergen i dag – om at ein lærer meir av å segregere elevane, er gæærn. Det finst engelsk forsking som stør opp om dette. Elevane lærer best av fellesskapen og mangfaldet. Du vil få ein skule der «dei dumme» er i eit rom og «dei flinke» i eit anna. Eg vil åtvare mot nivådelt undervisning på det aller, aller sterkaste. – Eg trur ikkje minst at ein har godt av å sjå at ikkje alle er lik deg sjølv I England er privatskulane sett skikkeleg i system. Det er dei rike som går på privatskule, og skulane har god råd. Foreldra betaler opp mot 250.000-300.000 i året for å ha ungen på privatskule. Ungane på privatskule anar ikkje noko om kvardagen til ungane i den offentlege skulen. Alle dei som har makt i England – med ytst få unnatak – har gått på privatskule, og veit ingenting om dei innbyggjarane dei styrer over.

Drøymelæraren

Her stoppar plutseleg intervjuet. Ein kollega kjem springande inn på kontoret til Edvin medan han seier nervøst: «Det er oversvømming i kjellaren.» Har du ikkje gått på Oslo Katedralskole, tenkjer du kanskje at dette ikkje er så farleg, men for alle gamle Katta-elevar er kjellaren synonymt med «Det gamle bibliotek», som er landets eldste og har bøker skrivne på 1400-talet. Men Svela er ikkje til å stoppe – han vil snakke om skulepolitikken til Høgre og får raskt delegert oppgåvene: – Eit anna moment er lærarkreftene. Det er gjevare å undervise elevane med 5 og 6 enn dei som får 1 og 2, sjølv om det for all del er mange gode lærarkrefter som engasjerer seg for dei som fell utanfor. Men forskinga viser at dei beste lærarane og elevane samlar seg på éin stad når ein innfører nivådeling.

– Du spurde meg kva som skal til for å gjere norsk skule betre. Eit anna, viktig moment er at det må bli mindre detaljstyring frå oven, mindre rapportering. Spør du kollegaene her, er dei fly forbanna på all den tida som går med til det som blir opplevd som meiningslaus rapportering. Det er jo ingen som les det du rapporterer inn. Vi må få rom, tid og ro til å undervise. Det sa eg då eg hadde møte med Erna Solberg og: «Same om de kjem i posisjon eller ikkje, så må vi stoppe alle desse endringane snart.» Det var nokon som sa det slik: «Læreplaner kommer og læreplaner går, men læreren består.» Læraren er forferdeleg viktig! – Eg hadde to lærarar då eg gjekk på folkeskulen, altså barneskulen. Det var ein lærar vi forguda. Vi sat stille som mus, og vi var på banen heile vegen. Og så hadde vi ein sløydlærar der den same klassen var fullstendig umogleg, fordi læraren ikkje var i stand til å kommunisere med oss. – Alle nordmenn har ein drøymelærar som dei hugsar… – Ja, og kva er det som kjenneteiknar den læraren? Du er kunnskapsrik, du er engasjert, du evnar å variere undervisninga, du viser elevane respekt og du bryr deg om kvar enkelt elev, seier Svela medan han klaskar handa i bordet for kvart poeng.

Eg synst ikkje noko særleg om privatiseringa av norsk skule som dei er ein eksponent for.

– Kvifor blei du sjølv lærar? – Nei, det var tilfeldig. – Helit tilfeldig? – Ja, det var nok det. Eg byrja studere politikk i 1970 i Sussex, og så var det nokre grunnar til at eg kom tilbake til Noreg, seier Svela og smiler lurt. – Har du angra? – Nei, eg har ikkje det. Eg trivst i skulen, og eg liker å vere saman med unge menneske. Det gjer noko med deg, du gløymer at du er gamal.

– Men korleis kan politikarane lage det rammeverket som gjev rom for desse magiske stundene i klasserommet? – Ja, du skal ikkje berre skape ein gnist, du skal få den gnisten til å ta fyr. Du skal skape eit bål! Det er dét som er målet med undervisninga: Å skape noko i den samtalen med unge menneske som får dei til å oppdage noko nytt og som tek dei vidare. Då er det viktig å gje læraren rom til å vere kreativ, i staden for å dytte stadig nye planar og prøver nedover i systemet. – Og der er vel Oslo-skulen verst i landet? – Det er ei kjennsgjerning at det er vesentleg fleire prøver og kartleggingar her enn i resten av landet. Eg trur denne valkampen blir utruleg spanande og viktig, og det er kanskje den viktigaste valkampen på mange år. Jonas Gahr Støre sa at «vi har to klare vegval denne gangen». Høgre prøver å gjere seg lekre, men valet synast klart. Det blir eit anna samfunn, og det blir ein annan skule. Dersom dei gjennomfører segregeringa slik vi ser ho i Bergen, opnar for privatisering og innfører karakterar nedover i skulen, er det stikk motsett av kva eg ønskjer meg. – Og truleg blir det ein skule som er mindre attraktiv å arbeide i for dei som kunne ha blitt dei gode lærarane, stikk i strid med landsmøtetalen til Erna Solberg? – Rett og slett.

Da skulle jeg tatt et fagbrev, ville gjerne vært litt mer handyman.

2. Av alle mennesker i hele verden, hvem skulle du hatt som lærer? Min første klasseforstander, Aase Andersen. Jeg vet hva en god lærer betyr, det er derfor jeg er så opptatt av å få flere lærere til de skolene som trenger det mest.

6

DEL GODENE 2/2013

3. Hvilket departement som ennå ikke finnes, skulle du gjerne laget?

5. Hvilket parti er Norges eneste solidariske miljøparti?

Jeg er i grunnen ikke misfornøyd med noen av departementene, skulle bare hatt SVere på toppen av enda flere av dem

Det blir ikke gode kår for solidariteten hvis du er villig til å gi makten til høyresiden, så jeg går for SV.

4. Hva er gøyest for en partileder på 35 år, likes på instagram eller favourites på twitter? Jeg er ny på Instagram, så jeg følger intenst med på antall likes

Foto: Joh anna

1. Om du skulle begynt på skolen igjen nå, hva skulle du utdannet deg som?

Siring

5 spørsmål til audun lysbakken


Privatskoleprofitørene Til tross for elendige resultater i Sverige insisterer Høyre på å åpne for flere privatskoler i Norge.

kommentar

Antall privatskole-elever i Norge (VGS)

Ebba Boye

Utreder i Manifest senter for samfunnsanalyse

Forrige gang Høyre slapp til i regjeringskontorene åpnet de for en storstilt privatisering av norsk skole. Gjennom den såkalte «friskoleloven» fra 2003 godkjente de blant annet 16 John Bauer-skoler og åtte Akademiet-skoler. Da SV overtok kunnskapsdepartementet i 2005 trakk de tilbake alle godkjenningene. Bare de skolene som allerede hadde startet opp fikk fortsette driften. Privatskoleeksperimentet Utbytteforbudet til tross: Høyres forrige privatskoleeksperiment ga store muligheter for privat berikelse på fellesskapets bekostning. Det viste seg nemlig at John Bauer AS og Akademiet AS ikke var i Norge av rent idealistiske årsaker. Flere av de få skolene som fikk fortsette driften opprettet en rekke konsulentselskap, bemanningsbyråer og regnskapsfirmaer som leverte tjenester til privatskolene, og de hentet så ut store gevinster gjennom disse selskapene. Private aktører trenger ikke følge de strenge reglene om offentlig anbud. John Bauer ble dømt for brudd på utbytteloven i 2007, og skolene i Norge ble lagt ned. I juni i år ble det avslørt at også Akademiet har operert på samme måten: Styreleder og daglig leder har tjent over ti millioner kroner på få år. Penger som direktoratet nå krever tilbakebetalt til der de kom fra, nemlig statskassa. Naivt utbytteforbud Høyre har igjen lovet at de vil åpne for privatskoler dersom de vinner valget. De beroliger oss med at de ikke vil ha så mange, og at de som sist ikke skal få lov å ta ut utbytte. Hvor mange skoler de ønsker sier de derimot ingenting noe om, og det er ingenting som tyder på at de ikke igjen ønsker internasjonale skolekonserner velkommen til Norge. Høyres løfter om utbytteforbud er i beste fall naivt. Erfaringen vi har med private velferdsaktører viser at det finnes flere metoder for å hente ut profitt, og omfattende byråkrati er nødvendig for å sikre at forbudet følges. Professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole mener det er en illusjon å tro at profittjakten kan stanses hvis det først åpnes for flere privatskoler etter stortingsvalget. Skrivebordsteorier Det er underlig at Høyre fortsetter å ønske privatskoler velkommen i Norge, på tross av at land som har gjennomført det i praksis har gjennomgående dårlige erfaringer. De har heller ikke anerkjent forskning å

lene seg på. OECD konkluderer i sin PISA-rapport fra 2010 at «land som skaper et mer konkurransepreget miljø der skolene konkurrerer om studentene får ikke systematisk bedre resultater.» Erfaringen fra Sverige er at skoler som må konkurrere om elever og driftsmidler ikke nødvendigvis konkurrerer på kvalitet. De bruker heller millioner på reklamekampanjer og gratis PC til elevene, samtidig som de kutter i antall lærere. FrP skriver i sitt program at «elevene vil få fritt skolevalg, og skolene vil måtte konkurrere om å tiltrekke seg elever. Et slikt system, med konkurranse og valgfrihet, vil også føre til kvalitetsheving på skolene». Det høres flott ut, men dessverre er det ren skrivebordsteori, som i flere land har blitt motbevist med fakta. Fritt fall i svensk skole La oss ta en titt på realiteten for svenske skoleelever, etter at høyresiden har fått herje fritt med begrepene «valgfrihet», «konkurranse» og «private alternativer». I 1992 åpnet Høyres svenske søsterparti, Moderaterna, for skattefinansierte privatskoler i Sverige. I dag går en fjerdedel av de videregående elevene i Sverige på privatskoler. Kombinert med fritt skolevalg og stykkprisfinansiering har de innført et markedsbasert skolesystem som også den offentlige skolen må tilpasse seg. På 90-tallet var svenske skoleelever på topp i flere internasjonale kunnskapsundersøkelser. I 2009 hadde de stupt til 19. plass i PISA-undersøkelsen for leseforståelse. Sverige er et av de landene i OECD som har hatt aller størst nedgang i alle fag i PISA-resultater fra 2000 til 2009.

Det markedstilpassede skolesystemet baserer seg på konkurranse mellom skolene og mellom elevene. Konkurransen har ført til vinnerskoler, og taperskoler. Tusenvis av elever går fortsatt på disse såkalte taperskolene, der kvaliteten på undervisningen er betydelig dårligere. Et av de tydeligste resultatene er den økte segregeringen mellom elevene. Klassebakgrunn har fått mer å si for hvilken skole eleven begynner på og resultatforskjellene mellom skolene har økt drastisk. Konsekvensen av å ikke komme inn på, eller å velge feil skole, har blitt avgjørende for elevens fremtid. Forskjellen mellom den tiendedelen av elevene som presterer dårligst og den tiendedelen av elevene som presterer best har økt med 31 prosent det siste årtiet. Konkurransen mellom skolene har ført til økte kostnader og fallende skolekvalitet utenfor de store byene. Sentrumsskolene tiltrekker seg flere elever og utkantskoler blir tvunget til å legge ned. Høyre mener fortsatt at de svenske erfaringene ikke er relevante for den norske debatten. De følger heller sin egen teori om at det offentlige drives mer effektivt som en butikk, og de ønsker derfor å lage et «skolemarked» med stykkprisfinansiering, fritt skolevalg og privatskoler. I tillegg vil de ha omfattende testing av elevene, karakterer fra femte klasse og mer konkurranse i skolen, på tross av sterke faglige advarsler. I Sverige har den markedsrettede skolen ført til dramatiske forverringer som svenskene må leve med i tiår fremover. I Norge står kampen om fellesskolen 9. September. Godt valg!

DEL GODENE 2/2013

7


PISA-sjokk, lærerprotester og forfalne skolebygg. Da SV feide inn i Kunnskapsdepartementet i 2005 var det mye bråk i skole-Norge. Etter åtte år med SV i regjering er det merkelig stille. Hva skjedde?

Foto: Rune Kongsro

alle skal lære

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen er ikke i tvil: SV har hatt kunnskapsministeren og vært i førersetet for skolepolitikken i 8 år, og det har gitt resultater. Vi har samarbeidet med lærerne, og klart å styrke kvaliteten i fellesskolen! Elever og lærere har gjort en kjempeinnsats de siste årene, sier hun begeistra. Kunnskapsministeren er ikke redd for å være klar i talen når hun skryter av SVs skoleinnsats, og lister opp: Norske elever lærer mer, flere søker lærerutdanning, innsatsen mot frafall er forsterket, elevene har mer fysisk aktivitet, 285 000 elever får gratis frukt og grønt, elever i 1.-4. klasse får gratis leksehjelp og nye praktiske valgfag har gjort skolen mer motiverende og variert.

8

DEL GODENE 2/2013

Det viktigste vi har gjort er å slå ring om fellesskolen. Vi stanset den omfattende skoleprivatiseringen til Høyre. Det har ført til at vi har sluppet den svenske skolens skjebne, der elevene lærer stadig mindre. I Norge peker pilene oppover, forteller ministeren.

Talentutvikling i SV-skolen Skryt til side. Norsk skole har fortsatt utfordringer. Det er dem Kristin er mest opptatt av nå. Hun har erklært krig mot frafallet. Bare syv av ti elever fullfører videregående skole på normert tid. Sånn har det vært lenge. Det er fortsatt lettest å være elev i norske klasserom hvis man har behov for å rekke opp hånden for å vise sin kunnskap, og man liker å lese.

Elever, foreldre, lærere og rektorer har fortalt meg at problemet er en for «teoritung» skolehverdag. Det har det vært en hovedsak for meg å gjøre noe med, forteller Kristin. Til høsten starter etterutdanning av 5300 ungdomsskolelærere som skal lære mer om hvordan de kan gjøre undervisningen mer praktisk og variert. Elever som i alle år har knota med mattestykkene må også føle seg flinke til noe i løpet av skoledagen, og de må få lære matte på måter som passer dem. SV går til valg på en skole der alle unger skal få lære, gjennom mer praktisk og variert undervisning, slår Kristin fast.


SVs nye skolehverdag: • Flere lærere og andre yrkesgrupper inn i skolen. Innføre lov om lærertetthet. • Lovfesta rett til etterutdanning for lærere med medfinansieringsplikt for kommunene • Leksehjelp gjennom hele grunnskolen, med styrket kvalitet • Fysisk aktivitet og gratis frukt og grønt hver dag gjennom hele grunnskolen. Innføre skolemåltid på sikt. • Styrke kvaliteten i skolefritidsordningen

Lærerinvasjonen Kunnskapsministeren er engasjert, men kritiske røster har spurt om det i det hele tatt er mulig å gi elevene en praktisk, relevant og variert undervisning når klasserommene er stappfulle? Det er mulig dersom det blir flere lærere i skolen. SV er det eneste partiet som vil ha en ressursnorm for å sikre økt lærertetthet. Vi har begynt med 600 nye statlige øremerkede lærerstillinger i ungdomsskolen denne høsten. Det er bare starten – på en lærerinvasjon! lover Kristin.

Stolthet og fordom Politisk og Personlig

Tine Søderstrøm Knutsen faglig leder i Sosialistisk Ungdom

Som minister har hun også tatt initiativ til å avbyråkratisere læreryrket for å gi lærerne mer tid til hver elev. Det er altså ikke bare Høyre som har «nye og bedre» ideer og løsninger? Høyres løsninger er verken nye eller bedre. Det finnes ingen forskningsmessig begrunnelse for å innføre karakterer på barnetrinnet, og jeg har aldri hørt noe rop fra lærerne om mer tester i skolen. Høyre må lære seg å lytte til dem som har skoene på, oppfordrer ministeren.

Kunnskapsløs kunnskapspolitikk Hvis en hører Erna Solberg snakke om kunnskapssamfunnet kunne en nesten tro hun var alene om visjonen. Den slags nekter Kristin Halvorsen å høre på. SV har i regjering lagt et historisk grunnlag for en systematisk forskningsutvikling. I Forskingsmeldingen har vi bestemt at Stortinget skal vedta langtidsplaner for forskning og høyere utdanning, slik som vi gjør med helse og transport. For første gang skal vi få skikkelig styring av forskningspolitikken – det er en forutsetning for kunnskapssamfunnet, slår Kristin fast.   Kristin kan fortelle at forskerne har fått godt rom å boltre seg i. De offentlige forskningsbudsjettene har vokst med 32 prosent med SV i regjering. Sektoren har også fått flere ansatte og vitenskapelige publikasjoner. Likevel er ikke norske universiteter i verdenstoppen. Det kan de bli, skal vi tro SVs kunnskapsminister: I Forskingsmeldingen legger regjeringen opp til at universiteter og høyskoler skal få utvikle sine styrker. Målet vårt er et forskningsmiljø som satser på de unge og dristige forskerne, men også på forskning som bidrar til å løse de utfordringene vi står overfor i verdenssamfunnet. Og her er Norge gode! Kunnskapsministeren trekker frem klima, energi og polarforskning som eksempler på norske fortrinn å satse videre på. Det er ikke tvil om at det finnes ambisjoner i den rødkledde sjefen for det norske kunnskapssamfunnet. Med fire nye år i regjering skal Kristin klare å redde verden.

«Skal du jobbe DER?», «Der handler jo bare nærkiser, alkoholikere og innvandrere!», «Jeg skal komme ned å peke og le du når jobber.» Jeg var 16 år og nettopp fått meg min første deltidsjobb i den tyske lavprisbutikken Lidl. Deltidsjobb i seg selv var ikke problemet, problemet var prestisjen jobben mangla. De fleste møtte den med hånlatter. Hverdagshistorien om ei jente som er flau over jobben sin kunne vært bare nettopp det —  en liten hverdagshistorie. Men den lille historien handler om så utrolig mye mer. Den handler om hva slags samfunn vi vil ha. Den handler om vi vil ha et samfunn der arbeidsfolk går med hodet bøyd i skam over jobben de har, eller om vi vil ha et samfunn der arbeidsfolk går rake i ryggen og er stolte av den jobben de gjør. Dette er årsaken til hvorfor SV er det naturlige partiet for meg. SV er partiet mitt fordi de sier klart fra om at min uføretrygda mor ikke skal skamme seg over at hun er for syk til å jobbe. Mellom tankene om knuste drømmer og smertefulle ledd, skal moren min få slippe dårlig samvittighet og skam i tillegg. SV er partiet mitt, for at faren min skal gå med ryggen rett og med fagbrevet sitt klistra til brystkassa. Det handler om at de aldri skal føle at «datteren min må gjøre noe mer med livet sitt enn det jeg gjorde».

Personlig tror jeg sånne som meg aldri har vært på et mer riktig sted.

Er det plass i SV til sånne som meg? Som ikke hadde bøker i hjemmet, men som heller måtte låne bøker på skolebiblioteket før helga kom? Er det plass i SV til ei som ikke har foreldre med høyere utdanning? Er det plass til oss som sjelden har vært på teater, men som ofte er på harryhandel i Sverige? Om Morgenbladet hadde gjort bedre research ville de møtt flere som mener at SV er partiet som faktisk representerer sånne som meg. Og det finnes ganske mange av mitt slag i Norge – de kalles folk flest. Morgenbladet skrev forleden at «kjernevelgeren til SV tradisjonelt har vært en kvinne i 30-årene med høyere utdannelse og en hang til rødvin og jazz». Visst er jeg kvinne, men personlig henger jeg heller på Carl Berner-kjelleren med en halvlunken øl og småfulle venner som skråler og danser til Shakira-låter, framfor å drikke Chianti på Litteraturhuset. Personlig måtte jeg slå opp hva anakronistisk var, men det var tydeligvis uproblematisk for Morgenbladet å slå det opp på sin forside. Er det noe som er “anakronistisk”, så er det artikkelen til Morgenbladet, som vil ha det til at SV ikke er på nett med folk. Den kunne ikke ha vært mer malplassert. De siste årene har SU og SV vært nærmere folk enn vi noen gang har vært. På SUs sommerleir hadde vi blant annet besøk av ulike LO-forbund som snakka om verdien av å organisere seg. SU-leder Andreas Halse snakka om respekten for fagarbeidere. På kveldstid satt SUerne rundt leirbålet og diskuterte kampen mot voldtekt og det skakkjørte boligmarkedet. Det at Morgenbladet mener at temaene som ble diskutert på årets SU-leir er ute av takt med tida for stå for deres regning. Personlig tror jeg sånne som meg aldri har vært på et mer riktig sted. Det å gjøre hverdagen bedre for vanlige folk må være målet med politikk. Hvis det går ut på dato, så har vi alle tapt. Inkludert Morgenbladet.

DEL GODENE 2/2013

9


Politikken har endel å lære av fotballen, om vi skal tro Freddy Dos Santos.

Jorda er rund, som

Tekst & Foto: Mina Finstad Berg

Da Freddy dos Santos var ballgutt for Vålerenga sleit klubben med rasisme på tribunen. En del av supporterne tok grep og startet en ny og inkluderende supporterforening. Det var utgangspunktet for «Vålerenga mot rasisme» som i dag preger draktene og er en sentral del av kulturen i klubben og miljøet rundt. –Det er vi veldig stolte av, sier Freddy og lister opp flere gode tiltak klubben driver, blant annet «jobbsjansen», et tiltak der klubben tar inn 20 unge mennesker som får jobb i Vålerenga eller en av sponsorene. Hvem som helst kan søke, men det retter seg gjerne mot innvandrerungdom som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet. – Hvorfor tar Vålerenga så mye sosialt ansvar? Det er jo ikke gitt at en fotballklubb gjør det. – Nei, men Vålerenga befinner seg i en del av byen hvor det er grobunn for mange problemer. Det er jo indre Oslo Øst vi sokner til. Og vi ser nedover i systemet, i barne- og ungdomsfotballen, at om vi ikke tilrettelegger for at barn kan få delta på lik linje uansett hvor de kommer fra får vi et skille. Derfor er vi veldig opptatt av å få med alle, uavhengig av hvilken bakgrunn de har. De får utdelt det de trenger der og da, så de kan få være med selv om de ikke har råd til å kjøpe seg fotballsko.

10 DEL GODENE 2/2013

Dette er jo musikk i en SVers ører. Kan fotball være viktig også i samfunnet ellers for å nå ut til ungdom som sliter, for å jobbe med fordommer som finnes i samfunnet? – Absolutt!. Se på A-landslaget. Nå spiller vi med to blad Abdellaoue på landslaget, og vi har Joshua King og Tarik. John Carew regnes som en av Norges beste spillere gjennom tidene. Det er klart at alle sånne ting bidrar positivt. Det som er bra med fotball. Når du kommer inn i fotballgarderoben, så driter folk i hvem du er og hvor du kommer fra. Det er deilig. Der blir du populær basert på de prestasjonene du gjør og hvordan du er som menneske, ikke hvor du kommer fra. Om du er fra Ghana eller om du er fra Vestkanten i Oslo betyr ingen ting. Man er gjensidig avhengig av hverandre. Integreringseffekten i et fotballag er kjempesterk. Jeg lytter ivrig mens Freddy snakker videre om inkluderende fotballmiljøer, U21-landslaget, Omar Elabdellaoui og Moa. – På sportsnyhetene i går, var Drillo ute og sa at gutta som har innvandrerbakgrunn faktisk er utrolig mye høfligere enn de andre på laget. De framstår som veldig gode forbilder.

– Ja! De er ikke problembarn, de er mennesker som har sine ting, og får de muligheten så lykkes de på lik linje med alle andre. Er det noe politikerne kan lære av det arbeidet Vålerenga mot rasisme gjør? Er det noe SV som parti kan lære? – Vi er mye ute blant folk, på skoler, og rundt der ungdom og deres familier befinner seg, og skaper lavterskeltilbud. Jeg veit at SV er flinke til det. Jeg har reist mye rundt på skoler med Vålerenga mot rasisme, og det er ganske stor forskjell på skolene. På skoler som Jordal i Oslo har elevene full kontroll på hva rasisme er eller hva det innebærer i dagliglivet. Dere klarte å ta et oppgjør med en del halvgrumsete holdninger i eget supportermiljø. Men vi ser at i politikken blir ordskiftet hardere og hardere, og sjøl om man trodde det skulle komme et oppgjør etter 22. juli, så har det ikke blitt særlig mye bedre. Er det noe dere gjorde vi kan lære av? – Vi hadde veldig tøffe tak. Vi ekskluderte rett og slett de grumsete meningene. På en fotballarena kan man si at du ikke får være med så lenge du oppfører deg på den måten, og det er jo ikke så lett å gjøre i et samfunn. Men man må starte i det små, og ta det helt opp til toppen.

Er vi forbilder, så må vi jo stå for noe.

De knuser kanskje litt myten om problemgutta med muslimsk bakgrunn?


helt vilt. Hva skal man gjøre med sånne ting? Ja, hva gjør man og hvor begynner man? – Hadde jeg bare hatt svaret på det… Man kan jo starte med Russland nå, med OL og homofile. Det går jo også på å akseptere folk som ikke er lik seg selv. Nå kan man altså fengsle homofile for å drive propaganda for homofili. Jeg lurer på om de har et stort problem med at homofile drar på barneskoler og prøver å verve barn liksom... Jeg bare skjønner det ikke. Og nå setter man det i et system der staten godtar at man hetser eller undertrykker spesifikke deler av befolkningen. Da blir det jo ikke noe bedre for de som er annerledes på andre måter, mørke i huden for eksempel. Det blir jo plutselig lov å hetse folk. Heiberg var ute og sa at det var tull at idrettsutøvere skulle protestere eller ha noen form for markering rundt dette under OL, fordi de er der for å drive med idrett, ikke for å mene ting. – Jeg er helt uenig, selvfølgelig. Idretten er jo det de er der for, men man kan ikke godta alt for det. Vi får jo alltid beskjed om at vi er forbilder som idrettsutøvere. Er vi forbilder, så må vi jo stå for noe. Vi kan ikke være blanke ansikter som ikke bryr seg om det som skjer. Selvfølgelig, du skal jo være der for å gjøre en jobb og alt det der, men man klarer å ha to tanker i hodet og vise at man ikke aksepterer hva som helst. Hva skal en mørk eller homofil idrettsutøver tenke når han er der da? Skal han godta at nå er jeg i et samfunn som vil forby meg?

Barn fra Holmlia ser at Fellah er i nærheten av landslaget, muslimske barn ser at Moa er største stjerna. Og det ser også en som heter Nils som er fra Tromsø.

Samme diskusjonen kom rundt U21-EM i Israel. Skal man delta eller boikotte? – Det er vanskelig. Skal man boikotte eller skal man gå i dialog? Prøve å påvirke? Enten kan man la være å dra, eller så kan man dra dit og si at jeg deltar på idrettens premisser, men det andre godtar jeg ikke og det er jeg her for å si fra om. Det meiner jeg er riktig vei å gå. Når Christian Tybring Gjedde fra FrP er ute og sier at troen på et multikulturelt samfunn er å tro på Disneyland og at det er umulig å skape et samfunn i harmoni i et samfunn som er flerkulturelt. Hvordan påvirker det f.eks. en by som Oslo? – Jeg håper jo ikke hans meninger får gjennomslag i befolkninga. Dette er jo veldig ekskluderende uttalelser, og jeg blir jo provosert av det. En by som Oslo har jo sine problemer, jeg skal ikke legge skjul på det. Men så lenge noen nører opp om grumsete holdninger så blir jo bare problemene større, i stedet for at man samler folk.

fotballen Man må inkludere alt fra de største forbildene til Jørgen Hattemaker, så man føler at man er en del av noe som er litt større, sånn som man gjør i Vålerenga. Dette minner mye om det vi i SV vil at det norske fellesskapet skal være. Et fellesskap der det er plass til alle, uavhengig av hvor man kommer fra. Men det har vi kanskje ikke lykkes fullt ut med det enda? – Jeg synes man er ganske flinke. Min far kom til Norge og var kanskje en av de første fra Afrika som noen gang var i Nord-Norge, og det kom jo brått på å plutselig skulle stå på ski på Senja. Men så lenge man blir møtt med åpne armer så vil man kunne trives selv om overgangen er stor. Og integrering er jævla vanskelig, folk er forskjellige. Hvis man sammenligner supportermiljøene i Norge med resten av Europa, er vi jo reine glansbildet. Her er alle mot homohets og for mangfold i beste NorwayCup-ånd, mens i utlandet hører vi om at det kastes bananer etter mørke spillere og at faggot runger på tribunene. Hvorfor er det annerledes? – I Norge så finnes kanskje ikke de store konfliktlinjene som finnes andre steder. Ta Italia da for eksempel. De har en skakkjørt økonomi, fattigdom og stor innvandring fra Afrika. Hvis du er arbeidsledig der trenger du å plassere skyld. Og da plasserer du den der det er lettest. Dette finnes jo i mindre skala i Norge også, men her tar jo toppene i fotballforbundet og i klub-

bene direkte avstand fra det. Hvis det skjer i Italia får de 5000 euro i bot, og det betyr jo ingen ting. Så i land som Italia har man et samfunn som i mye større grad bygger opp under en del fordommer og konflikter fordi man har arbeidsledighet, fattigdom osv.? Det samme kan man kanskje si om England og om en del østeuropeiske stater? – Ja, jeg husker vi spilte en kamp, jeg tror det var i Latvia, der Glenn Roberts blei hetsa. Jeg så på Glenn at han var helt satt ut. Så da spilte vi hjemmekampen i drakter med Vålerenga mot rasisme, vi hadde bannere, det var over alt. Men der borte ble det helt ufarliggjort. Vi konfronterte klubbdirektøren med og han bare «hæ, fikk ikke med meg det».

Tror du valgresultatet har noe å si for integreringa og kampen mot rasisme? – Jeg tror i hvert fall ikke det blir bedre med regjeringsskifte! Det må jeg si. Dersom FrP skulle komme til regjeringsmakt vil jo sikkert strengere integreringspolitikk være en del av deres kampsaker og de vil jo ha mye sterkere posisjon til å kunne fremme synspunktene sine. Så stem, dere som skal stemme, på venstresiden!

Hva skal en mørk eller homofil idrettsutøver tenke når han er på OL i Sotsji da? Skal han godta at nå er jeg i et samfunn som vil forby meg?

For å kjempe mot rasisme, må vi som samfunn sørge for at folk har en jobb å gå til? – Ja, det tror jeg. Fotballen og supporterkulturen speiler samfunnet du er i. Ta for eksempel den russiske klubben Zenit. Da Erik Hagen (Panzer-Hagen) brakk beinet på en svart spiller i sin første kamp der, blei han superhelt blant supporterne. De har uttalt at de ikke er rasister, men at det er en del av kulturen deres, som de er stolte av, å ikke ha svarte spillere på laget. Det er jo

Avslutningsvis, hvordan tror du det arbeidet som gjøres i Vålerenga mot rasisme og i fotballen ellers kan påvirke neste generasjon. Kan man redde kidsa som løper rundt og spiller fotball i skolegården i dag? – Ja, jeg tror at når barn vokser opp i et miljø der man har ulike folk helt fra man er barn, blir de mer aksepterende. Og så ser de jo at det finnes muligheter. Barn fra Holmlia ser at Fellah er i nærheten av landslaget, muslimske barn ser at Moa er den største stjerna. Og det ser også en som heter Nils som er fra Tromsø. Det er jo veldig gøy når man ser en eller annen kritthvit norsk gutt som går rundt med en Abdellaoue-drakt. Er ikke det veldig kult? Jeg tror man trenger de forbildene. Da vil det spre seg.

DEL GODENE 2/2013

11


Utstyrt med sushi og sigaretter fikk Snorre Valen og Aslak Nore fritt spillerom til å snakke om jødisk historie, ytringsfrihet og norsk sikkerhetspolitikk.

I nasjonens interesse Tekst: Ingeborg Nyvang Senneset Foto: Frode Ersfjord

Del Godene møter Aslak Nore og Snorre Valen til en uformell samtale på Oslo Mekaniske Verksted. Gutta har like sko, men har gått i ulike spor. Kan de stake ut en felles kurs for norsk offentlig debatt? Via jødespørsmål til terror, til Fjordman og Afghanistan, endte faktisk forlagsredaktøren og politikeren på noenlunde samme sted: enkelthistorienes betydning. Aslak går rett på sak, mens Snorre får satt seg ned i skinnstolen i vinterhagen hos Oslo Mek. Snorre har skrevet veldig fint om det jødiske livet i Trondheim, og jeg har selv skrevet om Norges forhold til jødene. Det som slår meg, er at det er en helt hårreisende måte å tenke rettstenkning ut fra alle moderne parametre, og en del av norsk historie som du og jeg med rette skjemmes over. Hvorfor, hvorfor skjedde dette i Norge? Hvorfor var den jødiske tilstedeværelsen og innflytelsen så mye mindre enn den var i andre land? Hvorfor har Norge, i motsetning til våre naboland Sverige og Danmark, en mye styggere historie under annen verdenskrig, når den jødiske befolkningen var så ekstrem liten, bare rundt 0,1 prosent av Norges totale befolkning? Er det fordi vi har vært et nokså ruralt land, der byene har vært små og ganske uviktige? Eller at kapitalismen i Norge ikke har vært drevet gjennom finanssektoren, i motsetning til for eksempel i Sverige? Velstanden i Norge har i mye større grad kommet fra naturressurser, enten det har vært tømmer, sjøfart eller fiske. Det står rett og slett i motsats til den jødiske kulturen. Er det derfor Norge har en så pass komplisert, for ikke å si stygg historie i forhold til sin lille jødiske minoritet? Jeg spør. Jeg vet ikke. Snorre har lyttet og nikket under Aslaks utspill. Jeg vet ikke om det er i det norske du finner årsaken. Det forferdelige og fascinerende med antisemittismen, at den er alltid tilstedeværende og at den er så gammel. Den har tusen forskjellige årsaksforklaringer. Jeg fester egentlig ikke lit til noen av dem. For det er snakk om et folkeslag som alltid har blitt demonisert og forfulgt, ikke bare i Norge på 40-tallet, men på 1800-tallet, i Spania under inkvisisjonen, og så videre. Aslak er ikke fornøyd med svaret. Han er opptatt av hvordan antisemittismen fikk fotfeste i Norge selv om det jødiske miljøet var så lite. Da mener jeg vi nærmer oss grunnloven av 1814, en på mange måter veldig moderne og liberal grunnlov. Den er inspirert av både den franske revolusjonen og den amerikanske revolusjonen. Samtidig har den også denne skammelige paragrafen som sier at jesuitter og

12 DEL GODENE 2/2013

jøder skal utelukkes fra riket. Jeg tror det speiler en dobbelthet i det norske, som ligger i den norske folkesjela. En tilsynelatende liberal, progressiv holdning som har gått parallelt med en slags ekskludering av folk som er fremmede. Da beveger jeg meg over på noe som er et annet spørsmål, men som er beslektet: Om vi har for liten aksept for økonomiske forskjeller i Norge. Det vil Snorre gjerne svare på, som SV-er. Det meste av forskjeller må vi aktivt støtte opp om. Økonomiske forskjeller vil vi bekjempe. Det å likestille de to er et mye brukt høyregrep i den vanlige politiske debatten, mellom ord som mangfold, valgfrihet, friheten til å leve det livet du vil, ha den seksualiteten du vil og tilbede den guden du vil. Den økonomiske friheten sidestilles med de individuelle rettighetene, det menneske du er. Det synes jeg er et retorisk knep. Jeg tror kanskje vel så mye at opphavet til antisemittismen i Norge og andre europeiske land fra 1900-tallet og fram til i dag er at det er en gruppe som alltid har vært en liten minoritet. Det har ikke vært en nasjon før staten Israel ble opprettet. Den har vært spredt. Og da er det en gruppe som er lettere å tråkke på også. Aslak tror fortsatt at Norge har et spøkelse som gjør at nordmenn, uten å se det selv, er ekstremt effektive enn i Norge. Det tror jeg er et uttrykk for at landene er på å støte fra seg minoriteter. Han sammenligner med innredet på to forskjellige måter. New York, hvor han tidligere har bodd. Spennende poenger, synes Snorre, som vil ha fordeling I Brooklyn er det åpenbart, ubevisst eller bevisst, vel- og statsreligion med i ligningen. dig store aksepter for sosiale forskjeller. Det er bare å gå rundt der, så vil du se enorme forskjeller. Folk blir Fordi jeg er materialist tror jeg at det har noe å si hvor ikke harme eller oppbrakte om folk lever på en måte mye penger du har i banken, om du har tak over hodet, som for oss nordmenn framstår som totalt uverdig. At om du kan spise god mat. Det er en klisjé å si at lykken folk ikke har framtidsmuligheter eller bor i elendige finnes i helt andre ting enn penger, fordi det finnes et strøk hvor kriminalitet florerer. Det er en enorm ak- minimum som skal til for å ha overskudd til å tenke på sept for at folk lever på illiberale måter som vi synes er noe annet enn penger. I USA blir ikke folk oppbrakt frastøtende. Brooklyn er også full av religiøse gærnin- hvis de får se ekstrem fattigdom side om side med ekger, som ultraortodokse jøder, radikale islamister og strem rikdom, fordi samfunnet er fylt med tanken at fundamentalister. Og de aksepteres. alle har mulighet til å nå toppen. Det er veldig mange som stemmer for en sterkt høyreorientert skattepolitikk i USA. Ikke fordi de vil tjene på det, men fordi de Det er noe liberalt over dem, skyter Snorre inn. tenker at den dagen de blir rike, så vil de tjene på det. Nettopp. I Norge blir jeg mye mer opprørt hvis jeg ser en niqab enn om jeg ser den i New York. Jeg tror Når det gjelder toleranse for ytterliggående religion, at hvis du snakker med en amerikaner så vil du se at tror jeg kanskje vi i Norge reagerer når vi møter relide kjennetegnes av en slags naturlig toleranse for re- gion vi ikke er så vant med fra før, som for eksempel ligiøse forskjeller. Samtidig er det også sånn at i USA islam. Det er vel bare rundt 4 % av befolkninga i Norge så er det liten toleranse for politisk ekstremisme. Å som er muslimer? Men vi snakker om muslimer hele være venstreradikal i USA er veldig mye vanskeligere tida. Islam i alle kanaler, overalt. Det tror jeg kanskje


har med at vi ikke er så fryktelig religiøse av oss. Et av de viktigste argumentene for å skille stat og kirke er at enkelte mennesker i mange tiår har forbeholdt seg retten til å styre trossamfunnet til folk. Det er jo helt galt at regjeringa har utnevnt åndelig overhode. Jeg tror toleransen er lavere i Norge i møte med andre religioner fordi vi er vant med at kirka er veldig ufarlig og veldig nedslitt. Aslak er enig. Dette er hva Thomas Jefferson skriver om forskjellen mellom den amerikanske religionen og den europeiske varianten av det. I Europa er religionen påtvunget ovenfra, fra konge og stat, mens i USA kommer den nedenfra. Der er jeg helt enig med deg. I Norge har man den paternalistiske tanken om at det er best at vi i staten utnevner biskoper som ikke er mot homofili eller abort. For hvis man kobler av kan landet bli fullt av Ludvig Nessaer, ikke sant? En kirke full av islam- og abortmotstandere som aktivist og tidligere prest Nessa? Snorre er litt mer optimistisk.

ASLAK NORE (35)

SNORRE VALEN (28)

Oppvokst i Nydalen i Oslo Sønn av forfatter Kjartan Fløgstad Tjenestegjorde i Telemark bataljon Studerte samfunnsvitenskap i USA Fast spaltist i VG Har skrevet i Samtiden, Prosa, Ny Tid og Klassekampen Forfatter av «Gud er norsk» (2007), «Ekstremistan» (2009), «En norsk spion» (2012) Forlagsredaktør i Gyldendal Driver krimbloggen OP-5 sammen med Asbjørn Slettemark

Oppvokst på Torshov i Oslo og på Tyholt i Trondheim Studerte ett år med statsvitenskap Valgt inn på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 2009 Parlamentarisk nestleder og utenrikspolitisk talsperson for Sosialistisk Venstreparti Medlem av utenriks- og forsvarskomitéen på Stortinget Republikaner Spiller i elektronikagruppen Amish 82 og bandet Peevish Penfriend

Jeg tror ikke vi hadde endt opp i den mørkeste reaksjon om kirka hadde styrt seg selv de siste 40 åra. Jeg tror vanlige mennesker ville vært medlemmer av kirka uansett, og at det ville være en folkekirke uansett. Den ville jo ha fulgt samfunnsutviklingen. Det kan Alask slutte seg til. Men han mener venstresida kanskje bremser utviklingen.

Kan det tenkes at de gamle idealene som likhet i økonomisk forstand faktisk ikke er så velegnet til å løse utfordringene med det flerkulturelle samfunnet? Misforstå meg rett. Det er åpenbart bra at en nyankommen innvandrer i Groruddalen med opphold i Norge får tilgang til vårt glimrende helsevesen, men kan en del av likhetstankegangen som har skapt så mye velstand i Norge faktisk være en hemsko for økende inkludering mellom folk av ulike religioner og ulike

DEL GODENE 2/2013

13


kulturer? Der er det noe visjonære krefter på den politiske venstresida kanskje ikke har tatt inn over seg. Etter å ha sittet godt tilbakelent noen minutter er Snorre igjen framme på kanten av stolen. Jeg vil nesten si det er omvendt. Jeg følger deg langt på vei i resonnementet, men jeg tror, og det tror jeg også du er enig i, at i de gnisningene du får i et samfunn med flere kulturer så ligger det også et kjempepotensial. Jeg tror på at fine ting oppstår når ulike ideer møtes og brytes. Aslak nikker, og Snorre fortsetter. Jeg tror økonomisk politikk og den likhetstankegangen vi har i Norge er en forutsetning for et flerkulturelt samfunn. De løftene vi har tatt, og som du beskrev som den sosiale utjevninga, ved å løfte kvinner inn i arbeidslivet, at kvinner frigjør seg selv, må også gjelde for de menneskene som kommer til Norge. Det er den beste form for integrering som finnes. Jeg hadde kanskje trodd at du skulle trekke fram Gerhard Helskog. Han stiller spørsmål som: Hvorfor gjør somaliere i USA det fantastisk bra og er ressurssterke, mens mange somaliere i Norge mangler jobb og er hjemme? Det er kanskje et av de største problemene med norsk innvandringsdebatt akkurat nå. Vi snakker om det flerkulturelle samfunnet, men vi skiller ikke mellom de ulike gruppene som setter sitt preg på Norge. Vi har svensker som arbeidsinnvandrere, og østeuropeere som kommer hit for å jobbe, etterkommerne av arbeidsinnvandrere fra Pakistan fra 60- og 70-tallet. Vi har familiegjenforente, asylsøkere som har fått innvilget asyl, og kvoteflyktninger. Grupper som ikke har noe med hverandre å gjøre. Det eneste de har til felles er at de ikke er norske i utgangspunktet. Hadde vi klart å nyansere den debatten så kunne vi hatt en mye mer presis diskusjon om hvordan vi skal møte et samfunn med mye større mangfold. Det er en grunn til at Helskogs Somalia-eksempel ikke har blitt trukket fram, svarer Aslak. Det er fordi det bare delvis er riktig. I USA vil man finne store spenninger mellom amerikanske somaliere og majoritetsbefolkningen. Også her vil du finne klagesangen om at de er langt mindre integrert enn for eksempel etioperne eller andre grupper de bor sammen med. Her er vi tilbake til hva eksklusjonen av jøder i Norge handler om: I Norge har vi en ibo-

14 DEL GODENE 2/2013

ende, ubevisst konservatisme i oss. Vi tenker vi er veldig liberale, framtidsrettede mennesker, men er vi likevel gode nok til å sette oss rundt et bord med en arbeidsinnvandrer fra Sverige, en andregenerasjons etterkommer fra Pakistan og en kvoteflyktning fra Sri Lanka og spørre hva de kan tilføre Norge? I Norge synes jeg ofte mange faller i en tofløysposisjon der man enten er mot innvandrere og tror det går til hælvete, eller synes så synd på innvandrerne at vi må ta vare på dem for de har hatt det så vanskelig. Det er klart at det er mange innvandrere som har hatt det tøft, men de står også for enorme ressurser. Latente ressurser, som både handler om at de har en annen kulturell horisont, at de ofte kan flere språk, at de kan bidra til at norske selskaper gjør det bedre, at Telenor lykkes bedre i Pakistan. Eller også det grunnleggende at mennesker som setter seg rundt et bord og har ulik bakgrunn, tenker bedre, etter min mening, enn mennesker som er like. Da er vi tilbake til de relativt fåtallige jødene som kom til Norge mellom 1890- og 1920-tallet. De gjorde det jo bra, mange startet konfeksjonsbutikker. Det har du skrevet om i Trondheims tilfelle. Det var folk som lykkes fint i det norske samfunnet og ble godt integrerte. Men følelsen av at her kunne man gjøre det stort, her kunne man enten tjene seg rik og slå seg opp gjennom storkapitalens premisser, eller at her kunne man drive kultur og ideologiske retninger videre, den var fraværende sammenliknet med de store metropolene. Det var selvfølgelig fordi Kristiania var en liten, liten provinsby på den tida sammenliknet med våre nordiske naboer. Men det speilet kanskje også en holdning om at det jødene kom med var veldig fremmed i Norge. Norges historie med jødene er ikke rabiat antisemittisk, men preget av en forsiktig følelse av at de kommer til vårt land og truer det som er våre verdier. Og på ett eller annet nivå, både blant den jødiske befolkningen og blant deler av den norske majoritetsbefolkningen, lever følelsen videre: De er ikke som oss. Men jeg velger å være optimist og mener at møter med fremmede folk, enten de er jøder i Oslo på 1900-tallet eller de er innvandrere av en eller annen grad i dag, skaper større toleranse.. Snorre tror også møtene mellom de ulike gruppene har skapt toleranse. Men det skjer ikke over natten.

Jeg tror en av grunnene til at jeg synes at historien til jødene i Norge er så viktig og så fascinerende, er at det er en gruppe som måtte betale en veldig høy pris for å være jøder. Men det er også fordi det er en gruppe som har gått fra å være fremmede, som det jødiske kvarteret i Trondheim, til å bli det mest trønderske som finnes. Det finnes knapt familier i Trondheim som har en lengre historie i Trondheim enn disse familiene. Jeg tror at en dag så vil også tanken om at mennesker i Oslo med mørk hudfarge er mindre fra Oslo enn deg eller meg være helt absurd for folk. Men det er prosesser som tar tid. Også samtalen mellom forfatteren og politikeren har tatt tid. Førstnevnte trenger å fylle på med fysisk føde i tillegg til åndelig. Sistnevnte har musikermage, og klarer seg fint på husets i stettglass og noen utendørspinner. Del Godenes utsendte observerer heftige diskusjoner over sushi og sigaretter. Hva snakket de om? Om SVs framtid, smiler Aslak. Den er spennende. Jeg kommer jo fra, uten å gjøre noe stort nummer av det, et SV-hjem. Fra jeg var liten smugleste jeg Pax leksikon – det sosialistiske leksikonalternativet, skrevet av noen av Norges fremste hoder på 70-tallet. Det som slår meg er den enorme kraften som lå i det å lage et seksbinds leksikon på fritida, ut fra en tankegang om at «nå skal vi tilrane definisjonsmakten i viktige spørsmål. Vi kan ikke overlate det til den borgerlige historieskrivningen.» Man kan kanskje le litt av det nå. Synes at det er litt søtt, på grensen til det tragiske at de gjorde det, men jeg er ikke så sikker på det. For jeg tror den venstresida, den demokratiske venstresida etter 1968, fikk ganske lite reell, politisk innflytelse, men de fikk stor innflytelse rent kulturelt og ideologisk. Mye av det kan man se i Norge i dag, det være seg skole, kriminalpolitikk eller barneidrett. Det er en utfordring til SV i dag, når man kanskje har større reell politisk innflytelse enn man noensinne har hatt. Det sier Snorre seg enig i, der ute på terrassen. Det 68’erne gjorde på den tida var helt i tråd med ideene til Antonio Gramsci, som stiftet det italienske kommunistpartiet. Han var opptatt av ulike former for makt og hegemonier. Jeg elsker den rødgrønne regje-


ringa av hele mitt hjerte, men en utfordring vi bør ta er å ha andre former for makt enn regjeringsmakt. Det ligger en stor definisjonsmakt i ord, det å bære fram meninger, det å formulere dem godt, det gir makt i seg selv. Du kan enten ha et parti der alt er rettet inn mot parlamentarisk arbeid, som Arbeiderpartiet som er veldig sentralistisk, eller så kan du bygge et parti der andre former for aktivitet også anerkjennes som politisk. Men hvor ligger det rommet i 2013, spør Aslak. Hvordan skal SV opponere mot herskende tanker i Norge som regjeringsparti? Jeg tror det er fullt mulig å gjøre det og samtidig være et regjeringsparti. Men jeg tror kanskje at det ligger en fare i det óg, fordi alle de andre sidene som har vært viktige ved SV da kan bli underkommunisert. Jeg tror først og fremst at den politiske debatten handler om flere ting enn det som behandles på Stortinget til enhver tid. Aslak er ikke helt fornøyd med politikerens utsagn. Det er fine ord, men skal man tilrane seg hegemoni så må man også treffe en eller annen tidsånd der man tar opp de sakene som for folk, både for eliten og for massene, framstår som relevante. Hvor ligger det for dagens SV? Da jeg begynte å skrive for en ti års tid siden var det andre typer organer som var meningsbærende og førende på det området. De siste årene har grupper som tidligere ble sett på som totalt bakstreverske og irrelevante, som sentrum-høyres Minerva og Civita, blitt viktige kraftsentra for ideer. Det er ikke bare en gjennomgående tendens i Norge, men også i andre land, at rommet for venstresiden som kanskje framsto som veldig stort på, på 60- og 70 tallet, er mye mindre åpenbart i dag. Snorre tror SV vil hevde seg i debattene om miljø, fordeling og frihet. Miljødebatten vil hardne til. For tre år siden hadde jeg et utspill i Aftenposten der jeg sa at vi må forberede oss på en tid der vi ikke kan leve av olje, og sa radikalt at «vi må slutte å pumpe opp olje før den tar slutt. Hvis ikke går klimaet til helvete». Det ble helligbrøde og et helvetes styr. Nå behandles samme sak som en selvfølge. Debatten om skatt og mer radikal fordeling, som i Norge virker litt fastgrodd og gammeldags, kommer til å være kjempeaktuell om få år. Jeg tror de kommende effektene av den økonomiske krisa i Europa vil prege Norge mye mer enn det gjør nå. Det vil bli en mye mer konkret og materiell hard fordelingsdebatt, og det må vi være forberedt på. Vi må ha politikk for det, og vi må formulere den godt. Debatten rundt overvåkning, statens fullmakter, Snowden og Manning, vil trappe opp. Som i Tyskland, hvor den denne uka er den eneste saken som diskuteres. Interessant, synes Aslak, fordi SV i overvåkningssaken kan videreføre en historisk arv som handler om motstand mot amerikansk imperialisme. Men hva med miljøsaken? Kan man ikke like gjerne støtte opp om nye aktører som De Grønne? Jeg mener ikke det, for jeg mener det er en systemfeil i analysen til De Grønne. Du kan ikke løse miljøkrisa uten å ha et fordelingsperspektiv. Framvoksende land som Kina, India og Brasil vil nok etterhvert stå for de klart største utslippene i verden, men den eneste måten du kan sørge for at hele verden faktisk kan slutte opp om en forpliktende klimaavtale er, om det samtidig foregår en omfordeling fra rik til fattig. De grønne prøver å skape en miljødebatt der høyre/venstre-aksen ikke finnes lenger. Det betyr jo bare at vi skal la alle andre politikkområder ligge. Det synes jeg er uansvarlig, umoralsk og upolitisk. Del Godenes utsendte ber de to se litt mer på økonomi- og ekstremismeperspektivet i europeisk sam-

menheng. Har en svak venstreside gitt rom for oppblomstring av høyreekstremisme? Snorre er først ut: - Jeg tror at når sosialdemokratiet trekker for langt til høyre og det ikke er noen stor forskjell på den moderate høyresida og venstresida, så blir fristelsen større til å gå ut til ytre høyre. For å finne svar, for å finne løsninger, for å finne trygghet. Den viktigste dimensjonen her er økonomi: skattepolitikk, fordeling, det offentliges rolle. Hvis alle partiene befinner seg i sentrum og den økonomiske krisa rammer, får plutselig de ytterliggående partiene som mener at jøder, sigøynere og muslimer har skyld i alt, et helt annet potensiale til å samle stemmer enn om du hadde hatt en mer mangfoldig partiflora. Aslak bryter inn. Dette var velkjente venstresidetoner fra en såpass nytenkende person som Snorre, mener forfatteren. Snorre argumenterer: Det er fordi jeg tror at det materielle er viktig. Hvis du er en vanlig dame i Hellas som rammes av katastrofen: Du mister alt du eier, mannen din mister jobben, ungene dine får aldri arbeid, og alle partiene du har kunnet stemt på til nå, sier og gjør det samme som de har i 20 år, og du er skikkelig forbanna, så er det færre konstruktive steder sinnet ditt kan mobiliseres. I hvert fall hvis fagforeninga di også er nede for telling. Det er på tide å vende hjem igjen. Hva tenker Snorre og Aslak om 22. juli og debattene som har fulgt i kjølvannet av terrorangrepet? Aslak får første utspill. Debatten skurer og går på godt og dårlig vis. Det er masse tilbakeslag. Men jeg tror kanskje det er en slags marginal forbedring, som kanskje ikke er så marginal likevel. De siste årenes hendelser har snudd opp ned totusentallets syn på forholdet mellom Vesten og muslimer, altså at terrorister alltid var muslimer. Det er blitt sterkt utfordret de siste par årene. Både i tråd med tumultene i den arabiske verden og i tråd med terrorhandlingene i Oslo. Alt i alt har 22. juli hatt en utilsiktet effekt som nok kan sies å være positiv.

skal vi hegne om det frie ord. Men den frie ytring er så viktig og har så stor tyngde fordi innholdet i ytringen har en verdi og inneholder makt, og påvirker samfunnet rundt oss. Alle har et moralsk ansvar til å ta stilling til det kvalitative ved ytringene. Det innebærer ikke sensur, det innebærer at mennesker bør bruke mer krefter på å argumentere mot Fjordman, og ikke bare si at de slipper for lite til orde. Det er en viktig distinksjon. Aslak, som har uttalt til Dagsavisen at han ville vurdert manuset til Fjordman på lik linje med andre forfattere, advarer på sin side mot å overby betydningen av ekstremistiske ord. Spesielt i norske kommentarfelt. På et nivå er det vi omtaler som ”kloakken” og ”møkka” i kommentarfeltene et uttrykk for et samfunn der selv narren og knekten skal kunne si sin mening.

Forlagsredaktøren og politikeren ligger langt fra hverandre i synet på Fjordmans stipend. Det samme gjelder boken av Aage Borchgrevink, som Nore var redaktør for. Den fokuserer på det psykologiske, mens Snorre vil prioritere det politiske. Man kan ikke forklare volden med oppvekst, mener han. Men kan man forklare volden med noe som helst, kontrer Aslak. Det de derimot er enige om, er at det trengs et nytt fokus på veteraner. Både fra kamper i Afghanistan og fra 22. juli-terroren. Tidligere soldat Aslak mener vi skyver ting under teppet i Norge.

Snorre er enig i at utviklingen kan sies å ha vært positiv. Men dagens debatt er problematisk, mener politikeren.

Jeg syns hemmelighold har vært et kjempeproblem. Ta staten Israel som eksempel: Noe av det fascinerende er at de store spørsmålene, fra de militærtaktiske til de ideologiske spørsmålene, diskuteres. Der stiller militæretterretningssjefen til offentlig debatt som om han ikke skulle gjort annet. Her i Norge derimot, skammer vi oss for å delta i den type operasjoner. Dermed visste ikke den norske offentligheten hvordan virkeligheten var i Afghanistan og hva slags type krigshandlinger vi var med på. Det å følge soldatene og vite hva de gjør er helt avgjørende. Ting det amerikanske eller britiske imperiet gjorde er stygge ting, men det er i alle fall oppe i dagen. Det har det aldri vært i Norge samme måte.

Et problem i norsk debatt i dag er at det blir en metadebatt om ytringsfrihet og knebling. For meg var 22. juli en veldig politisk hendelse. Når jeg sier det, er det noe som tolker det som at jeg mener at all innvandringskritikk fra Christian Tybring-Gjedde og at dommedagsprofetier har ført til dette. Og det mener jeg ikke i det hele tatt.

Viktig poeng, mener Snorre. Vi har satt 8000 soldater i Afghanistan, men kunnskapsnivået om hva de har gjort er likevel veldig lavt. Det mener han er negativt for de som har vært der, og lite respektfullt av norsk offentlighet. Han er opptatt av å få fram soldatenes erfaringsbakgrunn, akkurat som han er opptatt av at vi må snakke mer om opplevelsene til 22. juli-ofrene.

Som mange kjenner jeg mange som ble rammet, så det er en personlig hendelse. Det er vanskelig å sortere hva som er mine sterke reaksjoner på det, og hva som er mitt forsøk på politisk tilnærming. Det er to ting som jeg synes vi burde bearbeide mer. Det første var den ekstreme volden. Vi har snakket mye om beredskap og kontrajihadister, men ikke særlig om hva disse ungdommene ble påført. Det andre er triumfen til mange på nettet. Skadefryden og triumfen. Som sa, under fullt navn, at nå får regjeringen som fortjent, at Høyre, Ap og SV er landssvikere. Du har også fått en kritisk masse med mennesker som i fullt alvor mener at muslimske innvandrere deltar i en konspirasjon, og at regjeringa og de politiske lederne vil ofre befolkningen. Det er en hinsides idé. Men den har stor klangbunn, og det synes jeg er ekkelt.

Mange titalls tusen mennesker i Norge er direkte berørt. En viktig del av livet deres gis veldig lite plass i offentligheten. Jeg mener vi må ned på mikronivå, høre hverdagssoldatenes enkelthistorier.

Var det denne klangbunnen som motiverte stortingspolitikerens motstand mot Breiviks inspirasjonskilde Peder Nøstvold ”Fjordman” Jensens Fritt Ord-stipend, vil Del Godene vite. - Det handler ikke om at jeg vil frata Fjordman retten til å mene, til å gi ut bok, blogge eller å være på TV. Det handler om kortslutning i retorikken til noen av ytringsfrihetsrytterne, som irriterer meg. Vi bor i et av beste demokratiene i verden, og en av de viktigste grunnene til det er at vi har et fritt demokrati med frie ytringer og fri meningsbrytning. Derfor

Aslak slutter seg til konklusjonen om at historiene er viktige for forståelsen. Det man har sett tegn på er at soldatene som har fått de sterkeste ettervirkningene ikke er soldater som har vært under NATO-paradigmet, men soldater som har tjenestegjort i de såkalt mest sivile og snilleste FN-operasjonene. I de første har du stort sett ganske sterk ildkraft, som det heter i det militære, altså du kan ta igjen, du kan sloss mot de som du skal sloss mot. I FN-styrkene er det motsatt. De har stått med blå hjelm og sett på de grusomste overgrep eller massakrer, mot mennesker de ikke har kunnet gjøre noen ting for. Maktesløsheten var verst. At ting ikke alltid er som man skulle tro, blir vårt que for å runde av samtalen. Del Godene takker for delt kunnskap og konstruktiv debatt på tvers av erfaringsbakgrunn og ståsted. Hva var vel historien, uten historiene?

DEL GODENE 2/2013

15


#kjennfolket

Drøymeveljaren Alle jenter vil vere henne, alle gutar vil sjekke henne opp og alle parti vil garantert ha henne som veljar. Men sorry folkens, Agnes Ravatn har funne seg både mann og parti og er klar for ironiog medkjensledepartementet. Tekst: Jens Kihl Foto: Agnete Brun

Har du alltid røysta SV? Kjem du alltid til å gjere det? Eg har stemt SV ved alle val. Dårleg fantasi eller fanatisme? Grunnen er nok dessverre berre at eg stemmer SV fordi det er SV sine standpunkt eg er mest samd med i dei aller fleste politiske spørsmål. Så der-

som eg skal slutte å stemme SV må det eventuelt vere fordi SV brått legg om politikken sin radikalt, eller at eg rotar meg inn i ei personlegdomsforstyrring. Den dagen statsminister Audun Lysbakken ringjer, kva statsrådpost håpar du han gjev deg? Ironi og medkjensle-departementet. SV vil gjerne ha fleire unge, kvinnelege veljarar. Du er jo både ung, kvinne og veljar. Korleis kan vi få fleire som deg? No har jo unge kvinner heilt sidan 60-talet stemt venstrevridd, fordi venstresida har kjempa for likestilling og god offentleg omsorg. Resultatet av desse kvinnestemmene har gitt SV politisk suksess og faktisk endra samfunnet til det betre for både kvinner og menn. Baksida av medaljen er at for kvar kamp som blir utkjempa og vunnen, vil intensiteteten blant dei som kjempar for desse sakene avta. Ein byrjar å ta politikken for gitt. Høgresida ønskjer no å reversere store delar av likestillingspolitikken. Difor må unge, kvinnelege veljarar forstå kva for kampar som er utkjempa før dei, og innsjå kva som faktisk står på spel. Kva sak er viktigast for deg ved dette valet? Er det ei sak du synst det handlar for mykje om i valkampen? Klima er og blir den aller viktigaste saka i år og ved

komande val. Valkampar endar jo i stor grad, og sikkert med god grunn, opp med å handle om helsekøar. Men eg veit ikkje kor mykje lengre eg orkar å høyre Jens, Erna og Siv krangle om dette utan å kome nokon veg. Det burde innførast eit kvotesystem når det gjeld å debattere helsekøar og bompengar. Kva vil du ha meir av frå SV? Eg synst det kan bli for mykje idealisme og for lite pragmatisme frå SV: Eg saknar realpolitikk. Der var dét sagt! Eg trur mange veljarar er usikre på kva SV er, meir enn gode intensjonar. Derfor burde SV bli endå flinkare til å få fram kva dei faktisk har fått til dei siste åtte åra. Kven er din favoritt-politikar, uavhengig av tid og rom? Det er sjølvsagt Hanna Kvanmo. Kven elles. Kven i Noreg synst du bør skjerpe seg? Politiske parti som trur at dei rike må bli endå rikare for at dei skal gidde å jobbe, medan dei fattige må bli endå fattigare for at dei skal gidde å jobbe. Kan du seie ein oppriktig positiv ting om Framstegspartiet? Dei kjenner folket.


Del Godene nr. 4 2013